https://www.hbardsen.com

Læstadius og Luther hadde samme lære om angeren, omvendelsen og nøkkelmakten

Kilde: Lestadiolainen herätysliike, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Lite utdrag av boka “Den læstadianske vekkelse”

Når det gjelder læra om nøkkelmakten, begrunner Læstadius hele sin lære på Luther og på  Bekjennelsesskriftene. Hans moderate og nøkterne syn kommer helt tydelig fram av følgende utdrag (fra en preken på den 19. søndag i trefoldighet):

Fortsett å lese «Læstadius og Luther hadde samme lære om angeren, omvendelsen og nøkkelmakten»

Den Hellige Ånd leder gjenfødte kristne, slik at de allerede her i livet begynner å oppfylle loven.

Kilde: Syntisen tie vanhrskauteen ja pyhyyteen III Lutherin mukaan, av Uuras Saarnivaara.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

“Ved Guds nåde er vi frikjøpt fra loven og fra gjerningene. Ikke slik vi har frihet til gjøre det som er ondt, men slik at vi  er fri til gjøre gode gjerninger” (10, I, 2, 54, 27, KP, 1. s. adv. e,s.).

“Når Adam ble skapt, var loven ikke bare en mulighet for han, men noe som var noe flott (iucunda). Adam oppfylte lovens krav om lydighet helt og holdent, helt av fri vilje, med glede og fullkomment…  (før syndefallet)

Ved at Kristus ble underlagt loven og siden Han bar alle våre forbannelser, fortjente han og gav han den Hellige Ånd til alle som tror på Ham.

“Og når den Hellige Ånd får lede de som tror  i deres indre, så begynner de å oppfylle loven allerede her og nå, mens de ennå lever.

I det kommende liv skal lydighet til loven være noe vil bli satt aller høyest,   og denne lydighet vil da være helt fullkommen. Da skal de gjøre det av hele sitt legene og hele sin sjel, slik som englene gjør det nu” (39, I, 364, 10, disp. antin. vastaan, 1537).


Egen personlig erfaring fra tiden da loven anklaget og fordømte meg, men tuktet meg til Kristus

 
For snart 50 år siden opplevde jeg personlig hvordan det føltes i mitt hjerte å leve under lovens forbannelse og med dommen i mitt eget hjerte. Jeg fikk kjenne Guds strenge vrede på grunn av mitt frafall og mitt syndige liv, siden jeg hadde forlatt min barndoms Jesus og levd slik den bortkomne sønn levde et liv borte fra Gud og fra faderhjemmet over en periode på ca. fem år. Jeg hadde sløst bort hele farsarven, jeg følte at jeg hadde syndet  både mot himmelen og mot Gud. Det var virkelig tøft for en ungdom på 21 år å få oppleve et så sterkt kall – nærmest som et ultimatum fra Gud da han talte til mitt hjerte og sa: “Henry, siden du i dag kjenner så sterkt og så intensivt at Jeg kaller på deg, og du hører Min røst så tydelig, så forherd ikke ditt hjerte (Heb 3:15). Omvend deg i dag, så lenge det er tid, før det blir for sent!”
 
Særlig natten før jeg ble et Guds barn, opplevde jeg praktisk talt det samme som Israels folk da de var på flukt for Faraos store hær som forfulgte dem med stor  vrede. Trusselen nærmet seg dem skremmende og faretruende fort, og fiendene kom nærmere og nærmere. Og de hadde ingen fluktveier. Og havet var foran dem. Det var det eneste stedet de kunne flykte, men det hadde betydd døden for dem (2Mos 14). Snart er det for sent, og det er ute med oss, tenkte de kanskje. Da ble Israels hær grepet av stor redsel, og de ropte til Herren.
 
Nettopp på denne konkrete situasjonen tenkte jeg natt til 14.5.1972, og jeg så absolutt ingen muligheter mer. Der lå jeg helt alene og hjelpeløs i en liten brakke uten å få sove, og gråt mine sorgens tårer. Mine kristne foreldre og søsken var mange hundre kilometer borte. Jeg hadde ingen telefon, og mobiltelefoner var ikke oppfunnet på den tiden.  Får jeg ikke hjelp, går jeg fortapt, tenkte jeg. Og alt sammen var bare min skyld.
 
Da ga jeg et løfte til Gud: Våkner jeg opp i morgen tidlig, skal jeg overgi mitt liv til Herren, om du vil ta imot meg og om du gir meg nåde. Og jeg sukket og ba: Kjære Gud, gi meg omvendelses nåde! Send meg den hjelp som jeg trenger, slik at jeg kan få bli et Guds barn og få min synd utslettet. For jeg var klar over at jeg ikke kunne hjelpe meg selv eller bli en kristen på tomannshånd med Gud, uten hjelp av noen som allerede var kristen. Slik var det i alle fall for meg. Slik påkalte jeg Herren, og ba i min nød mine egne frelsesbønner, men på min enkle måte der og da. Kanskje nødvendigvis ikke med så mange ord, men fra hjertets dyp.
 
Et slikt sterkt kall fra Gud glemmer jeg aldri, for det var så tydelig og så intensivt. Og jeg kjente Guds kjærlige kall, samtidig som mitt eget hjerte og mine mange synder fordømte meg. Kanskje ikke bare konkrete synder som jeg hadde gjort, men særlig vantroens synd.  Og dette på tross av at det var ingen mennesker som hadde fordømte meg eller anklaget meg på grunn av mitt frafall og min synd, bortsett fra Guds kallende stemme i mitt hjerte. Men Satan fordømte meg sterkt, og pekte på min håpløse situasjon. Og så viste han meg fortapelsen dyp foran mine øyne.
 
Selv om Gud kalte på meg, fantes det ingen fordømmelse fra hans side. Hans kall var alltid sterkest da jeg var helt alene, da alt var helt stille uten noen form for ytre forstyrrelse, og aller sterkest på natten. Ingen andre enn jeg selv kunne registrere det, tror jeg i alle fall. Og selv prøvde jeg å skjule det så godt jeg kunne, slik at ingen skulle klare å oppdage det eller skulle begynne å spørre meg om hvorfor jeg var så bekymret og nedtrykt.
 
På en måte følte jeg nok at kanskje Gud var vred på meg på grunn av at jeg helt bevisst hadde vendt ham ryggen. For det hadde jeg gjort, uten tvil. Heldigvis hadde jeg et positivt gudsbilde, og trodde og håpet tross alt at Gud egentlig var god og kjærlig, og forhåpentligvis ville forbarme seg over meg. Derfor hadde jeg en indre men skjult lengsel etter Gud i mitt indre, selv om jeg også fikk oppleve litt av Guds vrede da han vekket min samvittighet gjennom sin krevende lov og gjennom sin tjener Moses.
 
Tross alt takker jeg Gud for at han gjennom Moses og loven var var vred på meg, siden det ikke var det siste jeg fikk oppleve. Men det var Guds måte å vekke meg på og å kalle på meg. For støyen rundt meg – verdslig musikk i bilen og ofte på arbeidsplassen, et syndig liv i sus og dus blant kameratflokken og ellers mye ukristelig.  Lydnivået og støyen av ulik slag var så høy at jeg ikke hørte Guds kallende stemme. Og slik registrerte jeg heller ikke, og fikk heller ikke tid til å oppdage at Gud søkte og kalte på meg. Derfor måtte kanskje Gud tukte meg så hårdt, men heldigvis kjærlig og skånsomt.
 
Mest av alt takker jeg Gud for at hans vrede opphørte, og at han trøstet meg så herlig ved evangeliet og ved at hans Sønn Jesus Kristus ble meg til frelse og evig liv (Jes 12:1-2).
14. mai 2021 – for tre dager siden – var det på dagen 49 år siden jeg opplevde dette mektige Guds kall i mitt hjerte. Og dess større ble kontrasten da jeg til min store glede fikk oppleve det store under å bli et Guds barn bare et halvt døgn etter det. 

Alt dette er virkelig noe det er stor grunn å takke Gud for!

Henry Baardsen,
Alta
 
 

Min personlige opplevelse av Guds kall, av min egen omvendelse 14.5.1972 , og av frelsen og rettferdiggjørelsen

 
Jeg vokste opp i et kristen hjem. Både mamma og pappa var kristne, det samme var alle mine tre søstre. Jeg hadde en fin barndom, med regelmessige kveldsbønner og matbønner, med mye kristen sang og musikk, og mye gode og oppbyggelige samtaler i hjemmet.
 
Helt fra barn av gikk jeg på søndagsskolen og på bedehuset. Den av søndagsskolelærerne jeg minnes best, var frisør-Tomas. På en enkel og barnlig måte lærte han oss barn om barnevennen Jesus, og slik fikk vi lære ham bedre å kjenne. På slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet var vi ofte 50-70 barn til stede. Søndagsskolen var et trygt og godt sted å være og å lære, noe som gav god ballast for livet. På den tiden var det vanlig at barn av ikke-kristne hjem gikk i søndagsskolen, det var nesten fast hver søndag. For der fikk vi stempel i søndagsskolekortet og søndagsskoleblad. Samtidig var det mye barn fra andre kristne hjem som kun fikk gå på bedehuset, men ikke på søndagsskolen. Og en del av de kristne foreldrene tok stort sett aldri sine barn med på bedehuset, og heller ikke gikk de på søndagsskolen. Det er kanskje derfor svært få av dem som er kristne nå, tenker jeg noen ganger. Kanskje ikke alle skjønte hvor viktig det er å lære om Jesus til barna, og å så Guds Ords sæd – på barnas nivå – i barnas hjerter. For, som Jesus sier: “Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset” (Mark 4:28). Slik ble det heldigvis for meg!
 
Som ung kom jeg bort fra troen og fra barneskapet hos Gud på grunn av vantro og mine egne synder. Verden der ute lokket og dro, og alt virket så spennende. Jeg hadde så mye jeg ønsket å oppleve da jeg var ung. Og dessuten: Kristendommen appellerte liksom ikke til de unge på den tiden, og slikt hørte kanskje ikke ungdomslivet til, slik tror jeg mange av oss tenkte. Og jeg følte nok ikke at alle voksne kristne var så flinke til å sette seg på barnas og de unges nivå, og heller ikke til å samtale med barna om Jesus, barnas venn på en naturlig måte. For ofte var det nok mye ovenfra og ned holdning. Kristendommen var nok til en stor del på de voksnes vilkår. Og vi barn fikk ikke alltid plass i “god stua” når det kom kristne på besøk. Så derfor syslet vi barn og unge med vårt, og på den måten kom svært mange av menighetens ungdommer lengre og lengre bort fra de voksne kristne og fra Gud. Og der er de fleste av dem fortsatt, dessverre. Jeg kan ikke påstå at det var slik, men slik opplevde jeg i alle fall det. Men jeg fornektet aldri min kristne tro med ord, men frafallet skjedde passivt, litt etter litt.
 
Men på tross av det tvilte jeg aldri på Gud eller på Jesu verk på Golgata, selv om jeg personlig lenger ikke hadde del i frelsen. For synden i mitt liv hadde skapt et skille mellom Gud og meg. Jeg var derfor selvforskyldt havnet utenfor – uten Gud og uten håp (Ef 2:12), og hadde selv sløset bort velsignelsen, førstefødselsretten og samfunnet med Frelseren, med han som er synderes venn, og med de kristne.
 
Heldigvis kalte Gud sterkt på meg, på tross av at jeg helt bevisst løp bort fra hans kall. Særlig under 6-dagers krigen i Israel i 1967 kalte Gud utrolig sterkt på meg, men også i en periode da jeg arbeidet sørpå i 1971-1972, selv om jeg da ikke hadde kontakt med noen kristne. Da jeg kom nordover, startet jeg min egen rørleggerbedrift. Min yngste søster gikk da på skole i Hammerfest, og var på et kristent møte som evangelist Steinar Harila holdt. Han spurte da om det var noen der som kjente en rørlegger som kunne montere varmeanlegget i det kristne ungdomssenteret som de bygget i Vestre Jakobselv, og min søster ba han ringe meg. Da han ringte, takket jeg ja til jobben, og arbeidet der i mange uker, helt til anlegget var montert ferdig.
 
I tillegg til Steinar, var det mange kristne ungdommer som jobbet der. Selv om jeg ikke var en kristen da, ble jeg med Steinar og noen av de kristne ungdommene forskjellige steder rundt Varangerfjorden hvor han holdt kristne møter og vitnet på en enkel men personlig og tydelig måte om Jesus og omvendelses nødvendighet. Det som var viktigst for han, var at menneskene skulle bli frelst og få del i det evige livet. Slik jeg lærte han å kjenne, var han en varm kristen person og en god forkynner. Hans forkynnelse, hans inderlige omsorg for meg, traff meg midt i mitt hjerte. Men det var nok trolig også mye for at Gud kalte meg så sterkt.
 
Samme kristne omsorg og Kristi kjærlighet hadde jeg også møtt hjemme, og det var som om Guds godhet og kjærlighet på nytt skapte en intensiv lengsel i meg etter å komme til forlik med Gud og å få mine synder tilgitt og utslettet. For jeg lengtet etter den fred som bare Jesus kunne gi. Jeg gråt på nettene, men skjulte min lengsel så godt jeg kunne da jeg var sammen med folk. Selv om jeg var så sterkt kalt av Gud, dro jeg tross det på festlokalet i Jakobselv – den siste gang i mitt liv – følgende lørdagskveld. Da vi satt der og samtalte rundt et bord, sa en ikke-kristen person høyt og tydelig til meg: “Det er best at du blir en kristen!” Kanskje det var Gud som la ordene i hans munn, jeg tror det? For etter det ble Guds kall ennå sterkere.
 
Også da – natt til 14.5.1972 – gråt jeg i en dyp lengsel etter Gud. Og da tenkte jeg: “Jeg våger ikke leve en eneste dag mer, uten at jeg får bli en kristen og får slettet ut min syndegjeld. Ellers kan nådetiden gå meg forbi. For synden trykket så tungt på min samvittighet, og loven anklaget meg med sin fordømmelse. På morgenen stod jeg på nytt opp, vasket gråten bort, spiste og gikk på jobb. Men heller ikke der unnslapp jeg Guds sterke kall. Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå å komme i samtale med noen av de andre arbeiderne. Og så gråt jeg der under arbeidet i lengsel etter Gud, men i det skjulte.
 
På kvelden den 14. mai – nøyaktig for 49 år siden i dag – skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre Harila. I løpet av kvelden ba de til Gud, en etter en. Da det ble min tur å be, sa jeg: “Jeg er ikke et Guds barn, men lengter så etter å få bli det”.
Steinar og enn annen tok meg straks med på kjøkkenet. Der ba han for meg, og leste og vitnet om flere sentrale bibelsteder fra NT, bl.a. om da Jesus ga nøkkelmakten til å tilgi synder, fra Mt 16 og Mt 19, han leste og vitnet om omvendelsen i Kornelius hus i Apg 10 vil jeg minnes, og andre bibelsteder hvor det fortelles om mennesker som kom til tro og ble omvendt. Og sikkert leste han også Herrens velsignelse over meg. Slik vitnet han for meg om Gud som på grunn av Jesu soningsdød nå hadde tilgitt meg alle mine synder, tatt meg til et Guds barn og gitt meg del i det evige livet.
 
Og Gud gav meg troen og den Hellige Ånd som vitnet i mitt hjerte at jeg da virkelig var et Guds barn. Og jeg trodde også meg som et Guds barn, og at mine synder var utslettet. Og dette på tross av at Steinar ikke forkynte meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, slik jeg var vant til å høre blant læstadianerne. Men han forkynte Jesu navn og vitnet om renselseskraften i Jesu blod som han ofret for mine synder på Golgata, det som er selve kjernen i evangeliet. Og det er nettopp det som er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Og slik var det også for meg.
 
På morgenen dagen etter ringte jeg hjem for å fortelle om det store som hadde skjedd i mitt liv. Mamma ble utrolig glad, og hun stadfestet og vitnet også for meg at alle mine synder virkelig var tilgitt – i Jesu navn og blod.
 
Steinars far Osvald ble en god og nær venn av meg. Han var født i 1896. Osvald tok meg med til Paddeby utenfor Vadsø for at jeg skulle få fortelle den gledelige nyheten til en like gammel kvinne – til Hilja Hasti – som hadde vært gift med en bror av min bestemor. Da hun hørte hva som hadde skjedd, omfavnet hun meg midt på kjøkkengulvet. Og også hun vitnet for meg om Jesu verk, og at alle mine synder var meg forlatt i kraften av Jesu blod. Og slik senket himmelen seg ned, og vi fikk sammen erfare at Guds rike – som jeg like før hadde fått del i – består av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Da gledet også mitt hjerte seg, slik det også ble glede i himmelen siden jeg som var en synder, hadde blitt omvendt.
 
På denne måte gav Gud meg omvendelsens nåde. Jeg fikk personlig høre og ta i mot evangeliet for egen del. Jeg fikk høre og tro forkynnelsen om alle mine synders forlatelse i Jesu navn og i kraften av hans blod. Og slik fikk jeg del i Kristi rettferdighet ved å bli renset ren ved troen (Apg 15:9), Ordet (Joh 15:3; Ef 5:26) og den Hellige Ånd – i Kristi blod (Rom 5:9). Slik fikk jeg ved troen del i hele frelsen ved at både den objektive og den subjektive rettferdiggjørelsen ble min. Jeg fikk i mitt hjerte erfare at Jesu rettferdighet var min, og hele den frelse som Jesus vant for meg på Golgata ved sin stedfortredende soningsdød.
Det at Gud godtok og godtar Kristi frelsesverk på Golgata, var ikke bare en generell sannhet som Bibelen entydig vitner om.
 
Men fra da av – 14.5.1972 – gjaldt Jesu verk også meg. Og slik er det fortsatt! For Kristus hadde også blitt min rettferdighet, og frelsen og barneskapet for Jesu skyld gjaldt også for meg personlig. Slik fikk jeg oppleve at Guds rike ikke består i egne gode gjerninger eller i det som vi gjør eller unnlater å gjøre, men består i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd (Rom 14:17).
 
I dag er det nøyaktig 49 år siden Gud gav meg del i hele den åndelige velsignelsen i Jesus Kristus. For hver dag som går er jeg mer og mer glad og takknemlig for at Gud forbarmet seg over meg, fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav med barnerett og arverett.
Å være rettferdiggjort innfor Gud, innebærer at vi er ikledd Jesu Kristi rettferdighets kledning som skjuler all vår synd. Samtidig er Kristi rettferdighet som en meget vakker bryllupskledning som duger til Lammets bryllup i himmelen. Dette får vi takke Gud for, samtidig som vi får be om at Gud bevarer denne drakt ren, så lenge vi lever – i renselsen i Kristi blod.
 
Dette hadde jeg lyst å fortelle om, siden det i dag er min åndelige fødselsdag da Gud fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav meg del i frelsen og i det evige livet. Det er virkelig noe som er verd å takke for.
 

Kall til å tjene Gud i det allmenne og kongelige presteskap

En prest var en som skulle stå innfor Guds ansikt for å gjøre en åndelig tjeneste for Gud og mennesker. For å være en rett Guds prest, måtte han være en person som Gud selv kalte og utvalgte, og han måtte ta imot kallet og utvelgelsen. Det var bare de som fikk tjene som prester i forbindelsen med gudstjenesten.


Prestene i GT måtte være av Levi ætt, de som Gud hadde kalt og utvalgt
Hovedvilkåret for at noen skulle få være rett yppersteprest eller prest for Gud i Det Gamle Testamente, var at de måtte tilhøre den ætten som Gud på en spesiell måte hadde utvalgt til å ivareta alt som hadde med gudstjenesten å gjøre. Den slekten hadde patriarken Jakobs sønn Levi som sin stamfar. Ingen andre av Jakobs 12 sønner eller noen etterkommere av dem kunne få bli innviet til prest. Dette var noe som Gud selv bestemte, og det var han streng på.

Det var spesielt Aron og hans sønner som ble utvalgt til å ivareta prestetjenesten. Dessuten forteller Bibelen om en annen gren av Levis stamme som Gud lot innsette som prester, nemlig de som var av presten Sadoks ætt (Esek 44).


Allmenne og kongelige prester i NT må også være kalt og utvalgt av Gud
Også når det gjelder forholdet til det allmenne og kongelige presteskapet i NT, kan det dras sammenligninger tilbake til GT og til de krav som ble stilt til de som skulle bli prester på den tiden.

Vilkåret for å kunne få bli regnet med til det allmenne presteskapet i NT (1Pet 2:9), forutsetter at man tilhører en helt  spesiell kongelig ætt eller slekt (Tit 2:14; 1Pet 2:9; Ef 1:14), en ætt som Gud selv ved sin Sønn Jesus Kristus har fått kalle og utvelge. Jesus sier følgende om sammenhengen mellom å bli kalt og å bli utvalgt i forbindelse med invitasjonen til kongesønnens bryllup: “For mange er kalt, men få er utvalgt”, Matt 22:14.

Alle i Jesu lignelse som mottok kallet og invitasjonen til kongesønnens bryllup (Matt 22), holdt saken for å være viktig. Men de holdt det tross alt ikke så viktig at de prioriterte kallet og invitasjonen til bryllupet høyere enn sine hverdagslige sysler. Så dermed var det de selv som takket nei til invitasjonen. Og derfor kunne heller ikke slike få høre med til det allmenne og det kongelige presteskapet. Og slik vil det alltid være. Den som avviser Guds kall, gjør det etter sitt eget valg. Gud gir oss kun to valg, enten å takke “ja” eller “nei” til kallet. For han vil ikke tvinge noen til å takke “ja”, men han respekterer også et “nei” fra de som mottar kallet, men som selv velger å avvise det. Men da er det de selv som velger å takke nei til å bli frelst og til å få del i det evige liv. Siden det kun finne to veier som vi kan velge mellom ifølge Jesus, den smale eller den brede, blir det nødvendigvis den brede vei de velger å vandre på. Om dem som velger den brede veien, sier Jesus:

  • “Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den”, Matt 7:13.

Mesteren er her og kaller på deg!
Jesus var en god venn til søstrene Maria og Marta fra Betania. En gang kom Marta til Maria og sa: “Mesteren er her og kaller på deg!” (Joh 11:28). På samme måte kaller Jesus også på deg, slik som han også kalte på meg med et sterkt kall da jeg fikk oppleve omvendelse og gjenfødelse for snart 50 år siden. Og han kaller på nytt og på nytt og sier: “Kom til meg…!” (Matt 11:28). Slik er Jesu kjærlighet! 


Jesu inderlige kjærlighet mot en synder som har kommet bort
Jesus har en inderlig barmhjertighet og medfølelse med oss, og vil så gjerne ha oss som sine egne. Han vil gjøre oss til sine barn og gi oss del i sin evige velsignelse. Og Jesus kaller helt til det siste, så lenge som det er nådens dag og Gud er å finne.

Svarer vi “nei”, hviler ansvaret fullt og helt på oss selv. Men er svaret “ja” når Jesus kaller på oss, og om vi inviterer han inn i våre hjerter og i våre liv, vil vi få oppleve det samme som den bortkomne sønn fikk være med på etter å ha levd et utsvevende liv borte fra Gud (Luk 15:13). Men han angret på at han forlot farshjemmet og at han sløset bort hele farsarven. Og han angret også over sitt syndige og utsvevende liv. Og i håp om å få nåde og å bli tatt i mot,  dro han hjem til sin fars hus. Han ble virkelig tatt i mot med åpne og kjærlige armer.

Om også vi takker ja til å ta imot frelsen og til å bli Guds barn, vil også vi bli tatt imot med like åpne og kjærlige armer, og vil få oppleve Jesu nåde og kjærlighet slik som den bortkomne sønn når han intensivt ble kysset igjen og igjen (Luk 15:20). Så velkomne vil vi være!  Og så vil vi blir invitert inn i farshjemmet, eller inn i Guds menighet hvor evangeliet blir forvaltet og forkynt.


Jesu inviterer oss til den beste tenkbare byttehandel
Svarer vi “ja” på Guds kall, da blir alt det som Jesus er og alt hva han har gjort for oss og for vårt beste, samtidig vårt både for tid og for evighet. Han vil ta hele vår syndebyrde på seg, noe han gjorde på Golgata. Da bar han våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten (1Pet 2:24). Og da får vi del i barnerett hos Gud, i syndenes forlatelse og i hele Jesu fullkomne rettferdighet og hellighet (1Kor 1:30). Bedre byttehandel kan ingen tilby! For det som Gud lover oss er noe så stort som vi ikke kan ane rekkevidden av, slik Paulus skriver:

  • “Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham, 1Kor 2:9.

Når vi gjennom den smale port får komme inn til Guds familie og får bli en del av den kongelige ætt, gir dette oss rett til å kalles Guds barn (1Joh 3:1). Da får vi også rett til det “allmenne og kongelig presteskapet”, slik at vi kan tjene Gud og vår neste med våre liv, med alt som det kongelige presteskapet innebærer.

Og dette kongelige presteskapet opphører aldri. Når Jesus har blitt vår og vi har blitt hans, har han som er kongenes Konge og herrenes Herre, blitt vår konge og vår Herre. Og slik som hans kongedømme er et evig kongedømme, skal også vi få del i det evige liv ved ham hjemme hos Gud i himmelen. Det bør vi virkelig ha som mål for våre liv.

Det er i alle fall mitt håp og min lengsel!

Henry Baardsen, Alta

Ypperstepresten Josva ble kledd i høytidsklær – et bilde på Kristi rettferdighet

Et eksempel på en person i Bibelen som bli kledd i frelsens drakt og svøpt i rettferdighetens kappe (Jes 61:19), er ypperstepresten Josva (Sak 3). Siden han benevnes som yppersteprest, må man kunne anta at han allerede var i prestetjeneste, og at han dermed var innvidd av Gud til en hellig tjeneste. Men på tross av det var han en synder. Og derfor anklaget Satan ham for Gud. 

Det var ikke bare Satan som så Josvas synd og urenhet, for det gjorde også Gud. Satan – han som kalles anklageren (Åp 12:10) –  anklaget Josva innfor Herren, slik han alltid anklager alle Guds utvalgte. Men det gjorde ikke Gud. Han visste så vel at vi alle mennesker er syndere, og at vi derfor behøver en Frelser. Derfor gav han også løfte til Eva og Adam om at han skulle sende sin egen Sønn til verden, og som med et eneste offer – da Jesus ofret seg selv for våre synder – skulle frelse alle som tror på ham fra alle deres synder.

Og Jesu frelsesverk gjaldt også for ypperstepresten Josva. Derfor var  det at Gud selv lovet å rense Josva ren fra hans urenhet og fra hans synd med en renselse som var mye mer effektiv enn rent vann, noe han tidligere ble vasket med i forbindelse med innvielsen til prestetjenesten.

Josvas var som yppersteprest ikledd en ytre vakker presteskrud. Men den kunne ikke skjule hans indre synd og urenhet, eller fjerne dem fra Guds åsyn. Derfor måtte også han få del i en fullkommen syndenes forlatelse ved å se fram mot Jesu stedfortredende sonoffer på Golgata. Og ved å sette sin lit til renselsen i Jesu blod – ved Guds egen rådsslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus fra evighet av (2Tim 1:9; Tit 1:2; Ef 11:4) –  ble Josva vasket ren, og hans skitne klær ble tatt av han. Og så ble han iført høytidsklær, noe som  ikke var noe mindre enn Jesu Krist fullkomne rettferdighet. 

Ikke noe annet kan gjøre en synder verdig for Gud! For vår frelse kostet Jesu lidelse og død. Og det gjelder også både deg og meg.  Vi leser:

  • “Men Josva var kledd i skitne klær der han sto for engelens åsyn. Og engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær. Da sa jeg: Sett en ren lue på hans hode! Og de satte den rene luen på hodet hans og hadde på ham andre klær mens Herrens engel sto der”, Sak 3:3-5.

Denne frelse vil Gud gi oss syndere del i gjennom evangeliet som han lar forkynne, men også gjennom sine nådemidler. Det er her i nådetiden vi må bli renset ren fra vår synd og bli kledd i Kristi rettferdighet.

Bibelen er tydelig på at en synder ikke blir rettferdiggjort på tomannshånd med Gud, og heller ikke etter døden. Men frelsesbudskapet har han sendt ut gjennom sine sendebud (2Kor 5), de som forkynner evangeliet, det som er Guds eneste kraft til frelse for hver den som tror. Alt dette vil Gud gi oss som gave, av bare nåde.

Det er virkelig noe å takke for!

Henry Baardsen, Alta

Andakt: Hva om Guds ord helt tas fra oss?

Da jeg skrev om hvordan Gud kalte på meg og lot meg få bli et Guds barn, nevnte jeg at det var særlig to bibelsteder som spesielt gikk inn på meg, og som vekket opp min samvittighet. Disse to bibelstedene var: 

  • “For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet/denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde  er kommet inn(det fulle tall av alle ikke-jøder som skal bli frelst), Rom 11:25 og:
  • “Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det, Amos 8:11-12.

Nådens tid varer nødvendigvis ikke hele levetiden
Det første bibelstedet peker på noe som blir kalt for “nådens tid”  som skal ta slutt for alle som hører til “hedningene”, det vil si den tiden når det ennå er mulig å bli en kristen og å få sine synder forlatt. Ja men, sier du kanskje: Er det ikke bare å påkalle Herrens navn, så skal vi bli frelst? Er det ikke bare å søke ham og å vende seg til ham når man selv ønsker det? Nei, sier Bibelen! Gud kommer ikke alltid til å finnes og han vil ikke alltid være nær (Jes 55:6). Dette var tilfelle for jødene, slik Jesus sier det da han talte om Jerusalems ødeleggelse. For de kjente ikke sin besøkelsestid (Luk 19:44). Og dette var også tilfelle med Esau: “Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse, Heb 12:17. Derfor er det så viktig å søke Herren mens han er å finne og kalle på ham den stund han er nær (Jes 55:6).


Hedningenes besøkelsestid kommer til å ta slutt før Gud vender seg til Israel
I de to bibelversene ovenfor, gjelder advarselen ikke kun enkeltpersoner eller et folk. Det som er profetert der, gjelder absolutt alle såkalte “hedninger”, altså alle som er ikke-jøder. Vi får nemlig bare en besøkelsestid, mens Gud andre gangen skal vende seg til jødefolket for å la dem bli frelst ved evangeliet og ved troen på Jesus Kristus. Men da er tiden ute for de av hedningene som ikke har latt seg frelse, siden de ikke kjente sin egen besøkelsestid da Mesteren gikk forbi, og sa: “Følg meg!” og “Omvend dere og tro på evangeliet!”.

Jesus sa ved et annet tilfelle: “Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenens tider er til ende, Luk 21:24. Tro om ikke dette også er en profeti om når Jesus skal vende seg fra oss hedninger til jødefolket? Men da er allerede “hedningenes fylde  er kommet inn(det fulle tall av alle ikke-jøder som skal bli frelst), Rom 11:25. Og etter den tiden er det for sent, selv om det også finnes kristne på jorden. Det tror jeg nemlig at det skal gjøre, også i trengselstiden som skal komme over alle som bor på jorden. Dette kan du lese mer om på følgende sider:

Jeg er fullt klar over at det i dag er mange predikanter og menigheter som lærer at opprykkelsen av menigheten skal skje før den store trengsel begynner. Men selv finner jeg ikke god nok støtte for det synet i Bibelen. Slik jeg forstår, er det alt for mange bibelsteder som ikke gir støtte for det synet. Men også jeg forstår det slik at hedningenes besøkelsestid da har tatt  slutt, nemlig at det ikke da skal være mulig for ikke-jøder å kunne bli en kristen og å komme til forsoning med Gud. Jeg forstår det slik at  det kommer til å finnes kristne og slike som hører Herren til også under trengselstiden. Men deres tid for å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse er da definitivt slutt, siden nådetiden da er slutt. Det skal da bli slik Jesus sier det i lignelsen om de ti jomfruer: 

  • “Da våknet alle jomfruene og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for lampene våre slokner! Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke!, Matt 25:7-12.

Guds ord ble midlertidig tatt fra oss i uke 11 i år 2020
For mindre enn en uke siden ble det satt i verk mange Corona-tiltak som også fikk direkte påvirkning på menighetslivet og på den kristne virksomheten på absolutt alle plan. Vi får nå ikke ha åndelige møter verken i kirker, på bedehus eller ha andre kristne arrangementer på ubestemt tid. Men mye tyder vel på at dette kommer til å vare minst over sommeren. Spesielt for eldre, får dette store og direkte konsekvenser. For manges vedkommende har kristne møter vært et av de få steder hvor de har fått høre Guds Ord. Og det har også vært under slike tilstelninger som de har hatt mye av den sosiale kontakten med sine kristne venner. Så vi skjønner godt at denne nye situasjonen som har oppstått, for de fleste av dem er trist. De absolutt fleste av dem er nemlig ikke på nett eller på sosiale medier, og blir derfor sterkt rammet. Men det verste av alt: Man verken bør eller får besøke de eldre kristne eller andre eldre i deres hjem eller på institusjoner, siden de er særlig sårbare dersom de blir smittet. Samtidig er det de som de blir prioritert aller lavest av alle om de blir smittet og alvorlig syke, og behøver intensiv behandling og respirator.  Kan det være en av årsakene til at de fleste som dør som følge av Corona-viruset nettopp tilhører denne gruppen?

Corona-tiltakene har også satt en effektiv stopper for husmøter, søndagsskolevirksomheten, konfirmasjonsundervisningen, sangkvelder, bibeltimer, andakter på institusjoner og storforsamlinger. Ingen predikanter eller andre forkynnere får nå reise rundt for å forkynne Guds Ord slik som tidligere, verken i innlandet eller til utlandet. Og dette får også direkte konsekvenser når noen ligger for døden og ønsker besøk av en predikant, en kristen eller av en prest, kanskje i håp om å få bli en kristen. Det samme gjelder også utdeling nattverd til gamle og syke, men også vanlige nattverdsgudstjenester. Alt slikt har nå blitt vanskelig å få til. 

Absolutt alle møter som lenge har vært planlagt, må derfor avlyses. Og slik må det selvsagt være for å hindre smitte og spredning av viruset. Det må vi bare respektere, slik også Guds Ord påbyr:

  • “Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud”, Rom 13:1.

Stengte kirke- og bedehusdører kan forhåpentligvis åpne nye dører for Guds Ord
Alle offentlige tiltak for å hindre smitte gjelder selvsagt i hele samfunnet og i alle land. Og unntaksloven som på rekordtid ble gjort gjeldene i Norge og i Finland, setter dessuten mange begrensninger for hva vi nå får gjøre, hvor vi får bevege oss og hvor mange vi maks får være når og om vi våger å samles. Skoleundervisningen er nå hovedsakelig gjort digital, slik at undervisningen ikke skal stoppe opp. Takket være dyktige lærere og gode undervisningsopplegg, virker det som om dette skal fungere tilfredsstillende.

Men situasjonen for de fleste av oss kristne forkynnere og for våre menigheter er dessverre en helt annen, særlig innen bedehusmiljøene. Absolutt de færreste av oss er klare for utfordringen som vi plutselig og helt uventet ble kastet ut i. Vi har verken nok kompetanse eller store nok ressurser til å lykkes godt med det for å få budskapet ut til menighetens medlemmer og til andre som vil høre kristen forkynnelse og å få oppbyggelse for sine trosliv. Men ennå verre enn det: Tenk på de som ikke er kristne, men som nå kjenner seg kalt av Gud, og som skulle ønske å besøke steder hvor det levende Guds Ord har blitt forkynt og menigheter som de har hatt tillit til? Hvordan skal de nå få høre Guds Ord som skulle kunne ha blitt dem til frelse?

Selvsagt kan jo stengte bedehus og kirker i beste fall føre til at en ny dør kan bli åpnet ved aktivt å ta i bruk de muligheten som moderne teknologi gir, slik at Guds Ord og det frelsens budskapet  kommer ut til folk som hungrer og tørster etter Guds Ord. Men dette vil nok ikke vil kunne bli helt det samme som å kunne møtes fysisk på et bedehus eller i andre møtelokaler og å kunne være sammen i “de helliges samfunn”. 

Svakheten med “Guds Ord kun på nettet”, er at den lokale tilhørigheten til sin egen hjemmemenighet kanskje ikke vil være være like lojal som når man søker åndelig føde på bedehuset hjemme. For mange kristnes vedkommende vil det nok kunne bli en del “shopping”, og kanskje at man lett vil kunne komme til å “velge og vrake” hva man vil høre og ikke høre, dersom man ikke er bevisst og nok selektiv. Så dermed kan det i visse tilfeller bli til at selv om man i utgangspunktet hadde “tenkt seg på møte i sin egen hjemmemenighet”, så kan det i praksis bli til at man å velger “en annen menighet” som man søker gudstjenestefellesskap med. 

En av fordelene med å bli tvunget til å “arrangere kristne møter” på nettet, er at man da vil nå nye ut til nye mennesker med evangeliet, til slike som ellers ikke ville ha kommet på det lokale bedehuset for å høre Guds ord. Og dessuten tror jeg at man vil kunne få flere ikke-kristne tilhørere, og også tilhørere fra mange andre land. Og slikt vil forhåpentligvis kunne bli til stor velsignelse for dem. 

Jeg tror at jo lenger tid det tar før vi igjen får lov til å arrangere kristne møter, dess flere vil det bli som kommer til å søke etter åndelig oppbyggelse for sin sjel via sjel via de digitale tilbudene som finnes. Men om vi som kristne menigheter ikke gjør noe for å tilrettelegge for et slikt tilbud for medlemmene i våre menigheter, frykter jeg for at når vi igjen får begynne å holde forsamlinger, vil muligens en del kunne velge bort sin egen hjemmemenighet. Men slik trenger det selvsagt ikke å bli.


 

Guds kall til omvendelse ble for sterkt for meg. Han vant mitt hjerte til sitt eget.

Gud kalte meg sterkt til omvendelse under Seksdagerskrigen
Da Seksdagerskrigen i Midtøsten brøt ut 5. juni 1967, var jeg 16 år gammel. Jeg var vokst opp i et kristent hjem, og hadde som barn og ung gått både på søndagsskole og på det lokale bedehuset. Men allerede da jeg var 16 år, hadde jeg i praksis kommet bort fra den kristne tro, og var klar over at min sak med Gud ikke var i orden. Allerede på den tiden kalte Gud meg sterkt tilbake, men nysgjerrigheten etter “livet i verden” og annen påvirkning dro meg bare lenger og lenger bort fra Gud og fra fellesskapet med de kristne. Men tross det glemte ikke Gud meg, men viste stor omsorg for meg. Da Seksdagerskrigen brøt ut, tenkte jeg: Hva om nådetiden tar slutt for oss hedningefolk, og Gud vil vende seg til Israel? For slik jeg minnes, hadde forsvaret mobilisering på Altagård, og det var for meg et signal om en spent verdenssituasjon. Og da var det et bibelvers som talte til meg:

  • “For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet/denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde  er kommet inn” (det fulle tall av alle ikke-jøder som skal bli frelst) , Rom 11:25.

Dessuten var det et annet bibelsted som Gud talte særlig sterkt til meg:

  • “Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det, Amos 8:11-12.

Hva om nådetiden tar slutt, og Herrens Ord ikke er å finne, tenkte jeg. Hva om de kristne blir tatt bort, eller at de ikke kan hjelpe meg med å bli en kristen, slik vi han lese om i Matt 25? Da er det for sent for meg å ange og for sent å søke Herren, siden han ikke lenger skal la seg finne av de ikke-kristne. For all søking ville da være helt unyttig, selv om jeg skulle søke fra hav til hav, fra nord til syd. Og dessuten anklaget min egen samvittighet meg! Og det gjorde også loven, selv om ingen spesifikt sa det til meg. Tenk at en 21-åring i beste alder og med topp helse, og som allerede hadde levd flere år i verden, kunne ha slike tanker. Men det var Gud som arbeidet i meg og som i sin kjærlighet ville dra meg til seg. Og det lyktes han med til sist, selv om det ennå tok fire år.


Gud søkte meg og fant meg, 2000 km borte fra mitt kristne hjem – “i det fremmede landet”
Da Seksdagerskrigen var slutt 10. juni 1967, glemte jeg Gud nesten totalt ennå i ca. tre år. Men da søkte han selv meg opp og talte vennlig til meg, for han ville nemlig mitt evige beste. Den gangen var det gjennom et brev fra en søster av meg som jeg fikk, mens jeg bodde sørpå. Med noen få kjærlige ord påminte hun meg om at jeg ikke måtte glemme barnevennen Jesus som jeg hadde mistet, men søke tilbake til ham. Og Gud kalte meg ofte gjennom dette brevet, men jeg prøvde å glemme det så godt jeg kunne. Det lyktes jeg med når jeg var på arbeid og når jeg var sammen med de andre ungdommene som jeg kjente. For da hadde vi hele tiden fullt program, og nesten hele tiden ikke-kristen musikk som opptok mine tanker og mitt sinn. Men tross det fant Gud strategiske øyeblikk når han nådde inn til mitt hjerte med sin kallelse på. Og det er jeg i ettertid svært glad for. 


Gud kalte på meg ved tre ulike anledninger gjennom ikke-kristne – på bygdefester
Sammen med andre ungdommer fra Kongsberg dro vi nå og da på ulike bygdefester rundt omkring. Og tro det eller ikke. Men ved tre forskjellige anledninger var det ikke-kristne som la merke til at jeg var kalt av Gud, og som påminte meg om det, uten at vi hadde snakket noe som helst som var relatert til kristendommen. Første gangen var i Sigdal, dit en tidligere skolekamerat fra tiden da vi gikk på grunnskolen hadde flyttet. Han påminte meg på en måte om Guds kall, slik jeg i alle fall opplevde det. For han begynte å snakke om at både han og jeg hadde kristne foreldre som var gode venner og som gikk på bedehuset, og som brukte å besøke hverandre. Så det ville han gjerne snakke om. Jeg tror nok ikke at han var klar over at han på en måte var “et Guds redskap” som Gud brukte for å påminne meg om omvendelsens nødvendighet. Dette var i 1971. Den andre gangen var våren 1972 hjemme i Alta, da to ikke-kristne påminte meg helt direkte med klare og tydelige ord om at jeg burde bli en kristen. Men dessverre er de nå begge døde, og ingen av dem ble kristne.

Den tredje gangen var i Vestre-Jakobselv i begynnelsen av mai 1972. Også denne gangen var det i forbindelse med en bygdefest. Da var det også ikke-kristne som klart og tydelig oppmuntret meg til å bli en kristen, og de brukte samme ord som de to i Alta. Og det underlige er at ingen av dem visste hvem jeg var eller hva mitt navn var. Og de kjente heller ikke til min bakgrunn eller min indre lengsel etter å bli forlikt med Gud. Men kanskje “skinte det i gjennom”, det vet jeg ikke. 

Tenk, Gud kan påminne gjennom ikke-kristne om omvendelsens nødvendighet, uten at de selv er klar over det. Og så kan han legge de samme ordene i deres munn, slik han gjorde for å tale til meg, bare for at jeg skulle skjønne at budskapet deres var fra Gud. Jeg er i alle fall ikke i tvil om det. For slik jeg ser på det, var dette ikke bare ved en tilfeldighet.

Men man kan ikke bli en kristen gjennom de som lever som ikke-kristne. Også dette spørsmålet samtalte de mye og vel om i læstadianismens første århundre, noe som man kan lese om ved å følge linkene under. En del lærte om Guds allmakt, slik jeg opplevde og har skrevet om. Andre derimot lærte at “Gud er “liten”, og begrenser sitt virkefelt og sin “allmakt” kun til å gjelde det som han utretter gjennom de kristne, og kun gjennom dem. Dette har jeg skrevet litt om fra mitt møte med et slikt syn i SRK i 1973, men mye av denne tenkingen finner vi i større eller mindre grad også i andre grener av vekkelsen. Men det gjør man også i mange andre “trangsynte” menigheter.

Det er bl.a. dette de mente med uttrykket “tre alens læra”. En en slik lære ble holdt for å være ubibelsk, både av vekkelsens leder Johan Raattamaa, av de fleste predikantene og av to predikant- og prestemøter i 1875 og 1885.

Guds barn blir man ved å tro evangeliet, for det  er en Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1:16; 1Kor 4:15; Jak 1:18). Det samme som skjedde med meg at Gud  påminte meg om omvendelsens nødvendighet i et festlokale, har også skjedd med flere andre som jeg vet om, bl.a. med predikant Hans Pietilä fra Alta og med prost Pehr Brandell, han som ledet samepiken Maria til troen og som løste henne fra hennes tvil. Senere var det gjennom henne som Læstadius 1.1.1844 fant frelsesvisshet og fikk del i Kristi forsoning. Det fortelles at Gud talte så kraftig til Brandell mens han ennå var i festlokalet at han der og da forkynte omvendelse for de andre festdeltakerne på grunn av deres syndige liv, noe som førte til en stor vekkelse like etter. 


Evangelist Steinar Harila og Ungdomssenteret i Vestre Jakobselv
Våren 1972 gikk en annen søster av meg på skole i Hammerfest. Evangelist Steinar Harila (en fjern slektning, 8-mening gjennom slekten Mämmi Niemi) hadde møter der, og min søster var også på noen av møtene . Steinar spurte da om det var noen som visste av en ledig rørlegger som kunne montere varmeanlegget på Ungdomssenteret de holdt på å bygge. Så dermed tipset hun han om meg, jeg hadde nemlig egen rørleggerbedrift på den tiden. Derfor ringte Steinar til meg, og etter noen dager var jeg i full gang med å montere varmeanlegget i Vestre Jakobselv. Men jeg var ingen kristen da, selv om Gud kalte meg veldig sterkt i den perioden. Men på tross av det, gikk jeg på bygdefesten i Vestre Jakobselv, hvor noen ikke-kristne påminte meg om at jeg burde bli en kristen, slik jeg ovenfor har fortalt. 

Steinar var da bare 31 år, men en typisk varm og kjærlig vekkelsespredikant med et godt og omsorgsfullt hjerte  . Selv om jeg ikke hadde gått på kristne møter på flere år, var det naturlig for meg å være mye sammen med han og med de kristne ungdommene der når de møttes eller reiste rundt for å ha kristne møter. Han hadde virkelig stor omsorg også for meg og for min udødelige sjel, slik jeg opplevde i alle fall. Når han forkynte, gikk det rett til hjertet og Guds Ord ble talt på en måte som stilte meg til ansvar ovenfor Gud. Og han fokuserte også mye på Jesu gjenkomst og at det var  viktig å være beredt når Jesus kommer tilbake. Ellers fikk man ikke bli med han til himmelen.

Dette er i alle fall det inntrykket jeg sitter tilbake med og det minnet jeg har. Samtidig vet jeg at de kristne i Jakobselv ba mye for meg om at jeg skulle bli en kristen. Men Steinar presset meg aldri på noen måte. Men samtidig vet jeg at også mine kristne foreldre og mine søsken også hadde samme omsorg for meg, og også de ba for meg mye. 

Fram til 14. mai 1972 var jeg utrolig sterkt kalt av Gud. Natt til 14. mai gråt jeg mye, og ble på en måte konfrontert med Gud og hans krav der jeg lå helt alene på min seng. Ingen behøvde å dømme meg eller å anklage meg for mitt liv i vantro og synd. Men jeg var fullt klar over at dersom jeg hadde dødd i den sjelstilstanden jeg da var i, hadde jeg absolutt ikke vært klar til å møte Gud og ville heller ikke bestått i dommen. Men der jeg lå på min seng, lovde jeg Gud at jeg ikke verken våget eller ønsket å fortsette å leve videre stadig  på flukt fra Gud. Men på morgenen stod jeg opp i vanlig tid, og gikk jeg på arbeid som før. Jeg prøvde å jobbe mest mulig i rom som det ikke var noen andre arbeidere, og skjulte så godt jeg kunne for de andre arbeiderne at de ikke skulle oppdage at Gud kalte så sterkt på meg, for det ville de nok ha oppdaget.

På kvelden skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre, og jeg ble også invitert med dit. I løpet av kvelden sang og ba de, og så oppmuntret de også meg til å be. Det som jeg sa – og det var min korte bønn – var: “Jeg er ikke et Guds barn, men jeg håper så gjerne at jeg skal få bli det”.

Steinar og en annen kristen inviterte meg da inn på kjøkkenet, der vi samtalte litt og de ba for meg. Han leste flere bibelsteder for meg hvor det ble fortalt om personer som hadde kommet til tro. Og så forkynte han syndenes forlatelse til meg med ordene fra Matt 9: “Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!” Og så lyste han Herrens velsignelsen over meg. Og jeg trodde det som han forkynte, at jeg da var blitt ett Guds barn, og at alle mine synder var meg forlatt. For meg var det som han forkynte, likeverdig med Jesu ord, og hans munn var som Jesu munn som forkynte for meg syndenes forlatelse, slik Luther også lærer.

Dagen etter ringte jeg hjem til min mor og fortalte at jeg hadde blitt et Guds barn. Og det ble hun veldig glad over å få høre. Og før vi avsluttet telefonsamtalen, forkynte også hun meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Steinars far, Osvald, hans søster Solveig og hennes mann Sigvald Nilsen fra Børselv, var mine gode venner de to månedene mitt arbeidsoppdrag varte. Osvald var født i 1896, men var høyst oppegående og kjørte sin egen bil. Jeg likte han veldig godt.

En dag tok han meg med til Paddeby utenfor Vadsø for å besøke Hilja Hasti, en like gammel dame som hadde vært gift med en bror til min bestemor. Hun var mor til Theodor, Oluf og Jakob Olsen fra Alta, men flyttet til Vadsø og giftet seg der etter at hennes første mann døde. Hilja var også en varm og kristen kvinne, og hun ble veldig glad for å høre at jeg hadde blitt et Guds barn. Så midt på kjøkkengulvet omfavnet hun meg varmt, og vitnet for meg at alle mine synder var forlatt i Jesu navn og blod. Og det trodde jeg! Da jeg kom hjem til Alta, ble alle hennes  tre sønner Theodor, Oluf og Jakob mine gode venner. Og særlig Theodor som var menighetsforstander i vår hjemmemenighet, ble til god støtte for meg helt til han døde.

Ifølge Bibelen er omvendelse et tosidig sak. Det største og viktigste er at Gud gir et nytt hjerte og et nytt sinn. Han gir sin egen Hellige Ånd. Dette kalles for gjenfødelse. Når Gud gir en levende tro, gir han samtidig del i Kristi rettferdighet. Da får man del i hele den seier som Jesus vant på Golgata. Da blir man et Guds barn med arverettighet til himmel og salighet. Da får man del i det som iblant kalles for den salige byttehandel. Jesus tar på seg hele vår synd, og vi får del i hans syndfrihet og hellighet. Så når Gud ser et slikt nyfødt Guds barn, så kan han ikke se noen synder, derfor at han ser på den som har blitt et Guds barn gjennom sin egen Sønns fullkommenhet. Dette kaller Bibelen for rettferdiggjørelse. Og alt dette er Guds verk, fra begynnelsen til slutt. Det er han som søker de som har forlatt han og lever på syndens vei. Det er han som finner sine bortkomne får, og som forbarmer seg over det. Og da legger han det i sin favn eller på sine skuldre til faderhjemmet, og som pleier sårene ved evangeliet og får dem til å gro. Det er han som gjør en synder til sitt barn, og som gir det til arving. Alt er Guds verk! Og det får vi takke Gud for. Vår bønn får derfor være at han fortsatt i sin kjærlighet skulle oppsøke alle bortkomne lam og får, og gi dem omvendelse til livet!


 

Omvendelse og syndenes forlatelse

Hvordan bli et Guds barn? Kjernebudskapet i all sann kristen forkynnelse skal ifølge Jesu befaling være: «Omvendelse og syndenes forlatelse».

Tekst Luk 24:45-47:

  • «Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av».

     

    Innhold: 

  • «Omvendelse og syndenes forlatelse» er synonymt med:
    • Synd og nåde
    • Loven og evangeliet
    • «Nådens orden» (i visse sammenhenger)
  • Litt om Læstadius’ møte med samepiken Maria og hennes formidling av evangeliet og forsoningens budskap til ham – noe som endret hele hans liv og hans forkynnelse, og som ganske snart ledet til Nordens største innomkirkelige vekkelse

Lytt til tale holdt 23. februar 2020:

Lytt til tale over Luk 24:45-47 (33 min.)

Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria

Før prost Lars Levi Læstadius møtte den mye omtalte samepiken “Maria”, hadde han vært prest i ca. 18 år. Han hadde vært en nidkjær og streng forkynner av Guds lov, men det bar ingen frukter, virket ikke til sann omvendelse og førte heller ikke til vekkelse. Grunnen var at han ikke kjente til kraften i evangeliet, og heller ikke til forsoningens hemmelighet. Men etter møtet med Maria, skjedde det noe nytt og stort i hans indre.

Fortsett å lese «Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria»

Hvordan blir man et Guds barn? Bibelsk omvendelse og gjenfødelse gir barnerett, fred med Gud og en god samvittighet

Kilde: “Elämä uskossa”, av Uuras Saarnivaara

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Guds rike har kommet nær, og er nærværende der hvor det finnes troende mennesker. Disse troende menneskene hører til Guds rike, og hvor dette rikes evangelium forkynnes ved den Hellige Ånds kraft, der er Guds rike. Når et menneske opplever at Gud gir ham besøkelsestid, og han ønsker og lengter etter å få sine synder tilgitt, og samtidig har lyst og lengsel etter å få begynne å følge Jesus i lydighet til Bibelens undervisning, da er Guds rike nær dette menneske, med sin frelse.

  Fortsett å lese «Hvordan blir man et Guds barn? Bibelsk omvendelse og gjenfødelse gir barnerett, fred med Gud og en god samvittighet»

Menighetsforstander Theodor Olsen. En helhjertet læstadianer, men som hadde dyp respekt for andres tro og overbevisning


Selv om Theodor var en helhjertet læstadianer, hadde han et stort og varmt hjerte som en kristen. Da jeg i 1972 kom til troen og ble et Guds barn, skjedde det i Vestre Jakobselv gjennom Steinar Harila. Men Theodor trakk aldri min omvendelse i tvil, eller ringeaktet den lovforkynnelse som Gud vekte meg gjennom ved Steinars forkynnelse og det evangeliet han forkynte.

Fortsett å lese «Menighetsforstander Theodor Olsen. En helhjertet læstadianer, men som hadde dyp respekt for andres tro og overbevisning»

Andakt: Reformasjonsdagen – Rettferdiggjort av tro alene

Tekst: Rom 1:16-17: 

  • For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve“. 

Andakt på Luthers reformasjonsdag. Hvordan ble delaktig av frelsens evangelium. Lengde: 26 min.

Hvordan bli en kristen og et Guds barn? (Luther)

 Omvendelse og benådning

Kilde: Elämä uskossa, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Innhold:

  1. Omvendelse betyr hjertets og sinnets forandring
  2. Syndsbekjennelse for Gud, for sin sjelesørger og for sin neste
  3. Å komme til tro
  4.  Omvendelse og gjenfødelse skjer på en gang, ikke litt etter litt
  5.  Hva er gjenfødelse?
  6. Kjennetegn på bibelsk gjenfødelse og omvendelse

Jesus viser oss den vei Gud har fastsatt når det gjelder hvordan et menneske skal omvende seg og bli frelst. Han sier:

“Tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær. Omvend dere og tro på evangeliet!” Mr 1:15.

Guds rike er kommet nær, og det er nærværende der hvor det finnes troende mennesker. Disse troende hører til Guds rike. Hvor dette rikes evangelium forkynnes ved den Hellige Ånds kraft, der er Guds rike nærværende. Når et menneske opplever at Gud gir det besøkelsestid, og samtidig ønsker og lengter etter å få sine synder tilgitt og har lyst og lengsel etter å få begynne å følge Jesus i lydighet til Bibelens undervisning, da er Guds rike kommet nær dette menneske med sin frelse.

Les mer på side 2!

Lytt til andakt over Apg. kap 8 (13 min.): Vekkelse i Samaria.

  • Langvarig konflikt mellom jødene og samaritanerne, og bakgrunnen for dette
  • Jesus og hans disipler forkynte Guds rike 1. gang i Samaria
    (Joh 4)
    • Mange samaritanere kom til tro på Jesus Kristus
    • Jesus forutsier en senere vekkelse i Samaria
  • Kristendomsforfølgelse i Jerusalem, og alle kristne spres bl.a. til Samaria, hvor de forkynte Guds rike og evangeliet om Frelseren Jesus Kristus
  • Samaritanere tok imot Ordet, kom til tro og ble døpt til Herren Jesu navn
  • Peter og Johannes blir send av menigheten i Jerusalem
    • De ba for dem, at de måtte få Den Hellige Ånd
    • De la sine hender på dem, og da fikk de Den Hellige Ånd
    • Hvorfor måtte jødene Peter og Johannes sendes, var det ikke godt nok med diakonen Filip, som var en greker? Nei, Gud ville konkret vise ovenfor både jødene og samaritanerne de nå var forenet til ett folk i Jesus Kristus, som likeverdige, men dog at frelsen og Frelseren kom fra jødene

Andakt: Vekkelse i Samaria

Tekst: Apg. 8

Innhold:

  • 1. Bakgrunn for vekkelsen i Samaria
  • 2. Jesus og hans disipler besøkte Samaria tidligere
  • 3. Kristendomsforfølgelse fører til at evangeliet forkynnes for samaritanene
  • 4. Diakonen Fili2 forkynner i Samaria
  • 5. Gud gir den Hellige Ånd ved bønn og håndspåleggelse

Les videre på side 2!

Tale over Luk. 15: 11-24 (42 min.). Den fortapte sønn møter sin fars inderlige kjærlighet og medfølelse.

Hvordan bli en kristen?
  • Målgrupper: 1. Selvgode fariseere og skriftlærde og 2. Syndere som kalles til omvendelse
  • Gud virker omvendelse
  • Sønnen som var tapt, men som ble funnet og benådet
  • Guds store kjærlighet med syndere som søker å omvende
  • Gud gir anger over våre synder og skaper lengsel etter nåde og syndenes forlatelse
  • Gud befaler sine tjenere: Ta frem den beste kledningen (symbol på Kristi rettferdighet) og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans (symbol på den Hellige Ånd) og sko på føttene!
  • Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!

 

Andre linker til samme tema:

Omvend dere! Lignelsen om den fortapte sønn i Luk 15:11-24

Bakgrunnen for denne Jesu lignelse er som følger: Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham (Jesus) for å høre på ham. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem! Da fortalte han denne lignelse for dem: …

I Luk 15 forteller Jesus tre lignelser, primært til fariseerne og de skriftlærde som hørte på ham. Disse anså seg som mye bedre mennesker enn de som de foraktelig kalte for syndere. Slik fariseerne tenkte, vil Gud kun belønne de som etter deres oppfatning levde rettferdig. Derimot vil han straffe alle som de definerte som syndere. Men Jesus gjennomskuet falskheten og egenrettferdigheten som var som et særtegn for dem. For de innbilte seg å være mye mer fromme og rettferdige enn det som de i virkeligheten var. Og for at de skulle få opp sine øyne, fortalte Jesus disse lignelsene. Den første var om fåret som hyrden hadde mistet men fant, nemlig en av dem som fariseerne foraktelig kalte for syndere. Det førte til en større glede i himmelen når denne ene synder omvendte seg, enn over nittini rettferdige som ikke (trodde de) trengte til omvendelse.

Den andre lignelsen var om en kvinne. Hun hadde ti sølvpenger, men mistet én av de ti. Men den ene betydde så mye for henne at hun begynte å søkte etter den over alt, og til slutt fant hun den. Og det førte til en stor glede for henne og for hennes venninner.  Også i slutten av denne lignelse forteller Jesus at det også i himmelen blant Guds engler skal bli stor glede når én synder omvender seg. 

Fariseerne og de skriftlærde kunne ikke forstå Jesu omsorg og medynk med disse foraktede syndere. De hadde jo absolutt ikke fortjent Guds nåde og kjærlighet. De klarte heller ikke å forstå hvorfor Jesus var kommet nettopp for å kalle syndere til omvendelse. Derimot innbilte de seg å være rettferdige og å duge for Gud slik de var, og at de derfor ikke trengte å omvende seg.

Jesu lignelse viser særlig på to ting. Det ene er Guds nåde og kjærlighet mot angrende syndere. Døren inn til ham er alltid åpen for de som i sin nød kommer til ham for å be om nåde. Og hans armer er alltid utstrakt til å ta i sin favn alle som angrer og som søker tilflukt og syndenes forlatelse av ham.  Men for alle selvgode og egenrettferdige kommer nådedøren alltid å være stengt. Derfor vil Jesus gjennom disse tre lignelsene åpne også våre øyne til å innse vår egen hjelpeløshet og våre egne synder, og at  også vi alle har behov for å omvende oss. Igjen synd er så stor i Guds øyne som nettopp selvopphøyelse og forakt for andre. Det er egenrettferdighet som setter Guds og Kristi rettferdighet til  side, og som setter sitt eget ego i sentrum for all gudsdyrkelse.

Luk 15 en noen ganger blitt kalt for evangeliet i evangeliet. Det som Jesus først av alt vil løfte fram i disse lignelsene, er Guds grenseløse nåde og kjærlighet mot alle angrende syndere. Lignelsen om den fortapte sønn viser særlig tydelig hva Guds ufortjente nåde er. Dette gav ikke mot bare til den bortkomne sønn, slik at han våget  å søke tilbake til sin far, som han hadde syndet mot. Og han ble benådet, selv om han ikke hadde fortjent det. Men også mange andre som i ulydighet og trass har falt dypt i synd, har gjennom denne Jesu lignelse fått frimodighet, slik at de har fulgt den bortkomne sønns gode eksempel, slik at også de har sagt når de har kommet til seg selv: 

“Jeg vil også stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg”.

Og når de har vendt tilbake til sin Far og til Guds nåderike, har de absolutt ikke blitt avvist, men slik som Jesus sier: “Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut”, Joh 6:37. Også dem har Faderen løpt i møte, falt om halsen på, og blitt kysset igjen og igjen (Luk 15:20). Også dem har Faderen sagt til sine tjenere: “Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!, Luk 15: 22-23. 

Farens kyss er et bilde på Guds kjærlighet og nåde. Du er hjertelig velkommen hjem igjen! Alt skal bli som før. Den beste kledning er et bilde på Kristi fullkomne rettferdighet. Ringen er et bilde på den Hellige Ånd som gud gir i sitt barns hjerte, og som er en pant og en garanti på at han nå har blitt et Guds barn med alle de rettigheter og privilegier som det gir. 

Men samtidig peker vers 20 også på Frelseren Jesus Kristus og på hans agapekjærlighet når det sies” … og han fikk inderlig medynk med ham”. På samme måte er også Jesu armer åpne, og han sier: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!”, Matt 11:28.

Ennå har sine tjenere, sine sendebud som på hans befaling forkynner omvendelse og syndenes forlatelse. Ennå vil han ved evangeliets kraft – gjennom sine sendebud i Kristi sted – forkynne ordet om dine egne synders forlatelse i kraft av de høye og hellige Jesu navn og i kraften hans blod, som ble gitt til soning for alle våre synder. Og når vi hører Ordet forkynt og tror det i vårt hjerte, så holder fast ved det, skal vi bli frelst.

 

Omvendelse. Sønnen som var tapt, men ble funnet og som ble et Guds barn. Del 7.

Tekst: Luk 15:18

  • ”Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg vil si til ham: La meg få være som en av leiefolkene dine”.

Forklaring:

 Glødet av det lille håp som han hadde om å bli benådet, kommer han på en god tanke. Bokstavelig talt ligger han der i grisebingen blant urene dyr i sine skitne filler. Arbeidet som borgeren i landet satte ham til, var det aller simpleste som en jøde kunne tenke seg. Jødene skulle nemlig holde svinene for urene dyr. Kjøttet av disse dyrene skulle de ikke ete, og de fikk ikke røre ved deres døde kropper, de skulle være urene for dem (3Mos 11:7-8). Og nå ligger han der, uren innvendig på grunn av sine synder, men også uren på grunn av nærkontakt med de urene dyrene. Men tross det sier han: “Jeg vil stå opp…”

Les videre på side 2!

Omvendelse. Sønnen som var tapt, men ble funnet og som ble et Guds barn. Del 6

Tekst: Luk 15:17

  • ”Da kom han til seg selv (= angret) og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult”.

Forklaring: Jesus fortsetter med å fortelle lignelsen om den fortapte sønn. Den reelle hungersnøden som han fikk oppleve langt hjemmefra, fikk heldigvis ham på andre og bedre tanker. En ting var at alle hans nye “venner” nå hadde tatt avstand fra ham. De skjønte sikkert at han hadde vokst opp med en kristen far som kanskje var en prest eller en forkynner, og at han selv også tidligere hadde vært en kristen.

Les videre på side 2!

Omvendelse. Sønnen som var tapt, men ble funnet og ble et Guds barn. Del 5.

Tekst: Luk 15:15-16

  • ”Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen ga ham noe”.

Forklaring: Nå begynte Gud virkelig å arbeide med sin ulykkelige, bortkomne sønn. Gud ønsket å kalle på ham og å virke en anger som senere skulle lede ham til en sann, kristen omvendelse.

Les videre på side 2!

Omvendelse. Sønnen som var tapt, men ble funnet og ble et Guds barn. Del 4.

Tekst: Luk 15:14

  • ”Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød”.

Forklaring: «Den yngste av sin fars sønner» i Jesu lignelse, søkte lindring og trøst i sin store nød og håpløshet. Han hadde jo ikke noen penger igjen. Alt hadde han sløst bort, alt han eide. Og han hadde heller ikke noen verdigjenstander som han skulle kunne ha solgt, for eventuelt å kjøpe mat til livets opphold.

Les videre på side 2!

Omvendelse. Sønnen som var tapt, men ble funnet og ble et Guds barn. Del 3.

Tekst: Luk 15:13b

  • ”… der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv”.

Forklaring: Da den “yngste sønn” flyttet hjemmefra, var han meget rik, mye rikere enn alle andre på hans alder som bodde utenfor “fadershjemmet”. Det fantes ingen andre som hadde en så rik og velstående far som han hadde, og det var ikke noe hjem som det var så godt og så trygt å bo i som nettopp i det hjem som han nylig hadde forlatt og flyttet ut av.

Les videre på side 2!

Hvem trenger å omvende seg?

Omvendelse er et av Bibelens viktigste nøkkelord. Slik var det både i GT og i NT. Da Jesus begynte sin forkynnergjerning, sa han: “Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær”! Det samme budskapet om omvendelse forkynte også profetene, døperen Johannes, alle apostlene og Guds sendebud gjennom hele den kristne kirkes historie. De som ifølge Guds Ord trenger å omvendelse er blant annet: “de fortapte”, “syndere”, “alle mennesker alle steder”, “de selvgode og egenrettferdige”.

Les mer på side 2!

Omvendelse. Sønnen som var tapt, men ble funnet og ble et Guds barn. Del 2.

Tekst: Luk 15:13a

  • ”Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte…”

Forklaring: Den yngste sønnen i Jesu lignelse er et bilde på en som ikke lenger ønsket å være en kristen. Han trivdes ikke mer sammen med sine kristne venner, og ville ikke mer glede seg der hjemme, selv om alt der var svært bra. Derfor brøt han med sin far og samtlige av sine tidligere kristne venner, og flyttet til et fremmed land langt borte hjemmefra.

Les videre på side 2!

Omvendelse. Sønnen som var tapt, men ble funnet og ble et Guds barn. Del 1.

1. Lignelsen om den fortapte/bortkomne sønn i Luk 15:11-24

Tekst: Lk 15:11

  • ”Og han (Jesus) sa: En mann hadde to sønner. Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem”.

Forklaring: I Jesu lignelse møter vi en mann som levde som et lykkelig Guds barn i Guds rike, velsignet med alle de skattene som man eier i Jesus Kristus. Men så begynte han å kjede seg og lengte etter et mer spennende liv utenom faderhjemmet.

Les videre på side 2!

Når Gud kaller et menneske til omvendelse

Syndeskyld og dårlig samvittighet

Kilde: “Pelastus ja pyhitys Lutherin mukaan”, av Uuras Saarnivaars

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

 Innhold: Gud vil i Kristus og ved forkynnelsen av evangeliet tilgi deg alle dine synder og gi deg en ren og god samvittighet. Så vil han gi deg av sin fred, både med Gud, i ditt hjerte og i forhold til dine medmennesker.

Les mer på side 2!

Luther: Ulik bruk av ordene “evangeliet” og “omvendelse” i Bibelen

Kilde: Synti, armo ja uusi elämä, av Uuras Saarnivaara, s. 26-27
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Bruk av ordet “evangeliet” i utvidet betydning
Ordet “evangeliet” brukes noen ganger i betydningen “hele den lære, som vår Herre Kristus har”, det som han forkynte i sitt prekenembete her på jord, og det som han i det Nye Testamente befaler å forkynne. Denne (videre) betydningen omfatter både utleggelsen av loven og forkynnelsen av Guds, den himmelske Fars  barmhjertighet og nåde…

Les mer på side 2!