Bønnens plass i læstadianismen i Norge – før og Nå

Bønnens viktighet i 1800-tallets læstadianisme

Bønnens plass i menighetssamlingene innen den læstadianske vekkelse i Norge, særlig i etterkrigstiden, har ikke fått den samme plass som tradisjonen var på 1800-tallet i læstadianismens begynnelse, så langt jeg har kunnet lese fra vekkelsens historie. Læstadius, Raattamaa, Antin Pieti og flere andre av vekkelsens lederen oppmuntret ofte de kristne til å be til Gud, uten å bli trett – noe de hadde lært av Jesus og av apostlene.

Les også om bønnens plass i læstadianerpredikanten Antin Pieti’s liv:


Og selv bad de kristne i vekkelsens begynnelse både ofte og utrettelig til Herren, kanskje siden de ytre sett levde under mye vanskeligere kår på alle måter enn i vår velstandstid. Både den ytre og den indre nøden tvingte dem til det. På andre halvdel av 1800-tallet var det, særlig i Finland, mange uår etter hverandre. Ofte opplevde de mangel på mat og annet de så sårt trengte. Noen manglet vet til oppvarming, og husene de bodde i var kalde og trekkfulle. Og den åndelige nød som de opplevde, tvingte de kristne til daglig å vende seg til Gud i bønn. 

Men det samme tror jeg nok også det er tilfelle i de ulike kristne hjem også i dag, i alle fall i stor utstrekning. Når man leser gamle fortellinger fra vekkelsens begynnelse. f.eks. “Minner fra Lappmarkens kristendom”,  kan man merke hvor mye bønnen betydde for de kristne personlig på den tiden, både når det gjaldt deres eget trosliv, men også når det gjaldt Guds rikes arbeid og deres ulike behov i dagliglivet. Oppmuntringen til å være utholdende i bønn til Herren, gjaldt ikke bare enkeltkristne privat, men særlig gjaldt det felles bønn når Guds folk kom sammen offentlig omkring Guds Ord. Det er nok særlig når det gjelder bønnen i forsamlingene når kristne kommer sammen,  som man kan merke den største forskjellen  på hvordan det var før og hvordan det er nå. Men det gjelder selvsagt ikke alle menighetene. 

Hvor hadde kristne som levde før oss lært om bønnen?  Og hvilke kraftkilde kunne Gud åpne for gjennom bønnen, selv om troen ofte var svak og bønnene var mangelfulle? Jo, av Jesus selv, for han sier jo:

  • “Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem”, Matt 18:19-20.

     


Hørbar bønn på kne for Gud på 1800-tallet

Når man leser historien om predikant Antin Pieti, en av Læstadius’ første sendebud (linkene ovenfor), er det helt tydelig at bønnen hadde en særlig stor plass i hans liv. Men det gjaldt selvsagt bare han, men også i mange andre predikanters daglige trosliv. Slik vanen var i vår vekkelses begynnelse, la predikantene, og sikkert også andre kristne  seg ofte på kne når de ba til Gud, noe de sikkert hadde lært av Jesus og av apostlene.

I en slik bønnestilling kunne de ofte finne Antin Pieti, når han var hjemme, der hvor han bodde under sine utallige reiser for å forkynne Guds Ord, ute i naturen, i skogen, der hvor han hugget ved, i forsamlingshuset eller hvor som helst. For Antin Pieti’s vedkommende ble dette også konkret synlig, siden han ofte hadde tydelige hull i sine bukser rundt knærne. Buksene ble nemlig slitt rundt knærne siden han så ofte lå på kne under sine bønner til  Gud. Og han ba alltid med hørbar røst, slik at de andre i huset, men også de som oppholdt seg i andre rom, kunne høre hans bønn og hva han ba om. Og det som de ba om, var ofte helt konkrete saker, alt etter hvilke livssituasjon de var i eller hvilke nød eller hvilke behov som de hadde.  Det kunne f.eks. være at han samtalte om trosspørsmål inne i forsamlingslokalet med noen. Og om han ikke visste hvordan han skulle svare eller veilede, dro han iblant  ut og fant seg et stille sted hvor han kunne legge saken fram for Gud i bønn. Og siden forsamlingsgjestene ikke visste hvor han forsvant, kunne de dra ut for å søke etter han. Og da kunne de finne han på kne i inderlig bønn til Gud. Denne dimensjonen av bønnelivet har nok blitt borte både for meg og for mange andre forkynnere i vår moderne tid. Så vi har nok mye å lære både av Jesus, av apostlene og av Antin Pieti når det gjelder bønnelivet. 

Det fortelles at når de på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet holdt storforsamlinger med predikant- og eldstemøter hvor de holdt felles bønn, så la alle predikantene seg på kne fremst i forsamlingslokalet. Slik var det i den læstadianske vekkelses begynnelse! Og det tror jeg faktisk de aller fleste med bakgrunn i læstadianismen ikke har kjent til, slik var det i alle fall for meg til jeg var godt over 20 år. Slik tror jeg det også er med svært mange andre saker som debatteres, faktisk i mye større grad enn vi tror og tenker. Faktisk gjelder dette også i en viss grad lærespørsmål som yngre er overbevisste om at det er “læstadiansk”, uten å kjenne vekkelsens historie godt nok. 


Hele menigheten bøyde kne under felles bønn i menigheten – også i flere læstadianske menigheter

Da jeg i 1972 kom til troen og ble et Guds barn mens jeg jobbet på et byggeprosjekt i Vestre Jakobselv, var tradisjon innen den Vestlandske Indremisjon at hele menigheten la seg på kne under bønn. Selvsagt gjorde også jeg det, men for meg føltes det uvant. Tro om dette var for å vise seg, eller kanskje noe “egenrettferdig?”, tenkte jeg kanskje. I alle fall fløy disse tankene gjennom mitt hodet mitt, vil jeg huske.

Samme år da jeg kom hjem til Alta, satt vi kristne ungdommer en kveld hjemme hos mine foreldre og samtalte om hvordan Gud hadde vært nådige mot hver og en av oss, siden han hadde tatt oss til sine barn og tilgitt oss alle våre synder. Det var nemlig en liten vekkelse på begynnelsen av 1970-tallet. Det å få del i Guds nåde ble noe veldig stort, og det gjorde oss glade! For oss som var unge på den tiden, var det viktig å få være sammen for å synge og å samtale om troens sak, det aller viktigste i livet. Derfor møttes vi ofte i hjemmene. Vi samtalte selvsagt om alt som hører med til de unges liv, og så utvekslet vi også erfaringer fra troens vei så langt. 

Den kvelden  fortalte jeg om bønnepraksisen de hadde i Vestre-Jakobselv, og om hvilke underlige tanker det hadde virket i meg siden de lå på kne under bønn. En annen av ungdommer fra vår menighet fortalte da at også hun hadde opplevd det samme som meg, og at hun hadde tenkt slik jeg hadde tenkt. For de kristne der hun hadde gått på en kristen folkehøyskole, lå også på kne under felles bønn. Også der var det vanlig at kristne i menigheten bøyde knær under felles bønn.

Da bryter min mamma seg inn i vår samtale, for også hun hadde sine egne opplevelser og sine fortellinger angående felles bønn på kne  fra sin barn- og ungdomstid i den læstadianske menighet i Alta. Både hennes mor, hennes mormor og deres slekt var læstadianere. Oldemor min kom fra Nord-Finland – fra læstadianismens “fødevugge” – med Johan Raattamaa som en nær venn og nabo.

Mamma var født i 1916, og kunne fortelle at det å falle på kne under felles bønn i menigheten, var helt vanlig i den læstadianske menighet på Elvebakken da hun var ung. Det gjorde de hver eneste søndag, eller så ofte som de hadde forsamling. Og slik hadde det vært også tidligere. Men da henne bror, onkel Kristian,  lagde nye bedehusbenker med rygg i 1934, ble det av praktiske årsaker problematisk å kunne legge seg på kne, så derfor  valgte menigheten å slutte med felles bønn på kne. Dette hadde mamma selv fått se og være med på i hele 18 år før denne skikken opphørte, så dette var absolutt ikke noe nytt eller ukjent for henne. Og da skjønte også vi som var unge og som tenkte at slikt var “noe nytt” og noe “ikke-læstadiansk”, at siden vi ikke kjente vekkelsens historie, derfor helst ikke burde være så snare til å uttale oss om hva som var “læstadiansk” og hvordan det hadde vært i vekkelsens 150-200 års historie. Vårt tidsperspektiv var tross alt bare 1/10 del av det. 


Hele menigheten på kne under felles bønn i Muonio

Mange år etter at mor (1916-2012) fortalte dette til oss, var jeg sammen med predikant Kåre Suhr (1926-2017) i  Muonio, hvor vi var på besøk hos predikant Mauno Vuollo (1926? – 2007) hvor vi bl.a. samtalte om vår vekkelses tidligere historie. Jeg fortalte hva mor min hadde fortalt oss hvordan hele menigheten på Elvebakken bedehuset hver søndag lå på kne under felles bønn helt fram til 1934 , og om hvilke barnslige og uforstandige tanker jeg og noen andre av menighetens ungdommer hadde tenkt om slikt. Da svarte Mauno: Nøyaktig slik som mamma fortalte, var det også i den læstadianske menighet i Muonio i gammel tid. Når de i menigheten felles forsamlinger ba til Gud, la  de seg alltid på kne. Slik var praksisen der, og slik var også den læstadianske tradisjon i mange menigheter i læstadianismens opprinnelige kjerneområder. Og dette har jeg fått bekreftet av flere andre gamle læstadianske kristne som for lenge siden er døde.


Bønnestillingen er ikke det avgjørende, men at menigheten helt konkret ber og holder forbønner – i Ånd og sannhet

Selvsagt er det ikke slik at bønnestillingene har betydning innfor Gud. Det er hjertets innstilling som er det avgjørende, og at man i tro og tillit vender seg til Gud med sine bønner. Å be på kne er bare en av mange bønnestillinger som er omtalt i Bibelen, både i GT og i NT. Det avgjørende er hva Jesus selv sier: 

  • “Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i Ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha”, Joh 4:23.

Det viktigste ifølge Jesu og apostlenes lære er at når vi som enkeltkristne, men også som samlet menighet ber til vår himmelske Far, at våre bønner skjer i Jesu navn. Bønn er også noe Paulus oppmuntrer til, og bibelstedet nedenfor omhandler særlig felles bønn når kristne samles i menigheten:

“Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker” 1Tim 2:1.

Bønnenes bønn er selvsagt Fadervår-bønnen, den inneholder alt som gjelder både våre timelige og åndelige behov.


Bønnen sammenlignes iblant med det å puste

Slik bønnen – hjertes fortrolige samtale med Gud – er et tegn på at en person er en kristen, slik er også felles bønn i en samlet menigheten et tegn på at forsamlingen er en kristen menighet. Dør bønnelivet ut, tørker også troslivet ut, noe som alltid er katastrofalt med tanke på å bli bevart i troen som en kristen.

En kristens – men også en menighets bønn – er iblant sammenlignet med åndedrettet vårt. Vi skjønner alle at det er helt livsviktig å puste. Slutter vi å puste av en eller annen grunn, får vi oksygenmangel. Og dersom pustingen ikke kommer i gang igjen snarest mulig, er det fare for at vi dør.

Like viktig bør også bønnen være for oss som er kristne – og for enhver kristen menighet!


Bønnetradisjonen innen deler av “Altaretningen” de siste 70 år

Jeg kjenner ikke så godt til hvordan det er nå innen de andre læstadianske retninger i dag, så jeg uttaler meg derfor hovedsakelig om den såkalte “Alta-retningen” i Norge, men egentlig  bare om en del av menighetene innen denne retningen.

Så langt tilbake som jeg kan huske – i alle fall fra 1960-tallet – har vi blitt vant med at felles menighetsbønn hovedsakelig har bestått av lesing av salmevers fra Landstads salmebok eller andre ferdigskrevne bønner. Ikke noe negativt om det, dersom det bes bønnesalmer.  For også i GT og på Jesu tid ba de faste bønnesalmer, gjerne fra Salmenes bok. Og slik var det nok også i hjemmet som Jesus vokste opp i. Og disse salme-bønnene ba også Jesus selv, bl.a. da han hang på korset. Men dessuten ba de også frie bønner, inspirert av situasjonen som de var i nettopp da de bad. Slikt finner vi utallige eksempler på i Bibelen.

Selvsagt har også våre predikanter i lengre tidsperioder holdt frie bønner, særlig i den tid Kåre Suhr var menighetsforstander. Og det skjer fortsatt nu og da, og stort sett alltid når vi som forkynner blir satt til å be. Dette gjelder særlig når det er personer i menigheten som ønsker forbønn i menigheten for spesielle saker, og det skjer rimelig ofte.


 

Ønske om og behov for personlig forbønn av hjemmemenigheten
Selv om salmevers og ferdigskrevne bønner ofte er gode bønner, dekker de fleste av disse salmeversene  ikke det helt konkrete bønnebehovet og de utfordringene som vi dagens kristne møter i hverdagen, og som vi ønsker forbønn for. Det kan gjelde oss selv eller våre kjære og nære, både når det gjelder utfordringer og prøvelser i hverdagslivet eller i troslivet, forbønn for menighetens barn, unge og eldre, forbønn og bønn for syke og lidende, for personer som ikke lenger klarer å bekjenne troen, for ekteskapsproblemer, for sorg og fristelse av ulike slag, bønn om vekkelse, forbønn for ufrelste, forbønn for de som er satt for å styre og lede landet og for mye, mye mer. Rett og slett bønn og forbønn for alle de ulike sorger og byrder som hver og en av oss sliter med, og som vi ønsker å få hjelp av en felles menighet til å bære sammen med oss.

Men ikke bare det. For når ett lem i Kristi kropp lider, så lider samtidig også mange andre av lemmene i kroppen – det vil si medlemmene i menigheten. Og når man i menigheten hører og deltar i bønn og i forbønn for sine troende venner, så virker dette ofte til at noen i menigheten får en særlig omsorg for de personene som man i menighetens fellesskap sammen har holdt bønn for. Og slik vil mange kunne ta med seg disse personene og deres nød i sine egne bønner og forbønner hjemme, samtidig som man der vender seg til Gud med sine egne bønner. Og slik blir bønnen til en bærende kraft i våre liv, hvor Gud bærer oss på sine krafts sterke armer. Da kjennes det virkelig godt å ha kristne venner og en kristen hjemmemenighet som man får tilhøre og som man får dele gleder og sorger sammen med. Slikt skaper tilhørighet og slik styrkes de kristnes felleskap. Og når det får være slik i hjemmemenigheten, knytter kjærlighetens sammenbindende bånd oss  kristne nærmere hverandre, og slik blir vi ett i Kristus.

Henry Baardsen
Alta

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.