Det åndelige og kongelige presteskap

Det åndelige presteskap og oppgaver som hører med til det

Kilde: “Elämä uskossa”, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Menigheten er Guds åndelige tempel. Den er bygget av levende steiner, av mennesker som ved troen på Kristus har blitt levende. Samtidig er de troende et hellig presteskap. De har fått i oppgave av Gud å bygge opp menighetstempelet ved å utføre Ordets tjenestegjerning.

  • Peter skriver:
    «Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys», 1Pet 2:4,5, 9).

  1. 1.     Hvilke oppgaver hører med til det åndelige presteskap? Hvem kan utføre disse tjenestene og hvilke nytte er det av dem?

Den første basisoppgaven for det åndelige presteskap, er å ofre «åndelige offer». Kristi forsonings- og gjenløsningsoffer som han utførte (på Golgata), er fullstendig nok til rettferdiggjørelse og frelse for alle syndere som vil ydmyke seg til omvendelse. De som er kalt til å ofre disse åndelige offer, er de som først ved Kristi forsoningsoffer er gjenfødte til Guds barn.

Det er tre forskjellige åndelige offer. Det nye testamente sier om disse åndelige ofrene:

«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste», Rom 12:1.


1.1 Gi deg selv, dine evner og dine gaver til Herren

Det å gi våre legemer til Gud som et offer, betyr at man gir seg selv med alle sine evner og gaver til ham, så han skal få bestemme over oss og bruke oss (i sin tjeneste).  Og Bibelen fortsetter:

  • «La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud», Heb 13:15-16.

Det å dele med andre, er både et takkoffer for alt det Gud har gitt, samtidig som det er å gjøre det som kjærligheten forplikter oss til i forhold til de som lider nød. Men det er også å gjøre det som Herren har befalt:

  • «Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet», 1 Kor 9:14.

1.2 Hjelp andre til frelse og til helliggjørelse

Den oppgave som de kristne skal gjøre i dette åndelige presteskap, er å hjelpe og tjene andre både til frelse og til helliggjørelse. Utføringen av dette presteskap har ikke noe å gjøre med den kristnes egen frelse eller med hans eget forhold til Gud. For dette hører med til barneretten. Men å utføre det åndelige presteskapet, er noe man gjør ved sin tjeneste for andre. Luther sier:

«Enhver kristen er konge for seg selv, og prest for de andre» (WA, 16,407). «Det er jo ikke noen som døper seg selv, og det er heller ikke noen som forkynner syndenes forlatelse til seg selv, men de mottar dåpen og syndenes forlatelse av andre» (WA 6, 514). «De prestelige tjenester består i: 

  • å undervise,
  • å preke
  • å forkynne Guds ord
  • å døpe
  • å dele ut nattverd
  • å binde og å løse noen fra deres synder
  • å be
  • å prøve det som forkynnes og undervises i Guds Ords lys
  • å prøve åndene om de er av Gud

I utgangspunktet hører alle disse oppgavene til alle kristne» (WA, 12, 118). Men det betyr ikke at enhver kristen offentlig kan utføre alt dette. Når det gjelder offentlig forvaltning av embetet, er det ifølge Luther begrenset til de som menigheten rettelig har kalt og innsatt i Ordets tjeneste. Men til privat bruk, har enhver kristen både rett og plikt til å forvalte dette åndelige presteskapet.


1.3 Bønn og forbønn for din neste

En av basisoppgavene for det åndelige presteskap, er å be for andre, altså forbønn. Paulus skriver:

  • «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst», Rom 10:1.
  • «Til slutt, brødre, be for oss at Herrens ord må få fritt løp og bli holdt i ære, slik som hos dere», 2 Tess 3:1.
  • «Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud. Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium (= hemmelighet). For det er for dets skyld jeg er i lenker. Be om at jeg kan åpenbare det ved å tale som jeg bør», Kol 4:2-4.

  1. 2.     Forkynn omvendelse og syndenes forlatelse

Den neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er allerede nevnt i første avsnitt. Det er å forkynne Guds Ord, altså å blåse i «Ordets basun». Det innebærer å forkynne om synd og om den fordervelse synden fører med seg. Synden fører mennesket til sist til fortapelse i helvete, så derfor må de troende forkynne viktigheten av anger og omvendelse til Kristus. Videre skal man oppmuntre den angrende til å søke nåde, og deretter skal man forkynne syndenes forlatelse for den angrende. Jesus sa til sine etterfølgere:

  • «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner … like til jordens ende», Ap 1:8.
  • Han sa også: «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag…», Luk 24:47.

  1. 3.     Gi tilbud om personlig sjelesorg og skriftemål

Følgende oppgave som hører til det åndelige presteskap, er sjelesorg. Hensikten med dette, er å hjelpe de angrende og de som søker nåde ved at man både ber for dem, men at man også ber sammen med dem. Dessuten skal man lytte, når de i anger bekjenner sine synder (når de skrifter), og man skal forkynne dem syndenes forlatelse i Jesu navn og blod.

Den kvelden da Jesus åpenbarte seg for sine disipler, etter at han hadde stått opp fra de døde, gav Jesus dem en (viktig) oppgave. De skulle «forkynne i hans navn omvendelse og syndenes forlatelse», Lk 24:47.  Han sa også til dem:

  • «Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt», Joh 20:22-23.

Senere skrev Paulus:

  • «…han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud», 2 Kor 1:4.

Videre skriver Paulus:

  • «Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle!», 1 Tess 5:15.

4.     Prøv det som læres, og prøv åndene (om de er av Gud)!

Neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er å prøve det som læres og også å prøve åndene i lys av Guds Ord og dets lærdommer. Man skal altså prøve de som underviser og de som forkynner, og poengtere nødvendigheten av å forbli trofast mot Bibelen og bibelsk forkynnelse. Jesus sa:

  • «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere», Joh 8:31-32.

Og apostelen Johannes skriver:

  • «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden… Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd», 1 Joh 4:1-3, 6.

5. Forlikelsens tjeneste

De kristnes åndelige presteskap kalles også for «forsoningens tjeneste». Dens hovedoppgave er å kalle på mennesker, og å hjelpe dem, slik at få del i frelsen som Kristus ved sitt forsoningsverk eller ved sitt offer på korset vant. Dette skjer ved at synderen ydmyker seg til anger og omvendelse, og at man ved tro tar i mot tilgivelsen og frelsen som bydes og gis ved evangeliet.  Det er dette Jesu lærdom betyr, slik Lukas skriver om i slutten av sitt evangelium:

  • «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av». Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt [den Hellige Ånd],…» Luk 24:47.

Lukas skriver om samme sak i Ap 1:8, ord som Jesus selv sier:

  • «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende», Ap 1:8.

Paulus skriver til korinterne om forlikelsen og om frelsen:

  • «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2 Kor 5:18-21.

Denne forlikelsens tjenesteoppgave er gitt til alle troende, alt etter de gaver og evner de har fått. De troendes oppgave er:

  • å be for alle mennesker,
  • oppmuntre dem til i ydmykhet å gjøre opp for og å omvende seg fra sin synd,
  • til å angre og å bekjenne de synder som spesielt trykker på samvittigheten og
  • å be om tilgivelse i kraft av Kristi offer på korset og ved hans forsoningsverk.
  • Deretter følger forkynnelse av syndsavløsning eller tilgivelse (av alle synder), og så forsikrer den troende og vitner at alle synder virkelig er tilgitt og utslettet ved Kristi blod.

Kort stund etter at den Hellige Ånd var utgytt på pinsedagen, forkynte Peter i tempelet i Jerusalem:

  • «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet», Ap 3:19.

Kristus – han som er menighetens Hode – bruker munnen til menighetens medlemmer når han kaller menneskene til omvendelse. Han bruker også munnen til de kristne når han forkynner nåde og tilgivelse til de som ydmyker seg, og ved deres munn forkynner han gledesbudskapet om at de får ta i mot barnerett hos Gud som en gave.

Også når Kristus skal velsigne de som søker nåde og hjelp og som ønsker å få del i den Hellige Ånds gave, benytter han seg av de troendes munn og hender. Videre så hjelper Kristus de som lider nød med midler og gaver gitt av de kristne, og med disse midlene betaler han også kostnadene i forbindelse med arbeidet sitt rike.  De som er Kristi rette etterfølgere, har kjærlighetens omsorg for at ingen skal forbli uten kjennskap om evangeliets kallelse og om tilbudet om å ta i mot nåden. Egentlig burde alle troende hatt en slik kjærlig omsorg for å vinne så mange som mulig for Kristus.

Luther sier:

  • «Guds barn… vil ikke at det skal være bare de som skal slippe til himmelen. Men de vil oppmuntre alle, også de aller største syndere til å komme inn dit» (WA, 1, 697).
  • «Man er ikke en rett kristen, dersom man ikke elsker sin nestes frelse like mye som sin egen» (WA, 10, I, 665).
  • «Ingen skal høre evangeliet bare for seg selv. Men alle bør fortelle det også til de andre, til de som ikke allerede kjenner evangeliet… På denne måte kan den ene være den andres hyrde, slik at han kan fø og vokte ham her i verden» (WA, 10, 1, 86).
  • «Dersom du tror og gleder deg i Gud, så tillater ikke en slik glede at du lar være å gjøre noe som helst… Men… da ønsker du at også andre mennesker skulle lære å kjenne den samme Guds nåde… Da vil du forkynne og snakke om en slik sannhet over alt der du får anledning til det. Og da vil du  også forkaste all lære og alt liv som ikke er i overensstemmelse med denne lære» (WA, 10, 102).

Og Luther fortsetter:

  • Gud vil ikke utføre sitt arbeid alene. «Han… vil utføre sitt arbeid sammen med oss og ved oss» (WA,6, 227).
  • «Han gir heller ikke sin Ånd utenom sitt Ord, men ved Ordet. Gud vil at vi skal være hans medarbeidere, og at vi skal la hans Ord lyde for de som er utenfor. Samtidig virker han… i menneskets indre ved sin Ånd der hvor han ser det tjenlig… Han utfører ikke sitt verk i oss mennesker uten oss troende, … men han vil at vi skal virke sammen med ham… Og slik forkynner han ved oss, han hjelper de fattige og trøster de som sørger ved oss» (WA, 18, 695, 754).
  • «Den indre velsignelse og fremgang kommer fra Gud ved hans Ånd, slik at vårt ytre ord ikke skal bli uten virkning. Gud… utfører… i oss sitt beste verk, og vi hjelper han i det ytre ved Ordets forkynnertjeneste. Han vil at hans predikanter skal være hans medhjelpere og hans medarbeidere. Og han utfører sitt verk etter sin vilje ved deres ord, hvor og når han selv vil» (WA, 17.II, 179).

 

Hva er de kristnes åndelige presteskap?

Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen

“Det er alene dåpen, evangeliet og troen som gjør oss åndelige og til et kristent folk… slik som det sies i Åpenbaringsboken:

  • “Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen, Åp 1:5b-6a.

Fortsett å lese «Hva er de kristnes åndelige presteskap?»

Johan Raattamaa forteller selv om når nøkkelmakten første gang ble tatt i bruk, men ikke offentlig. Det skjedde i 1853.

Kilde: Laestadiolaainen herätysliike I, Perustajan aika s. 256, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Fortellingen nedenfor har Johan Raattamaa personlig fortalt til Erik Johnsen i 1894, da han besøkte ham i Saivomuotka. Erik Johnsen forsikrer at han husker nøyaktig  Raattamaas egne ord  om at skolen da var i Gällivaare

“Raattamaa holdt skole i Gällivaare. Han var i ferd med å dra hjem. Reinen var spent fast til seletøyet, og han stod klar ved døren.  Det hadde samlet seg mye mennesker i rommet.

Luther: Evangeliet gis oss på fire ulike måter

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Ulike måter som evangeliet deles ut til oss på, og forholdet mellom dem (s. 107-109)

Det kristne embete som forvalter Ordets tjeneste – eller nøkkelmakten – inneholder både Ordet og sakramentene. Vi kan også si at ifølge Kristi innstiftelse, skal evangeliet forvaltes ved bruk av fire forskjellige hovedformer. Luther sier følgende om dette i De schmalkaldiske artikler:

Vi vil nå vende tilbake til evangeliet, som på mange måter veileder og hjelper imot synd. For Gud er usigelig rik i sin nåde.

Les mer på side 2!

Evangeliet gis oss på fire måter…

Raattamaa leser hva Luther skriver om å forkynne syndenes forlatelse, og deretter praktiserer han det. Dette får Læstadius til å reagere.

Kilde: “Huutavan äänen maassa”, av Carl Edquist
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

En dag ble Raattamaa å lese i Luthers kirkepostille følgende ord, som står skrevet i talen over første  søndag etter påske:

“For at syndsforlatelsen skal kunne være rett og kraftig, må den være grunnet på Kristi befaling og må inneholdet (noe av det) følgende”: 

“Jeg løser deg fra alle dine synder. Ikke i mitt eget navn, og heller ikke i noen helgners navn. Og heller ikke på grunn av noen menneskelig fortjeneste. Men jeg gjør det i Kristi navn og ved hans kraft.

Fortsett å lese «Raattamaa leser hva Luther skriver om å forkynne syndenes forlatelse, og deretter praktiserer han det. Dette får Læstadius til å reagere.»

Læstadius og Raattamaa gransker Bibelen og Luther hele natten

Kilde: Laestadius – Pohjolan pasuuna, av Aapeli Saarisalo, s. 184-185
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Ved overgangen mellom årene 1853 og 1854 gjorde man en beslutning i forbindelse med et større møte i Kitkiöjärvi om å ta løsenøklene i almen bruk. Dette var en beslutning som ble tatt i “fellesskap og i enighet mellom noen brødre og søstre. Læstadius var selv ikke til stede da.

Raattama argumenterer i Misjonsbrev II for hvorfor de tok i bruk nøkkelmakten

Kilde: Lestadiolainen herätysliike I, Perustajan aika s. 263, av Martti E. Miettinen og Laestadius – Pohjolan Pasuuna s. 185
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen

Siden Misjonsskolen i Ullatti i Gällivare begynte allerede 16. januar 1854, så måtte Raattamaa ha reist dit direkte fra skoleforsamlingene i Kitkiöjoki.

Da han hadde vært der i noen uker, skrev han det andre, men viktige og kjente “misjonsbrevet til folket“.

Maria Parkajoki forkynner syndenes forlatelse i hemmelighet i 1853

Kilde: Laestadiolainen herätysliike I, Perustajan aika, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen

Når det gjelder ulike faser etter  og i forbindelse med “funnet” av nøkkelmakten og når den ble tatt i bruk, så har Paulaharju notert ned viktige opplysninger fra menighetene i Kitkiöjärvi og Kitkiöjoki, som nå hører til kapellmenigheten Muonionalusta, men som tidligere hørte til Pajala.

Nøkkelmakten, eller makten til å binde ubotferdige i sin synd, og til å løse de som vil angre og tro fra deres synder – Samleside

Johan Raattamaa forteller selv om når nøkkelmakten første gang ble tatt i bruk, men ikke offentlig

Kilde: Laestadiolaainen herätysliike I, Perustajan aika s. 256 Oversatt av: Henry Baardsen Fortellingen nedenfor har Johan Raattamaa personlig fortalt til Erik Johnsen i 1894, da han besøkte ham i Saivomuotka. Erik Johnsen forsikrer at han husker nøyaktig  Raattamaas egne ord  om at skolen da var i Gällivaare… «Raattamaa holdt skole i Gällivaare. Han var i …

Prost Aatu Laitinen: Nøkkelmakten blir tatt i bruk innen den læstadianske vekkelse første gang

Kilde: Laestadioainen herätysliike I, Perustajan aika Oversatt til norsk av: Henry Baardsen Den første skriftlige skildringen av når man innen den læstadianske vekkelse første gang – uten noe vilkår – forkynte syndenes forlatelse, har Aatu Laitinen publisert i boka «Muistoja Lapin kristillisyydestä» i 1918, s. 15-16. Siden denne sak er så viktig, skal vi her …

Nøkkelmakten var i bruk i Tornedalen allerede tidlig på 1600-tallet, over 200 år før Laestadius

Kilder: «Laestadius – Pohjolan Pasuna» og «Turun hiippakunnan paimenmuistio 1554-1721» Oversatt til norsk av: Henry Baardsen Aapeli Saarisalo forteller i sin bok «Laestadius – Pohjolan pasuuna» at så tidlig som i år 1628 var det private skriftemål med personlig syndsavløsning alment undervist om og kjent i Tornedalen. Dette var ca. 220 år før den læstadianske …

Hva er nøkkelmakten ifølge Bibelen og Luther?

Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara Oversatt til norsk av: Henry Baardsen Først et par ord av Jesus om nøkkelmakten: «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen«, Matt 16:19. «Sannelig sier jeg …

Nøkkelmakten ifølge Bibelen og Luther

Kilde: Nøkkelmakten, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk: Henry Baardsen Den lutherske kirkes opprinnelige tro og lære. Sitatene er hentet fra Luther og fra vår kirkes bekjennelsesskrifter. Forord av Uuras Saarnivaara Hva er den kristne menighet eller kirke? Hvor finner vi Kristus og nåden? Hva er omvendelse? Hvem skal vi bekjenne våre synder for? Hvilke …

Luther: Nøkkelmakten, syndsavløsning og forkynnelse av evangeliet

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta Personlig syndsavløsning og offentlig forkynnelse av evangeliet (s. 113) Når en frafalt synder ønsker omvender seg til Gud og vil bli delaktig av Guds nåde, så rekker det ikke bare med at han angrer og ber. For Gud tilgir …

Luther: Nøkkelmakten, skriftemålet og syndsavløsningen

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta Det private skriftemålet og syndsavløsningen. Hvordan de skal brukes, og hvilke nytte det er av dem? «Hva annet er vel syndsavløsningen enn at man forkynner evangeliet direkte bare til en enkelt person. På den måte blir han trøstet i …

Luther: Nøkkelmakten og kirken

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta Nøklene og kirken (s. 107) Kirken – samfunnet av de troene på jorden – har blitt født og vokser i kraft av syndenes forlatelses evangelium, av budskapet om korset. Samtidig er kirken, eller menigheten, «moren» som føder alle kristne ved …

Luther: Svermerne forkastet læra om nøkkelmakten og nådemidlene

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara Oversatt av: Henry Baardsen, Alta Mange lærer at Den Hellige Ånd virker direkte i hjertet, uten det forkynte ord og nøkkelmakten Reformasjonens «venstre fløy», de ytterliggående protestanter, de som hadde hovedfokus på sine egne kraftige åndopplevelser, de spirituelle, fanatikerne og med hvilke navn de enn ble kalt, …

Luther om nøkkelmakten: Løsenøklene (videre betydning)

Kilde: Pelastus ja pyhitys Lutherin mukaan, s. 103-104, Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta Luther om nøkkelmakten I videre forstand betyr nøkkelmakten fullmakt til å forkynne evangeliet og å forvalte sakramentene. For Gud gir oss del i syndenes forlatelsene gjennom disse. Luther sier: «En ordets tjener forvalter nøkkelmakten 1) når han døper, …

C. F. W. Walter om nøkkelmakten og syndenes forlatelse

Kilde: Laki ja evankeliumi, av C. F. W. Walter (s. 191-192) Oversatt av Henry Baardsen Hva er grunnlaget for læra om synds-avløsningen? Vi lutheranere lærer i korthet følgende: Kristus, Guds Sønn, har båret absolutt alle syndene til alle syndere her på jord. Alle våre synder ble tilregner ham, som om de skulle ha vært hans egne …

Luther om nøkkelmakten: Tilgivelsen ikke avhengig av hvem som forkynner

Guds tilgivelse er ikke avhengig av hvem som forkynner syndenes forlatelse Kilde: Laki ja evankeliumi, Av C. F. W. Walter, (s. 211) Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta   Luther fortsetter: «Derfor, siden det strider mot hele den Hellige Skrift, så kan det ikke være slik at det å binde og å løse, skjer …

Hva er de kristnes åndelige presteskap?

Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara Oversatt til norsk av: Henry Baardsen «Det er alene dåpen, evangeliet og troen som gjør oss åndelige og til et kristent folk… slik som det sies i Åpenbaringsboken: «Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester …

Hva er omvendelse? Hva lærer Bibelen og Luther?

Kilde: Nøkkelmakten, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen «Om omvendelsen (boten) lærer de at de som har falt etter dåpen (brutt dåpspakten), kan få tilgivelse for syndene når som helst, når de omvender seg, og at kirken bør gi syndsavløsning til dem som således vender seg tilbake til boten (som vil omvende …

Hva er en kristen menighet eller kirke ifølge Skriften og Luther?

Kilde: Nøkkelmakten, av Uuras Saarnivaara Oversett fra finsk av: Henry Baardsen «Under alle tider  vil det komme til å finnes en hellig, kristelig menighet, og den vil bestå. Denne menighet er samfunnet av alle troende, der evangeliet læres rent, og de hellige sakramentene ifølge evangeliet blir rett forvaltet (Ausburgske bekjennelse, Art. VII, Om kirken)». «Gud …

Et lite innblikk i læstadianismen på 1880-tallet – Prestemøte i Ii i Finland

Læstadiansk preste- og predikantmøte i Ii i 1885, der samme læresaker blir behandlet som på predikantmøtet i Alkkula i 1875 Vedtak publisert i Kristillinen kuukausilehti i november 1886 Prost Aatu Laitinen publiserte vedtaket i det kristne tidsskriftet Kristillinen kuukausilehti i november 1886, året etter møtet. Vedtaket er inndelt i tre hovedpunkter: Betydningen av den såkalte …

Luther: Sammenhengen mellom det skrevne og det forkynte Guds Ord, og forskjellen på dem

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta Det skrevne og det forkynte Ord (s. 135-140) Gud gir sin tilgivende og sin fornyende nåde til oss mennesker i sin kristne kirke ved sitt evangelium, når han lar det bli forkynt for oss. I de Schmalkaldiske skrifter sier …

Det forkynte Guds Ord – et nådemiddel til gjenfødelse og frelse

Det forkynte Guds Ord som nådemiddel – Hva sier Bibelen?   Hva virker forkynnelsen av et helt Guds Ord? Vi blir renset ren fra all synd ved å høre og tro Ordet Vi blir frelst ved det forkynte ord Gud gir oss en levende tro ved forkynnelsen av evangeliet Ordet føder oss på nytt og …

Luther: Evangeliet gis oss på fire ulike måter

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta Ulike måter som evangeliet deles ut til oss på, og forholdet mellom dem (s. 107-109) Det kristne embete som forvalter Ordets tjeneste, eller nøkkelmakten, inneholder både Ordet og sakramentene. Vi kan også si at ifølge Kristi innstiftelse, skal evangeliet forvaltes ved …

Sitater av Luther: Syndenes forlatelse

Gud vil gi oss syndenes forlatelse ved forkynnelsen, skriftemålet og nådemidlene Oversatt fra finsk av Henry Baardsen Luther-sitat 1: Kilde: Schmalkaldenin opinkohdat. Die Schmalkaldischen Artikel. WA 50,192-254. EVANGELIET Vi skal nå på nytt snakke om  evangeliet, som gir oss veiledning og hjelp mot synden på mange forskjellige måter. For Gud overøser oss rikelig med sin …

Prost Aatu Laitinen: Nøkkelmakten blir tatt i bruk innen den læstadianske vekkelse første gang

Kilde: Laestadioainen herätysliike I, Perustajan aika
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen

Den første skriftlige skildringen av når man innen den læstadianske vekkelse første gang – uten noe vilkår – forkynte syndenes forlatelse, har Aatu Laitinen publisert i boka “Muistoja Lapin kristillisyydestä” i 1918, s. 15-16. Siden denne sak er så viktig, skal vi her sitere dette i sin helhet:

“En gang var det i forsamlinga en tjener som var oppvakt. Men denne personen måtte rekke hjem innen en viss tid. Tiden nærmet seg for å dra hjem, og hun ble bare mer og mer urolig siden hun trodde at hun var nødt til å dra hjem, tynget av sin tunge syndebyrde.

Nøkkelmakten var i bruk i Tornedalen allerede tidlig på 1600-tallet, over 200 år før Laestadius

Kilder: “Laestadius – Pohjolan Pasuna” og “Turun hiippakunnan paimenmuistio 1554-1721”
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen, Alta

Aapeli Saarisalo forteller i sin bok “Laestadius – Pohjolan pasuuna” at så tidlig som i år 1628 var det private skriftemål med personlig syndsavløsning alment undervist om og kjent i Tornedalen. Dette var ca. 220 år før den læstadianske vekkelse begynte, og ennå lengere siden Johan Raattamaa og hans medarbeidere begynte å ta i bruk nøkkelmakten og forkynnelsen av syndenes forlatelse.

Hva er nøkkelmakten ifølge Bibelen og Luther?

Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen

Først et par ord av Jesus om nøkkelmakten:

  • Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen“, Matt 16:19.
  • “Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen“,
    Matt 18:18.

Fortsett å lese «Hva er nøkkelmakten ifølge Bibelen og Luther?»

Hvilke synder skal vi bekjenne i det private skriftemålet?

”Saken er den at du først må få lære å kjenne din byrde og din synd, det som aller mest plager og trykker din samvittighet. Dette må du fortelle om og bekjenne for din bror.

Fortsett å lese «Hvilke synder skal vi bekjenne i det private skriftemålet?»

Luther om nytten og velsignelsen av det private skriftemålet

Hvilke hjelp kan vi få av skriftemålet?

Jeg ville ikke la noen ta fra meg det private skriftemålet. Og heller ikke ville jeg selv gitt det fra meg (sier Luther), selv om jeg hadde fått alle jordens skatter. For jeg vet hvilke styrke og trøst det har gitt meg.

Fortsett å lese «Luther om nytten og velsignelsen av det private skriftemålet»

Hvem skal vi bekjenne våre synder for?

Kilde: Nøkkelmakten, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen

Vi skal bekjenne for Gud at vi er skyldige for alle våre synder. Også de syndene som vi ikke vet om, slik vi gjør det i bønnen Fader vår. Men for vår skriftefar skal vi bare bekjenne de syndene som vi vet om, og som vi kjenner i vårt hjerte” (Luther, Vähä katekismus).

Vi vet at Bibelen taler om tre forskjellige slags syndsbekjennelser (skriftemål):

Fortsett å lese «Hvem skal vi bekjenne våre synder for?»

Luther: Nøkkelmakten, syndsavløsning og forkynnelse av evangeliet

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Personlig syndsavløsning og offentlig forkynnelse av evangeliet (s. 113)

Når en frafalt synder ønsker omvender seg til Gud og vil bli delaktig av Guds nåde, så rekker det ikke bare med at han angrer og ber. For Gud tilgir ikke synder direkte og utenom nådens midler. Luther sier:

Fortsett å lese «Luther: Nøkkelmakten, syndsavløsning og forkynnelse av evangeliet»

Luther: Nøkkelmakten. Det private og det offentlige skriftemålet

Kilde: Frelse og helliggjørelse, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Skriftemålet. Friheter som man bør ta vare på.  Nytten av det private og det offentlige skriftemålet

Luther understreker at følgende tre “friheter” må tas vare på i forbindelse med det evangeliske skriftemålet:

Fortsett å lese «Luther: Nøkkelmakten. Det private og det offentlige skriftemålet»

Luther: Nøkkelmakten, skriftemålet og syndsavløsningen

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Det private skriftemålet og syndsavløsningen. Hvordan de skal brukes, og hvilke nytte det er av dem?

Hva annet er vel syndsavløsningen enn at man forkynner evangeliet direkte bare til en enkelt person. På den måte blir han trøstet i forhold til synder som har plaget ham” [EA 54, 248].

Det er lettere å tro evangeliet når det blir forkynt oss personlig, og ikke bare til en stor forsamling.

Fortsett å lese «Luther: Nøkkelmakten, skriftemålet og syndsavløsningen»

Luther: Nøkkelmakten og kirken

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Nøklene og kirken (s. 107)

Kirken – samfunnet av de troene på jorden – har blitt født og vokser i kraft av syndenes forlatelses evangelium, av budskapet om korset. Samtidig er kirken, eller menigheten, “moren” som føder alle kristne ved Guds ord [1]. Kristus søker og frelser mennesker ved sitt eget legeme, sin menigheten. Menneskene får høre kallet av munnen på lemmene i Kristi kropp, og gjennom disse lover Gud og gir han syndenes forlatelse og sin Hellige Ånd.

Fortsett å lese «Luther: Nøkkelmakten og kirken»

Luther: Svermerne forkastet læra om nøkkelmakten og nådemidlene

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

Mange lærer at Den Hellige Ånd virker direkte i hjertet, uten det forkynte ord og nøkkelmakten

Reformasjonens “venstre fløy”, de ytterliggående protestanter, de som hadde hovedfokus på sine egne kraftige åndopplevelser, de spirituelle, fanatikerne og med hvilke navn de enn ble kalt, trodde følgende: Den Hellige Ånd virker direkte i et menneske, uten noen ytre nådemidler, i de hjerter som lengter etter det, en indre opplysning og gir en følelse av å eie den guddommelige kjærlighet.

Fortsett å lese «Luther: Svermerne forkastet læra om nøkkelmakten og nådemidlene»

Luther om nøkkelmakten: Løsenøklene (videre betydning)

Kilde: Pelastus ja pyhitys Lutherin mukaan, s. 103-104, Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Luther om nøkkelmakten

I videre forstand betyr nøkkelmakten fullmakt til å forkynne evangeliet og å forvalte sakramentene. For Gud gir oss del i syndenes forlatelsene gjennom disse.

Luther sier:

“En ordets tjener forvalter nøkkelmakten 1) når han døper, 2) når han forkynner evangeliet, 3) når han deler ut nattverden og 4) når han er i annen kirkelig tjeneste… Han utfører sine tjenester på menighetens vegne, og dermed så representerer han menigheten. Og når menigheten er virksom, så er også Gud samtidig virksom”.

“Til nøkkelmakten hører alt som brukes når jeg skal hjelpe min neste og når jeg skal trøste ham: a) det offentlige skriftemål, b) det private skriftemål, c) syndsavløsningen, d) forkynnelsen osv.” (EA 15, 433f. Saarna Pietarin ja Paavalin päivänä, 1522)

Luther forklarer:

“Om en Ordets tjener legger sin hånd på meg, så er det Kristus selv som gjør det. Når han tilgir deg dine synder og samtidig legger sin hånd på deg … så skal du tro det like sikkert som om Kristus selv skulle ha lagt sin hånd på deg og helbredet deg … For han som er Ordets tjener, gjør det på Kristi befaling og etter hans bestemmelse” (WA 49, 138, Kirkkopostilla, 19. kolminaisuudenpäivän jälkeinen sunnuntai, evankeliumisaarna).

Hvorfor vektlegger Luther nøkkelmaktens viktighet så sterkt?|

Grunnen til at Luther poengterer dette så kraftig, var at han selv hadde kjempet mye med dette spørsmålet i sitt eget åndelige liv. Den tid da han var i kloster, så var et av hans aller viktigste spørsmål dette: “Hvordan kan jeg vite at syndsforlatelsen som hans skriftefar forkynte, virkelig var Guds tilgivelse? Hvordan kan jeg vite at det er Guds ord, og ikke bare et menneskeord?

Stuapitz hadde veiledet Luther til å tro at syndsavløsningen var Guds sanne ord, og begrunnet det med å vise til Kristi faste løfter: ” Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt” (Joh 20:20a) og “alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen ( Matt 18:18b). Som reformator henviser Luther på nytt og på nytt på disse ord av Frelseren, og holdt dette å være som en trygg grunn for troen:

“Legg merke til at Han (Kristus) lover som helt sikkert, at det er bundet og løst (i himmelen), det som vi binder og løser her på jorden. Disse løsenøklene er derfor ikke nøkler som fører vill. Han sier ikke: “Det som jeg (Kristus) binder og løser i himmelen, det skal også dere binde og løse på jorden” … Hvordan skulle vi kunne vite hva Gud binder og løser i himmelen? Nei, det ville vi aldri få greie på, og dermed ville jo binde- og løsenøklene være uten noen nytte, og ingen ville jo da få noen nytte av dem … Derimot sier Kristus: “Når dere binder og løser på jorden, så vil jeg samtidig binde og løse i himmelen. Han forplikter og binder seg selv til det som vi gjør. Og dermed betror han oss oppgaven med å utføre hans egne gjerninger.

Hvorfor skulle vi gjøre denne saken usikker … ved å si at først må Kristus binde og løse i himmelen? (WA 30, II, 497, Avaimista, 1530).

Syndsavløsningen her på jorden er Guds tilgivelse

som Han forkynner ved sine arbeidsredskaper, altså ved kristne mennesker. Den rettferdiggjørende nådedom får man høre i evangeliet, forkynt av den kristne kirke. Man kan ikke adskille kristne menneskers ord og Guds Ord og heller ikke kristne menneskers vitnesbyrd og Guds vitnesbyrd. For Gud taler gjennom mennesker og gjennom deres munn. Gud er selv nærværende i dette ord, og han gir sin nåde til det menneske som lengter etter Hans rettferdighet.

C. F. W. Walter om nøkkelmakten og syndenes forlatelse

Kilde: Laki ja evankeliumi, av C. F. W. Walter (s. 191-192)
Oversatt av Henry Baardsen

Hva er grunnlaget for læra om synds-avløsningen? Vi lutheranere lærer i korthet følgende:

  1. Kristus, Guds Sønn, har båret absolutt alle syndene til alle syndere her på jord. Alle våre synder ble tilregner ham, som om de skulle ha vært hans egne synder. Det er derfor døperen Johannes peker på Kristus med sin finger og sier:  “Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!”
  2. Kristus har ved sitt liv som var fullt av elendighet og nød, ved sine lidelser, derved at Han ble korsfestet og døde, tilintetgjort alle menneskers synder og har gitt oss muligheten til å få del i syndenes forlatelse. Det finnes ikke et eneste menneske i hele verden som ikke dette gjelder, helt fra Adam av helt til det siste menneske som skal bli født til verden. Den hellige Paulus skriver nemlig: “Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud”, 2Kor 5:21.Og Jesaja skriver: ” Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom”,  Jes 53:5. I Det Gamle Testamente sukker Kristus i en profeti: “Det jeg ikke har røvet, må jeg nå gi tilbake”, Sal 69:5b.
  3. Da Gud Fader oppreiste sin Sønn Jesus Kristus fra de døde, så stadfestet og beseglet Han Kristi sonings- og gjenløsningsverk, alt det som Kristus fullførte på korset. Da Gud oppreiste Kristus fra de døde, vitnet Han offentlig innfor hele himmelen og jorden og innfor både engler og mennesker: Denne min elskede Sønn har ropt fra korset: “Det er fullbrakt!”, og siden Jesus gjorde det, så forkynner også Jeg: “Sannelig, det er fullbrakt! Alle dere syndere er nå gjenløste! Nå kan dere alle få del i syndenes forlatelse! Dette er nå en virkelighet! Dere  trenger derfor ikke å streve, for selv å skaffe dette til dere selv!
  4. Da Kristus befalte at man skal gå ut i all verden og forkynne evangeliet for all skapningen (Mark 16:15), så befalte han samtidig at man skal forkynne syndenes forlatelse for alle mennesker, altså bringe ut gledesbudskapet: “Alt det som kreves når det gjelder deres frelse, det har allerede blitt gjort! Når dere spør: Hva skal vi gjøre for å bli frelst?, skal dere minnes at alt er jo allerede gjort ferdig! Dere trenger ikke selv å gjøre noe. Dere skal bare tro på det som allerede har skjedd (og det som Kristus har gjort for dere), så skal dere få den hjelpen dere behøver.
  5. Kristus har ikke gitt befaling til sine egne apostler og til dem som tok over embetet å forkynne evangeliet etter dem, at de bare skulle forkynne evangeliet eller syndenes forlatelse offentlig. Men han befalte dem at de dessuten skulle trøste hver enkelt av dem som ba dem om det personlig (ved å forkynne dem syndenes forlatelse),  med disse ord: “Du er forsont med Gud!”

    For siden forsoningen av syndene gjelder alle sammen, så gjelder den selvsagt også hver enkelt av oss. Og om jeg kan forkynne syndenes forlatelse for alle, så kan jeg jo forkynne det også for enkeltpersoner (i skriftemålet). Ikke bare kan jeg det, men det må jeg også gjøre. Og om jeg ikke gjør det, så er jeg en Mose tjener, og ikke en Kristi tjener.

  6. Siden det er slik som jeg allerede har nevnt, at syndenes forlatelse er fortjent oss (ved Jesu soningsverk på Golgata), så er det ikke slik at det kun er predikantene som i kraft av embetet har anledning til å forkynne det. Med alle kristne har fullmakt til å forkynne syndenes forlatelse, uansett om det er snakk om en kvinne eller til og med et barn. Når et barn forkynner syndenes forlatelse, er det like gyldig som om om den hellige Peter skulle ha gjort det. Syndenes forlatelse som blir forkynt av et barn er like gyldig som syndsforlatelse som Jesus Kristus forkynner, dersom barnet står foran oss og sier: “Dine synder er deg forlatt!”

    Det er altså ingen forskjell på hvem som gjør det. Det er, slik det allerede er sagt, ikke spørsmål om hva et menneske  kan, men det som Kristus har gjort.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Luther om nøkkelmakten: Tilgivelsen ikke avhengig av hvem som forkynner

Guds tilgivelse er ikke avhengig av hvem som forkynner syndenes forlatelse

Kilde: Laki ja evankeliumi, Av C. F. W. Walter, (s. 211)
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

 

Luther fortsetter: «Derfor, siden det strider mot hele den Hellige Skrift, så kan det ikke være slik at det å binde og å løse, skjer derfor at det er du som binder og løser. Og derfor skal man ikke forstå disse Kristi ord feil når han sier: «Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt …». Makten til å tilgi, er nemlig ikke avhengig av hvem som uttaler disse ord, men av om man tror ordene … Syndsforlatelsen som jeg forkynner er gyldig, siden det er troen som frelser deg, og ikke det at det er jeg som forkynner syndenes forlatelse for deg. Uansett hvor hellig mann jeg enn skulle ha vært og selv om ikke det skulle ha fantes noen urett i meg, og om ingen skulle kunne anklage meg for noe, ja selv om jeg skulle ha vært helt igjennom hellig eller ha vært en erkeengel, så skulle ikke syndsforlatelsen som jeg forkynner ha vært gyldig av den grunn.

Men når jeg forkynner evangeliets ord – og ingen kan bli frelse uten det – så er det både virkekraftig og nyttig.

1. Forkynnelse av syndenes forlatelse.

Vær frimodig, dine synder er deg tilgitt!

For oss som er vokst opp i den Læstadianske vekkelse, har uttrykket ”i Jesu navn og blod” både et kjært og dyrebart innhold. Uttrykket ble spesielt tatt i bruk av lekmannspredikanten Johan Raattamaa i forbindelse med tilsigelse av syndenes forlatelse ca. på 1850-tallet. Da vekkelsen brøt ut, møtte han mange mennesker i en dyp syndenød. Det førte til at han i bønn ransaket Bibelen, men også Luthers skrifter i håp om å finne botemiddel som kunne være til hjelp for å lede syndere til en sann fred med Gud og til en god samvittighet. Etter hvert fant han den hjelp han søkte i Bibelen og i Luthers postiller, og etter samtale med Læstadius tok han første gang i bruk nøkkelmakten ved at han med Guds evangelium løste syndere fra deres syndelenker og fra deres store syndenød. Dette bar velsignede frukter, og førte med seg liv og salighet, glede og takksigelse. Nøkkelmaktens og Jesu blods kraft hadde en forløsende effekt, slik at vekkelsen ild spredte seg som en brann over hele Nordkalotten i løpet av noen få år. Det var nesten ingen som var uberørte av vekkelsen, da Ordet ble forkynt levende med den Hellige Ånds kraft.

Bibelen forkynner syndenes forlatelse
Det er viktig å være klar over at det var Jesus selv som gav sin menighet fullmakten til å forvalte nøkkelmakten, det vil si å bruke både binde- og løsenøklene. Jesus forkynte syndenes forlatelse til mange mennesker han møtte, og det samme gjorde alle apostlene. Evangeliet er jo det glade budskap nettopp om syndenes forlatelse. Når Bibelen skriver om hvordan syndenes forlatelse skal forkynnes, velger den Hellige Ånd ikke å binde seg bare til ett fast uttrykk, men bruker ulike ord og uttrykk for å fortelle det ene og det samme. Bibelen bruker uttrykkene ”i Jesu navn”, ”Jesu Kristi hans Sønns blod”, ”ved Han blir syndenes forlatelse forkynt”, ”Sønn, dine synder er deg tilgitt”, ”syndenes forlatelse skal forkynnes i Hans navn” og ”i Ham har vi forløsning ved hans blod, syndenes forlatelse”. Hele den Hellige Skrift forkynner syndenes forlatelse alene i Frelseren Jesu Kristi navn, og den er helt entydig på at det er bare troen på Jesu offerdød på Golgata og renselse i Kristi dyrebare forsoningsblod som kan ta bort synder. Kristus og Kristi blod kan derfor ikke adskilles. Når et av disse to alternativene forkynnes, inneholder det begge deler, altså både Jesu navn og Jesu blod. Ellers ville ikke Bibelens egne vitnesbyrd om syndenes forlatelse være gyldige, noe som vil være det samme som å anklage Bibelen for å lyve, eller å si at den Hellige Ånd taler for upresist eller tvetydig i en så viktig sak. Måtte Gud bevare oss fra å tenke slik! Bibelen er Guds Hellige Ord som vi skal tro slik det står skrevet, for Skriften og summen av Guds Ord er Sannhet, og kan ikke gjøres ugyldig, Joh. 10:35. Det er derfor Bibelen som skal lære oss, og ikke motsatt.
Raattamaa og Erkki Antti forkynner syndenes forlatelse
Raattamaa fikk frimodighet til å begynne å forkynne syndenes forlatelse med støtte i Bibelens og Luthers lære, men valgte sin egen måte for å uttrykke selve tilsigelsen av syndenes forlatelse på, ord som kjennetegner hele vekkelsen også i dag: ”Tro dine synder forlatt i Jesu navn og blod”. Han valgte å kombinere ord både Bibelen og Luther brukte. Selv om Raattamaa og de andre i vekkelsens første tid ofte brukte uttrykket ”i Jesu navn og blod”, finner man rikelig med bevis i hans egne og i de andre første predikantenes brev og skrivelser på at også de, slik både Bibelen selv og Luther, brukte også andre bibelske uttrykk når de tilsa syndenes forlatelse. I denne forbindelse skal jeg ta med noen få eksempler fra ”Brev och skrivelser” av lekmannspredikanten og Raattamaas nærmeste medarbeider Erkki Antti Juhonpieti. På en meget herlig måte opphøyer han kraften i Kristi blod, og trøster de kristne med dette blodets vitnesbyrd. Side 102 skriver han: ”Han utgöt sitt blod, gav sitt liv på Golgata till våra synders förlåtelse och sade: Det är fullbordad. Nu är syndastraffet lidet. Vi har orsak att vara glada och fria, ty flerfaldigt har vi fått av Herrens hand. Alla våra synder har blivit utstrukna ur hans bok genom Sonens blod och rigtigt nogsamt förlåtna. Låt oss därför vara vid god tröst i den blodiga moders sköte”. Side 36 trøster han en troens søster, hvor han også der alene nevner Jesu blod: ”Era synder är också förlåtna med det blodet, som på långfredagen är utgjutet till syndernas förlåtelse”. Videre skriver han s. 52: ”Synderna är  förlåtna er och oss förlåtna gjenom Lammets blod”.  På samme måte finner man mange, mange eksempler på at også Raattamaa forkynte syndenes forlatelse enten bare i Jesu navn eller bare i Jesu blod, men selvsagt også i Jesu navn og blod, og for han og hans medarbeidere var derfor de ulike måtene å tilsi syndenes forlatelse på, likeverdige og like gyldig innfor Gud til å løse fra synd.

Luther forkynner syndenes forlatelse
Heller ikke for Luther var ordene eller kombinasjonen av ordene det vesentligste, men at syndere som søkte hjelp i sin syndenød, skulle bli forvisset og trøstet med selve kjernen av evangeliets innhold som er syndenes forlatelse, slik Luther selv uttrykker det. For Luther var det aller viktigste å forkynne Kristus, Guds uskyldige offerlam som i sin stedsfortredende soningsdød på korset utgjøt sitt hellige blod, det eneste rensemiddel som tar bort synd. Selv om Luther ikke brukte uttrykket ”i Jesu navn og blod”, er det ingen tvil om at ikke også han i sak forkynte både Jesu navn og Jesu blod i forbindelse med forvaltninga av nøkkelmakten. Det er mye sannsynlig at Johan Raattamaa la merke til hvordan Luther uttrykker seg ved tilsigelse av syndenes forlatelse, men at han også ble påvirket av Luthers grundige utleggelse av kraften i Jesu blod, da han gransket Luthers skrifter, nettopp for å få klarhet i dette viktige spørsmål om hvordan man leder en angrende synder fra syndenød til en sann fred med Gud.

Jeg skal i denne forbindelse ta med noen uttalelser av Luther, hvor han forkynner Kristi blods kraft. Luther skriver: ”Vi er forlikt med Gud ved Kristi blod. Det blod som fløt ut av vår Herre Kristi side, er vår gjenløsningspris, en full betaling for alle våre synder, det er vår forsoning”… ”Dette Kristi blod roper kontinuerlig, uten opphør: ”Far, far! Nåde, nåde! Tilgi, tilgi!”. På grunn av dette Jesu blod får vi del i Guds sanne nåde, vi får motta syndenes forlatelse, rettferdighet og frelse”…” Dette blod er den gyllne nådedrakt. Når vi er ikledd denne drakt, kan vi stige frem for Gud. For Gud kan ikke, og Han vil heller ikke holde oss som noe annet, enn slik han holder Sin kjære Sønn; full av rettferdighet, hellighet og uskyldighet. Kristi uskyldige blod inneholder også en slik kraft at det frelser, frikjøper, tvetter og renser oss fra alle synder og fra forbannelsen. Alle som er bestenket og tvettet i dette blod, kan trygt og frimodig stige frem for Gud, påkalle Hans hjelp, og med full forvissning og uten å tvile være sikke på at han blir bønnhørt. En annen gang skriver Luther: ” For at man skal kunne bli renset fra sine synder, behøver man den renselse som Jesu blod alene virker i de troende. Dette var årsaken til at David ikke gjorde noe forsøk på å rense seg selv, men at han ber om at han med den rette isop, nemlig med Jesu hellige forsoningsblod skulle bli gjort ren og renset, så han skulle bli hvitere enn snø”. Kilde: Neuvo ja lohdutus kuolemaa vastaan.

Sluttord
Det er nå over 150 år siden vekkelsen brøt ut, og svært mye har forandret seg på alle disse årene. Men tross det er hovedinnholdet i forkynnelsen det samme, ordet om synd og nåde, og læren om rettferdiggjørelse alene ved troen på Jesus Kristus. Gud er også den samme, og Bibelen Guds Ord har ikke forandret seg. Vi som er i Ordets tjeneste er forpliktet på å forkynne hva Skriften lærer, for den som taler, han tale som Guds ord, 1Pet 4:11. Og når vi forkynner syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, skal vi være trygge på at det er en bibelsk syndsavløsning, slik også Janne Marttiini uttrykker det i boka ”Veien til lykke”.

Henry Bårdsen