Kilde: Ole vapaa vapaaksi ostettu lauma, Aulis Zidback s. 18
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta
Raattamaa fikk omvendelses nåde på vinteren 1846 da han satt i kirka og hørte på Læstadius sin prediken. Da han senere skrev om sin egen gjenfødelse i sin selvbiografi, forteller han:
«Men da jeg i troen og i ånden fikk beskue den blodrøde, tornekronte Konge, da gikk det en kraft ut fra Ham, og Kristi lidelse virket som en livets kraft i min sjel. Jeg trodde mine egne synder forlatt i det blod som han hadde utgytt og som ble stenket (på meg gjennom det forkynte Guds Ord). Slik fikk jeg lære å kjenne den oppstandne og levende Herre Jesus.
Han som jeg hadde søkt etter i lang tid, han hadde nå kommet til meg, og han virket glede og fred i min samvittighet. Også tidligere mente jeg at jeg hadde trodd at Jesus døde, og at han stod opp fra de døde, men nå skjemtes jeg på grunn av min egen tidligere vantro, og jeg måtte konstatere at jeg allikevel ikke hadde hatt troen i mitt hjerte».
Andre kilder: KK 1881, 178; Ks. myös Raattamaa 1972, 20-21
Merk: Allerede i 1846, mange år før de i den læstadianske vekkelse begynte å forkynne syndenes forlatelse direkte til de angrende, virket Gud omvendelse, gjenfødelse, glede og fred i hjertet til de som trodde i sitt hjerte. Ved Læstadius’ almene forkynnelse av Jesu lidelse, hans død og hans seierrike oppstandelse virket Gud en levende tro, allerede før de våget å trøsta noen ved personlig å trøste dem med personlig tilsigelse av syndenes forlatelse. Dette finnes det mange skriftlige bekreftelser, gitt både av Læstadius og av Johan Raattamaa.