Egen personlig erfaring fra tiden da loven anklaget og fordømte meg, men tuktet meg til Kristus

 
For snart 50 år siden opplevde jeg personlig hvordan det føltes i mitt hjerte å leve under lovens forbannelse og med dommen i mitt eget hjerte. Jeg fikk kjenne Guds strenge vrede på grunn av mitt frafall og mitt syndige liv, siden jeg hadde forlatt min barndoms Jesus og levd slik den bortkomne sønn levde et liv borte fra Gud og fra faderhjemmet over en periode på ca. fem år. Jeg hadde sløst bort hele farsarven, jeg følte at jeg hadde syndet  både mot himmelen og mot Gud. Det var virkelig tøft for en ungdom på 21 år å få oppleve et så sterkt kall – nærmest som et ultimatum fra Gud da han talte til mitt hjerte og sa: “Henry, siden du i dag kjenner så sterkt og så intensivt at Jeg kaller på deg, og du hører Min røst så tydelig, så forherd ikke ditt hjerte (Heb 3:15). Omvend deg i dag, så lenge det er tid, før det blir for sent!”
 
Særlig natten før jeg ble et Guds barn, opplevde jeg praktisk talt det samme som Israels folk da de var på flukt for Faraos store hær som forfulgte dem med stor  vrede. Trusselen nærmet seg dem skremmende og faretruende fort, og fiendene kom nærmere og nærmere. Og de hadde ingen fluktveier. Og havet var foran dem. Det var det eneste stedet de kunne flykte, men det hadde betydd døden for dem (2Mos 14). Snart er det for sent, og det er ute med oss, tenkte de kanskje. Da ble Israels hær grepet av stor redsel, og de ropte til Herren.
 
Nettopp på denne konkrete situasjonen tenkte jeg natt til 14.5.1972, og jeg så absolutt ingen muligheter mer. Der lå jeg helt alene og hjelpeløs i en liten brakke uten å få sove, og gråt mine sorgens tårer. Mine kristne foreldre og søsken var mange hundre kilometer borte. Jeg hadde ingen telefon, og mobiltelefoner var ikke oppfunnet på den tiden.  Får jeg ikke hjelp, går jeg fortapt, tenkte jeg. Og alt sammen var bare min skyld.
 
Da ga jeg et løfte til Gud: Våkner jeg opp i morgen tidlig, skal jeg overgi mitt liv til Herren, om du vil ta imot meg og om du gir meg nåde. Og jeg sukket og ba: Kjære Gud, gi meg omvendelses nåde! Send meg den hjelp som jeg trenger, slik at jeg kan få bli et Guds barn og få min synd utslettet. For jeg var klar over at jeg ikke kunne hjelpe meg selv eller bli en kristen på tomannshånd med Gud, uten hjelp av noen som allerede var kristen. Slik var det i alle fall for meg. Slik påkalte jeg Herren, og ba i min nød mine egne frelsesbønner, men på min enkle måte der og da. Kanskje nødvendigvis ikke med så mange ord, men fra hjertets dyp.
 
Et slikt sterkt kall fra Gud glemmer jeg aldri, for det var så tydelig og så intensivt. Og jeg kjente Guds kjærlige kall, samtidig som mitt eget hjerte og mine mange synder fordømte meg. Kanskje ikke bare konkrete synder som jeg hadde gjort, men særlig vantroens synd.  Og dette på tross av at det var ingen mennesker som hadde fordømte meg eller anklaget meg på grunn av mitt frafall og min synd, bortsett fra Guds kallende stemme i mitt hjerte. Men Satan fordømte meg sterkt, og pekte på min håpløse situasjon. Og så viste han meg fortapelsen dyp foran mine øyne.
 
Selv om Gud kalte på meg, fantes det ingen fordømmelse fra hans side. Hans kall var alltid sterkest da jeg var helt alene, da alt var helt stille uten noen form for ytre forstyrrelse, og aller sterkest på natten. Ingen andre enn jeg selv kunne registrere det, tror jeg i alle fall. Og selv prøvde jeg å skjule det så godt jeg kunne, slik at ingen skulle klare å oppdage det eller skulle begynne å spørre meg om hvorfor jeg var så bekymret og nedtrykt.
 
På en måte følte jeg nok at kanskje Gud var vred på meg på grunn av at jeg helt bevisst hadde vendt ham ryggen. For det hadde jeg gjort, uten tvil. Heldigvis hadde jeg et positivt gudsbilde, og trodde og håpet tross alt at Gud egentlig var god og kjærlig, og forhåpentligvis ville forbarme seg over meg. Derfor hadde jeg en indre men skjult lengsel etter Gud i mitt indre, selv om jeg også fikk oppleve litt av Guds vrede da han vekket min samvittighet gjennom sin krevende lov og gjennom sin tjener Moses.
 
Tross alt takker jeg Gud for at han gjennom Moses og loven var var vred på meg, siden det ikke var det siste jeg fikk oppleve. Men det var Guds måte å vekke meg på og å kalle på meg. For støyen rundt meg – verdslig musikk i bilen og ofte på arbeidsplassen, et syndig liv i sus og dus blant kameratflokken og ellers mye ukristelig.  Lydnivået og støyen av ulik slag var så høy at jeg ikke hørte Guds kallende stemme. Og slik registrerte jeg heller ikke, og fikk heller ikke tid til å oppdage at Gud søkte og kalte på meg. Derfor måtte kanskje Gud tukte meg så hårdt, men heldigvis kjærlig og skånsomt.
 
Mest av alt takker jeg Gud for at hans vrede opphørte, og at han trøstet meg så herlig ved evangeliet og ved at hans Sønn Jesus Kristus ble meg til frelse og evig liv (Jes 12:1-2).
14. mai 2021 – for tre dager siden – var det på dagen 49 år siden jeg opplevde dette mektige Guds kall i mitt hjerte. Og dess større ble kontrasten da jeg til min store glede fikk oppleve det store under å bli et Guds barn bare et halvt døgn etter det. 

Alt dette er virkelig noe det er stor grunn å takke Gud for!

Henry Baardsen,
Alta
 
 

Min personlige opplevelse av Guds kall, av min egen omvendelse 14.5.1972 , og av frelsen og rettferdiggjørelsen

 
Jeg vokste opp i et kristen hjem. Både mamma og pappa var kristne, det samme var alle mine tre søstre. Jeg hadde en fin barndom, med regelmessige kveldsbønner og matbønner, med mye kristen sang og musikk, og mye gode og oppbyggelige samtaler i hjemmet.
 
Helt fra barn av gikk jeg på søndagsskolen og på bedehuset. Den av søndagsskolelærerne jeg minnes best, var frisør-Tomas. På en enkel og barnlig måte lærte han oss barn om barnevennen Jesus, og slik fikk vi lære ham bedre å kjenne. På slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet var vi ofte 50-70 barn til stede. Søndagsskolen var et trygt og godt sted å være og å lære, noe som gav god ballast for livet. På den tiden var det vanlig at barn av ikke-kristne hjem gikk i søndagsskolen, det var nesten fast hver søndag. For der fikk vi stempel i søndagsskolekortet og søndagsskoleblad. Samtidig var det mye barn fra andre kristne hjem som kun fikk gå på bedehuset, men ikke på søndagsskolen. Og en del av de kristne foreldrene tok stort sett aldri sine barn med på bedehuset, og heller ikke gikk de på søndagsskolen. Det er kanskje derfor svært få av dem som er kristne nå, tenker jeg noen ganger. Kanskje ikke alle skjønte hvor viktig det er å lære om Jesus til barna, og å så Guds Ords sæd – på barnas nivå – i barnas hjerter. For, som Jesus sier: “Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset” (Mark 4:28). Slik ble det heldigvis for meg!
 
Som ung kom jeg bort fra troen og fra barneskapet hos Gud på grunn av vantro og mine egne synder. Verden der ute lokket og dro, og alt virket så spennende. Jeg hadde så mye jeg ønsket å oppleve da jeg var ung. Og dessuten: Kristendommen appellerte liksom ikke til de unge på den tiden, og slikt hørte kanskje ikke ungdomslivet til, slik tror jeg mange av oss tenkte. Og jeg følte nok ikke at alle voksne kristne var så flinke til å sette seg på barnas og de unges nivå, og heller ikke til å samtale med barna om Jesus, barnas venn på en naturlig måte. For ofte var det nok mye ovenfra og ned holdning. Kristendommen var nok til en stor del på de voksnes vilkår. Og vi barn fikk ikke alltid plass i “god stua” når det kom kristne på besøk. Så derfor syslet vi barn og unge med vårt, og på den måten kom svært mange av menighetens ungdommer lengre og lengre bort fra de voksne kristne og fra Gud. Og der er de fleste av dem fortsatt, dessverre. Jeg kan ikke påstå at det var slik, men slik opplevde jeg i alle fall det. Men jeg fornektet aldri min kristne tro med ord, men frafallet skjedde passivt, litt etter litt.
 
Men på tross av det tvilte jeg aldri på Gud eller på Jesu verk på Golgata, selv om jeg personlig lenger ikke hadde del i frelsen. For synden i mitt liv hadde skapt et skille mellom Gud og meg. Jeg var derfor selvforskyldt havnet utenfor – uten Gud og uten håp (Ef 2:12), og hadde selv sløset bort velsignelsen, førstefødselsretten og samfunnet med Frelseren, med han som er synderes venn, og med de kristne.
 
Heldigvis kalte Gud sterkt på meg, på tross av at jeg helt bevisst løp bort fra hans kall. Særlig under 6-dagers krigen i Israel i 1967 kalte Gud utrolig sterkt på meg, men også i en periode da jeg arbeidet sørpå i 1971-1972, selv om jeg da ikke hadde kontakt med noen kristne. Da jeg kom nordover, startet jeg min egen rørleggerbedrift. Min yngste søster gikk da på skole i Hammerfest, og var på et kristent møte som evangelist Steinar Harila holdt. Han spurte da om det var noen der som kjente en rørlegger som kunne montere varmeanlegget i det kristne ungdomssenteret som de bygget i Vestre Jakobselv, og min søster ba han ringe meg. Da han ringte, takket jeg ja til jobben, og arbeidet der i mange uker, helt til anlegget var montert ferdig.
 
I tillegg til Steinar, var det mange kristne ungdommer som jobbet der. Selv om jeg ikke var en kristen da, ble jeg med Steinar og noen av de kristne ungdommene forskjellige steder rundt Varangerfjorden hvor han holdt kristne møter og vitnet på en enkel men personlig og tydelig måte om Jesus og omvendelses nødvendighet. Det som var viktigst for han, var at menneskene skulle bli frelst og få del i det evige livet. Slik jeg lærte han å kjenne, var han en varm kristen person og en god forkynner. Hans forkynnelse, hans inderlige omsorg for meg, traff meg midt i mitt hjerte. Men det var nok trolig også mye for at Gud kalte meg så sterkt.
 
Samme kristne omsorg og Kristi kjærlighet hadde jeg også møtt hjemme, og det var som om Guds godhet og kjærlighet på nytt skapte en intensiv lengsel i meg etter å komme til forlik med Gud og å få mine synder tilgitt og utslettet. For jeg lengtet etter den fred som bare Jesus kunne gi. Jeg gråt på nettene, men skjulte min lengsel så godt jeg kunne da jeg var sammen med folk. Selv om jeg var så sterkt kalt av Gud, dro jeg tross det på festlokalet i Jakobselv – den siste gang i mitt liv – følgende lørdagskveld. Da vi satt der og samtalte rundt et bord, sa en ikke-kristen person høyt og tydelig til meg: “Det er best at du blir en kristen!” Kanskje det var Gud som la ordene i hans munn, jeg tror det? For etter det ble Guds kall ennå sterkere.
 
Også da – natt til 14.5.1972 – gråt jeg i en dyp lengsel etter Gud. Og da tenkte jeg: “Jeg våger ikke leve en eneste dag mer, uten at jeg får bli en kristen og får slettet ut min syndegjeld. Ellers kan nådetiden gå meg forbi. For synden trykket så tungt på min samvittighet, og loven anklaget meg med sin fordømmelse. På morgenen stod jeg på nytt opp, vasket gråten bort, spiste og gikk på jobb. Men heller ikke der unnslapp jeg Guds sterke kall. Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå å komme i samtale med noen av de andre arbeiderne. Og så gråt jeg der under arbeidet i lengsel etter Gud, men i det skjulte.
 
På kvelden den 14. mai – nøyaktig for 49 år siden i dag – skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre Harila. I løpet av kvelden ba de til Gud, en etter en. Da det ble min tur å be, sa jeg: “Jeg er ikke et Guds barn, men lengter så etter å få bli det”.
Steinar og enn annen tok meg straks med på kjøkkenet. Der ba han for meg, og leste og vitnet om flere sentrale bibelsteder fra NT, bl.a. om da Jesus ga nøkkelmakten til å tilgi synder, fra Mt 16 og Mt 19, han leste og vitnet om omvendelsen i Kornelius hus i Apg 10 vil jeg minnes, og andre bibelsteder hvor det fortelles om mennesker som kom til tro og ble omvendt. Og sikkert leste han også Herrens velsignelse over meg. Slik vitnet han for meg om Gud som på grunn av Jesu soningsdød nå hadde tilgitt meg alle mine synder, tatt meg til et Guds barn og gitt meg del i det evige livet.
 
Og Gud gav meg troen og den Hellige Ånd som vitnet i mitt hjerte at jeg da virkelig var et Guds barn. Og jeg trodde også meg som et Guds barn, og at mine synder var utslettet. Og dette på tross av at Steinar ikke forkynte meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, slik jeg var vant til å høre blant læstadianerne. Men han forkynte Jesu navn og vitnet om renselseskraften i Jesu blod som han ofret for mine synder på Golgata, det som er selve kjernen i evangeliet. Og det er nettopp det som er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Og slik var det også for meg.
 
På morgenen dagen etter ringte jeg hjem for å fortelle om det store som hadde skjedd i mitt liv. Mamma ble utrolig glad, og hun stadfestet og vitnet også for meg at alle mine synder virkelig var tilgitt – i Jesu navn og blod.
 
Steinars far Osvald ble en god og nær venn av meg. Han var født i 1896. Osvald tok meg med til Paddeby utenfor Vadsø for at jeg skulle få fortelle den gledelige nyheten til en like gammel kvinne – til Hilja Hasti – som hadde vært gift med en bror av min bestemor. Da hun hørte hva som hadde skjedd, omfavnet hun meg midt på kjøkkengulvet. Og også hun vitnet for meg om Jesu verk, og at alle mine synder var meg forlatt i kraften av Jesu blod. Og slik senket himmelen seg ned, og vi fikk sammen erfare at Guds rike – som jeg like før hadde fått del i – består av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Da gledet også mitt hjerte seg, slik det også ble glede i himmelen siden jeg som var en synder, hadde blitt omvendt.
 
På denne måte gav Gud meg omvendelsens nåde. Jeg fikk personlig høre og ta i mot evangeliet for egen del. Jeg fikk høre og tro forkynnelsen om alle mine synders forlatelse i Jesu navn og i kraften av hans blod. Og slik fikk jeg del i Kristi rettferdighet ved å bli renset ren ved troen (Apg 15:9), Ordet (Joh 15:3; Ef 5:26) og den Hellige Ånd – i Kristi blod (Rom 5:9). Slik fikk jeg ved troen del i hele frelsen ved at både den objektive og den subjektive rettferdiggjørelsen ble min. Jeg fikk i mitt hjerte erfare at Jesu rettferdighet var min, og hele den frelse som Jesus vant for meg på Golgata ved sin stedfortredende soningsdød.
Det at Gud godtok og godtar Kristi frelsesverk på Golgata, var ikke bare en generell sannhet som Bibelen entydig vitner om.
 
Men fra da av – 14.5.1972 – gjaldt Jesu verk også meg. Og slik er det fortsatt! For Kristus hadde også blitt min rettferdighet, og frelsen og barneskapet for Jesu skyld gjaldt også for meg personlig. Slik fikk jeg oppleve at Guds rike ikke består i egne gode gjerninger eller i det som vi gjør eller unnlater å gjøre, men består i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd (Rom 14:17).
 
I dag er det nøyaktig 49 år siden Gud gav meg del i hele den åndelige velsignelsen i Jesus Kristus. For hver dag som går er jeg mer og mer glad og takknemlig for at Gud forbarmet seg over meg, fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav med barnerett og arverett.
Å være rettferdiggjort innfor Gud, innebærer at vi er ikledd Jesu Kristi rettferdighets kledning som skjuler all vår synd. Samtidig er Kristi rettferdighet som en meget vakker bryllupskledning som duger til Lammets bryllup i himmelen. Dette får vi takke Gud for, samtidig som vi får be om at Gud bevarer denne drakt ren, så lenge vi lever – i renselsen i Kristi blod.
 
Dette hadde jeg lyst å fortelle om, siden det i dag er min åndelige fødselsdag da Gud fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav meg del i frelsen og i det evige livet. Det er virkelig noe som er verd å takke for.
 

Hva er “nådens orden”, og hva mente Læstadius med uttrykket?

“Nådens orden” er et av de faste uttrykk som Læstadius bruker igjen og igjen. Egentlig tror jeg ikke at det går å gi en helt kort og presis definisjon på hva han mente med dette og mange andre av hans faste uttrykk, siden han de ulike gangene kunne legge noe ulikt innhold i dem, alt etter sammenhengen som de ble brukt i.


Hvor kommer uttrykket “nådens orden” fra?
Etter sitt møte med samepiken Maria sier Læstadius at hun hadde “erfarenheter i nådens orden” som han selv aldri hadde hørt om. Man hvor kommer egentlig dette uttrykket fra, og hva inneholder uttrykket? 

“Uttrykket “nådens orden” bruker Læstadius både i forkynnelsen og i Dårhushjonet. Det assosieres tett med 1700- og 1800-tallets vekkelseskristendom, men er virkeligheten langt eldre. I Sverige er det mest kjent gjennom Anders Nohrborgs (1725-1767) postille, og prekenidealet som Henric Schartau (1757-1825) etterlot seg. En bør imidlertid ikke ta for gitt at Læstadius la nøyaktig det samme i uttrykket “nådens orden” som disse to. (Elgvin 2000, 56).


Læstadius er ikke opphavsmannen til begrepet  “nådens orden” 
Systematiskt har denna ”nådens ordning” (lat. Ordo salutis, någon gång: ordo gratiae) utvecklats av Augustinus (344–430), David Hollazius (1648–1713), på svensk botten av Anders Nohrborg (1725–1767) och Henrik Schartau (1757–1825).


Andre uttalelser om “nådens orden”
Når kristne teologer har drøftet menneskets aller dyrebare og mest sentrale sak – nemlig hvordan et menneske blir frelst – så har begrepet “frelsens/nådens orden” (ordo salutis) blitt til. Det som generelt menes med dette uttrykket, er den orden som den Hellige Ånd” følger når den virker i det enkelte menneske. Kristus vil at så mange som mulig av menneskene skal bli delaktige av den frelse som han har vunne for oss. Og for oss mennesker er det særlig viktig at det skjer, men også hvordan det skjer…

Men det er Gud som virker under hele prosessen for å lede et menneske til seg og for å frelse det gjennom “nådens orden”, eller hva man nå velger å kalle det for. For egentlig er det ikke så viktig hva man kaller dette, enten man sier “hvordan et menneske blir delaktig av den frelse som Kristus har vunnet for oss”, “veien fra syndens nød til Guds fred”, “frelsens orden” eller “nådens orden”. Det viktigste er bare at vi blir frelst, og at Gud selv ved sin lov, sitt evangelium, ved sin Sønn, ved sin Ånd og ved sine sendebud får utføre sin gjerning for oss og i oss.


Hva ligger i begrepet “nådens orden”?
Slik henvisningen ovenfor viser, er uttrykket “nådens orden” ikke er et bibelsk uttrykk. Men man kan tross det si at dette uttrykket inneholder alt som har med et menneskes frelse å gjøre, fra begynnelsen til enden. Sagt med andre ord: “Nådens orden” er veien fra syndens nød til Guds fred! Det inneholder hele Guds frelses husholdning.

Siden alle mennesker er delaktig av syndefallets skade, er vi alle underlagt synden og døden, og må derfor få del i den frelse som Gud har gjort ferdig for oss ved sin Sønn Jesus Kristus på Golgata. Et menneske som lever borte fra Gud og som har brutt sin dåpspakt, lever uten håp og uten Gud i verden. En slik person er en fortapt synder, og må bli delaktig av Guds ufortjente nåde for å kunne bli frelst. Og i denne prosessen er alt fra A til Å Guds verk alene. 

Jesu enkle definisjon på “nådens orden” er “omvendelse og syndenes forlatelse” (Luk 24:47). Man kan også kalle det “loven og evangeliet”.  Ved lovens forkynnelse vekker Gud samvittigheten til å se sin synd og sin fortapte tilstand. Og når Gud har fått virke anger og nød for sin udødelige sjel – slik det var på Jesu tid – oppstår spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Og da svarer Kristi sendebud, slik Paulus og Silas svarte fangevokteren i Filippi: “Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus! (Apg 16:32). Og slik ble evangeliet en Guds kraft til frelse både for fangevokteren og hele hans hus: “Han (fangevokteren) førte dem opp i sitt hus og dekket bord for dem. Og han gledet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud”.


Bibelsteder som bekrefter at det er Gud alene som virker oss til vår frelse

  • Gud rettferdiggjør: “For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger”, Rom 3:28; “… dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd”, 1Kor 6:11.
  • Gud opplyser: “og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige”, Ef 1:18.
  • Gud omvender: “Med ydmykhet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten”, 2Tim 2:25; “Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud”, Jer 31:18.
  • Gud gjenføder: “For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord“…, 1Pet 1:23; “Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord“…,  Jak 1:18; “For jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet”,  1Kor 4:15.
  • Gud gir troen: “Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham“, Joh 1:7; “Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg”, Joh 17:20; “Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører”, Rom 10:17; “Og de talte slik at en stor mengde, både av jøder og av grekere, kom til troen”, Apg 14:1.
  • Gud gjør levende: “For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende“,  2Kor 3:6; “Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og er liv”,  Joh 6:63; “Gud som er rik på miskunn, har gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser”, Ef 2:5; “Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder”, Ef 2:1.
  • Gud helliggjør: “utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse”, 1Pet 1:2; “Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd”,  1Kor 6:11.
  • Gud fornyer: “Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje”, Rom 12:2; “Men bli fornyet i deres ånd og sinn“, Ef 4:23; “… og har ikledd dere det nye mennesket, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde“, Kol 3:10.
  • Gud bevarer i nåden og i troen helt til slutt: “Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere”, 1Pet 5:10; “Men Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde”,  2Tess 3:3; “Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag” Fil 1:6.

I den tredje trosartikkel i Den lille katekisme skriver Luther om den Hellig Ånds verk:
“Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro …”


Luther sier dessuten om “nådens orden”
“For det første og framfor alt må man høre Guds Ord. Og så må man tro det. Og så må man gjøre etter Ordet! Slik blir man frelst. Den som vender opp ned på denne rekkefølge, eller som vender dette til noe annet, han er sannelig ikke av Gud!” (Kirkkopostilla I, 403).


Hovedsaken i “nådens orden” – vi blir tilregnet Kristi rettferdighet og får del i syndenes forlatelse
Det som er det aller viktigste med hele “nådens orden”, er at Gud erklærer eller tilregner et menneske Kristi rettferdig. Det er på grunn av Kristi fortjeneste og hans forløsning at denne rettferdigheten kan bli tilregnet en synder. Og dessuten: På grunn av dette, får vi også motta syndenes forlatelse, av nåde for Kristi skyld, ved evangeliets forkynnelse. Uten rettferdiggjørelse, er det heller ikke noen “nådens orden” i kristen betydning. 


Seppo Lohi skriver videre om “nådens orden” og om Læstadius’ lære om det
Først konstaterer han at alt er den Hellige Ånds verk:
De som er kristne, håper på at den Hellige Ånds gjerning skal få lede et menneske slik at det personlig skal få oppleve og erfare “nådens orden”. 

Ifølge Læstadius’ lære, betyr “nådens orden” at et menneske skal få oppleve å bli forandret/fornyet, og bli flyttet fra en død tro til en levende tro. I Dårhushjonet benytter Læstadius mange forskjellige benevnelser: vekkelse, anger, “forbering”, omvendelse, gjenfødelse, forsoning, rettferdiggjørelse, den Hellige Ånds vitnesbyrd om at man har fått del i nåden, helliggjørelse og levende tro. 

Det som Læstadius’ mest konsentrerte seg om i læra om “nådens orden”, var anger/bot og “forbedring”/omvendelse. For Læstadius var dette så viktig når det gjaldt “nådens orden”, at det i praksis behandles i nesten i alle sine prekener (Seppo Lohi 2000, 313). 


Første del i “nådens orden” – slik Læstadius tenkte
Den første del i “nådens orden” er bot eller anger, og er noe som oppstår når man får kjenne Guds vrede i sitt eget hjerte. Læstadius prøver helt konsekvent å vekke anger/bot ved sine prekener. Den aller viktigste betingelsen for å kunne bli frisk, er generelt at synderen blir klar over sin egen syndegjeld. Han (Læstadius) karakteriserer menneskets hjerte som et stenhjerte,  som må sønderknuses med lovens hammer.


Andre del av “nådens orden” – å bli forsonet med Gud – slik Læstadius tenkte
Først etter at et menneske hadde blitt angrende, skulle man forkynne evangeliet om Guds nåde og syndenes forlatelse.  Angeren/boten skulle forberede et menneske slik at det skulle kunne oppleve i sitt hjerte at det var forsonet/forlikt (med Gud). Om dette brukte Læstadius benevnelsen gjenfødelse. Under denne hendelsen som skjedde i løpet av et øyeblikk og som var virket av den Hellige Ånd – det som Læstadius kalte for gjenfødelse – ble mennesket delaktig av den Hellige Ånd

Uten å være gjenfødt, kunne heller ikke et menneske – slik Læstadius tenkte –  være delaktig av en levende tro. Og hele den kristne forkynnelsens siktemål burde også være at menneskene skulle bli delaktige av en levende tro. Og når menneskene hadde del i den levende tro, så hadde de også den Hellige Ånds vitnesbyrd om at de også var delaktige av nåden. Kjennetegnet for dette var at den troende kjente/opplevde at de var kommet til forsoning med Gud.


Læstadius skriver om “Luthers’  erfaring med “nådens orden”
“Alle prester bør jo vite at Luther opplevde nød og trengsel i sin samvittighet (del 1 av nådens orden). De vet dessuten at han måtte klage over at Satan anklaget ham, og de vet også at Luther en tid var anklaget under loven. Men de vet også at Luther mintes den dagen når den levende tro ble tent i hans hjerte (del 2 av nådens orden).

Alt dette vet de. Men de vil ikke tro at dette også er like viktig for enhver ekte lutheraner, at han også må gjennomgå samme “nådens orden” helt personlig, og ikke bare på papiret. Teologene i vår tid har nok gjennomgått dette med “nådens orden” på papiret. Men de har det bare i parykken, og ikke i hjertet” (Laestadius 1968: § 1078 og Seppo Lohi 2000, 314).


Læstadius fikk lære om angeren/boten av leserne (Seppo Lohi 2000, 315)
“Vi har tidligere konstatert at Læstadius lærte av leserne at det er ved loven som et menneske kan få oppleve (sann) syndserkjennelse. Når samvittigheten våkner opp, så er det et tegn på at man begynner  å få angre (over sine egne synder), noe som Guds lov virker i menneskets hjerte. Slik Læstadius syn var på “nådens orden”, var det helt nødvendig at hjertet først måtte bli sønderknust (del 1 av nådens orden), før det kunne ta imot Guds nåde (del 2 av nådens orden)


Og Seppo Lohi fortsetter (Seppo Lohi 2000, 318)
Når Læstadius prekte om “Jesu nåde-alter”, mente han ikke nattverdbordet  som var dekket. Men med det mente han personlig erfaring med den rette “nådens orden”, det vil si anger, omvendelse og å ha opplevd personlig i sitt hjerte at man er blitt forsont/forlikt (med Gud, d.v.s. at man ved troen har del i hele Jesu forsoning, og alt hva han vant på Golgata som vår stedfortjener)


Læstadius lærer om forsoningen (del 2 i “nådens orden)
Kommer…

Fortsett å lese «Hva er “nådens orden”, og hva mente Læstadius med uttrykket?»

Grensen mellom Guds rike og verdens rike

Å være et menneske, handler om identitet. I snever betydning handler det om hvem vi egentlig er og hvem vi tilhører. Vi har alle våre ID-kort med helt unike personnummer, som det kun finnes ett eksemplar av i hele verden. Så unike og individuelle er enhver av oss. Slik sett skiller vi oss fra alle andre mennesker i verden. Men identitet handler også om tilhørighet, hvem vi føler oss ett med, hvilke gruppe vi vil tilhøre, men også om hvem våre omgivelser identifiserer oss med. Vi blir likesom plassert i ulike grupper. Slik er det for oss alle! Som kristne har vi vår aller dypeste identitet i at vi er skapt i Guds bilde, at vi er Guds barn og at vi hører Herren til. Større åndelig rikdom og velsignelse finnes ikke! Og som Guds barn tilhører vi retten til å tilhøre Guds rike, som er vårt rette åndelige hjem.

Fortsett å lese «Grensen mellom Guds rike og verdens rike»

Bare Jesus kan frelse oss

Hva vil det si å bli frelst?

Å bli frelst betyr å bli et Guds barn, få sine synder tilgitt og å bli bevart som en kristen helt til sin død, når Jesus skal hente hjem til himmelen alle som ved tro har tatt i mot ham som sin egen frelser. Ingen andre enn Jesus kan frelse oss for tid og evighet.

Les mer på side 2!