Andakt: David viser nåde mot Jonatans sønn, Mefiboset

av

David og Jonatan inngår en vennskapspakt


Før David ble konge, ble han hjertevenn med Jonatan, kong Sauls eldste sønn. Begge to var meget unge, de hadde samme interesser, var begge dyktige krigere og hadde begge sterk tillit til Gud. Normalt skulle det jo vært Jonatan som hadde førsteretten til å bli Israels neste konge, det var Jonatan klar over. Men frivillig gav han plassen til David, siden det var Herrens vilje (Se 1Sam 23:17). Derfor bøyde Jonatan seg frivillig under Guds vilje, dro seg selv til side, og overlot kongedømmet til David.

Jonatan og David inngår en gjensidig vennskapspakt
Jonatan og David inngikk en forpliktende pakt med Herren selv som pakts vitne (1Sam 9).

Vennskapspakten forpliktet David ved en ed til å vise godhet og nåde både mot Jonatan og mot hans ætt, også etter at Jonatans og Sauls hus var død. Vitne til pakten mellom Jonatan og David var Herren selv, og pakten skulle gjelde til evig tid (1Sam 20:13). Det var derfor ikke mulig for noen av partene å bryte pakten, uten at det ville ha fått alvorlige konsekvenser for den part som var årsaken til at pakten ble brutt.

Den forpliktet bl.a. Jonatan at han skulle informere David om Sauls ondsinnede planer, særlig når det var fare for Davids liv. Kong Saul fryktet nemlig for at David skulle ta æren og kongedømmet fra ham, derfor planla Saul å drepe David. Det er mange ting som tyder på at kong Saul hadde tydelige narsissistiske trekk, i alle fall oppførte han seg som en psykopat.

Så skjedde det at David overlevde både Saul og Jonatan. Men den gjensidige og forpliktende pakten han hadde gjort med Sauls sønn Jonatan kunne han ikke glemme: «Aldri noensinne vil du ta bort din godhet mot mitt (Jonatans) hus, ikke engang når Herren gjør ende på Davids fiender og utrydder dem alle som én mann  av jorden.
Så gjorde Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Herren skal ta hevn over Davids fiender!

Ved sin kjærlighet til David, fikk Jonatan ham til å love dette med en ed, , for han hadde ham kjær som sitt eget liv», 1Sam 20:15-17.

David ønsket å holde pakten, også etter at Saul og Jonatan var død. For en pakt med Herren som vitne er forpliktende til evig tid.

Etter at Saul døde, ble David konge i hans sted. Noe senere ble David å tenke på pakten mellom Jonatan og ham, og hva han egentlig hadde lovet, og som han nå var forpliktet til holde. Derfor spurte David: «Er det ennå noen igjen av Sauls hus, som jeg kan gjøre vel imot for Jonatans skyld?», 2Sam 9:1. Saul hadde en tjener som hette Siba, og han ble hentet til David. Siba svarer til David: «Det er ennå en sønn av Jonatan … hans navn er Mefiboset.»

Nyheten om Jonatans død
Etter at kong Saul og hans sønner var døde, ble den 5 år gamle Mefiboset uten både far, bestefar og onkler. Det var en kvinne som passet på ham (2 Sam 4:4). Gutten var allerede så stor at han skjønte godt hva den dystre nyheten innebar om at de som stod han aller nærmest, aldri mer skulle komme til å vende tilbake til sine hjem levende. Han hadde sett sin far Jonatan og sin farfar Saul for aller siste gang i live. Og Herren hadde tatt hevn over alle Davids fiender, slik at Jonatans sønn Mefiboset var den eneste som overlevde.

Det er innlysende at en så traumatisk nyhet som at hans far, hans bestefar og alle andre i hans familie døde – og på en så dramatisk måte – skremte den lille gutten Mefiboset, slik som jo døden alltid setter sitt dystre preg på de nærmeste pårørende. Siden han trolig vokste opp hos en foster-mor, skjønner vi at hans biologiske mor (2Sam 21:8), Sauls medhustru Rispa, heller ikke bidro til å skape grunnleggende trygghet i den lille guttens liv. Absolutt alt forandret seg til det verre i Mefibosets liv. Alt rundt ham ble bare kaos. 

Lam som 5-åring
Og om ikke det skulle være nok, havnet Mefiboset i en tragisk ulykke som førte til at han ble lam i begge bena for resten av livet.

Nyheten om at Saul og hans sønner var døde, skremte hun som passet på Mefiboset i den grad at hun med gutten i armene flyktet så fort hun maktet, kanskje i frykt for filistrenre. I flukten falt gutten ut av armene på henne, og i fallet ble han skadet og varig lam (2 Sam 4:4). Stedet hun førte Mefiboset til, lå i Gilead øst for Jordan, og hette Lo-Debar, som betyr «uten beitemark», altså et ørkenområde med dårlige vekstvilkår.  Og det kan vel tyde på at det virkelig ble virkelig stor kontrast i livet for Mefiboset når han senere fikk sitte ved kongens bord, det de hadde mat og drikke i overflod.


Mefiboset fryktet at David skulle hevne seg?
Mellom Sauls hus og Davids hus hadde det vært en langvarig og dyp konflikt. I lange perioder gjorde Saul alt det han kunne for å ta livet av David. Han var fast bestemt på å drepe ham, siden han anså David å være en farlig utfordrer til makta. Og den onde Saul gjorde mange og intensive forsøk på det. Vi kan lese i 2Sam 3:1, at konflikten egentlig var å betrakte som en langvarig krig mellom disse to familiene. Saul var nok inderlig klar over at hans tilmålte tid som Israels konge var i ferd med å ta slutt, og at Herren hadde utvalgt David til hans etterkommer. Men dette skulle nok Saul sette en effektiv stopper for, koste hva det koste vil. Derfor måtte David ryddes av veien, slik at han ikke skulle få ta kongemakten fra Saul. Det var dette som konflikten gikk ut på!

Mefiboset sin fostermor og andre i hans omgangskrets hadde helt sikkert fortalt om denne dype konflikten mellom Sauls og Davids hus, og om alle de gangene Saul nesten hadde lyktes med å drepe David. Han hadde sannsynligvis både sett og hørt sin farfars sykelige raseriutbrudd mot David, så det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan også dette bidro med å skape frykt og utrygghet i Mefiboset. For slike opplevelser gjør sterkt inntrykk og er traumatisk for den som opplever slikt, særlig som barn eller ung.

David som konge over Israel
Nå var det David som hadde overtatt plassen som Israels konge i Mefiboset sin farfar, Sauls sted. David hadde helt fra sin ungdom av vært en dyktig kriger, så det er derfor lett å tenke seg at Mefiboset var redd for at David nå ville kunne komme til å hevne seg på de gjenlevende av Sauls hus, nemlig på  ham. For hans far Jonatan hadde jo sagt: «Herren skal ta hevn over Davids fiender (1Sam 20:16). Og Saul hus var jo virkelig Davids fiender, og til denne slekt tilhørte nå bare Mefiboset. Derfor følte han seg kanskje som medskyldig i deres onde gjerninger.

Alle de andre som hadde tilhørt Sauls hus var nå allerede døde, også hans soldater. Så derfor fantes det ikke noen til å forsvare Mefiboset mot en eventuell hevn fra Israels nye konge, David. Dessuten var jo Mefiboset bare en ungdom og i tillegg invalid. Han kunne dermed verken flykte eller forsvare seg. Nå var han totalt forsvarsløs dersom noen av Davids djerve krigere skulle komme dit han nå bodde i skjul som en flyktning for å hente ham, og for å føre ham fram for David. Men nå skjedde det som Mefiboset aller mest hadde fryktet for helt fra den tid da han flyktet som 5-åring.

Davids menn kommer for å hente Mefiboset
Plutselig dukker kong Davids krigere opp for å ta Mefiboset med seg til kong David. Og han hadde ikke noe annet alternativ enn å la seg bli tatt med.

Hvordan skulle møtet mellom han og David bli? Tro om David ville hevne seg på ham på grunn av hans farfar Sauls langvarige og bitre ondskap mot David? For Saul var jo fast bestemt på at han skulle drepe David, og det hadde han gjort mange forsøk på. Det ville jo derfor ikke være mer enn rimelig at David ville hevne seg, tenkte han kanskje.

Mefiboset hadde kanskje nådd å bli en ungdom, det hadde i alle fall gått en god del år siden han som 5-åring ble lam i begge føttene. og ble ført i sikkerhet mot en eventuell hevn fra David. Men fortsatt var han like handikappet og forsvarsløs, og helt avhengig av andres hjelp.

Mefiboset hadde trolig et dårlig selvbilde og var utrygg på sin egen identitet
Mefiboset var ikke i stand til å arbeide, slik som andre friske ungdommer på hans alder. Også dette bidro nok til å svekke hans selvbilde. Kanskje han følte at han bare var til byrde for andre, siden han var handikappet. Var det derfor hans biologiske mor ikke valgte å ta omsorgen om ham? Og kanskje han til og med var uønsket, og bare til en belastning for alle andre? Og nå kommer altså Davids soldater og tar ham med seg med makt, uten at han selv verken ønsket eller ville det.

Mefiboset hadde ganske sikkert mange ubesvarte spørsmål som skapte utrygghet og frykt i ham. Og nå skulle han dessuten bli direkte konfrontert med David, som i verste fall kunne komme til å hevne seg på ham på grunn av kong Sauls ondskap. Han så sin egen hjelpeløshet og sin nød. Dessuten kjente han jo seg skyldig til alt det onde som hans farfar og hans krigere hadde gjort mot David. Mefiboset var klar over at han som den eneste overlevende av Sauls hus og slekt fortjente å stå til ansvar for deres mange og store synder, så derfor fryktet han for det verste.

Han hadde egentlig  ikke fortjent noe bedre. Så derfor følte han seg som en død hund, og ikke noe bedre (2Sam 9:8). Han hadde ikke lenger noen god og trygg egen identitet eller noe godt selvbilde. Men på tross av det hadde han kanskje et ørlite håp om nåde og godhet av David. For hans far hadde sikkert fortalt ham om pakten mellom David og Jonatan og hans hus (1Sam 20:15).  Og dette hadde jo David lovet med en ed! Og nettopp på grunn av denne ed ville heller ikke David ta sin godhet bort den eneste gjenlevende av Jonatans hus, men innfri sitt løfte og holde sin pakt, slik han hadde lovet innfor Herren (1Sam 20:15). Selv om Jonatan  – den andre parthaveren  – var død, var paktens løfter like gyldige. Så dette var noe som David måtte oppfylle. Det var han forpliktet til, og det krevde Herren (Salm 61:9; 5Mos 23:21).

David minnes pakten med Jonatan, og vil gjøre vel mot Sauls hus
På tross av at David over lang tid hadde vært utsatt for et intensivt hat og forfølgelse fra Mefibosets farfars side, hadde han ingen planer om å gjengjelde ondt med ondt. Tvert imot. Møtet med David ble derfor en svært positiv opplevelse og en overraskelse for Mefiboset. David var nemlig en mann etter Guds hjerte (1 Sam 13:14). Det han hadde lovet med Herren som vitne, det ville han holde (1Sam 20:23). Hans hjerte var nå fylt av Guds kjærlighet og godhet, og nå var det hans venn, Jonatans sønn, som skulle få møte Guds nåde gjennom Davids godhet.

Før Jonatan og David inngikk den gjensidig bindende pakten, stilte Jonatan et vilkår: «Men du må aldri ta din barmhjertighet bort fra mitt hus, nei, ikke engang når Herren har utryddet hver eneste en av Davids fiender fra jordens overflate«. Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus, Sam 20:15-16b.

Dette glemte David aldri, selv etter at både Saul og Jonatan var døde. Derfor spurte kongen: «Er det ikke ennå noen igjen av Sauls hus, så jeg kunne gjøre Guds miskunnhet mot ham? Siba svarte kongen: Det er ennå en sønn av Jonatan, en som er lam i begge føttene. Kongen spurte ham: Hvor er han? Siba svarte kongen: Han er i huset hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar. Så sendte kong David bud og hentet ham fra Makirs, Ammiels sønns hus i Lo-Debar», 2Sam 9:3-5.

David møter Mefiboset med kjærlighet og nåde, slik Jesus møter oss. For David var et klart forbilde på Jesus og hans pakt med Gud om å frelse oss og å gi oss sin nåde

Da Mefiboset, sønn av Jonatan, Sauls sønn, kom inn til David, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. Og David sa: Mefiboset! Han svarte: «Her er din tjener», 2Sam 9:6.

David la helt sikkert merke til at Mefiboset var meget redd, og at det var derfor han kastet seg ned med ansiktet vendt mot jorden. Han våget ikke å se opp eller å møte David blikk mot blikk. For han følte at han ikke hadde fortjent noen godhet fra David, for han var helt uverdig til det. Men han våget tross det å si: «Her er din tjener».

David trøstet Mefiboset med ordene: «Vær ikke redd! Jeg vil gjøre vel mot deg for din far Jonatans skyld og gi deg tilbake hele den jordeiendommen Saul, din far, eide. Du skal alltid ete ved mitt bord» (2Sam 9:7).

Slik fikk Mefiboset fra den dag av og for resten av sitt liv nyte godt av Davids sjenerøse godhet, kjærlighet og nåde, helt ufortjent. Slik kan vi si at David var et forbilde på Jesus og på hans kjærlighet og nåde mot oss syndere som slettes ikke har fortjent Guds nåde.

Slik David gjorde en pakt med Jonatan og selv stod som garantist for at den skulle bli oppfylt på Jonatans etterkommere, slik har også Jesus inngått den nye pakt med Gud for å frelse deg og meg. Det var Golgata-pakten – den nye pakt i Jesu Kristi blod – som ble inngått mellom Gud og hans Sønn Jesus Kristus.

Uten at Jesus hadde  ofret sitt dyrebare blod som vår stedfortreder på Golgata, kunne han ikke ha frelst oss. Men Jesus døde for våre synder og overtredelser og ble reist opp til vår rettferdiggjørelse (Rom 4:25). Og ved troen på ham, får også vi del i det evige livet. Dette har Jesus lovet, og Golgata-pakten kan aldri gjøres ugyldig. Den er Jesus en garantist for!

Pakten som Mefiboset fikk nyte godt av, var virkelig god og nyttig for ham. Men vi leser i Heb 7:22: «Derfor er det også en så meget bedre pakt, den som Jesus er blitt garantist for, for den  er grunnlagt på bedre løfter» (Se også Heb 8:6).

La oss derfor forbli i pakten som Gud har gjort med oss i sin Sønn Jesus Kristus. Og la os minnes: Gud kommer aldri fra sin side å bryte denne pakt med oss. Men når pakten brytes, er årsaken alltid på vår side. Og Ordet sier: «Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv», 2Tim 2:13.

Eller la oss fornye den, om vi fra vår side har brutt pakten ved våre synder og overtredelser. Og det skjer ved anger og omvendelse, og ved på nytt å del i paktens løfter. Da skal også vi bli rikelig velsignet både i tid og evighet.

Mefiboset, et bilde på deg og meg
Livet for den handikappede, hjelpeløse Mefiboset, ble snudd helt på hodet. Han fikk helt nye klær og ble kledd like pent som de andre av kongens sønner. Hans gamle, utslitte og skitne klær ble kastet, og han fikk helt nye rene, vakre klær, fra topp til tå. Ikledd i denne nye drakt var Mefiboset verdig til å sitte til bords sammen med kongen selv, og alle hans sønner. Og det fikk han ikke bare gjøre en enkelt gang eller noen få ganger, men så lenge som han levde. Og Mefiboset trengte ikke å arbeide for å få rett til det, men dette fikk han helt gratis, helt uten eget strev eller egen fortjeneste. Tenk så heldig Mefiboset var!

Dette er et bilde på en synder som blir ikledd Jesu rettferdighets rene og hvite drakt, som skjuler syndene våre for Gud (Se Sak 3:3-4 og Luk 15:22).

Alt som opprinnelig tilhørte Sauls slekt, ble nå gitt tilbake til Mefiboset, helt vederlagsfritt (2Sam 9:9). Sauls tidligere tjener Siba, hans sønner og hans tjenere, ble satt til å dyrke jorden, for at de og Mefiboset alltid skulle ha nok mat å spise, og aldri skulle trenge å tørste og hungre mer.

Mefiboset fikk sitte ved selveste kongens bord hver dag og nyte av de kongelige måltidene

Den handikappede, unge Mefiboset, fikk selv for resten av hele sitt liv sitte ved kongens bord og nyte av alle de lekre rettene som ble servert (2Sam 9-10).  Hvilke kongelig opphøyelse det måtte være for Mefiboset! Og alt dette fikk han, kun på grunn av den pakt og den ed som Jonatan og David hadde inngått. Hvilke nåde!

Golgata-pakten gir rett til å sitte ved det kongelige bord hjemme i himmelen
Mefiboset ble avkledd de fillete klær som han gikk i , og ikledd kongelig skrud. Ikledd disse nye klær ble han verdig til å sitte ved kongens bord, bare på grunn av løftet i pakten mellom Jonatan og David. Det var kong David en garantist for, slik Jesus nå er en garantist for alle Golgata-paktens løfter (Hebr 7:22). Dette var utrolig stort og gledelig for Mefiboset, noe han også var takknemlig for. Men ennå større er det for alle oss som har del i Golgata-paktens løfter både for dette og det kommende liv hjemme i himmelen.

Men Golgata-pakten åpner for noe som er mye større, og som ikke bare har gyldighet så lenge som vi lever her på jord. For på Golgata gjorde Jesus noe helt spesielt. Han som selv var syndfri, hellig, uskyldig og ren (Hebr 7:26), tok frivillig på seg hele vår syndeskyld. Han bar hele verdens synder opp på korset, der han sonte alle våre synder innfor Gud. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2Kor 5:21. Og profeten sier:

«Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom», Jes 53:5.

Og så tilbyr Gud oss å gjøre «den salige byttehandel» med Jesus. Vi får legge alle våre synder på Frelseren Jesus, der de egentlig hører hjemme, siden han en gang for alle har båret våre synder opp på forbannelsens tre, da han ble en forbannelse for oss.

«Jesus utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset», Kol 2:14. Og så får vi ved evangeliets forkynnelse tilbudet om å bli ikledd Jesu Kristi fullkomne rettferdighet for å skjule vår synder for Gud. Og ikledd denne rettferdighetens skrud, skal vi  en gang duge for Lammets bryllup. Dersom vi ved troen eier Kristi rettferdighet, skal også vi en gang få høre de velsignede ord av Jesus: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt», Matt 25:34.

Men saken er den vi må allerede her i tiden bli ikledd Kristi rettferdighet, bli et Guds barn og få del i den himmelske velsignelse. For etter døden er det for sent.

Det beste venter oss der hjemme, nemlig Lammets bryllup hjemme hos Gud i himmelen. Må Gud styrke og bevare oss i troen, slik at også vi skal få komme dit.

Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!

Henry Baardsen
Alta

Related posts:

  1. Formiddagstreffet i EML: Fortsatt er evangeliet Guds kraft til frelse, noe vi fikk oppleve sterkt i dag
  2. Jesu ydmykhet – virkelig noe vi har å lære av – Sammendrag
  3. Hva er sann ydmykhet ovenfor vår neste? – Sammendrag
  4. Golgata-pakten, den nye pakt i Jesu blod