Uenighet i synet på arvesynden og dåpen førte til varig splittelse i læstadianismen i Norge

Da jeg for en uke siden skrev innledningen til “Litt om læstadianismen i Norge fram til 1930”, lovet jeg at jeg skulle forsøke å skrive litt om de ulike lærespørsmålene som livlig ble debattert i vekkelsen i Norge på den tiden, og som også førte til mange konflikter og varige splittelser. Stort sett var det de samme sakene som vekkelsens folk på den tiden var opptatt av og som de drøftet i Norge, som de også gjorde på svensk og finsk side. Men det var særlig i ett lærespørsmål diskusjonene gikk livlig i Norge, og som avvek fra hva som var tilfelle ellers i læstadianismen. Og det var – slik jeg ser på det – spørsmålet om arvesynden. Og som en konsekvens av det, var spørsmålet om dåpen var et absolutt vilkår for å bli frelst – også for kristnes barn som døde før foreldrene rakk å døpe dem – slik mange på gammellæstadianernes side hadde inntrykk av var Erik Johnsens syn.  Og når et barn døde før de rakk å døpe det, oppstod frykten: Tro om det gikk fortapt? Men dette trodde stort sett ingen på gammellæstadiansk side, men engstelige kunne nok mange være. Slik jeg oppfatter det, var det i hovedsak disse to spørsmålene  som var kjernen til spenningene som oppstod f.o.m år 1900 mellom gammellæstadianere og Lyngen-retningen.

Uten tvil mente sikkert også gammellæstadianske kristne som ikke var enige med Erik Johnsen, at dåpen var meget viktig, siden Jesus hadde befalt å døpe. Derfor døpte de også sine barn så snart som de bare hadde anledning til. Og om det ikke var noen prest tilgjengelig, ble barnet hjemmedøpt.

De som har drevet litt med slektsforskning og som har lest litt i kirkebøkene,  har sikkert lagt merke til at barna vanligvis har blitt døpt veldig kort tid etter at de har blitt født. Også dette bekrefter at det var vanlig å døpe barna  så snart som mulig. Slik var det også for gammellæstadianske kristne. De holdt dåpen for å være både nyttig og viktig, og ønsket derfor ikke å utsette den unødvendig lenge.


“De døpte hedningene” i  vekkelsens begynnelse trengte primært omvendelsens preken
På og før Læstadius tid, hadde størstedelen av menneskene i læstadianismens virkeområde brutt dåpens pakt, og dermed falt ut av nåden. Derfor var dåpen ikke til noen nytte for “de døpte hedningene” – slik Læstadius så ofte uttrykker det – siden de levde sine liv uten Gud, enten i åpenbare synder eller i sin egen fromhet og i egenrettferdighet. Dette var – slik jeg tror det – grunnen til at man i vekkelsens begynnelse hadde hovedfokuset på å forkynne lov og evangelium, omvendelse og syndenes forlatelse, og ikke hadde så stor fokus på dåpen og dens betydning.


Ikke et helt entydig dåpssyn i vekkelsens begynnelse heller – heller ikke for Læstadius
Synet på dåpen og dens nytte, virket å være stilt noe mer åpent i vekkelsens begynnelse enn det var i Erik Johnsens tid, siden det heller ikke for dem var et helt enkelt spørsmål. Det som Gud virker når noen døpes på Jesu befaling i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn, kjenner vi ikke helt til, og har heller ikke full oversikt over. Det spørsmålet må vi derfor i ydmykhet overlater til Gud, og ikke være så alt for allvitende! Men vår oppgave er å døpe, slik Jesus befaler. For den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt (Mark 16:16), slik Jesus lærer. Derfor er troen et vilkår både for å ta imot dåpen og for å bli frelst. Og troen og dåpen hører helt uadskillelig sammen. Slik er det ifølge Skriften, og dette syn hadde også Luther.

Selv hos Læstadius kan man underlig nok finne to ulike syn og to forklaringer på dåpen og dens nytte.


Antin Pieti’s dåpssyn
Når det gjelder predikantene Antin Pieti og Matti Naimakka, skriver Miettinen at de i Norge talte mye om barnedåpen, og han legger til: “De var av den sikre overbevisning at barna blir gjenfødt i dåpen”. Jeg gjør oppmerksom på at disse opplysningene var noe Erik Johnsen ga til Martti E. Miettinen i 1931-1932. De to reiste jo mye sammen, slik at man skulle tro at det Johnsen fortalte, stemmer med virkeligheten. 

Men læstadianismeforskeren Dagmar Sivertsen skriver helt motsatt av det som Erik Johnsen fortalte til Miettinen. Hun skriver:

“Sitt dåpssyn kom nok Johnsen stort sett til i O. S. Hansens prestetid. Men han opptrådte ikke med det som lærekrav så lenge som Antin Pieti levde. Intet peker mot at Antin Pieti på noen måte hadde avveket fra Johan Raattamaas lære om dåpen som et ikke-gjenfødende bad 48). Johnsen kan da ikke ha blitt så avklaret i sitt syn at han kunne eller turde i sette det (sitt dåpssyn) avgjørende opp mot sine egne, slik som han tidlig må ha gjort det mot gjendøperne”. 


Vi blir ikke frelst av å forstå, men ved å tro. Men om vi fordømmer, skal vi bli fordømt
For de tilhørte øst-/gammellæstadianismen, var dette syn var mer uvanlig. Men på tross av at en del av prestene og predikantene også hadde det synet at det var gjenfødelse i dåpen, ble det ikke splittelse på grunn av at noen forstod det litt forskjellig når det gjaldt dåpsspørsmålet. De lagde ikke så mye vesen eller oppstyr av det, og tenkte ofte mer enn de sa. 

Ingen av oss blir frelst av å forstå! For vi forstår alle stykkevis, slik Paulus uttrykker det (1Kor 13). Selv om vi som kristne ikke alltid tolker og forstår alle Bibelens lærespørsmål helt rett, vil det ikke hindre oss fra å kunne bli frelst. Men dersom vi begynner å fordømme og å forkaste andre kristne brødre og søstre som har forstått noe annerledes enn oss, da skal vi ifølge Jesu ord selv bli fordømt (Luk 6:37). Og dette gjelder selvsagt også i spørsmålet om dåpen.


Arvesyndens konsekvenser
Når det gjaldt spørsmålet om arvesynden, så hadde de nok i  læstadianismens begynnelse rikelig med erfaringer av dens store skadevirkninger, og også alle gjerningssyndene som ble gjort som følge at de alle var underlagt arvesynden.  Dette var kanskje grunnen til at Læstadius hadde så stort fokus nettopp på arvesynden og på forsoningen i Dårhushjonet.


Kildehenvisninger til sitatene i denne artikkel
Jeg gjør oppmerksom på at det som jeg her skriver om arvesynden – og litt om dåpen – i hovedsak bygger på den 190 siders intervjue-samlingen fra 1931-1932 som den anerkjente finske læstadianerforskeren og historieskriveren Martti E. Miettinen har skrevet.  Dette gir nødvendigvis ikke det hele og fulle bilde av alle forholdene, og av hva hver enkelt taler og menighet tenkte og lærte. Men det gir i alle fallen god pekepinn på forholdene som rådet i læstadianismen i Norge i tiden 1870-1932. 

Jeg har også tatt med noe fra Læstadianismen i Norge, av Dagmar Sivertsen og fra en del andre kilder.

Slik jeg vurderer det, var Miettinen – som selv tilhørte den læstadianske retningen “de nyvakte – ikke partisk, og virker heller ikke å ha noe spesielt ønske om å favorisere synet til den ene eller til den andre part. Men for meg var han kanskje vel ukritisk til å la enkelte informanter få vel mye spalteplass og til å la dem få frihet til å omtale  en del av predikantene på motsatt side vel ufordelaktig – til og med når det gjaldt slikt som hadde blitt fortalt i det private skriftemålet – uten engang å stille kontrollspørsmål til om det som ble fortalt, virkelig stemte med virkeligheten. Men jeg tror Miettinen noterte ned alt dette for å vise de store og reelle spenningene og motsetningene som fantes på den tiden, så derfor lot han alle fortelle det som de hadde på hjertet. 


Stridighetene i Norge eskalerte i 1907-1908
Det som etter hvert førte til den varige splittelsen mellom gammellæstadianerne og de som senere ble kaldt Lyngen-retningen, var hovedsakelig læren om arvesynden, og som følge av det, læren om barnedåpen og dens nytte. Erik Johnsen hadde tidligere hatt mange gode venner i  Finnmark og i Hammerfest. Men etter at han sannsynligvis besøkte menigheten der siste gang i 1908, skar det seg totalt under hans møte der. 

Forut for dette,  hadde fire gammellæstadianer-predikanter besøkt Skibotn og Kvænangen, hvor de ifølge Erik Johnsen hadde forkynt vranglære, særlig i forhold til arvesynden og læren om dåpen, og dette så ikke Erik Johnsen med blide øyne på. Derfor refset han dem for vranglære, og prøvde også å overbevise dem ut fra Skriften om hva de lærte feil, uten at det hjalp noe. Jeg skal senere fortelle hva denne påståtte vranglæren gikk ut på – slik Erik Johnsen selv forteller det – og hvem disse fire predikantene var.

Sett med Erik Johnsens øyne og slik han forteller det, fikk han under sitt møte i Hammerfest erfare hvor langt splittelsen hadde kommet fra gammellæstadianernes side. Tidligere hadde han blitt mottatt i Hammerfest nesten som en engel, men nå ville de ikke la han tale – og dessuten hadde han problemer med å få nattelogi hos en tidligere god venn – dersom han ikke var villig til å be om tilgivelse for at han hadde forsøkt å hindre de fire ovennevnte predikantene. Men dette så han ingen grunn til, siden de etter hans syn virkelig hadde forkynt vranglære.  Men etter oppmuntring fra predikant Petter Posti fra Alta fikk han “holde sin siste tale” der, noe han også gjorde. Etter talen beklaget noen av hans tidligere venner at det hadde gått så langt at det hadde blitt splittelse. Men tross det, valgte de å bli på gammellæstadianernes side. Og etter hvert – sannsynligvis i 1909-1910 – stoppet samarbeidet mellom Vest-Finnmark og Lyngen opp, slik det også gjorte mellom Huru-tilhengerne i Vadsø og Lyngen, ifølge Dagmar Sivertsen. 

Slik Erik Johnsen så på det, var det gammellæstadianerne som først begynte å baktalte han, og som sendte brev til menighetene for å advare for det som de definerte som Erik Johnsens vranglære. Og på den måte begynte å bygge en partimenighet, slik Erik Johnsen så på det. Altså merker vi at beskyldingene om vranglære var gjensidig fra begge de to stridende partenes side.

Det er ikke tvil om at en meget sterk polarisering allerede i 1907-1908 hadde kommet veldig langt, selv om Erik Johnsen og Lyngen-læstadianerne hadde en viss form for samarbeid, særlig med August Lundberg helt fram til 1923-1924, før det også der skar seg totalt.

Ifølge Dagmar Sivertsen skjedde det et totalt brudd mellom Lyngen-retningen og gammellæstadianerne i Norge i 1910.


Tross ulike syn i spørsmålet om arvesynden og dåpen, ønsket ikke gammellæstadianerne (senere Alta-retningen) i Norge å skille lag med Erik Johnsen og Lyngen-retningen
Siste gang Erik Johnsen talte i Hammerfest – sannsynligvis i 1908 eller litt senere – ble det foreslått at man i forbindelsen med en planlagt storforsamling i Alta like etter, burde komme sammen for å undersøke uenigheten i dåpsspørsmålet, noe Erik Johnsen også var enig i. Etter det ble han også per brev invitert til storforsamlingen i Alta for å komme for å delta i en læresamtale om dåpsspørsmålet. Men på tross av det, svarte ikke Erik Johnsen på invitasjonen, og han kom heller ikke til den nevnte storforsamlingen for å drøfte den oppståtte uenigheten i dåpssaken. Også senere ble Erik Johnsen skriftlig invitert for å delta på storforsamlingene, men også da unnlot han å svare. Og han komme heller ikke til disse storforsamlingene.

Videre skriver Miettinen: “På det hold (gammellæstadianerne i Norge) mente man at man til tross for ulike meninger i dåpsspørsmålet, likevel ikke burde skille lag med hverandre, men prøve å holde sammen.

Men slik gikk det dessverre ikke! 


Hva kunne årsaken være til at Erik Johansen ikke ønsket drøftinger om dåpen?
Egentlig tror jeg at det kan være flere grunner til det. En sak kan være at det etter hans syn var alt for stort sprik i mellom det som han og de andre predikantene som støttet han lærte,  og det som de fleste av predikantene blant gammellæstadianerne/Øst-retningen/Alta-retningen lærte. Kanskje han vurderte det slik at det derfor ikke var mulig til å få til en forsoning, og at det derfor ikke ville være nyttig å møtes?

En annen grunn kunne være at Erik Johnsen gjennom flere tiår personlig hadde kjent og hatt samarbeid med flere av de gamle predikantene på svensk side, helt fra Johan Raattamaas dager av. Her kan man spesielt nevne Antin Pieti og August Lundberg, men også mange andre. I løpet av noen  år som han var i tjeneste for Svenska kyrkan som predikant for svenske samer på norskekysten , og da kom  han i nærkontakt mad mange læstadianske predikanter og prester som virket blant øst-læstadianerne, og hadde sannsynlig samtalt med dem om mange lærespørsmål. Muligens var også spørsmålet om arvesynden og om dåpen noe av det som de samtalte om. Og dessuten hadde han lyttet til mange andre finske, svenske og norske predikanter når de hadde sine faste større forsamlinger i Lannavaara. Men han var ikke alltid like begeistrer for alt som han hørte, og en gang bestemte han seg for at han ikke ville dra dit flere ganger. Dette er også noe han selv forteller om i Intervjue-samlingen. Så Erik Johnsen var nok klar over at dersom han skulle søke støtte for sitt syn fra predikantene som virket blant øst-læstadianerne, ville det derfor ikke være så mye støtte å få fra det holdet. Av predikanter som ikke delte hans syn, kan nevnes bl.a. Pauli Rantala, Andreas Brune, Karl Huru, Petter Posti m.fl. Derimot hadde de nok et mer sammenfallende syn med gammellæstadianerne i Norge, noe som nok ikke favoriserte Erik Johnsen og hans krets. 

Erik Johnsens dåpsyn, og særlig hans uttalelser om de udøpte barna – og det at han erklærte kristne med et annet dåpssyn enn han selv for vranglærende – var han nok alene om innen læstadianismen. Slik jeg tror det, ville han nok ikke fått støtte for dette synet og for sin framgangsmåte verken fra de førstefødte, fra de nyvakte eller fra noen andre læstadianske retninger. Dette skjønte nok Erik Johnsen. Ifølge Store norske leksikon var det Erik Johnsen selv som tok avstand fra gammellæstadianerne i Finnmark og fra lundbergianernne i Nord-Troms. 

Kanskje det var grunnen til at han heller vendte seg til et samarbeid med den norske kirke. 


Hvilke syn hadde egentlig Erik Johnsen i spørsmålet om arvesynden og dåpen?
Siden jeg ikke har Erik Johnsens prekensamlinger eller andre av hans skrifter – og for øvrig ikke har lest mer om hans syn på arvesynden og på dåpen – vet jeg ikke annet enn det som jeg har lest i “Brever og sanger under vandringen”, det som jeg har funnet på nettet og Intervjue-samlingen til Martti E. Miettinen hvor bl.a. Erik Johnsen ble intervjuet og grundig og mangesidig omtalt av de som levde i hans samtid. ..ss


I Brever og sanger under vandringen” s. 108-109 leser  vi om bl.a. Erik Johnsens lære:

“”Om arvesynden tror, lærer og bekjender vi, at efter Adams fald er alle mennesker som fødes på naturlig måte, født med synd – det er: uten gudsfrykt, uten tillit til Gud og med ond begjærlighet, samt at denne sykdom eller arvelige brøst er virkelig synd, som fordømmer og påfører også nu dem den evige død som ikke gjenfødes ved dåpen og den Helligånd.

Vi forkaster alle der nækte at den arvelige brøst er synd og for at røve Kristi fortjeneste og velgjerning æren, påstå at mennesket ved fornuften kan blive rettferdig for Gud”.


Samsvar mellom Erik Johnsens syn og Augustana, Artikkel II
Det som var det spesielle med Erik Johnsens syn – også sammenlignet med de mange lutherske prestene som knyttet seg til læstadianismen – var at han utelukkende bygget sitt syn på Konkordieformelen og på Kirkens bekjennelsesskrifter, og særlig på Artikkel 2 i den Augsburgske bekjennelse, som lyder:

  • Art. II — Om arvesynden
    Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd, som fordømmer og også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd.

    De fordømmer pelagianerne og andre, som nekter at den arvelige brist er synd, og som for å gjøre herligheten i Kristi fortjeneste og velgjerninger mindre påstår at mennesket kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved de krefter som ligger i fornuften selv.

Melanchton eller Luther?
Slik vi kan legge merke til, er at det er stor overensstemmelse mellom Augsburgske bekjennelse og det som Erik Johnsen stod for. Men når det gjelder den Augsburgske bekjennelse, er det greit å kjenne til at den ikke skrevet av Luther selv, men av Philipp Melanchton i 1530. 


Ulike dåpssyn var ikke selve årsaken til splittelsen, men gjensidig fordømmelse
Slik jeg tenker, var det ikke at det at Erik Johnsen hadde samme syn på arvesynden og på dåpen som den Augsburgske bekjennelse som var selve årsaken til at vekkelsen på norsk side ble delt. For slik jeg skrev ovenfor, mente de som senere ble kalt for Alta-retningen, at “man til tross for ulike meninger i dåpsspørsmålet, likevel ikke burde skille lag med hverandre, men prøve å holde sammen”.

Men det som gjorde at saken særlig ble satt på spissen, var tillegget fra Augustana “Vi forkaster alle som …” og “Vi fordømmer”. 

Det jeg tenker, er at dersom Erik Johnsen kun hadde gransket Luthers dåpssyn og ikke hadde fokusert på ordene i Augustana “Vi forkaster alle som …” og “Vi fordømmer”, så hadde ha tvilsomt kommet til samme resultat. For slik jeg ovenfor nevnte at Læstadius hadde to syn på dåpen, så kan det også sies om Luther. Dagmar Sivertsen skriver i boka “Læstadianismen i Norge: “Deres (gjendøpernes) dåpssyn drev Erik Johnsen til et alvorlig studium av dåpen og av Luthers lære om dåpen.  Og hun fortsetter:

Nu er Luthers lære om dåpen såvidt upoengtert at det ikke er vanskelig å fortolke ham mot at udøpte barn blir salige, slik alle de øvrige fraksjoner innen læstadianismen lærer det
47).

Nøyaktig til samme konklusjon kom også den finske teologen og Luther-forskeren Uuras Saarnivaara. Noe av det kan leses ved å følge Luther-linkene ovenfor. Jeg tror at dersom Erik Johnsen kun hadde holdt seg til Luther og til hans dåpssyn, så hadde tonen hans vært mildere og mer ydmyk. Men siden han overfokuserte på arvesynden, dro han sin egen helt spesielle konklusjon, nemlig at “udøpte barn grunnet arvesynden gikk fortapt” slik Dagmar Sivertsen skriver det. 

Slik jeg tenker, var det nettopp denne uttalelse som gammellæstadianerpredikant Vilhelm Tuune  i 1907 – han som i 1918 overtok ledelsen i Alta etter Petter Posti – som gjorde at predikantene og menighetsledelsen på gammellæstadianersiden overreagerte, og gikk i den andre grøfta. Da gikk begge parter i hver sine skyttergraver. Og på grunn av gjensidige fordømmelser og gjensidig forkastelse over tid var skilsmissen helt uunngåelig. Så dermed tok begge parter avstand fra hverandre. 


Noen utdrag fra analysen “Strukturelle splittelsesmekanismer i Den læstadianske bevegelse”

I analysen kommer artikkelforfatteren inn på noen tanker på hva som eventuelt kunne føre til splittelsen:

  • “Hvordan kunne det ha seg at den rene lære alene havnet
    hos lyngenlæstadianerne, og ikke i noen av de andre læstadianske retninger, som Erik
    Johnsen i et skrift fra 1928 fordømte som vranglærende? ” Og videre kan vi lese:
  • “I begynnelsen av 1920 begynner det å gå rykter at Lyngspredikantene
    nå beskyldte Lundberg for å føre falsk lære, dette skulle særlig gå på arvesynden og dåpen (Brännström 1990: 171). 
  • Lundberg hadde tenkt i 1917 å besøke Honningsvåg men fikk høre at det kanskje ikke var så lurt da også Erik Johnsen hadde “interesser” der. For å unngå strid skriver nå Lundberg til Johnsen og ber om hans syn på saken. Men Erik Johnsen svarer at han gjerne ser at Lundberg reiser dit og til Hammerfest. Johnsen forklarer at disse stedene hadde forkastet Lyngenretningen og anså disses predikanter som falske lærere. Kanskje ville de heller høre på Lundberg? skriver Erik Johnsen (Brännström 1990: 170).


    Da den fire predikantene fra “Alta-retningen – Vilhelm Tuune, Karl Berg, Anton Holmgren og Kristian Olaussen – besøkte Lyngen, refset Erik Johnsen dem for å føre vrang lære når det gjaldt synet på arvesynden og på dåpen, og slettes ikke uten årsak, sett fra Erik Johnsens ståsted.

 

Litt om læstadianismen i Norge fram til 1930

Mine oldeforeldre på morssiden – Greta Kaisa (f. Aidantausta) og Ole Arnesen – ble i 1931-1932 intervjuet av den finske historieskriveren Martti E. Miettinen. Oldemor ble født 100 år før meg, i 1851, og flyttet med tre av sine søstre til Alta i 1871. Hennes foreldre var første generasjons læstadianere, og bodde ikke så langt fra Johan Raattamaa,  men på motsatt side av Muonio-elva.

I første halvdel av 1970-tallet fikk jeg kopi av intervjuet med henne, der hun ganske detaljert fortalte om sin tro, om den læstadianske vekkelsen i Alta, som da bestod bare  av ca. 20 personer, de fleste var finske innvandrere. Slik sett kjenner jeg og våre barn henne godt, for da de var barn, brukte jeg å lese om henne og om vekkelsen i Alta fra 1870-1930. Men med årene har de gamle kopiene blitt uleselige pga. at deler av teksten dessverre ble borte under kopieringen uten at jeg oppdaget det.  Det var jeg veldig lei meg for!

Men nå har jeg vært så heldig å fått tak i hele intervjuet med oldemor. Men ikke bare det, men også av alle de andre som tilhørte denne vekkelsen, og som også ble intervjuet somrene 1931 og 1932. Og det omfatter ikke mindre enn intervjuer med eller omtale av ca. 40 personer som alle har fortalt sine særegne historier, sett med deres egne øyne og ut fra hvordan de selv oppfattet det. Disse intervjuene omfatter stort sett samtlige av de aller første predikantene i vekkelsen som var virksom i Norge, allerede fra før vekkelsen ble splittet. Og de var det langt flere av enn hva jeg selv noen ganger har hørt eller lest om tidligere. Her fortelles  det om menigheter fra Ofoten, Lødningen, Evenskjer, Sandstrand, Trondenes, Tromsø, Lyngen, Nordreisa, Alta, Hammerfest, Kistrand, Lakselv, Brennelv, Masjok, Tana og fra Vadsø. Hele intervjue-samlingen består av tilsammen 190 sider.


Hammerfest, et sted hvor det var mange predikanter og stor læstadiansk virksomhet
Det som har vært ukjent for meg, var at læstadianismen stod så sterkt i Hammerfest, og at det var så mange predikanter der. Og dette på tross av at stedet ligger så nært som ca. 30 km fra min fars hjemkommune Kvalsund, og at jeg personlig har kjent godt mange kristne fra Hammerfest i 60 år, kristne som ofte besøkte vårt barndomshjem. Så så lite visste jeg, selv om jeg også lenge har vært interessert i vekkelsens historie. Og så lett kan verdifull historie fra vekkelsens første tid bli glemt, dersom ikke noen tar seg møie med å intervjue og å skrive om det. Det har jeg mange ganger vært lei for og også etterspurt av slike som burde kjenne vekkelsens historie. Hvorfor har ikke min far, Kåre Suhr eller andre av de gamle kristne predikantene fortalt noe om det? Kanskje var det at de heller ikke kjente så godt til det. For det som her fortelles, var jo fra gammel tid da de så vidt var født, og helst fra før den tiden. Men for meg var det i alle fall interessant lesning. Siden mange av de finske predikantene som var virksomme  der etter en tid dro videre til Amerika, var jo Hammerfest et godt egnet sted som “mellomstasjon” med åpent farvann året rundt. Og dessuten var det jo mat i havet og “kort vei” til Ishavet.


Lærespørsmål som Miettinen ønsket svar på
Det som gjør intervjuene særlig interessante, er at Miettinen – som selv var læstadianer og teolog – hadde en klar målsetning med intervjuene sine. Slik kan i iallefall jeg lese mellom linjene. Han ønsket å få belyst hva man i Norge tenkte om, og hva man lærte om ulike sentrale lærespørsmål som hadde blitt debattert innen læstadianismen i Sverige og i Finland helt fra vekkelsen begynnelse av, spørsmål som allerede hadde ført til store stridigheter og flere splittelser.  

De viktigste lærespørsmålene som går igjen i intervjuene var: Synet på arvesynden, på forholdet mellom arvesynden og gjernings syndene, om det var frelse eller ikke i barnedåpen, om barnet var Guds barn før dåpen eller ble det i dåpen, om gjenfødelsen skjedde før eller i dåpen, om man skulle kreve offentlig eller privat syndsbekjennelse eller om man skulle gi frihet til de som kom til troen, om læra om en “tre-alens”Gud” (noe som Johan Raattamaa holdt for vranglære og en “løsunge”, og det samme mente han om det neste lærepunktet), om den Hellige Ånd kun var virksom gjennom de læstadianske predikantene, om det bare er læstadianerne som er sanne kristne, om kristnes forhold til loven, om rørelsene, om bønnens plass og betydning for de kristne, om hørbar tilsigelse av syndenes forlatelse var et vilkår for å bli holdt for en kristen, om det finnes sanne kristne i andre vekkelser, om forholdet til statskirka, om noen kan bli en kristen “på tomannshånd” med Gud, om synet på det skrevne Guds Ord i forhold med det forkynte ord mm. 


Hva ble definert som vranglære?
Ytterlig et sensitivt spørsmål var hva som ble definert som  vranglære, noe som etter hvert førte til de varige splittelsene mellom Lyngen-retningen og den såkalte “Alta-retningen, mellom Lyngen-retningen og Lundbergianerne, og mellom Lyngen-retningen og de førstefødte. 

De to lærespørsmålene som hovedsakelig førte til disse splittelsene, var det for læstadianismen særegne og eksklusive synet på hva som er “den eneste rette menigheten og -ledelsen (hvem som var de rette lederne etter Johan Raattamaa)”, og dessuten synet på arvesynden og dåpens virkninger.

Så langt jeg har klart å lese, hadde de læstadianske kristne – og særlig predikantene og lederne – utrolig liten aksept for ulike syn. Det skulle lite til for at de som forstod  saken annerledes enn seg selv eller sin egen gruppe, ble definert som vranglærende. Og det la man slettes ikke skjul på. Og så kuttet man ut kontakten med hverandre. Og slik oppstod det markante grupperinger som tegnet ensidige og negative karikaturbilder av hverandre, ofte ut fra hva man hadde hørt eller blitt fortalt, selv om dette slettes ikke alltid var den hele sannheten. Da fikk ikke predikanter med avvikende syn i f.eks. dåps-spørsmålet tale i deres lokale menigheter. Og dette var gjensidig, stort sett helt fra 1907-1908 av!

Men ikke bare det: Noen av gruppene hadde sine egne “revir”, eller sine egne begrensede geografiske områder som de holdt for sine egne, og som  ingen med avvikende syn var velkommen til for å forkynne Guds Ord i. Og dersom noen trosset dette ønske, ble det ikke sett på med blide øyne, og det fikk også klare konsekvenser. For da søkte man fram med lys og lykt alt det negative som kunne sette “de uønskede predikantene” i dårlig lys, og man var ikke fremmed for å røpe sensitive opplysninger som hadde blitt bekjent i det private skriftemålet. Dette kommer dessverre tydelig til syne i det nevnte skriftmaterialet, noe som gjør at slikt ikke kan publiseres.


Mitt inntrykk, etter å ha lest gjennom tekstmaterialet og gjort meg noen tanker om det
Siden intervjue-samlingen omfatter så mange personer, og lærespørsmålene er såpass mange, er det en hel jobb å systematisere alt dette på en kort og lettfattelig måte. Heldigvis har jeg  et meget godt og effektivt dataprogram som jeg bruker, og som letter slikt arbeid mye. Jeg har allerede kommet godt i gang med dette arbeidet, og synes det er et veldig interessant og nyttig arbeid, i alle fall for meg og kanskje også for noen andre.

Jeg skal gå gjennom de ulike lærespørsmålene systematisk, og prøve å skrive litt om hva de ulike predikantene og menighetslederne har tenkt og uttalt om de forskjellige lærespørsmålene. Totalt er det predikanter og ledere fra 15-16 ulike menigheter pluss noen fra Sverige og Finland som uttalelsene er hentet fra. Så dermed sier det seg selv at synspunktene ikke er helt homogene, selv om de som uttalte seg, tilhørte samme gren av vekkelsen. Og slik vil jo det alltid være, særlig om det er frihet og når Guds Ord alene får gi svar på spørsmålene. For vi forstår og kjenner bare stykkevis, slik Paulus uttrykker det i 1Kor 13. 


Min bakgrunn i læstadianisnen og min tilhørighet som forkynner
Selv tilhører jeg den såkalte “Alta-retningen” eller Tornedal-/LFF-/Rauhan Sana-retningen, og har virket som predikant  i 35 år. Selv om jeg har hørt Guds Ord utlagt og forklart i 50-60 år, synes jeg at mange av disse spørsmålene har vært lite lært om av de gamle predikantene, i alle fall ikke systematisk og grundig. Men etter å lest denne intervjue-samlingen, skjønner jeg dem nå mye bedre. De har ikke ønsket å opptre som så kloke, eller å gi inntrykk av at det er bare de eller vår gren av vekkelsen som alene har hatt det rette Åndens lys over Guds Ord. Derfor har de heller holdt seg til det ydmyke, og konsentrert seg om selve kjernen i den kristne forkynnelse, som er omvendelse og syndenes forlatelse, slik Jesus lærer. Og det tror jeg var klokt, nemlig at man heller skal ha fokus på hva som forener enn på hva som skiller. Og så får man heller ransake disse spørsmålene i Guds Ords lys, og la det skille mellom hva som er Bibelsk og hva som virkelig er falsk lære. Altså bør vi la Skriften selv få være sin egen tolk og dommer, og heller legge vinn på å forklare Skriften med Skriften selv. Det er nok det aller tryggeste, også for oss. For når alt kommer til sin slutt, er det alene Guds Ord som gjelder, også i de lærespørsmål som de i sin store iver og nidkjærhet drøftet i læstadianismen for 100 år siden, og som fikk så store konsekvenser for deres samtid og for generasjonene etter dem. Og konsekvensen av alle disse unødvendige stridighetene bør vi dagens kristne og læstadianere ta lærdom av, og legge vinn på ikke å falle i de samme grøftene som våre forfedre falt i.  For slikt fremmer ikke Guds ære!

Så når vi – dagens læstadianere fra de ulike grenene – skal forsøke å samtale om disse spørsmålene, så tror jeg at det er veldig uklokt dersom vi går ned i de gamle skyttergravene og bruker samme ammunisjon som “de gamle” brukte mot hverandre, det vil det ikke komme noe godt ut av det, men bare gjøre ondt verre. 

Slik jeg nå tenker, skal jeg om ikke så lenge forsøke å se på hva de ulike predikantene og menighetslederne lærte om arvesynden, og da gjerne hva de tenkte og lærte om gjernings syndene i forhold til arvesynden. Dette kan jo bli både spennende og interessant for mange av oss. Men samtidig kan disse spørsmålene fortsatt være både betente og sensitive. 


 

 

 

 

Intervjue med “en ekte Alta-kven”

 

Henry Baardsen forteller om sin slektsbakgrunn og om sitt forhold til finsk språk og til læstadianismen, intervjuet av Bente Immerslund

 

– Henry, du er jo en ekte Alta-kvæn. Fortell om dine finske røtter!

Litt om den finske innvandringa til Alta og om mine finske røtter

Jeg har drevet litt med slektsforskning på hobbybasis, og er egentlig overrasket over hvor sterk den finske innvandringa til Finnmark har vært. Det snakkes mye om den finske innvandringa, og at den skjedde over en lengre tidsperiode på flere hundre år. Og jeg er virkelig en del av den historien. Det er jeg takknemlig for! Jeg har tatt gentest, og de har funnet ut at jeg har 65 % finske gener, og nesten like stor andel svenske gener som norske. Slik sett kan man med rette si at jeg hører med til ”Nordkalottfolket”. I møte med folk i våre naboland, møter jeg stadig på personer jeg er fjerne slektninger av.

Fra 1600-tallet av er det så langt jeg har funnet ut, 26 av mine direkte forfedre som er finske innvandrere. På 1600 kom tre av dem, elleve av dem kom på slutten av 1600 og i begynnelsen av 1700-tallet, ni av dem kom på 1700-tallet og tre av mine finske forfedre innflyttet hit til Alta på 1800 tallet i. Og alle disse ble boende her resten av livet. Tre av dem kom fra Muonio, to kom fra Kittilä, tre fra Kolari, en fra Yli-Tornio, to fra Yli-Vojakkala og ni kom fra Tornio/Haparanda området. Disse kom opprinnelig fra Øst- og Sør-Finland, og noen kom fra Sør-Sverige, fra Tyskland, fra Frankrike og fra Novgorod.


21 av mine forfedre var birkarler
Av mine direkte forfedre var det 21 birkarler. Disse hadde spesialisert seg på handel med samene, og de krevde lappeskatt av dem. Birkarlene måtte selvsagt beherske både samisk og finsk, i tillegg til skandinavisk. Disse 21 kom fra kjente birkarler-slekter som Rahtu, Chore, Rechardt, Toolainen og Tulkki/Tulkkila. Birkarlene hadde hele Nordkalotten som sitt arbeidsfelt. Derfor besøkte de samene i innlandet på deres vinterboplasser, og kystsamene i fjordene langs Atlanter- og Ishavet. De etterspurte fremfor alt kostbart pelsverk, men også tørket kjøtt. Birkarlene hadde monopol på lappmarkshandelen, spesielt i den svenske handels-sværen.


Mine foreldres finske aner

– Fra min mors side har jeg røtter i Tornedalen, blant annet ifra Kätkäsuvanto, litt nord for Muonio. Oldemor kom derifra i 1872, og hun kunne jo ikke annet enn finsk. Hun pratet derfor bare finsk hjemme med sine barn og sine barnebarn – altså med min mor og hennes søsken. Og samme språk benyttet hun også blant sine venner og bekjente. På den måten har finsk vært en naturlig del av livet i Alta og i vår familie. Far min kommer fra Kvalsund, og har aldri fortalt oss barn at han hadde finske røtter. Jeg vet ikke om han selv var klar over det. Men i ettertid viser det seg at både hans mors og hans fars forfedre kom nettopp fra Finland og fra Torneå-området. Far fikk høre både norsk, samisk, kvensk og finsk i Kvalsund, og han behersket alle disse språkene fullstendig. Seinere lærte han seg også både engelsk og tysk. Hjemmet vårt var som et lite ”språkstudio” med kassettspiller og finske språkprogram som også vi barn lytta mye til og lærte mye av. I vårt hjem og i vårt område ble finsk mye brukt i hele min oppvekst, særlig bland mannfolka. De var stolte av sitt finske opphav, og tok virkelig godt vare på det finske språket og den finske kulturen.

 
 

 

Etter hvert fatta vi barn også interesse for finsk språk. I 1962, vil jeg huske, så kom noen av våre slektninger fra Nord-Finland opp til Alta for å søke opp sine slektninger her. Og da var det faktisk første gang jeg satt i en bil, det var stort for en 11-åring på den tiden.  Etter den tid har vi hatt meget god kontakt med dem – spesielt ifra 1969 da jeg selv skaffet meg bil. Og slik fikk jeg praktisert det finske språket, og fikk utviklet det.

Finsk har blitt brukt ganske mye i barndomshjemmet vårt. Foreldrene mine snakket egentlig ikke så veldig mye finsk seg imellom. Men spesielt når vi barn ikke skulle forstå, så brukte de det finske språket. Men etter at vi barn lærte å forstå finsk, begynte de å bruke samisk når de ønsket at vi ikke skulle forstå hva de snakket om. Slik var det i de fleste hjem her på Kronstad, på Elvebakken og også i Rafsbotn og andre deler av Altas østkant.

Ellers brukte de finsk hjemme hos oss når det kom finsktalende gjester på besøk. Det var jo mange naboer på Kronstad – Elvebakken området som benytta finsk til daglig. Dette er min slekts- og familiebakgrunn.

– Enn kona di, er ho også kvænsk?

Nei, men hun er finsk statsborger, hun er finlandssvensk. Men hun lærte seg finsk som barn. En av mine fjerne forfedre på min fars side er samtidig også stamfar til min kone, så verden er ikke så stor.
– Hvor traff du henne? Jeg traff henne første gangen i 1973, da jeg arbeidet som rørlegger i Karleby i Finland. Så tidlig som i 1961 var hennes far og hennes bror på forsamlings-reise til Norge. Det var læstadiansk storforsamling i Billefjord, der også min familie var. Der traff jeg dem første gangen. Og da jeg jobbet i Karleby i 1973, brukte jeg å besøke han som senere ble min svigerfar. Det var hjemme hos dem min kone og jeg lærte å kjenne hverandre – og så ble det oss to.
– Så romantisk, Henry.


Hva har læstadianismen betydd for ditt finske språk?

– Oldemor min, som kom fra Finland, tilhørte den læstadianske vekkelsen allerede før hun dro derfra. Svært mange av de andre som flyttet fra Finland til Alta, hadde også knyttet seg til den læstadianske vekkelse allerede før de flyttet hjemmefra. Da oldemor kom hit i 1872, var det ca. 20 personer som tilhørte den læstadianske menighet her, og en stor del av dem var finlendere. Derfor var finsk språk et helt naturlig valg for dem, også på de åndelige møtene. Enten ble det talt på finsk og oversatt til norsk, eller motsatt. Denne tradisjonen fortsatte helt til på slutten av 1960-tallet, så godt som hver søndag. Fortsatt har vi denne tradisjonen på bedehuset. Så når det er behov for tolking, tolker vi. Jeg har også selv tolket i ca. 45 år, både til og fra finsk. På denne måten har jeg fått brukt det finske språket en del, og fått utviklet det. Jeg har virket som forkynner i den læstadianske vekkelse helt siden 1985, og alltid når det er behov for det, taler jeg på finsk. Det skjer både i Finland, noen ganger i Sverige og i Russland, der vi møter finskspråklige og personer som kan tolke fra finsk til russisk.

Når vi som barn var sammen med våre foreldre på bedehuset, hørte vi jo begge språkene. Slik var finsk et levende språk i hele min oppvekst. Så derfor lærte også noen av oss finsk og fikk interesse for det. Slik var det i alle fall med meg. Vi har på en måte fått inn både læstadianismen og finsk språk med morsmelka. Mor min brukte å synge mye på finsk hjemme, det var gjerne sanger og salmer som hun hadde lært i det læstadianske miljøet. Og veldig mange av disse sangene i ”Siionin laulut ja virret” lærte jeg utenat, og husker dem fortsatt.


Noen finske sanger og salmer som ble sunget i min barndom og ungdom
Jeg har forsøkt å synge noen av de finske åndelige sangene og salmene som vi hørte mye som barn og som ung hjemme hos oss, og ellers her i Alta i det finske/kvenske miljøet, helt fram til slutten på 1980-tallet:


Denne tradisjonen har jeg tatt med meg til vårt hjem og til våre barn, og slik er det også for noen av våre barn igjen. Vår eldste sønn, som er gift med en kvinne fra Finland, snakker bare finsk sammen med henne, selv om de bor i Sør-Norge. Men med sine barn snakker han helt konsekvent norsk. Barnas mor snakker kun finsk med sine barn og leser finske bøker. Og på den måten har barna blitt fullstendig tospråklige. Så når de er i Finland, snakker de flytende finsk med sine besteforeldre og med sine slektninger. Skal et språk bevares, må det også brukes. Det gjelder også det finske språk. Og det som er spennende å registrere for meg som en tidligere finsklærer, er at det nødvendigvis ikke behøves flere enn en eller to personer for å lære et språk videre til sine barn, slik tilfelle er med våre barnebarn.

Slik jeg vurderer det, er læstadianismen også noe som i stor grad har bidratt og delvis bidrar til å bevare såpass mye av den finske tradisjonen og det finske språket som tilfelle er i dag. Unge møtes over lande- og språkgrensene på storforsamlinger og i andre sammenhenger, og i dette miljøet er finsk et aktivt og levende språk. Slik sett øyner jeg et lite håp om at det finske språk ikke skal dø helt ut i Norge.


–Tusen takk til deg, Henry Baardsen!

Montering av sjøvannsspyling til akterdekket

Alle vi som elsker sjølivet og som bruker båten både i sommer- og i vinterhalvåret – både til turer og til hobby-fiske, opplever stadig at det skulle ha vært praktisk med sjøvannsspyling på akterdekket. For når fisken biter som ivrigst, og man bløgger og sløyer fisken ombord, kan det periodevis være en masse blodsøl. Om fiskeblodet ikke vaskes bort med en gang, har det en tendens til å feste seg skikkelig. Og blodflekker kan som kjent være krevende å få fjernet skikkelig. Det andre er lukta fra blod og fra fiskeslo som man helst ikke ønsker skal sette seg, og gi dårlig lukt. I alle fall ikke når man har en så flott teakdørk som jeg har lagt.

  

Selvsagt kan man jo heise opp sjøvann med bøtte og vaske akterdekket med det, men en spylepumpe ville jo selvsagt være enklere og mer praktisk. Derfor gikk jeg til innkjøp av en slik en.

PS: For å hindre at teakdekket skulle suge til seg fiskeblod og miste sin “skjønnhet”, behandlet jeg det med Xtreem Coat, en supersterk ekstremlakk som beskytter teak og andre treslag meget godt – og med et vedlikeholds-intervall på 15 år. Foreløbig her jeg bare 5 års erfaring, men det ser veldig lovende ut. 


Først primer man teaken til man oppnår ønsket farge, og så legger man på et 1 mm tykt lakklag med to-komponent lakken. Til 1 m2 teak går det med 1 liter lakk, eller i mitt tilfelle brukte jeg 2,5 liter lakk, pluss primer.

Se også:


Plassering av spylepumpa, og hvordan den er montert


På bildet ovenfor ser man hvor spylepumpa ble montert. Sjøvannet tas inn via en bunnventil i bunnen av skroget. Også den kan man se på bildet. Mellom bunnventilen og spylepumpa er det montert inn en syrefast kuleventil. På baksiden av spylepumpa kan man såvidt se en blå spyleslange. Gjennom denne slagen pumpes sjøvannet opp til spylepistolen.


Jeg skal nå vise noen bilder av hvor og hvordan spyleslangen og spyleventilen er montert 

  

På bildet til venstre kan man se hvor stygge lukene var blitt etter 35 års bruk. Men i april 2020 tok jeg de fire lukene med hjem, slipte dem ned, og malte dem tre strøk med en oljemaling som jeg hadde liggende, både på over- og på undersiden. Og de ble som nye, uten at det kostet meg noe særlig. Og det var heller ikke mange timers arbeid.

Det runde lokket er en helt standard 110 mm plast-ters som man bruker i rørleggerfaget. Jeg har lagt inn en syrefast åpnings-mekanisme som man fjerner tersen med når spylepumpa skal brukes. Dette fungerer helt tilfredsstillende. Når den bakerste sitteputa legges på plass, skjules røret, tersen, spylepistolen og spyleslangen helt. Enkelt og greit! Jeg har ikke tidligere sett denne løsningen for skjult montering av spyleanlegget, men for meg med erfaring med skjult montering i rørleggerfaget, var dette en helt naturlig løsning.


Slik ble det 110 mm tykke avløpsrørets muffe festet til sittebenken, uten fare for lekkasje nedover til kjølen

Til venstre kan man se hvor spyleslangen kommer opp. I enden av spyleslangen kan man se noe rødt, det er trykkbryteren på spylepistolen. Det runde røret som spyleslangen kommer gjennom, er et vanlig 110 mm avløpsrør med muffen øverst. Lengre nede har jeg brukt 45 graders bend, og røret føres videre sammenhengende nedover, og kommer ut like bak spylepumpa. Enkelt, men helt funksjonelt! Dermed er spyleslangen godt beskyttet slik at den ikke blir skadet, og samtidig er den helt usynlig når den ikke er i bruk. Men samtidig er den lett tilgjengelig når den skal brukes


Her ser man hvordan det ser ut når spyleslangen trekkes ut av varerøret


Totalt sett kostet spylepumpa og alt materiale som gikk med – inkludert dugnadsarbeidet – godt i underkant av Kr. 2500,-. Og det var det vel verd, spør du meg. Jeg har allerede hatt glede av sjøvann-spylingen til akterdekket i mange år. Nederst midt på bildet til venstre kan man se to røde elektriske brytere. Den til høyre, er bryteren til spyleanlegget.


 

Montering av daviter-festene på vår Nord West 740

Sent på høsten 2019 kjøpte jeg meg en ny lettbåt til vår “flotte og nyrestaurerte” Nord West 740 som jeg er så godt fornøyd med. Da denne båten kom på markedet på 1980-tallet, ble den i et båtblad kaldt for “Sjøens Mercedes”. Det passer jo perfekt til meg som i ca. 25 år har vært lykkelig eier av tre Mercedes E-klasser, og som for tiden eier to av dem. De virker å være uslitelige, og det samme gjelder også for “Sjøens Mercedes”. Den eldste, en 2000-modell 220 Cdi, er bilen jeg alltid kjører med når jeg skal til båthavna.  Det passer likesom best.
 –
I oktober 2019 limte jeg på daviter-paddene på vår Quicksilver Sport 250, og i forrige uke – i uke 3 i april 2020 – monterte jeg davitene fast i badeplattformen på vår Nord West 740.

Fortsett å lese «Montering av daviter-festene på vår Nord West 740»

Liming av daviter-paddene på Quicksilver Sport 250

  

Slik ser min nye gummibåt ut. Den ble kjøpt inn høsten 2019, men montert på davitene på vår Nord West 740 først i april 2020. Jeg har allerede forsøkt å ro med den, og den kjennes helt grei å ro med. Båten har oppblåsbar kjøl, slik et den er mer retningsstabil å ro og å kjøre med. Gummibåten er godkjent for maks 8 HK påhengsmotor, slik at Mercuryen jeg har på 6 HK, passer ypperlig. Båten bærer tre voksne og et barn, så det er helt passende for vårt behov. Båten har aluminiumsgulv, noe som gir god avstivning. 


På det første bildet ovenfor kan man se to-komponent limet som jeg limte daviter-paddene fast med. Da jeg utførte dette arbeidet, hadde jeg gummibåten inne i vårt oppvarmede arbeidsrom i garasjen. Da hadde båten, limet og paddene stått inne i god romtemperatur i 2-3 dager. 


Viktig å merke helt nøyaktig hvor daviter-paddene skal limes fast
Før dette kunne gjøres, tok vi med gummibåten og davitene med oss til vår Nord West 740 som ligger i hjemmehavna vår, og merket av hvor på Quicksilver Sport 250 gummipaddene skulle limes. Vi så ganske snart at det ville bli krevende å finne et godt egnet sted å plassere gummi-paddene, siden eneste sted som kunne brukes, ikke passet særlig godt i forhold til badeplattformene bak på båten. Dette kommer tydelig fram av bildet nedenfor, som jeg tok så sent som 23. april 2020. men heldigvis: Selv om daviter-festene måtte plasseres så langt til styrbord i forhold til båtens senterlinje, ble selve gummibåten riktig plassert i forhold til båtens bredde. 


Liminga av daviter-paddene må skje i et godt oppvarmet lokale
Etter at plasseringen av daviter-paddene var merket med vannfast tusjpenn, ble gummibåten tatt med hjem og plassert i vårt oppvarmede arbeidsrom et par dager. Neste fase var å rue ned paddene og området hvor paddene skulle limes fast på gummibåten med sandpapir med kornstørrelse på 120. Deretter skulle dette renses og overflatene mattes ned med Aceton, og deretter få “mykne” i ca. 30 min. 

Det neste som skulle gjøres, var å dele limet og herderen i to like store mengder, siden jeg planla å lime bare en ev paddene om gangen. Så ble lim og herder blandet godt i to minutter, og deretter skulle limet stå i 8 minutter før det var klart til bruk. Så ble lim-penselen klippet ned til ca. 1 cm. børstelengde.

Så ble limet påført i et tynt lag både på lim-området på gummibåten og på den ene padden. Etter ti minutter påførte jeg limlag nummer to, det også kun et tynt lag. Det tredje og siste limstrøket påførte jeg da ytterlig 10 minutter var gått, og etter ennå ca. 10-15 min. venting, var det bare å plassere paddene i nøyaktig posisjon, og så å trykke den godt fast. Enkelt og greit! Så tok jeg to strammeband, slik man kan se på bildene ovenfor, og strammet paddene slik at de trykket godt mot gummibåten. Og etter ett døgns tørketid, var padden klar til bruk.


Nøyaktig samme prosedyre brukte jeg da jeg limte den andre padden fast, man da la  jeg litt mindre herder og ventet litt kortere tid før jeg satte paddene på plass. Denne gangen festet padden seg til gummibåten nærmest med er sug. Egentlig bommet jeg ørlite på plasseringen. Men selv om jeg med alle krefter prøvde å justere den litt, hadde padden allerede festet seg så skikkelig at jeg måtte gi opp. Men det er nok ingen andre enn meg som klarer å oppdage at den ble litt feil plassert, om jeg da ikke forteller det til dem. Så slik sett var fastliminga av paddene 100 % vellykket!

Dersom jeg ikke hadde surfet litt på nettet for å søke etter andres erfaringer med å lime paddene fast, hadde jeg nok ikke kommet på å bruks strammebåndene. Det anbefales!


Når jeg limte fast gummi-paddene, var det både mørkt og kaldt ute, og absolutt ikke beste tid for å montere daviter-festene på vår Nord-West 740. Dette arbeidet ble utført 12. oktober 2019, mens daviter-festene ble montert først i forrige uke, eller i slutten av april 2020.  Det kan du eventuelt lese om på siden nedenfor:


 

Andakt: “Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen”

I Jesu blod har vi som kristne og Guds barn frimodighet til å gå inn i helligdommen

Tekst:

“Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann”, Hebr 10:19-20.

Fortsett å lese «Andakt: “Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen”»

Det åndelige og kongelige presteskap

Det åndelige presteskap og oppgaver som hører med til det

Kilde: “Elämä uskossa”, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Menigheten er Guds åndelige tempel. Den er bygget av levende steiner, av mennesker som ved troen på Kristus har blitt levende. Samtidig er de troende et hellig presteskap. De har fått i oppgave av Gud å bygge opp menighetstempelet ved å utføre Ordets tjenestegjerning.

  • Peter skriver:
    «Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys», 1Pet 2:4,5, 9).

  1. 1.     Hvilke oppgaver hører med til det åndelige presteskap? Hvem kan utføre disse tjenestene og hvilke nytte er det av dem?

Den første basisoppgaven for det åndelige presteskap, er å ofre «åndelige offer». Kristi forsonings- og gjenløsningsoffer som han utførte (på Golgata), er fullstendig nok til rettferdiggjørelse og frelse for alle syndere som vil ydmyke seg til omvendelse. De som er kalt til å ofre disse åndelige offer, er de som først ved Kristi forsoningsoffer er gjenfødte til Guds barn.

Det er tre forskjellige åndelige offer. Det nye testamente sier om disse åndelige ofrene:

«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste», Rom 12:1.


1.1 Gi deg selv, dine evner og dine gaver til Herren

Det å gi våre legemer til Gud som et offer, betyr at man gir seg selv med alle sine evner og gaver til ham, så han skal få bestemme over oss og bruke oss (i sin tjeneste).  Og Bibelen fortsetter:

  • «La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud», Heb 13:15-16.

Det å dele med andre, er både et takkoffer for alt det Gud har gitt, samtidig som det er å gjøre det som kjærligheten forplikter oss til i forhold til de som lider nød. Men det er også å gjøre det som Herren har befalt:

  • «Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet», 1 Kor 9:14.

1.2 Hjelp andre til frelse og til helliggjørelse

Den oppgave som de kristne skal gjøre i dette åndelige presteskap, er å hjelpe og tjene andre både til frelse og til helliggjørelse. Utføringen av dette presteskap har ikke noe å gjøre med den kristnes egen frelse eller med hans eget forhold til Gud. For dette hører med til barneretten. Men å utføre det åndelige presteskapet, er noe man gjør ved sin tjeneste for andre. Luther sier:

«Enhver kristen er konge for seg selv, og prest for de andre» (WA, 16,407). «Det er jo ikke noen som døper seg selv, og det er heller ikke noen som forkynner syndenes forlatelse til seg selv, men de mottar dåpen og syndenes forlatelse av andre» (WA 6, 514). «De prestelige tjenester består i: 

  • å undervise,
  • å preke
  • å forkynne Guds ord
  • å døpe
  • å dele ut nattverd
  • å binde og å løse noen fra deres synder
  • å be
  • å prøve det som forkynnes og undervises i Guds Ords lys
  • å prøve åndene om de er av Gud

I utgangspunktet hører alle disse oppgavene til alle kristne» (WA, 12, 118). Men det betyr ikke at enhver kristen offentlig kan utføre alt dette. Når det gjelder offentlig forvaltning av embetet, er det ifølge Luther begrenset til de som menigheten rettelig har kalt og innsatt i Ordets tjeneste. Men til privat bruk, har enhver kristen både rett og plikt til å forvalte dette åndelige presteskapet.


1.3 Bønn og forbønn for din neste

En av basisoppgavene for det åndelige presteskap, er å be for andre, altså forbønn. Paulus skriver:

  • «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst», Rom 10:1.
  • «Til slutt, brødre, be for oss at Herrens ord må få fritt løp og bli holdt i ære, slik som hos dere», 2 Tess 3:1.
  • «Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud. Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium (= hemmelighet). For det er for dets skyld jeg er i lenker. Be om at jeg kan åpenbare det ved å tale som jeg bør», Kol 4:2-4.

  1. 2.     Forkynn omvendelse og syndenes forlatelse

Den neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er allerede nevnt i første avsnitt. Det er å forkynne Guds Ord, altså å blåse i «Ordets basun». Det innebærer å forkynne om synd og om den fordervelse synden fører med seg. Synden fører mennesket til sist til fortapelse i helvete, så derfor må de troende forkynne viktigheten av anger og omvendelse til Kristus. Videre skal man oppmuntre den angrende til å søke nåde, og deretter skal man forkynne syndenes forlatelse for den angrende. Jesus sa til sine etterfølgere:

  • «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner … like til jordens ende», Ap 1:8.
  • Han sa også: «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag…», Luk 24:47.

  1. 3.     Gi tilbud om personlig sjelesorg og skriftemål

Følgende oppgave som hører til det åndelige presteskap, er sjelesorg. Hensikten med dette, er å hjelpe de angrende og de som søker nåde ved at man både ber for dem, men at man også ber sammen med dem. Dessuten skal man lytte, når de i anger bekjenner sine synder (når de skrifter), og man skal forkynne dem syndenes forlatelse i Jesu navn og blod.

Den kvelden da Jesus åpenbarte seg for sine disipler, etter at han hadde stått opp fra de døde, gav Jesus dem en (viktig) oppgave. De skulle «forkynne i hans navn omvendelse og syndenes forlatelse», Lk 24:47.  Han sa også til dem:

  • «Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt», Joh 20:22-23.

Senere skrev Paulus:

  • «…han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud», 2 Kor 1:4.

Videre skriver Paulus:

  • «Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle!», 1 Tess 5:15.

4.     Prøv det som læres, og prøv åndene (om de er av Gud)!

Neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er å prøve det som læres og også å prøve åndene i lys av Guds Ord og dets lærdommer. Man skal altså prøve de som underviser og de som forkynner, og poengtere nødvendigheten av å forbli trofast mot Bibelen og bibelsk forkynnelse. Jesus sa:

  • «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere», Joh 8:31-32.

Og apostelen Johannes skriver:

  • «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden… Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd», 1 Joh 4:1-3, 6.

5. Forlikelsens tjeneste

De kristnes åndelige presteskap kalles også for «forsoningens tjeneste». Dens hovedoppgave er å kalle på mennesker, og å hjelpe dem, slik at få del i frelsen som Kristus ved sitt forsoningsverk eller ved sitt offer på korset vant. Dette skjer ved at synderen ydmyker seg til anger og omvendelse, og at man ved tro tar i mot tilgivelsen og frelsen som bydes og gis ved evangeliet.  Det er dette Jesu lærdom betyr, slik Lukas skriver om i slutten av sitt evangelium:

  • «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av». Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt [den Hellige Ånd],…» Luk 24:47.

Lukas skriver om samme sak i Ap 1:8, ord som Jesus selv sier:

  • «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende», Ap 1:8.

Paulus skriver til korinterne om forlikelsen og om frelsen:

  • «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2 Kor 5:18-21.

Denne forlikelsens tjenesteoppgave er gitt til alle troende, alt etter de gaver og evner de har fått. De troendes oppgave er:

  • å be for alle mennesker,
  • oppmuntre dem til i ydmykhet å gjøre opp for og å omvende seg fra sin synd,
  • til å angre og å bekjenne de synder som spesielt trykker på samvittigheten og
  • å be om tilgivelse i kraft av Kristi offer på korset og ved hans forsoningsverk.
  • Deretter følger forkynnelse av syndsavløsning eller tilgivelse (av alle synder), og så forsikrer den troende og vitner at alle synder virkelig er tilgitt og utslettet ved Kristi blod.

Kort stund etter at den Hellige Ånd var utgytt på pinsedagen, forkynte Peter i tempelet i Jerusalem:

  • «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet», Ap 3:19.

Kristus – han som er menighetens Hode – bruker munnen til menighetens medlemmer når han kaller menneskene til omvendelse. Han bruker også munnen til de kristne når han forkynner nåde og tilgivelse til de som ydmyker seg, og ved deres munn forkynner han gledesbudskapet om at de får ta i mot barnerett hos Gud som en gave.

Også når Kristus skal velsigne de som søker nåde og hjelp og som ønsker å få del i den Hellige Ånds gave, benytter han seg av de troendes munn og hender. Videre så hjelper Kristus de som lider nød med midler og gaver gitt av de kristne, og med disse midlene betaler han også kostnadene i forbindelse med arbeidet sitt rike.  De som er Kristi rette etterfølgere, har kjærlighetens omsorg for at ingen skal forbli uten kjennskap om evangeliets kallelse og om tilbudet om å ta i mot nåden. Egentlig burde alle troende hatt en slik kjærlig omsorg for å vinne så mange som mulig for Kristus.

Luther sier:

  • «Guds barn… vil ikke at det skal være bare de som skal slippe til himmelen. Men de vil oppmuntre alle, også de aller største syndere til å komme inn dit» (WA, 1, 697).
  • «Man er ikke en rett kristen, dersom man ikke elsker sin nestes frelse like mye som sin egen» (WA, 10, I, 665).
  • «Ingen skal høre evangeliet bare for seg selv. Men alle bør fortelle det også til de andre, til de som ikke allerede kjenner evangeliet… På denne måte kan den ene være den andres hyrde, slik at han kan fø og vokte ham her i verden» (WA, 10, 1, 86).
  • «Dersom du tror og gleder deg i Gud, så tillater ikke en slik glede at du lar være å gjøre noe som helst… Men… da ønsker du at også andre mennesker skulle lære å kjenne den samme Guds nåde… Da vil du forkynne og snakke om en slik sannhet over alt der du får anledning til det. Og da vil du  også forkaste all lære og alt liv som ikke er i overensstemmelse med denne lære» (WA, 10, 102).

Og Luther fortsetter:

  • Gud vil ikke utføre sitt arbeid alene. «Han… vil utføre sitt arbeid sammen med oss og ved oss» (WA,6, 227).
  • «Han gir heller ikke sin Ånd utenom sitt Ord, men ved Ordet. Gud vil at vi skal være hans medarbeidere, og at vi skal la hans Ord lyde for de som er utenfor. Samtidig virker han… i menneskets indre ved sin Ånd der hvor han ser det tjenlig… Han utfører ikke sitt verk i oss mennesker uten oss troende, … men han vil at vi skal virke sammen med ham… Og slik forkynner han ved oss, han hjelper de fattige og trøster de som sørger ved oss» (WA, 18, 695, 754).
  • «Den indre velsignelse og fremgang kommer fra Gud ved hans Ånd, slik at vårt ytre ord ikke skal bli uten virkning. Gud… utfører… i oss sitt beste verk, og vi hjelper han i det ytre ved Ordets forkynnertjeneste. Han vil at hans predikanter skal være hans medhjelpere og hans medarbeidere. Og han utfører sitt verk etter sin vilje ved deres ord, hvor og når han selv vil» (WA, 17.II, 179).

 

Hva er de kristnes åndelige presteskap?

Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen

“Det er alene dåpen, evangeliet og troen som gjør oss åndelige og til et kristent folk… slik som det sies i Åpenbaringsboken:

  • “Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen, Åp 1:5b-6a.

Fortsett å lese «Hva er de kristnes åndelige presteskap?»

Jesus er sannelig oppstanden!

Maria Magdalena var den første som fikk møte den oppstandne Frelseren
Den aller første som fikk møte den oppstandne Frelseren, var Maria Magdalena. Sammen med en del andre kvinner var hun kommet til graven tidlig på påskemorgenen med velluktende oljer for å salve Jesu legeme (Mark 16:1). Maria står ved gravåpningen og gråter (Joh 20). Den store steinen som hadde vært foran gravåpningen og som helt sikkert hadde hindret dem fra å slippe inn i graven for å salve Jesu legeme, var nå ved et under rullet bort. Helt unødvendig hadde kvinnene bekymret seg for det. For det hadde Gud allerede sørget for. Ikke for at Jesus skulle kunne stå opp fra de døde. For det hadde han allerede gjort (Mark 16:4). Han hadde ikke lenger et jordisk, men et åndelig og himmelsk legeme! Men det gjorde Gud for at Jesu disipler skulle få slippe inn i den tomme grav og få møte engelen med budskapet om Jesu oppstandelse. Men grunnen til at steinen ble rullet bort, var samtidig også at det skulle være et vitnesbyrd  om Guds makt for verden og for fariseerne, slik at de også skulle få se at Jesus ikke lenger var i graven. Og da Maria i sin sorg og sin frykt nå bøyde seg for å se inn i graven, fikk hun to (Joh 20:12) Guds engler i skinnende hvite klær som sier til henne. 

  • “Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er blitt reist opp, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham”, Mark 16:6.

Videre leser vi hos Johannes om Jesu møte med Maria:

  • Da hun hadde sagt dette, snudde hun seg og så Jesus stå der. Men hun visste ikke at det var Jesus. Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde det var hagevokteren, og sa til ham: Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! Det betyr Mester. Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen! Men gå til brødrene mine og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud”, Joh 20:14-17.


    Vanskelig for disiplene å tro budskapet om oppstandelsen
    På Jesu befaling drar Maria til disiplene vor å fortelle gledens budskap om oppstandelse. Men når hun kommer dit, finner hun dem alt annet enn glade i håpet om at Jesus hadde stått opp på den tredje dag, slik han så mange ganger hadde fortalt dem (… ). Derimot sørget og gråt de (Mark 16:10). De var kanskje i samme sinnstilstand som de to sørgende og bekymrede disiplene på vei til Emmaus som sa: “Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse tingene skjedde” (Luk 24:21)

Og for å trøste dem, sier hun: “Jeg har sett Herren!” (Joh 20:18). Men Maria’ vitnesbyrd klarte ikke å overbevise de nedtrykte disiplene, for Johannes skriver om deres vantro:

  • “Og da de fikk høre at han levde, og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke“,

    Mark 16:11.

    Men først etter at de selv kom til graven, gikk Peter  inn og fikk se den tomme grav,  “så linklærne ligge der og at svetteduken, som hadde vært på hodet hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv”, Joh 20:7. Og vi leser videre:

  • “Da gikk også den andre disippelen (Johannes) inn, han som var kommet først til graven. Og han så og trodde. For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han måtte stå opp fra de døde”, Joh 20:8-9.

Jesu fiender, fariseerne, sprer løgn om Jesu oppstandelse
Etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, ble det er jordskjelv. Da steg det en Herrens engel ned fra himmelen

 

 

 

 

Andakt: Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet

Før Jesus døde på korset, var hans siste ord: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” (Luk 23:46). Dette var det siste av Jesu syv ord – eller bønner – på korset. Lykkelig er den som får ende sitt liv slik, og overlate det i Guds hender. For da er man i de aller beste hender. Riktignok ropte Jesus i sin fjerde bønn på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27:46). Men virkeligheten var den at Gud ikke forlot Jesus når han hadde det som aller vanskeligst. For i Apg 2 kan vi lese:

  • “For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse”, Apg 2:27, 31 og Sal 16:10. 

Derimot reiste Gud Jesus opp fra de døde på den tredje dag – på påskemorgen – etter Skriften. Og femti dager etter det tok Gud Jesus hjem til seg til himmelen, samtidig som han velsignet sine disipler (Luk 24:50). Da satte Gud ham ved sin høyre hånd i (Ef 1:20) i himmelen, og ga ham herlighet (1Pet 1:21). 

Kristus sitter nå på sin kongetrone ved Faderens høyre hånd i himmelen, hvor han regjerer som konge. Men ennå er ikke hans fiender lagt til skammel for hans føtter (Heb 10:13). Men dog regjerer han i Guds rike på jord ved Guds Ord og evangeliets forkynnelse. Dessuten regjerer han i Guds barns hjerter, og leder dem ved sin Hellige Ånd.

Men størstedelen av menneskene er dessverre ulydige mot evangeliet, og lever sine liv i alle former for “kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har” (1Joh 2:16). De vandrer som fiender av Kristi kors (Fil 3:18), og som Kristi og kristendommens motstandere. Gjennom historien har de fått i stand kristendomsforfølgelse, slik salmisten skriver:

  • “Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!”, Sal 2:2-3.

Og slik kommer det til å fortsette, helt til slutten av tiden for den store trengsel (Matt 24:21), da Kristus selv skal komme på himmelens sky for å utkjempe Antikrist, slik vi kan lese om i Åpenbaringsboken:

  • “På sin kledning og på sin hofte har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre“, Åp 19:16.

Etter det skal Lammets bryllup begynne, og alle som har fått sine navn skrevet i livets bok (Åp 3:5; Åp 20:15) og som har fått del i velsignelsen (Matt 25:34) her i tiden, skal få være med for å feire Lammets bryllup. Gud gi at vi som enkeltkristne og som Kristi brud – som hans sanne menighet her på jord – skal få nåde til å gjøre oss rede (Åp 19:7), før døren til bryllupssalen blir lukket. For dersom vi da blir stående på yttersiden av bryllupssalen, er det evig for sent.

Må Gud forbarme seg over oss, slik at det ikke skal skjer for vårt vedkommende!

4.4.2020, 
Henry Baardsen,
Alta

Andakt: Kristi dype fornedrelse

Over 700 år før hendelsen på Golgata, beskriver profeten Jesaja Kristi lidelser svært detaljert med følgende ord:

  • “Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom”, Jes 53:3-5.

Også dette kan vi kalle for frelses-historiens kjernebudskap. Det er altså ikke tvil: Det som Gud ved Jesaja profeterer, beskriver han så godt som om han skulle ha vært et øyenvitne til Jesu lidelser og til hans smertefull død på korset på Golgata.

Bare ved å lese Jes 53, kan man – når Guds Ånd forklarer budskapet for våre hjerter – ved Ånden få oppleve nærheten og samfunnet med Jesu lidelser (Fil 3:10), og få del i kjernebudskapet av påskens hendelser. Det er som en god forsmak på hva evangeliefortellingene ennå nærmere forteller om. 

At Jesus Kristus var Gud, er Bibelen helt entydig på. Han er bærer av det gammeltestamentlige gudsnavnet “JEG ER”. Og i 1Joh 5:20 vitner Johannes: “Han er den sanne Gud og det evige liv”

Da Jesus ble et menneske, ga han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt, helt frivillig. Allerede hans fødsel gjorde det klart at han kom i ringe skikkelse: Selv om han var konge, var hans rike ikke av denne verden. Men han kom for å tjene, og for å gi sitt liv som Guds offerlam. Selv om han også var i Guds skikkelse, holdt det ikke som et røvet bytte å være Gud lik, men han uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse.

Å ta en tjeners skikkelse på seg, forteller at han satte seg selv aller lavest på den sosiale rangstigen. Han kom for å tjene, og for å etterlate seg et eksempel, for at også vi skal vandre i hans fotspor. Vi leser i Skriften om Jesus:

  • “Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte”, Sal 40:8-9. 

Guds vilje var intet mindre enn at han fullkomment skulle oppfylle Guds strenge og hellige lov, som vi alle hadde syndet mot. Og Guds vilje var at Jesus skulle sone vår synd og frelse oss fra en evig død og ulykke. Og også i dag er Guds vilje den at alle mennesker skal bli frelst  komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4).

Jesus fornedret seg, for at vi alene ikke skal trenge å måtte stå til ansvar for alle våre synder og måtte bli dømt til en evig fornedrelse, og gå fortapt. Men han ville gå oss muligheten til å få våre synder tilgitt, bli et Guds barn og en gang bli opphøyet til den himmelske herlighet hjemme hos Gud. Jesus gjorde alt dette fullkomment på Golgata,  som vår stedfortreder. 

Tenk hvor god Gud virkelig er: Alt det som Jesus er og alt som han eier, vil han gi oss, dersom vi vil omvende oss og tro og ta imot Kristi fullbrakte verk til vår frelse. Det er virkelig noe som vi allerede her får takke Gud for, for det er virkelig slik som Paulus uttrykker det:

  • “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham”, 1Kor 2:9.

4.4.2020,
Henry Baardsen,
Alta


 

Kristi pre-eksistens  – Han var til fra evighet av

I teksten vår, sier Paulus at Jesus “var i Guds skikkelse“. Det betyr først og fremst det som Jesus selv sier: “Jeg og Faderen er ett” (Joh 10:30). Og samtidig var Faderen og den Hellige Ånd ett, på samme måte som Jesus og den Hellige Ånd  også var ett. Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er en og samme enhet, de representerer alle den treenige Gud. Alle disse tre er fra evighet, de har alltid eksistert. Det som menes med Kristi pre-eksistens, er at han var til allerede før himmel og jord ble skapt (Ord 8; Joh 1:2; 1Joh 1:2; ; Kol 1:16; Heb 1:2). Og samtidig vandret han også sammen med Guds folk i hele GT, slik bl.a. Paulus uttrykker det:

  • “De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus“,  1Kor 10:4. 

Altså er Kristus Gud. Han er samtidig også avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen (Hebr 1:3). 

For vår fornuft er det helt umulig å kunne fatte hva dette innebærer. Og vi klarer slettes ikke å forstå Guds treenighet, Men Gud kan åpenbare oss litt av det ved sin Ånd, slik Paulus uttrykker det:

  • “Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud”, 1Kor 2:10.

Dessuten leser vi i vers 6  at Kristus var Gud lik. I Jesu samtale med Filip, sier han: “Den som har sett meg, har sett Faderen” (Joh 14:9). Og også ved et annet tilfelle, ropte  Jesus og sa:

  • “Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg“, Joh 12:45.

Og til sist ennå et bibelvers som bekrefter Kristi pre-eksistens: Da Gud skulle skape himmel og jord, sier han: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse” (1Mos 1:26). Og at den personen som Gud her sikter til var Kristus, bekreftes av Heb. 1:2; Rom 11:36; Kol 1:16 med flere).

 


 

Palulus’ hymne, der han lovpriser Kristus

Tekst, Fil 2:5-11:

  • “La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte/fornedre seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre*, til Gud Faders ære.


    En frelseshistorisk bekjennelse som lovpriser Kristus
    Dette tekstavsnittet fra Paulus’ brev til filipperne, regnes for å være en kristen hymne – altså en lovsang – hvor Kristus og hans person blir lovpriset. Samtidig regnes dette også for å være en frelseshistorisk bekjennelse. Denne bekjennelse  handler om tre ulike sider av hans person, som alle har å gjøre om Jesu Kristi frelseshistorie:
  • 1. Kristi pre-eksistens
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet.

Sions konge red på et esel, ikke på en hvit hest
Førstkommende søndag feirer vi palmesøndag. På den dagen ydmyket ærens konge seg så lavt at han tok i bruk et trelldyr, satte seg på eselets rygg, og red inn i Jerusalem for at han der skulle bli vanæret, lide og dø (Matt 21). Ikke som kongenes konge, men som Lammet, som Guds offerlam som gav sitt liv for fårene (Joh 10). Alt dette skjedde for at profetien om han skulle gå i oppfyllelse (Sak 9), og at det i ettertid skulle bli klart for alle hans egne at han var den lovede Messias og Herrens lidende tjener. Slik ga han seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden (Gal 1:4). Ved at han ga seg selv som et sonoffer som behaget Gud, gjorde han fred ved blodet på hans kors (Kol 1:20).

Fortsetter:


 

Paulus’ hymne eller lovsang, der han lovpriser Kristi person

Tekst, Fil 2:5-11:

  • “La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte/fornedre seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre*, til Gud Faders ære.


    En frelseshistorisk bekjennelse som lovpriser Kristus
    Dette tekstavsnittet fra Paulus’ brev til filipperne, regnes for å være en kristen hymne – altså en lovsang – hvor Kristus og hans person blir lovpriset. Samtidig regnes dette også for å være en frelseshistorisk bekjennelse. Denne bekjennelse  handler om tre ulike sider av hans person, som alle har å gjøre om Jesu Kristi frelseshistorie:
  • 1. Kristi pre-eksistens
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet.

Sions konge red på et esel, ikke på en hvit hest
Førstkommende søndag feirer vi palmesøndag. På den dagen ydmyket ærens konge seg så lavt at han tok i bruk et trelldyr, satte seg på eselets rygg, og red inn i Jerusalem for at han der skulle bli vanæret, lide og dø (Matt 21). Ikke som kongenes konge, men som Lammet, som Guds offerlam som gav sitt liv for fårene (Joh 10). Alt dette skjedde for at profetien om han skulle gå i oppfyllelse (Sak 9), og at det i ettertid skulle bli klart for alle hans egne at han var den lovede Messias og Herrens lidende tjener. Slik ga han seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden (Gal 1:4). Ved at han ga seg selv som et sonoffer som behaget Gud, gjorde han fred ved blodet på hans kors (Kol 1:20).

Fortsetter:

  • 1. Kristi pre-eksistens  – han var til fra evighet av
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet

1 Kristi pre-eksistens  – han var til fra evighet av

I teksten vår, sier Paulus at Jesus “var i Guds skikkelse“. Det betyr først og fremst det som Jesus selv sier: “Jeg og Faderen er ett” (Joh 10:30). Og samtidig var Faderen og den Hellige Ånd ett, på samme måte som Jesus og den Hellige Ånd  også var ett. Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er en og samme enhet, de representerer alle den treenige Gud. Alle disse tre er fra evighet, de har alltid eksistert. Det som menes med Kristi pre-eksistens, er at han var til allerede før himmel og jord ble skapt (Ord 8; Joh 1:2; 1Joh 1:2; ; Kol 1:16; Heb 1:2). Og samtidig vandret han også sammen med Guds folk i hele GT, slik bl.a. Paulus uttrykker det:

  • “De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus“,  1Kor 10:4. 

Altså er Kristus Gud. Han er samtidig også avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen (Hebr 1:3). 

For vår fornuft er det helt umulig å kunne fatte hva dette innebærer. Og vi klarer slettes ikke å forstå Guds treenighet, Men Gud kan åpenbare oss litt av det ved sin Ånd, slik Paulus uttrykker det:

  • “Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud”, 1Kor 2:10.

Dessuten leser vi i vers 6  at Kristus var Gud lik. I Jesu samtale med Filip, sier han: Den som har sett meg, har sett Faderen(Joh 14:9). Og også ved et annet tilfelle, ropte  Jesus og sa:

    • “Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg, Joh 12:45.

Og til sist ennå et bibelvers som bekrefter Kristi pre-eksistens: Da Gud skulle skape himmel og jord, sier han: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse” (1Mos 1:26). Og at den personen som Gud her sikter til var Kristus, bekreftes av Heb. 1:2; Rom 11:36; Kol 1:16 med flere).


2. Kristi fornedrelse

Over 700 år før hendelsen på Golgata, beskriver profeten Jesaja Kristi lidelser svært detaljert med følgende ord:

  • Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom”, Jes 53:3-5.

Også dette kan vi kalle for frelses-historiens kjernebudskap. Det er altså ikke tvil: Det som Gud ved Jesaja profeterer, beskriver han så godt som om han skulle ha vært et øyenvitne til Jesu lidelser og til hans smertefull død på korset på Golgata.

Bare ved å lese Jes 53, kan man – når Guds Ånd forklarer budskapet for våre hjerter – ved Ånden få oppleve nærheten og samfunnet med Jesu lidelser (Fil 3:10), og få del i kjernebudskapet av påskens hendelser. Det er som en god forsmak på hva evangeliefortellingene ennå nærmere forteller om. 

At Jesus Kristus var Gud, er Bibelen helt entydig på. Han er bærer av det gammeltestamentlige gudsnavnet “JEG ER”. Og i 1Joh 5:20 vitner Johannes: “Han er den sanne Gud og det evige liv”

Da Jesus ble et menneske, ga han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt, helt frivillig. Allerede hans fødsel gjorde det klart at han kom i ringe skikkelse: Selv om han var konge, var hans rike ikke av denne verden. Men han kom for å tjene, og for å gi sitt liv som Guds offerlam. Selv om han også var i Guds skikkelse, holdt det ikke som et røvet bytte å være Gud lik, men han uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse.

Å ta en tjeners skikkelse på seg, forteller at han satte seg selv aller lavest på den sosiale rangstigen. Han kom for å tjene, og for å etterlate seg et eksempel, for at også vi skal vandre i hans fotspor. Vi leser i Skriften om ham:

  • “Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte”, Sal 40:8-9. 

Guds vilje var intet mindre enn at han fullkomment skulle oppfylle Guds strenge og hellige lov, som vi alle hadde syndet mot. Og Guds vilje var at Jesus skulle sone vår synd og frelse oss fra en evig død og ulykke. Og også i dag er Guds vilje den at alle mennesker skal bli frelst  komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4).

Jesus fornedret seg, for at vi alene ikke skal trenge å måtte stå til ansvar for alle våre synder og måtte bli dømt til en evig fornedrelse, og gå fortapt. Men han ville gå oss muligheten til å få våre synder tilgitt, bli et Guds barn og en gang bli opphøyet til den himmelske herlighet hjemme hos Gud. Jesus gjorde alt dette fullkomment på Golgata,  som vår stedfortreder. 

Tenk hvor god Gud virkelig er: Alt det som Jesus er og alt som han eier, vil han gi oss, dersom vi vil omvende oss og tro og ta imot Kristi fullbrakte verk til vår frelse. Det er virkelig noe som vi allerede her får takke Gud for, for det er virkelig slik som Paulus uttrykker det:

  • “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham”, 1Kor 2:9.

3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet
Da Jesus på korset døde, gjorde han det med sine siste ord her på jord, som lyder: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” Dette var det siste av Jesu syv ord – eller bønner – på korset. Lykkelig er den som får ende sitt liv slik, og overlate det i Guds hender. For da er man i de aller beste hender. Riktignok ropte Jesus i sin fjerde bønn på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27:46). Men virkeligheten var den at Gud ikke forlot Jesus når han hadde det som aller vanskeligst. For i Apg 2 kan vi lese:

  • “For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse”, Apg 2:27, 31 og Sal 16:10. 

Derimot reiste Gud Jesus opp fra de døde på den tredje dag, på påskemorgen, etter Skriften. Og femti dager etter det tok Gud Jesus hjem til seg til himmelen, samtidig som han velsignet sine disipler (Luk 24:50). Da satte Gud ham ved sin høyre hånd i (Ef 1:20) i himmelen, og ga ham herlighet (1Pet 1:21). 

4.4.2020,
Henry Baardsen,
Alta


 

Andakt: Ærens konge fornedret seg, og gikk inn i den stille uke og i sin lidelse – som vår stedfortreder

Om noen dager er det palmesøndag. Det var på den dagen som Jesus satte seg på et et esel, og red inn til Jerusalem for siste gang før han skulle lide og dø på Golgata. Det var for at profetien om ham skulle gå i oppfyllelse, der det står skrevet:

  • “Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel – på trelldyrets fole”, Matt 21:5.

I tillegg til denne profetien i Sakarias 9, er det også mange andre profetier om Kristi kongedømme. Gud lovet selv å trygge hans kongetrone til evig tid. Det samme gjaldt også hans kongedømme, det skulle også være evig (2Sam 7:12-16). Altså gjaldt Kristi kongedømme ikke bare her i tiden. Men hans kongedømme skal først og fremst realiseres etter at livet her på jorden er slutt for oss alle, selv om han også regjerer i og gjennom de sanne kristne her i Guds rike.

Men det er likesom noe som skurrer, tenker kanskje noen: Hvorfor skulle kongenes konge Jesus måtte ri på et usselt esel, og ikke på en prektig hest? Eslet var jo et simpelt trelldyr, og representerte jo ikke høyhet eller kongelig makt. Og hvorfor skulle kongen Jesus bli født i en stall, og ikke i et slott? Hva kan forklaringen til dette være?


Jesus var både en sann Gud og et sant menneske
Ja, det er sant! Jesus var Gud. Det er det veldig mange bibelsteder som bekrefter helt entydig. Paulus sier: “Han er den sanne Gud“. Og i Hebreerbrevet kap. 1 vitner Gud selv om Jesus: “Din trone, Gud, står i all evighet”. Altså sier Gud at Jesus er både Gud og konge.

Men samtidig forteller Bibelen at Jesus også var et menneske (Se Rom 5:15). Johannes uttrykker det slik: “Ordet ble kjød…” Dette kalles i dogmatikken for inkarnasjon. Det var i inkarnasjonen Gud ble et menneske, og at han fikk et legeme (Heb 10:5). Han fikk del i kjød og blod og ble i alle ting sine brødre lik (Heb 2:14 og 2:17). 


Jesu fornedring begynte på palmesøndag da hans lidelse virkelig begynte
Da Jesus satte seg på eslet og red inn mot Jerusalem, var det et symbol på hvorfor han egentlig ble født og hvorfor han måtte dø en helt spesiell død. Riktignok sa profeten: “Se, din konge kommer!“. Det var han som også kalles for ærens konge

Slik vi kan forstå av evangeliene, holdt disiplene Jesus for å være konge. Men selv skjulte han denne guddommelige side av seg selv så godt han kunne. Men ovenfor sine egne disipler lot han dem noen ganger få et lite innblikk i sin guddommelighet. Johannes uttrykker det slik:

  • “Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet”, Joh 1:14. 
  • “For han fikk ære og herlighet av Gud Fader, da en slik røst lød til ham fra den aller høyeste herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i”, 2Pet 1:17.

Det var allment kjent at folket kalte Jesus for “jødenes konge”. Det ble han kalt allerede like etter at han ble født, da de vise menn spurte: “Hvor er den jødenes konge som er født nå?”

Når Pilatus spurte av Jesus: “Er du jødenes konge?, da svarte han bare: “Du sier det”. Og soldatene spottet ham, falt på kne for ham og hånte ham og sa: “Vær hilset, du jødenes konge!”

Men egentlig begynte ikke Jesu å utøve sitt kongedømme før etter sin oppstandelse og sin himmelfart, da all makt i himmel og på jord var gitt i hans hender, og han satte seg på sin kongelige trone ved Faderens høyre hånd.

Men etter palmesøndagen og før sin død på korset, gjennomgikk han den aller dypeste fornedrelse, men helt frivillig. Han bar hele verdens synder. Soldatene spottet og hånte ham. De slo ham og hudstrøk ham helt inntil huden ble vrengt og blodet fløt. De spyttet ham i ansiktet, og de brukte falske vitner mot ham slik at de skulle kunne dømme ham til døden.

Og så stelte de i stand et “teater” for å håne ham og vise sin største avsky mot ham, han som var kongens konge: “I stedet for å ikle ham i kongelig skrud, la de en skarlagenrød kappe om han. Og i stedet for å sette en kongelig krone på hans hode, flettet de en krone av torner og satte på hodet hans. Og i stedet for å gi ham en kongestav, gav de ham en rørstav i hans høyre hånd. Og i stedet for å falle ned for å tilbe ham, falt de på kne for ham og hånte ham (Matt 27). 

Alt dette hadde Jesaja forutsett da han profeterte:

  • “Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet”, Jes 53:3.

    Og profeten fortsetter:

  • Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn.

Hvorfor forsvart ikke Jesus seg, han var jo Gud og allmektig?
Jesus kunne selvsagt ha gjort det, slik han selv sier:

  • “Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?“, Matt 26:53.

Men Jesus avstod frivillig fra å gjøre det. Da Jesus i inkarnasjonen ble et menneske, gav han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt. Jesus selv sier:

  • “Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted”

Dette var grunnen til at han frivillig gikk inn i lidelsens uke og at han fornedret seg så lavt at han lot seg håne og spotte, og at han på langfredagen gikk i døden for oss alle.

Jesus omtales ofte som Lammet i Bibelen. Det var som Guds Lam han fornedret seg så dypt, og gjorde alt dette for oss. Og det var som Guds offerlam som Jesus gav sitt liv for sine venner, og for alle som angrer sine synder og som gjennom forlikelsen vil bli kalt for Jesu og Guds venn. Derfor vil også vi som er sendebud i Kristi sted, oppmuntre alle som ikke tror: “La dere forlike med Gud!” (2Kor 5:20). For ennå er det mulig!


Jesus elsker deg og meg, derfor vil han frelse oss og la få del i det evige livet
Gud viste sin aller største kjærlighet mot oss fortapt syndere da han lot Jesus lide og dø, slik Johannes uttrykker det:’

  • “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv”, Joh 3:16.

Gud gi at vi nå, når påsken 2020 nærmer seg, skulle kunne bli stille i våre tanker og i våre hjerter innfor påskens budskap. Samtidig bør vi be Gud at han skulle gi oss lengsel til å høre Guds Ord, og åpenbare for oss hans store kjærlighet mot oss, så at vi virkelig skulle se hva vår frelse har kostet. Til det var både gull og sølv alt for ringe til kunne å frelse oss fra våre synder, fra vår skyld innfor Gud og fra en evig død.

Men Jesus lot sitt dyrebare og livgivende blod flyte til soning for alle våre og for hele verdens synder. Og det har fortsatt den samme kraft til å rense alle troendes hjerter rene og å gjøre oss verdige for Gud. Men Guds kjærlighet, hans omsorg og hans bønner begrenser seg ikke til de som nå er Guds barn, men også slik Jesus selv sier:

  • “Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg”, Joh 17:20.

2. april 2020,
Henry Baardsen,
Alta


.

Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud

Kristendommen er på til bakegang i vår tid
Vi lever i en tid når kristendommen på veldig mange områder er på tilbakegang, sammenlignet med i tidligere tider. Da jeg vokste opp, var det vanlig at barn også fra ikke-kristne hjem gikk på søndagsskolen. Der lærte vi det helt grunnleggende om Gud, om hans Sønn, Frelseren Jesus Kristus og også om den Hellige Ånd. Vi lærte bl.a. fra den apostoliske trosbekjennelsen:

  • “Jeg tror på Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper.

Og dette trodde vi søndagsskolebarn på, enten vi kom fra kristne eller fra ikke-kristne hjem. For dette var jo selve barnelærdommen.

Fortsett å lese «Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud»

Heldigvis finnes det også gode og nyttige virus, og ikke bare det nye og skremmende Korona-viruset


Når vi til daglig snakker om virus, mener vi nesten alltid virus som fører til at vi blir syk. Det kan være influensavirus, virus på balansenerven og mye annet slikt. Det som vi kanskje ikke kjenner så godt til, er at virus visstnok også kan være “våre venner og våre beskyttere“, dette mener i alle fall en del som forstår seg på slikt.

Da jeg for mindre enn en uke siden hørte lege Pekka Reinikainen fortelle om dette, var det meste av dette helt ukjent for meg. Han kunne fortelle at virus også kan være våre gode “kompiser”. Etter å ha lest litt om “disse gode og vennlige virus”, ser jeg at det som han sa, også stemmer med norsk forskning på virus. For ifølge dem finnes det gode virus over alt og i alle.

Virus kan faktisk ta knekken på skadelige bakterier i lungevev, de kan gi beskyttelse mot farlige bakterier, og visse virus er trolig nødvendige for å opprettholde en sunn tarmflora. Mellom fem og åtte prosent av DNA’et vårt stammer faktisk fra virus. Derfor lyder er også av overskriftene i artikkelen på forskning.no: “Du er delvis virus”.

Videre kan vi lese i artikkelen: “Ny forskning hinter om at de ikke bare er avgjørende for økosystemene på klodenOg på en annen vitenskapelig side i artikkelen “Vår vennviruset” skriver de: “Virus gjødsler og nærer også det store spiskammeret i havet – bunnen av næringspyramiden vi alle lever av”. Dessuten skriver de: Uten virus – ingen mennesker. Sykt, men sant”.

Det ser ut til at virus både regulerer bakteriefloraen vår og beskytter oss mot sykdom.

Slik jeg forstår, er dette innen forskningen rimelig nytt og et lite utforsket område. Og det underligste av alt,  forskerne er usikre på om virusene er døde eller levende. For når de er alene, kan de ikke reprodusere seg selv. Om dette sier artikkelen:

  • “Virus balanserer på grensa til hva vi kan kalle liv. De kan reprodusere seg og spre seg. Men ikke av seg selv, og ikke alene. Virusene må først kapre en levende celle. De sprøyter arvestoffet sitt inn i cellen, og tvinger celle-maskineriet til å trykke opp hauger av nye virus.  Cellen revner, og de nye virusene strømmer ut. 

Dette kan virusene gjøre fordi de  inneholder gen-materiale, og ingen kan fortelle hvor dette arvestoffet opprinnelig kommer fra. Og på forskning.no kan vi lese: “En verden som vi bare akkurat har begynt å utforske”.

Det ser ut til at virus både regulerer bakteriefloraen vår og beskytter oss mot sykdom.

Når artikkelforfatteren skal prøve å forklare opphavet til livet, artenes tilblivelse og utvikling, har han slettes ikke noe godt eller vitenskapelig svar. Og det har heller ikke naturvitenskapen. Derfor henviser de bare hele tiden til evolusjonsteorien, den som Darwin oppfant.

Som kristne tror vi ikke at livet oppstod som en tilfeldighet eller ved en evolusjon, man at det er Gud som har skapt hele universet, alt det synlige og usynlige, inklusiv virusene og de aller minste partiklene. Og grunnen til at vi tror det, er at samtlige Bibelens forfattere som levde på forskjellige tider og helt uten å vite om hverandre, helt entydig forteller dette som med en munn. Dette kunne de gjøre, siden de var drevet av den Hellige Ånd (2Pet 1:21). Og det samme vitner også Gud selv! Og alle disse virusene har  sine helt spesielle oppgaver, både de gode og de onde. Slik er det også med alt annet som Gud har skapt. For fullkomment er hans verk (5Mos 32:4)!

De som er interessert i å vite mer om hvordan virusene reproduserer seg når de “kaprer” en celle, ødelegger den, tar med seg byggestener fra den og danner utallige nye, kan lese mer på siden “Velkommen til virus-verden”!

Ifølge legen jeg ovenfor refererte til, har vi 10 ganger så mange virus i kroppen som vi har celler, og de har vi 37 000 milliarder av. Og alle disse har sin helt spesielle oppgave, slik Gud har gitt dem. Og i alle cellene er det liv. 

Tenk hvor allmektig og vis Gud vi har. Alt dette har han skapt, og alt dette holder han kontroll på, selv om mye kan virke å begynne å vakle i disse Korona-tider. Men når vi er Guds barn, får vi tross alt være trygge på at våre liv og vår framtid er i de beste hender, for han har omsorg for oss. Derfor får vi tross alt være ved godt mot, og la våre blikk og vårt håp være mot byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper (Hebr 11:10).

Dette forteller oss litt om hvor stor og allvitende Gud er og hvor små vi er – selv de fremste vitenskapsmenn som finnes i verden – sammenlignet med Guds storhet. For alle detaljene i hans skaperverk kan ingen vitenskapsmann fullt ut forstå, selv ikke det avanserte kjernefysiske forskningsinstituttet CERN. Dette bør gjøre oss mennesker ydmyke og takknemlige!

Men det største av alt: Han har skapt himmelen og hele dens herlighet også for oss, bare vi overgir våre liv i hans hender, tror på ham og på hans Sønn Jesus Kristus og følger, tjener og ærer ham over alle ting! 

Korona-viruset kommer fra “urene” flaggermus som Bibelen forbyr å spise?

Korona-viruset SARS-CoV-2 har sannsynligvis smittet fra “urene” dyr til mennesker, mest sannsynlig fra “delikatessen” flaggermus som Bibelen forbyr å spise


Ifølge Folkehelseinstituttet, men også mange andre seriøse  kilder, har denne smitte mest sannsynlig kommet fra flaggermus, direkte eller via andre ville dyr slik som slanger eller snegler.  På www.forskersonen.no  kan vi lese om hvor “urene” flaggermusene er: Av 137 kjente infeksjonssykdommer i flaggermus kan 61 gjøre mennesker syke.

Og videre står det: “Kinesiske forskere har analysert arvestoffet til det nye viruset og lagt fram en hypotese om at det nye viruset opprinnelig kom fra flaggermus eller slanger. Disse blir også solgt levende på markedet”. Og i en fag-artikkel i VG kan lese at flaggermusen er full av virus. Tidligere har “den urene” flaggermusen ført til dødelige epidemier som Ebola da en toårs gutt ble smittet , SARS-viruset og MERS-viruset. 

I en kronikk i Aftenposten 2.3.2020 skriver Péter A. Csángó, lege og spesialist i medisinsk mikrobiologi:

“For noen dager siden ble det publisert en artikkel i The Standard hvor de viser til at koronavirus 2019-nCoV hos menneske er 96 prosent identisk med koronavirus hos flaggermus.

Disse vitenskapelige funn bekrefter bare at Bibelen hadde rett og at Gud viste hva han forbød oss mennesker å spise flaggermus, siden de kan klassifiseres som urene dyr. Dette visste Gud for mange tusen år siden. Han gav spiseforbudet for å beskytte oss, ikke for å skade oss. 


 

Korona-viruset kan sammenlignes med djevelen. Han skjuler alltid sin identiteten før han unådig angriper våre hjerter. Slik er det også med Korona-viruset.

For noen dager siden hørte jeg på en forelesning som en finsk kristen lege hadde om Korona-pandemien som har spredd seg over hele verden. Han siterte den kinesiske presidenten Xi og hans sammenligning mellom selveste den onde, han som kalles Satan, og det dødelige viruset som ingen verken kan se eller forutsi, før det helt uventet slår ned i oss mennesker med sitt brutale angrep, og som påfører sykdom og død for tusener av mennesker:s

  • Dette viruset er og oppfører seg slik det er typisk å gjøre for djevelen/den onde/Satan. Han skjuler alltid seg,  slik at man ikke han se han eller oppdage han”

Ja, slik er han som Bibelen kaller for djevelen og Satan (Åp 20:2), og slik har han alltid opptrådt. Han opptrer alltid fordekt. Og han viser aldri sitt ansikt og avslører heller ikke sitt sanne jeg når han angriper oss med sin list. For da ville han jo blitt avslørt, og ville heller ikke få komme inn i et menneskes hjerter for å “kapre det” og for å spre sin gift slik Korona-viruset gjør når det med sin “nøkkel” låser seg inn i våre celler, formerer seg med cella i tusentall før den ødelegger den, og går deretter inn i nye og nye celler og ødelegger også dem med sin gift. Men han påvirker menneskenes tanker, sinn og hjerter, lenge før vi aner at vi er infisert av ham, slik vi også kan være bærere av Korona-viruset mange dager før vi selv vet om det, og før vi blir syk av viruset.

Satan bruker alltid nye og forskjellige masker når han ønsker å invadere og forføre oss, og han gjør seg alltid ugjenkjennelig. Han fører med seg både en åndelig død og en evig død, og stor ulykke over alle dem som han får invadere og bli herre over. Derfor advarer Bibelen oss så alvorlig om ikke å la oss forføre av ham eller å la han få kontrollen og styringen over våre liv.

Nøyaktig det samme må man vel kunne si om Korona-viruset. Ingen vet hvem som er potensielle smittebærere av dette viruset. Og ingen vet om man er smittet eller ikke, før det er for sent og man allerede har blitt syk. Det er et virus som fører med seg sykdom og død, og kan ramme oss absolutt alle. Dette er et helt nytt virus som har fått navnet SARS-CoV-2, og det hører til Korona-familien, slik også andre dødelige virus som har ført til epidemier har gjort. Det er dette dødelige viruset som gir sykdommen Covid-19.

Det finnes ingen vaksine som kan beskytte mot smitte, og heller ikke noen medisin som vil kunne hjelpe dersom man blir smittet av dette viruset. Den rammer høy og lav, rik og fattig og kristne og ikke-kristne likt. Ingen kan kjøpe seg en prioritert plass i helsekøen for å få behandling, men absolutt alle som rammes, stilles likt. Så derfor er det også så mange som frykter for å bli rammet, siden ingen kan vite utfallet av det. 

Når det gjelder vår kamp mot djevelen, veileder Bibelen oss bl.a. slik:

  • “Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere”, Jak 4:7.
  • “Og gi ikke djevelen rom“, Ef 4:27.
  • “Men den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke”, 1Joh 5:18.

På samme måte må også vi samlet ta opp kampen mot Korona-viruset. Vi må vise lojalitet mot de anbefalinger som våre myndigheter gir. Vi må gjøre alt vi kan for selv ikke å bli smittet. Og vi må ikke være dumdristige og tro at vi ikke blir smittet eller kan smitte andre ved å lage våre egne lover og regler ut fra det som vi vurderer er det rette. Og så får vi respektere hva den vise Salomo anbefaler, ledet av den Hellige Ånd:

  • “Den kloke ser ulykken komme og skjuler seg, men de ufornuftige går på og får bøte”, Ord 22:3.

 

Det dødelige Korona-viruset som ingen kan beskytte seg mot

Kristen lege og hans syn på Korona-pandemien
For noen dager siden så jeg på en nettvideo der den finske legen Pekka Reinikainen kommenterte den pågående koronapandemien. Det var et program som varte nesten en time. For meg som ikke har helsefaglig bakgrunn, var det mye nytt, og noe krevende stoff. For bedre å få med meg innholdet, valgte jeg å “lese meg opp” på dette fagområdet ” via norske sider, og det hjalp godt på. Reinikainen er en kristen lege som virker grundig å kjenne til hva han snakker om, og kjenner dessuten godt til epidemier også gjennom sin bok “SARS og de siste plager” som kom ut i 2003. Innledningsvis snakket han om hva Bibelen sier om ulike former for epidemier, om forbud mot å spise urene dyr og fugler som kan føre til sykdom og epidemier, og om epidemier som Gud kan tilstede for enten å “straffe” eller for å vekke og å kalle på folk for at de skal vende om til ham. Han talte om viruser som er “menneskenes og naturens venner”, men mest om det farlige Kolera-viruset SARS-CoV-2 som nå herjer som en pandemi i hele verden, og som allerede har drept lang flere mennesker enn både SARS-epidemien i 2002-2003 og MERS-epidemien i 2012 til sammen. Reinikainen nevner to interessante sitater som virkelig får oss til å tenke på om Gud muligens kan ha et alvorlig budskap til oss med det som vi nå opplever. Første sitatet sto skrevet i et engelsk helsetidskrift, og henviste til Åp. 6:8:

  • “Da så jeg – og se: En gulblek hest. Han som satt på den, hans navn var Døden, og dødsriket fulgte med ham. Og det ble gitt dem makt over fjerdedelen av jorden, til å drepe med sverd og med hungersnød og med pest, og ved villdyrene på jorden”.

Og i dette fagtidsskriftet ble spørsmålet stilt: “Er de kanskje den gulbleke hesten som er omtalt i Åpenbaringsboken som begynner å vise seg?


Korona-viruset er som den onde selv. Han skjuler alltid sin identiteten før han unådig angriper våre hjerter
Den andre uttalelsen som lege Pekka Reinikainen nevner, kom fra den kinesiske presidenten da SARS-epidemien herjet der som verst. Han sa noenlunde slik om det dødelige viruset som ingen verken kunne se eller forutse før det helt uventet slo ned i menneskene med sitt angrep, og påførte sykdom og død for tusener av mennesker:

  • Dette viruset er og oppfører seg slik det er typisk å gjøre for djevelen/den onde/Satan. Han skjuler alltid seg,  slik at man ikke han se han eller oppdage han”

Ja, slik er han som Bibelen kaller for djevelen og Satan (Åp 20:2), og slik har han alltid opptrådt. Han opptrer alltid fordekt. Og han viser aldri sitt ansikt og avslører heller ikke sitt sanne jeg når han angriper oss med sin list. For da ville han jo blitt avslørt, og ville heller ikke få komme inn i et menneskes hjerter for å “kapre det” og for å spre sin gift slik Korona-viruser gjør når det med sin “nøkkel” låser seg inn i våre celler, formerer seg med cella i tusentall før den ødelegger den, og går deretter inn i nye og nye celler og ødelegger også dem med sin gift. Men han påvirker menneskenes tanker, sinn og hjerter, lenge før vi aner at vi er infisert av ham, slik vi også kan være bærere av Korona-viruset mange dager før vi selv vet om det, og før vi blir syk av viruset.

Satan bruker alltid nye og forskjellige masker når han ønsker å invadere og forføre oss, og han gjør seg alltid ugjenkjennelig. Han fører med seg både en åndelig død og en evig død og ulykke over alle dem som han får invadere og bli herre over. Derfor advarer Bibelen oss så alvorlig om ikke å la oss forføre av ham eller å la han få kontrollen og styringen over våre liv.

Nøyaktig det samme må man vel kunne si om Korona-viruset. Ingen vet hvem som er potensielle smittebærere av dette viruset, og ingen vet om man er smittet eller ikke, før det er for sent og man allerede har blitt syk. Det er et virus som fører med seg sykdom og død, og kan ramme oss absolutt alle. Dette viruset kalles SARS-CoV-2, og hører til Korona-familien. Det er dette dødelige viruset som gir sykdommen Covid-19.

Det finnes ingen vaksine som han beskytte mot smitte, og heller ikke noen medisin som vil kunne hjelpe dersom man blir smittet av dette viruset. Den rammer høy og lav og rik og fattig likt. Ingen kan kjøpe seg en prioritert plass i helsekøen, men absolutt alle som rammes, stilles likt. Så derfor er det også så mange som frykter for å bli rammet.

Den eneste måten å unngå smitte er å unngå nærkontakt med andre, men i praksis er det ikke alltid så enkelt. 


Korona-viruset SARS-CoV-2 har sannsynligvis smittet fra “urene” dyr til mennesker, mest sannsynlig fra “delikatessen” flaggermus som Bibelen forbyr å spise


Ifølge Folkehelseinstituttet, men også mange andre seriøse  kilder, har denne smitte mest sannsynlig kommet fra flaggermus, direkte eller via andre ville dyr slik som slanger eller snegler.  På www.forskersonen.no  kan vi lese om hvor “urene” flaggermusene er: Av 137 kjente infeksjonssykdommer i flaggermus kan 61 gjøre mennesker syke.

Og videre står det: “Kinesiske forskere har analysert arvestoffet til det nye viruset og lagt fram en hypotese om at det nye viruset opprinnelig kom fra flaggermus eller slanger. Disse blir også solgt levende på markedet”. Og i en fag-artikkel i VG kan lese at flaggermusen er full av virus. Tidligere har “den urene” flaggermusen ført til dødelige epidemier som Ebola da en toårs gutt ble smittet , SARS-viruset og MERS-viruset. 

I en kronikk i Aftenposten 2.3.2020 skriver Péter A. Csángó, lege og spesialist i medisinsk mikrobiologi:

“For noen dager siden ble det publisert en artikkel i The Standard hvor de viser til at koronavirus 2019-nCoV hos menneske er 96 prosent identisk med koronavirus hos flaggermus.

Disse vitenskapelige funn bekrefter bare at Bibelen hadde rett og at Gud viste hva han forbød oss mennesker å spise flaggermus, siden de kan klassifiseres som urene dyr. Dette visste Gud for mange tusen år siden. Han gav spiseforbudet for å beskytte oss, ikke for å skade oss. 


Hva sier Bibelen om “urene dyr”?
Når vi som kristne og i alminnelighet mennesker i dag leser Gamle Testamente, så kan vi treffe på mye som ikke er relevant for oss som lever i Det Nye Testamentes tid og i vår tid. Som et eksempel på det, kan være det som vi kan lese om rene og urene dyr, hva de fikk spise og hva de ikke fikk spise. Men slik jeg tror,  vet Gud bedre. For han vil vårt beste. I 3Mos 19:11 nevnes det at flaggermusen er uren, så av den grunn forbød Gud å spise den. Ikke slik at det i seg selv var synd å spise den. Men det at den ble regnet blant de urene, betydde at den kunne påføre menneskene ukjente sykdommer og epidemier, selv om Bibelen ikke sier det helt spesifikt. Men dersom menneskene i dag ikke hadde spist flaggermus eller andre urene dyr slik Bibelen forbyr, hadde mest sannsynlig ikke noen av de nevnte dødelige epidemiene ikke oppstått, inklusiv Korona-viruset som nå er en fare for vår helse og våre liv . For slik vi ovenfor kan lese om flaggermusen på forskersiden.no, kan den være bærer av ikke mindre enn 61 kjente virus som kan gjøre oss mennesker syke. Dette har vi mennesker ikke kjent til før i moderne tid. Men Gud visste det, så derfor har han også gitt oss Guds Ord som både en nyttig for våre liv og vår helse, men som også kan gjøre oss vis til frelse ved troen på Jesus Kristus (2Tim 3:15). 


Flaggermus som en delikatesse og som selges blodferske på mat-markedet
I mange land jakter man på flaggermus og bruker dem til menneskeføde. I Kina regnes de som en delikatesse. I fattige områder fanger man flaggermus, frakter dem levende til mattorget og selger den blodferske. eller så selger man man skalldyr og slanger som lever av flaggermus, og slik kan smitte overføres til mennesker når de spiser denne maten. Og ønsker man seg kinesisk flaggermussuppe laget av 4 flaggermus, finnes det oppskrift på Internett. Eller ønsker man seg flaggermuskaffe laget av kaffebær som flaggermus har knasket på, må man ut med mye penger.

Alt dette kan være en kilde til at mennesker har blitt infisert av Korona-viruset SARS-CoV-2. 

Tenk: Dersom folk hadde fulgt Bibelens forbud om ikke å spise flaggermus eller andre urene dyr, ville vi ikke ha hatt denne globale epidemien som vi alle nå er vitne til. Da ville hittil over 15 000 mennesker kunne unngått å måtte dø som følge av denne pandemien.

Men tenk om alle mennesker skulle ha skjønt alvoret, lyttet til Gud som kaller og trodd på Bibelens budskap og løfter om frelse og evig liv for alle som omvender seg å tror på verdens Frelser, Jesus Kristus. Da skulle de alle kunne unnfly den evige død og fortapelse. Det er virkelig noe å ta på alvor, og å påkalle Gud om å få nåde til. En slik bønn vil Gud helt sikkert hør! Derfor sier Ordet i det som ofte blir kalt for himmelen nødnummer:

  • “… kall på meg på nødens dag, så vil jeg fri deg ut, og du skal prise meg”, Sal 50:15.

Heldigvis finnes det også gode og nyttige virus, og ikke bare Korona-virus


Når vi til daglig snakker om virus, mener vi nesten alltid virus som fører til at vi blir syk. Det kan være influensavirus, virus på balansenerven og mye annet slikt. Det som vi kanskje ikke kjenner så godt til, er at virus visstnok også kan være “våre venner og våre beskyttere“, dette mener i alle fall en del som forstår seg på slikt.

Da jeg for mindre enn en uke siden hørte lege Pekka Reinikainen fortelle om dette, var det meste av dette helt ukjent for meg. Han kunne fortelle at virus også kan være våre gode “kompiser”. Etter å ha lest litt om “disse gode og vennlige virus”, ser jeg at det som han sa, også stemmer med norsk forskning på virus. For ifølge dem finnes det gode virus over alt og i alle.

Virus kan faktisk ta knekken på skadelige bakterier i lungevev, de kan gi beskyttelse mot farlige bakterier, og visse virus er trolig nødvendige for å opprettholde en sunn tarmflora. Mellom fem og åtte prosent av DNA’et vårt stammer faktisk fra virus. Derfor lyder er også av overskriftene i artikkelen på forskning.no: “Du er delvis virus”.

Videre kan vi lese i artikkelen: “Ny forskning hinter om at de ikke bare er avgjørende for økosystemene på klodenOg på en annen vitenskapelig side i artikkelen “Vår vennviruset” skriver de: “Virus gjødsler og nærer også det store spiskammeret i havet – bunnen av næringspyramiden vi alle lever av”. Dessuten skriver de: Uten virus – ingen mennesker. Sykt, men sant”.

Det ser ut til at virus både regulerer bakteriefloraen vår og beskytter oss mot sykdom.

Slik jeg forstår, er dette innen forskningen rimelig nytt og et lite utforsket område. Og det underligste av alt,  forskerne er usikre på om virusene er døde eller levende. For når de er alene, kan de ikke reprodusere seg selv. Om dette sier artikkelen:

  • “Virus balanserer på grensa til hva vi kan kalle liv. De kan reprodusere seg og spre seg. Men ikke av seg selv, og ikke alene. Virusene må først kapre en levende celle. De sprøyter arvestoffet sitt inn i cellen, og tvinger celle-maskineriet til å trykke opp hauger av nye virus.  Cellen revner, og de nye virusene strømmer ut. 

Dette kan virusene gjøre fordi de  inneholder gen-materiale, og ingen kan fortelle hvor dette arvestoffet opprinnelig kommer fra. Og på forskning.no kan vi lese: “En verden som vi bare akkurat har begynt å utforske”.

Det ser ut til at virus både regulerer bakteriefloraen vår og beskytter oss mot sykdom.

Når artikkelforfatteren skal prøve å forklare opphavet til livet, artenes tilblivelse og utvikling, har han slettes ikke noe godt eller vitenskapelig svar. Og det har heller ikke naturvitenskapen. Derfor henviser de bare hele tiden til evolusjonsteorien, den som Darwin oppfant.

Som kristne tror vi ikke at livet oppstod som en tilfeldighet eller ved en evolusjon, man at det er Gud som har skapt hele universet, alt det synlige og usynlige, inklusiv virusene og de aller minste partiklene. Og grunnen til at vi tror det, er at samtlige Bibelens forfattere som levde på forskjellige tider og helt uten å vite om hverandre, helt entydig forteller dette som med en munn. Dette kunne de gjøre, siden de var drevet av den Hellige Ånd (2Pet 1:21). Og det samme vitner også Gud selv! Og alle disse virusene har  sine helt spesielle oppgaver, både de gode og de onde. Slik er det også med alt annet som Gud har skapt. For fullkomment er hans verk (5Mos 32:4)!

De som er interessert i å vite mer om hvordan virusene reproduserer seg når de “kaprer” en celle, ødelegger den, tar med seg byggestener fra den og danner utallige nye, kan lese mer på siden “Velkommen til virus-verden”!

Ifølge legen jeg ovenfor refererte til, har vi 10 ganger så mange virus i kroppen som vi har celler, og de har vi 37 000 milliarder av. Og alle disse har sin helt spesielle oppgave, slik Gud har gitt dem. Og i alle cellene er det liv. 

Tenk hvor allmektig og vis Gud vi har. Alt dette har han skapt, og alt dette holder han kontroll på, selv om mye kan virke å begynne å vakle i disse Korona-tider. Men når vi er Guds barn, får vi tross alt være trygge på at våre liv og vår framtid er i de beste hender, for han har omsorg for oss. Derfor får vi tross alt være ved godt mot, og la våre blikk og vårt håp være mot byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper (Hebr 11:10).

Dette forteller oss litt om hvor stor og allvitende Gud er og hvor små vi er – selv de fremste vitenskapsmenn som finnes i verden – sammenlignet med Guds storhet. For alle detaljene i hans skaperverk kan ingen vitenskapsmann fullt ut forstå, selv ikke det avanserte kjernefysiske forskningsinstituttet CERN. Dette bør gjøre oss mennesker ydmyke og takknemlige!

Men det største av alt: Han har skapt himmelen og hele dens herlighet også for oss, bare vi overgir våre liv i hans hender, tror på ham og på hans Sønn Jesus Kristus og følger, tjener og ærer ham over alle ting! 


To teskje sjøvann inneholder milliarder av virus, også Kolera-virus og Fugleinfluensa-virus
Dette forteller legen som jeg har referert til. Og nøyaktig det samme kan vi lese på norske sider som refererer til forskning fra dette område. Og slik er det, siden Gud har skapt også virusene for å opprettholde liv i havet, på innsjøer, i trær og planter, ja i alt som har liv. Ifølge forskning.no inneholder en teskje havvann faktisk så mye som  rundt 50 millioner virus. Og alt dette har sin funksjon, for at økosystemet skal holdes i balanse. 

Andakt: Hva om Guds ord helt tas fra oss?

Da jeg skrev om hvordan Gud kalte på meg og lot meg få bli et Guds barn, nevnte jeg at det var særlig to bibelsteder som spesielt gikk inn på meg, og som vekket opp min samvittighet. Disse to bibelstedene var: 

  • “For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet/denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde  er kommet inn(det fulle tall av alle ikke-jøder som skal bli frelst), Rom 11:25 og:
  • “Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det, Amos 8:11-12.

Nådens tid varer nødvendigvis ikke hele levetiden
Det første bibelstedet peker på noe som blir kalt for “nådens tid”  som skal ta slutt for alle som hører til “hedningene”, det vil si den tiden når det ennå er mulig å bli en kristen og å få sine synder forlatt. Ja men, sier du kanskje: Er det ikke bare å påkalle Herrens navn, så skal vi bli frelst? Er det ikke bare å søke ham og å vende seg til ham når man selv ønsker det? Nei, sier Bibelen! Gud kommer ikke alltid til å finnes og han vil ikke alltid være nær (Jes 55:6). Dette var tilfelle for jødene, slik Jesus sier det da han talte om Jerusalems ødeleggelse. For de kjente ikke sin besøkelsestid (Luk 19:44). Og dette var også tilfelle med Esau: “Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse, Heb 12:17. Derfor er det så viktig å søke Herren mens han er å finne og kalle på ham den stund han er nær (Jes 55:6).


Hedningenes besøkelsestid kommer til å ta slutt før Gud vender seg til Israel
I de to bibelversene ovenfor, gjelder advarselen ikke kun enkeltpersoner eller et folk. Det som er profetert der, gjelder absolutt alle såkalte “hedninger”, altså alle som er ikke-jøder. Vi får nemlig bare en besøkelsestid, mens Gud andre gangen skal vende seg til jødefolket for å la dem bli frelst ved evangeliet og ved troen på Jesus Kristus. Men da er tiden ute for de av hedningene som ikke har latt seg frelse, siden de ikke kjente sin egen besøkelsestid da Mesteren gikk forbi, og sa: “Følg meg!” og “Omvend dere og tro på evangeliet!”.

Jesus sa ved et annet tilfelle: “Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenens tider er til ende, Luk 21:24. Tro om ikke dette også er en profeti om når Jesus skal vende seg fra oss hedninger til jødefolket? Men da er allerede “hedningenes fylde  er kommet inn(det fulle tall av alle ikke-jøder som skal bli frelst), Rom 11:25. Og etter den tiden er det for sent, selv om det også finnes kristne på jorden. Det tror jeg nemlig at det skal gjøre, også i trengselstiden som skal komme over alle som bor på jorden. Dette kan du lese mer om på følgende sider:

Jeg er fullt klar over at det i dag er mange predikanter og menigheter som lærer at opprykkelsen av menigheten skal skje før den store trengsel begynner. Men selv finner jeg ikke god nok støtte for det synet i Bibelen. Slik jeg forstår, er det alt for mange bibelsteder som ikke gir støtte for det synet. Men også jeg forstår det slik at hedningenes besøkelsestid da har tatt  slutt, nemlig at det ikke da skal være mulig for ikke-jøder å kunne bli en kristen og å komme til forsoning med Gud. Jeg forstår det slik at  det kommer til å finnes kristne og slike som hører Herren til også under trengselstiden. Men deres tid for å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse er da definitivt slutt, siden nådetiden da er slutt. Det skal da bli slik Jesus sier det i lignelsen om de ti jomfruer: 

  • “Da våknet alle jomfruene og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for lampene våre slokner! Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke!, Matt 25:7-12.

Guds ord ble midlertidig tatt fra oss i uke 11 i år 2020
For mindre enn en uke siden ble det satt i verk mange Corona-tiltak som også fikk direkte påvirkning på menighetslivet og på den kristne virksomheten på absolutt alle plan. Vi får nå ikke ha åndelige møter verken i kirker, på bedehus eller ha andre kristne arrangementer på ubestemt tid. Men mye tyder vel på at dette kommer til å vare minst over sommeren. Spesielt for eldre, får dette store og direkte konsekvenser. For manges vedkommende har kristne møter vært et av de få steder hvor de har fått høre Guds Ord. Og det har også vært under slike tilstelninger som de har hatt mye av den sosiale kontakten med sine kristne venner. Så vi skjønner godt at denne nye situasjonen som har oppstått, for de fleste av dem er trist. De absolutt fleste av dem er nemlig ikke på nett eller på sosiale medier, og blir derfor sterkt rammet. Men det verste av alt: Man verken bør eller får besøke de eldre kristne eller andre eldre i deres hjem eller på institusjoner, siden de er særlig sårbare dersom de blir smittet. Samtidig er det de som de blir prioritert aller lavest av alle om de blir smittet og alvorlig syke, og behøver intensiv behandling og respirator.  Kan det være en av årsakene til at de fleste som dør som følge av Corona-viruset nettopp tilhører denne gruppen?

Corona-tiltakene har også satt en effektiv stopper for husmøter, søndagsskolevirksomheten, konfirmasjonsundervisningen, sangkvelder, bibeltimer, andakter på institusjoner og storforsamlinger. Ingen predikanter eller andre forkynnere får nå reise rundt for å forkynne Guds Ord slik som tidligere, verken i innlandet eller til utlandet. Og dette får også direkte konsekvenser når noen ligger for døden og ønsker besøk av en predikant, en kristen eller av en prest, kanskje i håp om å få bli en kristen. Det samme gjelder også utdeling nattverd til gamle og syke, men også vanlige nattverdsgudstjenester. Alt slikt har nå blitt vanskelig å få til. 

Absolutt alle møter som lenge har vært planlagt, må derfor avlyses. Og slik må det selvsagt være for å hindre smitte og spredning av viruset. Det må vi bare respektere, slik også Guds Ord påbyr:

  • “Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud”, Rom 13:1.

Stengte kirke- og bedehusdører kan forhåpentligvis åpne nye dører for Guds Ord
Alle offentlige tiltak for å hindre smitte gjelder selvsagt i hele samfunnet og i alle land. Og unntaksloven som på rekordtid ble gjort gjeldene i Norge og i Finland, setter dessuten mange begrensninger for hva vi nå får gjøre, hvor vi får bevege oss og hvor mange vi maks får være når og om vi våger å samles. Skoleundervisningen er nå hovedsakelig gjort digital, slik at undervisningen ikke skal stoppe opp. Takket være dyktige lærere og gode undervisningsopplegg, virker det som om dette skal fungere tilfredsstillende.

Men situasjonen for de fleste av oss kristne forkynnere og for våre menigheter er dessverre en helt annen, særlig innen bedehusmiljøene. Absolutt de færreste av oss er klare for utfordringen som vi plutselig og helt uventet ble kastet ut i. Vi har verken nok kompetanse eller store nok ressurser til å lykkes godt med det for å få budskapet ut til menighetens medlemmer og til andre som vil høre kristen forkynnelse og å få oppbyggelse for sine trosliv. Men ennå verre enn det: Tenk på de som ikke er kristne, men som nå kjenner seg kalt av Gud, og som skulle ønske å besøke steder hvor det levende Guds Ord har blitt forkynt og menigheter som de har hatt tillit til? Hvordan skal de nå få høre Guds Ord som skulle kunne ha blitt dem til frelse?

Selvsagt kan jo stengte bedehus og kirker i beste fall føre til at en ny dør kan bli åpnet ved aktivt å ta i bruk de muligheten som moderne teknologi gir, slik at Guds Ord og det frelsens budskapet  kommer ut til folk som hungrer og tørster etter Guds Ord. Men dette vil nok ikke vil kunne bli helt det samme som å kunne møtes fysisk på et bedehus eller i andre møtelokaler og å kunne være sammen i “de helliges samfunn”. 

Svakheten med “Guds Ord kun på nettet”, er at den lokale tilhørigheten til sin egen hjemmemenighet kanskje ikke vil være være like lojal som når man søker åndelig føde på bedehuset hjemme. For mange kristnes vedkommende vil det nok kunne bli en del “shopping”, og kanskje at man lett vil kunne komme til å “velge og vrake” hva man vil høre og ikke høre, dersom man ikke er bevisst og nok selektiv. Så dermed kan det i visse tilfeller bli til at selv om man i utgangspunktet hadde “tenkt seg på møte i sin egen hjemmemenighet”, så kan det i praksis bli til at man å velger “en annen menighet” som man søker gudstjenestefellesskap med. 

En av fordelene med å bli tvunget til å “arrangere kristne møter” på nettet, er at man da vil nå nye ut til nye mennesker med evangeliet, til slike som ellers ikke ville ha kommet på det lokale bedehuset for å høre Guds ord. Og dessuten tror jeg at man vil kunne få flere ikke-kristne tilhørere, og også tilhørere fra mange andre land. Og slikt vil forhåpentligvis kunne bli til stor velsignelse for dem. 

Jeg tror at jo lenger tid det tar før vi igjen får lov til å arrangere kristne møter, dess flere vil det bli som kommer til å søke etter åndelig oppbyggelse for sin sjel via sjel via de digitale tilbudene som finnes. Men om vi som kristne menigheter ikke gjør noe for å tilrettelegge for et slikt tilbud for medlemmene i våre menigheter, frykter jeg for at når vi igjen får begynne å holde forsamlinger, vil muligens en del kunne velge bort sin egen hjemmemenighet. Men slik trenger det selvsagt ikke å bli.


 

Guds kall til omvendelse ble for sterkt for meg. Han vant mitt hjerte til sitt eget.

Gud kalte meg sterkt til omvendelse under Seksdagerskrigen
Da Seksdagerskrigen i Midtøsten brøt ut 5. juni 1967, var jeg 16 år gammel. Jeg var vokst opp i et kristent hjem, og hadde som barn og ung gått både på søndagsskole og på det lokale bedehuset. Men allerede da jeg var 16 år, hadde jeg i praksis kommet bort fra den kristne tro, og var klar over at min sak med Gud ikke var i orden. Allerede på den tiden kalte Gud meg sterkt tilbake, men nysgjerrigheten etter “livet i verden” og annen påvirkning dro meg bare lenger og lenger bort fra Gud og fra fellesskapet med de kristne. Men tross det glemte ikke Gud meg, men viste stor omsorg for meg. Da Seksdagerskrigen brøt ut, tenkte jeg: Hva om nådetiden tar slutt for oss hedningefolk, og Gud vil vende seg til Israel? For slik jeg minnes, hadde forsvaret mobilisering på Altagård, og det var for meg et signal om en spent verdenssituasjon. Og da var det et bibelvers som talte til meg:

  • “For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet/denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde  er kommet inn” (det fulle tall av alle ikke-jøder som skal bli frelst) , Rom 11:25.

Dessuten var det et annet bibelsted som Gud talte særlig sterkt til meg:

  • “Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det, Amos 8:11-12.

Hva om nådetiden tar slutt, og Herrens Ord ikke er å finne, tenkte jeg. Hva om de kristne blir tatt bort, eller at de ikke kan hjelpe meg med å bli en kristen, slik vi han lese om i Matt 25? Da er det for sent for meg å ange og for sent å søke Herren, siden han ikke lenger skal la seg finne av de ikke-kristne. For all søking ville da være helt unyttig, selv om jeg skulle søke fra hav til hav, fra nord til syd. Og dessuten anklaget min egen samvittighet meg! Og det gjorde også loven, selv om ingen spesifikt sa det til meg. Tenk at en 21-åring i beste alder og med topp helse, og som allerede hadde levd flere år i verden, kunne ha slike tanker. Men det var Gud som arbeidet i meg og som i sin kjærlighet ville dra meg til seg. Og det lyktes han med til sist, selv om det ennå tok fire år.


Gud søkte meg og fant meg, 2000 km borte fra mitt kristne hjem – “i det fremmede landet”
Da Seksdagerskrigen var slutt 10. juni 1967, glemte jeg Gud nesten totalt ennå i ca. tre år. Men da søkte han selv meg opp og talte vennlig til meg, for han ville nemlig mitt evige beste. Den gangen var det gjennom et brev fra en søster av meg som jeg fikk, mens jeg bodde sørpå. Med noen få kjærlige ord påminte hun meg om at jeg ikke måtte glemme barnevennen Jesus som jeg hadde mistet, men søke tilbake til ham. Og Gud kalte meg ofte gjennom dette brevet, men jeg prøvde å glemme det så godt jeg kunne. Det lyktes jeg med når jeg var på arbeid og når jeg var sammen med de andre ungdommene som jeg kjente. For da hadde vi hele tiden fullt program, og nesten hele tiden ikke-kristen musikk som opptok mine tanker og mitt sinn. Men tross det fant Gud strategiske øyeblikk når han nådde inn til mitt hjerte med sin kallelse på. Og det er jeg i ettertid svært glad for. 


Gud kalte på meg ved tre ulike anledninger gjennom ikke-kristne – på bygdefester
Sammen med andre ungdommer fra Kongsberg dro vi nå og da på ulike bygdefester rundt omkring. Og tro det eller ikke. Men ved tre forskjellige anledninger var det ikke-kristne som la merke til at jeg var kalt av Gud, og som påminte meg om det, uten at vi hadde snakket noe som helst som var relatert til kristendommen. Første gangen var i Sigdal, dit en tidligere skolekamerat fra tiden da vi gikk på grunnskolen hadde flyttet. Han påminte meg på en måte om Guds kall, slik jeg i alle fall opplevde det. For han begynte å snakke om at både han og jeg hadde kristne foreldre som var gode venner og som gikk på bedehuset, og som brukte å besøke hverandre. Så det ville han gjerne snakke om. Jeg tror nok ikke at han var klar over at han på en måte var “et Guds redskap” som Gud brukte for å påminne meg om omvendelsens nødvendighet. Dette var i 1971. Den andre gangen var våren 1972 hjemme i Alta, da to ikke-kristne påminte meg helt direkte med klare og tydelige ord om at jeg burde bli en kristen. Men dessverre er de nå begge døde, og ingen av dem ble kristne.

Den tredje gangen var i Vestre-Jakobselv i begynnelsen av mai 1972. Også denne gangen var det i forbindelse med en bygdefest. Da var det også ikke-kristne som klart og tydelig oppmuntret meg til å bli en kristen, og de brukte samme ord som de to i Alta. Og det underlige er at ingen av dem visste hvem jeg var eller hva mitt navn var. Og de kjente heller ikke til min bakgrunn eller min indre lengsel etter å bli forlikt med Gud. Men kanskje “skinte det i gjennom”, det vet jeg ikke. 

Tenk, Gud kan påminne gjennom ikke-kristne om omvendelsens nødvendighet, uten at de selv er klar over det. Og så kan han legge de samme ordene i deres munn, slik han gjorde for å tale til meg, bare for at jeg skulle skjønne at budskapet deres var fra Gud. Jeg er i alle fall ikke i tvil om det. For slik jeg ser på det, var dette ikke bare ved en tilfeldighet.

Men man kan ikke bli en kristen gjennom de som lever som ikke-kristne. Også dette spørsmålet samtalte de mye og vel om i læstadianismens første århundre, noe som man kan lese om ved å følge linkene under. En del lærte om Guds allmakt, slik jeg opplevde og har skrevet om. Andre derimot lærte at “Gud er “liten”, og begrenser sitt virkefelt og sin “allmakt” kun til å gjelde det som han utretter gjennom de kristne, og kun gjennom dem. Dette har jeg skrevet litt om fra mitt møte med et slikt syn i SRK i 1973, men mye av denne tenkingen finner vi i større eller mindre grad også i andre grener av vekkelsen. Men det gjør man også i mange andre “trangsynte” menigheter.

Det er bl.a. dette de mente med uttrykket “tre alens læra”. En en slik lære ble holdt for å være ubibelsk, både av vekkelsens leder Johan Raattamaa, av de fleste predikantene og av to predikant- og prestemøter i 1875 og 1885.

Guds barn blir man ved å tro evangeliet, for det  er en Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1:16; 1Kor 4:15; Jak 1:18). Det samme som skjedde med meg at Gud  påminte meg om omvendelsens nødvendighet i et festlokale, har også skjedd med flere andre som jeg vet om, bl.a. med predikant Hans Pietilä fra Alta og med prost Pehr Brandell, han som ledet samepiken Maria til troen og som løste henne fra hennes tvil. Senere var det gjennom henne som Læstadius 1.1.1844 fant frelsesvisshet og fikk del i Kristi forsoning. Det fortelles at Gud talte så kraftig til Brandell mens han ennå var i festlokalet at han der og da forkynte omvendelse for de andre festdeltakerne på grunn av deres syndige liv, noe som førte til en stor vekkelse like etter. 


Evangelist Steinar Harila og Ungdomssenteret i Vestre Jakobselv
Våren 1972 gikk en annen søster av meg på skole i Hammerfest. Evangelist Steinar Harila (en fjern slektning, 8-mening gjennom slekten Mämmi Niemi) hadde møter der, og min søster var også på noen av møtene . Steinar spurte da om det var noen som visste av en ledig rørlegger som kunne montere varmeanlegget på Ungdomssenteret de holdt på å bygge. Så dermed tipset hun han om meg, jeg hadde nemlig egen rørleggerbedrift på den tiden. Derfor ringte Steinar til meg, og etter noen dager var jeg i full gang med å montere varmeanlegget i Vestre Jakobselv. Men jeg var ingen kristen da, selv om Gud kalte meg veldig sterkt i den perioden. Men på tross av det, gikk jeg på bygdefesten i Vestre Jakobselv, hvor noen ikke-kristne påminte meg om at jeg burde bli en kristen, slik jeg ovenfor har fortalt. 

Steinar var da bare 31 år, men en typisk varm og kjærlig vekkelsespredikant med et godt og omsorgsfullt hjerte  . Selv om jeg ikke hadde gått på kristne møter på flere år, var det naturlig for meg å være mye sammen med han og med de kristne ungdommene der når de møttes eller reiste rundt for å ha kristne møter. Han hadde virkelig stor omsorg også for meg og for min udødelige sjel, slik jeg opplevde i alle fall. Når han forkynte, gikk det rett til hjertet og Guds Ord ble talt på en måte som stilte meg til ansvar ovenfor Gud. Og han fokuserte også mye på Jesu gjenkomst og at det var  viktig å være beredt når Jesus kommer tilbake. Ellers fikk man ikke bli med han til himmelen.

Dette er i alle fall det inntrykket jeg sitter tilbake med og det minnet jeg har. Samtidig vet jeg at de kristne i Jakobselv ba mye for meg om at jeg skulle bli en kristen. Men Steinar presset meg aldri på noen måte. Men samtidig vet jeg at også mine kristne foreldre og mine søsken også hadde samme omsorg for meg, og også de ba for meg mye. 

Fram til 14. mai 1972 var jeg utrolig sterkt kalt av Gud. Natt til 14. mai gråt jeg mye, og ble på en måte konfrontert med Gud og hans krav der jeg lå helt alene på min seng. Ingen behøvde å dømme meg eller å anklage meg for mitt liv i vantro og synd. Men jeg var fullt klar over at dersom jeg hadde dødd i den sjelstilstanden jeg da var i, hadde jeg absolutt ikke vært klar til å møte Gud og ville heller ikke bestått i dommen. Men der jeg lå på min seng, lovde jeg Gud at jeg ikke verken våget eller ønsket å fortsette å leve videre stadig  på flukt fra Gud. Men på morgenen stod jeg opp i vanlig tid, og gikk jeg på arbeid som før. Jeg prøvde å jobbe mest mulig i rom som det ikke var noen andre arbeidere, og skjulte så godt jeg kunne for de andre arbeiderne at de ikke skulle oppdage at Gud kalte så sterkt på meg, for det ville de nok ha oppdaget.

På kvelden skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre, og jeg ble også invitert med dit. I løpet av kvelden sang og ba de, og så oppmuntret de også meg til å be. Det som jeg sa – og det var min korte bønn – var: “Jeg er ikke et Guds barn, men jeg håper så gjerne at jeg skal få bli det”.

Steinar og en annen kristen inviterte meg da inn på kjøkkenet, der vi samtalte litt og de ba for meg. Han leste flere bibelsteder for meg hvor det ble fortalt om personer som hadde kommet til tro. Og så forkynte han syndenes forlatelse til meg med ordene fra Matt 9: “Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!” Og så lyste han Herrens velsignelsen over meg. Og jeg trodde det som han forkynte, at jeg da var blitt ett Guds barn, og at alle mine synder var meg forlatt. For meg var det som han forkynte, likeverdig med Jesu ord, og hans munn var som Jesu munn som forkynte for meg syndenes forlatelse, slik Luther også lærer.

Dagen etter ringte jeg hjem til min mor og fortalte at jeg hadde blitt et Guds barn. Og det ble hun veldig glad over å få høre. Og før vi avsluttet telefonsamtalen, forkynte også hun meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Steinars far, Osvald, hans søster Solveig og hennes mann Sigvald Nilsen fra Børselv, var mine gode venner de to månedene mitt arbeidsoppdrag varte. Osvald var født i 1896, men var høyst oppegående og kjørte sin egen bil. Jeg likte han veldig godt.

En dag tok han meg med til Paddeby utenfor Vadsø for å besøke Hilja Hasti, en like gammel dame som hadde vært gift med en bror til min bestemor. Hun var mor til Theodor, Oluf og Jakob Olsen fra Alta, men flyttet til Vadsø og giftet seg der etter at hennes første mann døde. Hilja var også en varm og kristen kvinne, og hun ble veldig glad for å høre at jeg hadde blitt et Guds barn. Så midt på kjøkkengulvet omfavnet hun meg varmt, og vitnet for meg at alle mine synder var forlatt i Jesu navn og blod. Og det trodde jeg! Da jeg kom hjem til Alta, ble alle hennes  tre sønner Theodor, Oluf og Jakob mine gode venner. Og særlig Theodor som var menighetsforstander i vår hjemmemenighet, ble til god støtte for meg helt til han døde.

Ifølge Bibelen er omvendelse et tosidig sak. Det største og viktigste er at Gud gir et nytt hjerte og et nytt sinn. Han gir sin egen Hellige Ånd. Dette kalles for gjenfødelse. Når Gud gir en levende tro, gir han samtidig del i Kristi rettferdighet. Da får man del i hele den seier som Jesus vant på Golgata. Da blir man et Guds barn med arverettighet til himmel og salighet. Da får man del i det som iblant kalles for den salige byttehandel. Jesus tar på seg hele vår synd, og vi får del i hans syndfrihet og hellighet. Så når Gud ser et slikt nyfødt Guds barn, så kan han ikke se noen synder, derfor at han ser på den som har blitt et Guds barn gjennom sin egen Sønns fullkommenhet. Dette kaller Bibelen for rettferdiggjørelse. Og alt dette er Guds verk, fra begynnelsen til slutt. Det er han som søker de som har forlatt han og lever på syndens vei. Det er han som finner sine bortkomne får, og som forbarmer seg over det. Og da legger han det i sin favn eller på sine skuldre til faderhjemmet, og som pleier sårene ved evangeliet og får dem til å gro. Det er han som gjør en synder til sitt barn, og som gir det til arving. Alt er Guds verk! Og det får vi takke Gud for. Vår bønn får derfor være at han fortsatt i sin kjærlighet skulle oppsøke alle bortkomne lam og får, og gi dem omvendelse til livet!


 

Andakt over Åp 3:10-11: La ingen ta din krone!

Andakt 5. mars 2020

Tekst Åp 3: 11-12:

  • “Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone. Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra. Og jeg vil skrive på ham min Guds navn, og navnet på min Guds by – det nye Jerusalem, som kommer ned fra himmelen fra min Gud – og mitt eget navn, det nye”.

Innhold:

  • Jesus kommer snart” Har du gjort deg rede til å ta imot ham?
  • La ingen ta din krone og den himmelske skatt fra deg!
  • Konsekvensen når noen av kristendommens søyler faller ned
  • Som Jesu venner skal vi få komme inn i Guds tempel
  • Guds navn, navnet på Guds by og Jesu eget navn – det nye – skal bli skrevet på Guds barn

Hør andakten (10 min.):

Lytt til andakten over utdrag fra sendebrevet til Filadelfia-menigheten.

Jesu gjenkomst nærmer seg. Er du rede til å møte ham?

Jesus Kristi kommer snart tilbake. Er du en av de som venter på hans komme, er du likegyldig til saken eller frykter du den dagen?      

Oversikt over bibelsteder som taler om Jesu gjenkomst:

 

Da Jesus fortalte sine disipler at han skulle forlate dem for å fare opp til Faderen, fylte uro og bekymringer deres hjerte. De hadde fulgt ham i ca. 3,5 år, og hadde blitt tett knyttet til ham.

Fortsett å lese «Jesu gjenkomst nærmer seg. Er du rede til å møte ham?»

Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!


Forsoning/forlikelse er ikke identisk med soning

Soning i NT’s betydning
Soning i Nye-Testamentets betydning er at Jesu blod – hans stedfortredende død – er som et dekke som skjuler alle angrende og troendes synder – også for Guds øyne – slik at han ikke kommer til å dømme de som er renset ren i Jesu Kristi blod. Men soningen får man nytte av, bare dersom man tror og tar imot Jesu fullkomne frelsesverk for sin egen del, og blir et Guds barn av nåde.

Fortsett å lese «Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!»

Syndenes forlatelse som en uavbrutt nådens strøm

Hva lærte Johan Raattamaa og de første predikantene i læstadianismen om Guds tilgivelse?

Utdrag fra predikant Junnu Rautios tale 6.2.1916 holdt i Lannavaara
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Syndenes forlatelse skjer ikke kun når vi får høre det forkynt personlig, men som en uavbrutt nådens strøm fra Guds hjerte.
På grunn av Jesu blodige død, strømmer det fra Guds hjerte en kontinuerlig tilgivelse til alle som angrer (sine synder) og som tror.

På samme måte er det også når det gjelder Guds dom,  Guds rettferdighet og Guds straff. De forblir uforandret når det gjelder de ugudelige, slik som også vår bror (Læstadius) meget grundig har forklart, når han sier: “Gud glemmer ikke at han er en rettferdig Gud, selv om han også er en kjærlig Gud. Og han kan heller ikke glemme at han er en kjærlig Gud, selv om han også er  en rettferdig Gud”.

 Og Rautio fortsetter:
“Når det blir kveld, så vet jeg ikke hvor ofte jeg i løpet av dagen har syndet mot min himmelske Far på grunn av min egen uårvåkenhet og min syndfullhet. For David sier også:  “Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!, Sal 19:13. Og Paulus bekjenner: Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg”, Rom 7:19. 

Gud må (derfor) – kontinuerlig og uten opphold – tilgi meg og deg , du Guds barn, alle våre synder helt fra det er morgen og helt til det blir kveld. Og det må han gjøre, selv om vi også legger vinn på å døde kjødets gjerninger med Ånden. På grunn av vårt eget syndeforderv, er vi så syndige i våre daglige liv at vi alltid er avhengige av at vi ved Kristi blodige offer ved troen får tilegne oss syndenes forlatelse.

Og slik må det alltid få være:  –
når vi er helt alene,  når vi er på arbeid, når vi er hjemme og uansett hvor vi er.

Og så fortsetter Junnu Rautio sin tale med å si:

Men også på det stedet hvor jeg nå sitter og taler, så er jeg så syndig at jeg ved troen må ta imot syndenes forlatelses nåde av min Gud”. 

Og sogneprest Carl Edquist fortsetter:
“Da Rautio uttalte disse ord, så vibrerte hele hans kropp. Og så reiser han seg opp, og faller om halsen på predikantene. Og så forkynner de syndenes forlatelse til ham”.  Deretter rekker han sin hånd til meg og sier: “Vil sognepresten også vitne for meg at mine synder er tilgitt”! …


Hva lærte Johan Raattamaa om syndenes forlatelse?

Utdrag fra boka “Lapin profeetan oppilaita”, av Hjalmar Westeson
Oversatt til finsk av Henry Baardsen

Det var en troende kvinne som mente at de eneste gangene som hun hadde grunn til å glede seg, var når hun fikk høre ved Johan Raattamaas munn stadfestelse om at alle hennes synder var henne forlatt. Så derfor benyttet hun alle anledninger hun hadde, og da brukte hun å spørre ham: 

  • “Kjære bror, vil du vitne for meg at alle mine synder er meg forlatt!”

– Raattamaa svarte på hennes ønske ved å gi henne følgende råd: “Nåden er gitt oss, men ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse. For Guds nåde, den strømmer hele tiden og uten noe avbrudd fra himmelen gjennom Jesu forsoningsblod. Dette skjer ved troen og i bønnens ånd!”


Mine tanker om renselsen i Kristi blod, sammenlignet med blodets funksjon i vår kropp

Da jeg i 2007 ble hjerteoperert, ble jeg å tenke mye på blodets funksjon i menneskekroppen mens jeg lå på hjerteavdelingen i Tromsø – både før og etter operasjonen. Jeg leste faglitteratur om emnet som jeg fant på nettet, og benyttet også anledningen til å spørre både leger og andre spesialister for å høre deres forklaringer.


Likheter mellom kroppens sirkulasjonssystem og et vannbåret varmeanlegg
Siden jeg hadde undervist lenge i varmeteknikk og drevet mye med rensing av hydrauliske rørsystemer, med beregninger og med  installasjon av alle komponenter i anlegget slik som pumper, filtere, beregning og måling av friksjon i rørnettet og holdt mye på med innregulering av varmeanlegg for å optimalisere dem, var det interessant for meg å dra paralleller til hjertet, blodet og sirkulasjonssystemet i kroppen/kretsløpet. En gang da jeg hadde hatt en samtale om dette  med en hjertelege, gav han uttrykk for at jeg hadde god forståelse for hvordan menneskekroppen var bygget opp og fungerte på dette område, nettopp ved å dra paralleller til funksjonen i et varmesystem, og mine teoretiske og praktiske erfaringer fra det området. 

I kroppens sirkulasjonssystem er det noe vi kan sammenligne med et torørs-system i et varmeanlegg. Fra hjertet i varmeanlegget – sirkulasjonspumpa – pumpes nøyaktig samme vann med samme temperatur via rørnettet til alle komponentene i anlegget. Det inneholder den varmeenergien som trenges for at hele anlegget skal kunne fungere optimalt. Og så lenge pumpa sirkulerer og rørnettet og komponentene ikke er gjengrodde, fungerer hele anlegget som det skal, og alle rom får den ønskede temperatur. Men om anlegget gror igjen, blir det fort driftsforstyrrelser, og nødvendige tiltak må gjøres.

Noenlunde slik er det også i menneskekroppen. Hjertet er pumpa, og blodårene tilsvarer varmerørene. Og væska som hjertet transporterer til ethvert organ og til enhver celle i kroppen, er blodet. Ifølge Bibelen, er det blodet som inneholder selve livet. Stopper hjertet å slå, stopper også blodsirkulasjonen opp. Og følgen av det vil bli at alle vitale organer og celler tar skade og dør ut, så dermed dør også mennesket. Derfor er hjertet å regne som kroppens viktigste organ. Blodet som pumpes ut til enhver celle og til ethvert organ, er selve vilkåret for livet. Det er renset for alle avfallsstoffer og for CO2 (karbondioksid/Kullsyre). Og  når blodet strømmer ut av hjertet, inneholder det alle nødvendige næringsstoffer, friskt og rent oksygen og  antistoffer som deltar i forsvaret mot infeksjoner. Dette transporteres til alle kroppens celler og organer.


Blodet strømmer ikke først gjennom et organ og så videre til det neste, men direkte fra hjertet til ethvert organ i kroppen
Kretsløpet i kroppen er ikke noe “ettrørs-system”, der det oksygen- og næringsrike blodet sirkulerer fra hjertet og så først gjennom ett organ, videre til neste organ og så til det neste. Dersom det hadde vært tilfelle, hadde blodet tatt med seg avfallsstoffer og CO2 til neste organ, og etter hvert inneholdt flere og flere avfallsstoffer og mer og mer CO2, før det hadde gått inn i det siste organet i kretsløpet med alle sine urenheter. Men blodet går  derimot direkte fra hjertet via arteriene (turledningene) til hvert og ett organ og til alle celler og vev, totalt fri for avfallstoffer og CO2. 

 Og før blodet i kroppen sirkulerer tilbake til hjertet, tar det med seg avfallsstoffer og kulldioksid (CO2) via kapilærene  og venene (returledningene) for å bli renset, og så tilføres det friskt oksygen via lungekretsen og føres tilbake til hjertet (forenklet), før det på nytt pumpes tilbake ut i kroppen til organene og til alle cellene. Og dette skjer natt og dag, når vi sover og når vi er våken, om vi tenker på det eller ikke. Så fantastisk har Gud skapt oss mennesker, og faktisk mye mer avansert enn dette. Slik opprettholdes livet og slik skjer renselsen i kroppen vår, så lenge som vi lever i nåden og under Åndens ledelse.

Og det samme  skjer også i Kristus-legemet, etter at vi ved omvendelse og gjenfødelse har fått barnerett hos Gud, og har blitt et levende lem i Kristi legeme. Også da er det hjertet – Jesus Kristus – og hans forsoningsblod som sørger for renselsen av hvert og ett lem i Kristus-legemet. Dette skjer først og fremst i kristenheten, gjennom det forkynte Guds Ord, gjennom sakramentene og ved den kristne sjelesorgen.

Dette er det Jesus som har sørget for, og dette gir han oss del i ved evangeliet, ved nåden og ved troen. Og da får vi motta og leve i strømmer av Guds nåde og i hans velsignelse, og dette  blir en levende kristendom som vi både får leve i og leve av. Når vi får erfare dette, gir det oss både frelsesvisshet og tillit til Gud. Og da vil vi også av hjertet takke Gud  for at vi virkelig får leve i syndenes forlatelse – og for å bruke Johan Raattamaas ord –ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse, men hele tiden og uten noe avbrudd.  Ja sannelig: Dette er nåde over nåde, noe de første predikantene i læstadianismens begynnelse både trodde og lærte. Og dette får også vi holde fast ved! For det er dette som er den gamle kristendommen som har sin grunn i den Hellige Skrift. Dette uttrykker apostelen Paulus slik vi kan lese i bibelsitatet nedenfor. Altså er vi omgitt av Guds nåde rundt hele oss, og midt inne i denne nåden får vi stå: 

  • “Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåden som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet”, Rom 5:1-2.

I våre sammenhenger blir  det ofte sagt at Kristi blod strømmer fra et lem til et annet lem (gjennom den ene kristne til den andre) når vi som kristne forkynner syndenes forlatelse “i Jesu navn og blod” til hverandre. Men ut fra bildet ovenfor med sirkulasjonssystemet i vår kropp (se animasjon) og med blodsirkulasjonen direkte fra hjertet til hvert enkelt organ og hver celle, er nok ikke dette et godt og dekkende bilde for  hvordan vi som kristne blir renset i Kristi blod. For Guds nåde og syndenes forlatelse er nok alt for stor og omfattende til å kunne komme godt nok fram bare ved å bruke dette bilde.

Virkeligheten er den at Jesu sonoffer på Golgata var så fullkomment (Heb 7:25, 27; 9:12, 26; 10:12) at det aldri trenges noen flere offer for synd. Kristi offer er gyldig så lenge som det er nådetid. Det var nok at Jesus gav sitt eget liv for våre synder en gang for alle , og at han kun den ene gangen lot sitt blod flyte til soning for hele verdens synder. Den blodstrømmen vil aldri opphøre, så lenge som en person står i nåde hos Gud, og ved evangeliets urokkelige løfter tror ordet om syndenes forlatelse for sin egen del. Og når vi tviler, eller føler behov for å få høre vidnespydets ord personlig for egen del, får man gjøre slik det fortelles at Junnu Rautio gjorde ovenfor på møtet i Lainio i 1916:

  • “Men også på det stedet hvor jeg (predikant Junnu Rautio) nå sitter og taler, så er jeg så syndig at jeg ved troen må ta imot syndenes forlatelses nåde av min Gud”. 


    Og sogneprest Carl Edquist fortsetter:
    “Da Rautio uttalte disse ord, så vibrerte hele hans kropp. Og så reiser han seg opp, og faller om halsen på predikantene. Og så forkynner de syndenes forlatelse til ham

Når vi som kristne med Kristi fullmakt og på hans vegne forvalter løsenøklene, og forkynner: “Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!” (Matt 9:2), så er vi kun som hans sendebud (2Kor 5:20) og som hans munn. Og da forkynner vi nøyaktig det samme som Jesus selv gjorde da han var her nede på jorden. Når vi gjør det, retter vi hovedfokuset og hele oppmerksomheten på Jesus og på ham alene. Og da peker vi bare på ham, og på alt  det som han var og gjorde for oss, både da han fullkomment oppfylte Guds strenge lov for oss, og da han sonte vår synd og senere lot oss i ham bli forlikt med Gud. Derfor: Når vi forkynner syndenes forlatelse, så forkynner vi samtidig kjernebudskapet i hele evangeliet, Kristus og ham korsfestet (1Kor 2:2). Gjør vi det, da er også vår forkynnelse både apostolisk og i overensstemmelse med Skriften.

Andre sider om kraften i Jesu Kristi blod:


Det som var mitt håp, var at jeg gjennom dette lille “studie” bedre skulle lære å forstå hva det vil si å være en kristen, og som et lem på Kristi kropp hvor Jesu varme, livgivende og rensende hjerteblod pumpes ut fra hans hjerte og gjør sin velsignede virkning for de som er hans barn og som tror på Jesus, på hans fullkomne forsoningsverk på Golgata, på forløsningen gjennom Kristi soningsverk, og på rensningen i Kristi blod. 


Slik vi kan lese av utdragene ovenfor fra to av læstadianismens første predikanter, beskriver de Guds tilgivelse med følgende ord:

  • strømmer det fra Guds hjerte en kontinuerlig tilgivelseog
  • Gud må – kontinuerlig og uten opphold – tilgi meg og deg , du Guds barn, – helt fra det morgen og helt til det er kveld – alle våre synder”, “
  • “Nåden er gitt oss, men ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse. For Guds nåde, den strømmer hele tiden og uten noe avbrudd fra himmelen gjennom Jesu forsoningsblod. Dette skjer ved troen og i bønnens ånd!

Guds kontinuerlige tilgivelse var selvklart i vekkelsens første tid, men er det ikke i dag for alle læstadianere
Dette viser at man i læstadianismens første tid, på en måte sammenlignet “syndenes forlatelse” med den kontinuerlige blodgjennomstrømningen til alle kroppens organer, celler og vev for alle som er Guds barn og som tror Ordet og løftene om syndenes forlatelse ved Kristi blod. Og i denne forbindelse nevner Johan Raattamaa at det skjer ved troen (på Guds løfter) og ved bønnen (…Og forlat oss våre synder, Lk 11:4). For dem var anger og syndsbekjennelse – både innfor Gud, innfor de som man hadde syndet mot, og i det personlige skriftemålet – en forutsetning for Guds tilgivelse, slik vi leser:

  • “Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet”, 1Joh 1:9.

Men dette virker dessverre ikke å være like klart for alle læstadianere i dag, siden en del påstår at man absolutt ikke kan bekjenne noen synder for Gud og be ham å være nådig, slik at han forlater syndene. Dette på tross av at Bibelen har utallige eksempler på det, og at også Læstadius første medarbeidere lærte og trodde slik. Nei, tenker man: Alt MÅ bekjennes for en kristen, og han eller hun må personlig stadfeste syndene forlatt i Jesu navn og blod. Ellers skjer det ikke noen blodsutgytelse: “Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt”, Heb 9:22). Men så tenker de ikke på at dette bibelvers peker direkte på Kristi offer på Golgata. Hans blod kan nemlig ikke bli utgytt flere enn denne ene gangen da Jesus døde på Golgata for våre synders skyld, slik vi leser det:

  • “… Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer”, Heb 9:26.
  • “For det gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv”, Heb 7:27 .
  • “Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, Heb 10:12.

Dette betyr selvsagt ikke at Raattamaa eller noen av de andre predikatene på den tiden mente at en kristen kun skulle sette sin lit til “en strøm av Guds tilgivelse” og så å være tilfreds med det. Nei, for dem var det, slik det også var for Luther, at syndenes forlatelse måtte søkes i kristenheten, blant Guds folk: I forkynnelsen av Guds Ord om Kristi soningsverk på Golgata, i sakramentene hvor Ordet og den treenige Gud var med, og i skriftemålet og i absolusjonen.

Men samtidig var de også klar over at en gjenfødt kristen både hadde arvesynd og gjerningssynder.  Også de kristne bar på syndefordervet, og syndet derfor daglig i tanker, ord og gjerninger. Så derfor måtte også en gjenfødt kristen leve i en  kontinuerlig strøm av Guds nåde og hans tilgivelse, og ydmykt be slik som David ba: “Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!, Sal 19:13.

Og siden de innså sin totale syndfullhet og kjente dessuten til sine konkrete fall, bekjente de først og fremst alle sine daglige synder for Gud og ba ham være dem nådig, slik han hadde lovet. Dessuten bekjente de sine synder for dem som de hadde syndet mot og ba om tilgivelse, og godtgjorde selvsagt, dersom de hadde stjålet noe fra noen, eller noe tilsvarende. Og når troslivet ble vanskelig og synden og byrdene ble for tung å bære alene, oppsøkte de alltid en kristen sjelesørger eller skriftefar, bekjente sine synder og fikk veiledning og hjelp. Dessuten – og det var det viktigste – så fikk de personlig høre og motta vitnesbyrdet ord om at alle deres synder var den forlatt i Jesu navn og blod, slik de kanskje oftest uttrykte det. Andre ganger benyttet de andre ord for å uttrykke det samme. Men hovedsaken var at de forkynte Kristus og ham korsfestet (1Kor 2:2), han som Gud sendte til soning for våre synder (1Joh 2:2; 1Joh 4:10). Altså pekte de på det samme som Peter gjorde i Kornelius hus: “at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn”, Ap 10:43.

Iblant kan det virke som om ordlyden “i Jesu navn og blod” er viktigere å bruke enn å forkynne Kristus og hans soning og hans forløsning som han gjorde for oss på Golgata, selv om dette var helt klart for dem i læstadianismens første århundre. Formen eller ordene vi benytter når vi forkynner syndenes forlatelse, får nemlig ikke være viktigere enn selve budskapet og innholdet i vår forkynnelse. Personlig benytter jeg som oftest ordlyden “i Jesu navn og blod”, særlig for de som vet hva det inneholder, men siden dette uttrykk finnes direkte i NT, kan man selvsagt ikke begrense tilgivelsen til bare når dette blir brukt, eller at syndsforlatelsen kun er gyldig når visse kristne forkynner det. 

 


Bønn på sykesengen etter hjerteoperasjonen
Da jeg lå på sykesengen før og etter hjerteoperasjonen, filosoferte jeg mye på dette, og kunne glede meg over hvor fantastisk Gud har skapt oss mennesker – også meg. Og så sammenlignet jeg dette med hvor herlig det var å få være et Guds barn og levende lem på Kristi kropp. Og da måtte jeg takke Gud av hjertet og si: Takk for at operasjonen lyktes, og for at blodet nå strømmer ut i kroppen som det skal, og at det ser ut som at jeg kommer til å bli frisk igjen! Men takk også for at jeg har fått bli et lem i Kristi kropp. Takk for at Jesu Kristi blod har fått rense mitt hjerte ren, slik at det kunne duge som en bolig for deg og for den Hellige Ånd! Jeg bekjenner at jeg er er en stor synder, og har selv om jeg også har lagt vinn på å bekjenne mine synder innfor deg, og for dem som jeg har syndet mot – i Åndens lydighet. Men du vet at min syndsbekjennelse har vært og fortsatt er svært mangelfull, også derfor at jeg verken ser eller kjenner hvor ofte jeg synder. Takk Herre  for at du har lovet i ditt Ord, at selv om min synd er stor, så er din nåde mye større (Rom 5:20). Rens meg ved vitnesbyrdets Ord og i Jesu Kristi rensende blod, slik at jeg alltid skal kunne duge for deg og kunne leve deg til behag. Takk for at også jeg er “utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod” (1Pet 1:2). Må du selv fullføre ditt verk i meg slik du selv har lovet, inntil Jesu Kristi dag. Amen!


 

 

Den kana’aneiske kvinne og hennes store tro på Jesus

Tekst Matt 15:21-28:

    • “Og se, en kana’aneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til ham og sa: Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter plages ille av en ond ånd. Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene hans kom da og ba ham og sa: Vis henne bort, for hun går og roper etter oss! Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus! Da kom hun og falt ned for ham og sa: Herre, hjelp meg! Han svarte og sa: Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene! Men hun sa: Det er sant, Herre! Men de små hundene eter jo av smulene som faller fra bordet hos deres herrer. Da sa Jesus til henne: Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil. Og datteren hennes ble helbredet fra samme stund”.

      Innhold:
    • Hva var den onde ånden som plaget kvinnens datter?
    • Er det tegn på at de som profeterer og gjør store tegn og under, har en sterk tro?
    • Hvorfor var Jesus tilsynelatende så avvisende mot kvinnen?
    • Hva er en sterk tro?
    • Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil.

 

Hør talen over Matt 15:21-28 (25 min.):

Kvinnen med en sterk tro som fikk oppleve at Jesus helbredet hennes datter.