Kall til å tjene Gud i det allmenne og kongelige presteskap

En prest var en som skulle stå innfor Guds ansikt for å gjøre en åndelig tjeneste for Gud og mennesker. For å være en rett Guds prest, måtte han være en person som Gud selv kalte og utvalgte, og han måtte ta imot kallet og utvelgelsen. Det var bare de som fikk tjene som prester i forbindelsen med gudstjenesten.


Prestene i GT måtte være av Levi ætt, de som Gud hadde kalt og utvalgt
Hovedvilkåret for at noen skulle få være rett yppersteprest eller prest for Gud i Det Gamle Testamente, var at de måtte tilhøre den ætten som Gud på en spesiell måte hadde utvalgt til å ivareta alt som hadde med gudstjenesten å gjøre. Den slekten hadde patriarken Jakobs sønn Levi som sin stamfar. Ingen andre av Jakobs 12 sønner eller noen etterkommere av dem kunne få bli innviet til prest. Dette var noe som Gud selv bestemte, og det var han streng på.

Det var spesielt Aron og hans sønner som ble utvalgt til å ivareta prestetjenesten. Dessuten forteller Bibelen om en annen gren av Levis stamme som Gud lot innsette som prester, nemlig de som var av presten Sadoks ætt (Esek 44).


Allmenne og kongelige prester i NT må også være kalt og utvalgt av Gud
Også når det gjelder forholdet til det allmenne og kongelige presteskapet i NT, kan det dras sammenligninger tilbake til GT og til de krav som ble stilt til de som skulle bli prester på den tiden.

Vilkåret for å kunne få bli regnet med til det allmenne presteskapet i NT (1Pet 2:9), forutsetter at man tilhører en helt  spesiell kongelig ætt eller slekt (Tit 2:14; 1Pet 2:9; Ef 1:14), en ætt som Gud selv ved sin Sønn Jesus Kristus har fått kalle og utvelge. Jesus sier følgende om sammenhengen mellom å bli kalt og å bli utvalgt i forbindelse med invitasjonen til kongesønnens bryllup: “For mange er kalt, men få er utvalgt”, Matt 22:14.

Alle i Jesu lignelse som mottok kallet og invitasjonen til kongesønnens bryllup (Matt 22), holdt saken for å være viktig. Men de holdt det tross alt ikke så viktig at de prioriterte kallet og invitasjonen til bryllupet høyere enn sine hverdagslige sysler. Så dermed var det de selv som takket nei til invitasjonen. Og derfor kunne heller ikke slike få høre med til det allmenne og det kongelige presteskapet. Og slik vil det alltid være. Den som avviser Guds kall, gjør det etter sitt eget valg. Gud gir oss kun to valg, enten å takke “ja” eller “nei” til kallet. For han vil ikke tvinge noen til å takke “ja”, men han respekterer også et “nei” fra de som mottar kallet, men som selv velger å avvise det. Men da er det de selv som velger å takke nei til å bli frelst og til å få del i det evige liv. Siden det kun finne to veier som vi kan velge mellom ifølge Jesus, den smale eller den brede, blir det nødvendigvis den brede vei de velger å vandre på. Om dem som velger den brede veien, sier Jesus:

  • “Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den”, Matt 7:13.

Mesteren er her og kaller på deg!
Jesus var en god venn til søstrene Maria og Marta fra Betania. En gang kom Marta til Maria og sa: “Mesteren er her og kaller på deg!” (Joh 11:28). På samme måte kaller Jesus også på deg, slik som han også kalte på meg med et sterkt kall da jeg fikk oppleve omvendelse og gjenfødelse for snart 50 år siden. Og han kaller på nytt og på nytt og sier: “Kom til meg…!” (Matt 11:28). Slik er Jesu kjærlighet! 


Jesu inderlige kjærlighet mot en synder som har kommet bort
Jesus har en inderlig barmhjertighet og medfølelse med oss, og vil så gjerne ha oss som sine egne. Han vil gjøre oss til sine barn og gi oss del i sin evige velsignelse. Og Jesus kaller helt til det siste, så lenge som det er nådens dag og Gud er å finne.

Svarer vi “nei”, hviler ansvaret fullt og helt på oss selv. Men er svaret “ja” når Jesus kaller på oss, og om vi inviterer han inn i våre hjerter og i våre liv, vil vi få oppleve det samme som den bortkomne sønn fikk være med på etter å ha levd et utsvevende liv borte fra Gud (Luk 15:13). Men han angret på at han forlot farshjemmet og at han sløset bort hele farsarven. Og han angret også over sitt syndige og utsvevende liv. Og i håp om å få nåde og å bli tatt i mot,  dro han hjem til sin fars hus. Han ble virkelig tatt i mot med åpne og kjærlige armer.

Om også vi takker ja til å ta imot frelsen og til å bli Guds barn, vil også vi bli tatt imot med like åpne og kjærlige armer, og vil få oppleve Jesu nåde og kjærlighet slik som den bortkomne sønn når han intensivt ble kysset igjen og igjen (Luk 15:20). Så velkomne vil vi være!  Og så vil vi blir invitert inn i farshjemmet, eller inn i Guds menighet hvor evangeliet blir forvaltet og forkynt.


Jesu inviterer oss til den beste tenkbare byttehandel
Svarer vi “ja” på Guds kall, da blir alt det som Jesus er og alt hva han har gjort for oss og for vårt beste, samtidig vårt både for tid og for evighet. Han vil ta hele vår syndebyrde på seg, noe han gjorde på Golgata. Da bar han våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten (1Pet 2:24). Og da får vi del i barnerett hos Gud, i syndenes forlatelse og i hele Jesu fullkomne rettferdighet og hellighet (1Kor 1:30). Bedre byttehandel kan ingen tilby! For det som Gud lover oss er noe så stort som vi ikke kan ane rekkevidden av, slik Paulus skriver:

  • “Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham, 1Kor 2:9.

Når vi gjennom den smale port får komme inn til Guds familie og får bli en del av den kongelige ætt, gir dette oss rett til å kalles Guds barn (1Joh 3:1). Da får vi også rett til det “allmenne og kongelig presteskapet”, slik at vi kan tjene Gud og vår neste med våre liv, med alt som det kongelige presteskapet innebærer.

Og dette kongelige presteskapet opphører aldri. Når Jesus har blitt vår og vi har blitt hans, har han som er kongenes Konge og herrenes Herre, blitt vår konge og vår Herre. Og slik som hans kongedømme er et evig kongedømme, skal også vi få del i det evige liv ved ham hjemme hos Gud i himmelen. Det bør vi virkelig ha som mål for våre liv.

Det er i alle fall mitt håp og min lengsel!

Henry Baardsen, Alta

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.