29. mai 2024

Luthers lærdommer høyere verdsatt innen Alta-læstadianismen før enn nå

 
Da jeg på 1970-tallets begynnelse kom til tro – etter å ha vært “i verden” i 4-5 år – var det helt vanlig at Luthers postille ble lest i våre bedehus. Og det samme var tilfelle i min barndom og i tiden før det. Helt fra 1850-tallet da Luthers postiller ble tilgjengelig, var hans skrifter en kjær skatt for Læstadius, Raattamaa og andre av de første som forkynte Guds ord innen vår vekkelse.
I min barndom var Luthers postiller og andre av hans skrifter i svært mange hjem blant de som tilhørte vår menighet. Og de ble lest og studert grundig, samtidig som hans lærdommer ble holdt høyt i akt og ære. Sammen med Luthers Lille- og Store katekisme, var Luthers lære – særlig i boka “Veien fra syndens nød til Guds fred” – om synd og nåde, om skriftemålet, om syndsbekjennelse og om forkynnelsen av syndenes forlatelse – selve barnelærdommen og den beste og tryggeste veiledningen for enhver sjelesørger innen våre kretser. Slik opplevde i alle fall jeg det, og det var slik jeg og oss andre som kom til tro på 1970-tallet ble veiledet. Årsaken til at de veiledet oss unge etter lærdommene i boka “Veien fra syndens nød til Guds fred”, var at Luthers basisundervisning om kristendommens mest grunnleggende lærespørsmål var bygget på den Hellige Skrift, og i overensstemmelse med profetenes, Jesu og apostlenes lære.
 
Fortsatt i dag er disse lærdommene svært kjære for meg og for svært mange andre i vår vidstrakte vekkelse, noe som gir frelsesvisshet og trygghet i troen. Gjennom disse lærdommer lærer vi å innse at synd ikke bare består av ytre gjerninger og utvortes synder, men at synden går mye dypere. For det er hjertene våre som oftest er hovedproblemet, slik Jesus selv poengterer: “For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott”.
 
Luthers lærdommer viser oss tydelig – slik Bibelen også er entydig på det – er at vi tvers igjennom er store og fortapte syndere, født i misgjerning og unnfanget i synd. Men det gledelige i evangeliet er budskapet om at det er Kristus alene som er vår eneste trøst, tilflukt og frelser. Derfor skal vi aldri søke syndenes forlatelse og Guds nåde i andre enn ved troen på ham, i Ordet og i Bibelens utallige og pålitelige løfter om at Gud er nådig og vil tilgi oss vår synd, dersom vi i vår nød søker trøst og hjelp hos ham. Dessuten skal vi søke syndenes forlatelse i forkynnelsen av Golgata budskapet, bl.a. slik vi møter det i Peters forkynnelse i Apg 10, i den private sjelesorgen og i nådemidlene, slik Skriften entydig vitner.
 
Er vi ærlige, må vi nok alle innrømme at vår anger og vår syndsbekjennelse er svært mangelfull og overflatisk, og derfor absolutt ikke er noe å bygge på til salighet. Dersom en fullstendig syndsbekjennelse innfor en kristen i stort og smått skulle være betingelsen for vår evige frelse, ville absolutt ingen av oss bli frelst. For virkeligheten er den at det finnes ikke en eneste som har bekjent absolutt alle sine synder innfor en kristen, og som har fått stadfestet alle sine bekjente synder, en og en, forlatt “i Jesu navn og blod”, hvor nyttig syndsbekjennelsen enn kan være når synden anklager som verst. Og påstår vi det, kjenner vi nok ikke det dype syndefordervet i oss selv, eller så er vi uærlige og vil ikke avsløre at heller ikke vi har klart å oppfylle alle disse menneskelige og uoverkommelige krav. Hvordan skulle vel vår syndsbekjennelse være fullstendig, siden ingen av oss kjenner vår ubevisste synd eller merker alle våre feiltrinn (Salm 19:13).
 
På tross av det, hører vi stadig – også delvis i forkynnelsen – at syndsbekjennelse for Gud er helt fåfengt, siden Jesus etterlot himmelrikets nøkler til sine egne sendebud. Ja, det er sant. Men himmelrikets nøkler er først og fremst å forvalte evangeliet, altså noe mye mer enn bare å innsnevre det til det personlige skriftemålet. Å be av vår himmelske Far, slik Jesus lærer oss å be i Fader-vår bønnen: “Forlat oss våre synder”… (Luk 11:4), anses dessverre av en del som nytteløst, og har av noen blitt sammenlignet med å rope til de livløse fjellene. Syndenes forlatelse finnes derimot – læres det – kun i den private sjelesorgen når nøkkelmakten forvaltes i snever betydning, altså når syndenes forlatelse forkynnes “i Jesu navn og blod” til en som angrer og bekjenner sine synder. Ja, absolutt er det noe rett i det! For dette er også en viktig del av forvaltningen av evangeliet. Men det er bare en del av sannheten, siden Guds nåde er mye større. Å begrense syndenes forlatelse bare til dette, er noe som i alle fall ikke ble gjort av “de gamle” i vår vekkelse, av de som i min ungdom var predikanter og skriftefedre. Og heller ikke av apostlene. Jeg har fulgt vår vekkelse nøye og aktivt i over 50 år, og mesteparten av denne tiden som predikant, nesten 40 år. Men en slik innsnevring av nådens strøm har jeg faktisk aldri møtt i min ungdom og i min beste manndom, annet enn unntaksvis. Og slik innsnevrer heller ikke Guds Ord nådens strøm. Derimot veiledet “de gamle” i vår vekkelse oss som ovenfor nevnt, med Luthers lærdommer, som samtidig er Bibelens lære om synd og Guds stor nåde. Og i overensstemmelse med det, vil også jeg lære og veilede. Det er min tro og bekjennelse!
 
Vi bør minnes at absolutt intet fra oss selv eller fra vår egen side duger for Herren. Det gjør ikke vår anger, ikke vår “fullkomne” bibeltolking, ikke vår syndsbekjennelse eller vår gode vandel, hvor alvorlig vi enn mener at vi tar kristendommen, eller at vi alene er de som har en saliggjørende lære, de andre ikke. Innfor Gud duger det ikke at vi gjør så godt vi kan, eller at vi innbiller oss at vi har en bedre og en mer levende kristendom enn de som vi gjerne ønsker å sammenligne oss med. Og det er heller ikke noen nytte innfor Gud å sammenligne oss med de som vi mener ikke har en helt rett og bibelsk lære, eller som ikke i ett og alt tenker og tror nøyaktig slik som oss når det gjelder sekundære saker som gjerne kan tolkes og forståes noe ulikt. For det er alene Guds verk i Kristus Jesus som gjelder, og det er Ham som alltid må få være vår eneste trygghet og vår ros som vi bygger vår kristendom på.
 
Og Kristi verk er så fullkommen og hans nåde er så stor at det rekker til frelse og evig liv for enhver synder som angrer og tror, og som ved troen stoler på at Kristi soningsdød på Golgata også rekker for dem. Uten Kristi fullkomne verk for oss, er vi alle evig fortapt. For det finnes ikke en rettferdig blant oss syndige mennesker, enn ikke en. Dette er noe som alltid må få være klart for oss, elles avviker vi fra Skriftens lære og blir egenrettferdige!
 
I dag lever vi langt på vei i en forvirringens tid når det gjelder en del teologiske lærespørsmål, i alle fall slik jeg opplever det for tiden. Og betydelig verre tror jeg det er for de mange unge kristne i visse kretser. Luther og hans lærdommer blir ikke av alle lenger holdt for å være helt pålitelige, på tross av han var en av dem som kanskje aller klarest holdt seg til det skrevne Guds Ord og til Jesu og apostlenes lærdommer. Ikke andre av Luthers skrifter duger i visse kretser enn hva han skrev de helt siste årene før han døde i 1545. Så dermed faller det meste av hva Luther skrev bort, bl.a.: Luthers lille og Store katekisme (1529), Galaterbrevskommentaren (1535), forklaringen over Salme 51 (1532-1538), forklaringen over NT’ skrifter (1522), forklaringen over Johannes’ brev (1532), Luthers skrift om syndenes forlatelse (1529) for å nevne noen. Spres et slikt syn på Luthers skrifter, er det innlysende at tilliten til Luther som teolog blir preget av det. Og dette sier jeg vel vitende om hva Luther selv skriver i sin fortale til Galaterbrevet, hvor han uttrykker at han ikke da lenger, på 1530- tallet, stod for alt hva han lærte i sin ungdom da han ennå var fast i katolisismen.
 
Slik jeg vurderer det, er det absolutt ikke bra at man velger og vraker Luthers lærdommer – eller for den saks skyld den Hellige Skrift – vilkårlig, etter som det passer best seg selv eller med hvordan man selv tenker og tror, uten selv å kunne argumentere for sitt syn alene ut fra Guds skrevne Ord. For Sannheten finner vi alene der!
Og slik virker det dessverre også å være for en del som offentlig forkynner Guds Ord, uten selv å la Ordet forklare og utlegge seg selv, slik Jesus og apostlene alltid gjorde i ethvert lærespørsmål, og slik Luther anbefaler som den sikreste måten å utlegge Guds Ord på. For meg virker det dessuten ikke som om Skriften lenger har samme autoritet nåe det gjelder lære og liv som det burde være for oss som er Kristi etterfølgere og hans sendebud, og slik det var for apostlene og i vår vekkelses begynnelse.
Tidligere ble nådemidlene, dåpen og nattverden høyt verdsatt, siden det var Jesus selv som innstiftet dem. Selvsagt er det mye vi ikke forstår fullt ut når det gjelder nådemidlene, det må i alle fall jeg ærlig innrømme. Så derfor gjør vi nok best i å overlate til Gud slikt som er dunkelt for oss, særlig hva Gud virker gjennom nådemidlene for dem som mottar dem i tro. Vi behøver nødvendigvis ikke alltid fullgode svar på alle dunkle og vanskelige spørsmål, og det vil vi heller aldri få.
Men å nedsnakke nådemidlene – selv om det ikke skjer helt åpent – eller bare å lære hva de ikke er og hva de ikke virker, er ikke godt nok, og heller ikke i samsvar med hvordan Priskilla og Apollos underviste Apollos om nådemidlene, ut fra den Hellige Skrift. Det blir nok ikke grundig nok undervist den oppvoksende slekt ut fra Skriften hva nådemidlene inneholder og hva de virker for de som tror, derimot antydes det nok heller at det er de andre som lærer feil om nådemidlene og som har misforstått. Slikt fører neppe til at den oppvoksende slekt blir grunnfestet i hva Guds Ord lærer, og heller ikke til hva som tidligere ble lært i begynnelsen av vår vekkelse. Men derimot skaper slikt usikkerhet og forvirring, og kanskje også onde mistanker om at andre muligens har “vranglære”. Slik jeg tenker, ligger nok slikt nærmere intriger enn sunne lærdommer.
 
Det samme gjelder selvsagt også hva som gjelder nedsettende omtale om bønnen Fader vår, som Jesus lærte oss å be. Det er den fullkomne bønn! Ikke sjelden hører man dessverre snakket nedsettende om den 5. bønn, hvor Jesus – den fullkomne læreren – lærte oss å be av vår himmelske Far i tro og med hjertets tillit: “Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere”. Ordlyden hos Lukas lyder: “Forlat oss våre synder…”. Skyld og synd er to synonymer av samme ord, men to ulike ord i Bibelens grunnspråk. Hvordan skal vel unge kristne våge å be denne bønnen i tro på at en slik syndsbekjennelse er rett og helt nødvendig for enhver sann kristen slik Luther lærer, og at Gud gjerne vil høre og tilgi, slik Jesus lærer, dersom de stadig får høre at en slik syndsbekjennelse er feil og nytteløs? Eller generelt at syndsbekjennelse for Gud, slik både GT og NT gir utallige konkrete eksempler på, er feil og bortkastet bruk av tid og energi.
 
Selvsagt lærer Bibelen oss å bekjenne våre synder først og fremst for Gud, men også for hverandre (Jak 5:16). Og særlig gjelder dette ovenfor de som vi har syndet i mot. For Læstadius var dette “minstekravet” for enhver sann kristen, nemlig at man ikke bare bekjenner åpenbare synder gjort mot sin neste for Gud eller “inkluderer” det i Fader-vår bønnen, men at man åpent og ærlig bekjenner slike synder for den man har syndet mot, og gjør opp det man har forårsaket av skade eller tap både mot private og ovenfor myndighetene. Noe annet har aldri blitt lært i vår vekkelse. Og det er det heller ikke – meg bekjent – noen som lærer i dag. Og slik bør det også være om gudsfrykten er rett og man ønsker å ha en god samvittighet og å bevare et godt forhold til sin neste. Men en annen sak er om dette blir praktisert slik det tidligere var vanlig, er nok mange tvilsom til. Og det gjør nok kanskje heller ikke de som selv aller mest av alle krever at alle synder MÅ bekjennes for et menneske for at Gud skal kunne tilgi.
Jeg skulle inderlig ønske at boka “Veien fra syndens nød til Guds fred”, sammensatt av Uuras Saarnivaara, ble trykket opp på nytt og tatt i bruk blant vekkelsens folk, men gjerne også av andre kristne, slik at de gode og sunne lærdommene dette lille hefte gir, skulle på nytt bli oss til lærdom og til nytte.
 
Særlig viktig skulle nok disse Bibelens lærdommer være for oss predikanter og for alle som iblant fungerer som sjelesørgere. Ved å følge disse enkle men gode og bibelske lærdommer, ville vi i større grad kunne undervise den oppvoksende slekt i overensstemmelse med Luther og med Skriften, Guds Ord. Og slik ville også vi kunne bygge på apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Jesus Kristus selv. Gjør vi det, bygger vi på fast grunn!
 
I alle fall ville dette være nyttig for oss som lever og virker her på norsk side innen vår gren av vår vekkelse, slik jeg tenker, siden det er det som ligger mitt hjerte aller nærmest, noe som er min bønn og mitt håp. Og samtidig ville vi kunne undervise mer i samsvar med hva bl.a. predikant Kåre Suhr og de andre gamle sjelesørgere her i våre hjemlige trakter tidligere lærte til oss som var unge for over 50 år siden.

Alta 11. april 2024
Henry Baardsen
 
 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *