30. november 2022

Frelsens grunnvoll

Den siste tiden har jeg lest referat fra et intervjue med Janne Marttiini hvor han forteller om sine egne troserfaringer. Janne var født i 1893 i Kierenki i Nord-Finland, ikke så langt fra Sodankylä. Slik det går fram av hva han forteller var begge hans foreldre kristne som tilhørte den læstadianske vekkelse. I det området var det både de såkalte nyvakte og de som da ble regnet for gammellæstadianere. Janne forteller at som barn og ung, beflittet han seg om å leve med en ren samvittighet, og det skjedde nå og da at han måtte vende seg til sin bor og sin far for å bekjenne når noe kom på samvittigheten, og når han ville høre ordet om syndenes forlatelse. Janne selv anså det bibelsk å stadfeste syndene forlatt i Jesu navn og blod, noe som også var naturlig for han. Men på tross av at han ble velsignet med syndenes forlatelse, fattet han ikke dybden verken i sitt syndeforderv eller i Jesu fullkomne frelsesverk.

Slik var det for Janne også da han var 17 år. Hans vei til fred med Gud og til frelsesvisshet var både lang og krevende. Han måtte kjempe med tvil og anfektelser i lang tid. Allerede da han var 18 satte de han til predikant. Jannes farfar som selv var predikant, ble kalt et sed for å forkynne. Etter talen, sier han til Janne: Nå Janne, kom du opp for å tale. På det stedet hadde det vært en stor vekkelse hvo mange hadde omvendt seg, og etter Jannes oppfatning var de særlig levende i sin tro der. Han talte over Jes 12, og det ble en kraftig rørelse der, med mange som takket Gud. Selv kjente Janne seg kald, selv om andre gledet seg over hans forkynnelse. Slik var det i lang tid. Etter kort tid måtte han reise rundt på taletur, men kjempet mye med tvil og egen uverdighet. Han følte at det ble forventet av han at han burde glede seg mer med de glade, og sørge mer med de sørgende. Og det ønsket også han. Og så ble det forventet at han burde omvende seg, slik de “voksne” iblant gjorde. Og han la derfor vinn på å be om tilgivelse, men fortsatt var han like kald i sin kristendom. Ikke noe hjalp. For han lot rørelsene være som grunnlaget for en rett kristendom, som nok ikke var så uvanlig på den tiden og i de traktene. Men siden han verken opplevde sterke følelser eller rørelser, var han heller ikke fornøyd med sin tro og sin kristendom. Slik han forteller, var det mange, også predikanter som veiledet han feil, og som også selv bygde sin tro og sin kristendom på feil grunnvoll. Slikt gir verken en sann fred eller frelsesvisshet. Takket være predikant Junnu Rautio (1844-1920), Raattamaas skysskar og en kristen og predikant fra Raattamaas tid, ble han veiledet til Skriften, og ble fortalt om hvordan de første av læstadianske kristne veiledet de som hadde omvendt seg til klarhet i hva som er den egentlige frelsesgrunnen og til visshet om at de ledet av den Hellige Ånd. Eneste frelsesgrunn var og er Kristi fullkomne verk på Golgata. Selv hvor viktig det er å angre og å bekjenne sine synder, og å få høre at de er forlatt i Jesu navn og blod, så får det aldri være det som vi bygger vår kristendom på. For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som allerede er lagt, det er Jesus Kristus (1Kor 3:11).

Inspirert av noe av det Janne forteller om i intervjuet, holdt jeg i dag en andakt over dette temaet, hvor jeg også forrtalte litt om Janne.

Andakten kan lyttes til via linken nedenfor.

 


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *