Hva lærer Bibelen og Luther om rettferdiggjørelsen

Kristus, vår rettferdighet
Egentlig er rettferdiggjørelse en Guds domsavsigelse av Gud og hos Gud, og da er det kun to muligheter for oss syndere. Enten dømmer han oss skyldig innfor Guds domstol, eller så erklærer han oss for å være rettferdig eller skyldfri. 

Menneskelig sett virker det ikke rettferdig å dømme en som er skyldig til døden (5Mos 25:1; Ord 17:17) for å være rettferdig, men denne rett har Gud i sin allmakt.

Men for at Gud skulle kunne gjøre det, måtte han først dømme sin egen Sønn Jesus Kristus skyldig på grunn av alle de syndene som vi mennesker har gjort. Jesus måtte nemlig ta på seg den straff som vi hadde fortjent og dø i vårt sted. Og så må vi ved troen ta imot Kristi rettferdighet som vår egen. Og dette er det eneste grunnlaget for at Gud skal kunne dømme oss skyldige som uskyldige og oss urettferdige som rettferdige. Og dette er nåde over nåde!

Altså må Kristi rettferdighet bli vår rettferdighet (Jer 23:6). Denne formen for rettferdighet kalles for tilregnet rettferdighet, og dette er noe både Paulus og Luther forklarer tydelig for oss. 

Les også:


Læra om rettferdiggjørelse
Læra om hvordan Gud rettferdiggjør en synder, er et tema som har vært særlig viktig i den kristne kirke helt fra aposteltida av. Den av apostlene som aller klarest lærer om denne sak, er slik jeg ser det, er apostelen Paulus. Det er særlig i Romerbrevet og i Galaterbrevet som han grundigst behandler dette lærespørsmålet. 

Innledningsvis konstaterer Paulus i Rom 3:10 at blant alle oss mennesker, er “det ikke en rettferdig, ikke en eneste”. Det igjen betyr i klartekst at alle vi mennesker er syndere, og i oss selv duger vi ikke for Gud. Og Skriften er helt klar: “Syndens lønn er døden”. 

Noen har sagt at rettferdiggjørelse er mer en  syndenes forlatelse. For når Gud rettferdiggjør en synder, tilregner han det hele Kristi fortjeneste. Da ser han på oss gjennom sin Sønns fullkommenhet og regner den som vår. Og det innebærer at han regner oss så rene og skyldfrie som Kristus er, eller som om vi aldri skulle ha syndet. Noreapastor Asbjørn Kvalbein sier det  slik: “Læren om rettferdiggjørelsen er selve evangeliet fra Jesus Kristus. Her ser vi dybden og høyden og lengden og bredden i Guds kjærlighet. Dette er hva frelsen egentlig går ut på…. Og han fortsetter med å si hva rettferdiggjørelse av tro er: “Det er et initiativ fra Guds side. Han erklærer at syndige mennesker er syndfrie for ham når de tror på Jesus Kristus. Det er altså en Guds gjerning. Det er han som rettferdiggjør og frikjenner”

Les også:


Ved rettferdiggjørelsen er vi innfor Gud slik Jesus var, uten synd, som om vi aldri skulle ha syndet
Tekstens andre del taler om hvordan vi skal kunne bli rettferdige for Gud. Rettferdighet betyr ikke bare at vi får del i syndenes forlatelse, selv om det er stort og dyrebart. Men begrepet rettferdig er at den som har del i Guds rettferdighet – sett med Guds øyne (fra  det nye menneskes side) – er slik som Jesus var: Både ren, skyldfri og uten synd. Vi har sikkert hørt at det noen gang har blitt sagt: Den som er rettferdiggjort for Gud, han er slik som Kristus. Når Gud så på ham, så han en som var helt uten synd (2Kor 6:21; Hebr 4:15; 1Pet 2:22), slik som en som aldri i hele sitt liv hadde gjort en eneste synd.

Det samme er iblant sagt om en kristen: Når Gud ser på  de som er Guds barn gjennom Jesu soningsverk på Golgata, så ser han oss slik som om vi aldri skulle ha syndet. For Jesu blod, som soningsdekket er bestenket med, renser bort all synd og all urettferdighet (3Mos 16; 1Joh 1:9).


  • Tekst: 2Kor 5:22: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud».

Kun Gud selv og hans Sønn Jesus Kristus har det vitnesbyrd i Skriften at de er rettferdige. Derfor finner vi ikke rettferdighet i oss mennesker
Skriften kan fortelle om kun om to som er rettferdige, og det er den hellige Gud (Salm 5:9; 7:18; 31:2; 48:11; Jes 45:24; Rom 1:17) og hans Sønn Jesus Kristus (Jes 11:5; Jer 23:6 m. fl.). Og det betyr to ting:

Ingen rettferdighet er å finne i oss selv, siden ingen av oss er rettferdige
Synden har en slik egenskap at den avkler oss og gjør oss nakne innfor Gud. Det var nettopp det som skjedde med Adam og Eva etter at de hadde syndet (1Mos 3:11). Dette var en særlig ubehagelig følelse for dem. Etter at de hadde syndet, “ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bant dem om livet”.  For Adam og Eva var dette en måte å prøve å tildekke sin egen nakenhet og å skjule  sin synd for Gud. Og slik kan det også være for oss. Når vi har gjort noe galt, gjør vi iblant noe annet som skal skjule det vi har gjort, slik av vi ikke skal trenge å bli konfrontert men det onde vi har gjort og å bli stilt til ansvar. Eller så bagatelliserer vi saken ved å unnskylde oss, eller så skylder vi på noen andre. 

Andre sider med samme tema:

Slikt kan man i beste fall lykkes med innfor andre mennesker, men ikke innfor Gud (Matt 6:4). For han ser og kjenner alt i våre liv, og kommer til å stille en og hver av oss til ansvar for våre onde gjerninger (Matt 12:36).  Enhver synd er et alvorlig lovbrudd innfor Gud, slik vi leser: “Hver den som gjør synd, bryter også loven, og synd er lovbrudd”, 1Joh 3:4. Og videre sier Bibelen: “For syndens lønn er døden…”, Rom 6:23. Og Jesus legger til: “Men nå har de ingen unnskyldning for sin synd”, Joh 15:22b. 

Av dette skjønner vi at ingen av oss lykke å leve så rettferdig at vi  ikke faller i synd. Derfor er heller ikke “livets rettferdighet” noen farbar vei med tanke på å møte Gud. Og selv om noen av oss skulle kunne klare å leve et uklanderlig liv, menneskelig sett, så ville heller ikke det duge for Gud. Og grunnen er den at vi alle ifølge Skriften er …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.