Bibelens lære om frelsen og rettferdiggjørelsen

Læra om hvordan Gud rettferdiggjør en synder, er en så viktig og sentral del av den kristne kirkes lære om frelsen, at det ofte har blitt sagt at det er den lære som kirken står eller faller med, noe også Luther uttalte.
Slik jeg ser på det, er den bibelske og den apostoliske læra om frelsen og rettferdiggjørelsen klar og entydig. Og det samme gjaldt også for Luther – slik jeg leser hans skrifter – særlig siden Luthers viktigste skriftprinsipp var “Skriften alene”. Og slik ville det nok også vært for oss, om vi ikke hadde blandet inn egne synspunkter og tolkninger. Det er nok populært å definere seg selv og den vekkelselsrørelse eller menighet vi tilhører for “bibeltro”, men det er i praksis noe helt annet å la Skriften være sin egen tolk og skriftsutlegger slik Luther anbefaler, og som han anbefalte som det aller tryggeste. Nei, tenker vi kanskje, det blir nok for teoretisk. Og så ønsker vi heller selv å forklare hvordan vi tolker og har forstått disse lærespørsmålene.
Da Gud skapte menneskene, var hans plan og håp at alle skulle leve i et evig samfunn med han, og i overensstemmelse med Hans Ord og vilje. Men gjennom synden kom ulydighet og frafall fra Gud, og konsekvensen ble en trefoldig død, timelig, åndelig og en evig død. Og dessuten ble de første menneskene utestengte fra Paradiset. Som konsekvens av syndefallet hadde heller ingen mennesker håp om en gang å få komme til Guds himmel. Så alvorlig så Gud på synden, og like alvorlig ser Gud på synden i dag.
Men Gud hadde en plan for å frelse oss mennesker. Allerede i Paradiset lovet han å sende Jesus som Frelser, men det skulle gå så lenge som 4000 år før løftet om en Frelser gikk i oppfyllelse. I mellomtiden sendte han Moses, og ga loven gjennom ham. Og om menneskene virkelig fullt ut hadde holdt loven, gav Gud løfte at de skulle leve ved den (3Mos 18:5; Esek 20:11; Luk 10:28; Rom 10:5).
Men problemet var at absolutt ingen maktet å holde loven, for alle var og er syndere. Så dermed kom alle under Guds forbannelse (Gal 3:10). Nettopp derfor sendte Gud sin Sønn til soning for våre synder. Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss (Gal 3:13). Derfor gjelder det for enhver og en av oss som har håp om å bli frelst fra forbannelsen: Vi må gjøre, slik Jesus oppmuntrer oss til: “Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere” (Matt 7:7).
Til læra om frelsen hører det med flere særlig viktige saker, og jeg vil her nevne en måte å definere det på. Jeg har tenkt å skrive noen ord om hver av de temaene som jeg nevner nedenfor:
a) Syndefallets skade og konsekvensene av det, b) Loven som fordømmelsens tjeneste, c) Jesu stedfortredende soningsdød som danner grunnlaget for frelsen og rettferdiggjørelsen, d) Forsoningenes tjeneste e) Tilegning av Kristi rettferdighet ved troen alene, f) Bibelens og apostlenes lære om rettferdiggjørelsen, g) Egen personlig opplevelse av frelsen og rettferdiggjørelsen, h) Bibelen grunnspråk og ordet “rettferdiggjørelse”.
I morgen tenker jeg å skrive litt om “Syndefallets skade og konsekvensene av det”.

a) Syndefallets skade og syndens konsekvenser

Bibelens lære om frelsen og om rettferdiggjørelsen – del 2.
“Syndefallets skade og dens alvorlige konsekvenser, om vi gir synden rom og velger å leve videre i våre uoppgjorte synder”:
Dette temaet er nok noe som er velkjent for oss alle. Synden etterlater seg meget tydelige spor på alle plan, i alle miljøer og i alle samfunnslag. Nesten daglig når vi leser eller hører på nyhetene, er syndens følger og konsekvenser synlige. Vi hører om terror, om krig, om sabotasjer, om skuddramaer, om vold og om mord. Og for ikke å snakke om all den frykt og de lidelser alle de må oppleve som gjennomgår slikt.
Ser vi på familier og hjem generelt, så er heller ikke det en trygg og god plass for alle. Også der skjer det vold, overgrep av ulike slag, fiendskap, utroskap, krangel og skilsmisser. Synden skaper ofte skille mellom foreldrene, mellom barn og foreldre, søsken seg i mellom og mellom andre familiemedlemmer. Utallige er de barn og unge som vokser opp under utrygge og vanskelige forhold på grunn av slikt. Og slikt tar man skade av, i større eller mindre grad.
Tenk bare på hvor mye alkoholmisbruk, narkotika og andre rusmidler skaper av problemer i hjem, på skole og ellers i samfunnet. Og i kjølvannet av slikt følger synd på synd, med alt som det fører med seg. Gjennom moderne massemedia slik som TV, videoer, filmindustrien, YouTube og andre kanaler og på andre plattformer spres volds-, underholdnings- og sexvideoer med attraktive tilbud døgnet rundt, særlig til våre ungdommer. Men selvsagt til alle som er opptatt av slikt, helt uavhengig av alderen. Og dette destruktive tilbudet prøver like mye å fange ikke-kristne som kristne. Ingen går fri eller blir bevart fra slikt, dersom vi ikke er våkne, og står i mot synden i alle dens former. Det er derfor ikke noe under at moralen forfaller og frafallet blant folk tiltar år for år. Har det tidligere vært krevende for barn og unge å holde sin samvittighet ren, er det ikke enklere i dag, siden små barn under 10-års alderen har sine egne smarttelefoner med stort sett åpen nettilgang. Og det uten at deres samvittighet er utviklet til å kunne skille rett fra galt. Og slik er det, stort sett helt uavhengig av om barna kommer fra kristne eller ikke kristne hjem, eller er elever i kristen eller offentlig skole. Vet noen bevisst å utnytte denne muligheten, så er det den onde. For gjennom slikt prøver han å gjøre synden både vanlig og ufarlig. Og så prøver han å ta all oppmerksomhet, og å stjele all disponibel tid særlig fra våre barn og unge. Og dessuten prøver han å ta plassen i hjertet, og å gjøre alt mye mer interessant enn Guds Ord og alt annet som er sunt og nyttig. For han er virkelig en frekk tyv – en som stjeler det edleste vi har, nemlig våre hjerter, selv om Gud Ord sier: “Min sønn! Gi meg ditt hjerte” (Ord 23:26). Særlig som Guds barn er det viktig at vi tjener Herren, og ikke synden.
Heller ikke kristne hjem og kristne menigheter er spart fra syndens virkninger i alle dens former. Mye av det som er nevnt ovenfor, forekommer også til en viss grad i kristne hjem. Det kan mange som har erfart slikt på kroppen fortelle om, og slikt setter alltid varige spor etter seg, særlig om man opplever slikt over tid i sin barndom og ungdom.
Allerede på apostlenes tid forekom det kjødelighet og åpenbare synder internt i kristne menigheter og kristne miljøer, slik som stridigheter, partier, gruppedannelser etc. Derfor formante de for ikke slike destruktive krefter skulle gis rom blant de kristne. Men på tross av det har slikt forekommer, og finnes dessverre fortsatt.
Når det er uro og krangel blant de kristne – i hjem, blant kristne venner eller i menigheten – og partiånden råder, viser all erfaring at særlig barn og unge tar varig skade, på samme måte som når slikt skjer regelmessig i kristne hjem. Og på grunn av slikt, er det dessverre mange som tar avstand fra den kristne tro, noe veldig mange kan fortelle om. Det gjør de helst ikke før de blir godt voksne, og da er det som oftest alt for sent å gjøre noe med saken. Men da har skaden allerede skjedd. Synden i dens mange former har da allerede gjort stor skade, i de fleste tilfeller. Og da er det for enkelt bare å trekke på skuldrene, og nærmest skylde på synden i sin alminnelighet. Ansvarsfraskrivelse gjør bare vondt verre for de som har tatt skade, men kun en sann anger, syndserkjennelse og bønn om tilgivelse vil kunne lege slike dype sår som et destruktivt miljø har påført sine uskyldige offer.
Slik jeg har erfart, er vi som kristne alt for lite nyansert når det gjelder hva som virkelig er synd. Kanskje har vi hatt for mye fokus på visse ytre og grove synder. Så derfor oppdager vi kanskje ikke at synden også virker og gjør skade innenfor vår egen skjorte, i våre hjem, i våre miljøer og i våre kristne menigheter. De ytre og grove gjerningssyndene er nok mye lettere å oppdage og å avstå fra enn fra synden som bor i oss alle, altså arvesynden. Og kanskje vi dessuten anser gjerningssynden som mye farligere og verre enn arvesynden og dens virkninger.
Personlig har jeg alltid tenkt at det er ennå viktigere å kjenne synden som bor i oss – altså arvesynden – og at slikt er virkelige og alvorlige synder innfor Gud. Kjenner vi ikke arvesynden som en reell synd, har vi heller ikke en sann syndserkjennelse, og da stikker heller ikke vår syndserkjennelse tilstrekkelig dypt til at vi kan kjenne og erfare hele vår syndegjeld innfor Gud, slik tilfelle var med bl.a. David og med Paulus.
Synden etterlater seg alltid uopprettelige skadevirkninger, noe som alltid fører til at vi alle vil kom inn under Guds vrede og under hans dom over synden. Synden fører nemlig til tap av barnerett hos Gud, til tap av Guds velsignelse og til utestengelse fra Guds himmel. Og dersom vi selv velger å forbli i et liv i synden, kommer vi til slutt under en evig død og fortapelse (1Mos 2:17; Rom 5:12; 1Kor 15:22-22).
For å kunne ha behov for en Frelser, og som et vilkår for å kunne fatte Guds nåde og frelsens hemmelighet, er det viktig at vi først skjønner at vi i oss selv er fortapte syndere som ikke kan hjelpe oss selv, men at vi trenger en Frelser. Ellers går vi fortapt.
PS: Denne gangen velger jeg å løfte fram hvor skadelig og destruktiv synden er, dersom vi bevisst velger å leve aktivt og bevisst i synd, uten å bry oss om syndens konsekvenser. Paulus uttrykker det slik: “Syndens lønn er døden…”. Og innfor Gud er synd alltid alvorlig lovbrudd mot hans vilje, og uoppgjort synd straffer seg alltid.
For å peke på syndens alvor og konsekvensen av å forkaste han som er synderes venn, sa Jesus en gang til jødene: “… dere skal dø i deres synd” (Joh 8:2).
På samme måte som synden alltid er alvorlig for Gud og sett med hans øyne, bør det også være for oss. Gjennom budene og Guds Ord generelt, lærer vi å kjenne Guds velbehagelige og gode vilje. Derfor oppmuntres vi til å våkne opp for alvor og ikke synde mer (1Kor 15:34). Og så får vi be med salmistens ord:
“Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!”, Sal 139:23-24.


b) Lovens absolutte budskap: Vi er alle fortapte syndere som er under Guds fordømmelse, uten at loven får drive oss til Kristus

Når en synder – slik vi alle er fra vår egen side – får høre et tveegget Guds Ord forkynt ved den Hellige Ånds kraft, kan Ordet skape liv i det som på grunn av synden er dødt (Ef 2:1, 5; Kol 2:13).

Guds Ord inneholder både lov og evangelium. Lovens primære oppgave er å vise oss mennesker at vi er fortapte syndere, dersom vi ikke ved troen eier Jesus som vår Frelser. Loven er tuktemesteren (Gal 3:24-25), og dens hovedoppgave er å peke på Jesus som den absolutt eneste Frelser, slik døperen Johannes gjorde (Joh 1:29). Loven skal ikke binde menneskene til seg selv og til dens budskap, selv om den sier: “Du skal!” og “Du skal ikke!” Og den skal ikke bare si: “Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det“, Gal 3:10. Det som Paulus her siterer, er hentet fra 5 Mos 27:26, hvor vi kan lese: “Forbannet være den som ikke holder ordene i denne loven og ikke gjør etter dem! Og alt folket skal si: Amen”.

Ja, lovens embete er fordømmelsens tjeneste (2Kor 3:9). Og lovens strenge krav kan ingen mennesker unnslippe. Det finnes ingen vei å slippe fri. Alle er vi skyldige og er under Guds fordømmelse (Rom 5:18), dersom vi ikke lar Kristus kjøpe oss fri fra lovens  forbannelse (Gal 3:13) og fra vår tilstand under loven (Gal 4:5).

Lovens primære oppgave er å vise oss Guds strenge krav til oss om en fullkommen lovoppfyllelse (3Mos 18:5; Esek 20:11; Matt 19:17; Luk 10:28), for at vi mennesker skal få våre øyne opplatt til å innse at vi er fortapte syndere i oss selv som virkelig trenger en Frelser. Ellers kommer vi til å bli stilt fram for Guds domstol og bli dømt skyldig (Rom 14:19). For vi skal alle en gang gjøre regnskap for Gud (Matt 12:36; 1Pet 4:5). Det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom (Heb 9:27). Og i den dommen vil vi garantert bli dømt skyldig til en evig død og utestengte fra det evige livet, dersom vi ikke her i tiden blir frelst og lar oss forlike med Gud (2Kor 5:20). For uten Jesus som vår Frelser må vi alle rope: “Jeg er fortapt!” Og da er det evig for sent, dersom vi ikke påkaller Herren her i tiden når han er å finne (Jes 55:6)!

Kjære venn: Har det tveeggede Guds Ord fått lyde for deg tydelig, både loven og evangeliet, og hver for seg? Og har loven fått være lov med alle dens strenge bud og forbud, slik at du virkelig har fått komme til innsikt om din fortapte tilstand, dersom du ikke er omvendt? Og har den fått vise på Guds vrede på grunn av dine egne synder, og få vekke opp din samvittighet slik at ditt hjerte og din ånd har blitt nedbrutt og knust (Sal 51:19), så du har måtte spørre: “Hva skal jeg gjøre for å bli frelst” (Apg 16:30).

For snart 50 år siden opplevde jeg personlig hvordan det føltes i mitt hjerte å leve under lovens forbannelse. Jeg opplevde Guds vrede på grunn av mitt frafall og mitt syndige liv. Det va virkelig tøft for en ungdom, men tross alt takker jeg Gud for at han var var vred på meg. Men mest av alt takker jeg Gud for hans vrede opphørte, at han trøstet meg ved evangeliet og hans Sønn Jesus Kristus ble meg til frelse (Jes 12:1-2).

I morgen – 14. mai 2021 – er det på dagen 49 år siden jeg opplevde det store under å bli et Guds barn, og det tenker jeg å skrive om da.


c) Jesu stedfortredende soningsdød på Golgata 

Jesus oppfylte til 100 % Guds hellige og krevende lov – i vårt sted og som vår stedfortreder. Og den hellige og rettferdige Gud godtok, og godtar fortsatt fullt ut Jesu Kristi soning for hele verdens synder – og også for dine og mine synder. Dessuten godtok Gud Jesu  lovoppfyllelse fullt ut, og han hadde ikke noe mer å kreve. Derfor ropte også Jesus ut da han hang på korset: “Det er fullbrakt”. Og som et fullgodt bevis på at Frelsens høvding Jesus Kristus hadde gjort en fullgod frelse, reiste Gud Jesus opp fra de døde på den tredje dag (Apg 17:31), etter Skriftene. Og apostelen Paulus legger til:

  • “Han som ble gitt for våre overtredelser, og som ble oppreist til vår rettferdiggjørelse”, Rom 4:25.

Jesu frelsesverk på Golgata er det som er hele grunnlaget for vår frelse. Uten at Jesus hadde gitt sitt liv til soning for våre synder, kunne ingen av oss bli frelst. Og det var Gud som sendte sin Sønn til soning for våre synder (1Joh 4:10). For i Kristus forlikte Gud verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser (2Kor 5:18-19). Og i Kristus har Gud utvalgt oss allerede før verdens grunnvoll ble lagt (Ef 1:4). Altså var Jesu frelsesverk så fullkommen og  altomfattende at det hadde gyldighet både bakover i tid og framover i tid, fra de første mennesker her på jorden til de siste.

Men selv om Gud i Kristus allerede har tilgitt alle menneskers synder og ikke tilregner deres overtredelser – slik Paulus uttrykker det i 2Kor 5 – betyr det ikke at alle mennesker blir frelst, uavhengig om de tror eller ikke. Nei, uten tro er det umulig å behage Gud (Heb 11:6). Og dessuten befaler Gud at alle mennesker alle steder skal omvende seg (Apg 17:30).  Ingen blir forlikt med Gud før man selv lar seg forlike (2Kor 5), eller at man tar i mot frelsens dyrebare budskap. Vi må derfor ta frelsen i mot ved troen for vår egen del, det er vårt ansvar.

Rettferdiggjørelse handler om personen Jesus Kristus og hans forsoningsgjerning som han utførte på Golgata, og det er han og hans verk som er selve grunnlaget for  rettferdiggjørelsen. Dette viser på hele den frelse som Jesus en gang for alle gjorde til soning for våre og for hele verdens synder. For absolutt alt har Jesus gjort ferdig, slik at alle mennesker har muligheten til å bli frelst, dersom man ikke selv avviser frelsestilbudet. Det har Jesus sørget for!

Jesu frelsesgjerning på Golgata er den viktigste hendelsen som har skjedd i hele menneskehetens lange historie. Det er derfor vårt forhold til Jesu som person og til hans frelsningsverk som alene avgjør hele vår framtidige og evige skjebne. Johannes uttrykker det slik: “Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus”, Joh 17:3. Men bare en ytre kunnskap om Jesu frelsesverk og den objektive forsoningen eller rettferdiggjørelsen i seg selv, frelser ingen. Men uten dette kan ingen bli frelst, så viktig er Jesu verk på Golgata. Uten at vi ved troen får del i denne frelse personlig, og blir forlikt med Gud ved evangeliets tjeneste (2Kor 5:19-20), er dette kun som en meget verdifull, men godt forseglet gavepakke som inneholder alt til frelse. Men Guds gavepakke må tas i mot ved tro, og Gud må få åpne den for oss ved den Hellige Ånd, slik det skjedde i Kornelius’ hus. Først da blir gaven vår, og vi kan få glede oss over gavepakkens verdifulle innhold, og over den fullkomne frelse i Guds enbårne Sønn Jesus Kristus.


d) Forsoningens tjeneste: Frelsens gledelige budskap må forkynnes og tilbys menneskene

Det var nettopp dette frelsens kjernebudskap som var så viktig for Paulus og for de andre apostlene å forkynne. Og samtidig er dette kjernen av det budskap som alle vi som er satt til å forkynne offentlig, skal ha som hovedinnhold i våre prekener, slik Paulus uttrykte det da han forkynte Guds vitnesbyrd: “For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet”, 1Kor 2:2.

Tror vi dette budskapet og tar vi i mot dette, blir vi frelst. Men om vi i vantro avviser og forkaster det, går vi fortapt. Ingen som avviser Jesus og hans frelsesverk, kommer til himmelen, slik Jesus selv sier: “Ingen kommer til Faderen uten ved meg” (Joh 14:6). Når dette levende Guds Ord forkynnes for tilhørende, kan Ordet virke det som Gud har lovet, og som også skjedde med Kornelius og med alle i hans hus som hørte Peters forkynnelse:

  • “Mens Peter ennå talte disse ordene, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. For Guds Ord er det eneste som kan gjøre under. Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi?”Apg 10:44-47.

Så enkelt er frelsens budskap, men allikevel: Det er på tross av at det er så enkelt, svært vanskelig for de fleste virkelig å tro det, og å ta det i mot for egen del, slik at de kan bli frelst.


e) Tilregnet rettferdighet og hellighet for Jesu Kristi skyld – den subjektive rettferdiggjørelse – nemlig at Jesu frelsesverk fullt ut blir tilegnet oss ved tro

Den eneste muligheten for at vi syndere kan bli frelst, er at vi ved troen tar i mot Guds Sønn Jesus Kristus, og hans stedfortredende soningsdød på Golgata. Utenom ham finnes det ikke noe grunnlag for å kunne bli et Guds barn eller å bli erklært rettferdige for Gud. Vår evige lykke og salighet består i at Jesus – han som var hellig, rettferdig og ren, og uten synd (Heb 4:15; 1Pet 2:22) – frivillig tok på seg hele vår syndeskyld og gjorde en fullkommen soning for alle våre synder på korset (1Joh 2:2). Og ved Jesus forlikte Gud alle ting med seg selv da han gjorde fred ved blodet på hans kors (Kol 1:20).

Når vi får høre forkynnelsens andre og viktigste del, evangeliet om Guds Sønn og om hans stedfortredende verk for oss på Golgata, og Ordet får virke en levende tro i våre hjerter, da blir hele Kristi rettferdighet tilregnet oss, slik det skjedde i Kornelius’ hus, da de ble rettferdiggjorte for Gud.  Og når Gud gjennom det forkynte Ord gir oss en levende tro i våre hjerter, er dette en frelsende tro som gir oss del i alt det som Jesus er og alt det han har gjort for oss. Slik virker Gud i oss alt fra A til O. Han søker oss, han kaller på oss, han virker anger og en lengsel etter Gud, han gir oss troen og den Hellige Ånd og han gjenføder, fornyer og helliggjør. Og Gud er det som rettferdiggjør oss og som tilregner oss Kristi rettferdighet og som derfor erklærer oss  rettferdige innfor seg selv. Og han er det som ved evangeliet føder oss til Guds barn og som i sin Sønns navn og forsoningsblod renser oss ren fra alle våre synder. Om dette får vi som kristne frimodig vitne for hverandre, men også for alle som angrer sine synder, som søker sjelesorg, og som ønsker å få høre ordet om syndenes forlatelse for egen del (Mt 16:19; 18:16; Joh 20:23; Jak 5:15).

Tror man ordet om syndenes forlatelse i det høye og hellige Jesu navn og i kraften av hans forsoningsblod, blir man samtidig renset ren fra all sin synd, man blir et Guds barn, navnet blir skrevet i livets bok, og man får ved troen del i Kristi fullkomne rettferdighet. Man blir altså ikledd Herren Jesus Kristus (Rom 13:14).

Absolutt alt som har med frelsen å gjøre, er av Gud, virket ved Ordet og ved sakramentene. Og intet er av oss, alt eget er fullstendig utelukket. For det er Gud som virker alt i oss (1Kor 12:6; 2Kor 2:5; Fil 2:13; Heb 13:21)  – ved sitt Ord og ved sin Ånd.

Dette var en lære som var særlig viktig for apostelen Paulus. Derfor brukte han stort sett de tre første kapitlene i Romerbrevet for å klargjøre denne viktige læresak. Og siden det kun er de som virkelig ser og kjenner sin egen syndeskyld innfor Gud som trenger å få del i Guds rettferdighet, viser han først hvordan ethvert menneske er en stor synder og uten mulighet til å frelse seg selv. Deretter stiller han et alvorlig spørsmål: “... mener du at du skal unnfly Guds dom” (Rom 2:3). Guds dom over synden er en evig død, og utestengelse fra himmelen og fra Guds velsignelse. På denne måte forkynte Paulus loven, for at den skulle få dem til å innse sin synd og for at de skulle begynne å søke Guds nåde i Kristus.

Slik  løfter Paulus og de andre apostlene fram Jesus Kristus som den eneste som kan frelse og rettferdiggjøre oss syndere. Videre taler de om troens rettferdighet (Rom 1:17; 3:22; 3:26; 3:28; 4:3; 4:5; 4:11; 4:13; 5:1; 9:30; 10:4; 10:10; Gal 3:6; Fil 3:9; Jak 2:23), om å bli rettferdiggjort for intet av Guds nåde ved forløsning i Jesus Kristus (Rom 3:24), om å bli tilregnet Kristi rettferdighet (Rom 4:3; 4:5; 4:6; 4:9; 4:10; 4:11; 4:22; 4:23; 4:24; ), om å bli rettferdiggjort ved Kristi blod (Rom 3:25; 5:9).


f) Egen personlig opplevelse av frelsen og rettferdiggjørelsen

Som ung kom jeg bort fra troen og fra barneskapet hos Gud på grunn av vantro og mine egne synder. Men på tross av det tvilte jeg aldri på Gud eller på Jesu verk på Golgata, selv om jeg personlig lenger ikke hadde del i det. For synden i mitt liv hadde skapt et skille mellom Gud og meg. Jeg var derfor selvforskyldt havnet utenfor – uten Gud og uten håp (Ef 2:12), og hadde selv sløset bort velsignelsen og samfunnet med Frelseren, med han som er synderes venn og med de kristne. Heldigvis kalte Gud sterkt på meg og gav meg omvendelsens nåde. Jeg fikk personlig høre og ta i mot evangeliets gledesbudskap for egen del, jeg fikk høre og tro forkynnelsen om alle mine synders forlatelse i Jesu navn og blod, og slik fikk jeg del i Kristi rettferdighet ved å bli renset ren ved troen (Apg 15:9), Ordet (Joh 15:3; Ef 5:26) og den Hellige Ånd – i Kristi blod (Rom 5:9).  Slik fikk jeg ved troen del i hele frelsen ved at både den objektive og den subjektive rettferdiggjørelsen ble min.

Det at Gud godtok Kristi frelsesverk på Golgata var ikke bare en generell sannhet som Bibelen entydig vitner om. Men fra da av – 14.5.1972 –  gjaldt Jesu verk også meg. For Kristus hadde også blitt min rettferdighet, og frelsen og barneskapet for Jesu skyld gjaldt også for meg personlig. Slik fikk jeg oppleve at Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd (Rom 14:17).

Om noen få dager er det 49 år siden Gud gav meg del i hele den åndelige velsignelsen i Jesus Kristus. For hver dag som går er jeg mer og mer glad for at Gud forbarmet seg over meg, fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav med barnerett og arverett. Å være rettferdiggjort innfor Gud, innebærer at vi er ikledd Jesu Kristi rettferdighets kledning som skjuler all vår synd. Samtidig er Kristi rettferdighet som en meget vakker bryllupskledning som duger til Lammets bryllup i himmelen. Dette får vi takke Gud for, samtidig som vi får be om at Gud bevarer denne drakt ren, så lenge vi lever.


g) Apostelen Paulus’ opplevelse av rettferdiggjørelsen og hans lære om det

Slik vi ser av de mange bibelsitatene ovenfor, la apostelen Paulus meget stor vekt på læra om hvordan et menneske blir rettferdiggjort innfor Gud. Dette var det sikkert flere grunner til. Det ene var at han tidligere hadde vært en fariseer, ifølge han selv: “Jeg er en fariseer, sønn av fariseere!” (Apg 23:6). Og han forteller videre: “Jeg er omskåret på den åttende dag, jeg er av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere, i forhold til loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten, i rettferdighet etter loven ulastelig”,  Fil 3:5-6.

Siden Paulus hadde bakgrunn som fariseer, kjente han i detalj til hva det innebar å leve etter lovens rettferdighet. Han hadde selv vært åndelig blind, og trodde at livet som en selvgod fariseer var en vei til frelse og evig liv. På den tiden var Kristi rettferdighet totalt ukjent for ham. Og han innbilte seg å eie en rettferdighet etter loven og å ha lyktes så godt at han var ulastelig. Og han trodde også at han var rettferdig innfor Gud.

Men da Gud omvendte ham, fødte han til et Guds barn og gav han troen på Frelseren Jesu, og dessuten gav han den Hellige Ånd, ble hans øyne åpnet til å se at veien som han tidligere hadde vandret på som en egenrettferdig fariseer, bare var en blindvei. Den veien ville ikke ført han til evig liv og frelse, men til en evig fortapelse. Ikke engang loven eller inngående bibelstudier under den lærde Gamaliel, opplært etter de strenge kravene i den lov som de hadde fra fedrene (Apg 22:3), maktet å åpne hans øyne til å se sin egen store synd og sin fortapte tilstand. Men først da den Hellige Ånd fikk kaste lys over loven og vise ham lovens egentlige oppgave, fikk han se sin egen synd og sin totale hjelpeløshet. Da erfarte han seg som den største av alle syndere (1Tim 1:15). Men på en eneste gang, da han fikk oppleve gjenfødelsens under ved den Hellige Ånd, åpenbarte lyset seg for ham så klart som ved soloppgangen og som ved fullt dagslys. Og først da fikk han lære å kjenne Jesus Kristus, synderes venn, og fikk del i hans rettferdighet og hans frelse.

Dette ble så sterkt for Paulus at han fra da av gjorde alt som stod i hans makt for å forsøke å lede sine egne landsmenn, jødene, bort fra lovens rettferdighet til Kristi rettferdighet. Nettopp derfor tror jeg Paulus la så stor vekt den bibelske lære om hvordan Gud rettferdiggjør en synder. Og det samme burde være viktig også for oss i vår tid.

Slik katolikkene forstår ordet “rettferdiggjørelse” , mener de at det betyr at Gud gjør oss  rettferdige. For dem rekker det ikke – slik Luther lærte – at det var av tro Gud rettferdiggjør, men de forstår det slik at i tillegg til tro, behøves det både kjærligheten og gjerningene. Paulus derimot utelukker alle “tilleggene”, slik som gode gjerninger og alle andre tillegg fra selve rettferdiggjørelsen. Derfor snakker han mye å  bli rettferdiggjort av tro og rettferdiggjort av nåde, og han bruker ofte uttrykket “å bli tilregnet rettferdighet”.


h) Bibelens og apostlenes lære om rettferdiggjørelsen

Det er viktig at vi har det klart for oss – slik Bibelen entydig lærer – at det er Kristus som alene er vår rettferdighet. Å bli rettferdiggjort innfor Gud, er ensbetydende med at hele Kristi rettferdighet blir tilegnet oss. Rettferdiggjørelse er først og fremst et juridisk uttrykk. Bibelen taler om å erklære rettferdig, og om å frikjenne fra skyld. Det betyr ikke at man etisk er uten skyld eller at man gjøres skyldfri. Men det betyr at man blir dømt uskyldig og erklært skyldfri. Altså blir en synder ved troen på Jesus erklært rettferdig, uforskyldt ved Guds nåde ved forløsningen i Kristus Jesus (Rom 3:24). Guds frikjenning og hans domsmeddelelse, grunner seg nemlig utelukkende på Jesu stedfortredende frelsesgjerning, derfor sies det at et menneske som tror på Kristus, blir rettferdiggjort i Kristus (Gal 2:17) og ved hans blod (Rom 5:9).

Altså er både Bibelen og Luther klare og entydige på hva rettferdiggjørelsen innebærer. Det er derfor ikke noe som helst av oss selv, eller prosedyrer som vi som vekkelse, som menighet eller som enkeltkristne selv kan definere eller gi vårt betydningsinnhold til, hvor velmente våre tanker om det enn skulle være, eller hvor klart lys vi enn mener at vi har over saken. Men vårt kall er å holde oss til Skriften og å forkynne det som den entydig lærer. Kun da er vi “bibeltro”. Derfor, om kirken, vekkelsesrørelsen eller den lokale menighet skal bli stående eller falle – slik Luther og De schmalkaldiske artikler uttrykker det – er dette et så sentralt lærestykke, at vi også i denne sak må bygge på Skriften og på Skriften alene, slik apostelen Paulus oppmuntret Timoteus til. Og det rådet gjelder også oss og Bibelens lære om hvordan en synder blir frelst og erklært rettferdig for Gud.

  • “Gi akt på deg selv og på læren, og fortsett med det! For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg”, 1Tim 4:16.

h) Bibelen grunnspråk og ordet “rettferdiggjørelse”
Noen mener at ordet “rettferdiggjørelse” slik det oversettes i våre norske Nye Testamenter, ikke samsvarer så godt verken med det hebraiske ordet “hisdiq” eller med det greske ordet “dikaioå”.  Derimot mener de ordet “rettferdiggjørelse” har sin bakgrunn i, og er en oversettelse av det latinske ordet “justificare” som er hentet fra Vulgata (latinsk oversettelse av Bibelen).

Alta 10. mai 2021
Henry Baardsen