av I 2Kor 12:20 lister Paulus opp åtte synder som absolutt ikke burde forekomme i Guds rike, men som tross det var virksomme i menigheten i Korint. Flere av de som hadde omvendt seg, hadde i sin vantro levd i disse syndene men som ikke opphørte med dem, på tross av at de ble kristne. Dette fylte Paulus’ hjerte med sorg. For å få en slutt på dette, skrev han til menigheten, og tok et oppgjør med alle disse syndene. Å leve i slikt som en kristen og som en Jesu Kristi etterfølger, sømmet seg ikke. Slike skammelige synder hørte nemlig vantroen til, siden de var kjødets gjerninger. Som troende skulle de heller døde kjødets lyster og begjær med Ånden, og leve et liv som sømmet seg for de hellige.
Synden “eritheia”, gr. – Å skaffe seg noe ved ondsinnet listighet og gjennom intriger
Den fjerde synden som Paulus nevner som en synd som hersket blant de kristne i Korint, var en synd med det greske ordet “eritheia“. Dette ordet kan bety: “egoisme“, “å skaffe seg noe ved listighet“, “stridigheter“, “uenigheter/tvister” og “ærgjerrighet“. I ulike bibeloversettelser er det oversatt med : “stridigheter” (No 1930, “selvhevdelse” (BGO, No 2011, No 88/07 f m.fl., “listige knep” (Fi 1938 og 1992), “kiv” (Karl 12), “intriger” (NUB, BSV, B2000 og ELB). Andre steder i bibelen er det oversatt med “ærgjerrighet” og “trettesyke”.
Ordet ble iflg. gresk-norsk bibelleksikon brukt om æresyke mennesker som strevde etter ære, makt og rikdom ved å benytte listige knep, uten egentlig å ha et tjenersinn. Ordet uttrykker også noe simpelt eller simpel oppførsel. Samme forståelse av ordet ble også brukt i NT. Til denne synd var det alltid knyttet egoisme.
Der hvor denne synd var virksom, oppstod det alltid store vanskeligheter i menigheten.
Ordet “intrige” som mange bibeloversettelser har oversatt ordet med, betyr: Renkespill, altså listige og lure påfunn og simple knep for å komme noen til livs, for å fremme egen fordel. Som eksempel kan kanskje nevnes kong Davids påfunn for å sørge for at han fikk Urias hustru Batseba til hustru.
Slik vi kan se av det som kommer fram ovenfor, har synden “eritheia” – altså intriger/selviskhet/selvhevdelse/egoisme som Paulus advarer for i 2Kor 12:20, mange ulike betydninger eller synonymer, og er ikke mulig å oversette fullt dekkende med ett enkelt norsk ord. For å få et best mulig bilde at hva dette greske ordet betyr, kan det være nyttig å lese ulike bibeloversettelser, gjerne på ulike språk, parallelt. Dessuten vil det være nyttig å se hvilke andre synder denne synden opptrer sammen med, og hvilke skade den forårsaker. Apostelen Jakob beskriver dette på en god og dekkende måte:
- “Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse (“eritheia” ) i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk“. For der det er misunnelse og selvhevdelse/intriger (“eritheia” ) , der er det uorden og alt som ondt er“, Jak 3:14-16.
Det som gjør denne synd så alvorlig, er at drivkraften bak den er egoisme og selviskhet. Den skyr ingen midler for å oppnå sine mål. Denne synd en en synd som hører vantroen og det ugudelige vesen til. Opphører man ikke med å leve i denne synd etter sin omvendelse, eller forekommer denne synd inn i den kristne menighet, vil det bli svært ødeleggende for samholdet i fellesskapet. Denne synd knuser og skader overalt hvor den får virke, slik syndens egenskap generelt er. I 2Kor 12 forteller Paulus om ikke-kristne som hadde levd i denne synd. Men selv om de omvendte seg, opphørte de ikke med å leve i denne synd eller i de sju andre syndene han lister opp. Dette forårsaket stor sorg for Paulus, så derfor tok han også et kraftig oppgjør med denne og syv andre syndene som mange i menigheten utøvde, på tross av at de var kristne. Han skriver:
- “For jeg frykter for at jeg kanskje ikke skal finne dere slik jeg ønsker, når jeg kommer – og at dere skal finne meg slik dere ikke ønsker, at det skal være strid, misunnelse, vrede, selvhevdelse/intriger (“eritheia”), baktalelse, sladder, oppblåsthet, uorden. Jeg frykter for at min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere, og at jeg skal måtte sørge over mange av dem som tidligere har syndet og ikke har omvendt seg fra den urenhet, utukt og skamløshet de har drevet på med”, 2Kor 12:20-21.
Den onde Jesabel og hennes onde og listige intriger for å nå sine mål
Ovenfor nevnte jeg at selvhevdelse/intriger (“eritheia”) er en synd som hører den ugudelige verden til, og som ikke skal få forekomme i Guds rike. Gjør den det, er det enhver kristenleders ansvar å ta et tydelig oppgjør med den og andre tilsvarende synder, og å formane de kristne til å opphøre med å leve i en slik synd.
Ved å lese 1 Kong 21 får vi et meget godt bilde av hvordan denne synd framtrer. Akab, den 7. kongen i det nordisraelske rike giftet seg med Jesabel, som var en kongedatter fra Sidon. Hun var en ond og forførerisk kvinne som innførte ba’alsdyrking i Samaria.
En nær nabo av dem, Nakor, eide en vingård. Denne ville Akab kjøpe for å bruke den til grønnsakshage. Han kontaktet Nakor i håp om å få kjøpe vingården, men fikk ikke kjøpe den. Nakor ville ikke selge bort sin farsarv. På grunn av at Akab ikke fikk kjøpe åkeren, ble han meget mismodig og harm, og ville ikke spise.
Da Jesabel fikk høre dette, la hun opp en ond plan for å skaffe seg vingården med list, mot eierens vilje. Hun 1) skrev et brev i kongens navn og satte segl på det med kongens signetring. Brevet sendte 2) hun til de eldste og de fornemste som bodde hvor Nakor bodde. Hun ba dem lyse ut en faste, og ba om at Nakor skulle få sitte øverst blant folket., og skrev: 3) “La så to fordervede menn sitte midt imot ham, så de kan vitne mot ham og si: Du har forbannet Gud og kongen! Før ham så ut og stein ham i hjel”. Deretter ble Nokor steinet i hjel.
Jesabels onde framferd beskriver godt hva det greske bibelske ordet “eritheia” betyr. Hennes ondskap fikk henne til å benytte et listige påfunn eller knep for å komme Nakor til livs ved å få drept hen ved steining. Vingården skulle hun skaffe til sin mann, kong Akab, uansett hvor mye det skulle koste. Derfor planla hun å drepe Nakor for å få vingården til seg. Med tilgang til kongens skrivesaker, forfattet hun et ondsinnet brev, og forseglet det men Akabs egen signetring. Slik misbrukte hun kongens autoritet ved å forfalske hans identitet. Og med denne myndigheten påla hun kongens tjenere å realisere hennes ondsinnede plan for å få Nakor drept, slik at de kunne få vingården. Og slik fikk hun i gjennom sin onde plan ved list og renkespill, og Nakor ble brutalt drept.
Synden selvhevdelse/listige knep/intriger skyr ingen midler for å nå sine mål. Får den innpass og får virke fritt i en menighet, slik tilfellet var i menigheten i Korint, forårsaker den alltid stor skade, noe vi ser av de mange splittelsene i Korint. Av den grunn gjorde Paulus det han kunne for å sette en stopper for den.
40 år etter at Paulus skrev til Korintermenigheten for å formane den på grunn av disse syndene, hadde det stadig gått til vondt til verre, slik Klemens brev til den stridende menighet i Korint forteller. Menigheten ble ytterlig splittet, og det er ikke noe vakkert bilde Klemens gir av de interne forholdene i menigheten.
Som enkeltkristne, som menighet og som vekkelse kan også vi stille spørsmålet: Finnes det også blant oss samme interne problemer som det var i menigheten i Korint? Og kan årsaken til at vår vekkelse stadig splittes i nye og nye grupperinger, være at interne intriger, maktsyke, selvhevdelse, misunnelse, stridigheter, baktalelse, sladder, oppblåsthet og åndelig stolthet og til sist uorden – synder som i stor grad var virksomme i menigheten i Korint – forekommer og er virksomme i alt for stor grad også innen vår vekkelse? Faktisk frykter jeg for det! Hvordan skulle vi vel ellers kunne forklare alle gruppedannelsene som det stadig blir flere av. Siden slikt ikke er Åndens frukter, hva er de da annet enn kjødelig. Apostelen Jakob benytter faktisk så sterrke ord nor han beskriver slikt:
“Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk”, Jak 3:14-16.
