Antin Pieti: “Samvittigheten må være ren som brilleglassene, uten smuss”

Antin Pieti brukte briller når han leste. En gang Antin Pieti skulle til å lese – sa han mens han pusset brilleglassene – at vår samvittighet er liksom brilleglassene. De må være rene og klare, uten smuss.


Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Ord og uttrykk for å forkynne syndenes forlatelse, brukt innen læstadianismen i Norge på 1930-tallet og på Læstadius og Raattamaas tid

Innen vår gren av læstadianismen har det de siste ti-årene, men uformelt, gjentatte ganger vært drøftet hva som er de rette ord og uttrykk å bruke i forbindelse med forkynnelse av syndenes forlatelse. Aller mest vanlig har det nok vært å bruke ordene “i Jesu navn og blod”. Mange er av den oppfatning at kombinasjonen av “Jesu navn” og “Jesu blod” best gir dekning for hva som er Bibelens lære om dette.
 
 

Det åndelige og kongelige presteskap

Det åndelige presteskap og oppgaver som hører med til det

Kilde: “Elämä uskossa”, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Menigheten er Guds åndelige tempel. Den er bygget av levende steiner, av mennesker som ved troen på Kristus har blitt levende. Samtidig er de troende et hellig presteskap. De har fått i oppgave av Gud å bygge opp menighetstempelet ved å utføre Ordets tjenestegjerning.

  • Peter skriver:
    «Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys», 1Pet 2:4,5, 9).

  1. 1.     Hvilke oppgaver hører med til det åndelige presteskap? Hvem kan utføre disse tjenestene og hvilke nytte er det av dem?

Den første basisoppgaven for det åndelige presteskap, er å ofre «åndelige offer». Kristi forsonings- og gjenløsningsoffer som han utførte (på Golgata), er fullstendig nok til rettferdiggjørelse og frelse for alle syndere som vil ydmyke seg til omvendelse. De som er kalt til å ofre disse åndelige offer, er de som først ved Kristi forsoningsoffer er gjenfødte til Guds barn.

Det er tre forskjellige åndelige offer. Det nye testamente sier om disse åndelige ofrene:

«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste», Rom 12:1.


1.1 Gi deg selv, dine evner og dine gaver til Herren

Det å gi våre legemer til Gud som et offer, betyr at man gir seg selv med alle sine evner og gaver til ham, så han skal få bestemme over oss og bruke oss (i sin tjeneste).  Og Bibelen fortsetter:

  • «La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud», Heb 13:15-16.

Det å dele med andre, er både et takkoffer for alt det Gud har gitt, samtidig som det er å gjøre det som kjærligheten forplikter oss til i forhold til de som lider nød. Men det er også å gjøre det som Herren har befalt:

  • «Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet», 1 Kor 9:14.

1.2 Hjelp andre til frelse og til helliggjørelse

Den oppgave som de kristne skal gjøre i dette åndelige presteskap, er å hjelpe og tjene andre både til frelse og til helliggjørelse. Utføringen av dette presteskap har ikke noe å gjøre med den kristnes egen frelse eller med hans eget forhold til Gud. For dette hører med til barneretten. Men å utføre det åndelige presteskapet, er noe man gjør ved sin tjeneste for andre. Luther sier:

«Enhver kristen er konge for seg selv, og prest for de andre» (WA, 16,407). «Det er jo ikke noen som døper seg selv, og det er heller ikke noen som forkynner syndenes forlatelse til seg selv, men de mottar dåpen og syndenes forlatelse av andre» (WA 6, 514). «De prestelige tjenester består i: 

  • å undervise,
  • å preke
  • å forkynne Guds ord
  • å døpe
  • å dele ut nattverd
  • å binde og å løse noen fra deres synder
  • å be
  • å prøve det som forkynnes og undervises i Guds Ords lys
  • å prøve åndene om de er av Gud

I utgangspunktet hører alle disse oppgavene til alle kristne» (WA, 12, 118). Men det betyr ikke at enhver kristen offentlig kan utføre alt dette. Når det gjelder offentlig forvaltning av embetet, er det ifølge Luther begrenset til de som menigheten rettelig har kalt og innsatt i Ordets tjeneste. Men til privat bruk, har enhver kristen både rett og plikt til å forvalte dette åndelige presteskapet.


1.3 Bønn og forbønn for din neste

En av basisoppgavene for det åndelige presteskap, er å be for andre, altså forbønn. Paulus skriver:

  • «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst», Rom 10:1.
  • «Til slutt, brødre, be for oss at Herrens ord må få fritt løp og bli holdt i ære, slik som hos dere», 2 Tess 3:1.
  • «Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud. Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium (= hemmelighet). For det er for dets skyld jeg er i lenker. Be om at jeg kan åpenbare det ved å tale som jeg bør», Kol 4:2-4.

  1. 2.     Forkynn omvendelse og syndenes forlatelse

Den neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er allerede nevnt i første avsnitt. Det er å forkynne Guds Ord, altså å blåse i «Ordets basun». Det innebærer å forkynne om synd og om den fordervelse synden fører med seg. Synden fører mennesket til sist til fortapelse i helvete, så derfor må de troende forkynne viktigheten av anger og omvendelse til Kristus. Videre skal man oppmuntre den angrende til å søke nåde, og deretter skal man forkynne syndenes forlatelse for den angrende. Jesus sa til sine etterfølgere:

  • «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner … like til jordens ende», Ap 1:8.
  • Han sa også: «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag…», Luk 24:47.

  1. 3.     Gi tilbud om personlig sjelesorg og skriftemål

Følgende oppgave som hører til det åndelige presteskap, er sjelesorg. Hensikten med dette, er å hjelpe de angrende og de som søker nåde ved at man både ber for dem, men at man også ber sammen med dem. Dessuten skal man lytte, når de i anger bekjenner sine synder (når de skrifter), og man skal forkynne dem syndenes forlatelse i Jesu navn og blod.

Den kvelden da Jesus åpenbarte seg for sine disipler, etter at han hadde stått opp fra de døde, gav Jesus dem en (viktig) oppgave. De skulle «forkynne i hans navn omvendelse og syndenes forlatelse», Lk 24:47.  Han sa også til dem:

  • «Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt», Joh 20:22-23.

Senere skrev Paulus:

  • «…han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud», 2 Kor 1:4.

Videre skriver Paulus:

  • «Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle!», 1 Tess 5:15.

4.     Prøv det som læres, og prøv åndene (om de er av Gud)!

Neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er å prøve det som læres og også å prøve åndene i lys av Guds Ord og dets lærdommer. Man skal altså prøve de som underviser og de som forkynner, og poengtere nødvendigheten av å forbli trofast mot Bibelen og bibelsk forkynnelse. Jesus sa:

  • «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere», Joh 8:31-32.

Og apostelen Johannes skriver:

  • «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden… Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd», 1 Joh 4:1-3, 6.

5. Forlikelsens tjeneste

De kristnes åndelige presteskap kalles også for «forsoningens tjeneste». Dens hovedoppgave er å kalle på mennesker, og å hjelpe dem, slik at få del i frelsen som Kristus ved sitt forsoningsverk eller ved sitt offer på korset vant. Dette skjer ved at synderen ydmyker seg til anger og omvendelse, og at man ved tro tar i mot tilgivelsen og frelsen som bydes og gis ved evangeliet.  Det er dette Jesu lærdom betyr, slik Lukas skriver om i slutten av sitt evangelium:

  • «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av». Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt [den Hellige Ånd],…» Luk 24:47.

Lukas skriver om samme sak i Ap 1:8, ord som Jesus selv sier:

  • «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende», Ap 1:8.

Paulus skriver til korinterne om forlikelsen og om frelsen:

  • «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2 Kor 5:18-21.

Denne forlikelsens tjenesteoppgave er gitt til alle troende, alt etter de gaver og evner de har fått. De troendes oppgave er:

  • å be for alle mennesker,
  • oppmuntre dem til i ydmykhet å gjøre opp for og å omvende seg fra sin synd,
  • til å angre og å bekjenne de synder som spesielt trykker på samvittigheten og
  • å be om tilgivelse i kraft av Kristi offer på korset og ved hans forsoningsverk.
  • Deretter følger forkynnelse av syndsavløsning eller tilgivelse (av alle synder), og så forsikrer den troende og vitner at alle synder virkelig er tilgitt og utslettet ved Kristi blod.

Kort stund etter at den Hellige Ånd var utgytt på pinsedagen, forkynte Peter i tempelet i Jerusalem:

  • «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet», Ap 3:19.

Kristus – han som er menighetens Hode – bruker munnen til menighetens medlemmer når han kaller menneskene til omvendelse. Han bruker også munnen til de kristne når han forkynner nåde og tilgivelse til de som ydmyker seg, og ved deres munn forkynner han gledesbudskapet om at de får ta i mot barnerett hos Gud som en gave.

Også når Kristus skal velsigne de som søker nåde og hjelp og som ønsker å få del i den Hellige Ånds gave, benytter han seg av de troendes munn og hender. Videre så hjelper Kristus de som lider nød med midler og gaver gitt av de kristne, og med disse midlene betaler han også kostnadene i forbindelse med arbeidet sitt rike.  De som er Kristi rette etterfølgere, har kjærlighetens omsorg for at ingen skal forbli uten kjennskap om evangeliets kallelse og om tilbudet om å ta i mot nåden. Egentlig burde alle troende hatt en slik kjærlig omsorg for å vinne så mange som mulig for Kristus.

Luther sier:

  • «Guds barn… vil ikke at det skal være bare de som skal slippe til himmelen. Men de vil oppmuntre alle, også de aller største syndere til å komme inn dit» (WA, 1, 697).
  • «Man er ikke en rett kristen, dersom man ikke elsker sin nestes frelse like mye som sin egen» (WA, 10, I, 665).
  • «Ingen skal høre evangeliet bare for seg selv. Men alle bør fortelle det også til de andre, til de som ikke allerede kjenner evangeliet… På denne måte kan den ene være den andres hyrde, slik at han kan fø og vokte ham her i verden» (WA, 10, 1, 86).
  • «Dersom du tror og gleder deg i Gud, så tillater ikke en slik glede at du lar være å gjøre noe som helst… Men… da ønsker du at også andre mennesker skulle lære å kjenne den samme Guds nåde… Da vil du forkynne og snakke om en slik sannhet over alt der du får anledning til det. Og da vil du  også forkaste all lære og alt liv som ikke er i overensstemmelse med denne lære» (WA, 10, 102).

Og Luther fortsetter:

  • Gud vil ikke utføre sitt arbeid alene. «Han… vil utføre sitt arbeid sammen med oss og ved oss» (WA,6, 227).
  • «Han gir heller ikke sin Ånd utenom sitt Ord, men ved Ordet. Gud vil at vi skal være hans medarbeidere, og at vi skal la hans Ord lyde for de som er utenfor. Samtidig virker han… i menneskets indre ved sin Ånd der hvor han ser det tjenlig… Han utfører ikke sitt verk i oss mennesker uten oss troende, … men han vil at vi skal virke sammen med ham… Og slik forkynner han ved oss, han hjelper de fattige og trøster de som sørger ved oss» (WA, 18, 695, 754).
  • «Den indre velsignelse og fremgang kommer fra Gud ved hans Ånd, slik at vårt ytre ord ikke skal bli uten virkning. Gud… utfører… i oss sitt beste verk, og vi hjelper han i det ytre ved Ordets forkynnertjeneste. Han vil at hans predikanter skal være hans medhjelpere og hans medarbeidere. Og han utfører sitt verk etter sin vilje ved deres ord, hvor og når han selv vil» (WA, 17.II, 179).

 

Hva er de kristnes åndelige presteskap?

Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen

“Det er alene dåpen, evangeliet og troen som gjør oss åndelige og til et kristent folk… slik som det sies i Åpenbaringsboken:

  • “Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen, Åp 1:5b-6a.

Fortsett å lese «Hva er de kristnes åndelige presteskap?»

Syndenes forlatelse som en uavbrutt nådens strøm

Hva lærte Johan Raattamaa og de første predikantene i læstadianismen om Guds tilgivelse?

Utdrag fra predikant Junnu Rautios tale 6.2.1916 holdt i Lannavaara
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Syndenes forlatelse skjer ikke kun når vi får høre det forkynt personlig, men som en uavbrutt nådens strøm fra Guds hjerte.
På grunn av Jesu blodige død, strømmer det fra Guds hjerte en kontinuerlig tilgivelse til alle som angrer (sine synder) og som tror.

På samme måte er det også når det gjelder Guds dom,  Guds rettferdighet og Guds straff. De forblir uforandret når det gjelder de ugudelige, slik som også vår bror (Læstadius) meget grundig har forklart, når han sier: “Gud glemmer ikke at han er en rettferdig Gud, selv om han også er en kjærlig Gud. Og han kan heller ikke glemme at han er en kjærlig Gud, selv om han også er  en rettferdig Gud”.

 Og Rautio fortsetter:
“Når det blir kveld, så vet jeg ikke hvor ofte jeg i løpet av dagen har syndet mot min himmelske Far på grunn av min egen uårvåkenhet og min syndfullhet. For David sier også:  “Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!, Sal 19:13. Og Paulus bekjenner: Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg”, Rom 7:19. 

Gud må (derfor) – kontinuerlig og uten opphold – tilgi meg og deg , du Guds barn, alle våre synder helt fra det er morgen og helt til det blir kveld. Og det må han gjøre, selv om vi også legger vinn på å døde kjødets gjerninger med Ånden. På grunn av vårt eget syndeforderv, er vi så syndige i våre daglige liv at vi alltid er avhengige av at vi ved Kristi blodige offer ved troen får tilegne oss syndenes forlatelse.

Og slik må det alltid få være:  –
når vi er helt alene,  når vi er på arbeid, når vi er hjemme og uansett hvor vi er.

Og så fortsetter Junnu Rautio sin tale med å si:

Men også på det stedet hvor jeg nå sitter og taler, så er jeg så syndig at jeg ved troen må ta imot syndenes forlatelses nåde av min Gud”. 

Og sogneprest Carl Edquist fortsetter:
“Da Rautio uttalte disse ord, så vibrerte hele hans kropp. Og så reiser han seg opp, og faller om halsen på predikantene. Og så forkynner de syndenes forlatelse til ham”.  Deretter rekker han sin hånd til meg og sier: “Vil sognepresten også vitne for meg at mine synder er tilgitt”! …


Hva lærte Johan Raattamaa om syndenes forlatelse?

Utdrag fra boka “Lapin profeetan oppilaita”, av Hjalmar Westeson
Oversatt til finsk av Henry Baardsen

Det var en troende kvinne som mente at de eneste gangene som hun hadde grunn til å glede seg, var når hun fikk høre ved Johan Raattamaas munn stadfestelse om at alle hennes synder var henne forlatt. Så derfor benyttet hun alle anledninger hun hadde, og da brukte hun å spørre ham: 

  • “Kjære bror, vil du vitne for meg at alle mine synder er meg forlatt!”

– Raattamaa svarte på hennes ønske ved å gi henne følgende råd: “Nåden er gitt oss, men ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse. For Guds nåde, den strømmer hele tiden og uten noe avbrudd fra himmelen gjennom Jesu forsoningsblod. Dette skjer ved troen og i bønnens ånd!”


Mine tanker om renselsen i Kristi blod, sammenlignet med blodets funksjon i vår kropp

Da jeg i 2007 ble hjerteoperert, ble jeg å tenke mye på blodets funksjon i menneskekroppen mens jeg lå på hjerteavdelingen i Tromsø – både før og etter operasjonen. Jeg leste faglitteratur om emnet som jeg fant på nettet, og benyttet også anledningen til å spørre både leger og andre spesialister for å høre deres forklaringer.


Likheter mellom kroppens sirkulasjonssystem og et vannbåret varmeanlegg
Siden jeg hadde undervist lenge i varmeteknikk og drevet mye med rensing av hydrauliske rørsystemer, med beregninger og med  installasjon av alle komponenter i anlegget slik som pumper, filtere, beregning og måling av friksjon i rørnettet og holdt mye på med innregulering av varmeanlegg for å optimalisere dem, var det interessant for meg å dra paralleller til hjertet, blodet og sirkulasjonssystemet i kroppen/kretsløpet. En gang da jeg hadde hatt en samtale om dette  med en hjertelege, gav han uttrykk for at jeg hadde god forståelse for hvordan menneskekroppen var bygget opp og fungerte på dette område, nettopp ved å dra paralleller til funksjonen i et varmesystem, og mine teoretiske og praktiske erfaringer fra det området. 

I kroppens sirkulasjonssystem er det noe vi kan sammenligne med et torørs-system i et varmeanlegg. Fra hjertet i varmeanlegget – sirkulasjonspumpa – pumpes nøyaktig samme vann med samme temperatur via rørnettet til alle komponentene i anlegget. Det inneholder den varmeenergien som trenges for at hele anlegget skal kunne fungere optimalt. Og så lenge pumpa sirkulerer og rørnettet og komponentene ikke er gjengrodde, fungerer hele anlegget som det skal, og alle rom får den ønskede temperatur. Men om anlegget gror igjen, blir det fort driftsforstyrrelser, og nødvendige tiltak må gjøres.

Noenlunde slik er det også i menneskekroppen. Hjertet er pumpa, og blodårene tilsvarer varmerørene. Og væska som hjertet transporterer til ethvert organ og til enhver celle i kroppen, er blodet. Ifølge Bibelen, er det blodet som inneholder selve livet. Stopper hjertet å slå, stopper også blodsirkulasjonen opp. Og følgen av det vil bli at alle vitale organer og celler tar skade og dør ut, så dermed dør også mennesket. Derfor er hjertet å regne som kroppens viktigste organ. Blodet som pumpes ut til enhver celle og til ethvert organ, er selve vilkåret for livet. Det er renset for alle avfallsstoffer og for CO2 (karbondioksid/Kullsyre). Og  når blodet strømmer ut av hjertet, inneholder det alle nødvendige næringsstoffer, friskt og rent oksygen og  antistoffer som deltar i forsvaret mot infeksjoner. Dette transporteres til alle kroppens celler og organer.


Blodet strømmer ikke først gjennom et organ og så videre til det neste, men direkte fra hjertet til ethvert organ i kroppen
Kretsløpet i kroppen er ikke noe “ettrørs-system”, der det oksygen- og næringsrike blodet sirkulerer fra hjertet og så først gjennom ett organ, videre til neste organ og så til det neste. Dersom det hadde vært tilfelle, hadde blodet tatt med seg avfallsstoffer og CO2 til neste organ, og etter hvert inneholdt flere og flere avfallsstoffer og mer og mer CO2, før det hadde gått inn i det siste organet i kretsløpet med alle sine urenheter. Men blodet går  derimot direkte fra hjertet via arteriene (turledningene) til hvert og ett organ og til alle celler og vev, totalt fri for avfallstoffer og CO2. 

 Og før blodet i kroppen sirkulerer tilbake til hjertet, tar det med seg avfallsstoffer og kulldioksid (CO2) via kapilærene  og venene (returledningene) for å bli renset, og så tilføres det friskt oksygen via lungekretsen og føres tilbake til hjertet (forenklet), før det på nytt pumpes tilbake ut i kroppen til organene og til alle cellene. Og dette skjer natt og dag, når vi sover og når vi er våken, om vi tenker på det eller ikke. Så fantastisk har Gud skapt oss mennesker, og faktisk mye mer avansert enn dette. Slik opprettholdes livet og slik skjer renselsen i kroppen vår, så lenge som vi lever i nåden og under Åndens ledelse.

Og det samme  skjer også i Kristus-legemet, etter at vi ved omvendelse og gjenfødelse har fått barnerett hos Gud, og har blitt et levende lem i Kristi legeme. Også da er det hjertet – Jesus Kristus – og hans forsoningsblod som sørger for renselsen av hvert og ett lem i Kristus-legemet. Dette skjer først og fremst i kristenheten, gjennom det forkynte Guds Ord, gjennom sakramentene og ved den kristne sjelesorgen.

Dette er det Jesus som har sørget for, og dette gir han oss del i ved evangeliet, ved nåden og ved troen. Og da får vi motta og leve i strømmer av Guds nåde og i hans velsignelse, og dette  blir en levende kristendom som vi både får leve i og leve av. Når vi får erfare dette, gir det oss både frelsesvisshet og tillit til Gud. Og da vil vi også av hjertet takke Gud  for at vi virkelig får leve i syndenes forlatelse – og for å bruke Johan Raattamaas ord –ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse, men hele tiden og uten noe avbrudd.  Ja sannelig: Dette er nåde over nåde, noe de første predikantene i læstadianismens begynnelse både trodde og lærte. Og dette får også vi holde fast ved! For det er dette som er den gamle kristendommen som har sin grunn i den Hellige Skrift. Dette uttrykker apostelen Paulus slik vi kan lese i bibelsitatet nedenfor. Altså er vi omgitt av Guds nåde rundt hele oss, og midt inne i denne nåden får vi stå: 

  • “Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåden som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet”, Rom 5:1-2.

I våre sammenhenger blir  det ofte sagt at Kristi blod strømmer fra et lem til et annet lem (gjennom den ene kristne til den andre) når vi som kristne forkynner syndenes forlatelse “i Jesu navn og blod” til hverandre. Men ut fra bildet ovenfor med sirkulasjonssystemet i vår kropp (se animasjon) og med blodsirkulasjonen direkte fra hjertet til hvert enkelt organ og hver celle, er nok ikke dette et godt og dekkende bilde for  hvordan vi som kristne blir renset i Kristi blod. For Guds nåde og syndenes forlatelse er nok alt for stor og omfattende til å kunne komme godt nok fram bare ved å bruke dette bilde.

Virkeligheten er den at Jesu sonoffer på Golgata var så fullkomment (Heb 7:25, 27; 9:12, 26; 10:12) at det aldri trenges noen flere offer for synd. Kristi offer er gyldig så lenge som det er nådetid. Det var nok at Jesus gav sitt eget liv for våre synder en gang for alle , og at han kun den ene gangen lot sitt blod flyte til soning for hele verdens synder. Den blodstrømmen vil aldri opphøre, så lenge som en person står i nåde hos Gud, og ved evangeliets urokkelige løfter tror ordet om syndenes forlatelse for sin egen del. Og når vi tviler, eller føler behov for å få høre vidnespydets ord personlig for egen del, får man gjøre slik det fortelles at Junnu Rautio gjorde ovenfor på møtet i Lainio i 1916:

  • “Men også på det stedet hvor jeg (predikant Junnu Rautio) nå sitter og taler, så er jeg så syndig at jeg ved troen må ta imot syndenes forlatelses nåde av min Gud”. 


    Og sogneprest Carl Edquist fortsetter:
    “Da Rautio uttalte disse ord, så vibrerte hele hans kropp. Og så reiser han seg opp, og faller om halsen på predikantene. Og så forkynner de syndenes forlatelse til ham

Når vi som kristne med Kristi fullmakt og på hans vegne forvalter løsenøklene, og forkynner: “Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!” (Matt 9:2), så er vi kun som hans sendebud (2Kor 5:20) og som hans munn. Og da forkynner vi nøyaktig det samme som Jesus selv gjorde da han var her nede på jorden. Når vi gjør det, retter vi hovedfokuset og hele oppmerksomheten på Jesus og på ham alene. Og da peker vi bare på ham, og på alt  det som han var og gjorde for oss, både da han fullkomment oppfylte Guds strenge lov for oss, og da han sonte vår synd og senere lot oss i ham bli forlikt med Gud. Derfor: Når vi forkynner syndenes forlatelse, så forkynner vi samtidig kjernebudskapet i hele evangeliet, Kristus og ham korsfestet (1Kor 2:2). Gjør vi det, da er også vår forkynnelse både apostolisk og i overensstemmelse med Skriften.

Andre sider om kraften i Jesu Kristi blod:


Det som var mitt håp, var at jeg gjennom dette lille “studie” bedre skulle lære å forstå hva det vil si å være en kristen, og som et lem på Kristi kropp hvor Jesu varme, livgivende og rensende hjerteblod pumpes ut fra hans hjerte og gjør sin velsignede virkning for de som er hans barn og som tror på Jesus, på hans fullkomne forsoningsverk på Golgata, på forløsningen gjennom Kristi soningsverk, og på rensningen i Kristi blod. 


Slik vi kan lese av utdragene ovenfor fra to av læstadianismens første predikanter, beskriver de Guds tilgivelse med følgende ord:

  • strømmer det fra Guds hjerte en kontinuerlig tilgivelseog
  • Gud må – kontinuerlig og uten opphold – tilgi meg og deg , du Guds barn, – helt fra det morgen og helt til det er kveld – alle våre synder”, “
  • “Nåden er gitt oss, men ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse. For Guds nåde, den strømmer hele tiden og uten noe avbrudd fra himmelen gjennom Jesu forsoningsblod. Dette skjer ved troen og i bønnens ånd!

Guds kontinuerlige tilgivelse var selvklart i vekkelsens første tid, men er det ikke i dag for alle læstadianere
Dette viser at man i læstadianismens første tid, på en måte sammenlignet “syndenes forlatelse” med den kontinuerlige blodgjennomstrømningen til alle kroppens organer, celler og vev for alle som er Guds barn og som tror Ordet og løftene om syndenes forlatelse ved Kristi blod. Og i denne forbindelse nevner Johan Raattamaa at det skjer ved troen (på Guds løfter) og ved bønnen (…Og forlat oss våre synder, Lk 11:4). For dem var anger og syndsbekjennelse – både innfor Gud, innfor de som man hadde syndet mot, og i det personlige skriftemålet – en forutsetning for Guds tilgivelse, slik vi leser:

  • “Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet”, 1Joh 1:9.

Men dette virker dessverre ikke å være like klart for alle læstadianere i dag, siden en del påstår at man absolutt ikke kan bekjenne noen synder for Gud og be ham å være nådig, slik at han forlater syndene. Dette på tross av at Bibelen har utallige eksempler på det, og at også Læstadius første medarbeidere lærte og trodde slik. Nei, tenker man: Alt MÅ bekjennes for en kristen, og han eller hun må personlig stadfeste syndene forlatt i Jesu navn og blod. Ellers skjer det ikke noen blodsutgytelse: “Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt”, Heb 9:22). Men så tenker de ikke på at dette bibelvers peker direkte på Kristi offer på Golgata. Hans blod kan nemlig ikke bli utgytt flere enn denne ene gangen da Jesus døde på Golgata for våre synders skyld, slik vi leser det:

  • “… Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer”, Heb 9:26.
  • “For det gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv”, Heb 7:27 .
  • “Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, Heb 10:12.

Dette betyr selvsagt ikke at Raattamaa eller noen av de andre predikatene på den tiden mente at en kristen kun skulle sette sin lit til “en strøm av Guds tilgivelse” og så å være tilfreds med det. Nei, for dem var det, slik det også var for Luther, at syndenes forlatelse måtte søkes i kristenheten, blant Guds folk: I forkynnelsen av Guds Ord om Kristi soningsverk på Golgata, i sakramentene hvor Ordet og den treenige Gud var med, og i skriftemålet og i absolusjonen.

Men samtidig var de også klar over at en gjenfødt kristen både hadde arvesynd og gjerningssynder.  Også de kristne bar på syndefordervet, og syndet derfor daglig i tanker, ord og gjerninger. Så derfor måtte også en gjenfødt kristen leve i en  kontinuerlig strøm av Guds nåde og hans tilgivelse, og ydmykt be slik som David ba: “Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!, Sal 19:13.

Og siden de innså sin totale syndfullhet og kjente dessuten til sine konkrete fall, bekjente de først og fremst alle sine daglige synder for Gud og ba ham være dem nådig, slik han hadde lovet. Dessuten bekjente de sine synder for dem som de hadde syndet mot og ba om tilgivelse, og godtgjorde selvsagt, dersom de hadde stjålet noe fra noen, eller noe tilsvarende. Og når troslivet ble vanskelig og synden og byrdene ble for tung å bære alene, oppsøkte de alltid en kristen sjelesørger eller skriftefar, bekjente sine synder og fikk veiledning og hjelp. Dessuten – og det var det viktigste – så fikk de personlig høre og motta vitnesbyrdet ord om at alle deres synder var den forlatt i Jesu navn og blod, slik de kanskje oftest uttrykte det. Andre ganger benyttet de andre ord for å uttrykke det samme. Men hovedsaken var at de forkynte Kristus og ham korsfestet (1Kor 2:2), han som Gud sendte til soning for våre synder (1Joh 2:2; 1Joh 4:10). Altså pekte de på det samme som Peter gjorde i Kornelius hus: “at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn”, Ap 10:43.

Iblant kan det virke som om ordlyden “i Jesu navn og blod” er viktigere å bruke enn å forkynne Kristus og hans soning og hans forløsning som han gjorde for oss på Golgata, selv om dette var helt klart for dem i læstadianismens første århundre. Formen eller ordene vi benytter når vi forkynner syndenes forlatelse, får nemlig ikke være viktigere enn selve budskapet og innholdet i vår forkynnelse. Personlig benytter jeg som oftest ordlyden “i Jesu navn og blod”, særlig for de som vet hva det inneholder, men siden dette uttrykk finnes direkte i NT, kan man selvsagt ikke begrense tilgivelsen til bare når dette blir brukt, eller at syndsforlatelsen kun er gyldig når visse kristne forkynner det. 

 


Bønn på sykesengen etter hjerteoperasjonen
Da jeg lå på sykesengen før og etter hjerteoperasjonen, filosoferte jeg mye på dette, og kunne glede meg over hvor fantastisk Gud har skapt oss mennesker – også meg. Og så sammenlignet jeg dette med hvor herlig det var å få være et Guds barn og levende lem på Kristi kropp. Og da måtte jeg takke Gud av hjertet og si: Takk for at operasjonen lyktes, og for at blodet nå strømmer ut i kroppen som det skal, og at det ser ut som at jeg kommer til å bli frisk igjen! Men takk også for at jeg har fått bli et lem i Kristi kropp. Takk for at Jesu Kristi blod har fått rense mitt hjerte ren, slik at det kunne duge som en bolig for deg og for den Hellige Ånd! Jeg bekjenner at jeg er er en stor synder, og har selv om jeg også har lagt vinn på å bekjenne mine synder innfor deg, og for dem som jeg har syndet mot – i Åndens lydighet. Men du vet at min syndsbekjennelse har vært og fortsatt er svært mangelfull, også derfor at jeg verken ser eller kjenner hvor ofte jeg synder. Takk Herre  for at du har lovet i ditt Ord, at selv om min synd er stor, så er din nåde mye større (Rom 5:20). Rens meg ved vitnesbyrdets Ord og i Jesu Kristi rensende blod, slik at jeg alltid skal kunne duge for deg og kunne leve deg til behag. Takk for at også jeg er “utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod” (1Pet 1:2). Må du selv fullføre ditt verk i meg slik du selv har lovet, inntil Jesu Kristi dag. Amen!


 

 

Omvendelse og syndenes forlatelse

Hvordan bli et Guds barn? Kjernebudskapet i all sann kristen forkynnelse skal ifølge Jesu befaling være: «Omvendelse og syndenes forlatelse».

Tekst Luk 24:45-47:

  • «Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av».

     

    Innhold: 

  • «Omvendelse og syndenes forlatelse» er synonymt med:
    • Synd og nåde
    • Loven og evangeliet
    • «Nådens orden» (i visse sammenhenger)
  • Litt om Læstadius’ møte med samepiken Maria og hennes formidling av evangeliet og forsoningens budskap til ham – noe som endret hele hans liv og hans forkynnelse, og som ganske snart ledet til Nordens største innomkirkelige vekkelse

Lytt til tale holdt 23. februar 2020:

Lytt til tale over Luk 24:45-47 (33 min.)

Johan Raattamaa forteller selv om når nøkkelmakten første gang ble tatt i bruk, men ikke offentlig. Det skjedde i 1853.

Kilde: Laestadiolaainen herätysliike I, Perustajan aika s. 256, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Fortellingen nedenfor har Johan Raattamaa personlig fortalt til Erik Johnsen i 1894, da han besøkte ham i Saivomuotka. Erik Johnsen forsikrer at han husker nøyaktig  Raattamaas egne ord  om at skolen da var i Gällivaare

“Raattamaa holdt skole i Gällivaare. Han var i ferd med å dra hjem. Reinen var spent fast til seletøyet, og han stod klar ved døren.  Det hadde samlet seg mye mennesker i rommet.

Bare Gud kan rense oss fra synd og skyld

Oversatt fra ”Terve mieli – terve usko”, av Raimo Mäkelä
Oversatt av Henry Baardsen, Alta (noe fri oversettelse, men innholdet er det samme).

Erkjenn og bekjenn syndene!
Det er helt nødvendig at man kjenner sine synder, men også at man bekjenner syndene sine. Vår neste som vi har syndet mot, finnes i virkeligheten, og det samme gjelder selvsagt også Gud, Han som vi først og fremst alltid står i syndegjeld til.

Fortsett å lese «Bare Gud kan rense oss fra synd og skyld»

Luther: Evangeliet gis oss på fire ulike måter

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Ulike måter som evangeliet deles ut til oss på, og forholdet mellom dem (s. 107-109)

Det kristne embete som forvalter Ordets tjeneste – eller nøkkelmakten – inneholder både Ordet og sakramentene. Vi kan også si at ifølge Kristi innstiftelse, skal evangeliet forvaltes ved bruk av fire forskjellige hovedformer. Luther sier følgende om dette i De schmalkaldiske artikler:

Vi vil nå vende tilbake til evangeliet, som på mange måter veileder og hjelper imot synd. For Gud er usigelig rik i sin nåde.

Les mer på side 2!

Evangeliet gis oss på fire måter…

Mitt første, men brutale møte med SRK og med et eksklusivt menighetssyn, og historier fra noen som selv har opplevd å ble ekskludert

Det er nå over 45 år siden jeg opplevde det som jeg her kort skal fortelle om, men mitt første møte med SRK (gammellæstadianerne) gjorde et så sterkt inntrykk på meg, at jeg ikke tror at jeg noen gang skal klare å glemme det.

Fortsett å lese «Mitt første, men brutale møte med SRK og med et eksklusivt menighetssyn, og historier fra noen som selv har opplevd å ble ekskludert»

Hvordan bli en kristen og et Guds barn? (Luther)

 Omvendelse og benådning

Kilde: Elämä uskossa, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Innhold:

  1. Omvendelse betyr hjertets og sinnets forandring
  2. Syndsbekjennelse for Gud, for sin sjelesørger og for sin neste
  3. Å komme til tro
  4.  Omvendelse og gjenfødelse skjer på en gang, ikke litt etter litt
  5.  Hva er gjenfødelse?
  6. Kjennetegn på bibelsk gjenfødelse og omvendelse

Jesus viser oss den vei Gud har fastsatt når det gjelder hvordan et menneske skal omvende seg og bli frelst. Han sier:

“Tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær. Omvend dere og tro på evangeliet!” Mr 1:15.

Guds rike er kommet nær, og det er nærværende der hvor det finnes troende mennesker. Disse troende hører til Guds rike. Hvor dette rikes evangelium forkynnes ved den Hellige Ånds kraft, der er Guds rike nærværende. Når et menneske opplever at Gud gir det besøkelsestid, og samtidig ønsker og lengter etter å få sine synder tilgitt og har lyst og lengsel etter å få begynne å følge Jesus i lydighet til Bibelens undervisning, da er Guds rike kommet nær dette menneske med sin frelse.

Les mer på side 2!

Sitater av Luther: Stenket med Jesu dyrebare blod

Jesu Kristi blod renser bort all synd

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Luther-sitat 1: Luther i Veiledning og trøst innfor døden, 1

Kilde:. Neuvo ja lohdutus kuolemaa vastaan. Suom. Johan Ephraim Ahlgren. Tampere 1903, (J. C. Frenckell & Poika), s. 109. 


Vi er forlikt med Gud ved Kristi blod.

Det blod som fløt ut av vår Herre Kristi side (da stridsmennene stakk et spyd i hans side og det strømmet ut vann og blod), er vår gjenløsningspris, en full betaling for (alle) våre synder, det er vår (fullkomne) forsoning (med Gud).

Les mer på side 2!: Luther i Veiledning og trøst innfor døden, 2

Raattamaa leser hva Luther skriver om å forkynne syndenes forlatelse, og deretter praktiserer han det. Dette får Læstadius til å reagere.

Kilde: “Huutavan äänen maassa”, av Carl Edquist
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

En dag ble Raattamaa å lese i Luthers kirkepostille følgende ord, som står skrevet i talen over første  søndag etter påske:

“For at syndsforlatelsen skal kunne være rett og kraftig, må den være grunnet på Kristi befaling og må inneholdet (noe av det) følgende”: 

“Jeg løser deg fra alle dine synder. Ikke i mitt eget navn, og heller ikke i noen helgners navn. Og heller ikke på grunn av noen menneskelig fortjeneste. Men jeg gjør det i Kristi navn og ved hans kraft.

Fortsett å lese «Raattamaa leser hva Luther skriver om å forkynne syndenes forlatelse, og deretter praktiserer han det. Dette får Læstadius til å reagere.»

Læstadius og Raattamaa gransker Bibelen og Luther hele natten

Kilde: Laestadius – Pohjolan pasuuna, av Aapeli Saarisalo, s. 184-185
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Ved overgangen mellom årene 1853 og 1854 gjorde man en beslutning i forbindelse med et større møte i Kitkiöjärvi om å ta løsenøklene i almen bruk. Dette var en beslutning som ble tatt i “fellesskap og i enighet mellom noen brødre og søstre. Læstadius var selv ikke til stede da.

Raattama argumenterer i Misjonsbrev II for hvorfor de tok i bruk nøkkelmakten

Kilde: Lestadiolainen herätysliike I, Perustajan aika s. 263, av Martti E. Miettinen og Laestadius – Pohjolan Pasuuna s. 185
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen

Siden Misjonsskolen i Ullatti i Gällivare begynte allerede 16. januar 1854, så måtte Raattamaa ha reist dit direkte fra skoleforsamlingene i Kitkiöjoki.

Da han hadde vært der i noen uker, skrev han det andre, men viktige og kjente “misjonsbrevet til folket“.

Maria Parkajoki forkynner syndenes forlatelse i hemmelighet i 1853

Kilde: Laestadiolainen herätysliike I, Perustajan aika, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen

Når det gjelder ulike faser etter  og i forbindelse med “funnet” av nøkkelmakten og når den ble tatt i bruk, så har Paulaharju notert ned viktige opplysninger fra menighetene i Kitkiöjärvi og Kitkiöjoki, som nå hører til kapellmenigheten Muonionalusta, men som tidligere hørte til Pajala.

Nøkkelmakten, eller makten til å binde ubotferdige i sin synd, og til å løse de som vil angre og tro fra deres synder – Samleside

Johan Raattamaa forteller selv om når nøkkelmakten første gang ble tatt i bruk, men ikke offentlig

Kilde: Laestadiolaainen herätysliike I, Perustajan aika s. 256 Oversatt av: Henry Baardsen Fortellingen nedenfor har Johan Raattamaa personlig fortalt til Erik Johnsen i 1894, da han besøkte ham i Saivomuotka. Erik Johnsen forsikrer at han husker nøyaktig  Raattamaas egne ord  om at skolen da var i Gällivaare… «Raattamaa holdt skole i Gällivaare. Han var i …

Prost Aatu Laitinen: Nøkkelmakten blir tatt i bruk innen den læstadianske vekkelse første gang

Kilde: Laestadioainen herätysliike I, Perustajan aika Oversatt til norsk av: Henry Baardsen Den første skriftlige skildringen av når man innen den læstadianske vekkelse første gang – uten noe vilkår – forkynte syndenes forlatelse, har Aatu Laitinen publisert i boka «Muistoja Lapin kristillisyydestä» i 1918, s. 15-16. Siden denne sak er så viktig, skal vi her …

Nøkkelmakten var i bruk i Tornedalen allerede tidlig på 1600-tallet, over 200 år før Laestadius

Kilder: «Laestadius – Pohjolan Pasuna» og «Turun hiippakunnan paimenmuistio 1554-1721» Oversatt til norsk av: Henry Baardsen Aapeli Saarisalo forteller i sin bok «Laestadius – Pohjolan pasuuna» at så tidlig som i år 1628 var det private skriftemål med personlig syndsavløsning alment undervist om og kjent i Tornedalen. Dette var ca. 220 år før den læstadianske …

Hva er nøkkelmakten ifølge Bibelen og Luther?

Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara Oversatt til norsk av: Henry Baardsen Først et par ord av Jesus om nøkkelmakten: «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen«, Matt 16:19. «Sannelig sier jeg …

Nøkkelmakten ifølge Bibelen og Luther

Kilde: Nøkkelmakten, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk: Henry Baardsen Den lutherske kirkes opprinnelige tro og lære. Sitatene er hentet fra Luther og fra vår kirkes bekjennelsesskrifter. Forord av Uuras Saarnivaara Hva er den kristne menighet eller kirke? Hvor finner vi Kristus og nåden? Hva er omvendelse? Hvem skal vi bekjenne våre synder for? Hvilke …

Luther: Nøkkelmakten, syndsavløsning og forkynnelse av evangeliet

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta Personlig syndsavløsning og offentlig forkynnelse av evangeliet (s. 113) Når en frafalt synder ønsker omvender seg til Gud og vil bli delaktig av Guds nåde, så rekker det ikke bare med at han angrer og ber. For Gud tilgir …

Luther: Nøkkelmakten, skriftemålet og syndsavløsningen

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta Det private skriftemålet og syndsavløsningen. Hvordan de skal brukes, og hvilke nytte det er av dem? «Hva annet er vel syndsavløsningen enn at man forkynner evangeliet direkte bare til en enkelt person. På den måte blir han trøstet i …

Luther: Nøkkelmakten og kirken

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta Nøklene og kirken (s. 107) Kirken – samfunnet av de troene på jorden – har blitt født og vokser i kraft av syndenes forlatelses evangelium, av budskapet om korset. Samtidig er kirken, eller menigheten, «moren» som føder alle kristne ved …

Luther: Svermerne forkastet læra om nøkkelmakten og nådemidlene

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara Oversatt av: Henry Baardsen, Alta Mange lærer at Den Hellige Ånd virker direkte i hjertet, uten det forkynte ord og nøkkelmakten Reformasjonens «venstre fløy», de ytterliggående protestanter, de som hadde hovedfokus på sine egne kraftige åndopplevelser, de spirituelle, fanatikerne og med hvilke navn de enn ble kalt, …

Luther om nøkkelmakten: Løsenøklene (videre betydning)

Kilde: Pelastus ja pyhitys Lutherin mukaan, s. 103-104, Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta Luther om nøkkelmakten I videre forstand betyr nøkkelmakten fullmakt til å forkynne evangeliet og å forvalte sakramentene. For Gud gir oss del i syndenes forlatelsene gjennom disse. Luther sier: «En ordets tjener forvalter nøkkelmakten 1) når han døper, …

C. F. W. Walter om nøkkelmakten og syndenes forlatelse

Kilde: Laki ja evankeliumi, av C. F. W. Walter (s. 191-192) Oversatt av Henry Baardsen Hva er grunnlaget for læra om synds-avløsningen? Vi lutheranere lærer i korthet følgende: Kristus, Guds Sønn, har båret absolutt alle syndene til alle syndere her på jord. Alle våre synder ble tilregner ham, som om de skulle ha vært hans egne …

Luther om nøkkelmakten: Tilgivelsen ikke avhengig av hvem som forkynner

Guds tilgivelse er ikke avhengig av hvem som forkynner syndenes forlatelse Kilde: Laki ja evankeliumi, Av C. F. W. Walter, (s. 211) Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta   Luther fortsetter: «Derfor, siden det strider mot hele den Hellige Skrift, så kan det ikke være slik at det å binde og å løse, skjer …

Hva er de kristnes åndelige presteskap?

Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara Oversatt til norsk av: Henry Baardsen «Det er alene dåpen, evangeliet og troen som gjør oss åndelige og til et kristent folk… slik som det sies i Åpenbaringsboken: «Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester …

Hva er omvendelse? Hva lærer Bibelen og Luther?

Kilde: Nøkkelmakten, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen «Om omvendelsen (boten) lærer de at de som har falt etter dåpen (brutt dåpspakten), kan få tilgivelse for syndene når som helst, når de omvender seg, og at kirken bør gi syndsavløsning til dem som således vender seg tilbake til boten (som vil omvende …

Hva er en kristen menighet eller kirke ifølge Skriften og Luther?

Kilde: Nøkkelmakten, av Uuras Saarnivaara Oversett fra finsk av: Henry Baardsen «Under alle tider  vil det komme til å finnes en hellig, kristelig menighet, og den vil bestå. Denne menighet er samfunnet av alle troende, der evangeliet læres rent, og de hellige sakramentene ifølge evangeliet blir rett forvaltet (Ausburgske bekjennelse, Art. VII, Om kirken)». «Gud …

Et lite innblikk i læstadianismen på 1880-tallet – Prestemøte i Ii i Finland

Læstadiansk preste- og predikantmøte i Ii i 1885, der samme læresaker blir behandlet som på predikantmøtet i Alkkula i 1875 Vedtak publisert i Kristillinen kuukausilehti i november 1886 Prost Aatu Laitinen publiserte vedtaket i det kristne tidsskriftet Kristillinen kuukausilehti i november 1886, året etter møtet. Vedtaket er inndelt i tre hovedpunkter: Betydningen av den såkalte …

Luther: Sammenhengen mellom det skrevne og det forkynte Guds Ord, og forskjellen på dem

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta Det skrevne og det forkynte Ord (s. 135-140) Gud gir sin tilgivende og sin fornyende nåde til oss mennesker i sin kristne kirke ved sitt evangelium, når han lar det bli forkynt for oss. I de Schmalkaldiske skrifter sier …

Det forkynte Guds Ord – et nådemiddel til gjenfødelse og frelse

Det forkynte Guds Ord som nådemiddel – Hva sier Bibelen?   Hva virker forkynnelsen av et helt Guds Ord? Vi blir renset ren fra all synd ved å høre og tro Ordet Vi blir frelst ved det forkynte ord Gud gir oss en levende tro ved forkynnelsen av evangeliet Ordet føder oss på nytt og …

Luther: Evangeliet gis oss på fire ulike måter

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta Ulike måter som evangeliet deles ut til oss på, og forholdet mellom dem (s. 107-109) Det kristne embete som forvalter Ordets tjeneste, eller nøkkelmakten, inneholder både Ordet og sakramentene. Vi kan også si at ifølge Kristi innstiftelse, skal evangeliet forvaltes ved …

Sitater av Luther: Syndenes forlatelse

Gud vil gi oss syndenes forlatelse ved forkynnelsen, skriftemålet og nådemidlene Oversatt fra finsk av Henry Baardsen Luther-sitat 1: Kilde: Schmalkaldenin opinkohdat. Die Schmalkaldischen Artikel. WA 50,192-254. EVANGELIET Vi skal nå på nytt snakke om  evangeliet, som gir oss veiledning og hjelp mot synden på mange forskjellige måter. For Gud overøser oss rikelig med sin …

Prost Aatu Laitinen: Nøkkelmakten blir tatt i bruk innen den læstadianske vekkelse første gang

Kilde: Laestadioainen herätysliike I, Perustajan aika
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen

Den første skriftlige skildringen av når man innen den læstadianske vekkelse første gang – uten noe vilkår – forkynte syndenes forlatelse, har Aatu Laitinen publisert i boka “Muistoja Lapin kristillisyydestä” i 1918, s. 15-16. Siden denne sak er så viktig, skal vi her sitere dette i sin helhet:

“En gang var det i forsamlinga en tjener som var oppvakt. Men denne personen måtte rekke hjem innen en viss tid. Tiden nærmet seg for å dra hjem, og hun ble bare mer og mer urolig siden hun trodde at hun var nødt til å dra hjem, tynget av sin tunge syndebyrde.

Nøkkelmakten var i bruk i Tornedalen allerede tidlig på 1600-tallet, over 200 år før Laestadius

Kilder: “Laestadius – Pohjolan Pasuna” og “Turun hiippakunnan paimenmuistio 1554-1721”
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen, Alta

Aapeli Saarisalo forteller i sin bok “Laestadius – Pohjolan pasuuna” at så tidlig som i år 1628 var det private skriftemål med personlig syndsavløsning alment undervist om og kjent i Tornedalen. Dette var ca. 220 år før den læstadianske vekkelse begynte, og ennå lengere siden Johan Raattamaa og hans medarbeidere begynte å ta i bruk nøkkelmakten og forkynnelsen av syndenes forlatelse.

Hva er nøkkelmakten ifølge Bibelen og Luther?

Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen

Først et par ord av Jesus om nøkkelmakten:

  • Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen“, Matt 16:19.
  • “Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen“,
    Matt 18:18.

Fortsett å lese «Hva er nøkkelmakten ifølge Bibelen og Luther?»

Hvem skal vi bekjenne våre synder for?

Kilde: Nøkkelmakten, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen

Vi skal bekjenne for Gud at vi er skyldige for alle våre synder. Også de syndene som vi ikke vet om, slik vi gjør det i bønnen Fader vår. Men for vår skriftefar skal vi bare bekjenne de syndene som vi vet om, og som vi kjenner i vårt hjerte” (Luther, Vähä katekismus).

Vi vet at Bibelen taler om tre forskjellige slags syndsbekjennelser (skriftemål):

Fortsett å lese «Hvem skal vi bekjenne våre synder for?»

Hva er omvendelse? Hva lærer Bibelen og Luther?

Kilde: Nøkkelmakten, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen

“Om omvendelsen (boten) lærer de at de som har falt etter dåpen (brutt dåpspakten), kan få tilgivelse for syndene når som helst, når de omvender seg, og at kirken bør gi syndsavløsning til dem som således vender seg tilbake til boten (som vil omvende seg).

Men omvendelsen (boten) er egentlig sammensatt av disse to delene:

Fortsett å lese «Hva er omvendelse? Hva lærer Bibelen og Luther?»

Hvor finner vi Kristus og nåden?

Kilde: Nøkkelmakten, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen

“Om noen vil finne Kristus, så må han først finne menigheten. Hvordan skulle vi kunne vite hvor Kristus og hans tro er, dersom vi ikke vet hvor de som tror på ham er? Og den som vil få vite noe om Kristus, han skal ikke tro på seg selv, og han skal heller ikke med sin egen fornuft bygge en bro til himmelen. Men han må gå til menigheten for å søke ham der, og for å spørre etter ham.

Fortsett å lese «Hvor finner vi Kristus og nåden?»

Luther: Nøkkelmakten, syndsavløsning og forkynnelse av evangeliet

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Personlig syndsavløsning og offentlig forkynnelse av evangeliet (s. 113)

Når en frafalt synder ønsker omvender seg til Gud og vil bli delaktig av Guds nåde, så rekker det ikke bare med at han angrer og ber. For Gud tilgir ikke synder direkte og utenom nådens midler. Luther sier:

Fortsett å lese «Luther: Nøkkelmakten, syndsavløsning og forkynnelse av evangeliet»

Luther: Nøkkelmakten. Det private og det offentlige skriftemålet

Kilde: Frelse og helliggjørelse, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Skriftemålet. Friheter som man bør ta vare på.  Nytten av det private og det offentlige skriftemålet

Luther understreker at følgende tre “friheter” må tas vare på i forbindelse med det evangeliske skriftemålet:

Fortsett å lese «Luther: Nøkkelmakten. Det private og det offentlige skriftemålet»

Luther: Nøkkelmakten, skriftemålet og syndsavløsningen

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Det private skriftemålet og syndsavløsningen. Hvordan de skal brukes, og hvilke nytte det er av dem?

Hva annet er vel syndsavløsningen enn at man forkynner evangeliet direkte bare til en enkelt person. På den måte blir han trøstet i forhold til synder som har plaget ham” [EA 54, 248].

Det er lettere å tro evangeliet når det blir forkynt oss personlig, og ikke bare til en stor forsamling.

Fortsett å lese «Luther: Nøkkelmakten, skriftemålet og syndsavløsningen»