Min fars slekt fra Kvalsund – var de norsk, samisk, finsk eller kvensk, eller en blanding?

Min far var Riktor Vilmar Baardsen. Han ble født i Klubbukt i Kvalsund kommune i 1921. Fars mor var Elen Serine Baardsdatter f. 1891, og hans far var Henrik Nils Baardsen, f. 1887. Om de var norske, samer, kvener eller finlendere, eller en blanding av disse, fortalte pappa egentlig oss ikke. Om han visste nok om det, er heller ikke så godt å si, siden begge hans foreldre  døde da han var en liten gutt. Han hadde ingen søsken. Men om noen av hans onkler eller hans tanter hadde fortalt han det, vet vi ikke. Av Ole Johan Nikodemussens slektsbøker for Kvalsund går det fram at noen av fars nære slektninger var ført opp som “sjøfinn”(sjøsame), slik han valgte å kalle dem. Og ifølge Folketellinga 1891 er noen av dem faktisk ført opp som sjøsamer, selv om de samme personene i Folketellingen 1865 er ført opp med “Nasjonalitet: Finnish” = finsk, noe som var tilfelle med farfar, hans søsken og deres far Baard Pedersen samt hans begge foreldre, Elen Baardsdatter og Peder Baardsen

Når de derimot skulle fortelle at noen var samer, brukte de “Lappish” og “Sami”, og ikke “Finnish”!

Siden deres nasjonalitet er “Finnish” eller finsk, betyr dette ifølge Terje Aronsen i Ruijan Kaiku: det nasjonale og etniske begrepet «finlender/finsk» er betegnelsen på folk og språk med nabolandsk/utenlandsk (finsk) tilhørighet“. Altså hadde disse og deres forfedre kommet fra Finland i sin tid. Og da de kom fra Finland til Norge var deres statsborgerskap finsk og de hadde finske pass. Siden Finland på den tiden var en autonom stat under Russland, er det kjent at mange flyktet fra landet, både til Norge og til Amerika for å unngå at de skulle bli innkalt i krig sammen med Russland.

Min hustru Gun som har bodd over 43 år i Norge, har fortsatt finsk statsborgerskap og finsk pass – blått og ikke rødt slik norske pass er. Derfor er hun finsk og ikke norsk. Det at hun er finsk, er noe hun er stolt over, og sitt finske statsborgerskap er noe hun aldri ønsker å gi fra seg. Og slik var det sikkert også på 1800 tallet for mange finlendere som kom til Norge. Mer komplisert behøver det ikke å være! 

At noen av de finskættede kunne bli regnet for å være samer og at det ble antatt at de hadde samisk etnisitet, var også forståelig  – kanskje også derfor at de snakket samisk flytende, siden det store flertallet av befolkningen i Hammerfest landsogn og i Kvalsund kommune og på 1800-1900-tallet var samer, langt under halvparten var nordmenn og en liten prosentandel på under 10 % var finskættede. Men hva våre fire besteforeldre på farssiden var, det kjente jeg ikke til da jeg gikk i gang med et “dypdykk i slektsforskning” for å finne ut hva fars slekt egentlig var.

Pappa vokste opp i Klubbukt, og hadde mange slektninger i Kvalsund og i Brennsvika. Da far vokste opp på 1920-tallet, stod samisk språk og kultur sterkt i Brennsvika og i Klubbukt. Så at vi hadde samisk innslag i slekta vår, antok jeg. Men i hvilke grad, det ante jeg ikke. Mange som vokste opp i Klubbukt og i Brennsvika i samiskspråklige hjem, lærte seg ikke å snakke norsk før de begynte på skolen, slik det var med Odin Juliussen fra Klubbukt, selv om han var 13 år yngre enn far.

Men pappa lærte seg som barn norsk veldig godt. Ut fra aksenten i fars norsk, tydet det ikke på at han hadde hatt samisk som morsmål, slik det var for mange som var vokst opp i samiske hjem. Og dessuten kunne han fra sin tidlige ungdom skikkelig godt både finsk og kvensk. Så det tydet på at han mest sannsynlig vokste opp i et miljø med norsk og finsk, der også finsk ble brukt i dagliglivet. Det er i alle fall hva jeg tenker. Men om han hadde finske gener, det ante vi ikke.  Det som jeg derfor ønsker å finne ut, er om far hadde noen finske forfedre, dessuten hvor stort innslag av norske forfedre han hadde, og hvem av hans foreldre eller forfedre som var samisk. Det blir spennende, for jeg aner jo ikke hvilke etnisitet disse personene hadde, selv om jeg allerede vet navnene på de fleste av dem.

Når det gjaldt mors slekt, klarte jeg rimelig greit å finne ut hvilke land de opprinnelig kom fra og hvilke nasjonalitet de hadde, og da var det jo mye enklere. Men når det gjelder fars slekt, har det vært veldig mye vanskeligere, siden jeg bare har klart å komme bakover i tid maks noen få århundre, og ikke det heller for alle, bortsatt fra Rechardt-slekta som kom fra Torneå, og før det fra Tyskland.  Men at far tilhørte den slekta, fant jeg ikke ut før lenge etter både min fars og min mors død, så derfor kunne jeg heller ikke spørre dem om de kjente til det.

Så derfor har jeg tenkt å gjøre et dypdykk i Folketellingene for å prøve å finne ut hvilke nasjonalitet og eventuelt hvilke etnisitet fars slektninger hadde. Og så vil jeg fortløpende og i konklusjonen presentere hvilke resultat jeg har kommet fram til. 


Begge fars foreldre døde da han var en liten gutt
Da far var 5 år gammel, døde hans far, og da han var 9 år gammel, døde hans mor. Far vokste senere opp hos en tante av seg, Inga Baardsen, og henne har vi truffet flere ganger. Hun var søster av hans far Henrik Nils. Dessuten hadde pappa en bror av sin far, gammelonkel Samuel Baardsen, og han kjente vi meget godt, siden han flere ganger for året bodde hos oss når han besøkte Alta, særlig i forbindelse med storforsamlingene. Han bodde da i Kvalsund.


Samuel Baardsen, sykkelreparatør og trankoker
Gammelonkel Samuel lærte meg å reparere sykler, t.o.m. å montere sammen et sykkelhjul av nav, en felg og løse ekerter som vi hadde demontert fra hjul jeg hadde funnet på Patomella søppelplass. Og det var litt av en kunst, men slikt kunne gammelonkel. Han brukte å skøye med å si at han av yrke var trankoker og sykkelreparatør. Samuel hadde ett glassøye, og før han gikk til sengs på kvelden, tok han ut glassøyet og gebisset – eller var det bare noe han brukte å skøye med oss barn om? Vi var i alle fall veldig glad i gammelonkel, han var en liten men veldig humoristisk mann.


På tur med far til Kvalsund, Klubbukt og Brennsvika
I sin ungdom hadde far en nesten-døden opplevelse da båten han var i gikk rundt, og han fikk i seg mye iskald sjøvann. På grunn av dette pådro han seg svært kraftig astma, og var mest hjemme fra midten av 1960-tallet. Det ble derfor ikke så mange turer til hans hjemtrakter, så derfor kjenner vi dessverre veldig få av våre slektninger. Men noen turer ble det heldigvis.

Etter at jeg i 1969 fikk bil, var jeg noen ganger i Kvalsund og i Klubbukt sammen med far for å besøke noen av fars slektninger og gamle kjenninger. Vi besøkte også Brennsvika. Siden far ikke hadde noen søsken, har vi ingen søskenbarn på farssiden. Men tremenninger og fjernere slektninger har vi, og mye flere av dem vet jeg av etter  at jeg begynte litt med hobby-slektsforskning. 


Lite informasjon om fars slekt og om hans oppvekst
Egentlig har vår far fortalt oss veldig lite om sin slekt og sin oppvekst. Jeg skjønner godt at det sikkert ikke var så lett å miste begge sine foreldre i sin tidlige barndom. Slikt setter alltid varige spor etter seg. Og fars ungdom, etter at begge hans foreldre døde,  vet vi egentlig veldig lite om. Vel har han fortalt oss litt, og han har mange ganger fortalt  fra den tiden da han gikk i konfirmasjonsskole i Hammerfest, bodde i et privat hjem alle de ukene konfirmasjonsskolen varte, og om de humoristiske minnene han hadde fra den tiden. 


Dramatisk forlis hvor to ungdommer druknet
Dessuten fortalte han fra den tragiske hendelsen  da han og tre andre ungdommer kullseilte med sin nordlandsbåt like utenfor Kvalsund, og alle fire havnet i den iskalde sjøen. Da var det to av hans kompiser som druknet. Av de fire som var i båten, var det bare far og en til som overlevde. De to som overlevde var så heldige å bli  skylt i land i Kvalsund, og at de straks ble oppdaget og båret inn i et nabohus, og brukt munn-til-munn metoden på. Jeg har vært så heldig å få møte dama i huset som  hjalp til med å ta seg av far og som lyktes å få sjøvannet ut av lungene hans. De første ord pappa sa da han kom til seg selv, var at han takket Herren Jesus for at han fikk beholde livet. Jeg mener far var 17 år gammel da, det betyr at dette skjedde i 1938.


Pappa som predikant og tolk fra tidlig i 20-årene
Av de få ord pappa sa, skjønner man at han var en kristen allerede da han var en ungdom. Da han var litt over 20 år gammel, var han allerede både predikant og en habil tolk i den læstadianske vekkelse, særlig siden han behersket alle tre Nordkalottspråkene og selvsagt Bibelen og den kristne terminologien godt. 
Kvalsund fikk etter hvert egne predikanter og de hadde forsamling regelmessig, noe de har hatt helt til våre dager. Og det var i menigheten i Kvalsund far begynte både som predikant og som tolk. Dessuten reiste han forholdsvis mye, kanskje mest i Porsanger for å forkynne Guds ord. Og svært mange eldre kristne som jeg har møtt, kunne fortelle gode minner fra den tiden da far besøkte dem.


Far hadde utrolig lett for å lære seg språk. Hvor hadde han arvet “språkøret” fra?
Far var veldig språkkyndig, og han hadde lett for å lære seg nye språk. Etter fars død i 1987 har vi funnet hans avgangsvitnemål fra grunnskolen, og han hadde toppkarakter i absolutt alle fag. Og hele sitt liv var han levende interessert i både matematikk og i språk, slik at vi barn fikk vokse opp i et “språkstudio” med språkkurs på sin gammeldagse Tandberg lydbånd, særlig i finsk språk, men vi fikk dessuten lytte til engelsk og tysk språk. Det var nok der jeg fikk min interesse for språk, og hvor jeg delvis lærte meg å forstå finsk og litt samisk. Far var en periode finsklærer, og da fikk jeg som barn noen ganger være med han for å lære meg finsk grammatikk og enkle setninger. Og det som man lærer seg godt som barn, det kan man også når man blir eldre. Det er noe med det!

Etter hvert lærte far seg både engelsk og tysk, selv om han neppe da kjente til at en av hans stamfedre, Innes Rechardt,  kom nettopp fra Tyskland på andre halvdel av 1500-tallet. En annen av fars fjerne slektninger – Tornbergslekten – hadde røtter i finsk Österbotn, også dem kan vi følge tilbake helt til 1400-1500-tallet. En tredje av fars fjerne slektninger – Chore-slekten – kan man faktisk følge tilbake helt til 1200-tallet. Grunnen til at disse kan spores tilbake så langt i tid, et at mange av dem var offentlige personer, slik som birkarler, prester, lensmenn og kjente handelsmenn.


Hvor hadde far lært seg både kvensk og finsk så godt?
Far behersket norsk språk fullstendig. Dessuten kunne han to varianter av finsk, nemlig både kvensk og finsk. Etter fars død, har jeg funnet et ganske langt brev som han har skrevet på finsk bokmål, og det er meget godt skrevet, nærmest uten noen språklige feil. Selv om jeg har Bachelor-grad i finsk, har jobbet i Finland i et finskspråklig firma i min ungdom, har vært lærer i finskspråklig videregående skole og i 9 år har undervist på videregående skole i finsk som andrespråk, mener jeg at far behersket både finsk skriftlig og muntlig kanskje vel så bra som meg, i tillegg til kvensk som han behersket godt, men som jeg bare forstår. Og det lærte han seg helt uten å ha studert språket annet enn litt på egen hånd, og uten at han hadde vært særlig mange ganger i Finland og fått eventuell språktrening der. Men hans opphold i Finland var alt for få og korte til det.

Så det som jeg har undret meg over, er hvordan far hadde lært seg flytende finsk i tillegg til kvensk allerede i sin barndom og sin ungdom, uten at vi barn i alle fall hadde blitt fortalt at han hadde noen finsk bakgrunn eller at han hadde finskspråklige som sine nære slektninger. Det er ikke umulig at han kunne fortalt oss noe om det dersom han hadde ønsket det, men det gjorde han ikke. Eller så kan det kanskje være at siden alle hans finske slektninger var døde lenge før han ble født, så derfor hadde kanskje ikke noen sett behov for å fortelle han om dem. Det var jo dessuten så vanlig at finlendere flyttet til Nord-Norge og bosatte seg her, det var vel ikke noe å fortelle om. Kanskje var det også fornorskningsperioden som han vokste opp i som gjorde at dette temaet  ble nedtonet? Men det er ikke tvil om at både kvensk og finsk språk ble brukt daglig under hans oppvekst og blant de folk som han ofte hadde kontakt med, ellers ville han neppe kunne ha klart å lære seg disse språkene så flytende. 

Om fornorskningen i Kvalsund kan man få et innblikk i ved å lese bl.a. i “Kvalsunds skolehistorie 1800–2007”

Kan det være at hans foreldre snakket kvensk eller finsk da han var et barn, det vet vi ikke noe om. Nå vet jeg imidlertid at de begge to hadde sterke finske aner, men det kjente jeg ikke til da far levde. Så det er absolutt ikke umulig at de også i hverdagen brukte språket aktivt, slik mange andre i området sikkert også gjorde, og dem var det ca. 7-10 % av i Kvalsundområde ifølge historiske dokumenter. 

Et annet svar på mitt spørsmål “Hvor hadde far lært seg både finsk og kvensk så godt?”, kan man finne i søknaden om lønnstillegg lærer Anders Larsen sendte til Skoledirektøren i Finnmark amt i 1905. Av hans skriv kommer det fram at elever av finsk herkomst og finske barn på den tiden langt overgikk 7-10 % av elevmassen, slik det var i 1832. Faktisk var prosentandelen helt oppe i 63,8 %, noe som var utrolig høyt. På den tiden virket ikke fornorskningen like strengt. Man kan derfor anta at det i Kvalsund skole også en god stund etter den tid var mye finske elever, sannsynligvis også i den tiden far vokste opp, og at han derfor på en naturlig måte lærte seg finsk av dem

Så til søknaden til Skoledirektøren:

Hr. Skoledirektøren i Finmarkens Amt

Undertegnede tillater sig herved ærbødigst at andrage om at komme i betragtning ved uddeling av ordinært finnefondstillæg for indeværende skoleaar. I den anledning oplyses, at jeg er født 1870 og har virket hele tiden i blandede sprogdistrikter, derav 4 1/2 aar i Kvalsund kommune, hvor jeg ogsaa for tiden virker. Av 47 børn i mine kredse er 30 (63,8 %) av finsk herkomst. I enkelte krædse er kun finske børn og skolearbeidet yderst tungvindt, men norsk læres efter haanden.

Næverfjord, 15.mai 1905.
Ærbødigst
A. Larsen”


Ny bølge av innvandring fra Finland – først  i 1865-70, og senere ved århundreskiftet
Ut fra disse opplysningene, kan man med rimelig stor sikkerhet kunne konkludere med at det også i tiden rundt århundreskiftet må ha vært en stor innvandring av finskspråklige familier til Kvalsund kommune, i tillegg til alle de som kom i tiden 1865-1870 da det var en serie av uår i etter hverandre i Finland. Det var nettopp på den tiden vår oldemor på morssiden kom, sammen med tre av hennes søstre. Også de bevarte det finske språket og den finske identiteten så lenge de levde. Og de klarte  seg faktisk bare med finsk, uten engang å lære seg så mye norsk. For også i Alta stod det finske språket sterkt.

Så er mitt neste spørsmål: Oppholdt de finske familiene seg i Kvalsund og i Hammerfestregioner bare i en kortere tidsperiode, i påvente av at de håpet på å få emigrere til Amerika noe senere? Ja, helt sikkert gjaldt dette en hel del familier, siden det kan dokumenteres at mange av dem emigrerte til Amerika etter noen års opphold  i Hammerfest- og Kvalsund-regionen. Konkrete eksempler på dette kunne jeg nevne fra Martti E. Miettinens samling “Læstadiansk folkeminne – Intervjuesamling somrene 1931-32”. 

Selvsagt kunne far ha lært seg finsk fra disse familiene og deres etterkommere, det er mye trolig. Men det var nok ikke slik at alle foreldrene til de mange finske barna som nevnes i ovennevnte brev av 1905 emigrerte til Amerika.

Mange av de finske familiene bosatte seg helt sikkert fast i Hammerfest- og Kvalsund-regionen. På den tiden var det vanlig med mange barn i familiene, og disse snakket utvilsomt finsk seg imellom siden det var det språket de hadde lært seg hjemme, i alle fall til godt opp i skolealderen. Jeg antar derfor at dette bidro til at far og andre finskspråklige fikk oppfrisket det finske språket, og også utviklet det. Dette kan – slik jeg vurdere det – ha bidratt til at far kunne finsk så godt allerede før han flyttet fra Kvalsund til Alta i tiden før andre verdenskrig.


“Samiske sedvaner og rettsoppfatninger”, giftemål med samiske kvinner og krav om å integrere det samiske
Ut fra opplysninger i NOU 2001: 34 om Samiske sedvaner og rettsoppfatninger, er det tydelig at samer og det samiske var det mest dominerende i de ytre fjordstrøkene, også i Kvalsund kommune. Der kan man lese:

“Giftemål mellom samiske menn og norske kvinner forekom ikke – mens norske menn derimot ofte inngikk ekteskap med samiske kvinner. Slike ekteskap hadde imidlertid i de fleste tilfeller den klare konsekvens at mennene ble en del av det samiske samfunnet. Det er et faktum at mange norske menn gjennom slike giftemål fikk adgang til å bruke ressursene i de attraktive fjordområdene i Finnmark, hvor nordmenn ellers hadde vanskelig for å slippe til”.

Mitt spørsmål blir: Kunne grunnen til at så mange av fars forfedre som var finsk, giftet seg med personer som også hadde finsk som nasjonalitet og finsk som språk, siden det var mer uvanlig at finlendere giftet seg med samer og med de norske personer i det samiskspråklige distriktet hvor de bodde, slik sitatet ovenfor forteller? Kan det ha vært noe i uttrykket “like barn leker best”, siden de hadde samme bakgrunn, språk og kultur?

Når det gjaldt Alta, var det derimot helt vanlig at finske menn giftet seg med norske kvinner, og at norske kvinner giftet seg med finske menn. Dette har jeg utallige eksempler på fra mors slekt. 


Folketellingen 1865
Ut fra hva jeg har klart å lese fra Folketellingene fra 1865 og senere, virker det som at det i ytre distrikter av Kvalsund kommune var mange som ikke kunne snakke så mye norsk, selv om sikkert de fleste delvis forstod språket. De dagligdagse språk der virket å være finsk og samisk, i alle fall når det gjaldt fars forfedre. At samisk var hovedspråket i det området, kommer klart fram av historiske dokumenter. I 1832 var Kvalsund en del av Hammerfest, og da bodde det 466 norske (29 %), 1011 samiske (63 %) og 118 finlendere/kvener i hele Hammerfest landsogn. Da utgjorde en finske/kvenske andelen bare 7,4 %. Også ut fra andre kilder går fram at prosentandelen kvener var godt i underkant av 10 % av befolkningen i Kvalsund. Ut fra Folketellingene – så langt jeg har klart å finne ut – tilhørte fars forfedre til denne lille finske minoriteten. Så det er derfor ikke utenkelig at de – for å ta vare på finsk språk og kultur – giftet seg med personer som tilhørte den samme minoriteten, som de selv tilhørte.

Ifølge Folketellingene var det – etter hva jeg har klart å dokumentere – ca. 15 av fars direkte forfedre som står oppført med finsk som nasjonalitet (Nasjonalitet: Finnish. Om definisjon, se ovenfor!) og som derfor naturlig nok hadde  finsk som i alle fall et av sine hjemmespråk.  Og jeg går ut fra at Folketellingene og notatene i dem er noe man må kunne stole på. De var jo tross alt offentlige dokumenter. 

Merk: Med betegnelsen “Finnish”  kunne det nok ikke menes same elle “sjøfinn”, siden det da bruktes betegnelsen “Sami” og “Lappish”, særlig i Folketellingene. 



Sjøsamisk og samisk språk Klubbukta, i Brennsvika og i andre steder av Kvalsundregionen, og dette språkets status
Også når det gjaldt samisk språk, snakket far språket godt. Dessuten kunne han lese samisk, og det var det absolutt ikke alle samer engang som kunne det på den tiden, og heller ikke lenge etter det. Fornorskingspolitikken hindret dem som kjent fra å lære seg og å bruke både samisk og finsk, uten at det kunne kontrolleres på små steder i samme grad som de kunne gjøre det der barna bodde på internat og hvor ivrige lærere fulgte det opp. Men til en viss grad ble samisk og kvensk brukt som hjelpespråk i skolen, kanskje også da far gikk på skole.

Det at far behersket samisk godt, gjorde at han i en periode ble brukt som rettstolk hjemme i Alta. Uten problemer kunne han også tolke kristen forkynnelse fra samisk til norsk og motsatt, det samme han også kunne når det gjaldt finsk språk.

At far hadde hørt samisk mye i sin oppvekst, er det vel ikke noen tvil om. Og at hans foreldre kunne samisk, var sikkert en naturlighet. Men at de brukte det språket seg i mellom og til han, har han aldri fortalt oss.  Brennsvika og Klubbukt i Kvalsund var mest trolig sjøsamiske bygder hvor språket ble brukt aktivt, selv også av dem som selv nødvendigvis ikke var samer.

På den tiden var de tre språkene, norsk, samisk og finsk/kvensk dagligdagse språk, slik det også var over hele Nordkalotten helt inntil min barndom. Og alle vi som tilhører den læstadianske vekkelse, kjenner godt til dette i praksis fra hele Nordkalotten. Vi har fått, og får fortsatt høre disse tre nordkalottspråkene på våre møter.


Kvalsundsangen av Georg Johansen fremhever også det sjøsamiske

Fra havet går Revsbotn mektig og bred,
i århundre lapper har bodd her i fred,
med havet de titt tar en drabelig tørn
for opphold av heimen og kone og børn.


Utdrag fra Andreas Arilds “Læreberetning fra Kvalsund” fra år 1900
“I dette distrikt er befolkningen næsten udelukkende af lappisk, kvænsk eller blandet herkomst. Kun undtagelsesvis findes en norsk eller norsktalende familie. Af 54 skolebørn er 10 norske (18,5 %), 4 kvænske (7,4 %) og 40 lappiske (74 %). I to af de 4 til distriktet hørende kredse er der udelukkende lappiske børn.”

Også ut fra dette, går det fram at det helt klare majoritetsspråket var samisk og kvænsk/finsk var kun et lite og marginalt minoritetsspråk. Dette var 20 år før vår far Riktor Baardsen ble født. 


40 % sjøsamer i Kvalsund kommune i 2019
Ifølge i Kvalsund, ordfører Terje Wikstrøm er det 40 % sjøsamer. Da far ble født, 100 år tidligere, var denne prosentandelen sannsynligvis betydelig høyere, slik de går fram av oversikten over antall samiske, norske og finske/kvenske skolebarn fra den tiden. 


 

Tippoldefar Peder Baardsen og hans bror  Israel Barsen
Far til de to ovennevnte personene var omgangsskolelærer Baard Samuelsen, og deres mor var Inger Pedersdatter. Hun hadde “Finnish” eller finsk som nasjonalitet, og det samme hadde hennes mann Baard/Bor. Derfor var også deres barn tippoldefar Peder Baardsen (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Herritage) og Israel Barsen finsk (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Herritage)

Ifølge Folketellingen 1865  bodde Peder Baardsen og Israel Barsen i Ytre Brændsvik da de vokste opp, hvor samisk språk var det dominerende språket. Derfor var det også helt naturlig at også de lærte seg samisk, og også selv brukte språket aktivt. Når barna er små, lærer de utrolig fort, særlig i lek med andre barn. Og det er helt vanlig at barn kan beherske flere språk nærmest fullstendig. Dette er også tilfelle med to av våre barnebarn, de snakker både norsk og finsk like godt. Og dette er også noe som bekreftes i boka “Kvalsund i Finnmark” av Ragnvald Jakobsen. Der kan vi bl.a. lese:

“Alle i de to Bårdsenfamiliene (familiene til brødrene Israel Barsen og tippoldefar Peder Baardsen) snakket samisk”.

Men at de selvsagt også snakket norsk og også finsk, var helt naturlig, siden de begge to var av finsk opprinnelse, både på fars- og morssiden. I sin forpleining hadde toppoldefar og hans bror i 1875 to finsktalende kvinner, Brita Amundsdatter 60 år og Elisabeth Larsdatter 80 år. Selvsagt måtte brødrene Israel, Peder og deres familier beherske det finske språket, siden de kunne ha i forpleining helt finskspråklige kvinner.

Og at de også kunne norsk godt, bekreftes også av det faktum at deres far var omgangslærer og dermed sørget for at de lærte seg skikkelig norsk, man også det at Israel Barsen hadde svært mange politiske verv. I ovennevnte bok av Ragnvald Jakobsen, fortelles det videre om Israel Barsen, som var bror til tippoldefar Peder Baardsen:

“Han var valgt av Kvalsund kommunestyre som domsmann i alle år 1889-1899 og som medlem av Kvalsund og Hammerfest herreds forliksråd i de samme år, var medlem av Hammerfest fogderis fiskeristyre fra 1894-97, i helserådet fra 1891-95, i kirketilsynet i 1898, i amtsskattestyret i 1894, i skolestyret fra 1889-95, i overligning fra 1890-1900 og i ligningsutvalg”.


Vår gren av Rechardt-slekta – 15 slektsledd som kun består av menn (Menn har ett Y-kromosom og ett X-kromosom)
Slik vi forstår, var Baardsen-familien fullstendig trespråklige, selv om de hadde finsk opphav. For meg virker det som om vår far Riktor Baardsen hadde arvet noe av “Rechardt-slektas gener”, både når det gjaldt å lære seg nye språk, men også evnen til å lære seg nye ting lett.

Når man studerer Rechardt-slekta helt tilbake til 1500-tallet, vil man kunne spore noe av det samme, slik jeg i alle fall har lagt merke til. Og det som for meg er veldig spennende og spesielt, er at fra den første mannsperson i denne slekta, Innes Rechardt som var født i 1470 og helt til vårt siste barnebarn som er født i 2020, er det kun menn, og det er ikke mindre enn 15 slektsledd til sammen. 

Både farfar Henrik Nils Baardsen og farmor Elen Serine Baardsdatter var etterkommere av denne slekten. De var tremenninger, og hadde samme oldeforeldre, Baard Samuelsen som kom av Rechardt-slekta, og Inger Pedersdatter.


 Storbøndene brødrene Israel Barsen og tippoldefar Peder Baardsen

Boka “Kvalsund i Finnmark” av Ragnvald Jakobsen forteller:

“De hadde 2 hester, 8 kyr, 23 sauer og 2 gjeiter og satt I %z skjeppe potet, og på 1/8 mål jord gulrot og nepe. Det var større gårdbruk enn noe annet sted i Kvalsund, Sørøysund og Hammerfest. Israel Bårdsen fikk i 1884 1. premie for sin ku «Flekka». Den nettopp nevnte Bård Pedersen fikk for familien Bårdsens gode gårdsdrift og husdyrhold i 1897 1. premie for kyrne «Rosa», «Rødøre» og «Hvit¬stjerne».

Men to ganger møtte de i forbindelse med dette virke de største vanskeligheter. Fjøs med låve brente helt ned først i desember 1886 og det ble et stort tap, da bare bygningen var assurert. Og ennå en gang 28.9. 1906 kom det melding om at fjøs og låve var brent ned. Da kom ikke husdyrene til skade, men hele avlingen strøk med og den del av brannskaden var uassurert”.


Læstadianismen som motvekt til fornorskningspolitikken som ville ha samisk og kvensk språk og kultur bort
På den måte kan man si at vekkelsen har vært som en motvekt til den nasjonale fornorskningspolitikken som vår foreldregenerasjon opplevde, og alt hva dette førte med seg. Så takket være læstadianismen, har minoritetsspråkene i alle fall delvis blitt bevart i de nordiske landene, men også i visse deler av Russland, slik som i Karelen. Men tross det har disse minoritetsspråkene hatt lav status sammenlignet ned de nasjonale språkene. Og muligens har sjøsamisk hatt aller lavest status, også sammenlignet med samisk. Derfor var det kanskje ikke med stolthet noen ville fortelle at de var sjøsamer. Uttrykket “sjøfinn” var nok ikke noe hyggelig å få ropt etter seg da  far og hans generasjon vokste opp, sikkert ikke i hjembygda, men kanskje andre steder. Og slike vonde følelser og minner kan nok føre til at mange heller valgte å skjule sin egen identitet og sin bakgrunn. Og  uttrykkene “lappisk” og “sjøfinn”, slik de kalles i historiske dokumenter, bare bekreftet deres egne negative assossiasjoner til disse  kallenavnene. Men jeg opplevde aldri at far selv så ned på “sjøsamer” eller på samer generelt, ellers hadde han nok ikke prøvd å lære oss barn noe av det språket. Og han skjulte aldri eller skjemtes ikke over selv å kunne samisk, kanskje heller var det motsatte tilfelle.

At samisk stod meget sterkt i Kvalsund, kan man lese i “Forfall og fornorskning, glimt fra Kvalsund kommune 1800-2007”. Der går det bl.a. fram at “så sent som ved Folketellinga  i 1930 var det så vidt flere norsktalende enn samisktalende”. Far var da 9 år gammel. Det er derfor ikke til å undre seg over at han lærte seg samisk som barn. Men fornorskningstiden begynte lenge før den tid, noe de som snakket samisk og finsk fikk kjenne på kroppen. I ovennevnte artikkel kan vi videre lese:

“Fornorskningspolitikken ramma hardt i Kvalsund og mange reagerte med å ville fjerne alt som kunne minne om ei samisk fortid. Fra Klubbukta i Repparfjord fortelles det at et eldre samisktalende ektepar på 1950-tallet sørga for å brenne alt de hadde som kunne minne om samisk kultur. Samtidig ba de sine barn innstendig om at de ikke måtte lære samisk videre til sine etterkommere”.

Slik var det sikkert også mange andre steder i Troms og i Finnmark. Det gjaldt i like stor grad også det kvenske, noe mor og hennes generasjon kunne ha fortalt mye om. Mor hadde ikke samisk bakgrunn, men finsk. Og i hennes ungdom var det også vanlig at de i visse deler av Alta mange ganger fikk ropt “kvener” og “kvenunga” etter seg. Men det gjorde egentlig ikke noe, siden de var så stolte av sin finske slektsbakgrunn. 


Hadde far sjøsamisk opphav?
I hvilke grad far hadde sjøsamiske eller samiske røtter, har han aldri fortalt oss om. Dette spørsmålet var derfor ubesvart for meg helt til jeg begynte denne lille “språkforskningen”. I alle fall var det neppe noe han med stolthet ville ha fortalt oss barn om, slik har nok jeg følt det, kanskje mest på grunn av statusen dette hadde i fornorskningstiden i hans ungdom, men kanskje også på grunn av ukvemsord som iblant de med sjøsamisk bakgrunn fikk ropt etter seg.

Vel fikk vi iblant nok høre at alle fra yttersiden av Kvalsund i større eller mindre grad var “sjøfinner”. På en måte kan man med rette gi finlendere som flyttet til ytre strøk av Finnmark betegnelsen “sjøfinner”, siden de opprinnelig var innflyttere med finsk statsborgerskap som bosette seg i ytre kyst- og fjordstrøk, eller ute ved havet. Men det er nok ikke denne definisjonen de aller fleste la i dette begrepet. Heller mente de nok etniske samer som bosette seg som fastboende ved kysten, og det var jo noe annet. 

Min mor hadde finsk bestemor, og det var virkelig noe hun og alle hennes slektninger var stolte av og er det fortsatt. Men samisk, og særlig sjøsamisk, det hadde nok ikke samme status som finsk, selv om mor og alle hennes søsken også hadde lært seg samisk slik at de klarte seg, slik mange andre også i trespråklige områder gjorde.


Kvalsund slektsbøker bekrefter feilene i Folketellingen av 1891
Når man leser slektsbøkene for Kvalsund, går det fram at far hadde sjøsamiske røtter, uten at det var så enkelt å finne ut av det eller å få bekreftet eller avkreftet det. Men i disse slektsbøkene kan man i klartekst lese at flere av fars direkte slektninger var “sjøfinner”, selv når det gjelder gjelder personer i den finske Rechardt-slekta som jeg her har dokumentert ikke stemmer, ut fra opplysninger i Folketellingene. Og særlig i Folketellingen 1865 står de ikke oppført med lappisk eller Sami som etnisitet eller nasjonalitet, men derimot som finsk (Finnisk). Et par av disse var direkte etterkommere av Rechardt-slekta fra Torneå, og de var absolutt ikke som nevnt “sjøsamer”. To av dem var samelensmenn, Samuel Israelsson Rechardt og Samuel Israelsen, og de ble utnevnt av Lappekonsilen. Disse måtte selvsagt kunne samisk, finsk/kvensk og norsk nærmest like godt som sitt morsmål. Det var en betingelse for å få jobben! Noen ganger måtte de megle i dype konflikter blant reindriftssamene på fjellet, og da var det helt avgjørende at de behersket samisk språk godt og kjente inngående til deres kultur.

En annen var omgangsskolelærer, tipp-tippoldefar Bor/Baard Samuelsen. Og kravet var at også de måtte beherske norsk, samisk og kvensk godt, siden skolebarna kom fra alle disse tre miljøene og de måtte kunne kommunisere både med elevene fra disse hjemmene og med deres foreldre. Og disse menneskene kunne helt uproblematisk bytte mellom alle disse tre språkene, slik mange faktisk både i Norge og på svensk side fortsatt kan gjøre det i dag  her på Nordkalotten. Og siden også disse kunne samisk språk og kultur like godt som sitt eget morsmål, og kanskje gjerne brukte det språket uoppfordret, ble de av mange holdt for å være samer, på tross av at de var finske, slik tilfelle var med disse tre ovennevnte, og med mange andre av fars slektninger. 


Hvorfor tidde far?
Hvorfor tidde far om en eventuell sjøsamisk bakgrunn, det kan jeg ikke svare på? Han pratet jo gjerne både samisk og finsk når det kom gjester på besøk som helst ønsket å prate et av disse språkene? Eller var det slik at alle disse språkene – og aller helst menneskene – var helt likeverdige for han, jeg tror faktisk det. Vi lærte i alle fall ikke å gruppere folk etter hvilke språk de snakket, for alle de var og er likeverdige som mennesker, selv om også vi som barn til en viss grad stod i fare for å bli smittet av den negative omtalen av sjøsamene, ikke i våre hjem, men kanskje av andre.

Vi som er kristne mener faktisk at innfor Gud er det ingen forskjell på oss mennesker, avhengig av hvilke etniske minoritet man tilhører eller hvilke språk man snakker. Språket er jo bare et kommunikasjonsmiddel, mens det er  menneskene og budskapet man formidler ved hjelp av språket, som er det som er det avgjørende. Slik var det i vårt hjem og i min oppvekst, og slik har det vært innen læstadianismen både i Norge og over hele Nordkalotten. Det har vært veldig bra, slik jeg ser på det. For vi er alle like verdifulle både som mennesker og innfor Gud! Og Jesu elsker oss alle like høyt, og Gud gjør ikke forskjell på folk!


“Lappisk” nasjonalitet ført opp i 1891,  mens foreldrene og alle besteforeldrene var etniske finske, ifølge forrige folketellingen fra 1865 – hva stemmer?

Farfar Henrik Nils Baardsen

Min bestefar, Henrik Nils Baardsen, står oppført i Folketellingen av 1891 med “Lappisk” som nasjonalitet (Lesbar tekst for de som ikke har Myheritage), mens lappisk/samisk ikke et avmerket som språket som ble benyttet i deres hjem. Han bodde da hjemme sammen med sine foreldre Baard Pedersen og Karen Mathisdatter, og var da bare 4 år gammel.


Oldefar Baard Pedersen var opprinnelig finsk i 1865, men ble oppført som same i 1891. Hvorfor tok de ikke i 1891 hensyn til egen tidligere  Folketelling fra 1865?
I samme Folketelling fra 1891 står hans far, min oldefar, Baard Pedersen oppført med Sami/Lappisk som nasjonalitet (Lesbar tekst for de som ikke har My Heritage), noe som imidlertid ikke stemmer med Folketellingen fra 1865, for da var han finsk (Lesbar tekst for de som ikke har My Heritage). Hvordan kan en og samme person få forandret sin nasjonalitet fra finsk til samisk, hans begge foreldre hadde jo finsk nasjonalitet ifølge Folketellingen 1865! Dette stemmer også med opplysninger i geni.com, hvor fødested kommer fram. Så her er det noe som absolutt ikke stemmer. Siden både Baard Pedersen og hans hustru begge var finsk, slik Folketellingen 1865 klart bekrefter, hvordan kunne da farfar Henrik Nils Baardsen og alle hans søsken bli samiske/lappiske bare ved å gjøre endringer i Folketellingen, slik de er ifølge Folketellingen 1891.

Kunne dette skyldes at de i 1891 hadde tatt i bruk samisk, siden kanskje mange eller de fleste av sambygdingene muligens hadde samisk som sitt hjemmespråk? Og kunne eventuelt årsaken til det være at de for å få gunst hos og bli likeverdige med samene, slik det kommer fram av NOU 2001:34 om Samiske sedvaner og rettsoppfatninger? Ifølge denne utredningen, måtte man identifisere seg med samene og det samiske og følge deres levesett for å bli likeverdige når det gjaldt retten til bosetning og til de rike naturressursene i de ytre kyststrøk i Finnmark, noe som også gjaldt ytre kyststrøk i Kvalsund kommune. Det kan muligens være en sammenheng her!

Ja, det kan kanskje være tilfelle. Og siden de personene som foretok Folketellingen i 1891 selv hørte at disse familiene kunne og snakket samisk, anså de muligens det som selvskrevet at de også var etniske samer, og derfor endret de 26 år gamle opplysninger i Folketellingen, uten å begrunne hvordan de hadde kommet til nytt resultat som gjorde at de forkastet sine egne tidligere notater som hadde vært rettsgyldige i 26 år.

Ytterlig ett argument for at far hadde sterke finske røtter: I følge gentesten, har jeg 65 % finske gener. Dersom mor hadde vært 100 % finsk – noe hun ikke var, kanskje maks 30-50 % – og far ikke hadde hatt finske gener, kunne jeg ha vært bare 50 % finsk.  Derfor er det helt innlysende at jeg har fått mye finske gener fra far. Men at prosentandelen steg til hele 65 %, overrasket meg.

Et annet moment er at jeg ikke har mer enn ca. 25 %  skandinaviske gener. Denne andelen består både av norske og svenske gener. Veldig mange av mine direkte forfedre kom fra Sverige, og fra dem har jeg fått svenske gener. Egentlig har jeg flere svenske enn norske forfedre, slik at det norske genmaterialet ikke er så veldig stort. Og siden far hovedsakelig hadde finske gener, kan jeg heller ikke ha arvet særlig mye norske gener fra han. Slik resonnerer i alle fall jeg!

Etter å ha studert Folketellingene, blir dette grundig og entydig bekreftet. Det er derfor helt innlysende at Klubbukt og Brendsvika i Kvalsund kommune ikke hadde like stor finsk innvandring som resten av Nord-Troms og Finnmark, men den kom i alle fall opp til nesten 10 %. Dette bekreftes også i Folketellingene.

Og at språkene finsk og kvensk daglig og aktivt ble benyttet i det distriktet er også helt innlysende, det er også for meg helt klart, men da i tillegg til samisk og norsk. Hvordan skulle far ellers kunne ha lært finsk, kvensk og samisk så godt som han gjorde helt fra barn og ungdommen av, det ville ha vært helt umulig. Det samme tror jeg imidlertid ikke var tilfelle i tettstedet Kvalsund, så langt jeg kjenner til.


Riktor Baardsen, min far, var finsk, selv om han ikke har fortalt oss det
Min oldemor, eller hustruen til Baard Pedersen, og mor til bestefar Henrik Nils Baardsen, var Karen Mathisdatter, ifølge geni.com.  Hun er oppført med finsk som nasjonalitet i Folketellingen av 1891, og hun snakket også litt norsk ifølge folketellinga (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Heritage).  Dette bekreftes av Folketellingen 1900, og der går det klart at hun var gift med Baard Pedersen, og var mor til farfar Henrik Nils og til alle hans søsken (Lesbar tekst for de som ikke har My Heritage). Og som jeg ovenfor har dokumentert fra Folketellingen 1865, var både Karen Mathisdatter og hennes begge foreldre finsk og ikke samisk, slik også hennes mann Baard Pedersen var. Så ut fra dette er det godt dokumentert at farfar Henrik Nils Baardsen var finsk og ikke lappisk, slik det feilaktig er oppført i Folketellingen 1891. 

Det som også bekrefter at oldefar Baard Pedersens ikke var lappisk/samisk, er at hans far, min tippoldefar Peder Baardsen som altså var bestefar til Henrik Nils Baardsen,  hadde finsk som sin nasjonalitet (altså var finsk statsborger) og norsk som sitt hjemmespråk. Dette er for øvrig helt i overensstemmelse med hva jeg har funnet ut, og som entydig bekreftes i Folketellingen 1865. Han var en direkte etterkommer av slekten Rechardt som kom direkte fra Torneo/Haparanda, og som hadde røtter i Tyskland. 

Hustruen til  Peder Baardsen og mor til Baard Pedersen, Inger Pedersdatter, er også i Folketellingen av 1865 ført opp med finsk som nasjonalitet og med norsk som hjemmespråk. (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Heritage). På tross av at begge disse to, foreldrene til Baard Pedersen, er ført opp i 1865 med finsk nasjonalitet og med norsk som hjemmespråk, har alle deres barn plutselig etter 26 år fått byttet nasjonalitet og hjemmespråk og blitt Lappiske med lappisk som hjemmespråk. Selv om begge  foreldrene er finske, blir barna deres tross det  ført opp som lappiske, og taper dermed sin finske etnisitet med et pennestrøk i 1891 av de som  gjorde endringer i Folketellingen. Og på den måte er det to ulike folketellinger som gir helt ulike opplysninger. Hva er mest pålitelig, den eldste eller den 26 år etter det? Selvsagt den eldste og opprinnelige!

Forstå det hvem som kan. Er dette det samme fenomen som når  finlendere som flyttet fra Finland over grensen til Norge – slik som min oldemor – og blir til en kven etter å ha bodd i Norge en tid? Jeg bare undrer! 

Selv om begge etnisiteter er likeverdige, finsk og samisk, skal rett være rett. Ellers vil jo etterkommerne få feil identitet eller kunne tro at de egentlig har en annen identitet enn den som de virkelig har, slik som i mitt tilfelle. Også det at min genetiske test viser at jeg er 65 % finsk og at jeg knapt har 25 % skandinaviske gener, bekrefter i alle fall for meg at folketellinga fra 1865 er rett, i motsetning til folketellinga i 1891. 


Kan bytte av hjemmespråk fra finsk eller norsk til samisk ha ført til at noen ble oppført med samisk nasjonalitet, slik tilfelle var med bestefar og med alle hans søsken?
Kan forklaringen til denne uoverstemmelsen skyldes at Brendsvika og Klubbukt i Kvalsund kommune med årene utviklet seg i større grad til å bli et sjøsamisk område, og at selv de norsk- og finskspråklige derfor i større grad gikk over til å bruke samisk som sitt hjemmespråk. Slik jeg ser det, er dette slettes ikke utenkelig. Tilsvarende har også skjedd andre steder. Flere i fars slekt – Rechardt-slekten – var birkarler som handlet med og krevde skatt av samene, og de måtte beherske alle tre språk på Nordkalotten like godt. Andre igjen i samme slekt var lensmenn og samelensmenn/reinpoliti, og disse måtte selvsagt beherske samisk språk og kunne samisk kultur godt. Derfor kunne de samisk, finsk og norsk like godt. For dem var det helt naturlig å bruke samme språk som de brukte der de bodde. Så for dem var det helt naturlig å gå over til å begynne å bruke samisk mer enn finsk og norsk, selv om de genetisk ikke var samer. Slik er det også med svært mange som jeg kjenner fra flerspråklige områder. Derfor er det også nærliggende for meg å tenke meg at siden språket de snakket mest var samisk, så kunne de dermed bli oppført med samisk som nasjonalitet. Samme fenomen har også jeg truffet på både når jeg har snakket finsk i Finland og i Russland, de har tatt meg for å være finsk. 


Min farmor, Elen Serine Baardsdatter, var finsk og hadde finske forfedre ifølge Folketellingen i Norge 1865

Mor til min far, Elen Serine Bardsdatter, er så langt jeg kan se, ført opp uten nasjonalitet og hjemmespråk i Folketellingen. Men derimot er hennes far, Baard Anotsen, ført opp med to forskjellige nasjonaliteter i to ulike folketellinger. Først er Baard Anotsen finsk i 1865, mens han i 1900 har fått forandret sin nasjonalitet til samisk. Nøyaktig det samme skjedde – slik jeg ovenfor har redegjort for, med min farfars foreldre og besteforeldre, selv om de hadde direkte røtter til Finland. 

Far til Baard Anotsen var Aanot Baardsen. Han var min oldefar på min farmors side.  Også han var finsk (Finnish), men snakket ifølge folketellingen godt norsk

Farmor til Elen Serine – min fars mor (Lesbar side fra Folketellingen for de som ikke har Myheritage) – var Regine Baardsdatter. Hun var finsk, og snakket litt norsk (Lesbar side fra Folketellingen for de som ikke har Myheritage). Begge henne foreldre igjen hadde ifølge folketellingen av 1865 finsk nasjonalitet. Far hennes var Baard Samuelsen, og kom fra Rechardt-slekten i Torneå/Haparanda.  Slik det går fram av Folketellinga i Norge1865, var han ikke samisk, men derimot finsk (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Og han behersket godt norsk, selv om han helt sikkert kunne samisk, og selvsagt finsk.  Hans hustru var Inger Pedersdatter. Også hun var finsk, og forstod litt norsk (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Hun var min tipp-tippoldemor. 

At farmor Elen Serine Baarsen var av finsk i stor grad, viser oversikten følgende finske personer i hennes slekt rekke: Elen Serine Baardsdatter (Kvalsund) > Baard Aanodtsen (Brennsvik) > Regina Baardsdatter (Brennsvik) > Stallogargo) > Bor/Bår/Baard Samuelsen (Neverfjord > Brennsvik) > Samuel Israelsen (Neverfjord)  > Israel Samuelsen Rechardt (Alta) > Samuel Israelsson Rechardt (Haparanda > Alta )> Israel Abrahamsson Rechardt (Haparanda) > Abraham Larsson Rechardt (Torneå) > Lars Larsson Rechardt (Haparanda) > Lars Hansson Rechardt (Vojakkala, Haparanda)> Hans Innesson Rechardt (Tyskland >Vojakkala, Torneå)


Valborg Aanetsdatter, Aanet Andersen og Marit Baardsdatter var finske og snakket finsk
Mor til farmor Elen Serine Baardsdatter var Valborg Aanetsdatter. Også hun var av finsk nasjonalitet, men forstod ikke norsk. (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Siden hun var finsk, er det helt innlysende at hennes hjemmespråk var finsk. Hennes far var Aanet Andersen. Også han var finsk, ifølge folketellingen (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Han snakket finsk, men kunne ifølge folketellingen litt norsk

Hans hustru var Marit Baardsdatter. Slik de aller fleste i min fars slekt – både på morssiden og farssiden –  hadde også hun finsk nasjonalitet(Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage), slik at hjemmespråket selvsagt var finsk, siden hun ikke forstod norsk ifølge folketellingen.


Konklusjon: Far var ifølge Folketellingene av finske forfedre med finsk som nasjonalitet og finsk etnisitet
Språkforskning generelt, og det at man med sikkerhet klarer å vite hvilke nasjonalitet (Se definisjon av nasjonalitet) egne forfedre hadde, er ikke alltid så enkelt.  At de fleste av mine forfedre var finske, har jeg fått bekreftet i gentesten ved at den slår fast at jeg er 65 % finsk. Av den grunn skjønte jeg at mine finske aner ikke bare kunne komme fra min mors side, men mest sannsynlig også i stor grad fra min fars side. Og dette har jeg også  fått bekreftet ved å studere Folketellingene i Norge. Ifølge Kvalsund slektsbøkene skal vi visstnok ha sjøsamiske røtter, noe som som ikke var så lett å få bekreftet ut fra Folketellingene. 

Men underlig nok gir Folketellingene i 1865 og i 1891 avvikende opplysninger. På farfars mors og fars side viser Folketellingen fra 1891 at de var av samisk opprinnelse, mens Folketellingen i Norge 1865 helt entydig viser at nøyaktig de samme personene var finske, og dermed ikke samiske. 

Jeg presenterer ikke dette arbeidet for å avkrefte for at vi har sjøsamisk aner, det har vi helt sikkert  lenger ut i slekta. Men så langt jeg har funnet ut og også her dokumentert ut fra opplysninger i Folketellingene, er verken farfar eller morfar, deres foreldre eller besteforeldre samiske, men derimot finske. Slik jeg tror, er det nok det som gjør at min gentest bekrefter at jeg har så høy prosentandel finske gener.

Uansett hvilke resultat jeg hadde kommet til, ville jeg selvsagt ha presentert resultatet. Det at resultatet viser at de aller fleste av fars forfedre er oppført med finsk som nasjonalitet – bortsett de som plutselig fikk samisk som sin nasjonalitet selv om deres foreldre, besteforeldre og oldeforeldre var finske – betyr slettes ikke at det ikke var personer av samisk opphav i fars slekt, for det var det helt sikkert. Noe annet ville være underlig så lenge man bor i et sjøsamisk område ot i et trespråklig fylke. Men for meg har det ikke vært så enkelt å dokumentere dette, slik tilfelle har vært med de som har finsk bakgrunn. Kan også dette bekrefte at finsk har hatt større status enn samisk, det er noe man kan reflektere over, selv om jeg ikke har noen god forklaring på dette fenomen. Men i alle fall. Slektsforskning er sannelig spennende! 


Litt om Israel Barsen, bror til tippoldefar Peder Baardsen

Utdrag fra Ken Rasmussen’s slektsbok:

NDIVIDUAL DATA RIN:24

Name:lsrael BAARSEN Jordeier Sex:M ID No:98/497-1

Birth: 7 Oct 1838 Place:Brensvik,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Chr:12 Nov 1838 Place:Brensvik,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Death:24 Feb 1921 Place:Halsen,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Burial: 1921 Place:Kvalsund kirke,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Father: Baar SAMUELSEN Lærer-40 Mother: Inger PEDERSDATTER Husmor.

MARRIAGE(S)

2 Jul 1997 Page 1

MRIN Spouse Name Marriage Date

6 Karen PAULSDATTER Husmor-25 Abt 1897

54 Regine NILSDATTER Husmor-213 9 Sep 1860

NOTES FOR ISRAEL BAARSEN JORDEIER

2 Jul 1997 Page 1

Israel var den yngste av Baar Samuelsens barn, han var mer enn tyve år yngre enn Peder, den eldste, og var bare fire år da faren døde i 1842. Han giftet seg med Regine Nilsdatter i 1860, og hun var av folket som stammet fra den opprinnelige Hals Gård(gml.matr.nr.22) ,som hadde hovedsete der Israel senere bygde sin gård. (M.nr.64). Han leide i første omgang M. 68, Myrland hos Henrik Paulsen, en rik og dyktig synkenoteier , og lærte antagelig forretningsmetoder hos ham. Ja, så godt at han til sist hadde overtatt alle Henriks eiendommer .

Men han led et betydelig tap i 1886 da både hovedbyggningen og fjøset brant ned og alle dyr omkom. Alt uforsikret. Israel eide i 1895 hele 6 gårder, matrikulert 61,62,63,64,65 og 68. (Halvparten av 62 hadde han overlatt brorsønnen Bård(etter Peder), til å bygge hus og fjøs på i 1886, og der bor fremdeles Irene(datterdatter av Bård». Myrland lot han Henrik Nilsen(far til Anders Henriksen, Klemetsten)styre, og på den gården hadde Israel 10 kyr, to hester og mange sauer.

Men på Halsen hadde han enda flere dyr, pluss avlsokse. Israel hadde på det meste to synkenøtter og mange Halv-lotts familier (nærmest slaver) . Han hadde to fembøringer og flere andre båter. Men han hadde fiender, ikke minst i aller nærmeste familie. ======

Og i 1906 ved den andre storbrannen som rammet ham, benyttet noen av dem sjansen til å stjele ei not pluss en fembøring. Det ble ikke anmeldt, men det oppstod en meget dårlig atmosfære mellom denne familikonstellasjon og Israels nye med Karen. Ved denne brannen var i det minste dyrene forsikret, og under gjenoppbyggingen brukte han tømmeret av de “halv-lotts husene” som enda var i god stand. Israel var nå blitt 68 år og halvlottstiden var over for ham .

Kanskje ikke minst fordi den driftige politikeren og forretningsmannen Karl Buck på Kvalsund Handelshus utrustet folk både bedre og billigere, og hadde gjort det allerede fra før 1890. 


Fra boka “Kvalsund i Finnmark” av Ragnvald Jakobsen:

I 1875 var i Israel Bårdsen husstand disse: han selv, gårdbruker og fisker, husfar, rettighetsmann siden 1862 og det år 41 år gammel, hans kone var Regina Nilsdatter, hun var 39 år. Hun var Nils Henriksens slekt på Halsen. Deres barn var da Nils Israelsen 12, Bård Israelsen 10, Henrik Israelsen 8 og Eli Regine Israelsen 3. Deres tjenestepike var Karen Regine Iversdatter 19. Leieboere var Peder Bårdsen fisker 55, hans kone Elen 54. Bård Pedersen gårdbruker og fisker, 25 år og ugift, og Marit Pedersdatter 22, i forpleining var finsktalende Brita Amundsdatter 60 år og Elisabeth Larsdatter 80 år. Alle i de to Bårdsenfamiliene snakket samisk. De hadde 2 hester, 8 kyr, 23 sauer og 2 gjeiter og satt I %z skjeppe potet, og på 1/8 mål jord gulrot og nepe. Det var større gårdbruk enn noe annet sted i Kvalsund, Sørøysund og Hammerfest. Israel Bårdsen fikk i 1884 1. premie for sin ku «Flekka». Den nettopp nevnte Bård Pedersen fikk for familien Bårdsens gode gårdsdrift og husdyrhold i 1897 1. premie for kyrne «Rosa», «Rødøre» og «Hvitstjerne». Men to ganger møtte de i forbindelse med dette virke de største vanskeligheter. Fjøs med låve brente helt ned først i desember 1886 og det ble et stort tap, da bare bygningen var assurert. Og ennå en gang 28.9. 1906 kom det melding om at fjøs og låve var brent ned. Da kom ikke husdyrene til skade, men hele avlingen strøk med og den del av brannskaden var uassurert.

Israel Bårdsen reiste sitt bolighus i 1873. Israel Bårdsen var i skattelisten til 1904. Han var valgt av Kvalsund kommunestyre som domsmann i alle år 1889-1899 og som medlem av Kvalsund og Hammerfest herreds forliksråd i de samme år, var medlem av Hammerfest fogderis fiskeristyre fra 1894-97, i helserådet fra 1891-95, i kirketilsynet i 1898, i amtsskattestyret i 1894, i skolestyret fra 1889-95, i overligning fra 1890-1900 og i ligningsutvalg.


 

 

Luther: Arvesynden har besmittet oss totalt, både til sjel og legeme

Utdrag av Luthers forklaring over Salme 51
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Salme 51:8: “Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp”.

Noen mennesker kan ha store tanker om seg selv og anser seg selv for å være både fromme og hellige. De tror at de er bedre mennesker enn det andre mennesker er. Men om de ikke kjenner sine egne synder, så er alt dette bare et stort bedrag og en løgn: “Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss”, 1Joh 1:8.

David taler her om “sannheten i det innerste av hjertet”. Med denne sannhet menes det at vi alle som en – på grunn av arvesynden – er tvers igjennom fordervet, både til sjel og legeme.

Av vår egen kraft, makter vi ikke det minste å hjelpe oss selv ut fra denne store elendigheten (som arvesynden har ført oss inn i). Slik er det, det er helt klart! Men tross det, er dette noe som er helt skjult, noe som vi mennesker av naturen ikke kjenner.

For største delen av oss mennesker, vil dette alltid forbli helt ukjent. Og siden saken er slik (at de verken kjenner arvesynden eller vedkjenner seg den), så vil også nåden forbli ukjent for dem.

Luther: Sammenhengen mellom arvesynden og gjerningssyndene. Læren om arvesynden.

Utdrag av Luthers forklaring over Salme 51.
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

David taler ikke her bare om en enkelt, eller om noen få ytre syndige handlinger. Han sier ikke: “Jeg bekjenner min synd og ber om nåde. For jeg har falt i hor, og jeg er årsaken til at Uria ble drept”. Men David taler om hele menneskets natur som har blitt fordervet (gjennom arvesynden). Og han ber også om tilgivelse for at “han ble født av syndig sæd”.

Her er det altså ikke tale om dårlig oppførsel når det gjelder hans ytre liv, eller om onde gjerninger. Men her er det snakk om det syndige opphavet til hele menneskeslekten. Her vil David si: “Den sæd som jeg er født av, er i seg selv syndig, uren og fordervet. Selve materialet som alle mennesker er gjort av, er helt og holdent ubrukelig, det er noe som kan føre oss i fortapelse.

Slik som jeg er, slik er også alle andre mennesker. For et menneskes unnfangelse og vekst i sin mors livmor – allerede før det blir født – er synd i seg selv, og intet annet.


Læren om arvesynden er svært problematisk for fornuften
Denne lære om arvesynden er en av de mest betydningsfulle lærestykker i den kristne lære. Men tross det, er dette noe som er helt skjult for menneskets fornuft, og dette er helt umulig for fornuften å kunne forstå. For de vise og forstandige kan ikke skjønne at det kan være noe annet som er synd enn det som vi tenker og det som vi taler, eller at vi med våre gjerninger gjør slikt som er mot Guds vilje.

Men en slik forståelse av hva som synd, er svært begrenset. Slikt er en bare en overfladisk oppfatning om hvor dypt ned (i mennesket) synden egentlig stikker. Med en slik forståelse vil man ikke kunne kjenne hvor stor og forskrekkelig synden virkelig er, og hvor stor makt den har over menneskes fordervede natur.


Hvordan tale rett og bibelsk om synd?
Derfor – om man skal tale rett om synd – så må man grave mye dypere. Og så må man vise til hvilke rot som all form for ugudelig liv vokser fram. Og da kan man ikke være fornøyd med å stanse opp for å granske bare noen enkelte ytre syndige gjerninger.

Men på grunn av denne feil som noen gjør, eller på grunn av den blindheten de lider av når de ikke helt skjønner hva synd egentlig er, og hvor dypt syndens røtter stikker i menneskeslektens (syndige) natur, om det vil jeg si: Derav følger vanligvis en annen blindhet eller en annen villfarelse, nemlig at man heller ikke forstår hva nåde er. Og på grunn av dette, er det svært få mennesker som egentlig skjønner at vantro er synd.


 

Læstadius: Vi er alle underlagt den evige død pga. arvesynden, men kan få del i det evige liv ved troen på Kristus

Kilde: Jäljennös. Lars Petter Jakobsson, Palohuornas 1863 / P. Raittilan kokoelma / OMA
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

N:o 60, på Mariadagen

Tekst: “Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye meget stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg”, 1Mos 3:16.

Vi har alle sammen har blitt underlagt synden gjennom ett menneske (den 1. Adam). Og på grunn av synden, har døden kommet over oss alle mennesker, siden vi alle har syndet . Men på samme måte har også det evige liv kommet til alle ved ett menneske (Kristus) – nemlig til alle som tror. For enhver som tror på Jesus Kristus, han skal leve, selv om han også dør.

Altså har vi alle blitt syndere ved Adam, og på grunn av arvesynden har vi blitt underlagt den evige død. Men ved Kristus har vi fått arve det evige liv.

Derfor får vi ikke anklage våre forfedre på grunn av deres ulydighet, fordi vi ved Kristi lydighet er frikjøpt fra den evige døden. Men la oss heller glede og fryde oss uten opphør.

Amen!


 

Læstadius: De nyfødte barna er urene. Derfor må de vaskes rene.

Kilde: www.laestadiustexter.se
Jäljennös /Pekka Raittilan kokoelma, Kuoksun kopiokirja / Oulun Maakunta-arkisto /
Toinen jäljennös / P. Raitti­lan kokoelma / Oulun Maakunta-arkisto /
Kolmas jäljennös /SKHS Kollerin kokoelma n:o 97/ Kansallisarkisto, Helsinki /

N:o 135 1 SUNN. UUDENVUODENPÄIVÄSTÄ
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen, Alta

Døperen Johannes sa: “Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes”, Matt 3:12.

La oss ved Guds nåde granske hvordan Gud ved den åndelige dåp renser sine barn rene fra den urenhet som har besmittet dem da de var i sin mors livmor. Det første som vi skal betrakte, er:

  1. Hvordan vasker foreldrene sitt barn, etter at det er født.
  2. Hvordan er det at den Hellige Ånd kommer ned fra himmelen over dem som blir døpt med Ånden.

Alle foreldre bruker å vaske sine nyfødte barn med badstuvann. Og så får de tak i noen som kan døpe det, slik at barnet ikke skal dø som udøpt. Men hedningene bryr seg ikke om det, men de lar bare sine barn være udøpte i en lengere tid. Og så er det noen som døper sine barn mens de er i mors mage, allerede før barnet når å bli født.

Første betraktelse: Hvordan vasker foreldrene/moren sitt barn, straks det er født?

Alle barn har tatt med seg fra sin mors livmor en helt spesiell og skitten urenhet, noe som har festet seg i dem fra sin mors livmor. De er altså ikke rene, siden de ble født før mora/foreldrene har fått vaske dem.

Jesus – den velsignede “kvinnens sæd” – var uten tvil ren allerede før han ble døpt av Johannes. Men han ville allikevel med sitt eksempel vise at dåpen er nødvendig for alle. For Gud sier ved profeten Hesekiel:

  • “Den dagen du ble født, ble din navlestreng ikke avskåret, og du ble ikke vasket ren med vann og ikke inngnidd med salt og ikke svøpt i svøp”,Esek 16:4, slik at du kunne bli ren.
  • “Da gikk jeg forbi deg og så deg sprelle i ditt blod, og jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev! Ja, jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev!“, Esek 16:6.

Det er en gammel skikk at mora/foreldrene – hun som med stor smerte har født sitt barn – tar litt badstuvann. Og i det vannet vasker hun og renser barnet fra dets urenhet som det har satt med seg fast i det fra da det var i sin mors livmor.

Det samme gjør også de dyrene som har et “foreldrehjerte”. De slikker sine barn. På den måte vekkes også “morskjærligheten” i dem. Og om dyremora ikke slikker sin kalv, så kan jo hvem som helst ta den. Da vil mora heller ikke komme til å savne kalven sin. Men dersom dyremora slikker den nyfødte kalven, så vil også kjærligheten bli tent i moras/foreldrenes hjerte – nemlig ved at den slikker sin egen kalv.

Dette er den vask – eller den dåp som dyrene gir – etter dere forstand.


 

Læstadius om arvesynden i barn, og om gjenfødelsens bad

Kilde: www.laestadiustexter.se

Alkuperäisen tuntuinen /Arkistoviittaus puuttuu. / Seppo Leivon valokopiokokoelma 
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

N:o 13 1. Søndag etter nyttår (utdrag)

I dagens hellige evangelium tales det om Frelserens dåp, noe som skjedde ved Jordans flod. Men vi vet at Frelseren selv ikke hadde behov for å bli døpt. For selv om han ikke hadde blitt døpt, var han ren og syndfri. Men tross det ville han med sitt eksempel hellige denne hellige handlingen, slik at dåpen skulle bli til et hellig sakrament.

Vi er alle sammen blitt født av syndig sæd. Derfor trenger vi å bli renset ved gjenfødelsens bad fra den urenhet og fra syndens smuss som har festet seg til vår hud da vi var i vår mors livmor.

Vi taler nå om den åndelige dåp som skjer ved den Hellige Ånd og ild. Siden et nyfødt barn blir døpt med den Hellige Ånd og ild, blir det renset fra syndens besmittelse som har festet seg til dets hud da det var i sin mors livmor.  Det er nok sant at vi allerede tidligere har blitt døpt med vann, og i dåpen har vi blitt tatt inn i Guds nådes pakt. Men denne dåp (vanndåpen) kan ikke rense oss fra syndens urenheter, siden vi har brutt dåpspakten, og gjort vår sjel uren med med djevelens avføring og med den gamle Adams bæsj.

Djevelen har gjort oss urene med sin avføring. Og av denne djevel-bæsjen er det en slik stank at den himmelske Forelder ikke kan ta i sin fang de som nylig har blitt født, før han med den Hellige Ånd og ild har fått vaske dem rene, slik at de blir renset fra syndens urenhet.


 

Læstadius: Et nyfødt barn har ingen gjerningssynder, men bare arvesynden. Derfor kan Gud gjenføde det uten smerte

Kilde: Laestadiustexter.se, 1. sunnuntaina adventissa, 1852
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Et annet svar på spørsmålet om hvem som er den største i himlenes rike, gir Frelseren i dagens evangelium. Han stilte et barn fram for dem og ba dem bli som barn. Den som nå vil bli den beste kristne, han må bli som et barn. Grunnen til at et lite barn er den største i himlenes rike, er at det ikke har så mye synder som de voksne har. Hvem er da det menneske som våger å si at det ikke har gjort flere synder enn et nyfødt barn? Vi har nok noen ganger hørt at noen fromme mennesker har skrytt av at Gud ikke trenger å anklage dem for deres gjerningssynder. Disse menneskene må nok være riktig hellige, dersom de skulle lykkes med å rense seg selv fra alle gjerningssyndene. Men jeg frykter for at det er djevelen som skjuler deres synder, og som graver deres ondskap ned i jorden.

Frelseren ber oss bli som barn både når det gjelder ydmykhet og fornedring. Det voksne mennesker har nemlig mye egoisme og stor ære, de har egenrettferdighet og kjærlighet til verden.

Men et nyfødt barn er fri fra disse hjemmesyndene, de syndene som gjør at de voksne blir så store og så oppblåste at de slettes ikke kan slippe inn gjennom den trang port før den onde ånds sæd blir presset ut av deres hjerter. Man får ikke plass nok til å slippe inn gjennom den  trange porten, før alle opphovninger i hjertet blir presset ut, og de blir slått og knust i stykker ved den sorg som er etter Guds hjerte .

Et nyfødt barn – som bare har arvesynd – kan derfor bli gjenfødt uten smerte og uten plage ved den felles nåde som blir gitt på grunn av Frelserens fortjeneste. Den som vil bli som et barn, han må bli så ren at han kan si: Jeg har aldri syndet (jeg har ingen gjerningssynder). Jeg har ikke noe av denne verdens ære. Jeg har ingen egenrettferdighet. Jeg elsker ikke denne verden. Det finnes ikke noe stolthet i meg, heller ikke vrede, ikke misunnelse og heller ikke noe begjær i mitt kjød. Så syndfri kan et menneske bli, dersom djevelen får forvrengt øynene og får skjule alle syndene. Men om øynene er åpne, så må man nok bekjenne slik Job gjorde, at et menneske “drikker urett som vann” (Job 15:16).

Da disiplene stred innbyrdes om hvem av dem som var den største, svarte Frelseren dem at den minste iblant dem, var den største (Lk 9:48). Om vi nå etter dette kjennetegnet skulle ville prøve hvem som er den beste kristne, så vil vi nok finne ut at det er den minste/yngste som vil kjenne seg som den dårligste av alle kristne. Han ville nok hatt en indre overbevisning om at alle andre kristne er nok bedre kristne enn hva han er, og at han er uverdig til å bære det kristne navnet.


 

Tidligere læstadianer-predikant begynte med gjendøping, og ble leder for en dissentermenighet

Allerede i vekkelsens begynnelse, ble Johan Bomstad fra Balsfjord i Troms kjent med læstadianismen. Bomstads tilknytning til læstadianismen synes å være noe uklar, men han var i alle fall påvirket av Læstadius, ifølge Westeson. Olav Brännström derimot var av den mening at Bomstad ikke var læstadianer. Men etter hva Erik Johnsen har fortalt, virket Bomstad som predikant innen læstadianismen, men gikk deretter vill, og grunnla en egen dissentermenighet, Den frie apostolisk-christelige Menighet.

Johan Bomstad forkastet barnedåpen, og begynte med gjendøping og med voksendåp. Mye på grunn av Bomstads avvikende dåpssyn, var det at Erik Johnsen begynte å fokusere sterkt på barnedåpen, og i den forbindelse studerte han grundig kirkens bekjennelsesskrifter, og særlig Confessio Augustana, artikkel 2.

Slik jeg tenker, var det dette studie- og særlig tillegget “vi fordømmer…” –  som gjorde at han ikke lenger kunne dele samme dåpssyn som størstedelen av de gammellæstadianske predikantene stod for, og som i 1910 førte til et varig brudd mellom dem og Lyngen-retningen.


Predikant Johan Bomstad forkynner syndenes forlatelse til Antin Pieti 
Selv om Antin Pieti hadde gått i konfirmasjon hos Læstadius og hadde samtalt med han om sin store syndenød, var ikke Antin Pieti lykkelig. Synden plaget ham enda mer enn tidligere, og livet ble bare mer dystert og tungt for ham, og han led av sterk dødsfrykt. I to år levde han slik. 

Samme år som han ble konfirmert, trolig i 1845, flyttet Antin Pieti med sine rein til Balsfjord i Norge. Han var da 20 år gammel, og hadde utsatt konfirmasjonen så lenge, siden han fryktet for å gå i konfirmasjon hos Læstadius. Senere fikk han anledning til å lytte til predikant Johan Bomstad i Balsfjord. Også Bomstad hadde blitt påvirket av Læstadius. På møtet til Bomstad kom Antin Pieti i stor syndenød. Bomstad trøstet han med ordene: “Jeg forkynner for deg dine synder forlatt i Jesu navn”. Men årstallet  når det skjedde, er historieskriverne Westeson og Miettinen uenige om. Ifølge Miettinen var det så sent som i 1852, mens Westeson anser at det skjedde mange år tidligere.

Antin Pieti så da ifølge Westeson et lite lysglimt, men etter noen dager var alt slik som før, og synden plaget han fortsatt like mye. Men ifølge Martti E. Miettinen varte imidlertid freden lengere, for Antin Pieti hadde ifølge han sagt: “Dette var jo en bra måte å gjøre det på!”, nemlig når det gjaldt å trøste mennesker som kom i sjelenød på grunn av sine egne synder. 

Det som ellers er å fortelle om Johan Andreas Bomstad (1821-1896), er at han ganske snart brøt med læstadianismen, og startet en frimenighet  i hjembygda Balsfjord i 1856. I 1862 utvandret han til Amerika, og drev sin frimenighet der.

Mye tyder på at det var Johan Bomstads dåpssyn som førte til at barnedåpen ble så viktig for Erik Johnsen og for læstadianerne i Troms, og at han av samme årsak gransket kirkens bekjennelsesskrifter så grundig.  

Bolstad hadde på farssiden nord-finske røtter, og var en femmenning til meg. Vi har begge samme stamfar, Henrik Hansson Kätkäsuvando.

Antin Pieti – Litt om hans liv og hans tjeneste i den læstadianske vekkelse

Kilde: “Lapin profeetan oppilaat”, av Hjalmar Westeson (utgitt i 1924)
Oversatt og sammenfattet av Henry Baardsen, Alta

Erkki Antti, eller Per Anders Persson Nutti som han egentlig hette, var født 28.8.1825 og døde 22.2.1898. Han var en av Lars Levi Læstadius sine nærmeste medarbeidere. Bestefaren hans, Per Anderson Knuti var svensk same, men giftet seg med Anna Larsdotter Hermelin, som ifølge Hjalmar Westeson muligens hørte til den svenske adelsslekta Hermelin. Kanskje dette var årsaken til at utseendet hans var annerledes enn andre samegutter. Ifølge Westeson var han sjelden lang og tynn, hadde lyst langt hår og blåe øyne.


I konfirmasjonsskole hos Læstadius da han var 20 år
Samme år som Antin Pieti ble født, begynte Læstadius som prest i Karesuvando. Først da han var 20 år gammel, våget han å begynne i konfirmasjonsskolen. Slik det var for mange andre ungdommer, var årsaken at han hadde kjent frykt for Læstadius.

Året før Antin Pieti ble konfirmert, opplevde Læstadius sitt kjente og store åndelige gjennombrudd i møtet med samepiken Maria. Fra da av fikk Læstadius sin forkynnelse på mange måter et nytt innehold, og evangeliets betydning og viktighet kom mer tydelig fram. Dette påvirket helt sikkert også hans undervisning for konfirmantene.

På konfirmasjonsskolen fikk Antin Pieti merke dette, og han ble svært positivt overrasket over møtet og konfirmasjonstiden med Læstadius. Han beskriver hvordan Læstadius likesom stilte seg mellom konfirmantene og djevelens angrep, og med tårer i sine øyne fortalte han om Jesus – den korsfestede – som kjempet og vant, og gjenløste dem fra mørket, fra det evige helvete og fra døden.


Predikant Johan Bomstad forkynner syndenes forlatelse til Antin Pieti
Men tross det, var ikke Antin Pieti lykkelig da konfirmasjonen var ferdig. Synden plaget ham enda mer enn tidligere, og livet ble bare mer dystert og tungt for ham. I to år levde han slik. 

Samme år som han var konfirmert, flyttet han med sine rein til Balsfjord i Norge. Da han var der, fikk han anledning til å lytte til predikant Johan Bomstad, som også hadde blitt påvirket av Læstadius. På dette møtet kom han i stor syndenød. Bomstad trøstet han med ordene: “Jeg forkynner for deg dine synder forlatt i Jesu navn”. Antin Pieti så da et lite lysglimt, men etter noen dager var alt slik som før.

Det som ellers er å fortelle om Johan Andreas Bomstad (1821-1896), er at han ganske snart brøt med læstadianismen, og startet en frimenighet i hjembygda Balsfjord i 1856. Han forkastet barnedåpen, og begynte med gjendøping og med voksendåp. I 1862 utvandret han til Amerika. Mye tyder på at det var Bomstads dåpssyn som førte til at barnedåpen ble så viktig for Erik Johnsen og for læstadianerne i Troms, og at han av samme årsak gransket kirkens bekjennelsesskrifter så grundig.  

Bolstad hadde finske røtter, og var en femmenning til meg. Vi har begge samme stamfar, Henrik Hansson Kätkäsuvando.


Antin Pieti ble iklædd Jesu Kristi rettferdighet
 I 1847 skjedde det en varig forandring i Antin Pietis liv da han var hjemme i Karesuvando. Westeson forteller om Antin Pieti: Han fikk møte oppstandelsen, lyset og livet. Og han fikk fred og opplevde glede. Han forteller videre hva Antin Pieti selv skal ha fortalt: “To år etter at han ble konfirmert, opplevde han vekkelse, fikk stå opp og ble ikledd Jesu Kristi rettferdighet. Og Kristi kjærlighet begynte å “tvinge ham” til å tale til andre om den glede og fred som han nå hadde fått oppleve og erfare”. 


Læstadius utvelger Antin Pieti til diakon og misjonær
Som leder for vekkelsen og som pedagog var Læstadius helt spesielt dyktig. Han hadde øyne til å oppdage unge menn som var utrustet med spesielle gaver, og som han kunne bruke i Guds rikes store  arbeid til å spre evangeliet. Da sparte han overhode  ikke på arbeid og møye.  Læstadius ofret både tid og hvile, både natt og dag, for at han skulle kunne gi nødvendig  privatundervisning til dem. 

Slik han oppfostret brødrene Raaattamaa (Petter og Johan), slik skolerte han også Antin Pieti til kateket for samene. På den tiden var en (kristendoms)lærer nesten ensbetydende med en predikant. For i all undervisning var det jo den kristne lære som var og som forble hovedsaken. 

Og etter at de hadde fått den nødvendige opplæring, sendte han den ut i tjeneste. Allerede høsten 1848 sendte Læstadius ut sin kateket og elev, Antin Pieti, på sin første misjonsreise. Hans misjonsfelt ble særlig Nord-Norge. Og slik Jesus gjorde, så sendte også Læstadius ut to og to. Det var en annen av Læstadius sine “elever” som ble sendt til Lyngen-området, Matti Siikavuopio. Mye av det som disse to fikk oppleve til sammen er spennende lesning, og som hadde stor betydning for læstadianismens utbredelse i Nord-Norge.


 

 

Uenighet i synet på arvesynden og dåpen førte til varig splittelse i læstadianismen i Norge

Da jeg for en for en tid siden siden skrev innledningen til “Litt om læstadianismen i Norge fram til 1930”, lovet jeg at jeg skulle forsøke å skrive litt om de ulike lærespørsmålene som livlig ble samtalt om i vekkelsen i Norge på den tiden, og som etter hvert førte til mange konflikter og til en varig splittelse. Stort sett var det de samme spørsmålene som vekkelsens folk på den tiden var opptatt av og som de drøftet i Norge, som de også gjorde på svensk og finsk side. Men det var særlig i ett lærespørsmål diskusjonene gikk livlig i Norge, og som avvek fra hva som var like aktuelt ellers i læstadianismen. Og det var – slik jeg ser på det – spørsmålet om arvesynden. Og som en følge av det, oppstod spørsmålet om dåpen var et absolutt vilkår for å bli frelst – også for kristnes barn som døde før foreldrene rakk å døpe dem – slik mange på gammellæstadianernes side hadde inntrykk av var Erik Johnsens syn.  Og når et barn døde før de rakk å døpe det, oppstod frykten: Tro om det gikk fortapt? Men dette trodde stort sett ingen på gammellæstadiansk side, men engstelige kunne nok mange være. Men tross det, overlot de barnet i trygghet i den nådige Guds hender. Slik jeg oppfatter det, var det i hovedsak disse to spørsmålene  som var kjernen til spenningene som oppstod f.o.m år 1900 mellom gammellæstadianere og Lyngen-retningen.

Uten tvil mente sikkert også gammellæstadianske kristne som ikke var enige med Erik Johnsen, at dåpen var meget viktig, siden Jesus hadde befalt å døpe. Derfor døpte de også sine barn så snart som de bare hadde anledning til. Og om det ikke var noen prest tilgjengelig, ble barnet hjemmedøpt.

De som har drevet litt med slektsforskning og som har lest litt i kirkebøkene,  har sikkert lagt merke til at barna vanligvis ble døpt veldig kort tid etter at de ble født. Også dette bekrefter at det var vanlig å døpe barna  så snart som mulig, og at de holdt dåpen for å være veldig viktig. Slik var det også for gammellæstadianske kristne. Også de holdt dåpen for å være både nyttig og viktig, og ønsket derfor ikke å utsette dåpen unødvendig lenge.


“De døpte hedningene” i  vekkelsens begynnelse trengte primært omvendelsens preken
På og før Læstadius tid, hadde størstedelen av menneskene i læstadianismens virkeområde sannsynlig vis brutt dåpens pakt, og dermed var de falt ut av nåden. Derfor var dåpen ikke til noen nytte for “de døpte hedningene” – slik Læstadius så ofte uttrykker det – siden de levde sine liv uten Gud og uten håp, enten i åpenbare synder eller i sin egen fromhet og i egenrettferdighet. Dette var – slik jeg tror det – grunnen til at man i vekkelsens begynnelse hadde hovedfokuset på å forkynne lov og evangelium, omvendelse og syndenes forlatelse, og ikke hadde så stor fokus på dåpen og dens betydning.


Ikke et helt entydig dåpssyn i vekkelsens begynnelse heller – heller ikke for Læstadius
Synet på dåpen og dens nytte, virket å være stilt noe mer åpent i vekkelsens begynnelse enn det var i Erik Johnsens tid, siden det heller ikke for dem var et helt enkelt spørsmål. Det som Gud virker i hjertet når noen døpes på Jesu befaling i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn og mottar dåpen, kjenner vi ikke helt til, og har heller ikke full oversikt over. Det spørsmålet må vi derfor i ydmykhet overlater til Gud, og ikke være så alt for allvitende og selvsikre på! Men vår oppgave er å døpe, slik Jesus befaler. For den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt (Mark 16:16), slik Jesus lærer. Derfor er troen et vilkår både for å ta imot dåpen (Apg 8:37) og for å bli frelst. For troen og dåpen hører helt uadskillelig sammen. Slik er det ifølge Skriften, og dette syn hadde også Luther. Så det får heller ikke vi glemme!

Selv hos Læstadius kan man underlig nok finne to ulike syn og to forklaringer på dåpen og dens nytte. Ved å følge linken under, kan du lese Læstadius egen forklaring om dåpen fra hans 3. postille.


Hva var Antin Pieti’s dåpssyn?
Når det gjelder predikantene Antin Pieti og Matti Naimakka, skriver Miettinen at de i Norge talte mye om barnedåpen, og han legger til: “De var av den sikre overbevisning at barna blir gjenfødt i dåpen”. Jeg gjør oppmerksom på at disse opplysningene var noe Erik Johnsen ga til Martti E. Miettinen i 1931-1932. De to reiste jo mye sammen, slik at man skulle tro at det Johnsen fortalte, stemmer med virkeligheten. 

Men læstadianismeforskeren Dagmar Sivertsen skriver helt motsatt av det som Erik Johnsen fortalte til Miettinen. Hun skriver:

“Sitt dåpssyn kom nok Johnsen stort sett til i O. S. Hansens prestetid. Men han opptrådte ikke med det som lærekrav så lenge som Antin Pieti levde. Intet peker mot at Antin Pieti på noen måte hadde avveket fra Johan Raattamaas lære om dåpen som et ikke-gjenfødende bad 48). Johnsen kan da ikke ha blitt så avklaret i sitt syn at han kunne eller turde i sette det (sitt dåpssyn) avgjørende opp mot sine egne, slik som han tidlig må ha gjort det mot gjendøperne”. 


Vi blir ikke frelst av å forstå, men ved å tro. Men om vi fordømmer andre, skal vi selv bli fordømt
For de tilhørte øst-/gammellæstadianismen, var Erik Johnsens dåpssyn veldig uvanlig. Men på tross av at en del av prestene og predikantene også hadde det synet at det var gjenfødelse i dåpen, ble det ikke splittelse på grunn av at noen forstod det litt forskjellig når det gjaldt dåpsspørsmålet. De lagde ikke så mye vesen eller oppstyr av det, og tenkte ofte mer enn de sa. 

Ingen av oss blir frelst av å forstå! For vi forstår alle stykkevis, slik Paulus uttrykker det (1Kor 13). Selv om vi som kristne ikke alltid tolker og forstår alle detaljene i Bibelens lærespørsmål helt likt, vil det ikke hindre oss fra å bli frelst. Men dersom vi begynner å fordømme og å forkaste andre kristne brødre og søstre som har forstått noe annerledes enn oss, da skal vi ifølge Jesu ord selv bli fordømt (Luk 6:37). Og dette gjelder selvsagt også både i spørsmålet om arvesynden og om dåpen. 


Arvesyndens konsekvenser
Når det gjaldt spørsmålet om arvesynden, så hadde de nok i  læstadianismens begynnelse rikelig med erfaringer av dens store skadevirkninger, og også når det gjaldt alle gjerningssyndene som ble gjort som en følge at de alle var underlagt arvesynden.  Dette var kanskje grunnen til at Læstadius hadde så stort fokus nettopp på arvesynden og på forsoningen i Dårhushjonet.


Kildehenvisninger til sitatene i denne artikkel
Jeg gjør oppmerksom på at det som jeg her skriver om arvesynden – og litt om dåpen – i hovedsak bygger på den 190 siders intervjue-samlingen fra 1931-1932 som den anerkjente finske læstadianerforskeren og historieskriveren Martti E. Miettinen har skrevet.  Dette gir nødvendigvis ikke det hele og fulle bilde av alle forholdene, og av hva hver enkelt predikant og menighet tenkte og lærte når det gjaldt disse spørsmålene. Men det gir i alle fall en god pekepinn på forholdene som rådet i læstadianismen i Norge i tiden 1870-1932. 

Jeg har også tatt med noe fra Læstadianismen i Norge, skrevet av Dagmar Sivertsen og også fra en del andre skriftlige kilder.

Slik jeg vurderer det, var Miettinen – som selv tilhørte den læstadianske retningen “de nyvakte” – ikke partisk, og virker heller ikke å ha noe spesielt ønske om å favorisere synet til den ene eller til den andre part. Men for meg virker det som om han var kanskje vel ukritisk til å la enkelte informanter få vel mye spalteplass, og at han lot dem få frihet til å omtale en del av predikantene på motsatt side vel ufordelaktig – til og med  om slikt som som hadde blitt fortalt i det private skriftemålet – uten engang å stille kontrollspørsmål til om det som ble fortalt, virkelig stemte med virkeligheten. Men jeg tror Miettinen noterte ned alt dette for å vise de store og reelle spenningene og motsetningene som fantes på den tiden, så derfor lot han alle fortelle det som de hadde på hjertet.  


Stridighetene i Norge eskalerte i 1907-1908
Det som etter hvert førte til den varige splittelsen mellom gammellæstadianerne og de som senere ble kaldt Lyngen-retningen, var hovedsakelig læren om arvesynden, og som følge av det, læren om barnedåpen og dens virkninger. Erik Johnsen hadde tidligere hatt mange gode venner i  Finnmark generelt, og i Hammerfest. Men etter at han sannsynligvis besøkte menigheten der siste gang i 1908, skar det seg totalt. 

Forut for dette,  hadde fire gammellæstadianer-predikanter besøkt Skibotn og Kvænangen, hvor de ifølge Erik Johnsen hadde forkynt vranglære, særlig i forhold til arvesynden og læren om dåpen.  Og dette så ikke Erik Johnsen med blide øyne på. Derfor refset han dem for vranglære, og prøvde også å overbevise dem ut fra Skriften om hva de lærte feil i spørsmålet om arvesynden og dåpen, uten at det hjalp noe, ifølge han selv. Jeg skal senere fortelle hva denne påståtte vranglæren gikk ut på – slik Erik Johnsen selv forteller det – og hvem disse fire predikantene var.

Sett med Erik Johnsens øyne og slik han forteller det, fikk han under sitt møte i Hammerfest erfare hvor langt splittelsen hadde kommet fra gammellæstadianernes side. Tidligere hadde han blitt mottatt i Hammerfest nesten som en engel, men nå ville de ikke la han tale – og dessuten hadde han problemer med å få nattlogi hos en tidligere god venn – dersom han ikke var villig til å be om tilgivelse for at han hadde forsøkt å hindre de fire ovennevnte predikantene i deres virke. Men dette så han ingen grunn til, siden de etter hans syn virkelig hadde forkynt vranglære.  Men etter oppmuntring fra predikant Petter Posti fra Alta fikk Erik Johnsen “holde sin siste tale” i Hammerfest, noe han også gjorde. Etter talen beklaget noen av hans tidligere venner at det hadde gått så langt at det hadde blitt splittelse. Men tross det, valgte de å bli på gammellæstadianernes side. Og etter hvert – sannsynligvis i 1909-1910 – stoppet samarbeidet mellom Vest-Finnmark og Lyngen opp, slik det også gjorte mellom Huru-tilhengerne i Vadsø og Lyngen-gruppen, ifølge Dagmar Sivertsen. 

Slik Erik Johnsen så på det, var det gammellæstadianerne (de som nå kalles Alta-retningen) som først begynte å baktalte han, og som sendte brev til menighetene for å advare for det som de definerte som Erik Johnsens vranglære. Og på den måte begynte de å bygge en partimenighet, slik Erik Johnsen så på det. Altså merker vi at beskyldingene om vranglære var gjensidig fra begge de to stridende parters side.

Det er ikke tvil om at en meget sterk polarisering allerede i 1907-1908 hadde kommet veldig langt, selv om Erik Johnsen og Lyngen-læstadianerne hadde en viss form for samarbeid med gammellæstadianerne, særlig med August Lundberg, faktisk helt fram til 1923-1924, før det også der skar seg totalt etter et forsoningsmøte på Fjelldal.

Ifølge Dagmar Sivertsen skjedde det et totalt brudd mellom Lyngen-retningen og gammellæstadianerne i Norge allerede i 1910.


Tross ulike syn i spørsmålet om arvesynden og dåpen, ønsket ikke gammellæstadianerne (senere Alta-retningen) i Norge å skille lag med Erik Johnsen og Lyngen-retningen
Siste gang Erik Johnsen talte i Hammerfest – sannsynligvis i 1908 eller litt senere – ble det foreslått at man i forbindelsen med en planlagt storforsamling i Alta like etter, burde komme sammen for å undersøke uenigheten i dåpsspørsmålet, noe Erik Johnsen også var enig i. Etter det ble han også per brev invitert til storforsamlingen i Alta for å komme for å delta i en felles læresamtale om dåpsspørsmålet. Men på tross av invitasjonen, svarte ikke Erik Johnsen på henvendelsen, og han kom heller ikke til den nevnte storforsamlingen i Alta for å drøfte den oppståtte uenigheten i dåpssaken. Også senere ble Erik Johnsen skriftlig invitert for å delta på storforsamlingene, men også da unnlot han å svare. Og han reiste heller ikke til disse storforsamlingene.

Videre skriver Miettinen: “På det hold (gammellæstadianerne i Norge) mente man at man til tross for ulike meninger i dåpsspørsmålet, likevel ikke burde skille lag med hverandre, men prøve å holde sammen.

Men slik gikk det dessverre ikke! 


Hva kunne årsaken være til at Erik Johansen ikke ønsket drøftinger om dåpen?
Egentlig tror jeg at det kan være flere grunner til det. En sak kan være at det etter hans syn var alt for stort sprik i mellom det som han og de andre predikantene som støttet han lærte,  og det som de fleste av predikantene blant gammellæstadianerne/Øst-retningen/Alta-retningen lærte. Kanskje han vurderte det slik at det derfor ikke var mulig til å få til en forsoning, og at det av den grunn ikke ville være noen hensikt å møtes?

En annen grunn kunne være at Erik Johnsen gjennom flere tiår personlig hadde kjent og hatt samarbeid med flere av de gamle predikantene på svensk side, helt fra Johan Raattamaas dager av. Her kan man spesielt nevne de gammellæstadianske predikantene Antin Pieti og August Lundberg, men også mange andre. I løpet av flere år var han i tjeneste for Svenska kyrkan som predikant for svenske samer på norskekysten , og da kom  han i nærkontakt med mange læstadianske predikanter og prester som virket blant øst-læstadianerne/gammellæstadianerne, og hadde sannsynlig samtalt med dem om mange lærespørsmål og lyttet til deres forklaringer. Muligens var også spørsmålet om arvesynden og om dåpen noe av det som de samtalte om. Og dessuten hadde han også lyttet til mange andre finske, svenske og norske predikanter når de hadde sine faste større forsamlinger i Lannavaara. Men han var ikke alltid like begeistrer for alt som han hørte, så en gang bestemte han seg for at han ikke ville dra dit flere ganger. Dette er også noe han selv forteller om i Intervjue-samlingen. Så Erik Johnsen var nok klar over at dersom han skulle søke støtte for sitt syn fra predikantene som virket blant øst-læstadianerne, ville det derfor ikke være så mye støtte å få fra det holdet. Av predikanter som ikke delte hans syn, kan nevnes bl.a. Pauli Rantala, Andreas Brune, Karl Huru, Petter Posti m.fl. Derimot hadde de nok et mer sammenfallende syn med gammellæstadianerne i Norge, noe som nok ikke favoriserte Erik Johnsen og hans krets. 

Erik Johnsens dåpsyn, og særlig hans uttalelser om de udøpte barna – og det at han erklærte kristne med et annet dåpssyn enn han selv for vranglærende – var han nok alene om innen læstadianismen. Slik jeg tror det, ville han nok ikke fått støtte for dette synet og for sin framgangsmåte verken fra de førstefødte, fra de nyvakte eller fra noen andre læstadianske retninger. Dette skjønte nok Erik Johnsen. Ifølge Store norske leksikon var det Erik Johnsen selv som tok avstand fra gammellæstadianerne i Finnmark og fra lundbergianernne i Nord-Troms. 

Kanskje det var grunnen til at han heller vendte seg til et samarbeid med den norske kirke, særlig siden hans syn på arvesynden og på dåpen var mer i overensstemmelse med hva kirken på den tiden lærte. 


Hvilke syn hadde egentlig Erik Johnsen i spørsmålet om arvesynden og dåpen?
Siden jeg ikke har Erik Johnsens prekensamlinger eller særlig mye av andre av hans skrifter – og for øvrig ikke har lest mer om hans syn på arvesynden og på dåpen – vet jeg ikke annet enn det som jeg har lest i “Brever og sanger under vandringen”, det som jeg har funnet på nettet og Intervjue-samlingen til Martti E. Miettinen hvor bl.a. Erik Johnsen ble intervjuet og grundig og mangesidig omtalt av de som levde i hans samtid. 


I Brever og sanger under vandringen” s. 108-109 leser  vi om bl.a. Erik Johnsens lære:

“”Om arvesynden tror, lærer og bekjender vi, at efter Adams fald er alle mennesker som fødes på naturlig måte, født med synd – det er: uten gudsfrykt, uten tillit til Gud og med ond begjærlighet, samt at denne sykdom eller arvelige brøst er virkelig synd, som fordømmer og påfører også nu dem den evige død som ikke gjenfødes ved dåpen og den Helligånd.

Vi forkaster alle der nækte at den arvelige brøst er synd og for at røve Kristi fortjeneste og velgjerning æren, påstå at mennesket ved fornuften kan blive rettferdig for Gud”.


Samsvar mellom Erik Johnsens syn og Augustana, Artikkel II
Det som var det spesielle med Erik Johnsens syn – også sammenlignet med de mange lutherske prestene som knyttet seg til læstadianismen – var at han utelukkende bygget sitt syn på Konkordieformelen og på Kirkens bekjennelsesskrifter, og særlig på Artikkel 2 i den Augsburgske bekjennelse, som lyder:

  • Art. II — Om arvesynden
    Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd, som fordømmer og også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd.

    De fordømmer pelagianerne og andre, som nekter at den arvelige brist er synd, og som for å gjøre herligheten i Kristi fortjeneste og velgjerninger mindre påstår at mennesket kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved de krefter som ligger i fornuften selv.

Melanchton eller Luther?
Slik vi kan legge merke til, er det stor overensstemmelse mellom Augsburgske bekjennelse og det som Erik Johnsen stod for. Men når det gjelder den Augsburgske bekjennelse, er det greit å kjenne til at den ikke skrevet av Luther selv, men av Philipp Melanchton i 1530. 


Ulike dåpssyn var ikke selve årsaken til splittelsen, men sannsynligvis gjensidig fordømmelse av hverandre
Slik jeg tenker, var det ikke det at Erik Johnsen hadde samme syn på arvesynden og på dåpen som den Augsburgske bekjennelse som var selve årsaken til at vekkelsen på norsk side ble delt. For slik jeg skrev ovenfor, mente de som senere ble kalt for Alta-retningen, at “man til tross for ulike meninger i dåpsspørsmålet, likevel ikke burde skille lag med hverandre, men prøve å holde sammen”.

Men det som gjorde at saken særlig ble satt på spissen, var sannsynligvis tillegget fra Augustana “Vi forkaster alle som …” og “Vi fordømmer”. 

Det jeg tenker, er at dersom Erik Johnsen kun hadde gransket Luthers dåpssyn og ikke hadde fokusert på ordene i Augustana “Vi forkaster alle som …” og “Vi fordømmer”, så hadde han mest sannsynlig ikke kommet til samme resultat. For slik jeg ovenfor nevnte at Læstadius hadde to syn på dåpen, så kan det samme også sies om Luther. Dagmar Sivertsen skriver i boka “Læstadianismen i Norge: “Deres (gjendøpernes) dåpssyn drev Erik Johnsen til et alvorlig studium av dåpen og av Luthers lære om dåpen.  Og hun fortsetter:

Nu er Luthers lære om dåpen såvidt upoengtert at det ikke er vanskelig å fortolke ham mot at udøpte barn blir salige, slik alle de øvrige fraksjoner innen læstadianismen lærer det
47).

Samme konklusjon kom også den finske teologen og Luther-forskeren Uuras Saarnivaara til. Saarnivaara hadde selv langvarig bakgrunn fra læstadianismen. Noe av det kan leses ved å følge Luther-linkene ovenfor. 


To grøfter og to skyttergraver
Jeg tror at dersom Erik Johnsen kun hadde holdt seg til Luther og til hans dåpssyn, så hadde tonen hans sannsynligvis vært mildere og mer ydmyk. Men siden han overfokuserte på arvesynden, dro han sin egen og helt spesielle konklusjon, nemlig at “udøpte barn grunnet arvesynden gikk fortapt” slik Dagmar Sivertsen skriver det. 

Slik jeg tenker, var det nettopp denne og tilsvarende uttalelser som gammellæstadianerpredikant Vilhelm Tuune  i 1907 – han som i 1918 overtok ledelsen i Alta etter Petter Posti – som gjorde at han og en del av predikantene samt noen av menighetslederne på gammellæstadianernes side overreagerte, og praktisk talt gikk i den andre grøfta. Da gikk begge parter i hver sine skyttergraver. og agerte derfra. Og på grunn av gjensidige fordømmelser og gjensidig forkastelse av hverandre over tid, var skilsmissen helt uunngåelig. Så dermed tok begge parter avstand fra hverandre, noe som ikke bidro til at de stridende parter fant sammen igjen.


Noen uttalelser av gammellæstadianerne om arvesynden
Ovenfor har jeg nevnt om fire predikanter som tilhørte gammellæstadianerne og om deres besøk i Skibotn. De fire var Vilhelm Tuune, Kristian Olausen (1860-1931), Karl Berg og Anton Holmgren (1849-1925). Ifølge Intervjue-samlingen lærte de:

  1. Barna trenger ikke å bli gjenfødt før de gjør synd med vilje. I praksis betydde det trolig at først måtte barna falle ut av dåpspakten, og falle bort fra Guds nåde.
  2. De skilte mellom sjel og ånd på den ene side, og legemet på den andre side. De lærte at alle menneskebarn fødes rene og uskyldige til ånd og sjel, og at de således av naturen er Guds barn.  Dette gjaldt ikke bare barn av kristne, men også hedningebarna. Barna var rene så lenge som de ikke gjorde forsettlige synder. Men på den andre side lærte de at barna ikke var rene fra legemets side, men at arvesynden bor i dem. Av dette kan man trekke den konklusjonen at de holdt gjerningssyndene som større synd enn arvesynden, selv om alle gjerningsyndene er en konsekvens av arvesynden.
  3. Dåpen er hovedsakelig et utvortes tegn.

Det var på bakgrunn av disse uttalelsene Erik Johnsen konkluderte med at de var vranglærende.


Pauli Rantala om arvesynden og om gjenfødelsen
I et møte i Vadsø ble Rantala konfrontert med at han fornektet arvesynden.  Da sa Rantala forundret at han kunne ikke fornekte arvesynden som han stadig kjempet med hver dag. Straks la han til: «Men det har jeg lært, er at barnet trenger ikke til gjenfødelsen før det gjør fortsettlige synder.»

Samme syn hadde de fire ovennevnte predikantene, Andreas Brune og Isak Raattamaa. Ifølge Erik Johnsen sa lærer og predikant Andreas Brune (1853-1942) at han kunne ikke godta den Ausburgske bekjennelses lære om arvesynden.


Noen gammellæstadianske predikanters syn på arvesynden ifølge Intervjue-samlingen
De gammellestadianske predikantene har ikke ansett arvesynden for å være en synd som fører til fortapelse. Først den forsettlige synd besmitter hjertet og gjør omvendelse og gjenfødelse nødvendig. Mennesket blir av naturen født rent til sjel og ånd, mens legemet er besmittet av arvesynden helt fra fødselen av. «Således som Gud blåste en ren og ubesmittet sjel og ånd i Adam og Eva, således har han blåst i alle menneskebarn, som derfor er rene til sjel og ånd og av naturen Guds barn.»


Menighetsforstander Morten Mathisen fra Alta uttalte seg slik:

  1. Arvesynden er mindre synd enn gjerningssyndene.
  2. Barna er helliget ved Kristi unnfangelse og fødsel, og følgelig Guds barn før dåpen.
  3. Arvesynden fører ikke barna i fortapelse.
  4. I dåpen skjer ingen gjenfødelse.

Andre uttalelser av kristne fra menigheten i Alta
Det er ikke blitt lært i Alta at alle mennesker fødes rene uten synd, og at vi av naturen er Guds barn. Man har forstått det slik at barnet trenger ikke gjenfødelsen før det blir større og gjør forsettlige synder. Spørsmålet om gjenfødelse i dåpen er blitt drøftet nærmere, men uten at man har gitt et sikkert svar. Man lar det spørsmålet stå åpent.


Min oldemor, Greta Kaisa Arnesens (født Aidantausta) syn

  • Arvesynden er mye verre enn gjerningssynden
  • I voksen alder av over 20 år fikk hun oppleve noe hun oppfattet som gjenfødelse. Synden åpnet seg da som virkelig synd for henne, mye viktigere enn før. Den hadde hun ikke før kjent som arvesynd (hun hadde menneskelig sett levd et ærbart, sedelig og rent liv som barn av kristne foreldre og oppvokst blant kristne), og fra da av erkjente hun arvesynden som en virkelig synd. Hun sier nå (i intervjuet i 1931-1934) at arvesynden er mye verre enn gjerningssynden).

    Nå ble arvesynden og alle gjerningssyndene en levende erkjennelse i samvittigheten. Hun så hvilken svær møye hun hadde påført Jesus, og det senket seg en stund en sønderknusende sorg i hennes hjerte, men likevel opplevde hun ingen fordømmelse. Det var ikke fordømmelsens blod, men Jesu blod, tilgivelsens og forløsningens blod, som falt på samvittigheten.

    Kommentar: 
    Etter 4-5 år i verden, fikk også jeg i 1972 oppleve omvendelsens og gjenfødelsens store under, da Jesus gav meg et nytt hjerte og et nytt sinn og tok meg til sitt barn. Han ga meg sin egen Hellige Ånd, som åpenbarte Kristus for mitt hjerte. Også jeg erfarte, slik oldemor gjorde, at arvesynden var modersynden, og kilden til alle gjerningssyndene. Derfor er arvesynden – slik jeg ser på det – en ennå større synd enn gjerningssyndene. Men dette kan vi ikke oppdage, dersom ikke Guds lov og Guds Ånd får åpenbare syndefordervet i oss, slik at vi ikke kan fly noe annet sted enn i Kristi nådige fang. Nettopp derfor har sann syndserkjennelse for meg vært ennå viktigere enn syndsbekjennelse, selv om begge deler er viktige.

Predikant Isak Raattamaa (1850-1934) om arvesynden og gjenfødelsen
Raattamaa hadde den mening om arvesynden at den besudler (gjør uren) legemet, men ikke sjelen, for Gud er den som innblåser livsånden i hvert barn i mors liv. Det som kommer fra Gud, kan ikke være urent og fordervet. Det er gjerningssynden som besudler sjelen, når den kommer under vantroens makt. Sjelen kommer til verden ren og feilfri, og derfor trenger barnet ingen gjenfødelse. Det kjød og blod som arvesynden har fordervet, arver ikke Guds rike.


Predikant Nikolai Nilsen i Nord-Troms om gjenfødelse og dåpen
Så langt Nikolai vet, har ikke læstadianere sagt nedsettende ord om dåpen (og heller ikke om nattverden). Man har trodd at dåpen virker gjenfødelse i barnet, men ansett barnet for å være et Guds barn også før dåpen, så barn som dør udøpt, er ikke dømt til helvetet. Man har ikke betraktet dem som Guds barn av naturen, men som besmittet av arvesynden og derfor trengt til gjenfødelsen. Likevel har man vært usikker på når gjenfødelsen skjer – i dåpen eller før den.

Derimot har den mening stått urokket, at den som er falt fra dåpens nåde, trenger gjenfødelse i Ånden, ved sann omvendelse og tro.


Noen utdrag fra analysen “Strukturelle splittelsesmekanismer i Den læstadianske bevegelse”

I analysen kommer artikkelforfatteren inn på noen tanker om hva som eventuelt kunne føre til splittelsen:

  • “Hvordan kunne det ha seg at den rene lære alene havnet
    hos lyngenlæstadianerne, og ikke i noen av de andre læstadianske retninger, som Erik
    Johnsen i et skrift fra 1928 fordømte som vranglærende? ” Og videre kan vi lese:
  • “I begynnelsen av 1920 begynner det å gå rykter at Lyngspredikantene
    nå beskyldte Lundberg for å føre falsk lære, dette skulle særlig gå på arvesynden og dåpen (Brännström 1990: 171). 


Gammellæstadiandene mente at Lyngen-retningens predikanter var falske lærere

  • Lundberg hadde tenkt i 1917 å besøke Honningsvåg men fikk høre at det kanskje ikke var så lurt da også Erik Johnsen hadde “interesser” der. For å unngå strid skriver nå Lundberg til Johnsen og ber om hans syn på saken. Men Erik Johnsen svarer at han gjerne ser at Lundberg reiser dit og til Hammerfest. Johnsen forklarer at disse stedene hadde forkastet Lyngenretningen og anså disses (Lyngenretningens) predikanter som falske lærere. Kanskje ville de heller høre på Lundberg? skriver Erik Johnsen (Brännström 1990: 170).

Ifølge Erik Johnsen førte Altaretningen og gammellæstadianerne falsk lære
Da de fire predikantene fra “Alta-retningen”/gammellæstadianerne – Vilhelm Tuune, Karl Berg, Anton Holmgren og Kristian Olaussen – besøkte Lyngen, refset Erik Johnsen dem for å føre vrang lære når det gjaldt synet på arvesynden og på dåpen, og slettes ikke uten årsak, sett fra Erik Johnsens ståsted.


Konklusjon


 

Litt om læstadianismen i Norge fram til 1930

Mine oldeforeldre på morssiden – Greta Kaisa (f. Aidantausta) og Ole Arnesen – ble i 1931-1932 intervjuet av den finske historieskriveren Martti E. Miettinen. Oldemor ble født 100 år før meg, i 1851, og flyttet med tre av sine søstre til Alta i 1871. Hennes foreldre var første generasjons læstadianere, og bodde ikke så langt fra Johan Raattamaa,  men på motsatt side av Muonio-elva.

I første halvdel av 1970-tallet fikk jeg kopi av intervjuet med henne, der hun ganske detaljert fortalte om sin tro, om den læstadianske vekkelsen i Alta, som da bestod bare  av ca. 20 personer, de fleste var finske innvandrere. Slik sett kjenner jeg og våre barn henne godt, for da de var barn, brukte jeg å lese om henne og om vekkelsen i Alta fra 1870-1930. Men med årene har de gamle kopiene blitt uleselige pga. at deler av teksten dessverre ble borte under kopieringen uten at jeg oppdaget det.  Det var jeg veldig lei meg for!

Men nå har jeg vært så heldig å fått tak i hele intervjuet med oldemor. Men ikke bare det, men også av alle de andre som tilhørte denne vekkelsen, og som også ble intervjuet somrene 1931 og 1932. Og det omfatter ikke mindre enn intervjuer med eller omtale av ca. 40 personer som alle har fortalt sine særegne historier, sett med deres egne øyne og ut fra hvordan de selv oppfattet det. Disse intervjuene omfatter stort sett samtlige av de aller første predikantene i vekkelsen som var virksom i Norge, allerede fra før vekkelsen ble splittet. Og de var det langt flere av enn hva jeg selv noen ganger har hørt eller lest om tidligere. Her fortelles  det om menigheter fra Ofoten, Lødningen, Evenskjer, Sandstrand, Trondenes, Tromsø, Lyngen, Nordreisa, Alta, Hammerfest, Kistrand, Lakselv, Brennelv, Masjok, Tana og fra Vadsø. Hele intervjue-samlingen består av tilsammen 190 sider.


Hammerfest, et sted hvor det var mange predikanter og stor læstadiansk virksomhet
Det som har vært ukjent for meg, var at læstadianismen stod så sterkt i Hammerfest, og at det var så mange predikanter der. Og dette på tross av at stedet ligger så nært som ca. 30 km fra min fars hjemkommune Kvalsund, og at jeg personlig har kjent godt mange kristne fra Hammerfest i 60 år, kristne som ofte besøkte vårt barndomshjem. Så så lite visste jeg, selv om jeg også lenge har vært interessert i vekkelsens historie. Og så lett kan verdifull historie fra vekkelsens første tid bli glemt, dersom ikke noen tar seg møie med å intervjue og å skrive om det. Det har jeg mange ganger vært lei for og også etterspurt av slike som burde kjenne vekkelsens historie. Hvorfor har ikke min far, Kåre Suhr eller andre av de gamle kristne predikantene fortalt noe om det? Kanskje var det at de heller ikke kjente så godt til det. For det som her fortelles, var jo fra gammel tid da de så vidt var født, og helst fra før den tiden. Men for meg var det i alle fall interessant lesning. Siden mange av de finske predikantene som var virksomme  der etter en tid dro videre til Amerika, var jo Hammerfest et godt egnet sted som “mellomstasjon” med åpent farvann året rundt. Og dessuten var det jo mat i havet og “kort vei” til Ishavet.


Lærespørsmål som Miettinen ønsket svar på
Det som gjør intervjuene særlig interessante, er at Miettinen – som selv var læstadianer og teolog – hadde en klar målsetning med intervjuene sine. Slik kan i iallefall jeg lese mellom linjene. Han ønsket å få belyst hva man i Norge tenkte om, og hva man lærte om ulike sentrale lærespørsmål som hadde blitt debattert innen læstadianismen i Sverige og i Finland helt fra vekkelsen begynnelse av, spørsmål som allerede hadde ført til store stridigheter og flere splittelser.  

De viktigste lærespørsmålene som går igjen i intervjuene var: Synet på arvesynden, på forholdet mellom arvesynden og gjernings syndene, om det var frelse eller ikke i barnedåpen, om barnet var Guds barn før dåpen eller ble det i dåpen, om gjenfødelsen skjedde før eller i dåpen, om man skulle kreve offentlig eller privat syndsbekjennelse eller om man skulle gi frihet til de som kom til troen, om læra om en “tre-alens”Gud” (noe som Johan Raattamaa holdt for vranglære og en “løsunge”, og det samme mente han om det neste lærepunktet), om den Hellige Ånd kun var virksom gjennom de læstadianske predikantene, om det bare er læstadianerne som er sanne kristne, om kristnes forhold til loven, om rørelsene, om bønnens plass og betydning for de kristne, om hørbar tilsigelse av syndenes forlatelse var et vilkår for å bli holdt for en kristen, om det finnes sanne kristne i andre vekkelser, om forholdet til statskirka, om noen kan bli en kristen “på tomannshånd” med Gud, om synet på det skrevne Guds Ord i forhold med det forkynte ord mm. 


Hva ble definert som vranglære?
Ytterlig et sensitivt spørsmål var hva som ble definert som  vranglære, noe som etter hvert førte til de varige splittelsene mellom Lyngen-retningen og den såkalte “Alta-retningen, mellom Lyngen-retningen og Lundbergianerne, og mellom Lyngen-retningen og de førstefødte. 

De to lærespørsmålene som hovedsakelig førte til disse splittelsene, var det for læstadianismen særegne og eksklusive synet på hva som er “den eneste rette menigheten og -ledelsen (hvem som var de rette lederne etter Johan Raattamaa)”, og dessuten synet på arvesynden og dåpens virkninger.

Så langt jeg har klart å lese, hadde de læstadianske kristne – og særlig predikantene og lederne – utrolig liten aksept for ulike syn. Det skulle lite til for at de som forstod  saken annerledes enn seg selv eller sin egen gruppe, ble definert som vranglærende. Og det la man slettes ikke skjul på. Og så kuttet man ut kontakten med hverandre. Og slik oppstod det markante grupperinger som tegnet ensidige og negative karikaturbilder av hverandre, ofte ut fra hva man hadde hørt eller blitt fortalt, selv om dette slettes ikke alltid var den hele sannheten. Da fikk ikke predikanter med avvikende syn i f.eks. dåps-spørsmålet tale i deres lokale menigheter. Og dette var gjensidig, stort sett helt fra 1907-1908 av!

Men ikke bare det: Noen av gruppene hadde sine egne “revir”, eller sine egne begrensede geografiske områder som de holdt for sine egne, og som  ingen med avvikende syn var velkommen til for å forkynne Guds Ord i. Og dersom noen trosset dette ønske, ble det ikke sett på med blide øyne, og det fikk også klare konsekvenser. For da søkte man fram med lys og lykt alt det negative som kunne sette “de uønskede predikantene” i dårlig lys, og man var ikke fremmed for å røpe sensitive opplysninger som hadde blitt bekjent i det private skriftemålet. Dette kommer dessverre tydelig til syne i det nevnte skriftmaterialet, noe som gjør at slikt ikke kan publiseres.


Mitt inntrykk, etter å ha lest gjennom tekstmaterialet og gjort meg noen tanker om det
Siden intervjue-samlingen omfatter så mange personer, og lærespørsmålene er såpass mange, er det en hel jobb å systematisere alt dette på en kort og lettfattelig måte. Heldigvis har jeg  et meget godt og effektivt dataprogram som jeg bruker, og som letter slikt arbeid mye. Jeg har allerede kommet godt i gang med dette arbeidet, og synes det er et veldig interessant og nyttig arbeid, i alle fall for meg og kanskje også for noen andre.

Jeg skal gå gjennom de ulike lærespørsmålene systematisk, og prøve å skrive litt om hva de ulike predikantene og menighetslederne har tenkt og uttalt om de forskjellige lærespørsmålene. Totalt er det predikanter og ledere fra 15-16 ulike menigheter pluss noen fra Sverige og Finland som uttalelsene er hentet fra. Så dermed sier det seg selv at synspunktene ikke er helt homogene, selv om de som uttalte seg, tilhørte samme gren av vekkelsen. Og slik vil jo det alltid være, særlig om det er frihet og når Guds Ord alene får gi svar på spørsmålene. For vi forstår og kjenner bare stykkevis, slik Paulus uttrykker det i 1Kor 13. 


Min bakgrunn i læstadianisnen og min tilhørighet som forkynner
Selv tilhører jeg den såkalte “Alta-retningen” eller Tornedal-/LFF-/Rauhan Sana-retningen, og har virket som predikant  i 35 år. Selv om jeg har hørt Guds Ord utlagt og forklart i 50-60 år, synes jeg at mange av disse spørsmålene har vært lite lært om av de gamle predikantene, i alle fall ikke systematisk og grundig. Men etter å lest denne intervjue-samlingen, skjønner jeg dem nå mye bedre. De har ikke ønsket å opptre som så kloke, eller å gi inntrykk av at det er bare de eller vår gren av vekkelsen som alene har hatt det rette Åndens lys over Guds Ord. Derfor har de heller holdt seg til det ydmyke, og konsentrert seg om selve kjernen i den kristne forkynnelse, som er omvendelse og syndenes forlatelse, slik Jesus lærer. Og det tror jeg var klokt, nemlig at man heller skal ha fokus på hva som forener enn på hva som skiller. Og så får man heller ransake disse spørsmålene i Guds Ords lys, og la det skille mellom hva som er Bibelsk og hva som virkelig er falsk lære. Altså bør vi la Skriften selv få være sin egen tolk og dommer, og heller legge vinn på å forklare Skriften med Skriften selv. Det er nok det aller tryggeste, også for oss. For når alt kommer til sin slutt, er det alene Guds Ord som gjelder, også i de lærespørsmål som de i sin store iver og nidkjærhet drøftet i læstadianismen for 100 år siden, og som fikk så store konsekvenser for deres samtid og for generasjonene etter dem. Og konsekvensen av alle disse unødvendige stridighetene bør vi dagens kristne og læstadianere ta lærdom av, og legge vinn på ikke å falle i de samme grøftene som våre forfedre falt i.  For slikt fremmer ikke Guds ære!

Så når vi – dagens læstadianere fra de ulike grenene – skal forsøke å samtale om disse spørsmålene, så tror jeg at det er veldig uklokt dersom vi går ned i de gamle skyttergravene og bruker samme ammunisjon som “de gamle” brukte mot hverandre, det vil det ikke komme noe godt ut av det, men bare gjøre ondt verre. 

Slik jeg nå tenker, skal jeg om ikke så lenge forsøke å se på hva de ulike predikantene og menighetslederne lærte om arvesynden, og da gjerne hva de tenkte og lærte om gjernings syndene i forhold til arvesynden. Dette kan jo bli både spennende og interessant for mange av oss. Men samtidig kan disse spørsmålene fortsatt være både betente og sensitive. 


 

 

 

 

Intervjue med “en ekte Alta-kven”

 

Henry Baardsen forteller om sin slektsbakgrunn og om sitt forhold til finsk språk og til læstadianismen, intervjuet av Bente Immerslund

 

– Henry, du er jo en ekte Alta-kvæn. Fortell om dine finske røtter!

Litt om den finske innvandringa til Alta og om mine finske røtter

Jeg har drevet litt med slektsforskning på hobbybasis, og er egentlig overrasket over hvor sterk den finske innvandringa til Finnmark har vært. Det snakkes mye om den finske innvandringa, og at den skjedde over en lengre tidsperiode på flere hundre år. Og jeg er virkelig en del av den historien. Det er jeg takknemlig for! Jeg har tatt gentest, og de har funnet ut at jeg har 65 % finske gener, og nesten like stor andel svenske gener som norske. Slik sett kan man med rette si at jeg hører med til ”Nordkalottfolket”. I møte med folk i våre naboland, møter jeg stadig på personer jeg er fjerne slektninger av.

Fra 1600-tallet av er det så langt jeg har funnet ut, 26 av mine direkte forfedre som er finske innvandrere. På 1600 kom tre av dem, elleve av dem kom på slutten av 1600 og i begynnelsen av 1700-tallet, ni av dem kom på 1700-tallet og tre av mine finske forfedre innflyttet hit til Alta på 1800 tallet i. Og alle disse ble boende her resten av livet. Tre av dem kom fra Muonio, to kom fra Kittilä, tre fra Kolari, en fra Yli-Tornio, to fra Yli-Vojakkala og ni kom fra Tornio/Haparanda området. Disse kom opprinnelig fra Øst- og Sør-Finland, og noen kom fra Sør-Sverige, fra Tyskland, fra Frankrike og fra Novgorod.


21 av mine forfedre var birkarler
Av mine direkte forfedre var det 21 birkarler. Disse hadde spesialisert seg på handel med samene, og de krevde lappeskatt av dem. Birkarlene måtte selvsagt beherske både samisk og finsk, i tillegg til skandinavisk. Disse 21 kom fra kjente birkarler-slekter som Rahtu, Chore, Rechardt, Toolainen og Tulkki/Tulkkila. Birkarlene hadde hele Nordkalotten som sitt arbeidsfelt. Derfor besøkte de samene i innlandet på deres vinterboplasser, og kystsamene i fjordene langs Atlanter- og Ishavet. De etterspurte fremfor alt kostbart pelsverk, men også tørket kjøtt. Birkarlene hadde monopol på lappmarkshandelen, spesielt i den svenske handels-sværen.


Mine foreldres finske aner

– Fra min mors side har jeg røtter i Tornedalen, blant annet ifra Kätkäsuvanto, litt nord for Muonio. Oldemor kom derifra i 1872, og hun kunne jo ikke annet enn finsk. Hun pratet derfor bare finsk hjemme med sine barn og sine barnebarn – altså med min mor og hennes søsken. Og samme språk benyttet hun også blant sine venner og bekjente. På den måten har finsk vært en naturlig del av livet i Alta og i vår familie. Far min kommer fra Kvalsund, og har aldri fortalt oss barn at han hadde finske røtter. Jeg vet ikke om han selv var klar over det. Men i ettertid viser det seg at både hans mors og hans fars forfedre kom nettopp fra Finland og fra Torneå-området. Far fikk høre både norsk, samisk, kvensk og finsk i Kvalsund, og han behersket alle disse språkene fullstendig. Seinere lærte han seg også både engelsk og tysk. Hjemmet vårt var som et lite ”språkstudio” med kassettspiller og finske språkprogram som også vi barn lytta mye til og lærte mye av. I vårt hjem og i vårt område ble finsk mye brukt i hele min oppvekst, særlig bland mannfolka. De var stolte av sitt finske opphav, og tok virkelig godt vare på det finske språket og den finske kulturen.

 
 

 

Etter hvert fatta vi barn også interesse for finsk språk. I 1962, vil jeg huske, så kom noen av våre slektninger fra Nord-Finland opp til Alta for å søke opp sine slektninger her. Og da var det faktisk første gang jeg satt i en bil, det var stort for en 11-åring på den tiden.  Etter den tid har vi hatt meget god kontakt med dem – spesielt ifra 1969 da jeg selv skaffet meg bil. Og slik fikk jeg praktisert det finske språket, og fikk utviklet det.

Finsk har blitt brukt ganske mye i barndomshjemmet vårt. Foreldrene mine snakket egentlig ikke så veldig mye finsk seg imellom. Men spesielt når vi barn ikke skulle forstå, så brukte de det finske språket. Men etter at vi barn lærte å forstå finsk, begynte de å bruke samisk når de ønsket at vi ikke skulle forstå hva de snakket om. Slik var det i de fleste hjem her på Kronstad, på Elvebakken og også i Rafsbotn og andre deler av Altas østkant.

Ellers brukte de finsk hjemme hos oss når det kom finsktalende gjester på besøk. Det var jo mange naboer på Kronstad – Elvebakken området som benytta finsk til daglig. Dette er min slekts- og familiebakgrunn.

– Enn kona di, er ho også kvænsk?

Nei, men hun er finsk statsborger, hun er finlandssvensk. Men hun lærte seg finsk som barn. En av mine fjerne forfedre på min fars side er samtidig også stamfar til min kone, så verden er ikke så stor.
– Hvor traff du henne? Jeg traff henne første gangen i 1973, da jeg arbeidet som rørlegger i Karleby i Finland. Så tidlig som i 1961 var hennes far og hennes bror på forsamlings-reise til Norge. Det var læstadiansk storforsamling i Billefjord, der også min familie var. Der traff jeg dem første gangen. Og da jeg jobbet i Karleby i 1973, brukte jeg å besøke han som senere ble min svigerfar. Det var hjemme hos dem min kone og jeg lærte å kjenne hverandre – og så ble det oss to.
– Så romantisk, Henry.


Hva har læstadianismen betydd for ditt finske språk?

– Oldemor min, som kom fra Finland, tilhørte den læstadianske vekkelsen allerede før hun dro derfra. Svært mange av de andre som flyttet fra Finland til Alta, hadde også knyttet seg til den læstadianske vekkelse allerede før de flyttet hjemmefra. Da oldemor kom hit i 1872, var det ca. 20 personer som tilhørte den læstadianske menighet her, og en stor del av dem var finlendere. Derfor var finsk språk et helt naturlig valg for dem, også på de åndelige møtene. Enten ble det talt på finsk og oversatt til norsk, eller motsatt. Denne tradisjonen fortsatte helt til på slutten av 1960-tallet, så godt som hver søndag. Fortsatt har vi denne tradisjonen på bedehuset. Så når det er behov for tolking, tolker vi. Jeg har også selv tolket i ca. 45 år, både til og fra finsk. På denne måten har jeg fått brukt det finske språket en del, og fått utviklet det. Jeg har virket som forkynner i den læstadianske vekkelse helt siden 1985, og alltid når det er behov for det, taler jeg på finsk. Det skjer både i Finland, noen ganger i Sverige og i Russland, der vi møter finskspråklige og personer som kan tolke fra finsk til russisk.

Når vi som barn var sammen med våre foreldre på bedehuset, hørte vi jo begge språkene. Slik var finsk et levende språk i hele min oppvekst. Så derfor lærte også noen av oss finsk og fikk interesse for det. Slik var det i alle fall med meg. Vi har på en måte fått inn både læstadianismen og finsk språk med morsmelka. Mor min brukte å synge mye på finsk hjemme, det var gjerne sanger og salmer som hun hadde lært i det læstadianske miljøet. Og veldig mange av disse sangene i ”Siionin laulut ja virret” lærte jeg utenat, og husker dem fortsatt.


Noen finske sanger og salmer som ble sunget i min barndom og ungdom
Jeg har forsøkt å synge noen av de finske åndelige sangene og salmene som vi hørte mye som barn og som ung hjemme hos oss, og ellers her i Alta i det finske/kvenske miljøet, helt fram til slutten på 1980-tallet:


Denne tradisjonen har jeg tatt med meg til vårt hjem og til våre barn, og slik er det også for noen av våre barn igjen. Vår eldste sønn, som er gift med en kvinne fra Finland, snakker bare finsk sammen med henne, selv om de bor i Sør-Norge. Men med sine barn snakker han helt konsekvent norsk. Barnas mor snakker kun finsk med sine barn og leser finske bøker. Og på den måten har barna blitt fullstendig tospråklige. Så når de er i Finland, snakker de flytende finsk med sine besteforeldre og med sine slektninger. Skal et språk bevares, må det også brukes. Det gjelder også det finske språk. Og det som er spennende å registrere for meg som en tidligere finsklærer, er at det nødvendigvis ikke behøves flere enn en eller to personer for å lære et språk videre til sine barn, slik tilfelle er med våre barnebarn.

Slik jeg vurderer det, er læstadianismen også noe som i stor grad har bidratt og delvis bidrar til å bevare såpass mye av den finske tradisjonen og det finske språket som tilfelle er i dag. Unge møtes over lande- og språkgrensene på storforsamlinger og i andre sammenhenger, og i dette miljøet er finsk et aktivt og levende språk. Slik sett øyner jeg et lite håp om at det finske språk ikke skal dø helt ut i Norge.


–Tusen takk til deg, Henry Baardsen!

Montering av sjøvannsspyling til akterdekket

Alle vi som elsker sjølivet og som bruker båten både i sommer- og i vinterhalvåret – både til turer og til hobby-fiske, opplever stadig at det skulle ha vært praktisk med sjøvannsspyling på akterdekket. For når fisken biter som ivrigst, og man bløgger og sløyer fisken ombord, kan det periodevis være en masse blodsøl. Om fiskeblodet ikke vaskes bort med en gang, har det en tendens til å feste seg skikkelig. Og blodflekker kan som kjent være krevende å få fjernet skikkelig. Det andre er lukta fra blod og fra fiskeslo som man helst ikke ønsker skal sette seg, og gi dårlig lukt. I alle fall ikke når man har en så flott teakdørk som jeg har lagt.

  

Selvsagt kan man jo heise opp sjøvann med bøtte og vaske akterdekket med det, men en spylepumpe ville jo selvsagt være enklere og mer praktisk. Derfor gikk jeg til innkjøp av en slik en.

PS: For å hindre at teakdekket skulle suge til seg fiskeblod og miste sin “skjønnhet”, behandlet jeg det med Xtreem Coat, en supersterk ekstremlakk som beskytter teak og andre treslag meget godt – og med et vedlikeholds-intervall på 15 år. Foreløbig her jeg bare 5 års erfaring, men det ser veldig lovende ut. 


Først primer man teaken til man oppnår ønsket farge, og så legger man på et 1 mm tykt lakklag med to-komponent lakken. Til 1 m2 teak går det med 1 liter lakk, eller i mitt tilfelle brukte jeg 2,5 liter lakk, pluss primer.

Se også:


Plassering av spylepumpa, og hvordan den er montert


På bildet ovenfor ser man hvor spylepumpa ble montert. Sjøvannet tas inn via en bunnventil i bunnen av skroget. Også den kan man se på bildet. Mellom bunnventilen og spylepumpa er det montert inn en syrefast kuleventil. På baksiden av spylepumpa kan man såvidt se en blå spyleslange. Gjennom denne slagen pumpes sjøvannet opp til spylepistolen.


Jeg skal nå vise noen bilder av hvor og hvordan spyleslangen og spyleventilen er montert 

  

På bildet til venstre kan man se hvor stygge lukene var blitt etter 35 års bruk. Men i april 2020 tok jeg de fire lukene med hjem, slipte dem ned, og malte dem tre strøk med en oljemaling som jeg hadde liggende, både på over- og på undersiden. Og de ble som nye, uten at det kostet meg noe særlig. Og det var heller ikke mange timers arbeid.

Det runde lokket er en helt standard 110 mm plast-ters som man bruker i rørleggerfaget. Jeg har lagt inn en syrefast åpnings-mekanisme som man fjerner tersen med når spylepumpa skal brukes. Dette fungerer helt tilfredsstillende. Når den bakerste sitteputa legges på plass, skjules røret, tersen, spylepistolen og spyleslangen helt. Enkelt og greit! Jeg har ikke tidligere sett denne løsningen for skjult montering av spyleanlegget, men for meg med erfaring med skjult montering i rørleggerfaget, var dette en helt naturlig løsning.


Slik ble det 110 mm tykke avløpsrørets muffe festet til sittebenken, uten fare for lekkasje nedover til kjølen

Til venstre kan man se hvor spyleslangen kommer opp. I enden av spyleslangen kan man se noe rødt, det er trykkbryteren på spylepistolen. Det runde røret som spyleslangen kommer gjennom, er et vanlig 110 mm avløpsrør med muffen øverst. Lengre nede har jeg brukt 45 graders bend, og røret føres videre sammenhengende nedover, og kommer ut like bak spylepumpa. Enkelt, men helt funksjonelt! Dermed er spyleslangen godt beskyttet slik at den ikke blir skadet, og samtidig er den helt usynlig når den ikke er i bruk. Men samtidig er den lett tilgjengelig når den skal brukes


Her ser man hvordan det ser ut når spyleslangen trekkes ut av varerøret


Totalt sett kostet spylepumpa og alt materiale som gikk med – inkludert dugnadsarbeidet – godt i underkant av Kr. 2500,-. Og det var det vel verd, spør du meg. Jeg har allerede hatt glede av sjøvann-spylingen til akterdekket i mange år. Nederst midt på bildet til venstre kan man se to røde elektriske brytere. Den til høyre, er bryteren til spyleanlegget.


 

Montering av daviter-festene på vår Nord West 740

Sent på høsten 2019 kjøpte jeg meg en ny lettbåt til vår “flotte og nyrestaurerte” Nord West 740 som jeg er så godt fornøyd med. Da denne båten kom på markedet på 1980-tallet, ble den i et båtblad kaldt for “Sjøens Mercedes”. Det passer jo perfekt til meg som i ca. 25 år har vært lykkelig eier av tre Mercedes E-klasser, og som for tiden eier to av dem. De virker å være uslitelige, og det samme gjelder også for “Sjøens Mercedes”. Den eldste, en 2000-modell 220 Cdi, er bilen jeg alltid kjører med når jeg skal til båthavna.  Det passer likesom best.
 –
I oktober 2019 limte jeg på daviter-paddene på vår Quicksilver Sport 250, og i forrige uke – i uke 3 i april 2020 – monterte jeg davitene fast i badeplattformen på vår Nord West 740.

Fortsett å lese «Montering av daviter-festene på vår Nord West 740»

Liming av daviter-paddene på Quicksilver Sport 250

  

Slik ser min nye gummibåt ut. Den ble kjøpt inn høsten 2019, men montert på davitene på vår Nord West 740 først i april 2020. Jeg har allerede forsøkt å ro med den, og den kjennes helt grei å ro med. Båten har oppblåsbar kjøl, slik et den er mer retningsstabil å ro og å kjøre med. Gummibåten er godkjent for maks 8 HK påhengsmotor, slik at Mercuryen jeg har på 6 HK, passer ypperlig. Båten bærer tre voksne og et barn, så det er helt passende for vårt behov. Båten har aluminiumsgulv, noe som gir god avstivning. 


På det første bildet ovenfor kan man se to-komponent limet som jeg limte daviter-paddene fast med. Da jeg utførte dette arbeidet, hadde jeg gummibåten inne i vårt oppvarmede arbeidsrom i garasjen. Da hadde båten, limet og paddene stått inne i god romtemperatur i 2-3 dager. 


Viktig å merke helt nøyaktig hvor daviter-paddene skal limes fast
Før dette kunne gjøres, tok vi med gummibåten og davitene med oss til vår Nord West 740 som ligger i hjemmehavna vår, og merket av hvor på Quicksilver Sport 250 gummipaddene skulle limes. Vi så ganske snart at det ville bli krevende å finne et godt egnet sted å plassere gummi-paddene, siden eneste sted som kunne brukes, ikke passet særlig godt i forhold til badeplattformene bak på båten. Dette kommer tydelig fram av bildet nedenfor, som jeg tok så sent som 23. april 2020. men heldigvis: Selv om daviter-festene måtte plasseres så langt til styrbord i forhold til båtens senterlinje, ble selve gummibåten riktig plassert i forhold til båtens bredde. 


Liminga av daviter-paddene må skje i et godt oppvarmet lokale
Etter at plasseringen av daviter-paddene var merket med vannfast tusjpenn, ble gummibåten tatt med hjem og plassert i vårt oppvarmede arbeidsrom et par dager. Neste fase var å rue ned paddene og området hvor paddene skulle limes fast på gummibåten med sandpapir med kornstørrelse på 120. Deretter skulle dette renses og overflatene mattes ned med Aceton, og deretter få “mykne” i ca. 30 min. 

Det neste som skulle gjøres, var å dele limet og herderen i to like store mengder, siden jeg planla å lime bare en ev paddene om gangen. Så ble lim og herder blandet godt i to minutter, og deretter skulle limet stå i 8 minutter før det var klart til bruk. Så ble lim-penselen klippet ned til ca. 1 cm. børstelengde.

Så ble limet påført i et tynt lag både på lim-området på gummibåten og på den ene padden. Etter ti minutter påførte jeg limlag nummer to, det også kun et tynt lag. Det tredje og siste limstrøket påførte jeg da ytterlig 10 minutter var gått, og etter ennå ca. 10-15 min. venting, var det bare å plassere paddene i nøyaktig posisjon, og så å trykke den godt fast. Enkelt og greit! Så tok jeg to strammeband, slik man kan se på bildene ovenfor, og strammet paddene slik at de trykket godt mot gummibåten. Og etter ett døgns tørketid, var padden klar til bruk.


Nøyaktig samme prosedyre brukte jeg da jeg limte den andre padden fast, man da la  jeg litt mindre herder og ventet litt kortere tid før jeg satte paddene på plass. Denne gangen festet padden seg til gummibåten nærmest med er sug. Egentlig bommet jeg ørlite på plasseringen. Men selv om jeg med alle krefter prøvde å justere den litt, hadde padden allerede festet seg så skikkelig at jeg måtte gi opp. Men det er nok ingen andre enn meg som klarer å oppdage at den ble litt feil plassert, om jeg da ikke forteller det til dem. Så slik sett var fastliminga av paddene 100 % vellykket!

Dersom jeg ikke hadde surfet litt på nettet for å søke etter andres erfaringer med å lime paddene fast, hadde jeg nok ikke kommet på å bruks strammebåndene. Det anbefales!


Når jeg limte fast gummi-paddene, var det både mørkt og kaldt ute, og absolutt ikke beste tid for å montere daviter-festene på vår Nord-West 740. Dette arbeidet ble utført 12. oktober 2019, mens daviter-festene ble montert først i forrige uke, eller i slutten av april 2020.  Det kan du eventuelt lese om på siden nedenfor:


 

Andakt: “Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen”

I Jesu blod har vi som kristne og Guds barn frimodighet til å gå inn i helligdommen

Tekst:

“Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann”, Hebr 10:19-20.

Fortsett å lese «Andakt: “Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen”»

Det åndelige og kongelige presteskap

Det åndelige presteskap og oppgaver som hører med til det

Kilde: “Elämä uskossa”, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Menigheten er Guds åndelige tempel. Den er bygget av levende steiner, av mennesker som ved troen på Kristus har blitt levende. Samtidig er de troende et hellig presteskap. De har fått i oppgave av Gud å bygge opp menighetstempelet ved å utføre Ordets tjenestegjerning.

  • Peter skriver:
    «Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys», 1Pet 2:4,5, 9).

  1. 1.     Hvilke oppgaver hører med til det åndelige presteskap? Hvem kan utføre disse tjenestene og hvilke nytte er det av dem?

Den første basisoppgaven for det åndelige presteskap, er å ofre «åndelige offer». Kristi forsonings- og gjenløsningsoffer som han utførte (på Golgata), er fullstendig nok til rettferdiggjørelse og frelse for alle syndere som vil ydmyke seg til omvendelse. De som er kalt til å ofre disse åndelige offer, er de som først ved Kristi forsoningsoffer er gjenfødte til Guds barn.

Det er tre forskjellige åndelige offer. Det nye testamente sier om disse åndelige ofrene:

«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste», Rom 12:1.


1.1 Gi deg selv, dine evner og dine gaver til Herren

Det å gi våre legemer til Gud som et offer, betyr at man gir seg selv med alle sine evner og gaver til ham, så han skal få bestemme over oss og bruke oss (i sin tjeneste).  Og Bibelen fortsetter:

  • «La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud», Heb 13:15-16.

Det å dele med andre, er både et takkoffer for alt det Gud har gitt, samtidig som det er å gjøre det som kjærligheten forplikter oss til i forhold til de som lider nød. Men det er også å gjøre det som Herren har befalt:

  • «Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet», 1 Kor 9:14.

1.2 Hjelp andre til frelse og til helliggjørelse

Den oppgave som de kristne skal gjøre i dette åndelige presteskap, er å hjelpe og tjene andre både til frelse og til helliggjørelse. Utføringen av dette presteskap har ikke noe å gjøre med den kristnes egen frelse eller med hans eget forhold til Gud. For dette hører med til barneretten. Men å utføre det åndelige presteskapet, er noe man gjør ved sin tjeneste for andre. Luther sier:

«Enhver kristen er konge for seg selv, og prest for de andre» (WA, 16,407). «Det er jo ikke noen som døper seg selv, og det er heller ikke noen som forkynner syndenes forlatelse til seg selv, men de mottar dåpen og syndenes forlatelse av andre» (WA 6, 514). «De prestelige tjenester består i: 

  • å undervise,
  • å preke
  • å forkynne Guds ord
  • å døpe
  • å dele ut nattverd
  • å binde og å løse noen fra deres synder
  • å be
  • å prøve det som forkynnes og undervises i Guds Ords lys
  • å prøve åndene om de er av Gud

I utgangspunktet hører alle disse oppgavene til alle kristne» (WA, 12, 118). Men det betyr ikke at enhver kristen offentlig kan utføre alt dette. Når det gjelder offentlig forvaltning av embetet, er det ifølge Luther begrenset til de som menigheten rettelig har kalt og innsatt i Ordets tjeneste. Men til privat bruk, har enhver kristen både rett og plikt til å forvalte dette åndelige presteskapet.


1.3 Bønn og forbønn for din neste

En av basisoppgavene for det åndelige presteskap, er å be for andre, altså forbønn. Paulus skriver:

  • «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst», Rom 10:1.
  • «Til slutt, brødre, be for oss at Herrens ord må få fritt løp og bli holdt i ære, slik som hos dere», 2 Tess 3:1.
  • «Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud. Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium (= hemmelighet). For det er for dets skyld jeg er i lenker. Be om at jeg kan åpenbare det ved å tale som jeg bør», Kol 4:2-4.

  1. 2.     Forkynn omvendelse og syndenes forlatelse

Den neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er allerede nevnt i første avsnitt. Det er å forkynne Guds Ord, altså å blåse i «Ordets basun». Det innebærer å forkynne om synd og om den fordervelse synden fører med seg. Synden fører mennesket til sist til fortapelse i helvete, så derfor må de troende forkynne viktigheten av anger og omvendelse til Kristus. Videre skal man oppmuntre den angrende til å søke nåde, og deretter skal man forkynne syndenes forlatelse for den angrende. Jesus sa til sine etterfølgere:

  • «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner … like til jordens ende», Ap 1:8.
  • Han sa også: «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag…», Luk 24:47.

  1. 3.     Gi tilbud om personlig sjelesorg og skriftemål

Følgende oppgave som hører til det åndelige presteskap, er sjelesorg. Hensikten med dette, er å hjelpe de angrende og de som søker nåde ved at man både ber for dem, men at man også ber sammen med dem. Dessuten skal man lytte, når de i anger bekjenner sine synder (når de skrifter), og man skal forkynne dem syndenes forlatelse i Jesu navn og blod.

Den kvelden da Jesus åpenbarte seg for sine disipler, etter at han hadde stått opp fra de døde, gav Jesus dem en (viktig) oppgave. De skulle «forkynne i hans navn omvendelse og syndenes forlatelse», Lk 24:47.  Han sa også til dem:

  • «Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt», Joh 20:22-23.

Senere skrev Paulus:

  • «…han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud», 2 Kor 1:4.

Videre skriver Paulus:

  • «Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle!», 1 Tess 5:15.

4.     Prøv det som læres, og prøv åndene (om de er av Gud)!

Neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er å prøve det som læres og også å prøve åndene i lys av Guds Ord og dets lærdommer. Man skal altså prøve de som underviser og de som forkynner, og poengtere nødvendigheten av å forbli trofast mot Bibelen og bibelsk forkynnelse. Jesus sa:

  • «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere», Joh 8:31-32.

Og apostelen Johannes skriver:

  • «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden… Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd», 1 Joh 4:1-3, 6.

5. Forlikelsens tjeneste

De kristnes åndelige presteskap kalles også for «forsoningens tjeneste». Dens hovedoppgave er å kalle på mennesker, og å hjelpe dem, slik at få del i frelsen som Kristus ved sitt forsoningsverk eller ved sitt offer på korset vant. Dette skjer ved at synderen ydmyker seg til anger og omvendelse, og at man ved tro tar i mot tilgivelsen og frelsen som bydes og gis ved evangeliet.  Det er dette Jesu lærdom betyr, slik Lukas skriver om i slutten av sitt evangelium:

  • «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av». Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt [den Hellige Ånd],…» Luk 24:47.

Lukas skriver om samme sak i Ap 1:8, ord som Jesus selv sier:

  • «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende», Ap 1:8.

Paulus skriver til korinterne om forlikelsen og om frelsen:

  • «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2 Kor 5:18-21.

Denne forlikelsens tjenesteoppgave er gitt til alle troende, alt etter de gaver og evner de har fått. De troendes oppgave er:

  • å be for alle mennesker,
  • oppmuntre dem til i ydmykhet å gjøre opp for og å omvende seg fra sin synd,
  • til å angre og å bekjenne de synder som spesielt trykker på samvittigheten og
  • å be om tilgivelse i kraft av Kristi offer på korset og ved hans forsoningsverk.
  • Deretter følger forkynnelse av syndsavløsning eller tilgivelse (av alle synder), og så forsikrer den troende og vitner at alle synder virkelig er tilgitt og utslettet ved Kristi blod.

Kort stund etter at den Hellige Ånd var utgytt på pinsedagen, forkynte Peter i tempelet i Jerusalem:

  • «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet», Ap 3:19.

Kristus – han som er menighetens Hode – bruker munnen til menighetens medlemmer når han kaller menneskene til omvendelse. Han bruker også munnen til de kristne når han forkynner nåde og tilgivelse til de som ydmyker seg, og ved deres munn forkynner han gledesbudskapet om at de får ta i mot barnerett hos Gud som en gave.

Også når Kristus skal velsigne de som søker nåde og hjelp og som ønsker å få del i den Hellige Ånds gave, benytter han seg av de troendes munn og hender. Videre så hjelper Kristus de som lider nød med midler og gaver gitt av de kristne, og med disse midlene betaler han også kostnadene i forbindelse med arbeidet sitt rike.  De som er Kristi rette etterfølgere, har kjærlighetens omsorg for at ingen skal forbli uten kjennskap om evangeliets kallelse og om tilbudet om å ta i mot nåden. Egentlig burde alle troende hatt en slik kjærlig omsorg for å vinne så mange som mulig for Kristus.

Luther sier:

  • «Guds barn… vil ikke at det skal være bare de som skal slippe til himmelen. Men de vil oppmuntre alle, også de aller største syndere til å komme inn dit» (WA, 1, 697).
  • «Man er ikke en rett kristen, dersom man ikke elsker sin nestes frelse like mye som sin egen» (WA, 10, I, 665).
  • «Ingen skal høre evangeliet bare for seg selv. Men alle bør fortelle det også til de andre, til de som ikke allerede kjenner evangeliet… På denne måte kan den ene være den andres hyrde, slik at han kan fø og vokte ham her i verden» (WA, 10, 1, 86).
  • «Dersom du tror og gleder deg i Gud, så tillater ikke en slik glede at du lar være å gjøre noe som helst… Men… da ønsker du at også andre mennesker skulle lære å kjenne den samme Guds nåde… Da vil du forkynne og snakke om en slik sannhet over alt der du får anledning til det. Og da vil du  også forkaste all lære og alt liv som ikke er i overensstemmelse med denne lære» (WA, 10, 102).

Og Luther fortsetter:

  • Gud vil ikke utføre sitt arbeid alene. «Han… vil utføre sitt arbeid sammen med oss og ved oss» (WA,6, 227).
  • «Han gir heller ikke sin Ånd utenom sitt Ord, men ved Ordet. Gud vil at vi skal være hans medarbeidere, og at vi skal la hans Ord lyde for de som er utenfor. Samtidig virker han… i menneskets indre ved sin Ånd der hvor han ser det tjenlig… Han utfører ikke sitt verk i oss mennesker uten oss troende, … men han vil at vi skal virke sammen med ham… Og slik forkynner han ved oss, han hjelper de fattige og trøster de som sørger ved oss» (WA, 18, 695, 754).
  • «Den indre velsignelse og fremgang kommer fra Gud ved hans Ånd, slik at vårt ytre ord ikke skal bli uten virkning. Gud… utfører… i oss sitt beste verk, og vi hjelper han i det ytre ved Ordets forkynnertjeneste. Han vil at hans predikanter skal være hans medhjelpere og hans medarbeidere. Og han utfører sitt verk etter sin vilje ved deres ord, hvor og når han selv vil» (WA, 17.II, 179).

 

Hva er de kristnes åndelige presteskap?

Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen

“Det er alene dåpen, evangeliet og troen som gjør oss åndelige og til et kristent folk… slik som det sies i Åpenbaringsboken:

  • “Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen, Åp 1:5b-6a.

Fortsett å lese «Hva er de kristnes åndelige presteskap?»

Jesus er sannelig oppstanden!

Maria Magdalena var den første som fikk møte den oppstandne Frelseren
Den aller første som fikk møte den oppstandne Frelseren, var Maria Magdalena. Sammen med en del andre kvinner var hun kommet til graven tidlig på påskemorgenen med velluktende oljer for å salve Jesu legeme (Mark 16:1). Maria står ved gravåpningen og gråter (Joh 20). Den store steinen som hadde vært foran gravåpningen og som helt sikkert hadde hindret dem fra å slippe inn i graven for å salve Jesu legeme, var nå ved et under rullet bort. Helt unødvendig hadde kvinnene bekymret seg for det. For det hadde Gud allerede sørget for. Ikke for at Jesus skulle kunne stå opp fra de døde. For det hadde han allerede gjort (Mark 16:4). Han hadde ikke lenger et jordisk, men et åndelig og himmelsk legeme! Men det gjorde Gud for at Jesu disipler skulle få slippe inn i den tomme grav og få møte engelen med budskapet om Jesu oppstandelse. Men grunnen til at steinen ble rullet bort, var samtidig også at det skulle være et vitnesbyrd  om Guds makt for verden og for fariseerne, slik at de også skulle få se at Jesus ikke lenger var i graven. Og da Maria i sin sorg og sin frykt nå bøyde seg for å se inn i graven, fikk hun to (Joh 20:12) Guds engler i skinnende hvite klær som sier til henne. 

  • “Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er blitt reist opp, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham”, Mark 16:6.

Videre leser vi hos Johannes om Jesu møte med Maria:

  • Da hun hadde sagt dette, snudde hun seg og så Jesus stå der. Men hun visste ikke at det var Jesus. Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde det var hagevokteren, og sa til ham: Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! Det betyr Mester. Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen! Men gå til brødrene mine og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud”, Joh 20:14-17.


    Vanskelig for disiplene å tro budskapet om oppstandelsen
    På Jesu befaling drar Maria til disiplene vor å fortelle gledens budskap om oppstandelse. Men når hun kommer dit, finner hun dem alt annet enn glade i håpet om at Jesus hadde stått opp på den tredje dag, slik han så mange ganger hadde fortalt dem (… ). Derimot sørget og gråt de (Mark 16:10). De var kanskje i samme sinnstilstand som de to sørgende og bekymrede disiplene på vei til Emmaus som sa: “Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse tingene skjedde” (Luk 24:21)

Og for å trøste dem, sier hun: “Jeg har sett Herren!” (Joh 20:18). Men Maria’ vitnesbyrd klarte ikke å overbevise de nedtrykte disiplene, for Johannes skriver om deres vantro:

  • “Og da de fikk høre at han levde, og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke“,

    Mark 16:11.

    Men først etter at de selv kom til graven, gikk Peter  inn og fikk se den tomme grav,  “så linklærne ligge der og at svetteduken, som hadde vært på hodet hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv”, Joh 20:7. Og vi leser videre:

  • “Da gikk også den andre disippelen (Johannes) inn, han som var kommet først til graven. Og han så og trodde. For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han måtte stå opp fra de døde”, Joh 20:8-9.

Jesu fiender, fariseerne, sprer løgn om Jesu oppstandelse
Etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, ble det er jordskjelv. Da steg det en Herrens engel ned fra himmelen

 

 

 

 

Andakt: Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet

Før Jesus døde på korset, var hans siste ord: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” (Luk 23:46). Dette var det siste av Jesu syv ord – eller bønner – på korset. Lykkelig er den som får ende sitt liv slik, og overlate det i Guds hender. For da er man i de aller beste hender. Riktignok ropte Jesus i sin fjerde bønn på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27:46). Men virkeligheten var den at Gud ikke forlot Jesus når han hadde det som aller vanskeligst. For i Apg 2 kan vi lese:

  • “For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse”, Apg 2:27, 31 og Sal 16:10. 

Derimot reiste Gud Jesus opp fra de døde på den tredje dag – på påskemorgen – etter Skriften. Og femti dager etter det tok Gud Jesus hjem til seg til himmelen, samtidig som han velsignet sine disipler (Luk 24:50). Da satte Gud ham ved sin høyre hånd i (Ef 1:20) i himmelen, og ga ham herlighet (1Pet 1:21). 

Kristus sitter nå på sin kongetrone ved Faderens høyre hånd i himmelen, hvor han regjerer som konge. Men ennå er ikke hans fiender lagt til skammel for hans føtter (Heb 10:13). Men dog regjerer han i Guds rike på jord ved Guds Ord og evangeliets forkynnelse. Dessuten regjerer han i Guds barns hjerter, og leder dem ved sin Hellige Ånd.

Men størstedelen av menneskene er dessverre ulydige mot evangeliet, og lever sine liv i alle former for “kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har” (1Joh 2:16). De vandrer som fiender av Kristi kors (Fil 3:18), og som Kristi og kristendommens motstandere. Gjennom historien har de fått i stand kristendomsforfølgelse, slik salmisten skriver:

  • “Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!”, Sal 2:2-3.

Og slik kommer det til å fortsette, helt til slutten av tiden for den store trengsel (Matt 24:21), da Kristus selv skal komme på himmelens sky for å utkjempe Antikrist, slik vi kan lese om i Åpenbaringsboken:

  • “På sin kledning og på sin hofte har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre“, Åp 19:16.

Etter det skal Lammets bryllup begynne, og alle som har fått sine navn skrevet i livets bok (Åp 3:5; Åp 20:15) og som har fått del i velsignelsen (Matt 25:34) her i tiden, skal få være med for å feire Lammets bryllup. Gud gi at vi som enkeltkristne og som Kristi brud – som hans sanne menighet her på jord – skal få nåde til å gjøre oss rede (Åp 19:7), før døren til bryllupssalen blir lukket. For dersom vi da blir stående på yttersiden av bryllupssalen, er det evig for sent.

Må Gud forbarme seg over oss, slik at det ikke skal skjer for vårt vedkommende!

4.4.2020, 
Henry Baardsen,
Alta

Andakt: Kristi dype fornedrelse

Over 700 år før hendelsen på Golgata, beskriver profeten Jesaja Kristi lidelser svært detaljert med følgende ord:

  • “Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom”, Jes 53:3-5.

Også dette kan vi kalle for frelses-historiens kjernebudskap. Det er altså ikke tvil: Det som Gud ved Jesaja profeterer, beskriver han så godt som om han skulle ha vært et øyenvitne til Jesu lidelser og til hans smertefull død på korset på Golgata.

Bare ved å lese Jes 53, kan man – når Guds Ånd forklarer budskapet for våre hjerter – ved Ånden få oppleve nærheten og samfunnet med Jesu lidelser (Fil 3:10), og få del i kjernebudskapet av påskens hendelser. Det er som en god forsmak på hva evangeliefortellingene ennå nærmere forteller om. 

At Jesus Kristus var Gud, er Bibelen helt entydig på. Han er bærer av det gammeltestamentlige gudsnavnet “JEG ER”. Og i 1Joh 5:20 vitner Johannes: “Han er den sanne Gud og det evige liv”

Da Jesus ble et menneske, ga han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt, helt frivillig. Allerede hans fødsel gjorde det klart at han kom i ringe skikkelse: Selv om han var konge, var hans rike ikke av denne verden. Men han kom for å tjene, og for å gi sitt liv som Guds offerlam. Selv om han også var i Guds skikkelse, holdt det ikke som et røvet bytte å være Gud lik, men han uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse.

Å ta en tjeners skikkelse på seg, forteller at han satte seg selv aller lavest på den sosiale rangstigen. Han kom for å tjene, og for å etterlate seg et eksempel, for at også vi skal vandre i hans fotspor. Vi leser i Skriften om Jesus:

  • “Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte”, Sal 40:8-9. 

Guds vilje var intet mindre enn at han fullkomment skulle oppfylle Guds strenge og hellige lov, som vi alle hadde syndet mot. Og Guds vilje var at Jesus skulle sone vår synd og frelse oss fra en evig død og ulykke. Og også i dag er Guds vilje den at alle mennesker skal bli frelst  komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4).

Jesus fornedret seg, for at vi alene ikke skal trenge å måtte stå til ansvar for alle våre synder og måtte bli dømt til en evig fornedrelse, og gå fortapt. Men han ville gå oss muligheten til å få våre synder tilgitt, bli et Guds barn og en gang bli opphøyet til den himmelske herlighet hjemme hos Gud. Jesus gjorde alt dette fullkomment på Golgata,  som vår stedfortreder. 

Tenk hvor god Gud virkelig er: Alt det som Jesus er og alt som han eier, vil han gi oss, dersom vi vil omvende oss og tro og ta imot Kristi fullbrakte verk til vår frelse. Det er virkelig noe som vi allerede her får takke Gud for, for det er virkelig slik som Paulus uttrykker det:

  • “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham”, 1Kor 2:9.

4.4.2020,
Henry Baardsen,
Alta


 

Kristi pre-eksistens  – Han var til fra evighet av

I teksten vår, sier Paulus at Jesus “var i Guds skikkelse“. Det betyr først og fremst det som Jesus selv sier: “Jeg og Faderen er ett” (Joh 10:30). Og samtidig var Faderen og den Hellige Ånd ett, på samme måte som Jesus og den Hellige Ånd  også var ett. Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er en og samme enhet, de representerer alle den treenige Gud. Alle disse tre er fra evighet, de har alltid eksistert. Det som menes med Kristi pre-eksistens, er at han var til allerede før himmel og jord ble skapt (Ord 8; Joh 1:2; 1Joh 1:2; ; Kol 1:16; Heb 1:2). Og samtidig vandret han også sammen med Guds folk i hele GT, slik bl.a. Paulus uttrykker det:

  • “De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus“,  1Kor 10:4. 

Altså er Kristus Gud. Han er samtidig også avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen (Hebr 1:3). 

For vår fornuft er det helt umulig å kunne fatte hva dette innebærer. Og vi klarer slettes ikke å forstå Guds treenighet, Men Gud kan åpenbare oss litt av det ved sin Ånd, slik Paulus uttrykker det:

  • “Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud”, 1Kor 2:10.

Dessuten leser vi i vers 6  at Kristus var Gud lik. I Jesu samtale med Filip, sier han: “Den som har sett meg, har sett Faderen” (Joh 14:9). Og også ved et annet tilfelle, ropte  Jesus og sa:

  • “Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg“, Joh 12:45.

Og til sist ennå et bibelvers som bekrefter Kristi pre-eksistens: Da Gud skulle skape himmel og jord, sier han: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse” (1Mos 1:26). Og at den personen som Gud her sikter til var Kristus, bekreftes av Heb. 1:2; Rom 11:36; Kol 1:16 med flere).

 


 

Palulus’ hymne, der han lovpriser Kristus

Tekst, Fil 2:5-11:

  • “La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte/fornedre seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre*, til Gud Faders ære.


    En frelseshistorisk bekjennelse som lovpriser Kristus
    Dette tekstavsnittet fra Paulus’ brev til filipperne, regnes for å være en kristen hymne – altså en lovsang – hvor Kristus og hans person blir lovpriset. Samtidig regnes dette også for å være en frelseshistorisk bekjennelse. Denne bekjennelse  handler om tre ulike sider av hans person, som alle har å gjøre om Jesu Kristi frelseshistorie:
  • 1. Kristi pre-eksistens
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet.

Sions konge red på et esel, ikke på en hvit hest
Førstkommende søndag feirer vi palmesøndag. På den dagen ydmyket ærens konge seg så lavt at han tok i bruk et trelldyr, satte seg på eselets rygg, og red inn i Jerusalem for at han der skulle bli vanæret, lide og dø (Matt 21). Ikke som kongenes konge, men som Lammet, som Guds offerlam som gav sitt liv for fårene (Joh 10). Alt dette skjedde for at profetien om han skulle gå i oppfyllelse (Sak 9), og at det i ettertid skulle bli klart for alle hans egne at han var den lovede Messias og Herrens lidende tjener. Slik ga han seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden (Gal 1:4). Ved at han ga seg selv som et sonoffer som behaget Gud, gjorde han fred ved blodet på hans kors (Kol 1:20).

Fortsetter:


 

Paulus’ hymne eller lovsang, der han lovpriser Kristi person

Tekst, Fil 2:5-11:

  • “La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte/fornedre seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre*, til Gud Faders ære.


    En frelseshistorisk bekjennelse som lovpriser Kristus
    Dette tekstavsnittet fra Paulus’ brev til filipperne, regnes for å være en kristen hymne – altså en lovsang – hvor Kristus og hans person blir lovpriset. Samtidig regnes dette også for å være en frelseshistorisk bekjennelse. Denne bekjennelse  handler om tre ulike sider av hans person, som alle har å gjøre om Jesu Kristi frelseshistorie:
  • 1. Kristi pre-eksistens
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet.

Sions konge red på et esel, ikke på en hvit hest
Førstkommende søndag feirer vi palmesøndag. På den dagen ydmyket ærens konge seg så lavt at han tok i bruk et trelldyr, satte seg på eselets rygg, og red inn i Jerusalem for at han der skulle bli vanæret, lide og dø (Matt 21). Ikke som kongenes konge, men som Lammet, som Guds offerlam som gav sitt liv for fårene (Joh 10). Alt dette skjedde for at profetien om han skulle gå i oppfyllelse (Sak 9), og at det i ettertid skulle bli klart for alle hans egne at han var den lovede Messias og Herrens lidende tjener. Slik ga han seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden (Gal 1:4). Ved at han ga seg selv som et sonoffer som behaget Gud, gjorde han fred ved blodet på hans kors (Kol 1:20).

Fortsetter:

  • 1. Kristi pre-eksistens  – han var til fra evighet av
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet

1 Kristi pre-eksistens  – han var til fra evighet av

I teksten vår, sier Paulus at Jesus “var i Guds skikkelse“. Det betyr først og fremst det som Jesus selv sier: “Jeg og Faderen er ett” (Joh 10:30). Og samtidig var Faderen og den Hellige Ånd ett, på samme måte som Jesus og den Hellige Ånd  også var ett. Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er en og samme enhet, de representerer alle den treenige Gud. Alle disse tre er fra evighet, de har alltid eksistert. Det som menes med Kristi pre-eksistens, er at han var til allerede før himmel og jord ble skapt (Ord 8; Joh 1:2; 1Joh 1:2; ; Kol 1:16; Heb 1:2). Og samtidig vandret han også sammen med Guds folk i hele GT, slik bl.a. Paulus uttrykker det:

  • “De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus“,  1Kor 10:4. 

Altså er Kristus Gud. Han er samtidig også avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen (Hebr 1:3). 

For vår fornuft er det helt umulig å kunne fatte hva dette innebærer. Og vi klarer slettes ikke å forstå Guds treenighet, Men Gud kan åpenbare oss litt av det ved sin Ånd, slik Paulus uttrykker det:

  • “Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud”, 1Kor 2:10.

Dessuten leser vi i vers 6  at Kristus var Gud lik. I Jesu samtale med Filip, sier han: Den som har sett meg, har sett Faderen(Joh 14:9). Og også ved et annet tilfelle, ropte  Jesus og sa:

    • “Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg, Joh 12:45.

Og til sist ennå et bibelvers som bekrefter Kristi pre-eksistens: Da Gud skulle skape himmel og jord, sier han: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse” (1Mos 1:26). Og at den personen som Gud her sikter til var Kristus, bekreftes av Heb. 1:2; Rom 11:36; Kol 1:16 med flere).


2. Kristi fornedrelse

Over 700 år før hendelsen på Golgata, beskriver profeten Jesaja Kristi lidelser svært detaljert med følgende ord:

  • Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom”, Jes 53:3-5.

Også dette kan vi kalle for frelses-historiens kjernebudskap. Det er altså ikke tvil: Det som Gud ved Jesaja profeterer, beskriver han så godt som om han skulle ha vært et øyenvitne til Jesu lidelser og til hans smertefull død på korset på Golgata.

Bare ved å lese Jes 53, kan man – når Guds Ånd forklarer budskapet for våre hjerter – ved Ånden få oppleve nærheten og samfunnet med Jesu lidelser (Fil 3:10), og få del i kjernebudskapet av påskens hendelser. Det er som en god forsmak på hva evangeliefortellingene ennå nærmere forteller om. 

At Jesus Kristus var Gud, er Bibelen helt entydig på. Han er bærer av det gammeltestamentlige gudsnavnet “JEG ER”. Og i 1Joh 5:20 vitner Johannes: “Han er den sanne Gud og det evige liv”

Da Jesus ble et menneske, ga han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt, helt frivillig. Allerede hans fødsel gjorde det klart at han kom i ringe skikkelse: Selv om han var konge, var hans rike ikke av denne verden. Men han kom for å tjene, og for å gi sitt liv som Guds offerlam. Selv om han også var i Guds skikkelse, holdt det ikke som et røvet bytte å være Gud lik, men han uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse.

Å ta en tjeners skikkelse på seg, forteller at han satte seg selv aller lavest på den sosiale rangstigen. Han kom for å tjene, og for å etterlate seg et eksempel, for at også vi skal vandre i hans fotspor. Vi leser i Skriften om ham:

  • “Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte”, Sal 40:8-9. 

Guds vilje var intet mindre enn at han fullkomment skulle oppfylle Guds strenge og hellige lov, som vi alle hadde syndet mot. Og Guds vilje var at Jesus skulle sone vår synd og frelse oss fra en evig død og ulykke. Og også i dag er Guds vilje den at alle mennesker skal bli frelst  komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4).

Jesus fornedret seg, for at vi alene ikke skal trenge å måtte stå til ansvar for alle våre synder og måtte bli dømt til en evig fornedrelse, og gå fortapt. Men han ville gå oss muligheten til å få våre synder tilgitt, bli et Guds barn og en gang bli opphøyet til den himmelske herlighet hjemme hos Gud. Jesus gjorde alt dette fullkomment på Golgata,  som vår stedfortreder. 

Tenk hvor god Gud virkelig er: Alt det som Jesus er og alt som han eier, vil han gi oss, dersom vi vil omvende oss og tro og ta imot Kristi fullbrakte verk til vår frelse. Det er virkelig noe som vi allerede her får takke Gud for, for det er virkelig slik som Paulus uttrykker det:

  • “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham”, 1Kor 2:9.

3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet
Da Jesus på korset døde, gjorde han det med sine siste ord her på jord, som lyder: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” Dette var det siste av Jesu syv ord – eller bønner – på korset. Lykkelig er den som får ende sitt liv slik, og overlate det i Guds hender. For da er man i de aller beste hender. Riktignok ropte Jesus i sin fjerde bønn på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27:46). Men virkeligheten var den at Gud ikke forlot Jesus når han hadde det som aller vanskeligst. For i Apg 2 kan vi lese:

  • “For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse”, Apg 2:27, 31 og Sal 16:10. 

Derimot reiste Gud Jesus opp fra de døde på den tredje dag, på påskemorgen, etter Skriften. Og femti dager etter det tok Gud Jesus hjem til seg til himmelen, samtidig som han velsignet sine disipler (Luk 24:50). Da satte Gud ham ved sin høyre hånd i (Ef 1:20) i himmelen, og ga ham herlighet (1Pet 1:21). 

4.4.2020,
Henry Baardsen,
Alta


 

Andakt: Ærens konge fornedret seg, og gikk inn i den stille uke og i sin lidelse – som vår stedfortreder

Om noen dager er det palmesøndag. Det var på den dagen som Jesus satte seg på et et esel, og red inn til Jerusalem for siste gang før han skulle lide og dø på Golgata. Det var for at profetien om ham skulle gå i oppfyllelse, der det står skrevet:

  • “Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel – på trelldyrets fole”, Matt 21:5.

I tillegg til denne profetien i Sakarias 9, er det også mange andre profetier om Kristi kongedømme. Gud lovet selv å trygge hans kongetrone til evig tid. Det samme gjaldt også hans kongedømme, det skulle også være evig (2Sam 7:12-16). Altså gjaldt Kristi kongedømme ikke bare her i tiden. Men hans kongedømme skal først og fremst realiseres etter at livet her på jorden er slutt for oss alle, selv om han også regjerer i og gjennom de sanne kristne her i Guds rike.

Men det er likesom noe som skurrer, tenker kanskje noen: Hvorfor skulle kongenes konge Jesus måtte ri på et usselt esel, og ikke på en prektig hest? Eslet var jo et simpelt trelldyr, og representerte jo ikke høyhet eller kongelig makt. Og hvorfor skulle kongen Jesus bli født i en stall, og ikke i et slott? Hva kan forklaringen til dette være?


Jesus var både en sann Gud og et sant menneske
Ja, det er sant! Jesus var Gud. Det er det veldig mange bibelsteder som bekrefter helt entydig. Paulus sier: “Han er den sanne Gud“. Og i Hebreerbrevet kap. 1 vitner Gud selv om Jesus: “Din trone, Gud, står i all evighet”. Altså sier Gud at Jesus er både Gud og konge.

Men samtidig forteller Bibelen at Jesus også var et menneske (Se Rom 5:15). Johannes uttrykker det slik: “Ordet ble kjød…” Dette kalles i dogmatikken for inkarnasjon. Det var i inkarnasjonen Gud ble et menneske, og at han fikk et legeme (Heb 10:5). Han fikk del i kjød og blod og ble i alle ting sine brødre lik (Heb 2:14 og 2:17). 


Jesu fornedring begynte på palmesøndag da hans lidelse virkelig begynte
Da Jesus satte seg på eslet og red inn mot Jerusalem, var det et symbol på hvorfor han egentlig ble født og hvorfor han måtte dø en helt spesiell død. Riktignok sa profeten: “Se, din konge kommer!“. Det var han som også kalles for ærens konge

Slik vi kan forstå av evangeliene, holdt disiplene Jesus for å være konge. Men selv skjulte han denne guddommelige side av seg selv så godt han kunne. Men ovenfor sine egne disipler lot han dem noen ganger få et lite innblikk i sin guddommelighet. Johannes uttrykker det slik:

  • “Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet”, Joh 1:14. 
  • “For han fikk ære og herlighet av Gud Fader, da en slik røst lød til ham fra den aller høyeste herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i”, 2Pet 1:17.

Det var allment kjent at folket kalte Jesus for “jødenes konge”. Det ble han kalt allerede like etter at han ble født, da de vise menn spurte: “Hvor er den jødenes konge som er født nå?”

Når Pilatus spurte av Jesus: “Er du jødenes konge?, da svarte han bare: “Du sier det”. Og soldatene spottet ham, falt på kne for ham og hånte ham og sa: “Vær hilset, du jødenes konge!”

Men egentlig begynte ikke Jesu å utøve sitt kongedømme før etter sin oppstandelse og sin himmelfart, da all makt i himmel og på jord var gitt i hans hender, og han satte seg på sin kongelige trone ved Faderens høyre hånd.

Men etter palmesøndagen og før sin død på korset, gjennomgikk han den aller dypeste fornedrelse, men helt frivillig. Han bar hele verdens synder. Soldatene spottet og hånte ham. De slo ham og hudstrøk ham helt inntil huden ble vrengt og blodet fløt. De spyttet ham i ansiktet, og de brukte falske vitner mot ham slik at de skulle kunne dømme ham til døden.

Og så stelte de i stand et “teater” for å håne ham og vise sin største avsky mot ham, han som var kongens konge: “I stedet for å ikle ham i kongelig skrud, la de en skarlagenrød kappe om han. Og i stedet for å sette en kongelig krone på hans hode, flettet de en krone av torner og satte på hodet hans. Og i stedet for å gi ham en kongestav, gav de ham en rørstav i hans høyre hånd. Og i stedet for å falle ned for å tilbe ham, falt de på kne for ham og hånte ham (Matt 27). 

Alt dette hadde Jesaja forutsett da han profeterte:

  • “Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet”, Jes 53:3.

    Og profeten fortsetter:

  • Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn.

Hvorfor forsvart ikke Jesus seg, han var jo Gud og allmektig?
Jesus kunne selvsagt ha gjort det, slik han selv sier:

  • “Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?“, Matt 26:53.

Men Jesus avstod frivillig fra å gjøre det. Da Jesus i inkarnasjonen ble et menneske, gav han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt. Jesus selv sier:

  • “Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted”

Dette var grunnen til at han frivillig gikk inn i lidelsens uke og at han fornedret seg så lavt at han lot seg håne og spotte, og at han på langfredagen gikk i døden for oss alle.

Jesus omtales ofte som Lammet i Bibelen. Det var som Guds Lam han fornedret seg så dypt, og gjorde alt dette for oss. Og det var som Guds offerlam som Jesus gav sitt liv for sine venner, og for alle som angrer sine synder og som gjennom forlikelsen vil bli kalt for Jesu og Guds venn. Derfor vil også vi som er sendebud i Kristi sted, oppmuntre alle som ikke tror: “La dere forlike med Gud!” (2Kor 5:20). For ennå er det mulig!


Jesus elsker deg og meg, derfor vil han frelse oss og la få del i det evige livet
Gud viste sin aller største kjærlighet mot oss fortapt syndere da han lot Jesus lide og dø, slik Johannes uttrykker det:’

  • “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv”, Joh 3:16.

Gud gi at vi nå, når påsken 2020 nærmer seg, skulle kunne bli stille i våre tanker og i våre hjerter innfor påskens budskap. Samtidig bør vi be Gud at han skulle gi oss lengsel til å høre Guds Ord, og åpenbare for oss hans store kjærlighet mot oss, så at vi virkelig skulle se hva vår frelse har kostet. Til det var både gull og sølv alt for ringe til kunne å frelse oss fra våre synder, fra vår skyld innfor Gud og fra en evig død.

Men Jesus lot sitt dyrebare og livgivende blod flyte til soning for alle våre og for hele verdens synder. Og det har fortsatt den samme kraft til å rense alle troendes hjerter rene og å gjøre oss verdige for Gud. Men Guds kjærlighet, hans omsorg og hans bønner begrenser seg ikke til de som nå er Guds barn, men også slik Jesus selv sier:

  • “Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg”, Joh 17:20.

2. april 2020,
Henry Baardsen,
Alta


.

Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud

Kristendommen er på til bakegang i vår tid
Vi lever i en tid når kristendommen på veldig mange områder er på tilbakegang, sammenlignet med i tidligere tider. Da jeg vokste opp, var det vanlig at barn også fra ikke-kristne hjem gikk på søndagsskolen. Der lærte vi det helt grunnleggende om Gud, om hans Sønn, Frelseren Jesus Kristus og også om den Hellige Ånd. Vi lærte bl.a. fra den apostoliske trosbekjennelsen:

  • “Jeg tror på Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper.

Og dette trodde vi søndagsskolebarn på, enten vi kom fra kristne eller fra ikke-kristne hjem. For dette var jo selve barnelærdommen.

Fortsett å lese «Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud»