“Tre alens læra” drøftes på predikantmøtet i Alkkula i 1875, i 1885 i Ii og i 1909 i Torneå, og avvises som ubibelsk av Johan Raattamaa, Paul Rantala og av 100 andre predikanter. Men tross det lever den fortsatt sitt skjulte liv.

Tre-alens læra
Dessuten drøftet de (på det store nordiske predikantmøtet) det som man i ettertid har kalt for “tre-alens læra om Gud”. Man må vel kunne si det slik at denne lære mest sannsynlig var opphavet til et eksklusivt menighetssyn som særlig sterkt kom til syne på 1900-tallet, særlig innen to av de store læstadianske retningene, og som i store trekk går ut på følgende:

  1. Gud virker ikke gjennom det leste Guds Ord, Bibelen, men bare gjennom det forkynte Guds Ord (Bibelen ringeaktes, sammenlignet med det forkynte Guds Ord).
  2. Man kan ikke møte Gud eller bli frelst utenom gjennom den læstadianske menighet.
  3. Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare innenfor den læstadianske menighets område (ved det forkynte ord og ved det almene presteskap).

Guds kall til omvendelse ble for sterkt for meg. Han vant mitt hjerte til sitt eget.

Gud kalte meg sterkt til omvendelse under Seksdagerskrigen
Da Seksdagerskrigen i Midtøsten brøt ut 5. juni 1967, var jeg 16 år gammel. Jeg var vokst opp i et kristent hjem, og hadde som barn og ung gått både på søndagsskole og på det lokale bedehuset. Men allerede da jeg var 16 år, hadde jeg i praksis kommet bort fra den kristne tro, og var klar over at min sak med Gud ikke var i orden. Allerede på den tiden kalte Gud meg sterkt tilbake, men nysgjerrigheten etter “livet i verden” og annen påvirkning dro meg bare lenger og lenger bort fra Gud og fra fellesskapet med de kristne. Men tross det glemte ikke Gud meg, men viste stor omsorg for meg. Da Seksdagerskrigen brøt ut, tenkte jeg: Hva om nådetiden tar slutt for oss hedningefolk, og Gud vil vende seg til Israel? For slik jeg minnes, hadde forsvaret mobilisering på Altagård, og det var for meg et signal om en spent verdenssituasjon. Og da var det et bibelvers som talte til meg:

  • “For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet/denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde  er kommet inn” (det fulle tall av alle ikke-jøder som skal bli frelst) , Rom 11:25.

Dessuten var det et annet bibelsted som Gud talte særlig sterkt til meg:

  • “Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det, Amos 8:11-12.

Hva om nådetiden tar slutt, og Herrens Ord ikke er å finne, tenkte jeg. Hva om de kristne blir tatt bort, eller at de ikke kan hjelpe meg med å bli en kristen, slik vi han lese om i Matt 25? Da er det for sent for meg å ange og for sent å søke Herren, siden han ikke lenger skal la seg finne av de ikke-kristne. For all søking ville da være helt unyttig, selv om jeg skulle søke fra hav til hav, fra nord til syd. Og dessuten anklaget min egen samvittighet meg! Og det gjorde også loven, selv om ingen spesifikt sa det til meg. Tenk at en 21-åring i beste alder og med topp helse, og som allerede hadde levd flere år i verden, kunne ha slike tanker. Men det var Gud som arbeidet i meg og som i sin kjærlighet ville dra meg til seg. Og det lyktes han med til sist, selv om det ennå tok fire år.


Gud søkte meg og fant meg, 2000 km borte fra mitt kristne hjem – “i det fremmede landet”
Da Seksdagerskrigen var slutt 10. juni 1967, glemte jeg Gud nesten totalt ennå i ca. tre år. Men da søkte han selv meg opp og talte vennlig til meg, for han ville nemlig mitt evige beste. Den gangen var det gjennom et brev fra en søster av meg som jeg fikk, mens jeg bodde sørpå. Med noen få kjærlige ord påminte hun meg om at jeg ikke måtte glemme barnevennen Jesus som jeg hadde mistet, men søke tilbake til ham. Og Gud kalte meg ofte gjennom dette brevet, men jeg prøvde å glemme det så godt jeg kunne. Det lyktes jeg med når jeg var på arbeid og når jeg var sammen med de andre ungdommene som jeg kjente. For da hadde vi hele tiden fullt program, og nesten hele tiden ikke-kristen musikk som opptok mine tanker og mitt sinn. Men tross det fant Gud strategiske øyeblikk når han nådde inn til mitt hjerte med sin kallelse på. Og det er jeg i ettertid svært glad for. 


Gud kalte på meg ved tre ulike anledninger gjennom ikke-kristne – på bygdefester
Sammen med andre ungdommer fra Kongsberg dro vi nå og da på ulike bygdefester rundt omkring. Og tro det eller ikke. Men ved tre forskjellige anledninger var det ikke-kristne som la merke til at jeg var kalt av Gud, og som påminte meg om det, uten at vi hadde snakket noe som helst som var relatert til kristendommen. Første gangen var i Sigdal, dit en tidligere skolekamerat fra tiden da vi gikk på grunnskolen hadde flyttet. Han påminte meg på en måte om Guds kall, slik jeg i alle fall opplevde det. For han begynte å snakke om at både han og jeg hadde kristne foreldre som var gode venner og som gikk på bedehuset, og som brukte å besøke hverandre. Så det ville han gjerne snakke om. Jeg tror nok ikke at han var klar over at han på en måte var “et Guds redskap” som Gud brukte for å påminne meg om omvendelsens nødvendighet. Dette var i 1971. Den andre gangen var våren 1972 hjemme i Alta, da to ikke-kristne påminte meg helt direkte med klare og tydelige ord om at jeg burde bli en kristen. Men dessverre er de nå begge døde, og ingen av dem ble kristne.

Den tredje gangen var i Vestre-Jakobselv i begynnelsen av mai 1972. Også denne gangen var det i forbindelse med en bygdefest. Da var det også ikke-kristne som klart og tydelig oppmuntret meg til å bli en kristen, og de brukte samme ord som de to i Alta. Og det underlige er at ingen av dem visste hvem jeg var eller hva mitt navn var. Og de kjente heller ikke til min bakgrunn eller min indre lengsel etter å bli forlikt med Gud. Men kanskje “skinte det i gjennom”, det vet jeg ikke. 

Tenk, Gud kan påminne gjennom ikke-kristne om omvendelsens nødvendighet, uten at de selv er klar over det. Og så kan han legge de samme ordene i deres munn, slik han gjorde for å tale til meg, bare for at jeg skulle skjønne at budskapet deres var fra Gud. Jeg er i alle fall ikke i tvil om det. For slik jeg ser på det, var dette ikke bare ved en tilfeldighet.

Men man kan ikke bli en kristen gjennom de som lever som ikke-kristne. Også dette spørsmålet samtalte de mye og vel om i læstadianismens første århundre, noe som man kan lese om ved å følge linkene under. En del lærte om Guds allmakt, slik jeg opplevde og har skrevet om. Andre derimot lærte at “Gud er “liten”, og begrenser sitt virkefelt og sin “allmakt” kun til å gjelde det som han utretter gjennom de kristne, og kun gjennom dem. Dette har jeg skrevet litt om fra mitt møte med et slikt syn i SRK i 1973, men mye av denne tenkingen finner vi i større eller mindre grad også i andre grener av vekkelsen. Men det gjør man også i mange andre “trangsynte” menigheter.

Det er bl.a. dette de mente med uttrykket “tre alens læra”. En en slik lære ble holdt for å være ubibelsk, både av vekkelsens leder Johan Raattamaa, av de fleste predikantene og av to predikant- og prestemøter i 1875 og 1885.

Guds barn blir man ved å tro evangeliet, for det  er en Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1:16; 1Kor 4:15; Jak 1:18). Det samme som skjedde med meg at Gud  påminte meg om omvendelsens nødvendighet i et festlokale, har også skjedd med flere andre som jeg vet om, bl.a. med predikant Hans Pietilä fra Alta og med prost Pehr Brandell, han som ledet samepiken Maria til troen og som løste henne fra hennes tvil. Senere var det gjennom henne som Læstadius 1.1.1844 fant frelsesvisshet og fikk del i Kristi forsoning. Det fortelles at Gud talte så kraftig til Brandell mens han ennå var i festlokalet at han der og da forkynte omvendelse for de andre festdeltakerne på grunn av deres syndige liv, noe som førte til en stor vekkelse like etter. 


Evangelist Steinar Harila og Ungdomssenteret i Vestre Jakobselv
Våren 1972 gikk en annen søster av meg på skole i Hammerfest. Evangelist Steinar Harila (en fjern slektning, 8-mening gjennom slekten Mämmi Niemi) hadde møter der, og min søster var også på noen av møtene . Steinar spurte da om det var noen som visste av en ledig rørlegger som kunne montere varmeanlegget på Ungdomssenteret de holdt på å bygge. Så dermed tipset hun han om meg, jeg hadde nemlig egen rørleggerbedrift på den tiden. Derfor ringte Steinar til meg, og etter noen dager var jeg i full gang med å montere varmeanlegget i Vestre Jakobselv. Men jeg var ingen kristen da, selv om Gud kalte meg veldig sterkt i den perioden. Men på tross av det, gikk jeg på bygdefesten i Vestre Jakobselv, hvor noen ikke-kristne påminte meg om at jeg burde bli en kristen, slik jeg ovenfor har fortalt. 

Steinar var da bare 31 år, men en typisk varm og kjærlig vekkelsespredikant med et godt og omsorgsfullt hjerte  . Selv om jeg ikke hadde gått på kristne møter på flere år, var det naturlig for meg å være mye sammen med han og med de kristne ungdommene der når de møttes eller reiste rundt for å ha kristne møter. Han hadde virkelig stor omsorg også for meg og for min udødelige sjel, slik jeg opplevde i alle fall. Når han forkynte, gikk det rett til hjertet og Guds Ord ble talt på en måte som stilte meg til ansvar ovenfor Gud. Og han fokuserte også mye på Jesu gjenkomst og at det var  viktig å være beredt når Jesus kommer tilbake. Ellers fikk man ikke bli med han til himmelen.

Dette er i alle fall det inntrykket jeg sitter tilbake med og det minnet jeg har. Samtidig vet jeg at de kristne i Jakobselv ba mye for meg om at jeg skulle bli en kristen. Men Steinar presset meg aldri på noen måte. Men samtidig vet jeg at også mine kristne foreldre og mine søsken også hadde samme omsorg for meg, og også de ba for meg mye. 

Fram til 14. mai 1972 var jeg utrolig sterkt kalt av Gud. Natt til 14. mai gråt jeg mye, og ble på en måte konfrontert med Gud og hans krav der jeg lå helt alene på min seng. Ingen behøvde å dømme meg eller å anklage meg for mitt liv i vantro og synd. Men jeg var fullt klar over at dersom jeg hadde dødd i den sjelstilstanden jeg da var i, hadde jeg absolutt ikke vært klar til å møte Gud og ville heller ikke bestått i dommen. Men der jeg lå på min seng, lovde jeg Gud at jeg ikke verken våget eller ønsket å fortsette å leve videre stadig  på flukt fra Gud. Men på morgenen stod jeg opp i vanlig tid, og gikk jeg på arbeid som før. Jeg prøvde å jobbe mest mulig i rom som det ikke var noen andre arbeidere, og skjulte så godt jeg kunne for de andre arbeiderne at de ikke skulle oppdage at Gud kalte så sterkt på meg, for det ville de nok ha oppdaget.

På kvelden skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre, og jeg ble også invitert med dit. I løpet av kvelden sang og ba de, og så oppmuntret de også meg til å be. Det som jeg sa – og det var min korte bønn – var: “Jeg er ikke et Guds barn, men jeg håper så gjerne at jeg skal få bli det”.

Steinar og en annen kristen inviterte meg da inn på kjøkkenet, der vi samtalte litt og de ba for meg. Han leste flere bibelsteder for meg hvor det ble fortalt om personer som hadde kommet til tro. Og så forkynte han syndenes forlatelse til meg med ordene fra Matt 9: “Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!” Og så lyste han Herrens velsignelsen over meg. Og jeg trodde det som han forkynte, at jeg da var blitt ett Guds barn, og at alle mine synder var meg forlatt. For meg var det som han forkynte, likeverdig med Jesu ord, og hans munn var som Jesu munn som forkynte for meg syndenes forlatelse, slik Luther også lærer.

Dagen etter ringte jeg hjem til min mor og fortalte at jeg hadde blitt et Guds barn. Og det ble hun veldig glad over å få høre. Og før vi avsluttet telefonsamtalen, forkynte også hun meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Steinars far, Osvald, hans søster Solveig og hennes mann Sigvald Nilsen fra Børselv, var mine gode venner de to månedene mitt arbeidsoppdrag varte. Osvald var født i 1896, men var høyst oppegående og kjørte sin egen bil. Jeg likte han veldig godt.

En dag tok han meg med til Paddeby utenfor Vadsø for å besøke Hilja Hasti, en like gammel dame som hadde vært gift med en bror til min bestemor. Hun var mor til Theodor, Oluf og Jakob Olsen fra Alta, men flyttet til Vadsø og giftet seg der etter at hennes første mann døde. Hilja var også en varm og kristen kvinne, og hun ble veldig glad for å høre at jeg hadde blitt et Guds barn. Så midt på kjøkkengulvet omfavnet hun meg varmt, og vitnet for meg at alle mine synder var forlatt i Jesu navn og blod. Og det trodde jeg! Da jeg kom hjem til Alta, ble alle hennes  tre sønner Theodor, Oluf og Jakob mine gode venner. Og særlig Theodor som var menighetsforstander i vår hjemmemenighet, ble til god støtte for meg helt til han døde.

Ifølge Bibelen er omvendelse et tosidig sak. Det største og viktigste er at Gud gir et nytt hjerte og et nytt sinn. Han gir sin egen Hellige Ånd. Dette kalles for gjenfødelse. Når Gud gir en levende tro, gir han samtidig del i Kristi rettferdighet. Da får man del i hele den seier som Jesus vant på Golgata. Da blir man et Guds barn med arverettighet til himmel og salighet. Da får man del i det som iblant kalles for den salige byttehandel. Jesus tar på seg hele vår synd, og vi får del i hans syndfrihet og hellighet. Så når Gud ser et slikt nyfødt Guds barn, så kan han ikke se noen synder, derfor at han ser på den som har blitt et Guds barn gjennom sin egen Sønns fullkommenhet. Dette kaller Bibelen for rettferdiggjørelse. Og alt dette er Guds verk, fra begynnelsen til slutt. Det er han som søker de som har forlatt han og lever på syndens vei. Det er han som finner sine bortkomne får, og som forbarmer seg over det. Og da legger han det i sin favn eller på sine skuldre til faderhjemmet, og som pleier sårene ved evangeliet og får dem til å gro. Det er han som gjør en synder til sitt barn, og som gir det til arving. Alt er Guds verk! Og det får vi takke Gud for. Vår bønn får derfor være at han fortsatt i sin kjærlighet skulle oppsøke alle bortkomne lam og får, og gi dem omvendelse til livet!


 

Historisk forlikelse/forsoning – den eneste i hele læstadianismens lange historie

Kilde: Maria Illin kirje kirkkoherra ja rouva Korvenheimolle 30.6.1924
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Kjære dere, herr sogneprest (Korvenheimo) med frue, jeg minnes dere med kjærlighet!
Jeg har virkelig av hjertet hatt lyst til å skrive til dere, men siden jeg ikke er så bra til å skrive, så har det ikke blitt til at jeg har skrevet. Men nå bryr jeg meg ikke mer om det, uansett hvor mye jeg enn skulle rote det til. Men hovedsaken et at man skriver med et kjærlig hjertelag.

Fortsett å lese «Historisk forlikelse/forsoning – den eneste i hele læstadianismens lange historie»

Det finnes kun ett evangelium og bare en eneste førstefødtes menighet her på jorden

Kilde: Siionin Lähetyslehti, år 1914. Skrevet av predikant Juhani Rautio
Oversatt av Henry Baardsen, Alta (Kun deler er oversatt).

Evangeliet kommer fra Gud i himmelen! Det kommer ikke fra Lappland
Noen sier at evangeliet har kommet fra Lappland, mens andre sier at det har kommet fra Gällevare. De tredje sier at det har kommet fra Kittilä, mens den fjerde gruppen sier at det har kommet fra Finland.

Fortsett å lese «Det finnes kun ett evangelium og bare en eneste førstefødtes menighet her på jorden»

Andakt: Diotrefes – en ond og usunn maktperson i menigheten

Tekst: 3Joh 1:9-11:

“Jeg har skrevet noe til menigheten. Men Diotrefes, som gjerne vil være den fremste blant dem, tar ikke imot oss.

Derfor vil jeg minne om de gjerningene han gjør, når jeg kommer. Han baktaler oss med onde ord. Og han nøyer seg ikke med det: Selv tar han ikke imot brødrene, og dem som vil gjøre det, hindrer han i det og støter dem ut av menigheten.

Fortsett å lese «Andakt: Diotrefes – en ond og usunn maktperson i menigheten»

Menighetsforstander Theodor Olsen. En helhjertet læstadianer, men som hadde dyp respekt for andres tro og overbevisning


Selv om Theodor var en helhjertet læstadianer, hadde han et stort og varmt hjerte som en kristen. Da jeg i 1972 kom til troen og ble et Guds barn, skjedde det i Vestre Jakobselv gjennom Steinar Harila. Men Theodor trakk aldri min omvendelse i tvil, eller ringeaktet den lovforkynnelse som Gud vekte meg gjennom ved Steinars forkynnelse og det evangeliet han forkynte.

Fortsett å lese «Menighetsforstander Theodor Olsen. En helhjertet læstadianer, men som hadde dyp respekt for andres tro og overbevisning»

Krigsveteranen som aldri kunne tenke seg å forlate en såret soldat, selv under skuddregnet

Som den erfarne krigsveteranen Theodor var, kunne han aldri tenke seg å forlate en såret soldat åndelig sett, selv om han selv havnet både store i vanskeligheter og i vanry på grunn av det. Jeg tror at det hadde han med seg fra Narvik-fronten under siste del av andre verdenskrig.

Fortsett å lese «Krigsveteranen som aldri kunne tenke seg å forlate en såret soldat, selv under skuddregnet»

Litt om organiseringen av Alta-læstadianismen.

Først litt om hvordan menighetene er organisert

Vi har ikke sentralt-styrte menigheter
Organisasjonsoppbygginga innen vår gren av vekkelsen både generelt og i Norge, har en flat struktur med lokalt selvstyre. Vi har ikke noe sentralstyre, slik som SRK i Finland har, og som alle deres menigheter følger. Og vi har heller ikke det slik som de har det innen førstefødte-retningen med Gällivare, hvor de store linjene trekkes, og hvor de viktigste beslutninger som tas , blir retningsgivende for deres gren av vekkelsens menigheter i alle land.

Fortsett å lese «Litt om organiseringen av Alta-læstadianismen.»

De første kristne holdt urokkelig fast ved: 1. Bibelen, 2. Brødre- og søstrefellesskapet, 3. Brødsbrytelsen og 4. Bønnene

1. Bibelen som Guds ufeilbarlige Ord, 2. Det kristne fellesskapet, 3. Nattverden, 4. Bønnene

Vi leser i Apg. 2:42 om de første kristne som levde i urmenigheta på apostlenes tid:

  • “De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene“.

     

    Dette bibelverset er iblant kalt for “De fire B-ene”.
    Den første B-en peker på Bibelen – Guds Ord eller det som også kalles for Skriftene. Dette var selve grunnlaget for og inneholdet i apostlenes tro og lære. Denne lære var også helt identisk med hva Jesus lærte. Han henviste jo veldig ofte til hva som står skrevet i Skriftene, d.v.s. det som var skrevet i Moses, i profetene og i Salmene. Det var dette som også var apostlenes lære. De henviste svært ofte til Skriften, og stilte iblant spørsmålet: “Har dere ikke lest hva som står skrevet”? For apostlene var Skriftene Guds åpenbarte Sannhet og fullstendig pålitelig. For dem var det Guds Ord som var hovedinnholdet i all deres forkynnelse og det absolutt autorative i deres liv og lære.

    Jesus understreket jo også selv Skriftenes viktighet når han sier: “Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft?”, Mark 12:24. Dermed må vi kunne konkludere med at den først B-en, Bibelen – som er Jesu og apostlenes lære – er en særlig viktig bærebjelke og pilar både for oss som enkeltkristne, men også for enhver kristne menighet.


    Fortsetter:

Når livet i menigheten blir vanskelig på grunn av usunn sjelesorg og ubibelsk veiledning

Tekst: Gal 6:1-2 (34 min.): Skriftemålet og kristen sjelesorg

Hva skal jeg gjøre når jeg opplever ubehag og angst etter påtrykk og mobbing fra personer i det kristne miljøet?

”Hva er det egentlig du sier? Opplever du som troende fortvilelse og angst, og til og med i din omgang med kristne, både privat og i menigheten? Det må nok være feil med din tro. Det er sikkert derfor du opplever slike vanskeligheter. Har du ikke ennå lært av Paulus hemmeligheten med det åndelige livet når han sier: ”Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!”… 

Les videre på side 2!

Usunn kristne sjelesorg gjør livet vanskeligere enn før

Kjennetegn for et sykt og et friskt åndelig liv og en usunn og en sunn åndelighet.

Utvalgte utdrag samlet og oversatt noe fritt av Henry Baardsen fra boka ”Terve mieli – terve usko”

Negativ omtale av kristne

“Han kom til troen, men etter det begynte det å gå helt rundt for han. Han ble helt gal.” Slik har det noen ganger blitt uttalt om noen som har blitt troende, særlig dersom livet og oppførselen til den nyomvendte har blitt radikalt forandret.

Det er sant at det kan finnes religiøse psykoser og villfarelser. Dette kan gi inntrykk av at de som opplever slikt, er religiøse. Men dette har egentlig ikke noen rot i virkeligheten.

Les videre side 2!


Usunn og syk åndelighet eller menighet

Kjennetegn på et sykt åndelig liv og på en syk menighet
Kilde: Terve mieli, terve usko.  Utdrag av boka.  (Noe fri oversettelse og bearbeidelse til norsk av Henry Baardsen..)
En syk åndelighet flykter fra virkeligheten. Den velger ikke å forholde seg til reelle fakta og vil heller ikke godta forhold som virkelig har skjedd. Den ønsker ikke heller å ta sannheten inn over seg rent følelsesmessig. Den syke åndeligheten flykter både fra ansvaret for det som virkelig har skjedd, men også fra livets realiteter. Man tar ikke sakene inn over seg slik de i virkeligheten er, særlig ikke når det gjelder seg selv. Men man prøver hele tiden å gi en annen forklaring til hendelsene enn den reelle.
Les videre side 2!

Vranglærere på apostelen Johannes’ tid

Parallelt med at Jesus sendte ut sine apostler for å forkynne Guds Ord, dro det også ut mange til de ulike kristne menighetene. De var ikke sendt ut av Jesus, og heller ikke av hans apostler. Og det budskapet de forkynte når de kom i kontakt med kristne i de ulike menighetene, var derfor ikke det samme som Jesus og hans sendebud forkynte. Men ofte lignet deres forkynnelse og deres lære på sann kristendom. Og derfor kunne det være krevende for de nyomvendte kristne å skille dem fra apostlenes lære.

På aposteltiden var det helt vanlig at forkynnere reiste rundt fra menighet til menighet med sitt budskap. Noen hadde gode hensikter, mens andre forkynte en annen Kristus og en annen lære enn det som apostlene forkynte, slik det var allerede på Paulus’ tid:

  • “For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne“, 2Kor 11:4.

Fra Paulus og de andre apostlene som måtte lide martyrdøden til tiden når Johannes skrev sine brev, hadde det gått ca. 30 år. I praksis betyr dette at en helt ny generasjon av kristne hadde nådd å vokse opp. De unge i menighetene som levde i år 90 e.Kr., hadde ikke lært å kjenne verken Jesus selv eller noen av hans første apostler, bortsett fra den gamle Johannes. Selvsagt hadde de tilgang til apostlenes sendebrev til menighetene, men personlig veiledning og sjelesorg var det da ingen andre enn Johannes som kunne gi. Og apostelen tok virkelig kampen opp mot de vranglærer som på den tiden infiltrerte de kristne menighetene. Biskop Polykarp (år 65-155 e.Kr.) var en av disiplene til apostelen Johannes, og også han bekjempet gnostisismen og dens vranglære. Men han som aller mest stred mot denne sekts vranglære, var kirkefader Ireneus (125-203 e.Kr.). Han skrev et fembindsverk rettet mot gnostisismen, noe som betydde et foreløpig dødsstøp mot gnostisismen.

Vranglæren på Johannes’ tid fornekte helt sentrale læresetninger både av Gud og hans Sønn Jesus Kristus.

Kjennetegn på en kristen menighet som er åndelig syk

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen fra boken ”Terve mieli –
terve usko”. Teksten var noe krevende å oversette til godt norsk språk, så derfor har jeg valgt en noe fri oversettelse, men budskapet er fortsatt det samme.

 

Sammenblanding av det verdslige og det åndelige
Sikreste kjennetegn på en syk kristen menighet er når den er ute
av stand til å gjøre forskjell på det verdslige og det åndelige. Ved å blande det verdslige med det åndelige, avviser menigheten Guds klare Ord som nettopp har som fokus å adskille det åndelige fra resten (Hebr. 4:11).

Les videre på side 2!

Maktmennesket i menigheten – noen utdrag av boka

Noen sitater og sammendrag fra boka

Forord om en forskrekkelse
… Så vidt jeg fatter, blir psykopatenes ofre sjelden tatt på alvor. I mange tilfeller blir de utmanøvrerte allerede i innledningsfasen, dersom de våger å søke hjelp, og undertrykkerne får greie på det. I 2. Korinterbrevet skriver Paulus om falske apostler, og han beskriver den lammelse som har grepet menigheten og dens ledere i forhold til disse. ”Dere tåler jo at noen gjør dere til slaver, utsuger og fanger dere, behandler dere overlegent, slår dere i ansiktet” (2. Kor 11,20).

Les videre på side 2!

Kristne menigheter er alltid underlagt syndens destruktive virkninger

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta
Kilde: Terve mieli – terve usko, av Raimo Mäkelä

Grunnen til at også et kristent trossamfunn regnes som syndig, er ikke nødvendigvis det at man lever verdslig, men det skyldes at alle menighetens medlemmer (også de arbeiderne i menigheten som er mest avholdt og elsket), er syndere, og at de sliter med sine kjødelige lyster og begjær, enhver på sin måte (selv om det kanskje er skjult for de fleste).

Les videre side 2!

Hva er en kristen menighet eller kirke ifølge Skriften og Luther?

Kilde: Nøkkelmakten, av Uuras Saarnivaara
Oversett fra finsk av: Henry Baardsen

“Under alle tider  vil det komme til å finnes en hellig, kristelig menighet, og den vil bestå. Denne menighet er samfunnet av alle troende, der evangeliet læres rent, og de hellige sakramentene ifølge evangeliet blir rett forvaltet (Ausburgske bekjennelse, Art. VII, Om kirken)”.

“Gud være takk! Nå fortiden vet et syv års gammelt barn hva en kristen forsamling er. Den består nemlig av de hellige troende og av de får som hører Hyrdens røst (Schmalkaldiske artikler, del 3, artikkel XII)”.

Fortsett å lese «Hva er en kristen menighet eller kirke ifølge Skriften og Luther?»