Hør andakt: Kast ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn!

Diakoniutvalget i ELM arrangerer faste formiddagstreff i Elvebakken kirke to ganger i måneden, annenhver torsdag. Selv om dette er særlig beregnet for pensjonister og eldre, er selvsagt alle hjertelig velkommen dit. Vi er sammen i to timer til hyggelige samtaler, til bønn og forbønn og til en felles lunch. Dette er et samvær vi alle setter stor pris på, og venter bare på neste gang vi skal få møtes. Det som de eldre – som i stor grad er isolert hjemme pga koronasituasjonen – setter særlig stor pris på, at å få møte andre kristne og å få muligheten til å samtale om “veien og vandringen” som en kristen, samt å få høre Guds Ord forkynt.

Siden jeg er den eneste av predikantene i ELM som ikke lenger er ute i arbeidslivet, har det derfor blitt min lott å ta meg av andaktene. Men det synes jeg bare er hyggelig!

Førstkommende søndag er det 2. søndag i advent. Mange av adventstekstene taler om viktigheten av å våke i troen, slik at vi som kristne skal  være våkne når Jesus kommer tilbake for å hente de som er beredt til det himmelske bryllupet. En av tekstene for kommende søndag, er fra Heb 10:35-38, og det var den teksten jeg hadde andakt over. 

Tekst: 

“Og dere fant dere med glede i at eiendelene deres ble røvet fra dere, for dere visste at dere hadde en bedre eiendom, som varer ved. Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn! For dere trenger til tålmodighet, for at dere kan oppnå det som er lovt, etter at dere har gjort Guds vilje.

For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge. For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge. Men den rettferdige av tro, skal leve”,  Heb 10:34b-38a.


 

Den uavbrutte nådestrøm til alle som tror ordet om syndenes forlatelse

 
For den læstadianske vekkelse må man vel kunne si at forkynnelse av syndenes forlatelse har blitt det mest framtredende kjennetegnet for hele vekkelsen, uavhengig av hvilke retning det gjelder. Slik har det faktisk vært helt fra 1853-1854.
 
Det var da bl.a. Johan Raattamaa, Erkki Antti (Erik Anders Andersson, 1814-1900) og noen de kvinnelige medhjelperne i misjonsskolen tok friheten til å forkynne det frigjørende evangelium personlig til mennesker som i lang tid hadde vært tynget og fordømt av loven,  og som alt var blitt så mørkt og håpløst for siden deres syndebyrde trykket dem så tungt. 
 
 

Syndenes forlatelse som en uavbrutt nådestrøm – Læstadianismen

Hva lærte Johan Raattamaa og de første predikantene i læstadianismen om Guds tilgivelse som en kontinuerlig strøm?

Utdrag fra predikant Junnu/Juhani Rautios tale 6.2.1916 holdt i Lannavaara
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Syndenes forlatelse skjer ikke kun når vi får høre det forkynt personlig, men som en uavbrutt nådens strøm fra Guds hjerte.

På grunn av Jesu blodige død, strømmer det fra Guds hjerte en kontinuerlig tilgivelse til alle som angrer (sine synder) og som tror.

På samme måte er det også når det gjelder Guds dom,  Guds rettferdighet og Guds straff.

“Loviskhet” og Matt 25:1-13

I Matt 25:1-13 forteller Jesus en lignelse om ti jomfruer. Lignelsen er et bilde på kristne og på menigheten. De var invitert til en bryllupsfest, og alle de ti håpet virkelig på å få delta i bryllupsfesten. Når Bibelen taler om bryllup og om at vi alle er invitert dit, brukes bryllupsfesten som et bilde på himmelen. Fem av jomfruene var kloke og fem var uforstandige. Alle ti hadde sine egne lamper, noe som i Bibelen ofte blir symbolisert med Guds Ord.

Hvordan kan vi kristne lett bli til uforstandige jomfruer?

Tekst: Matt 25:1-13

Vær da også dere rede! 

Lignelsen som Jesus fortalte i ovennevnte tekst, er en alvorlig påminnelse til oss alle kristne om hvor viktig det er å våke i troen, slik at vi skal kunne være rede når Jesus kommer for å hente sine egne hjem til det himmelske bryllupet, slik Jesus sier i vers 13: “Våk derfor! For dere kjenner verken dagen eller timen* for Menneskesønnens komme”

Er vi som kristne salt og lys, eller inngår vi kompromisser?

I dag 7.11.2021 talte jeg i gudstjenesten i Masi kirke over dagens prekentekst fra Matt 5:13-16 om hvordan vi som kristne er satt som jordens salt og verdens lys.

Luther tror ordet om syndenes forlatelse, forkynt av en gammel munk

Kilde: Utdrag fra artikkel av historiker Seppo Leivo
Opprinnelig kilde: Professor i teologi J. H. Merle D’Aubigné. Om Luthers ungdom og omvendelse i verket Reformasjonen historie.  Se mer info nedenfor.
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

Luther som en ung munk i Augustinerklosteret

Da den unge Martin Luther begynte i augustinerklosteret i Erfurt, åpnet en helt ny verden seg for han.

Patriarkenes åndelige arv til sine etterkommere – og også til oss

Betegnelsen patriark kommer fra gresk, og betyr “først blant fedre“, “ledende fedre” eller “stamfedre“. Abraham var den aller første som mottok et helt spesielt kall av Gud. Han regnes for å være den første av patriarkene. Den som kom etter han, var hans sønn Isak. Jakob, sønn av Isak, regnes som den tredje av patriarkene som er omtalt i Bibelen.

Troens far Abraham viderefører gudstroen og Guds løfter til Isak, Jakob og Josef – og til oss

Abraham var Josefs oldefar. Samtidig var han vår felles troens far . Jesus sier selv om Abraham i Joh 8:56: “Deres far Abraham frydet seg over å se Min dag, og han så den og gledet seg.”

Jesu Kristi dag begynte ikke da han ble født av jomfru Maria. Jesus er nemlig fra evighet av.

Patriarken Jakob valgte Guds vei og ble velsignet, mens hans bror Esau vendte Gud ryggen

Jakob regnes som den tredje av patriarkene i Bibelen. Han var tvillingbror med Esau, og deres foreldre var Rebekka og Isak, Abrahams sønn. Alle disse tre var på en helt spesiell måte utvalgte av Gud. Abraham, Jakobs bestefar, mottok en helt spesiell velsignelse av Gud, som i ettertid har blitt kalt Abrahamsvelsignelsen.

Var det riktig av Jakob å “lure” førstefødselsretten og velsignelsen fra Esau?

Når vi leser og hører forkynt om patriarken Jakob, er det kanskje mest vanlig at han omtales som en som med list og med svik lurte sin bror Esau for både førstefødselsretten og for farens velsignelse. Andre igjen lærer at dette ikke stemmer, men at denne påstanden skyldes feil tolkning av Bibelen, og at alt det som skjedde allerede var bestemt av Gud. Nei, sier de: Jakob var et bilde på en “barndomskristen”, så denne kritikken mot han er feilaktig. Men hva lærer egentlig Bibelen?

Ekteskapet som Guds skaperordning har særlig trange kår i vår tid

De to skal være ett

Kirkeårets tekster for 10. oktober 2021 har fokus på ekteskapet som en analogi til forholdet mellom Kristus og menigheten. Teksten fra 1Mos 2 forteller om da Gud skapte en medhjelp til Adam. Også hun ble skapt i den treenige Guds bilde for at også hun og hennes mann Adam i ekteskapet skulle leve og være knyttet sammen i en sterk og levende relasjon med hverandre, inntil døden skilte dem fra hverandre.

Den Hellige Ånd leder gjenfødte kristne, slik at de allerede her i livet begynner å oppfylle loven.

Kilde: Syntisen tie vanhrskauteen ja pyhyyteen III Lutherin mukaan, av Uuras Saarnivaara.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

“Ved Guds nåde er vi frikjøpt fra loven og fra gjerningene. Ikke slik vi har frihet til gjøre det som er ondt, men slik at vi  er fri til gjøre gode gjerninger” (10, I, 2, 54, 27, KP, 1. s. adv. e,s.).

“Når Adam ble skapt, var loven ikke bare en mulighet for han, men noe som var noe flott (iucunda). Adam oppfylte lovens krav om lydighet helt og holdent, helt av fri vilje, med glede og fullkomment…  (før syndefallet)

Ved at Kristus ble underlagt loven og siden Han bar alle våre forbannelser, fortjente han og gav han den Hellige Ånd til alle som tror på Ham.

“Og når den Hellige Ånd får lede de som tror  i deres indre, så begynner de å oppfylle loven allerede her og nå, mens de ennå lever.

I det kommende liv skal lydighet til loven være noe vil bli satt aller høyest,   og denne lydighet vil da være helt fullkommen. Da skal de gjøre det av hele sitt legene og hele sin sjel, slik som englene gjør det nu” (39, I, 364, 10, disp. antin. vastaan, 1537).


Ved Kristus og den Hellige Ånd elsker en kristen Guds lov, siden alle lovens krav er 100 % oppfylt i Kristus.

Kilde: Syntisen tie vanhurskauteen ja pyhyyteen III  Lutherin mukaan, Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Martin Luther om en kristens forhold til Guds lov:

En ikke-kristen kan ikke elske loven
“Så lenge som et menneske lever som en (ubenådet) synder, er han skyldig for loven. Da  kjenner han loven bare som noe som gjør han skyldig,  og som bare krever av ham. Derfor kan heller ikke elske loven.


Den som har Kristus som sin lovoppfyller, elsker Guds lov som sin venn
Etter at han har lært å kjenne loven som noe som Kristus alene har kunne oppfylle, ser han også hva Han har oppfylt og hva gjort for han. Dessuten ser han også hvilke forbannelse Kristus har frikjøpt han fra. Og først da kan han begynne å elske loven som sin venn”

Loven som han før opplevde både som hård og besværlig, ja som helt håpløs, har nå blitt kjær, herlig og lett for han. For nå lever loven nemlig i hjertet ved den Hellige Ånd

Ved Kristus forandres loven til å bli både behagelig og herlig…” (17, II, 70, 20, KP. 2. s. lopp. ev. s.).


Kall til å tjene Gud i det allmenne og kongelige presteskap

En prest var en som skulle stå innfor Guds ansikt for å gjøre en åndelig tjeneste for Gud og mennesker. For å være en rett Guds prest, måtte han være en person som Gud selv kalte og utvalgte, og han måtte ta imot kallet og utvelgelsen. Det var bare de som fikk tjene som prester i forbindelsen med gudstjenesten.


Prestene i GT måtte være av Levi ætt, de som Gud hadde kalt og utvalgt
Hovedvilkåret for at noen skulle få være rett yppersteprest eller prest for Gud i Det Gamle Testamente, var at de måtte tilhøre den ætten som Gud på en spesiell måte hadde utvalgt til å ivareta alt som hadde med gudstjenesten å gjøre. Den slekten hadde patriarken Jakobs sønn Levi som sin stamfar. Ingen andre av Jakobs 12 sønner eller noen etterkommere av dem kunne få bli innviet til prest. Dette var noe som Gud selv bestemte, og det var han streng på.

Det var spesielt Aron og hans sønner som ble utvalgt til å ivareta prestetjenesten. Dessuten forteller Bibelen om en annen gren av Levis stamme som Gud lot innsette som prester, nemlig de som var av presten Sadoks ætt (Esek 44).


Allmenne og kongelige prester i NT må også være kalt og utvalgt av Gud
Også når det gjelder forholdet til det allmenne og kongelige presteskapet i NT, kan det dras sammenligninger tilbake til GT og til de krav som ble stilt til de som skulle bli prester på den tiden.

Vilkåret for å kunne få bli regnet med til det allmenne presteskapet i NT (1Pet 2:9), forutsetter at man tilhører en helt  spesiell kongelig ætt eller slekt (Tit 2:14; 1Pet 2:9; Ef 1:14), en ætt som Gud selv ved sin Sønn Jesus Kristus har fått kalle og utvelge. Jesus sier følgende om sammenhengen mellom å bli kalt og å bli utvalgt i forbindelse med invitasjonen til kongesønnens bryllup: “For mange er kalt, men få er utvalgt”, Matt 22:14.

Alle i Jesu lignelse som mottok kallet og invitasjonen til kongesønnens bryllup (Matt 22), holdt saken for å være viktig. Men de holdt det tross alt ikke så viktig at de prioriterte kallet og invitasjonen til bryllupet høyere enn sine hverdagslige sysler. Så dermed var det de selv som takket nei til invitasjonen. Og derfor kunne heller ikke slike få høre med til det allmenne og det kongelige presteskapet. Og slik vil det alltid være. Den som avviser Guds kall, gjør det etter sitt eget valg. Gud gir oss kun to valg, enten å takke “ja” eller “nei” til kallet. For han vil ikke tvinge noen til å takke “ja”, men han respekterer også et “nei” fra de som mottar kallet, men som selv velger å avvise det. Men da er det de selv som velger å takke nei til å bli frelst og til å få del i det evige liv. Siden det kun finne to veier som vi kan velge mellom ifølge Jesus, den smale eller den brede, blir det nødvendigvis den brede vei de velger å vandre på. Om dem som velger den brede veien, sier Jesus:

  • “Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den”, Matt 7:13.

Mesteren er her og kaller på deg!
Jesus var en god venn til søstrene Maria og Marta fra Betania. En gang kom Marta til Maria og sa: “Mesteren er her og kaller på deg!” (Joh 11:28). På samme måte kaller Jesus også på deg, slik som han også kalte på meg med et sterkt kall da jeg fikk oppleve omvendelse og gjenfødelse for snart 50 år siden. Og han kaller på nytt og på nytt og sier: “Kom til meg…!” (Matt 11:28). Slik er Jesu kjærlighet! 


Jesu inderlige kjærlighet mot en synder som har kommet bort
Jesus har en inderlig barmhjertighet og medfølelse med oss, og vil så gjerne ha oss som sine egne. Han vil gjøre oss til sine barn og gi oss del i sin evige velsignelse. Og Jesus kaller helt til det siste, så lenge som det er nådens dag og Gud er å finne.

Svarer vi “nei”, hviler ansvaret fullt og helt på oss selv. Men er svaret “ja” når Jesus kaller på oss, og om vi inviterer han inn i våre hjerter og i våre liv, vil vi få oppleve det samme som den bortkomne sønn fikk være med på etter å ha levd et utsvevende liv borte fra Gud (Luk 15:13). Men han angret på at han forlot farshjemmet og at han sløset bort hele farsarven. Og han angret også over sitt syndige og utsvevende liv. Og i håp om å få nåde og å bli tatt i mot,  dro han hjem til sin fars hus. Han ble virkelig tatt i mot med åpne og kjærlige armer.

Om også vi takker ja til å ta imot frelsen og til å bli Guds barn, vil også vi bli tatt imot med like åpne og kjærlige armer, og vil få oppleve Jesu nåde og kjærlighet slik som den bortkomne sønn når han intensivt ble kysset igjen og igjen (Luk 15:20). Så velkomne vil vi være!  Og så vil vi blir invitert inn i farshjemmet, eller inn i Guds menighet hvor evangeliet blir forvaltet og forkynt.


Jesu inviterer oss til den beste tenkbare byttehandel
Svarer vi “ja” på Guds kall, da blir alt det som Jesus er og alt hva han har gjort for oss og for vårt beste, samtidig vårt både for tid og for evighet. Han vil ta hele vår syndebyrde på seg, noe han gjorde på Golgata. Da bar han våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten (1Pet 2:24). Og da får vi del i barnerett hos Gud, i syndenes forlatelse og i hele Jesu fullkomne rettferdighet og hellighet (1Kor 1:30). Bedre byttehandel kan ingen tilby! For det som Gud lover oss er noe så stort som vi ikke kan ane rekkevidden av, slik Paulus skriver:

  • “Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham, 1Kor 2:9.

Når vi gjennom den smale port får komme inn til Guds familie og får bli en del av den kongelige ætt, gir dette oss rett til å kalles Guds barn (1Joh 3:1). Da får vi også rett til det “allmenne og kongelig presteskapet”, slik at vi kan tjene Gud og vår neste med våre liv, med alt som det kongelige presteskapet innebærer.

Og dette kongelige presteskapet opphører aldri. Når Jesus har blitt vår og vi har blitt hans, har han som er kongenes Konge og herrenes Herre, blitt vår konge og vår Herre. Og slik som hans kongedømme er et evig kongedømme, skal også vi få del i det evige liv ved ham hjemme hos Gud i himmelen. Det bør vi virkelig ha som mål for våre liv.

Det er i alle fall mitt håp og min lengsel!

Henry Baardsen, Alta

Ypperstepresten Josva ble kledd i høytidsklær – et bilde på Kristi rettferdighet

Et eksempel på en person i Bibelen som bli kledd i frelsens drakt og svøpt i rettferdighetens kappe (Jes 61:19), er ypperstepresten Josva (Sak 3). Siden han benevnes som yppersteprest, må man kunne anta at han allerede var i prestetjeneste, og at han dermed var innvidd av Gud til en hellig tjeneste. Men på tross av det var han en synder. Og derfor anklaget Satan ham for Gud. 

Det var ikke bare Satan som så Josvas synd og urenhet, for det gjorde også Gud. Satan – han som kalles anklageren (Åp 12:10) –  anklaget Josva innfor Herren, slik han alltid anklager alle Guds utvalgte. Men det gjorde ikke Gud. Han visste så vel at vi alle mennesker er syndere, og at vi derfor behøver en Frelser. Derfor gav han også løfte til Eva og Adam om at han skulle sende sin egen Sønn til verden, og som med et eneste offer – da Jesus ofret seg selv for våre synder – skulle frelse alle som tror på ham fra alle deres synder.

Og Jesu frelsesverk gjaldt også for ypperstepresten Josva. Derfor var  det at Gud selv lovet å rense Josva ren fra hans urenhet og fra hans synd med en renselse som var mye mer effektiv enn rent vann, noe han tidligere ble vasket med i forbindelse med innvielsen til prestetjenesten.

Josvas var som yppersteprest ikledd en ytre vakker presteskrud. Men den kunne ikke skjule hans indre synd og urenhet, eller fjerne dem fra Guds åsyn. Derfor måtte også han få del i en fullkommen syndenes forlatelse ved å se fram mot Jesu stedfortredende sonoffer på Golgata. Og ved å sette sin lit til renselsen i Jesu blod – ved Guds egen rådsslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus fra evighet av (2Tim 1:9; Tit 1:2; Ef 11:4) –  ble Josva vasket ren, og hans skitne klær ble tatt av han. Og så ble han iført høytidsklær, noe som  ikke var noe mindre enn Jesu Krist fullkomne rettferdighet. 

Ikke noe annet kan gjøre en synder verdig for Gud! For vår frelse kostet Jesu lidelse og død. Og det gjelder også både deg og meg.  Vi leser:

  • “Men Josva var kledd i skitne klær der han sto for engelens åsyn. Og engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær. Da sa jeg: Sett en ren lue på hans hode! Og de satte den rene luen på hodet hans og hadde på ham andre klær mens Herrens engel sto der”, Sak 3:3-5.

Denne frelse vil Gud gi oss syndere del i gjennom evangeliet som han lar forkynne, men også gjennom sine nådemidler. Det er her i nådetiden vi må bli renset ren fra vår synd og bli kledd i Kristi rettferdighet.

Bibelen er tydelig på at en synder ikke blir rettferdiggjort på tomannshånd med Gud, og heller ikke etter døden. Men frelsesbudskapet har han sendt ut gjennom sine sendebud (2Kor 5), de som forkynner evangeliet, det som er Guds eneste kraft til frelse for hver den som tror. Alt dette vil Gud gi oss som gave, av bare nåde.

Det er virkelig noe å takke for!

Henry Baardsen, Alta

Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud

Kristendommen er på til bakegang i vår tid
Vi lever i en tid når kristendommen på veldig mange områder er på tilbakegang, sammenlignet med i tidligere tider. Da jeg vokste opp, var det vanlig at barn også fra ikke-kristne hjem gikk på søndagsskolen. Der lærte vi det helt grunnleggende om Gud, om hans Sønn, Frelseren Jesus Kristus og også om den Hellige Ånd. Vi lærte bl.a. fra den apostoliske trosbekjennelsen:

  • “Jeg tror på Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper.

Og dette trodde vi søndagsskolebarn på, enten vi kom fra kristne eller fra ikke-kristne hjem. For dette var jo selve barnelærdommen.

Fortsett å lese «Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud»

David viser nåde mot Jonatans sønn, Mefiboset

David og Jonatan inngår en vennskapspakt


Før David ble konge, ble han hjertevenn med Jonatan, kong Sauls eldste sønn. Begge to var meget unge, de hadde samme interesser, var begge dyktige krigere og hadde begge sterk tillit til Gud. Normalt skulle det jo vært Jonatan som hadde førsteretten til å bli Israels neste konge, det var Jonatan klar over. Men frivillig gav han plassen til David, siden det var Herrens vilje (Se 1Sam 23:17). Derfor bøyde Jonatan seg frivillig under Guds vilje, dro seg selv til side, og overlot kongedømmet til David.

Fortsett å lese «David viser nåde mot Jonatans sønn, Mefiboset»

Kristi andre komme og opprykkelsen av menigheten

Andre sider med samme tema:

Kilde: Elämä uskossa, av Uuras Sarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Når Jesus taler om hendelsene ved sin andre gjenkomst, sier han:

Men straks etter de dagenes trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop …”

Opprykkelsen av menigheten
“… Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet…

Fortsett å lese «Kristi andre komme og opprykkelsen av menigheten»

Andakt: “Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen”

I Jesu blod har vi som kristne og Guds barn frimodighet til å gå inn i helligdommen

Tekst:

“Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann”, Hebr 10:19-20.

Fortsett å lese «Andakt: “Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen”»

Det åndelige og kongelige presteskap

Det åndelige presteskap og oppgaver som hører med til det

Kilde: “Elämä uskossa”, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Menigheten er Guds åndelige tempel. Den er bygget av levende steiner, av mennesker som ved troen på Kristus har blitt levende. Samtidig er de troende et hellig presteskap. De har fått i oppgave av Gud å bygge opp menighetstempelet ved å utføre Ordets tjenestegjerning.

  • Peter skriver:
    «Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys», 1Pet 2:4,5, 9).

  1. 1.     Hvilke oppgaver hører med til det åndelige presteskap? Hvem kan utføre disse tjenestene og hvilke nytte er det av dem?

Den første basisoppgaven for det åndelige presteskap, er å ofre «åndelige offer». Kristi forsonings- og gjenløsningsoffer som han utførte (på Golgata), er fullstendig nok til rettferdiggjørelse og frelse for alle syndere som vil ydmyke seg til omvendelse. De som er kalt til å ofre disse åndelige offer, er de som først ved Kristi forsoningsoffer er gjenfødte til Guds barn.

Det er tre forskjellige åndelige offer. Det nye testamente sier om disse åndelige ofrene:

«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste», Rom 12:1.


1.1 Gi deg selv, dine evner og dine gaver til Herren

Det å gi våre legemer til Gud som et offer, betyr at man gir seg selv med alle sine evner og gaver til ham, så han skal få bestemme over oss og bruke oss (i sin tjeneste).  Og Bibelen fortsetter:

  • «La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud», Heb 13:15-16.

Det å dele med andre, er både et takkoffer for alt det Gud har gitt, samtidig som det er å gjøre det som kjærligheten forplikter oss til i forhold til de som lider nød. Men det er også å gjøre det som Herren har befalt:

  • «Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet», 1 Kor 9:14.

1.2 Hjelp andre til frelse og til helliggjørelse

Den oppgave som de kristne skal gjøre i dette åndelige presteskap, er å hjelpe og tjene andre både til frelse og til helliggjørelse. Utføringen av dette presteskap har ikke noe å gjøre med den kristnes egen frelse eller med hans eget forhold til Gud. For dette hører med til barneretten. Men å utføre det åndelige presteskapet, er noe man gjør ved sin tjeneste for andre. Luther sier:

«Enhver kristen er konge for seg selv, og prest for de andre» (WA, 16,407). «Det er jo ikke noen som døper seg selv, og det er heller ikke noen som forkynner syndenes forlatelse til seg selv, men de mottar dåpen og syndenes forlatelse av andre» (WA 6, 514). «De prestelige tjenester består i: 

  • å undervise,
  • å preke
  • å forkynne Guds ord
  • å døpe
  • å dele ut nattverd
  • å binde og å løse noen fra deres synder
  • å be
  • å prøve det som forkynnes og undervises i Guds Ords lys
  • å prøve åndene om de er av Gud

I utgangspunktet hører alle disse oppgavene til alle kristne» (WA, 12, 118). Men det betyr ikke at enhver kristen offentlig kan utføre alt dette. Når det gjelder offentlig forvaltning av embetet, er det ifølge Luther begrenset til de som menigheten rettelig har kalt og innsatt i Ordets tjeneste. Men til privat bruk, har enhver kristen både rett og plikt til å forvalte dette åndelige presteskapet.


1.3 Bønn og forbønn for din neste

En av basisoppgavene for det åndelige presteskap, er å be for andre, altså forbønn. Paulus skriver:

  • «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst», Rom 10:1.
  • «Til slutt, brødre, be for oss at Herrens ord må få fritt løp og bli holdt i ære, slik som hos dere», 2 Tess 3:1.
  • «Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud. Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium (= hemmelighet). For det er for dets skyld jeg er i lenker. Be om at jeg kan åpenbare det ved å tale som jeg bør», Kol 4:2-4.

  1. 2.     Forkynn omvendelse og syndenes forlatelse

Den neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er allerede nevnt i første avsnitt. Det er å forkynne Guds Ord, altså å blåse i «Ordets basun». Det innebærer å forkynne om synd og om den fordervelse synden fører med seg. Synden fører mennesket til sist til fortapelse i helvete, så derfor må de troende forkynne viktigheten av anger og omvendelse til Kristus. Videre skal man oppmuntre den angrende til å søke nåde, og deretter skal man forkynne syndenes forlatelse for den angrende. Jesus sa til sine etterfølgere:

  • «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner … like til jordens ende», Ap 1:8.
  • Han sa også: «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag…», Luk 24:47.

  1. 3.     Gi tilbud om personlig sjelesorg og skriftemål

Følgende oppgave som hører til det åndelige presteskap, er sjelesorg. Hensikten med dette, er å hjelpe de angrende og de som søker nåde ved at man både ber for dem, men at man også ber sammen med dem. Dessuten skal man lytte, når de i anger bekjenner sine synder (når de skrifter), og man skal forkynne dem syndenes forlatelse i Jesu navn og blod.

Den kvelden da Jesus åpenbarte seg for sine disipler, etter at han hadde stått opp fra de døde, gav Jesus dem en (viktig) oppgave. De skulle «forkynne i hans navn omvendelse og syndenes forlatelse», Lk 24:47.  Han sa også til dem:

  • «Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt», Joh 20:22-23.

Senere skrev Paulus:

  • «…han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud», 2 Kor 1:4.

Videre skriver Paulus:

  • «Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle!», 1 Tess 5:15.

4.     Prøv det som læres, og prøv åndene (om de er av Gud)!

Neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er å prøve det som læres og også å prøve åndene i lys av Guds Ord og dets lærdommer. Man skal altså prøve de som underviser og de som forkynner, og poengtere nødvendigheten av å forbli trofast mot Bibelen og bibelsk forkynnelse. Jesus sa:

  • «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere», Joh 8:31-32.

Og apostelen Johannes skriver:

  • «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden… Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd», 1 Joh 4:1-3, 6.

5. Forlikelsens tjeneste

De kristnes åndelige presteskap kalles også for «forsoningens tjeneste». Dens hovedoppgave er å kalle på mennesker, og å hjelpe dem, slik at få del i frelsen som Kristus ved sitt forsoningsverk eller ved sitt offer på korset vant. Dette skjer ved at synderen ydmyker seg til anger og omvendelse, og at man ved tro tar i mot tilgivelsen og frelsen som bydes og gis ved evangeliet.  Det er dette Jesu lærdom betyr, slik Lukas skriver om i slutten av sitt evangelium:

  • «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av». Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt [den Hellige Ånd],…» Luk 24:47.

Lukas skriver om samme sak i Ap 1:8, ord som Jesus selv sier:

  • «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende», Ap 1:8.

Paulus skriver til korinterne om forlikelsen og om frelsen:

  • «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2 Kor 5:18-21.

Denne forlikelsens tjenesteoppgave er gitt til alle troende, alt etter de gaver og evner de har fått. De troendes oppgave er:

  • å be for alle mennesker,
  • oppmuntre dem til i ydmykhet å gjøre opp for og å omvende seg fra sin synd,
  • til å angre og å bekjenne de synder som spesielt trykker på samvittigheten og
  • å be om tilgivelse i kraft av Kristi offer på korset og ved hans forsoningsverk.
  • Deretter følger forkynnelse av syndsavløsning eller tilgivelse (av alle synder), og så forsikrer den troende og vitner at alle synder virkelig er tilgitt og utslettet ved Kristi blod.

Kort stund etter at den Hellige Ånd var utgytt på pinsedagen, forkynte Peter i tempelet i Jerusalem:

  • «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet», Ap 3:19.

Kristus – han som er menighetens Hode – bruker munnen til menighetens medlemmer når han kaller menneskene til omvendelse. Han bruker også munnen til de kristne når han forkynner nåde og tilgivelse til de som ydmyker seg, og ved deres munn forkynner han gledesbudskapet om at de får ta i mot barnerett hos Gud som en gave.

Også når Kristus skal velsigne de som søker nåde og hjelp og som ønsker å få del i den Hellige Ånds gave, benytter han seg av de troendes munn og hender. Videre så hjelper Kristus de som lider nød med midler og gaver gitt av de kristne, og med disse midlene betaler han også kostnadene i forbindelse med arbeidet sitt rike.  De som er Kristi rette etterfølgere, har kjærlighetens omsorg for at ingen skal forbli uten kjennskap om evangeliets kallelse og om tilbudet om å ta i mot nåden. Egentlig burde alle troende hatt en slik kjærlig omsorg for å vinne så mange som mulig for Kristus.

Luther sier:

  • «Guds barn… vil ikke at det skal være bare de som skal slippe til himmelen. Men de vil oppmuntre alle, også de aller største syndere til å komme inn dit» (WA, 1, 697).
  • «Man er ikke en rett kristen, dersom man ikke elsker sin nestes frelse like mye som sin egen» (WA, 10, I, 665).
  • «Ingen skal høre evangeliet bare for seg selv. Men alle bør fortelle det også til de andre, til de som ikke allerede kjenner evangeliet… På denne måte kan den ene være den andres hyrde, slik at han kan fø og vokte ham her i verden» (WA, 10, 1, 86).
  • «Dersom du tror og gleder deg i Gud, så tillater ikke en slik glede at du lar være å gjøre noe som helst… Men… da ønsker du at også andre mennesker skulle lære å kjenne den samme Guds nåde… Da vil du forkynne og snakke om en slik sannhet over alt der du får anledning til det. Og da vil du  også forkaste all lære og alt liv som ikke er i overensstemmelse med denne lære» (WA, 10, 102).

Og Luther fortsetter:

  • Gud vil ikke utføre sitt arbeid alene. «Han… vil utføre sitt arbeid sammen med oss og ved oss» (WA,6, 227).
  • «Han gir heller ikke sin Ånd utenom sitt Ord, men ved Ordet. Gud vil at vi skal være hans medarbeidere, og at vi skal la hans Ord lyde for de som er utenfor. Samtidig virker han… i menneskets indre ved sin Ånd der hvor han ser det tjenlig… Han utfører ikke sitt verk i oss mennesker uten oss troende, … men han vil at vi skal virke sammen med ham… Og slik forkynner han ved oss, han hjelper de fattige og trøster de som sørger ved oss» (WA, 18, 695, 754).
  • «Den indre velsignelse og fremgang kommer fra Gud ved hans Ånd, slik at vårt ytre ord ikke skal bli uten virkning. Gud… utfører… i oss sitt beste verk, og vi hjelper han i det ytre ved Ordets forkynnertjeneste. Han vil at hans predikanter skal være hans medhjelpere og hans medarbeidere. Og han utfører sitt verk etter sin vilje ved deres ord, hvor og når han selv vil» (WA, 17.II, 179).

 

Hva er de kristnes åndelige presteskap?

Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen

“Det er alene dåpen, evangeliet og troen som gjør oss åndelige og til et kristent folk… slik som det sies i Åpenbaringsboken:

  • “Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen, Åp 1:5b-6a.

Fortsett å lese «Hva er de kristnes åndelige presteskap?»

Andakt: Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet

Før Jesus døde på korset, var hans siste ord: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” (Luk 23:46). Dette var det siste av Jesu syv ord – eller bønner – på korset. Lykkelig er den som får ende sitt liv slik, og overlate det i Guds hender. For da er man i de aller beste hender. Riktignok ropte Jesus i sin fjerde bønn på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27:46). Men virkeligheten var den at Gud ikke forlot Jesus når han hadde det som aller vanskeligst. For i Apg 2 kan vi lese:

  • “For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse”, Apg 2:27, 31 og Sal 16:10. 

Derimot reiste Gud Jesus opp fra de døde på den tredje dag – på påskemorgen – etter Skriften. Og femti dager etter det tok Gud Jesus hjem til seg til himmelen, samtidig som han velsignet sine disipler (Luk 24:50). Da satte Gud ham ved sin høyre hånd i (Ef 1:20) i himmelen, og ga ham herlighet (1Pet 1:21). 

Kristus sitter nå på sin kongetrone ved Faderens høyre hånd i himmelen, hvor han regjerer som konge. Men ennå er ikke hans fiender lagt til skammel for hans føtter (Heb 10:13). Men dog regjerer han i Guds rike på jord ved Guds Ord og evangeliets forkynnelse. Dessuten regjerer han i Guds barns hjerter, og leder dem ved sin Hellige Ånd.

Men størstedelen av menneskene er dessverre ulydige mot evangeliet, og lever sine liv i alle former for “kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har” (1Joh 2:16). De vandrer som fiender av Kristi kors (Fil 3:18), og som Kristi og kristendommens motstandere. Gjennom historien har de fått i stand kristendomsforfølgelse, slik salmisten skriver:

  • “Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!”, Sal 2:2-3.

Og slik kommer det til å fortsette, helt til slutten av tiden for den store trengsel (Matt 24:21), da Kristus selv skal komme på himmelens sky for å utkjempe Antikrist, slik vi kan lese om i Åpenbaringsboken:

  • “På sin kledning og på sin hofte har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre“, Åp 19:16.

Etter det skal Lammets bryllup begynne, og alle som har fått sine navn skrevet i livets bok (Åp 3:5; Åp 20:15) og som har fått del i velsignelsen (Matt 25:34) her i tiden, skal få være med for å feire Lammets bryllup. Gud gi at vi som enkeltkristne og som Kristi brud – som hans sanne menighet her på jord – skal få nåde til å gjøre oss rede (Åp 19:7), før døren til bryllupssalen blir lukket. For dersom vi da blir stående på yttersiden av bryllupssalen, er det evig for sent.

Må Gud forbarme seg over oss, slik at det ikke skal skjer for vårt vedkommende!

4.4.2020, 
Henry Baardsen,
Alta

Andakt: Kristi dype fornedrelse

Over 700 år før hendelsen på Golgata, beskriver profeten Jesaja Kristi lidelser svært detaljert med følgende ord:

  • “Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom”, Jes 53:3-5.

Også dette kan vi kalle for frelses-historiens kjernebudskap. Det er altså ikke tvil: Det som Gud ved Jesaja profeterer, beskriver han så godt som om han skulle ha vært et øyenvitne til Jesu lidelser og til hans smertefull død på korset på Golgata.

Bare ved å lese Jes 53, kan man – når Guds Ånd forklarer budskapet for våre hjerter – ved Ånden få oppleve nærheten og samfunnet med Jesu lidelser (Fil 3:10), og få del i kjernebudskapet av påskens hendelser. Det er som en god forsmak på hva evangeliefortellingene ennå nærmere forteller om. 

At Jesus Kristus var Gud, er Bibelen helt entydig på. Han er bærer av det gammeltestamentlige gudsnavnet “JEG ER”. Og i 1Joh 5:20 vitner Johannes: “Han er den sanne Gud og det evige liv”

Da Jesus ble et menneske, ga han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt, helt frivillig. Allerede hans fødsel gjorde det klart at han kom i ringe skikkelse: Selv om han var konge, var hans rike ikke av denne verden. Men han kom for å tjene, og for å gi sitt liv som Guds offerlam. Selv om han også var i Guds skikkelse, holdt det ikke som et røvet bytte å være Gud lik, men han uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse.

Å ta en tjeners skikkelse på seg, forteller at han satte seg selv aller lavest på den sosiale rangstigen. Han kom for å tjene, og for å etterlate seg et eksempel, for at også vi skal vandre i hans fotspor. Vi leser i Skriften om Jesus:

  • “Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte”, Sal 40:8-9. 

Guds vilje var intet mindre enn at han fullkomment skulle oppfylle Guds strenge og hellige lov, som vi alle hadde syndet mot. Og Guds vilje var at Jesus skulle sone vår synd og frelse oss fra en evig død og ulykke. Og også i dag er Guds vilje den at alle mennesker skal bli frelst  komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4).

Jesus fornedret seg, for at vi alene ikke skal trenge å måtte stå til ansvar for alle våre synder og måtte bli dømt til en evig fornedrelse, og gå fortapt. Men han ville gå oss muligheten til å få våre synder tilgitt, bli et Guds barn og en gang bli opphøyet til den himmelske herlighet hjemme hos Gud. Jesus gjorde alt dette fullkomment på Golgata,  som vår stedfortreder. 

Tenk hvor god Gud virkelig er: Alt det som Jesus er og alt som han eier, vil han gi oss, dersom vi vil omvende oss og tro og ta imot Kristi fullbrakte verk til vår frelse. Det er virkelig noe som vi allerede her får takke Gud for, for det er virkelig slik som Paulus uttrykker det:

  • “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham”, 1Kor 2:9.

4.4.2020,
Henry Baardsen,
Alta


 

Kristi pre-eksistens  – Han var til fra evighet av

I teksten vår, sier Paulus at Jesus “var i Guds skikkelse“. Det betyr først og fremst det som Jesus selv sier: “Jeg og Faderen er ett” (Joh 10:30). Og samtidig var Faderen og den Hellige Ånd ett, på samme måte som Jesus og den Hellige Ånd  også var ett. Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er en og samme enhet, de representerer alle den treenige Gud. Alle disse tre er fra evighet, de har alltid eksistert. Det som menes med Kristi pre-eksistens, er at han var til allerede før himmel og jord ble skapt (Ord 8; Joh 1:2; 1Joh 1:2; ; Kol 1:16; Heb 1:2). Og samtidig vandret han også sammen med Guds folk i hele GT, slik bl.a. Paulus uttrykker det:

  • “De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus“,  1Kor 10:4. 

Altså er Kristus Gud. Han er samtidig også avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen (Hebr 1:3). 

For vår fornuft er det helt umulig å kunne fatte hva dette innebærer. Og vi klarer slettes ikke å forstå Guds treenighet, Men Gud kan åpenbare oss litt av det ved sin Ånd, slik Paulus uttrykker det:

  • “Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud”, 1Kor 2:10.

Dessuten leser vi i vers 6  at Kristus var Gud lik. I Jesu samtale med Filip, sier han: “Den som har sett meg, har sett Faderen” (Joh 14:9). Og også ved et annet tilfelle, ropte  Jesus og sa:

  • “Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg“, Joh 12:45.

Og til sist ennå et bibelvers som bekrefter Kristi pre-eksistens: Da Gud skulle skape himmel og jord, sier han: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse” (1Mos 1:26). Og at den personen som Gud her sikter til var Kristus, bekreftes av Heb. 1:2; Rom 11:36; Kol 1:16 med flere).

 


 

Palulus’ hymne, der han lovpriser Kristus

Tekst, Fil 2:5-11:

  • “La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte/fornedre seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre*, til Gud Faders ære.


    En frelseshistorisk bekjennelse som lovpriser Kristus
    Dette tekstavsnittet fra Paulus’ brev til filipperne, regnes for å være en kristen hymne – altså en lovsang – hvor Kristus og hans person blir lovpriset. Samtidig regnes dette også for å være en frelseshistorisk bekjennelse. Denne bekjennelse  handler om tre ulike sider av hans person, som alle har å gjøre om Jesu Kristi frelseshistorie:
  • 1. Kristi pre-eksistens
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet.

Sions konge red på et esel, ikke på en hvit hest
Førstkommende søndag feirer vi palmesøndag. På den dagen ydmyket ærens konge seg så lavt at han tok i bruk et trelldyr, satte seg på eselets rygg, og red inn i Jerusalem for at han der skulle bli vanæret, lide og dø (Matt 21). Ikke som kongenes konge, men som Lammet, som Guds offerlam som gav sitt liv for fårene (Joh 10). Alt dette skjedde for at profetien om han skulle gå i oppfyllelse (Sak 9), og at det i ettertid skulle bli klart for alle hans egne at han var den lovede Messias og Herrens lidende tjener. Slik ga han seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden (Gal 1:4). Ved at han ga seg selv som et sonoffer som behaget Gud, gjorde han fred ved blodet på hans kors (Kol 1:20).

Fortsetter:


 

Andakt: Ærens konge fornedret seg, og gikk inn i den stille uke og i sin lidelse – som vår stedfortreder

Om noen dager er det palmesøndag. Det var på den dagen som Jesus satte seg på et et esel, og red inn til Jerusalem for siste gang før han skulle lide og dø på Golgata. Det var for at profetien om ham skulle gå i oppfyllelse, der det står skrevet:

  • “Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel – på trelldyrets fole”, Matt 21:5.

I tillegg til denne profetien i Sakarias 9, er det også mange andre profetier om Kristi kongedømme. Gud lovet selv å trygge hans kongetrone til evig tid. Det samme gjaldt også hans kongedømme, det skulle også være evig (2Sam 7:12-16). Altså gjaldt Kristi kongedømme ikke bare her i tiden. Men hans kongedømme skal først og fremst realiseres etter at livet her på jorden er slutt for oss alle, selv om han også regjerer i og gjennom de sanne kristne her i Guds rike.

Men det er likesom noe som skurrer, tenker kanskje noen: Hvorfor skulle kongenes konge Jesus måtte ri på et usselt esel, og ikke på en prektig hest? Eslet var jo et simpelt trelldyr, og representerte jo ikke høyhet eller kongelig makt. Og hvorfor skulle kongen Jesus bli født i en stall, og ikke i et slott? Hva kan forklaringen til dette være?


Jesus var både en sann Gud og et sant menneske
Ja, det er sant! Jesus var Gud. Det er det veldig mange bibelsteder som bekrefter helt entydig. Paulus sier: “Han er den sanne Gud“. Og i Hebreerbrevet kap. 1 vitner Gud selv om Jesus: “Din trone, Gud, står i all evighet”. Altså sier Gud at Jesus er både Gud og konge.

Men samtidig forteller Bibelen at Jesus også var et menneske (Se Rom 5:15). Johannes uttrykker det slik: “Ordet ble kjød…” Dette kalles i dogmatikken for inkarnasjon. Det var i inkarnasjonen Gud ble et menneske, og at han fikk et legeme (Heb 10:5). Han fikk del i kjød og blod og ble i alle ting sine brødre lik (Heb 2:14 og 2:17). 


Jesu fornedring begynte på palmesøndag da hans lidelse virkelig begynte
Da Jesus satte seg på eslet og red inn mot Jerusalem, var det et symbol på hvorfor han egentlig ble født og hvorfor han måtte dø en helt spesiell død. Riktignok sa profeten: “Se, din konge kommer!“. Det var han som også kalles for ærens konge

Slik vi kan forstå av evangeliene, holdt disiplene Jesus for å være konge. Men selv skjulte han denne guddommelige side av seg selv så godt han kunne. Men ovenfor sine egne disipler lot han dem noen ganger få et lite innblikk i sin guddommelighet. Johannes uttrykker det slik:

  • “Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet”, Joh 1:14. 
  • “For han fikk ære og herlighet av Gud Fader, da en slik røst lød til ham fra den aller høyeste herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i”, 2Pet 1:17.

Det var allment kjent at folket kalte Jesus for “jødenes konge”. Det ble han kalt allerede like etter at han ble født, da de vise menn spurte: “Hvor er den jødenes konge som er født nå?”

Når Pilatus spurte av Jesus: “Er du jødenes konge?, da svarte han bare: “Du sier det”. Og soldatene spottet ham, falt på kne for ham og hånte ham og sa: “Vær hilset, du jødenes konge!”

Men egentlig begynte ikke Jesu å utøve sitt kongedømme før etter sin oppstandelse og sin himmelfart, da all makt i himmel og på jord var gitt i hans hender, og han satte seg på sin kongelige trone ved Faderens høyre hånd.

Men etter palmesøndagen og før sin død på korset, gjennomgikk han den aller dypeste fornedrelse, men helt frivillig. Han bar hele verdens synder. Soldatene spottet og hånte ham. De slo ham og hudstrøk ham helt inntil huden ble vrengt og blodet fløt. De spyttet ham i ansiktet, og de brukte falske vitner mot ham slik at de skulle kunne dømme ham til døden.

Og så stelte de i stand et “teater” for å håne ham og vise sin største avsky mot ham, han som var kongens konge: “I stedet for å ikle ham i kongelig skrud, la de en skarlagenrød kappe om han. Og i stedet for å sette en kongelig krone på hans hode, flettet de en krone av torner og satte på hodet hans. Og i stedet for å gi ham en kongestav, gav de ham en rørstav i hans høyre hånd. Og i stedet for å falle ned for å tilbe ham, falt de på kne for ham og hånte ham (Matt 27). 

Alt dette hadde Jesaja forutsett da han profeterte:

  • “Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet”, Jes 53:3.

    Og profeten fortsetter:

  • Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn.

Hvorfor forsvart ikke Jesus seg, han var jo Gud og allmektig?
Jesus kunne selvsagt ha gjort det, slik han selv sier:

  • “Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?“, Matt 26:53.

Men Jesus avstod frivillig fra å gjøre det. Da Jesus i inkarnasjonen ble et menneske, gav han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt. Jesus selv sier:

  • “Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted”

Dette var grunnen til at han frivillig gikk inn i lidelsens uke og at han fornedret seg så lavt at han lot seg håne og spotte, og at han på langfredagen gikk i døden for oss alle.

Jesus omtales ofte som Lammet i Bibelen. Det var som Guds Lam han fornedret seg så dypt, og gjorde alt dette for oss. Og det var som Guds offerlam som Jesus gav sitt liv for sine venner, og for alle som angrer sine synder og som gjennom forlikelsen vil bli kalt for Jesu og Guds venn. Derfor vil også vi som er sendebud i Kristi sted, oppmuntre alle som ikke tror: “La dere forlike med Gud!” (2Kor 5:20). For ennå er det mulig!


Jesus elsker deg og meg, derfor vil han frelse oss og la få del i det evige livet
Gud viste sin aller største kjærlighet mot oss fortapt syndere da han lot Jesus lide og dø, slik Johannes uttrykker det:’

  • “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv”, Joh 3:16.

Gud gi at vi nå, når påsken 2020 nærmer seg, skulle kunne bli stille i våre tanker og i våre hjerter innfor påskens budskap. Samtidig bør vi be Gud at han skulle gi oss lengsel til å høre Guds Ord, og åpenbare for oss hans store kjærlighet mot oss, så at vi virkelig skulle se hva vår frelse har kostet. Til det var både gull og sølv alt for ringe til kunne å frelse oss fra våre synder, fra vår skyld innfor Gud og fra en evig død.

Men Jesus lot sitt dyrebare og livgivende blod flyte til soning for alle våre og for hele verdens synder. Og det har fortsatt den samme kraft til å rense alle troendes hjerter rene og å gjøre oss verdige for Gud. Men Guds kjærlighet, hans omsorg og hans bønner begrenser seg ikke til de som nå er Guds barn, men også slik Jesus selv sier:

  • “Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg”, Joh 17:20.

2. april 2020,
Henry Baardsen,
Alta


.

Andakt: Hva om Guds ord helt tas fra oss?

Da jeg skrev om hvordan Gud kalte på meg og lot meg få bli et Guds barn, nevnte jeg at det var særlig to bibelsteder som spesielt gikk inn på meg, og som vekket opp min samvittighet. Disse to bibelstedene var: 

  • “For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet/denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde  er kommet inn(det fulle tall av alle ikke-jøder som skal bli frelst), Rom 11:25 og:
  • “Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det, Amos 8:11-12.

Nådens tid varer nødvendigvis ikke hele levetiden
Det første bibelstedet peker på noe som blir kalt for “nådens tid”  som skal ta slutt for alle som hører til “hedningene”, det vil si den tiden når det ennå er mulig å bli en kristen og å få sine synder forlatt. Ja men, sier du kanskje: Er det ikke bare å påkalle Herrens navn, så skal vi bli frelst? Er det ikke bare å søke ham og å vende seg til ham når man selv ønsker det? Nei, sier Bibelen! Gud kommer ikke alltid til å finnes og han vil ikke alltid være nær (Jes 55:6). Dette var tilfelle for jødene, slik Jesus sier det da han talte om Jerusalems ødeleggelse. For de kjente ikke sin besøkelsestid (Luk 19:44). Og dette var også tilfelle med Esau: “Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse, Heb 12:17. Derfor er det så viktig å søke Herren mens han er å finne og kalle på ham den stund han er nær (Jes 55:6).


Hedningenes besøkelsestid kommer til å ta slutt før Gud vender seg til Israel
I de to bibelversene ovenfor, gjelder advarselen ikke kun enkeltpersoner eller et folk. Det som er profetert der, gjelder absolutt alle såkalte “hedninger”, altså alle som er ikke-jøder. Vi får nemlig bare en besøkelsestid, mens Gud andre gangen skal vende seg til jødefolket for å la dem bli frelst ved evangeliet og ved troen på Jesus Kristus. Men da er tiden ute for de av hedningene som ikke har latt seg frelse, siden de ikke kjente sin egen besøkelsestid da Mesteren gikk forbi, og sa: “Følg meg!” og “Omvend dere og tro på evangeliet!”.

Jesus sa ved et annet tilfelle: “Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenens tider er til ende, Luk 21:24. Tro om ikke dette også er en profeti om når Jesus skal vende seg fra oss hedninger til jødefolket? Men da er allerede “hedningenes fylde  er kommet inn(det fulle tall av alle ikke-jøder som skal bli frelst), Rom 11:25. Og etter den tiden er det for sent, selv om det også finnes kristne på jorden. Det tror jeg nemlig at det skal gjøre, også i trengselstiden som skal komme over alle som bor på jorden. Dette kan du lese mer om på følgende sider:

Jeg er fullt klar over at det i dag er mange predikanter og menigheter som lærer at opprykkelsen av menigheten skal skje før den store trengsel begynner. Men selv finner jeg ikke god nok støtte for det synet i Bibelen. Slik jeg forstår, er det alt for mange bibelsteder som ikke gir støtte for det synet. Men også jeg forstår det slik at hedningenes besøkelsestid da har tatt  slutt, nemlig at det ikke da skal være mulig for ikke-jøder å kunne bli en kristen og å komme til forsoning med Gud. Jeg forstår det slik at  det kommer til å finnes kristne og slike som hører Herren til også under trengselstiden. Men deres tid for å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse er da definitivt slutt, siden nådetiden da er slutt. Det skal da bli slik Jesus sier det i lignelsen om de ti jomfruer: 

  • “Da våknet alle jomfruene og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for lampene våre slokner! Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke!, Matt 25:7-12.

Guds ord ble midlertidig tatt fra oss i uke 11 i år 2020
For mindre enn en uke siden ble det satt i verk mange Corona-tiltak som også fikk direkte påvirkning på menighetslivet og på den kristne virksomheten på absolutt alle plan. Vi får nå ikke ha åndelige møter verken i kirker, på bedehus eller ha andre kristne arrangementer på ubestemt tid. Men mye tyder vel på at dette kommer til å vare minst over sommeren. Spesielt for eldre, får dette store og direkte konsekvenser. For manges vedkommende har kristne møter vært et av de få steder hvor de har fått høre Guds Ord. Og det har også vært under slike tilstelninger som de har hatt mye av den sosiale kontakten med sine kristne venner. Så vi skjønner godt at denne nye situasjonen som har oppstått, for de fleste av dem er trist. De absolutt fleste av dem er nemlig ikke på nett eller på sosiale medier, og blir derfor sterkt rammet. Men det verste av alt: Man verken bør eller får besøke de eldre kristne eller andre eldre i deres hjem eller på institusjoner, siden de er særlig sårbare dersom de blir smittet. Samtidig er det de som de blir prioritert aller lavest av alle om de blir smittet og alvorlig syke, og behøver intensiv behandling og respirator.  Kan det være en av årsakene til at de fleste som dør som følge av Corona-viruset nettopp tilhører denne gruppen?

Corona-tiltakene har også satt en effektiv stopper for husmøter, søndagsskolevirksomheten, konfirmasjonsundervisningen, sangkvelder, bibeltimer, andakter på institusjoner og storforsamlinger. Ingen predikanter eller andre forkynnere får nå reise rundt for å forkynne Guds Ord slik som tidligere, verken i innlandet eller til utlandet. Og dette får også direkte konsekvenser når noen ligger for døden og ønsker besøk av en predikant, en kristen eller av en prest, kanskje i håp om å få bli en kristen. Det samme gjelder også utdeling nattverd til gamle og syke, men også vanlige nattverdsgudstjenester. Alt slikt har nå blitt vanskelig å få til. 

Absolutt alle møter som lenge har vært planlagt, må derfor avlyses. Og slik må det selvsagt være for å hindre smitte og spredning av viruset. Det må vi bare respektere, slik også Guds Ord påbyr:

  • “Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud”, Rom 13:1.

Stengte kirke- og bedehusdører kan forhåpentligvis åpne nye dører for Guds Ord
Alle offentlige tiltak for å hindre smitte gjelder selvsagt i hele samfunnet og i alle land. Og unntaksloven som på rekordtid ble gjort gjeldene i Norge og i Finland, setter dessuten mange begrensninger for hva vi nå får gjøre, hvor vi får bevege oss og hvor mange vi maks får være når og om vi våger å samles. Skoleundervisningen er nå hovedsakelig gjort digital, slik at undervisningen ikke skal stoppe opp. Takket være dyktige lærere og gode undervisningsopplegg, virker det som om dette skal fungere tilfredsstillende.

Men situasjonen for de fleste av oss kristne forkynnere og for våre menigheter er dessverre en helt annen, særlig innen bedehusmiljøene. Absolutt de færreste av oss er klare for utfordringen som vi plutselig og helt uventet ble kastet ut i. Vi har verken nok kompetanse eller store nok ressurser til å lykkes godt med det for å få budskapet ut til menighetens medlemmer og til andre som vil høre kristen forkynnelse og å få oppbyggelse for sine trosliv. Men ennå verre enn det: Tenk på de som ikke er kristne, men som nå kjenner seg kalt av Gud, og som skulle ønske å besøke steder hvor det levende Guds Ord har blitt forkynt og menigheter som de har hatt tillit til? Hvordan skal de nå få høre Guds Ord som skulle kunne ha blitt dem til frelse?

Selvsagt kan jo stengte bedehus og kirker i beste fall føre til at en ny dør kan bli åpnet ved aktivt å ta i bruk de muligheten som moderne teknologi gir, slik at Guds Ord og det frelsens budskapet  kommer ut til folk som hungrer og tørster etter Guds Ord. Men dette vil nok ikke vil kunne bli helt det samme som å kunne møtes fysisk på et bedehus eller i andre møtelokaler og å kunne være sammen i “de helliges samfunn”. 

Svakheten med “Guds Ord kun på nettet”, er at den lokale tilhørigheten til sin egen hjemmemenighet kanskje ikke vil være være like lojal som når man søker åndelig føde på bedehuset hjemme. For mange kristnes vedkommende vil det nok kunne bli en del “shopping”, og kanskje at man lett vil kunne komme til å “velge og vrake” hva man vil høre og ikke høre, dersom man ikke er bevisst og nok selektiv. Så dermed kan det i visse tilfeller bli til at selv om man i utgangspunktet hadde “tenkt seg på møte i sin egen hjemmemenighet”, så kan det i praksis bli til at man å velger “en annen menighet” som man søker gudstjenestefellesskap med. 

En av fordelene med å bli tvunget til å “arrangere kristne møter” på nettet, er at man da vil nå nye ut til nye mennesker med evangeliet, til slike som ellers ikke ville ha kommet på det lokale bedehuset for å høre Guds ord. Og dessuten tror jeg at man vil kunne få flere ikke-kristne tilhørere, og også tilhørere fra mange andre land. Og slikt vil forhåpentligvis kunne bli til stor velsignelse for dem. 

Jeg tror at jo lenger tid det tar før vi igjen får lov til å arrangere kristne møter, dess flere vil det bli som kommer til å søke etter åndelig oppbyggelse for sin sjel via sjel via de digitale tilbudene som finnes. Men om vi som kristne menigheter ikke gjør noe for å tilrettelegge for et slikt tilbud for medlemmene i våre menigheter, frykter jeg for at når vi igjen får begynne å holde forsamlinger, vil muligens en del kunne velge bort sin egen hjemmemenighet. Men slik trenger det selvsagt ikke å bli.


 

Andakt over Åp 3:10-11: La ingen ta din krone!

Andakt 5. mars 2020

Tekst Åp 3: 11-12:

  • “Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone. Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra. Og jeg vil skrive på ham min Guds navn, og navnet på min Guds by – det nye Jerusalem, som kommer ned fra himmelen fra min Gud – og mitt eget navn, det nye”.

Innhold:

  • Jesus kommer snart” Har du gjort deg rede til å ta imot ham?
  • La ingen ta din krone og den himmelske skatt fra deg!
  • Konsekvensen når noen av kristendommens søyler faller ned
  • Som Jesu venner skal vi få komme inn i Guds tempel
  • Guds navn, navnet på Guds by og Jesu eget navn – det nye – skal bli skrevet på Guds barn

Hør andakten (10 min.):

Lytt til andakten over utdrag fra sendebrevet til Filadelfia-menigheten.