I 2Kor 12:20 lister Paulus opp åtte synder som hører den ugudelige verden til, og som absolutt ikke skal tillates forekomme internt i menighetene blant kristne. Men på tross det, var alle disse syndene virksomme i menigheten i Korint. Ennå i år 98 e.Kr. da menighetslederen Klemens – en medarbeider til apostlene – skrev et sterkt bekymringsbrev til menigheten i Korint, var disse syndene fortsatt noe som menighetens folk delvis levde i. Dette skjedde på tross av at Paulus flere tiår tidligere tok et alvorlig oppgjør med kristne som levde i disse skammelige syndene. Først formante Paulus dem skriftlig i sitt brev, og senere gjorde han det muntlig da han besøkte menighetene i Korint. Disse syndene var: 1. stridigheter, 2. misunnelse, 3. vrede, 4. selvhevdelse og listige intriger, 5. baktalelse, 6. sladder, 7. oppblåsthet/hovmod/opprør og 8. uorden.
Det at Gud har bevart Paulus’ formaninger i Bibelen, betyr samtidig at han har spart dette budskapet og denne alvorlige formaning til kristne gjennom alle tider. Og også til oss som lever i 2026 og som tilhører en kristen menighet og den kristne kirke. Mitt inntrykk er dessverre at stort sett alle disse skammelige syndere dukker opp på nytt og på nytt, og skaper store utfordringer også innen våre egne kretser. Da jeg sommeren 2023 leste 2Kor 12:20-21, klarte jeg ikke å se hvorfor nettopp disse to versene i så stor grad skulle tale så sterkt til meg, og hvorfor jeg så grundig ble å studere hvorfor Paulus skrev slik han gjorde, og hva Skriften som helhet taler om hver enkelt av alle disse åtte syndene. Men nå, etter snart tre år, innser jeg at Gud virkelig har mye å tale også til meg og til oss i vår gren av vår vekkelse.
La oss ikke slå inn på Kains vei
For at vi bedre skal skjønne hvor farlig tre av disse syndene er – misunnelse, selvhevdelse og vrede – vil jeg innledningsvis påminne om historien om Kain som fikk sitt hjerte fylt av denne ondskapen. Siden Gud så til hans bror Abel og hans offer med velbehag, ble han først sterkt misunnelig på sin bror. Hans hjerte ble fylt av bitter vrede. Deretter la han opp en listig og ondsinnet plan om hvordan han en gang for alle skulle hevne seg på sin bror og kvitte seg med han. Men Gud advarer han og sa:
- «Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den«, 1Mos 4:7.
Men så snart anledningen ble gitt Kain, slo han sin bror i hjel. Allerede her i fortellingen om Kain og Abel merker vi at alle de syndene som Paulus og apostelen Judas advarer så sterkt mot, er kjødets og vantroens synder, noe også vi som kristne advares mot å ha noe å gjøre med. Begynner vi å leke med disse syndene og gir dem rom i vårt hjerte, vil de snart bli herrer over våre liv, noe som absolutt ikke vil bringe noen velsignelse med seg. Da vil det kunne gå slik Jesus advarer for:
- «Når den urene ånden har forlatt et menneske, flakker den om i tørre trakter og leter etter et hvilested, men finner det ikke. Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og bor der. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til huset mitt som jeg gikk ut av. Når den så kommer dit, finner den det ledig, feid og pyntet. Og for det mennesket blir det siste verre enn det første. Slik skal det også gå med denne onde slekt», Matt 12:43-45.
La oss ikke leve i vantroens synder eller følge de ugudeliges eksempel
Flere av de som hadde omvendt seg i Korint, hadde ifølge Paulus i sin vantro levd i disse syndene. Men på tross av at de hadde blitt kristne og fått del i det nye livet i Kristi etterfølgelse, opphørte de ikke med syndene de tidligere hadde levd i. Omvendelsens frukter ble ikke synlige, det ble dermed ikke stor forskjell i deres livsførsel fra tiden de levde som hedninger til tiden etter at de kom til troen og ble Guds barn.
Dette fylte Paulus’ hjerte med stor sorg. For å få en slutt på dette ukristelige livet, skrev han til menigheten, og tok et kraftig oppgjør med alle disse vantroens synder. Å leve i slike vantroens synder som en kristen og som en Jesu Kristi etterfølger, sømmet seg absolutt ikke. Slike skammelige synder hørte nemlig fortiden til, siden disse syndene var kjødets gjerninger, noe de som kristne skulle legge bak seg. Som troende skulle de heller døde kjødets lyster og begjær med Ånden, og leve et liv som sømmet seg for de hellige.
Det samme gjelder selvsagt også for oss. Synder som stridigheter, misunnelse, vrede, selvhevdelse og intriger, baktalelse, sladder, oppblåsthet, hovmod og opprør, eller uorden, er like mye synd for oss i dag, og forårsaker like stor skade og splittelser som på apostlenes tid. Denne problematikken våget Paulus å ta et kraftig oppgjør med både skriftlig og muntlig. Og for at vi og våre menigheter skal kunne bli bevart fra alt som disse syndene vil forårsake av skade, er det viktig at også vi tar dette på største alvor, og skulle våge å løfte opp slike saker åpent om og når de dukker opp. Men disse syndene kan vi bli bevart fra, kun om vi blir funnet ikledd Kristus og iført hans veldes kraft, og når vi med Ånden døder synden i alle dens former, og våre liv forblir skjult med Kristus i Gud (Kol 3).
Synden «eritheia», gr. – Å skaffe seg noe ved ondsinnet listighet og gjennom intriger
Den fjerde synden som Paulus nevner, og som var en synd som hersket blant de kristne i Korint, var en synd med det greske ordet «eritheia«. Dette ordet kan bety: «egoisme«, «å skaffe seg noe ved listighet«, «stridigheter«, «uenigheter/tvister« og «ærgjerrighet«. I ulike bibeloversettelser er dette ordet oversatt med : «stridigheter» (No 1930, «selvhevdelse» (BGO, No 2011, No 88/07 f m.fl., «listige knep« (Fi 1938 og 1992), «kiv» (Karl 12, Waisenhus m.fl.), «intriger« (NUB, BSV, B2000 og ELB). Andre steder i Bibelen er synden «eritheia» oversatt med «ærgjerrighet» og «trettesyke».
Ordet ble iflg. gresk-norsk bibelleksikon brukt om æresyke mennesker som strevde etter ære, makt og rikdom ved å benytte listige – og ofte skitne – knep, uten egentlig å ha et tjenersinn. Slike personer ville verken tjene Kristus eller følge hans eksempel, han som virkelig var «Tjeneren» og som hadde tjenersinn. De som Paulus her refser helt åpent – siden de levde i synden «eritheia» og som ikke ville ta et definitivt oppgjør med denne synd – ville ikke tjene menigheten eller Guds rike, uten selv å få fordeler av det. Ordet uttrykker også noe simpelt eller simpel oppførsel. Samme forståelse av ordet ble også brukt i NT. Til denne synd var det alltid knyttet egoisme, altså selv å få goder av det de gjorde. Slike mennesker hadde alltid seg selv i sentrum for sine handlinger, og de forventet at de skulle opphøyes, og at deres egen ære skulle fremmes.
Der hvor denne synd var virksom blant de kristne, oppstod det alltid store vanskeligheter i menighetene. Og dette ville Paulus at menighetene i Korint skulle være oppmerksomme på. Det at Gud har bevart disse apostoliske advarsler og formaninger i Bibelen, betyr at han vil advare også oss og våre menigheter, slik at denne synd ikke skal gis rom og få forårsake stor skade i Guds rike. Vi bør være oppmerksomme på at både vi predikanter og alle menighetslederne fra kjødets side ikke er hellige, selv ikke når vi er i tjeneste og arbeider i Guds rike i ulike tillitsverv. For også vi kan iblant ha tendenser til å ville søke «de fremste setene» og «hedersplassene» (Matt 20:46; 23:6; Luk 11:43), og noen ganger kan vi kanskje trette innbyrdes – dog uten ord – om hvem av oss som skulle gjelde å være størst (Luk 22: 24). Eller kanskje så ønsker vi å styre for mye, og å legge oss borti saker som vi egentlig ikke har ansvaret for og som helt klart er «andres bord» og deres ansvarsområde.
Både Johannes og Paulus tar oppgjør med maktpersoner i menigheten
På samme måte som apostelen Johannes tok et direkte oppgjør med den maktsyke menighetslederen Diotrefes, gjorde også Paulus det bl.a. i brevet til korinterne. Til alle tider har det fantes usunne maktmennesker som har funnet sin plass i ulike menigheter, noe som også var tilfelle på apostlenes tid. Svært ofte er de kunnskapsrike kristne mennesker med stor kapasitet som menigheten velger å stole på. Og derfor ønsker de ikke å mistenke noen for å ha onde hensikter eller skjulte agendaer. Disse personene som Johannes og Paulus tok et kraftig oppgjør med – altså maktmennesker i menigheten – er ofte vennlig og dyktige folk som menigheten lett får stor tillit til, og som derfor inne kort tid kan få nøkkelposisjoner i menigheten. Dette var helt tydelig tilfelle med Diotrefes som vi kan gjøre oss kjente med i 3. Joh. brev.
Også vi skulle ha trengt klarsynte og modige menighetsledere
Bra skulle det være om det også i vår tid og i våre sammenhenger skulle ha fantes modige menighetsledere slik som Johannes og Paulus som skulle være sunne i troen og være åndelig klarsynte, så de i tide skulle kunne oppdage usunne trekk blant de som søker nøkkelposisjoner i menighetene, og som skulle våge – på Skriftens grunn – å ta et direkte og konkret oppgjør med slikt uvesen. Slik jeg tenker, ville det muligens kunne ha hindret noen unødvendige partidannelser og splittelser også innen vår vekkelse.
Ordet «intrige» som mange bibeloversettelser har oversatt ordet med, betyr: Renkespill, altså listige og lure påfunn og simple knep for å komme noen til livs, for å fremme egen fordel.
Slik vi kan se av det som kommer fram ovenfor, har synden «eritheia» – altså intriger/selviskhet/selvhevdelse/egoisme som Paulus advarer for i 2Kor 12:20, mange ulike betydninger eller synonymer, og er ikke mulig å oversette fullt dekkende med ett enkelt norsk ord. For å få et best mulig bilde at hva dette greske ordet betyr, kan det være nyttig å lese ulike bibeloversettelser, gjerne på ulike språk, parallelt. Dessuten vil det være nyttig å se hvilke andre synder denne synden opptrer sammen med, og hvilke skade den forårsaker. Apostelen Jakob beskriver dette på en god og dekkende måte:
- «Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse («eritheia» ) i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk«. For der det er misunnelse og selvhevdelse/intriger («eritheia» ) , der er det uorden og alt som ondt er«, Jak 3:14-16.
Det som gjør denne synd så alvorlig, er at drivkraften bak den er egoisme og selviskhet. Den skyr ingen midler for å oppnå sine mål. Denne synd en en synd som hører vantroen og det ugudelige vesen til. Opphører man ikke med å leve i denne synd etter sin omvendelse, eller forekommer denne synd inne i den kristne menighet, vil det bli svært ødeleggende for samholdet i fellesskapet. Denne synd knuser og skader overalt hvor den får virke, slik syndens egenskap generelt er.
I 2Kor 12 forteller Paulus om ikke-kristne som hadde levd i denne synd. Men selv om de omvendte seg og kom til tro, opphørte de ikke med å leve i denne synd eller i de sju andre syndene Paulus lister opp. Dette forårsaket stor sorg for Paulus, så derfor tok han også et kraftig oppgjør med denne og de syv andre syndene som mange i menigheten utøvde, på tross av at de var kristne.
Han skriver:
- «For jeg frykter for at jeg kanskje ikke skal finne dere slik jeg ønsker, når jeg kommer – og at dere skal finne meg slik dere ikke ønsker, at det skal være strid, misunnelse, vrede, selvhevdelse/intriger («eritheia»), baktalelse, sladder, oppblåsthet, uorden. Jeg frykter for at min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere, og at jeg skal måtte sørge over mange av dem som tidligere har syndet og ikke har omvendt seg fra den urenhet, utukt og skamløshet de har drevet på med», 2Kor 12:20-21.
Den onde Jesabel og hennes onde og listige intriger for å nå sine mål
Ovenfor nevnte jeg at selvhevdelse/intriger («eritheia») er en synd som hører den ugudelige verden til, og som ikke skal få forekomme i Guds rike. Gjør den det, er det enhver kristenleders ansvar å ta et tydelig oppgjør med den og med andre tilsvarende synder, og å formane de kristne alvorlig til å opphøre med å leve i en slik synd.
Ved å lese 1 Kong 21 får vi et meget godt bilde av hvordan denne synd framtrer. Akab, den 7. kongen i det nordisraelske rike giftet seg med Jesabel, som var en kongedatter fra Sidon. Hun var en ond og forførerisk kvinne som innførte ba’alsdyrking i Samaria.
En nær nabo av dem, Nakor, eide en vingård. Denne ville Akab kjøpe for å bruke den til grønnsakshage. Han kontaktet Nakor i håp om å få kjøpe vingården, men fikk ikke kjøpe den. Nakor ville ikke selge bort sin farsarv. På grunn av at Akab ikke fikk kjøpe åkeren, ble han meget mismodig og harm, og ville ikke spise.
Da Jesabel fikk høre dette, la hun opp en ond plan for å skaffe seg vingården med list, mot eierens vilje. Hun 1) skrev et brev i kongens navn og satte segl på det med kongens signetring. Brevet sendte hun 2) til de eldste og de fornemste som bodde hvor Nakor bodde. Hun ba dem lyse ut en faste, og ba om at Nakor skulle få sitte øverst blant folket., og skrev: 3) «La så to fordervede menn sitte midt imot ham, så de kan vitne mot ham og si: Du har forbannet Gud og kongen! Før ham så ut og 4) stein ham i hjel«. Den onskapsfulle dronning Jesabel, kong Akabs hustru, lyktes fullstendig med sin listige og fordekte intrige.
Jesabels onde framferd beskriver meget godt hva det greske bibelske ordet «eritheia» betyr. Hennes ondskap fikk henne til å benytte et listige påfunn eller knep for å komme Nakor til livs ved å få drept han ved steining. Vingården skulle hun skaffe til sin mann, kong Akab, uansett hvor mye det ville koste, ja selv om det skulle koste hans liv. Derfor planla hun å drepe Nakor for å få vingården til seg og til hennes mann, kong Akab. Med tilgang til kongens skrivesaker, forfattet hun et ondsinnet brev, og forseglet det men kong Akabs egen signetring. Slik misbrukte hun kongens høye autoritet ved å forfalske hans identitet. Og med denne myndigheten påla hun kongens tjenere å realisere hennes ondsinnede plan for å få Nakor drept, slik at de kunne få vingården i sitt eie. Og slik fikk hun i gjennom sin onde plan ved list og renkespill, og Nakor ble brutalt drept.
Alta 08.1.2026
Henry Baardsen