Klemens brev til den stridende menigheten i korint – Er budskapet aktuelt for oss i dag og for våre menigheter?

For noen dager leste jeg en kort analyse av forholdene i den luthersk-læstadianske menigheten etter 1991 sett med øyne fra innsiden. Artikkelforfatteren ser det naturlig at de kanskje kan sammenligne seg med forholdene i korintermenigheten hvor menigheten ble splittet opp i flere interne grupperinger. Videre refererer han til et interessant brev fra presbyteren Klemens i Kristi menighet i Rom som han skrev sannsynligvis omkring  i år 96 e.Kr. til Kristi menighet i korint. 


Hvem var menighetslederen Klemens ?
Det fortelles om Klemens (år 33-99 e.Kr.) at han var en leder for Kristi menighet i Rom. Han hadde en presbyter/biskop/eldste-funksjon i menigheten. Videre fortelles det om han at ble regnet som en medarbeider av apostlene Peters og Paulus, men at han ikke hadde møtt Jesus (noe som bekreftes av Ireneus, Origenes og Eusebius).


Hvorfor ble brevet skrevet?
Brevet som Klemens skrev på vegne av menigheten i Rom var både langt og innholdsrikt. Det inneholder faktisk hele 65 kapitler. Allerede i første kapittel fortelles det om bakgrunnen for brevet:

“Det gjelder det urettferdige og vanhellige folkeopprøret som noen få sterke og egoistiske personer har oppegget til, faktisk i den grad at deres ærverdige og berømte navn – som faktisk har fortjent å bli elsket av alle – i stor grad har blitt spottet”.

Disse interne stridighetene var ikke noe som oppstod først i år 96. For allerede nesten 40 år tidligere måtte apostelen Paulus klage: “For av Kloes folk er det blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt?”,  1Kor 1:11-13.

I løpet av 40 år hadde splittelsen i Korint vokst betydelig og revet flere og flere av menighetens medlemmer med seg. Men nå henvendte de seg til menigheten i Rom for å få hjelp og veiledning. Det var derfor Klemens skrev dette trøstefulle, men samtidig strenge brevet som oppmuntret til omvendelse og til et brudd med det destruktive partivesenet.


Menighetens medlemmer var selv delvis årsaken til problemene
I kapittel tre fortelles det om årsaken til at korinterne ble revet med av de selvgode og egenrettferdige forførerne som hadde blitt en stadig voksende og integrert del av menighetens ledelse:

“All ære og storhet var gitt til dere. Men på grunn av at dere ikke kunne tåle det, gikk det i oppfyllelse slik det står skrevet: ”De som var elsket slik, spiste og drakk. Derfor ble de store og fete, og de sparket de andre”.

Det igjen førte til: konkurranseånd og misunnelse, til strid og folkeopprør. Og så oppstod det forfølgelse og uorden, krig og fangenskap. Og slik begynte de vondsinnede mennene å sette seg opp mot de som var verdige til å motta ære, de som var æreløse satte seg opp mot de som hadde et godt rykte, de dåraktige satte seg opp mot de vise og de unge satt seg opp mot de eldre.

På grunn av alt dette, er rettferdighet og fred noe som er langt borte fra dere, siden enhver av dere ikke lenger frykter Gud og har fått et dårlig (åndelig) syn når det gjelder deres tro. Dere vandrer ikke i Guds buds lov og oppfører ikke dere i slik som det passer seg for Kristi medborgere. Men enhver av dere vandrer etter sitt vonde begjær. Og dere bruker deres tid på urett og på vanhellig misunnelse. Det var på grunn av alt dette døden kom inn i verden”.

Slik forteller Klemens direkte og usminket til menigheten i korint at de som var skyldige, ikke bare var de få personene som hadde satt i gang opprøret, men like mye alle i menigheten som hadde støttet opp om opprørerne eller ikke hadde tatt opp kampen mot den ukristelige lære som de representerte. Slik ble de direkte konfrontert med deres fall og det ansvaret de selv hadde for problemene som hadde oppstått. Og håpet var at de skulle begynne å angre, innse og bekjenne sin synd og be om nåde og syndenes forlatelse.  


Hvilke problemer slet menigheten i korint med?

1.  Splittelser og gruppedannelser

Jeg har allerede nevn splittelsene av menigheten som et av hovedproblemene de slet med. Paulus nevner ikke mindre enn fire ulike interne grupperinger som en og samme menighet var delt opp i. Og han stiller det retoriske spørsmålet: “Er Kristus blitt delt?” Klemens uttrykker seg ennå mer beskrivende i kapittel 46:

“Hvorfor river vi løs og sliter i stykker Kristi lemmer? Hvorfor skal vi oppegge til opprør mot vårt eget legeme? Og hvorfor skal vi streve etter en slik dårskap og glemme at vi er hverandres lemmer?”

Som kristne er vi lemmer på Kristi legeme, slik Paulus uttrykker det: “Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer”, Rom 12:5. Og i Galaterbrevet beskriver Paulus hva som skjer når kristne strides innbyrdes: “Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre!”


2. Ekskludering av menighetsmedlemmer eller andre som  søker fellesskap

At lemmer på Kristi kropp aktivt rives løs fra Kristi legeme slik Klemens skriver, er en alvorlig sak og en stor synd. I klartekst betyr ikke dette annet enn ekskludering av enkelte kristne fra menigheten. Menigheten har da utviklet seg i feil retning og har blitt stolt og selvgod, uten at de selv legger merke til det. Ja, så eksklusiv har de blitt at de t.o.m. stenger noen ute siden ikke alle etter deres vurdering oppfyller alle vilkårene for å bli inkludert. Noen blir derfor satt utenfor det kristne fellesskapet i menigheten, selv om de absolutt ikke ønsker det. 

Slikt kan faktisk skje i menigheter som holder seg selv for å være levende kristne, og dessuten både bibelske og lutherske.  Også innen læstadianismen har slik ekskludering forekommet, særlig innen de to største retningene. Eller i alle fall kan noen ha følt seg eller oppfattet seg som ekskludert. Kanskje dette har skjedd på grunn av ytre ting, slik som klær, utseende, skikk og bruk o.l. Eller kanskje på grunn av litt ulike syn i visse sekundære lærespørsmål. Eller på grunn av man ikke er vokst opp i, kommet til troen i  eller tilhører samme gren av vekkelsen. Slikt finnes det dessverre alt for mange konkrete eksempler på, også fra vår egen vekkelse. Og slikt får vi absolutt ikke ta lett på eller bagatellisere, for slikt er en reell synd. Derfor var det ikke bare korinterne i slutten av det første århundre som hadde grunn til å omvende seg fra slike synder, men særlig vi, dersom slike synder forekommer også blant oss. 

All form for mobbing og ekskludering gjør utrolig stor skade og knuser selvbildet. Det skiller venn fra venn og skaper unødvendige grupperinger. Slik forakt for de andre kan faktisk skje over alt: i hjemmet, innom ekteskapet, blant venner, på skolen, på arbeidsplassen, i fritiden og i menigheten. Enhver som har møtt og samtalt med mobbeoffer eller personer som har blitt ekskludert fra en menighet som de har vært glad i og hvor de har hatt sine venner, vet hvor destruktivt slikt er og hvor lang tid det tar å bli leget etter slike traumatiske opplevelser. Derfor er det viktig at vi alle skulle bli mye flinkere til å se hverandre, å bry seg om hverandre og å inkludere.


3. Opprør mot de eldste i menigheten

Allerede i kapittel 1 i Klemens 1. brev til korinterne leser vi:

“Det gjelder det urettferdige og vanhellige folkeopprøret som noen få sterke og egoistiske personer har oppegget til…”

At Klemens kaller det for et folkeopprør, tyder på at store deler av menigheten hadde latt seg rive med i frafallet. De som forårsaket problemene og sektdannelsen i menigheten, var verken mange eller i flertall, men “noen få sterke og egoistiske personer”

Videre leser vi i kapittel 3:

  • “Og slik begynte de vondsinnede mennene å sette seg opp mot de som var verdige til å bli æret, de som var æreløse satte seg opp mot de som hadde et godt rykte, de dåraktige satte seg opp mot de vise og de unge satt seg opp mot de eldre”.

Videre leser vi i kapittel 14:

  • “Det er altså rett og riktig, menn og brødre, at vi bør lyde Gud mer enn å følge slike mennesker som på grunn av egen stolthet og uorden er ledere for et foraktelig opprør blant folket (i menigheten). For vi blir ikke gjenstand for bare litt irritasjon dersom vi på grunn av uoppmerksomhet overgir oss til å følge viljen til slike menn som er årsaken til at det oppstår stridighet, og som oppvigler folket, for at vi skal bli gjort fremmede for det gode”.

Og i kapittel 44 kan vi lese:

  • “Lykkelige er de eldste (biskoper og diakoner) som rekker å avslutte sitt arbeid tidligere og de som dør i moden alder, etter at de har båret frukter. For de trenger ikke å frykte for at noen skal fjerne dem fra den plass som de har blitt gitt. 

    Men vi ser at dere har fjernet noen ærlige personer fra sine embeter, slike menn som har hatt gaver til å føre (åndelige) samtaler. Dere har avsatt dem fra sine tjenester som de uklanderlig og på en ærefull måte han skjøttet”.

4. Ringeakt mot menighetens tjenere og for ledelsen i menigheten

Vi leser i kapittel 42:

  • “Apostlene mottok evangeliet av vår Herre Jesus Kristus. Vår Herre Jesus Kristus mottok det av Gud. Altså ble Kristus utsendt av Gud, mens apostlene ble utsendt av Kristus. Alt dette skjedde etter en god orden og ifølge Guds vilje!”

    Etter at disse hadde mottatt løftene, hadde blitt overbevisste om vår Herre Jesu Kristi oppstandelse, hadde blitt styrket av Guds Ord og etter at de hadde blitt full av tro, virket ved den Hellige Ånd, dro de ut for å forkynne det glade budskap – evangeliet – om at Guds rike var kommet nær. De dro rundt i ulike land og i byer, hvor de forkynte. Og det ble klart at de var førstegrøden av alle dem som trodde. Og etter at de først var blitt prøvet ved Ånden, ble de biskoper (tilsynsmenn) og diakoner (menighetsarbeidere) …”. 

I kapittel 46 skriver Klemens til Kristi menighet i Korint: “

  • “Men tenk nå over hvem de er som oppvigler dere. De har smusset ned all den ære dere fikk nyte på grunn av deres berømte broderkjærlighet. Det er skammelig, brødre! Det er virkelig skammelig! Og det er høyst uverdig for hvordan man bør oppføre seg når man er i Kristus. Derfor vil jeg gi til kjenne at den kirke som er aller sterkest og eldst av alle – kirken i korint –  på grunn av bare en eller to personer har gått til opprør mot de eldste”.

5. Avsettelse av biskoper (tilsynsmenn) og kateketer (menighetstjenere) fra deres embeter 
I kapittel 44 skriver Klemens til de korinterne:

“Apostlene våre visste ifølge vår Herre Jesu ord at det skulle komme til å oppstå strid om hvordan presteskapet/kirkens ledelse skulle bli verdsatt. Derfor – siden de klart forutså framtiden – innsatte de som ovenfor er nevnt, biskoper (gr. epískopos = tilsynsmenn, oppsynsmenn, også noen ganger eldste) og diakoner (menighetstjenere). Dessuten gav de dem anbefaling om at de igjen skulle innsette andre menn i embetet etter dem – men først etter at de først hadde blitt prøvet – for at de igjen skulle føre videre deres tjenesten i embetet, etter at de selv var døde”.

På denne måten ble de vist tillit og anbefalt av dem (som før har tjent i menigheten), eller av mennesker med et godt rykte, samt anbefalt av hele menigheten. Deretter har de helt uklanderlig tjent Kristi hjord i all ydmykhet, med saktmodighet og uten å vise trangsyn. Og derfor har disse (biskopene og diakonene) i lang tid blitt positivt omtale av alle.

Etter som vi (Klemens og den Kristi menighet i Roma) tror, er det slike (personer som er beskrevet ovenfor) som med urett har blitt satt til sides og avsatt fra sine tjenester. For det er ikke en liten synd vi står ansvarlige for dersom vi avsetter biskoper fra deres embeter som uklanderlig og med fromhet har tjent (Kristi menighet), og vi (tross det) ofrer dem. Lykkelige er de eldste (biskoper og diakoner) som rekker å avslutte sitt arbeid tidligere og de som dør i moden alder, etter at de har båret frukter. For de trenger ikke å frykte for at noen skal fjerne den fra den plass som de har blitt gitt. 

Men vi ser at dere har fjernet noen noen ærlige personer fra sine embeter, slike menn som har hatt gaver til å samtale. Dere har avsatt dem fra sine tjenester som de uklanderlig og på en ærefull måte han skjøttet”.


Litt om den norske teksten.

Jeg søkte etter teksten til den norsk oversettelsen av “Klemens første brev til korinterne”, men fant den ikke. Vel så jeg at det skal finnes en trykt versjon, men i stedet for å bestille den, valgte jeg selv å oversette fra en versjon som er oversatt til finsk. Opprinnelig ble heftet skrevet på gresk, og ble oversatt til engelsk av Charles H. Hoole i år 1885. Den finske  versjonen som jeg oversatte fra, ble oversatt 28.-31.12.2001. 

Oversettelsesarbeid er alltid krevende. Selv velger jeg ofte et oversettelsesprinsipp som predikant Janne Martiini lærte til min far. Han sa: “Når du har forstått innholdet og budskapet i det som jeg sier i mine prekener, skal du uttrykke det på norsk så godt og så entydig som du kan. For da får tilhørerne tak i budskapet!”

 

Eugmo 27.6.2021

Henry Baardsen

 

 

Konsekvensen av å feiltolke uttrykket “Kristi lære”

Sist søndag lyttet jeg til en tale holdt av den eldste predikanten i den såkalte Alta-retningen, noe jeg har gjort nå og da. Denne gangen ble jeg særlig urolig over en del av det som kom fram i hans tale, men også over alle hans gjentatte negative uttalelser om andre forkynnere. Hadde det vært en ung uerfaren predikant som hadde uttalt slikt, hadde jeg oversett det hele med et smil. Men i dette tilfelle er det snakk om en som offentlig har forkynt Guds Ord i nesten 50 år, som har stor autoritet i egne kretser og som burde vite at slikt absolutt ikke er i overensstemmelse med Kristi ånd og lære, så derfor er også saken alvorlig og ikke noe å bagatellisere eller å forsvare. 

Fortsett å lese «Konsekvensen av å feiltolke uttrykket “Kristi lære”»

Læstadianismen i 1882, med mange og store interne spenninger: “La dere forsone!”

Innledning:
Da brevet nedenfor ble skrevet i 1882, var det godt over 35 år siden den læstadianske vekkelse begynte. Slik vi kan merke allerede i 1852 Visitasprekenen som Læstadius holdt i Karesuando, fantes det allerede da antydninger til gruppedannelser, siden de ifølge LLL ikke ville samles under ett tak og i samme bedehus. Særlig fra begynnelsen av 1870-tallet økte de interne spenningene, også på finsk og norsk side av grensen. I boka Brev og skrivelser av Johan Raattamaa blir det tydelig at gruppedannelser allerede da var i ferd med å etablere seg, noe som også kommer klart fram i dette brevet. Raattamaa var en dyktig diplomat og en fredens mann, og han arbeidet utrettelig for fred og forsoning helt fram til sin død i 1899. Ved hjelp av kjærlighetens sammenbindende bånd lyktes han tross alt å holde hjorden noenlunde samlet, i alle fall så godt som det var mulig. Han var selvsagt ikke feilfri som leder, han heller. Etter min vurdering kom han med en del uheldige uttalelser som absolutt kunne misforstås og utnyttes, særlig i forbindelse med de mange store og lange konfliktene den læstadianske vekkelse opplevde i Amerika fra 1870-tallet og fram mot sin død.  Dette ble også utnyttet for alt det var verd, særlig i forkant av og etter hans død. Det jeg her spesielt tenker på her, var dogmet om de førstefødte, noe som etter kort tid førte til at de førstedødtes menighet ble etablert.

Andre igjen gjorde alt de kunne for å slå kiler mellom Johan Raattamaa og Erkki Antti på den ene side og Læstadius på den andre side, men mest etter sistnevntes død i 1861.  Denne konflikten nådde sin topp i 1897, etter trykkingen av nye Læstadius-postillen. De satte ut rykter om at lederne for gammellæstadianismen hadde forlatt Læstadius’ lære, og også dette ble utnyttet maksimalt – slik jeg vurderer det – for at de skulle ha gode nok argumenter for å samle egne skarer rundt seg selv, og for å etablere en egen og selvstendig læstadiansk gruppering, de nyvakte. Stridens kjerne i denne konflikten – som særlig foregikk mellom de som senere etablerte seg som de nyvakte og gammellæstadianerne – gjaldt særlig forholdet mellom loven og evangeliet, og dessuten det som blir kalt for “lovens tredje bruk” i forhold til de kristne. Kort fortalt anså de Raattamaa og Erkki Antti for å være alt for evangeliske, og selv krevde de en ny vekkelse av alle, også av de kristne.

Derfor gikk det bare noen få år etter Raattamaas død før vekkelsen varig ble splittet opp i tre store grupper,  gammellæstadianerne, de nyvakte og de førstefødte. Og etter hvert ble det flere og flere nye selvstendige grupperinger. Heller ikke den læstadianske vekkelse i Norge ble spart, dessverre! Ikke noen av disse splittelsene har blitt til den velsignelse som vekkelsen kunne ha blitt, dersom vi hadde fulgt Jesu oppmuntring om forsoning, og viktigheten av at alle kristne skulle være ett, slik han var ett med Faderen.

Henry Baardsen


Raattamaa oppmuntrer til fred og forsoning blant læstadianske kristne i Norge i 1882

Ennå vil jeg si til dere gamle predikanter, Petter (Meri-Pietari, Peder Olsen Fjelldal, senere de førstefødte), Paulus (Palovaara),  Spein (Sven Mikkelsen, var ofte i Alta, bodde ca. 10 år i Reisa og døde i Manndalen i 1886) og (Petter) Posti (den første lederen i Alta)

Gjør opp, dere i mellom, la dere forsone. Se til at dere samler Jesu får og lam til ett og samme fårehus! For de er alle sammen Jesu egne, han som har gitt sitt liv for fårene. Både dere og vi er alle sammen bare unyttige tjenere, men Jesus har befalt oss røkte og å fø  hans får og lam. 

Og ennå vil jeg si til dere, alle dere menn som har læreansvaret, men dessuten til alle kjære brødre og søstre i Ofoten, i Bugøynes, i Reisa, i Hammerfest, i Alta og i Vadsø:

La oss forbli i “Kristi lov”. Dette er også et bud, nemlig at vi skal elske hverandre (Joh 13:34). Kjære brødre og søstre: Elsk hverandre med samme innbyrdes kjærlighet som Jesus har elsket dere og oss med. 

Jeg har nå i en førti års tid forkynt omvendelse og syndenes forlatelse for alle som har vært tynget av sine synder. Vi skal derfor ikke forundre oss, selv om både de kraftløse og de som er mektige, gjør alt de kan for å prøve å seire over forfølgelsens flamme. For dette er noe som vi må utstå fra verdens hop, men også fra listige brødre. Men Herren sier: Fryd dere og juble i glede (Mt 5:12). Derfor sier jeg: Glede dere og juble, kjære brødre og søstre, for deres lønn er stor i himmelen. 

Hils alle kristne i Norge fra meg…

Saivomuotka 1882, deres gamle bror
Johan Raattamaa

 

 

 

 

Visitaspreken i Karesuando kirke i 1852, av LLL

Apostelen advarer de som har begynt i Ånden, men som vil fullføre i kjødet (Gal 3:3). Derfor vil det også ende med døden for dem. Og han sier dessuten: “For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet” (Gal 6:8). 

Dette tror også jeg vil komme til å skje. For dersom en kristen – en som til å begynne med var en levende kristen men glir over i en død tilstand – begynner å bygge sin salighets håp på det som en gang har vært, så tenker jeg at det da bare kan være hans tidligere levende sjelstilstand som vil kunne hjelpe han. Og dette vil komme til føre han inn i en død tro, eller i en innbilt tro. 

Den tjeneren som var skyldig ti tusen talenter (Matt 18:24), fikk nok tilgitt tilgitt sin synd, fordi han i sin sjels nød bad om det. Det er nok sant at denne tjeneren da hadde en levende tro, siden hans syndegjeld ble utslettet. Men det var ikke lenge som han var i den levende sjelstilstand. For da han traff på sin medtjener, viste han ved sine gjerninger at troen allerede da var forsvunnet.

Jeg frykter også for at det nå (talen holdt i Karesuando i 1852) med mange har gått slik som det gikk for den nevnte (ubarmhjertige) tjeneren som tok strupetak på sin medtjener og som ikke ville tilgi, men sa: “Betal meg det du skylder!”. Det jeg frykter, er at det er mange som har “begynt i Ånden, men som nå fullføre i kjødet (Gal 3:3). Kjærlighet til verden har stjålet hjertet til mange, slik at Frelseren har måtte stå på utsiden, slik vi kan lese i Åpenbaringsboka:

  • “Se, Jeg står for døren og banker. Om noen hører Min røst og åpner døren, da vil Jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med Meg”, Åp 3:20.

Men hvordan skulle vel Frelseren slippe inn, siden “verdens kjærlighet” står som en herre midt i deres hjerter. Han taler nok både om troen og om kjærligheten, selv om det det ikke finnes noe av dette i hjertet. Der finnes ikke tro, siden de ikke engang vil tro det som en levende kristen sier til dem. Og det finnes heller ikke kjærlighet, siden de kristne ikke lenger kan samles i ett og samme bedehus

Det jeg frykter, er at det er den åndelige død som holder på i komme over menigheten, der hvor det tidligere fantes levende mennesker. For det har gått slik som Frelseren sier: “de første skal bli de siste” (Matt 19:30).

Kilde: Visitaspreken holdt av Lars Levi Læstadius i 1852, seks år etter vekkelsens begynnelse.
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

 


 

 

En gjenfødt kristen verken ønsker eller vil gjøre noe annet enn det som Mose lov og lovens ord krever og befaler.

Kilde: Messun väärinkäyttämisestä s. 349. Lutherin Walitut teokset 2,274-381. Suom. Yrjö Loimaranta. Kuopio 1910. (SLS). Vom Missbrauch der Messe, 1521. WA 8,482-563.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Luther om en kristens forhold til Guds lov:

Den gjenførte kristnes  lov er troen, som er den åndelige flamme som ved den Hellige Ånd setter hjertene i brand. Og den antenner hjertet på nytt og omvender det, slik at man ikke lenger verken ønsker eller vil gjøre noe annet enn det Mose lov og lovens ord krever og befaler.

Jeremias skriver om dette i Jer 31:33 «Jeg skal gi Min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte osv. Og Paulus skriver i 2 Kor 3:3: «For det er åpenbart at dere er Kristi brev, innskrevet i våre hjerter…». Paulus kaller dette i Rom 3:27 for «troens lov», og i 2 Kor 4:13 for troens Ånd og troens forkynnelse. For når Kristi levende Ord blir forkynt, så gir det oss Ånden, som med en levende ild skriver Guds lov inn i våre hjerter, slik det skjedde for Kornelius i Ap 10:44.

Videre sies det i Gal 3:2: «Bare dette vil jeg vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Derfor kalles også evangeliet for det evige livs ord, Joh 6:68.


Bare den som har troen på Kristus, kan holde det som loven krever.

Kilde: Galatalaiskirjeen selitys, s 124. Valitut teokset 2,45-233. Suom. Mauri E. Lehtonen. Porvoo 1959 (WSOY). In epistolam Pauli ad Galatas commentarius, 1519. WA 2,443-618.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Luther: Loven krever troen på Kristus. Og bare den som har troen, kan holde alt det som loven krever.

Jeg (Martin Luther) vil at dere som leser dette, skal ta stilling til to uttrykk som Bibelen bruker. Er betydningen den samme, eller er det noen forskjell når Paulus sier?: “alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse” (Gal 3:10) og  når Moses sier “Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det” (Gal 3;10 og 5Mos 27:26)…

Det å “gjøre lovens gjerninger”, er ikke er det samme som “å gjøre det som står skrevet”. Det å “gjøre” det som står skrevet, betyr å “oppfylle”.  Derimot vil det “å gjøre lovens gjerninger”, betyr det samme som at man med noen ytre gjerninger bare later som om man oppfyller loven, slik Kristus sier i Luk 6:46: “Men hvorfor kaller dere meg Herre, Herre! – og ikke gjør det jeg sier?”

Eller som vi leser I Rom 2:13: “For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven, skal bli rettferdiggjort”. Det er altså sikkert at begge disse to gruppene er under forbannelsen, både “de som ikke holder loven”, slik Moses sier, men også de “som holder seg til lovgjerninger”, slik apostelen sier.

Derfor er det slik jeg sa, et helt spesielt uttrykk som Paulus bruker, når han sier at de som “gjør lovens gjerninger”, de holder ikke det som står skrevet i loven.

Det som står skrevet i loven, og det som loven krever, er troen (på Kristi fullkomne lovoppfyllelse i synderens sted). Og bare den (som har troen) kan holde alt det som loven krever.

Den rettferdige oppfyller alt som loven krever, ved den Hellige Ånd. Derfor har loven ikke noe å kreve av den rettferdige.

Kilde: Jumalan käskyjen pääytimen selitys ja lain väärästä ja oikeasta käytännöstä, s. 166 og s 168. Suom. G.D. Oppi-isä Lutherin kolme ajankohtaista selitystä. Vaasa 1952 (Ev. luth. todistajain seura). Predigt über 1. Tim. 1, 3-7. 17.3. 1525. WA 17,1,102-120.

Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Martin Luther om den kristnes forhold til Guds lov:

 Slik jeg tidligere har sagt, så er ikke Guds lov avskaffet. Men den forblir for alltid. Og det er heller ikke mulig at loven skulle kunne bli avskaffe. Derimot vil loven vil alltid stå ved makt.

Men den rettferdige har den Hellige Ånd, og også et rent hjerte. Og ved det oppfyller han alt det som loven krever

Siden det står slik til med en kristen – slik jeg har sagt – så gjør han alt det som loven krever. Fordi han har et rent hjerte i forhold til Gud, så han gjør og unner han alt godt til alle mennesker. Og han vil heller ikke gjøre noe som helst ondt mot noen. Derfor har han allerede gjort det som han burde gjøre. Og han skulle heller ikke ønske å gjøre noe annet, siden han har den Hellige Ånd som antenner hjertet, slik at han får lyst til å gjøre det gode.

Derfor kan man heller ikke kreve av ham at han skal være from, slik man heller ikke kreve av en mann at han skal være en mann, eller at en kvinne skal være en kvinne.  De rettferdige er skapt fromme, allerede før loven var til. Dersom du skulle begynne å kreve fromhet av en rettferdig kristen, så våger jeg å si at du er uforstandig, siden du krever av han det han allerede har gjort, eller at du forbyr han å gjøre det han ikke kunne tenke seg å gjøre. Det er derfor klart at loven ikke har noe mer å kreve av en rettferdig.

Men når loven krever noe av noen, så tyder det på at den som den krever noe av, ennå ikke er rettferdig eller hellig. For Gud er ikke uforstandig, slik at han skulle begynne å kreve at man skal gjøre det som man allerede gjør.


Den Hellige Ånd leder gjenfødte kristne, slik at de allerede her i livet begynner å oppfylle loven.

Kilde: Syntisen tie vanhrskauteen ja pyhyyteen III Lutherin mukaan, av Uuras Saarnivaara.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

“Ved Guds nåde er vi frikjøpt fra loven og fra gjerningene. Ikke slik vi har frihet til gjøre det som er ondt, men slik at vi  er fri til gjøre gode gjerninger” (10, I, 2, 54, 27, KP, 1. s. adv. e,s.).

“Når Adam ble skapt, var loven ikke bare en mulighet for han, men noe som var noe flott (iucunda). Adam oppfylte lovens krav om lydighet helt og holdent, helt av fri vilje, med glede og fullkomment…  (før syndefallet)

Ved at Kristus ble underlagt loven og siden Han bar alle våre forbannelser, fortjente han og gav han den Hellige Ånd til alle som tror på Ham.

“Og når den Hellige Ånd får lede de som tror  i deres indre, så begynner de å oppfylle loven allerede her og nå, mens de ennå lever.

I det kommende liv skal lydighet til loven være noe vil bli satt aller høyest,   og denne lydighet vil da være helt fullkommen. Da skal de gjøre det av hele sitt legene og hele sin sjel, slik som englene gjør det nu” (39, I, 364, 10, disp. antin. vastaan, 1537).


Ved Kristus og den Hellige Ånd elsker en kristen Guds lov, siden alle lovens krav er 100 % oppfylt i Kristus.

Kilde: Syntisen tie vanhurskauteen ja pyhyyteen III  Lutherin mukaan, Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Martin Luther om en kristens forhold til Guds lov:

En ikke-kristen kan ikke elske loven
“Så lenge som et menneske lever som en (ubenådet) synder, er han skyldig for loven. Da  kjenner han loven bare som noe som gjør han skyldig,  og som bare krever av ham. Derfor kan heller ikke elske loven.


Den som har Kristus som sin lovoppfyller, elsker Guds lov som sin venn
Etter at han har lært å kjenne loven som noe som Kristus alene har kunne oppfylle, ser han også hva Han har oppfylt og hva gjort for han. Dessuten ser han også hvilke forbannelse Kristus har frikjøpt han fra. Og først da kan han begynne å elske loven som sin venn”

Loven som han før opplevde både som hård og besværlig, ja som helt håpløs, har nå blitt kjær, herlig og lett for han. For nå lever loven nemlig i hjertet ved den Hellige Ånd

Ved Kristus forandres loven til å bli både behagelig og herlig…” (17, II, 70, 20, KP. 2. s. lopp. ev. s.).


Egen personlig erfaring fra tiden da loven anklaget og fordømte meg, men tuktet meg til Kristus

 
For snart 50 år siden opplevde jeg personlig hvordan det føltes i mitt hjerte å leve under lovens forbannelse og med dommen i mitt eget hjerte. Jeg fikk kjenne Guds strenge vrede på grunn av mitt frafall og mitt syndige liv, siden jeg hadde forlatt min barndoms Jesus og levd slik den bortkomne sønn levde et liv borte fra Gud og fra faderhjemmet over en periode på ca. fem år. Jeg hadde sløst bort hele farsarven, jeg følte at jeg hadde syndet  både mot himmelen og mot Gud. Det var virkelig tøft for en ungdom på 21 år å få oppleve et så sterkt kall – nærmest som et ultimatum fra Gud da han talte til mitt hjerte og sa: “Henry, siden du i dag kjenner så sterkt og så intensivt at Jeg kaller på deg, og du hører Min røst så tydelig, så forherd ikke ditt hjerte (Heb 3:15). Omvend deg i dag, så lenge det er tid, før det blir for sent!”
 
Særlig natten før jeg ble et Guds barn, opplevde jeg praktisk talt det samme som Israels folk da de var på flukt for Faraos store hær som forfulgte dem med stor  vrede. Trusselen nærmet seg dem skremmende og faretruende fort, og fiendene kom nærmere og nærmere. Og de hadde ingen fluktveier. Og havet var foran dem. Det var det eneste stedet de kunne flykte, men det hadde betydd døden for dem (2Mos 14). Snart er det for sent, og det er ute med oss, tenkte de kanskje. Da ble Israels hær grepet av stor redsel, og de ropte til Herren.
 
Nettopp på denne konkrete situasjonen tenkte jeg natt til 14.5.1972, og jeg så absolutt ingen muligheter mer. Der lå jeg helt alene og hjelpeløs i en liten brakke uten å få sove, og gråt mine sorgens tårer. Mine kristne foreldre og søsken var mange hundre kilometer borte. Jeg hadde ingen telefon, og mobiltelefoner var ikke oppfunnet på den tiden.  Får jeg ikke hjelp, går jeg fortapt, tenkte jeg. Og alt sammen var bare min skyld.
 
Da ga jeg et løfte til Gud: Våkner jeg opp i morgen tidlig, skal jeg overgi mitt liv til Herren, om du vil ta imot meg og om du gir meg nåde. Og jeg sukket og ba: Kjære Gud, gi meg omvendelses nåde! Send meg den hjelp som jeg trenger, slik at jeg kan få bli et Guds barn og få min synd utslettet. For jeg var klar over at jeg ikke kunne hjelpe meg selv eller bli en kristen på tomannshånd med Gud, uten hjelp av noen som allerede var kristen. Slik var det i alle fall for meg. Slik påkalte jeg Herren, og ba i min nød mine egne frelsesbønner, men på min enkle måte der og da. Kanskje nødvendigvis ikke med så mange ord, men fra hjertets dyp.
 
Et slikt sterkt kall fra Gud glemmer jeg aldri, for det var så tydelig og så intensivt. Og jeg kjente Guds kjærlige kall, samtidig som mitt eget hjerte og mine mange synder fordømte meg. Kanskje ikke bare konkrete synder som jeg hadde gjort, men særlig vantroens synd.  Og dette på tross av at det var ingen mennesker som hadde fordømte meg eller anklaget meg på grunn av mitt frafall og min synd, bortsett fra Guds kallende stemme i mitt hjerte. Men Satan fordømte meg sterkt, og pekte på min håpløse situasjon. Og så viste han meg fortapelsen dyp foran mine øyne.
 
Selv om Gud kalte på meg, fantes det ingen fordømmelse fra hans side. Hans kall var alltid sterkest da jeg var helt alene, da alt var helt stille uten noen form for ytre forstyrrelse, og aller sterkest på natten. Ingen andre enn jeg selv kunne registrere det, tror jeg i alle fall. Og selv prøvde jeg å skjule det så godt jeg kunne, slik at ingen skulle klare å oppdage det eller skulle begynne å spørre meg om hvorfor jeg var så bekymret og nedtrykt.
 
På en måte følte jeg nok at kanskje Gud var vred på meg på grunn av at jeg helt bevisst hadde vendt ham ryggen. For det hadde jeg gjort, uten tvil. Heldigvis hadde jeg et positivt gudsbilde, og trodde og håpet tross alt at Gud egentlig var god og kjærlig, og forhåpentligvis ville forbarme seg over meg. Derfor hadde jeg en indre men skjult lengsel etter Gud i mitt indre, selv om jeg også fikk oppleve litt av Guds vrede da han vekket min samvittighet gjennom sin krevende lov og gjennom sin tjener Moses.
 
Tross alt takker jeg Gud for at han gjennom Moses og loven var var vred på meg, siden det ikke var det siste jeg fikk oppleve. Men det var Guds måte å vekke meg på og å kalle på meg. For støyen rundt meg – verdslig musikk i bilen og ofte på arbeidsplassen, et syndig liv i sus og dus blant kameratflokken og ellers mye ukristelig.  Lydnivået og støyen av ulik slag var så høy at jeg ikke hørte Guds kallende stemme. Og slik registrerte jeg heller ikke, og fikk heller ikke tid til å oppdage at Gud søkte og kalte på meg. Derfor måtte kanskje Gud tukte meg så hårdt, men heldigvis kjærlig og skånsomt.
 
Mest av alt takker jeg Gud for at hans vrede opphørte, og at han trøstet meg så herlig ved evangeliet og ved at hans Sønn Jesus Kristus ble meg til frelse og evig liv (Jes 12:1-2).
14. mai 2021 – for tre dager siden – var det på dagen 49 år siden jeg opplevde dette mektige Guds kall i mitt hjerte. Og dess større ble kontrasten da jeg til min store glede fikk oppleve det store under å bli et Guds barn bare et halvt døgn etter det. 

Alt dette er virkelig noe det er stor grunn å takke Gud for!

Henry Baardsen,
Alta
 
 

“Vi er alle fortapte syndere!” er lovens entydige budskap. Derfor må vi la Kristus få frelse oss fra forbannelsen.

Bibelens lære om frelsen og rettferdiggjørelsen, del 3.
 
Lovens absolutte budskap er at alle mennesker i selv er fortapte syndere som er under Guds fordømmelse, om ikke loven får drive oss til Kristus for at han skal få kjøpe oss fri fra lovens forbannelse. Men når en synder – slik vi alle er fra vår egen side – får høre loven og dens ufravikelige og absolutte krav forkynt slik at man har blitt en synder, gjør det noe med oss mennesker, inne i vårt hjerte.  For ved den Hellige Ånd skapes det en bedrøvelse og en  lengsel etter Gud (2Kor 7:10). Og når man da får høre et tveegget Guds Ord forkynt ved den Hellige Ånds kraft, kan Ordet skape liv i det hjerte som på grunn av synden var dødt (Ef 2:1, 5; Kol 2:13).
 

Loven er en tuktemester til Kristus, om den forkynnes rett
 
Guds Ord inneholder som kjent både lov og evangelium. Begge to er viktige, og også nødvendig til frelse. Men de må forkynnes i rett rekkefølge. Først etter at loven har gjort sin virkning, smaker evangeliet. Lovens primære oppgave er å vise oss mennesker at vi er fortapte syndere, dersom vi ikke ved troen eier Jesus som vår Frelser. Loven er tuktemesteren (Gal 3:24-25), og hans hovedoppgave er å peke på Jesus som den absolutt eneste Frelser, slik døperen Johannes gjorde (Joh 1:29). Tuktemesteren var bare en slave som passet barnet og som førte det vel fram til skolelæreren. Selve Mesteren, eller skolelæreren som Lundes Bibelleksikon kaller han, er Jesus og bare han. Og han er det som gjennom sitt Ord og sin Hellige Ånd har undervisningsansvaret for barnet, altså for de som allerede har blitt kristne og som blir ledet av den Hellige Ånd.
 

 
Hvem skal veilede og fostre en kristen, er det både Moses og Kristus?
 
Er det da både loven og evangeliet som etter dette skal ha det videre undervisningsansvaret for den som har blitt en kristen? Skal Moses og Kristus dele på fostringsoppgaven, og skal de gå hånd i hånd? Hvem skal da barnet egentlig adlyde, Moses som kalles tuktemesteren, eller Kristus? Eller er det bare en av dem som skal ha oppgaven? Vi lar apostelen Paulus svare: “Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren” (Gal 3:25). 
 

 
Vanskelig å skille loven og evangeliet fra hverandre

Vi kan nok være enige med Luther når han sier at den som rett kan skille loven og evangeliet fra hverandre uten å blande dem, er en mester/doktor i teologi (fritt sitert). For det er absolutt ikke enkelt, og i alle fall ikke når hjertet er anfektet. Da blir vi snart usikre, og begynner å blande de to embetene med hverandre. Men Moses kan ikke ta plassen fra Kristus, og det ønsker han heller ikke. For det er nettopp Kristus som Moses peker på,  og det er egentlig han som er kjernen i Mose forkynnelse, i budene, i hele loven og i Skriftene. For alle Bibelens 66 bøker og hvert kapittel i både GT og NT peker på  Kristus. Han er A og O, begynnelse og enden. Og han er den eneste som har oppfylt Guds hellige og strenge lov som vår stedfortreder, og alene ved ham kan vi bli frelst. Derfor: Når Moses og loven anklager og fordømmer oss, så la oss fly i Kristi åpne fang, for at han skal få beskytte og forsvare oss. La han være vår eneste trøst i liv og i død!
 

 
Moses tredde frivillig til side, og ga sin plass til sitt forbilde, Jesus Kristus
 
Moses ga helt frivillig fra seg lederoppgaven da de kom fram til Kanaans land, og overga ledelsen til sin etterfølger Josva. Han var et tydelig forbilde på Jesu, og de to hadde dessuten samme navn. Slik Josva førte Guds folk inn i Kanaans land, skal Jesus trygt lede alle som tror på han hjem til himmelen. Det får vi være trygge på! 
 
Som Guds profet, pekte Moses helt entydig på Jesus Kristus, og oppmuntret folket til å høre på ham alene. Slik tredde Moses ydmykt til side, og ga plassen til han som Guds selv skulle oppreise i sin tid. Og på samme måte tredde også døperen Johannes til side da hans oppgave var fullført, da han ledet sine egne disipler til Jesus. Dette var virkelig å vise ydmykt lederskap. For de ville ikke være større enn sin Mester. Derfor rekte også Moses stafettpinnen videre til sitt forbilde og sin egentlige etterfølger Kristus, når han sier: “En Profet (Jesus) som meg skal Herren din Gud oppreise for dere fra deres brødre. Ham skal dere høre på i alle ting som Han taler til dere”, Apg 3:22.
 
Altså er det ikke Mose lov som skal lede en som allerede har blitt en kristen og som ledes av den Hellige Ånd (Rom 5) , slik noen kanskje tenker. For Jesu og apostelens lære inneholder alt som trenges for at barnet skal forbli hos Mesteren. For ved sin Ånd lærer han sine egne om hele Jesu fullkomne verk. Og da er læremesteren vår alene Sannhetens Ånd, som ifølge Jesus skal og kan veilede til hele sannheten (Joh 16:13).
 

 
Jesu og apostlenes lære er alltid i samsvar med Guds gode og fullkomne vilje i de ti bud
 
Guds gode og velbehagelige vilje kommer tydelig til kjenne bl.a. gjennom de ti bud. Men budene i seg selv eller loven gir ingen kraft til å adlyde og å holde budene. Selv om Guds vilje entydig kom til syne gjennom de ti bud, var loven maktesløs på grunn av kjødet. En slik oppgave var umulig for loven (Rom. 8:3-4). Men for at vi skal kunne adlyde og følge budene, trenger vi et helt nytt hjerte og et nytt sinn, noe Gud må få gi oss ( Esek 36:26-27). Og da lover Gud selv: “Jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og følger mine lover og gjør etter dem”.  Men dette skjer aldri fullkomment, men det er enhver kristens mål og ønske. Fullkomment blir det først i himmelen.
 
Til dette trenges det virkelig den Hellige Ånds kraft, virket av Guds kjærlighet. Budet om å elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel, av all vår forstand og av all vår kraft, kalte Jesus for det første og største bud. Og til det trenger vi ikke noe mindre enn full hjertetransplantasjon, eller det at Gud i sin nåde gir oss et nytt hjerte og et nytt sinn som er Kristi sinn, og at det er han som virker at vi i svakhet kan adlyde Guds bud og vilje.  Om dette sier Jesus: “Hvis dere holder Mine bud, blir dere i Min kjærlighet, på samme måte som Jeg har holdt Min Fars bud og blir i Hans kjærlighet”, Joh 15:10.
 
Og da er budordene ikke lenger Mose lov, siden fordømmelsen over alle som ikke lykkes, er tatt bort i Kristus. Derfor kan vi bedre kalle det for Kristi lov og kjærlighetens lov, siden kjærligheten er lovens oppfyllelse (Rom 13:10).
 

Slipp ikke Moses inn i den kristnes samvittighet, for det brudekammeret er bare for Kristus
 
Mose lov har ingen rett til å binde menneskene til seg selv og til dens budskap, selv om den sier: “Du skal!” og “Du skal ikke!” Vel peker loven på Guds hellige og fullkomne vilje. Men siden det kun er Jesus som maktet å oppfylle hele loven, blir også hans lovoppfyllelse tilregnet alle som tror. Og da har også Moses fullført sitt kall og sin oppgave. Derfor får vi takke Gud for at han vekket vår samvittighet gjennom Moses og loven, slik at han kunne lede oss til Frelseren Jesus Kristus. Luther omtaler samvittigheten og hjertet som det brudekammer som er reservert bare for brudgommen og bruden. Og selve brudgommen er Kristus. Det er han som banker på våre hjerter og som ønsker å slippe inn. Og i det hjerte hvor han slipper inn, vil han bo, og den plass som bare er hans, ønsker han å reservere bare for seg selv og for hans brud. Da blir hjertet til et tempel, til en Guds bolig. Og slik ønsker han at det skulle være for alle av oss.
 

 
De egenrettferdige forkaster Kristus, men elsker Moses og loven
 
Noen annen form for “kristendom” enn lovkristendom, hadde ikke fariseerne på Jesu tid. De underviste ut fra Skriftene – fra Moses og loven hver eneste sabbat. Men på tross av det, oppdaget de ikke at det var nettopp om Jesus som Moses og Skriftene talte (Joh 5:39-40). Og Jesus ville de ikke verken komme til eller tro på. Han var jo bare etter deres syn en helt vanlig israelitt, en ulærd mann, en foraktet nasareer og tømmermannens sønn. Men selv var de var overlykkelige over å være Abrahams rette barn etter kjødet, Mose tjenere og gode jøder som holdt loven og dens bud fullkomment, ut fra egne tolkninger, ja mye bedre enn noen andre. Og i det hadde de lyktes nærmest fullkomment, slik tenkte de i alle fall selv. For de hadde svært høye tanker om seg selv, og om sin egen og fortreffelige gudsdyrkelse.
 
Om det er slik også med noen av oss – selv om vi mener oss å være sanne og rette kristne – vil Jesus si til oss: “Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike” (Matt 5:20). For Jesus både så og mislikte måten deres gudsdyrkelse ble utøvet på. Og det sa han til dem meget tydelig. Så derfor hatet de han. Ikke engang lovens bud og hensikt kjente de, og heller ikke de velsignelsene som ble lovet til alle dem som virkelig holdt alt som var skrevet i loven. Og heller ikke brydde de seg om alle de forbannelsene som loven truet alle med til alle dem som brøt Mose lov og som ikke gjorde alt som loven påbød eller unnlot å oppfylle alt som loven krevde. Loven fikk heller ikke lukke deres munn eller gjøre dem skyldige innfor Gud (Rom 3:19).
 

 
Loven – forbannelsens og fordømmelsens embete
 
Loven skulle ikke bare si: “Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det”, Gal 3:10. Det som Paulus her siterer, er hentet fra 5 Mos 27:26, hvor vi kan lese: “Forbannet være den som ikke holder ordene i denne loven og ikke gjør etter dem! Og alt folket skal si: Amen”.
 
Ja, lovens embete er fordømmelsens tjeneste (2Kor 3:9). Og lovens strenge krav kan ingen bagatellisere, gjøre ugyldig, bortforklare eller unnslippe. Det finnes ingen vei å slippe fri. Alle er vi skyldige og er under Guds fordømmelse (Rom 5:18), dersom vi ikke lar Kristus kjøpe oss fri fra lovens forbannelse (Gal 3:13) og fra vår fortapte tilstand under loven (Gal 4:5).
 
Lovens primære oppgave er å vise oss Guds strenge krav om en fullkommen lovoppfyllelse (3Mos 18:5; Esek 20:11; Matt 19:17; Luk 10:28), for at vi mennesker skal få våre øyne opplatt til å innse at vi er fortapte syndere i oss selv som virkelig trenger en Frelser. Ellers kommer vi til å bli stilt fram for Guds domstol og bli dømt skyldig (Rom 14:19). For vi skal alle en gang gjøre regnskap for Gud (Matt 12:36; 1Pet 4:5). Det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom (Heb 9:27). Og i den dommen vil vi garantert bli dømt skyldig til en evig død og utestengte fra det evige livet, dersom vi ikke her i tiden blir frelst og lar oss forlike med Gud (2Kor 5:20). For uten Jesus som vår Frelser må vi alle rope: “Jeg er fortapt!” Og da er det evig for sent, dersom vi ikke påkaller Herren her i tiden når han er å finne (Jes 55:6)!
Kjære venn: Har det tveeggede Guds Ord fått lyde for deg tydelig, både loven og evangeliet, og hver for seg? Og har loven fått være lov med alle dens strenge bud og forbud, slik at du virkelig har fått komme til innsikt om din fortapte tilstand, dersom du ikke er omvendt? Og har den fått vise på Guds vrede på grunn av dine egne synder, og få vekke opp din samvittighet slik at ditt hjerte og din ånd har blitt nedbrutt og knust (Sal 51:19), så du har måtte spørre: “Hva skal jeg gjøre for å bli frelst” (Apg 16:30).
 

 
 
 
 
 
 

Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen

Innledning
Gammel-læstadianerne hadde storforsamling i Torneå og Haparanda 4.-7.10.1909. I den forbindelse hadde de også predikantmøte, som strekte seg over flere dager. På predikantmøtet drøftet de flere særdeles viktige lærespørsmål, og på disse møtene var det ofte samlet opptil 100 predikanter fra hele vekkelsen – fra Sverige, Finland og noen fra Norge. Siden det var samlet så mange predikanter fra et så stort område, var det naturlig at de kunne tenke litt ulikt om visse lærespørsmål, og slik vi kan forstå av noen av innleggene nedenfor, gjaldt det også spørsmålet om rettferdiggjørelsen. Slik både Læstadius og Raattamaa lærte, måtte et menneske få del i rettferdiggjørelsen mens de levde, og at det skjedde ved at de fikk del i Kristi rettferdighet ved det forkynte Guds Ord, ved evangeliet. Så langt var nok alle predikantene enige.

Men slik predikant John Ryselin (1863-1946) gir uttrykk for, hadde noen av predikantene “i forkynnelsen begynt å blande på hvilke rolle som tilhørte Gud, og hvilke rolle som Guds redskap skulle ha“. Og han presiserte: “… det er jo ikke mennesket (eller tjeneren) som rettferdiggjør, men Gud.

Det var predikanten Pauli Rantala  (1862-1916) som ønsket at spørsmålet “Hvordan og hvor blir en synder erklært rettferdig?” skulle bli drøftet, siden sikkert også han – i likhet med Ryselin – så behov for det på grunn av utydelig forkynnelse. I dette spørsmålet mente han at det må være enighet, og at alle predikantene må lære i samsvar med Bibelen. Ellers blir det splittelse. Og han presiserer: ”Vi har ikke en slik forståelse at det er det ene menneske som rettferdiggjør et annet menneske“. Men “det er Gud som erklærer rettferdig den som tror evangeliet”.

Jeg tror at særlig for oss som i dag tilhører den læstadianske vekkelse – men også for andre interesserte – kan det være både interessant og lærerikt å få vite hva de på begynnelse av 1900-tallet lærte og hvordan de trodde – og hvordan de i vekkelsen hadde lært før dem, i samsvar med den Hellige Skrift.

Fortsett å lese «Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen»

Min personlige opplevelse av Guds kall, av min egen omvendelse 14.5.1972 , og av frelsen og rettferdiggjørelsen

 
Jeg vokste opp i et kristen hjem. Både mamma og pappa var kristne, det samme var alle mine tre søstre. Jeg hadde en fin barndom, med regelmessige kveldsbønner og matbønner, med mye kristen sang og musikk, og mye gode og oppbyggelige samtaler i hjemmet.
 
Helt fra barn av gikk jeg på søndagsskolen og på bedehuset. Den av søndagsskolelærerne jeg minnes best, var frisør-Tomas. På en enkel og barnlig måte lærte han oss barn om barnevennen Jesus, og slik fikk vi lære ham bedre å kjenne. På slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet var vi ofte 50-70 barn til stede. Søndagsskolen var et trygt og godt sted å være og å lære, noe som gav god ballast for livet. På den tiden var det vanlig at barn av ikke-kristne hjem gikk i søndagsskolen, det var nesten fast hver søndag. For der fikk vi stempel i søndagsskolekortet og søndagsskoleblad. Samtidig var det mye barn fra andre kristne hjem som kun fikk gå på bedehuset, men ikke på søndagsskolen. Og en del av de kristne foreldrene tok stort sett aldri sine barn med på bedehuset, og heller ikke gikk de på søndagsskolen. Det er kanskje derfor svært få av dem som er kristne nå, tenker jeg noen ganger. Kanskje ikke alle skjønte hvor viktig det er å lære om Jesus til barna, og å så Guds Ords sæd – på barnas nivå – i barnas hjerter. For, som Jesus sier: “Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset” (Mark 4:28). Slik ble det heldigvis for meg!
 
Som ung kom jeg bort fra troen og fra barneskapet hos Gud på grunn av vantro og mine egne synder. Verden der ute lokket og dro, og alt virket så spennende. Jeg hadde så mye jeg ønsket å oppleve da jeg var ung. Og dessuten: Kristendommen appellerte liksom ikke til de unge på den tiden, og slikt hørte kanskje ikke ungdomslivet til, slik tror jeg mange av oss tenkte. Og jeg følte nok ikke at alle voksne kristne var så flinke til å sette seg på barnas og de unges nivå, og heller ikke til å samtale med barna om Jesus, barnas venn på en naturlig måte. For ofte var det nok mye ovenfra og ned holdning. Kristendommen var nok til en stor del på de voksnes vilkår. Og vi barn fikk ikke alltid plass i “god stua” når det kom kristne på besøk. Så derfor syslet vi barn og unge med vårt, og på den måten kom svært mange av menighetens ungdommer lengre og lengre bort fra de voksne kristne og fra Gud. Og der er de fleste av dem fortsatt, dessverre. Jeg kan ikke påstå at det var slik, men slik opplevde jeg i alle fall det. Men jeg fornektet aldri min kristne tro med ord, men frafallet skjedde passivt, litt etter litt.
 
Men på tross av det tvilte jeg aldri på Gud eller på Jesu verk på Golgata, selv om jeg personlig lenger ikke hadde del i frelsen. For synden i mitt liv hadde skapt et skille mellom Gud og meg. Jeg var derfor selvforskyldt havnet utenfor – uten Gud og uten håp (Ef 2:12), og hadde selv sløset bort velsignelsen, førstefødselsretten og samfunnet med Frelseren, med han som er synderes venn, og med de kristne.
 
Heldigvis kalte Gud sterkt på meg, på tross av at jeg helt bevisst løp bort fra hans kall. Særlig under 6-dagers krigen i Israel i 1967 kalte Gud utrolig sterkt på meg, men også i en periode da jeg arbeidet sørpå i 1971-1972, selv om jeg da ikke hadde kontakt med noen kristne. Da jeg kom nordover, startet jeg min egen rørleggerbedrift. Min yngste søster gikk da på skole i Hammerfest, og var på et kristent møte som evangelist Steinar Harila holdt. Han spurte da om det var noen der som kjente en rørlegger som kunne montere varmeanlegget i det kristne ungdomssenteret som de bygget i Vestre Jakobselv, og min søster ba han ringe meg. Da han ringte, takket jeg ja til jobben, og arbeidet der i mange uker, helt til anlegget var montert ferdig.
 
I tillegg til Steinar, var det mange kristne ungdommer som jobbet der. Selv om jeg ikke var en kristen da, ble jeg med Steinar og noen av de kristne ungdommene forskjellige steder rundt Varangerfjorden hvor han holdt kristne møter og vitnet på en enkel men personlig og tydelig måte om Jesus og omvendelses nødvendighet. Det som var viktigst for han, var at menneskene skulle bli frelst og få del i det evige livet. Slik jeg lærte han å kjenne, var han en varm kristen person og en god forkynner. Hans forkynnelse, hans inderlige omsorg for meg, traff meg midt i mitt hjerte. Men det var nok trolig også mye for at Gud kalte meg så sterkt.
 
Samme kristne omsorg og Kristi kjærlighet hadde jeg også møtt hjemme, og det var som om Guds godhet og kjærlighet på nytt skapte en intensiv lengsel i meg etter å komme til forlik med Gud og å få mine synder tilgitt og utslettet. For jeg lengtet etter den fred som bare Jesus kunne gi. Jeg gråt på nettene, men skjulte min lengsel så godt jeg kunne da jeg var sammen med folk. Selv om jeg var så sterkt kalt av Gud, dro jeg tross det på festlokalet i Jakobselv – den siste gang i mitt liv – følgende lørdagskveld. Da vi satt der og samtalte rundt et bord, sa en ikke-kristen person høyt og tydelig til meg: “Det er best at du blir en kristen!” Kanskje det var Gud som la ordene i hans munn, jeg tror det? For etter det ble Guds kall ennå sterkere.
 
Også da – natt til 14.5.1972 – gråt jeg i en dyp lengsel etter Gud. Og da tenkte jeg: “Jeg våger ikke leve en eneste dag mer, uten at jeg får bli en kristen og får slettet ut min syndegjeld. Ellers kan nådetiden gå meg forbi. For synden trykket så tungt på min samvittighet, og loven anklaget meg med sin fordømmelse. På morgenen stod jeg på nytt opp, vasket gråten bort, spiste og gikk på jobb. Men heller ikke der unnslapp jeg Guds sterke kall. Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå å komme i samtale med noen av de andre arbeiderne. Og så gråt jeg der under arbeidet i lengsel etter Gud, men i det skjulte.
 
På kvelden den 14. mai – nøyaktig for 49 år siden i dag – skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre Harila. I løpet av kvelden ba de til Gud, en etter en. Da det ble min tur å be, sa jeg: “Jeg er ikke et Guds barn, men lengter så etter å få bli det”.
Steinar og enn annen tok meg straks med på kjøkkenet. Der ba han for meg, og leste og vitnet om flere sentrale bibelsteder fra NT, bl.a. om da Jesus ga nøkkelmakten til å tilgi synder, fra Mt 16 og Mt 19, han leste og vitnet om omvendelsen i Kornelius hus i Apg 10 vil jeg minnes, og andre bibelsteder hvor det fortelles om mennesker som kom til tro og ble omvendt. Og sikkert leste han også Herrens velsignelse over meg. Slik vitnet han for meg om Gud som på grunn av Jesu soningsdød nå hadde tilgitt meg alle mine synder, tatt meg til et Guds barn og gitt meg del i det evige livet.
 
Og Gud gav meg troen og den Hellige Ånd som vitnet i mitt hjerte at jeg da virkelig var et Guds barn. Og jeg trodde også meg som et Guds barn, og at mine synder var utslettet. Og dette på tross av at Steinar ikke forkynte meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, slik jeg var vant til å høre blant læstadianerne. Men han forkynte Jesu navn og vitnet om renselseskraften i Jesu blod som han ofret for mine synder på Golgata, det som er selve kjernen i evangeliet. Og det er nettopp det som er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Og slik var det også for meg.
 
På morgenen dagen etter ringte jeg hjem for å fortelle om det store som hadde skjedd i mitt liv. Mamma ble utrolig glad, og hun stadfestet og vitnet også for meg at alle mine synder virkelig var tilgitt – i Jesu navn og blod.
 
Steinars far Osvald ble en god og nær venn av meg. Han var født i 1896. Osvald tok meg med til Paddeby utenfor Vadsø for at jeg skulle få fortelle den gledelige nyheten til en like gammel kvinne – til Hilja Hasti – som hadde vært gift med en bror av min bestemor. Da hun hørte hva som hadde skjedd, omfavnet hun meg midt på kjøkkengulvet. Og også hun vitnet for meg om Jesu verk, og at alle mine synder var meg forlatt i kraften av Jesu blod. Og slik senket himmelen seg ned, og vi fikk sammen erfare at Guds rike – som jeg like før hadde fått del i – består av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Da gledet også mitt hjerte seg, slik det også ble glede i himmelen siden jeg som var en synder, hadde blitt omvendt.
 
På denne måte gav Gud meg omvendelsens nåde. Jeg fikk personlig høre og ta i mot evangeliet for egen del. Jeg fikk høre og tro forkynnelsen om alle mine synders forlatelse i Jesu navn og i kraften av hans blod. Og slik fikk jeg del i Kristi rettferdighet ved å bli renset ren ved troen (Apg 15:9), Ordet (Joh 15:3; Ef 5:26) og den Hellige Ånd – i Kristi blod (Rom 5:9). Slik fikk jeg ved troen del i hele frelsen ved at både den objektive og den subjektive rettferdiggjørelsen ble min. Jeg fikk i mitt hjerte erfare at Jesu rettferdighet var min, og hele den frelse som Jesus vant for meg på Golgata ved sin stedfortredende soningsdød.
Det at Gud godtok og godtar Kristi frelsesverk på Golgata, var ikke bare en generell sannhet som Bibelen entydig vitner om.
 
Men fra da av – 14.5.1972 – gjaldt Jesu verk også meg. Og slik er det fortsatt! For Kristus hadde også blitt min rettferdighet, og frelsen og barneskapet for Jesu skyld gjaldt også for meg personlig. Slik fikk jeg oppleve at Guds rike ikke består i egne gode gjerninger eller i det som vi gjør eller unnlater å gjøre, men består i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd (Rom 14:17).
 
I dag er det nøyaktig 49 år siden Gud gav meg del i hele den åndelige velsignelsen i Jesus Kristus. For hver dag som går er jeg mer og mer glad og takknemlig for at Gud forbarmet seg over meg, fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav med barnerett og arverett.
Å være rettferdiggjort innfor Gud, innebærer at vi er ikledd Jesu Kristi rettferdighets kledning som skjuler all vår synd. Samtidig er Kristi rettferdighet som en meget vakker bryllupskledning som duger til Lammets bryllup i himmelen. Dette får vi takke Gud for, samtidig som vi får be om at Gud bevarer denne drakt ren, så lenge vi lever – i renselsen i Kristi blod.
 
Dette hadde jeg lyst å fortelle om, siden det i dag er min åndelige fødselsdag da Gud fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav meg del i frelsen og i det evige livet. Det er virkelig noe som er verd å takke for.
 

Utdrag av Læstadius’ sin visitaspreken i Sorsele i januar 1844

L. L. Læstadius: Visitaspreken i Sorsele 1844 
Kilde: Landsarkivet i Oulu
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

Forord:
Et lite utdrag av LLL’s visitaspreken holdt nesten fire uker etter at han møtte “samepiken Maria” i Åsele 1.1.1844. Det som Læstadius påpeker og refser for, var at kristendommen allerede da var splittet opp i svært mange grupperinger. Og han spurte sine tilhører hva de trodde de åndelige fedrene skulle ha sagt om de hadde fått se hvor splittet kristenheten var på hans tid. På samme måte kan vi spørre oss: Hva ville Læstadius tenke og si, om han i dag skulle ha fått uttale seg om hvordan læstadianismen i dag er så oppsplittet, mer enn noen annen vekkelselsrørelse? Ifølge Jouko Talonen var det i år 2000 ikke mindre enn 17 forskjellige grupperinger, noe Læstadius neppe ville ha vært stolt av, og attpå til at alle identifiserer seg med hans navn. Og mange av dem tenker og kanskje sier: “Det er vi som har rett lære, dere må komme til oss, det er vi som er den sanne menighet og som rett forvalter nøkkelmakten, så skal dere bli frelst!”, nøyaktig det som han refset de ulike grupperingene for i sin visitaspreken. Slik jeg tenker, ville han nok måtte holde en like streng visitaspreken også i våre dager. 

Utdrag av hans preken:

Tekst:  “Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller var det til Paulus’ navn dere ble døpt?“, 1Kor 1:12-13.

Apostelen Paulus hadde fått høre rykter, og omreisende brødre hadde fortalt han at de kristne i Korint var blitt splittet opp i mange ulike partier. Årsaken til dette var at den ene holdt seg selv å være klokere enn den andre. Noen hadde fått høre prekener av Paulus, så derfor syntes de best om han. Andre igjen hadde fått høre prekener av Apollos, mens ytterlig andre hadde hørt Peters forkynnelse. Og den siste gruppen hadde fått høre selveste Frelseren forkynne.

Og så skjedde det for de kristne i Korint nøyaktig det samme som også ofte skjer i våre dager, nemlig at den ene liker den ene taleren best, mens en annen person liker en av de andre best. Og årsaken er den at når det gjelder måten å uttrykke seg på og måten å tale på, så er den ene predikanten ikke nøyaktig lik den andre. Selv om de alle sammen arbeidet på den samme grunnvollen og forkynte den samme sak, nemlig den korsfestede Kristus, så var den ene predikanter ikke nøyaktig lik den andre når det gjaldt uttrykk som de brukte og måter som de sa ting på. Og på grunn av dette, begynte korinterne å danne partier rundt seg selv ved å  si: “Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus”.

Det samme skjer også nå, siden de kristne vil dra seg bort fra Åndens fellesskap ved at de begynner å veie, vri og vende på det som blir sagt. På grunn av slikt oppstår det partier og splittelser i menigheten. Slikt har skjedd helt fra apostelen Paulus’ tid, og det samme skjer også i dag…

Også på den tiden  da det var stor forfølgelse, da de kristnes blod måtte flyte på grunn av hedningenes bøddeløks, fantes det ganske mange partier og sekter. Den ene av dem mente de var bedre enn de andre, selv om de alle kjempet for den samme sak. Og da forfølgelsen var slutt, oppstod det ennå flere partier enn før forfølgelsen. De ulike partiene begynte da å dømme hverandre, de kalte hverandre for kjettere (vranglærere), og så begynte de å forfølge hverandre. Den ene av dem sa: ”Det er jeg som har rett!” Og den andre svarte: “Nei, det er jeg som har rett!” Og det samme sa også den tredje og den fjerde.

Hvem var det da som hadde rett? Jeg tror at det var de som aldri tok del i en slik ordstrid, men som i all enkelhet holdt fast ved Kristus, i overenstemmelse med det skrevne Guds Ord.

Ofte kranglet de og var skikkelig sinte og vrede, bare på grunn av en eneste bokstav som var skrevet i trosartiklene. Hvem var det som da hadde rett? Kanskje var det de som aller minst veide/analyserte ordene, og de som aller minst vridde og vendte på bokstavene. 

Også i dag (visitasprekenen ble holdt av Læstadius i januar 1844) finnes det utallig mange partier bare innen den lutherske kirken: Herrnhuterne, kvekerne, metodistene og pietistene. Hvem av dem er det som har rett? Og siden de ulike gruppene dømmer  hverandre, hvem kan det da være som har rett? 

Kanskje er de som minst av alle roper, eller roser seg av sin egen troslære. For den rette kristendommen består nemlig ikke av tomme ord. Men den består av ånd og sannhet. Og den består av det indre menneske, når det er i Åndens enhet og etter Guds vilje.

Innen denne “rette kristendommen” er det ikke spørsmål om det er en bokstav mer eller mindre i den ytre bekjennelsen. Men det er derimot spørsmål om det indre livet i deres hjerter ved den almene forsoningen, og gjennom nåden i Kristus. 

Om du er en jøde, en greker, en lutheraner, en katolikk eller en reformert, eller om du er en pietist, om du tilhører herrnhuterne eller kvekerne, ny-leserne, gammel-leserne eller hva som helst: Tror du virkelig at en død bokstavtro som dine foreldre har stavet på før deg og som du prøver å stave på etter dem, skal kunne frelse din sjel fra fortapelsen, derfor at du innbiller deg at du har en rett og bokstavtro bekjennelse? Og det til og med uten at du har en rett ånd, eller har liv inne i ditt hjerte i det skjulte menneske, det liv som gir seg selv til kjenne gjennom nåden, og gjennom troens samfunn i kjærligheten?

Eller er du av den oppfatning at Guds Ånd lar seg lenke og binde bak bommer av døde bokstaver og lås? Takk, men ikke slik, min venn!  For kristendommen lar ikke seg selv bli bundet av slikt, og heller ikke til en slik trosbekjennelse som i seg selv bare er et menneskeverk. Og det hjelper heller ikke, uansett hvor ren lære den enn består av. 

Men den sanne kristendommen er selv fri, og den setter fri, slik også Ånden er fri og virker en sann kristendom. Ånden frigjør fra den tvang som bokstaven forårsaker. For dere er kalt til frihet! Ikke til en kjødelig frihet, en slik frihet som verdens barn lovpriser og som de strever etter. Men til Åndens frihet, hører den friheten som er selve livet i kristendommen. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Og derfor er det heller ikke noe fremmed ved det at apostelen måtte refse de kristne i Korint, slik at de skulle kunne vokte seg for slike unødvendige stridigheter om ord. For slikt virker absolutt ikke til noe godt. Men derimot forderver og kveler slikt Ånden og livet i kristendommen. Derfor sier han: 

Er dere ikke kjødelige, siden “hver og en av dere sier: “Jeg hører til Paulus,” eller: “Jeg hører til Apollos,” eller: “Jeg hører til Kefas,” eller: “Jeg hører til Kristus.” Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere?”

Også i dag kan det være nødvendig å repetere og å forklare disse ordene. For kristendommen er ikke bare blandet med noe annet, men er også blitt trampet på, på grunn av de mange partiene og sektene som finnes. De (menneskeskapte grupperingene) har blitt som en ku som er bundet fast til deres egne (snevre) bokstavtolkninger, når de sier: “Jeg er en kalvinist, jeg er en lutheraner, jeg er en pietist, jeg er en kveker, jeg er en herrnhuter, jeg er en ny-leser, jeg er en gammel-leser. 

Tror du at Guds Ånd lar seg binde fast til en bokstav eller til en ytre bekjennelse? Tror du at en rett kristen lar seg binde fast til en død bokstav, slik man binder en hund fast til en mur-stolpe? Tror du ikke at Gud like godt kan virke oppvekkelse i en tyrker og i en hedning, slik som han vekker opp en lutheraner eller en kveker fra syndens  forskrekkelige søvn, for at de med alvor skal begynne å søke etter nåde. Jeg sier dere at Gud er mektig til å vekke barn til Abraham av disse steiner. 

 Dette sa Johannes til alle de som trodde at deres lære var rett, selv om de levde under loven og under bokstaven. Og dersom Paulus i dag skulle ha stått opp på denne kristendommens klare morgen, eller om døperen Johannes skulle våkne opp fra kristendommens første flammer, eller hvis Luther skulle løfte sitt hode opp fra kristendommens kveldsmørke, etter at den nå har sluknet, kan dere da tenke dere hva disse menn skulle si, etter å ha fått se at hele kristenheten har blitt knust i så mange forskjellige sekter og partier, og siden alle og enhver tror at det er nettopp de som har den rette lære?

De ville nok helt sikkert måtte klage mer enn en gang. Og de skulle nok ha felt bitre tårer på grunn av den forskrekkelige blindheten samt på grunn av det rystende mørke som sjelefienden har tildekket  og skjult hele den blinde skaren av mennesker med, her på jorden. For de vandrer som en svinehjord som blir drevet av ulver mot det bunnløse dyp. Og slik blir de fanget og bundet inn i Satans garn under åk av jern, nemlig av den døde bokstav. Jeg ønsker ikke å si alt hva jeg tenker på når det gjelder denne forskrekkelige trelldommen, og som den listige fiende holder de stakkars menneskenes samvittigheter trykt under,  på grunn av deres bokstavtvang. For på grunn av slikt blir det en evig trelldom. Og under denne Satans trelldom er det mange – slike som har en overømfintlig samvittighet  – som skrumper inn, siden de etter at de først har blitt vakt, begynner å veie (andres) ord og å vri og vende på bokstavene. 

Det er da det oppstår partier. Og da blir det sekter, og splittinger når det gjelder læra. På denne måte blir kristendommens kjerne ødelagt. Og selve livet og Ånden utslukkes. Og den levende tro blir til en tro som består av døde bokstaver. Og da blir kjærligheten bare som kappen til en hykler. Åndelig stolthet og en uutholdelig lukt og stank fra Satan, gjør de dyrt  gjenløste sjeler urene med giften fra dette hykleriet…

Ifølge Læstadius skjer dette på grunn av at man hopper bukk over “nådens orden” (Mer om hva Læstadius mente om “nådens orden” kommer kanskje en annen gang).


Etterord:
Som nevnt er dette bare et lite utdrag av Læstadius’ første visitaspreken, etter sitt møte med “samepiken Maria” og etter at Kristi forsoning klarnet på hans hjerte for hans egen del. Men jeg tror at det tross alt gir oss et lite innblikk i hans tanker om hva sann kristendom og bibelsk kristen enhet er, hva det bør være, men også hva det ikke er, nemlig kiv og strid om små og ubetydelige detaljer, og kun fokus på sitt eget klarsyn, egen fortreffelighet og egne snevre tolkninger som som oftest er menneskebud. Tendenser på gruppedannelser i den læstadianske vekkelse ble nok synlige allerede under Læstadius’ levetid og før hans død i 1861. Dette finnes det flere spor av.

Johan Raattamaa sammen med hans nærmeste medarbeidere arbeidet intensivt for å holde vekkelsen samlet, helt fram til de døde. Men da ble “fårene adspredd” i mange større og mindre grupperinger, uten at de brydde seg om verdien av den kristne enhet og om vekkelsens grunnlegger, Lars Levi Læstadius’ håp og ønske om å bevares samlet, noe som klart kommer til uttrykk av utdraget fra hans visitaspreken som jeg ovenfor har publisert. Etter å ha lest hans visitaspreken, syntes jeg at det kanskje også kan være av interesse for andre,  og også nyttig å publisere, særlig med tanke på viktigheten av at alle sanne kristne skal legge vinn på å bidra til å bevare den kristne enhet – på Skriftens grunn – som Jesus har kalt oss til, gjennom kjærlighetens sammenbindene bånd.

Jeg gjør oppmerksom på at jeg dessverre ikke har tilgang til originalteksten, men at den finnes i  Oulu landsbygdarkiv. Teksten er oversatt fra finsk, etter et prinsipp som predikant Janne Marttiini (1893-1970) lærte min far: “Når du tolker og har forstått innholdet og budskapet i det som predikanten taler, skal du uttrykke det på norsk så tydelig og klart som du kan – uten at noe av innholdet blir borte fra tilhørerne”.

Som tidligere finsklærer vet jeg at finsk grammatikk, finsk setningsoppbygging og uttrykksmåter på finsk er veldig forskjellig fra norsk språk. Jeg anser derfor at rådet som Janne Marttiini ga min far, var veldig bra, men det forutsetter selvsagt at man behersker begge språkene godt.

Henry Baardsen,
Alta

 

Læstadius’ vurdering av andre ikke-læstadianske kristne

Kilde: Jouko Talonen, STI
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

For Læstadius var det at man (personlig) fikk oppleve troen, et helt avgjørende kriteria. Slik han vurderte det, var det flere “levende” kristne blant baptistene enn det var i den evangelisk-lutherske statskirken i Sverige. Da han i januar 1844 holdt sin visitaspreken i Sorsele (noen uker etter hans møte med samepiken Maria), analyserte han med sterke ord de indre konfliktene som var oppstått mellom de ulike gruppene innen leser-rørelsen. Og han avviste bestemt alle gruppedannelsene som hadde oppstått på grunn av det åndelig partisinn som rådet.

Læstadius verdsatte og forsvarte metodistpastoren George Scott’s virksomhet i Sverige (i tiden 1830-1842). Han anså arbeidet til den Evangeliske Alliansen å være noe positivt, og generelt forholdt han seg positivt til den anglosaksiske vekkelseskristendom. Brevvekslingen mellom Læstadius og domprosten i Göteborg og avholsforkjemperen Peter Wieselgren reflekterer en veldig “broderlig” kontakt (mellom dem).

Test av juksamaskin – DNG 6000i

Sist uke monterte jeg en DNG 6000i juksamaskin i vår Nord West 740. Selv om båten begynner å dra på årene – den er en 1985-modell – er den fortsatt “fullt oppegående”, og er en ypperlig helårsbåt for en som ikke har det så travelt. 

Utstyrsmessig er den helt på høyde med moderne og meget godt utstyrte båter. Den har en meget stabil og presis Raymarine EV-200 autopilot, Simrad NNS Evo2 7-tommers kartplotter og ekkolodd og 2 Aimar-svingere, Standard Horizon GX2200E VHF med AIS-funksjon, en gammel men funksjonell Raymarine radar, Vetus VBOW 3512D baugpropell, Ebersprächer Airtronic D4 båtvarmer  som alltid sørger for en tørr og varm båt, selv vinterstid, en Barracuda Ankervinsj, 900W.  Ankervinsjen og baugpropellen monterte vi – Rune og jeg – sommeren 2020, resten ble montert noen år før det. Som sikkerhetsutstyr  har jeg 3 overlevelsesdrakter, 4-manns redningsflåte, bærbar VHH, Kannad SafeLinkSolo nødpeilesender og en Silver 270 gummibåt.


Test av DNG 6000i juksamaskin
Når jeg har lest omtale av denne juksamaskinen, la jeg merke til en som sa at dette var den beste juksamaskinen og som også fisket best, men at den var den vanskeligste maskinen å lære seg å bruke slik at man kan få utnyttet alle mulighetene den har. Siden jeg ikke har erfaring med andre juksamaskiner, kan jeg ikke vurdere dette utsagnet. Men må nok være enig i at det virkelig er nye å sette seg inn i før man kan si at man kan det meste.

Etter min vurdering er bruksanvisningen ikke særlig god. Omtale av de samme funksjonene er plassert i flere av maskinens fem menyer og spredt unødvendig mye over hele instruksjonsboka. Det er i alle fall mitt første inntrykk. For min egen del ønsker jeg derfor å samle det som jeg mener det er det aller viktigste, uten å ta med alt. Når jeg er på sjøen og støter på et problem – mest på grunn av at jeg som en ny bruker “roter det til”, skal jeg enkelt kunne åpne smarttelefonen, og der forhåpentligvis finne den hjelp som jeg trenger.


STOR-tasten, STJERNE-tasten, MINUS-tasten og PLUSS-tasten

Juksamaskinen er utstyrt med fire taster i kontrollpanelet. Nederst til høyre finner vi STOR-tasten. Over den er STJERNE-tasten, MINUS-tasten og PLUSS-tasten. Ved hjelp av disse fire tastene kan man innstille og aktivere alle nødvendige funksjonene for å kontrollere maskinen.

STOR-tastens funksjon
Denne tasten har en todelt funksjon:

  • 1. Hver gang STOR-tasten trykkes på, skifter maskinen mellom
    • a) Nedslakking av lina (pil ned)
    • b) Opphaling av lina (pil opp)
    • c) Stopp status (stopp-symbol)
  • 2. Hvis man holder STOR-tasten inne i mer enn 5 sekunder, settes maskinen i “hvilemodus”, og motorens styring stoppes. Linehjulet kan da fritt dreies rundt. Dette kan være nyttig når man f.eks. skal spole av linen fra linehjulet ved at man spoler over linen fra maskinens linehjul til en annen spole ved hjelp av en boremaskin.

Merk: Hvis søkket er ute når maskinen settes i hvilemodus, renner linen fritt ut helt til søkket når bunnen. 


STJERNE-tasten
Denne tasten har en todelt funksjon:

  • 1. Ved å trykke på denne tasten, flyttes pekeren mellom de ulike symbolene. Dette gir adgang til menyen der dybden ned til “den falske bunnen” innstilles.
  • 2. Samtidig kan man via denne menyen stille dybden ned til maskinen skal redusere farten når den kjører ut linen, dersom man ønsker det. Hensikten med dette er for å hindre at loddet skremmer bort fisken når loddet med stor fart treffer bunnen, eller fra området hvor det er mye fisk, og hvor man setter falsk bunn.

    For nærmere info: Se “Redusere hastighet i utslakking” s. 21.

Når man trykker på denne tasten for første gang, begynner pekeren å blinke på det første symbolet i Meny 1. Trykker man på STJERNE-tasten mens den blinker, flyttes pekeren over på det neste symbolet i displayet, og et ytterlig trykk flytter pekeren over til følgende symbol.

Holdes STJERNE-tasten nede i mer enn to sekunder, flyttes pekeren på menyens utgangspunkt, Meny 1, og menyen hvor man innstiller falsk bunn og reduserer farten på lina forsvinner, og slutter å blinke.


MINUS-tasten
Denne tasten har en tredelt funksjon:

  • 1. Den reduserer innstillingenes verdi.
  • 2. Den slår av/deaktiverer eget juksagrep.
  • 3. Den lagrer eget juksagrep.

MINUS-tastens funksjon er å redusere innstillingenes verdi, dvs. når pekeren blinker på symbol for innstilling (symbol med et tall under), kan man redusere verdien på denne innstillingen.

En annen funksjon som MINUS-tasten har, er å deaktivere innstillingene, hvis man har innstilt dybden ned fil falsk bunn eller ned til nullpunktet ned til dybdemålingen (se “Innstille nullpunkt (nullstille dybdemålingen)” s. 22. 


PLUSS-tasten
Denne tasten har en todelt funksjon:

  • 1. Ved å trykke på PLUSS-tasten, øker man innstillingens verdi.
  • 2. Man aktiverer valgt innstilling ved å trykke på denne tasten.

Et par eksempler: 

  • a) Velg ønsket fiskeprogram i Meny 2 ved å flytte til symbolet for ønsket program. Trykk på PLUSS-tasten aktiverer fiskeprogrammet. 
  • b) Setting av falsk grunn: Når linen er på vei ned og har kommet til en fiskestim som vises på ekkoloddet, trykker man på PLUSS-tasten når pekeren ikke blinker. Falsk bunn blir da satt, nedsenkingen av lina stanser opp, og maskinen begynner å jukse.

Merk: Alle tastene har sin hovedfunksjon, men de brukes også ved styring av ytterlige funksjoner. STOR-tasten er ikke brukt ved innstillinger for disse, men  alle de tre andre. 


DNG 6000i har fem forskjellige menyer

  • 1. Meny 1 – Grunninnstillinger
    • 1.1 Nappfølsomhet
    • 1.2 Slur
    • 1.3 Juksahastighet
    • 1.4 Juksalengde
    • 1.5 Bunnavstand
    • 1.6 Juksatid
    • 1.7 Ventetid

  • 2. Meny 2 – Fiskeprogram
    • 2.1 DNG
    • 2.2 Agnfiske
    • 2.3 Seifiske
    • 2.4 Trappefiske
    • 2.5 Blekksprutfiske
    • 2.6 Makrellfiske
    • 2.7 Norsk metode
    • 2.8 Færøysk metode
    • 2.9 Spill
    • 2.10 Makrellfiske for Skottland 
    • 2.11 Brems
    • 2.12 Søkeprogram
      • a) Generelt søk
      • b) Bunnsøk
      • c) Overflatesøk
    • 2.13 Eget juksagrep

  • 3. Meny 3 – Diverse innstillinger
    • 3.1 Stopp i null (når dybdemåleren når null, og DNG-ringen når helt opp til trinsa)
    • 3.2 Lys på/av
    • 3.3 Driv (brukes når båten driver mye)
    • 3.4 Leirbunn eller sand (så ikke søkket skal sette seg fast)
    • 3.5 Bunnfølsomhet (tid før bunn er registrert)
    • 3.6 Kraftkonstant (styrer om opphalingen skjer mykt)
    • 3.7 Antall trapper
    • 3.8 Brems
    • 3.9 Lydsignal (ved napp og når sniken kommer opp)
    • 3.10 Automatisk ned
    • 3.11 Reset (setter alle innstillinger på grunnstillinger)
    • 3.12 Slakkesensorens funksjon

3.12 – Slakkesensorens funksjon – SL, I (A)

Utliggerarmen med slakkesensoren er maskinens eneste del som trenger konstant vedlikehold. For å gjøre det mest mulig enkelt, er informasjonen om den å finne på Meny 3.

Symbolet for den er å finne på displayets nederste venstre hjørne. Til venstre ved den vises to verdier som indikerer slakkesensorns avlesning (SL) og maskinens strømforbruk (I (A)). 

Avlesningen ved slakkesensoren må kontrolleres av og til. Det gjøres ved å følge med avlesningen når linen ikke er stram (slakkesensorarmen er helt oppe, da bør avlesningen være 0), og når linen er stram (linen drar slakkesensoren helt ned, da bør avlesningen være 43-48).

For å stille inn begge verdiene, må pekeren flyttes til symbolene for SL-opp og SL-ned, og det må gjøres for hver av dem når symbolene blinker. Hvis avlesningen ikke er riktig, må slakkesensorene tilbakestilles, se Meny 5 s. 41-42.

Meny 5 – Vedlikehold
Maskinen må være i Stopp-status for å kunne komme til denne menyen. Her kan man forandre noen innstillinger vedrørende signal-bearbeidelse fra slakkesensoren og utslakkingshastighet. 

Nederst på displayet er dette symbolet (SL, I (A)), til høyre ved det står det tall i to linjer. Disse tallene er kun til informasjon for brukeren, og brukes når slakkesensoren skal stilles inn. Tallet i første linje er symbolet fra slakkesensoren. Dette symbolet er vanligvis et sted mellom 90 og 160  (?). Tallet i andre linje viser strømforbruket i ampere x 10. 


Innstilling av slakkesensor-oppe og slakkesensor-nede (Meny 5 s. 42).
Innstillingene brukes til å informere maskinen om slakkesensorenes måleverdier oppe og nede. Prosedyre for å stille inn begge verdiene:

  1. Flytt pekeren til slakkesensoren SL-oppe blinker.  Slakkesensorarmen skal da føres så langt opp som den kan (slakk line). Trykk samtidig på PLUSS-tasten for å lagre verdien for SL-oppe. SL-oppe bør være 0.
  2. Flytt deretter pekeren til slakkesensoren SL-nede blinker. Slakkesensorarmen skal da føres så langt ned som den kan, helt ned til blokkarmen (stram line). Trykk samtidig på PLUSS-tasten for å lagre verdien for SL-nede. SL-nede bør være 43-48.

Da er innstillingene gjennomført!

Merk:
Man kan alltid forsikre seg om slakkesensorens riktige funksjon på Meny 3 (se 3.12 ovenfor – Slakkesnorens funksjon). Dette bør alltid gjøres når slakkesensorens innstilling har blitt forandret


5.3 Bunntak (registrerer når søkket treffer bunnen)

Maskinen registrerer når søkket treffer bunnen ved å følge med slakkesensorens måleverdier, slik de vises til på Meny 3 (se ovenfor). Hvis slakkesensorens innstillinger er riktige, så er denne verdien mellom 0 og 48. 

  • Merk: Denne verdien bør være mellom 0 (stram line) og 48 (helt slakk line).

Når søkket treffer bunnen,  blir det slakk på linen. Hvis måleverdien går under et bestemt tall over en bestemt tid (se “JUKSATID” s. 24), så tar maskinen det som om at den har nådd bunnen. Dette bestemte tallet som slakkesensorens verdi må gå under, bestemmes med denne innstillingen. Grunninnstillingen er 14, men kan være fra 1 til 48. 

I noen tilfeller – når det ikke er mye igjen av linen på snørehjulet – kan det være nødvendig å redusere innstillingens verdi. Dette kan være aktuelt når det foregår fiske på stor dybde, eller når linen på snørehjulet faktisk ikke er lang nok. 

I de tilfellene får linen ikke dratt slakkesnoren langt nok ned, siden den er stram, og slakkesensorens verdi blir dermed kun rundt 14 (om grunninnstillingen er 14?), eller til og med lavere.  Hvis slakkesensorens verdi går under 20, reduseres line-ut hastigheten betraktelig. Og risikoen for å registrere bunnen der den ikke er, blir mye større, spesielt ved slingring. 


4. Meny 4 – Juksagrep

  • 4.1 DNG Juksa
  • 4.2 Trappefiske
  • 4.3 Ventetid nede
  • 4.4 Ventetid oppe
  • 4.5 Hastighetsregulert juksagrep
  • 4.6 Juksagrepshastighet
  • 4.7 Hastighet ved opphaling av fisk
  • 4.8 Hastighet ved opphaling av fisk
  • 4.9 Vase med nabomaskin
  • 4.10 Enhet for juksalengde
  • 4.11 Eget juksagrep

5. Meny 5 – Vedlikehold

  • 5.1 Slakkesensoren SL, I (A)
  • 5.2 Slakkesensor oppe og nede
  • 5.3 Bunntak (registrerer når søkket treffer bunnen)
  • 5.4 Utskakkingshastighet
  • 5.5 Opphalingshastighet
  • 5.6 Enhet
  • 5.7 Tyverialarm
  • 5.8 Forstørrelsesglass
  • 5.9 Sakte opphaling
  • 5.10 Omdreiningshastighet ved sakte opphaling
  • 5.11 Meny for seriekobling
  • 5.12 Identifisering
  • 5.13 Ekstern fløyte
  • 5.14 Lydsignal oppe
  • 5.15 Alltid en maskin som fisker
  • 5.16 Fjernstyring
  • 5.17 Problemløsning
    • a) Maskinen haler inn selv om det ikke er fisk på krokene, hvordan kan dette være?
    • b) Maskinen snur ikke snørehjulet, og spenningen på displayet er på 54 V.
    • c) Maskinen registrerer ikke bunn før søkket treffer den.
    • d) Maskinen går for sakte ved nedslakking. 
    • e) Maskinen virker til å ha

2.4 Trappefiske

Programmet ligner på agnfiske (maskinen stopper en stund nederst og øverst ved hver juks, og jukset er langsomt og kort). Men i stedet for å utføre juksa opp og ned, skjer juksa i bestemt antall trinn, og venter kun ved hver bevegelse opp. Når bevegelsen opp er over, slipper maskinen sniken ned igjen til den dybden der første juksa skjedde, og så begynner den på nytt (Meny 2 s. 33). 

Antall trapper (Meny 3 s. 38)
Denne innstillingen er for antall trapper i trappefiske. Grunninnstillingen  er 5 (trapper),den samme som innstillingen til trappefiske setter.  

Trappefiske (Meny 3 s. 39)
I stedet for alltid å gå opp og ned vekselvis, så dras linen opp et bestemt antall ganger, etter som antall trapper er innstilt (se ovenfor). Inn imellom det som linen dras opp, så blir det stoppet i tilnærmet en VENTETID som på forhånd er innstilt  i Meny 1 s. 26 (se nedenfor).


Innstilling av ventetid oppe og nede

Ventetid oppe
Ventetid indikerer tiden som venter i øverste posisjon ved juksa (og også ved trappefiske). Dersom innstillingen er annet enn 0, stanser maskinen oppe etter hvert enkelt juksa, og venter i den tid som innstillingen er satt til, i 0 til 99 sekunder (se bilde 9 under). 

Så utfører maskinen juksagrep, og venter igjen. Ved hver opphaling blir det kontrollert om fisken har bitt på. Dette fortsetter til fisken er på kroken, eller noen annen “tidsrelatert” verdi tillegges, f.eks. “juksatid” eller “driv” (se under).

I tillegg er det mulig å få maskinen til å stoppe nede ved hver juksa. Det gjøres i Meny 4 (s. 39). Disse innstillingene kan være gunstige hvis det fiskes med agn. 

Måleenheten på denne innstillingen regnes i sekunder, og verdien går fra 0 til 99. 

Ventetid nede (Meny 3 s. 39
Når denne innstillingen er et tall ulikt 0, stopper maskinen etter hver juksa, og venter tilsvarende den tiden som innstillingen er satt til (0-99 sekunder). Dette  er samme innstilling som finnes på Meny 1 i de tradisjonelle fiskeprogrammene. 

Merk: Om ventetiden er satt til 0, venter ikke maskinen noe oppe og nede.


 

 

 

Læstadianerne og skarlagensfeberen i 1886

Utdrag fra Dagmar Andreassen bok “Læstadianismen i Norge”
Hentet fra Oves blogg

“I 1886 utbrøt skarlagensfeber i Lebesby, og læstadianerne inntok da den holdning at det var “gudsbespottelse at iagttage nogen som helst forebyggende forsiktighetsregel”. Tvert imot distriktslegens møteforbud stimlet de sammen til samlinger  på de smittede steder, og for fullt å vise sin tro ble de plutselig ivrige kirkegjengere. 

Ufornuften nådde høydepunktet da en mor med fire syke hjemme – mot legens protest – hentet tre barn hjem fra skoleinternatet med det resultat at to av dem døde. Distriktslegen var meget harm, og mente læstadianerne burde kunne tiltales for drap for en slik framferd. 


 

 

Montering av spylepumpe i Nord West 740

Når man er på sjøen og fisker – særlig når fisken biter godt – og man bløgger og sløyer fisken om bord, spruter det ofte mye fiskeblod bak i cockpiten. Dersom man ikke vasker vekk blodet før det tørker, setter det seg veldig godt fast over alt det har sprutet blod. Men når fisken biter godt, kan man selvsagt ikke bruker verdifull tid til å vaske, og å fjerne blodflekker. For om man gjør det, reker båten fort bort fra hvor fisken står, eller så har den sluttet å bite.

Men det var absolutt ikke tilfelle denne gangen langt ute på Lopphavet. Men blodsprut ble det i alle fall nok av, og det ble ikke vasket bort skikkelig før i hjemmehavna etter nesten et døgn.


Innkjøp av sjøvanns spylepumpe Jabsco Par-Max 3.0

Bildet ovenfor viser mitt valg av spylepumpe. Det ble en Jabsco Par-Max som henter sjøvannet for spylinga via en 3/4″ bunnventil. Når spylepumpa ikke er i bruk, er stengeventilen alltid stengt. Spylepumpa har en kapasitet på 11 liter i minuttet, noe som er tilstrekkelig i mitt tilfelle. 


Montering av spylepumpa

Slik jeg vurderer det, er den fleksible spyleslangen det svakeste leddet i spylesettet. Slangen er forholdsvis tynn, og tåler ikke særlig godt å bli vridd i for skarpe vinkler. Om den skulle bli lagt åpen, ville den før eller senere blitt skadet. Jeg måtte derfor finne på en løsning som beskyttet spyleslangen, og det synes jeg at jeg lyktes meget godt med.

Bildene ovenfor viser muffen til det 110 mm store avløpsrøret som jeg benyttet. Den røde prikken som vises nede i røret, er spylemunnstykket når spyleslangen er “passiv” nede i røret. Det ligger da helt beskyttet, slik at skade på spyleslangen ikke kan oppstå. Bildet til venstre viser den  110 mm store muffe-tersen   som jeg satte et nedsenkbart løftehåndtak i. Smart og enkelt, og et naturlig valg for en med bakgrunn i rørleggerfaget!

Etter hvert skal jeg legg et video som viset spylepumpa mår den er i bruk.


 

Laging av selvlensning for fire luker i Nord West 740

Båtprosjekt i de siste årene:

Vår Nord West 740 er en fabrikkbygget versjon som er svært forseggjort med mange smarte og gode løsninger. Med tanke på at båten ble bygget så tidlig som  i 1985, var båten godt gjennomtenkt og meget funksjonell. Vår båt har kalesje over cockpiten, og har god og effektiv selvlensende dørk, slik at den i utgangspunktet også er beregnet for å kunne brukes uten kalesje.

 

Slik så cockpiten ut tidligere. På bilde ovenfor til venstre, vises den selvlensende dørken. Selvlensning fungerer som den skal, så her er  det ikke noe å sette fingeren på. På bildet til høyre vises en av de fire store lukene over oppbevaringsrommene.

Som bildet viser, er den vannfaste lukeplaten tydelig merket av over 30 års bruk, men hadde tross det  ingen tegn til råte. Så den har derfor senere blitt slipt ned, grunnet og malt, og er nå klar for nye 30 års bruk. 

Men det er en sak som konstruktøren har oversett, og som ikke ikke var bra. Under putene bak er det fire store luker over de romslige oppbevaringsrommene. Og for dem  var det ikke laget noen selvlensning. Så når det regnet, og båten ikke hadde kalesjen montert eller slått opp, så regnet det selvsagt også på putene over oppbevaringsrommene. Og dermed rant regnvannet ned i de store oppbevaringsrommene og videre ned i båtens kjøl.

Slik skulle det selvsagt ikke være! Så dermed fikk jeg et nytt prosjekt, og det var å lage selvlensning slik at regnvannet kunne bli ledet ned  i cockpitdørken og videre ut i sjøen gjennom de store og funksjonelle selvlensningsslangene.


Tid for at oppbevaringslukene skulle få en grundig fornying

Lukene ble tatt med hjem og inn i det oppvarmede arbeidsrommet som jeg har i garasjen. Der ble de fire lukene slipt ned, grunnet og malt, og ble nesten som nye. Så dermed er de klare for minst 30 års bruk.


Laging av selvlensning i Nord West 740

Selvlensningskanalene ble saget, tilpasset og kappet av impregnerte terrassebord som jeg hadde liggende. For å lime dem sammen og fast i sittebenken, brukte jeg Sikaflex-lim og skrutvinger, til limet hadde tørket. 

Selvlensninga er nå nesten ferdig. Fra de to lukene er det lagt plastslanger som leder regnvannet ned til dørken i cockpiten, og som kommer ut gjennom de to hvite niplene nederst til høyre på bildet.

Hele prosjektet inkl. lim, slanger, nipler og syrefaste slangeklemmer ble å koste ca. Kr. 400-500,- og noen timers arbeid. Men når jobben er utført og selvlensningen fungerer helt som den skal, er alle fornøyde.


 

 

Montering av ankervinsj i Nord West740

Båtprosjekt i 2020:

I april 2020 gikk jeg i gang med å montere ankervinsj i vår Nord West 740. Allerede for flere år siden ble ankervinsjen og et syrefast originalt 10 kg Brude-anker ble kjøpt inn. Men selve monteringen ble utsatt lenge, mest på grunn at andre ting ble prioritet. Slik en det nå en gang i livet, alt kan ikke komme først. Noe må nødvendigvis vente!

For meg kom ikke ankervinsjen så høyt prioriteringslista. Det er mest de gangene jeg har ankret opp for å fiske etter ørret eller for å ta en kaffepause som ankervinsjen hadde vært bra. Men også med tanke på sikkerhet kan den bli viktig.


Utstyret som jeg kjøpte inn

Ankervinsjen, slik bildene ovenfor viser, er en Barracuda Anchorlift 900W som jeg betalte ca. Kr. 5.500,- for på tilbud.

                 

Ankeret som jeg kjøpte, er et syrefast 10 kg Bruce-anker i original utgave til en pris av noe over Kr. 3000,-. Mellom ankeret og den 6 mm kjettingen benyttet jeg en syrefast ankersvivel, noe som hjelper til at ankeret legger seg fint inn i ankervuggen.


Arbeidet med å montere ankervinsjen påbegynnes

Underhusets aksling ble smurt med vannfast fett, og resten ble grundig behandlet med Tectyl Motorkonservering for å hindre korrosjon.

Det aller første som ble gjort, var å bestemme seg for hvor selve huset for ankervinsjen skulle plasseres. Etter at det  runde hullet var boret og det ovale hullet var skjært ut med den elektriske stikksaga, måtte jeg lage en kraftig støtteplate av vannfast finer på undersiden som jeg laget så stor som det var plass til. Ankervinsjen blir jo som kjent utsatt for store påkjenninger, så derfor er god styrke hvor motoren festes  viktig. Å klare å montere sammen både underdelen og overdelen av ankervinsjen, samtidig som både forsterkelsesplata på undersiden skulle holdes og boltene skulle skrues fast, ble for krevende alene. Så derfor var jeg takknemlig for at Rune hjalp meg med det, inntil boltene var skrudd på plass.


Ankerluka måtte kappes

Ankerluka kunne ikke brukes slik den var. For at man skal ha tilgang til ankerluka, måtte den deles i to og modifiseres. Så dermed ble det litt glassfiberarbeid, sliping, sparkling,  ny omgang med sliping, priming, grunning og påføring av topcoalt. Den smaleste delen av ankerluka, ble til underlag for ankerrulla. Og under den måtte jeg lage til en kraftig trefiberplate under luka, som skulle gi styrke nok for de belastningene som det vil bli påført. 

For å få godt feste for ankerrullen, måtte den forlenges, og det måtte bores nye 10 mm hull. Forlengelse ble laget av syrefast stål, samme materiale som ankerrulla var av. Og så ble alt  dette spent sammen med 10 mm syrefaste bolter med låsemutre. 

 

Slik ble det seende ut, etter at ankervinsjen var ferdig montert. Ved å dobbeltklikke på bildene, vil man bedre kunne se detaljene.


Installasjon av  det elektriske til baugpropellen

De to elektriske kablene som er trukket mellom batteriet og fram til baugpropellen er myke skipskabler på 35 mm2. Fra startbatteriet går de via hovedsikringen, derfra via et rele og så fram til baugpropellen. Bildene nedenfor viser noe av hvordan det er koblet.

Familiens “skipselektrikker” er gull verd når noe elektrisk skal kobles i båten. Hva skulle jeg ha gjort uten han? På bildet til venstre kan man se  den nye hovedbryteren og helt nye kabelsko som er presset på ved startbatteriet. Når hovedbryteren står i posisjon 1, er det kun startbatteriet som  er koblet til startmotoren. Om spenningen blir for lav til å starte motoren, vris bryteren til posisjon 2, og da sammenkobles både startbatteriet og forbruksbatteriet. Det er nå ca. 5 år siden jeg satte inn helt nye batteri og siden dette ble koblet, med heldigvis har det ikke en eneste gang manglet spenning på startbatteriet, og dermed har hovedbryteren aldri behøvd å stå i posisjon 2.

På bildet ovenfor som er til venstre, vises to automatiske hovedsikringer på 150 A. Den ene av den er for ankervinsjen og baugpropellen. Komponenten med svart og gul farge, er en automatisk batterivelger som  velger hvilke batteri som trenger ladning, om jeg har forstått det rett. Dette systemet har fungert helt perfekt, og  det her nesten ikke vært behov for ladning av batteriene med unntak av på vinteren når jeg er mye i havna og bruker Ebersprächer 4 Kw mye.

På bildene ovenfor kan man se hvordan det meste elektriske som har både med baugpropellen og ankervinsjen å gjøre. Her kom virkelig “skipselektrikerens” kompetanse og lange erfaring virkelig til nytte. Bildene alene sier mye om det!


Test av ankervinsjen

 

 

Da er hele jobben med å montere ankervinsjen vel i havn! Så er det bare å håpe på at båtsesongen 2021 skal bli riktig fin, at det skal bli – mange – men også noen lange båtturer, og at vi skal få glede få mye glede både av båten og av baugpropellen!


 

Montering av baugpropell i Nord West 740 høsten 2020

Båtprosjekt i 2020:

Da jeg i 2010 kjøpte min Nord West 740, hadde båten ingen baugpropell. Det var et savn for meg. Tidligere hadde jeg en Enes 25, og den var utstyrt baugpropell. Det var også en båt med dyp kjøl, slik Nord West 740 også er. Så under normale forhold  var det ingen problemer å manøvrere båten framover også på trange steder, bare man hadde litt styrefart. Men i krevende situasjoner og når man skulle legge til en brygge under ugunstige vindforhold, var baugpropellen til stor hjelp.


Montering av Side-Power SP 40 baugpropell i Viksund 800
Da Rune og jeg kjøpte vår Viksund 800 som var uten dyp kjøl, hadde heller ikke den også  baugpropell. Den hadde et stort overbygg. Og at båten dessuten hadde stor og høy kalesje, gjorde den ennå mer følsom for vind. Og da skulle det ikke mye vind til før var det var krevende å manøvrere på trange steder og under krevende forhold.

Samme høst som vi kjøpte båten, tok vi derfor båten på land og dro på båtmesse til Harstad. Der fikk vi kjøpte inn Sleipner SP40 som var på tilbud, lånte skikkelig hullfres og støpte det 180 mm store tunnellrøret fast i skroget – helt forenklet forklart. Siden vi hadde jobbet en god del med glassfiberarbeid tidligere i forbindelse med bygging av vår Källmar 620 som vi forlenget, var det en rimelig grei jobb og enkel, selv om det tok litt tid. Men slikt arbeid krever at man vet hva man gjør, og at man følger alle prosedyrer nøye.

Da vi utførte denne jobben, var det høst og noe kaldt på kveldene. Så da var det bare å legge pressending rundt båten og å fyre opp byggtørkeren på 16 kw, slik at vi klarte å holde temperaturen så høy at polyesteren herdet skikkelig, dvs. minst 16 varmegrader. Og det gikk helt fint.

Siden båten hadde dobbelt skrog, var glassfiberarbeidet mer krevende jobb. Det var ikke komplisert, men tok mer tid. Vi gjorde alt fra A-Å, inklusiv den elektriske installasjonen. Men siden Rune, som også var medeier er elektriker, var jobben i trygge og gode hender. Så  dermed ble den delen av jobben helt profesjonelt utført, noe som tydelig kommer fram av bildene som nedenfor fra den elektriske installasjonen i vår Nord West 740 tydelig viser.

Etter min vurdering hadde vi stor nytte av baugpropellen.  Siden vi gjorte alt selv, slapp vi unna med ca. Kr. 15.000,-. 


10 år med Nord West 740 uten baugpropell
Under normale forhold er Nord West 740 utrolig lettmanøvrert, særlig framover. Selv om jeg i alle disse 10 årene stort sett har brukt kalesjen, har det gått rimelig problemfritt. Men akterover lystrer ikke roret nevneverdig, for det skal høyt turtall til før båten svinger. Men det har egentlig ikke skapt problemer når man blir vant med hvordan skal takle slike situasjoner. Når jeg har rygget ut av båsen, har vinden noen få ganger tvunget akterenden av båten i feil retning. Men selv da har det tross alt gått greit å snu båten 180 grader mellom alle de andre båtene, selv om det har vært rimelig trangt.


To meter trangere mellom båtene skapte utfordringer
Våren og sommeren 2020 ble alt dette betydelig mer krevende. En sak var at det ofre da blåste fra feil retning. Og da var det noen ganger mer krevende å kjøre ut. Dessuten blåste det iblant kraftig fra nord når vi skulle kjøre inn i havna, og da var det samtidig vanskelig å våge å holde høy nok styrefart. Vår brygge var da flyttet 2 meter nærmere brygga som lå bak vår båt, så da ble det betydelig trangere. Og i tillegg hadde noen av båtene som lå rett bak vår båt blitt byttet ut med større båter, slik at vi ved et par tilfeller var nær ved at den sterke nordavinden trykket vår båt bort i de andre båtene. Men heldigvis hadde jeg de gangene folk med meg, slik at vi heldigvis unngikk å skade andre båter. Da hadde det snart kostet mye mer enn hva montering av ny baugpropell ville koste. Og det ville jeg absolutt unngå for enhver pris!

Dermed var avgjørelsen tatt. Ny baugpropell og alt annet materiell ble innkjøpt sommeren 2020 fra Akku Teho i Kokkola, og i løpet av høsten skulle hele prosjektet være avsluttet. Det var målet!


Innkjøp av Vetus VBOW 3512D baugpropell

Det eneste stedet i Nord West 740 hvor baugpropellen kunne monteres, gav ikke alt for stort spillerom når det gjaldt tunneldimensjon, valg av baugpropell og monteringshøyde. Våren 2020 monterte Rune og meg ny ankervinsj, og til den hadde vi allerede lagt 35 mm” kabler. Og planen vår å koble baugpropell-motoren til de samme kablene. Så dermed kunne vi ikke montere en større baugpropell. Jeg må innrømme at jeg var litt usikker på om vår Vetus VBOW 3512D baugpropell skulle klare jobben, men jeg hadde egentlig ikke andre valg. Den har tross alt en skyvekraft på 35 Nm, så det håpet vi at det skulle rekke.

Så det ble derfor til at valget denne gangen falt på den Vetus-modellen som er avbildet og nevnt ovenfor. Tunelldiameteren er på 140 mm, så det gikk helt greit i forhold til høyde for baugpropellen og bredden. I overkant av tunellen ble de en rørlengde på tvers av båten på 18 cm, og det holdt faktisk med noen centimeters margin. Men det forutsatte at senterlinjen av tunellen måtte komme på korrekt plass, og det var sannelig ikke mye slingringsmonn. Så det ble det en god del beregning og mange kontrollmålinger, før vi hadde bestemt oss endelig.

 

For at hullfresingen og støping av tunellen skulle gå så fort som mulig etter at båten var tatt opp på slippen, valgte jeg i gjøre alt slipearbeidet ferdig før jeg tok opp båten. Og det var nok den skitneste delen av jobben, selv om resten av jobben også krevde fullt verneutstyr og utallige støvsuginger. Men det gikk rimelig greit, i alle fall synes jeg det når jobben var avsluttet og vel utført.

Slik bildet ovenfor til venstre viser, laget jeg en mal og markerte senterlinjen. Så merket vi, Rune og jeg,  senterpunktene der vi mente de skulle være.

Deretter gjorde vi det samme på utsiden og med mange målinger og beregninger. Og så boret vi fra utsiden med et 8 mm bor gjennom skroget, samtidig som vi kontrollerte på innsiden hvor godt vi traff i forhold til sentermerket der. Litt måtte vi justere, men det var ikke mye. Da vi var helt sikre på at sentermerkene kom på rett sted på begge sider av skroget, boret vi hull med et 12,5 mm metallbor gjennom skroget fra bedde sider av skroget. Så lagde vi en mal av en plate med samme høyde som tunelldiameteren, så vi var 100 % sikre på at alt var rett. For om det ble feil, hadde tunellen kommet på feil sted. Det fikk ikke komme nærmere bunnen av kjølen og vannlinja enn ca. 10-14 cm fra tunellens ytterdiameter, og det klarte vi med god margin.

Da var det bare stikke det 12 mm tykke styrerøret gjennom de to hullene på begge sider av skroget, sjekke på nytt at vi hadde gjort alt helt rett, og så å begynne å frese.

Ved å trykke på de to bildene ovenfor, vil du kunne se to videoer av selve fresejobben. Dessverre var fresestålet veldig slitt, slik at jobben tok mye lengre tid enn da vi gjorde samme jobb på vår Viksund 800. Denne gangen måtte vi hjelpe til med stikksaga. Men sluttresultatet ble også denne gangen veldig bra, og det var det aller viktigste.

På bildet til høyre ovenfor vises styrestålet som går gjennom de to 12 mm hullene, og som er tredd gjennom hullene på begge sider av skroget. Før vi startet fresingen, kontrollmålte vi på nytt, før vi begynte fresinga av det 145 mm store hullet tvers gjennom hele båten. 


Slik så det ut fra innsiden av båten når hullene var ferdige frest og slipt med en liten vinkelsliper med 125 mm lamellslipepapir med grov korning. Det er virkelig ikke mye å gå på, så her måtte vi bruke den aller største flid for å lykkes. Her hadde det ikke gått å mislykkes, for så å bore nye hull! Takket være vår sønn Rune, så kom vi lykkelige i havn med denne delen av prosjektet. Han er både flink og nøye, og det trengtes virkelig.

Etter dette, kunne Rune permitteres. For da var det bare enklere arbeidsoperasjoner som gjenstod – og som selv jeg mestret – før han måtte tilbake for å montere det skipselektriske i forbindelse med baugpropellen. Men til den tid, skulle det gå 3-4 dager.


Innvendig støpearbeid ble utført først

  

Før jeg kunne gå i gang med glassfiberstøpingen, måtte de to 145 mm store hullene i skroget slipes både innvendig og utvendig. På innsiden skulle vinkelen være 45 grader slik at man fikk god vedheft. På utsiden, derimot, skulle det slipes slik at radiusen i hullets ytterkant helst var på 20 mm. Dette på grunn av at vanngjennomstrømningen ikke skal kunne skape turbulente strømninger under bruk av baugpropellen, og dermed redusere baugpropellens skyvekraft. Siden baugpropellen allerede var i minste laget, måtte jeg gjøre flid også med denne arbeidsoperasjonen. Det var litt krevende å få stor nok radius, men etter prøving og testing etter at båten ble satt ut på vannet, fungerer baugpropellen helt som den skal uten å ta inn luft. Så også på dette området lyktes vi!

Før støpningen startet, var det viktig å støvsuge godt, og å vaske helt rent med Aceton, faktisk i flere omganger. Jeg begynte først nederst ved kjølen, og la lag på lag med 450 grams glassfibermatter, og lot polyesteren herde godt etter hvert som jeg bygget meg opp mot underkanten av tunellen. Så tok jeg en god pause, hadde godt med varme på, og lot det herde skikkelig før jeg begynte å feste tunnellrøret til skrogets innside. Men før den tid, måtte tunnellrøret kappes og tilpasses til skroget.

Deretter renset jeg flatene på nytt med acetyl, støvsugde godt og fortsatte glassfiberarbeidet. Verktøyet som jeg brukte, var: en god og skarp beleggkniv, underlag til å skjære og å tilpasse glassfiberremsene på, egnede pensler, noe å blande i som tåler polyesteren, glassfiberrulle for å få ut all luften med (veldig viktig for sluttresultatet), tykke og gode gummihansker, gassmaske med nye filter, tilstrekkelig med polyester, herder og noe å måle herderen med, god ventilasjon og godt pågangsmot. Og selvfølgelig “finsk sisu” eller stor utholdenhet og målbevissthet! Og så må man selvfølgelig huske på å dekke til alt i båten som man ikke vil at det skal søles polyester på. For etter at den er herdet etter ca. 15 minutter, er den nesten umulig å fjerne. Så her er god planlegging veldig viktig, og at man ikke går  i gang før man er sikker på at man er klar og har alt som man skal bruke i nærheten, og helst på faste plasser slik at man finner det straks når man skal bruke det.

Siden herdeprosessen begynner så fort, er det viktig å ikke blande for mye polyester om gangen. Og husk: Glem ikke å legge i ca. 2 %  med herder, og å røre godt før bruk!

   

På dette bildet kan man se hvordan det ble seende ut innvendig, etter at tunellen var plastet fast. Det gråe som vises på røret, er sølvteip som jeg brukte for å dekke til med, slik at det ikke skulle komme glassfiber på den delen av tunellen hvor underhuset til baugpropellen skulle monteres. Om ikke dette feltet er helt rent, vil man kunne få vannlekkasje inn i båten. Først når underhuset skulle monteres, ble teipen fjernet.


Utvendig glassfiberarbeid påbegynnes, etter at jeg var ferdig innvendig

Slik bildene ovenfor viser, slipte jeg et stort område av skroget allerede før jeg gikk i gang med den innvendige glassfiberstøpingen. Jeg slipte det slik at det ble i en v-form, mest innerst, og så gikk det til null helt ytterst. Grunnen til det, er at man skal legge på flest lag med glassfibermatter innerst. Og så jobber man seg utover med god overlapping mellom lagene.

Slik bildet til venstre viser, har det rent polyester fra den innvendige støpningen utover, men dette skaper bare god tetting.


Utvendig sliping er unnagjort og det er klart for å begynne glassfiberarbeidet

Ovenfor kan man se hvordan det så ut, etter at jeg hadde slipt ferdig, og før det var klart for å begynne med å legge på glassfibermatter og polyester.


Bruk av ovn med infrarød stråleovn til Kr. 200,- ble en suksess

Da jeg noen dager før jeg skulle i gang med monteringa av baugpropellen, møtte på en person i båthavna som samme år på våren også hadde montert baugpropell. Han tipset meg om at han med stort hell hadde brukt en infrarød ovn, og at varmeenergien kun blir levert der hvor det er behov for oppvarming. Jeg dro da bort til Clas Ohlson og kjøpte en slik på 100 watt for Kr. 200,-, og det er virkelig noe jeg sterkt kan anbefale til tilsvarende prosjekt på våren eller høsten for å få polyesteren til herde skikkelig. Dessuten brukte jeg selvsagt både varmevifte og delvis også Master byggtørkeren, men den infrarøde stråleovnen var helt genial. Vel dryppet de litt polyester inn i den, men det betyr ikke noe, siden den mest sannsynlig bare blir brukt til dette prosjektet.


Sparkling og sliping er unnagjort, før jeg gikk i gang med priming 

  

Jeg eksperimenterte egentlig med ulike typer sparkel før jeg ble fornøyd. Etter min erfaring var sparkelen som er beregnet for å brukes under vannlinjen utvendig, betydelig mer krevende både å legge ut og å slipe enn hva jeg har brukt tidligere. Men den var dessverre ikke å få tak i lokalt. 


Nå er faktisk det utvendige arbeidet utført, selv om det ikke ser slik ut

På bildene ovenfor, er faktisk hele glassfiberarbeidet, slipingen, sparklingen, ny sliping, påføring av primer med antipest og bunnsmøringen fullført. Båtens bunnstoff er blå, slik som området rundt tunellen. Den grå fargen på resten av skroget, er bare støv som jeg helt bevisst ikke ønsket å vaske bort før bunnstoffet var skikkelig tørket. 


Vetus VBOW 3512D baugpropell ferdig montert

Bildene ovenfor er tatt etter at alt glassfiberarbeid er avsluttet, flatene er slipt og overmalt med topcoat. Om baugpropellen hadde vært 3 cm. høyere, ville jeg ikke fått på luken. Det som vises helt fremst på bildet til høyre, er kompasset til min nye og suverent presise Raymarine autopilot. Slik mye av det andre ekstrautstyret jeg har ettermontert, er autopiloten noe av det mest nyttige og som blir brukt aller mest. Den fikk jeg helt gratis av Raymarine, selv om den komplett kostet over Kr. 11.000,-. Årsaken var at min gamle rattpilot sluttet å fungere noen dager før den treårige garantien gikk ut, og da tilbød den men denne i stedet for å få reparert den gamle. Snakk om topp servise fra importøren!


Installasjon av det elektriske arbeidet både til ankervinsjen og til baugpropellen

Iblant kan man si at bilder kan fortelle mer enn tusen ord. Det samme kan man kanskje også si om det elektriske arbeidet som er vist på de tre bildene ovenfor. Flere av komponentene er installert i forbindelse med monteringa av ankervinsjen for kort tid siden. Som jeg ovenfor har nevnt, hadde vi allerede trekt to stk. 35 mm2 elektriske skipskabler helt fra batteriene og fram til ankervinsjen. Og nå var vår sønn, Runes utfordring, å kutte disse to tykke og stive kablene, presse skikkelige kabelsko på dem, for så å kople dem sammen.

For meg virker det som om han har brukt doble kabelsko som han har presset begge de to tykke strømkablene inn i hver sin doble kabelsko, en for plussiden, og en for minussiden. 

Ut fra bildene er det umulig å forestille seg hvor trangt det må ha vært å arbeide inne i det trange skapet. Og ennå vanskelig er det å skjønne at han har klart å få inn den kraftige hydrauliske presstanga inn i skapet for å gjøre jobben. Men så er det tross alt om proft utstyr og en urmaker av en elektriker. 

Når denne jobben var vel utført, var det bare enkle hurtigkoblinger skulle kobles sammen.


Testing av baugpropellen som er montert i Nord West 740

Ut over våren og sommeren 2021 regner jeg med at baugpropellen kommer til å bli flittig brukt, og dermed også å bli testet skikkelig. Håpet er at det da vil bli tatt videoer som viser bruk av baugpropellen under ulike og skiftende forhold. Disse vil derfor bli lagt ut senere.


 

 

 

 

Nord West 740 – eksklusiv nykommer i 1979

 Kilde: Båtbørsen 12/2000

Denne gangen skal vi ta for oss en båt som vakte stor oppmerksomhet da den ble lansert i 1979. Den ble omtalt som Sjøens Mercedes, og det var selvfølgelig ikke helt uten grunn at folk flest sperret øynene opp da de fikk se båten for første gang på  Sjølyst messen det året. En helt ny norsk båt ble presentert fra et nytt og helt ukjent firma.

 

en lett manøvrert og fin båt

En lett manøvrert og fin båt

I vår serie om DAGENS BRUKTBÅTER er vi kommet til en båt som ble sett på med helt spesielle øyne da den ble lansert – og som var en av de aller første båtene i sitt slag som fikk benevnelsen Vestlandsbåt fordi den var lukket. Her var det plutselig ingen kalesje å ta hensyn til lenger!


Med tillatelse fra Seilas har vi sett litt på testen som ble gjort den gang, og vi har også sakset et par bilder fra den gang. Vi har også snakket med konstruktøren og mannen bak prosjektet, Kjell Skarbø, som etablerte en virksomhet med DU-midler i havgapet med Stadthavet som nærmeste nabo. En topp moderne bedrift den gang – med en helt nyutviklet båt.


Fartsfylt og elegant båt

Og båten så slett ikke amatørmessig ut. Snarere tvert i mot! Den var meget profesjonell både i design og finish. – Ukonvensjonell som bare det, men harmonisk og vakker. Ikke bare var planløsningen helt ny. – Linjeføringen var det eneste som ikke stemte. Alt over vannlinjen førte tankene hen på noe slikt som Fjord 24 Weekender – fartsfylt og elegant – og med typisk Fjordplast-fargesetting. Under vannlinjen bar skroget preg av helt andre fartsområder. Et deplaserende – eller til nød halvplanende skrog med skikkelig kjøl og flyndre for beskyttelse av propell og ror. Et undervannsskrog med detaljer som kunne sammenliknes både med Saga 7000 og Tresfjord 28. Det er kanskje heller ikke så rart, siden Kjell Skarbø har hentet sin erfaring og kunnen gjennom ansvarlige stillinger hos de to produsentene. Ikke minst når det gjelder innredningen og praktiske løsninger og detaljer røper han at han har gått i en god skole hos Skorgenes Båtbyggeri. Det ble bare konstatert at denne nye båten var praktisk, gjennomtenkt, solid og vakker. Finishen er også absolutt på høyde med Tresfjord 28.

En annen detalj som Skarbø har videreutviklet er kassett systemet og støyisoleringen av motoren i Tresfjord 28. Riktignok har han ingen dobbelt kassett, men motorvibrasjonene er forsøkt eliminert med doble gummioppheng. Resultatet ble en stillfarende båt der støymålingsresultatene er temmelig identiske med Tresfjord 28. Motorene er også identiske. Perkins 4.108 med 49 hester. Fartsresursene viste seg også å være temmelig jevn-byrdige – til tross for at Nord West 740 er en halvplaner – og at den er nesten et tonn lettere og en god meter kortere. Farten var nok i utgangspunktet litt skuffende. 10,5 knop oppnådde test-teamet som det beste, men det viste seg at dette etter hvert ble rettet – slik at fartspotensialet på 13-14 knop ikke ble noe problem.

Båten ble levert med alternative motorer, alt etter hva slags ønske kjøperen måtte ha. De første båtene ble laget ekstra kraftige – med langt tykkere laminat enn nødvendig. Det gjorde båtene 400 kg for tunge, og dette hadde selvfølgelig også en innvirkning på farten. Senere båter ble produsert til mer normale laminat-tykkelser, til det nivå som Norske Veritas krevde. Halvplanende båter av denne typen er svært vektømfintlige – og en del kilo fra eller til gjør fort utslag på farten. Båten er konstruert for motorer fra 30 til 80 hester og det var også på tale å sette inn en stor bensinmotor. Til da var det bare Volvo’9s MD 21 på 61 hester som var prøvd, og med den motoren har verftet målt en toppfart på 13-14 knop. Med 80 hester regnes det med oppimot 20 knops fart.


En romslig allværsbåt

Sjøegenskapene er det vel heller ikke stort å utsette på. Enten sjøen er stor og tung eller liten og krapp så oppfører båten seg eksemplarisk, og den tar ikke mye vann over seg. Testbåten var riktignok litt ”på nesa” og dro med seg mer vann enn ventet, men så var det også en tung prototype. Når båten ligger stille er den stø som fjell, og det må tilskrives den store bredden.

Det er planløsning og layout som setter Nord West 740 i en klasse for seg. Helt nye ideer så dagens lys! Det er en svært romslig båt – men en båt beregnet på få passasjerer. Det er den ideelle mann og kone båt – eller for familien på tre. Om fire personer skal overnatte om bord, er det desidert i meste laget – med mindre man tar uteplassen under kalesjen i bruk. Til gjengjeld er solplattformen i cockpiten en suveren dobbeltkøy. Romvirkningen under dekk er enestående. Ikke et eneste skott og full ståhøyde for alle som rager mindre enn to meter i været. Sittegruppen forut er i V-form med bord mellom. Og bordet er en av genialitetene. Det er festet i en søyle som støtter opp dekket, og bordet kan heves og senkes foruten at det kan svinges helt rundt. I nederste posisjon blir det mellomskive for køyene forut, og da blir det nesten trippelkøye med lengde på 2.10 og to meter på det bredeste. I forhøyet posisjon blir det spisebord og i øverste stilling svinges det helt rundt og blir da verdens fineste kartbord ved siden av førerplassen.

En ekstrakøy fins på babord side. Den er 1,90 lang, men bredden er bare 55 cm – og det er i minste laget. Førerplassen er av toseter-typen, der det ene setet vippes fremover for adkomst til byssa’s ”våtdel”. Motorkassa utgjør fundamentet for kokeapparatet, og det betyr at motorettersyn og kaffekoking ikke kan kombineres. To-bluss Optimus parafinkokeapparat var standardutstyr. Avgjort noe av det beste på markedet, men for amatører ender det ofte med litt av et bål – og betenkelig er det derfor med skråvegg som er prydet med ikke brannsikre gardiner like over kokeapparatet.

 

Suveren førerplass med super instrumentering og god sikt til alle kanter unntatt akterover

Suveren førerplass med super instrumentering og god sikt til alle kanter unntatt akterover

Førerplassen er på mange måter ideell. Fint og høyt plassert på styrbord side med utmerket sikt fremover så vel som mot styrbord og mot babord. Akterover er sikten null, med mindre man forlater førerstolen og titter ut gjennom skyvedøren på babord side. Riktignok er ikke sladrespeil vanlig på sjøen, men med en slik konstruksjon burde sladrespeil være standardutstyr. Takluke fins, men er det regn og blåst kvier man seg for å åpne taket. Dessuten må man ut for å kneppe opp kalesjen En annen sak er at uvedkommende lett kan ta seg inn i båten gjennom kalesjetaket.

Nord West 740 må være bortimot Norges dyreste båttype som ikke kan låses. Selv på de fineste sommerdager – med taket åpent – er ikke problemet med sikt akterover løst, for bare de aller største og lengste (over 1,85) vil kunne se akterover uten å stå på tærne og strekke hals. Ellers er som sagt førerplassen ideell – med gode seter, fint ratt og komplett instrumentering – inklusive sumlogg og voltmeter. Manøverorganene er prima og enklere båt å hanskes med ved tillegging og finmanøvrering i havn skal man lete lenge etter.


Toalettrommet er en genistrek

Den dårlige sikten akterover skyldes egentlig en annen genistrek. Nemlig toalettrommet. Det er helt adskilt fra kabinen med egen inngang fra cockpit.. En virkelig gedigen ”dass” – der godlukta farer rett til værs gjennom den skråstilte skyvedøren med spesialglass som bare gir utsyn, men ikke innsyn. Ståhøyden er 1,98 og med armsleng på 100×105 centimeter byr det ikke på problemer å få buksa verken av eller på. Vasken er Watski’s smarte med løst fat, men med permanent vannopplegg og elektrisk pumpe.

Med så mye inneplass skulle man tro det blir lite igjen ute, men Nord West 740 har en av markedets største og beste cockpiter. Også her kommer slektskapet med Tresfjord 28 tydelig frem. Fem personer spiser utmerket utendørs, og bordet måler 63×125 centimeter. En svær solplattform på 1,40×2,50 ordner man til med noen håndgrep. Under dørklemmene er det et hav av stuveplass – og betryggende er det å se to vel dimensjonerte lensepumper fast montert i cockpiten. En annen fin detalj er de to trappetrinnene på hver side som gjør entring både behagelig og ufarlig.


Sikkerheten i høysetet

Sikkerheten om bord (bortsett fra gardinene over byssa) synes å ha hatt høy prioritet helt fra starten av. Over alt på dekk fins noe å holde seg i, og dollbord, pluss dekkets struktur gir følelse av trygghet. Fortøyningsbeslagene står i stil med alt annet på båten, og en annen fin detalj er ankerbokser både forut og akter. For en ”normalbesetning” skulle det være nok stuveplass om bord, men noen egentlig garderobe fantes ikke fra begynnelsen. Det burde båten absolutt vært utstyrt med i utgangspunktet – og ikke vært nødvendig å ettermontere for dem som gjerne vil ha et skap å henge tøyet sitt i om bord. En skikkelig badeplattform med trapp som går ordentlig ned i vannet inngikk heller ikke som standard utstyr. Den har vel de fleste som har kjøpt båten bestilt ekstra – for den nette sum av 2500 kroner.


Over 600 båter produsert mellom 1979 og 1983

I en samtale med Båtbørsen forteller Kjell Skarbø at det ble produsert mer enn 600 båter av denne typen i perioden fra 1979 til 1983. En versjon av båten med flybridge ble meget godt mottatt, og flere av disse båtene ble solgt i Østlandsområdet. Ellers ble båten som tidligere nevnt omtalt som Vestlandsbåt – hvilket innebærer at båten hadde en spesiell appell til vestlendinger. Dette var en av de aller første, om ikke den første, innelukkede båten – produsert i Norge – som ble tatt i bruk her i landet.

Teknisk data

Lengde
7,35 m
Bredde 2,80 m
Dyptgående
0,75
Vekt
1,9 tonn
Høyde 2,30 m o/vann
Motor
48 HK Perkins
Vanntank
100 liter
Brennstoff
200 liter
Toppfart
13 knop
Marsjfart 9 knop
Forbruk v/marsj 8 liter/time

 

Pris (ny i 1979) NOK 152.000,- Bruktbåter selges i dag, avhengig av motorinstallasjon og utstyr, fra NOK 140.000 til NOK 290.000,-

 


 

Ny diesellekkasje oppdaget i vår Nord West 740, men som var meget godt skjult

Det er et ordtak som sier: “Nytt er nytt!” Men man kan også videreutvikle ordtaket og si: “Gammelt er gammelt”!  Og begge ordtakene er nok sanne. Selv hvor mye man enn renoverer en gammel båt, blir det fortsatt en god del som blir ugjort, så før eller senere må også det gjøres. Slik var det også denne gangen for mitt vedkommende! Og slik vil det vel gjerne  fortsette.

I år 2010 kjøpte vi en Nord West 740 1985 modell. Den var da 25 år gammel, og så også gammel ut i forhold til hvordan den så ut som ny. I sin tid leste jeg i et båtblad at Nord West 740 av noen ble omtalt som “sjøens Mercedes”.

 

Også i Båtmagasinet 12/2020 blir Nord West 740 omtalt positivt som “Den første, moderne vestlandsbåten”.


Stort restaureringsarbeid er allerede utført
Mye måtte gjøres, det så jeg allerede før jeg kjøpte båten. Og siden jeg trives med å fikse ting og å restaurere, var det nettopp derfor jeg kjøpte båten hvor rart det enn kan høres. I dag er det meste gjort, men en god del gjenstår fortsatt. Men båten ser faktisk nå mye bedre ut enn for 11 år siden da jeg kjøpte båten. Og noe ser faktisk mye bedre ut enn da båten var ny for 36 år siden, slik som dørken i cockpiten og innvendig dørk . Dessuten har båten nå hydraulisk styring, helt topp moderne autopilot, radar, moderne ekkologg og kartplotter, 4 KW dieselvarmer og mye annet. Det har tross alt vært en god del arbeid med alt dette og noen tusen kroner har gått med. Men det var strevet og pengene verd, nå etter at alt er betalt. I alle fall for den som trives med fiksing og restaurering, og det gjør jeg! Og slik blir det gjerne når man ikke har råd til å kjøpe ny båt. Båten er i alle fall billig å bruke, og gir masse båtglede!


Første diesellekkasje funnet og utbedret i 2019
Helt siden jeg kjøpte båten, kunne jeg merke en svak diesellukt. Og særlig når båten ble lenset, kunne man observere litt oljefilm på vannet. Og slik skal det jo ikke være, særlig ikke om båten lenses i båthavna.

I 2019 lyktes jeg å finne lekkasjen, trodde jeg. Ja, dette stemmer faktisk, men bare delvis. Dieselslangene fra tanken til motoren var gummislanger som hadde stått i båten fra 1985, da båten var ny. Så etter lang tid var de sprukket der slangene var bøyd i skarp vinkel. Og det var faktisk på et sted som ikke var synlig, så derfor var denne lekkasjen også vanskelig å finne.

Om jakten på den lekkasjen og om utbedringa av det, skrev jeg en artikkel i 2019, så det kan du lese om på siden nedenfor, om du ønsker og har tid:

Etter at jeg hadde fått skiftet ut samtlige dieselslangene, ble det betydelig bedre, men ikke helt. Det la seg ikke lenger oljefilm på vannet etter lensingen, men fortsatt var det en svak diesellukt i båten. Men slik blir man som sagt vant med, og innfinner seg etter hvert i at man må leve med slikt i en eldre båt.

Disse gamle returslangene ble byttet ut

Ny turbo ble montert, og luftkjøleren og oljekjøleren ble renset i 2019
Siden jeg i 2019 ikke visste om det var diesel- eller oljelekkasje som det var snakk om, valgte jeg å gå grundig til verks. Jeg demonterte intercooleren/luftkjøleren og renset den.

Og så monterte jeg inn en ny turbo, siden den gamle var så kokset at jeg ikke klart å rense den. Ytterligere demonterte jeg oljekjøleren til motoren og til giret, og renset den også (Følg gjerne likene ovenfor, så kan du følge prosessene).

Etter at hele denne jobben var fullført, var det tid for oppstart av Yanmar 4JH2-DTE og for å  teste den. Nå har to år gått siden dette arbeidet ble gjort, og alt virker å fungere som det skal. Som ufaglært ble det nok noen timers studering hvordan jobbene skulle gjøres for å gjøre alt fagmessig, men det var lærerikt, og gav en god følelse når alt så langt lyktes så godt.


Fortsatt svak diesellukt, og ny lekkasjesøking ble igangsatt i 2020
Men den svake diesellukten forsvant ikke, tross mange og iherdige forsøk på å finne hvor lukten stammet fra. Sist sommer var vår sønn Rune på sjøen. Etter å ha kommet i havn, åpnet han motorluken (åpnes inne i båten) klarte han å se litt varm diesel der hvor dieseldysene går ned i motoren, men klarte ikke å lokalisere lekkasjen. Og han sier: “Vi skal ikke bruke båten før vi har klart å finne hvor dieselen kommer fra!


Tiltak som ble iverksatt for å stoppe en eventuell diesellekkasje
Første tiltak var å etterstramme dieseldysene. Men det ble ikke bedre.


Deretter demonterte jeg alle returdiesel-slangene og monterte nye. Heller ikke det hjalp. Det neste jeg gjorde, var å demontere alle fire trykkrørene som går fra dieselpumpa til hver av de fire dieseldysene for å kontrollere om konene var slette, slik at det ikke lekket diesel fra dem.




Konene på trykkrørene ble pusset jevn og slett

Slik bildet ovenfor viser, er har konen fått ujevn overflate etter mange demonteringer og ved å bli strammet mange ganger.


Det neste som måtte gjøres, var å skaffe pussematte for å pusse konene med.


Og så var det bare å pusse konene, slik at overflatene ble helt jevne og slette. Det arbeidet gikk veldig enkelt, og resultatet ble helt upåklagelig.


Trykkrørene ble montert, og motoren startet for ny testing
Da var det bare å montere alle trykkrørene, og å stramme trykkmutrene med en 17 mm fastnøkkel og starte motoren. Dieselsystemet er selvluftende,  men det går også å lufte manuelt. Men jeg tenkte først å prøve å starte motoren uten manuelt å lufte systemet. Siden alle fire trykkrørene hadde vært demontert, hadde det kommet litt luft inn i systemet. Men etter litt filing med selvstarteren, startet motoren uten problemer, og den gikk jevnt og fint. Men dessverre! Fortsatt kom det litt diesel særlig rundt toppen av en av dysene. 


Til sist ble jeg rimelig sikker på at lekkasjen kom fra dyse 2, og demonterte klaven som skal trykke dysen ned. Målet var å demontere dysen for å sjekke den nedre dysepakningen. 



Men straks klaven var demontert, så jeg årsaken til hva som i mange år hadde skapt den svake diesellukta. Returrøret fra dyse 2 som går fra dyse 2 tilbake til dieselpumpa var løsnet nesten helt løs fra loddinga, og da jeg skulle demontere returslangene, løsnet hele returrøret. Tenk hvor heldig jeg var at dette skjedde i båthavna, og ikke på sjøen, Da hadde det vært betydelig verre. Og da var jeg glad for at Rune sa: Pappa, du får ikke bruke båten før årsaken til lekkasjen er funnet, og feilen er utbedret!

     

Ovenfor vises bilder av returrøret som uten noen form for fysisk belastning løsnet fra dysa.

Lekkasjen fra det 3,5 mm tykke returrøret kan ha pågått i mange, mange år. Opprinnelig var returrøret loddet til dysen, mest sannsynlig ved sølvlodding. Men så har loddingen sprukket, kanskje først ved at når dysen ble strammet, kom klaven ned på returrøret og dermed har skapt spenninger i loddinga. Og over tid har vibrasjonene fra motoren litt etter litt svekket loddingen, som til sist løsnet, og forårsaket diesellekkasjen. 


Ny dieseldyse ble kjøpt inn, men problemet var ikke løst
Slik bildet ovenfor viser, løsnet returrøret fra dysa, så det var dermed ikke noe annet en å kjøpe ny dyse. Etter noen dager mottok jeg den, og monterte den på motoren. Men jeg merket straks en fremmed lyd fra motoren. Jeg ringte dieselverkstedet jeg hadde kjøpt dysa fra, og han hørte straks at ulyden skyltes at dysa ikke hadde kommet helt ned slik at dysepakningen tettet skikkelig mot ventilsetet. Jeg etterstrammet dysa, men det ble ikke særlig bedre. Så demonterte jeg dysa på nytt, og da merket jeg at returrøret fra dysa var for mye bøyd ned, slik at bunnen av røret tok i godset. 

Bildet til venstre viser returrøret slik det skal stå, nemlig i 90 grader i forhold til dysa. På den nye dysa som jeg kjøpte nå i januar 2021, har returrøret helt feil vinkel i forhold til dysa. Dette gjorde at jeg ikke klarte å få dysa langt nok ned, så dermed tettet ikke dysepakningen nede på dysa mot dysesetet.  Og av den grunn ble det også en ulyd ved at dysetrykket fra stempelet ble trykket oppover langs dyseveggen, og det var det som forårsaket ulyden.


Den nye dieseldysa måtte returneres til dieselverkstedet
I dag, 18.2.2021, kontaktet jeg på nytt dieselverkstedet. De hadde mottatt dysa, og konstaterte at returrøret ikke skulle være festet til dysen i den vinkel den var, men gå ut i 90 grader i forhold til dysen. De trodde ikke de kunne reklamere på dette ovenfor Yanmar, men lovet å prøve å bøye røret til rett vinkel, og deretter å teste dysa for å være sikker på at alt er slik det skal være. Så det blir spennende å høre hvilke resultat de kommer fram til når de ringer meg i morgen.


Viktig å stramme dysa slik at det ikke blir lekkasje
Om ikke dysa blir stammet nok, slik at dysetetningen blir trykket helt ned på dysesetet nede ved stempelet, vil trykket fra stempelet vil trykket oppover langs dysen og man vil få lekkasje, slik videoen nedenfor viser. 

Merk: I dette tilfelle kom ikke denne lekkasjen på grunn av at diesel ble trykket opp via den nedre dysetetningen og oppover langs dyseveggen, men pga. at det var sprekk  i loddinga mellom returrøret og dysa. Men dette var umulig å klare å oppdage før dyseklaven var demontert. Men dette kunne selvsagt ikke gjøres med motoren i gang, for da ville jo hele dysa bli trykket oppover. Og selv om dyseklaven ble demontert uten at motoren var i gang, var dette umulig å oppdage, siden det da ikke var noe trykk fra stempelet, og dermed heller ikke boblinger fra lekkasjen. Først etter at returrøret bar nesten helt løv, klarte jeg visuelt å oppdage at loddingen hadde løsnet. 


Montering av nydysen
Fortsetter…

Tidligere læstadianer-predikant Johan Bomstad begynte med gjendøping, og ble leder for en dissentermenighet

Allerede i vekkelsens begynnelse ble Johan Andreas Bomstad (1821-1896) fra Balsfjord i Troms kjent med læstadianismen. Bomstads tilknytning til læstadianismen synes å være noe uklar, men han var i alle fall påvirket av Læstadius, ifølge Westeson.


Johan Bomstad, en fjern slektning av meg og av veldig mange som tilhører vår vekkelse
Bomstads tipp-tipp oldefar var Lars Henriksson Kätkäsuvando, som var oldefar til min oldemor Greta Kaisa Aidantausta. Både Bomstads og mine slektsrøtter møtes i bygda Kätkäsuvando litt nord for Muonio. Bestemor til Bomstad var også født i nærheten av  Muonio, og hadde slektsnavnet Mämmi. Også Bomstads bestefar kom fra Övertorneå.


Predikant Johan Bomstad var den første som forkynte syndenes forlatelse til Antin Pieti 
Selv om Antin Pieti hadde gått i konfirmasjonsskole hos Læstadius og hadde samtalt med han om sin store syndenød, var ikke Antin Pieti lykkelig eller blitt trøstet. Synden plaget ham enda mer enn tidligere, og livet ble bare mer og mer dystert og tungt for ham. Og han led av sterk dødsfrykt. I to hele år levde han slik. 

Samme år som han ble konfirmert av Læstadius, troligvis i 1845, flyttet Antin Pieti med sine rein til Balsfjord i Norge. Han var da 20 år gammel, og hadde utsatt konfirmasjonen så lenge, siden han fryktet for å gå i konfirmasjon hos Læstadius. Senere – etter at han hadde flyttet til Balsfjord – fikk han anledning til å lytte til predikant Johan Bomstad i Balsfjord.

Også Bomstad hadde blitt påvirket av Læstadius, men det er uklart på hvilke måte. Under møtet til Bomstad kom Antin Pieti i stor syndenød. Bomstad trøstet han da med ordene: “Jeg forkynner for deg at dine synder er deg forlatt i Jesu navn”. Men årstallet  når dette skjedde, er historieskriverne Westeson og Miettinen uenige om. Ifølge Miettinen var det så sent som i 1852, mens Westeson anser at det skjedde mange år tidligere.

Antin Pieti så da – ifølge Westeson – et lite lysglimt. Men etter noen dager var alt slik som det hadde vært tidligere, og synden plaget han fortsatt like mye. Men ifølge Martti E. Miettinen varte imidlertid freden lengere, for Antin Pieti hadde ifølge han sagt: “Dette var jo en bra måte å gjøre det på!“, nemlig når det gjaldt å trøste et menneske som virkelig hadde kommet i stor sjelenød på grunn av sine egne synder. 

En sak kan man med rimelig sikkerhet tenke seg: Når Antin Pieti etter dette kom hjem til Sverige, fortalte han nok sikkert om sitt møte med Bomstad både til Raattamaa og til Læstadius, nemlig hvordan en som er nedtrykket i sin syndesorg, kan finne trøst i vitnesbyrdet om syndenes forlatelse for Jesu navns skyld. Men om dette skjedde før eller etter at løsenøklene i form av personlig tilsigelse av syndenes forlatelse ble tatt i bruk, vet egentlig ingen. Og heller vet man ikke om disse to hendelsene har noen som helst forbindelse med hverandre.


Bomstad ba om å bli tilkalt til Karesuando som predikant i håp om å få  “lokket” vekkelsens folk med seg, men Læstadius hindret forsøket
I Martti E. Miettinens samlinger fortelles det ikke nøyaktig når Bomstad ble en kristen, og heller ikke på hvilke måte han var tilknyttet læstadianismen. Men allerede mens Læstadius levde, virket han som predikant, og kjente mest sannsynlig til Læstadius eller hadde hørt om han. Vi bør merke oss at så tidlig som i 1845 flyttet Antin Pieti til Balsfjord med sine rein, samme år som han hadde gått i konfirmasjonsskole hos Læstadius. Så det er nok ikke utenkelig at de to har truffet hverandre i Balsfjord, og at Antin Pieti hadde fortalt Bomstad om hans sterke møte med prost Læstadius.

For Bomstad gjorde i alle fall forsøk på å bli tilkalt som predikant til Karesuando i håp om å få med seg læstadianske kristne til sin side, men det lyktes han ikke med. Men i alle fall fikk han kristne fra Karesuando til å reise til Pajala for å spørre Læstadius om de kunne tilkalle Bomstad til Karesuando. Men prost Læstadius svarte sendebudene: ” «Vi tør ikke ta imot Bomstad som predikant, for jeg har hørt av Pekka Raattamaa at han har en villfarende ånd.»

Så det virker som om Læstadius allerede kjente til Bomstad, mest sannsynlig gjennom Pekka Raattamaa, men kanskje særlig gjennom Antin Pieti som periodevis hadde bodd i Balsfjord hvor også Bolstad bodde. For det var nemlig Antin Pieti som sammen med Juha Naimakka som til slutt fikk stanset Bomstad og hans tilhengere fra å spre å sin virksomhet mer i Lyngen-området ifølge Martti E. Miettinen.


Predikantene Antin Pieti og J Naimakka (Siikavuopio) fikk slutt på utbredelsen av Bomstads virksomhet
Etter at de læstadianske predikantene Antin Pieti og J Naimakka lyktes med å stanse utbredelsen av dissentermenigheten, var det flere av de som hadde gått over til Bomstad som tok avstand fra han og hans lære, og som omvendte seg fra deres villfarelse og kom tilbake til sin opprinnelige menighet. Disse personene hadde meldt seg ut av kirken da de gikk over til Bomstads menighet, og ble derfor ikke fullt integrert i menigheten i Lyngen, før de hadde meldt seg inn i kirken igjen.

Martti E. Miettinen forteller:
“Fra Balsfjordkanten trengte Bomstads villfarelse inn i bunnen av Lyngen-fjorden, så en stor del av den tids kristne meldte seg ut av kirken, og i samme slengen endog de beste menn. Barnedåpen kom således til å bli emnet for den første dissentermenighet inne i Lyngen-fjorden.

Likevel stanset utbredelsen av villfarelsen, særlig da Antin Pieti  og J Naimakka kom til Lyngen for å bekjempe den.


Sogneprest Lammers i Tromsø ble “omvendt” gjennom predikant Bomstad
Ifølge Martti E. Miettinens samlinger, var Bomstad en som ble regnet med i den læstadianske vekkelse, i alle fall til å begynne med. Det fortelles om sognepresten i Tromsø, Lammers, at  “gjennom Bomstad ble han åpenbart en læstadiansk kristen. Og videre: I Norge er han visstnok den eneste læstadianerprest“. 

Merk: Ifølge Miettinen ble sogneprest Lammers en læstadiansk kristen og ble regnet som en læstadianerprest. Dette må nødvendigvis bety at hendelsen skjedde mens predikant Bomstad ennå ble ansett for å tilhøre den læstadianske vekkelse, og før han grunnla sin dissentermenighet på 1850-tallet. Faktisk så tidlig som i 1862 emigrerte Bomstad til Minnesota i Amerika. Videre kan det bemerkes at lederen for Lyngen-retningen, Erik Johnsen som var født i 1844, bare var en ung gutt da, og hadde derfor ingen rolle i det som skjedde. Han begynte som predikant i 1865, etter at Bomstad var emigrert til Amerika.


Sognepresten i Tromsø gikk over til Bomstads dissentermenighet, og ble voksendøpt
For øvrig kan det fortelles om sogneprest Lammers at han – etter å ha gått over til Bomstads dissentermenighet – fornektet barnedåpen – og meldte seg ut av kirka. Etter det ivret både han og Bomstad for voksendåp, og de fikk også mange andre kristne med seg, også slike som hørte til den læstadianske vekkelse.


Bomstad brøt helt med statskirken og læstadianismen, og grunnla en egen frimenighet i Balsfjord
Olav Brännström derimot var av den mening at Bomstad ikke var læstadianer. Men etter hva Erik Johnsen har fortalt og hva som kommer fram av Martti E. Miettinens samlinger, virket Bomstad som predikant innen læstadianismen, men gikk deretter “vill”, og grunnla en egen dissentermenighet, Den frie apostolisk-christelige Menighet.


Bomstad forkaster barnedåpen
Johan Bomstad forkastet barnedåpen, og begynte med gjendøping og med voksendåp. Om dåpen og nattverden uttalte Bomstad og tidligere sogneprest Lammerts iflg. Miettinen:

“De sa at barnet trenger ingen dåp, og har heller ingen nytte av den, for barnet har ingen fornuft, så de skulle forstå dåpens betydning. De forkastet ikke selve dåpen, men tok i bruk voksendåp. Om nattverden hadde de en slik oppfatning, at en vantro som meddeler den, er uren endog i en slik grad, at kalken han rekker frem, er skjøgen Babels beger”. 


Erik Johnsen studerte Confessio Augustana grundig, og forsvarte barnedåpen 
Mye på grunn av Bomstads avvikende dåpssyn og hvordan han sterkt påvirket dåpssynet til de kristne i Lyngen til fordel for voksendåp, var det at Erik Johnsen begynte å fokusere sterkt på å læra om dåpen. For å lære mer om dåpens betydning og nytte, begynte han  grundig å studerte kirkens bekjennelsesskrifter, og særlig Confessio Augustana, artikkel 2

Eriks Johnsens forsvar av barnedåpen og dåpens virkninger, hadde egentlig to fronter. Den ene frontkampen ble ført mot gjendøperne, som blant mange hadde fått støtte i Lyngen-området. De hadde som nevn begynt med voksendåp, og agiterte sterkt for deres syn.

Den andre fronten var rettet mot gammellæstadianerne. Etter EJ’s syn, hadde de ikke et dåpssyn som stemte overens med Artikkel II i Confessio Augustana, og dette kunne nok stemme i stor grad. Og grunnen til det, var deres noe spesielle syn på arvesynden, noe som for øvrig er godt dokumentert i Martti E. Miettinens intervjue-samling av gammellæstadianske predikanter. Men også blant gammellæstadianerne fantes det nyanserte syn både på gjenfødelsen og på dåpen – slik det alltid har  fantes og kommer til å finnes blant oss kristne. For ikke alt er så enkelt å ha fullt innsyn i, og hvordan og hva Gud ved Ordet og Ånden virker i et menneskes hjerte. Det vet bare han! 

Når det gjelder Eriks Johnsens dåpssyn, forteller han mye om det selv til Martti E. Miettinen, men dette skal jeg muligens komme tilbake til ved en senere anledning. 


Uuras Saarnivaara gransket Luthers dåpssyn, og skrev mye om det
En annen teolog som ennå grundigere enn Erik Johnsen har gransket barnedåpen både i lys av kirkens bekjennelsesskrifter, men særlig ut fra hva Martin Luther lærte i hans egne skrifter, er Uuras Saarnivaara. I mange av Saarnivaara sine bøker som jeg har, skriver han veldig mye og omfattende om Luthers dåpssyn.


Er du interessert, kan du lese noe om hva bl.a. Saarnivaara skriver om Luthers dåpssyn på sidene nedenfor:


Noen tanker til slutt
Slik jeg tenker, var det kanskje dette studiet som Erik Johnsen gjorde av kirkens bekjennelsesskrifter og særlig Augustana, og særlig tillegget – “vi fordømmer alle dem som …” –  som gjorde at han ikke lenger kunne dele samme dåpssyn som størstedelen av de gammellæstadianske predikantene stod for, og som i 1910 førte til et varig brudd mellom dem og Lyngen-retningen. 

Slik jeg tenker, hadde kanskje ikke konfrontasjonene mellom gammellæstadianerne og lyngen-retningen blitt så skarp, hvis begge de stridende partene hadde ville lytte på hverandre og hadde prøvd å vise tålmodighet og overbærenhet med hverandre enn hva tilfellet var. I stede for å tyde alt til den andres beste, ble man på begge sider offer for å selv “tolke” hva den andre part tenkte og mente. Og slik tiltok bare konflikten mer og mer, inntil det etter kort tid ble et totalt brudd.

På den tiden fantes ikke Saarnivaaras’s publikasjoner om Luthers dåpssyn. Dersom begge parter kun hadde konsentrert sine dåpssyn ut fra Bibelen og Luther – og gitt hverandre tid og noe romslighet – tror jeg de ville kunne komme til et mer samsvarende syn, slik at splittelsen kunne ha vært unngått.

Det er i alle fall noen tanker jeg har gjort meg!

Henry Baardsen,
Alta





 

 

 

Fotograf Wennberg i Saivomuotka for å fotografere Johan Raaattamaa

Kilde: Martti E. Miettinens samlinger

Fotograf Johan Henrik Wennberg fra Tromsø var en gang i desember 1891 i Saivomuotka for å treffe Johan Raattamaa. Allerede som gutt hadde Wennberg møtt Raattamaa i Över-Kalix hvor han bodde helt til han fylte 20 år. Det var i forbindelse med en taletur at Raattamaa var der som predikant for å holde samlinger.

Da Wennberg kom hjem til Raaattamaa i Saivomuotka, var også predikant Paulus Palovaara der. Raattamaa spør da  av Wennberg hvem den ungdommen (han var da 35 år) var som kom inn, og det fortalte selvfølgelig Wennberg. Deretter spurte Wennberg om å få lov til å fotografere Raattamaa. Da svarte Raattamaa noe motvillig slik: “Alle kjenner jo meg!” Wennberg svarte han at det var mange unge som gjerne ønsket seg et minne bare  av Raattamaa.

Da svarte Palovaara med morsk og mutt stemme: «Hvor har Kristus sitt bilde?» Men Raattamaa lot bare som om han ikke hørte Palovaaras kommentar. Da tok kona til Raattamaa til ordet og sa: «Det er mulig Takkinen kommer hit i dag etter Amerika-reisen sin. Og da kan det hende at han refser deg, hvis du nu lar deg fotografere.» Da svarte Raattamaa bestemt og med alvorlig husfarmine: «Jeg er ikke under Takkinens tøffel!»

Deretter satte Raattamaa seg til bords. Mens fotograf Wennberg spiste, stelte Raattamaa seg i stand for å la seg fotografere. Og han satte også et halstørkle om halsen.

Etter maten sa Raattamaa: «Nu er jeg klar til å bli fotografert!» Da gikk Wennberg ut og klargjorde fotoapparatet. (Raattamaa var allerede da en gammel mann, 82 år, så håret hans var tynt.) Da Raattamaa kom ut for å la seg fotografere, kom også Palovaara ut, og han gikk til fjøsdøra. Der stod han i dørsprekken og fulgte med, og han la  merke til den store overtredelsen som Raattamaa nå var i ferd med å gjøre. 

Da fotograf Wennberg kom inn etter fotograferinga, raste Palovaara som en sinnssvak. Han gikk rundt omkring i rommene mens han lette etter hatten og tobakkspungen sin, mens han bantes flere ganger: «saatana, perkele (meget stygge bannskapsord), hvor er hatten min, hvor er pungen min?» Han var så sint at han ikke så hatten sin, selv om flere av de tilstedeværende fortalte han hvor den var.

Da var det at Raattamaa sa til Palovaara: «Nå er det best at du børster støvet av dine føtter og går!» Så dermed fòr Palovaara ut  (og siden har ikke Wennberg sett han).

Gjennom tolken sin beklaget Wennberg overfor Raattamaa at han hadde vært årsak til slikt bråk. Da svarte Raattamaa: «Ikke behøver Wennberg å være lei seg for dette! Jeg kjenner den karen svært godt.

Ellers kan det fortelles at Wennberg også har fotografert både Ies Pieti og Antin Pieti når de hadde vært i Tromsø.


Les gjerne mer om Antin Pieti, om hans liv som kateket, som predikant, som nykterhetsarbeider, som hjelpelærer og som misjonær – og om oberstløytnant Menander og fotograf Wennberg:
 

 


 

Antin Pieti møter fotograf Johan Henrik Wennberg i Tromsø

Fotograf Johan Henrik Wennberg, f 3.4.1856 Över-Kalix, d. 1914 i Tromsø.

Wennberg flyttet til Tromsø  fra Över-Kalix da han var 20 år gammel. Allerede i Kainu/Kalix kom han til troen ved Anton Haapavaara, mens predikant i den læstadianske vekkelse  Hedlund (Anders, 1838-1881,  eller Nils Henrik, 1840-1909) var predikant i Kainu/Kalix.


Wennberg likte ikke overfladisk syndsbekjennelse
Jonas Vettasjärvi eller Palohuornainen fra Korpilompolo forkastet barnedåpen. Straks han møtte noen, var han svært nøye med å spørre: «Har du bekjent dine synder?» Wennberg kritiserte kraftig den slags kristendom, som legger overfladisk vekt på syndsbekjennelse.


Antin Pieti: Er Wennberg en kristen?
Det fantes kristne i Tromsø da Wennberg kom dit ca. i 1876. Han møtte en gang Antin Pieti hos fotograf J. Vikstrøm (som senere ble Wennbergs svigerfar). Antin Pieti spurte om han var en kristen. Da ville Wennberg gjerne ha krøpet under bord. Det vanskelig å si, svarte Wennberg, men han hadde nok lyst til å være en kristen. 

Det var rett å si at det var vanskelig – slik Antin Pieti tenkte – og det han sa, var som et evangelium for Antin Pieti.


Fotograf Wennberg møter kaptein Melander i Stockholm
Da fotograf Wennberg senere besøkte kaptein og senere oberst Melander i Stockholm, ble han ønsket Guds fred mens Melander holdt ham om halsen.

Da Wennberg spurte Melander om hva han syntes om de kristne i Lannavaara, da svarte han: «Alt hva Pieti forklarer av Guds ord, er så guddommelig rett og sant, så han hadde ikke noe som skulle stride mot Kristi lære.

Men det er en ting som jeg ikke forstår, og det er rørelsene.  Da sa fotograf Wennberg: «I denne sak må man legge merke til at Guds ord kan virke så kraftig på mennesket, så det ydmyker seg og lager rørelser». Men heller ikke da kunne Melander fatte det.

Wennberg sa (til Martti E. Miettinen) likevel at: Om han nu skulle ha svart på det spørsmålet, skulle han ha gitt et grundigere svar. For det første ville jeg si at rørelsen har påvirket mennesker mest i det utvortes.

Det finnes predikanter som legger stor vekt på rørelsene. For dem er kristendommen ikke helt rett, om det ikke forekommer ytre rørelser. Men jeg har fått mange vitnesbyrd om det, både av egne og av andres erfaringer, at det går ikke an å bygge kristendommen på følelsene.


Les gjerne mer om Antin Pieti, om hans liv som kateket, som predikant, som nykterhetsarbeider, som hjelpelærer og som misjonær – og om oberstløytnant Menander og fotograf Wennberg:
 

 

Det er Åndens lov som leder den kristne, og ikke Guds fordømmende lov

Kilde: Martti E. Miettinen’s intervjue med oldemor Greta Kaisa Arnesen (født Aidantausta) i 1931-1932.

Spørsmål: Hvordan er den kristnes forhold til loven?

Vi som er kristne og troende, er vi ikke under Guds dømmende lov (Rom 6:15). Men den angår derimot alle de som er under loven (Rom 3:19). Og av dem krever den omvendelse!


Det er kjærlighetens lov (1Kor 13; Joh 13:34-35) som lærer oss å forkaste ugudelig adferd (Tit 2:12).  Den kristne har en slik (guds)frykt at han ikke vil bedrøve Gud, og vil heller ikke gjøre Den Hellig Ånd sorg (Ef 4:30). Derimot har en kristen hjertets trang til Guds lov (som man med glede vil slutte seg til, se Rom 7:23; 7:25). Denne trang (etter å leve i samsvar med Guds vilje) står i strid med loven i våre lemmer, som ikke tillater oss å følge og å oppfylle vår trang til Guds lov (Rom 7:23).

Syndens lov får likevel ikke være den herskende lov for den kristne. En preken/kristen forkynnelse som gir råd, tukt (Heb 12:11) og rettledning (2Tim 3:16), får ikke betraktes som en lovpreken, og er heller ikke noe som ikke angår oss kristne. For en slik preken forsvarer ikke synden, som om den ikke skulle vedkomme den kristne. Det er kjærlighetens lov som lærer oss å forkaste (og å fornekte) ugudelig adferd (Tit 2:13). 

Slik er det hele tiden blitt lært (i den læstadianske vekkelse) om den kristnes forhold til loven!


Kommentar:
Oldemor som her ble intervjuet, var født i 1851. Hennes foreldre var noen av de første på finsk side som ble med i den læstadianske vekkelsen like etter vekkelsens begynnelse. Hjemme hos dem i Kätkäsuvando litt nord for Muonio brukte de å ha husmøter helt fra hun var liten. Johan Raattamaa var godt kjent hjemme hos dem, og bodde ikke så langt fra dem, men på svensk side av Muonio-elva. Hans datter Eva Sofia Raattamaa var gift med oldemors bror Karl Gustav Aidantausta. 

Oldemor var en søster til en av de første predikantene i vekkelsen, Johan Sirkanmaa. Hennes far druknet i Muonio-elva i 1863. Etter det fulgte det flere uår etter hverandre, noe som sannsynligvis gjorde at hun og tre av hennes andre søstre flyttet til Alta. Etter hvert ble alle fire gift her. Det er usikkert om deres mor lenger levde da de i 1870 flyttet hit. 

Allerede før hun flyttet hit, ble hun flere ganger velsignet av de kristne, og oppmuntret til å tro. Da hun kom hit, var det 20-30 læstadianske kristne her i Alta, og de fleste av dem var sannsynligvis av finsk avstamning.

Oldemor var i Muonio den gangen da Johan Raattamaa sammen med hennes bror Johan Sirkanmaa reiste til Gällivare i Sverige for å forhindre at lederen for de førstefødte, Jonas Purnu, skulle iverksatte sin plan om å begynne å forrette nattverd i vekkelsens regi. Hun ledsaget dem et stykke på reisen. Dette skjedde på vårvinteren i 1872.

Helt fra våre barn var små på 1990-tallet, har jeg hatt Miettinens intervjue med oldemor, slik at også de har blitt kjent med henne helt fra de var små. Mitt inntrykk av oldemor, er at hun hadde særlig god innsikt og forstand i hva som var  bibelsk og apostolisk kristendom. Det gjelder særlig i viktige spørsmål som angår frelsen: omvendelsen, syndsbekjennelsen, arvesynden, dåpen, gjenfødelsen, synet på Bibelen, bønnen, “tre-alens læra”  og det kristne livet.

Når Miettinen i 1931 og 1932 reiste rundt alle steder i Nord-Norge hvor vekkelsen var spredd, helt fra Ofoten i sør til Vadsø i nord, møtte han utrolig mange daværende predikanter og menighetsledere, men også mange andre sentrale personer. Hele intervjuesamlingen er på hele 190 sider, og det virker som om han stilte de samme spørsmålene til alle som han intervjuet. 

Spørsmålet denne gangen var: “Hvordan er den kristnes forhold til loven?” 

For å få så godt som mulig fram hva hun forteller og hva som var hennes budskap, har jeg valgt å skrive teksten noe fritt, men i innhold stemmer alt med selve intervjuet. For å få fram at oldemors kristendomsforståelse var i overensstemmelse med Guds Ord, har jeg valgt å sett inn bibelhenvisninger. Etter hvert tenker jeg å skrive ned mer fra intervjuene med henne angående de andre lærespørsmålene også.

Miettinen spurte henne både hvordan hun forstod spørsmålene og hva andre i den læstadianske vekkelsen her i Norge tenkte og lærte om disse spørsmålene i tidsrommet 1870-1930.

Les også om du vil: