Luther tror ordet om syndenes forlatelse, forkynt av en gammel munk

Kilde: Utdrag fra artikkel av historiker Seppo Leivo
Opprinnelig kilde: Professor i teologi J. H. Merle D’Aubigné. Om Luthers ungdom og omvendelse i verket Reformasjonen historie.  Se mer info nedenfor.
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

 

Luther som en ung munk i Augustinerklosteret


Da den unge Martin Luther begynte i augustinerklosteret i Erfurt, åpnet en helt ny verden seg for han. Grunnen til at han gikk i kloster, var et løfte som han hadde gitt til den hellige Anna. Livet som munk ble ansett å være den høyeste åndelige grad man kunne oppnå, og de trodd at dette i seg selv skulle kunne garantere frelse…

Luther lengtet etter å få fred i sin sjel, men det fikk han ikke i klosteret. For hans samvittighet var helt ubestikkelig, og han hadde dessuten vanskelig for å gripe fast i nåden med  full tillit. Luther fikk oppleve en åndelig trengsel som holdt på å knuse han fullstendig. Vel lærte de i kirka om Guds nåde, men den var i stor grad knyttet til sin egen personlige troskamp. Han (Luther) hadde alt for mange grunner til å frykte, og det var alt for mange usikkerhetsfaktorer. 


Luthers Gud var en hellig og nidkjær Gud

Den Gud som Luther fant i Bibelen, var en nidkjær Gud. Evangeliet var for han bare en ny lov. For gjennom Bergprekenen krevde Gud ennå mer enn han krevde gjennom de ti bud. Og de kravene rettet seg dessuten mot tankeverdenen og mot motivene. Da Luther gikk til nattverd, ble han ofte fylt av en forskrekkelig frykt, siden den allmektige Gud virkelig var nærværende under nattverden. Og han fant heller ikke noen trøst i skriftemålet eller i sin egen syndsbekjennelse, siden den alltid var ufullkommen, og hans anger var ikke stor nok. Selv om Luther levde et strengt asketisk liv, var han dermed ikke fri fra kjødets fristelser. Når han tenkte på hvordan Gud utvelger de som skulle få del i nåden, ble han helt forskrekket. Det som grep Luther med skrekk, var tanken på at Gud kanskje hadde utvalgt han til å bli en av de som kommer til å gå fortapt.

Til slutt opplevde han det slik at han var totalt uten noe håp. I perioder føltes det for han som om han allerede da var i helvete.  


En gammel munk kommer Luther til hjelp med ordet om syndenes forlatelse

På tross av alt det som Luther kom til å gjennomgå, så han et lite lysglimt. Det var en gammel munk i klosteret i Erfurt som kom til han med dette (håpets) lys. Luther og hans venn hadde allerede skrevet om denne gamle munken og om den hjelp som han hadde gitt ham noen ganger tidligere. Denne munk utførte et stort sjelesørgerisk arbeid med Martin, for han var grepet av en unormalt stor syndenød og et utrolig stort behov for å skrifte seg.  Luther var til skrifte nærmest kontinuerlig. Og under skriftemålet mottok han alltid forkynnelse av syndenes forlatelse. Men heller ikke dette gav han noen fred. 

Den gamle munken advarte Luther for at han kunne komme til å bli helt gal på grunn av alle  hans syndsbekjennelser. Munken viste sin åndelige visdom ved å forklarte for Luther det punkt i Trosbekjennelsen som lyder: “Jeg tror syndenes forlatelse”.  Og han fortsatte: “Det betyr ikke at man bare generelt tror at det finnes syndenes forlatelse, slik som det fantes tilgivelse for  Peter og for David. For det tror jo også djevlene. Men vi skal tro at nettopp våre synder er oss tilgitt“…

Seppo Leivo’s artikkel fortsetter nedenfor.


Utdrag fra “Det 16.  århundrets reformasjonshistorie” bekrefter Seppo Leivos fortelling

Da Stapitz forlot Erfurt, hadde en ny dag opprunnet for Luther. Men verket hadde tross Stapitz ikke blitt fullført. .. Gud tillot at ett ringere redskap skulle fullføre verket. For samvittigheten til den unge augustiner-munken hadde ennå ikke fått komme til hvile. På grunn av alle de anstrengelsene som han opplevde i sin sjel og på grunn av alle spenningene, ble hans kropp totalt utmattet. Han ble plaget av sykdom som holdt på å føre han til gravens rand. Dette skjedde i hans andre år i klosteret. Da han følte at døden nærmet seg, våknet alle hans tidligere plager til liv, og han ble  forskrekket på nytt. Tanken på hans eget forderv og på  Guds hellighet, trykte nå tungt hans sjel på nytt.

En dag da Luther var helt slått ut på grunn av sitt mismot, stiger en gammel munk inn i hans kammer og sier til han noen trøstens ord. Luther åpner sitt hjerte for han, og Luther snakker ut om all den redselen som gjorde han så forskrekket. 

Den ærverdige gamle mannen klarte ikke – slik Staupitz hadde gjort – følge med Luthers sjel  i alle hans mange tvil. Men han kunne sin trosbekjennelse, og i den hadde han funnet trøst for sin sjel. Og nå gir han den samme medisinen til sin unge bror, Luther.


Jeg tror syndenes forlatelse

Ved å lede Luther til den apostoliske trosbekjennelsen – noe som Luther hadde i sin tidlige barndom lært seg på skolen i Mansfeld – leste den gamle munken med en from enkelhet dette stykke (fra den apostoliske trosbekjennelse): “Jeg tror syndenes forlatelse”. Disse enkle ord som han ømt uttalte i det helt avgjørende øyeblikket, skjenket en stor trøst i Luthers sjel. “Jeg tror”…, repeterte Luther straks for seg selv der han lå i sine smerter, “jeg tror syndenes forlatelse”!

“Å”, sa munken, “Det hjelper ikke å tro at David og Peter fikk sine synder tilgitt, for det tror jo også djevlene. Guds befaler att vi skal tro at også våre synder er oss forlatt”. Hvor herlig måtte ikke dette bud klinge for den stakkars Luther! “Hør du hva den hellige Bernhard sier i sin tale om Marias åpenbarelse”, tilføyde den gamle broren (til Luther):

“Den Hellige Ånds vitnespyrd i ditt hjerte lyder: Dine synder er deg forlatt”.  I denne stund oppgikk sannhetens lys i den unge munkens hjerte i Erfurt. Nådens ord hadde blitt uttalt, og han hadde trodd det. Han (Luther) opphørte med å prøve å fortjene salighet, og overgav seg med tillit til Guds nåde i Jesus Kristus”. 

Så langt fra “Det 16.  århundrets reformasjonshistorie”.


Luther forteller i sin forklaring over den 51. salme, slik Seppo Leivo skriver:

… Jeg hadde fulgt pavens lære om  hva som er rett anger. Men jo mer som jeg angret, dess større ble både mine trengsler og smertene fra egen samvittighet som  plaget meg. Jeg maktet ikke å ta imot syndsavløsningen, og heller ikke noen annen trøst som mine skriftefedre gav meg. For jeg tenkte slik: Hvem vet, får jeg egentlig tro på denne trøst? Senere skjedde det noen ganger – når jeg under mange tårer klagde for min skriftefar over alle disse mine trengsler, slikt som jeg helt fra min ungdom av hadde lidd mye av.  Så sa min skriftefar til meg: Min sønn, hva er det du gjør? Vet du ikke at Herren selv har befalt oss å håpe? 

Disse ord: “Han har befalt oss å håpe” styrket meg slik at jeg ble klar over at når syndenes forlatelse blir forkynt, så skal man tro det. Jeg hadde nok hørt dette tidligere også. Men mine tåpelige taker hadde hindret meg fra å tro det. For jeg tenkte nok ikke at jeg skal tro dette ord, men jeg hørte dette på en måte som om det ikke angikk meg. 


Anfektelsene og tvilene vender tilbake i Luthers hjerte

Og Luther fortsetter:
Den hjelp som den gamle munk gav meg, hjalp meg allikevel bare for en tid. Mine anfektelser og hele min fortvilelse kom senere tilbake med stor styrke. Og Luther bekjente selv at da han senere ble doktor (i teologi) og overtok det teologiske professoratet i Wittenberg (i 1512), så hadde , ifølge han selv, ennå ikke evangeliets lys gått opp for han.

Men denne (gamle) munk hadde i alle fall hjulpet han for en kort tid. Han hadde tent et håp, og han hadde vist Luther retningen om hvor han skulle finne den varige hjelpen.


    Hva vet man om hvem denne gamle munken var

… kommer senere


Originalkilde til fortellingen om “Luthers ungdom og omvendelse”.  

Forfatteren av verket Reformasjonens historie, del 1, var professor i teologi ved det teologiske seminar i Geneve, J. H. Merle D’Aubigné. Overskriften er “Luthers ungdom og omvendelse”.  J. H. Merle D’Aubigné var av en sør-fransk slekt. De hadde flyktet fil Sveits på grunn av forfølgelse fra den katolske kirke på 1700-tallet. Jean Henri Merle D’Aubigné levde i tiden 1794-1872. Slik vi kan legge merke til, har han benyttet som sin kilde bl.a. Luther-biologien skrevet av Melanchton. 


 

Minner fra fars sjøsamiske oppvekst og fra skolegangen i Klubbukt med streng fornorskning, styrt av lærerne

Vis innlegg

Utdrag fra “Minner fra en sjøsamisk oppvekst: Mishandling, forlis og utrolig helbreding” og “Fornorsking og skolegang i Klubbukt”, av Gerd Elen Lorås.

Gjengitt med tillatelse av artikkelforfatteren 21.9.2021, og med rett til å bruke kopi av maleriene. Hun skrev sin mors historier i den samiske avisa Sagat i 2021.


Om fortelleren

Fortelleren Agnete Margrethe Nikoline Hansen, nå Lorås (98) er født 9. november 1922 på Kargenes/Jiernáknjárga på Kvaløya i gamle Kvalsund kommune, nå Hammerfest. Agnete bor nå i Trondheim og er mor til artikkelforfatteren.

Agnete var 10 år gammel i 1932, da hun flyttet til Steinbukta i Sammelsundet på fastlandet i samme kommune. Hennes morsmål var samisk…


Fortelleren Agnes Lorås gikk i samme klasse som min far Riktor Baardsen

 

I 1932 begynte Agnes på Klubbukt skole. Hun forteller fra klasserommet at det var en gutt som var den flinkeste i klassen, Riktor Baardsen. Sammen med Emil Juliussen fra Steinbukta fikk de som 11-åringer spesialundervisning på middelskolenivå.

På Klubben var det en skolebygning med egen leilighet til læreren. Det var en omgangsskole som foregikk på den måten at læreren underviste i fire uker, før han reiste videre til neste skole. Slik foregikk det fire til fem runder i året.

 


Skolestua

På skolestua i Klubbukt var det en stor rund jernovn for vedfyring, en tavle, nedtrekkbare verdenskart og norgeskart. Trevegger, tregulv og trepulter som stolen satt fast i.

Agnete var flink på skolen, hun pleide å sitte utover kveldene å regne og lese, hun regna ut den første regneboka 2 ganger. Lærer Rolf Lyngmo, som kom direkte fra lærerskolen, lærte Agnete å synge skalaer. De sang skalaen i denne rytmen:

rødmende smiler himmelen sky,

dagen seg hever og natten den flyr

Det var nok påvirkningen fra lærer Lyngmo som førte til at Agnetes store interesse for sang ble skapt.

Ingen av lærerne kunne samisk.

Høsten 1944, 22 år gammel, blir hun tvangsevakuert sørover. Agnete flyttet aldri tilbake til Finnmark etter krigen. Alle historiene er fra før krigen.


Streng lærer

En annen lærer het Emil Larsen og var fra Harstad. Han var en regelrytter og var veldig streng med at ingen skulle snakke samisk på skolen, forteller Agnete. De som snakket samisk, ble sendt rett i skammekroken.

Det var barn fra alle klassetrinn i skolestua samtidig. Flere av barna kunne ikke forstå eller snakke norsk. Agnetes stesøsken Signe og Hedly kunne ikke snakke norsk.


En uforglemmelig dag

En dag kom lærer Emil Larsen inn og stilte seg på kjellerlemmen midt i skolerommet. Han satte armene bestemt i siden og så strengt utover skolestua på de forskremte ungene.

Agnete husker det enda som det var i går. Budskapet var krystallklart:

– Fra i dag er det kommet en ny norsk lov. Det er ikke lenger lov å snakke eller endog å tenke på det samiske språket. Den som likevel snakker samisk, blir straffet og havner rett i skammekroken.

 

Det var ikke lenger lov å være same. Maleri av Gerd Elen Lorås

Agnete og venninnen Sanna fikk sjokk. Noen av barna som ikke kunne forstå eller snakke noe annet enn sitt eget morsmål, ble kastet direkte i skammekroken. Det vanket ørefiker og mange av barna gråt.

De hadde nå lært at det ikke lenger var lov å være samiske barn.

 


Skammekroken

Agnete opplever at som regel er det barna som kun kan snakke samisk som blir straffet av læreren. De blir slått over fingrene med linjalen og sendt i skammekroken. Disse barna ble hjelpeløse offer i statens aggressive fornorskningspolitikk.

Det var særlig en som altfor ofte ble sendt til skammekroken, syntes Agnete. Det var Peder Vilhelm Kristian Johansen (1923-1944) fra Klubben i Kvalsund.

 



Peder i skammekroken. Maleri av Gerd Elin Lorås

Han kunne ikke norsk og læreren yndet å straffe ham med å gi han enda mere lekser. En gang ble han straffet med å få hele boka som lekse, da visste læreren at han kunne straffe gutten igjen også neste dag. Skolen ble vanskelig for Peder, som måtte tilbringe mye tid i skammekroken. Det ble også mye juling, læreren brukte ofte linjalen til å slå ham over fingrene eller også slå ham på baken.

 

­­­­­­­­ 
Det samiske ble henvist til skammekroken. Maleri av Gerd Elen Lorås

Læreren forskjellsbehandlet ungene, de flinkeste elevene som kunne snakke norsk, ble lærerens yndlinger. Ingen av lærerne kunne snakke samisk.

 


Lærernes yndling

Foreldreløse Riktor Bårdsen (1921-1987) ble lærerens yndling. Han var et såkalt «uekte» barn og begge foreldre hans var døde. Riktor vokste opp i Klubbukt hos en eldre tante som het Berit (Bertine?) [Kommentar: Slik far har fortalt oss, vokste han opp hos sin tante på farssiden Inga Baardsen, men det var muligens senere. Hvem Berit eller Berntine er, er helt ukjent for meg] og sin gamle bestefar Baard Aanetsen (1858-1936).


Riktor var foreldreløs, og vokste opp hos en tante. Maleri av Gerd Elen Lorås


Foreldreløse Riktor ble lærerens yndling. Maleri av Gerd Elen Lorås

Ifølge Agnete bodde de i en gamme midt i Klubbukt. Der i gammen gikk de alltid i kofte og snakket bare samisk.

Kommentar: At de hovedsakelig snakket samisk, er mer trolig. Ut fra fars meget gode norskkunnskaper og hans klare og rene norske aksent, tydet det heller på at norsk språk nødvendigvis måtte ha vært et mye brukt språk i hans oppvekst. Men rimelig sikkert også finsk og kvensk, siden han allerede som 20 åring behersket også disse språkene fullstendig. Det er derfor mye som tyder på at han vokste opp i et miljø hvor alle tre Nordkalottspråkene var levende språk i dagliglivet. 

Riktor var et språkgeni og gikk ut fra skolen med topp karakterer i alle fag, og det er fortalt at han var levende interessert i både matematikk og språk. Riktor og Agnetes ste-storebror Emil Juliussen (1920-2002) var bestevenner og de var så skoleflinke at læreren måtte sørge for at disse to guttene fikk ekstra undervisning på middelskolenivå.


Jeg ble nysgjerrig for å vite mer om denne foreldreløse gutten, og måtte spørre min mor om hun visste hvordan det gikk med Riktor senere i livet..


Dramatisk forlis

Agnete kunne fortelle om en tragisk ulykke den 22. februar 1944, hvor Riktor og tre andre kullseilte med en nordlandsbåt i Kvalsundet. Klubbukt var en veiløs bygd, og bestevenninnen Sanna sin far Nils Henrik Andersen (1899-1991) og noen guttunger skulle seile over fjorden til handelsmannen i Kvalsund.

På det stedet hvor Repparfjorden, Sammelsundet og Vargsundet møtes dannes det kraftige strømmer, og med sterk vind dannes det krappe bølger og blir til et farlig sted. Det var her ute i dette inferno at forliset skjedde.

Riktor, som da var 23 år, var en av dem som overlevde, han ble skylt på land i Kvalsund. De mente det var luftlommer i jakken hans som gjorde at han fløt. Folkene i nabohuset oppdaget med en gang gutten som lå og fløt nede i fjærasteinene. De lyktes etter mye strev å få sjøvannet ut av lungene hans, og da Riktor kom til bevissthet, takket han Herren Jesus for at han hadde fått beholde livet.


De fant Riktor flytende i fjæra. Maleri av Gerd Elen Lorås


Riktor ble tidlig predikant og tolk i den læstadianske vekkelse, siden han behersket alle de tre nordkalottspråkene.

Nils Henrik Andersen berget livet med at han havnet under den kullseilte båten og greide å klatre opp på hvelvet. De mennene som berget livet til Nils Henrik, seilte over kjølen på den kullseilte båten samtidig som de grep tak i Nils Henrik, og drog den medtatte mannen om bord i båten.

Dette var en vanlig metode for sjøsamene for å berge livet til de som kullseilte under ekstreme værforhold.


To kamerater drukna

De som omkom, var to av klassekameratene til Agnete. Ingen av dem ble funnet. Den ene var Peder Vilhelm Kristian Johansen (1923-1944) fra Klubbukt, og den andre som omkom var Hedly Marius Juliussen (1924-1944).

Hedly var stebror til Agnete, og ble bare 19 år. Han ble adoptert av sin tante i nabobygda Brennsvik etter at hans mor døde i barsel og Henrik Juliussen (1896-1973) giftet seg på nytt med min mormor Elen Margrete (1898-1940).

Begge guttene ble behandlet dårlig av læreren på skolen på grunn av at de bare kunne snakke det samiske språket.


 

 

Selvransakelse som en kristen – Tale i Näs bönehus 15. august 2021

Helt siden 1986 har jeg sammen med vår familie tilbragt størstedelen av somrene ved vårt trivelige sommersted i Eugmo i Finland. Slik det har vært svært mange år tidligere, spurte de meg også i år om jeg kunne forkynne Guds Ord ved deres bedehus, Näs bönehus. Og det gjorde jeg også sist søndag, 15.8.2021. Temaet for denne søndagen var “å prøve seg selv”, eller “selvransakelse”, noe som også Bibelen oppfordrer oss kristne til å gjøre. Det eneste lyset vi kan prøve oss i, er i Guds Ords lys. Ordet og forkynnelsen sammenlignes med et speil som viser hvordan vi ser ut. Først og fremst har vi de ti bud for å prøve oss i. De er alle uttrykk for Guds gode og velbehagelige vilje, og viser oss hvordan Gud vil at vi skal leve våre liv for å behage Gud og for å leve rett i forhold til våre medmennesker. Dessuten har vi særlig Jesu og apostlenes lærdommer i NT som Gud vil fostre og undervise oss gjennom. I tillegg fostrer Gud oss kristne ved sin Hellige Ånd. Siden den alltid leder oss til Jesus og til Skriften, er den en fullt ut en trygg og pålitelig læremester. Den Hellige Ånd kalles sannhetens Ånd, og ifølge Jesu ord veileder den til hele sannheten. Som kristne kan vi absolutt stole på Guds Ord og på den Hellige Ånds veiledning. Kun ved å følge Ordet og Ånden vil vi kunne nå sluttmålet for vår tro, sjelens frelse. For ingen blir frelse utenom ved Jesus Kristus. Han er veien, sannheten og livet. Og han både vil og kan bevare oss slik at vi kan bli frelst og får komme til himmelen. 

Vi er alle kjent med uttrykket “evaluere”. Det er vi vant med både fra skole- og arbeidslivet. Først setter vi et hovedmål, og ofte flere delmål. De viser oss om vi er på rett kurs, eller om vi må justere kursen. Slik er det også for en kristen. Derfor får vi be med salmisten: “Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg!”

De som velger å lytte til talen, vil legge merke til at jeg denne gangen taler på finsk. Språket er ikke ukjent for meg, men siden jeg bruker språket så sjelden, er det en utfordring i seg selv. Men fordelen er at tilhørerne får høre forkynnelsen på sine egne språk, noe som alltid er en stor fordel. 


Bibeltekst:
“De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster. Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden! La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre. 

Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med ydmyk ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. For dersom noen synes at han er noe, men ingenting er, da bedrar han seg selv. La enhver prøve sin egen gjerning! Han skal ha sin ros bare for det han selv er, ikke for det andre er! For hver skal bære sin egen bør. Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham”.








 

“Vi er alle fortapte syndere!” er lovens entydige budskap. Derfor må vi la Kristus få frelse oss fra forbannelsen.

Bibelens lære om frelsen og rettferdiggjørelsen, del 3.
 
Lovens absolutte budskap er at alle mennesker i selv er fortapte syndere som er under Guds fordømmelse, om ikke loven får drive oss til Kristus for at han skal få kjøpe oss fri fra lovens forbannelse. Men når en synder – slik vi alle er fra vår egen side – får høre loven og dens ufravikelige og absolutte krav forkynt slik at man har blitt en synder, gjør det noe med oss mennesker, inne i vårt hjerte.  For ved den Hellige Ånd skapes det en bedrøvelse og en  lengsel etter Gud (2Kor 7:10). Og når man da får høre et tveegget Guds Ord forkynt ved den Hellige Ånds kraft, kan Ordet skape liv i det hjerte som på grunn av synden var dødt (Ef 2:1, 5; Kol 2:13).
 

Loven er en tuktemester til Kristus, om den forkynnes rett
 
Guds Ord inneholder som kjent både lov og evangelium. Begge to er viktige, og også nødvendig til frelse. Men de må forkynnes i rett rekkefølge. Først etter at loven har gjort sin virkning, smaker evangeliet. Lovens primære oppgave er å vise oss mennesker at vi er fortapte syndere, dersom vi ikke ved troen eier Jesus som vår Frelser. Loven er tuktemesteren (Gal 3:24-25), og hans hovedoppgave er å peke på Jesus som den absolutt eneste Frelser, slik døperen Johannes gjorde (Joh 1:29). Tuktemesteren var bare en slave som passet barnet og som førte det vel fram til skolelæreren. Selve Mesteren, eller skolelæreren som Lundes Bibelleksikon kaller han, er Jesus og bare han. Og han er det som gjennom sitt Ord og sin Hellige Ånd har undervisningsansvaret for barnet, altså for de som allerede har blitt kristne og som blir ledet av den Hellige Ånd.
 

 
Hvem skal veilede og fostre en kristen, er det både Moses og Kristus?
 
Er det da både loven og evangeliet som etter dette skal ha det videre undervisningsansvaret for den som har blitt en kristen? Skal Moses og Kristus dele på fostringsoppgaven, og skal de gå hånd i hånd? Hvem skal da barnet egentlig adlyde, Moses som kalles tuktemesteren, eller Kristus? Eller er det bare en av dem som skal ha oppgaven? Vi lar apostelen Paulus svare: “Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren” (Gal 3:25). 
 

 
Vanskelig å skille loven og evangeliet fra hverandre

Vi kan nok være enige med Luther når han sier at den som rett kan skille loven og evangeliet fra hverandre uten å blande dem, er en mester/doktor i teologi (fritt sitert). For det er absolutt ikke enkelt, og i alle fall ikke når hjertet er anfektet. Da blir vi snart usikre, og begynner å blande de to embetene med hverandre. Men Moses kan ikke ta plassen fra Kristus, og det ønsker han heller ikke. For det er nettopp Kristus som Moses peker på,  og det er egentlig han som er kjernen i Mose forkynnelse, i budene, i hele loven og i Skriftene. For alle Bibelens 66 bøker og hvert kapittel i både GT og NT peker på  Kristus. Han er A og O, begynnelse og enden. Og han er den eneste som har oppfylt Guds hellige og strenge lov som vår stedfortreder, og alene ved ham kan vi bli frelst. Derfor: Når Moses og loven anklager og fordømmer oss, så la oss fly i Kristi åpne fang, for at han skal få beskytte og forsvare oss. La han være vår eneste trøst i liv og i død!
 

 
Moses tredde frivillig til side, og ga sin plass til sitt forbilde, Jesus Kristus
 
Moses ga helt frivillig fra seg lederoppgaven da de kom fram til Kanaans land, og overga ledelsen til sin etterfølger Josva. Han var et tydelig forbilde på Jesu, og de to hadde dessuten samme navn. Slik Josva førte Guds folk inn i Kanaans land, skal Jesus trygt lede alle som tror på han hjem til himmelen. Det får vi være trygge på! 
 
Som Guds profet, pekte Moses helt entydig på Jesus Kristus, og oppmuntret folket til å høre på ham alene. Slik tredde Moses ydmykt til side, og ga plassen til han som Guds selv skulle oppreise i sin tid. Og på samme måte tredde også døperen Johannes til side da hans oppgave var fullført, da han ledet sine egne disipler til Jesus. Dette var virkelig å vise ydmykt lederskap. For de ville ikke være større enn sin Mester. Derfor rekte også Moses stafettpinnen videre til sitt forbilde og sin egentlige etterfølger Kristus, når han sier: “En Profet (Jesus) som meg skal Herren din Gud oppreise for dere fra deres brødre. Ham skal dere høre på i alle ting som Han taler til dere”, Apg 3:22.
 
Altså er det ikke Mose lov som skal lede en som allerede har blitt en kristen og som ledes av den Hellige Ånd (Rom 5) , slik noen kanskje tenker. For Jesu og apostelens lære inneholder alt som trenges for at barnet skal forbli hos Mesteren. For ved sin Ånd lærer han sine egne om hele Jesu fullkomne verk. Og da er læremesteren vår alene Sannhetens Ånd, som ifølge Jesus skal og kan veilede til hele sannheten (Joh 16:13).
 

 
Jesu og apostlenes lære er alltid i samsvar med Guds gode og fullkomne vilje i de ti bud
 
Guds gode og velbehagelige vilje kommer tydelig til kjenne bl.a. gjennom de ti bud. Men budene i seg selv eller loven gir ingen kraft til å adlyde og å holde budene. Selv om Guds vilje entydig kom til syne gjennom de ti bud, var loven maktesløs på grunn av kjødet. En slik oppgave var umulig for loven (Rom. 8:3-4). Men for at vi skal kunne adlyde og følge budene, trenger vi et helt nytt hjerte og et nytt sinn, noe Gud må få gi oss ( Esek 36:26-27). Og da lover Gud selv: “Jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og følger mine lover og gjør etter dem”.  Men dette skjer aldri fullkomment, men det er enhver kristens mål og ønske. Fullkomment blir det først i himmelen.
 
Til dette trenges det virkelig den Hellige Ånds kraft, virket av Guds kjærlighet. Budet om å elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel, av all vår forstand og av all vår kraft, kalte Jesus for det første og største bud. Og til det trenger vi ikke noe mindre enn full hjertetransplantasjon, eller det at Gud i sin nåde gir oss et nytt hjerte og et nytt sinn som er Kristi sinn, og at det er han som virker at vi i svakhet kan adlyde Guds bud og vilje.  Om dette sier Jesus: “Hvis dere holder Mine bud, blir dere i Min kjærlighet, på samme måte som Jeg har holdt Min Fars bud og blir i Hans kjærlighet”, Joh 15:10.
 
Og da er budordene ikke lenger Mose lov, siden fordømmelsen over alle som ikke lykkes, er tatt bort i Kristus. Derfor kan vi bedre kalle det for Kristi lov og kjærlighetens lov, siden kjærligheten er lovens oppfyllelse (Rom 13:10).
 

Slipp ikke Moses inn i den kristnes samvittighet, for det brudekammeret er bare for Kristus
 
Mose lov har ingen rett til å binde menneskene til seg selv og til dens budskap, selv om den sier: “Du skal!” og “Du skal ikke!” Vel peker loven på Guds hellige og fullkomne vilje. Men siden det kun er Jesus som maktet å oppfylle hele loven, blir også hans lovoppfyllelse tilregnet alle som tror. Og da har også Moses fullført sitt kall og sin oppgave. Derfor får vi takke Gud for at han vekket vår samvittighet gjennom Moses og loven, slik at han kunne lede oss til Frelseren Jesus Kristus. Luther omtaler samvittigheten og hjertet som det brudekammer som er reservert bare for brudgommen og bruden. Og selve brudgommen er Kristus. Det er han som banker på våre hjerter og som ønsker å slippe inn. Og i det hjerte hvor han slipper inn, vil han bo, og den plass som bare er hans, ønsker han å reservere bare for seg selv og for hans brud. Da blir hjertet til et tempel, til en Guds bolig. Og slik ønsker han at det skulle være for alle av oss.
 

 
De egenrettferdige forkaster Kristus, men elsker Moses og loven
 
Noen annen form for “kristendom” enn lovkristendom, hadde ikke fariseerne på Jesu tid. De underviste ut fra Skriftene – fra Moses og loven hver eneste sabbat. Men på tross av det, oppdaget de ikke at det var nettopp om Jesus som Moses og Skriftene talte (Joh 5:39-40). Og Jesus ville de ikke verken komme til eller tro på. Han var jo bare etter deres syn en helt vanlig israelitt, en ulærd mann, en foraktet nasareer og tømmermannens sønn. Men selv var de var overlykkelige over å være Abrahams rette barn etter kjødet, Mose tjenere og gode jøder som holdt loven og dens bud fullkomment, ut fra egne tolkninger, ja mye bedre enn noen andre. Og i det hadde de lyktes nærmest fullkomment, slik tenkte de i alle fall selv. For de hadde svært høye tanker om seg selv, og om sin egen og fortreffelige gudsdyrkelse.
 
Om det er slik også med noen av oss – selv om vi mener oss å være sanne og rette kristne – vil Jesus si til oss: “Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike” (Matt 5:20). For Jesus både så og mislikte måten deres gudsdyrkelse ble utøvet på. Og det sa han til dem meget tydelig. Så derfor hatet de han. Ikke engang lovens bud og hensikt kjente de, og heller ikke de velsignelsene som ble lovet til alle dem som virkelig holdt alt som var skrevet i loven. Og heller ikke brydde de seg om alle de forbannelsene som loven truet alle med til alle dem som brøt Mose lov og som ikke gjorde alt som loven påbød eller unnlot å oppfylle alt som loven krevde. Loven fikk heller ikke lukke deres munn eller gjøre dem skyldige innfor Gud (Rom 3:19).
 

 
Loven – forbannelsens og fordømmelsens embete
 
Loven skulle ikke bare si: “Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det”, Gal 3:10. Det som Paulus her siterer, er hentet fra 5 Mos 27:26, hvor vi kan lese: “Forbannet være den som ikke holder ordene i denne loven og ikke gjør etter dem! Og alt folket skal si: Amen”.
 
Ja, lovens embete er fordømmelsens tjeneste (2Kor 3:9). Og lovens strenge krav kan ingen bagatellisere, gjøre ugyldig, bortforklare eller unnslippe. Det finnes ingen vei å slippe fri. Alle er vi skyldige og er under Guds fordømmelse (Rom 5:18), dersom vi ikke lar Kristus kjøpe oss fri fra lovens forbannelse (Gal 3:13) og fra vår fortapte tilstand under loven (Gal 4:5).
 
Lovens primære oppgave er å vise oss Guds strenge krav om en fullkommen lovoppfyllelse (3Mos 18:5; Esek 20:11; Matt 19:17; Luk 10:28), for at vi mennesker skal få våre øyne opplatt til å innse at vi er fortapte syndere i oss selv som virkelig trenger en Frelser. Ellers kommer vi til å bli stilt fram for Guds domstol og bli dømt skyldig (Rom 14:19). For vi skal alle en gang gjøre regnskap for Gud (Matt 12:36; 1Pet 4:5). Det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom (Heb 9:27). Og i den dommen vil vi garantert bli dømt skyldig til en evig død og utestengte fra det evige livet, dersom vi ikke her i tiden blir frelst og lar oss forlike med Gud (2Kor 5:20). For uten Jesus som vår Frelser må vi alle rope: “Jeg er fortapt!” Og da er det evig for sent, dersom vi ikke påkaller Herren her i tiden når han er å finne (Jes 55:6)!
Kjære venn: Har det tveeggede Guds Ord fått lyde for deg tydelig, både loven og evangeliet, og hver for seg? Og har loven fått være lov med alle dens strenge bud og forbud, slik at du virkelig har fått komme til innsikt om din fortapte tilstand, dersom du ikke er omvendt? Og har den fått vise på Guds vrede på grunn av dine egne synder, og få vekke opp din samvittighet slik at ditt hjerte og din ånd har blitt nedbrutt og knust (Sal 51:19), så du har måtte spørre: “Hva skal jeg gjøre for å bli frelst” (Apg 16:30).
 

 
 
 
 
 
 

Profetier i GT om et hellig, åndelige og kongelig presteskap i NT


Allerede på Mose’ tid lovet Gud at hans folk skulle være hans helt spesielt utvalgte folk som på mange områder skulle skille seg ut fra alle andre folk. De skulle tilhøre ham, og tjene ham med sine liv. Om de ville adlyde Herren, lovet han å hellige dem og å velsigne dem rikelig. Men da måtte de høre på hans røst og adlyde ham og hans ord, slik vi leser: 

  • “Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom fremfor alle folk – for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk. Dette er de ordene du skal tale til Israels barn”,  2Mos 19:5-6.

Jesus banker på din hjertedør og vil så gjerne slippe inn til deg


Tekst:  ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg”, Åp 3:20.


Advent er en kristen høytid. Ordet betyr “ankomst” eller “komme”. For oss som kristne varsler det Frelserens eller Herrens ankomst, noe adventstekstene taler om. Første gang Jesus kom, var da han ble født, eller da Gud ble et menneske. Det var da englene sang: ”I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by”. Og sammen med englene var det en himmelsk hærskare som lovpriste Gud og sa: ” Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag” (Luk 2).

Og engelen trøstet hyrdene – siden de ble redde – og sa: ” Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket”.

Kjære venn: Har du fått glede deg over Jesus og hans komme som din Frelser og som Herre i ditt liv? Og er Jesus fortsatt din lovsang og din glede?


Har Jesus kommet bort fra ditt hjerte og fra ditt liv?
Selv om Jesus en gang i livet har vært stor for oss og den viktigste personen i våre liv, kan det gå slik for oss at det blir noe annet som så fullt fyller våre liv at Jesus mister førsteplassen. Noe annet som blir viktigere for oss enn Jesus,  kan da fylle våre tanker og våre liv helt og fullt, slik at vi ikke engang merker at Jesus blir borte fra oss. Det samme skjedde med Jesu foreldre, Maria og Josef, da Jesus var tolv år gammel og han ble borte fra dem på hjemveien (Luk 2:44-49). Faktisk kan det gå så langt også for oss at det ikke blir plass til Jesus i våre hjerter. Enten kan det skyldes at vi blir så opptatt av alt det som hører denne verden til, eller så kan det skyldes åndelig stolthet, egen rikdom og selvopptatthet, slik det skjedde med menigheten i Laodikea. I den menigheten var det ikke lenger plass for Jesus, han ble skjøvet bort og ekskludert, og ble stående på utsiden av døren. Tenk! Døren adskilte menigheten og dens medlemmer fra han som sier om seg selv: “Jeg er døren” (Joh 10:9). 

Slik kan det gå også for oss som enkeltkristne.


Usunne maktpersoner eller maktstrukturer som stenger Jesus og noen av hans venner ute
Slik det kan gå for kristne som enkeltpersoner,  kan det dessverre også gå for en samlet menighet. Da får ikke Jesu, den Hellige Ånds ledelse eller Guds Ord alene lenger være det sentrale og det eneste til rettledning i liv og lære. I en slik menighet vil man selv, uavhengig av hva Bibelen lærer, bestemme hvordan man vil ha det, hva som skal forkynnes og hva som skal holdes for rett og galt. Eller så kan det være sterke og usunne maktpersoner som bestemmer og som “overstyrer” Guds Ord og dens autoritet. Og så blir mange i menigheten bare som stilletiende “offer” som må lide under usunne maktpersoner eller maktstrukturer i sin egen kjære hjemmemenighet.

Dessverre er nok slik ukultur mer utbredt også i kristne menigheter enn hva vi ønsker å innse eller å innrømme. Kanskje er det derfor så få våger eller ønsker å løfte slikt usunt opp i dagen eller å løfte frem klare bibelsteder som omtaler slike usunne forhold som en  menighet kan bli utsatt for. Men det gjorde derimot apostelen Paulus. Han satte ord både på hvordan Hymeneus og kobbersmeden Aleksander “huserte” i menighetene. Også apostelen Johannes vågde å ta et oppgjør med hvordan menigheten lot den onde, narsissistiske og mektige Diotrefes gjøre stor skade i de ulike urmenighetene.  Også vi får ta lærdom av disse apostlene!

Usunnheter som ovenfor er nevnt, virker på samme måte som kreften i en kropp. Det sprer seg og gjør til slutt  hele legemet sykt dersom det fritt får spre seg. Hvis det tveeggede Guds Ord ikke får skjære bort kreften så snart som den oppdages, vil den forårsake katastrofale følger, og i verste fall vil den åndelige død inntre. Og om man uten å reagere og å gjøre de nødvendige operative grep før ondskapens kreft får spre seg for lang, vil alt håp for liv være ute!


Opplevelse av mobbing og ekskludering generelt i samfunnet, men også i kristne miljøer
Generelt er mobbing et stort samfunnsproblem. Min erfaring etter 10 års arbeid med ungdom som har stått i fare for eller har falt ut av skole- og arbeidslivet og med ungdom som ikke går på skole, er at opplevelse av mobbing er et kjempeproblem for de som utsettes for det. Det fører med seg en følelse av å bli plassert på utsiden av venneflokken, noe som er særlig vondt for dem det gjelder. Det igjen gir dem dårlig selvtillit, opplevelse av ensomhet, emosjonelle plager som angst og depresjon, psykosomatiske plager, posttraumatiske stressyndrom og i verste fall selvmordsplager og selvmordsforsøk. I Norge er selvmord faktisk den største årsaken til død blant både kvinner og menn mellom 15 og 24 år. Faktisk har så mye som 40 % av de som har opplevd mobbing, tenkt på selvmord ifølge ung.no. Slike ungdommer har jeg møtt mange av, og hver og en av dem har hatt sine egne historier å fortelle om, selv om mye er likt.

For de som går på skole, medfører slikt stort skolefravær, ofte på grunn av sosial angst. Mange av disse faller etter hvert ut av skolen, og en del av dem er det svært vanskelig å  lykkes med å få til å begynne på kurs eller i jobb, selv om de får tilbud om det. 

Vi vet vi at de følelsesmessige problemene som de blir påført på grunn av mobbingen, ofte vil følge dem svært lenge i livet, siden all den skadelige mobbingen har ført til et sterkt nedsatt selvbilde. Siden mange av dem opplever at  de ikke blir lyttet til, trodd på eller tatt på alvor, mister de ofte tilliten til voksenpersoner. Derfor opplever de at de stort sett må bære alle belastningene selv, og ofte har de en følelse av skam og over å ha mislyktes med livet. Mange av dem føler at det egentlig er de selv som det er noe feil med, at det er de som er “det store problemet”. Og dessverre kan slikt føre til destruktive selvmordstanker. 

I mitt møte med mange av disse ungdommene, etter å ha lyttet til deres historier, og etter å ha hatt oppfølging av mange av dem over flere år, har jeg tenkt: Ja, slik er det dessverre også for mange barn og unge i de kristne miljøene. Også de kan ha opplevd å bli mobbet og satt utenfor “det gode selskapet”. Ofte kan barn og unge være mye tøffere med hverandre enn voksne. Det skal mange ganger svært lite til før mobbingen starter. Og ofte er det slik at de som selv har opplevd å bli mobbet, i neste omgang “gir tilbake” ved selv å begynne å mobbe andre som er “lavere i hierarkiet”. Det kan være snakk om at noen ikke bruker samme slags klær som alle de andre. Eller så er de tilflyttet, og har derfor ikke nøyaktig samme dialekt. I visse tilfeller kan noen bli mobbet siden de er for rund eller for tynn. Eller så er det noe feil med utseendet deres. Andre ganger kan de være for flink eller for dårlig på skolen.

Eller så kan mobbingen skyldes at en eller begge foreldrene opprinnelig ikke har tilhørt det samme kristne miljøet tidligere, men som de nå har blitt del av. Og derfor har de ikke blitt helt integrert i menigheten og i det kristne miljøet. Om de voksne bare en gang gir uttrykk for slike tanker mens deres barn og unge hører på, kan det i verste fall føre til at deres egne barn begynner å mobbe barn av slike “ikke-integrerte” foreldre. Også slike personer har jeg fått møte og lytte til, men først etter at de selv har blitt forholdsvis voksne og våger å samtale åpent og ærlig om deres vonde og traumatiske erfaringer fra sin barndom og ungdom knyttet mot det kristne miljøet. Og da har det ofte gått veldig lang tid,  iblant flere tiår. For det er ikke lett for slike å våge å åpne seg for noen i det samme kristne miljøet som de har blitt mobbet i og som de kanskje har mistet tilliten til, siden de på nytt og på nytt  har opplevd ikke å ha bli trodd eller tatt på alvor tidligere når det har tatt dette opp. Men selv om det har gått lang, lang tid siden mobbingen og kanskje ekskluderingen fant sted før de våger å fortelle om sine traumatiske opplevelser, kan man merke hvor skadelig mobbingen har vært for dem og i deres liv, også som voksne. Og da har de kanskje gått i terapi for dette i en lengere tid.

Selv om man ikke lenger kan gå tilbake i tid slik at mobbingen kunne ha blitt stanset, er det i alle fall godt for de som våger og som velger å fortelle om slike vonde minner til noen i det samme miljøet som de har blitt mobbet i og som de har tillit til, å bli lyttet til, trodd på, og tatt på største alvor. Og den muligheten bør vi absolutt gi dem! Og så må vi våge å be om tilgivelse på vegne av miljøet, hvem  mobberne enn har vært. For også det kan være med på å lege sårene og til å hjelpe dem med å legge slikt vondt bak seg, i den grad det er mulig. 

Mobberne finner alltid noe som gir dem legitimitet til å mobbe andre. Og slikt gir i visse tilfeller oppmerksomhet og en styrket posisjon i kameratflokken. Kanskje er det spirende narsissistiske behov som skal tilfredsstilles. Slik tenkte i alle fall en anerkjent barne- og ungdomspsykolog  som lenge hadde jobbet for barneombudet i Norge, og som en gang holdt kurs for oss som jobbet bl.a. med utsatte ungdommer. Og hans budskap var helt entydig: Slikt må tas alvorlig tak i og det må man få en definitiv slutt på senest når barnet er 6-7 år. I motsatt fall kan det bli for sent, og slikt kan da utvikles til ekte  narsissisme senere i livet. Slik jeg tenker, et dette noe som også vi som kristne skal være  skal være oppmerksomme på. Og dette temaet må vi også våge å løfte fram i lyset og aldri neglisjere eller  bagatellisere!

Om foreldre, voksne eller i visse tilfeller lærere får høre om slikt, kan kanskje noen av dem si: Du skal ikke bry deg om slikt! Og så lar man bare mobbingen stilletiende fortsette, for som det heter: Det som man ikke vet om, det har man heller ikke vondt av. Så derfor vil man helst vite så lite som mulig, og man er av den grunn ikke villig til å lytte til mobbeofrene eller til å ta dem tilstrekkelig på alvor slik at man får slutt på mobbingen.

Jeg er klar over at alle skolene i dag har tiltak mot mobbing og tar slikt på største alvor, men i praksis lever slikt tross alt videre ved at mobbinger blir flyttet til andre steder og til andre medier. Og det blir ofte ikke bedre med det. For da har problemet flyttet seg og blitt mer usynlig i fellesskapet, men har derimot flyttet seg til sosiale medier og har dermed blitt mer usynlig. 


Kristne barn og unge som har opplevd mobbing og utenforskap i det kristne miljøet
Dessverre er det ikke så helt sjelden at man kan møte på personer som gir uttrykk for at de har følt seg ekskludert og mobbet i sin barn- og ungdom, også i det kristne miljøet.

For en bevisst kristen, enten et halvvoksent barn eller en ung, som leser Guds Ord og som holder Ordet for å ha den høyeste autoritet i sine liv, kan usunn maktkamp føre til en utrolig stor konflikt inne i deres hjerte. De er på den ene side bevisste på at de ifølge Guds Ord som helhet og spesielt ifølge det fjerde bud selv  er skyldige til å adlyde sine foreldre, og også til det som læres i menigheten.  Men dessverre har de ofte bare fått høre den ene halvdelen av et viktig bibelsted som lærer om å underordne seg hverandre, slik Jesus underordnet seg under Faderen. Men da har det som oftest bare blitt sitert til hvordan de unge er skyldige til å underordne seg under de eldre. Og så stopper man der. Men i virkeligheten taler Peter like mye til både de yngre og de eldre, for det lyder:

  • “På samme måte skal dere unge underordne dere de eldste! Ja, dere skal alle underordne dere hverandre, og ikle dere ydmykhet! For: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde”, 1Pet 5:5.

Men samtidig som de legger merke til at bare den ene delen av Guds Ord ofte blir poengtert, kan de registrere mye og mangt som Bibelen forbyr av slikt som virkelig er usunt og destruktivt både for enkeltindivid og for menigheten som helhet. Og spesielt har man i visse kristne miljøer kanskje vært blinde for hva som både på kortere og lengere sikt skader barn og unge når de vokser opp. Selvsagt er det nok slik at de fleste på den tiden ikke forstod hva som på sikt var skadelig, og derfor ikke tok slikt på alvor. Eller så hadde slikt bare blitt til en naturlig del av en dårlig kultur, og som man ble blind for.

Slikt virket dessverre å ha gått under radaren til de som burde ha øyne til å se det, og som samtidig hadde ansvaret for å reagere, slik at det usunne kunne blitt tatt tak i og at man hadde fått en definitiv stopp på slikt usunt. For det er nok den eneste måte som forholdet blant menighetens medlemmer og mellom generasjonene  kunne bli opprettet på og bli åndelig sunt. Og kun da kunne rettferdigheten seire, nemlig når Guds Ord som helhet, inklusiv alle dets formaninger, blir adressert til alle og enhver. For Paulus skriver:

  • “Du som lærer andre, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du?”,  Rom 2:21.

Dessverre møter vi på alt for mange med bakgrunn i vår og i andre menigheter – ofte fra vår vekkelse –  som kan fortelle sine triste historier om slikt som de selv har måtte opplevde av uforstand, urettferdighet og av forskjellsbehandling.  Og vi som iblant får lytte til de som har opplevd seg ekskludert, kan registrere hvor mye slikt skader de som det gjelder.

Årsakene til “ekskluderingene” kan være så mange og så forskjellige. Som oftest har det nok ikke vært så mye til å begynne med. Kanskje kan det være at de ikke har blitt holdt som rette kristne, siden en eller begge foreldrene opprinnelig ikke hadde sin bakgrunn i samme menighet som de senere har blitt en del av. Og når slike i sin barndom og sin ungdom flere ganger får oppleve at de ikke blir integrerte, og i verste fall: At de vil gå fortapt, siden de ikke er “ektefødte” kristne, da forstår vi at slikt har blitt til en utrolig tung byrde for dem å bære. På min vei har jeg møtt flere av disse menneskene, og kjenner derfor til hvor mye slik åndelig uforstand har påført dem dem. At barn og unge i sin uforstand kan komme med slikt, er dypt beklagelig. Men så kan man kanskje spørre: Hvordan har de selv kunne kommet på slike tanker? 

Og hva som blir ennå vanskeligere for dem: Når de – etter å ha blitt godt voksen, kanskje middelaldrene – endelig våger å ta slikt opp med de som det gjelder, da blir det enten fornektet eller bagatellisert. Da opplever de at de ikke blir tatt på alvor, og at alt kanskje bare er deres feil. Og om de på grunn av de traumatiske  opplevelsene de har hatt, ikke lenger klarer å bli en del av den menigheten eller det kristne fellesskapet de lenge har vært en del av og har trivdes i, står de ofte innfor to valg. Det ene er å bryte med alt som kalles kristendom. Og det skjer ofte om de er opplært til at sanne kristne kun finnes i den menigheten de har forlatt. Og da lever de sine liv uten Gud og uten håp. For siden de har blitt så besvikne på kristne, identifiserer de Gud med kristne de har negativ erfaring med, og så tror de at Gud også er likedan. Altså har de interne menighetskonfliktene gitt dem et feil gudsbilde. Og siden de ikke har følt seg elsket av kristne, er det svært vanskelig å tro at verken Gud eller Jesus elsker dem. Ja, slik har faktisk mange det!

Den andre gruppen som har følt seg ekskludert og som har brutt med sin barndoms menighet, har 

men når ikke det skjer, … 

Andre ganger igjen er det gamle og fastlåste tradisjoner som fører til en åndelig død, og som stenger Jesus ute. I visse tilfeller kan det være at man svarer når Herren sier:

  • ”Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den” (Jer 6)

For slike kristne og for en slik menighet duger ikke Guds Ord lenger til lærdom og rettledning. Men da vil man selv være herre over sine liv og velge sin vei, selv om de ikke lenger vandrer på fredens vei, den som Herren vil at hans barn og hans menighet skal følge.

Menigheten i Laodikea var en slik menighet der det ikke lenger var plass for menighetens
grunnlegger og Herre. Jesus havnet på utsiden. Han ble stengt ute. Menigheten og dets
medlemmer var blitt stolte og så selvgode, og de var så rike at de ikke lenger trengte å be om noe. De hadde ikke behov for hjelp av andre kristne eller av Gud, siden de ikke lenger så sin egen fattigdom og sin hjelpeløshet. Når det gjaldt Guds og frelsen sak, var de blitt lunkne og likegyldige. For de var så overfornøyde med seg selv. Slik de var og slik de levde, slik burde også alle andre være. Ellers ble de ikke godtatte og integrerte. De som ikke underkastet seg, ble ekskludert og stengt utenfor det gode fellesskapet, slik også Jesus ble stengt på utsiden av den vellykkede menighets dør i Laodikea og han måtte banke på døren.

Det fortelles om en person som ble en kristen og som forsøkte å bli en del av den lokale
menigheten. Men den nyomvendte fikk stor problemer med å bli integrert, og følte å ikke
duge for de vellykkede i denne menigheten. Den nyomvendte klagde sin nød i bønn innfor
Herren, og bad: ”Herre Jesus, hjelp meg slik at jeg kan få del i fellesskapet og bli integrert
blant de kristne i denne menigheten”. Historien forteller at han fikk til svar av Jesus: ” Det er
faktisk lenge siden jeg også har fått slippe inn til dem”.

Menigheten i Laodikea er et bilde på selvgode kristne og på en menighet som anser seg som mye bedre og rikere enn alle andre. Men i Guds øyne var de både ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Men tross sitt frafall, ville Jesus gi dem mulighet til å omvende seg, slik at de igjen kunne få del i en bedre rikdom, en rikdom i Gud. Slik virker Guds kjærlighet!

Guds nåde er ny så lenge det heter i dag, og det fortsatt er nådens tid.
Nå er det våre hjertedører som Jesus vil banke på, og nå vil han vil være Herre i våre liv. Nå er det våre menigheter som han vil være Herre over, ved sitt Ord og ved sin Hellige Ånd. Nå er det våre øyne han vil åpne for å lede og fostre oss slik at vi kan leve i overensstemmelse med hans vilje. Han vil nå gi oss en levende tro og sin egen rettferdighets klær, slik at vi kan skjule vår nakenhets skam. Han vil gi oss sin Hellige Ånds øyensalve, slik at vi kan se hans vei og følge Åndens veiledning i troens lydighet. Og han vil gi oss del i den himmelske nattverd og i hans seier. Og om ikke dette er nok, vil han gi oss å sitte med ham på hans trone, likesom han og har seiret og satt seg med hans Far på hans trone.

Det får vi be om, Guds navn til ære og oss til frelse!

Henry Baardsen,
Alta

Profeten Malakia, Guds siste budbærer i GT. Han har også et viktig buskap til oss kristne i vår tid.

Profeten Malaki var den aller siste av alle profetene i GT. Han gjorde ingen vesen av seg selv. Egentlig vet man ikke om Malaki var et egennavn eller om det bare var en “tittel”. På hebraisk er hans navn “mal’ach” og på gresk “angelos”. Navnet betyr “min budbærer” og “engel”

Malaki hadde et dobbelt budskap til folket. Det bestod i å forkynne omvendelse og Guds nåde eller syndenes forlatelse. Han kan sammenlignes både med profeten Elias i GT og med døperen Johannes, han som var en “Malaki” eller en Guds budbærer og en veirydder for Jesus, og som virket i overgangen mellom GT og NT. 



Kort historikk over profeten Malaki’s samtid
Da jødene fikk anledning til å vende tilbake til sitt land etter 70 år i Babels fangenskap, var det bare en liten rest som valgte å reise hjem. De hadde sterke ledere, slike som Serubabel, Nehemias  og Esra. De var alle Guds menn som var preget av sterk gudstro og friskt pågangsmot. Dessuten var de dyktige ledere, hver på sine områder.  De inspirerte jødene til å bygge Jerusalems murer, portene, tempelet og de ulike alter beregnet for gudstjenesten og for Herren. Og de satte gudstjenesten i rett skikk slik at det behaget Gud, så Guds folk kunne tjene Herren både i sine hjerter og med sine liv. Disse Guds menn lyktes å få folket til å gjøre en viktig omprioritering ved å få dem til å prioritere Herren først, og først deretter kom deres egne behov og ønsker. Og det førte velsignelse med seg, i alle fall så lenge som de ledende og trofaste Guds menn levde og folket tjente Herren av et udelt hjerte.

Etter hvert som de gamle Guds menn og Herrens trofaste tjenere døde, vokste det opp nye generasjoner. De hadde ikke opplevd Guds alvor og hans vrede da han på grunn av folkets synd sendte dem til 70 års fangenskap i et fremmed land. Og de hadde heller ikke levd under de vanskelige kår i Babels fangenskap, og hørte heller ikke med til dem som fikk vende tilbake for å gjenoppbygge Jerusalem fra dets ruiner. De hadde verken vært med på å bygge bymuren,  byens porter, alteret eller Serubabels  tempel. Og de hadde ingen minner fra gledeshøytiden da Herrens tempel ble innviet. Men de var et folk som manglet viktige livserfaringer og som ikke hadde lært seg å sette sin lit til Herren under alle livets omstendigheter. 
Tempelet ble innviet år 515 f.Kr., mens Malaki virket i andre halvdel av 400-tallet. 


Presteskapet på Malaki’s tid som dårlige forbilder for  prestene i de kommende 400 år
Presteskapet ble i sin tid gitt til Levi stamme. Gud gjorde en pakt med dem, og om dem  sier Herren: 

  • “Den pakten jeg hadde med ham, var liv og fred, det ga jeg ham for at han skulle frykte meg. Og han fryktet meg og hadde ærefrykt for mitt navn. Sannhets lov var i hans munn, urett ble ikke funnet på hans lepper. I fred og ærlighet vandret han med meg, og mange omvendte han fra misgjerning. For en prests lepper skal bevare kunnskap, lov skal hentes fra hans munn, for han er sendebud fra Herren, hærskarenes Gud”,  Mal 2:5-7.

Men når det gjelder presteskapet på Malaki’s tid og i tiden etter det, tegner profeten ett annet og meget dystert bilde av presteskapet. Deres gudstjeneste bestod bare i egen ytre fromhet. De kjente ikke sin egen og heller ikke folkets synder. Når Herren ved profeten oppmuntrer dem til å omvende seg, svare de: “Hva skal vi vende om fra?” (Mal 3:7).  Og konsekvensen av det var at de derfor ikke selv verken kunne eller ville forkynte omvendelse til Herren. Og siden de ikke kjente eller innså sine egne synder, kunne de heller ikke lære Guds folk hvor farlig synden i virkeligheten er, og heller ikke oppmuntret de folket til å bekjenne sine synder i anger og bot, samt viktigheten med å søke Guds nåde.

Tidligere fryktet prestene Herren og hadde ærefrykt for ham (2:5). De kjente Gud som en hellig Gud, og respekterte de klare grensene Gud selv i sitt ord hadde satt. Og det gjorde at de kunne skille mellom rett og galt, hellig og urent, hva som behaget Herren og hva som forårsaket Guds vrede. Men slike “gode” prester var en svunnet historie på Malaki’s tid. 

På tross av prestenes og folkets åndelige forfall kaller Gud dem til å vende om til Herren. Men om de vender Gud ryggen, taler Herren meget sterkt til presteskapet:

  • “Dersom dere ikke vil høre og ikke legge dere det på hjertet, så dere gir mitt navn ære, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg sende forbannelsen mot dere. Og jeg vil forbanne deres velsignelser. Ja, jeg har alt forbannet dem, fordi dere ikke legger dere dette på hjertet. Se, jeg truer deres ætt. Jeg kaster møkk i ansiktet på dere, møkk av deres høytidsofre, og dere skal selv bli kastet opp i den”,  Mal 2:2-3. 

Profeten Malaki, den siste Herrens profet på 400 år, og før det levende Guds Ord ble borte fra folket
Etter at profeten Malaki avsluttet sin profettjeneste på 400-tallet f.Kr., opphørte all profeti. Ingen profet-røst hørtes i løpet av de neste 400 år, før døperen Johannes som den aller siste av GT’s profeter stod fram i ørkenen og ropte omvendelsens budskap til folket. Det var ingen bibelske bøker som ble skrevet, men kun de apokryfiske bøkene som dog ikke ble tatt med i de kanoniske skriftene.

Tenk! Det levende Guds Ord forsvant helt for 400 år, og det samme gjaldt sann gudsfrykt. Men religionen derimot, den levde og blomstret under gode vilkår. Prestene og folket tjente Gud, men ikke av et helt hjerte. De elsket ikke lenger Herren slik Moses hadde pålagt: “Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt”,  5Mos 6:5.


Prestenes ofringer behaget ikke Herren
På tross at prestenes og folkets gudstjeneste ikke behaget Herren,  hadde de fortsatt sine regelmessige ofringer og sin faste tempelgudstjeneste. Men offerdyrene deres hadde ofte ulike lyter, og oppfylte ikke de krav til feilfrie offerdyr som Gud krevde. Derfor var deres offer urene offer, og hele deres gudstjeneste unyttig. Derfor sier Herren:

  • “Og dere bærer fram slikt som er røvet, og dyr som er halte eller syke. Slikt bærer dere fram som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren“,  Mal 1:13.

Alle lyteløse offer i GT pekte fram mot Jesu fullkomne offer på Golgata
Vi bør merke oss at alle de rene lyteløse offerdyr som Herren hadde påbudt å ofre på alteret, pekte på Bibelens hovedperson, på Guds Lam Jesus Kristus. Intet annet offer duger for Gud! Og dette skjedde ved Kristi fullkomne offer da Jesus gav sitt eget liv som et fullkomment synd- og skyldoffer for våre og for hele verdens synder, og sonet dem fullkomment, slik at det behaget Gud.

Intet  annet enn Kristi dyrebare blod, blodet av et feilfritt og lyteløst lam, kunne kjøpe oss fri (1Pet 1:19) eller gi oss barne- og arverett hos Gud sammen med vår Frelser Jesus Kristus.  I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom (Ef 1:7). Denne forløsning kalles for “en evig forløsning” (Heb 9:12), og dette Kristi offer ble gitt “en gang for alle”. 

La oss derfor minnes: Dette offer duger for Gud! Vi bør derfor be Gud om nåde, slik at dette Gud-velbehagelige offer skulle være vårt eneste håp og vår trøst i liv og død. 


Ofring av dyr med ulike svakheter slik prestene gjorde, var synd innfor Herren
Prestene på Malaki’s tid gjorde ikke forskjell på offerdyr med lyter, d.v.s. med ulike feiler og mangler og på offerdyr uten lyter, slik Gud krevde. For disse troløse prestene var alt like bra. Det var spesielt når noen hadde syndet, eller for synd i sin alminnelighet, som de ofret til Herren. Og håpet var at Gud skulle ta imot disse ofrene og ha behag i dem, og heller ikke tilregne dem deres syder. Men dette var innfor Herren, og også for profeten Malaki, bare et tomt selvbedrag som ikke hadde noen  som helst åndelig betydning eller verdi.  Derfor sier Herren:

  • “Men dere vanhelliger mitt navn ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd. Og dere sier: Å for et strev! – Dere blåser foraktelig av det, sier Herren, hærskarenes Gud. Og dere bærer fram slikt som er røvet, og dyr som er halte eller syke. Slikt bærer dere fram som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren. Forbannet være den som farer med svik, den som har hanndyr i sin buskap og gjør et løfte, men likevel ofrer et dyr som har lyte. For jeg er en stor konge, sier Herren, hærskarenes Gud, og mitt navn er fryktet blant folkeslagene”,  Mal 1:12-14.


Ikke noe annet enn Krist offer og hans forsoningsblod duger innfor  Gud. Derfor burde  heller ikke noe annet enn Kristi fullkomne offer duge for oss!
Å komme fram for Herren med urene offer, er ensbetydende med å ringeakte Herren og å trampe Kristi verk under sine føtter. For oss er det ensbetydende med å søke Guds nåde og syndenes forlatelse i noe annet enn gjennom det fullkomne offer som Jesus Guds Lam ofret for våre synder på Golgata. For kun Kristi rensende blod kan utslette våre synder. Og det er bare det offeret som duger innfor den hellige og rettferdige Gud. Vår anger, vår oppriktighet, vårt alvor og vår syndsbekjennelse duger ikke innfor Gud som noen delbetaling for våre synder. Men det gjør bare Kristi frelsesverk på Golgata. 

Vi bør minnes at vår rettferdighet er personen Jesus Kristus, og han alene. Og når vi tar imot ham og alt som han eier ved troen – som også er en Guds gave – lyder Guds Ord:

  • “Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens”, 1Joh 2:2. Dessuten vitner skriften:
  • “Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn”, Apg 10:43.

Hvor er da vår ros og vår fortjeneste. Det er utesluttet! For vi bør minnes hva Skriften vitner om våre gjerninger:

  • “Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort”, Jes 64:5.

Grov misbruk av nøkkelmakten, og farlig begrensning av den Hellige Ånds virkefelt
Også som kristne kan vi ta feil! Selv om  anger, syndsbekjennelse og ordet om syndenes forlatelse – eller nøkkelmakten – er svært nyttig og viktig, kan også vi som kristne gjøre det til “den trange port” som vi i vår uforstand prøver å kontrollere. Nøkkelmakten – hvor bibelsk og viktig den enn er – kan dessverre misbrukes, har blitt misbrukt og kommer mest sannsynlig til å bli misbrukt på noen måte. Slikt skjer dessverre også innen bibeltro og konservative menigheter. I verste fall kan vi legge inn ulike minstekrav og vilkår som var helt fremmede for Jesus og for apostlene, før vi velger “å slippe inn noen gjennom den trange port” og før vi lar dem fullverdig bli integrert i det kristne fellesskapet. Blant slike “tilleggskrav” kan nevnes a) hvilke personer som forvalter løsenøklene, b) hvilke kristne menighet det skjer i, c) hvilke gren av for eksempel en vekkelse det skjer i osv. Slike konkrete eksempler kunne jeg nevne flere på. Alle disse “egne tillegg” beviser bare at de som stiller slike tilleggsvilkår, ikke helt har fattet dypheten i Guds suverenitet og i hans nåde. Men i stedet fokuserer på egne snevre tradisjoner og sedvaner.  Slik er kristendommen for dem, og slik må det også være for alle andre!

Gud har for dem blitt til en relativ Gud, en som kan plasseres inn i sitt eget tankesett, og som virker å måtte begrense seg innen de rammene som de som begrensede mennesker setter. Det virker som om man ønsker å plassere den allmektige Gud i et bur for lettere å kunne ha oversikt og kontroll.

Men dessverre, en slik gud er ikke “den høyeste Gud (1Mos 14:8), “den allmektige Gud” ( 1Mos 17:1), “den veldige Gud” (Jes 9:6) og “hærskarenes Gud” (1Sam 1:3). For himmelens Gud kan absolutt ingen mennesker begrense eller kontrollere etter hva vi mener oss å forstå og å tenke.

Et argument som jeg ved flere konkrete tilfeller har støtt på, og som for meg virker å være noe av det aller farligste og mest skadelige, er når noen kristen påstår eller tenker følgende: “Den eller de som noen personer har blitt kristen gjennom, og som har stadfestet for dem evangeliets løfter og syndenes forlatelse, har ikke den Hellige Ånd”. Så dermed har de heller ikke fullmakt til å løse noen fra deres synder.

Ja dessverre, slik tenker og sier også noen. Og deres logiske argumentasjon går ut på følgende: Der hvor den Hellige Ånd ikke er nærværende, der er heller ikke den treenige Gud nærværende. Og da gjelder ikke syndsforlatelsen og løsenøklene innfor Gud. Etter en slik tenkning blir evangeliets løfter og nøkkelmaktens bruk bare til tomme kraftløse ord, uten noe reelt innhold. Så dermed har de som har trodd seg å ha blitt kristne ved å høre og å tro evangeliet, tross det ikke blitt rette Guds barn og er dermed ikke født av Ånden. Men de står fortsatt utenfor porten uten virkelig å ha del i det evige livet. 

For meg, som selv personlig har opplevd dette  helt konkret slik som jeg ovenfor beskriver, er slikt det absolutt farligste argumentet som vi kristne han ta i vår munn, og er en av de mest skadelige tankene vi kan tenke i vårt hjerte. For når vi gjør det, plasserer vi oss selv i Guds sted, og tror oss å kunne kontrollere den Hellige Ånds virkninger.

Dessverre har vi i flere omganger måtte kjempe mot en slik åndelig villfarelse i vår vekkelse. På 1800-talles andre halvdel fantes det flere nidkjære personer, og også noen predikanter,  som spredde en slik ubibelsk lære innen læstadianismen. Johan Raattamaa og de aller fleste predikantene på den tiden tok på nytt og på nytt opp kampen mot denne surdeigen, og de erklærte den som ubibelsk. De trodde at de hadde klart å sette en endelig stopper for denne villfarelsen, men dessverre. På tross av deres iherdige kamp mot denne villfarelse, har denne vranglære vist seg å ha en utrolig stor overlevelsesevne, og har dukket opp i ulike varianter med jevne mellomrom helt inntil våre dager og til våre områder. 

På 1800-tallet kalte de denne spesielle lære for “tre-alens læra”. De som framsnakker denne spesielle lære, forsøker på en måte å begrense Guds suverenitet. Og de tenker begrensninger a) i forhold til det skrevne og b) det leste Guds Ord, c) til Guds mulighet til å virke utenom det forkynte Guds Ord og til sist og det mest ytterliggående: d) Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare gjennom den læstadianske menighet. Og de tenker at det kun er der man kan bli rette Guds barn og få del i den Hellige Ånd og i frelsen. Ja, dessverre! Slikt finnes fortsatt, men heldigvis i svært begrenset grad.

Ved å følge lenkene nedenfor, kan du lese mer om den kamp som den læstadianske vekkelses første ledere kjempet mot denne villfarelse allerede på 1800-tallet og i 1909, men også om mine personlige erfaringer i mitt konkrete møte med slikt.


Argument for ikke å søke forsoning: “To ånder kan ikke forenes”
Når man tar i bruk et argument mot at kristne som av ulike grunner har vokst fra hverandre ikke kan forsones siden de ikke har samme ånd – eller i verste fall: de andre har ikke den Hellige Ånd – virker det som om de onde kreftene har overtaket. Da er likesom alle forsøk på forsoning nytteløst, uansett hvor sammenfallende det kristne læregrunnlaget er. Da rekker det ikke med at man lærer likt om hvordan Gud rettferdiggjør en synder, lærer likt om omvendelsen og syndenes forlatelse og lærer likt om det kristne livet ledet av den Hellige Ånd. Bruker noen av partene argumentet om at man ikke har samme ånd og derfor ikke kan forenes, vil alt på en gang  blokkere seg og all håp for forsoning dør ut. 

Det virker for meg noen ganger som om det er en ulempe at man hører til samme vekkelse. Utrolig, men sant! Og det verste av alt: Da tenker man lett at den Hellige Ånd kollektivt er knyttet opp mot bare den ene gruppen, og at den ikke er virksom i den andre. Heldigvis er det svært få som våger å gi uttrykk for slike tanker, men tross det skinner det iblant i gjennom at noen tenker slik. Viljen til å søke forsoning er i alle fall ikke sterkt nok tilstede til at det kan bli forsoning. Denne usunne tenkingen kan vi dessverre møte på, og slike tanker om å begrense den Hellige Ånds virkeområde lever fortsatt, kanskje nærmere enn vi våger å innrømme.


La oss ta lærdom av Malaki’s bok
Etter å grundig har lest profeten Malaki’s bok, innser jeg at slikt som er nevnt ovenfor og som gjelder oss og vår tid, også bør regnes til de “urene offer” som ikke behager Herren, men som bør renses bort. Og slikt bør vi også våge å løfte fram og granske i Guds Ords lys.

Prestene og Guds folk på Malaki’s tid, valgte å fortsette med sine urene offer. De ville ikke omvende seg, for de våget til å med å spørre av Gud: “Hva skal vi vende oss om fra?” For dem var menneskebud, egenrettferdighet og gamle tradisjoner det viktigste å bevare. For det var nettopp i det som deres “kristendom” bestod i. Men konsekvensen av deres forherdelse var at Gud vendte dem ryggen. Så dermed fortsatte de med sin døde religionsutøvelse i 400 år, men til ingen nytte. Og til slutt utviklet det seg til den ytterliggående form for fariseisme og egenrettferdighet som Jesus måtte ta opp kampen mot. Og de var og ble Jesu aller bitreste fiender. Slikt bør også vi ta lærdom av, og å gjøre alt som står i vår makt for å unngå!

13.12.2020
Henry Baardsen
Alta


 

Andakt: Jesus banker på. Vil du åpne for å slippe han inn?

Vi har nå kommet inn i et nytt kirkeår. I dag er det første søndag i advent. Ordet advent betyr ankomst eller komme. Bibeltekstene forteller oss om Jesu komme. Først gangen kom han for litt over 2000 år siden. Han kom for å frelse. Men det var ikke så mange da som tok imot ham. Han var for de fleste ikke den frelser som de hadde håpet på. For han kom i ringhet og i ydmykhet, og fra det foraktede Nasaret, og det tok de anstøt av. De ekskluderte han fra de teologisk lærdes selskap, og utestengte ham fra sine hjerter og sine liv. Han kom  til sine egne, til jødene, men hans egne tok ikke imot ham. Men til alle som tok i mot ham, gav han rett/kraft til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Og noen av de som tok imot Jesus til frelse, var hedninger fra Laodikea i dagens Tyrkia. Og av Guds nåde ble de kristne og begynte sine liv i Jesu etterfølgelse. Men etter hvert svalnet deres kjærlighet til Jesus og det kristne misjonsarbeidet, og de fikk nok med seg selv og sine egoistiske liv. For de var meget rike! Og timelig rikdom førte med seg at de ble åndelig rike, noe som på sikt ble til en snare for dem. De kom bort i fra Gud og fra Frelseren Jesus og fra fellesskapet med ham!



Jesus ble utestengt fra menigheten og fra de kristnes liv
De kristne i menigheten i Laodikea var på mange måter en spesiell menighet. De kaltes for kristne, og var svært fornøyd med deres liv. Men hos dem var kristen ydmykhet helt ukjent. De trodde seg å være gode og vellykkede kristne, og følte at alt i deres liv og i deres menighet var slik det burde være. Men så feil kunne de ta. De trodde de så, men i virkeligheten var de blinde. Ydmykheten var byttet ut med åndelig stolthet og selvgodhet. Og de sa: Jeg er rik, jeg har overflod og ingen nød (Åp 3:17). 

Når Jesus, hans om har øyne som ser alt og som kjenner alles hjerter, vurderte dem, tegner han av dem  et helt annet bilde enn slik de selv vurderte det. Det var slettes ikke positivt, men derimot svært nedslående. De hadde kommet bort fra han som er Veien, Sannheten og Livet. De var egentlig blitt åndelig døde. I stede for å være innenfor, slik de selv trodde de var, var de havnet utenfor. Og i stedet for at Jesus var i deres hjerter og midt i blant dem i deres menighet, var han blitt stengt på utsiden av menighetens dør. Tenk hvor dramatisk det var for dem. Og hvor feil kunne de jo ikke ta. De hadde ikke bedt Gud om å ransake deres hjerter og å prøve dem (Salm 139:23). Og heller hadde de verken evne til selvransakelse eller kunne prøve seg selv. Og hva var grunnen? De hadde forlatt Guds Ord. De hadde glemt Jesus, han som først og aller mest hadde elsket dem. Og siden de ikke kjente sine synder, bekjente de dem heller ikke verken for Gud eller mennesker som de hadde syndet mot. Så dermed hadde de heller ikke behov for Guds nåde og syndenes forlatelse. Ordet nådetigger var et fremmedord for dem. De hadde det for bra til det. Siden Guds lov ikke hadde fått gjøre sin gjerning i dem, kjente de ikke sin synd. Og av den grunn smakte heller ikke evangeliet for dem, det som forkynner om Jesus, synderes venn. Han ble rett og slett stengt på yttersiden. De ønsket ikke å gi ham hedersplassen eller høyeste prioritet. For faktisk betydde Jesus så lite for dem at han i praksis ble ekskludert fra deres vellykkede menighetsliv. Den som har opplevd noe tilsvarende, hen kanskje tenke seg hvordan det måtte kjennes for Jesus. For slik det var for jødene, slik var det også for menigheten i Laodikea: Han kom til sinne egne, men hans egne tok ikke imot ham. 


Jesus vender tilbake til menigheten i Laodikea og banker på
Denne fortellingen kan vi lese i Åp 3:20-22. Det er Jesus selv som åpenbarer dette for sin apostel Johannes. I første del av vers 20 leser vi: “Se, jeg står for døren og banker”. Det var altså ikke plass for Jesus innenfor døren. Han hadde på utsiden, siden alt annet hadde blitt for viktig for dem, selv om han egentlig var menighetens Herre. Ja, slik kan det gå når vi kristne prioriterer feil. Da blir det ikke plass for Jesus i våre hjerter. 

De kristne i menigheten i Laodikea hadde blitt lunken, eller likegyldig. De levde på to veier samtidig, og med et delt hjerter. I stedet for å være kristne, var de blitt religiøse. Selv mente de at de var åndelig rike. De hadde alt i overflod, og trengte heller ikke til noe. Deres materielle rikdom smittet også over på det åndelige, og dermed ble Jesus og ydmyk kristendom helt borte. De opplevde ikke at de var syndere, og Guds pakt og Jesu verk på Golgata betydde etter hvert mindre og mindre for dem. Egentlig hadde de vendt Gud ryggen og kommet på avstand til Jesus. 

Men på tross av sitt frafall og sin bedrøvelige situasjon elsket Jesus dem, selv om han måtte stå på utsiden av døren. Og han håpet å få komme inn. Men, som noen har sagt det: Hjertedøren må åpnes fra innsiden. For Jesus tvinger ingen. Aviser noen han, respekterer han den. Men så brister han av kjærlighet til den som ikke vil ha noe med han å gjøre, og så søker han den bortkomne opp igjen. Og det skjer på nytt og på nytt. Invitasjonen fra Guds side står alltid åpen. For han er KJÆRLIGHET, derfor viser han også en hjertelig kjærlighet og omsorg. Og så banker han på hjertedøren på nytt og på nytt. Det gjorde han til meg i mange av mine beste ungdomsår, helt til han til slutt vant mitt hjerte. For da han med sin kjærlighet møtte lengselen i mitt hjerte om å bli et Guds barn, ble jeg for svak til å stå imot. Og denne lengselen etter Gud, virket til omvendelse. Og det takker jeg Gud for. Jeg angrer absolutt ikke på at jeg lot Gud virke omvendelse i meg. Det var så stort som om jeg fikk begynne et helt nytt liv og bli født på nytt, og det var nettopp det som skjedde. Ja, Gud er i sannhet god. Hans navn være priset! 

Kjære venn som leser dette. Jesus elsker deg så inderlig, uansett hvordan du har mislyktes og prioritert Jesus bort. Det er aldri for sent, selv om du skulle  å si som en av mine elever en gang sa: “Jeg har tatt så dårlig vare på arven”! Slik var det også for den fortapte sønn. Men i sin kjærlighet speider hanns Far etter den bortkomne i håp om å få forbarme seg og å tilgi. Og det ble virkelig et velsignet møte! Slik er Jesus også overfor deg. Tro det! Ta til deg løftene i Guds Ord! Svar, når Jesus kaller på deg og banker på din hjertedør: Ja, jeg vil! Og da kan du være sikker på at det blir en gledesfest. Da vil all din urenhet og synd bli vasket bort. Alt, 100 %. Den kraften finnes i Ordet og i Jesu blod. Og da kommer Jesus inn til deg og vil holde nattverd med deg og du med ham. Når det skjer, vil evangeliets kraft virke en ny fødsel. Alt blir nytt! Du vil få nye kristne venner. Du vil få del i et kristent fellesskap. Hele livet ditt vil få en ny mening og et nytt innhold. Din livsretning vil da bli livets vei oppover, med himmelen som mål.

fortsetter..

 

“Bibelen fra perm til perm” – Åp 20:1-7 om de tusen år

“Raamattu kannesta kanteen”, eller på norsk “Bibelen fra perm til perm” er et finskspråklig program der den finske radiopastoren Jukka Nurvanto tar tilhørerne med på en reise gjennom hele Bibelen. Nurvanto er lutheraner, og ble vigslet til  prest i den finske evangelisk lutherske kirke i 1988. Hans bibelutleggelser sendes også regelmessig i radio DSF. Jeg har lyttet til hans program i en årrekke, og etter min vurdering er hans lærdommer både bibelske og pålitelige.

Personlig kjenner jeg ikke Nurvanto, men jeg har en gang vært på samme storforsamling i Kalajoki. Nurvanto er født i Posio i Nord-Finland, og hans onkel har jeg møtt flere ganger på møter i Luleå fridsförening. 


Jukka Nurvantos forklaring over Åp 20:1-7
I Åp 20 nevnes “1000 år” seks ganger i de syv første vers. Ut fra dette svært begrensede tekstmaterialet har kristne – men også svært mange andre religiøse trossamfunn – gjennom hele den kristne historien laget svært mange og spekulative alternativ for det som de kaller for “tusenårsrike”.  Et ytterliggående eksempel er Jehovas vitners lære om tusenårsriket. Som en parentes kan jeg nevne en datter av en kjent kristen dame fra menigheten vår som var på døra hos oss. Hun hadde allerede utsett vakre Mathisdalen i Alta for stedet hvor hun skulle bo. Illustrasjonene Jehovas vitner hadde laget og som hun ville gi meg, gjorde at hun helt vilt så for seg sin egen framtid her på jorden. For hun skulle nemlig ikke til himmelen, for dit var det bare de 144 000 som skulle få komme!

Bibelen selv nevner ifølge Nurvanto ikke noe som gir grunnlag for en slik lære. Derimot er Bibelen forbausende taus om denne sak. Nurvanto sier at når det står “1000 år” , er det ikke ensbetydende med et framtidig tusenårsrike her på jorden, slik svært mange så overbevisende gir uttrykk for. Men 1000 år gir uttrykk for en lang tidsperiode, som ikke trenger å stemme overens med vår tidsregning. Nurvanto gjør oppmerksom på at Åp 20 er et endetidssyn som Johannes fikk se, og som derfor ikke kan betraktes som et kronologisk hendelsesforløp som skal tolkes bokstavelig. Når han gjennomgår teksten, virker det ikke som om han har et forutfattet syn om at det vil komme, eller at det ikke vil komme en framtidig spesiell tid på 1000 år. Han bruker heller ikke gammeltestamentlige eller andre bibelsteder for å bevise  eller motbevise de ulike syn. Men han tar utgangspunkt i synet som Johannes fikk se i Åp 20, og forklarer ord og uttrykk fra teksten med klare skriftsteder, slik han forstår det.



Jukka Nurvantos forklaring av uttrykket “den første oppstandelse”
Når et mennesker lever et liv uten å ha del i frelsen i Jesus Kristus og “uten håp og uten Gud i verden” (Ef 2:12), kaller Bibelen dette for å være åndelig død. Men når et slikt menneske får høre evangeliet, og Gud gir en levende tro og den Hellige Ånd, blir dette menneske reist opp med Kristus (Kol 3:1), og blir et Guds barn. Det får da del i det nye oppstandelseslivet med Kristus, og begynner nå et nytt liv i Kristi etterfølgelse, ledet av den Hellige Ånd og fremfor alt i lydighet til Guds Ord. Ofte har dette blitt forklart som å ha del i ” den første oppstandelse”. 

Men når Jukka Nurvanto i “Raamattu kannesta kanteen” forklarer dette begrepet i forbindelse med Åp 20:1-7, kjenner også han ovennevnte forklaring, men sier at denne forklaringen ikke passer helt inn i tekstsammenhengen fra Åp 20 og med helheten i Johannes Åpenbaring. Derimot har han følgende forklaring:

 Åp 20 forbinder “den første oppstandelse” med martyrene som det fortelles om i vers fire:

  • “Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år”.

Ifølge Nurvanto fikk martyrene komme til himmelen samtidig som de døde. De fikk komme hjem dit Kristus var, der han satt ved Faderens høyre hånd. Det samme var dessuten tilfelle med flere andre som Bibelen forteller om, slik som for den angrende og troende røveren på korset.

  • “Og han (Jesus) sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!“, Luk 23:43.

Også Paulus hadde det syn at han skulle få være med Kristus like etter at han døde. Han sier i Fil 1:23:

  • Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre”, Fil 1:23.

Ytterlig ett bibelsitat viser Nurvanto til, og det er Jesu ord om den fattige Lasarus som fikk komme til Abrahams fang da han døde:

  • Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams fang. Men også den rike døde og ble begravet”, Luk 16:22.

Med støtte i ovennevnte bibelsteder og fra tekstsammenhengen i Åp 20:1-7, gjør Nurvanto den tolkning at “den første oppstandelse” som det der siktes til, er når martyrene og andre som dør i Kristus får komme hjem til Kristus og til himmelen. Det er dette som siktes til når vi leser om de som hadde del i  “den første oppstandelse”.


Martyrenes sjeler ble levende, og de hersket sammen med Kristus i 1000 år
Når en kristen dør, blir legemet lagt i graven. Sjelen derimot flytter hjem til Gud, slik Nurvanto og mange andre tror.  Først ved de dødes oppstandelse, når Jesus kommer for å hente sine egne hjem til himmelen, blir sjelen forenet med det nye oppstandelses- eller herlighetslegemet. Dette kaller Bibelen for et “åndelig legeme” (Kor 15:44), for forvandling til å bli lik Jesu herlighetslegeme (Fil 3:21) og for å bli Jesus lik (1Joh 3:2). 

Da Lammet i Åp 6 åpnet det femte seglet, var martyrene  allerede blitt levende. Vi leser:

  • “Og da Lammet åpnet det femte seglet, så jeg under alteret deres sjeler som var blitt slått i hjel for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de hadde”.

De mintes alt de hadde måtte lide for Jesu navns skyld, og hvorfor de måtte dø ved halshugging av Jesu fiender og på grunn av Satans forførelser. Derfor ropte de med høy røst og sa:

  • “Herre, du hellige og sannferdige! Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden? Og det ble gitt hver av dem en lang, hvit kappe. Og det ble sagt til dem at de skulle slå seg til tåls ennå en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og brødre var fullt, de som skulle bli slått i hjel likesom de selv”, Åp 6:9-11.

I synet som Johannes fikk se i Åp 20, var tallet på martyrenes medtjenere og på deres brødre allerede fullt. Det skulle altså ikke bli flere martyrer. Dragen, den gamle slangen som er djevelen og Satan (Åp 20:2-3) var allerede innestengt i avgrunnen, og segl ble satt over han for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene, før de tusen år var gått. Derfor trengte ingen kristen lenger å frykte for martyrdøden. Nå var tiden endelig kommet for at Herren, den hellige og sannferdige, skulle hevne martyrenes blod på dem som bodde på jorden. Nå trengte ikke martyrene lenger å slå seg til tåls eller å være utålmodige. For nå skulle de selv få delta i denne hevnen sammen med Kristus. For de var nå blitt levende, og skulle herske sammen med Kristus i tusen år (Åp 20:4).

Ifølge Jukka Nurvanto er det intet som tyder på at martyrene hersket eller skal komme til å herske sammen med Kristus her nede på jorden, eller at det skjedde/skal skje i et framtidig jordisk fredsrike, slik det så ofte læres i våre dager. De gammeltestamentlige bibelstedene som i beste fall kan tyde på det, passer i alle fall like godt for evangeliets tid og for de som har tatt i mot Fredsfyrsten Jesus i sine hjerter og som ved Ånden lever sine liv i Kristi etterfølgelse. Derimot tror han at stedet hvor de og Kristus hersker fra, er himmelen.

Martyrenes døde legemer var ikke blitt levende, eller rettere sagt forvandlet. Dessuten var de jo blitt halshogd (Åp 20:4). Og sine nye herlighetslegemer hadde de ennå ikke fått, siden den endelige dom og de dødes oppstandelse hadde heller ikke vært. Men deres sjeler var allerede kommet hjem til himmelen, og nå så Johannes dem under alteret (Åp 6:9). Derfor var de Kristi meddommere som regjerte sammen med Kristus i 1000 år. Dette er Nurvanto rimelig overbevist om, slik jeg forstår han. Det er nemlig dette som i alle fall kan leses ut fra teksten i Åp 20. All annen utleggelse er derfor usikker.


Hva sier Bibelen om de som skal herske som Guds og Kristi prester?
I mange ulike sammenhenger nevner Jesus at hans apostler skal få sitte på 12 troner og få dømme Israels 12 stammer. 

  • “Jesus sa til dem: Sannelig sier jeg dere: I gjenfødelsen – når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone – da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer“, Matt 19:28.

Og hos Lukas sier Jesus til sine disipler og apostler:

  • “Jeg overgir riket til dere, slik som min Far overga det til meg, for at dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer”, Luk 22:29-30.

Til menighetens engel i Laodikea lover Jesus:

  • “Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg òg har seiret og har satt meg med min Far på hans trone”, Åp 3:21.

Noe av det samme som Jesus talte om i bibelsitatene ovenfor, skriver også apostelen Paulus et par steder, bl.a.:

  • “Eller vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis nå verden skal dømmes av dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste saker?“, 1Kor 6:2.
  • “Holder vi ut, skal vi også herske sammen med ham. Fornekter vi, skal også han fornekte oss”, 2Tim 2:12.

Når Nurvanto taler om det åndelige og det kongelige presteskapet, forklarer han at dette skjer her i Guds rike, og at forvaltningen av dette presteembetet skjer ved  evangeliet som blir forkynt. For det er ved evangeliet som Gud og Kristus regjerer. Slik tenker også Luther. Men samtidig forbinder Nurvanto det kongelige presteskap med Åp 20:4, og med de som skal herske/hersket sammen med Kristus i tusen år. 

Slik Nurvanto utlegger det, er det sannsynligvis ikke bare martyrene som skal herske og regjere sammen med Kristus, men også andre hellige, slik Jesus med klare ord sier til sine disipler og til de tolv apostlene. Også de ble martyrer som måtte gi sine liv for Jesu navns skyld, bortsett fra apostelen Johannes som døde en naturlig død. Men fortsatt – tenker Nurvanto – skal de ikke herske og regjere her nede på jorden i et framtidig tusenårsrike. Men de skal, slik Jesus sier det ovenfor, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer. Og som kjent sitter jo ikke Jesus på sin herlighets trone her nede på jorden, men ved sin Fars høyre side i himmelen. Og det er ved hans trone Jesu apostler skal sitte når de skal dømme Israels tolv stammer, slik Jesus sier i Matt 19.

Og det er noe helt annet enn at de skal komme ned til et jordisk tusenårsrike for å dømme Israels tolv stammer her. For heller ikke de har fått sine himmelske nye legemer. I så tilfelle  måtte de jo dømme Israels stammer uten legemer, men bare i sine sjeler.


Sluttord
I sluttordene til en artikkel om de ulike endetidssyn, skriver Guttorm Raen noen tankevekkende ord om hvor vanskelig  det er å få innsikt i hva og hvordan ting skal skje i den siste tiden før Jesus andre gangen skal komme tilbake:

“Jeg har stundom tenkt på et bilde i forbindelse med dette. Før de store oppdagelsesreiser omkring midten av det nittende århundre var det indre av Afrika ukjent land. En visste – eller ante – at det fantes en eller flere store innsjøer og fjell, men hvor mange og hvor de lå i forhold til hverandre, var det nokså mange ulike meninger om. Derfor er kart fra før den tiden svært ulike og unøyaktige. At det fantes høye fjell og store innsjøer, var klart, men plassering og størrelse ble først tydelig da noen reiste inn og fikk sett dem. Omtrent slik er det med endetidsbegivenhetene. Hovedtrekkene er klare ut fra Bibelen, men detaljene forstår vi ikke før tiden er inne. Vi skal ikke gi oss til å spekulere og komme med bastante påstander om detaljene, men holde fast ved og forkynne grunnelementene: Jesu gjenkomst, oppstandelsen, “livets to utganger” – evig død og evig liv – og det at Gud skal skape en ny himmel og en ny jord”.

Slik jeg tenker, har Gud med hensikt skjult de fleste detaljene som gjelder endetiden, kanskje derfor at vi kristne ikke skal ha for mye fokus på det. For detaljene er jo tross alt ikke viktige for oss. Helt sikkert ville Jesus og apostlene Johannes og Paulus kunne ha lært mye mer detaljert om endetidshendelsene, men det valgte de ikke å gjøre. Men en ting hadde de hovedfokus på, og det var at vi alle skal være rede når Jesus kommer tilbake, og at vi da skal finnes våkne og ikledde Kristi rettferdighet. Da spiller det ingen rolle i hvilke nattevakt brudgommen enn kommer, bare det at brud og brudgom skal få feire Lammets bryllup sammen i den himmelske bryllupssal. Det får også vi be om!


 

En av Bibelens mest innholdsrike forbønner

En av Bibelens mest innholdsrike forbønner finnes skrevet i Kolosserbrevets første kapittel. Denne bønnen ba apostelen Paulus for de nyomvendte kristne i Kolossæ, sannsynligvis mens han satt fengslet i Rom på begynnelsen av år 60. Paulus hadde selv aldri besøkt den menigheten, men tross det var de kristne der like kjære for han. Menigheten ble trolig grunnlagt da en av Paulus’ kjære medarbeidere  ved navn Epafras, som man mener kom til troen gjennom Paulus forkynnelse av evangeliet i fengselet i Efesos . Altså var han en Paulus’ medfange (Filemon 1:23).
 

Paulus’ medfange fra Kolossæ blir en kristen, og grunnlegger menigheten der 
Senere reiste han hjem til Kolossæ i dagens Tyrkia, for at han der skulle forkynne evangeliet om Kristus, og om frelsen i ham.
 
Tross at tilhørerne i Kolossæ i utgangspunktet var hedninger, ble de lydhør for evangeliet når det ble forkynt for dem. Deres ører var åpne og ordet som ble forkynt gikk rett til hjertet.  Og Ordet fant rom i deres hjerter og virket ved dets kraft (Rom 1:16). Slik ble de ved Guds under ble fridd ut av mørkets makt og satt over i Guds elskede Sønns rike (Kol 1:13). Ja, Gud er virkelig god! Nøyaktig det samme skjedde med meg for snart 49 år siden, og det samme har skjedd med mange andre. Omvendelsen er Guds verk. Først når han får omvende oss, blir vi rett omvendt (Jer 31:18).
 

 
Forbønn for de kristne i menigheten i Kolossæ,  og for deg og meg
Selv om de nyomvendte i Kolossæ hadde blitt Guds barn, hadde de tross det behov for de kristnes forbønner. Paulus skriver til dem: “Vi takker alltid Gud vår Herre Kristi Far, når vi ber for dere”. Og innledningen til hans hans forbønn lyder:
 
  • “Derfor har vi heller ikke holdt opp med å be for dere, like fra den dagen vi fikk høre om det. Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud, og blir styrket med all kraft etter hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet”, Kol 1:6-12.

Vranglæren i Kolossæ, var det gnostisisme?
Menigheten og de nyomvendte i Kolossæ var hardt angrepet av en helt spesiell vranglære. De hadde ubibelsk lære om Gud og om Jesus, og dermed hadde de feil gudsbilde. Etter deres syn fantes det en god Gud og en ond Gud. Og Jesus var ifølge dem ingen Gud, bare en profet. De fornektet treenigheten, slik mange også i dag gjør. 

Og de opphøyet egoet og menneskets egen mulighet til å kunne oppnå kontakt med “Gud” og å kunne bli frelst dersom man tilhørte de “innvidde” som de selv representerte, og ved det som de feilaktig kalte for “visdom” , “kunnskap” og “innsikt”. Disse vranglærere infiltrerte menighetene ved sin visdomslære (Kol 2:8), og kaltes for gnostikere.
 
I flere av Paulus’ brever, men særlig også i Johannes’ brev tar de opp kampen mot denne formen for vranglære. Og det samme gjorde også flere andre kristenledere i de første århundre, derfor at de med sin tildekte vranglære fanget mange godtroende kristne, som derfor lot seg forføre. En av dem var en av oldtidens mest betydelige teologer, biskop Ireneus (år 125-200). Jeg har 2-3 av hans kampskrifter mot dette kjetteriet.
 
I Paulus’ forbønn i teksten ovenfor, kan vi merke hvor viselig Paulus vil beskytte de kristne nettopp mot gnostisismens vranglære. De tilbød en dypere og mer åndelig innsikt og kunnskap enn det som Jesus og apostlene forkynte – trodde og påstod de. Og for å kunne få del i denne høye åndelighet, måtte de kristne først overgi seg til disse “overåndelige” menneskene, og åpne seg for “det nye”.
 

 
Deler av dagens vranglære påminner om forholdene på apostlenes tid
Hva er dette annet enn alt det som vi møter i dag gjennom New Age, gjennom skjult hinduisme, gjennom alt alternativt og gjennom all form for nyreligiøsitet som florere rundt oss i våre dager, også delvis i våre sammenhenger. Slik kan komme meget nært oss også gjennom alternativ medisin slik som Medisinsk Yoga, Mindfulnes og tilsvarende, til og med gjennom helseinstitusjoner, selv om alternativ religion kun kan bli en del av opplegget på videregående kurs utenom det offentlige helsevesenet. Så her gjelder det for oss kristne å ikke være blåøyde når vi blir tilbudt slikt. Vi må i alle fall være klar over farene med slikt så vi ikke blir “hekta” denne form for tilbud. 
 
Paulus’ forbønn var fylt med Guds visdom, med bibelsk kunnskap og med dyp åndelig innsikt. Dette var noe Gud hadde utrustet han med. Han går ikke helt konkret til angrep på vranglæren og forteller heller ikke direkte hva den gikk ut på. For siden Kolosserbrevet var tenkt til å være til nytte for kristne alle steder og gjennom alle tider, valgte han heller å gi en trygg motvekt og å lede oss til visdommens og kunnskapens opphav og kilde, slik at de kristne kunne bli bevart fra vranglærens alle forførelser, uansett i hvilke form den fremstår.
 
Vranglærerne  poengterte “visdommen”, “kunnskapen” og “forstanden”. Det var der de hadde sin overlegne styrke, tenkte de. Og det var nettopp dette som vranglærerne hadde hovedfokus på. Ifølge dem kunne de tilby noe mye bedre, noe som overgikk apostlene og deres lære. Og de lyktes også i å “selge sine produkter”, til og med til kristne menigheter og til nyomvendte som ikke var rotfestet i sannheten.  For i sin list tok de utgangspunkt i kjente kristne og bibelske begreper, og videreutviklet dem. Dette ble deres “agn” som “solgte”, siden de brukte kjent terminologi og kjente uttrykksmåter. Deres vranglære var imidlertid som en skarp og dødelig krok som fanget og drepte. Men for å få de nyomvendte kristne til “å bite på kroken”, tredde de en levende og lokkende beitemark over kroken slik at den skjultes, og som bød de den fram for de kristne. Og på den måte fikk de fanget mange uerfarne “ved kløkt i villfarelsens listige knep” (Ef 4:14). Og slik bruker den onde nye og nye knep etter hvert som han blir avslørt, for å forføre så mange som mulig av Guds folk.


Paulus avslører vranglærernes listighet, og viser oss hvordan vi kristne kan bli beskyttet fra å bli forført av all form for vranglære
Det er nettopp disse vranglærernes “salgstriks” Paulus tar utgangspunkt i. Han griper det onde ved rota, og lærer om “visdommen” og “kunnskapen”, men på en mye bedre og grundigere måte enn vranglærerne. For Paulus bygde sin lære om de bibelske begrepene – “visdom”, “kunnskap”, “innsikt” og “åpenbaring” – på Skriften alene og på Gud som all visdoms opphav og kilde. Men også på Jesus Kristus når han sier om ham: “I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede”, Kol 2:3. Kun ved å få del i denne gudsåpenbarte visdom, kunne en kristen komme til rett innsikt om hva som var Guds vilje. Men slik kunne de også komme til innsikt om sin egen synd, og om sin avhengighet av Gud og hans Sønn Jesus Kristus. Men aller helst ville de kunne komme til en rett innsikt om Guds høyhet, men også om Guds visdom “åpenbart i kjød, om Jesus Kristus”, Frelseren. Det var dette Paulus ba om at Gud skulle gi dem. For det er kun Gud som kan beskytte mot vranglærer.
 
Kun når vi blir ett med Kristus, finnes i ham og får del av hans fylde, kan vi få et godt og sunt åndelig syn. For kun Gud kan gi oss den rette åndelige øyensalve som kan gi oss et rett kristens og bibelsk syn. Kun da kan vi også bli styrket, og kunne bli bevart i lyset. For det er kun lyset som kan drive mørket ut. Og kun ved å forbli i ham, kan vi bli beskyttet fra alle vranglærens forførelser. Dette var helt klart for apostelen Paulus, og dette benyttet han også som sin strategi i kampen mot villfarelsene som de ulike menighetene på hans tid ble utsatt for. 
 
Kun når vi er i Kristus og han i oss, kan vi på en rett måte takke Faderen som har gitt oss del i de helliges del i arven i lyset. Og ved å fokusere på håpet om den store arven som venter alle Guds barn, kan vi få  kraft og mot til å ta opp kampen mot alt det som prøve å hindre oss fra å nå himmel og salighet. Får lykkes den onde med å få oss til å flytte fokus, har vi tapt. Og kun når vi blir bevart i Jesus Kristus, har vi ved troen del i forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse (Kol 1:14). Og syndenes forlatelse får vi tro også nå, i Jesu høye og hellige navn, og i kraft av hans blod, dersom vi har samfunn med Jesus Kristus, vandrer i lyset, har samfunn med hverandre. For Johannes skriver: “Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd”. Og den samme Johannes fortsetter: “Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet” (1 Joh 1:7-9). 

Min fars slekt fra Kvalsund – var de norsk, samisk, finsk eller kvensk, eller en blanding?

Min far var Riktor Vilmar Baardsen. Han ble født i Klubbukt i Kvalsund kommune i 1921. Fars mor var Elen Serine Baardsdatter f. 1891, og hans far var Henrik Nils Baardsen, f. 1887. Om de var norske, samer, kvener eller finlendere, eller en blanding av disse, fortalte pappa egentlig oss ikke. Om han selv visste nok om hvilke etnisk bakgrunn hans forfedre hadde, er heller ikke så godt å si. Ut fra språkene som pappa behersket da han var et barn og en ungdom, forteller heller ikke noe om med sikkerhet hvilke etnisk bakgrunn pappa hadde. For han behersket språkene alle de Nordkalottspråkene meget godt, både norsk, samisk,  finsk og kvensk , og virket å være like komfortabel med alle disse språkene, selv om  nok norsk var hovedspråket. 

Pappa hadde ingen søsken. Men om noen av hans onkler eller hans tanter eller noen andre hadde fortalt han det, vet vi ikke. Av Ole Johan Nikodemussens slektsbøker for Kvalsund går det fram at noen av fars nære slektninger var ført opp som “sjøfinn”(sjøsame), slik han valgte å kalle dem. Og ifølge Folketellinga 1891 er noen av dem faktisk ført opp som sjøsamer, selv om de samme personene i Folketellingen 1865 er ført opp med “Nasjonalitet: Finnish” = finsk, noe som var tilfelle med farfar, hans søsken og deres far Baard Pedersen samt hans begge foreldre, Elen Baardsdatter og Peder Baardsen

Når de derimot skulle fortelle at noen var samer, brukte de “Lappish” og “Sami”, og ikke “Finnish”!

Siden deres nasjonalitet er “Finnish” eller finsk, betyr dette ifølge Terje Aronsen i Ruijan Kaiku: det nasjonale og etniske begrepet «finlender/finsk» er betegnelsen på folk og språk med nabolandsk/utenlandsk (finsk) tilhørighet“. Altså hadde disse og deres forfedre kommet fra Finland i sin tid. Og da de kom fra Finland til Norge var deres statsborgerskap finsk og de hadde finske pass. Siden Finland på den tiden var en autonom stat under Russland, er det kjent at mange flyktet fra landet, både til Norge og til Amerika for å unngå at de skulle bli innkalt for å krige sammen med Russland.

Min hustru Gun som har bodd over 43 år i Norge, har fortsatt finsk statsborgerskap og finsk pass – blått og ikke rødt slik norske pass er. Derfor er hun finsk og ikke norsk. Det at hun er finsk, er noe hun er stolt over, og sitt finske statsborgerskap er noe hun aldri ønsker å gi fra seg. Og slik var det sikkert også på 1800 tallet for mange finlendere som kom til Norge. Mer komplisert behøver det ikke å være! 

At noen av de finskættede kunne bli regnet for å være samer og at det ble antatt at de hadde samisk etnisitet, var også forståelig  – kanskje også derfor at de snakket samisk flytende, siden det store flertallet av befolkningen i Hammerfest landsogn og i Kvalsund kommune og på 1800-1900-tallet var samer, langt under halvparten var nordmenn og en liten prosentandel på under 10 % var finskættede. Men hva våre fire besteforeldre på farssiden var, det kjente jeg ikke til da jeg gikk i gang med et “dypdykk i slektsforskning” for å finne ut hva fars slekt egentlig var.

Pappa vokste opp i Klubbukt, og hadde mange slektninger i Kvalsund og i Brennsvika. Da far vokste opp på 1920-tallet, stod samisk språk og kultur meget sterkt i Brennsvika og i Klubbukt. Så at vi hadde samisk innslag i slekta vår, antok jeg som sannsynlig. Men i hvilke grad, det ante jeg ikke. Mange som vokste opp i Klubbukt og i Brennsvika i samiskspråklige hjem, lærte seg ikke å snakke norsk før de begynte på skolen, slik det var med Odin Juliussen fra Klubbukt, selv om han var 13 år yngre enn far.

Men pappa lærte seg norsk veldig godt som barn . Ut fra aksenten i fars norsk, tydet det ikke på at han hadde hatt samisk som morsmål, slik det var for mange som var vokst opp i samiske hjem. Og dessuten kunne han fra sin tidlige ungdom skikkelig godt både samisk, finsk og kvensk. Så det tydet på at han mest sannsynlig vokste opp i et miljø med aktiv bruk av samisk, norsk og finsk, der også finsk ble brukt i dagliglivet. Det er i alle fall hva jeg tenker. Men om han hadde finske gener, det ante vi ikke.  Det som jeg derfor ønsker å finne ut, er om far hadde noen finske forfedre, dessuten hvor stort innslag av norske forfedre han hadde, og hvem av hans foreldre eller forfedre som var samiske. Det blir spennende, for jeg aner jo ikke hvilke etnisitet disse personene hadde, selv om jeg allerede vet navnene på de fleste av dem.

Når det gjaldt mors slekt, klarte jeg rimelig greit å finne ut hvilke land de opprinnelig kom fra og hvilke nasjonalitet de hadde, og da var det jo mye enklere. Men når det gjelder fars slekt, har det vært veldig mye vanskeligere, siden jeg bare har klart å komme bakover i tid maks noen få århundre, og ikke det heller for alle, bortsatt fra Rechardt-slekta som kom fra Torneå, og før det fra Tyskland.  Men at far tilhørte den slekta, fant jeg ikke ut før lenge etter både min fars og min mors død, så derfor kunne jeg heller ikke spørre dem om de kjente til det.

Så derfor har jeg tenkt å gjøre et dypdykk i Folketellingene for å prøve å finne ut hvilke nasjonalitet og eventuelt hvilke etnisitet fars slektninger hadde. Og så vil jeg fortløpende og i konklusjonen presentere hvilke resultat jeg har kommet fram til. 


Begge fars foreldre døde da han var en liten gutt
Da far var 5 år gammel, døde hans far, og da han var 9 år gammel, døde hans mor. Far vokste senere opp hos en tante av seg, Inga Baardsen, og henne har vi truffet flere ganger. Hun var søster av hans far Henrik Nils. Dessuten hadde pappa en bror av sin far, gammelonkel Samuel Baardsen, og han kjente vi meget godt, siden han flere ganger for året bodde hjemme hos oss når han besøkte Alta, særlig i forbindelse med storforsamlingene men også utenom det. Gammelonkel Samuel bodde da i Kvalsund.


Samuel Baardsen, sykkelreparatør og trankoker
Gammelonkel Samuel lærte meg å reparere sykler da jeg var helt ung, t.o.m. å montere sammen et sykkelhjul bestående av nav, en felg og løse ekerter som vi hadde demontert fra hjul jeg hadde funnet på Patomella søppelplass. Og det var litt av en kunst, men slikt kunne gammelonkel. Han brukte å skøye med å si at han av yrke var trankoker og sykkelreparatør. Samuel hadde ett glassøye, og før han gikk til sengs på kvelden, tok han ut glassøyet og gebisset – eller var det bare noe han brukte å skøye med oss barn om? Vi var i alle fall veldig glad i gammelonkel, han var en liten men veldig humoristisk mann.


På tur med far til Kvalsund, Klubbukt og Brennsvika
I sin ungdom hadde far en nesten-døden opplevelse da Nordlandsbåten han og tre andre gutter fra Klubbukta var i og som kullseilte (gikk rundt), og han fikk i seg mye iskald sjøvann. På grunn av dette pådro han seg svært kraftig astma, og ble uføretrygdet fra midten av 1960-tallet. Det ble derfor ikke så mange turer til hans hjemtrakter, så derfor kjenner vi dessverre veldig få av våre slektninger på farssiden. Men noen turer ble det heldigvis.

Etter at jeg i 1969 fikk egen bil, var jeg noen ganger i Kvalsund og i Klubbukt sammen med far for å besøke noen av fars slektninger og gamle kjenninger. Vi besøkte også Brennsvika. Siden far ikke hadde noen søsken, har vi ingen søskenbarn på farssiden. Men tremenninger og fjernere slektninger har vi, og flere av dem vet jeg av og kjenner navnene til etter  at jeg begynte litt med hobby-slektsforskning. 


Lite informasjon om fars slekt og om hans oppvekst
Egentlig har vår far fortalt oss veldig lite om sin slekt og sin oppvekst i Klubbukt. Jeg skjønner godt at det sikkert ikke var så lett å miste begge sine foreldre i sin tidlige barndom. Slikt setter alltid varige spor etter seg. Og fars ungdom, etter at begge hans foreldre døde,  vet vi egentlig veldig lite om. Vel har han fortalt oss noe, og han har mange ganger fortalt  fra den tiden da han gikk i konfirmasjonsskole i Hammerfest, bodde i et privat hjem alle de ukene konfirmasjonsskolen varte, og om de humoristiske minnene han hadde fra den tiden. 

Den egentlig grunnen til at far var så tilbakeholden med å fortelle om sin tid i Klubbukt, er selvsagt umulig å få svar på nå. Men noen signaler har vi fått fra noen utenforstående, bl. a. at noen har signalisert at hans foreldre ikke var gift, noe som sikkert var mer sjeldent på den tiden. Et annet spørsmål er om han ble mobbet i noen sammenhenger eller hadde hatt vonde og sterke opplevelser som barn. Kunne den sterke fornorskingsprosessen spille inn? Det er jo allment kjent at det på den tiden var forbudt å snakke samisk og kvensk på skolen, og at lærerne hadde en sterk rolle i å fremskynde fornorskingen. Men siden far behersket norsk språk så godt, virker ikke dette å være sannsynlig for hans vedkommende. Men på tross av alt dette,  var far åpen når det gjaldt positive minner og opplevelser, og det var nok det viktigste. 


Dramatisk forlis hvor to ungdommer druknet
Dessuten fortalte han fra den tragiske hendelsen  da han og tre andre ungdommer kullseilte med sin nordlandsbåt like utenfor Kvalsund, og alle fire havnet i den iskalde sjøen. To av hans kompiser druknet, og som ved et under overlevde han ved at han ble skylt på land på lys dag helt i nærheten  av et bolighus i Kvalsund. Av de fire som var i båten, var det som nevnt bare far og en til som overlevde. Straks far ble oppdaget flytende i fjæra, ble han båret inn i et hus i nærheten, og de brukte munn-til-munn metode og gjorde alt de kunne for å få liv i han og få lungene tømt for sjøvann. Jeg har vært så heldig å få møte dama i huset som  hjalp til med å ta seg av far og som sammen med andre i huset til slutt lyktes med å få sjøvannet ut av lungene hans. De første ord pappa sa da han kom til seg selv, var at han takket Herren Jesus for at han fikk beholde livet. Jeg mener far var 17 år gammel da, det betyr at dette muligens skjedde i 1938. Men årstallet er jeg usikker på siden jeg mener å ha hørt at dette skjedde i krigstida. 


Pappa som predikant og tolk i læstadianismen fra han var 20-år gammel
Av de få ord pappa sa da han våknet opp etter forliset, skjønner man at han var en kristen allerede da han var en ungdom. Fra han var litt over 20 år gammel, var han allerede både predikant og en habil tolk i den læstadianske vekkelse, særlig siden han behersket alle de tre Nordkalottspråkene, og selvsagt kunne han Bibelen og kjente den kristne terminologien godt. Pappa diktet også noen åndelige sanger, var musikalsk og behersket orgelspilling godt. 

 
Kvalsund fikk etter hvert egne predikanter og de hadde forsamling regelmessig der, noe de har hatt helt til våre dager. Og det var i menigheten i Kvalsund far begynte både som predikant og som tolk. På den tiden var Klubbukt uten veiforbindelse, så det tyder nok på at det var en god del læstadianske kristne i Klubbukt i fars barn- og ungdomstid. Allerede før far flyttet til Alta i 1944, reiste han forholdsvis mye rundt som predikant, kanskje mest i Porsangerområdet og i Hammerfest. Svært mange eldre kristne som jeg har møtt, kunne fortelle om gode minner fra den tiden da far besøkte dem med Guds Ord, og de mintes han med stor takknemlighet.


Far hadde utrolig lett for å lære seg språk. Hvor hadde han arvet “språkøret” fra?
Far var veldig språkkyndig, og han hadde lett for å lære seg nye språk. Etter fars død i 1987 har vi funnet hans avgangsvitnemål fra grunnskolen, og han hadde toppkarakter i absolutt alle fag. Og hele sitt liv var han levende interessert i både matematikk og i språk, slik at vi barn fikk vokse opp i et “språkstudio” med språkkurs på sin gammeldagse Tandberg lydbånd, særlig i finsk språk, men vi fikk dessuten lytte til engelsk og tysk språk. Dessuten var han levende interessert i å lære seg samisk språk bedre, og da særlig moderne skriftlig samisk. Det var nok fra far jeg fikk min interesse for språkstudier, og av han jeg delvis lærte meg å forstå finsk, men også litt samisk. Far var en periode finsklærer, og da fikk jeg som barn noen ganger være med han for å lære meg elementær finsk grammatikk, enkle uttrykke og dagligdagse setninger som var nyttige i hverdagen. Og det som man lærer seg godt som barn, det kan man også når man blir eldre, slik ordtaket sier. Det er noe med det!

I en viss grad ble far benyttet som samisk rettstolk, noe han syntes var krevende siden han ikke var oppvokst med reindrift. Og særlig krevende syntes han det var med rettsaker i forbindelse med reintyveri. 

Etter hvert lærte far seg både engelsk og tysk, selv om han neppe da kjente til at en av hans stamfedre, Innes Rechardt,  kom nettopp fra Tyskland på andre halvdel av 1500-tallet. En annen av fars fjerne slektninger – Tornbergslekten – hadde røtter i finsk Österbotn, også dem kan vi følge tilbake helt til 1400-1500-tallet. En tredje av fars fjerne slektninger – Chore-slekten – kan man faktisk følge tilbake helt til 1200-tallet. Grunnen til at disse kan spores tilbake så langt i tid, et at mange av dem var offentlige personer, slik som birkarler, prester, lensmenn, rein-/samepoliti og kjente handelsmenn.


Hvor hadde far lært seg både kvensk og finsk så godt?
Far behersket norsk språk fullstendig. Dessuten kunne han to varianter av finsk, nemlig både kvensk og finsk. Etter fars død, har jeg funnet et ganske langt brev som han har skrevet på finsk bokmål, og det er meget godt skrevet, nærmest uten noen språklige feil. Selv om jeg har Bachelor-grad i finsk, har jobbet i Finland i et finskspråklig firma i min ungdom, har vært lærer i finskspråklig videregående skole og i 9 år har undervist på videregående skole i finsk som andrespråk, mener jeg at far behersket både finsk skriftlig og muntlig kanskje vel så bra som meg, i tillegg til kvensk som han behersket godt, men som jeg bare forstår. Og det lærte han seg helt uten å ha studert språket annet enn litt på egen hånd, og uten at han hadde vært særlig mange ganger i Finland eller fått eventuell språktrening der. Men hans opphold i Finland var alt for få og korte til det. For øvrig leste far – slik som også jeg – mye finsk kristen litteratur, foruten finske bibler av både eldre og nyere oversettelser. Dessuten oversatte han  flere kristne bøker fra finsk til norsk, en prosess som gjør at man lærer mye.

Så det som jeg har undret meg over, er hvordan far hadde lært seg flytende finsk i tillegg til kvensk og samisk allerede i sin barndom og sin ungdom, uten at vi barn i alle fall hadde blitt fortalt at han hadde noen finsk bakgrunn eller at han hadde finskspråklige som sine nære slektninger. Det er ikke umulig at han kunne fortalt oss noe om dette dersom han hadde ønsket det, men det gjorde han altså ikke. Eller så kan det kanskje være at siden alle hans finske slektninger var døde lenge før han ble født, så derfor hadde kanskje ikke noen sett behov for å fortelle han om dem. Det var jo dessuten så vanlig at finlendere flyttet til Nord-Norge og bosatte seg her, det var vel ikke noe å fortelle om. Kanskje var det også fornorskningsperioden som han vokste opp i som gjorde at dette temaet  ble nedtonet sterkt? Men det er ikke tvil om at både kvensk, finsk og samisk språk ble brukt daglig under hans oppvekst og blant de folk som han ofte hadde kontakt med, ellers ville han neppe kunne ha klart å lære seg disse vanskelige språkene så flytende. 

Om fornorskningen i Kvalsund kan man få et innblikk i ved å lese bl.a. i “Kvalsunds skolehistorie 1800–2007”

Kan det være at hans foreldre snakket kvensk eller finsk da han var et barn, det vet vi ikke noe om. Nå vet jeg imidlertid at de begge to hadde sterke finske aner, men det kjente jeg ikke til da far levde. Så det er absolutt ikke umulig at de også i hverdagen brukte språket aktivt, slik mange andre i området sikkert også gjorde, og dem var det ca. 7-10 % av i Kvalsundområde ifølge historiske dokumenter. 

Et annet svar på mitt spørsmål “Hvor hadde far lært seg både finsk og kvensk så godt?”, kan man finne i søknaden om lønnstillegg lærer Anders Larsen sendte til Skoledirektøren i Finnmark amt i 1905. Av hans skriv kommer det fram at elever av finsk herkomst og finske barn på den tiden langt overgikk 7-10 % av elevmassen, slik det var i 1832. Faktisk var prosentandelen i 1905 helt oppe i 63,8 %, noe som var utrolig høyt. På den tiden virket ikke fornorskningen like strengt. Man kan derfor anta at det ved Kvalsund skole også en god stund etter den tid var mye finske elever, sannsynligvis også i den tiden far vokste opp, og at han derfor på en naturlig måte lærte seg finsk av dem. Eller var det slik at far gikk størstedelen av grunnskolen i Klubbukt, og at han lærte seg disse tre språkene der?

Så til søknaden til Skoledirektøren:

Hr. Skoledirektøren i Finmarkens Amt

Undertegnede tillater sig herved ærbødigst at andrage om at komme i betragtning ved uddeling av ordinært finnefondstillæg for indeværende skoleaar. I den anledning oplyses, at jeg er født 1870 og har virket hele tiden i blandede sprogdistrikter, derav 4 1/2 aar i Kvalsund kommune, hvor jeg ogsaa for tiden virker. Av 47 børn i mine kredse er 30 (63,8 %) av finsk herkomst. I enkelte krædse er kun finske børn og skolearbeidet yderst tungvindt, men norsk læres efter haanden.

Næverfjord, 15.mai 1905.
Ærbødigst
A. Larsen”


Ny bølge av innvandring fra Finland – først  i 1865-70, og senere ved århundreskiftet 1800-1900.
Ut fra disse opplysningene, kan man med rimelig stor sikkerhet kunne konkludere med at det også i tiden rundt århundreskiftet må ha vært en stor innvandring av finskspråklige familier til Kvalsund kommune, i tillegg til alle de som kom i tiden 1865-1870 da det var en serie av uår i etter hverandre i Finland. Det var nettopp på den tiden vår oldemor på morssiden kom, sammen med tre av hennes søstre. Også de bevarte det finske språket og den finske identiteten levende og aktivt så lenge de levde. Og de klarte  seg faktisk bare med finsk, uten engang å lære seg så mye norsk. For også i Alta stod det finske språket sterkt.

Så er mitt neste spørsmål: Oppholdt de finske familiene seg i Kvalsund og i Hammerfestregioner bare i en kortere tidsperiode, i påvente av at de håpet på å få emigrere til Amerika noe senere? Ja, helt sikkert gjaldt dette en hel del familier, siden det kan dokumenteres at mange av dem emigrerte til Amerika etter noen års opphold  i Hammerfest- og Kvalsund-regionen. Konkrete eksempler på dette kunne jeg nevne fra Martti E. Miettinens samling “Læstadiansk folkeminne – Intervjuesamling somrene 1931-32”. 

Selvsagt kunne far ha lært seg finsk fra disse familiene og deres etterkommere, det er mye trolig. Men det var nok ikke slik at alle foreldrene til de mange finske barna som nevnes i ovennevnte brev av 1905 emigrerte til Amerika.

Mange av de finske familiene bosatte seg helt sikkert fast i Hammerfest- og Kvalsund-regionen. På den tiden var det vanlig med mange barn i familiene, og disse snakket utvilsomt finsk seg imellom siden det var det språket de hadde lært seg hjemme, i alle fall til godt opp i skolealderen. Jeg antar derfor at dette bidro til at far og andre finskspråklige fikk oppfrisket det finske språket, og også utviklet det. Dette kan – slik jeg vurdere det – ha bidratt til at far kunne finsk så godt allerede før han flyttet fra Kvalsund til Alta i tiden under den andre verdenskrig.


“Samiske sedvaner og rettsoppfatninger”, giftemål med samiske kvinner og krav om å integrere det samiske
Ut fra opplysninger i NOU 2001: 34 om Samiske sedvaner og rettsoppfatninger hvor også historiker ved UiT Bård Berg fra Klubbukt bidro , er det tydelig at samer og det samiske var det mest dominerende i de ytre fjordstrøkene, også i Kvalsund kommune. Der kan man lese:

“Giftemål mellom samiske menn og norske kvinner forekom ikke – mens norske menn derimot ofte inngikk ekteskap med samiske kvinner. Slike ekteskap hadde imidlertid i de fleste tilfeller den klare konsekvens at mennene ble en del av det samiske samfunnet. Det er et faktum at mange norske menn gjennom slike giftemål fikk adgang til å bruke ressursene i de attraktive fjordområdene i Finnmark, hvor nordmenn ellers hadde vanskelig for å slippe til”.

Mitt spørsmål blir derfor: Kunne grunnen til at så mange av min fars forfedre som ifølge folketelllingen i 1865 var finsk, giftet seg med personer som også hadde finsk som nasjonalitet og finsk som språk, siden det var mer uvanlig at finlendere giftet seg med samer og med de norske personer i det samiskspråklige distriktet hvor de bodde, slik sitatet ovenfor forteller? Kan det ha vært noe i uttrykket “like barn leker best”, siden de hadde samme bakgrunn, språk og kultur?

Når det gjaldt Alta, var det derimot helt vanlig at finske menn giftet seg med norske kvinner, og at norske kvinner giftet seg med finske menn. Dette har jeg utallige eksempler på fra mors slekt. Men slik virket det ikke å være i Kvalsund og særlig ikke i Klubbukt, hvor majoritetsspråket virker å ha vært samisk. 


Folketellingen 1865
Ut fra hva jeg har klart å lese fra Folketellingene fra 1865 og senere, virker det som at det i ytre distrikter av Kvalsund kommune var mange som ikke kunne snakke så mye norsk, selv om sikkert de fleste delvis forstod språket. De dagligdagse språk der virket å være finsk og samisk, i alle fall når det gjaldt fars forfedre. At samisk var hovedspråket i det området, kommer klart fram av historiske dokumenter. I 1832 var Kvalsund en del av Hammerfest, og da bodde det 466 norske (29 %), 1011 samiske (63 %) og 118 finlendere/kvener i hele Hammerfest landsogn. Da utgjorde en finske/kvenske andelen bare 7,4 %. Også ut fra andre kilder går fram at prosentandelen kvener var godt i underkant av 10 % av befolkningen i Kvalsund. Ut fra Folketellingene – så langt jeg har klart å finne ut – tilhørte fars forfedre til denne lille finske minoriteten. Så det er derfor ikke utenkelig at de – for å ta vare på finsk språk og kultur – giftet seg med personer som tilhørte den samme minoriteten, som de selv tilhørte.

Ifølge Folketellingene var det – etter hva jeg har klart å dokumentere – ca. 15 av fars direkte forfedre som står oppført med finsk som nasjonalitet (Nasjonalitet: Finnish. Om definisjon, se ovenfor!) og som derfor naturlig nok hadde  finsk som i alle fall et av sine hjemmespråk.  Og jeg går ut fra at Folketellingene og notatene i dem er noe man må kunne stole på. De var jo tross alt offentlige dokumenter. 

Merk: Med betegnelsen “Finnish”  kunne det nok ikke menes same elle “sjøfinn”, siden det da bruktes betegnelsen “Sami” og “Lappish”, særlig i Folketellingene. 



Sjøsamisk og samisk språk Klubbukta, i Brennsvika og i andre steder av Kvalsundregionen, og dette språkets status
Også når det gjaldt samisk språk, snakket far språket godt. Dessuten kunne han lese samisk, og det var det absolutt ikke alle samer engang som kunne det på den tiden, og heller ikke lenge etter det. Fornorskingspolitikken og den helt konkrete og aktive fornorskingen på den tiden hindret dem som kjent fra å lære seg og å bruke både samisk og finsk, uten at det kunne kontrolleres på små steder i samme grad som de kunne gjøre det der barna bodde på internat og hvor ivrige lærere og andre ansatte effektivt fulgte opp. Men til en viss grad ble samisk og kvensk brukt som hjelpespråk i skolen, kanskje også da far gikk på skole.

Det at far behersket samisk godt, gjorde at han i en periode ble brukt som rettstolk hjemme i Alta. Uten problemer kunne han også tolke kristen forkynnelse fra samisk til norsk og motsatt, det samme han også kunne når det gjaldt finsk språk.

At far hadde hørt samisk mye i sin oppvekst, er det vel ikke noen tvil om. Og at hans foreldre kunne samisk, var sikkert en naturlighet. Men at de brukte det språket seg i mellom og til han, har han aldri fortalt oss.  Brennsvika og Klubbukt i Kvalsund var mest trolig sjøsamiske bygder hvor språket ble brukt aktivt, selv også av dem som selv nødvendigvis ikke var samer.

På den tiden var de tre språkene, norsk, samisk og finsk/kvensk dagligdagse språk, slik det også var over hele Nordkalotten helt inntil min barndom. Og alle vi som tilhører den læstadianske vekkelse, kjenner godt til dette i praksis fra hele Nordkalotten. Vi har fått, og får fortsatt høre disse tre nordkalottspråkene på våre møter.


Kvalsundsangen av Georg Johansen fremhever også det sjøsamiske

Fra havet går Revsbotn mektig og bred,
i århundre lapper har bodd her i fred,
med havet de titt tar en drabelig tørn
for opphold av heimen og kone og børn.


Utdrag fra Andreas Arilds “Læreberetning fra Kvalsund” fra år 1900
“I dette distrikt er befolkningen næsten udelukkende af lappisk, kvænsk eller blandet herkomst. Kun undtagelsesvis findes en norsk eller norsktalende familie. Af 54 skolebørn er 10 norske (18,5 %), 4 kvænske (7,4 %) og 40 lappiske (74 %). I to af de 4 til distriktet hørende kredse er der udelukkende lappiske børn.”

Også ut fra dette, går det fram at det helt klare majoritetsspråket var samisk og kvænsk/finsk var kun et lite og marginalt minoritetsspråk. Dette var 20 år før vår far Riktor Baardsen ble født. 


40 % sjøsamer i Kvalsund kommune i 2019
Ifølge i Kvalsund, ordfører Terje Wikstrøm er det 40 % sjøsamer. Da far ble født, 100 år tidligere, var denne prosentandelen sannsynligvis betydelig høyere, slik de går fram av oversikten over antall samiske, norske og finske/kvenske skolebarn fra den tiden. 


 

Tippoldefar Peder Baardsen og hans bror  Israel Barsen
Far til de to ovennevnte personene var omgangsskolelærer Baard Samuelsen, og deres mor var Inger Pedersdatter. Hun hadde “Finnish” eller finsk som nasjonalitet, og det samme hadde hennes mann Baard/Bor. Derfor var også deres barn tippoldefar Peder Baardsen (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Herritage) og Israel Barsen finsk (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Herritage)

Ifølge Folketellingen 1865  bodde Peder Baardsen og Israel Barsen i Ytre Brændsvik da de vokste opp, hvor samisk språk var det dominerende språket. Derfor var det også helt naturlig at også de lærte seg samisk, og også selv brukte språket aktivt. Når barna er små, lærer de utrolig fort, særlig i lek med andre barn. Og det er helt vanlig at barn kan beherske flere språk nærmest fullstendig. Dette er også tilfelle med to av våre barnebarn, de snakker både norsk og finsk like godt. Og dette er også noe som bekreftes i boka “Kvalsund i Finnmark” av Ragnvald Jakobsen. Der kan vi bl.a. lese:

“Alle i de to Bårdsenfamiliene (familiene til brødrene Israel Barsen og tippoldefar Peder Baardsen) snakket samisk”.

Men at de selvsagt også snakket norsk og også finsk, var helt naturlig, siden de begge to var av finsk opprinnelse, både på fars- og morssiden. I sin forpleining hadde toppoldefar og hans bror i 1875 to finsktalende kvinner, Brita Amundsdatter 60 år og Elisabeth Larsdatter 80 år. Selvsagt måtte brødrene Israel, Peder og deres familier beherske det finske språket, siden de kunne ha i forpleining helt finskspråklige kvinner.

Og at de også kunne norsk godt, bekreftes også av det faktum at deres far var omgangslærer og dermed sørget for at de lærte seg skikkelig norsk, man også det at Israel Barsen hadde svært mange politiske verv. I ovennevnte bok av Ragnvald Jakobsen, fortelles det videre om Israel Barsen, som var bror til tippoldefar Peder Baardsen:

“Han var valgt av Kvalsund kommunestyre som domsmann i alle år 1889-1899 og som medlem av Kvalsund og Hammerfest herreds forliksråd i de samme år, var medlem av Hammerfest fogderis fiskeristyre fra 1894-97, i helserådet fra 1891-95, i kirketilsynet i 1898, i amtsskattestyret i 1894, i skolestyret fra 1889-95, i overligning fra 1890-1900 og i ligningsutvalg”.


Vår gren av Rechardt-slekta – 15 slektsledd som kun består av menn (Menn har ett Y-kromosom og ett X-kromosom)
Slik vi forstår, var Baardsen-familien fullstendig trespråklige, selv om de hadde finsk opphav. For meg virker det som om vår far Riktor Baardsen hadde arvet noe av “Rechardt-slektas gener”, både når det gjaldt å lære seg nye språk, men også evnen til å lære seg nye ting lett.

Når man studerer Rechardt-slekta helt tilbake til 1500-tallet, vil man kunne spore noe av det samme, slik jeg i alle fall har lagt merke til. Og det som for meg er veldig spennende og spesielt, er at fra den første mannsperson i denne slekta, Innes Rechardt som var født i 1470 og helt til vårt siste barnebarn som er født i 2020, er det kun menn, og det er ikke mindre enn 15 slektsledd til sammen. 

Både farfar Henrik Nils Baardsen og farmor Elen Serine Baardsdatter var etterkommere av denne slekten. De var tremenninger, og hadde samme oldeforeldre, Baard Samuelsen som kom av Rechardt-slekta, og Inger Pedersdatter.


 Storbøndene brødrene Israel Barsen og tippoldefar Peder Baardsen

Boka “Kvalsund i Finnmark” av Ragnvald Jakobsen forteller:

“De hadde 2 hester, 8 kyr, 23 sauer og 2 gjeiter og satt I %z skjeppe potet, og på 1/8 mål jord gulrot og nepe. Det var større gårdbruk enn noe annet sted i Kvalsund, Sørøysund og Hammerfest. Israel Bårdsen fikk i 1884 1. premie for sin ku «Flekka». Den nettopp nevnte Bård Pedersen fikk for familien Bårdsens gode gårdsdrift og husdyrhold i 1897 1. premie for kyrne «Rosa», «Rødøre» og «Hvit¬stjerne».

Men to ganger møtte de i forbindelse med dette virke de største vanskeligheter. Fjøs med låve brente helt ned først i desember 1886 og det ble et stort tap, da bare bygningen var assurert. Og ennå en gang 28.9. 1906 kom det melding om at fjøs og låve var brent ned. Da kom ikke husdyrene til skade, men hele avlingen strøk med og den del av brannskaden var uassurert”.


Læstadianismen som motvekt til fornorskningspolitikken som ville ha samisk og kvensk språk og kultur bort
På den måte kan man si at vekkelsen har vært som en motvekt til den nasjonale fornorskningspolitikken som vår foreldregenerasjon opplevde, og alt hva dette førte med seg. Så takket være læstadianismen, har minoritetsspråkene i alle fall delvis blitt bevart i de nordiske landene, men også i visse deler av Russland, slik som i Karelen. Men tross det har disse minoritetsspråkene hatt lav status sammenlignet ned de nasjonale språkene. Og muligens har sjøsamisk hatt aller lavest status, også sammenlignet med samisk. Derfor var det kanskje ikke med stolthet noen ville fortelle at de var sjøsamer. Uttrykket “sjøfinn” var nok ikke noe hyggelig å få ropt etter seg da  far og hans generasjon vokste opp, sikkert ikke i hjembygda, men kanskje andre steder. Og slike vonde følelser og minner kan nok føre til at mange heller valgte å skjule sin egen identitet og sin bakgrunn. Og  uttrykkene “lappisk” og “sjøfinn”, slik de kalles i historiske dokumenter, bare bekreftet deres egne negative assossiasjoner til disse  kallenavnene. Men jeg opplevde aldri at far selv så ned på “sjøsamer” eller på samer generelt, ellers hadde han nok ikke prøvd å lære oss barn noe av det språket. Og han skjulte aldri eller skjemtes ikke over selv å kunne samisk, kanskje heller var det motsatte tilfelle.

At samisk stod meget sterkt i Kvalsund, kan man lese i “Forfall og fornorskning, glimt fra Kvalsund kommune 1800-2007”. Der går det bl.a. fram at “så sent som ved Folketellinga  i 1930 var det så vidt flere norsktalende enn samisktalende”. Far var da 9 år gammel. Det er derfor ikke til å undre seg over at han lærte seg samisk som barn. Men fornorskningstiden begynte lenge før den tid, noe de som snakket samisk og finsk fikk kjenne på kroppen. I ovennevnte artikkel kan vi videre lese:

“Fornorskningspolitikken ramma hardt i Kvalsund og mange reagerte med å ville fjerne alt som kunne minne om ei samisk fortid. Fra Klubbukta i Repparfjord fortelles det at et eldre samisktalende ektepar på 1950-tallet sørga for å brenne alt de hadde som kunne minne om samisk kultur. Samtidig ba de sine barn innstendig om at de ikke måtte lære samisk videre til sine etterkommere”.

Slik var det sikkert også mange andre steder i Troms og i Finnmark. Det gjaldt i like stor grad også det kvenske, noe mor og hennes generasjon kunne ha fortalt mye om. Mor hadde ikke samisk bakgrunn, men finsk. Og i hennes ungdom var det også vanlig at de i visse deler av Alta mange ganger fikk ropt “kvener” og “kvenunga” etter seg. Men det gjorde egentlig ikke noe, siden de var så stolte av sin finske slektsbakgrunn. 


Hadde far sjøsamisk opphav?
I hvilke grad far hadde sjøsamiske eller samiske røtter, har han aldri fortalt oss om. Dette spørsmålet var derfor ubesvart for meg helt til jeg begynte denne lille “språkforskningen”. I alle fall var det neppe noe han med stolthet ville ha fortalt oss barn om, slik har nok jeg følt det, kanskje mest på grunn av statusen dette hadde i fornorskningstiden i hans ungdom, men kanskje også på grunn av ukvemsord som de med sjøsamisk bakgrunn fikk ropt etter seg.

Vel fikk vi iblant høre av enkelte at alle fra yttersiden av Kvalsund i større eller mindre grad var “sjøfinner”. På en måte kan man kanskje med rette gi finlendere som flyttet til ytre strøk av Finnmark betegnelsen “sjøfinner”, siden de opprinnelig var innflyttere med finsk statsborgerskap, men som bosette seg i ytre kyst- og fjordstrøk, eller ute ved havet, og som etter hvert ble integrert i det samiske både når det gjaldt språk, levesett og kultur. Og siden det var det som var det dominerende og det naturlige i de områdene, ble denne integreringen helt naturlig for dem. Men det er nok ikke denne definisjonen de aller fleste la i begrepet “sjøfinn”. De mente nok heller etniske samer som bosette seg som fastboende ved kysten, og det var jo noe annet enn finlendere som ble integrert i det samiske og som etter hvert tok samisk identitet som sin egen. 

Min mor hadde finsk bestemor, og det var virkelig noe hun og alle hennes slektninger var stolte av, og det er de fortsatt. Men samisk, og særlig sjøsamisk, det hadde nok ikke samme status som finsk i Alta-området, selv om mor og alle hennes søsken også hadde lært seg samisk slik at de klarte seg, slik mange andre også gjorde det i våre trespråklige områder. 


Kvalsund slektsbøker bekrefter feilene fra Folketellingen av 1891
Når man leser slektsbøkene for Kvalsund, går det fram at far hadde sjøsamiske røtter, uten at det var så enkelt å finne ut av det eller å få bekreftet eller avkreftet det. Men i disse slektsbøkene kan man i klartekst lese at flere av fars direkte slektninger var “sjøfinner”, også når det gjelder gjelder personer i den finske Rechardt-slekta, noe som jeg her har dokumentert ikke stemmer, ut fra opplysninger i Folketellingene. Og særlig i Folketellingen 1865 står de ikke oppført med lappisk eller Sami som etnisitet eller nasjonalitet, men derimot som finsk (Finnish). Et par av disse var direkte etterkommere av Rechardt-slekta fra Torneå, og de var absolutt ikke “sjøsamer”, slik jeg har dokumentert. To av dem var samelensmenn, Samuel Israelsson Rechardt og Samuel Israelsen, de ble utnevnt av Lappekonsilen. Disse måtte selvsagt beherske samisk flytende, i tillegg til finsk/kvensk og norsk, nærmest like godt som sitt morsmål. Det var en betingelse for å få jobben! Noen ganger måtte de megle i dype konflikter blant reindriftssamene på fjellet, og da var det helt avgjørende at de behersket samisk språk og terminlogi godt og kjente inngående til samenes kultur, levesett og sedvaner.

En annen person jeg kan nevne var omgangsskolelærer, tipp-tippoldefar Bor/Baard Samuelsen. Og kravet var at også de måtte beherske norsk, samisk og kvensk godt, siden skolebarna kom fra alle disse tre miljøene og de måtte kunne kommunisere både med elevene fra disse hjemmene og med deres foreldre. Og disse menneskene kunne helt uproblematisk bytte mellom alle disse tre språkene, slik mange faktisk både i Norge og på svensk side fortsatt kan gjøre det i dag  både her på Nordkalotten og i andre flerspråklige områder. Og siden også disse behersket samisk språk og kultur like godt som sitt eget morsmål, og kanskje gjerne brukte det språket uoppfordret, ble de av mange holdt for å være samer, på tross av at de var finske, slik tilfelle var med disse tre ovennevnte, og med mange andre av fars slektninger. 


Hvorfor tidde far?
Hvorfor tidde far om en eventuell sjøsamisk bakgrunn, det kan jeg ikke svare på. Han pratet jo gjerne både samisk og finsk når det kom gjester på besøk til oss som helst ønsket å prate et av disse språkene? Eller var det slik at alle disse språkene – og aller helst menneskene – var helt likeverdige for han, jeg tror faktisk det! Vi lærte i alle fall ikke å gruppere folk etter hvilke språk de snakket, for alle var de og er de likeverdige som mennesker, selv om også vi som barn til en viss grad stod i fare for å bli smittet av den negative omtalen av sjøsamene. Ikke i vårt hjem, men til en viss grad av andre.

Vi som er kristne mener faktisk at innfor Gud er det ingen forskjell på oss mennesker, uavhengig av hvilke etniske minoritet man tilhører eller hvilke språk man snakker. Språket er jo bare et kommunikasjonsmiddel, mens det er  menneskene og budskapet man formidler ved hjelp av språket, som er det som er det avgjørende. Slik var det i vårt hjem og i min oppvekst, og slik har det vært innen læstadianismen både i Norge og over hele Nordkalotten. Dette har vært veldig bra, slik jeg ser på det. For vi er alle like verdifulle både som mennesker og innfor Gud! Og Jesu elsker oss alle like høyt, for Gud gjør ikke forskjell på folk!


“Lappisk” nasjonalitet ført opp i 1891,  mens foreldrene og alle besteforeldrene var etniske finske, ifølge forrige folketellingen fra 1865 – hva stemmer?

Farfar Henrik Nils Baardsen

Min bestefar, Henrik Nils Baardsen, står oppført i Folketellingen av 1891 med “Lappisk” som nasjonalitet (Lesbar tekst for de som ikke har Myheritage), mens lappisk/samisk ikke er avmerket som språket som ble benyttet i deres hjem. Han bodde da hjemme sammen med sine foreldre Baard Pedersen og Karen Mathisdatter, og var da bare 4 år gammel.


Oldefar Baard Pedersen var opprinnelig finsk i 1865, men ble oppført som same i 1891. Hvorfor tok de ikke i 1891 hensyn til egen tidligere  Folketelling fra 1865?
I samme Folketelling fra 1891 står hans far, min oldefar, Baard Pedersen oppført med Sami/Lappisk som nasjonalitet (Lesbar tekst for de som ikke har My Heritage), noe som imidlertid ikke stemmer med Folketellingen fra 1865, for da var han finsk (Lesbar tekst for de som ikke har My Heritage). Hvordan kan en og samme person få forandret sin nasjonalitet fra finsk til samisk, hans begge foreldre hadde jo finsk nasjonalitet ifølge Folketellingen 1865! Dette stemmer også med opplysninger i geni.com, hvor fødested kommer fram. Så her er det noe som absolutt ikke stemmer. Siden både Baard Pedersen og hans hustru begge var finsk, slik Folketellingen 1865 klart bekrefter, hvordan kunne da farfar Henrik Nils Baardsen og alle hans søsken bli sjøsamiske/samiske/lappiske bare ved at noen gjorde denne endringer i Folketellingen, slik de er ifølge Folketellingen 1891. På en måte skjønner jeg de som besøkte Klubbukt og Brennsvik og som kom fra helt norske miljøer sørpå. Når de så hvordan menneskene der bodde, hvilke språk de kommuniserte på og hvilke kultur de hadde, fikk de sikkert det inntrykk at de var “sjøsamer”. Og kanskje de også selv følte at det var deres identitet, på tross av at de genetisk var finlendere. Jeg har selv 65 % finske gener og bare 25 % norske og svenske gener, men regnes av alle for å være norsk. Og slik var de – slik jeg tenker – også med fars slektninger. Man henter sin identitet fra omgivelsen der hvor man bor. 

Kunne dette skyldes at fars foreldre og besteforeldre i 1891 hadde tatt i bruk hovedsakelig samisk, siden kanskje mange eller de fleste av sambygdingene muligens hadde samisk som sitt hjemmespråk? Og kunne eventuelt årsaken til det være at de for å få gunst hos og for å bli likeverdige med samene, slik det kommer fram av NOU 2001:34 om Samiske sedvaner og rettsoppfatninger måtte integrere seg helt i det samiske, det er ikke utenkelig. Ifølge denne utredningen, måtte man identifisere seg med samene og det samiske og følge deres levesett for å bli likeverdige når det gjaldt retten til bosetning og til de rike naturressursene i de ytre kyststrøk i Finnmark, noe som også gjaldt ytre kyststrøk i Kvalsund kommune. Det virker å være en klar sammenheng her!

Ja, det kan nok være tilfelle. Og siden de personene som foretok Folketellingen i 1891 selv hørte at disse familiene kunne og snakket samisk flytende, anså de muligens det som selvskrevet at de også var etniske samer, og derfor endret de 26 år gamle opplysninger i Folketellingen fra 1965, uten å begrunne hvordan de hadde kommet til nytt resultat som gjorde at de forkastet sine egne tidligere opplysninger som hadde vært rettsgyldige i hele 26 år.

Ytterlig ett argument for at far hadde sterke finske røtter: I følge gentesten, har jeg som ovenfor nevnt 65 % finske gener. Dersom mor hadde vært 100 % finsk – noe hun ikke var, kanskje maks 30-50 % – og far ikke hadde hatt finske gener, kunne jeg ha vært maks 50 % finsk.  Derfor er det helt innlysende at jeg har fått mye finske gener fra far. Men at prosentandelen steg til hele 65 %, overrasker meg.

Et annet moment er at jeg ikke har mer enn ca. 25 %  skandinaviske gener. Denne andelen består både av norske og svenske gener. Veldig mange av mine direkte forfedre kom fra Sverige, og fra dem har jeg fått svenske gener. Egentlig har jeg flere svenske enn norske forfedre, slik at det norske genmaterialet ikke er så veldig stort. Og siden far hovedsakelig hadde finske gener, kan jeg heller ikke ha arvet særlig mye norske gener fra han. Slik resonnerer i alle fall jeg!

Etter å ha studert Folketellingene, blir denne min argumentasjon grundig og entydig bekreftet. Det er derfor helt innlysende at Klubbukt og Brendsvika i Kvalsund kommune ikke hadde like stor finsk innvandring som resten av Nord-Troms og Finnmark, men den kom i alle fall opp til nesten 10 %. Dette bekreftes også i Folketellingene.

Og at språkene finsk og kvensk daglig og aktivt ble benyttet i det distriktet er også helt innlysende, det er også for meg helt klart, men da i tillegg til samisk og norsk. Hvordan skulle far ellers kunne ha lært finsk, kvensk, norsk og samisk så godt som han gjorde helt fra barn og ungdommen av, det ville ha vært helt umulig. Det samme tror jeg imidlertid ikke var tilfelle i tettstedet Kvalsund, så langt jeg kjenner til.


Riktor Baardsen, min far, var finsk, selv om han ikke har fortalt oss det
Min oldemor, eller hustruen til Baard Pedersen, og mor til bestefar Henrik Nils Baardsen, var Karen Mathisdatter, ifølge geni.com.  Hun er oppført med finsk som nasjonalitet i Folketellingen av 1891, og hun snakket også litt norsk ifølge folketellinga (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Heritage).  Dette bekreftes av Folketellingen 1900, og der går det klart at hun var gift med Baard Pedersen, og var mor til farfar Henrik Nils og til alle hans søsken (Lesbar tekst for de som ikke har My Heritage). Og som jeg ovenfor har dokumentert fra Folketellingen 1865, var både Karen Mathisdatter og hennes begge foreldre finsk og ikke samisk, slik også hennes mann Baard Pedersen var. Så ut fra dette er det godt dokumentert at farfar Henrik Nils Baardsen var finsk og ikke lappisk, slik det feilaktig er oppført i Folketellingen 1891. 

Det som også bekrefter at oldefar Baard Pedersens ikke var lappisk/samisk, er at hans far, min tippoldefar Peder Baardsen som altså var bestefar til Henrik Nils Baardsen,  hadde finsk som sin nasjonalitet (altså var finsk statsborger) og norsk som sitt hjemmespråk. Dette er for øvrig helt i overensstemmelse med hva jeg har funnet ut, og som entydig bekreftes i Folketellingen 1865. Han var en direkte etterkommer av slekten Rechardt som kom direkte fra Torneo/Haparanda, og som hadde røtter i Tyskland. 

Hustruen til  Peder Baardsen og mor til Baard Pedersen, Inger Pedersdatter, er også i Folketellingen av 1865 ført opp med finsk som nasjonalitet og med norsk som hjemmespråk. (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Heritage). På tross av at begge disse to, foreldrene til Baard Pedersen, er ført opp i 1865 med finsk nasjonalitet og med norsk som hjemmespråk, har alle deres barn plutselig etter 26 år fått byttet nasjonalitet og hjemmespråk og blitt Lappiske med lappisk som hjemmespråk. Selv om begge  foreldrene er finske, blir barna deres tross det  ført opp som lappiske, og taper dermed sin finske etnisitet med et pennestrøk i 1891 av de som  gjorde endringer i Folketellingen. Og på den måte er det to ulike folketellinger som gir helt ulike opplysninger. Hva er mest pålitelig, den eldste eller den 26 år etter det? Selvsagt den eldste og opprinnelige!

Forstå det hvem som kan! Er dette det samme fenomen som når  finlendere som flyttet fra Finland over grensen til Norge – slik som min oldemor – og blir til en kven etter å ha bodd i Norge en tid? Jeg bare undrer! 

Selv om begge etnisiteter er likeverdige, finsk og samisk, skal rett være rett. Ellers vil jo etterkommerne få feil identitet eller kunne tro at de egentlig har en annen identitet enn den som de virkelig har, slik som i mitt tilfelle. Også det at min genetiske test viser at jeg er 65 % finsk og at jeg knapt har 25 % skandinaviske gener, bekrefter i alle fall for meg at folketellinga fra 1865 er rett, i motsetning til folketellinga i 1891. 


Kan bytte av hjemmespråk fra finsk eller norsk til samisk ha ført til at noen ble oppført med samisk nasjonalitet, slik tilfelle var med bestefar og med alle hans søsken?
Kan forklaringen til denne uoverstemmelsen skyldes at Brendsvika og Klubbukt i Kvalsund kommune med årene utviklet seg i større grad til å bli et sjøsamisk område, og at selv de norsk- og finskspråklige derfor i større grad gikk over til å bruke samisk som sitt hjemmespråk. Slik jeg ser det, er dette slettes ikke utenkelig. Tilsvarende har også skjedd andre steder. Flere i fars slekt – Rechardt-slekten – var birkarler som handlet med og krevde skatt av samene, og de måtte beherske alle tre språk på Nordkalotten like godt. Andre igjen i samme slekt var lensmenn og samelensmenn/reinpoliti, og disse måtte selvsagt beherske samisk språk og kunne samisk kultur godt. Derfor kunne de samisk, finsk og norsk like godt. For dem var det helt naturlig å bruke samme språk som ble brukt der de bodde. Så for dem var det helt naturlig å gå over til å begynne å bruke samisk mer enn finsk og norsk, selv om de genetisk ikke var samer. Slik er det også med svært mange som jeg kjenner fra flerspråklige områder andre steder og i andre land. Derfor er det også nærliggende for meg å tenke meg at siden språket de snakket mest var samisk, så kunne de dermed bli oppført med samisk som nasjonalitet. Samme fenomen har også jeg truffet på både når jeg har snakket finsk i Finland og i Russland, de har tatt meg for å være finsk. 


Min farmor, Elen Serine Baardsdatter, var finsk og hadde finske forfedre ifølge Folketellingen i Norge 1865

Mor til min far, Elen Serine Bardsdatter, er så langt jeg kan se, ført opp uten nasjonalitet og hjemmespråk i Folketellingen. Men derimot er hennes far, Baard Anotsen, ført opp med to forskjellige nasjonaliteter i to ulike folketellinger. Først er Baard Anotsen finsk i 1865, mens han i 1900 har fått forandret sin nasjonalitet til samisk. Nøyaktig det samme skjedde – slik jeg ovenfor har redegjort for, med min farfars foreldre og besteforeldre, selv om de hadde direkte røtter til Finland. 

Far til Baard Anotsen var Aanot Baardsen. Han var min oldefar på min farmors side.  Også han var finsk (Finnish), men snakket ifølge folketellingen godt norsk

Farmor til Elen Serine – min fars mor (Lesbar side fra Folketellingen for de som ikke har Myheritage) – var Regine Baardsdatter. Hun var finsk, og snakket litt norsk (Lesbar side fra Folketellingen for de som ikke har Myheritage). Begge henne foreldre igjen hadde ifølge folketellingen av 1865 finsk nasjonalitet. Far hennes var Baard Samuelsen, og kom fra Rechardt-slekten i Torneå/Haparanda.  Slik det går fram av Folketellinga i Norge1865, var han ikke samisk, men derimot finsk (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Og han behersket godt norsk, selv om han helt sikkert kunne samisk, og selvsagt finsk.  Hans hustru var Inger Pedersdatter. Også hun var finsk, og forstod litt norsk (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Hun var min tipp-tippoldemor. 

At farmor Elen Serine Baarsen var av finsk i stor grad, viser oversikten følgende finske personer i hennes slekt rekke: Elen Serine Baardsdatter (Kvalsund) > Baard Aanodtsen (Brennsvik) > Regina Baardsdatter (Brennsvik) > Stallogargo) > Bor/Bår/Baard Samuelsen (Neverfjord > Brennsvik) > Samuel Israelsen (Neverfjord)  > Israel Samuelsen Rechardt (Alta) > Samuel Israelsson Rechardt (Haparanda > Alta )> Israel Abrahamsson Rechardt (Haparanda) > Abraham Larsson Rechardt (Torneå) > Lars Larsson Rechardt (Haparanda) > Lars Hansson Rechardt (Vojakkala, Haparanda)> Hans Innesson Rechardt (Tyskland >Vojakkala, Torneå).


Valborg Aanetsdatter, Aanet Andersen og Marit Baardsdatter var finske og snakket finsk
Mor til farmor Elen Serine Baardsdatter var Valborg Aanetsdatter. Også hun var av finsk nasjonalitet, men forstod ikke norsk. (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Siden hun var finsk, er det helt innlysende at hennes hjemmespråk var finsk. Hennes far var Aanet Andersen. Også han var finsk, ifølge folketellingen (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Han snakket finsk, men kunne ifølge folketellingen litt norsk

Hans hustru var Marit Baardsdatter. Slik de aller fleste i min fars slekt – både på morssiden og farssiden –  hadde også hun finsk nasjonalitet(Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage), slik at hjemmespråket selvsagt var finsk, siden hun ikke forstod norsk ifølge folketellingen.


Konklusjon: Far var ifølge Folketellingene av finske forfedre med finsk som nasjonalitet og finsk etnisitet
Språkforskning generelt, og det at man med sikkerhet klarer å vite hvilke nasjonalitet (Se definisjon av nasjonalitet) egne forfedre hadde, er ikke alltid så enkelt.  At de fleste av mine forfedre var finske, har jeg fått bekreftet i gentesten ved at den slår fast at jeg er 65 % finsk. Av den grunn skjønte jeg at mine finske aner ikke bare kunne komme fra min mors side, men mest sannsynlig også i stor grad fra min fars side. Og dette har jeg også  fått bekreftet ved å studere Folketellingene i Norge. Ifølge Kvalsund slektsbøkene skal vi visstnok ha sjøsamiske røtter, noe som som ikke var så lett å få bekreftet ut fra Folketellingene. 

Men underlig nok gir Folketellingene i 1865 og i 1891 avvikende opplysninger. På farfars mors og fars side viser Folketellingen fra 1891 at de var av samisk opprinnelse, mens Folketellingen i Norge 1865 helt entydig viser at nøyaktig de samme personene var finske, og dermed ikke samiske. 

Jeg presenterer ikke dette arbeidet for å avkrefte at vi har sjøsamisk aner, det har vi helt sikkert  lenger ut i slekta. Men så langt jeg har funnet ut og også har dokumentert ut fra opplysninger i Folketellingene, er verken farfar eller morfar, deres foreldre eller besteforeldre samiske, men derimot finske. Slik jeg tror, er det nok det som gjør at min gentest bekrefter at jeg har så høy prosentandel finske gener.

Uansett hvilke resultat jeg hadde kommet til, ville jeg selvsagt ha presentert resultatet. Det at resultatet viser at de aller fleste av fars forfedre er oppført med finsk som nasjonalitet – bortsett de som plutselig fikk samisk som sin nasjonalitet selv om deres foreldre, besteforeldre og oldeforeldre var finske – betyr slettes ikke at det ikke var personer av samisk opphav i fars slekt, for det var det helt sikkert. Noe annet ville være underlig så lenge man bor i et sjøsamisk område og i et trespråklig fylke. Men for meg har det ikke vært så enkelt å dokumentere dette, slik tilfelle har vært med de som har finsk bakgrunn. Kan også dette bekrefte at finsk har hatt større status enn samisk, det er noe man kan reflektere over, selv om jeg ikke har noen god forklaring på dette fenomen. Men i alle fall. Slektsforskning er sannelig spennende, men krevende! 


Litt om Israel Barsen, bror til tippoldefar Peder Baardsen

Utdrag fra Ken Rasmussen’s slektsbok:

NDIVIDUAL DATA RIN:24

Name:lsrael BAARSEN Jordeier Sex:M ID No:98/497-1

Birth: 7 Oct 1838 Place:Brensvik,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Chr:12 Nov 1838 Place:Brensvik,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Death:24 Feb 1921 Place:Halsen,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Burial: 1921 Place:Kvalsund kirke,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Father: Baar SAMUELSEN Lærer-40 Mother: Inger PEDERSDATTER Husmor.

MARRIAGE(S)

2 Jul 1997 Page 1

MRIN Spouse Name Marriage Date

6 Karen PAULSDATTER Husmor-25 Abt 1897

54 Regine NILSDATTER Husmor-213 9 Sep 1860

NOTES FOR ISRAEL BAARSEN JORDEIER

2 Jul 1997 Page 1

Israel var den yngste av Baar Samuelsens barn, han var mer enn tyve år yngre enn Peder, den eldste, og var bare fire år da faren døde i 1842. Han giftet seg med Regine Nilsdatter i 1860, og hun var av folket som stammet fra den opprinnelige Hals Gård(gml.matr.nr.22) ,som hadde hovedsete der Israel senere bygde sin gård. (M.nr.64). Han leide i første omgang M. 68, Myrland hos Henrik Paulsen, en rik og dyktig synkenoteier , og lærte antagelig forretningsmetoder hos ham. Ja, så godt at han til sist hadde overtatt alle Henriks eiendommer .

Men han led et betydelig tap i 1886 da både hovedbyggningen og fjøset brant ned og alle dyr omkom. Alt uforsikret. Israel eide i 1895 hele 6 gårder, matrikulert 61,62,63,64,65 og 68. (Halvparten av 62 hadde han overlatt brorsønnen Bård(etter Peder), til å bygge hus og fjøs på i 1886, og der bor fremdeles Irene(datterdatter av Bård». Myrland lot han Henrik Nilsen(far til Anders Henriksen, Klemetsten)styre, og på den gården hadde Israel 10 kyr, to hester og mange sauer.

Men på Halsen hadde han enda flere dyr, pluss avlsokse. Israel hadde på det meste to synkenøtter og mange Halv-lotts familier (nærmest slaver) . Han hadde to fembøringer og flere andre båter. Men han hadde fiender, ikke minst i aller nærmeste familie. ======

Og i 1906 ved den andre storbrannen som rammet ham, benyttet noen av dem sjansen til å stjele ei not pluss en fembøring. Det ble ikke anmeldt, men det oppstod en meget dårlig atmosfære mellom denne familikonstellasjon og Israels nye med Karen. Ved denne brannen var i det minste dyrene forsikret, og under gjenoppbyggingen brukte han tømmeret av de “halv-lotts husene” som enda var i god stand. Israel var nå blitt 68 år og halvlottstiden var over for ham .

Kanskje ikke minst fordi den driftige politikeren og forretningsmannen Karl Buck på Kvalsund Handelshus utrustet folk både bedre og billigere, og hadde gjort det allerede fra før 1890. 


Fra boka “Kvalsund i Finnmark” av Ragnvald Jakobsen:

I 1875 var i Israel Bårdsen husstand disse: han selv, gårdbruker og fisker, husfar, rettighetsmann siden 1862 og det år 41 år gammel, hans kone var Regina Nilsdatter, hun var 39 år. Hun var Nils Henriksens slekt på Halsen. Deres barn var da Nils Israelsen 12, Bård Israelsen 10, Henrik Israelsen 8 og Eli Regine Israelsen 3. Deres tjenestepike var Karen Regine Iversdatter 19. Leieboere var Peder Bårdsen fisker 55, hans kone Elen 54. Bård Pedersen gårdbruker og fisker, 25 år og ugift, og Marit Pedersdatter 22, i forpleining var finsktalende Brita Amundsdatter 60 år og Elisabeth Larsdatter 80 år. Alle i de to Bårdsenfamiliene snakket samisk. De hadde 2 hester, 8 kyr, 23 sauer og 2 gjeiter og satt I %z skjeppe potet, og på 1/8 mål jord gulrot og nepe. Det var større gårdbruk enn noe annet sted i Kvalsund, Sørøysund og Hammerfest. Israel Bårdsen fikk i 1884 1. premie for sin ku «Flekka». Den nettopp nevnte Bård Pedersen fikk for familien Bårdsens gode gårdsdrift og husdyrhold i 1897 1. premie for kyrne «Rosa», «Rødøre» og «Hvitstjerne». Men to ganger møtte de i forbindelse med dette virke de største vanskeligheter. Fjøs med låve brente helt ned først i desember 1886 og det ble et stort tap, da bare bygningen var assurert. Og ennå en gang 28.9. 1906 kom det melding om at fjøs og låve var brent ned. Da kom ikke husdyrene til skade, men hele avlingen strøk med og den del av brannskaden var uassurert.

Israel Bårdsen reiste sitt bolighus i 1873. Israel Bårdsen var i skattelisten til 1904. Han var valgt av Kvalsund kommunestyre som domsmann i alle år 1889-1899 og som medlem av Kvalsund og Hammerfest herreds forliksråd i de samme år, var medlem av Hammerfest fogderis fiskeristyre fra 1894-97, i helserådet fra 1891-95, i kirketilsynet i 1898, i amtsskattestyret i 1894, i skolestyret fra 1889-95, i overligning fra 1890-1900 og i ligningsutvalg.


 

 

Luther: Arvesynden har besmittet oss totalt, både til sjel og legeme

Utdrag av Luthers forklaring over Salme 51
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Salme 51:8: “Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp”.

Noen mennesker kan ha store tanker om seg selv og anser seg selv for å være både fromme og hellige. De tror at de er bedre mennesker enn det andre mennesker er. Men om de ikke kjenner sine egne synder, så er alt dette bare et stort bedrag og en løgn: “Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss”, 1Joh 1:8.

David taler her om “sannheten i det innerste av hjertet”. Med denne sannhet menes det at vi alle som en – på grunn av arvesynden – er tvers igjennom fordervet, både til sjel og legeme.

Av vår egen kraft, makter vi ikke det minste å hjelpe oss selv ut fra denne store elendigheten (som arvesynden har ført oss inn i). Slik er det, det er helt klart! Men tross det, er dette noe som er helt skjult, noe som vi mennesker av naturen ikke kjenner.

For største delen av oss mennesker, vil dette alltid forbli helt ukjent. Og siden saken er slik (at de verken kjenner arvesynden eller vedkjenner seg den), så vil også nåden forbli ukjent for dem.

Luther: Sammenhengen mellom arvesynden og gjerningssyndene. Læren om arvesynden.

Utdrag av Luthers forklaring over Salme 51.
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

David taler ikke her bare om en enkelt, eller om noen få ytre syndige handlinger. Han sier ikke: “Jeg bekjenner min synd og ber om nåde. For jeg har falt i hor, og jeg er årsaken til at Uria ble drept”. Men David taler om hele menneskets natur som har blitt fordervet (gjennom arvesynden). Og han ber også om tilgivelse for at “han ble født av syndig sæd”.

Her er det altså ikke tale om dårlig oppførsel når det gjelder hans ytre liv, eller om onde gjerninger. Men her er det snakk om det syndige opphavet til hele menneskeslekten. Her vil David si: “Den sæd som jeg er født av, er i seg selv syndig, uren og fordervet. Selve materialet som alle mennesker er gjort av, er helt og holdent ubrukelig, det er noe som kan føre oss i fortapelse.

Slik som jeg er, slik er også alle andre mennesker. For et menneskes unnfangelse og vekst i sin mors livmor – allerede før det blir født – er synd i seg selv, og intet annet.


Læren om arvesynden er svært problematisk for fornuften
Denne lære om arvesynden er en av de mest betydningsfulle lærestykker i den kristne lære. Men tross det, er dette noe som er helt skjult for menneskets fornuft, og dette er helt umulig for fornuften å kunne forstå. For de vise og forstandige kan ikke skjønne at det kan være noe annet som er synd enn det som vi tenker og det som vi taler, eller at vi med våre gjerninger gjør slikt som er mot Guds vilje.

Men en slik forståelse av hva som synd, er svært begrenset. Slikt er en bare en overfladisk oppfatning om hvor dypt ned (i mennesket) synden egentlig stikker. Med en slik forståelse vil man ikke kunne kjenne hvor stor og forskrekkelig synden virkelig er, og hvor stor makt den har over menneskes fordervede natur.


Hvordan tale rett og bibelsk om synd?
Derfor – om man skal tale rett om synd – så må man grave mye dypere. Og så må man vise til hvilke rot som all form for ugudelig liv vokser fram. Og da kan man ikke være fornøyd med å stanse opp for å granske bare noen enkelte ytre syndige gjerninger.

Men på grunn av denne feil som noen gjør, eller på grunn av den blindheten de lider av når de ikke helt skjønner hva synd egentlig er, og hvor dypt syndens røtter stikker i menneskeslektens (syndige) natur, om det vil jeg si: Derav følger vanligvis en annen blindhet eller en annen villfarelse, nemlig at man heller ikke forstår hva nåde er. Og på grunn av dette, er det svært få mennesker som egentlig skjønner at vantro er synd.


 

Intervjue med “en ekte Alta-kven”

 

Henry Baardsen forteller om sin slektsbakgrunn og om sitt forhold til finsk språk og til læstadianismen, intervjuet av Bente Immerslund

 

– Henry, du er jo en ekte Alta-kvæn. Fortell om dine finske røtter!

Litt om den finske innvandringa til Alta og om mine finske røtter

Jeg har drevet litt med slektsforskning på hobbybasis, og er egentlig overrasket over hvor sterk den finske innvandringa til Finnmark har vært. Det snakkes mye om den finske innvandringa, og at den skjedde over en lengre tidsperiode på flere hundre år. Og jeg er virkelig en del av den historien. Det er jeg takknemlig for! Jeg har tatt gentest, og de har funnet ut at jeg har 65 % finske gener, og nesten like stor andel svenske gener som norske. Slik sett kan man med rette si at jeg hører med til ”Nordkalottfolket”. I møte med folk i våre naboland, møter jeg stadig på personer jeg er fjerne slektninger av.

Fra 1600-tallet av er det så langt jeg har funnet ut, 26 av mine direkte forfedre som er finske innvandrere. På 1600 kom tre av dem, elleve av dem kom på slutten av 1600 og i begynnelsen av 1700-tallet, ni av dem kom på 1700-tallet og tre av mine finske forfedre innflyttet hit til Alta på 1800 tallet i. Og alle disse ble boende her resten av livet. Tre av dem kom fra Muonio, to kom fra Kittilä, tre fra Kolari, en fra Yli-Tornio, to fra Yli-Vojakkala og ni kom fra Tornio/Haparanda området. Disse kom opprinnelig fra Øst- og Sør-Finland, og noen kom fra Sør-Sverige, fra Tyskland, fra Frankrike og fra Novgorod.


21 av mine forfedre var birkarler
Av mine direkte forfedre var det 21 birkarler. Disse hadde spesialisert seg på handel med samene, og de krevde lappeskatt av dem. Birkarlene måtte selvsagt beherske både samisk og finsk, i tillegg til skandinavisk. Disse 21 kom fra kjente birkarler-slekter som Rahtu, Chore, Rechardt, Toolainen og Tulkki/Tulkkila. Birkarlene hadde hele Nordkalotten som sitt arbeidsfelt. Derfor besøkte de samene i innlandet på deres vinterboplasser, og kystsamene i fjordene langs Atlanter- og Ishavet. De etterspurte fremfor alt kostbart pelsverk, men også tørket kjøtt. Birkarlene hadde monopol på lappmarkshandelen, spesielt i den svenske handels-sværen.


Mine foreldres finske aner

– Fra min mors side har jeg røtter i Tornedalen, blant annet ifra Kätkäsuvanto, litt nord for Muonio. Oldemor kom derifra i 1872, og hun kunne jo ikke annet enn finsk. Hun pratet derfor bare finsk hjemme med sine barn og sine barnebarn – altså med min mor og hennes søsken. Og samme språk benyttet hun også blant sine venner og bekjente. På den måten har finsk vært en naturlig del av livet i Alta og i vår familie. Far min kommer fra Kvalsund, og har aldri fortalt oss barn at han hadde finske røtter. Jeg vet ikke om han selv var klar over det. Men i ettertid viser det seg at både hans mors og hans fars forfedre kom nettopp fra Finland og fra Torneå-området. Far fikk høre både norsk, samisk, kvensk og finsk i Kvalsund, og han behersket alle disse språkene fullstendig. Seinere lærte han seg også både engelsk og tysk. Hjemmet vårt var som et lite ”språkstudio” med kassettspiller og finske språkprogram som også vi barn lytta mye til og lærte mye av. I vårt hjem og i vårt område ble finsk mye brukt i hele min oppvekst, særlig bland mannfolka. De var stolte av sitt finske opphav, og tok virkelig godt vare på det finske språket og den finske kulturen.

 
 

 

Etter hvert fatta vi barn også interesse for finsk språk. I 1962, vil jeg huske, så kom noen av våre slektninger fra Nord-Finland opp til Alta for å søke opp sine slektninger her. Og da var det faktisk første gang jeg satt i en bil, det var stort for en 11-åring på den tiden.  Etter den tid har vi hatt meget god kontakt med dem – spesielt ifra 1969 da jeg selv skaffet meg bil. Og slik fikk jeg praktisert det finske språket, og fikk utviklet det.

Finsk har blitt brukt ganske mye i barndomshjemmet vårt. Foreldrene mine snakket egentlig ikke så veldig mye finsk seg imellom. Men spesielt når vi barn ikke skulle forstå, så brukte de det finske språket. Men etter at vi barn lærte å forstå finsk, begynte de å bruke samisk når de ønsket at vi ikke skulle forstå hva de snakket om. Slik var det i de fleste hjem her på Kronstad, på Elvebakken og også i Rafsbotn og andre deler av Altas østkant.

Ellers brukte de finsk hjemme hos oss når det kom finsktalende gjester på besøk. Det var jo mange naboer på Kronstad – Elvebakken området som benytta finsk til daglig. Dette er min slekts- og familiebakgrunn.

– Enn kona di, er ho også kvænsk?

Nei, men hun er finsk statsborger, hun er finlandssvensk. Men hun lærte seg finsk som barn. En av mine fjerne forfedre på min fars side er samtidig også stamfar til min kone, så verden er ikke så stor.
– Hvor traff du henne? Jeg traff henne første gangen i 1973, da jeg arbeidet som rørlegger i Karleby i Finland. Så tidlig som i 1961 var hennes far og hennes bror på forsamlings-reise til Norge. Det var læstadiansk storforsamling i Billefjord, der også min familie var. Der traff jeg dem første gangen. Og da jeg jobbet i Karleby i 1973, brukte jeg å besøke han som senere ble min svigerfar. Det var hjemme hos dem min kone og jeg lærte å kjenne hverandre – og så ble det oss to.
– Så romantisk, Henry.


Hva har læstadianismen betydd for ditt finske språk?

– Oldemor min, som kom fra Finland, tilhørte den læstadianske vekkelsen allerede før hun dro derfra. Svært mange av de andre som flyttet fra Finland til Alta, hadde også knyttet seg til den læstadianske vekkelse allerede før de flyttet hjemmefra. Da oldemor kom hit i 1872, var det ca. 20 personer som tilhørte den læstadianske menighet her, og en stor del av dem var finlendere. Derfor var finsk språk et helt naturlig valg for dem, også på de åndelige møtene. Enten ble det talt på finsk og oversatt til norsk, eller motsatt. Denne tradisjonen fortsatte helt til på slutten av 1960-tallet, så godt som hver søndag. Fortsatt har vi denne tradisjonen på bedehuset. Så når det er behov for tolking, tolker vi. Jeg har også selv tolket i ca. 45 år, både til og fra finsk. På denne måten har jeg fått brukt det finske språket en del, og fått utviklet det. Jeg har virket som forkynner i den læstadianske vekkelse helt siden 1985, og alltid når det er behov for det, taler jeg på finsk. Det skjer både i Finland, noen ganger i Sverige og i Russland, der vi møter finskspråklige og personer som kan tolke fra finsk til russisk.

Når vi som barn var sammen med våre foreldre på bedehuset, hørte vi jo begge språkene. Slik var finsk et levende språk i hele min oppvekst. Så derfor lærte også noen av oss finsk og fikk interesse for det. Slik var det i alle fall med meg. Vi har på en måte fått inn både læstadianismen og finsk språk med morsmelka. Mor min brukte å synge mye på finsk hjemme, det var gjerne sanger og salmer som hun hadde lært i det læstadianske miljøet. Og veldig mange av disse sangene i ”Siionin laulut ja virret” lærte jeg utenat, og husker dem fortsatt.


Noen finske sanger og salmer som ble sunget i min barndom og ungdom
Jeg har forsøkt å synge noen av de finske åndelige sangene og salmene som vi hørte mye som barn og som ung hjemme hos oss, og ellers her i Alta i det finske/kvenske miljøet, helt fram til slutten på 1980-tallet:


Denne tradisjonen har jeg tatt med meg til vårt hjem og til våre barn, og slik er det også for noen av våre barn igjen. Vår eldste sønn, som er gift med en kvinne fra Finland, snakker bare finsk sammen med henne, selv om de bor i Sør-Norge. Men med sine barn snakker han helt konsekvent norsk. Barnas mor snakker kun finsk med sine barn og leser finske bøker. Og på den måten har barna blitt fullstendig tospråklige. Så når de er i Finland, snakker de flytende finsk med sine besteforeldre og med sine slektninger. Skal et språk bevares, må det også brukes. Det gjelder også det finske språk. Og det som er spennende å registrere for meg som en tidligere finsklærer, er at det nødvendigvis ikke behøves flere enn en eller to personer for å lære et språk videre til sine barn, slik tilfelle er med våre barnebarn.

Slik jeg vurderer det, er læstadianismen også noe som i stor grad har bidratt og delvis bidrar til å bevare såpass mye av den finske tradisjonen og det finske språket som tilfelle er i dag. Unge møtes over lande- og språkgrensene på storforsamlinger og i andre sammenhenger, og i dette miljøet er finsk et aktivt og levende språk. Slik sett øyner jeg et lite håp om at det finske språk ikke skal dø helt ut i Norge.


–Tusen takk til deg, Henry Baardsen!

Jesus er sannelig oppstanden!

Maria Magdalena var den første som fikk møte den oppstandne Frelseren
Den aller første som fikk møte den oppstandne Frelseren, var Maria Magdalena. Sammen med en del andre kvinner var hun kommet til graven tidlig på påskemorgenen med velluktende oljer for å salve Jesu legeme (Mark 16:1). Maria står ved gravåpningen og gråter (Joh 20). Den store steinen som hadde vært foran gravåpningen og som helt sikkert hadde hindret dem fra å slippe inn i graven for å salve Jesu legeme, var nå ved et under rullet bort. Helt unødvendig hadde kvinnene bekymret seg for det. For det hadde Gud allerede sørget for. Ikke for at Jesus skulle kunne stå opp fra de døde. For det hadde han allerede gjort (Mark 16:4). Han hadde ikke lenger et jordisk, men et åndelig og himmelsk legeme! Men det gjorde Gud for at Jesu disipler skulle få slippe inn i den tomme grav og få møte engelen med budskapet om Jesu oppstandelse. Men grunnen til at steinen ble rullet bort, var samtidig også at det skulle være et vitnesbyrd  om Guds makt for verden og for fariseerne, slik at de også skulle få se at Jesus ikke lenger var i graven. Og da Maria i sin sorg og sin frykt nå bøyde seg for å se inn i graven, fikk hun to (Joh 20:12) Guds engler i skinnende hvite klær som sier til henne. 

  • “Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er blitt reist opp, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham”, Mark 16:6.

Videre leser vi hos Johannes om Jesu møte med Maria:

  • Da hun hadde sagt dette, snudde hun seg og så Jesus stå der. Men hun visste ikke at det var Jesus. Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde det var hagevokteren, og sa til ham: Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! Det betyr Mester. Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen! Men gå til brødrene mine og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud”, Joh 20:14-17.


    Vanskelig for disiplene å tro budskapet om oppstandelsen
    På Jesu befaling drar Maria til disiplene vor å fortelle gledens budskap om oppstandelse. Men når hun kommer dit, finner hun dem alt annet enn glade i håpet om at Jesus hadde stått opp på den tredje dag, slik han så mange ganger hadde fortalt dem (… ). Derimot sørget og gråt de (Mark 16:10). De var kanskje i samme sinnstilstand som de to sørgende og bekymrede disiplene på vei til Emmaus som sa: “Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse tingene skjedde” (Luk 24:21)

Og for å trøste dem, sier hun: “Jeg har sett Herren!” (Joh 20:18). Men Maria’ vitnesbyrd klarte ikke å overbevise de nedtrykte disiplene, for Johannes skriver om deres vantro:

  • “Og da de fikk høre at han levde, og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke“,

    Mark 16:11.

    Men først etter at de selv kom til graven, gikk Peter  inn og fikk se den tomme grav,  “så linklærne ligge der og at svetteduken, som hadde vært på hodet hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv”, Joh 20:7. Og vi leser videre:

  • “Da gikk også den andre disippelen (Johannes) inn, han som var kommet først til graven. Og han så og trodde. For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han måtte stå opp fra de døde”, Joh 20:8-9.

Jesu fiender, fariseerne, sprer løgn om Jesu oppstandelse
Etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, ble det er jordskjelv. Da steg det en Herrens engel ned fra himmelen

 

 

 

 

Paulus’ hymne eller lovsang, der han lovpriser Kristi person

Tekst, Fil 2:5-11:

  • “La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte/fornedre seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre*, til Gud Faders ære.


    En frelseshistorisk bekjennelse som lovpriser Kristus
    Dette tekstavsnittet fra Paulus’ brev til filipperne, regnes for å være en kristen hymne – altså en lovsang – hvor Kristus og hans person blir lovpriset. Samtidig regnes dette også for å være en frelseshistorisk bekjennelse. Denne bekjennelse  handler om tre ulike sider av hans person, som alle har å gjøre om Jesu Kristi frelseshistorie:
  • 1. Kristi pre-eksistens
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet.

Sions konge red på et esel, ikke på en hvit hest
Førstkommende søndag feirer vi palmesøndag. På den dagen ydmyket ærens konge seg så lavt at han tok i bruk et trelldyr, satte seg på eselets rygg, og red inn i Jerusalem for at han der skulle bli vanæret, lide og dø (Matt 21). Ikke som kongenes konge, men som Lammet, som Guds offerlam som gav sitt liv for fårene (Joh 10). Alt dette skjedde for at profetien om han skulle gå i oppfyllelse (Sak 9), og at det i ettertid skulle bli klart for alle hans egne at han var den lovede Messias og Herrens lidende tjener. Slik ga han seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden (Gal 1:4). Ved at han ga seg selv som et sonoffer som behaget Gud, gjorde han fred ved blodet på hans kors (Kol 1:20).

Fortsetter:

  • 1. Kristi pre-eksistens  – han var til fra evighet av
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet

1 Kristi pre-eksistens  – han var til fra evighet av

I teksten vår, sier Paulus at Jesus “var i Guds skikkelse“. Det betyr først og fremst det som Jesus selv sier: “Jeg og Faderen er ett” (Joh 10:30). Og samtidig var Faderen og den Hellige Ånd ett, på samme måte som Jesus og den Hellige Ånd  også var ett. Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er en og samme enhet, de representerer alle den treenige Gud. Alle disse tre er fra evighet, de har alltid eksistert. Det som menes med Kristi pre-eksistens, er at han var til allerede før himmel og jord ble skapt (Ord 8; Joh 1:2; 1Joh 1:2; ; Kol 1:16; Heb 1:2). Og samtidig vandret han også sammen med Guds folk i hele GT, slik bl.a. Paulus uttrykker det:

  • “De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus“,  1Kor 10:4. 

Altså er Kristus Gud. Han er samtidig også avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen (Hebr 1:3). 

For vår fornuft er det helt umulig å kunne fatte hva dette innebærer. Og vi klarer slettes ikke å forstå Guds treenighet, Men Gud kan åpenbare oss litt av det ved sin Ånd, slik Paulus uttrykker det:

  • “Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud”, 1Kor 2:10.

Dessuten leser vi i vers 6  at Kristus var Gud lik. I Jesu samtale med Filip, sier han: Den som har sett meg, har sett Faderen(Joh 14:9). Og også ved et annet tilfelle, ropte  Jesus og sa:

    • “Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg, Joh 12:45.

Og til sist ennå et bibelvers som bekrefter Kristi pre-eksistens: Da Gud skulle skape himmel og jord, sier han: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse” (1Mos 1:26). Og at den personen som Gud her sikter til var Kristus, bekreftes av Heb. 1:2; Rom 11:36; Kol 1:16 med flere).


2. Kristi fornedrelse

Over 700 år før hendelsen på Golgata, beskriver profeten Jesaja Kristi lidelser svært detaljert med følgende ord:

  • Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom”, Jes 53:3-5.

Også dette kan vi kalle for frelses-historiens kjernebudskap. Det er altså ikke tvil: Det som Gud ved Jesaja profeterer, beskriver han så godt som om han skulle ha vært et øyenvitne til Jesu lidelser og til hans smertefull død på korset på Golgata.

Bare ved å lese Jes 53, kan man – når Guds Ånd forklarer budskapet for våre hjerter – ved Ånden få oppleve nærheten og samfunnet med Jesu lidelser (Fil 3:10), og få del i kjernebudskapet av påskens hendelser. Det er som en god forsmak på hva evangeliefortellingene ennå nærmere forteller om. 

At Jesus Kristus var Gud, er Bibelen helt entydig på. Han er bærer av det gammeltestamentlige gudsnavnet “JEG ER”. Og i 1Joh 5:20 vitner Johannes: “Han er den sanne Gud og det evige liv”

Da Jesus ble et menneske, ga han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt, helt frivillig. Allerede hans fødsel gjorde det klart at han kom i ringe skikkelse: Selv om han var konge, var hans rike ikke av denne verden. Men han kom for å tjene, og for å gi sitt liv som Guds offerlam. Selv om han også var i Guds skikkelse, holdt det ikke som et røvet bytte å være Gud lik, men han uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse.

Å ta en tjeners skikkelse på seg, forteller at han satte seg selv aller lavest på den sosiale rangstigen. Han kom for å tjene, og for å etterlate seg et eksempel, for at også vi skal vandre i hans fotspor. Vi leser i Skriften om ham:

  • “Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte”, Sal 40:8-9. 

Guds vilje var intet mindre enn at han fullkomment skulle oppfylle Guds strenge og hellige lov, som vi alle hadde syndet mot. Og Guds vilje var at Jesus skulle sone vår synd og frelse oss fra en evig død og ulykke. Og også i dag er Guds vilje den at alle mennesker skal bli frelst  komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4).

Jesus fornedret seg, for at vi alene ikke skal trenge å måtte stå til ansvar for alle våre synder og måtte bli dømt til en evig fornedrelse, og gå fortapt. Men han ville gå oss muligheten til å få våre synder tilgitt, bli et Guds barn og en gang bli opphøyet til den himmelske herlighet hjemme hos Gud. Jesus gjorde alt dette fullkomment på Golgata,  som vår stedfortreder. 

Tenk hvor god Gud virkelig er: Alt det som Jesus er og alt som han eier, vil han gi oss, dersom vi vil omvende oss og tro og ta imot Kristi fullbrakte verk til vår frelse. Det er virkelig noe som vi allerede her får takke Gud for, for det er virkelig slik som Paulus uttrykker det:

  • “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham”, 1Kor 2:9.

3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet
Da Jesus på korset døde, gjorde han det med sine siste ord her på jord, som lyder: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” Dette var det siste av Jesu syv ord – eller bønner – på korset. Lykkelig er den som får ende sitt liv slik, og overlate det i Guds hender. For da er man i de aller beste hender. Riktignok ropte Jesus i sin fjerde bønn på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27:46). Men virkeligheten var den at Gud ikke forlot Jesus når han hadde det som aller vanskeligst. For i Apg 2 kan vi lese:

  • “For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse”, Apg 2:27, 31 og Sal 16:10. 

Derimot reiste Gud Jesus opp fra de døde på den tredje dag, på påskemorgen, etter Skriften. Og femti dager etter det tok Gud Jesus hjem til seg til himmelen, samtidig som han velsignet sine disipler (Luk 24:50). Da satte Gud ham ved sin høyre hånd i (Ef 1:20) i himmelen, og ga ham herlighet (1Pet 1:21). 

4.4.2020,
Henry Baardsen,
Alta


 

Heldigvis finnes det også gode og nyttige virus, og ikke bare det nye og skremmende Korona-viruset


Når vi til daglig snakker om virus, mener vi nesten alltid virus som fører til at vi blir syk. Det kan være influensavirus, virus på balansenerven og mye annet slikt. Det som vi kanskje ikke kjenner så godt til, er at virus visstnok også kan være “våre venner og våre beskyttere“, dette mener i alle fall en del som forstår seg på slikt.

Da jeg for mindre enn en uke siden hørte lege Pekka Reinikainen fortelle om dette, var det meste av dette helt ukjent for meg. Han kunne fortelle at virus også kan være våre gode “kompiser”. Etter å ha lest litt om “disse gode og vennlige virus”, ser jeg at det som han sa, også stemmer med norsk forskning på virus. For ifølge dem finnes det gode virus over alt og i alle.

Virus kan faktisk ta knekken på skadelige bakterier i lungevev, de kan gi beskyttelse mot farlige bakterier, og visse virus er trolig nødvendige for å opprettholde en sunn tarmflora. Mellom fem og åtte prosent av DNA’et vårt stammer faktisk fra virus. Derfor lyder er også av overskriftene i artikkelen på forskning.no: “Du er delvis virus”.

Videre kan vi lese i artikkelen: “Ny forskning hinter om at de ikke bare er avgjørende for økosystemene på klodenOg på en annen vitenskapelig side i artikkelen “Vår vennviruset” skriver de: “Virus gjødsler og nærer også det store spiskammeret i havet – bunnen av næringspyramiden vi alle lever av”. Dessuten skriver de: Uten virus – ingen mennesker. Sykt, men sant”.

Det ser ut til at virus både regulerer bakteriefloraen vår og beskytter oss mot sykdom.

Slik jeg forstår, er dette innen forskningen rimelig nytt og et lite utforsket område. Og det underligste av alt,  forskerne er usikre på om virusene er døde eller levende. For når de er alene, kan de ikke reprodusere seg selv. Om dette sier artikkelen:

  • “Virus balanserer på grensa til hva vi kan kalle liv. De kan reprodusere seg og spre seg. Men ikke av seg selv, og ikke alene. Virusene må først kapre en levende celle. De sprøyter arvestoffet sitt inn i cellen, og tvinger celle-maskineriet til å trykke opp hauger av nye virus.  Cellen revner, og de nye virusene strømmer ut. 

Dette kan virusene gjøre fordi de  inneholder gen-materiale, og ingen kan fortelle hvor dette arvestoffet opprinnelig kommer fra. Og på forskning.no kan vi lese: “En verden som vi bare akkurat har begynt å utforske”.

Det ser ut til at virus både regulerer bakteriefloraen vår og beskytter oss mot sykdom.

Når artikkelforfatteren skal prøve å forklare opphavet til livet, artenes tilblivelse og utvikling, har han slettes ikke noe godt eller vitenskapelig svar. Og det har heller ikke naturvitenskapen. Derfor henviser de bare hele tiden til evolusjonsteorien, den som Darwin oppfant.

Som kristne tror vi ikke at livet oppstod som en tilfeldighet eller ved en evolusjon, man at det er Gud som har skapt hele universet, alt det synlige og usynlige, inklusiv virusene og de aller minste partiklene. Og grunnen til at vi tror det, er at samtlige Bibelens forfattere som levde på forskjellige tider og helt uten å vite om hverandre, helt entydig forteller dette som med en munn. Dette kunne de gjøre, siden de var drevet av den Hellige Ånd (2Pet 1:21). Og det samme vitner også Gud selv! Og alle disse virusene har  sine helt spesielle oppgaver, både de gode og de onde. Slik er det også med alt annet som Gud har skapt. For fullkomment er hans verk (5Mos 32:4)!

De som er interessert i å vite mer om hvordan virusene reproduserer seg når de “kaprer” en celle, ødelegger den, tar med seg byggestener fra den og danner utallige nye, kan lese mer på siden “Velkommen til virus-verden”!

Ifølge legen jeg ovenfor refererte til, har vi 10 ganger så mange virus i kroppen som vi har celler, og de har vi 37 000 milliarder av. Og alle disse har sin helt spesielle oppgave, slik Gud har gitt dem. Og i alle cellene er det liv. 

Tenk hvor allmektig og vis Gud vi har. Alt dette har han skapt, og alt dette holder han kontroll på, selv om mye kan virke å begynne å vakle i disse Korona-tider. Men når vi er Guds barn, får vi tross alt være trygge på at våre liv og vår framtid er i de beste hender, for han har omsorg for oss. Derfor får vi tross alt være ved godt mot, og la våre blikk og vårt håp være mot byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper (Hebr 11:10).

Dette forteller oss litt om hvor stor og allvitende Gud er og hvor små vi er – selv de fremste vitenskapsmenn som finnes i verden – sammenlignet med Guds storhet. For alle detaljene i hans skaperverk kan ingen vitenskapsmann fullt ut forstå, selv ikke det avanserte kjernefysiske forskningsinstituttet CERN. Dette bør gjøre oss mennesker ydmyke og takknemlige!

Men det største av alt: Han har skapt himmelen og hele dens herlighet også for oss, bare vi overgir våre liv i hans hender, tror på ham og på hans Sønn Jesus Kristus og følger, tjener og ærer ham over alle ting! 

Korona-viruset kommer fra “urene” flaggermus som Bibelen forbyr å spise?

Korona-viruset SARS-CoV-2 har sannsynligvis smittet fra “urene” dyr til mennesker, mest sannsynlig fra “delikatessen” flaggermus som Bibelen forbyr å spise


Ifølge Folkehelseinstituttet, men også mange andre seriøse  kilder, har denne smitte mest sannsynlig kommet fra flaggermus, direkte eller via andre ville dyr slik som slanger eller snegler.  På www.forskersonen.no  kan vi lese om hvor “urene” flaggermusene er: Av 137 kjente infeksjonssykdommer i flaggermus kan 61 gjøre mennesker syke.

Og videre står det: “Kinesiske forskere har analysert arvestoffet til det nye viruset og lagt fram en hypotese om at det nye viruset opprinnelig kom fra flaggermus eller slanger. Disse blir også solgt levende på markedet”. Og i en fag-artikkel i VG kan lese at flaggermusen er full av virus. Tidligere har “den urene” flaggermusen ført til dødelige epidemier som Ebola da en toårs gutt ble smittet , SARS-viruset og MERS-viruset. 

I en kronikk i Aftenposten 2.3.2020 skriver Péter A. Csángó, lege og spesialist i medisinsk mikrobiologi:

“For noen dager siden ble det publisert en artikkel i The Standard hvor de viser til at koronavirus 2019-nCoV hos menneske er 96 prosent identisk med koronavirus hos flaggermus.

Disse vitenskapelige funn bekrefter bare at Bibelen hadde rett og at Gud viste hva han forbød oss mennesker å spise flaggermus, siden de kan klassifiseres som urene dyr. Dette visste Gud for mange tusen år siden. Han gav spiseforbudet for å beskytte oss, ikke for å skade oss. 


 

Korona-viruset kan sammenlignes med djevelen. Han skjuler alltid sin identiteten før han unådig angriper våre hjerter. Slik er det også med Korona-viruset.

For noen dager siden hørte jeg på en forelesning som en finsk kristen lege hadde om Korona-pandemien som har spredd seg over hele verden. Han siterte den kinesiske presidenten Xi og hans sammenligning mellom selveste den onde, han som kalles Satan, og det dødelige viruset som ingen verken kan se eller forutsi, før det helt uventet slår ned i oss mennesker med sitt brutale angrep, og som påfører sykdom og død for tusener av mennesker:s

  • Dette viruset er og oppfører seg slik det er typisk å gjøre for djevelen/den onde/Satan. Han skjuler alltid seg,  slik at man ikke han se han eller oppdage han”

Ja, slik er han som Bibelen kaller for djevelen og Satan (Åp 20:2), og slik har han alltid opptrådt. Han opptrer alltid fordekt. Og han viser aldri sitt ansikt og avslører heller ikke sitt sanne jeg når han angriper oss med sin list. For da ville han jo blitt avslørt, og ville heller ikke få komme inn i et menneskes hjerter for å “kapre det” og for å spre sin gift slik Korona-viruset gjør når det med sin “nøkkel” låser seg inn i våre celler, formerer seg med cella i tusentall før den ødelegger den, og går deretter inn i nye og nye celler og ødelegger også dem med sin gift. Men han påvirker menneskenes tanker, sinn og hjerter, lenge før vi aner at vi er infisert av ham, slik vi også kan være bærere av Korona-viruset mange dager før vi selv vet om det, og før vi blir syk av viruset.

Satan bruker alltid nye og forskjellige masker når han ønsker å invadere og forføre oss, og han gjør seg alltid ugjenkjennelig. Han fører med seg både en åndelig død og en evig død, og stor ulykke over alle dem som han får invadere og bli herre over. Derfor advarer Bibelen oss så alvorlig om ikke å la oss forføre av ham eller å la han få kontrollen og styringen over våre liv.

Nøyaktig det samme må man vel kunne si om Korona-viruset. Ingen vet hvem som er potensielle smittebærere av dette viruset. Og ingen vet om man er smittet eller ikke, før det er for sent og man allerede har blitt syk. Det er et virus som fører med seg sykdom og død, og kan ramme oss absolutt alle. Dette er et helt nytt virus som har fått navnet SARS-CoV-2, og det hører til Korona-familien, slik også andre dødelige virus som har ført til epidemier har gjort. Det er dette dødelige viruset som gir sykdommen Covid-19.

Det finnes ingen vaksine som kan beskytte mot smitte, og heller ikke noen medisin som vil kunne hjelpe dersom man blir smittet av dette viruset. Den rammer høy og lav, rik og fattig og kristne og ikke-kristne likt. Ingen kan kjøpe seg en prioritert plass i helsekøen for å få behandling, men absolutt alle som rammes, stilles likt. Så derfor er det også så mange som frykter for å bli rammet, siden ingen kan vite utfallet av det. 

Når det gjelder vår kamp mot djevelen, veileder Bibelen oss bl.a. slik:

  • “Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere”, Jak 4:7.
  • “Og gi ikke djevelen rom“, Ef 4:27.
  • “Men den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke”, 1Joh 5:18.

På samme måte må også vi samlet ta opp kampen mot Korona-viruset. Vi må vise lojalitet mot de anbefalinger som våre myndigheter gir. Vi må gjøre alt vi kan for selv ikke å bli smittet. Og vi må ikke være dumdristige og tro at vi ikke blir smittet eller kan smitte andre ved å lage våre egne lover og regler ut fra det som vi vurderer er det rette. Og så får vi respektere hva den vise Salomo anbefaler, ledet av den Hellige Ånd:

  • “Den kloke ser ulykken komme og skjuler seg, men de ufornuftige går på og får bøte”, Ord 22:3.

 

Det dødelige Korona-viruset som ingen kan beskytte seg mot

Kristen lege og hans syn på Korona-pandemien
For noen dager siden så jeg på en nettvideo der den finske legen Pekka Reinikainen kommenterte den pågående koronapandemien. Det var et program som varte nesten en time. For meg som ikke har helsefaglig bakgrunn, var det mye nytt, og noe krevende stoff. For bedre å få med meg innholdet, valgte jeg å “lese meg opp” på dette fagområdet ” via norske sider, og det hjalp godt på. Reinikainen er en kristen lege som virker grundig å kjenne til hva han snakker om, og kjenner dessuten godt til epidemier også gjennom sin bok “SARS og de siste plager” som kom ut i 2003. Innledningsvis snakket han om hva Bibelen sier om ulike former for epidemier, om forbud mot å spise urene dyr og fugler som kan føre til sykdom og epidemier, og om epidemier som Gud kan tilstede for enten å “straffe” eller for å vekke og å kalle på folk for at de skal vende om til ham. Han talte om viruser som er “menneskenes og naturens venner”, men mest om det farlige Kolera-viruset SARS-CoV-2 som nå herjer som en pandemi i hele verden, og som allerede har drept lang flere mennesker enn både SARS-epidemien i 2002-2003 og MERS-epidemien i 2012 til sammen. Reinikainen nevner to interessante sitater som virkelig får oss til å tenke på om Gud muligens kan ha et alvorlig budskap til oss med det som vi nå opplever. Første sitatet sto skrevet i et engelsk helsetidskrift, og henviste til Åp. 6:8:

  • “Da så jeg – og se: En gulblek hest. Han som satt på den, hans navn var Døden, og dødsriket fulgte med ham. Og det ble gitt dem makt over fjerdedelen av jorden, til å drepe med sverd og med hungersnød og med pest, og ved villdyrene på jorden”.

Og i dette fagtidsskriftet ble spørsmålet stilt: “Er de kanskje den gulbleke hesten som er omtalt i Åpenbaringsboken som begynner å vise seg?


Korona-viruset er som den onde selv. Han skjuler alltid sin identiteten før han unådig angriper våre hjerter
Den andre uttalelsen som lege Pekka Reinikainen nevner, kom fra den kinesiske presidenten da SARS-epidemien herjet der som verst. Han sa noenlunde slik om det dødelige viruset som ingen verken kunne se eller forutse før det helt uventet slo ned i menneskene med sitt angrep, og påførte sykdom og død for tusener av mennesker:

  • Dette viruset er og oppfører seg slik det er typisk å gjøre for djevelen/den onde/Satan. Han skjuler alltid seg,  slik at man ikke han se han eller oppdage han”

Ja, slik er han som Bibelen kaller for djevelen og Satan (Åp 20:2), og slik har han alltid opptrådt. Han opptrer alltid fordekt. Og han viser aldri sitt ansikt og avslører heller ikke sitt sanne jeg når han angriper oss med sin list. For da ville han jo blitt avslørt, og ville heller ikke få komme inn i et menneskes hjerter for å “kapre det” og for å spre sin gift slik Korona-viruser gjør når det med sin “nøkkel” låser seg inn i våre celler, formerer seg med cella i tusentall før den ødelegger den, og går deretter inn i nye og nye celler og ødelegger også dem med sin gift. Men han påvirker menneskenes tanker, sinn og hjerter, lenge før vi aner at vi er infisert av ham, slik vi også kan være bærere av Korona-viruset mange dager før vi selv vet om det, og før vi blir syk av viruset.

Satan bruker alltid nye og forskjellige masker når han ønsker å invadere og forføre oss, og han gjør seg alltid ugjenkjennelig. Han fører med seg både en åndelig død og en evig død og ulykke over alle dem som han får invadere og bli herre over. Derfor advarer Bibelen oss så alvorlig om ikke å la oss forføre av ham eller å la han få kontrollen og styringen over våre liv.

Nøyaktig det samme må man vel kunne si om Korona-viruset. Ingen vet hvem som er potensielle smittebærere av dette viruset, og ingen vet om man er smittet eller ikke, før det er for sent og man allerede har blitt syk. Det er et virus som fører med seg sykdom og død, og kan ramme oss absolutt alle. Dette viruset kalles SARS-CoV-2, og hører til Korona-familien. Det er dette dødelige viruset som gir sykdommen Covid-19.

Det finnes ingen vaksine som han beskytte mot smitte, og heller ikke noen medisin som vil kunne hjelpe dersom man blir smittet av dette viruset. Den rammer høy og lav og rik og fattig likt. Ingen kan kjøpe seg en prioritert plass i helsekøen, men absolutt alle som rammes, stilles likt. Så derfor er det også så mange som frykter for å bli rammet.

Den eneste måten å unngå smitte er å unngå nærkontakt med andre, men i praksis er det ikke alltid så enkelt. 


Korona-viruset SARS-CoV-2 har sannsynligvis smittet fra “urene” dyr til mennesker, mest sannsynlig fra “delikatessen” flaggermus som Bibelen forbyr å spise


Ifølge Folkehelseinstituttet, men også mange andre seriøse  kilder, har denne smitte mest sannsynlig kommet fra flaggermus, direkte eller via andre ville dyr slik som slanger eller snegler.  På www.forskersonen.no  kan vi lese om hvor “urene” flaggermusene er: Av 137 kjente infeksjonssykdommer i flaggermus kan 61 gjøre mennesker syke.

Og videre står det: “Kinesiske forskere har analysert arvestoffet til det nye viruset og lagt fram en hypotese om at det nye viruset opprinnelig kom fra flaggermus eller slanger. Disse blir også solgt levende på markedet”. Og i en fag-artikkel i VG kan lese at flaggermusen er full av virus. Tidligere har “den urene” flaggermusen ført til dødelige epidemier som Ebola da en toårs gutt ble smittet , SARS-viruset og MERS-viruset. 

I en kronikk i Aftenposten 2.3.2020 skriver Péter A. Csángó, lege og spesialist i medisinsk mikrobiologi:

“For noen dager siden ble det publisert en artikkel i The Standard hvor de viser til at koronavirus 2019-nCoV hos menneske er 96 prosent identisk med koronavirus hos flaggermus.

Disse vitenskapelige funn bekrefter bare at Bibelen hadde rett og at Gud viste hva han forbød oss mennesker å spise flaggermus, siden de kan klassifiseres som urene dyr. Dette visste Gud for mange tusen år siden. Han gav spiseforbudet for å beskytte oss, ikke for å skade oss. 


Hva sier Bibelen om “urene dyr”?
Når vi som kristne og i alminnelighet mennesker i dag leser Gamle Testamente, så kan vi treffe på mye som ikke er relevant for oss som lever i Det Nye Testamentes tid og i vår tid. Som et eksempel på det, kan være det som vi kan lese om rene og urene dyr, hva de fikk spise og hva de ikke fikk spise. Men slik jeg tror,  vet Gud bedre. For han vil vårt beste. I 3Mos 19:11 nevnes det at flaggermusen er uren, så av den grunn forbød Gud å spise den. Ikke slik at det i seg selv var synd å spise den. Men det at den ble regnet blant de urene, betydde at den kunne påføre menneskene ukjente sykdommer og epidemier, selv om Bibelen ikke sier det helt spesifikt. Men dersom menneskene i dag ikke hadde spist flaggermus eller andre urene dyr slik Bibelen forbyr, hadde mest sannsynlig ikke noen av de nevnte dødelige epidemiene ikke oppstått, inklusiv Korona-viruset som nå er en fare for vår helse og våre liv . For slik vi ovenfor kan lese om flaggermusen på forskersiden.no, kan den være bærer av ikke mindre enn 61 kjente virus som kan gjøre oss mennesker syke. Dette har vi mennesker ikke kjent til før i moderne tid. Men Gud visste det, så derfor har han også gitt oss Guds Ord som både en nyttig for våre liv og vår helse, men som også kan gjøre oss vis til frelse ved troen på Jesus Kristus (2Tim 3:15). 


Flaggermus som en delikatesse og som selges blodferske på mat-markedet
I mange land jakter man på flaggermus og bruker dem til menneskeføde. I Kina regnes de som en delikatesse. I fattige områder fanger man flaggermus, frakter dem levende til mattorget og selger den blodferske. eller så selger man man skalldyr og slanger som lever av flaggermus, og slik kan smitte overføres til mennesker når de spiser denne maten. Og ønsker man seg kinesisk flaggermussuppe laget av 4 flaggermus, finnes det oppskrift på Internett. Eller ønsker man seg flaggermuskaffe laget av kaffebær som flaggermus har knasket på, må man ut med mye penger.

Alt dette kan være en kilde til at mennesker har blitt infisert av Korona-viruset SARS-CoV-2. 

Tenk: Dersom folk hadde fulgt Bibelens forbud om ikke å spise flaggermus eller andre urene dyr, ville vi ikke ha hatt denne globale epidemien som vi alle nå er vitne til. Da ville hittil over 15 000 mennesker kunne unngått å måtte dø som følge av denne pandemien.

Men tenk om alle mennesker skulle ha skjønt alvoret, lyttet til Gud som kaller og trodd på Bibelens budskap og løfter om frelse og evig liv for alle som omvender seg å tror på verdens Frelser, Jesus Kristus. Da skulle de alle kunne unnfly den evige død og fortapelse. Det er virkelig noe å ta på alvor, og å påkalle Gud om å få nåde til. En slik bønn vil Gud helt sikkert hør! Derfor sier Ordet i det som ofte blir kalt for himmelen nødnummer:

  • “… kall på meg på nødens dag, så vil jeg fri deg ut, og du skal prise meg”, Sal 50:15.

Heldigvis finnes det også gode og nyttige virus, og ikke bare Korona-virus


Når vi til daglig snakker om virus, mener vi nesten alltid virus som fører til at vi blir syk. Det kan være influensavirus, virus på balansenerven og mye annet slikt. Det som vi kanskje ikke kjenner så godt til, er at virus visstnok også kan være “våre venner og våre beskyttere“, dette mener i alle fall en del som forstår seg på slikt.

Da jeg for mindre enn en uke siden hørte lege Pekka Reinikainen fortelle om dette, var det meste av dette helt ukjent for meg. Han kunne fortelle at virus også kan være våre gode “kompiser”. Etter å ha lest litt om “disse gode og vennlige virus”, ser jeg at det som han sa, også stemmer med norsk forskning på virus. For ifølge dem finnes det gode virus over alt og i alle.

Virus kan faktisk ta knekken på skadelige bakterier i lungevev, de kan gi beskyttelse mot farlige bakterier, og visse virus er trolig nødvendige for å opprettholde en sunn tarmflora. Mellom fem og åtte prosent av DNA’et vårt stammer faktisk fra virus. Derfor lyder er også av overskriftene i artikkelen på forskning.no: “Du er delvis virus”.

Videre kan vi lese i artikkelen: “Ny forskning hinter om at de ikke bare er avgjørende for økosystemene på klodenOg på en annen vitenskapelig side i artikkelen “Vår vennviruset” skriver de: “Virus gjødsler og nærer også det store spiskammeret i havet – bunnen av næringspyramiden vi alle lever av”. Dessuten skriver de: Uten virus – ingen mennesker. Sykt, men sant”.

Det ser ut til at virus både regulerer bakteriefloraen vår og beskytter oss mot sykdom.

Slik jeg forstår, er dette innen forskningen rimelig nytt og et lite utforsket område. Og det underligste av alt,  forskerne er usikre på om virusene er døde eller levende. For når de er alene, kan de ikke reprodusere seg selv. Om dette sier artikkelen:

  • “Virus balanserer på grensa til hva vi kan kalle liv. De kan reprodusere seg og spre seg. Men ikke av seg selv, og ikke alene. Virusene må først kapre en levende celle. De sprøyter arvestoffet sitt inn i cellen, og tvinger celle-maskineriet til å trykke opp hauger av nye virus.  Cellen revner, og de nye virusene strømmer ut. 

Dette kan virusene gjøre fordi de  inneholder gen-materiale, og ingen kan fortelle hvor dette arvestoffet opprinnelig kommer fra. Og på forskning.no kan vi lese: “En verden som vi bare akkurat har begynt å utforske”.

Det ser ut til at virus både regulerer bakteriefloraen vår og beskytter oss mot sykdom.

Når artikkelforfatteren skal prøve å forklare opphavet til livet, artenes tilblivelse og utvikling, har han slettes ikke noe godt eller vitenskapelig svar. Og det har heller ikke naturvitenskapen. Derfor henviser de bare hele tiden til evolusjonsteorien, den som Darwin oppfant.

Som kristne tror vi ikke at livet oppstod som en tilfeldighet eller ved en evolusjon, man at det er Gud som har skapt hele universet, alt det synlige og usynlige, inklusiv virusene og de aller minste partiklene. Og grunnen til at vi tror det, er at samtlige Bibelens forfattere som levde på forskjellige tider og helt uten å vite om hverandre, helt entydig forteller dette som med en munn. Dette kunne de gjøre, siden de var drevet av den Hellige Ånd (2Pet 1:21). Og det samme vitner også Gud selv! Og alle disse virusene har  sine helt spesielle oppgaver, både de gode og de onde. Slik er det også med alt annet som Gud har skapt. For fullkomment er hans verk (5Mos 32:4)!

De som er interessert i å vite mer om hvordan virusene reproduserer seg når de “kaprer” en celle, ødelegger den, tar med seg byggestener fra den og danner utallige nye, kan lese mer på siden “Velkommen til virus-verden”!

Ifølge legen jeg ovenfor refererte til, har vi 10 ganger så mange virus i kroppen som vi har celler, og de har vi 37 000 milliarder av. Og alle disse har sin helt spesielle oppgave, slik Gud har gitt dem. Og i alle cellene er det liv. 

Tenk hvor allmektig og vis Gud vi har. Alt dette har han skapt, og alt dette holder han kontroll på, selv om mye kan virke å begynne å vakle i disse Korona-tider. Men når vi er Guds barn, får vi tross alt være trygge på at våre liv og vår framtid er i de beste hender, for han har omsorg for oss. Derfor får vi tross alt være ved godt mot, og la våre blikk og vårt håp være mot byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper (Hebr 11:10).

Dette forteller oss litt om hvor stor og allvitende Gud er og hvor små vi er – selv de fremste vitenskapsmenn som finnes i verden – sammenlignet med Guds storhet. For alle detaljene i hans skaperverk kan ingen vitenskapsmann fullt ut forstå, selv ikke det avanserte kjernefysiske forskningsinstituttet CERN. Dette bør gjøre oss mennesker ydmyke og takknemlige!

Men det største av alt: Han har skapt himmelen og hele dens herlighet også for oss, bare vi overgir våre liv i hans hender, tror på ham og på hans Sønn Jesus Kristus og følger, tjener og ærer ham over alle ting! 


To teskje sjøvann inneholder milliarder av virus, også Kolera-virus og Fugleinfluensa-virus
Dette forteller legen som jeg har referert til. Og nøyaktig det samme kan vi lese på norske sider som refererer til forskning fra dette område. Og slik er det, siden Gud har skapt også virusene for å opprettholde liv i havet, på innsjøer, i trær og planter, ja i alt som har liv. Ifølge forskning.no inneholder en teskje havvann faktisk så mye som  rundt 50 millioner virus. Og alt dette har sin funksjon, for at økosystemet skal holdes i balanse. 

Andakt: Se der Guds lam! (13 min.)

Andakt over Joh. 1: 30b-37: Døperen Johannes vitner om Jesus, Guds Sønn.

  • Johannes sier: “For at Jesus skulle åpenbares, derfor er jeg kommet”
  • Guds treenighet
  • Jesus er den som døper med den Hellige Ånd
  • Lovens hensikt: Å vekke syndserkjennelse, og å lede angrende syndere til Frelseren Jesus Kristus og til evangeliets velsignelse
  • Se der Guds lam!
  • Døperen Johannes disipler forlater nå han for siste gang, og begynner fra nå av å følge sin Frelser og Herre, Jesus Kristus

Jesus underviser skriftlærde og fariseere

Jesus som lærer i tempelet med en høyere visdom og innsikt enn de skriftlærde og fariseerne hadde

 

Tekst: Joh 7: 10-19a (24 min.)

«Men etter at brødrene Hans hadde dratt opp, drog også Han opp til høytiden, ikke åpenlyst, men i hemmelighet. Jødene lette etter Ham på høytiden, og de sa: «Hvor er Han?» Det var mye prat* om Ham blant folket. Noen sa: «Han er god.» Andre sa: «Nei, tvert imot, Han forfører folket.» Men ingen snakket åpent ut om Ham av frykt for jødene. Da det var midt under høytiden, gikk Jesus opp i templet og underviste. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan Denne Mannen forstå Skriften* når Han aldri har fått opplæring?» Jesus svarte* dem og sa: «Min lære er ikke Min Egen, men tilhører Ham som har sendt Meg. Om noen vil gjøre Hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om Jeg taler ut fra Meg Selv. Den som taler ut fra seg selv, vil selv ta æren. Men Den som vil gi æren til Ham som har sendt Ham, Han er sannferdig, og i Ham er det ingen urettferdighet. Har ikke Moses gitt dere loven?»

 

Lytt til tale over Joh 7: 10-19a (24 min.)

Juleandakt: Bare Herrens Ånd kan gi oss hvile og sann fred

Vi har nå kommet inn i advents- og julehøytiden. Bak oss har vi en mørk og strevsom høst, og for de fleste av oss er det virkelig herlig å få hvile ut mens vi har juleferie, etter en slitsom periode av året.

Følelser, Bakgrunn, Advent, Stearinlys

Men for oss kristne betyr julens budskap og Frelserens komme langt mer enn bare fysisk hvile og rekreasjon.

Fortsett å lese «Juleandakt: Bare Herrens Ånd kan gi oss hvile og sann fred»

Veien i lammets spor vil føre til seier

Jesus seiret som Lammet [Guds Lam], og ikke fordi han var himmelens og jordens Herre, han som kunne si , og det skjedde; som befalte og det hendte. Jesus sendte sine får for å vandre i Lammets spor for at de skulle beseire den verden, som var fremmed for Ham, og som hatet Ham. Og de beseiret den. 

Det var da Jakob ble knust ([Mos 32:31], som han seiret. Det var da som han ble Israel. Det å bli svak, betyr ikke det samme som at man snubler og faller. Men det betyr at man blir hjelpeløs, at man ikke er i stand til å forsvare seg selv og at man ikke er noe i seg selv. Og når han har det slik, da blir det plass for Guds kraft. Paulus skriver i 1Kor 1:25:

  • For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.”

Her overgir man sin svakhet i Guds hender. David sier:

  • Herren støtter alle dem som faller, og reiser opp alle nedbøyde“, Sal 145:14.

Gud er alltid på de svakes side. Det er mulig å være svak på en hellig måte, og svak for Guds skyld. Maria ydmyket seg for sin søster Martas skyld. I stillhet tok hun i mot hennes tilrettevisning. Også Hanna ydmyket seg innfor Peninna [1 Sam 1:7. Hun tillot at hun krenket henne. 

Hele Jesu liv – helt fra hans første dager og like til døden på korset – bestod i en sammenhengende fornedrelse, man Han gjorde alt dette for Guds skyld. Og gjennom alt dette seiret Han, skritt for skritt. Og derfor var også Gud alltid nær Ham med sin kraft, og hjalp Ham. Og slik vandret Han fra seier til seier. Da når han fornedret seg aller dypest, vant Han sin mest fullkomne og herligste seier. Hans hender og føtter var bundet, men Hans hjerte var fylt av lydighet mot sin Far, og dermed seiret Han over synden, verden og dødens rike. 

På Sions berg – der Han aller mest ble ringeaktet og spottet – ser Johannes Ham stå seirende ved siden av den frukt som Hans død gav Ham: De ett hundre og førtifire tusen som hadde Hans navn og Hans Fars navn skrevet på sine panner Åp 3:12; 14:1]. 

Dersom du i dag fornedrer deg selv for Hans navn skyld, kommer du før eller senere til å få se frukten av seieren. Da David måtte gå i fengsel, da Daniel ble kastet i løvehulen [Dan 6:17] og hans venner ble kastet ned i ovnen med brennende ild [Dan 3:20], da virket det ikke som om de skulle seire. Men tross det seiret de. For her var Guds svakhet sterkere enn menneskene, og sterkere enn det kongedømme som bestod av 120 land.