19. juni 2024

Sitater av Luther: Syndenes forlatelse

Gud vil gi oss syndenes forlatelse ved forkynnelsen, skriftemålet og nådemidlene

Innledning:

Da jeg på 1970-tallets begynnelse kom til tro – etter å ha vært “i verden” i 4-5 år – var det helt vanlig at Luthers postille ble lest i våre bedehus. Og det samme var tilfelle i min barndom og i tiden før det. Helt fra 1850-tallet da Luthers postiller ble tilgjengelig, var hans skrifter en kjær skatt for Læstadius, Raattamaa og andre av de første som forkynte Guds ord innen vår vekkelse.

I min barndom var Luthers postiller og andre av hans skrifter i svært mange hjem blant de som tilhørte vår menighet. Og de ble lest og studert grundig, samtidig som hans lærdommer ble holdt høyt i akt og ære.  Sammen med Lille- og Store katekisme, var Luthers lære –  særlig i boka “Veien fra syndens nød til Guds fred” – om synd og nåde, om skriftemålet, om syndsbekjennelse og om forkynnelsen av syndenes forlatelse, selve barnelærdommen, og den beste og tryggeste veiledningen for enhver sjelesørger innen våre kretser. Slik opplevde i alle fall jeg det, og det var slik jeg og oss andre som kom til tro på 1970-tallet ble veiledet.  Årsaken til at de veiledet oss unge etter lærdommene i boka “Veien fra syndens nød til Guds fred”, var at Luthers basisundervisning om kristendommens mest grunnleggende lærespørsmål var bygget på den Hellige Skrift, og i overensstemmelse med Jesu og apostlenes lære.

Fortsatt i dag er disse lærdommene svært kjære for meg og for svært mange andre i vår vekkelse, noe som gir frelsesvisshet og trygghet i troen. Gjennom disse lærdommer lærer vi å innse at synd ikke bare består av ytre gjerninger og utvortes synder, men at synden går mye dypere. For det er hjertene våre som oftest er hovedproblemet, slik Jesus poengterer: “For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott”.

Luthers lærdommer viser oss tydelig – slik Bibelen også er entydig på det – er at vi tvers igjennom er store syndere,  født i misgjerning og unnfanget i synd. Men det gledelige i evangeliet er budskapet om at det er Kristus alene som er vår eneste trøst, tilflukt og frelser. Derfor skal vi aldri søke syndenes forlatelse og Guds nåde i andre enn ved troen på ham, i Ordet og i Bibelens utallige og pålitelige løfter om at Gud er nådig og vil tilgi oss vår synd, dersom vi i vår nød søker trøst hos ham.  Dessuten skal vi søke syndenes forlatelse i forkynnelsen av Golgata budskapet bl.a. slik vi møter det i Peters forkynnelse i Apg 10, i den private sjelesorgen og i nådemidlene, slik Skriften entydig vitner.

Er vi ærlige, må vi nok alle innrømme at vår anger og vår syndsbekjennelse er svært mangelfull og overflatisk, og derfor absolutt ikke er noe å bygge på til salighet. Dersom en fullstendig syndsbekjennelse innfor en kristen i stort og smått skulle være betingelsen for vår evige frelse, ville absolutt ingen av oss bli frelst. For virkeligheten er den at det finnes ikke en eneste som har bekjent absolutt alle sine synder innfor en kristen, og som har fått stadfestet alle sine bekjente synder, en og en, forlatt “i Jesu navn og blod”, hvor nyttig syndsbekjennelsen enn kan være når synden anklager som verst. Og påstår vi det, kjenner vi nok ikke det dype syndefordervet i oss selv, eller så er vi uærlige og vil ikke avsløre at heller ikke vi har klart å oppfylle slike menneskelige krav. Hvordan skulle vel vår syndsbekjennelse være fullstendig, siden ingen av oss kjenner vår ubevisste synd eller merker alle våre feiltrinn (Salm 19:13).

På tross av det, hører vi stadig – også  delvis i forkynnelsen – at syndsbekjennelse for Gud er helt fåfengt, siden Jesus etterlot himmelrikets nøkler til sine egne sendebud. Ja, det er sant. Men himmelrikets nøkler er først og fremst å forvalte evangeliet, altså noe mye mer enn bare å innsnevre det til det personlige skriftemålet. Å be av vår himmelske Far, slik Jesus lærer oss å be i Fader-vår bønnen: “Forlat oss våre synder”…  (Luk 11:4), anses dessverre  av en del som nytteløst, og har av noen blitt sammenlignet med å rope til de livløse fjellene.  Syndenes forlatelse finnes derimot – læres det – kun i den private sjelesorgen når nøkkelmakten forvaltes i snever betydning, altså når syndenes forlatelse forkynnes “i Jesu navn og blod” til en som angrer og bekjenner sine synder. Ja, absolutt er det noe rett i det! For dette er også en viktig del av forvaltningen av evangeliet. Men det er bare en del av sannheten, siden Guds nåde er mye større. Å begrense syndenes forlatelse bare til dette, er noe som i alle fall ikke ble gjort av “de gamle” i vår vekkelse, av de som i min ungdom var predikanter og skriftefedre.  Jeg har fulgt vår vekkelse nøye og aktivt i over 50 år, og mesteparten av denne tiden som predikant, nesten 40 år. Men en slik innsnevring av nådens strøm har jeg faktisk aldri møtt i min ungdom og beste manndom, annet enn unntaksvis. Og slik innsnevrer heller ikke Guds Ord nådens strøm. Derimot veiledet “de gamle” i vår vekkelse oss som ovenfor nevnt, med Luthers lærdommer som samtidig er Bibelens lære om synd og Guds stor nåde. Og i overensstemmelse med det, vil også jeg lære og veilede. Det er min tro og bekjennelse!

Vi bør minnes at absolutt intet fra oss selv eller fra vår side duger for Herren. Det gjør ikke vår anger, ikke vår fullkomne bibeltolking, ikke vår syndsbekjennelse eller vår gode vandel, hvor alvorlig vi enn mener at vi tar kristendommen, eller at vi alene er de som har en saliggjørende lære, de andre ikke. Innfor Gud duger det ikke at vi gjør så godt vi kan, eller at vi har en bedre og en mer levende kristendom enn de som vi gjerne ønsker å sammenligne oss med. Og det er heller ikke noen nytte innfor Gud å sammenligne oss med de vi mener ikke har en helt rett og bibelsk  lære, eller som ikke i ett og alt tenker og tror nøyaktig slik som oss når det gjelder sekundære saker som gjerne kan tolkes og forståes noe ulikt. For det er alene Guds verk i Kristus Jesus som gjelder, og det er Ham som alltid må få være vår eneste trygghet og vår ros som vi bygger vår kristendom på. Og Kristi  verk er så fullkommen og hans nåde er så stor at det rekker til frelse og evig liv for enhver synder som angrer og tror, og som ved troen stoler på at Kristi soningsdød på Golgata også rekker for dem. Uten Kristi fullkomne verk for oss, er vi alle evig fortapt. For det finnes ikke en rettferdig blant oss syndige mennesker, enn ikke en. Dette er noe som alltid må få være klart for oss, elles avviker vi fra Skriftens lære og blir egenrettferdige!

I dag lever vi langt på vei i en forvirringens tid når det gjelder en del teologiske lærespørsmål, i alle fall slik jeg opplever det for tiden. Og betydelig verre tror jeg det er for de mange unge kristne i visse kretser.  Luther og hans lærdommer blir ikke av alle lenger holdt for å være helt pålitelige, på tross av han var en av dem som kanskje aller klarest holdt seg til det skrevne Guds Ord og til Jesu og apostlenes lærdommer. Ikke andre av Luthers skrifter duger i visse kretser enn hva han skrev de helt siste årene før han døde. Så dermed faller de meste av hva Luther skrev bort: Luthers lille og Store katekisme (1529), Galaterbrevskommentaren (1535),  forklaringen over Salme 51 (1532-1538), forklaringen over NT’ skrifter (1522), forklaringen over Johannes’ brev (1532), Luthers skrift om syndenes forlatelse (1529) for å nevne noen. Spres et slikt syn på Luthers skrifter, er det innlysende at tilliten til Luther som teolog blir preget av det. Og dette sier jeg vel vitende om hva Luther selv skriver i sin fortale til Galaterbrevet, hvor han uttrykker at han ikke da lenger stod for alt hva han lærte i sin ungdom da han ennå var fast i katolisismen.

Slik jeg vurderer det, er det absolutt ikke bra at man velger og vraker Luthers lærdommer – eller for den saks skyld den Hellige Skrift – vilkårlig, etter som det passer best med hvordan man selv tenker og tror, uten selv å kunne argumentere for sitt syn alene ut fra Guds skrevne Ord. For Sannheten finner vi alene der! Og slik virker det dessverre også å være for en del som offentlig forkynner Guds Ord, uten selv å la Ordet forklare og utlegge seg selv, slik Jesus og apostlene alltid gjorde i ethvert lærespørsmål.  For meg virker det dessuten ikke som om Skriften lenger har samme autoritet i lære og liv som det burde være for oss som er Kristi etterfølgere og hans sendebud, og slik det var for apostlene og i vekkelsens begynnelse.

Tidligere ble nådemidlene, dåpen og nattverden høyt verdsatt, siden det var Jesus selv som innstiftet dem. Selvsagt er det mye vi ikke forstår fullt ut når det gjelder nådemidlene, det må i alle fall jeg ærlig innrømme. Så derfor gjør vi nok best i å overlate til Gud slikt som er dunkelt for oss, særlig hva Gud virker gjennom nådemidlene for dem som mottar dem i tro. Vi behøver nødvendigvis ikke alltid fullgode svar på alle dunkle og vanskelige spørsmål, og det vil vi heller aldri få.

Men å nedsnakke nådemidlene – selv om det ikke skjer helt åpent – eller bare å lære hva de ikke er og hva de ikke virker, er ikke godt nok, og heller ikke i samsvar med hvordan Priskilla og Apollos underviste Apollos om nådemidlene, ut fra den Hellige Skrift. Det blir nok ikke blir grundig nok undervist den oppvoksende slekt ut fra Skriften hva nådemidlene inneholder og hva de virker for de som tror, derimot antydes det nok heller at det er de andre som lærer feil om nådemidlene og som har misforstått. Slikt fører neppe til at den oppvoksende slekt blir grunnfestet i hva Guds Ord lærer. Men derimot skaper slikt usikkerhet og forvirring, og kanskje også onde mistanker om at andre muligens har “vranglære”.

Det samme gjelder selvsagt også nedsettende omtale om bønnen Fader vår, som Jesus lærte oss å be. Det er den fullkomne bønn! Ikke sjelden hører man dessverre snakket nedsettende om den 5. bønn, hvor Jesus – den fullkomne læreren – lærte oss å be av vår himmelske Far: Forlat oss vår skyld, som vi og forlater  våre skyldnere”.  Ordlyden hos Lukas lyder: Forlat oss våre synder...”.  Skyld og synd er to synonymer av samme ord, men to ulike ord i Bibelens grunnspråk. Hvordan skal vel unge kristne våge å be denne bønnen i tro på at en slik syndsbekjennelse er rett og helt nødvendig for enhver sann kristen, og at Gud gjerne vil høre og tilgi, slik Jesus lærer, dersom de stadig får høre at en slik syndsbekjennelse er feil? Eller generelt at syndsbekjennelse for Gud, slik både GT og NT gir utallige konkrete eksempler på, er feil og nytteløst.

Selvsagt lærer Bibelen oss å bekjenne våre synder først og fremst for Gud, men også for hverandre (Jak 5:16). Og særlig gjelder dette ovenfor de som vi har syndet i mot. For Læstadius var dette “minstekravet” for enhver sann kristen, nemlig at man ikke bare bekjenner åpenbare synder mot sin neste for Gud eller “inkluderer” det i Fader-vår bønnen, men at man åpent og ærlig bekjenner slike synder for den man har syndet mot, og gjør opp det man har forårsaket av skade eller tap både mot private og ovenfor myndighetene. Noe annet har aldri blitt lært i vår vekkelse. Og det er det heller ikke – meg bekjent – noen som lærer i dag. Og slik bør det også være om gudsfrykten er rett og man ønsker å ha en god samvittighet og å bevare et godt forhold til sin neste. Men en annen sak er om dette blir praktisert slik det tidligere var vanlig, er nok mange tvilsom til. Og det gjør nok kanskje heller ikke de som selv aller mest av alle krever at alle synder MÅ bekjennes for et menneske for at Gud skal kunne tilgi.

Jeg skulle inderlig ønske at boka “Veien fra syndens nød til Guds fred”, sammensatt av Uuras Saarnivaara, ble trykket opp på nytt og tatt i bruk blant vekkelsens folk, men gjerne også av andre kristne,  slik at de gode og sunne lærdommene dette lille hefte gir, skulle på nytt bli oss til lærdom og til nytte.  Særlig viktig skulle nok disse Bibelens lærdommer være for oss predikanter og for alle som iblant fungerer som sjelesørgere.  Ved å følge disse enkle men gode og bibelske lærdommer, ville vi  i større grad kunne undervise den oppvoksende slekt i overensstemmelse med Luther og med Skriften, Guds Ord. Og slik ville også vi kunne bygge på apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor grunnvollen og hjørnesteinen en Jesus Kristus selv. Gjør vi det, bygger vi på fast grunn!

I alle fall ville dette være nyttig for oss som lever og virker her på norsk side innen vår gren av vår vekkelse, slik jeg tenker, siden det er det som ligger mitt hjerte nærmest, noe som er min bønn og mitt håp.  Og samtidig ville vi kunne undervise mer i samsvar med hva bl.a. predikant Kåre Suhr og de andre gamle sjelesørgere her i våre hjemlige trakter tidligere lærte til oss som var unge for over 50 år siden.

Alta 11. april 2024

Henry Baardsen


Luther-sitatene nedenfor er oversatt fra finsk av meg,  Henry Baardsen, Alta

Luther-sitat 1:

Kilde: Schmalkaldenin opinkohdat. Die Schmalkaldischen Artikel. WA 50,192-254.

EVANGELIET

Vi skal nå på nytt snakke om  evangeliet, som gir oss veiledning og hjelp mot synden
på mange forskjellige måter. For Gud overøser oss rikelig med sin nåde.
For det første virker evangeliet:

  • a) Ved det muntlige og forkynte Ord, når man forkynner syndenes forlatelse
    for hele verden. Dette er evangeliets egentlige embete.
  • b) For det andre virker evangeliet ved dåpen.
  • c) For det tredje virker evangeliet ved alterets Hellige sakrament.
  • d) For det fjerde virker evangeliet (syndenes forlatelse) ved nøkkelmakten.
  • e) Evangeliet virker/formidler også (syndenes forlatelse) når brødre (og søstre)
    samtaler med hverandre og trøster hverandre innbyrdes
    (med visshet om Guds
    nåde og å tro syndense forlatelse vitnet av sendebudet i Kristi sted og i hans navn
    og blod). For hvor to eller tre er samlet i Mitt navn, der er Jeg midt iblant dem”,
    Mat 18:20.

Luther-sitat 2:

Kilde: Tunnustuskirjojen suomennokset, XI uskonkohta. RIPPI. SYNTIEN TUNNUSTAMINEN.

Dette er evangeliets og forkynnelsens egentlige oppgave:

  • a) Overbevise om synd.
  • b) Dele ut syndenes forlatelse og rettferdighet for Kristi skyld.
  • c) Gi den Hellige Ånd og det evige liv (ved troen), for at vi skal bli født
    på nytt og gjøre det gode.

Kristus summerer innholdet i evangeliet i følgende ord, når Han sier:

  • og at omvendelse og syndenes forlatelse skulle forkynnes i Hans navn for alle
    folkeslag, Luk 24:47.

Luther-sitat 3:

Kilde: Tunnustuskirjojen suomennokset, Usko Kristukseen vanhurskauttaa.


I siste kapittel i Lukas evangelium (Luk. 24:47) befaler Kristus at man skal forkynne:

  •  a) omvendelse og
  • b) syndenes forlatelse i hans navn.

Evangeliet viser oss at alle mennesker er solgt under synden, og at alle (uavhengig
av hvem man er eller hvor godt eller dårlig man har lyktes i livet) er skyldige til en
evig vrede og evig død.

Men samtidig byder evangeliet oss syndenes forlatelse og (Kristi) rettferdighet,
og dette får man ta imot ved troen (på Jesus Kristus, som en gave).

Omvendelsens forkynnelse, som viser oss at vi er skyldige, virker i oss at
samvittigheten virkelig blir alvorlig forskrekket. Når det har skjedd, så er det
evangeliets oppgave å trøste den forskrekkede samvittigheten.
Dersom dette menneske tror på det løfte som Kristus har gitt (i sitt Ord),
menlig at han/hun for Jesuskyld skal få del i syndenes forlatelse,
så finner han/hun trøst i disse Jesu Ord og løfter.

Denne tro
, som trøster og styrker dette menneske som er i nød, tar imot

  • syndenes forlatelse
  • rettferdighet og
  • gjør levende.

Og det er nettopp denne trøst som betyr et nytt, åndelig liv. Alt dette er klart og
åpenbart. Det er bare de som er rettferdig som kan fatte (innholdet i) dette. Dette
har man også kirkens vitnespyrd på. Men motparten kan derimot ikke på noen måte
fortelle (noe om) hvordan man får del i den Hellige Ånd.


 Luther-sitat 4:

Kilde: Tunnustuskirjojen suomennokset, Usko Kristukseen vanhurskauttaa.

Altså mottar vi syndenes forlatelse alene ved troen, nå vi i våre hjerter får
frimodighet til å stole på Guds barmhjertighet for Kristi skyld. Dette sier også Paulus
i Rom.  5:2: ”Ved Ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i,
og han legger til: ”ved troen”.

På denne måte blir vi forsonet med Faderen og får motta syndenes forlatelse,
når vi (ved troen) blir styrket til å stole på Guds barmhjertighet som er lovet
oss for Kristi (fortjenestes) skyld.
 


Luther-sitat 5:

Kilde: Kirkkopostilla. Kolmas osa. Suom. A.E. Koskenniemi. Helsinki 1944 (SLEY), Yhdeksästoista kolminaisuudenpäivän jälkeinen sunnuntai. Ensimmäinen evankeliumisaarna

Gud tilgir syndene på to måter.

  1. For det første gjør Gud dette når synden drives ut av hjertet, og når
    han gir hjertet del i nåden (og en fullstendig syndenes forlatelse).
    Dette er det bare Gud som kan gjøre.
  2. For det andre gjør Gud dette når ordet om syndenes forlatelse blir forkynt
    (og tatt i mot som en gave ved troen). Dette kan et (kristent) menneske
    gjøre til et annet menneske (som lenter etter å få sine synder tilgitt).Men her gjør allikevel Kristus begge deler: Han gir sin Ånd i hjertet,
    og i det ytre forkynner han Ordet. Dette betyr at han han forkynte
    syndenes forlatelse ved Ordet, altså formidler den offentlige
    forkynnelsen
    (av evangeliet) syndenes forlatelse
    .

Denne makt (til å tilgi synder) har alle mennesker som er kristne og
som er døpte. For når man gjør dette (forvalter nøkkelmakten), så lovpriser
man Kristus.

Ordet om syndenes forlatelse er lagt i deres munn. For de kan si, og
sier også, når de vil og når noen lengter etter å høre det: ”Hør, Gud
vil gi deg del i sin nåde, og han vil tilgi deg alt
(du har syndet, 100 %).  Vær
bare frimodig, alle dine synder har du fått tilgitt. Om du bare klarer å tro
dette
(at det gjelder også deg), så har du helt sikkert del i syndenes forlatelse
– eller med hvilke ord som en og hver ønsker å benytte.


Og Luther fortsetter:

Kilde: Kirkkopostilla. Kolmas osa. Suom. A.E. Koskenniemi. Helsinki 1944 (SLEY), Yhdeksästoista kolminaisuudenpäivän jälkeinen sunnuntai.

Denne røst får ikke opphøre å lyde blant de kristne før dommedag: ”Dine synder er
deg forlatt, vær glad og ved godt mot!
Dette ord skal alltid lyde av den kristnes
munn
, og han skal alltid forkynne dette ord åpent, ord som vitner om syndenes
forlatelse.

Slik skal det alltid være for den som er kristen, og han/hun har også mottatt
fullmakt (av Jesus selv) til å tilgi synder
.


 Luther-sitat 6:

Kilde: Tunnustuskirjojen suomennokset, Rakkaus ja laintäyttämys.

Kristus er gitt oss for at vi ved hans fortjeneste skulle få mulighet til å motta som gave:

  • syndenes forlatelse og
  • den Hellige Ånd.

Denne Guds Hellige Ånd vil skape i oss

  • et nytt, evig liv og
  • en evig rettfrdighet som gir oss tilgivelsen som gave for Kristi skyld.

De som tier om denne (frelsende) tro i sin forkynnelse, den tro som det her
er snakk om, de forkaster egentlig (kjernen og hovedinneholdet av) evangeliet.


 Luther-sitat 7:

Kilde: Kirkkopostilla. Kolmas osa. Suom. A.E. Koskenniemi. Helsinki 1944 (SLEY), Yhdeksästoista kolminaisuudenpäivän jälkeinen sunnuntai.

Hvor redd og stakkarsaktig ville ikke en fattig, bedrøvet samvittighet være, hvis det ikke i hele verden skulle ha fantes et eneste menneske som kunne forkynne syndenes forlatelse (til den som i hjertets anger skulle søke trøst i skriftemålet og i ordet om syndenes forlatelse), og hvis det bare skulle ha fantes lover og gjerninger!

Men nå har det gyldne år begynt, når Gud fyller enhvers munn, slik at den ene (kristne)
kan si til den andre (som lengter etter å høre evangeliets trøst og oppmuntring):

  • ”Dine synder er tilgitt, hvem du enn er!” (eller hvilke og hvor mange synder du enn har levd i).

La oss frimodig stole på dette! Og la dette være vår trøst i vår kanp mot synden!”


Luther-sitat 8:

Kilde: Huonepostilla. Martti Lutherin kotisaarnoja. Suom. Niilo E. Wainio. 6. painos Turku 1945. (SLEY). Valtaosaltaan Veit Dietrichin laitos v. 1544, mukana joitakin muita saarnoja. Hauspostille. 1544 (nach Veit Dietrich). WA 52,1-732.

Siden vår Herre Kristus har bundet syndenes forlatelse til Ordet, slik jeg (Luther) ofte har nevnt, at Han har lagt dette Ord i munnen til menighetens tjenere, eller i nødsfall også i munnen til alle kristne. Man får ta til seg Ordet om syndenes forlatelse ved troen, for det er alene ved troen man kan motta syndenes forlatelse. ..

Hjertet er det rette skrin hvor denne skatt skal oppbevares. Det er både sikkert og visst at det er alene er ved troen vi kan bli rettferdiggjort, siden syndenes forlatelse er bundet bare til Ordet, og siden det er alene troen som kan ta imot denne gave.

Ta derfor nøye vare på denne lærdom! Og vær klar over hva syndenes forlatelse egentlig er, hvordan man kan være sikker på at man virkelig har fått del i syndenes forlatelse, hvor man skal søke og finne dette.  Du behøver altså ikke å dra bort noe sted for å finne det, men du får holde deg til den kristne menighet, der du finner Ordet og sakramentene. Der vil du helt sikkert også finne syndenes forlatelse…, og ikke (direkte) fra himmelen…


Luther-sitat 9:

Kilde: Tohtori Martti Lutherin Iso Katekismus. Der Grosse Katechismus 1529 WA 30,1,125-238. Tunnustuskirjat s. 327-423.

Videre tror vi også, at vi har syndenes forlatelse i kristenheten. Det gis oss a) i sakramentene og b) i syndsavløsningen. Dessuten formidles syndenes forlatelse c) i all den trøst som gis oss i hele evangeliet .


Luther-sitat 10:

Kilde: Kirkkopostilla. Kolmas osa. Suom. A.E. Koskenniemi. Helsinki 1944 (SLEY).

Kjernen av vårt evangelium er en stor og dyptgående trosartikkel: ”Syndenes forlatelse! ”. Forstår vi innholdet i dette rett, er det dette som gjør oss til sanne kristne og som gir oss del i det evige livet. Det er derfor nødvendig at vi dess flittigere og kontinuerlig skulle behandle denne trosartikkel (læren om syndenes forlatelse) i kristenheten, slik at man klart, tydelig og allsidig skulle lære å kjenne innholdet i det.

Dette er nemlig den aller dypeste og vanskeligste sak for oss, en sak som vi har nok å lære av så lenge som vi lever. Ingen behøver å søke etter noe nytt, noe dypere eller noe bedre (enn kjernen av evangeliet, som består i syndenes forlatelse).


Luther-sitat 11:

Kilde: Kirkkopostilla. Kolmas osa. Suom. A.E. Koskenniemi. Helsinki 1944 (SLEY).

Syndenes forlatelse – det består av bare to ord, men disse to ord inneholder hele Kristi rike! Dette betyr at det nødvendigvis også må finnes synder (noe ingen av oss kan fornekte), og siden de finnes, så må man først lære å kjenne sine synder (før man kan få lengsel etter Guds nåde og Hans tilgivelse).

Etter at man har lært å kjenne sine synder (ved at Guds lov får virke en sann synserkjennelse og Ordet og Ånden gjør at man får anger over sine egne synder), så kan man få del i syndenes forlatelse og (Guds) nåde – for før man har fått del i tilgivelsen, er alt bare synd.

Det er viktig at jeg både kjenner og vet, at alt som bor i meg (fra kjødets side) er bare synd. For om denne sak ikke er klar for meg, så vil jeg heller ikke kunne forbli i syndenes forlatelse. Det er (dessverre) ikke mangel på synd, men derimot på at man erkjenner (og bekjenner) sin synd. Først når det er tilfelle, kan man få del i syndenes forlatelse…

Det er en helt grunnleggende forskjell på det når Gud tilgir synder, og når det ene menneske tilgir det andre. Et menneske kan nok tilgi et annet menneske, men dagen etter så minnes han det ennå, eller så kan han til og med refse den samme personen han tilgav for noe (og i tillegg kan han trekke frem samme sak han dagen før tilgav, på tross av at han lovet å glemme dette, og slettes ikke snakke mer om det til noen)…

Guds tilgivelse av synder går mye dypere. For når Gud tilgir, så betyr det at Han ikke lenger vil dømme (den som Han har tilgitt alle hans synder) til fortapelse. Etter at Gud har tilgitt, er Han ikke mer vred og Han minnes ikke mer de syndene Han har tilgitt (Se hva Bibelen sier om Guds 100% tilgivelse og generelt om Tilgivelse av synder), slik Han sier i Jes 43:25: ”Jeg, ja Jeg er Han som sletter ut dine overtredelser for Min Egen skyld. Dine synder skal Jeg ikke minnes mer”…


Luther-sitat 12:

Kilde: Galatalaiskirjeen selitys. Suom. A.E. Koskenniemi. Turku 1932 (SLEY). – In epistolam S.Pauli ad Galatas commentarius ex praelectione D. Martini Lutheri collectus. [1531] 1535. WA 40,1,15-688; 40,2,1-84.

Jeg (Luther) fordrer ikke for mye av dere, når jeg sier at dere bør vandre i Ånden, slik at dere ikke adlyder kjødet og at dere ikke skal leve etter kjødets lyster. Men dere skal avkle kjødet eller døde det, og holde det i tømme…

Dersom vi vurderer oss etter kjødet, så er vi (i sannhet bare) syndere, men om vi (som er kristne og Guds barn) vurderer oss etter Ånden (som bor i oss og leder oss), så er vi rettferdige. Men heldigvis er vår rettferdighet (Se 1 Kor 1:30), mye større enn synden, fordi Kristi, som har forsonet vår synd, Hans hellighet og rettferdighet er så mye større en hele verdens synder. Og derfor er også syndenes forlatelse, som vi eier i Jesus Kristus, så mektig, så rikelig og så grenseløs, at den oppsluker alle synder, dersom vi bare hele tiden tror og setter vårt håp til Han.


Luther-sitat 13:

Kilde: Sana ja armo. Hartauskirja vuoden joka päivälle. Suom. Eero Metsola. Helsinki 1946 (Pellervoseura). – Nun freut euch lieben Christen Gmein.

Se, da førte de til Ham en lam mann som lå på en seng. Da Jesus så deres tro, sa Han til den lamme: ”Barn, vær frimodig! Dine synder er deg tilgitt”, Mat 9:2.

Her får vi høre at i dette åndelige rike, skal alt bestå bare i syndenes forlatelse. Av den grunn bør vi flittig prøve å lære oss hva syndenes forlatelse egentlig er. Det er fort gjort å uttale ordene ”syndenes forlatelse”. Ja, om det skulle være så enkelt at det bare skulle være å kunne si det med ord, men siden det nå er snakk om det virkelige innholdet i disse ord, så vet man ikke noe (hva det virkelig vil si, og hvor stort det egentlig er å ha del i en 100 % syndenes forlatelse).

Dette er jo heller ikke en liten bagatell, det som jeg må forstå og tro i mitt hjerte, nemlig det at alle mine synder er meg tilgitt, og at jeg ved denne tro (som tar imot ordet om syndenes forlatelse og barnerett hos Gud for Jesu fortjenestes skyld) er rettferdiggjort for Gud.

Dette er en vidunderlig rettferdighet, for den er helt forskjellig fra den rettferdighet som er de skriftlærde og de klokes rettferdighet. De påstår nemlig at rettferdigheten må finnes i menneskets eget hjerte, likesom en gave (= som en kvalitet i sjelen) må den være inngytt i hjertet.

Men dette evangelium lærer oss, at den kristne rettferdighet ikke er noen del av menneskes hjerte og sjel, men derimot at vi blir rettferdiggjort og blir frigjort fra våre synder når vi (i troen) mottar syndenes forlatelse.


Luther-sitat 14:

Kilde: Väsyneille matkamiehille. Lutherin kirjoituksista ja Tunnustuskirjoista kokoiltuja, uskoon tarpeellisia ydinlauseita, kokoillut Joonas Peippo. Turku 1963 (omakustanne).

Den Hellige Ånd virker i oss, slik at synden ikke mer kan skade oss, selv om synden fortsatt finnes (rikelig, både i oss og i alt som omgir oss). For vi lever jo midt i kristenheten, hvor syndenes forlatelse for omgir oss (på alle kanter):

  1. Gud tilgir oss (alle) våre synder.
  2. Vi tilgir hverandre innbyrdes.
  3. Vi tåler hverandre og strever etter å opphøye hverandre.

Men utenfor kristenheten, der hvor evangeliet ikke finnes, der finnes heller ikke syndenes forlatelse, slik det ikke finnes noen (kristelig) hellighet heller.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *