28. mars 2024

Moses som forbilde på Jesus

1. Både Moses og Jesus skulle egentlig drepes som nyfødte guttebarn, men Gud bevarte dem begge

Moses var Guds helt spesielle redskap for å føre/frelse Guds folk fra trelldommen i Egypt til Kanaans land. Like etter at han bli født, fikk han erfare kongens/faraos vrede mot Guds folk. Men denne gangen var vreden spesielt rettet mot alle nyfødte hebraiske guttebarn. Kongen i Egypt påla nemlig jordmødrene å drepe alle nyfødte guttebarn like etter at mødrene fødte dem (2Mos 1:16). På den tiden led Israel en stor undertrykkelse i Egypt. Moses ble født ca.  1520 f.Kr. Heldigvis fantes det også på den tiden gudfryktig helsepersonell som reserverte seg mot mord på nyfødte. På grunn av deres gudsfrykt unngikk Moses å bli drept. Hans mor holdt ham skjult så lenge det var mulig, og senere ble han lagt i en tett kiste på Nilen, slik vi minnes.

Noe av det samme skjedde også med Jesus. Den gangen var det Herodes’ vrede som var årsaken til at han sendte folk ut og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og omegnen (Matt 2:16), i håp om å få drept Jesus. Ved begge tilfellene var det jødehat som var årsaken til at Moses og Jesus skulle bli drept. På Mose tid fryktet kongen for at Guds folk skulle bli for tallrike og for sterke, i tilfelle krig. Men egentlig var det nok antisemittisme som lå bak, pluss fiendskap mot “kvinnens sæd/ætt” for at Jesus ved tidens fylde ikke skulle bli født. Det var derfor mange andre jøder som flyktet til Egypt for å berge sine førstefødte. Kong Herodes på Jesu tid var også en grusom tyrann. For å hindre at det nyfødte Jesus-barnet skulle bli  drept, måtte Maria, Josef  og barnet flykte til Egypt. Og slik gikk profetien i oppfyllelse som sier: “Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær. Fra Egypt kalte jeg min sønn“, Hos 11:1.

Dessuten: Begge måtte skjules, både Moses og Jesus: Mose mor skjulte han for Faraos vrede i tre måneder (1Mos 2:2). Jesus-barnet ble skjult fra Herodes’ vrede så lenge han var i livet, siden han ville lete etter ham for å drepe ham (Matt 2:12).

Slik kan vi se likheter mellom Moses og Jesus, og Moses som et forbilde på Jesus: Allerede som et nyfødt barn, opplevde han det samme som Jesus. Begge stod i fare for å bli drept av en ond hersker, og begge måtte flykte til Egypt.


2. Både Moses og Jesus gav frivillig avkall på kongelig verdighet

Moses ble oppfostret i Faraos hoff. Faraos datter som var prinsesse, fant han liggende i en kiste i sivet ved Nilens bredd og tok ham opp. Det var hun som gav han navnet Moses, som betyr: “den som er dratt opp” eller “Nilens barn”. På forslag fra Moses’ søster fikk hans egen mor mulighet til å amme ham og å oppfostre han da han var liten. Men etter at han ble større, gikk moren med han til prinsessen. Fra da av var Moses for henne som en sønn (2Mos 2:10). Etter at Moses’ mor hadde fostret han til han ble litt større, fikk han i hoffet opplæring i all egypternes visdom (Apg 7:22).  Senere regjerte “Moses’ fostermor” som dronning i Egypt. Derfor er det ikke utenkelig at Moses faktisk kunne ha blitt en framtidig farao? Slik tenker Lundes Bibelleksikon. I alla fall kunne han hatt store muligheter dersom han hadde ønsket det. Men han skjønte at Gud hadde kalt han til en mye større oppgave. Kanskje Gud hadde åpenbart det for han allerede mens han bodde i kongens hoff (Apg 7:25). For Moses var ingen egypter, men av jødisk avstamning, og han elsket sitt eget folk. Dersom Guds folk skulle bli utslettet på grunn av deres frafall fra Gud – slik Herren truet med (2Mos 32:19; 4Mos 14:12; 5Mos 9:26;) – og han ikke ville tilgi deres synd, ba Moses om at Gud også skulle slette hans navn av sin bok som han har skrevet (2Mos 32:32). Så ett med folket var Moses. Han var villig til å dø sammen med sitt eget folk. Moses var innforstått med at “luksuslivet” de levde i Faraos hoff, tross alt var et liv som på mange måter var i strid med Guds bud, altså et liv i synd. Derfor skriver hebreerbrevets forfatter:Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen”,  Heb 11:25-26. Dette gjorde Moses helt frivillig, av tro (Heb 11:24,26). For han var kalt til noe større, nemlig til å “frelse” sine brødre, Israels folk.  Og gjennom dette var han et tydelig forbilde på Jesus.

Før Jesus ble et menneske, og kom ned for å frelse oss, hadde han stor herlighet der han var ett med sin Far. Det kommer tydelig fram i Jesu yppersteprestelige bønn: “Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til!”, Joh 17:5. Da var han en sann Gud, og han var Gud lik.  Men da han lot seg føde av jomfru Maria, avkledde han seg frivillig den guddommelige skikkelse, og tok i stedet en tjeners skikkelse på seg, slik vi kan lese: “…han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset”, Fil 2:6-8. Og alt dette gjorde Jesus helt frivillig og av kjærlighet til deg og meg, slik også Moses som Jesu forbilde gjorde.


3. Både Moses og Jesus var ledere for sitt folk, og sendt for å redde og å frelse

Slik NT tolker Herrens tjener Moses, hans kall og oppgave for å lede israelsfolket fra trelldommen i Egypt til Kanaans land, er det tydelig at NT’s forfattere så Moses som et forbilde på Jesus. Fra Stefanus’ tale til folket – like før han ble steinet i hjel – forteller han i korte trekk om Guds utvelgelse av sitt eiendomsfolk og om hans ledelse av dem, helt fra Abraham til og med Jesu oppstandelse. Etter 400 års trelldom i Egypt skulle de dra ut, ledet av Guds tjener Moses, han som var mektig i ord og gjerninger. Som 40-åring  “tenkte Moses at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto det ikke”,  Apg 7:25. Og Stefanus fortsetter: “Denne Moses, som de fornektet da de sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer? – ham sendte Gud både som høvding og redningsmann ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken”, Apg 7:35 (da var Moses over 80 år gammel). Nøyaktig den samme lederfunksjon så profetene og salmistene i Moses. De anså han for å være en stor hyrde og en leder, sendt av Gud til frelse for folket:Du førte ditt folk som en hjord ved Moses‘ og Arons hånd”, Sal 77:21 (Se også Mika 6:4). Og det samme sier også Herren: “Gå av sted! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt”,  2Mos 3:10.


4. Også som en forbeder, var Moses et forbilde på Jesus

At Jesus var og er den aller største og beste forbeder for Guds folk, en Bibelen helt tydelig på. I Heb 7:25 leser vi: “Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem. Det samme presiserer Jesus i Joh 17:9: Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine”. Men Jesu tjeneste som en forbeder opphørte ikke etter hans himmelfart, for vi kan lese: “Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss, Rom 8:34. Og i 1Joh 2:1 skriver apostelen Johannes: “Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Er ikke dette både godt og trygt for oss å bli påminnet om. Jesus ber fortsatt for deg og for meg! Han ber ikke at Gud skal ta oss ut av verden, men at han skal bevare oss fra det onde (Joh 17:15).

Moses var også en stor forbeder for sitt folk, for han elsket dem og gjorde seg ett med dem. Han ba ved flere anledninger om at Herren skulle tilgi dem deres synd: Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da stryk meg ut av din bok som du har skrevet!”,  2Mos 32:32. Og han ba om at folket skulle få leve: “Men dreper du nå dette folket til siste mann, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si: Herren maktet ikke å føre dette folket inn i det landet han hadde lovt dem med ed, derfor har han slått dem ned i ørkenen”, 4Mos 14:15-16. Og på nytt ba han til Herren at han skulle forlate dem dere synd og gi den nåde: Tilgi da dette folket dets misgjerning etter din store miskunn, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypt og hit”, 4Mos 14:19. Og fra Herrens svar på Moses’ inderlige bønn om ny nåde og syndenes forlatelse, kan vi tydelig merke Guds godhet og hans inderlige barmhjertighet, for Herren svarer: “Jeg har tilgitt dem etter ditt ord”,  4Mos 14:20b.

Slik merker vi at Moses også på dette område var et Jesu forbilde.


5.

.. fortsetter….

Begge ble forkastet av sine egne, begge fastet i 40 dager og 40 netter, begge ble mellommann for hver sin pakt osv.

Men på tross av alle likhetstrekk, var de totalt forskjellige. Mens Moses var en lovens representant og stilte utrolig strenge krav og forkynte forbannelse over alle som ikke i alt gjorde det som de ti bud krevde og forbød, kom Jesus som lovens oppfyller og tilbød frelse og evig liv for alle som ved tro ville ta imot Ham og det evangelium han og hans sendebud forkynte. Om du ønsker å vite mer om dette, kan du lese mer om dette på linken under.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *