30. november 2022

Om arvesynden

Luthers forklaring over Salm 51:7: “Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd”.

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta
Kilde: Luthers forklaring over Salme 51


Her begynner han (David) å tale om hva som er syndens rot og dens grunnkilde. Samtidig viser han på hva som er den grunnleggende årsaken til at man må bekjenne sine synder og kun sette sin tillit til Guds barmhjertighet,  om man vil bli rettferdiggjort. Og dette må alle mennesker gjøre.

David taler ikke her bare om visse synder (generelt), eller kun om enkelte syndige handlinger. Han sier ikke: “Jeg bekjenner mine synder og ber om tilgivelse. For jeg har falt i hor og det er jeg om er årsaken til at Uria ble drept”. Men han taler om hele fordervet i menneskets natur. Og så ber han om nåde, siden også han “er født av syndig sæd”.

Det er ikke her snakk om en ytre dårlig oppførsel og onde gjerninger, men om hele menneskehetens syndige opphav. Og han vil her si: Den sæd som jeg er født av, er i seg selv syndig, uren og fordervet. Selve “stoffet”/materie som alle mennesker er unnfanget av, er totalt udugelig og noe som fører til fortapelse/til forderv. Slik er jeg! (sier Luther). Og slik er alle mennesker! For menneskets unnfangelse, dets utvikling i mors liv og allerede før det blir født, er det ikke noe annet enn bare synd.


Læren om arvesynden er et særlig viktig lærestykke

Denne lære om arvesynden er en av de aller mest tungtveiende lærestykkene som hører med til den kristne lære. Men på tross av det, er dette helt skjult for den menneskelige fornuft, og helt umulig å forstå. For de som er kloke og fornuftige forstår heller ikke hva annet som er synd. Men de forstår bare hva de selv tenker og hva de snakker. De gjør altså bevisst mot Guds vilje.

Men dette er bare et enkelt og overfladisk bilde av hvor dypt synden virker. Og med en slik forståelse kan man heller ikke skjønne hvor stor og forskrekkelig synden virkelig er, og hvilke makt den har over vår fordervede natur. Derfor: Om man vil tale rett om synden, så må man grave mye dypere. Og da må man også erkjenne hvilke rot det er som all form for ugudelig liv og levne vokser fram fra.

Man får altså ikke granske bare de ytre syndige gjerningene. Etter mitt syn (Luther) er det slik at menneskene, på grunn av den misforståelse og den blindhet de har, ikke rett forstår hva synd egentlig er. Og de skjønner heller ikke hvor dype røtter arvesynden har i det falne menneske. I tillegge er det vanligvis også noe annet de blir blinde for. Det er den villfarelse at de heller ikke forstår at også nåden er av nåde. Nettopp på grunn av dette er det få mennesker som skjønner at vantro er synd. De fleste har sunket så dypt ned i dette at de stoler mye mer på sin egen rettferdighet enn på Guds nåde, selv om de nok med sin munn kan snakke om Guds nåde. Men den som rett forstår dypheten av syndefordervet, han ser også at menneskets rettferdighet absolutt ikke duger innfor Gud. Men derimot trenger vi en annen og fullkommen rettferdighet. Den får vi som gave, men kun gjennom troen på Jesus Kristus. Og derfor kalles han for “Herren, vår rettferdighet” (Jer. 23:6). Kjødet i alle oss mennesker ble allerede i paradiset så fordervet på grunn av Adams fall. Derfor kan det heller ikke av naturen rett frykte og elske Herren Gud. Og det kan heller ikke sette sin lit til ham. Derfor søker mennesket bare etter slikt som blir til fordel for seg selv. Og av samme grunn kan det heller ikke elske sin neste av en ren kjærlighet.

På grunn av denne medfødte fordervelse utgår derfor all annen ondskap fra oss mennesker, som fra en ond kilde. Denne ondskap som vi har arvet (pga. arvesynden) er allerede i seg selv årsaken til Guds evige vrede og hans fordømmelse til fortapelse.


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *