Montering av spylepumpe i Nord West 740

Når man er på sjøen og fisker – særlig når fisken biter godt – og man bløgger og sløyer fisken om bord, spruter det ofte mye fiskeblod bak i cockpiten. Dersom man ikke vasker vekk blodet før det tørker, setter det seg veldig godt fast over alt det har sprutet blod. Men når fisken biter godt, kan man selvsagt ikke bruker verdifull tid til å vaske, og å fjerne blodflekker. For om man gjør det, reker båten fort bort fra hvor fisken står, eller så har den sluttet å bite.

Men det var absolutt ikke tilfelle denne gangen langt ute på Lopphavet. Men blodsprut ble det i alle fall nok av, og det ble ikke vasket bort skikkelig før i hjemmehavna etter nesten et døgn.


Innkjøp av sjøvanns spylepumpe Jabsco Par-Max 3.0

Bildet ovenfor viser mitt valg av spylepumpe. Det ble en Jabsco Par-Max som henter sjøvannet for spylinga via en 3/4″ bunnventil. Når spylepumpa ikke er i bruk, er stengeventilen alltid stengt. Spylepumpa har en kapasitet på 11 liter i minuttet, noe som er tilstrekkelig i mitt tilfelle. 


Montering av spylepumpa

Slik jeg vurderer det, er den fleksible spyleslangen det svakeste leddet i spylesettet. Slangen er forholdsvis tynn, og tåler ikke særlig godt å bli vridd i for skarpe vinkler. Om den skulle bli lagt åpen, ville den før eller senere blitt skadet. Jeg måtte derfor finne på en løsning som beskyttet spyleslangen, og det synes jeg at jeg lyktes meget godt med.

Bildene ovenfor viser muffen til det 110 mm store avløpsrøret som jeg benyttet. Den røde prikken som vises nede i røret, er spylemunnstykket når spyleslangen er “passiv” nede i røret. Det ligger da helt beskyttet, slik at skade på spyleslangen ikke kan oppstå. Bildet til venstre viser den  110 mm store muffe-tersen   som jeg satte et nedsenkbart løftehåndtak i. Smart og enkelt, og et naturlig valg for en med bakgrunn i rørleggerfaget!

Etter hvert skal jeg legg et video som viset spylepumpa mår den er i bruk.


 

Laging av selvlensning for fire luker i Nord West 740

Båtprosjekt i de siste årene:

Vår Nord West 740 er en fabrikkbygget versjon som er svært forseggjort med mange smarte og gode løsninger. Med tanke på at båten ble bygget så tidlig som  i 1985, var båten godt gjennomtenkt og meget funksjonell. Vår båt har kalesje over cockpiten, og har god og effektiv selvlensende dørk, slik at den i utgangspunktet også er beregnet for å kunne brukes uten kalesje.

 

Slik så cockpiten ut tidligere. På bilde ovenfor til venstre, vises den selvlensende dørken. Selvlensning fungerer som den skal, så her er  det ikke noe å sette fingeren på. På bildet til høyre vises en av de fire store lukene over oppbevaringsrommene.

Som bildet viser, er den vannfaste lukeplaten tydelig merket av over 30 års bruk, men hadde tross det  ingen tegn til råte. Så den har derfor senere blitt slipt ned, grunnet og malt, og er nå klar for nye 30 års bruk. 

Men det er en sak som konstruktøren har oversett, og som ikke ikke var bra. Under putene bak er det fire store luker over de romslige oppbevaringsrommene. Og for dem  var det ikke laget noen selvlensning. Så når det regnet, og båten ikke hadde kalesjen montert eller slått opp, så regnet det selvsagt også på putene over oppbevaringsrommene. Og dermed rant regnvannet ned i de store oppbevaringsrommene og videre ned i båtens kjøl.

Slik skulle det selvsagt ikke være! Så dermed fikk jeg et nytt prosjekt, og det var å lage selvlensning slik at regnvannet kunne bli ledet ned  i cockpitdørken og videre ut i sjøen gjennom de store og funksjonelle selvlensningsslangene.


Tid for at oppbevaringslukene skulle få en grundig fornying

Lukene ble tatt med hjem og inn i det oppvarmede arbeidsrommet som jeg har i garasjen. Der ble de fire lukene slipt ned, grunnet og malt, og ble nesten som nye. Så dermed er de klare for minst 30 års bruk.


Laging av selvlensning i Nord West 740

Selvlensningskanalene ble saget, tilpasset og kappet av impregnerte terrassebord som jeg hadde liggende. For å lime dem sammen og fast i sittebenken, brukte jeg Sikaflex-lim og skrutvinger, til limet hadde tørket. 

Selvlensninga er nå nesten ferdig. Fra de to lukene er det lagt plastslanger som leder regnvannet ned til dørken i cockpiten, og som kommer ut gjennom de to hvite niplene nederst til høyre på bildet.

Hele prosjektet inkl. lim, slanger, nipler og syrefaste slangeklemmer ble å koste ca. Kr. 400-500,- og noen timers arbeid. Men når jobben er utført og selvlensningen fungerer helt som den skal, er alle fornøyde.


 

 

Montering av ankervinsj i Nord West740

Båtprosjekt i 2020:

I april 2020 gikk jeg i gang med å montere ankervinsj i vår Nord West 740. Allerede for flere år siden ble ankervinsjen og et syrefast originalt 10 kg Brude-anker ble kjøpt inn. Men selve monteringen ble utsatt lenge, mest på grunn at andre ting ble prioritet. Slik en det nå en gang i livet, alt kan ikke komme først. Noe må nødvendigvis vente!

For meg kom ikke ankervinsjen så høyt prioriteringslista. Det er mest de gangene jeg har ankret opp for å fiske etter ørret eller for å ta en kaffepause som ankervinsjen hadde vært bra. Men også med tanke på sikkerhet kan den bli viktig.


Utstyret som jeg kjøpte inn

Ankervinsjen, slik bildene ovenfor viser, er en Barracuda Anchorlift 900W som jeg betalte ca. Kr. 5.500,- for på tilbud.

                 

Ankeret som jeg kjøpte, er et syrefast 10 kg Bruce-anker i original utgave til en pris av noe over Kr. 3000,-. Mellom ankeret og den 6 mm kjettingen benyttet jeg en syrefast ankersvivel, noe som hjelper til at ankeret legger seg fint inn i ankervuggen.


Arbeidet med å montere ankervinsjen påbegynnes

Underhusets aksling ble smurt med vannfast fett, og resten ble grundig behandlet med Tectyl Motorkonservering for å hindre korrosjon.

Det aller første som ble gjort, var å bestemme seg for hvor selve huset for ankervinsjen skulle plasseres. Etter at det  runde hullet var boret og det ovale hullet var skjært ut med den elektriske stikksaga, måtte jeg lage en kraftig støtteplate av vannfast finer på undersiden som jeg laget så stor som det var plass til. Ankervinsjen blir jo som kjent utsatt for store påkjenninger, så derfor er god styrke hvor motoren festes  viktig. Å klare å montere sammen både underdelen og overdelen av ankervinsjen, samtidig som både forsterkelsesplata på undersiden skulle holdes og boltene skulle skrues fast, ble for krevende alene. Så derfor var jeg takknemlig for at Rune hjalp meg med det, inntil boltene var skrudd på plass.


Ankerluka måtte kappes

Ankerluka kunne ikke brukes slik den var. For at man skal ha tilgang til ankerluka, måtte den deles i to og modifiseres. Så dermed ble det litt glassfiberarbeid, sliping, sparkling,  ny omgang med sliping, priming, grunning og påføring av topcoalt. Den smaleste delen av ankerluka, ble til underlag for ankerrulla. Og under den måtte jeg lage til en kraftig trefiberplate under luka, som skulle gi styrke nok for de belastningene som det vil bli påført. 

For å få godt feste for ankerrullen, måtte den forlenges, og det måtte bores nye 10 mm hull. Forlengelse ble laget av syrefast stål, samme materiale som ankerrulla var av. Og så ble alt  dette spent sammen med 10 mm syrefaste bolter med låsemutre. 

 

Slik ble det seende ut, etter at ankervinsjen var ferdig montert. Ved å dobbeltklikke på bildene, vil man bedre kunne se detaljene.


Installasjon av  det elektriske til baugpropellen

De to elektriske kablene som er trukket mellom batteriet og fram til baugpropellen er myke skipskabler på 35 mm2. Fra startbatteriet går de via hovedsikringen, derfra via et rele og så fram til baugpropellen. Bildene nedenfor viser noe av hvordan det er koblet.

Familiens “skipselektrikker” er gull verd når noe elektrisk skal kobles i båten. Hva skulle jeg ha gjort uten han? På bildet til venstre kan man se  den nye hovedbryteren og helt nye kabelsko som er presset på ved startbatteriet. Når hovedbryteren står i posisjon 1, er det kun startbatteriet som  er koblet til startmotoren. Om spenningen blir for lav til å starte motoren, vris bryteren til posisjon 2, og da sammenkobles både startbatteriet og forbruksbatteriet. Det er nå ca. 5 år siden jeg satte inn helt nye batteri og siden dette ble koblet, med heldigvis har det ikke en eneste gang manglet spenning på startbatteriet, og dermed har hovedbryteren aldri behøvd å stå i posisjon 2.

På bildet ovenfor som er til venstre, vises to automatiske hovedsikringer på 150 A. Den ene av den er for ankervinsjen og baugpropellen. Komponenten med svart og gul farge, er en automatisk batterivelger som  velger hvilke batteri som trenger ladning, om jeg har forstått det rett. Dette systemet har fungert helt perfekt, og  det her nesten ikke vært behov for ladning av batteriene med unntak av på vinteren når jeg er mye i havna og bruker Ebersprächer 4 Kw mye.

På bildene ovenfor kan man se hvordan det meste elektriske som har både med baugpropellen og ankervinsjen å gjøre. Her kom virkelig “skipselektrikerens” kompetanse og lange erfaring virkelig til nytte. Bildene alene sier mye om det!


Test av ankervinsjen

 

 

Da er hele jobben med å montere ankervinsjen vel i havn! Så er det bare å håpe på at båtsesongen 2021 skal bli riktig fin, at det skal bli – mange – men også noen lange båtturer, og at vi skal få glede få mye glede både av båten og av baugpropellen!


 

Montering av baugpropell i Nord West 740

Båtprosjekt i 2020:

Da jeg i 2010 kjøpte min Nord West 740, hadde båten ingen baugpropell. Det var et savn for meg. Tidligere hadde jeg en Enes 25, og den var utstyrt baugpropell. Det var også en båt med dyp kjøl, slik Nord West 740 også er. Så under normale forhold  var det ingen problemer å manøvrere båten framover også på trange steder, bare man hadde litt styrefart. Men i krevende situasjoner og når man skulle legge til en brygge under ugunstige vindforhold, var baugpropellen til stor hjelp.


Montering av Side-Power SP 40 baugpropell i Viksund 800
Da Rune og jeg kjøpte vår Viksund 800 som var uten dyp kjøl, hadde heller ikke den også  baugpropell. Den hadde et stort overbygg. Og at båten dessuten hadde stor og høy kalesje, gjorde den ennå mer følsom for vind. Og da skulle det ikke mye vind til før var det var krevende å manøvrere på trange steder og under krevende forhold.

Samme høst som vi kjøpte båten, tok vi derfor båten på land og dro på båtmesse til Harstad. Der fikk vi kjøpte inn Sleipner SP40 som var på tilbud, lånte skikkelig hullfres og støpte det 180 mm store tunnellrøret fast i skroget – helt forenklet forklart. Siden vi hadde jobbet en god del med glassfiberarbeid tidligere i forbindelse med bygging av vår Källmar 620 som vi forlenget, var det en rimelig grei jobb og enkel, selv om det tok litt tid. Men slikt arbeid krever at man vet hva man gjør, og at man følger alle prosedyrer nøye.

Da vi utførte denne jobben, var det høst og noe kaldt på kveldene. Så da var det bare å legge pressending rundt båten og å fyre opp byggtørkeren på 16 kw, slik at vi klarte å holde temperaturen så høy at polyesteren herdet skikkelig, dvs. minst 16 varmegrader. Og det gikk helt fint.

Siden båten hadde dobbelt skrog, var glassfiberarbeidet mer krevende jobb. Det var ikke komplisert, men tok mer tid. Vi gjorde alt fra A-Å, inklusiv den elektriske installasjonen. Men siden Rune, som også var medeier er elektriker, var jobben i trygge og gode hender. Så  dermed ble den delen av jobben helt profesjonelt utført, noe som tydelig kommer fram av bildene som nedenfor fra den elektriske installasjonen i vår Nord West 740 tydelig viser.

Etter min vurdering hadde vi stor nytte av baugpropellen.  Siden vi gjorte alt selv, slapp vi unna med ca. Kr. 15.000,-. 


10 år med Nord West 740 uten baugpropell
Under normale forhold er Nord West 740 utrolig lettmanøvrert, særlig framover. Selv om jeg i alle disse 10 årene stort sett har brukt kalesjen, har det gått rimelig problemfritt. Men akterover lystrer ikke roret nevneverdig, for det skal høyt turtall til før båten svinger. Men det har egentlig ikke skapt problemer når man blir vant med hvordan skal takle slike situasjoner. Når jeg har rygget ut av båsen, har vinden noen få ganger tvunget akterenden av båten i feil retning. Men selv da har det tross alt gått greit å snu båten 180 grader mellom alle de andre båtene, selv om det har vært rimelig trangt.


To meter trangere mellom båtene skapte utfordringer
Våren og sommeren 2020 ble alt dette betydelig mer krevende. En sak var at det ofre da blåste fra feil retning. Og da var det noen ganger mer krevende å kjøre ut. Dessuten blåste det iblant kraftig fra nord når vi skulle kjøre inn i havna, og da var det samtidig vanskelig å våge å holde høy nok styrefart. Vår brygge var da flyttet 2 meter nærmere brygga som lå bak vår båt, så da ble det betydelig trangere. Og i tillegg hadde noen av båtene som lå rett bak vår båt blitt byttet ut med større båter, slik at vi ved et par tilfeller var nær ved at den sterke nordavinden trykket vår båt bort i de andre båtene. Men heldigvis hadde jeg de gangene folk med meg, slik at vi heldigvis unngikk å skade andre båter. Da hadde det snart kostet mye mer enn hva montering av ny baugpropell ville koste. Og det ville jeg absolutt unngå for enhver pris!

Dermed var avgjørelsen tatt. Ny baugpropell og alt annet materiell ble innkjøpt sommeren 2020 fra Akku Teho i Kokkola, og i løpet av høsten skulle hele prosjektet være avsluttet. Det var målet!


Innkjøp av Vetus VBOW 3512D baugpropell

Det eneste stedet i Nord West 740 hvor baugpropellen kunne monteres, gav ikke alt for stort spillerom når det gjaldt tunneldimensjon, valg av baugpropell og monteringshøyde. Våren 2020 monterte Rune og meg ny ankervinsj, og til den hadde vi allerede lagt 35 mm” kabler. Og planen vår å koble baugpropell-motoren til de samme kablene. Så dermed kunne vi ikke montere en større baugpropell. Jeg må innrømme at jeg var litt usikker på om vår Vetus VBOW 3512D baugpropell skulle klare jobben, men jeg hadde egentlig ikke andre valg. Den har tross alt en skyvekraft på 35 Nm, så det håpet vi at det skulle rekke.

Så det ble derfor til at valget denne gangen falt på den Vetus-modellen som er avbildet og nevnt ovenfor. Tunelldiameteren er på 140 mm, så det gikk helt greit i forhold til høyde for baugpropellen og bredden. I overkant av tunellen ble de en rørlengde på tvers av båten på 18 cm, og det holdt faktisk med noen centimeters margin. Men det forutsatte at senterlinjen av tunellen måtte komme på korrekt plass, og det var sannelig ikke mye slingringsmonn. Så det ble det en god del beregning og mange kontrollmålinger, før vi hadde bestemt oss endelig.

 

For at hullfresingen og støpingen av tunellen skulle gå så fort som mulig etter at båten var tatt opp på slippen, valgte jeg i gjøre alt slipearbeidet ferdig før jeg tok opp båten. Og det var nok den skitneste delen av jobben, selv om resten av jobben også krevde fullt verneutstyr og utallige støvsuginger. Men det gikk rimelig greit, i alle fall synes jeg det når jobben var avsluttet og vel utført.

Slik bildet ovenfor til venstre viser, laget jeg en mal og markerte senterlinjen. Så merket vi, Rune og jeg,  senterpunktene der vi mente de skulle være.

Deretter gjorde vi det samme på utsiden og med mange målinger og beregninger. Og så boret vi fra utsiden med et 8 mm bor gjennom skroget, samtidig som vi kontrollerte på innsiden hvor godt vi traff i forhold til sentermerket der. Litt måtte vi justere, men det var ikke mye. Da vi var helt sikre på at sentermerkene kom på rett sted på begge sider av skroget, boret vi hull med et 12,5 mm metallbor gjennom skroget fra bedde sider av skroget. Så lagde vi en mal av en plate med samme høyde som tunelldiameteren, så vi var 100 % sikre på at alt var rett. For om det ble feil, hadde tunellen kommet på feil sted. Det fikk ikke komme nærmere bunnen av kjølen og vannlinja enn ca. 10-14 cm fra tunellens ytterdiameter, og det klarte vi med god margin.

Da var det bare stikke det 12 mm tykke styrerøret gjennom de to hullene på begge sider av skroget, sjekke på nytt at vi hadde gjort alt helt rett, og så å begynne å frese.

Ved å trykke på de to bildene ovenfor, vil du kunne se to videoer av selve fresejobben. Dessverre var fresestålet veldig slitt, slik at jobben tok mye lengre tid enn da vi gjorde samme jobb på vår Viksund 800. Denne gangen måtte vi hjelpe til med stikksaga. Men sluttresultatet ble også denne gangen veldig bra, og det var det aller viktigste.

På bildet til høyre ovenfor vises styrestålet som går gjennom de to 12 mm hullene, og som er tredd gjennom hullene på begge sider av skroget. Før vi startet fresingen, kontrollmålte vi på nytt, før vi begynte fresinga av det 145 mm store hullet tvers gjennom hele båten. 


Slik så det ut fra innsiden av båten når hullene var ferdige frest og slipt med en liten vinkelsliper med 125 mm lamellslipepapir med grov korning. Det er virkelig ikke mye å gå på, så her måtte vi bruke den aller største flid for å lykkes. Her hadde det ikke gått å mislykkes, for så å bore nye hull! Takket være vår sønn Rune, så kom vi lykkelige i havn med denne delen av prosjektet. Han er både flink og nøye, og det trengtes virkelig.

Etter dette, kunne Rune permitteres. For da var det bare enklere arbeidsoperasjoner som gjenstod – og som selv jeg mestret – før han måtte tilbake for å montere det skipselektriske i forbindelse med baugpropellen. Men til den tid, skulle det gå 3-4 dager.


Innvendig støpearbeid ble utført først

  

Før jeg kunne gå i gang med glassfiberstøpingen, måtte de to 145 mm store hullene i skroget slipes både innvendig og utvendig. På innsiden skulle vinkelen være 45 grader slik at man fikk god vedheft. På utsiden, derimot, skulle det slipes slik at radiusen i hullets ytterkant helst var på 20 mm. Dette på grunn av at vanngjennomstrømningen ikke skal kunne skape turbulente strømninger under bruk av baugpropellen, og dermed redusere baugpropellens skyvekraft. Siden baugpropellen allerede var i minste laget, måtte jeg gjøre flid også med denne arbeidsoperasjonen. Det var litt krevende å få stor nok radius, men etter prøving og testing etter at båten ble satt ut på vannet, fungerer baugpropellen helt som den skal uten å ta inn luft. Så også på dette området lyktes vi!

Før støpningen startet, var det viktig å støvsuge godt, og å vaske helt rent med Aceton, faktisk i flere omganger. Jeg begynte først nederst ved kjølen, og la lag på lag med 450 grams glassfibermatter, og lot polyesteren herde godt etter hvert som jeg bygget meg opp mot underkanten av tunellen. Så tok jeg en god pause, hadde godt med varme på, og lot det herde skikkelig før jeg begynte å feste tunnellrøret til skrogets innside. Men før den tid, måtte tunnellrøret kappes og tilpasses til skroget.

Deretter renset jeg flatene på nytt med acetyl, støvsugde godt og fortsatte glassfiberarbeidet. Verktøyet som jeg brukte, var: en god og skarp beleggkniv, underlag til å skjære og å tilpasse glassfiberremsene på, egnede pensler, noe å blande i som tåler polyesteren, glassfiberrulle for å få ut all luften med (veldig viktig for sluttresultatet), tykke og gode gummihansker, gassmaske med nye filter, tilstrekkelig med polyester, herder og noe å måle herderen med, god ventilasjon og godt pågangsmot. Og selvfølgelig “finsk sisu” eller stor utholdenhet og målbevissthet! Og så må man selvfølgelig huske på å dekke til alt i båten som man ikke vil at det skal søles polyester på. For etter at den er herdet etter ca. 15 minutter, er den nesten umulig å fjerne. Så her er god planlegging veldig viktig, og at man ikke går  i gang før man er sikker på at man er klar og har alt som man skal bruke i nærheten, og helst på faste plasser slik at man finner det straks når man skal bruke det.

Siden herdeprosessen begynner så fort, er det viktig å ikke blande for mye polyester om gangen. Og husk: Glem ikke å legge i ca. 2 %  med herder, og å røre godt før bruk!

   

På dette bildet kan man se hvordan det ble seende ut innvendig, etter at tunellen var plastet fast. Det gråe som vises på røret, er sølvteip som jeg brukte for å dekke til med, slik at det ikke skulle komme glassfiber på den delen av tunellen hvor underhuset til baugpropellen skulle monteres. Om ikke dette feltet er helt rent, vil man kunne få vannlekkasje inn i båten. Først når underhuset skulle monteres, ble teipen fjernet.


Utvendig glassfiberarbeid påbegynnes, etter at jeg var ferdig innvendig

Slik bildene ovenfor viser, slipte jeg et stort område av skroget allerede før jeg gikk i gang med den innvendige glassfiberstøpingen. Jeg slipte det slik at det ble i en v-form, mest innerst, og så gikk det til null helt ytterst. Grunnen til det, er at man skal legge på flest lag med glassfibermatter innerst. Og så jobber man seg utover med god overlapping mellom lagene.

Slik bildet til venstre viser, har det rent polyester fra den innvendige støpningen utover, men dette skaper bare god tetting.


Utvendig sliping er unnagjort og det er klart for å begynne glassfiberarbeidet

Ovenfor kan man se hvordan det så ut, etter at jeg hadde slipt ferdig, og før det var klart for å begynne med å legge på glassfibermatter og polyester.


Bruk av ovn med infrarød stråleovn til Kr. 200,- ble en suksess

Da jeg noen dager før jeg skulle i gang med monteringa av baugpropellen, møtte på en person i båthavna som samme år på våren også hadde montert baugpropell. Han tipset meg om at han med stort hell hadde brukt en infrarød ovn, og at varmeenergien kun blir levert der hvor det er behov for oppvarming. Jeg dro da bort til Clas Ohlson og kjøpte en slik på 100 watt for Kr. 200,-, og det er virkelig noe jeg sterkt kan anbefale til tilsvarende prosjekt på våren eller høsten for å få polyesteren til herde skikkelig. Dessuten brukte jeg selvsagt både varmevifte og delvis også Master byggtørkeren, men den infrarøde stråleovnen var helt genial. Vel dryppet de litt polyester inn i den, men det betyr ikke noe, siden den mest sannsynlig bare blir brukt til dette prosjektet.


Sparkling og sliping er unnagjort, før jeg gikk i gang med priming 

  

Jeg eksperimenterte egentlig med ulike typer sparkel før jeg ble fornøyd. Etter min erfaring var sparkelen som er beregnet for å brukes under vannlinjen utvendig, betydelig mer krevende både å legge ut og å slipe enn hva jeg har brukt tidligere. Men den var dessverre ikke å få tak i lokalt. 


Nå er faktisk det utvendige arbeidet utført, selv om det ikke ser slik ut

På bildene ovenfor, er faktisk hele glassfiberarbeidet, slipingen, sparklingen, ny sliping, påføring av primer med antipest og bunnsmøringen fullført. Båtens bunnstoff er blå, slik som området rundt tunellen. Den grå fargen på resten av skroget, er bare støv som jeg helt bevisst ikke ønsket å vaske bort før bunnstoffet var skikkelig tørket. 


Vetus VBOW 3512D baugpropell ferdig montert

Bildene ovenfor er tatt etter at alt glassfiberarbeid er avsluttet, flatene er slipt og overmalt med topcolt. Om baugpropellen hadde vært 3 cm. høyere, ville jeg ikke fått på luken. Det som vises helt fremst på bildet til høyre, er kompasset til min nye og suverent presise Raymarine autopilot. Slik mye av det andre ekstrautstyret jeg har ettermontert, er autopiloten noe av det mest nyttige og som blir brukt aller mest. Den fikk jeg helt gratis av Raymarine, selv om den komplett kostet over Kr. 11.000,-. Årsaken var at min gamle rattpilot sluttet å fungere noen dager før den treårige garantien gikk ut, og da tilbød den men denne i stedet for å få reparert den gamle. Snakk om topp servise fra importøren!


Installasjon av det elektriske arbeidet både til ankervinsjen og til baugpropellen

Iblant kan man si at bilder kan fortelle mer enn tusen ord. Det samme kan man kanskje også si om det elektriske arbeidet som er vist på de tre bildene ovenfor. Flere av komponentene er installert i forbindelse med monteringa av ankervinsjen for kort tid siden. Som jeg ovenfor har nevnt, hadde vi allerede trekt to stk. 35 mm2 elektriske skipskabler helt fra batteriene og fram til ankervinsjen. Og nå var vår sønn, Runes utfordring, å kutte disse to tykke og stive kablene, presse skikkelige kabelsko på dem, for så å kople dem sammen.

For meg virker det som om han har brukt doble kabelsko som han har presset begge de to tykke strømkablene inn i hver sin doble kabelsko, en for plussiden, og en for minussiden. 

Ut fra bildene er det umulig å forestille seg hvor trangt det må ha vært å arbeide inne i det trange skapet. Og ennå vanskelig er det å skjønne at han har klart å få inn den kraftige hydrauliske presstanga inn i skapet for å gjøre jobben. Men så er det tross alt om proft utstyr og en urmaker av en elektriker. 

Når denne jobben var vel utført, var det bare enkle hurtigkoblinger skulle kobles sammen.


Testing av baugpropellen som er montert i Nord West 740

Ut over våren og sommeren 2021 regner jeg med at baugpropellen kommer til å bli flittig brukt, og dermed også å bli testet skikkelig. Håpet er at det da vil bli tatt videoer som viser bruk av baugpropellen under ulike og skiftende forhold. Disse vil derfor bli lagt ut senere.


 

 

 

 

Nord West 740 – eksklusiv nykommer i 1979

 Kilde: Båtbørsen 12/2000

Denne gangen skal vi ta for oss en båt som vakte stor oppmerksomhet da den ble lansert i 1979. Den ble omtalt som Sjøens Mercedes, og det var selvfølgelig ikke helt uten grunn at folk flest sperret øynene opp da de fikk se båten for første gang på  Sjølyst messen det året. En helt ny norsk båt ble presentert fra et nytt og helt ukjent firma.

 

en lett manøvrert og fin båt

En lett manøvrert og fin båt

I vår serie om DAGENS BRUKTBÅTER er vi kommet til en båt som ble sett på med helt spesielle øyne da den ble lansert – og som var en av de aller første båtene i sitt slag som fikk benevnelsen Vestlandsbåt fordi den var lukket. Her var det plutselig ingen kalesje å ta hensyn til lenger!


Med tillatelse fra Seilas har vi sett litt på testen som ble gjort den gang, og vi har også sakset et par bilder fra den gang. Vi har også snakket med konstruktøren og mannen bak prosjektet, Kjell Skarbø, som etablerte en virksomhet med DU-midler i havgapet med Stadthavet som nærmeste nabo. En topp moderne bedrift den gang – med en helt nyutviklet båt.


Fartsfylt og elegant båt

Og båten så slett ikke amatørmessig ut. Snarere tvert i mot! Den var meget profesjonell både i design og finish. – Ukonvensjonell som bare det, men harmonisk og vakker. Ikke bare var planløsningen helt ny. – Linjeføringen var det eneste som ikke stemte. Alt over vannlinjen førte tankene hen på noe slikt som Fjord 24 Weekender – fartsfylt og elegant – og med typisk Fjordplast-fargesetting. Under vannlinjen bar skroget preg av helt andre fartsområder. Et deplaserende – eller til nød halvplanende skrog med skikkelig kjøl og flyndre for beskyttelse av propell og ror. Et undervannsskrog med detaljer som kunne sammenliknes både med Saga 7000 og Tresfjord 28. Det er kanskje heller ikke så rart, siden Kjell Skarbø har hentet sin erfaring og kunnen gjennom ansvarlige stillinger hos de to produsentene. Ikke minst når det gjelder innredningen og praktiske løsninger og detaljer røper han at han har gått i en god skole hos Skorgenes Båtbyggeri. Det ble bare konstatert at denne nye båten var praktisk, gjennomtenkt, solid og vakker. Finishen er også absolutt på høyde med Tresfjord 28.

En annen detalj som Skarbø har videreutviklet er kassett systemet og støyisoleringen av motoren i Tresfjord 28. Riktignok har han ingen dobbelt kassett, men motorvibrasjonene er forsøkt eliminert med doble gummioppheng. Resultatet ble en stillfarende båt der støymålingsresultatene er temmelig identiske med Tresfjord 28. Motorene er også identiske. Perkins 4.108 med 49 hester. Fartsresursene viste seg også å være temmelig jevn-byrdige – til tross for at Nord West 740 er en halvplaner – og at den er nesten et tonn lettere og en god meter kortere. Farten var nok i utgangspunktet litt skuffende. 10,5 knop oppnådde test-teamet som det beste, men det viste seg at dette etter hvert ble rettet – slik at fartspotensialet på 13-14 knop ikke ble noe problem.

Båten ble levert med alternative motorer, alt etter hva slags ønske kjøperen måtte ha. De første båtene ble laget ekstra kraftige – med langt tykkere laminat enn nødvendig. Det gjorde båtene 400 kg for tunge, og dette hadde selvfølgelig også en innvirkning på farten. Senere båter ble produsert til mer normale laminat-tykkelser, til det nivå som Norske Veritas krevde. Halvplanende båter av denne typen er svært vektømfintlige – og en del kilo fra eller til gjør fort utslag på farten. Båten er konstruert for motorer fra 30 til 80 hester og det var også på tale å sette inn en stor bensinmotor. Til da var det bare Volvo’9s MD 21 på 61 hester som var prøvd, og med den motoren har verftet målt en toppfart på 13-14 knop. Med 80 hester regnes det med oppimot 20 knops fart.


En romslig allværsbåt

Sjøegenskapene er det vel heller ikke stort å utsette på. Enten sjøen er stor og tung eller liten og krapp så oppfører båten seg eksemplarisk, og den tar ikke mye vann over seg. Testbåten var riktignok litt ”på nesa” og dro med seg mer vann enn ventet, men så var det også en tung prototype. Når båten ligger stille er den stø som fjell, og det må tilskrives den store bredden.

Det er planløsning og layout som setter Nord West 740 i en klasse for seg. Helt nye ideer så dagens lys! Det er en svært romslig båt – men en båt beregnet på få passasjerer. Det er den ideelle mann og kone båt – eller for familien på tre. Om fire personer skal overnatte om bord, er det desidert i meste laget – med mindre man tar uteplassen under kalesjen i bruk. Til gjengjeld er solplattformen i cockpiten en suveren dobbeltkøy. Romvirkningen under dekk er enestående. Ikke et eneste skott og full ståhøyde for alle som rager mindre enn to meter i været. Sittegruppen forut er i V-form med bord mellom. Og bordet er en av genialitetene. Det er festet i en søyle som støtter opp dekket, og bordet kan heves og senkes foruten at det kan svinges helt rundt. I nederste posisjon blir det mellomskive for køyene forut, og da blir det nesten trippelkøye med lengde på 2.10 og to meter på det bredeste. I forhøyet posisjon blir det spisebord og i øverste stilling svinges det helt rundt og blir da verdens fineste kartbord ved siden av førerplassen.

En ekstrakøy fins på babord side. Den er 1,90 lang, men bredden er bare 55 cm – og det er i minste laget. Førerplassen er av toseter-typen, der det ene setet vippes fremover for adkomst til byssa’s ”våtdel”. Motorkassa utgjør fundamentet for kokeapparatet, og det betyr at motorettersyn og kaffekoking ikke kan kombineres. To-bluss Optimus parafinkokeapparat var standardutstyr. Avgjort noe av det beste på markedet, men for amatører ender det ofte med litt av et bål – og betenkelig er det derfor med skråvegg som er prydet med ikke brannsikre gardiner like over kokeapparatet.

 

Suveren førerplass med super instrumentering og god sikt til alle kanter unntatt akterover

Suveren førerplass med super instrumentering og god sikt til alle kanter unntatt akterover

Førerplassen er på mange måter ideell. Fint og høyt plassert på styrbord side med utmerket sikt fremover så vel som mot styrbord og mot babord. Akterover er sikten null, med mindre man forlater førerstolen og titter ut gjennom skyvedøren på babord side. Riktignok er ikke sladrespeil vanlig på sjøen, men med en slik konstruksjon burde sladrespeil være standardutstyr. Takluke fins, men er det regn og blåst kvier man seg for å åpne taket. Dessuten må man ut for å kneppe opp kalesjen En annen sak er at uvedkommende lett kan ta seg inn i båten gjennom kalesjetaket.

Nord West 740 må være bortimot Norges dyreste båttype som ikke kan låses. Selv på de fineste sommerdager – med taket åpent – er ikke problemet med sikt akterover løst, for bare de aller største og lengste (over 1,85) vil kunne se akterover uten å stå på tærne og strekke hals. Ellers er som sagt førerplassen ideell – med gode seter, fint ratt og komplett instrumentering – inklusive sumlogg og voltmeter. Manøverorganene er prima og enklere båt å hanskes med ved tillegging og finmanøvrering i havn skal man lete lenge etter.


Toalettrommet er en genistrek

Den dårlige sikten akterover skyldes egentlig en annen genistrek. Nemlig toalettrommet. Det er helt adskilt fra kabinen med egen inngang fra cockpit.. En virkelig gedigen ”dass” – der godlukta farer rett til værs gjennom den skråstilte skyvedøren med spesialglass som bare gir utsyn, men ikke innsyn. Ståhøyden er 1,98 og med armsleng på 100×105 centimeter byr det ikke på problemer å få buksa verken av eller på. Vasken er Watski’s smarte med løst fat, men med permanent vannopplegg og elektrisk pumpe.

Med så mye inneplass skulle man tro det blir lite igjen ute, men Nord West 740 har en av markedets største og beste cockpiter. Også her kommer slektskapet med Tresfjord 28 tydelig frem. Fem personer spiser utmerket utendørs, og bordet måler 63×125 centimeter. En svær solplattform på 1,40×2,50 ordner man til med noen håndgrep. Under dørklemmene er det et hav av stuveplass – og betryggende er det å se to vel dimensjonerte lensepumper fast montert i cockpiten. En annen fin detalj er de to trappetrinnene på hver side som gjør entring både behagelig og ufarlig.


Sikkerheten i høysetet

Sikkerheten om bord (bortsett fra gardinene over byssa) synes å ha hatt høy prioritet helt fra starten av. Over alt på dekk fins noe å holde seg i, og dollbord, pluss dekkets struktur gir følelse av trygghet. Fortøyningsbeslagene står i stil med alt annet på båten, og en annen fin detalj er ankerbokser både forut og akter. For en ”normalbesetning” skulle det være nok stuveplass om bord, men noen egentlig garderobe fantes ikke fra begynnelsen. Det burde båten absolutt vært utstyrt med i utgangspunktet – og ikke vært nødvendig å ettermontere for dem som gjerne vil ha et skap å henge tøyet sitt i om bord. En skikkelig badeplattform med trapp som går ordentlig ned i vannet inngikk heller ikke som standard utstyr. Den har vel de fleste som har kjøpt båten bestilt ekstra – for den nette sum av 2500 kroner.


Over 600 båter produsert mellom 1979 og 1983

I en samtale med Båtbørsen forteller Kjell Skarbø at det ble produsert mer enn 600 båter av denne typen i perioden fra 1979 til 1983. En versjon av båten med flybridge ble meget godt mottatt, og flere av disse båtene ble solgt i Østlandsområdet. Ellers ble båten som tidligere nevnt omtalt som Vestlandsbåt – hvilket innebærer at båten hadde en spesiell appell til vestlendinger. Dette var en av de aller første, om ikke den første, innelukkede båten – produsert i Norge – som ble tatt i bruk her i landet.

Teknisk data

Lengde
7,35 m
Bredde 2,80 m
Dyptgående
0,75
Vekt
1,9 tonn
Høyde 2,30 m o/vann
Motor
48 HK Perkins
Vanntank
100 liter
Brennstoff
200 liter
Toppfart
13 knop
Marsjfart 9 knop
Forbruk v/marsj 8 liter/time

 

Pris (ny i 1979) NOK 152.000,- Bruktbåter selges i dag, avhengig av motorinstallasjon og utstyr, fra NOK 140.000 til NOK 290.000,-

 


 

Ny diesellekkasje oppdaget i vår Nord West 740, men som var meget godt skjult

Det er et ordtak som sier: “Nytt er nytt!” Men man kan også videreutvikle ordtaket og si: “Gammelt er gammelt”!  Og begge ordtakene er nok sanne. Selv hvor mye man enn renoverer en gammel båt, blir det fortsatt en god del som blir ugjort, så før eller senere må også det gjøres. Slik var det også denne gangen for mitt vedkommende! Og slik vil det vel gjerne  fortsette.

I år 2010 kjøpte vi en Nord West 740 1985 modell. Den var da 25 år gammel, og så også gammel ut i forhold til hvordan den så ut som ny. I sin tid leste jeg i et båtblad at Nord West 740 av noen ble omtalt som “sjøens Mercedes”.

 

Også i Båtmagasinet 12/2020 blir Nord West 740 omtalt positivt som “Den første, moderne vestlandsbåten”.


Stort restaureringsarbeid er allerede utført
Mye måtte gjøres, det så jeg allerede før jeg kjøpte båten. Og siden jeg trives med å fikse ting og å restaurere, var det nettopp derfor jeg kjøpte båten hvor rart det enn kan høres. I dag er det meste gjort, men en god del gjenstår fortsatt. Men båten ser faktisk nå mye bedre ut enn for 11 år siden da jeg kjøpte båten. Og noe ser faktisk mye bedre ut enn da båten var ny for 36 år siden, slik som dørken i cockpiten og innvendig dørk . Dessuten har båten nå hydraulisk styring, helt topp moderne autopilot, radar, moderne ekkologg og kartplotter, 4 KW dieselvarmer og mye annet. Det har tross alt vært en god del arbeid med alt dette og noen tusen kroner har gått med. Men det var strevet og pengene verd, nå etter at alt er betalt. I alle fall for den som trives med fiksing og restaurering, og det gjør jeg! Og slik blir det gjerne når man ikke har råd til å kjøpe ny båt. Båten er i alle fall billig å bruke, og gir masse båtglede!


Første diesellekkasje funnet og utbedret i 2019
Helt siden jeg kjøpte båten, kunne jeg merke en svak diesellukt. Og særlig når båten ble lenset, kunne man observere litt oljefilm på vannet. Og slik skal det jo ikke være, særlig ikke om båten lenses i båthavna.

I 2019 lyktes jeg å finne lekkasjen, trodde jeg. Ja, dette stemmer faktisk, men bare delvis. Dieselslangene fra tanken til motoren var gummislanger som hadde stått i båten fra 1985, da båten var ny. Så etter lang tid var de sprukket der slangene var bøyd i skarp vinkel. Og det var faktisk på et sted som ikke var synlig, så derfor var denne lekkasjen også vanskelig å finne.

Om jakten på den lekkasjen og om utbedringa av det, skrev jeg en artikkel i 2019, så det kan du lese om på siden nedenfor, om du ønsker og har tid:

Etter at jeg hadde fått skiftet ut samtlige dieselslangene, ble det betydelig bedre, men ikke helt. Det la seg ikke lenger oljefilm på vannet etter lensingen, men fortsatt var det en svak diesellukt i båten. Men slik blir man som sagt vant med, og innfinner seg etter hvert i at man må leve med slikt i en eldre båt.

Disse gamle returslangene ble byttet ut

Ny turbo ble montert, og luftkjøleren og oljekjøleren ble renset i 2019
Siden jeg i 2019 ikke visste om det var diesel- eller oljelekkasje som det var snakk om, valgte jeg å gå grundig til verks. Jeg demonterte intercooleren/luftkjøleren og renset den.

Og så monterte jeg inn en ny turbo, siden den gamle var så kokset at jeg ikke klart å rense den. Ytterligere demonterte jeg oljekjøleren til motoren og til giret, og renset den også (Følg gjerne likene ovenfor, så kan du følge prosessene).

Etter at hele denne jobben var fullført, var det tid for oppstart av Yanmar 4JH2-DTE og for å  teste den. Nå har to år gått siden dette arbeidet ble gjort, og alt virker å fungere som det skal. Som ufaglært ble det nok noen timers studering hvordan jobbene skulle gjøres for å gjøre alt fagmessig, men det var lærerikt, og gav en god følelse når alt så langt lyktes så godt.


Fortsatt svak diesellukt, og ny lekkasjesøking ble igangsatt i 2020
Men den svake diesellukten forsvant ikke, tross mange og iherdige forsøk på å finne hvor lukten stammet fra. Sist sommer var vår sønn Rune på sjøen. Etter å ha kommet i havn, åpnet han motorluken (åpnes inne i båten) klarte han å se litt varm diesel der hvor dieseldysene går ned i motoren, men klarte ikke å lokalisere lekkasjen. Og han sier: “Vi skal ikke bruke båten før vi har klart å finne hvor dieselen kommer fra!


Tiltak som ble iverksatt for å stoppe en eventuell diesellekkasje
Første tiltak var å etterstramme dieseldysene. Men det ble ikke bedre.


Deretter demonterte jeg alle returdiesel-slangene og monterte nye. Heller ikke det hjalp. Det neste jeg gjorde, var å demontere alle fire trykkrørene som går fra dieselpumpa til hver av de fire dieseldysene for å kontrollere om konene var slette, slik at det ikke lekket diesel fra dem.




Konene på trykkrørene ble pusset jevn og slett

Slik bildet ovenfor viser, er har konen fått ujevn overflate etter mange demonteringer og ved å bli strammet mange ganger.


Det neste som måtte gjøres, var å skaffe pussematte for å pusse konene med.


Og så var det bare å pusse konene, slik at overflatene ble helt jevne og slette. Det arbeidet gikk veldig enkelt, og resultatet ble helt upåklagelig.


Trykkrørene ble montert, og motoren startet for ny testing
Da var det bare å montere alle trykkrørene, og å stramme trykkmutrene med en 17 mm fastnøkkel og starte motoren. Dieselsystemet er selvluftende,  men det går også å lufte manuelt. Men jeg tenkte først å prøve å starte motoren uten manuelt å lufte systemet. Siden alle fire trykkrørene hadde vært demontert, hadde det kommet litt luft inn i systemet. Men etter litt filing med selvstarteren, startet motoren uten problemer, og den gikk jevnt og fint. Men dessverre! Fortsatt kom det litt diesel særlig rundt toppen av en av dysene. 


Til sist ble jeg rimelig sikker på at lekkasjen kom fra dyse 2, og demonterte klaven som skal trykke dysen ned. Målet var å demontere dysen for å sjekke den nedre dysepakningen. 



Men straks klaven var demontert, så jeg årsaken til hva som i mange år hadde skapt den svake diesellukta. Returrøret fra dyse 2 som går fra dyse 2 tilbake til dieselpumpa var løsnet nesten helt løs fra loddinga, og da jeg skulle demontere returslangene, løsnet hele returrøret. Tenk hvor heldig jeg var at dette skjedde i båthavna, og ikke på sjøen, Da hadde det vært betydelig verre. Og da var jeg glad for at Rune sa: Pappa, du får ikke bruke båten før årsaken til lekkasjen er funnet, og feilen er utbedret!

     

Ovenfor vises bilder av returrøret som uten noen form for fysisk belastning løsnet fra dysa.

Lekkasjen fra det 3,5 mm tykke returrøret kan ha pågått i mange, mange år. Opprinnelig var returrøret loddet til dysen, mest sannsynlig ved sølvlodding. Men så har loddingen sprukket, kanskje først ved at når dysen ble strammet, kom klaven ned på returrøret og dermed har skapt spenninger i loddinga. Og over tid har vibrasjonene fra motoren litt etter litt svekket loddingen, som til sist løsnet, og forårsaket diesellekkasjen. 


Ny dieseldyse ble kjøpt inn, men problemet var ikke løst
Slik bildet ovenfor viser, løsnet returrøret fra dysa, så det var dermed ikke noe annet en å kjøpe ny dyse. Etter noen dager mottok jeg den, og monterte den på motoren. Men jeg merket straks en fremmed lyd fra motoren. Jeg ringte dieselverkstedet jeg hadde kjøpt dysa fra, og han hørte straks at ulyden skyltes at dysa ikke hadde kommet helt ned slik at dysepakningen tettet skikkelig mot ventilsetet. Jeg etterstrammet dysa, men det ble ikke særlig bedre. Så demonterte jeg dysa på nytt, og da merket jeg at returrøret fra dysa var for mye bøyd ned, slik at bunnen av røret tok i godset. 

Bildet til venstre viser returrøret slik det skal stå, nemlig i 90 grader i forhold til dysa. På den nye dysa som jeg kjøpte nå i januar 2021, har returrøret helt feil vinkel i forhold til dysa. Dette gjorde at jeg ikke klarte å få dysa langt nok ned, så dermed tettet ikke dysepakningen nede på dysa mot dysesetet.  Og av den grunn ble det også en ulyd ved at dysetrykket fra stempelet ble trykket oppover langs dyseveggen, og det var det som forårsaket ulyden.


Den nye dieseldysa måtte returneres til dieselverkstedet
I dag, 18.2.2021, kontaktet jeg på nytt dieselverkstedet. De hadde mottatt dysa, og konstaterte at returrøret ikke skulle være festet til dysen i den vinkel den var, men gå ut i 90 grader i forhold til dysen. De trodde ikke de kunne reklamere på dette ovenfor Yanmar, men lovet å prøve å bøye røret til rett vinkel, og deretter å teste dysa for å være sikker på at alt er slik det skal være. Så det blir spennende å høre hvilke resultat de kommer fram til når de ringer meg i morgen.


Viktig å stramme dysa slik at det ikke blir lekkasje
Om ikke dysa blir stammet nok, slik at dysetetningen blir trykket helt ned på dysesetet nede ved stempelet, vil trykket fra stempelet vil trykket oppover langs dysen og man vil få lekkasje, slik videoen nedenfor viser. 

Merk: I dette tilfelle kom ikke denne lekkasjen på grunn av at diesel ble trykket opp via den nedre dysetetningen og oppover langs dyseveggen, men pga. at det var sprekk  i loddinga mellom returrøret og dysa. Men dette var umulig å klare å oppdage før dyseklaven var demontert. Men dette kunne selvsagt ikke gjøres med motoren i gang, for da ville jo hele dysa bli trykket oppover. Og selv om dyseklaven ble demontert uten at motoren var i gang, var dette umulig å oppdage, siden det da ikke var noe trykk fra stempelet, og dermed heller ikke boblinger fra lekkasjen. Først etter at returrøret bar nesten helt løv, klarte jeg visuelt å oppdage at loddingen hadde løsnet. 


Montering av nydysen
Fortsetter…

Tidligere læstadianer-predikant Johan Bomstad begynte med gjendøping, og ble leder for en dissentermenighet

Allerede i vekkelsens begynnelse ble Johan Andreas Bomstad (1821-1896) fra Balsfjord i Troms kjent med læstadianismen. Bomstads tilknytning til læstadianismen synes å være noe uklar, men han var i alle fall påvirket av Læstadius, ifølge Westeson.


Johan Bomstad, en fjern slektning av meg og av veldig mange som tilhører vår vekkelse
Bomstads tipp-tipp oldefar var Lars Henriksson Kätkäsuvando, som var oldefar til min oldemor Greta Kaisa Aidantausta. Både Bomstads og mine slektsrøtter møtes i bygda Kätkäsuvando litt nord for Muonio. Bestemor til Bomstad var også født i nærheten av  Muonio, og hadde slektsnavnet Mämmi. Også Bomstads bestefar kom fra Övertorneå.


Predikant Johan Bomstad var den første som forkynte syndenes forlatelse til Antin Pieti 
Selv om Antin Pieti hadde gått i konfirmasjonsskole hos Læstadius og hadde samtalt med han om sin store syndenød, var ikke Antin Pieti lykkelig eller blitt trøstet. Synden plaget ham enda mer enn tidligere, og livet ble bare mer og mer dystert og tungt for ham. Og han led av sterk dødsfrykt. I to hele år levde han slik. 

Samme år som han ble konfirmert av Læstadius, troligvis i 1845, flyttet Antin Pieti med sine rein til Balsfjord i Norge. Han var da 20 år gammel, og hadde utsatt konfirmasjonen så lenge, siden han fryktet for å gå i konfirmasjon hos Læstadius. Senere – etter at han hadde flyttet til Balsfjord – fikk han anledning til å lytte til predikant Johan Bomstad i Balsfjord.

Også Bomstad hadde blitt påvirket av Læstadius, men det er uklart på hvilke måte. Under møtet til Bomstad kom Antin Pieti i stor syndenød. Bomstad trøstet han da med ordene: “Jeg forkynner for deg at dine synder er deg forlatt i Jesu navn”. Men årstallet  når dette skjedde, er historieskriverne Westeson og Miettinen uenige om. Ifølge Miettinen var det så sent som i 1852, mens Westeson anser at det skjedde mange år tidligere.

Antin Pieti så da – ifølge Westeson – et lite lysglimt. Men etter noen dager var alt slik som det hadde vært tidligere, og synden plaget han fortsatt like mye. Men ifølge Martti E. Miettinen varte imidlertid freden lengere, for Antin Pieti hadde ifølge han sagt: “Dette var jo en bra måte å gjøre det på!“, nemlig når det gjaldt å trøste et menneske som virkelig hadde kommet i stor sjelenød på grunn av sine egne synder. 

En sak kan man med rimelig sikkerhet tenke seg: Når Antin Pieti etter dette kom hjem til Sverige, fortalte han nok sikkert om sitt møte med Bomstad både til Raattamaa og til Læstadius, nemlig hvordan en som er nedtrykket i sin syndesorg, kan finne trøst i vitnesbyrdet om syndenes forlatelse for Jesu navns skyld. Men om dette skjedde før eller etter at løsenøklene i form av personlig tilsigelse av syndenes forlatelse ble tatt i bruk, vet egentlig ingen. Og heller vet man ikke om disse to hendelsene har noen som helst forbindelse med hverandre.


Bomstad ba om å bli tilkalt til Karesuando som predikant i håp om å få  “lokket” vekkelsens folk med seg, men Læstadius hindret forsøket
I Martti E. Miettinens samlinger fortelles det ikke nøyaktig når Bomstad ble en kristen, og heller ikke på hvilke måte han var tilknyttet læstadianismen. Men allerede mens Læstadius levde, virket han som predikant, og kjente mest sannsynlig til Læstadius eller hadde hørt om han. Vi bør merke oss at så tidlig som i 1845 flyttet Antin Pieti til Balsfjord med sine rein, samme år som han hadde gått i konfirmasjonsskole hos Læstadius. Så det er nok ikke utenkelig at de to har truffet hverandre i Balsfjord, og at Antin Pieti hadde fortalt Bomstad om hans sterke møte med prost Læstadius.

For Bomstad gjorde i alle fall forsøk på å bli tilkalt som predikant til Karesuando i håp om å få med seg læstadianske kristne til sin side, men det lyktes han ikke med. Men i alle fall fikk han kristne fra Karesuando til å reise til Pajala for å spørre Læstadius om de kunne tilkalle Bomstad til Karesuando. Men prost Læstadius svarte sendebudene: ” «Vi tør ikke ta imot Bomstad som predikant, for jeg har hørt av Pekka Raattamaa at han har en villfarende ånd.»

Så det virker som om Læstadius allerede kjente til Bomstad, mest sannsynlig gjennom Pekka Raattamaa, men kanskje særlig gjennom Antin Pieti som periodevis hadde bodd i Balsfjord hvor også Bolstad bodde. For det var nemlig Antin Pieti som sammen med Juha Naimakka som til slutt fikk stanset Bomstad og hans tilhengere fra å spre å sin virksomhet mer i Lyngen-området ifølge Martti E. Miettinen.


Predikantene Antin Pieti og J Naimakka (Siikavuopio) fikk slutt på utbredelsen av Bomstads virksomhet
Etter at de læstadianske predikantene Antin Pieti og J Naimakka lyktes med å stanse utbredelsen av dissentermenigheten, var det flere av de som hadde gått over til Bomstad som tok avstand fra han og hans lære, og som omvendte seg fra deres villfarelse og kom tilbake til sin opprinnelige menighet. Disse personene hadde meldt seg ut av kirken da de gikk over til Bomstads menighet, og ble derfor ikke fullt integrert i menigheten i Lyngen, før de hadde meldt seg inn i kirken igjen.

Martti E. Miettinen forteller:
“Fra Balsfjordkanten trengte Bomstads villfarelse inn i bunnen av Lyngen-fjorden, så en stor del av den tids kristne meldte seg ut av kirken, og i samme slengen endog de beste menn. Barnedåpen kom således til å bli emnet for den første dissentermenighet inne i Lyngen-fjorden.

Likevel stanset utbredelsen av villfarelsen, særlig da Antin Pieti  og J Naimakka kom til Lyngen for å bekjempe den.


Sogneprest Lammers i Tromsø ble “omvendt” gjennom predikant Bomstad
Ifølge Martti E. Miettinens samlinger, var Bomstad en som ble regnet med i den læstadianske vekkelse, i alle fall til å begynne med. Det fortelles om sognepresten i Tromsø, Lammers, at  “gjennom Bomstad ble han åpenbart en læstadiansk kristen. Og videre: I Norge er han visstnok den eneste læstadianerprest“. 

Merk: Ifølge Miettinen ble sogneprest Lammers en læstadiansk kristen og ble regnet som en læstadianerprest. Dette må nødvendigvis bety at hendelsen skjedde mens predikant Bomstad ennå ble ansett for å tilhøre den læstadianske vekkelse, og før han grunnla sin dissentermenighet på 1850-tallet. Faktisk så tidlig som i 1862 emigrerte Bomstad til Minnesota i Amerika. Videre kan det bemerkes at lederen for Lyngen-retningen, Erik Johnsen som var født i 1844, bare var en ung gutt da, og hadde derfor ingen rolle i det som skjedde. Han begynte som predikant i 1865, etter at Bomstad var emigrert til Amerika.


Sognepresten i Tromsø gikk over til Bomstads dissentermenighet, og ble voksendøpt
For øvrig kan det fortelles om sogneprest Lammers at han – etter å ha gått over til Bomstads dissentermenighet – fornektet barnedåpen – og meldte seg ut av kirka. Etter det ivret både han og Bomstad for voksendåp, og de fikk også mange andre kristne med seg, også slike som hørte til den læstadianske vekkelse.


Bomstad brøt helt med statskirken og læstadianismen, og grunnla en egen frimenighet i Balsfjord
Olav Brännström derimot var av den mening at Bomstad ikke var læstadianer. Men etter hva Erik Johnsen har fortalt og hva som kommer fram av Martti E. Miettinens samlinger, virket Bomstad som predikant innen læstadianismen, men gikk deretter “vill”, og grunnla en egen dissentermenighet, Den frie apostolisk-christelige Menighet.


Bomstad forkaster barnedåpen
Johan Bomstad forkastet barnedåpen, og begynte med gjendøping og med voksendåp. Om dåpen og nattverden uttalte Bomstad og tidligere sogneprest Lammerts iflg. Miettinen:

“De sa at barnet trenger ingen dåp, og har heller ingen nytte av den, for barnet har ingen fornuft, så de skulle forstå dåpens betydning. De forkastet ikke selve dåpen, men tok i bruk voksendåp. Om nattverden hadde de en slik oppfatning, at en vantro som meddeler den, er uren endog i en slik grad, at kalken han rekker frem, er skjøgen Babels beger”. 


Erik Johnsen studerte Confessio Augustana grundig, og forsvarte barnedåpen 
Mye på grunn av Bomstads avvikende dåpssyn og hvordan han sterkt påvirket dåpssynet til de kristne i Lyngen til fordel for voksendåp, var det at Erik Johnsen begynte å fokusere sterkt på å læra om dåpen. For å lære mer om dåpens betydning og nytte, begynte han  grundig å studerte kirkens bekjennelsesskrifter, og særlig Confessio Augustana, artikkel 2

Eriks Johnsens forsvar av barnedåpen og dåpens virkninger, hadde egentlig to fronter. Den ene frontkampen ble ført mot gjendøperne, som blant mange hadde fått støtte i Lyngen-området. De hadde som nevn begynt med voksendåp, og agiterte sterkt for deres syn.

Den andre fronten var rettet mot gammellæstadianerne. Etter EJ’s syn, hadde de ikke et dåpssyn som stemte overens med Artikkel II i Confessio Augustana, og dette kunne nok stemme i stor grad. Og grunnen til det, var deres noe spesielle syn på arvesynden, noe som for øvrig er godt dokumentert i Martti E. Miettinens intervjue-samling av gammellæstadianske predikanter. Men også blant gammellæstadianerne fantes det nyanserte syn både på gjenfødelsen og på dåpen – slik det alltid har  fantes og kommer til å finnes blant oss kristne. For ikke alt er så enkelt å ha fullt innsyn i, og hvordan og hva Gud ved Ordet og Ånden virker i et menneskes hjerte. Det vet bare han! 

Når det gjelder Eriks Johnsens dåpssyn, forteller han mye om det selv til Martti E. Miettinen, men dette skal jeg muligens komme tilbake til ved en senere anledning. 


Uuras Saarnivaara gransket Luthers dåpssyn, og skrev mye om det
En annen teolog som ennå grundigere enn Erik Johnsen har gransket barnedåpen både i lys av kirkens bekjennelsesskrifter, men særlig ut fra hva Martin Luther lærte i hans egne skrifter, er Uuras Saarnivaara. I mange av Saarnivaara sine bøker som jeg har, skriver han veldig mye og omfattende om Luthers dåpssyn.


Er du interessert, kan du lese noe om hva bl.a. Saarnivaara skriver om Luthers dåpssyn på sidene nedenfor:


Noen tanker til slutt
Slik jeg tenker, var det kanskje dette studiet som Erik Johnsen gjorde av kirkens bekjennelsesskrifter og særlig Augustana, og særlig tillegget – “vi fordømmer alle dem som …” –  som gjorde at han ikke lenger kunne dele samme dåpssyn som størstedelen av de gammellæstadianske predikantene stod for, og som i 1910 førte til et varig brudd mellom dem og Lyngen-retningen. 

Slik jeg tenker, hadde kanskje ikke konfrontasjonene mellom gammellæstadianerne og lyngen-retningen blitt så skarp, hvis begge de stridende partene hadde ville lytte på hverandre og hadde prøvd å vise tålmodighet og overbærenhet med hverandre enn hva tilfellet var. I stede for å tyde alt til den andres beste, ble man på begge sider offer for å selv “tolke” hva den andre part tenkte og mente. Og slik tiltok bare konflikten mer og mer, inntil det etter kort tid ble et totalt brudd.

På den tiden fantes ikke Saarnivaaras’s publikasjoner om Luthers dåpssyn. Dersom begge parter kun hadde konsentrert sine dåpssyn ut fra Bibelen og Luther – og gitt hverandre tid og noe romslighet – tror jeg de ville kunne komme til et mer samsvarende syn, slik at splittelsen kunne ha vært unngått.

Det er i alle fall noen tanker jeg har gjort meg!

Henry Baardsen,
Alta





 

 

 

Fotograf Wennberg i Saivomuotka for å fotografere Johan Raaattamaa

Kilde: Martti E. Miettinens samlinger

Fotograf Johan Henrik Wennberg fra Tromsø var en gang i desember 1891 i Saivomuotka for å treffe Johan Raattamaa. Allerede som gutt hadde Wennberg møtt Raattamaa i Över-Kalix hvor han bodde helt til han fylte 20 år. Det var i forbindelse med en taletur at Raattamaa var der som predikant for å holde samlinger.

Da Wennberg kom hjem til Raaattamaa i Saivomuotka, var også predikant Paulus Palovaara der. Raattamaa spør da  av Wennberg hvem den ungdommen (han var da 35 år) var som kom inn, og det fortalte selvfølgelig Wennberg. Deretter spurte Wennberg om å få lov til å fotografere Raattamaa. Da svarte Raattamaa noe motvillig slik: “Alle kjenner jo meg!” Wennberg svarte han at det var mange unge som gjerne ønsket seg et minne bare  av Raattamaa.

Da svarte Palovaara med morsk og mutt stemme: «Hvor har Kristus sitt bilde?» Men Raattamaa lot bare som om han ikke hørte Palovaaras kommentar. Da tok kona til Raattamaa til ordet og sa: «Det er mulig Takkinen kommer hit i dag etter Amerika-reisen sin. Og da kan det hende at han refser deg, hvis du nu lar deg fotografere.» Da svarte Raattamaa bestemt og med alvorlig husfarmine: «Jeg er ikke under Takkinens tøffel!»

Deretter satte Raattamaa seg til bords. Mens fotograf Wennberg spiste, stelte Raattamaa seg i stand for å la seg fotografere. Og han satte også et halstørkle om halsen.

Etter maten sa Raattamaa: «Nu er jeg klar til å bli fotografert!» Da gikk Wennberg ut og klargjorde fotoapparatet. (Raattamaa var allerede da en gammel mann, 82 år, så håret hans var tynt.) Da Raattamaa kom ut for å la seg fotografere, kom også Palovaara ut, og han gikk til fjøsdøra. Der stod han i dørsprekken og fulgte med, og han la  merke til den store overtredelsen som Raattamaa nå var i ferd med å gjøre. 

Da fotograf Wennberg kom inn etter fotograferinga, raste Palovaara som en sinnssvak. Han gikk rundt omkring i rommene mens han lette etter hatten og tobakkspungen sin, mens han bantes flere ganger: «saatana, perkele (meget stygge bannskapsord), hvor er hatten min, hvor er pungen min?» Han var så sint at han ikke så hatten sin, selv om flere av de tilstedeværende fortalte han hvor den var.

Da var det at Raattamaa sa til Palovaara: «Nå er det best at du børster støvet av dine føtter og går!» Så dermed fòr Palovaara ut  (og siden har ikke Wennberg sett han).

Gjennom tolken sin beklaget Wennberg overfor Raattamaa at han hadde vært årsak til slikt bråk. Da svarte Raattamaa: «Ikke behøver Wennberg å være lei seg for dette! Jeg kjenner den karen svært godt.

Ellers kan det fortelles at Wennberg også har fotografert både Ies Pieti og Antin Pieti når de hadde vært i Tromsø.


Les gjerne mer om Antin Pieti, om hans liv som kateket, som predikant, som nykterhetsarbeider, som hjelpelærer og som misjonær – og om oberstløytnant Menander og fotograf Wennberg:
 

 


 

Antin Pieti møter fotograf Johan Henrik Wennberg i Tromsø

Fotograf Johan Henrik Wennberg, f 3.4.1856 Över-Kalix, d. 1914 i Tromsø.

Wennberg flyttet til Tromsø  fra Över-Kalix da han var 20 år gammel. Allerede i Kainu/Kalix kom han til troen ved Anton Haapavaara, mens predikant i den læstadianske vekkelse  Hedlund (Anders, 1838-1881,  eller Nils Henrik, 1840-1909) var predikant i Kainu/Kalix.


Wennberg likte ikke overfladisk syndsbekjennelse
Jonas Vettasjärvi eller Palohuornainen fra Korpilompolo forkastet barnedåpen. Straks han møtte noen, var han svært nøye med å spørre: «Har du bekjent dine synder?» Wennberg kritiserte kraftig den slags kristendom, som legger overfladisk vekt på syndsbekjennelse.


Antin Pieti: Er Wennberg en kristen?
Det fantes kristne i Tromsø da Wennberg kom dit ca. i 1876. Han møtte en gang Antin Pieti hos fotograf J. Vikstrøm (som senere ble Wennbergs svigerfar). Antin Pieti spurte om han var en kristen. Da ville Wennberg gjerne ha krøpet under bord. Det vanskelig å si, svarte Wennberg, men han hadde nok lyst til å være en kristen. 

Det var rett å si at det var vanskelig – slik Antin Pieti tenkte – og det han sa, var som et evangelium for Antin Pieti.


Fotograf Wennberg møter kaptein Melander i Stockholm
Da fotograf Wennberg senere besøkte kaptein og senere oberst Melander i Stockholm, ble han ønsket Guds fred mens Melander holdt ham om halsen.

Da Wennberg spurte Melander om hva han syntes om de kristne i Lannavaara, da svarte han: «Alt hva Pieti forklarer av Guds ord, er så guddommelig rett og sant, så han hadde ikke noe som skulle stride mot Kristi lære.

Men det er en ting som jeg ikke forstår, og det er rørelsene.  Da sa fotograf Wennberg: «I denne sak må man legge merke til at Guds ord kan virke så kraftig på mennesket, så det ydmyker seg og lager rørelser». Men heller ikke da kunne Melander fatte det.

Wennberg sa (til Martti E. Miettinen) likevel at: Om han nu skulle ha svart på det spørsmålet, skulle han ha gitt et grundigere svar. For det første ville jeg si at rørelsen har påvirket mennesker mest i det utvortes.

Det finnes predikanter som legger stor vekt på rørelsene. For dem er kristendommen ikke helt rett, om det ikke forekommer ytre rørelser. Men jeg har fått mange vitnesbyrd om det, både av egne og av andres erfaringer, at det går ikke an å bygge kristendommen på følelsene.


Les gjerne mer om Antin Pieti, om hans liv som kateket, som predikant, som nykterhetsarbeider, som hjelpelærer og som misjonær – og om oberstløytnant Menander og fotograf Wennberg:
 

 

Det er Åndens lov som leder den kristne, og ikke Guds fordømmende lov

Kilde: Martti E. Miettinen’s intervjue med oldemor Greta Kaisa Arnesen (født Aidantausta) i 1931-1932.

Spørsmål: Hvordan er den kristnes forhold til loven?

Vi som er kristne og troende, er vi ikke under Guds dømmende lov (Rom 6:15). Men den angår derimot alle de som er under loven (Rom 3:19). Og av dem krever den omvendelse!


Det er kjærlighetens lov (1Kor 13; Joh 13:34-35) som lærer oss å forkaste ugudelig adferd (Tit 2:12).  Den kristne har en slik (guds)frykt at han ikke vil bedrøve Gud, og vil heller ikke gjøre Den Hellig Ånd sorg (Ef 4:30). Derimot har en kristen hjertets trang til Guds lov (som man med glede vil slutte seg til, se Rom 7:23; 7:25). Denne trang (etter å leve i samsvar med Guds vilje) står i strid med loven i våre lemmer, som ikke tillater oss å følge og å oppfylle vår trang til Guds lov (Rom 7:23).

Syndens lov får likevel ikke være den herskende lov for den kristne. En preken/kristen forkynnelse som gir råd, tukt (Heb 12:11) og rettledning (2Tim 3:16), får ikke betraktes som en lovpreken, og er heller ikke noe som ikke angår oss kristne. For en slik preken forsvarer ikke synden, som om den ikke skulle vedkomme den kristne. Det er kjærlighetens lov som lærer oss å forkaste (og å fornekte) ugudelig adferd (Tit 2:13). 

Slik er det hele tiden blitt lært (i den læstadianske vekkelse) om den kristnes forhold til loven!


Kommentar:
Oldemor som her ble intervjuet, var født i 1851. Hennes foreldre var noen av de første på finsk side som ble med i den læstadianske vekkelsen like etter vekkelsens begynnelse. Hjemme hos dem i Kätkäsuvando litt nord for Muonio brukte de å ha husmøter helt fra hun var liten. Johan Raattamaa var godt kjent hjemme hos dem, og bodde ikke så langt fra dem, men på svensk side av Muonio-elva. Hans datter Eva Sofia Raattamaa var gift med oldemors bror Karl Gustav Aidantausta. 

Oldemor var en søster til en av de første predikantene i vekkelsen, Johan Sirkanmaa. Hennes far druknet i Muonio-elva i 1863. Etter det fulgte det flere uår etter hverandre, noe som sannsynligvis gjorde at hun og tre av hennes andre søstre flyttet til Alta. Etter hvert ble alle fire gift her. Det er usikkert om deres mor lenger levde da de i 1870 flyttet hit. 

Allerede før hun flyttet hit, ble hun flere ganger velsignet av de kristne, og oppmuntret til å tro. Da hun kom hit, var det 20-30 læstadianske kristne her i Alta, og de fleste av dem var sannsynligvis av finsk avstamning.

Oldemor var i Muonio den gangen da Johan Raattamaa sammen med hennes bror Johan Sirkanmaa reiste til Gällivare i Sverige for å forhindre at lederen for de førstefødte, Jonas Purnu, skulle iverksatte sin plan om å begynne å forrette nattverd i vekkelsens regi. Hun ledsaget dem et stykke på reisen. Dette skjedde på vårvinteren i 1872.

Helt fra våre barn var små på 1990-tallet, har jeg hatt Miettinens intervjue med oldemor, slik at også de har blitt kjent med henne helt fra de var små. Mitt inntrykk av oldemor, er at hun hadde særlig god innsikt og forstand i hva som var  bibelsk og apostolisk kristendom. Det gjelder særlig i viktige spørsmål som angår frelsen: omvendelsen, syndsbekjennelsen, arvesynden, dåpen, gjenfødelsen, synet på Bibelen, bønnen, “tre-alens læra”  og det kristne livet.

Når Miettinen i 1931 og 1932 reiste rundt alle steder i Nord-Norge hvor vekkelsen var spredd, helt fra Ofoten i sør til Vadsø i nord, møtte han utrolig mange daværende predikanter og menighetsledere, men også mange andre sentrale personer. Hele intervjuesamlingen er på hele 190 sider, og det virker som om han stilte de samme spørsmålene til alle som han intervjuet. 

Spørsmålet denne gangen var: “Hvordan er den kristnes forhold til loven?” 

For å få så godt som mulig fram hva hun forteller og hva som var hennes budskap, har jeg valgt å skrive teksten noe fritt, men i innhold stemmer alt med selve intervjuet. For å få fram at oldemors kristendomsforståelse var i overensstemmelse med Guds Ord, har jeg valgt å sett inn bibelhenvisninger. Etter hvert tenker jeg å skrive ned mer fra intervjuene med henne angående de andre lærespørsmålene også.

Miettinen spurte henne både hvordan hun forstod spørsmålene og hva andre i den læstadianske vekkelsen her i Norge tenkte og lærte om disse spørsmålene i tidsrommet 1870-1930.

Les også om du vil:


 

Antin Pieti: “Golgata er mitt hvilested”

Kilde: Martti E. Miettinen samlinger

«Golgata er mitt hvilested, hvor lyset skinner i min sjel. Og ikke har jeg noe annet skjulested heller. Der får jeg den salighets forvissning, at jeg ved hans forløsnings- og forsoningsverk er beredt til å forlate denne verden.

I sytti år har det vært mitt hvilested. Dit oppmuntrer jeg ofte mine tilhørere og jeg vet nok at dersom de i ånden kommer så nær, at de begynner å se Herren Jesus på Golgata kors, så har de der et tilfluktssted og da er verken synden eller døden noen nød.

Det er som solen, som driver all skodde vekk, så luften klarner

 


Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Antin Pieti: “Samvittigheten må være ren som brilleglassene, uten smuss”

Antin Pieti brukte briller når han leste. En gang Antin Pieti skulle til å lese – sa han mens han pusset brilleglassene – at vår samvittighet er liksom brilleglassene. De må være rene og klare, uten smuss.


Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Oberst Melander: “Antin Pieti var svært begavet, forklarte Guds Ord rett og sant, og ikke noe strider mot Kristi lære!”

Kilde: Martti E. Miettinens “Intervjue-samlinger fra somrene 1931-1932”

Kaptein Melander – senere major og oberstløytnant  – var blitt kjent med Pieti på barnehjemmet i Lannavaara, og fra da av var han Antin Pieti’s venn. I Stockholm var han fremdeles en kristen, og gikk i samlingene der.

Melander sa om Antin Pieti, at han aldri hadde truffet en så begavet mann.

Melander hadde sittet bak bordet sammen med Antin Pieti og lest teksten for ham. Antin Pieti var særlig flink til å huske Guds Ord. Da Melander hadde lest teksten for ham og gitt Bibelen til Antin Pieti, så lukket han boka etter å ha lest et par vers, for så å utlegge teksten uten å se i boka.

Da fotograf Johan Henrik Wennberg (1856 -1914) spurte Melander om hva han syntes om de kristne i Lannavaara, da svarte han: «Alt hva Pieti forklarer av Guds ord, er så guddommelig rett og sant, så han hadde ikke noe som skulle stride mot Kristi lære.

  • Fotograf Johan Henrik Wennberg fotograferte Johan Raattamaa hjemme i Saivomuotka

 


 

Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Antin Pieti talte sammenhengende i 15 timer

Kilde: Martti E. Miettinens “Intervjue-samlinger fra somrene 1931-1932”
 
Predikant i den læstadianske vekkelse – en av Lars Levi Læstadius’ første medarbeidere –  Antin Pieti (Per Anders Persson Nutti, 1825-1898) fartet mye blant samene i Tromsø-distriktet, og dermed kom han ofte til Norge å holde samlinger i Tromsø.
 
Den siste gangen holdt han en lang forklaring om Livets Brød. Han begynte i 14-tida og drøyde helt til kl. 5 om morgenen etter å ha drukket kaffe bare fire ganger.
 
Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 
 

Kristne fra Murmansk-regionen på læstadiansk møte i Vadsø i 1885, men ble dårlig behandlet av predikant Palovaara

I predikant Paulus Palovaara (1831-1903) var det hovmodsånd. Han dro ofte til den daværende lederen for den læstadianske vekkelsen, Johan Raattamaa, og bragte med seg brev fra ham når han kom – som bevis på at han var en pålitelig mann. Han prediket til helvetet dem som ikke trodde presis som han lærte. En gang han besøkte Vardø – i 1885 eller 1886 – hadde han med seg en brevsekk under bordet. Disse brevene fra Raattamaa leste han først før han talte.

Da begynte en kristen fra Murmansk-kysten å snakke til ham på denne måten:

  • «Hør nå, du eldste! Skal du ikke først la oss kristne fra Russekysten få tvette dine føtter, så skal vi etterpå sitte ned for å høre, så skal du få forklare Guds ord for oss?»

Da ble Palovaara sint, begynte å banne og ropte:

  • «Nu e det kommet så mye som 30 fembøringer (hver med 4-6 mann, dvs. 120-180 mann) fullasta med rene djevler fra Russekysten. De er som oppblåste pølseskinn, de holder seg i vannskorpa og farer hit og dit.»

Da dro tolken (Hans Helander som i 1887-1888 ble satt til predikant i Tana av Heikki Parkajoki) sin vei, tok Palovaaras brevsekk med seg og gikk ut gjennom vinduet (som stod åpent). Han dro med brevsekken direkte til «dampen», som tok av til Vadsø samme kveld. Da Palovaara endelig var klar til å tale og så rundt seg etter tolken sin, var også tolken forsvunnet. Da sa den gamle Paulus:

  • «Nå, djevelen tok han!»

Da så han etter brevsekken og så at også den var borte. Da sa han:

  • «Nå, djevelen tok den også!»

Da fòr også Palovaara sin vei, og siden har jeg ikke sett ham til denne dag…

 


 

Læstadius: Vi er alle underlagt den evige død pga. arvesynden, men kan få del i det evige liv ved troen på Kristus

Kilde: Jäljennös. Lars Petter Jakobsson, Palohuornas 1863 / P. Raittilan kokoelma / OMA
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

N:o 60, på Mariadagen

Tekst: “Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye meget stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg”, 1Mos 3:16.

Vi har alle sammen har blitt underlagt synden gjennom ett menneske (den første Adam). Og på grunn av synden, har døden kommet over oss alle mennesker, siden vi alle har syndet . Men på samme måte har også det evige liv kommet til alle ved ett menneske (Kristus) – nemlig til alle som tror. For enhver som tror på Jesus Kristus, han skal få leve, selv om han også dør.

Altså har vi alle blitt syndere ved Adam, og på grunn av arvesynden har vi blitt underlagt den evige død. Men ved Kristus har vi fått arve det evige liv.

Derfor får vi ikke anklage våre forfedre på grunn av deres ulydighet. Og årsaken til det er at vi ved Kristi lydighet er frikjøpt fra den evige døden. Men la oss heller glede og fryde oss uten opphør.

Amen!


 

Læstadius: Et nyfødt barn har arvesynd, men ikke gjerningssynder. Derfor kan Gud gjenføde det uten smerte

Kilde: Laestadiustexter.se, 1. sunnuntaina adventissa, 1852
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Et annet svar på spørsmålet om hvem som er den største i himlenes rike, gir Frelseren i dagens evangelium. Han stilte et barn fram for dem (disiplene) og ba dem bli som barn.

Den som nå vil bli den beste kristne, han må bli som et barn. Grunnen til at et lite barn er den største i himlenes rike, er at det ikke har så mye synder som de voksne har. Hvem er det da det menneske som våger å si at det ikke har gjort flere synder enn et nyfødt barn?

Ord og uttrykk for å forkynne syndenes forlatelse, brukt innen læstadianismen i Norge på 1930-tallet og på Læstadius og Raattamaas tid

Innen vår gren av læstadianismen har det de siste ti-årene, men uformelt, gjentatte ganger vært drøftet hva som er de rette ord og uttrykk å bruke i forbindelse med forkynnelse av syndenes forlatelse. Aller mest vanlig har det nok vært å bruke ordene “i Jesu navn og blod”. Mange er av den oppfatning at kombinasjonen av “Jesu navn” og “Jesu blod” best gir dekning for hva som er Bibelens lære om dette.
 
 

Kall til å tjene Gud i det allmenne og kongelige presteskap

En prest var en som skulle stå innfor Guds ansikt for å gjøre en åndelig tjeneste for Gud og mennesker. For å være en rett Guds prest, måtte han være en person som Gud selv kalte og utvalgte, og han måtte ta imot kallet og utvelgelsen. Det var bare de som fikk tjene som prester i forbindelsen med gudstjenesten.


Prestene i GT måtte være av Levi ætt, de som Gud hadde kalt og utvalgt
Hovedvilkåret for at noen skulle få være rett yppersteprest eller prest for Gud i Det Gamle Testamente, var at de måtte tilhøre den ætten som Gud på en spesiell måte hadde utvalgt til å ivareta alt som hadde med gudstjenesten å gjøre. Den slekten hadde patriarken Jakobs sønn Levi som sin stamfar. Ingen andre av Jakobs 12 sønner eller noen etterkommere av dem kunne få bli innviet til prest. Dette var noe som Gud selv bestemte, og det var han streng på.

Det var spesielt Aron og hans sønner som ble utvalgt til å ivareta prestetjenesten. Dessuten forteller Bibelen om en annen gren av Levis stamme som Gud lot innsette som prester, nemlig de som var av presten Sadoks ætt (Esek 44).


Allmenne og kongelige prester i NT må også være kalt og utvalgt av Gud
Også når det gjelder forholdet til det allmenne og kongelige presteskapet i NT, kan det dras sammenligninger tilbake til GT og til de krav som ble stilt til de som skulle bli prester på den tiden.

Vilkåret for å kunne få bli regnet med til det allmenne presteskapet i NT (1Pet 2:9), forutsetter at man tilhører en helt  spesiell kongelig ætt eller slekt (Tit 2:14; 1Pet 2:9; Ef 1:14), en ætt som Gud selv ved sin Sønn Jesus Kristus har fått kalle og utvelge. Jesus sier følgende om sammenhengen mellom å bli kalt og å bli utvalgt i forbindelse med invitasjonen til kongesønnens bryllup: “For mange er kalt, men få er utvalgt”, Matt 22:14.

Alle i Jesu lignelse som mottok kallet og invitasjonen til kongesønnens bryllup (Matt 22), holdt saken for å være viktig. Men de holdt det tross alt ikke så viktig at de prioriterte kallet og invitasjonen til bryllupet høyere enn sine hverdagslige sysler. Så dermed var det de selv som takket nei til invitasjonen. Og derfor kunne heller ikke slike få høre med til det allmenne og det kongelige presteskapet. Og slik vil det alltid være. Den som avviser Guds kall, gjør det etter sitt eget valg. Gud gir oss kun to valg, enten å takke “ja” eller “nei” til kallet. For han vil ikke tvinge noen til å takke “ja”, men han respekterer også et “nei” fra de som mottar kallet, men som selv velger å avvise det. Men da er det de selv som velger å takke nei til å bli frelst og til å få del i det evige liv. Siden det kun finne to veier som vi kan velge mellom ifølge Jesus, den smale eller den brede, blir det nødvendigvis den brede vei de velger å vandre på. Om dem som velger den brede veien, sier Jesus:

  • “Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den”, Matt 7:13.

Mesteren er her og kaller på deg!
Jesus var en god venn til søstrene Maria og Marta fra Betania. En gang kom Marta til Maria og sa: “Mesteren er her og kaller på deg!” (Joh 11:28). På samme måte kaller Jesus også på deg, slik som han også kalte på meg med et sterkt kall da jeg fikk oppleve omvendelse og gjenfødelse for snart 50 år siden. Og han kaller på nytt og på nytt og sier: “Kom til meg…!” (Matt 11:28). Slik er Jesu kjærlighet! 


Jesu inderlige kjærlighet mot en synder som har kommet bort
Jesus har en inderlig barmhjertighet og medfølelse med oss, og vil så gjerne ha oss som sine egne. Han vil gjøre oss til sine barn og gi oss del i sin evige velsignelse. Og Jesus kaller helt til det siste, så lenge som det er nådens dag og Gud er å finne.

Svarer vi “nei”, hviler ansvaret fullt og helt på oss selv. Men er svaret “ja” når Jesus kaller på oss, og om vi inviterer han inn i våre hjerter og i våre liv, vil vi få oppleve det samme som den bortkomne sønn fikk være med på etter å ha levd et utsvevende liv borte fra Gud (Luk 15:13). Men han angret på at han forlot farshjemmet og at han sløset bort hele farsarven. Og han angret også over sitt syndige og utsvevende liv. Og i håp om å få nåde og å bli tatt i mot,  dro han hjem til sin fars hus. Han ble virkelig tatt i mot med åpne og kjærlige armer.

Om også vi takker ja til å ta imot frelsen og til å bli Guds barn, vil også vi bli tatt imot med like åpne og kjærlige armer, og vil få oppleve Jesu nåde og kjærlighet slik som den bortkomne sønn når han intensivt ble kysset igjen og igjen (Luk 15:20). Så velkomne vil vi være!  Og så vil vi blir invitert inn i farshjemmet, eller inn i Guds menighet hvor evangeliet blir forvaltet og forkynt.


Jesu inviterer oss til den beste tenkbare byttehandel
Svarer vi “ja” på Guds kall, da blir alt det som Jesus er og alt hva han har gjort for oss og for vårt beste, samtidig vårt både for tid og for evighet. Han vil ta hele vår syndebyrde på seg, noe han gjorde på Golgata. Da bar han våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten (1Pet 2:24). Og da får vi del i barnerett hos Gud, i syndenes forlatelse og i hele Jesu fullkomne rettferdighet og hellighet (1Kor 1:30). Bedre byttehandel kan ingen tilby! For det som Gud lover oss er noe så stort som vi ikke kan ane rekkevidden av, slik Paulus skriver:

  • “Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham, 1Kor 2:9.

Når vi gjennom den smale port får komme inn til Guds familie og får bli en del av den kongelige ætt, gir dette oss rett til å kalles Guds barn (1Joh 3:1). Da får vi også rett til det “allmenne og kongelig presteskapet”, slik at vi kan tjene Gud og vår neste med våre liv, med alt som det kongelige presteskapet innebærer.

Og dette kongelige presteskapet opphører aldri. Når Jesus har blitt vår og vi har blitt hans, har han som er kongenes Konge og herrenes Herre, blitt vår konge og vår Herre. Og slik som hans kongedømme er et evig kongedømme, skal også vi få del i det evige liv ved ham hjemme hos Gud i himmelen. Det bør vi virkelig ha som mål for våre liv.

Det er i alle fall mitt håp og min lengsel!

Henry Baardsen, Alta

Ypperstepresten Josva ble kledd i høytidsklær – et bilde på Kristi rettferdighet

Et eksempel på en person i Bibelen som bli kledd i frelsens drakt og svøpt i rettferdighetens kappe (Jes 61:19), er ypperstepresten Josva (Sak 3). Siden han benevnes som yppersteprest, må man kunne anta at han allerede var i prestetjeneste, og at han dermed var innvidd av Gud til en hellig tjeneste. Men på tross av det var han en synder. Og derfor anklaget Satan ham for Gud. 

Det var ikke bare Satan som så Josvas synd og urenhet, for det gjorde også Gud. Satan – han som kalles anklageren (Åp 12:10) –  anklaget Josva innfor Herren, slik han alltid anklager alle Guds utvalgte. Men det gjorde ikke Gud. Han visste så vel at vi alle mennesker er syndere, og at vi derfor behøver en Frelser. Derfor gav han også løfte til Eva og Adam om at han skulle sende sin egen Sønn til verden, og som med et eneste offer – da Jesus ofret seg selv for våre synder – skulle frelse alle som tror på ham fra alle deres synder.

Og Jesu frelsesverk gjaldt også for ypperstepresten Josva. Derfor var  det at Gud selv lovet å rense Josva ren fra hans urenhet og fra hans synd med en renselse som var mye mer effektiv enn rent vann, noe han tidligere ble vasket med i forbindelse med innvielsen til prestetjenesten.

Josvas var som yppersteprest ikledd en ytre vakker presteskrud. Men den kunne ikke skjule hans indre synd og urenhet, eller fjerne dem fra Guds åsyn. Derfor måtte også han få del i en fullkommen syndenes forlatelse ved å se fram mot Jesu stedfortredende sonoffer på Golgata. Og ved å sette sin lit til renselsen i Jesu blod – ved Guds egen rådsslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus fra evighet av (2Tim 1:9; Tit 1:2; Ef 11:4) –  ble Josva vasket ren, og hans skitne klær ble tatt av han. Og så ble han iført høytidsklær, noe som  ikke var noe mindre enn Jesu Krist fullkomne rettferdighet. 

Ikke noe annet kan gjøre en synder verdig for Gud! For vår frelse kostet Jesu lidelse og død. Og det gjelder også både deg og meg.  Vi leser:

  • “Men Josva var kledd i skitne klær der han sto for engelens åsyn. Og engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær. Da sa jeg: Sett en ren lue på hans hode! Og de satte den rene luen på hodet hans og hadde på ham andre klær mens Herrens engel sto der”, Sak 3:3-5.

Denne frelse vil Gud gi oss syndere del i gjennom evangeliet som han lar forkynne, men også gjennom sine nådemidler. Det er her i nådetiden vi må bli renset ren fra vår synd og bli kledd i Kristi rettferdighet.

Bibelen er tydelig på at en synder ikke blir rettferdiggjort på tomannshånd med Gud, og heller ikke etter døden. Men frelsesbudskapet har han sendt ut gjennom sine sendebud (2Kor 5), de som forkynner evangeliet, det som er Guds eneste kraft til frelse for hver den som tror. Alt dette vil Gud gi oss som gave, av bare nåde.

Det er virkelig noe å takke for!

Henry Baardsen, Alta

Profetier i GT om et hellig, åndelige og kongelig presteskap i NT


Allerede på Mose’ tid lovet Gud at hans folk skulle være hans helt spesielt utvalgte folk som på mange områder skulle skille seg ut fra alle andre folk. De skulle tilhøre ham, og tjene ham med sine liv. Om de ville adlyde Herren, lovet han å hellige dem og å velsigne dem rikelig. Men da måtte de høre på hans røst og adlyde ham og hans ord, slik vi leser: 

  • “Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom fremfor alle folk – for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk. Dette er de ordene du skal tale til Israels barn”,  2Mos 19:5-6.

“Tre alens læra” drøftes på predikantmøtet i Alkkula i 1875, i 1885 i Ii og i 1909 i Torneå, og avvises som ubibelsk av Johan Raattamaa, Paul Rantala og av 100 andre predikanter. Men tross det lever den fortsatt sitt skjulte liv.

Tre-alens læra
Dessuten drøftet de (på det store nordiske predikantmøtet) det som man i ettertid har kalt for “tre-alens læra om Gud”. Man må vel kunne si det slik at denne lære mest sannsynlig var opphavet til et eksklusivt menighetssyn som særlig sterkt kom til syne på 1900-tallet, særlig innen to av de store læstadianske retningene, og som i store trekk går ut på følgende:

  1. Gud virker ikke gjennom det leste Guds Ord, Bibelen, men bare gjennom det forkynte Guds Ord (Bibelen ringeaktes, sammenlignet med det forkynte Guds Ord).
  2. Man kan ikke møte Gud eller bli frelst utenom gjennom den læstadianske menighet.
  3. Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare innenfor den læstadianske menighets område (ved det forkynte ord og ved det almene presteskap).

Læstadius’ postiller, og hans helt spesielle språkstil

Språket til Læstadius var for mange av oss vanskelig å forstå
Helt fra jeg var et barn på slutten av 1950-tallet har jeg fått høre på opplesning av Lars Levi Læstadius’ prekener. Som oftest var det fra hans Kirkepostille, oversatt av Andreas Brune.

For å være helt ærlig, var det svært mye som jeg ikke klarte å få tak i, heller ikke da jeg var en ungdom. Og særlig bedre ble det heller ikke da jeg ble voksen.

Fortsett å lese «Læstadius’ postiller, og hans helt spesielle språkstil»

Læstadianske kristne i Hammerfest fra 1850 og litt ut på 1900-tallet

For de fleste av oss er det ukjent at den læstadianske vekkelse spredde seg til Hammerfest og Kvalsund i noen særlig stor grad. For min egen del kan jeg minnes flere fra de områdene som brukte å bo hos oss årlig i min barndom og min ungdom når vi hadde storforsamlig eller ved andre anledninger. Men at det hadde vært en av de største menighetene der og at de var såpass aktive og hadde så utrolig mange egne predikanter, var helt ukjent for meg helt inntil for relativt kort tid siden.