Klemens brev til den stridende menigheten i korint – Er budskapet aktuelt for oss i dag og for våre menigheter?

For noen dager leste jeg en kort analyse av forholdene i den luthersk-læstadianske menigheten etter 1991 sett med øyne fra innsiden. Artikkelforfatteren ser det naturlig at de kanskje kan sammenligne seg med forholdene i korintermenigheten hvor menigheten ble splittet opp i flere interne grupperinger. Videre refererer han til et interessant brev fra presbyteren Klemens i Kristi menighet i Rom som han skrev sannsynligvis omkring  i år 96 e.Kr. til Kristi menighet i korint. 


Hvem var menighetslederen Klemens ?
Det fortelles om Klemens (år 33-99 e.Kr.) at han var en leder for Kristi menighet i Rom. Han hadde en presbyter/biskop/eldste-funksjon i menigheten. Videre fortelles det om han at ble regnet som en medarbeider av apostlene Peters og Paulus, men at han ikke hadde møtt Jesus (noe som bekreftes av Ireneus, Origenes og Eusebius).


Hvorfor ble brevet skrevet?
Brevet som Klemens skrev på vegne av menigheten i Rom var både langt og innholdsrikt. Det inneholder faktisk hele 65 kapitler. Allerede i første kapittel fortelles det om bakgrunnen for brevet:

“Det gjelder det urettferdige og vanhellige folkeopprøret som noen få sterke og egoistiske personer har oppegget til, faktisk i den grad at deres ærverdige og berømte navn – som faktisk har fortjent å bli elsket av alle – i stor grad har blitt spottet”.

Disse interne stridighetene var ikke noe som oppstod først i år 96. For allerede nesten 40 år tidligere måtte apostelen Paulus klage: “For av Kloes folk er det blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt?”,  1Kor 1:11-13.

I løpet av 40 år hadde splittelsen i Korint vokst betydelig og revet flere og flere av menighetens medlemmer med seg. Men nå henvendte de seg til menigheten i Rom for å få hjelp og veiledning. Det var derfor Klemens skrev dette trøstefulle, men samtidig strenge brevet som oppmuntret til omvendelse og til et brudd med det destruktive partivesenet.


Menighetens medlemmer var selv delvis årsaken til problemene
I kapittel tre fortelles det om årsaken til at korinterne ble revet med av de selvgode og egenrettferdige forførerne som hadde blitt en stadig voksende og integrert del av menighetens ledelse:

“All ære og storhet var gitt til dere. Men på grunn av at dere ikke kunne tåle det, gikk det i oppfyllelse slik det står skrevet: ”De som var elsket slik, spiste og drakk. Derfor ble de store og fete, og de sparket de andre”.

Det igjen førte til: konkurranseånd og misunnelse, til strid og folkeopprør. Og så oppstod det forfølgelse og uorden, krig og fangenskap. Og slik begynte de vondsinnede mennene å sette seg opp mot de som var verdige til å motta ære, de som var æreløse satte seg opp mot de som hadde et godt rykte, de dåraktige satte seg opp mot de vise og de unge satt seg opp mot de eldre.

På grunn av alt dette, er rettferdighet og fred noe som er langt borte fra dere, siden enhver av dere ikke lenger frykter Gud og har fått et dårlig (åndelig) syn når det gjelder deres tro. Dere vandrer ikke i Guds buds lov og oppfører ikke dere i slik som det passer seg for Kristi medborgere. Men enhver av dere vandrer etter sitt vonde begjær. Og dere bruker deres tid på urett og på vanhellig misunnelse. Det var på grunn av alt dette døden kom inn i verden”.

Slik forteller Klemens direkte og usminket til menigheten i korint at de som var skyldige, ikke bare var de få personene som hadde satt i gang opprøret, men like mye alle i menigheten som hadde støttet opp om opprørerne eller ikke hadde tatt opp kampen mot den ukristelige lære som de representerte. Slik ble de direkte konfrontert med deres fall og det ansvaret de selv hadde for problemene som hadde oppstått. Og håpet var at de skulle begynne å angre, innse og bekjenne sin synd og be om nåde og syndenes forlatelse.  


Hvilke problemer slet menigheten i korint med?

1.  Splittelser og gruppedannelser

Jeg har allerede nevn splittelsene av menigheten som et av hovedproblemene de slet med. Paulus nevner ikke mindre enn fire ulike interne grupperinger som en og samme menighet var delt opp i. Og han stiller det retoriske spørsmålet: “Er Kristus blitt delt?” Klemens uttrykker seg ennå mer beskrivende i kapittel 46:

“Hvorfor river vi løs og sliter i stykker Kristi lemmer? Hvorfor skal vi oppegge til opprør mot vårt eget legeme? Og hvorfor skal vi streve etter en slik dårskap og glemme at vi er hverandres lemmer?”

Som kristne er vi lemmer på Kristi legeme, slik Paulus uttrykker det: “Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer”, Rom 12:5. Og i Galaterbrevet beskriver Paulus hva som skjer når kristne strides innbyrdes: “Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre!”


2. Ekskludering av menighetsmedlemmer eller andre som  søker fellesskap

At lemmer på Kristi kropp aktivt rives løs fra Kristi legeme slik Klemens skriver, er en alvorlig sak og en stor synd. I klartekst betyr ikke dette annet enn ekskludering av enkelte kristne fra menigheten. Menigheten har da utviklet seg i feil retning og har blitt stolt og selvgod, uten at de selv legger merke til det. Ja, så eksklusiv har de blitt at de t.o.m. stenger noen ute siden ikke alle etter deres vurdering oppfyller alle vilkårene for å bli inkludert. Noen blir derfor satt utenfor det kristne fellesskapet i menigheten, selv om de absolutt ikke ønsker det. 

Slikt kan faktisk skje i menigheter som holder seg selv for å være levende kristne, og dessuten både bibelske og lutherske.  Også innen læstadianismen har slik ekskludering forekommet, særlig innen de to største retningene. Eller i alle fall kan noen ha følt seg eller oppfattet seg som ekskludert. Kanskje dette har skjedd på grunn av ytre ting, slik som klær, utseende, skikk og bruk o.l. Eller kanskje på grunn av litt ulike syn i visse sekundære lærespørsmål. Eller på grunn av man ikke er vokst opp i, kommet til troen i  eller tilhører samme gren av vekkelsen. Slikt finnes det dessverre alt for mange konkrete eksempler på, også fra vår egen vekkelse. Og slikt får vi absolutt ikke ta lett på eller bagatellisere, for slikt er en reell synd. Derfor var det ikke bare korinterne i slutten av det første århundre som hadde grunn til å omvende seg fra slike synder, men særlig vi, dersom slike synder forekommer også blant oss. 

All form for mobbing og ekskludering gjør utrolig stor skade og knuser selvbildet. Det skiller venn fra venn og skaper unødvendige grupperinger. Slik forakt for de andre kan faktisk skje over alt: i hjemmet, innom ekteskapet, blant venner, på skolen, på arbeidsplassen, i fritiden og i menigheten. Enhver som har møtt og samtalt med mobbeoffer eller personer som har blitt ekskludert fra en menighet som de har vært glad i og hvor de har hatt sine venner, vet hvor destruktivt slikt er og hvor lang tid det tar å bli leget etter slike traumatiske opplevelser. Derfor er det viktig at vi alle skulle bli mye flinkere til å se hverandre, å bry seg om hverandre og å inkludere.


3. Opprør mot de eldste i menigheten

Allerede i kapittel 1 i Klemens 1. brev til korinterne leser vi:

“Det gjelder det urettferdige og vanhellige folkeopprøret som noen få sterke og egoistiske personer har oppegget til…”

At Klemens kaller det for et folkeopprør, tyder på at store deler av menigheten hadde latt seg rive med i frafallet. De som forårsaket problemene og sektdannelsen i menigheten, var verken mange eller i flertall, men “noen få sterke og egoistiske personer”

Videre leser vi i kapittel 3:

  • “Og slik begynte de vondsinnede mennene å sette seg opp mot de som var verdige til å bli æret, de som var æreløse satte seg opp mot de som hadde et godt rykte, de dåraktige satte seg opp mot de vise og de unge satt seg opp mot de eldre”.

Videre leser vi i kapittel 14:

  • “Det er altså rett og riktig, menn og brødre, at vi bør lyde Gud mer enn å følge slike mennesker som på grunn av egen stolthet og uorden er ledere for et foraktelig opprør blant folket (i menigheten). For vi blir ikke gjenstand for bare litt irritasjon dersom vi på grunn av uoppmerksomhet overgir oss til å følge viljen til slike menn som er årsaken til at det oppstår stridighet, og som oppvigler folket, for at vi skal bli gjort fremmede for det gode”.

Og i kapittel 44 kan vi lese:

  • “Lykkelige er de eldste (biskoper og diakoner) som rekker å avslutte sitt arbeid tidligere og de som dør i moden alder, etter at de har båret frukter. For de trenger ikke å frykte for at noen skal fjerne dem fra den plass som de har blitt gitt. 

    Men vi ser at dere har fjernet noen ærlige personer fra sine embeter, slike menn som har hatt gaver til å føre (åndelige) samtaler. Dere har avsatt dem fra sine tjenester som de uklanderlig og på en ærefull måte han skjøttet”.

4. Ringeakt mot menighetens tjenere og for ledelsen i menigheten

Vi leser i kapittel 42:

  • “Apostlene mottok evangeliet av vår Herre Jesus Kristus. Vår Herre Jesus Kristus mottok det av Gud. Altså ble Kristus utsendt av Gud, mens apostlene ble utsendt av Kristus. Alt dette skjedde etter en god orden og ifølge Guds vilje!”

    Etter at disse hadde mottatt løftene, hadde blitt overbevisste om vår Herre Jesu Kristi oppstandelse, hadde blitt styrket av Guds Ord og etter at de hadde blitt full av tro, virket ved den Hellige Ånd, dro de ut for å forkynne det glade budskap – evangeliet – om at Guds rike var kommet nær. De dro rundt i ulike land og i byer, hvor de forkynte. Og det ble klart at de var førstegrøden av alle dem som trodde. Og etter at de først var blitt prøvet ved Ånden, ble de biskoper (tilsynsmenn) og diakoner (menighetsarbeidere) …”. 

I kapittel 46 skriver Klemens til Kristi menighet i Korint: “

  • “Men tenk nå over hvem de er som oppvigler dere. De har smusset ned all den ære dere fikk nyte på grunn av deres berømte broderkjærlighet. Det er skammelig, brødre! Det er virkelig skammelig! Og det er høyst uverdig for hvordan man bør oppføre seg når man er i Kristus. Derfor vil jeg gi til kjenne at den kirke som er aller sterkest og eldst av alle – kirken i korint –  på grunn av bare en eller to personer har gått til opprør mot de eldste”.

5. Avsettelse av biskoper (tilsynsmenn) og kateketer (menighetstjenere) fra deres embeter 
I kapittel 44 skriver Klemens til de korinterne:

“Apostlene våre visste ifølge vår Herre Jesu ord at det skulle komme til å oppstå strid om hvordan presteskapet/kirkens ledelse skulle bli verdsatt. Derfor – siden de klart forutså framtiden – innsatte de som ovenfor er nevnt, biskoper (gr. epískopos = tilsynsmenn, oppsynsmenn, også noen ganger eldste) og diakoner (menighetstjenere). Dessuten gav de dem anbefaling om at de igjen skulle innsette andre menn i embetet etter dem – men først etter at de først hadde blitt prøvet – for at de igjen skulle føre videre deres tjenesten i embetet, etter at de selv var døde”.

På denne måten ble de vist tillit og anbefalt av dem (som før har tjent i menigheten), eller av mennesker med et godt rykte, samt anbefalt av hele menigheten. Deretter har de helt uklanderlig tjent Kristi hjord i all ydmykhet, med saktmodighet og uten å vise trangsyn. Og derfor har disse (biskopene og diakonene) i lang tid blitt positivt omtale av alle.

Etter som vi (Klemens og den Kristi menighet i Roma) tror, er det slike (personer som er beskrevet ovenfor) som med urett har blitt satt til sides og avsatt fra sine tjenester. For det er ikke en liten synd vi står ansvarlige for dersom vi avsetter biskoper fra deres embeter som uklanderlig og med fromhet har tjent (Kristi menighet), og vi (tross det) ofrer dem. Lykkelige er de eldste (biskoper og diakoner) som rekker å avslutte sitt arbeid tidligere og de som dør i moden alder, etter at de har båret frukter. For de trenger ikke å frykte for at noen skal fjerne den fra den plass som de har blitt gitt. 

Men vi ser at dere har fjernet noen noen ærlige personer fra sine embeter, slike menn som har hatt gaver til å samtale. Dere har avsatt dem fra sine tjenester som de uklanderlig og på en ærefull måte han skjøttet”.


Litt om den norske teksten.

Jeg søkte etter teksten til den norsk oversettelsen av “Klemens første brev til korinterne”, men fant den ikke. Vel så jeg at det skal finnes en trykt versjon, men i stedet for å bestille den, valgte jeg selv å oversette fra en versjon som er oversatt til finsk. Opprinnelig ble heftet skrevet på gresk, og ble oversatt til engelsk av Charles H. Hoole i år 1885. Den finske  versjonen som jeg oversatte fra, ble oversatt 28.-31.12.2001. 

Oversettelsesarbeid er alltid krevende. Selv velger jeg ofte et oversettelsesprinsipp som predikant Janne Martiini lærte til min far. Han sa: “Når du har forstått innholdet og budskapet i det som jeg sier i mine prekener, skal du uttrykke det på norsk så godt og så entydig som du kan. For da får tilhørerne tak i budskapet!”

 

Eugmo 27.6.2021

Henry Baardsen

 

 

Konsekvensen av å feiltolke uttrykket “Kristi lære”

Sist søndag lyttet jeg til en tale holdt av den eldste predikanten i den såkalte Alta-retningen, noe jeg har gjort nå og da. Denne gangen ble jeg særlig urolig over en del av det som kom fram i hans tale, men også over alle hans gjentatte negative uttalelser om andre forkynnere. Hadde det vært en ung uerfaren predikant som hadde uttalt slikt, hadde jeg oversett det hele med et smil. Men i dette tilfelle er det snakk om en som offentlig har forkynt Guds Ord i nesten 50 år, som har stor autoritet i egne kretser og som burde vite at slikt absolutt ikke er i overensstemmelse med Kristi ånd og lære, så derfor er også saken alvorlig og ikke noe å bagatellisere eller å forsvare. 

Fortsett å lese «Konsekvensen av å feiltolke uttrykket “Kristi lære”»

Læstadianismen i 1882, med mange og store interne spenninger: “La dere forsone!”

Innledning:
Da brevet nedenfor ble skrevet i 1882, var det godt over 35 år siden den læstadianske vekkelse begynte. Slik vi kan merke allerede i 1852 Visitasprekenen som Læstadius holdt i Karesuando, fantes det allerede da antydninger til gruppedannelser, siden de ifølge LLL ikke ville samles under ett tak og i samme bedehus. Særlig fra begynnelsen av 1870-tallet økte de interne spenningene, også på finsk og norsk side av grensen. I boka Brev og skrivelser av Johan Raattamaa blir det tydelig at gruppedannelser allerede da var i ferd med å etablere seg, noe som også kommer klart fram i dette brevet. Raattamaa var en dyktig diplomat og en fredens mann, og han arbeidet utrettelig for fred og forsoning helt fram til sin død i 1899. Ved hjelp av kjærlighetens sammenbindende bånd lyktes han tross alt å holde hjorden noenlunde samlet, i alle fall så godt som det var mulig. Han var selvsagt ikke feilfri som leder, han heller. Etter min vurdering kom han med en del uheldige uttalelser som absolutt kunne misforstås og utnyttes, særlig i forbindelse med de mange store og lange konfliktene den læstadianske vekkelse opplevde i Amerika fra 1870-tallet og fram mot sin død.  Dette ble også utnyttet for alt det var verd, særlig i forkant av og etter hans død. Det jeg her spesielt tenker på her, var dogmet om de førstefødte, noe som etter kort tid førte til at de førstedødtes menighet ble etablert.

Andre igjen gjorde alt de kunne for å slå kiler mellom Johan Raattamaa og Erkki Antti på den ene side og Læstadius på den andre side, men mest etter sistnevntes død i 1861.  Denne konflikten nådde sin topp i 1897, etter trykkingen av nye Læstadius-postillen. De satte ut rykter om at lederne for gammellæstadianismen hadde forlatt Læstadius’ lære, og også dette ble utnyttet maksimalt – slik jeg vurderer det – for at de skulle ha gode nok argumenter for å samle egne skarer rundt seg selv, og for å etablere en egen og selvstendig læstadiansk gruppering, de nyvakte. Stridens kjerne i denne konflikten – som særlig foregikk mellom de som senere etablerte seg som de nyvakte og gammellæstadianerne – gjaldt særlig forholdet mellom loven og evangeliet, og dessuten det som blir kalt for “lovens tredje bruk” i forhold til de kristne. Kort fortalt anså de Raattamaa og Erkki Antti for å være alt for evangeliske, og selv krevde de en ny vekkelse av alle, også av de kristne.

Derfor gikk det bare noen få år etter Raattamaas død før vekkelsen varig ble splittet opp i tre store grupper,  gammellæstadianerne, de nyvakte og de førstefødte. Og etter hvert ble det flere og flere nye selvstendige grupperinger. Heller ikke den læstadianske vekkelse i Norge ble spart, dessverre! Ikke noen av disse splittelsene har blitt til den velsignelse som vekkelsen kunne ha blitt, dersom vi hadde fulgt Jesu oppmuntring om forsoning, og viktigheten av at alle kristne skulle være ett, slik han var ett med Faderen.

Henry Baardsen


Raattamaa oppmuntrer til fred og forsoning blant læstadianske kristne i Norge i 1882

Ennå vil jeg si til dere gamle predikanter, Petter (Meri-Pietari, Peder Olsen Fjelldal, senere de førstefødte), Paulus (Palovaara),  Spein (Sven Mikkelsen, var ofte i Alta, bodde ca. 10 år i Reisa og døde i Manndalen i 1886) og (Petter) Posti (den første lederen i Alta)

Gjør opp, dere i mellom, la dere forsone. Se til at dere samler Jesu får og lam til ett og samme fårehus! For de er alle sammen Jesu egne, han som har gitt sitt liv for fårene. Både dere og vi er alle sammen bare unyttige tjenere, men Jesus har befalt oss røkte og å fø  hans får og lam. 

Og ennå vil jeg si til dere, alle dere menn som har læreansvaret, men dessuten til alle kjære brødre og søstre i Ofoten, i Bugøynes, i Reisa, i Hammerfest, i Alta og i Vadsø:

La oss forbli i “Kristi lov”. Dette er også et bud, nemlig at vi skal elske hverandre (Joh 13:34). Kjære brødre og søstre: Elsk hverandre med samme innbyrdes kjærlighet som Jesus har elsket dere og oss med. 

Jeg har nå i en førti års tid forkynt omvendelse og syndenes forlatelse for alle som har vært tynget av sine synder. Vi skal derfor ikke forundre oss, selv om både de kraftløse og de som er mektige, gjør alt de kan for å prøve å seire over forfølgelsens flamme. For dette er noe som vi må utstå fra verdens hop, men også fra listige brødre. Men Herren sier: Fryd dere og juble i glede (Mt 5:12). Derfor sier jeg: Glede dere og juble, kjære brødre og søstre, for deres lønn er stor i himmelen. 

Hils alle kristne i Norge fra meg…

Saivomuotka 1882, deres gamle bror
Johan Raattamaa

 

 

 

 

Visitaspreken i Karesuando kirke i 1852, av LLL

Apostelen advarer de som har begynt i Ånden, men som vil fullføre i kjødet (Gal 3:3). Derfor vil det også ende med døden for dem. Og han sier dessuten: “For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet” (Gal 6:8). 

Dette tror også jeg vil komme til å skje. For dersom en kristen – en som til å begynne med var en levende kristen men glir over i en død tilstand – begynner å bygge sin salighets håp på det som en gang har vært, så tenker jeg at det da bare kan være hans tidligere levende sjelstilstand som vil kunne hjelpe han. Og dette vil komme til føre han inn i en død tro, eller i en innbilt tro. 

Den tjeneren som var skyldig ti tusen talenter (Matt 18:24), fikk nok tilgitt tilgitt sin synd, fordi han i sin sjels nød bad om det. Det er nok sant at denne tjeneren da hadde en levende tro, siden hans syndegjeld ble utslettet. Men det var ikke lenge som han var i den levende sjelstilstand. For da han traff på sin medtjener, viste han ved sine gjerninger at troen allerede da var forsvunnet.

Jeg frykter også for at det nå (talen holdt i Karesuando i 1852) med mange har gått slik som det gikk for den nevnte (ubarmhjertige) tjeneren som tok strupetak på sin medtjener og som ikke ville tilgi, men sa: “Betal meg det du skylder!”. Det jeg frykter, er at det er mange som har “begynt i Ånden, men som nå fullføre i kjødet (Gal 3:3). Kjærlighet til verden har stjålet hjertet til mange, slik at Frelseren har måtte stå på utsiden, slik vi kan lese i Åpenbaringsboka:

  • “Se, Jeg står for døren og banker. Om noen hører Min røst og åpner døren, da vil Jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med Meg”, Åp 3:20.

Men hvordan skulle vel Frelseren slippe inn, siden “verdens kjærlighet” står som en herre midt i deres hjerter. Han taler nok både om troen og om kjærligheten, selv om det det ikke finnes noe av dette i hjertet. Der finnes ikke tro, siden de ikke engang vil tro det som en levende kristen sier til dem. Og det finnes heller ikke kjærlighet, siden de kristne ikke lenger kan samles i ett og samme bedehus

Det jeg frykter, er at det er den åndelige død som holder på i komme over menigheten, der hvor det tidligere fantes levende mennesker. For det har gått slik som Frelseren sier: “de første skal bli de siste” (Matt 19:30).

Kilde: Visitaspreken holdt av Lars Levi Læstadius i 1852, seks år etter vekkelsens begynnelse.
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

 


 

 

Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen

Innledning
Gammel-læstadianerne hadde storforsamling i Torneå og Haparanda 4.-7.10.1909. I den forbindelse hadde de også predikantmøte, som strekte seg over flere dager. På predikantmøtet drøftet de flere særdeles viktige lærespørsmål, og på disse møtene var det ofte samlet opptil 100 predikanter fra hele vekkelsen – fra Sverige, Finland og noen fra Norge. Siden det var samlet så mange predikanter fra et så stort område, var det naturlig at de kunne tenke litt ulikt om visse lærespørsmål, og slik vi kan forstå av noen av innleggene nedenfor, gjaldt det også spørsmålet om rettferdiggjørelsen. Slik både Læstadius og Raattamaa lærte, måtte et menneske få del i rettferdiggjørelsen mens de levde, og at det skjedde ved at de fikk del i Kristi rettferdighet ved det forkynte Guds Ord, ved evangeliet. Så langt var nok alle predikantene enige.

Men slik predikant John Ryselin (1863-1946) gir uttrykk for, hadde noen av predikantene “i forkynnelsen begynt å blande på hvilke rolle som tilhørte Gud, og hvilke rolle som Guds redskap skulle ha“. Og han presiserte: “… det er jo ikke mennesket (eller tjeneren) som rettferdiggjør, men Gud.

Det var predikanten Pauli Rantala  (1862-1916) som ønsket at spørsmålet “Hvordan og hvor blir en synder erklært rettferdig?” skulle bli drøftet, siden sikkert også han – i likhet med Ryselin – så behov for det på grunn av utydelig forkynnelse. I dette spørsmålet mente han at det må være enighet, og at alle predikantene må lære i samsvar med Bibelen. Ellers blir det splittelse. Og han presiserer: ”Vi har ikke en slik forståelse at det er det ene menneske som rettferdiggjør et annet menneske“. Men “det er Gud som erklærer rettferdig den som tror evangeliet”.

Jeg tror at særlig for oss som i dag tilhører den læstadianske vekkelse – men også for andre interesserte – kan det være både interessant og lærerikt å få vite hva de på begynnelse av 1900-tallet lærte og hvordan de trodde – og hvordan de i vekkelsen hadde lært før dem, i samsvar med den Hellige Skrift.

Fortsett å lese «Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen»

Min personlige opplevelse av Guds kall, av min egen omvendelse 14.5.1972 , og av frelsen og rettferdiggjørelsen

 
Jeg vokste opp i et kristen hjem. Både mamma og pappa var kristne, det samme var alle mine tre søstre. Jeg hadde en fin barndom, med regelmessige kveldsbønner og matbønner, med mye kristen sang og musikk, og mye gode og oppbyggelige samtaler i hjemmet.
 
Helt fra barn av gikk jeg på søndagsskolen og på bedehuset. Den av søndagsskolelærerne jeg minnes best, var frisør-Tomas. På en enkel og barnlig måte lærte han oss barn om barnevennen Jesus, og slik fikk vi lære ham bedre å kjenne. På slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet var vi ofte 50-70 barn til stede. Søndagsskolen var et trygt og godt sted å være og å lære, noe som gav god ballast for livet. På den tiden var det vanlig at barn av ikke-kristne hjem gikk i søndagsskolen, det var nesten fast hver søndag. For der fikk vi stempel i søndagsskolekortet og søndagsskoleblad. Samtidig var det mye barn fra andre kristne hjem som kun fikk gå på bedehuset, men ikke på søndagsskolen. Og en del av de kristne foreldrene tok stort sett aldri sine barn med på bedehuset, og heller ikke gikk de på søndagsskolen. Det er kanskje derfor svært få av dem som er kristne nå, tenker jeg noen ganger. Kanskje ikke alle skjønte hvor viktig det er å lære om Jesus til barna, og å så Guds Ords sæd – på barnas nivå – i barnas hjerter. For, som Jesus sier: “Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset” (Mark 4:28). Slik ble det heldigvis for meg!
 
Som ung kom jeg bort fra troen og fra barneskapet hos Gud på grunn av vantro og mine egne synder. Verden der ute lokket og dro, og alt virket så spennende. Jeg hadde så mye jeg ønsket å oppleve da jeg var ung. Og dessuten: Kristendommen appellerte liksom ikke til de unge på den tiden, og slikt hørte kanskje ikke ungdomslivet til, slik tror jeg mange av oss tenkte. Og jeg følte nok ikke at alle voksne kristne var så flinke til å sette seg på barnas og de unges nivå, og heller ikke til å samtale med barna om Jesus, barnas venn på en naturlig måte. For ofte var det nok mye ovenfra og ned holdning. Kristendommen var nok til en stor del på de voksnes vilkår. Og vi barn fikk ikke alltid plass i “god stua” når det kom kristne på besøk. Så derfor syslet vi barn og unge med vårt, og på den måten kom svært mange av menighetens ungdommer lengre og lengre bort fra de voksne kristne og fra Gud. Og der er de fleste av dem fortsatt, dessverre. Jeg kan ikke påstå at det var slik, men slik opplevde jeg i alle fall det. Men jeg fornektet aldri min kristne tro med ord, men frafallet skjedde passivt, litt etter litt.
 
Men på tross av det tvilte jeg aldri på Gud eller på Jesu verk på Golgata, selv om jeg personlig lenger ikke hadde del i frelsen. For synden i mitt liv hadde skapt et skille mellom Gud og meg. Jeg var derfor selvforskyldt havnet utenfor – uten Gud og uten håp (Ef 2:12), og hadde selv sløset bort velsignelsen, førstefødselsretten og samfunnet med Frelseren, med han som er synderes venn, og med de kristne.
 
Heldigvis kalte Gud sterkt på meg, på tross av at jeg helt bevisst løp bort fra hans kall. Særlig under 6-dagers krigen i Israel i 1967 kalte Gud utrolig sterkt på meg, men også i en periode da jeg arbeidet sørpå i 1971-1972, selv om jeg da ikke hadde kontakt med noen kristne. Da jeg kom nordover, startet jeg min egen rørleggerbedrift. Min yngste søster gikk da på skole i Hammerfest, og var på et kristent møte som evangelist Steinar Harila holdt. Han spurte da om det var noen der som kjente en rørlegger som kunne montere varmeanlegget i det kristne ungdomssenteret som de bygget i Vestre Jakobselv, og min søster ba han ringe meg. Da han ringte, takket jeg ja til jobben, og arbeidet der i mange uker, helt til anlegget var montert ferdig.
 
I tillegg til Steinar, var det mange kristne ungdommer som jobbet der. Selv om jeg ikke var en kristen da, ble jeg med Steinar og noen av de kristne ungdommene forskjellige steder rundt Varangerfjorden hvor han holdt kristne møter og vitnet på en enkel men personlig og tydelig måte om Jesus og omvendelses nødvendighet. Det som var viktigst for han, var at menneskene skulle bli frelst og få del i det evige livet. Slik jeg lærte han å kjenne, var han en varm kristen person og en god forkynner. Hans forkynnelse, hans inderlige omsorg for meg, traff meg midt i mitt hjerte. Men det var nok trolig også mye for at Gud kalte meg så sterkt.
 
Samme kristne omsorg og Kristi kjærlighet hadde jeg også møtt hjemme, og det var som om Guds godhet og kjærlighet på nytt skapte en intensiv lengsel i meg etter å komme til forlik med Gud og å få mine synder tilgitt og utslettet. For jeg lengtet etter den fred som bare Jesus kunne gi. Jeg gråt på nettene, men skjulte min lengsel så godt jeg kunne da jeg var sammen med folk. Selv om jeg var så sterkt kalt av Gud, dro jeg tross det på festlokalet i Jakobselv – den siste gang i mitt liv – følgende lørdagskveld. Da vi satt der og samtalte rundt et bord, sa en ikke-kristen person høyt og tydelig til meg: “Det er best at du blir en kristen!” Kanskje det var Gud som la ordene i hans munn, jeg tror det? For etter det ble Guds kall ennå sterkere.
 
Også da – natt til 14.5.1972 – gråt jeg i en dyp lengsel etter Gud. Og da tenkte jeg: “Jeg våger ikke leve en eneste dag mer, uten at jeg får bli en kristen og får slettet ut min syndegjeld. Ellers kan nådetiden gå meg forbi. For synden trykket så tungt på min samvittighet, og loven anklaget meg med sin fordømmelse. På morgenen stod jeg på nytt opp, vasket gråten bort, spiste og gikk på jobb. Men heller ikke der unnslapp jeg Guds sterke kall. Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå å komme i samtale med noen av de andre arbeiderne. Og så gråt jeg der under arbeidet i lengsel etter Gud, men i det skjulte.
 
På kvelden den 14. mai – nøyaktig for 49 år siden i dag – skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre Harila. I løpet av kvelden ba de til Gud, en etter en. Da det ble min tur å be, sa jeg: “Jeg er ikke et Guds barn, men lengter så etter å få bli det”.
Steinar og enn annen tok meg straks med på kjøkkenet. Der ba han for meg, og leste og vitnet om flere sentrale bibelsteder fra NT, bl.a. om da Jesus ga nøkkelmakten til å tilgi synder, fra Mt 16 og Mt 19, han leste og vitnet om omvendelsen i Kornelius hus i Apg 10 vil jeg minnes, og andre bibelsteder hvor det fortelles om mennesker som kom til tro og ble omvendt. Og sikkert leste han også Herrens velsignelse over meg. Slik vitnet han for meg om Gud som på grunn av Jesu soningsdød nå hadde tilgitt meg alle mine synder, tatt meg til et Guds barn og gitt meg del i det evige livet.
 
Og Gud gav meg troen og den Hellige Ånd som vitnet i mitt hjerte at jeg da virkelig var et Guds barn. Og jeg trodde også meg som et Guds barn, og at mine synder var utslettet. Og dette på tross av at Steinar ikke forkynte meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, slik jeg var vant til å høre blant læstadianerne. Men han forkynte Jesu navn og vitnet om renselseskraften i Jesu blod som han ofret for mine synder på Golgata, det som er selve kjernen i evangeliet. Og det er nettopp det som er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Og slik var det også for meg.
 
På morgenen dagen etter ringte jeg hjem for å fortelle om det store som hadde skjedd i mitt liv. Mamma ble utrolig glad, og hun stadfestet og vitnet også for meg at alle mine synder virkelig var tilgitt – i Jesu navn og blod.
 
Steinars far Osvald ble en god og nær venn av meg. Han var født i 1896. Osvald tok meg med til Paddeby utenfor Vadsø for at jeg skulle få fortelle den gledelige nyheten til en like gammel kvinne – til Hilja Hasti – som hadde vært gift med en bror av min bestemor. Da hun hørte hva som hadde skjedd, omfavnet hun meg midt på kjøkkengulvet. Og også hun vitnet for meg om Jesu verk, og at alle mine synder var meg forlatt i kraften av Jesu blod. Og slik senket himmelen seg ned, og vi fikk sammen erfare at Guds rike – som jeg like før hadde fått del i – består av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Da gledet også mitt hjerte seg, slik det også ble glede i himmelen siden jeg som var en synder, hadde blitt omvendt.
 
På denne måte gav Gud meg omvendelsens nåde. Jeg fikk personlig høre og ta i mot evangeliet for egen del. Jeg fikk høre og tro forkynnelsen om alle mine synders forlatelse i Jesu navn og i kraften av hans blod. Og slik fikk jeg del i Kristi rettferdighet ved å bli renset ren ved troen (Apg 15:9), Ordet (Joh 15:3; Ef 5:26) og den Hellige Ånd – i Kristi blod (Rom 5:9). Slik fikk jeg ved troen del i hele frelsen ved at både den objektive og den subjektive rettferdiggjørelsen ble min. Jeg fikk i mitt hjerte erfare at Jesu rettferdighet var min, og hele den frelse som Jesus vant for meg på Golgata ved sin stedfortredende soningsdød.
Det at Gud godtok og godtar Kristi frelsesverk på Golgata, var ikke bare en generell sannhet som Bibelen entydig vitner om.
 
Men fra da av – 14.5.1972 – gjaldt Jesu verk også meg. Og slik er det fortsatt! For Kristus hadde også blitt min rettferdighet, og frelsen og barneskapet for Jesu skyld gjaldt også for meg personlig. Slik fikk jeg oppleve at Guds rike ikke består i egne gode gjerninger eller i det som vi gjør eller unnlater å gjøre, men består i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd (Rom 14:17).
 
I dag er det nøyaktig 49 år siden Gud gav meg del i hele den åndelige velsignelsen i Jesus Kristus. For hver dag som går er jeg mer og mer glad og takknemlig for at Gud forbarmet seg over meg, fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav med barnerett og arverett.
Å være rettferdiggjort innfor Gud, innebærer at vi er ikledd Jesu Kristi rettferdighets kledning som skjuler all vår synd. Samtidig er Kristi rettferdighet som en meget vakker bryllupskledning som duger til Lammets bryllup i himmelen. Dette får vi takke Gud for, samtidig som vi får be om at Gud bevarer denne drakt ren, så lenge vi lever – i renselsen i Kristi blod.
 
Dette hadde jeg lyst å fortelle om, siden det i dag er min åndelige fødselsdag da Gud fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav meg del i frelsen og i det evige livet. Det er virkelig noe som er verd å takke for.
 

Utdrag av Læstadius’ sin visitaspreken i Sorsele i januar 1844

L. L. Læstadius: Visitaspreken i Sorsele 1844 
Kilde: Landsarkivet i Oulu
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

Forord:
Et lite utdrag av LLL’s visitaspreken holdt nesten fire uker etter at han møtte “samepiken Maria” i Åsele 1.1.1844. Det som Læstadius påpeker og refser for, var at kristendommen allerede da var splittet opp i svært mange grupperinger. Og han spurte sine tilhører hva de trodde de åndelige fedrene skulle ha sagt om de hadde fått se hvor splittet kristenheten var på hans tid. På samme måte kan vi spørre oss: Hva ville Læstadius tenke og si, om han i dag skulle ha fått uttale seg om hvordan læstadianismen i dag er så oppsplittet, mer enn noen annen vekkelselsrørelse? Ifølge Jouko Talonen var det i år 2000 ikke mindre enn 17 forskjellige grupperinger, noe Læstadius neppe ville ha vært stolt av, og attpå til at alle identifiserer seg med hans navn. Og mange av dem tenker og kanskje sier: “Det er vi som har rett lære, dere må komme til oss, det er vi som er den sanne menighet og som rett forvalter nøkkelmakten, så skal dere bli frelst!”, nøyaktig det som han refset de ulike grupperingene for i sin visitaspreken. Slik jeg tenker, ville han nok måtte holde en like streng visitaspreken også i våre dager. 

Utdrag av hans preken:

Tekst:  “Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller var det til Paulus’ navn dere ble døpt?“, 1Kor 1:12-13.

Apostelen Paulus hadde fått høre rykter, og omreisende brødre hadde fortalt han at de kristne i Korint var blitt splittet opp i mange ulike partier. Årsaken til dette var at den ene holdt seg selv å være klokere enn den andre. Noen hadde fått høre prekener av Paulus, så derfor syntes de best om han. Andre igjen hadde fått høre prekener av Apollos, mens ytterlig andre hadde hørt Peters forkynnelse. Og den siste gruppen hadde fått høre selveste Frelseren forkynne.

Og så skjedde det for de kristne i Korint nøyaktig det samme som også ofte skjer i våre dager, nemlig at den ene liker den ene taleren best, mens en annen person liker en av de andre best. Og årsaken er den at når det gjelder måten å uttrykke seg på og måten å tale på, så er den ene predikanten ikke nøyaktig lik den andre. Selv om de alle sammen arbeidet på den samme grunnvollen og forkynte den samme sak, nemlig den korsfestede Kristus, så var den ene predikanter ikke nøyaktig lik den andre når det gjaldt uttrykk som de brukte og måter som de sa ting på. Og på grunn av dette, begynte korinterne å danne partier rundt seg selv ved å  si: “Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus”.

Det samme skjer også nå, siden de kristne vil dra seg bort fra Åndens fellesskap ved at de begynner å veie, vri og vende på det som blir sagt. På grunn av slikt oppstår det partier og splittelser i menigheten. Slikt har skjedd helt fra apostelen Paulus’ tid, og det samme skjer også i dag…

Også på den tiden  da det var stor forfølgelse, da de kristnes blod måtte flyte på grunn av hedningenes bøddeløks, fantes det ganske mange partier og sekter. Den ene av dem mente de var bedre enn de andre, selv om de alle kjempet for den samme sak. Og da forfølgelsen var slutt, oppstod det ennå flere partier enn før forfølgelsen. De ulike partiene begynte da å dømme hverandre, de kalte hverandre for kjettere (vranglærere), og så begynte de å forfølge hverandre. Den ene av dem sa: ”Det er jeg som har rett!” Og den andre svarte: “Nei, det er jeg som har rett!” Og det samme sa også den tredje og den fjerde.

Hvem var det da som hadde rett? Jeg tror at det var de som aldri tok del i en slik ordstrid, men som i all enkelhet holdt fast ved Kristus, i overenstemmelse med det skrevne Guds Ord.

Ofte kranglet de og var skikkelig sinte og vrede, bare på grunn av en eneste bokstav som var skrevet i trosartiklene. Hvem var det som da hadde rett? Kanskje var det de som aller minst veide/analyserte ordene, og de som aller minst vridde og vendte på bokstavene. 

Også i dag (visitasprekenen ble holdt av Læstadius i januar 1844) finnes det utallig mange partier bare innen den lutherske kirken: Herrnhuterne, kvekerne, metodistene og pietistene. Hvem av dem er det som har rett? Og siden de ulike gruppene dømmer  hverandre, hvem kan det da være som har rett? 

Kanskje er de som minst av alle roper, eller roser seg av sin egen troslære. For den rette kristendommen består nemlig ikke av tomme ord. Men den består av ånd og sannhet. Og den består av det indre menneske, når det er i Åndens enhet og etter Guds vilje.

Innen denne “rette kristendommen” er det ikke spørsmål om det er en bokstav mer eller mindre i den ytre bekjennelsen. Men det er derimot spørsmål om det indre livet i deres hjerter ved den almene forsoningen, og gjennom nåden i Kristus. 

Om du er en jøde, en greker, en lutheraner, en katolikk eller en reformert, eller om du er en pietist, om du tilhører herrnhuterne eller kvekerne, ny-leserne, gammel-leserne eller hva som helst: Tror du virkelig at en død bokstavtro som dine foreldre har stavet på før deg og som du prøver å stave på etter dem, skal kunne frelse din sjel fra fortapelsen, derfor at du innbiller deg at du har en rett og bokstavtro bekjennelse? Og det til og med uten at du har en rett ånd, eller har liv inne i ditt hjerte i det skjulte menneske, det liv som gir seg selv til kjenne gjennom nåden, og gjennom troens samfunn i kjærligheten?

Eller er du av den oppfatning at Guds Ånd lar seg lenke og binde bak bommer av døde bokstaver og lås? Takk, men ikke slik, min venn!  For kristendommen lar ikke seg selv bli bundet av slikt, og heller ikke til en slik trosbekjennelse som i seg selv bare er et menneskeverk. Og det hjelper heller ikke, uansett hvor ren lære den enn består av. 

Men den sanne kristendommen er selv fri, og den setter fri, slik også Ånden er fri og virker en sann kristendom. Ånden frigjør fra den tvang som bokstaven forårsaker. For dere er kalt til frihet! Ikke til en kjødelig frihet, en slik frihet som verdens barn lovpriser og som de strever etter. Men til Åndens frihet, hører den friheten som er selve livet i kristendommen. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Og derfor er det heller ikke noe fremmed ved det at apostelen måtte refse de kristne i Korint, slik at de skulle kunne vokte seg for slike unødvendige stridigheter om ord. For slikt virker absolutt ikke til noe godt. Men derimot forderver og kveler slikt Ånden og livet i kristendommen. Derfor sier han: 

Er dere ikke kjødelige, siden “hver og en av dere sier: “Jeg hører til Paulus,” eller: “Jeg hører til Apollos,” eller: “Jeg hører til Kefas,” eller: “Jeg hører til Kristus.” Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere?”

Også i dag kan det være nødvendig å repetere og å forklare disse ordene. For kristendommen er ikke bare blandet med noe annet, men er også blitt trampet på, på grunn av de mange partiene og sektene som finnes. De (menneskeskapte grupperingene) har blitt som en ku som er bundet fast til deres egne (snevre) bokstavtolkninger, når de sier: “Jeg er en kalvinist, jeg er en lutheraner, jeg er en pietist, jeg er en kveker, jeg er en herrnhuter, jeg er en ny-leser, jeg er en gammel-leser. 

Tror du at Guds Ånd lar seg binde fast til en bokstav eller til en ytre bekjennelse? Tror du at en rett kristen lar seg binde fast til en død bokstav, slik man binder en hund fast til en mur-stolpe? Tror du ikke at Gud like godt kan virke oppvekkelse i en tyrker og i en hedning, slik som han vekker opp en lutheraner eller en kveker fra syndens  forskrekkelige søvn, for at de med alvor skal begynne å søke etter nåde. Jeg sier dere at Gud er mektig til å vekke barn til Abraham av disse steiner. 

 Dette sa Johannes til alle de som trodde at deres lære var rett, selv om de levde under loven og under bokstaven. Og dersom Paulus i dag skulle ha stått opp på denne kristendommens klare morgen, eller om døperen Johannes skulle våkne opp fra kristendommens første flammer, eller hvis Luther skulle løfte sitt hode opp fra kristendommens kveldsmørke, etter at den nå har sluknet, kan dere da tenke dere hva disse menn skulle si, etter å ha fått se at hele kristenheten har blitt knust i så mange forskjellige sekter og partier, og siden alle og enhver tror at det er nettopp de som har den rette lære?

De ville nok helt sikkert måtte klage mer enn en gang. Og de skulle nok ha felt bitre tårer på grunn av den forskrekkelige blindheten samt på grunn av det rystende mørke som sjelefienden har tildekket  og skjult hele den blinde skaren av mennesker med, her på jorden. For de vandrer som en svinehjord som blir drevet av ulver mot det bunnløse dyp. Og slik blir de fanget og bundet inn i Satans garn under åk av jern, nemlig av den døde bokstav. Jeg ønsker ikke å si alt hva jeg tenker på når det gjelder denne forskrekkelige trelldommen, og som den listige fiende holder de stakkars menneskenes samvittigheter trykt under,  på grunn av deres bokstavtvang. For på grunn av slikt blir det en evig trelldom. Og under denne Satans trelldom er det mange – slike som har en overømfintlig samvittighet  – som skrumper inn, siden de etter at de først har blitt vakt, begynner å veie (andres) ord og å vri og vende på bokstavene. 

Det er da det oppstår partier. Og da blir det sekter, og splittinger når det gjelder læra. På denne måte blir kristendommens kjerne ødelagt. Og selve livet og Ånden utslukkes. Og den levende tro blir til en tro som består av døde bokstaver. Og da blir kjærligheten bare som kappen til en hykler. Åndelig stolthet og en uutholdelig lukt og stank fra Satan, gjør de dyrt  gjenløste sjeler urene med giften fra dette hykleriet…

Ifølge Læstadius skjer dette på grunn av at man hopper bukk over “nådens orden” (Mer om hva Læstadius mente om “nådens orden” kommer kanskje en annen gang).


Etterord:
Som nevnt er dette bare et lite utdrag av Læstadius’ første visitaspreken, etter sitt møte med “samepiken Maria” og etter at Kristi forsoning klarnet på hans hjerte for hans egen del. Men jeg tror at det tross alt gir oss et lite innblikk i hans tanker om hva sann kristendom og bibelsk kristen enhet er, hva det bør være, men også hva det ikke er, nemlig kiv og strid om små og ubetydelige detaljer, og kun fokus på sitt eget klarsyn, egen fortreffelighet og egne snevre tolkninger som som oftest er menneskebud. Tendenser på gruppedannelser i den læstadianske vekkelse ble nok synlige allerede under Læstadius’ levetid og før hans død i 1861. Dette finnes det flere spor av.

Johan Raattamaa sammen med hans nærmeste medarbeidere arbeidet intensivt for å holde vekkelsen samlet, helt fram til de døde. Men da ble “fårene adspredd” i mange større og mindre grupperinger, uten at de brydde seg om verdien av den kristne enhet og om vekkelsens grunnlegger, Lars Levi Læstadius’ håp og ønske om å bevares samlet, noe som klart kommer til uttrykk av utdraget fra hans visitaspreken som jeg ovenfor har publisert. Etter å ha lest hans visitaspreken, syntes jeg at det kanskje også kan være av interesse for andre,  og også nyttig å publisere, særlig med tanke på viktigheten av at alle sanne kristne skal legge vinn på å bidra til å bevare den kristne enhet – på Skriftens grunn – som Jesus har kalt oss til, gjennom kjærlighetens sammenbindene bånd.

Jeg gjør oppmerksom på at jeg dessverre ikke har tilgang til originalteksten, men at den finnes i  Oulu landsbygdarkiv. Teksten er oversatt fra finsk, etter et prinsipp som predikant Janne Marttiini (1893-1970) lærte min far: “Når du tolker og har forstått innholdet og budskapet i det som predikanten taler, skal du uttrykke det på norsk så tydelig og klart som du kan – uten at noe av innholdet blir borte fra tilhørerne”.

Som tidligere finsklærer vet jeg at finsk grammatikk, finsk setningsoppbygging og uttrykksmåter på finsk er veldig forskjellig fra norsk språk. Jeg anser derfor at rådet som Janne Marttiini ga min far, var veldig bra, men det forutsetter selvsagt at man behersker begge språkene godt.

Henry Baardsen,
Alta

 

Læstadius’ vurdering av andre ikke-læstadianske kristne

Kilde: Jouko Talonen, STI
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

For Læstadius var det at man (personlig) fikk oppleve troen, et helt avgjørende kriteria. Slik han vurderte det, var det flere “levende” kristne blant baptistene enn det var i den evangelisk-lutherske statskirken i Sverige. Da han i januar 1844 holdt sin visitaspreken i Sorsele (noen uker etter hans møte med samepiken Maria), analyserte han med sterke ord de indre konfliktene som var oppstått mellom de ulike gruppene innen leser-rørelsen. Og han avviste bestemt alle gruppedannelsene som hadde oppstått på grunn av det åndelig partisinn som rådet.

Læstadius verdsatte og forsvarte metodistpastoren George Scott’s virksomhet i Sverige (i tiden 1830-1842). Han anså arbeidet til den Evangeliske Alliansen å være noe positivt, og generelt forholdt han seg positivt til den anglosaksiske vekkelseskristendom. Brevvekslingen mellom Læstadius og domprosten i Göteborg og avholsforkjemperen Peter Wieselgren reflekterer en veldig “broderlig” kontakt (mellom dem).

Læstadianerne og skarlagensfeberen i 1886

Utdrag fra Dagmar Andreassen bok “Læstadianismen i Norge”
Hentet fra Oves blogg

“I 1886 utbrøt skarlagensfeber i Lebesby, og læstadianerne inntok da den holdning at det var “gudsbespottelse at iagttage nogen som helst forebyggende forsiktighetsregel”. Tvert imot distriktslegens møteforbud stimlet de sammen til samlinger  på de smittede steder, og for fullt å vise sin tro ble de plutselig ivrige kirkegjengere. 

Ufornuften nådde høydepunktet da en mor med fire syke hjemme – mot legens protest – hentet tre barn hjem fra skoleinternatet med det resultat at to av dem døde. Distriktslegen var meget harm, og mente læstadianerne burde kunne tiltales for drap for en slik framferd. 


 

 

Tidligere læstadianer-predikant Johan Bomstad begynte med gjendøping, og ble leder for en dissentermenighet

Allerede i vekkelsens begynnelse ble Johan Andreas Bomstad (1821-1896) fra Balsfjord i Troms kjent med læstadianismen. Bomstads tilknytning til læstadianismen synes å være noe uklar, men han var i alle fall påvirket av Læstadius, ifølge Westeson.


Johan Bomstad, en fjern slektning av meg og av veldig mange som tilhører vår vekkelse
Bomstads tipp-tipp oldefar var Lars Henriksson Kätkäsuvando, som var oldefar til min oldemor Greta Kaisa Aidantausta. Både Bomstads og mine slektsrøtter møtes i bygda Kätkäsuvando litt nord for Muonio. Bestemor til Bomstad var også født i nærheten av  Muonio, og hadde slektsnavnet Mämmi. Også Bomstads bestefar kom fra Övertorneå.


Predikant Johan Bomstad var den første som forkynte syndenes forlatelse til Antin Pieti 
Selv om Antin Pieti hadde gått i konfirmasjonsskole hos Læstadius og hadde samtalt med han om sin store syndenød, var ikke Antin Pieti lykkelig eller blitt trøstet. Synden plaget ham enda mer enn tidligere, og livet ble bare mer og mer dystert og tungt for ham. Og han led av sterk dødsfrykt. I to hele år levde han slik. 

Samme år som han ble konfirmert av Læstadius, troligvis i 1845, flyttet Antin Pieti med sine rein til Balsfjord i Norge. Han var da 20 år gammel, og hadde utsatt konfirmasjonen så lenge, siden han fryktet for å gå i konfirmasjon hos Læstadius. Senere – etter at han hadde flyttet til Balsfjord – fikk han anledning til å lytte til predikant Johan Bomstad i Balsfjord.

Også Bomstad hadde blitt påvirket av Læstadius, men det er uklart på hvilke måte. Under møtet til Bomstad kom Antin Pieti i stor syndenød. Bomstad trøstet han da med ordene: “Jeg forkynner for deg at dine synder er deg forlatt i Jesu navn”. Men årstallet  når dette skjedde, er historieskriverne Westeson og Miettinen uenige om. Ifølge Miettinen var det så sent som i 1852, mens Westeson anser at det skjedde mange år tidligere.

Antin Pieti så da – ifølge Westeson – et lite lysglimt. Men etter noen dager var alt slik som det hadde vært tidligere, og synden plaget han fortsatt like mye. Men ifølge Martti E. Miettinen varte imidlertid freden lengere, for Antin Pieti hadde ifølge han sagt: “Dette var jo en bra måte å gjøre det på!“, nemlig når det gjaldt å trøste et menneske som virkelig hadde kommet i stor sjelenød på grunn av sine egne synder. 

En sak kan man med rimelig sikkerhet tenke seg: Når Antin Pieti etter dette kom hjem til Sverige, fortalte han nok sikkert om sitt møte med Bomstad både til Raattamaa og til Læstadius, nemlig hvordan en som er nedtrykket i sin syndesorg, kan finne trøst i vitnesbyrdet om syndenes forlatelse for Jesu navns skyld. Men om dette skjedde før eller etter at løsenøklene i form av personlig tilsigelse av syndenes forlatelse ble tatt i bruk, vet egentlig ingen. Og heller vet man ikke om disse to hendelsene har noen som helst forbindelse med hverandre.


Bomstad ba om å bli tilkalt til Karesuando som predikant i håp om å få  “lokket” vekkelsens folk med seg, men Læstadius hindret forsøket
I Martti E. Miettinens samlinger fortelles det ikke nøyaktig når Bomstad ble en kristen, og heller ikke på hvilke måte han var tilknyttet læstadianismen. Men allerede mens Læstadius levde, virket han som predikant, og kjente mest sannsynlig til Læstadius eller hadde hørt om han. Vi bør merke oss at så tidlig som i 1845 flyttet Antin Pieti til Balsfjord med sine rein, samme år som han hadde gått i konfirmasjonsskole hos Læstadius. Så det er nok ikke utenkelig at de to har truffet hverandre i Balsfjord, og at Antin Pieti hadde fortalt Bomstad om hans sterke møte med prost Læstadius.

For Bomstad gjorde i alle fall forsøk på å bli tilkalt som predikant til Karesuando i håp om å få med seg læstadianske kristne til sin side, men det lyktes han ikke med. Men i alle fall fikk han kristne fra Karesuando til å reise til Pajala for å spørre Læstadius om de kunne tilkalle Bomstad til Karesuando. Men prost Læstadius svarte sendebudene: ” «Vi tør ikke ta imot Bomstad som predikant, for jeg har hørt av Pekka Raattamaa at han har en villfarende ånd.»

Så det virker som om Læstadius allerede kjente til Bomstad, mest sannsynlig gjennom Pekka Raattamaa, men kanskje særlig gjennom Antin Pieti som periodevis hadde bodd i Balsfjord hvor også Bolstad bodde. For det var nemlig Antin Pieti som sammen med Juha Naimakka som til slutt fikk stanset Bomstad og hans tilhengere fra å spre å sin virksomhet mer i Lyngen-området ifølge Martti E. Miettinen.


Predikantene Antin Pieti og J Naimakka (Siikavuopio) fikk slutt på utbredelsen av Bomstads virksomhet
Etter at de læstadianske predikantene Antin Pieti og J Naimakka lyktes med å stanse utbredelsen av dissentermenigheten, var det flere av de som hadde gått over til Bomstad som tok avstand fra han og hans lære, og som omvendte seg fra deres villfarelse og kom tilbake til sin opprinnelige menighet. Disse personene hadde meldt seg ut av kirken da de gikk over til Bomstads menighet, og ble derfor ikke fullt integrert i menigheten i Lyngen, før de hadde meldt seg inn i kirken igjen.

Martti E. Miettinen forteller:
“Fra Balsfjordkanten trengte Bomstads villfarelse inn i bunnen av Lyngen-fjorden, så en stor del av den tids kristne meldte seg ut av kirken, og i samme slengen endog de beste menn. Barnedåpen kom således til å bli emnet for den første dissentermenighet inne i Lyngen-fjorden.

Likevel stanset utbredelsen av villfarelsen, særlig da Antin Pieti  og J Naimakka kom til Lyngen for å bekjempe den.


Sogneprest Lammers i Tromsø ble “omvendt” gjennom predikant Bomstad
Ifølge Martti E. Miettinens samlinger, var Bomstad en som ble regnet med i den læstadianske vekkelse, i alle fall til å begynne med. Det fortelles om sognepresten i Tromsø, Lammers, at  “gjennom Bomstad ble han åpenbart en læstadiansk kristen. Og videre: I Norge er han visstnok den eneste læstadianerprest“. 

Merk: Ifølge Miettinen ble sogneprest Lammers en læstadiansk kristen og ble regnet som en læstadianerprest. Dette må nødvendigvis bety at hendelsen skjedde mens predikant Bomstad ennå ble ansett for å tilhøre den læstadianske vekkelse, og før han grunnla sin dissentermenighet på 1850-tallet. Faktisk så tidlig som i 1862 emigrerte Bomstad til Minnesota i Amerika. Videre kan det bemerkes at lederen for Lyngen-retningen, Erik Johnsen som var født i 1844, bare var en ung gutt da, og hadde derfor ingen rolle i det som skjedde. Han begynte som predikant i 1865, etter at Bomstad var emigrert til Amerika.


Sognepresten i Tromsø gikk over til Bomstads dissentermenighet, og ble voksendøpt
For øvrig kan det fortelles om sogneprest Lammers at han – etter å ha gått over til Bomstads dissentermenighet – fornektet barnedåpen – og meldte seg ut av kirka. Etter det ivret både han og Bomstad for voksendåp, og de fikk også mange andre kristne med seg, også slike som hørte til den læstadianske vekkelse.


Bomstad brøt helt med statskirken og læstadianismen, og grunnla en egen frimenighet i Balsfjord
Olav Brännström derimot var av den mening at Bomstad ikke var læstadianer. Men etter hva Erik Johnsen har fortalt og hva som kommer fram av Martti E. Miettinens samlinger, virket Bomstad som predikant innen læstadianismen, men gikk deretter “vill”, og grunnla en egen dissentermenighet, Den frie apostolisk-christelige Menighet.


Bomstad forkaster barnedåpen
Johan Bomstad forkastet barnedåpen, og begynte med gjendøping og med voksendåp. Om dåpen og nattverden uttalte Bomstad og tidligere sogneprest Lammerts iflg. Miettinen:

“De sa at barnet trenger ingen dåp, og har heller ingen nytte av den, for barnet har ingen fornuft, så de skulle forstå dåpens betydning. De forkastet ikke selve dåpen, men tok i bruk voksendåp. Om nattverden hadde de en slik oppfatning, at en vantro som meddeler den, er uren endog i en slik grad, at kalken han rekker frem, er skjøgen Babels beger”. 


Erik Johnsen studerte Confessio Augustana grundig, og forsvarte barnedåpen 
Mye på grunn av Bomstads avvikende dåpssyn og hvordan han sterkt påvirket dåpssynet til de kristne i Lyngen til fordel for voksendåp, var det at Erik Johnsen begynte å fokusere sterkt på å læra om dåpen. For å lære mer om dåpens betydning og nytte, begynte han  grundig å studerte kirkens bekjennelsesskrifter, og særlig Confessio Augustana, artikkel 2

Eriks Johnsens forsvar av barnedåpen og dåpens virkninger, hadde egentlig to fronter. Den ene frontkampen ble ført mot gjendøperne, som blant mange hadde fått støtte i Lyngen-området. De hadde som nevn begynt med voksendåp, og agiterte sterkt for deres syn.

Den andre fronten var rettet mot gammellæstadianerne. Etter EJ’s syn, hadde de ikke et dåpssyn som stemte overens med Artikkel II i Confessio Augustana, og dette kunne nok stemme i stor grad. Og grunnen til det, var deres noe spesielle syn på arvesynden, noe som for øvrig er godt dokumentert i Martti E. Miettinens intervjue-samling av gammellæstadianske predikanter. Men også blant gammellæstadianerne fantes det nyanserte syn både på gjenfødelsen og på dåpen – slik det alltid har  fantes og kommer til å finnes blant oss kristne. For ikke alt er så enkelt å ha fullt innsyn i, og hvordan og hva Gud ved Ordet og Ånden virker i et menneskes hjerte. Det vet bare han! 

Når det gjelder Eriks Johnsens dåpssyn, forteller han mye om det selv til Martti E. Miettinen, men dette skal jeg muligens komme tilbake til ved en senere anledning. 


Uuras Saarnivaara gransket Luthers dåpssyn, og skrev mye om det
En annen teolog som ennå grundigere enn Erik Johnsen har gransket barnedåpen både i lys av kirkens bekjennelsesskrifter, men særlig ut fra hva Martin Luther lærte i hans egne skrifter, er Uuras Saarnivaara. I mange av Saarnivaara sine bøker som jeg har, skriver han veldig mye og omfattende om Luthers dåpssyn.


Er du interessert, kan du lese noe om hva bl.a. Saarnivaara skriver om Luthers dåpssyn på sidene nedenfor:


Noen tanker til slutt
Slik jeg tenker, var det kanskje dette studiet som Erik Johnsen gjorde av kirkens bekjennelsesskrifter og særlig Augustana, og særlig tillegget – “vi fordømmer alle dem som …” –  som gjorde at han ikke lenger kunne dele samme dåpssyn som størstedelen av de gammellæstadianske predikantene stod for, og som i 1910 førte til et varig brudd mellom dem og Lyngen-retningen. 

Slik jeg tenker, hadde kanskje ikke konfrontasjonene mellom gammellæstadianerne og lyngen-retningen blitt så skarp, hvis begge de stridende partene hadde ville lytte på hverandre og hadde prøvd å vise tålmodighet og overbærenhet med hverandre enn hva tilfellet var. I stede for å tyde alt til den andres beste, ble man på begge sider offer for å selv “tolke” hva den andre part tenkte og mente. Og slik tiltok bare konflikten mer og mer, inntil det etter kort tid ble et totalt brudd.

På den tiden fantes ikke Saarnivaaras’s publikasjoner om Luthers dåpssyn. Dersom begge parter kun hadde konsentrert sine dåpssyn ut fra Bibelen og Luther – og gitt hverandre tid og noe romslighet – tror jeg de ville kunne komme til et mer samsvarende syn, slik at splittelsen kunne ha vært unngått.

Det er i alle fall noen tanker jeg har gjort meg!

Henry Baardsen,
Alta





 

 

 

Fotograf Wennberg i Saivomuotka for å fotografere Johan Raaattamaa

Kilde: Martti E. Miettinens samlinger

Fotograf Johan Henrik Wennberg fra Tromsø var en gang i desember 1891 i Saivomuotka for å treffe Johan Raattamaa. Allerede som gutt hadde Wennberg møtt Raattamaa i Över-Kalix hvor han bodde helt til han fylte 20 år. Det var i forbindelse med en taletur at Raattamaa var der som predikant for å holde samlinger.

Da Wennberg kom hjem til Raaattamaa i Saivomuotka, var også predikant Paulus Palovaara der. Raattamaa spør da  av Wennberg hvem den ungdommen (han var da 35 år) var som kom inn, og det fortalte selvfølgelig Wennberg. Deretter spurte Wennberg om å få lov til å fotografere Raattamaa. Da svarte Raattamaa noe motvillig slik: “Alle kjenner jo meg!” Wennberg svarte han at det var mange unge som gjerne ønsket seg et minne bare  av Raattamaa.

Da svarte Palovaara med morsk og mutt stemme: «Hvor har Kristus sitt bilde?» Men Raattamaa lot bare som om han ikke hørte Palovaaras kommentar. Da tok kona til Raattamaa til ordet og sa: «Det er mulig Takkinen kommer hit i dag etter Amerika-reisen sin. Og da kan det hende at han refser deg, hvis du nu lar deg fotografere.» Da svarte Raattamaa bestemt og med alvorlig husfarmine: «Jeg er ikke under Takkinens tøffel!»

Deretter satte Raattamaa seg til bords. Mens fotograf Wennberg spiste, stelte Raattamaa seg i stand for å la seg fotografere. Og han satte også et halstørkle om halsen.

Etter maten sa Raattamaa: «Nu er jeg klar til å bli fotografert!» Da gikk Wennberg ut og klargjorde fotoapparatet. (Raattamaa var allerede da en gammel mann, 82 år, så håret hans var tynt.) Da Raattamaa kom ut for å la seg fotografere, kom også Palovaara ut, og han gikk til fjøsdøra. Der stod han i dørsprekken og fulgte med, og han la  merke til den store overtredelsen som Raattamaa nå var i ferd med å gjøre. 

Da fotograf Wennberg kom inn etter fotograferinga, raste Palovaara som en sinnssvak. Han gikk rundt omkring i rommene mens han lette etter hatten og tobakkspungen sin, mens han bantes flere ganger: «saatana, perkele (meget stygge bannskapsord), hvor er hatten min, hvor er pungen min?» Han var så sint at han ikke så hatten sin, selv om flere av de tilstedeværende fortalte han hvor den var.

Da var det at Raattamaa sa til Palovaara: «Nå er det best at du børster støvet av dine føtter og går!» Så dermed fòr Palovaara ut  (og siden har ikke Wennberg sett han).

Gjennom tolken sin beklaget Wennberg overfor Raattamaa at han hadde vært årsak til slikt bråk. Da svarte Raattamaa: «Ikke behøver Wennberg å være lei seg for dette! Jeg kjenner den karen svært godt.

Ellers kan det fortelles at Wennberg også har fotografert både Ies Pieti og Antin Pieti når de hadde vært i Tromsø.


Les gjerne mer om Antin Pieti, om hans liv som kateket, som predikant, som nykterhetsarbeider, som hjelpelærer og som misjonær – og om oberstløytnant Menander og fotograf Wennberg:
 

 


 

Antin Pieti møter fotograf Johan Henrik Wennberg i Tromsø

Fotograf Johan Henrik Wennberg, f 3.4.1856 Över-Kalix, d. 1914 i Tromsø.

Wennberg flyttet til Tromsø  fra Över-Kalix da han var 20 år gammel. Allerede i Kainu/Kalix kom han til troen ved Anton Haapavaara, mens predikant i den læstadianske vekkelse  Hedlund (Anders, 1838-1881,  eller Nils Henrik, 1840-1909) var predikant i Kainu/Kalix.


Wennberg likte ikke overfladisk syndsbekjennelse
Jonas Vettasjärvi eller Palohuornainen fra Korpilompolo forkastet barnedåpen. Straks han møtte noen, var han svært nøye med å spørre: «Har du bekjent dine synder?» Wennberg kritiserte kraftig den slags kristendom, som legger overfladisk vekt på syndsbekjennelse.


Antin Pieti: Er Wennberg en kristen?
Det fantes kristne i Tromsø da Wennberg kom dit ca. i 1876. Han møtte en gang Antin Pieti hos fotograf J. Vikstrøm (som senere ble Wennbergs svigerfar). Antin Pieti spurte om han var en kristen. Da ville Wennberg gjerne ha krøpet under bord. Det vanskelig å si, svarte Wennberg, men han hadde nok lyst til å være en kristen. 

Det var rett å si at det var vanskelig – slik Antin Pieti tenkte – og det han sa, var som et evangelium for Antin Pieti.


Fotograf Wennberg møter kaptein Melander i Stockholm
Da fotograf Wennberg senere besøkte kaptein og senere oberst Melander i Stockholm, ble han ønsket Guds fred mens Melander holdt ham om halsen.

Da Wennberg spurte Melander om hva han syntes om de kristne i Lannavaara, da svarte han: «Alt hva Pieti forklarer av Guds ord, er så guddommelig rett og sant, så han hadde ikke noe som skulle stride mot Kristi lære.

Men det er en ting som jeg ikke forstår, og det er rørelsene.  Da sa fotograf Wennberg: «I denne sak må man legge merke til at Guds ord kan virke så kraftig på mennesket, så det ydmyker seg og lager rørelser». Men heller ikke da kunne Melander fatte det.

Wennberg sa (til Martti E. Miettinen) likevel at: Om han nu skulle ha svart på det spørsmålet, skulle han ha gitt et grundigere svar. For det første ville jeg si at rørelsen har påvirket mennesker mest i det utvortes.

Det finnes predikanter som legger stor vekt på rørelsene. For dem er kristendommen ikke helt rett, om det ikke forekommer ytre rørelser. Men jeg har fått mange vitnesbyrd om det, både av egne og av andres erfaringer, at det går ikke an å bygge kristendommen på følelsene.


Les gjerne mer om Antin Pieti, om hans liv som kateket, som predikant, som nykterhetsarbeider, som hjelpelærer og som misjonær – og om oberstløytnant Menander og fotograf Wennberg:
 

 

Det er Åndens lov som leder den kristne, og ikke Guds fordømmende lov

Kilde: Martti E. Miettinen’s intervjue med oldemor Greta Kaisa Arnesen (født Aidantausta) i 1931-1932.

Spørsmål: Hvordan er den kristnes forhold til loven?

Vi som er kristne og troende, er vi ikke under Guds dømmende lov (Rom 6:15). Men den angår derimot alle de som er under loven (Rom 3:19). Og av dem krever den omvendelse!


Det er kjærlighetens lov (1Kor 13; Joh 13:34-35) som lærer oss å forkaste ugudelig adferd (Tit 2:12).  Den kristne har en slik (guds)frykt at han ikke vil bedrøve Gud, og vil heller ikke gjøre Den Hellig Ånd sorg (Ef 4:30). Derimot har en kristen hjertets trang til Guds lov (som man med glede vil slutte seg til, se Rom 7:23; 7:25). Denne trang (etter å leve i samsvar med Guds vilje) står i strid med loven i våre lemmer, som ikke tillater oss å følge og å oppfylle vår trang til Guds lov (Rom 7:23).

Syndens lov får likevel ikke være den herskende lov for den kristne. En preken/kristen forkynnelse som gir råd, tukt (Heb 12:11) og rettledning (2Tim 3:16), får ikke betraktes som en lovpreken, og er heller ikke noe som ikke angår oss kristne. For en slik preken forsvarer ikke synden, som om den ikke skulle vedkomme den kristne. Det er kjærlighetens lov som lærer oss å forkaste (og å fornekte) ugudelig adferd (Tit 2:13). 

Slik er det hele tiden blitt lært (i den læstadianske vekkelse) om den kristnes forhold til loven!


Kommentar:
Oldemor som her ble intervjuet, var født i 1851. Hennes foreldre var noen av de første på finsk side som ble med i den læstadianske vekkelsen like etter vekkelsens begynnelse. Hjemme hos dem i Kätkäsuvando litt nord for Muonio brukte de å ha husmøter helt fra hun var liten. Johan Raattamaa var godt kjent hjemme hos dem, og bodde ikke så langt fra dem, men på svensk side av Muonio-elva. Hans datter Eva Sofia Raattamaa var gift med oldemors bror Karl Gustav Aidantausta. 

Oldemor var en søster til en av de første predikantene i vekkelsen, Johan Sirkanmaa. Hennes far druknet i Muonio-elva i 1863. Etter det fulgte det flere uår etter hverandre, noe som sannsynligvis gjorde at hun og tre av hennes andre søstre flyttet til Alta. Etter hvert ble alle fire gift her. Det er usikkert om deres mor lenger levde da de i 1870 flyttet hit. 

Allerede før hun flyttet hit, ble hun flere ganger velsignet av de kristne, og oppmuntret til å tro. Da hun kom hit, var det 20-30 læstadianske kristne her i Alta, og de fleste av dem var sannsynligvis av finsk avstamning.

Oldemor var i Muonio den gangen da Johan Raattamaa sammen med hennes bror Johan Sirkanmaa reiste til Gällivare i Sverige for å forhindre at lederen for de førstefødte, Jonas Purnu, skulle iverksatte sin plan om å begynne å forrette nattverd i vekkelsens regi. Hun ledsaget dem et stykke på reisen. Dette skjedde på vårvinteren i 1872.

Helt fra våre barn var små på 1990-tallet, har jeg hatt Miettinens intervjue med oldemor, slik at også de har blitt kjent med henne helt fra de var små. Mitt inntrykk av oldemor, er at hun hadde særlig god innsikt og forstand i hva som var  bibelsk og apostolisk kristendom. Det gjelder særlig i viktige spørsmål som angår frelsen: omvendelsen, syndsbekjennelsen, arvesynden, dåpen, gjenfødelsen, synet på Bibelen, bønnen, “tre-alens læra”  og det kristne livet.

Når Miettinen i 1931 og 1932 reiste rundt alle steder i Nord-Norge hvor vekkelsen var spredd, helt fra Ofoten i sør til Vadsø i nord, møtte han utrolig mange daværende predikanter og menighetsledere, men også mange andre sentrale personer. Hele intervjuesamlingen er på hele 190 sider, og det virker som om han stilte de samme spørsmålene til alle som han intervjuet. 

Spørsmålet denne gangen var: “Hvordan er den kristnes forhold til loven?” 

For å få så godt som mulig fram hva hun forteller og hva som var hennes budskap, har jeg valgt å skrive teksten noe fritt, men i innhold stemmer alt med selve intervjuet. For å få fram at oldemors kristendomsforståelse var i overensstemmelse med Guds Ord, har jeg valgt å sett inn bibelhenvisninger. Etter hvert tenker jeg å skrive ned mer fra intervjuene med henne angående de andre lærespørsmålene også.

Miettinen spurte henne både hvordan hun forstod spørsmålene og hva andre i den læstadianske vekkelsen her i Norge tenkte og lærte om disse spørsmålene i tidsrommet 1870-1930.

Les også om du vil:


 

Antin Pieti: “Golgata er mitt hvilested”

Kilde: Martti E. Miettinen samlinger

«Golgata er mitt hvilested, hvor lyset skinner i min sjel. Og ikke har jeg noe annet skjulested heller. Der får jeg den salighets forvissning, at jeg ved hans forløsnings- og forsoningsverk er beredt til å forlate denne verden.

I sytti år har det vært mitt hvilested. Dit oppmuntrer jeg ofte mine tilhørere og jeg vet nok at dersom de i ånden kommer så nær, at de begynner å se Herren Jesus på Golgata kors, så har de der et tilfluktssted og da er verken synden eller døden noen nød.

Det er som solen, som driver all skodde vekk, så luften klarner

 


Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Antin Pieti: “Samvittigheten må være ren som brilleglassene, uten smuss”

Antin Pieti brukte briller når han leste. En gang Antin Pieti skulle til å lese – sa han mens han pusset brilleglassene – at vår samvittighet er liksom brilleglassene. De må være rene og klare, uten smuss.


Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Oberst Melander: “Antin Pieti var svært begavet, forklarte Guds Ord rett og sant, og ikke noe strider mot Kristi lære!”

Kilde: Martti E. Miettinens “Intervjue-samlinger fra somrene 1931-1932”

Kaptein Melander – senere major og oberstløytnant  – var blitt kjent med Pieti på barnehjemmet i Lannavaara, og fra da av var han Antin Pieti’s venn. I Stockholm var han fremdeles en kristen, og gikk i samlingene der.

Melander sa om Antin Pieti, at han aldri hadde truffet en så begavet mann.

Melander hadde sittet bak bordet sammen med Antin Pieti og lest teksten for ham. Antin Pieti var særlig flink til å huske Guds Ord. Da Melander hadde lest teksten for ham og gitt Bibelen til Antin Pieti, så lukket han boka etter å ha lest et par vers, for så å utlegge teksten uten å se i boka.

Da fotograf Johan Henrik Wennberg (1856 -1914) spurte Melander om hva han syntes om de kristne i Lannavaara, da svarte han: «Alt hva Pieti forklarer av Guds ord, er så guddommelig rett og sant, så han hadde ikke noe som skulle stride mot Kristi lære.

  • Fotograf Johan Henrik Wennberg fotograferte Johan Raattamaa hjemme i Saivomuotka

 


 

Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Antin Pieti talte sammenhengende i 15 timer

Kilde: Martti E. Miettinens “Intervjue-samlinger fra somrene 1931-1932”
 
Predikant i den læstadianske vekkelse – en av Lars Levi Læstadius’ første medarbeidere –  Antin Pieti (Per Anders Persson Nutti, 1825-1898) fartet mye blant samene i Tromsø-distriktet, og dermed kom han ofte til Norge å holde samlinger i Tromsø.
 
Den siste gangen holdt han en lang forklaring om Livets Brød. Han begynte i 14-tida og drøyde helt til kl. 5 om morgenen etter å ha drukket kaffe bare fire ganger.
 
Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 
 

Kristne fra Murmansk-regionen på læstadiansk møte i Vadsø i 1885, men ble dårlig behandlet av predikant Palovaara

I predikant Paulus Palovaara (1831-1903) var det hovmodsånd. Han dro ofte til den daværende lederen for den læstadianske vekkelsen, Johan Raattamaa, og bragte med seg brev fra ham når han kom – som bevis på at han var en pålitelig mann. Han prediket til helvetet dem som ikke trodde presis som han lærte. En gang han besøkte Vardø – i 1885 eller 1886 – hadde han med seg en brevsekk under bordet. Disse brevene fra Raattamaa leste han først før han talte.

Da begynte en kristen fra Murmansk-kysten å snakke til ham på denne måten:

  • «Hør nå, du eldste! Skal du ikke først la oss kristne fra Russekysten få tvette dine føtter, så skal vi etterpå sitte ned for å høre, så skal du få forklare Guds ord for oss?»

Da ble Palovaara sint, begynte å banne og ropte:

  • «Nu e det kommet så mye som 30 fembøringer (hver med 4-6 mann, dvs. 120-180 mann) fullasta med rene djevler fra Russekysten. De er som oppblåste pølseskinn, de holder seg i vannskorpa og farer hit og dit.»

Da dro tolken (Hans Helander som i 1887-1888 ble satt til predikant i Tana av Heikki Parkajoki) sin vei, tok Palovaaras brevsekk med seg og gikk ut gjennom vinduet (som stod åpent). Han dro med brevsekken direkte til «dampen», som tok av til Vadsø samme kveld. Da Palovaara endelig var klar til å tale og så rundt seg etter tolken sin, var også tolken forsvunnet. Da sa den gamle Paulus:

  • «Nå, djevelen tok han!»

Da så han etter brevsekken og så at også den var borte. Da sa han:

  • «Nå, djevelen tok den også!»

Da fòr også Palovaara sin vei, og siden har jeg ikke sett ham til denne dag…

 


 

Læstadius: Vi er alle underlagt den evige død pga. arvesynden, men kan få del i det evige liv ved troen på Kristus

Kilde: Jäljennös. Lars Petter Jakobsson, Palohuornas 1863 / P. Raittilan kokoelma / OMA
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

N:o 60, på Mariadagen

Tekst: “Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye meget stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg”, 1Mos 3:16.

Vi har alle sammen har blitt underlagt synden gjennom ett menneske (den første Adam). Og på grunn av synden, har døden kommet over oss alle mennesker, siden vi alle har syndet . Men på samme måte har også det evige liv kommet til alle ved ett menneske (Kristus) – nemlig til alle som tror. For enhver som tror på Jesus Kristus, han skal få leve, selv om han også dør.

Altså har vi alle blitt syndere ved Adam, og på grunn av arvesynden har vi blitt underlagt den evige død. Men ved Kristus har vi fått arve det evige liv.

Derfor får vi ikke anklage våre forfedre på grunn av deres ulydighet. Og årsaken til det er at vi ved Kristi lydighet er frikjøpt fra den evige døden. Men la oss heller glede og fryde oss uten opphør.

Amen!


 

Læstadius: Et nyfødt barn har arvesynd, men ikke gjerningssynder. Derfor kan Gud gjenføde det uten smerte

Kilde: Laestadiustexter.se, 1. sunnuntaina adventissa, 1852
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Et annet svar på spørsmålet om hvem som er den største i himlenes rike, gir Frelseren i dagens evangelium. Han stilte et barn fram for dem (disiplene) og ba dem bli som barn.

Den som nå vil bli den beste kristne, han må bli som et barn. Grunnen til at et lite barn er den største i himlenes rike, er at det ikke har så mye synder som de voksne har. Hvem er det da det menneske som våger å si at det ikke har gjort flere synder enn et nyfødt barn?

Ord og uttrykk for å forkynne syndenes forlatelse, brukt innen læstadianismen i Norge på 1930-tallet og på Læstadius og Raattamaas tid

Innen vår gren av læstadianismen har det de siste ti-årene, men uformelt, gjentatte ganger vært drøftet hva som er de rette ord og uttrykk å bruke i forbindelse med forkynnelse av syndenes forlatelse. Aller mest vanlig har det nok vært å bruke ordene “i Jesu navn og blod”. Mange er av den oppfatning at kombinasjonen av “Jesu navn” og “Jesu blod” best gir dekning for hva som er Bibelens lære om dette.
 
 

“Tre alens læra” drøftes på predikantmøtet i Alkkula i 1875, i 1885 i Ii og i 1909 i Torneå, og avvises som ubibelsk av Johan Raattamaa, Paul Rantala og av 100 andre predikanter. Men tross det lever den fortsatt sitt skjulte liv.

Tre-alens læra
Dessuten drøftet de (på det store nordiske predikantmøtet) det som man i ettertid har kalt for “tre-alens læra om Gud”. Man må vel kunne si det slik at denne lære mest sannsynlig var opphavet til et eksklusivt menighetssyn som særlig sterkt kom til syne på 1900-tallet, særlig innen to av de store læstadianske retningene, og som i store trekk går ut på følgende:

  1. Gud virker ikke gjennom det leste Guds Ord, Bibelen, men bare gjennom det forkynte Guds Ord (Bibelen ringeaktes, sammenlignet med det forkynte Guds Ord).
  2. Man kan ikke møte Gud eller bli frelst utenom gjennom den læstadianske menighet.
  3. Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare innenfor den læstadianske menighets område (ved det forkynte ord og ved det almene presteskap).

Læstadius’ postiller, og hans helt spesielle språkstil

Språket til Læstadius var for mange av oss vanskelig å forstå
Helt fra jeg var et barn på slutten av 1950-tallet har jeg fått høre på opplesning av Lars Levi Læstadius’ prekener. Som oftest var det fra hans Kirkepostille, oversatt av Andreas Brune.

For å være helt ærlig, var det svært mye som jeg ikke klarte å få tak i, heller ikke da jeg var en ungdom. Og særlig bedre ble det heller ikke da jeg ble voksen.

Fortsett å lese «Læstadius’ postiller, og hans helt spesielle språkstil»

Læstadianske kristne i Hammerfest fra 1850 og litt ut på 1900-tallet

For de fleste av oss er det ukjent at den læstadianske vekkelse spredde seg til Hammerfest og Kvalsund i noen særlig stor grad. For min egen del kan jeg minnes flere fra de områdene som brukte å bo hos oss årlig i min barndom og min ungdom når vi hadde storforsamlig eller ved andre anledninger. Men at det hadde vært en av de største menighetene der og at de var såpass aktive og hadde så utrolig mange egne predikanter, var helt ukjent for meg helt inntil for relativt kort tid siden.

Læstadius hadde samme lære som Luther om angeren, omvendelsen og nøkkelmakten

Kilde: Lestadiolainen herätysliike, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Lite utdrag av boka “Den læstadianske vekkelse”

Når det gjelder læra om nøkkelmakten, begrunner Læstadius hele sin lære på Luther og på Bekjennelsesskriftene. Hans moderate og nøkterne syn kommer helt tydelig fram av følgende utdrag (fra en preken på den 19. søndag i trefoldighet9:

Fortsett å lese «Læstadius hadde samme lære som Luther om angeren, omvendelsen og nøkkelmakten»