Læstadius: Vi er alle underlagt den evige død pga. arvesynden, men kan få del i det evige liv ved troen på Kristus

Kilde: Jäljennös. Lars Petter Jakobsson, Palohuornas 1863 / P. Raittilan kokoelma / OMA
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

N:o 60, på Mariadagen

Tekst: “Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye meget stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg”, 1Mos 3:16.

Vi har alle sammen har blitt underlagt synden gjennom ett menneske (den 1. Adam). Og på grunn av synden, har døden kommet over oss alle mennesker, siden vi alle har syndet . Men på samme måte har også det evige liv kommet til alle ved ett menneske (Kristus) – nemlig til alle som tror. For enhver som tror på Jesus Kristus, han skal leve, selv om han også dør.

Altså har vi alle blitt syndere ved Adam, og på grunn av arvesynden har vi blitt underlagt den evige død. Men ved Kristus har vi fått arve det evige liv.

Derfor får vi ikke anklage våre forfedre på grunn av deres ulydighet, fordi vi ved Kristi lydighet er frikjøpt fra den evige døden. Men la oss heller glede og fryde oss uten opphør.

Amen!


 

Læstadius: De nyfødte barna er urene. Derfor må de vaskes rene.

Kilde: www.laestadiustexter.se
Jäljennös /Pekka Raittilan kokoelma, Kuoksun kopiokirja / Oulun Maakunta-arkisto /
Toinen jäljennös / P. Raitti­lan kokoelma / Oulun Maakunta-arkisto /
Kolmas jäljennös /SKHS Kollerin kokoelma n:o 97/ Kansallisarkisto, Helsinki /

N:o 135 1 SUNN. UUDENVUODENPÄIVÄSTÄ
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen, Alta

Døperen Johannes sa: “Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes”, Matt 3:12.

La oss ved Guds nåde granske hvordan Gud ved den åndelige dåp renser sine barn rene fra den urenhet som har besmittet dem da de var i sin mors livmor. Det første som vi skal betrakte, er:

  1. Hvordan vasker foreldrene sitt barn, etter at det er født.
  2. Hvordan er det at den Hellige Ånd kommer ned fra himmelen over dem som blir døpt med Ånden.

Alle foreldre bruker å vaske sine nyfødte barn med badstuvann. Og så får de tak i noen som kan døpe det, slik at barnet ikke skal dø som udøpt. Men hedningene bryr seg ikke om det, men de lar bare sine barn være udøpte i en lengere tid. Og så er det noen som døper sine barn mens de er i mors mage, allerede før barnet når å bli født.

Første betraktelse: Hvordan vasker foreldrene/moren sitt barn, straks det er født?

Alle barn har tatt med seg fra sin mors livmor en helt spesiell og skitten urenhet, noe som har festet seg i dem fra sin mors livmor. De er altså ikke rene, siden de ble født før mora/foreldrene har fått vaske dem.

Jesus – den velsignede “kvinnens sæd” – var uten tvil ren allerede før han ble døpt av Johannes. Men han ville allikevel med sitt eksempel vise at dåpen er nødvendig for alle. For Gud sier ved profeten Hesekiel:

  • “Den dagen du ble født, ble din navlestreng ikke avskåret, og du ble ikke vasket ren med vann og ikke inngnidd med salt og ikke svøpt i svøp”,Esek 16:4, slik at du kunne bli ren.
  • “Da gikk jeg forbi deg og så deg sprelle i ditt blod, og jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev! Ja, jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev!“, Esek 16:6.

Det er en gammel skikk at mora/foreldrene – hun som med stor smerte har født sitt barn – tar litt badstuvann. Og i det vannet vasker hun og renser barnet fra dets urenhet som det har satt med seg fast i det fra da det var i sin mors livmor.

Det samme gjør også de dyrene som har et “foreldrehjerte”. De slikker sine barn. På den måte vekkes også “morskjærligheten” i dem. Og om dyremora ikke slikker sin kalv, så kan jo hvem som helst ta den. Da vil mora heller ikke komme til å savne kalven sin. Men dersom dyremora slikker den nyfødte kalven, så vil også kjærligheten bli tent i moras/foreldrenes hjerte – nemlig ved at den slikker sin egen kalv.

Dette er den vask – eller den dåp som dyrene gir – etter dere forstand.


 

Læstadius om arvesynden i barn, og om gjenfødelsens bad

Kilde: www.laestadiustexter.se

Alkuperäisen tuntuinen /Arkistoviittaus puuttuu. / Seppo Leivon valokopiokokoelma 
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

N:o 13 1. Søndag etter nyttår (utdrag)

I dagens hellige evangelium tales det om Frelserens dåp, noe som skjedde ved Jordans flod. Men vi vet at Frelseren selv ikke hadde behov for å bli døpt. For selv om han ikke hadde blitt døpt, var han ren og syndfri. Men tross det ville han med sitt eksempel hellige denne hellige handlingen, slik at dåpen skulle bli til et hellig sakrament.

Vi er alle sammen blitt født av syndig sæd. Derfor trenger vi å bli renset ved gjenfødelsens bad fra den urenhet og fra syndens smuss som har festet seg til vår hud da vi var i vår mors livmor.

Vi taler nå om den åndelige dåp som skjer ved den Hellige Ånd og ild. Siden et nyfødt barn blir døpt med den Hellige Ånd og ild, blir det renset fra syndens besmittelse som har festet seg til dets hud da det var i sin mors livmor.  Det er nok sant at vi allerede tidligere har blitt døpt med vann, og i dåpen har vi blitt tatt inn i Guds nådes pakt. Men denne dåp (vanndåpen) kan ikke rense oss fra syndens urenheter, siden vi har brutt dåpspakten, og gjort vår sjel uren med med djevelens avføring og med den gamle Adams bæsj.

Djevelen har gjort oss urene med sin avføring. Og av denne djevel-bæsjen er det en slik stank at den himmelske Forelder ikke kan ta i sin fang de som nylig har blitt født, før han med den Hellige Ånd og ild har fått vaske dem rene, slik at de blir renset fra syndens urenhet.


 

Læstadius: Et nyfødt barn har ingen gjerningssynder, men bare arvesynden. Derfor kan Gud gjenføde det uten smerte

Kilde: Laestadiustexter.se, 1. sunnuntaina adventissa, 1852
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Et annet svar på spørsmålet om hvem som er den største i himlenes rike, gir Frelseren i dagens evangelium. Han stilte et barn fram for dem og ba dem bli som barn. Den som nå vil bli den beste kristne, han må bli som et barn. Grunnen til at et lite barn er den største i himlenes rike, er at det ikke har så mye synder som de voksne har. Hvem er da det menneske som våger å si at det ikke har gjort flere synder enn et nyfødt barn? Vi har nok noen ganger hørt at noen fromme mennesker har skrytt av at Gud ikke trenger å anklage dem for deres gjerningssynder. Disse menneskene må nok være riktig hellige, dersom de skulle lykkes med å rense seg selv fra alle gjerningssyndene. Men jeg frykter for at det er djevelen som skjuler deres synder, og som graver deres ondskap ned i jorden.

Frelseren ber oss bli som barn både når det gjelder ydmykhet og fornedring. Det voksne mennesker har nemlig mye egoisme og stor ære, de har egenrettferdighet og kjærlighet til verden.

Men et nyfødt barn er fri fra disse hjemmesyndene, de syndene som gjør at de voksne blir så store og så oppblåste at de slettes ikke kan slippe inn gjennom den trang port før den onde ånds sæd blir presset ut av deres hjerter. Man får ikke plass nok til å slippe inn gjennom den  trange porten, før alle opphovninger i hjertet blir presset ut, og de blir slått og knust i stykker ved den sorg som er etter Guds hjerte .

Et nyfødt barn – som bare har arvesynd – kan derfor bli gjenfødt uten smerte og uten plage ved den felles nåde som blir gitt på grunn av Frelserens fortjeneste. Den som vil bli som et barn, han må bli så ren at han kan si: Jeg har aldri syndet (jeg har ingen gjerningssynder). Jeg har ikke noe av denne verdens ære. Jeg har ingen egenrettferdighet. Jeg elsker ikke denne verden. Det finnes ikke noe stolthet i meg, heller ikke vrede, ikke misunnelse og heller ikke noe begjær i mitt kjød. Så syndfri kan et menneske bli, dersom djevelen får forvrengt øynene og får skjule alle syndene. Men om øynene er åpne, så må man nok bekjenne slik Job gjorde, at et menneske “drikker urett som vann” (Job 15:16).

Da disiplene stred innbyrdes om hvem av dem som var den største, svarte Frelseren dem at den minste iblant dem, var den største (Lk 9:48). Om vi nå etter dette kjennetegnet skulle ville prøve hvem som er den beste kristne, så vil vi nok finne ut at det er den minste/yngste som vil kjenne seg som den dårligste av alle kristne. Han ville nok hatt en indre overbevisning om at alle andre kristne er nok bedre kristne enn hva han er, og at han er uverdig til å bære det kristne navnet.


 

Antin Pieti – Litt om hans liv og hans tjeneste i den læstadianske vekkelse

Kilde: “Lapin profeetan oppilaat”, av Hjalmar Westeson (utgitt i 1924)
Oversatt og sammenfattet av Henry Baardsen, Alta

Erkki Antti, eller Per Anders Persson Nutti som han egentlig hette, var født 28.8.1825 og døde 22.2.1898. Han var en av Lars Levi Læstadius sine nærmeste medarbeidere. Bestefaren hans, Per Anderson Knuti var svensk same, men giftet seg med Anna Larsdotter Hermelin, som ifølge Hjalmar Westeson muligens hørte til den svenske adelsslekta Hermelin. Kanskje dette var årsaken til at utseendet hans var annerledes enn andre samegutter. Ifølge Westeson var han sjelden lang og tynn, hadde lyst langt hår og blåe øyne.


I konfirmasjonsskole hos Læstadius da han var 20 år
Samme år som Antin Pieti ble født, begynte Læstadius som prest i Karesuvando. Først da han var 20 år gammel, våget han å begynne i konfirmasjonsskolen. Slik det var for mange andre ungdommer, var årsaken at han hadde kjent frykt for Læstadius.

Året før Antin Pieti ble konfirmert, opplevde Læstadius sitt kjente og store åndelige gjennombrudd i møtet med samepiken Maria. Fra da av fikk Læstadius sin forkynnelse på mange måter et nytt innehold, og evangeliets betydning og viktighet kom mer tydelig fram. Dette påvirket helt sikkert også hans undervisning for konfirmantene.

På konfirmasjonsskolen fikk Antin Pieti merke dette, og han ble svært positivt overrasket over møtet og konfirmasjonstiden med Læstadius. Han beskriver hvordan Læstadius likesom stilte seg mellom konfirmantene og djevelens angrep, og med tårer i sine øyne fortalte han om Jesus – den korsfestede – som kjempet og vant, og gjenløste dem fra mørket, fra det evige helvete og fra døden.


Predikant Johan Bomstad forkynner syndenes forlatelse til Antin Pieti
Men tross det, var ikke Antin Pieti lykkelig da konfirmasjonen var ferdig. Synden plaget ham enda mer enn tidligere, og livet ble bare mer dystert og tungt for ham. I to år levde han slik. 

Samme år som han var konfirmert, flyttet han med sine rein til Balsfjord i Norge. Da han var der, fikk han anledning til å lytte til predikant Johan Bomstad, som også hadde blitt påvirket av Læstadius. På dette møtet kom han i stor syndenød. Bomstad trøstet han med ordene: “Jeg forkynner for deg dine synder forlatt i Jesu navn”. Antin Pieti så da et lite lysglimt, men etter noen dager var alt slik som før.

Det som ellers er å fortelle om Johan Andreas Bomstad (1821-1896), er at han ganske snart brøt med læstadianismen, og startet en frimenighet i hjembygda Balsfjord i 1856. Han forkastet barnedåpen, og begynte med gjendøping og med voksendåp. I 1862 utvandret han til Amerika. Mye tyder på at det var Bomstads dåpssyn som førte til at barnedåpen ble så viktig for Erik Johnsen og for læstadianerne i Troms, og at han av samme årsak gransket kirkens bekjennelsesskrifter så grundig.  

Bolstad hadde finske røtter, og var en femmenning til meg. Vi har begge samme stamfar, Henrik Hansson Kätkäsuvando.


Antin Pieti ble iklædd Jesu Kristi rettferdighet
 I 1847 skjedde det en varig forandring i Antin Pietis liv da han var hjemme i Karesuvando. Westeson forteller om Antin Pieti: Han fikk møte oppstandelsen, lyset og livet. Og han fikk fred og opplevde glede. Han forteller videre hva Antin Pieti selv skal ha fortalt: “To år etter at han ble konfirmert, opplevde han vekkelse, fikk stå opp og ble ikledd Jesu Kristi rettferdighet. Og Kristi kjærlighet begynte å “tvinge ham” til å tale til andre om den glede og fred som han nå hadde fått oppleve og erfare”. 


Læstadius utvelger Antin Pieti til diakon og misjonær
Som leder for vekkelsen og som pedagog var Læstadius helt spesielt dyktig. Han hadde øyne til å oppdage unge menn som var utrustet med spesielle gaver, og som han kunne bruke i Guds rikes store  arbeid til å spre evangeliet. Da sparte han overhode  ikke på arbeid og møye.  Læstadius ofret både tid og hvile, både natt og dag, for at han skulle kunne gi nødvendig  privatundervisning til dem. 

Slik han oppfostret brødrene Raaattamaa (Petter og Johan), slik skolerte han også Antin Pieti til kateket for samene. På den tiden var en (kristendoms)lærer nesten ensbetydende med en predikant. For i all undervisning var det jo den kristne lære som var og som forble hovedsaken. 

Og etter at de hadde fått den nødvendige opplæring, sendte han den ut i tjeneste. Allerede høsten 1848 sendte Læstadius ut sin kateket og elev, Antin Pieti, på sin første misjonsreise. Hans misjonsfelt ble særlig Nord-Norge. Og slik Jesus gjorde, så sendte også Læstadius ut to og to. Det var en annen av Læstadius sine “elever” som ble sendt til Lyngen-området, Matti Siikavuopio. Mye av det som disse to fikk oppleve til sammen er spennende lesning, og som hadde stor betydning for læstadianismens utbredelse i Nord-Norge.


 

 

Uenighet i synet på arvesynden og dåpen førte til varig splittelse i læstadianismen i Norge

Da jeg for en for en tid siden siden skrev innledningen til “Litt om læstadianismen i Norge fram til 1930”, lovet jeg at jeg skulle forsøke å skrive litt om de ulike lærespørsmålene som livlig ble samtalt om i vekkelsen i Norge på den tiden, og som etter hvert førte til mange konflikter og til en varig splittelse. Stort sett var det de samme spørsmålene som vekkelsens folk på den tiden var opptatt av og som de drøftet i Norge, som de også gjorde på svensk og finsk side. Men det var særlig i ett lærespørsmål diskusjonene gikk livlig i Norge, og som avvek fra hva som var like aktuelt ellers i læstadianismen. Og det var – slik jeg ser på det – spørsmålet om arvesynden. Og som en følge av det, oppstod spørsmålet om dåpen var et absolutt vilkår for å bli frelst – også for kristnes barn som døde før foreldrene rakk å døpe dem – slik mange på gammellæstadianernes side hadde inntrykk av var Erik Johnsens syn.  Og når et barn døde før de rakk å døpe det, oppstod frykten: Tro om det gikk fortapt? Men dette trodde stort sett ingen på gammellæstadiansk side, men engstelige kunne nok mange være. Men tross det, overlot de barnet i trygghet i den nådige Guds hender. Slik jeg oppfatter det, var det i hovedsak disse to spørsmålene  som var kjernen til spenningene som oppstod f.o.m år 1900 mellom gammellæstadianere og Lyngen-retningen.

Uten tvil mente sikkert også gammellæstadianske kristne som ikke var enige med Erik Johnsen, at dåpen var meget viktig, siden Jesus hadde befalt å døpe. Derfor døpte de også sine barn så snart som de bare hadde anledning til. Og om det ikke var noen prest tilgjengelig, ble barnet hjemmedøpt.

De som har drevet litt med slektsforskning og som har lest litt i kirkebøkene,  har sikkert lagt merke til at barna vanligvis ble døpt veldig kort tid etter at de ble født. Også dette bekrefter at det var vanlig å døpe barna  så snart som mulig, og at de holdt dåpen for å være veldig viktig. Slik var det også for gammellæstadianske kristne. Også de holdt dåpen for å være både nyttig og viktig, og ønsket derfor ikke å utsette dåpen unødvendig lenge.


“De døpte hedningene” i  vekkelsens begynnelse trengte primært omvendelsens preken
På og før Læstadius tid, hadde størstedelen av menneskene i læstadianismens virkeområde sannsynlig vis brutt dåpens pakt, og dermed var de falt ut av nåden. Derfor var dåpen ikke til noen nytte for “de døpte hedningene” – slik Læstadius så ofte uttrykker det – siden de levde sine liv uten Gud og uten håp, enten i åpenbare synder eller i sin egen fromhet og i egenrettferdighet. Dette var – slik jeg tror det – grunnen til at man i vekkelsens begynnelse hadde hovedfokuset på å forkynne lov og evangelium, omvendelse og syndenes forlatelse, og ikke hadde så stor fokus på dåpen og dens betydning.


Ikke et helt entydig dåpssyn i vekkelsens begynnelse heller – heller ikke for Læstadius
Synet på dåpen og dens nytte, virket å være stilt noe mer åpent i vekkelsens begynnelse enn det var i Erik Johnsens tid, siden det heller ikke for dem var et helt enkelt spørsmål. Det som Gud virker i hjertet når noen døpes på Jesu befaling i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn og mottar dåpen, kjenner vi ikke helt til, og har heller ikke full oversikt over. Det spørsmålet må vi derfor i ydmykhet overlater til Gud, og ikke være så alt for allvitende og selvsikre på! Men vår oppgave er å døpe, slik Jesus befaler. For den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt (Mark 16:16), slik Jesus lærer. Derfor er troen et vilkår både for å ta imot dåpen (Apg 8:37) og for å bli frelst. For troen og dåpen hører helt uadskillelig sammen. Slik er det ifølge Skriften, og dette syn hadde også Luther. Så det får heller ikke vi glemme!

Selv hos Læstadius kan man underlig nok finne to ulike syn og to forklaringer på dåpen og dens nytte. Ved å følge linken under, kan du lese Læstadius egen forklaring om dåpen fra hans 3. postille.


Hva var Antin Pieti’s dåpssyn?
Når det gjelder predikantene Antin Pieti og Matti Naimakka, skriver Miettinen at de i Norge talte mye om barnedåpen, og han legger til: “De var av den sikre overbevisning at barna blir gjenfødt i dåpen”. Jeg gjør oppmerksom på at disse opplysningene var noe Erik Johnsen ga til Martti E. Miettinen i 1931-1932. De to reiste jo mye sammen, slik at man skulle tro at det Johnsen fortalte, stemmer med virkeligheten. 

Men læstadianismeforskeren Dagmar Sivertsen skriver helt motsatt av det som Erik Johnsen fortalte til Miettinen. Hun skriver:

“Sitt dåpssyn kom nok Johnsen stort sett til i O. S. Hansens prestetid. Men han opptrådte ikke med det som lærekrav så lenge som Antin Pieti levde. Intet peker mot at Antin Pieti på noen måte hadde avveket fra Johan Raattamaas lære om dåpen som et ikke-gjenfødende bad 48). Johnsen kan da ikke ha blitt så avklaret i sitt syn at han kunne eller turde i sette det (sitt dåpssyn) avgjørende opp mot sine egne, slik som han tidlig må ha gjort det mot gjendøperne”. 


Vi blir ikke frelst av å forstå, men ved å tro. Men om vi fordømmer andre, skal vi selv bli fordømt
For de tilhørte øst-/gammellæstadianismen, var Erik Johnsens dåpssyn veldig uvanlig. Men på tross av at en del av prestene og predikantene også hadde det synet at det var gjenfødelse i dåpen, ble det ikke splittelse på grunn av at noen forstod det litt forskjellig når det gjaldt dåpsspørsmålet. De lagde ikke så mye vesen eller oppstyr av det, og tenkte ofte mer enn de sa. 

Ingen av oss blir frelst av å forstå! For vi forstår alle stykkevis, slik Paulus uttrykker det (1Kor 13). Selv om vi som kristne ikke alltid tolker og forstår alle detaljene i Bibelens lærespørsmål helt likt, vil det ikke hindre oss fra å bli frelst. Men dersom vi begynner å fordømme og å forkaste andre kristne brødre og søstre som har forstått noe annerledes enn oss, da skal vi ifølge Jesu ord selv bli fordømt (Luk 6:37). Og dette gjelder selvsagt også både i spørsmålet om arvesynden og om dåpen. 


Arvesyndens konsekvenser
Når det gjaldt spørsmålet om arvesynden, så hadde de nok i  læstadianismens begynnelse rikelig med erfaringer av dens store skadevirkninger, og også når det gjaldt alle gjerningssyndene som ble gjort som en følge at de alle var underlagt arvesynden.  Dette var kanskje grunnen til at Læstadius hadde så stort fokus nettopp på arvesynden og på forsoningen i Dårhushjonet.


Kildehenvisninger til sitatene i denne artikkel
Jeg gjør oppmerksom på at det som jeg her skriver om arvesynden – og litt om dåpen – i hovedsak bygger på den 190 siders intervjue-samlingen fra 1931-1932 som den anerkjente finske læstadianerforskeren og historieskriveren Martti E. Miettinen har skrevet.  Dette gir nødvendigvis ikke det hele og fulle bilde av alle forholdene, og av hva hver enkelt predikant og menighet tenkte og lærte når det gjaldt disse spørsmålene. Men det gir i alle fall en god pekepinn på forholdene som rådet i læstadianismen i Norge i tiden 1870-1932. 

Jeg har også tatt med noe fra Læstadianismen i Norge, skrevet av Dagmar Sivertsen og også fra en del andre skriftlige kilder.

Slik jeg vurderer det, var Miettinen – som selv tilhørte den læstadianske retningen “de nyvakte” – ikke partisk, og virker heller ikke å ha noe spesielt ønske om å favorisere synet til den ene eller til den andre part. Men for meg virker det som om han var kanskje vel ukritisk til å la enkelte informanter få vel mye spalteplass, og at han lot dem få frihet til å omtale en del av predikantene på motsatt side vel ufordelaktig – til og med  om slikt som som hadde blitt fortalt i det private skriftemålet – uten engang å stille kontrollspørsmål til om det som ble fortalt, virkelig stemte med virkeligheten. Men jeg tror Miettinen noterte ned alt dette for å vise de store og reelle spenningene og motsetningene som fantes på den tiden, så derfor lot han alle fortelle det som de hadde på hjertet.  


Stridighetene i Norge eskalerte i 1907-1908
Det som etter hvert førte til den varige splittelsen mellom gammellæstadianerne og de som senere ble kaldt Lyngen-retningen, var hovedsakelig læren om arvesynden, og som følge av det, læren om barnedåpen og dens virkninger. Erik Johnsen hadde tidligere hatt mange gode venner i  Finnmark generelt, og i Hammerfest. Men etter at han sannsynligvis besøkte menigheten der siste gang i 1908, skar det seg totalt. 

Forut for dette,  hadde fire gammellæstadianer-predikanter besøkt Skibotn og Kvænangen, hvor de ifølge Erik Johnsen hadde forkynt vranglære, særlig i forhold til arvesynden og læren om dåpen.  Og dette så ikke Erik Johnsen med blide øyne på. Derfor refset han dem for vranglære, og prøvde også å overbevise dem ut fra Skriften om hva de lærte feil i spørsmålet om arvesynden og dåpen, uten at det hjalp noe, ifølge han selv. Jeg skal senere fortelle hva denne påståtte vranglæren gikk ut på – slik Erik Johnsen selv forteller det – og hvem disse fire predikantene var.

Sett med Erik Johnsens øyne og slik han forteller det, fikk han under sitt møte i Hammerfest erfare hvor langt splittelsen hadde kommet fra gammellæstadianernes side. Tidligere hadde han blitt mottatt i Hammerfest nesten som en engel, men nå ville de ikke la han tale – og dessuten hadde han problemer med å få nattlogi hos en tidligere god venn – dersom han ikke var villig til å be om tilgivelse for at han hadde forsøkt å hindre de fire ovennevnte predikantene i deres virke. Men dette så han ingen grunn til, siden de etter hans syn virkelig hadde forkynt vranglære.  Men etter oppmuntring fra predikant Petter Posti fra Alta fikk Erik Johnsen “holde sin siste tale” i Hammerfest, noe han også gjorde. Etter talen beklaget noen av hans tidligere venner at det hadde gått så langt at det hadde blitt splittelse. Men tross det, valgte de å bli på gammellæstadianernes side. Og etter hvert – sannsynligvis i 1909-1910 – stoppet samarbeidet mellom Vest-Finnmark og Lyngen opp, slik det også gjorte mellom Huru-tilhengerne i Vadsø og Lyngen-gruppen, ifølge Dagmar Sivertsen. 

Slik Erik Johnsen så på det, var det gammellæstadianerne (de som nå kalles Alta-retningen) som først begynte å baktalte han, og som sendte brev til menighetene for å advare for det som de definerte som Erik Johnsens vranglære. Og på den måte begynte de å bygge en partimenighet, slik Erik Johnsen så på det. Altså merker vi at beskyldingene om vranglære var gjensidig fra begge de to stridende parters side.

Det er ikke tvil om at en meget sterk polarisering allerede i 1907-1908 hadde kommet veldig langt, selv om Erik Johnsen og Lyngen-læstadianerne hadde en viss form for samarbeid med gammellæstadianerne, særlig med August Lundberg, faktisk helt fram til 1923-1924, før det også der skar seg totalt etter et forsoningsmøte på Fjelldal.

Ifølge Dagmar Sivertsen skjedde det et totalt brudd mellom Lyngen-retningen og gammellæstadianerne i Norge allerede i 1910.


Tross ulike syn i spørsmålet om arvesynden og dåpen, ønsket ikke gammellæstadianerne (senere Alta-retningen) i Norge å skille lag med Erik Johnsen og Lyngen-retningen
Siste gang Erik Johnsen talte i Hammerfest – sannsynligvis i 1908 eller litt senere – ble det foreslått at man i forbindelsen med en planlagt storforsamling i Alta like etter, burde komme sammen for å undersøke uenigheten i dåpsspørsmålet, noe Erik Johnsen også var enig i. Etter det ble han også per brev invitert til storforsamlingen i Alta for å komme for å delta i en felles læresamtale om dåpsspørsmålet. Men på tross av invitasjonen, svarte ikke Erik Johnsen på henvendelsen, og han kom heller ikke til den nevnte storforsamlingen i Alta for å drøfte den oppståtte uenigheten i dåpssaken. Også senere ble Erik Johnsen skriftlig invitert for å delta på storforsamlingene, men også da unnlot han å svare. Og han reiste heller ikke til disse storforsamlingene.

Videre skriver Miettinen: “På det hold (gammellæstadianerne i Norge) mente man at man til tross for ulike meninger i dåpsspørsmålet, likevel ikke burde skille lag med hverandre, men prøve å holde sammen.

Men slik gikk det dessverre ikke! 


Hva kunne årsaken være til at Erik Johansen ikke ønsket drøftinger om dåpen?
Egentlig tror jeg at det kan være flere grunner til det. En sak kan være at det etter hans syn var alt for stort sprik i mellom det som han og de andre predikantene som støttet han lærte,  og det som de fleste av predikantene blant gammellæstadianerne/Øst-retningen/Alta-retningen lærte. Kanskje han vurderte det slik at det derfor ikke var mulig til å få til en forsoning, og at det av den grunn ikke ville være noen hensikt å møtes?

En annen grunn kunne være at Erik Johnsen gjennom flere tiår personlig hadde kjent og hatt samarbeid med flere av de gamle predikantene på svensk side, helt fra Johan Raattamaas dager av. Her kan man spesielt nevne de gammellæstadianske predikantene Antin Pieti og August Lundberg, men også mange andre. I løpet av flere år var han i tjeneste for Svenska kyrkan som predikant for svenske samer på norskekysten , og da kom  han i nærkontakt med mange læstadianske predikanter og prester som virket blant øst-læstadianerne/gammellæstadianerne, og hadde sannsynlig samtalt med dem om mange lærespørsmål og lyttet til deres forklaringer. Muligens var også spørsmålet om arvesynden og om dåpen noe av det som de samtalte om. Og dessuten hadde han også lyttet til mange andre finske, svenske og norske predikanter når de hadde sine faste større forsamlinger i Lannavaara. Men han var ikke alltid like begeistrer for alt som han hørte, så en gang bestemte han seg for at han ikke ville dra dit flere ganger. Dette er også noe han selv forteller om i Intervjue-samlingen. Så Erik Johnsen var nok klar over at dersom han skulle søke støtte for sitt syn fra predikantene som virket blant øst-læstadianerne, ville det derfor ikke være så mye støtte å få fra det holdet. Av predikanter som ikke delte hans syn, kan nevnes bl.a. Pauli Rantala, Andreas Brune, Karl Huru, Petter Posti m.fl. Derimot hadde de nok et mer sammenfallende syn med gammellæstadianerne i Norge, noe som nok ikke favoriserte Erik Johnsen og hans krets. 

Erik Johnsens dåpsyn, og særlig hans uttalelser om de udøpte barna – og det at han erklærte kristne med et annet dåpssyn enn han selv for vranglærende – var han nok alene om innen læstadianismen. Slik jeg tror det, ville han nok ikke fått støtte for dette synet og for sin framgangsmåte verken fra de førstefødte, fra de nyvakte eller fra noen andre læstadianske retninger. Dette skjønte nok Erik Johnsen. Ifølge Store norske leksikon var det Erik Johnsen selv som tok avstand fra gammellæstadianerne i Finnmark og fra lundbergianernne i Nord-Troms. 

Kanskje det var grunnen til at han heller vendte seg til et samarbeid med den norske kirke, særlig siden hans syn på arvesynden og på dåpen var mer i overensstemmelse med hva kirken på den tiden lærte. 


Hvilke syn hadde egentlig Erik Johnsen i spørsmålet om arvesynden og dåpen?
Siden jeg ikke har Erik Johnsens prekensamlinger eller særlig mye av andre av hans skrifter – og for øvrig ikke har lest mer om hans syn på arvesynden og på dåpen – vet jeg ikke annet enn det som jeg har lest i “Brever og sanger under vandringen”, det som jeg har funnet på nettet og Intervjue-samlingen til Martti E. Miettinen hvor bl.a. Erik Johnsen ble intervjuet og grundig og mangesidig omtalt av de som levde i hans samtid. 


I Brever og sanger under vandringen” s. 108-109 leser  vi om bl.a. Erik Johnsens lære:

“”Om arvesynden tror, lærer og bekjender vi, at efter Adams fald er alle mennesker som fødes på naturlig måte, født med synd – det er: uten gudsfrykt, uten tillit til Gud og med ond begjærlighet, samt at denne sykdom eller arvelige brøst er virkelig synd, som fordømmer og påfører også nu dem den evige død som ikke gjenfødes ved dåpen og den Helligånd.

Vi forkaster alle der nækte at den arvelige brøst er synd og for at røve Kristi fortjeneste og velgjerning æren, påstå at mennesket ved fornuften kan blive rettferdig for Gud”.


Samsvar mellom Erik Johnsens syn og Augustana, Artikkel II
Det som var det spesielle med Erik Johnsens syn – også sammenlignet med de mange lutherske prestene som knyttet seg til læstadianismen – var at han utelukkende bygget sitt syn på Konkordieformelen og på Kirkens bekjennelsesskrifter, og særlig på Artikkel 2 i den Augsburgske bekjennelse, som lyder:

  • Art. II — Om arvesynden
    Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd, som fordømmer og også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd.

    De fordømmer pelagianerne og andre, som nekter at den arvelige brist er synd, og som for å gjøre herligheten i Kristi fortjeneste og velgjerninger mindre påstår at mennesket kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved de krefter som ligger i fornuften selv.

Melanchton eller Luther?
Slik vi kan legge merke til, er det stor overensstemmelse mellom Augsburgske bekjennelse og det som Erik Johnsen stod for. Men når det gjelder den Augsburgske bekjennelse, er det greit å kjenne til at den ikke skrevet av Luther selv, men av Philipp Melanchton i 1530. 


Ulike dåpssyn var ikke selve årsaken til splittelsen, men sannsynligvis gjensidig fordømmelse av hverandre
Slik jeg tenker, var det ikke det at Erik Johnsen hadde samme syn på arvesynden og på dåpen som den Augsburgske bekjennelse som var selve årsaken til at vekkelsen på norsk side ble delt. For slik jeg skrev ovenfor, mente de som senere ble kalt for Alta-retningen, at “man til tross for ulike meninger i dåpsspørsmålet, likevel ikke burde skille lag med hverandre, men prøve å holde sammen”.

Men det som gjorde at saken særlig ble satt på spissen, var sannsynligvis tillegget fra Augustana “Vi forkaster alle som …” og “Vi fordømmer”. 

Det jeg tenker, er at dersom Erik Johnsen kun hadde gransket Luthers dåpssyn og ikke hadde fokusert på ordene i Augustana “Vi forkaster alle som …” og “Vi fordømmer”, så hadde han mest sannsynlig ikke kommet til samme resultat. For slik jeg ovenfor nevnte at Læstadius hadde to syn på dåpen, så kan det samme også sies om Luther. Dagmar Sivertsen skriver i boka “Læstadianismen i Norge: “Deres (gjendøpernes) dåpssyn drev Erik Johnsen til et alvorlig studium av dåpen og av Luthers lære om dåpen.  Og hun fortsetter:

Nu er Luthers lære om dåpen såvidt upoengtert at det ikke er vanskelig å fortolke ham mot at udøpte barn blir salige, slik alle de øvrige fraksjoner innen læstadianismen lærer det
47).

Samme konklusjon kom også den finske teologen og Luther-forskeren Uuras Saarnivaara til. Saarnivaara hadde selv langvarig bakgrunn fra læstadianismen. Noe av det kan leses ved å følge Luther-linkene ovenfor. 


To grøfter og to skyttergraver
Jeg tror at dersom Erik Johnsen kun hadde holdt seg til Luther og til hans dåpssyn, så hadde tonen hans sannsynligvis vært mildere og mer ydmyk. Men siden han overfokuserte på arvesynden, dro han sin egen og helt spesielle konklusjon, nemlig at “udøpte barn grunnet arvesynden gikk fortapt” slik Dagmar Sivertsen skriver det. 

Slik jeg tenker, var det nettopp denne og tilsvarende uttalelser som gammellæstadianerpredikant Vilhelm Tuune  i 1907 – han som i 1918 overtok ledelsen i Alta etter Petter Posti – som gjorde at han og en del av predikantene samt noen av menighetslederne på gammellæstadianernes side overreagerte, og praktisk talt gikk i den andre grøfta. Da gikk begge parter i hver sine skyttergraver. og agerte derfra. Og på grunn av gjensidige fordømmelser og gjensidig forkastelse av hverandre over tid, var skilsmissen helt uunngåelig. Så dermed tok begge parter avstand fra hverandre, noe som ikke bidro til at de stridende parter fant sammen igjen.


Noen uttalelser av gammellæstadianerne om arvesynden
Ovenfor har jeg nevnt om fire predikanter som tilhørte gammellæstadianerne og om deres besøk i Skibotn. De fire var Vilhelm Tuune, Kristian Olausen (1860-1931), Karl Berg og Anton Holmgren (1849-1925). Ifølge Intervjue-samlingen lærte de:

  1. Barna trenger ikke å bli gjenfødt før de gjør synd med vilje. I praksis betydde det trolig at først måtte barna falle ut av dåpspakten, og falle bort fra Guds nåde.
  2. De skilte mellom sjel og ånd på den ene side, og legemet på den andre side. De lærte at alle menneskebarn fødes rene og uskyldige til ånd og sjel, og at de således av naturen er Guds barn.  Dette gjaldt ikke bare barn av kristne, men også hedningebarna. Barna var rene så lenge som de ikke gjorde forsettlige synder. Men på den andre side lærte de at barna ikke var rene fra legemets side, men at arvesynden bor i dem. Av dette kan man trekke den konklusjonen at de holdt gjerningssyndene som større synd enn arvesynden, selv om alle gjerningsyndene er en konsekvens av arvesynden.
  3. Dåpen er hovedsakelig et utvortes tegn.

Det var på bakgrunn av disse uttalelsene Erik Johnsen konkluderte med at de var vranglærende.


Pauli Rantala om arvesynden og om gjenfødelsen
I et møte i Vadsø ble Rantala konfrontert med at han fornektet arvesynden.  Da sa Rantala forundret at han kunne ikke fornekte arvesynden som han stadig kjempet med hver dag. Straks la han til: «Men det har jeg lært, er at barnet trenger ikke til gjenfødelsen før det gjør fortsettlige synder.»

Samme syn hadde de fire ovennevnte predikantene, Andreas Brune og Isak Raattamaa. Ifølge Erik Johnsen sa lærer og predikant Andreas Brune (1853-1942) at han kunne ikke godta den Ausburgske bekjennelses lære om arvesynden.


Noen gammellæstadianske predikanters syn på arvesynden ifølge Intervjue-samlingen
De gammellestadianske predikantene har ikke ansett arvesynden for å være en synd som fører til fortapelse. Først den forsettlige synd besmitter hjertet og gjør omvendelse og gjenfødelse nødvendig. Mennesket blir av naturen født rent til sjel og ånd, mens legemet er besmittet av arvesynden helt fra fødselen av. «Således som Gud blåste en ren og ubesmittet sjel og ånd i Adam og Eva, således har han blåst i alle menneskebarn, som derfor er rene til sjel og ånd og av naturen Guds barn.»


Menighetsforstander Morten Mathisen fra Alta uttalte seg slik:

  1. Arvesynden er mindre synd enn gjerningssyndene.
  2. Barna er helliget ved Kristi unnfangelse og fødsel, og følgelig Guds barn før dåpen.
  3. Arvesynden fører ikke barna i fortapelse.
  4. I dåpen skjer ingen gjenfødelse.

Andre uttalelser av kristne fra menigheten i Alta
Det er ikke blitt lært i Alta at alle mennesker fødes rene uten synd, og at vi av naturen er Guds barn. Man har forstått det slik at barnet trenger ikke gjenfødelsen før det blir større og gjør forsettlige synder. Spørsmålet om gjenfødelse i dåpen er blitt drøftet nærmere, men uten at man har gitt et sikkert svar. Man lar det spørsmålet stå åpent.


Min oldemor, Greta Kaisa Arnesens (født Aidantausta) syn

  • Arvesynden er mye verre enn gjerningssynden
  • I voksen alder av over 20 år fikk hun oppleve noe hun oppfattet som gjenfødelse. Synden åpnet seg da som virkelig synd for henne, mye viktigere enn før. Den hadde hun ikke før kjent som arvesynd (hun hadde menneskelig sett levd et ærbart, sedelig og rent liv som barn av kristne foreldre og oppvokst blant kristne), og fra da av erkjente hun arvesynden som en virkelig synd. Hun sier nå (i intervjuet i 1931-1934) at arvesynden er mye verre enn gjerningssynden).

    Nå ble arvesynden og alle gjerningssyndene en levende erkjennelse i samvittigheten. Hun så hvilken svær møye hun hadde påført Jesus, og det senket seg en stund en sønderknusende sorg i hennes hjerte, men likevel opplevde hun ingen fordømmelse. Det var ikke fordømmelsens blod, men Jesu blod, tilgivelsens og forløsningens blod, som falt på samvittigheten.

    Kommentar: 
    Etter 4-5 år i verden, fikk også jeg i 1972 oppleve omvendelsens og gjenfødelsens store under, da Jesus gav meg et nytt hjerte og et nytt sinn og tok meg til sitt barn. Han ga meg sin egen Hellige Ånd, som åpenbarte Kristus for mitt hjerte. Også jeg erfarte, slik oldemor gjorde, at arvesynden var modersynden, og kilden til alle gjerningssyndene. Derfor er arvesynden – slik jeg ser på det – en ennå større synd enn gjerningssyndene. Men dette kan vi ikke oppdage, dersom ikke Guds lov og Guds Ånd får åpenbare syndefordervet i oss, slik at vi ikke kan fly noe annet sted enn i Kristi nådige fang. Nettopp derfor har sann syndserkjennelse for meg vært ennå viktigere enn syndsbekjennelse, selv om begge deler er viktige.

Predikant Isak Raattamaa (1850-1934) om arvesynden og gjenfødelsen
Raattamaa hadde den mening om arvesynden at den besudler (gjør uren) legemet, men ikke sjelen, for Gud er den som innblåser livsånden i hvert barn i mors liv. Det som kommer fra Gud, kan ikke være urent og fordervet. Det er gjerningssynden som besudler sjelen, når den kommer under vantroens makt. Sjelen kommer til verden ren og feilfri, og derfor trenger barnet ingen gjenfødelse. Det kjød og blod som arvesynden har fordervet, arver ikke Guds rike.


Predikant Nikolai Nilsen i Nord-Troms om gjenfødelse og dåpen
Så langt Nikolai vet, har ikke læstadianere sagt nedsettende ord om dåpen (og heller ikke om nattverden). Man har trodd at dåpen virker gjenfødelse i barnet, men ansett barnet for å være et Guds barn også før dåpen, så barn som dør udøpt, er ikke dømt til helvetet. Man har ikke betraktet dem som Guds barn av naturen, men som besmittet av arvesynden og derfor trengt til gjenfødelsen. Likevel har man vært usikker på når gjenfødelsen skjer – i dåpen eller før den.

Derimot har den mening stått urokket, at den som er falt fra dåpens nåde, trenger gjenfødelse i Ånden, ved sann omvendelse og tro.


Noen utdrag fra analysen “Strukturelle splittelsesmekanismer i Den læstadianske bevegelse”

I analysen kommer artikkelforfatteren inn på noen tanker om hva som eventuelt kunne føre til splittelsen:

  • “Hvordan kunne det ha seg at den rene lære alene havnet
    hos lyngenlæstadianerne, og ikke i noen av de andre læstadianske retninger, som Erik
    Johnsen i et skrift fra 1928 fordømte som vranglærende? ” Og videre kan vi lese:
  • “I begynnelsen av 1920 begynner det å gå rykter at Lyngspredikantene
    nå beskyldte Lundberg for å føre falsk lære, dette skulle særlig gå på arvesynden og dåpen (Brännström 1990: 171). 


Gammellæstadiandene mente at Lyngen-retningens predikanter var falske lærere

  • Lundberg hadde tenkt i 1917 å besøke Honningsvåg men fikk høre at det kanskje ikke var så lurt da også Erik Johnsen hadde “interesser” der. For å unngå strid skriver nå Lundberg til Johnsen og ber om hans syn på saken. Men Erik Johnsen svarer at han gjerne ser at Lundberg reiser dit og til Hammerfest. Johnsen forklarer at disse stedene hadde forkastet Lyngenretningen og anså disses (Lyngenretningens) predikanter som falske lærere. Kanskje ville de heller høre på Lundberg? skriver Erik Johnsen (Brännström 1990: 170).

Ifølge Erik Johnsen førte Altaretningen og gammellæstadianerne falsk lære
Da de fire predikantene fra “Alta-retningen”/gammellæstadianerne – Vilhelm Tuune, Karl Berg, Anton Holmgren og Kristian Olaussen – besøkte Lyngen, refset Erik Johnsen dem for å føre vrang lære når det gjaldt synet på arvesynden og på dåpen, og slettes ikke uten årsak, sett fra Erik Johnsens ståsted.


Konklusjon


 

Litt om læstadianismen i Norge fram til 1930

Mine oldeforeldre på morssiden – Greta Kaisa (f. Aidantausta) og Ole Arnesen – ble i 1931-1932 intervjuet av den finske historieskriveren Martti E. Miettinen. Oldemor ble født 100 år før meg, i 1851, og flyttet med tre av sine søstre til Alta i 1871. Hennes foreldre var første generasjons læstadianere, og bodde ikke så langt fra Johan Raattamaa,  men på motsatt side av Muonio-elva.

I første halvdel av 1970-tallet fikk jeg kopi av intervjuet med henne, der hun ganske detaljert fortalte om sin tro, om den læstadianske vekkelsen i Alta, som da bestod bare  av ca. 20 personer, de fleste var finske innvandrere. Slik sett kjenner jeg og våre barn henne godt, for da de var barn, brukte jeg å lese om henne og om vekkelsen i Alta fra 1870-1930. Men med årene har de gamle kopiene blitt uleselige pga. at deler av teksten dessverre ble borte under kopieringen uten at jeg oppdaget det.  Det var jeg veldig lei meg for!

Men nå har jeg vært så heldig å fått tak i hele intervjuet med oldemor. Men ikke bare det, men også av alle de andre som tilhørte denne vekkelsen, og som også ble intervjuet somrene 1931 og 1932. Og det omfatter ikke mindre enn intervjuer med eller omtale av ca. 40 personer som alle har fortalt sine særegne historier, sett med deres egne øyne og ut fra hvordan de selv oppfattet det. Disse intervjuene omfatter stort sett samtlige av de aller første predikantene i vekkelsen som var virksom i Norge, allerede fra før vekkelsen ble splittet. Og de var det langt flere av enn hva jeg selv noen ganger har hørt eller lest om tidligere. Her fortelles  det om menigheter fra Ofoten, Lødningen, Evenskjer, Sandstrand, Trondenes, Tromsø, Lyngen, Nordreisa, Alta, Hammerfest, Kistrand, Lakselv, Brennelv, Masjok, Tana og fra Vadsø. Hele intervjue-samlingen består av tilsammen 190 sider.


Hammerfest, et sted hvor det var mange predikanter og stor læstadiansk virksomhet
Det som har vært ukjent for meg, var at læstadianismen stod så sterkt i Hammerfest, og at det var så mange predikanter der. Og dette på tross av at stedet ligger så nært som ca. 30 km fra min fars hjemkommune Kvalsund, og at jeg personlig har kjent godt mange kristne fra Hammerfest i 60 år, kristne som ofte besøkte vårt barndomshjem. Så så lite visste jeg, selv om jeg også lenge har vært interessert i vekkelsens historie. Og så lett kan verdifull historie fra vekkelsens første tid bli glemt, dersom ikke noen tar seg møie med å intervjue og å skrive om det. Det har jeg mange ganger vært lei for og også etterspurt av slike som burde kjenne vekkelsens historie. Hvorfor har ikke min far, Kåre Suhr eller andre av de gamle kristne predikantene fortalt noe om det? Kanskje var det at de heller ikke kjente så godt til det. For det som her fortelles, var jo fra gammel tid da de så vidt var født, og helst fra før den tiden. Men for meg var det i alle fall interessant lesning. Siden mange av de finske predikantene som var virksomme  der etter en tid dro videre til Amerika, var jo Hammerfest et godt egnet sted som “mellomstasjon” med åpent farvann året rundt. Og dessuten var det jo mat i havet og “kort vei” til Ishavet.


Lærespørsmål som Miettinen ønsket svar på
Det som gjør intervjuene særlig interessante, er at Miettinen – som selv var læstadianer og teolog – hadde en klar målsetning med intervjuene sine. Slik kan i iallefall jeg lese mellom linjene. Han ønsket å få belyst hva man i Norge tenkte om, og hva man lærte om ulike sentrale lærespørsmål som hadde blitt debattert innen læstadianismen i Sverige og i Finland helt fra vekkelsen begynnelse av, spørsmål som allerede hadde ført til store stridigheter og flere splittelser.  

De viktigste lærespørsmålene som går igjen i intervjuene var: Synet på arvesynden, på forholdet mellom arvesynden og gjernings syndene, om det var frelse eller ikke i barnedåpen, om barnet var Guds barn før dåpen eller ble det i dåpen, om gjenfødelsen skjedde før eller i dåpen, om man skulle kreve offentlig eller privat syndsbekjennelse eller om man skulle gi frihet til de som kom til troen, om læra om en “tre-alens”Gud” (noe som Johan Raattamaa holdt for vranglære og en “løsunge”, og det samme mente han om det neste lærepunktet), om den Hellige Ånd kun var virksom gjennom de læstadianske predikantene, om det bare er læstadianerne som er sanne kristne, om kristnes forhold til loven, om rørelsene, om bønnens plass og betydning for de kristne, om hørbar tilsigelse av syndenes forlatelse var et vilkår for å bli holdt for en kristen, om det finnes sanne kristne i andre vekkelser, om forholdet til statskirka, om noen kan bli en kristen “på tomannshånd” med Gud, om synet på det skrevne Guds Ord i forhold med det forkynte ord mm. 


Hva ble definert som vranglære?
Ytterlig et sensitivt spørsmål var hva som ble definert som  vranglære, noe som etter hvert førte til de varige splittelsene mellom Lyngen-retningen og den såkalte “Alta-retningen, mellom Lyngen-retningen og Lundbergianerne, og mellom Lyngen-retningen og de førstefødte. 

De to lærespørsmålene som hovedsakelig førte til disse splittelsene, var det for læstadianismen særegne og eksklusive synet på hva som er “den eneste rette menigheten og -ledelsen (hvem som var de rette lederne etter Johan Raattamaa)”, og dessuten synet på arvesynden og dåpens virkninger.

Så langt jeg har klart å lese, hadde de læstadianske kristne – og særlig predikantene og lederne – utrolig liten aksept for ulike syn. Det skulle lite til for at de som forstod  saken annerledes enn seg selv eller sin egen gruppe, ble definert som vranglærende. Og det la man slettes ikke skjul på. Og så kuttet man ut kontakten med hverandre. Og slik oppstod det markante grupperinger som tegnet ensidige og negative karikaturbilder av hverandre, ofte ut fra hva man hadde hørt eller blitt fortalt, selv om dette slettes ikke alltid var den hele sannheten. Da fikk ikke predikanter med avvikende syn i f.eks. dåps-spørsmålet tale i deres lokale menigheter. Og dette var gjensidig, stort sett helt fra 1907-1908 av!

Men ikke bare det: Noen av gruppene hadde sine egne “revir”, eller sine egne begrensede geografiske områder som de holdt for sine egne, og som  ingen med avvikende syn var velkommen til for å forkynne Guds Ord i. Og dersom noen trosset dette ønske, ble det ikke sett på med blide øyne, og det fikk også klare konsekvenser. For da søkte man fram med lys og lykt alt det negative som kunne sette “de uønskede predikantene” i dårlig lys, og man var ikke fremmed for å røpe sensitive opplysninger som hadde blitt bekjent i det private skriftemålet. Dette kommer dessverre tydelig til syne i det nevnte skriftmaterialet, noe som gjør at slikt ikke kan publiseres.


Mitt inntrykk, etter å ha lest gjennom tekstmaterialet og gjort meg noen tanker om det
Siden intervjue-samlingen omfatter så mange personer, og lærespørsmålene er såpass mange, er det en hel jobb å systematisere alt dette på en kort og lettfattelig måte. Heldigvis har jeg  et meget godt og effektivt dataprogram som jeg bruker, og som letter slikt arbeid mye. Jeg har allerede kommet godt i gang med dette arbeidet, og synes det er et veldig interessant og nyttig arbeid, i alle fall for meg og kanskje også for noen andre.

Jeg skal gå gjennom de ulike lærespørsmålene systematisk, og prøve å skrive litt om hva de ulike predikantene og menighetslederne har tenkt og uttalt om de forskjellige lærespørsmålene. Totalt er det predikanter og ledere fra 15-16 ulike menigheter pluss noen fra Sverige og Finland som uttalelsene er hentet fra. Så dermed sier det seg selv at synspunktene ikke er helt homogene, selv om de som uttalte seg, tilhørte samme gren av vekkelsen. Og slik vil jo det alltid være, særlig om det er frihet og når Guds Ord alene får gi svar på spørsmålene. For vi forstår og kjenner bare stykkevis, slik Paulus uttrykker det i 1Kor 13. 


Min bakgrunn i læstadianisnen og min tilhørighet som forkynner
Selv tilhører jeg den såkalte “Alta-retningen” eller Tornedal-/LFF-/Rauhan Sana-retningen, og har virket som predikant  i 35 år. Selv om jeg har hørt Guds Ord utlagt og forklart i 50-60 år, synes jeg at mange av disse spørsmålene har vært lite lært om av de gamle predikantene, i alle fall ikke systematisk og grundig. Men etter å lest denne intervjue-samlingen, skjønner jeg dem nå mye bedre. De har ikke ønsket å opptre som så kloke, eller å gi inntrykk av at det er bare de eller vår gren av vekkelsen som alene har hatt det rette Åndens lys over Guds Ord. Derfor har de heller holdt seg til det ydmyke, og konsentrert seg om selve kjernen i den kristne forkynnelse, som er omvendelse og syndenes forlatelse, slik Jesus lærer. Og det tror jeg var klokt, nemlig at man heller skal ha fokus på hva som forener enn på hva som skiller. Og så får man heller ransake disse spørsmålene i Guds Ords lys, og la det skille mellom hva som er Bibelsk og hva som virkelig er falsk lære. Altså bør vi la Skriften selv få være sin egen tolk og dommer, og heller legge vinn på å forklare Skriften med Skriften selv. Det er nok det aller tryggeste, også for oss. For når alt kommer til sin slutt, er det alene Guds Ord som gjelder, også i de lærespørsmål som de i sin store iver og nidkjærhet drøftet i læstadianismen for 100 år siden, og som fikk så store konsekvenser for deres samtid og for generasjonene etter dem. Og konsekvensen av alle disse unødvendige stridighetene bør vi dagens kristne og læstadianere ta lærdom av, og legge vinn på ikke å falle i de samme grøftene som våre forfedre falt i.  For slikt fremmer ikke Guds ære!

Så når vi – dagens læstadianere fra de ulike grenene – skal forsøke å samtale om disse spørsmålene, så tror jeg at det er veldig uklokt dersom vi går ned i de gamle skyttergravene og bruker samme ammunisjon som “de gamle” brukte mot hverandre, det vil det ikke komme noe godt ut av det, men bare gjøre ondt verre. 

Slik jeg nå tenker, skal jeg om ikke så lenge forsøke å se på hva de ulike predikantene og menighetslederne lærte om arvesynden, og da gjerne hva de tenkte og lærte om gjernings syndene i forhold til arvesynden. Dette kan jo bli både spennende og interessant for mange av oss. Men samtidig kan disse spørsmålene fortsatt være både betente og sensitive. 


 

 

 

 

Syndenes forlatelse som en uavbrutt nådens strøm

Hva lærte Johan Raattamaa og de første predikantene i læstadianismen om Guds tilgivelse?

Utdrag fra predikant Junnu Rautios tale 6.2.1916 holdt i Lannavaara
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Syndenes forlatelse skjer ikke kun når vi får høre det forkynt personlig, men som en uavbrutt nådens strøm fra Guds hjerte.
På grunn av Jesu blodige død, strømmer det fra Guds hjerte en kontinuerlig tilgivelse til alle som angrer (sine synder) og som tror.

På samme måte er det også når det gjelder Guds dom,  Guds rettferdighet og Guds straff. De forblir uforandret når det gjelder de ugudelige, slik som også vår bror (Læstadius) meget grundig har forklart, når han sier: “Gud glemmer ikke at han er en rettferdig Gud, selv om han også er en kjærlig Gud. Og han kan heller ikke glemme at han er en kjærlig Gud, selv om han også er  en rettferdig Gud”.

 Og Rautio fortsetter:
“Når det blir kveld, så vet jeg ikke hvor ofte jeg i løpet av dagen har syndet mot min himmelske Far på grunn av min egen uårvåkenhet og min syndfullhet. For David sier også:  “Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!, Sal 19:13. Og Paulus bekjenner: Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg”, Rom 7:19. 

Gud må (derfor) – kontinuerlig og uten opphold – tilgi meg og deg , du Guds barn, alle våre synder helt fra det er morgen og helt til det blir kveld. Og det må han gjøre, selv om vi også legger vinn på å døde kjødets gjerninger med Ånden. På grunn av vårt eget syndeforderv, er vi så syndige i våre daglige liv at vi alltid er avhengige av at vi ved Kristi blodige offer ved troen får tilegne oss syndenes forlatelse.

Og slik må det alltid få være:  –
når vi er helt alene,  når vi er på arbeid, når vi er hjemme og uansett hvor vi er.

Og så fortsetter Junnu Rautio sin tale med å si:

Men også på det stedet hvor jeg nå sitter og taler, så er jeg så syndig at jeg ved troen må ta imot syndenes forlatelses nåde av min Gud”. 

Og sogneprest Carl Edquist fortsetter:
“Da Rautio uttalte disse ord, så vibrerte hele hans kropp. Og så reiser han seg opp, og faller om halsen på predikantene. Og så forkynner de syndenes forlatelse til ham”.  Deretter rekker han sin hånd til meg og sier: “Vil sognepresten også vitne for meg at mine synder er tilgitt”! …


Hva lærte Johan Raattamaa om syndenes forlatelse?

Utdrag fra boka “Lapin profeetan oppilaita”, av Hjalmar Westeson
Oversatt til finsk av Henry Baardsen

Det var en troende kvinne som mente at de eneste gangene som hun hadde grunn til å glede seg, var når hun fikk høre ved Johan Raattamaas munn stadfestelse om at alle hennes synder var henne forlatt. Så derfor benyttet hun alle anledninger hun hadde, og da brukte hun å spørre ham: 

  • “Kjære bror, vil du vitne for meg at alle mine synder er meg forlatt!”

– Raattamaa svarte på hennes ønske ved å gi henne følgende råd: “Nåden er gitt oss, men ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse. For Guds nåde, den strømmer hele tiden og uten noe avbrudd fra himmelen gjennom Jesu forsoningsblod. Dette skjer ved troen og i bønnens ånd!”


Mine tanker om renselsen i Kristi blod, sammenlignet med blodets funksjon i vår kropp

Da jeg i 2007 ble hjerteoperert, ble jeg å tenke mye på blodets funksjon i menneskekroppen mens jeg lå på hjerteavdelingen i Tromsø – både før og etter operasjonen. Jeg leste faglitteratur om emnet som jeg fant på nettet, og benyttet også anledningen til å spørre både leger og andre spesialister for å høre deres forklaringer.


Likheter mellom kroppens sirkulasjonssystem og et vannbåret varmeanlegg
Siden jeg hadde undervist lenge i varmeteknikk og drevet mye med rensing av hydrauliske rørsystemer, med beregninger og med  installasjon av alle komponenter i anlegget slik som pumper, filtere, beregning og måling av friksjon i rørnettet og holdt mye på med innregulering av varmeanlegg for å optimalisere dem, var det interessant for meg å dra paralleller til hjertet, blodet og sirkulasjonssystemet i kroppen/kretsløpet. En gang da jeg hadde hatt en samtale om dette  med en hjertelege, gav han uttrykk for at jeg hadde god forståelse for hvordan menneskekroppen var bygget opp og fungerte på dette område, nettopp ved å dra paralleller til funksjonen i et varmesystem, og mine teoretiske og praktiske erfaringer fra det området. 

I kroppens sirkulasjonssystem er det noe vi kan sammenligne med et torørs-system i et varmeanlegg. Fra hjertet i varmeanlegget – sirkulasjonspumpa – pumpes nøyaktig samme vann med samme temperatur via rørnettet til alle komponentene i anlegget. Det inneholder den varmeenergien som trenges for at hele anlegget skal kunne fungere optimalt. Og så lenge pumpa sirkulerer og rørnettet og komponentene ikke er gjengrodde, fungerer hele anlegget som det skal, og alle rom får den ønskede temperatur. Men om anlegget gror igjen, blir det fort driftsforstyrrelser, og nødvendige tiltak må gjøres.

Noenlunde slik er det også i menneskekroppen. Hjertet er pumpa, og blodårene tilsvarer varmerørene. Og væska som hjertet transporterer til ethvert organ og til enhver celle i kroppen, er blodet. Ifølge Bibelen, er det blodet som inneholder selve livet. Stopper hjertet å slå, stopper også blodsirkulasjonen opp. Og følgen av det vil bli at alle vitale organer og celler tar skade og dør ut, så dermed dør også mennesket. Derfor er hjertet å regne som kroppens viktigste organ. Blodet som pumpes ut til enhver celle og til ethvert organ, er selve vilkåret for livet. Det er renset for alle avfallsstoffer og for CO2 (karbondioksid/Kullsyre). Og  når blodet strømmer ut av hjertet, inneholder det alle nødvendige næringsstoffer, friskt og rent oksygen og  antistoffer som deltar i forsvaret mot infeksjoner. Dette transporteres til alle kroppens celler og organer.


Blodet strømmer ikke først gjennom et organ og så videre til det neste, men direkte fra hjertet til ethvert organ i kroppen
Kretsløpet i kroppen er ikke noe “ettrørs-system”, der det oksygen- og næringsrike blodet sirkulerer fra hjertet og så først gjennom ett organ, videre til neste organ og så til det neste. Dersom det hadde vært tilfelle, hadde blodet tatt med seg avfallsstoffer og CO2 til neste organ, og etter hvert inneholdt flere og flere avfallsstoffer og mer og mer CO2, før det hadde gått inn i det siste organet i kretsløpet med alle sine urenheter. Men blodet går  derimot direkte fra hjertet via arteriene (turledningene) til hvert og ett organ og til alle celler og vev, totalt fri for avfallstoffer og CO2. 

 Og før blodet i kroppen sirkulerer tilbake til hjertet, tar det med seg avfallsstoffer og kulldioksid (CO2) via kapilærene  og venene (returledningene) for å bli renset, og så tilføres det friskt oksygen via lungekretsen og føres tilbake til hjertet (forenklet), før det på nytt pumpes tilbake ut i kroppen til organene og til alle cellene. Og dette skjer natt og dag, når vi sover og når vi er våken, om vi tenker på det eller ikke. Så fantastisk har Gud skapt oss mennesker, og faktisk mye mer avansert enn dette. Slik opprettholdes livet og slik skjer renselsen i kroppen vår, så lenge som vi lever i nåden og under Åndens ledelse.

Og det samme  skjer også i Kristus-legemet, etter at vi ved omvendelse og gjenfødelse har fått barnerett hos Gud, og har blitt et levende lem i Kristi legeme. Også da er det hjertet – Jesus Kristus – og hans forsoningsblod som sørger for renselsen av hvert og ett lem i Kristus-legemet. Dette skjer først og fremst i kristenheten, gjennom det forkynte Guds Ord, gjennom sakramentene og ved den kristne sjelesorgen.

Dette er det Jesus som har sørget for, og dette gir han oss del i ved evangeliet, ved nåden og ved troen. Og da får vi motta og leve i strømmer av Guds nåde og i hans velsignelse, og dette  blir en levende kristendom som vi både får leve i og leve av. Når vi får erfare dette, gir det oss både frelsesvisshet og tillit til Gud. Og da vil vi også av hjertet takke Gud  for at vi virkelig får leve i syndenes forlatelse – og for å bruke Johan Raattamaas ord –ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse, men hele tiden og uten noe avbrudd.  Ja sannelig: Dette er nåde over nåde, noe de første predikantene i læstadianismens begynnelse både trodde og lærte. Og dette får også vi holde fast ved! For det er dette som er den gamle kristendommen som har sin grunn i den Hellige Skrift. Dette uttrykker apostelen Paulus slik vi kan lese i bibelsitatet nedenfor. Altså er vi omgitt av Guds nåde rundt hele oss, og midt inne i denne nåden får vi stå: 

  • “Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåden som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet”, Rom 5:1-2.

I våre sammenhenger blir  det ofte sagt at Kristi blod strømmer fra et lem til et annet lem (gjennom den ene kristne til den andre) når vi som kristne forkynner syndenes forlatelse “i Jesu navn og blod” til hverandre. Men ut fra bildet ovenfor med sirkulasjonssystemet i vår kropp (se animasjon) og med blodsirkulasjonen direkte fra hjertet til hvert enkelt organ og hver celle, er nok ikke dette et godt og dekkende bilde for  hvordan vi som kristne blir renset i Kristi blod. For Guds nåde og syndenes forlatelse er nok alt for stor og omfattende til å kunne komme godt nok fram bare ved å bruke dette bilde.

Virkeligheten er den at Jesu sonoffer på Golgata var så fullkomment (Heb 7:25, 27; 9:12, 26; 10:12) at det aldri trenges noen flere offer for synd. Kristi offer er gyldig så lenge som det er nådetid. Det var nok at Jesus gav sitt eget liv for våre synder en gang for alle , og at han kun den ene gangen lot sitt blod flyte til soning for hele verdens synder. Den blodstrømmen vil aldri opphøre, så lenge som en person står i nåde hos Gud, og ved evangeliets urokkelige løfter tror ordet om syndenes forlatelse for sin egen del. Og når vi tviler, eller føler behov for å få høre vidnespydets ord personlig for egen del, får man gjøre slik det fortelles at Junnu Rautio gjorde ovenfor på møtet i Lainio i 1916:

  • “Men også på det stedet hvor jeg (predikant Junnu Rautio) nå sitter og taler, så er jeg så syndig at jeg ved troen må ta imot syndenes forlatelses nåde av min Gud”. 


    Og sogneprest Carl Edquist fortsetter:
    “Da Rautio uttalte disse ord, så vibrerte hele hans kropp. Og så reiser han seg opp, og faller om halsen på predikantene. Og så forkynner de syndenes forlatelse til ham

Når vi som kristne med Kristi fullmakt og på hans vegne forvalter løsenøklene, og forkynner: “Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!” (Matt 9:2), så er vi kun som hans sendebud (2Kor 5:20) og som hans munn. Og da forkynner vi nøyaktig det samme som Jesus selv gjorde da han var her nede på jorden. Når vi gjør det, retter vi hovedfokuset og hele oppmerksomheten på Jesus og på ham alene. Og da peker vi bare på ham, og på alt  det som han var og gjorde for oss, både da han fullkomment oppfylte Guds strenge lov for oss, og da han sonte vår synd og senere lot oss i ham bli forlikt med Gud. Derfor: Når vi forkynner syndenes forlatelse, så forkynner vi samtidig kjernebudskapet i hele evangeliet, Kristus og ham korsfestet (1Kor 2:2). Gjør vi det, da er også vår forkynnelse både apostolisk og i overensstemmelse med Skriften.

Andre sider om kraften i Jesu Kristi blod:


Det som var mitt håp, var at jeg gjennom dette lille “studie” bedre skulle lære å forstå hva det vil si å være en kristen, og som et lem på Kristi kropp hvor Jesu varme, livgivende og rensende hjerteblod pumpes ut fra hans hjerte og gjør sin velsignede virkning for de som er hans barn og som tror på Jesus, på hans fullkomne forsoningsverk på Golgata, på forløsningen gjennom Kristi soningsverk, og på rensningen i Kristi blod. 


Slik vi kan lese av utdragene ovenfor fra to av læstadianismens første predikanter, beskriver de Guds tilgivelse med følgende ord:

  • strømmer det fra Guds hjerte en kontinuerlig tilgivelseog
  • Gud må – kontinuerlig og uten opphold – tilgi meg og deg , du Guds barn, – helt fra det morgen og helt til det er kveld – alle våre synder”, “
  • “Nåden er gitt oss, men ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse. For Guds nåde, den strømmer hele tiden og uten noe avbrudd fra himmelen gjennom Jesu forsoningsblod. Dette skjer ved troen og i bønnens ånd!

Guds kontinuerlige tilgivelse var selvklart i vekkelsens første tid, men er det ikke i dag for alle læstadianere
Dette viser at man i læstadianismens første tid, på en måte sammenlignet “syndenes forlatelse” med den kontinuerlige blodgjennomstrømningen til alle kroppens organer, celler og vev for alle som er Guds barn og som tror Ordet og løftene om syndenes forlatelse ved Kristi blod. Og i denne forbindelse nevner Johan Raattamaa at det skjer ved troen (på Guds løfter) og ved bønnen (…Og forlat oss våre synder, Lk 11:4). For dem var anger og syndsbekjennelse – både innfor Gud, innfor de som man hadde syndet mot, og i det personlige skriftemålet – en forutsetning for Guds tilgivelse, slik vi leser:

  • “Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet”, 1Joh 1:9.

Men dette virker dessverre ikke å være like klart for alle læstadianere i dag, siden en del påstår at man absolutt ikke kan bekjenne noen synder for Gud og be ham å være nådig, slik at han forlater syndene. Dette på tross av at Bibelen har utallige eksempler på det, og at også Læstadius første medarbeidere lærte og trodde slik. Nei, tenker man: Alt MÅ bekjennes for en kristen, og han eller hun må personlig stadfeste syndene forlatt i Jesu navn og blod. Ellers skjer det ikke noen blodsutgytelse: “Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt”, Heb 9:22). Men så tenker de ikke på at dette bibelvers peker direkte på Kristi offer på Golgata. Hans blod kan nemlig ikke bli utgytt flere enn denne ene gangen da Jesus døde på Golgata for våre synders skyld, slik vi leser det:

  • “… Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer”, Heb 9:26.
  • “For det gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv”, Heb 7:27 .
  • “Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, Heb 10:12.

Dette betyr selvsagt ikke at Raattamaa eller noen av de andre predikatene på den tiden mente at en kristen kun skulle sette sin lit til “en strøm av Guds tilgivelse” og så å være tilfreds med det. Nei, for dem var det, slik det også var for Luther, at syndenes forlatelse måtte søkes i kristenheten, blant Guds folk: I forkynnelsen av Guds Ord om Kristi soningsverk på Golgata, i sakramentene hvor Ordet og den treenige Gud var med, og i skriftemålet og i absolusjonen.

Men samtidig var de også klar over at en gjenfødt kristen både hadde arvesynd og gjerningssynder.  Også de kristne bar på syndefordervet, og syndet derfor daglig i tanker, ord og gjerninger. Så derfor måtte også en gjenfødt kristen leve i en  kontinuerlig strøm av Guds nåde og hans tilgivelse, og ydmykt be slik som David ba: “Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!, Sal 19:13.

Og siden de innså sin totale syndfullhet og kjente dessuten til sine konkrete fall, bekjente de først og fremst alle sine daglige synder for Gud og ba ham være dem nådig, slik han hadde lovet. Dessuten bekjente de sine synder for dem som de hadde syndet mot og ba om tilgivelse, og godtgjorde selvsagt, dersom de hadde stjålet noe fra noen, eller noe tilsvarende. Og når troslivet ble vanskelig og synden og byrdene ble for tung å bære alene, oppsøkte de alltid en kristen sjelesørger eller skriftefar, bekjente sine synder og fikk veiledning og hjelp. Dessuten – og det var det viktigste – så fikk de personlig høre og motta vitnesbyrdet ord om at alle deres synder var den forlatt i Jesu navn og blod, slik de kanskje oftest uttrykte det. Andre ganger benyttet de andre ord for å uttrykke det samme. Men hovedsaken var at de forkynte Kristus og ham korsfestet (1Kor 2:2), han som Gud sendte til soning for våre synder (1Joh 2:2; 1Joh 4:10). Altså pekte de på det samme som Peter gjorde i Kornelius hus: “at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn”, Ap 10:43.

Iblant kan det virke som om ordlyden “i Jesu navn og blod” er viktigere å bruke enn å forkynne Kristus og hans soning og hans forløsning som han gjorde for oss på Golgata, selv om dette var helt klart for dem i læstadianismens første århundre. Formen eller ordene vi benytter når vi forkynner syndenes forlatelse, får nemlig ikke være viktigere enn selve budskapet og innholdet i vår forkynnelse. Personlig benytter jeg som oftest ordlyden “i Jesu navn og blod”, særlig for de som vet hva det inneholder, men siden dette uttrykk finnes direkte i NT, kan man selvsagt ikke begrense tilgivelsen til bare når dette blir brukt, eller at syndsforlatelsen kun er gyldig når visse kristne forkynner det. 

 


Bønn på sykesengen etter hjerteoperasjonen
Da jeg lå på sykesengen før og etter hjerteoperasjonen, filosoferte jeg mye på dette, og kunne glede meg over hvor fantastisk Gud har skapt oss mennesker – også meg. Og så sammenlignet jeg dette med hvor herlig det var å få være et Guds barn og levende lem på Kristi kropp. Og da måtte jeg takke Gud av hjertet og si: Takk for at operasjonen lyktes, og for at blodet nå strømmer ut i kroppen som det skal, og at det ser ut som at jeg kommer til å bli frisk igjen! Men takk også for at jeg har fått bli et lem i Kristi kropp. Takk for at Jesu Kristi blod har fått rense mitt hjerte ren, slik at det kunne duge som en bolig for deg og for den Hellige Ånd! Jeg bekjenner at jeg er er en stor synder, og har selv om jeg også har lagt vinn på å bekjenne mine synder innfor deg, og for dem som jeg har syndet mot – i Åndens lydighet. Men du vet at min syndsbekjennelse har vært og fortsatt er svært mangelfull, også derfor at jeg verken ser eller kjenner hvor ofte jeg synder. Takk Herre  for at du har lovet i ditt Ord, at selv om min synd er stor, så er din nåde mye større (Rom 5:20). Rens meg ved vitnesbyrdets Ord og i Jesu Kristi rensende blod, slik at jeg alltid skal kunne duge for deg og kunne leve deg til behag. Takk for at også jeg er “utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod” (1Pet 1:2). Må du selv fullføre ditt verk i meg slik du selv har lovet, inntil Jesu Kristi dag. Amen!


 

 

Noen ord om Læstadius’ særegne språkbruk


Læstadius var virkelig “en ordets mann” med et utrolig frodig språk, og valgt alltid ut sine ord og uttrykk meget nøye. For hvert ord og hvert uttrykk hadde sitt helt klare siktemål. Han skrev alltid ned sine prekener til minste detalj, og hans billedspråk var helt i særklasse – på godt og ondt. For meg og for mange andre i vår tid og i vår kultur er det nok slik at vi “sliter” en god del med å få med oss så mye av innholdet. Det blir lett  mange brudd i høreforståelsen, og da “faller man lett av lasset” og “blir liggende igjen” når han “kjører videre”. Så dermed kan minnet av hva man har hørt etter å ha lyttet til en av hans prekener bli ganske fragmentert, hvor gode og innholdsrike de enn kan være. For språk handler først og fremst om kommunikasjon. Blir det brudd i kommunikasjonen – uansett hva som er grunnen til det – blir også budskapet borte.

Fortsett å lese «Noen ord om Læstadius’ særegne språkbruk»

Hva er “nådens orden”, og hva mente Læstadius med uttrykket?

“Nådens orden” er et av de faste uttrykk som Læstadius bruker igjen og igjen. Egentlig tror jeg ikke at det går å gi en helt kort og presis definisjon på hva han mente med dette og mange andre av hans faste uttrykk, siden han de ulike gangene kunne legge noe ulikt innhold i dem, alt etter sammenhengen som de ble brukt i.


Hvor kommer uttrykket “nådens orden” fra?
Etter sitt møte med samepiken Maria sier Læstadius at hun hadde “erfarenheter i nådens orden” som han selv aldri hadde hørt om. Man hvor kommer egentlig dette uttrykket fra, og hva inneholder uttrykket? 

“Uttrykket “nådens orden” bruker Læstadius både i forkynnelsen og i Dårhushjonet. Det assosieres tett med 1700- og 1800-tallets vekkelseskristendom, men er virkeligheten langt eldre. I Sverige er det mest kjent gjennom Anders Nohrborgs (1725-1767) postille, og prekenidealet som Henric Schartau (1757-1825) etterlot seg. En bør imidlertid ikke ta for gitt at Læstadius la nøyaktig det samme i uttrykket “nådens orden” som disse to. (Elgvin 2000, 56).


Læstadius er ikke opphavsmannen til begrepet  “nådens orden” 
Systematiskt har denna ”nådens ordning” (lat. Ordo salutis, någon gång: ordo gratiae) utvecklats av Augustinus (344–430), David Hollazius (1648–1713), på svensk botten av Anders Nohrborg (1725–1767) och Henrik Schartau (1757–1825).


Andre uttalelser om “nådens orden”
Når kristne teologer har drøftet menneskets aller dyrebare og mest sentrale sak – nemlig hvordan et menneske blir frelst – så har begrepet “frelsens/nådens orden” (ordo salutis) blitt til. Det som generelt menes med dette uttrykket, er den orden som den Hellige Ånd” følger når den virker i det enkelte menneske. Kristus vil at så mange som mulig av menneskene skal bli delaktige av den frelse som han har vunne for oss. Og for oss mennesker er det særlig viktig at det skjer, men også hvordan det skjer…

Men det er Gud som virker under hele prosessen for å lede et menneske til seg og for å frelse det gjennom “nådens orden”, eller hva man nå velger å kalle det for. For egentlig er det ikke så viktig hva man kaller dette, enten man sier “hvordan et menneske blir delaktig av den frelse som Kristus har vunnet for oss”, “veien fra syndens nød til Guds fred”, “frelsens orden” eller “nådens orden”. Det viktigste er bare at vi blir frelst, og at Gud selv ved sin lov, sitt evangelium, ved sin Sønn, ved sin Ånd og ved sine sendebud får utføre sin gjerning for oss og i oss.


Hva ligger i begrepet “nådens orden”?
Slik henvisningen ovenfor viser, er uttrykket “nådens orden” ikke er et bibelsk uttrykk. Men man kan tross det si at dette uttrykket inneholder alt som har med et menneskes frelse å gjøre, fra begynnelsen til enden. Sagt med andre ord: “Nådens orden” er veien fra syndens nød til Guds fred! Det inneholder hele Guds frelses husholdning.

Siden alle mennesker er delaktig av syndefallets skade, er vi alle underlagt synden og døden, og må derfor få del i den frelse som Gud har gjort ferdig for oss ved sin Sønn Jesus Kristus på Golgata. Et menneske som lever borte fra Gud og som har brutt sin dåpspakt, lever uten håp og uten Gud i verden. En slik person er en fortapt synder, og må bli delaktig av Guds ufortjente nåde for å kunne bli frelst. Og i denne prosessen er alt fra A til Å Guds verk alene. 

Jesu enkle definisjon på “nådens orden” er “omvendelse og syndenes forlatelse” (Luk 24:47). Man kan også kalle det “loven og evangeliet”.  Ved lovens forkynnelse vekker Gud samvittigheten til å se sin synd og sin fortapte tilstand. Og når Gud har fått virke anger og nød for sin udødelige sjel – slik det var på Jesu tid – oppstår spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Og da svarer Kristi sendebud, slik Paulus og Silas svarte fangevokteren i Filippi: “Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus! (Apg 16:32). Og slik ble evangeliet en Guds kraft til frelse både for fangevokteren og hele hans hus: “Han (fangevokteren) førte dem opp i sitt hus og dekket bord for dem. Og han gledet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud”.


Bibelsteder som bekrefter at det er Gud alene som virker oss til vår frelse

  • Gud rettferdiggjør: “For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger”, Rom 3:28; “… dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd”, 1Kor 6:11.
  • Gud opplyser: “og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige”, Ef 1:18.
  • Gud omvender: “Med ydmykhet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten”, 2Tim 2:25; “Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud”, Jer 31:18.
  • Gud gjenføder: “For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord“…, 1Pet 1:23; “Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord“…,  Jak 1:18; “For jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet”,  1Kor 4:15.
  • Gud gir troen: “Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham“, Joh 1:7; “Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg”, Joh 17:20; “Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører”, Rom 10:17; “Og de talte slik at en stor mengde, både av jøder og av grekere, kom til troen”, Apg 14:1.
  • Gud gjør levende: “For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende“,  2Kor 3:6; “Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og er liv”,  Joh 6:63; “Gud som er rik på miskunn, har gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser”, Ef 2:5; “Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder”, Ef 2:1.
  • Gud helliggjør: “utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse”, 1Pet 1:2; “Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd”,  1Kor 6:11.
  • Gud fornyer: “Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje”, Rom 12:2; “Men bli fornyet i deres ånd og sinn“, Ef 4:23; “… og har ikledd dere det nye mennesket, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde“, Kol 3:10.
  • Gud bevarer i nåden og i troen helt til slutt: “Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere”, 1Pet 5:10; “Men Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde”,  2Tess 3:3; “Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag” Fil 1:6.

I den tredje trosartikkel i Den lille katekisme skriver Luther om den Hellig Ånds verk:
“Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro …”


Luther sier dessuten om “nådens orden”
“For det første og framfor alt må man høre Guds Ord. Og så må man tro det. Og så må man gjøre etter Ordet! Slik blir man frelst. Den som vender opp ned på denne rekkefølge, eller som vender dette til noe annet, han er sannelig ikke av Gud!” (Kirkkopostilla I, 403).


Hovedsaken i “nådens orden” – vi blir tilregnet Kristi rettferdighet og får del i syndenes forlatelse
Det som er det aller viktigste med hele “nådens orden”, er at Gud erklærer eller tilregner et menneske Kristi rettferdig. Det er på grunn av Kristi fortjeneste og hans forløsning at denne rettferdigheten kan bli tilregnet en synder. Og dessuten: På grunn av dette, får vi også motta syndenes forlatelse, av nåde for Kristi skyld, ved evangeliets forkynnelse. Uten rettferdiggjørelse, er det heller ikke noen “nådens orden” i kristen betydning. 


Seppo Lohi skriver videre om “nådens orden” og om Læstadius’ lære om det
Først konstaterer han at alt er den Hellige Ånds verk:
De som er kristne, håper på at den Hellige Ånds gjerning skal få lede et menneske slik at det personlig skal få oppleve og erfare “nådens orden”. 

Ifølge Læstadius’ lære, betyr “nådens orden” at et menneske skal få oppleve å bli forandret/fornyet, og bli flyttet fra en død tro til en levende tro. I Dårhushjonet benytter Læstadius mange forskjellige benevnelser: vekkelse, anger, “forbering”, omvendelse, gjenfødelse, forsoning, rettferdiggjørelse, den Hellige Ånds vitnesbyrd om at man har fått del i nåden, helliggjørelse og levende tro. 

Det som Læstadius’ mest konsentrerte seg om i læra om “nådens orden”, var anger/bot og “forbedring”/omvendelse. For Læstadius var dette så viktig når det gjaldt “nådens orden”, at det i praksis behandles i nesten i alle sine prekener (Seppo Lohi 2000, 313). 


Første del i “nådens orden” – slik Læstadius tenkte
Den første del i “nådens orden” er bot eller anger, og er noe som oppstår når man får kjenne Guds vrede i sitt eget hjerte. Læstadius prøver helt konsekvent å vekke anger/bot ved sine prekener. Den aller viktigste betingelsen for å kunne bli frisk, er generelt at synderen blir klar over sin egen syndegjeld. Han (Læstadius) karakteriserer menneskets hjerte som et stenhjerte,  som må sønderknuses med lovens hammer.


Andre del av “nådens orden” – å bli forsonet med Gud – slik Læstadius tenkte
Først etter at et menneske hadde blitt angrende, skulle man forkynne evangeliet om Guds nåde og syndenes forlatelse.  Angeren/boten skulle forberede et menneske slik at det skulle kunne oppleve i sitt hjerte at det var forsonet/forlikt (med Gud). Om dette brukte Læstadius benevnelsen gjenfødelse. Under denne hendelsen som skjedde i løpet av et øyeblikk og som var virket av den Hellige Ånd – det som Læstadius kalte for gjenfødelse – ble mennesket delaktig av den Hellige Ånd

Uten å være gjenfødt, kunne heller ikke et menneske – slik Læstadius tenkte –  være delaktig av en levende tro. Og hele den kristne forkynnelsens siktemål burde også være at menneskene skulle bli delaktige av en levende tro. Og når menneskene hadde del i den levende tro, så hadde de også den Hellige Ånds vitnesbyrd om at de også var delaktige av nåden. Kjennetegnet for dette var at den troende kjente/opplevde at de var kommet til forsoning med Gud.


Læstadius skriver om “Luthers’  erfaring med “nådens orden”
“Alle prester bør jo vite at Luther opplevde nød og trengsel i sin samvittighet (del 1 av nådens orden). De vet dessuten at han måtte klage over at Satan anklaget ham, og de vet også at Luther en tid var anklaget under loven. Men de vet også at Luther mintes den dagen når den levende tro ble tent i hans hjerte (del 2 av nådens orden).

Alt dette vet de. Men de vil ikke tro at dette også er like viktig for enhver ekte lutheraner, at han også må gjennomgå samme “nådens orden” helt personlig, og ikke bare på papiret. Teologene i vår tid har nok gjennomgått dette med “nådens orden” på papiret. Men de har det bare i parykken, og ikke i hjertet” (Laestadius 1968: § 1078 og Seppo Lohi 2000, 314).


Læstadius fikk lære om angeren/boten av leserne (Seppo Lohi 2000, 315)
“Vi har tidligere konstatert at Læstadius lærte av leserne at det er ved loven som et menneske kan få oppleve (sann) syndserkjennelse. Når samvittigheten våkner opp, så er det et tegn på at man begynner  å få angre (over sine egne synder), noe som Guds lov virker i menneskets hjerte. Slik Læstadius syn var på “nådens orden”, var det helt nødvendig at hjertet først måtte bli sønderknust (del 1 av nådens orden), før det kunne ta imot Guds nåde (del 2 av nådens orden)


Og Seppo Lohi fortsetter (Seppo Lohi 2000, 318)
Når Læstadius prekte om “Jesu nåde-alter”, mente han ikke nattverdbordet  som var dekket. Men med det mente han personlig erfaring med den rette “nådens orden”, det vil si anger, omvendelse og å ha opplevd personlig i sitt hjerte at man er blitt forsont/forlikt (med Gud, d.v.s. at man ved troen har del i hele Jesu forsoning, og alt hva han vant på Golgata som vår stedfortjener)


Læstadius lærer om forsoningen (del 2 i “nådens orden)
Kommer…

Fortsett å lese «Hva er “nådens orden”, og hva mente Læstadius med uttrykket?»

Hva var «det nye» som Maria hadde fått  av Brandell, og som hun gav videre til Læstadius?

Hva var det spesielle med Brandells forkynnelse som Læstadius ikke hadde? Og hva var det samepiken Maria hadde blitt lært av ham, og som hun senere kunne formidle videre til prost Læstadius? Hadde det kanskje noe noe med «nådens orden» å gjøre, noe som inntil Læstadius’ møte med Maria hadde vært skjult for ham?  For siden Læstadius senere uttalte at Maria hadde en dypere innsikt og erfaring i «nådens orden» enn det som han hadde, så var dette noe som hun mest sannsynlig hadde fått gjennom pastor Brandell, hans forkynnelse og han personlige sjelesorgveiledning .

Læstadius-forskerne Seppo Lohi og Erik Bäcksbacka nevner Kristi forsoning som «det nye»

  • Hans (Læstadius før 1844) prekener inneholdt ikke noe om Kristi forsoningsverk. «Men samepiken har sannsynligvis snakket  til Læstadius om Guds verk på korset og om den ufortjente nåde i Kristus, det som man  får del i ved troen. Talen om forsoningen var noe nytt for Læstadius».
  • Erik Bäcksbacka hadde allerede ett år tidligere kommet til den samme konklusjon når det gjaldt forsoningen: «Når det gjelder hva samtalen mellom de to (Maria og Læstadius) gikk ut på, så er det ikke lett å si noe sikkert om det. Men ut fra det som Læstadius selv senere har skrevet og sagt, kan man anta at det hadde noe med forsoningen å gjøre. Det var jo også det (temaet) som han (Læstadius) behandler i Dårhushjonet».

Og dette virker de å ha helt rett i. For på det svenske riksarkivets side om Pehr Brandell, kan vi lese en uttalelse fra de gamle kristne i Nora menighet om hva som var det spesielle og “det nye” i hans forkynnelse. Og dette kan også bekrefte at «forsoningen»  og “gjenfødelsen” nettopp var «det nye» som tidligere ikke hadde vært en del av Læstadius’ prekener, men som han fikk del i og personlig erfaring med nettopp gjennom møtet med samepiken Maria den 1. januar 1844.  For i riksarkivets skriv om prosten Pehr Brandell, kan vi lese:

  • «Gamla församlingsbor sade, att de förut aldrig hört predikas om försoningen i Kristus eller nya födelsen«.

Altså viser dette viktige funn at «forsoningen» og «gjenfødelsen» var de helt avgjørende elementer i «nådens orden» som Læstadius helt inntil sitt møte med  Maria ikke hatt innsikt i. Og siden dette var borte både fra prost Grape som hovedsakelig forkynte evangeliet, og fra hans etterfølger Læstadius som bare forkynte loven, så bar ingen av deres forkynnelse frukt, selv om de tilsammen forkynte og underviste i flere tiår. Men først etter at Læstadius – gjennom sin «åndelige jordmor» Maria, hun som var et sendebud i Kristi sted og som hjalp Læstadius til å bli forsont med Gud – begynte hans prekener og hans arbeid å bære velsignede frukter, slik at det kunne bli vekkelse. For da fikk hans prekener en  «høyere farge», slik han selv uttrykker det. Men dette kunne ikke skje før han selv personlig hadde fått del i Kristi forsoning og fått del i gjenfødelsens under. For det var jo Maria som ledet han til en levende tro ved “evangeliet”, slik Raattamaa uttrykte seg: «at han får tro sine synder forlatt slik som han er». Og ved troen ble Læstadius et Guds barn , og han fikk også den Hellige Ånd, slik at han fra da av kunne forkynne med Åndens kraft slik Raattamaa uttrykker det.

Slik det var for Læstadius før hans møte med Maria, forkynte han og lærte han grundig om den første del i «nådens orden», nemlig om boten og angeren. Men siden han manglet den midterste og viktigste delen – den som er Guds og Kristi verk alene helt uavhengig av oss – så ble det ingen resultater av hans strenge lovforkynnelse. For ingen kunne jo bli frelst ved et halvt Guds Ord. Og dermed virket heller ikke hans strenge loviske prekener og hans mange advarsler til noen helliggjørelse, verken innfor Gud eller blant menneskene, selv etter 18 års intensiv undervisning og alle hans prekener i Karesuvando. I alle fall ikke til annet enn det som angikk de aller groveste syndene, slikt som de selv til en viss grad klarte å avstå fra, i frykt for å ble avslørt eller for straffens skyld.

Helliggjørelse er først å fremst Kristi verk gjennom oss og det er noe Peter kaller for Åndens helliggjørelse. Så uten at Kristus virkelig ved troen får bo i våre hjerter og uten at vi virkelig er gjenfødt – det vil si at den Hellige Ånd får lede oss og gi oss kraft til å leve i samsvar med Guds Ord og etter Guds vilje – så kan vi ikke bære  noen frukt som behager Gud. Og derfor kan vi trygt konkludere med  at alt fra A til Å er og må få være Guds verk. Ja alt som hører til «nådens orden» er ene og alene Guds verk.  For det er jo han som vekker oss opp ved sin hellige og krevende lov, og det er han som virker anger over våre egne synder. Og han skaper også lengselen etter Gud, en lengsel som virker til omvendelse, og som ingen angrer. Dessuten er det alene han som kan gi oss et nytt hjerte og et nytt sinn. Derfor må han få begynne en god gjerning i oss, han må få oppholder og bevarer troen i oss, og han er den som alene kan fullføre sitt eget verk i oss inntil Jesu Kristi dag. Og da tilhører all lov, pris og takk Gud alene!


Prest og vekkelsespredikant Pehr Brandell

På siden “Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria” fortelles det litt om hvordan hun ved presten og vekkelsespredikanten Pehr Brandell hadde blitt løst fra sine tvil og fikk del i den levende tro. Dessuten hadde hun av Brandell – både gjennom hans undervisning, men mest gjennom hennes egen personlige erfaring – fått god kjennskap til “nådens orden”. Det var samepiken Maria som ledet prosten Læstadius fra en død tro og til en levende tro, og som indirekte bidro til den læstadianske vekkelsens spredning.  Dette var Læstadius selv utrolig takknemlig for. Og siden Læstadius så positivt omtaler henne som en sann og erfaren kristen, men samtidig også minnes “de kristne” (nyleserne) i Åsele med stor glede, kan det være interessant å se litt nærmere på hvem presten og vekkelsespredikanten Pehr Brandell – han som spredde nylesernes kristendom til tusenvis av mennesker – egentlig er og hva han stod for.

Pehr Brandell var født 1.1.1789 i Portsnäs by, i Piteå socken, og døde 4.5.1841 i Ullånger. Hans  barndomshjem var preget av de “norrlänske gammelläseriet, med alvorlig krav når det gjaldt bot og helliggjørelse. Disse ble holdt for å være loviske (Rörelsen – nyläseriet – var en protest mot gammalläseriet, som präglades av en lagisk anda). 

Under sin studietid mistet han noe av sin trosvisshet og sin frimodighet i troen. Men etter å opplevd en ny religiøs krise, fikk han senere oppleve en indre frihet, noe som mer helt og på nytt til å forstå og å leve av Guds nåde i Kristus. Gammellesernes krav om bot og helliggjørelse ble forent hos Brandell – slik det vanligvis var med nyleserne – med herrnhutisk frelsesvisshet, frimodighet og glede. Hans syn og fromhetsliv ble nesten totalt preger av nyleserne, noe som han helt sikkert var kjent med helt fra begynnelsen av 1800-tallet.

I 1817 begynte han som vekkelsespredikant, og ble sammenlignet i klasse med Læstadius. Hans forkynnelse var preget av stort alvor, rik erfaring og omfattende bibelkunnskap, og trengte gjennom marg og ben. Og kirken var nesten hver søndag fylt til siste plass, selv om det var sitteplasser til 2000 i den. For de kom fra vide områder for å få høre på hans forkynnelse og for å få sjelesorg av ham. Brandell var en særlig god forkynner, og han kunne forkynne en hel time. Men han forberedte og skrev aldri ned sine taler, derfor finnes det dessverre ikke noe arkiv for hans taler.


Hva var “det nye” som Maria hadde fått  av Brandell, og som hun gav videre til Læstadius?
Hva var det spesielle med Brandells forkynnelse? Hva var det Samepiken Maria hadde blitt lært av ham, og som hun kunne formidle videre til prost Læstadius? Var det kanskje noe noe med “nådens orden” som inntil Læstadius’ møte med Maria hadde vært skjult?  For siden Læstadius uttalte at Maria hadde en dypere innsikt og erfaring med “nådens orden”, så var dette noe som hun ment sannsynlig hadde fått fra Brandell.

Læstadius-forskerne Seppo Lohi og Erik Bächsbacka nevner Kristi forsoning som “det nye”

  • Seppo Lohi: Hans (Læstadius før 1844) prekener inneholdt ikke noe om Kristi forsoningsverk. «Men samepiken har sannsynligvis snakket  til Læstadius om Guds verk på korset og om den ufortjente nåde i Kristus, det som man  får del i ved troen. Talen om forsoningen var noe nytt for Læstadius».
  • Seppo Lohi: Erik Bäcksbacka hadde allerede ett år tidligere kommet til den samme konklusjon når det gjaldt forsoningen: «Når det gjelder hva samtalen mellom de to (Maria og Læstadius) gikk ut på, så er det ikke lett å si noe sikkert om det. Men ut fra det som Læstadius selv senere har skrevet og sagt, kan man anta at det hadde noe med forsoningen å gjøre. Det var jo også det (temaet) som han (Læstadius) behandler i Dårhushjonet», og som Erik Bäcksbacka skrev innledningen til.

Og dette virker de å ha helt rett i! For på det svenske riksarkivets side om Pehr Brandell kan vi lese om en uttalelse fra de gamle kristne i Nora menighet som fullt ut bekrefter at “forsoningen” og “gjenfødelsen” nettopp var “det nye” som tidligere ikke hadde vært en del av Læstadius’ prekener (slik også Seppo Lohi skriver), men som han fikk del i og personlig erfaring med nettopp gjennom møtet med samepiken Maria den 1. januar 1844.  For i riksarkivets skriv om prosten Pehr Brandell, kan vi lese:

  • “Gamla församlingsbor sade, att de förut aldrig hört predikas om försoningen i Kristus eller nya födelsen“.

Videre skriver Seppo Lohi om Brandells forkynnelse:
“Under en tid når den kristne forkynnelse var overfladisk, lød det fra hans forkynnelse en dypere grunnklang om synd, nåde og forsoning. Store skarer av til tilhørere strømmet til kirken (med 2000 sitteplasser) for å søke trøst og hjelp ut av sin åndelige nød” (Seppo Lohi 2000, 200). Det samme hadde også samepiken Maria  gjort, og hun ble ikke skuffet. Og senere var det hennes tur med sin trøst og hjelp å veilede prosten Lars Levi Læstadius ut av en tilsvarende  åndelig nød.

Altså viser dette viktige funnet at “forsoningen” og “gjenfødelsen” var de helt avgjørende element i “nådens orden” som Læstadius helt inntil sitt møte med  Maria ikke hatt innsikt i. Og siden dette var borte både fra prost Grape som hovedsakelig forkynte evangeliet, og fra hans etterfølger Læstadius som bare forkynte loven, så bar ingen av deres forkynnelse frukt, selv om de tilsammen forkynte i flere tiår (Seppo Lohi 2000, 203).

“Ifølge Thulin var Læstadius’ forkynnelse før han møtte samepiken Maria noen rett forkynnelse av loven slik at det kunne virke til oppvekkelse, men var heller slik at menneskene skulle forbedre deres ytre liv. Følgen var, ifølge Thulin, at forkynnelsen var fattig, men moraliserende. Og siktemålet med forkynnelsen var ikke at den skulle vekke syndseerkjennelse, og heller ikke at den skulle føre til vekkelse (Seppo Lohi 2000, 204).

Men først etter at Læstadius – gjennom sin “åndelige jordmor” Maria, hun som var et sendebud i Kristi sted og som hjalp Læstadius til å bli forsont med Gud, begynte hans prekener og hans arbeid å bære velsignede frukter. For da fikk hans prekener en  “høyere farge”, slik han selv uttrykker det. Men dette kunne ikke skje før han selv hadde fått del i Kristi forsoning og fått del i gjenfødelsens under. For Maris ledet han til en levende tro, slik Raattamaa uttrykte seg: “at han får tro sine synder forlatt slik som han er”. Og ved troen ble Læstadius et Guds barn , og han fikk også den Hellige Ånd, slik at fra da av kunne forkynne med kraft slik Raattamaa uttrykker det.

Slik det var for Læstadius før hans møte med Maria, forkynte han og lærte han grundig om den første del i “nådens orden”, nemlig om boten og angeren. Men siden han manglet den midterste og viktigste del, den som er Guds og Kristi verk alene helt uavhengig av oss, så ble det ingen resultat av hans strenge lovforkynnelse. For ingen ble frelst ved et halvt Guds Ord. Og dermed bar heller ikke hans strenge formaninger til helliggjørelse noen frukter, verken innfor Gud eller blant menneskene, selv etter 18 års forkynnelse i Karesuvando. I alle fall ikke annet enn det som angikk de aller groveste syndene, slikt som de avstod fra i frykt for å ble avslørt eller for straffens skyld. For helliggjørelse er først å fremst Kristi verk gjennom oss og det er noe Peter kaller for åndens helliggjørelse. Så uten at Kristus virkelig ikke bor i hjerter og man ikke er gjenfødt – det vil si at den Hellige Ånd får lede oss, så kan vi i alle fall ikke bære  noen frukt som behager Gud. Og slik sett kan vi si at alt fra A til Å er Guds verk. Ja alt som hører til “nådens orden” er ene og alene Guds verk.  Han vekker oss opp ved sin lov, og virker anger over våre synder. Han skaper lengsel etter Gud, som virker til omvendelse. Det er han som gir oss et nytt hjerte og et nytt sinn. Det er han som begynner en god gjerning i oss, han oppholder og bevarer oss, og han fullfører sitt eget verk inntil Jesu Kristi dag.


Hvorfor er flere viktige hendelser i Læstadius’ liv og i læstadianismens historie så uklare?

Ulike syn på når og hvor Læstadius ble gjenfødt
På siden “Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria”, kommer det fram at de ulike Læstadius-forskerne ikke klarer å bli enige når det gjelder verken datoen eller stedet hvor Læstadius fikk oppleve sin gjenfødelse. De fleste er av den oppfatning at dette skjedde i Læstadius’ møte med samepiken Maria – eller Milla Clemensdotter, som hun hette. Og datoen for når dette møte skjedde,  var 1. januar 1844, et møte som Læstadius selv satte en utrolig pris på. For det møtet ville han aldri glemme så lenge som han levde.  

I Åsele fikk Læstadius møte Maria, hun som hadde personlig erfaring og god innsikt i “nådens orden”. Hun hadde selv blitt løst fra sine tvil ved presten Brandell, og hadde kommet til en levende tro. Nå var det hennes tur til å hjelpe presten Læstadius. For nå befant han seg nettopp der hvor Maria tidligere hadde vært, og hun hadde derfor både innsikt og erfaringer til å veilede prosten til fred med Gud. Nå fikk han oppleve den samme «nådens orden» som også Maria hadde fått oppleve. Og ved hjelp av Maria, opplevde «den oppvakte presten» å bli «benådet» av Gud. 

Så langt er alle Læstadius-forskere enige. Men så er det en del av dem som mener at selve gjenfødelsen ikke skjedde den 1. januar i Åsele, men derimot den 10. januar 1844 på Læstadius’ bursdag i Lycksele. Og det er kanskje ikke så underlig at de har kommet fram til den konklusjonen, siden dette er noe som Læstadius selv også har skrevet, ikke mindre enn to ganger. De som mener at datoen for gjenfødelsen var den 10.1., heller stort sett til den oppfatning at han i sitt møte med Maria bare fikk kjenne “en himmelsk forsmak”, en sterk opplevelse eller et “nådetegn”. Andre igjen mener at selve gjenfødelsen skjedde den 1.1.1844 i Åsele, og at han dessuten den 10.1.1844 – på hans egen bursdag – hadde ennå en til sterk opplevelse. Og en del mener at Læstadius selv mintes feil, slik at han i sine egne skriv blandet de to datoene med hverandre.

Ja sannelig, hva skal da vi legfolk tenke og mene, siden de som er profesjonelle forskere og som virkelig har gjort sitt ytterste for å vurdere rett, trekker ulike konklusjoner.

Slik jeg tenker, kan det kanskje være at det er Gud som har latt slikt skje, særlig for at vi som tilhøre den læstadianske vekkelse ikke skal begynne “å avgude” personen Læstadius. Selv om han selv påstod at enhver som er gjenfødt, også må minnes sin “fødselsdag” og sitt “fødested”, så tydet dette på at også Læstadius bare var et vanlig menneske, underlagt samme skrøpelighet som alle vi andre. 


Hva var det egentlig som skjedde under møtet med Maria?
Heller ikke dette er mulig å si helt med sikkerhet. Eneste kilde for å finne svar på det, er hva Læstadius selv og hans nærmeste medarbeider Johan Raattamaa har skrevet. At det var et mektig møte, er det vel ingen tvil om. For det endret i alle fall hele hans liv. Hans gudsbilde ble totalt forandret, og han fikk selv del i “nådens orden”, noe han tidligere bare hadde hatt en teoretisk og en begrenset innsikt i. Men nå fikk han virkelig oppleve et avgjørende vendepunkt i sitt trosliv. Etter at samepiken Maria hadde hørt Læstadius’ alterpreken, åpnet hun hele sitt hjerte for ham. Når hun fortalte om sitt liv og sin lange vei fra syndens nød til fred med Gud, gjorde det et dypt inntrykk på prosten. Han kjente seg igjen i hele hennes fortelling. Og de fikk begge stor tillit til hverandre. Læstadius tenkte: Nå ser jeg veien som fører til livet. Og han fortsetter: Nå begynner det å lysne også for meg, og jeg fikk kjenne  en forsmak på himmelens glede. Og prosten forteller senere: Når jeg kom til min egen forsamling i Karesuvando, fikk mine prekener “en høyere farge”.

Men skjedde det noe mer under dette møtet? Og i tilfelle, hva skjedde? Var det snakk om et formelt skriftemål i form av syndsbekjennelse og tilsigelse av syndenes forlatelse, slik prosten Brandell tidligere hadde løst Maria fra  hennes tvil? Det vet man ikke med sikkerhet. Men en viss pekepinn får man tross alt av det som Læstadius’ nærmeste medarbeider Johan Raattamaa skriver, og det er egentlig nok:

  • «Han (Læstadius) levde som et sorgløst menneske helt til ett av hans barn døde og til hans selv ble syk. Det var da som han oppdaget at han ikke var ferdig til å dø. Og da opplevde han sorg på grunn av sine egne synder. Det var da han begynte å søke etter saligheten/frelsen. Men selv forstod han ikke det, før han møtte samepiken Maria. Hun sa til han at han får tro sine synder forlatt slik som han er. Og det førte til at han fikk fred ved troen på Jesus. Og så begynte han å forkynne med Åndens kraft».

Før møtet med Maria, var Læstadius et sorgløst menneske, på tross av at han hadde vært prest i 18 år og forkynt Guds Ord for andre, til og med med stor nidkjærhet.  Han hadde ikke selv kommet til forsoning med Gud, og eide heller ikke fred i sitt hjerte. Derfor var han ikke ferdig for å dø, dersom døden skulle komme. Men Gud hadde nå fått virke sorg i hans samvittighet, og hans utilgitte synder anklaget ham. Dessuten hadde Gud fått begynne å virke en lengsel  inne i hans kjerte, en lengsel etter å få del i Kristi forsoning, slik at han skulle få del i frelsen og kunne bli et Guds barn. Og i møtet med Maria forkynte hun muligens – slik Raattamaa  uttrykker det – at han får tro sine synder forlatt slik som han er. 

Og Seppo Lohi sammenfatter det som Maria talte til Læstadius slik: “Det som samepiken talte til ham, var (Guds) evangelium (Seppo Lohi 2000).

Kanskje man også kan si,  ut fra det som Læstadius selv sier om at Maria, hun som  hadde en slik innsikt i “nådens orden” som han selv ikke hadde: Siden “nådens orden” inneholder alt som behøves for å veilede en angrende synder fra syndens nød til fred med Gud, inneholder det også kjernebudskapet i hele den kristne forkynnelse, nemlig  Kristi soningsverk på Golgata og hvordan en synder personlig skal kunne bli forsonet med Gud. For det var nok nettopp denne delen av “nådens orden” som til nå hadde vært skjult for Læstadius, og som han ikke hadde noen personlig erfaring i.

Men nå – i sitt møte med Maria –  fikk han motta alt dette som forsoningen i Jesus Kristus gir.  Så dermed fikk han også del i frelsen, og i alt som hørte til den. Slik ble evangeliet en Guds kraft til frelse også for prosten Læstadius,  ved den frelsende tro som Gud gav i hans hjerte. Og dette Guds evangelium styrket ham til å tro ordene om syndenes forlatelse, slik Raattamaa uttrykker det: “at han han får tro sine synder forlatt”. Så dermed fikk han også motta Kristi fred i sin samvittighet vad troen på Jesus, slik Raattamaa uttrykker det. Og siden han nå hadde fått bli et Guds barn, fått del i nåden og troen, fått del i syndenes forlatelse, gav også Gud sin egen Hellige Ånd i hans hjerte, slik at også hans forkynnelse fikk en “høyere farge”, eller som Raattamaa sier: “Og så begynte han å forkynne med Åndens kraft».


Forkynte Maria syndenes forlatelse  for Læstadius “i Jesu navn og blod”?
Fortsetter…

 

Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria

Før prost Lars Levi Læstadius møtte den mye omtalte samepiken “Maria”, hadde han vært prest i ca. 18 år. Han hadde vært en nidkjær og streng forkynner av Guds lov, men det bar ingen frukter, virket ikke til sann omvendelse og førte heller ikke til vekkelse. Grunnen var at han ikke kjente til kraften i evangeliet, og heller ikke til forsoningens hemmelighet. Men etter møtet med Maria, skjedde det noe nytt og stort i hans indre.

Fortsett å lese «Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria»

Hvorfor nevnte ikke Læstadius om “personlig syndeavløsning” mer enn to ganger i alle sine prekener og andre skrifter, selv om dette ble det mest sentrale for hele vekkelsen?

Kilde: “Lestadiolainen herätysliike, av Martti E. Miettinen (s. 270-271), 1942
Oversatt av: Henry Baarssen, Alta

Så langt som man kjenner til, har Læstadius kun to ganger talt (og skrevet) om bruken av personlig syndeavløsning i alle av sine  mange titalls prekener som han holdt etter sommeren 1856? (Ifølge Lilly-Anne Østtveit Elgvin er det bevart så mye som 452 prekener i tiden etter 1844 *) Og hvorfor nevnte han heller ikke noe om dette  i alle hans andre skrifter? (Merk: Bare Dårhushjonet er på 900 sider, i tillegg til “En ropande Röst i Ökenen” som han selv publiserte i 1852-1854.) Hvorfor valgte han så totalt å tie helt om denne (så viktige) saken? Dette er noe helt spesielt som man bør legge merke til!

Mest sannsynlig skyldes dette  at han – etter at han hadde gitt sin fulle tilslutning til at løsenøklene skulle bli tatt i bruk – selv la forholdsvis liten vekt på dette.  Dette var slettes ikke en like viktig sak for ham som det var for den vekkelsen som senere ble oppkalt etter han.

Når det derimot gjaldt syndsbekjennelsen – både ovenfor troens brødre og for dem som man hadde syndet mot – så holdt han det for å være veldig viktig. Og samtidig anså han som viktig, at man med evangeliet skulle trøste de som (i anger) bekjente sine synder. Dette var en ennå viktigere form for trøst  for ham – samtidig som det ikke var den eneste formen for trøst –  enn direkte å forkynne syndenes forlatelse. Men samtidig holdt han det å forkynne personlig syndeavløsning å være en av de dyrebare måtene  Gud har gitt for å gis sin nåde på og å hjelpe de angrende til å klare å tro.

Syndeavløsningen fikk ikke noen fremtredende plass og og ble heller ikke som en egen del av  Læstadius’ “nådens orden”. For “nådens orden” hadde nemlig fått sin faste og endelige form allerede lenge før løsenøklene ble tatt i bruk.

*) Kilde: “Unik teologi på samisk grunn: Lars Levi Læstadius’ forkynnelse i nyere forskning”

Ikke så godt råd: “Les kun Bibelen, Læstadius og Luther!”

Da jeg på begynnelsen av 1970-tallet kom til troen, fikk vi i blant høre en velment anbefaling: ” “Les ikke annen litteratur enn Bibelen, Læstadius og Luther! “

De som sa dette, gjorde det helt sikkert i beste mening. Og tanken var nok den: “Læstadius og Luther hadde den Hellige Ånd, og derfor er deres lærdommer pålitelige, og inneholder alt som vi trenger for å bli frelst. Mer behøver man ikke!”

Men virkeligheten er den at vi egentlig ikke trenger annet en “Skriften alene”. For Bibelen, som er Guds Ord, inneholder absolutt alt som trenges for å veilede og lære oss – både til evig liv og til å leve rett kristelig.

Fortsett å lese «Ikke så godt råd: “Les kun Bibelen, Læstadius og Luther!”»

Narva-vekkelsen – en ekstrem kristen sekt med utgangspunkt i læstadianismen

Den læstadianske vekkelse sprer seg til Petersburg og derfra til Estland
Den læstadianske vekkelse spredde seg på slutten av 1800-tallet til Petersburg og til Viborg, hvor de hadde egne menigheter. Det var mange der som omvendte seg til Gud, og som knyttet seg til vekkelsen i det området.

Fortsett å lese «Narva-vekkelsen – en ekstrem kristen sekt med utgangspunkt i læstadianismen»

Eneste varige forlikelse mellom læstadianske grupperinger var i Sovjetsamveldet i 1924

Kilde er Makkerin blogi: “Lestadiolaisryhmien sovinto Neuvostoliitossa pääsiäisenä 1924”, av Mauri Kinnunen
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

Mange forsøk på å forlike seg, men absolutt alle forsøkene mislyktes
Læstadianismen som oppstod i Lappland på 1840-tallet er en vekkelsesrørelse som i løpet av alle de år som den har eksistert, dessverre har gjennomgått svært mange splittelser. De ulike grupperingene arrangerte (og forsøkte å arrangere) mange forsoningsmøter for å prøve å løse stridighetene som ledet til disse splittelsene.

Fortsett å lese «Eneste varige forlikelse mellom læstadianske grupperinger var i Sovjetsamveldet i 1924»

Det finnes kun ett evangelium og bare en eneste førstefødtes menighet her på jorden

Kilde: Siionin Lähetyslehti, år 1914. Skrevet av predikant Juhani Rautio
Oversatt av Henry Baardsen, Alta (Kun deler er oversatt).

Evangeliet kommer fra Gud i himmelen! Det kommer ikke fra Lappland
Noen sier at evangeliet har kommet fra Lappland, mens andre sier at det har kommet fra Gällevare. De tredje sier at det har kommet fra Kittilä, mens den fjerde gruppen sier at det har kommet fra Finland.

Fortsett å lese «Det finnes kun ett evangelium og bare en eneste førstefødtes menighet her på jorden»

Johan Raattamaa forteller selv om når nøkkelmakten første gang ble tatt i bruk, men ikke offentlig. Det skjedde i 1853.

Kilde: Laestadiolaainen herätysliike I, Perustajan aika s. 256, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Fortellingen nedenfor har Johan Raattamaa personlig fortalt til Erik Johnsen i 1894, da han besøkte ham i Saivomuotka. Erik Johnsen forsikrer at han husker nøyaktig  Raattamaas egne ord  om at skolen da var i Gällivaare

“Raattamaa holdt skole i Gällivaare. Han var i ferd med å dra hjem. Reinen var spent fast til seletøyet, og han stod klar ved døren.  Det hadde samlet seg mye mennesker i rommet.

Noen ord om og til “barndomskristne”

Les også:

Uttrykket “barndomskristne” er i våre sammenhenger brukt om barn som har vokst opp i en kristen familie, og som aldri har fornektet sin tro på Jesus, han som på en helt spesiell måte er barnas venn. Som små barn ble de båret til dåpen, og fikk også del i alle de dyrebare løftene som er gitt til alle som vil leve som Guds barn, og som vil følge Jesus på livets vei gjennom livet.

Fortsett å lese «Noen ord om og til “barndomskristne”»

Barndomskristne og dåpen

Noen ord til innledning: 
Da jeg i 1972 kom til troen, var det bare noen helt få såkalte “barndomskristne” i vår menighet som var unge. Men en del eldre personer var det, og som Gud hadde bevart i troen hele livet. Det “normale” på  den tiden var at så godt som alle gikk ut i verden, noe som i Guds øyne og etter hans vilje er det “unormale”, siden han has skapt oss for å leve i et nært samfunn med ham.

Fortsett å lese «Barndomskristne og dåpen»

Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen

Innledning
Gammel-læstadianerne hadde storforsamling i Torneå og Haparanda 4. – 7.10.1909. I den forbindelse hadde de også predikantmøte som strekte seg over flere dager. På predikantmøtet drøftet de mange særdeles viktige lærespørsmål. Jeg tror at også for oss som i dag tilhører den læstadianske vekkelse, kan det være både interessant og lærerikt å få vite hva de på begynnelsen av 1900-tallet lærte og hvordan de trodde.

Fortsett å lese «Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen»

Noen ord om Kåre Suhr som formann i Utsendingskomiteen, og noen tanker rundt det

Da jeg skrev om  “Sions Blad og bladets betydning for å spre evangeliet”, kom jeg med min vurdering av noen av fordelene med at noen som reiser rundt og forkynner Guds Ord også er engasjert i produksjon av et kristelig blad, slik som Sions Blad. Dette var også tilfelle når det gjaldt Kåre Suhrs engasjement i Utsendingkomiteen.

Fortsett å lese «Noen ord om Kåre Suhr som formann i Utsendingskomiteen, og noen tanker rundt det»

Ungdomsvekkelse på 1970-tallet i Alta – en meget fin tid som vi fortsatt med stor glede ser tilbake på  

I 1970 og i noen år etter det, opplevde menigheten i Alta en liten ungdomsvekkelse. Da kom det ganske mange til troen. Av dem er stort sett alle fortsatt kristne, og tilhører menigheten. Når vi som ble kristne på 1970-tallet tenker tilbake og samtaler om den tiden, er vi alle enige om at vi hadde en meget fin tid sammen og i menigheten. Vi møttes ofte både midt i uka og i helgene til sang og samtaler, og hadde stor glede av hverandre som unge kristne. Men samtidig var vi også til stor glede for våre kristne foreldre og for menigheten, noe de også ga uttrykk for.

Fortsett å lese «Ungdomsvekkelse på 1970-tallet i Alta – en meget fin tid som vi fortsatt med stor glede ser tilbake på  »

Bibelen – en åpen og ærlig bok om livets realiteter, og skjuler heller ikke de helliges synder

Bibelen er først og fremst Guds åpenbaring til oss. Kun gjennom den kan vi lære å kjenne han, den enste sanne Gud, og den han utsendte, Jesus Kristus (Joh 17:3).

Selv om det er Gud som står bak og som ved den Hellige Ånd har innåndet  hele Skriften (“Tim 3:16), er den skrevet  av vanlige svake og syndige mennesker som han har brukt som sine redskaper.

Fortsett å lese «Bibelen – en åpen og ærlig bok om livets realiteter, og skjuler heller ikke de helliges synder»