Andakt: Ærens konge fornedret seg, og gikk inn i den stille uke og sin lidelse, som vår stedfortreder

Om noen dager er det palmesøndag. Det var på den dagen som Jesus satte seg på et et esel, og red inn til Jerusalem for siste gang før han skulle lide og dø på Golgata. Det var for at profetien om ham skulle gå i oppfyllelse, der det står skrevet:

  • “Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel – på trelldyrets fole”, Matt 21:5.

I tillegg til denne profetien i Sakarias 9, er det også mange andre profetier om Kristi kongedømme. Gud lovet selv å trygge hans kongetrone til evig tid, det samme gjaldt også hans kongedømme, det skulle også være evig (2Sam 7:12-16). Altså gjaldt det ikke bare her i tiden, men hans kongedømme skal først å fremst realiseres etter jordelivet her.

Men det er likesom noe som skurrer, tenker kanskje noen: Hvorfor skulle kongenes konge Jesus måtte ri på et usselt esel, og ikke på en prektig hest? Eslet var jo et simpelt trelldyr, og representerte jo ikke høyhet eller kongelig makt. Og hvorfor skulle kongen Jesus bli født i en stall, og ikke i et slott? Hva kan forklaringen til dette være?


Jesus var både en sann Gud og et sant menneske
Ja, det er sant! Jesus var Gud. Det er det veldig mange bibelsteder som bekrefter. Paulus sier: “Han er den sanne Gud”. Og i Hebreerbrevet vitner Gud selv om Jesus: “Din trone, Gud, står i all evighet”. Altså sier Gud at Jesus er både Gud og konge. Men samtidig forteller Bibelen at Jesus også var et menneske (Se Rom 5:15). Dette kalles i dogmatikken for inkarnasjon. Det var i inkarnasjonen Gud ble et menneske, og at han fikk et legeme (Heb 10:5). Han fikk del i kjød og blod og ble i alle ting sine brødre lik (Heb 2:14 og 2:17). 


Jesu fornedring begynte på palmesøndag da hans lidelse virkelig begynte
Da Jesus satte seg på eslet og red inn mot Jerusalem, var det et symbol på hvorfor han egentlig ble født og hvorfor han måtte dø en helt spesiell død. Riktignok sa profeten: “Se, din konge kommer!“, han som kalles for ærens konge

Slik vi kan forstå av evangeliene, holdt disiplene Jesus for å være konge. Men selv skjulte han denne side av seg selv så godt han kunne. Det var allment kjent at folket kalte ham for “jødenes konge”. Det ble han kalt allerede like etter at han ble født da de vise menn spurte: “Hvor er den jødenes konge som er født nå?” Når Pilatus spurte av Jesus: “Er du jødenes konge?, da svarte han bare: “Du sier det”. Og soldatene spottet ham, falt på kne for ham og hånte ham og sa: “Vær hilset, du jødenes konge!”

Men egentlig begynte ikke Jesu å utøve sitt kongedømme før etter sin oppstandelse og sin himmelfart, da all makt i himmel og på jord var gitt i hans hender, og han satte seg på sin kongelige trone ved Faderens høyre hånd.

Men etter palmesøndagen og før sin død på korset gjennomgikk han den aller dypeste fornedrelse, men helt frivillig. Han bar hele verdens synder, soldatene spottet og hånte ham, de slo ham og hudstrøk ham helt inntil huden ble vrengt og blodet fløt, de spyttet ham i ansiktet, de brukte falske vitner mot ham. Og så stelte de i stand et teater for å håne ham og vise sin største avsky mot ham, han som var kongens konge: “I stedet for å ikle ham i kongelig skrud, la de en skarlagenrød kappe om ha. Og i stedet for å sette en kongelig krone på hans hode, flettet de en krone av torner og satte på hodet hans. Og i stedet for å gi ham en kongestav, gav de ham en rørstav i hans høyre hånd. Og i stedet for å falle ned for å tilbe ham, falt de på kne for ham og hånte ham (Matt 27). 

Alt dette hadde Jesaja forutsett da han profeterte:

  • “Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet”, Jes 53:3.

    Og profeten fortsetter:

  • Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn.

Hvorfor forsvart ikke Jesus seg, han var jo Gud og allmektig?
Jesus kunne selvsagt ha gjort det, slik han selv sier:

  • “Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?“, Matt 26:53.

Men Jesus avstod frivillig fra å gjøre det. Da Jesus i inkarnasjonen ble et menneske, gav han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt. Jesus selv sier:

  • “Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted”

Dette var grunnen til at han frivillig gikk inn i lidelse lidelsens uke og at han fornedret seg så lavt at han lot seg håne og spotte, og på langfredagen gikk i døden for oss. Slik viste han sin aller største kjærlighet mot oss, slik Johannes uttrykker det:’

  • “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv”, Joh 3:16.

.

Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud

Kristendommen er på til bakegang i vår tid
Vi lever i en tid når kristendommen på veldig mange områder er på tilbakegang, sammenlignet med i tidligere tider. Da jeg vokste opp, var det vanlig at barn også fra ikke-kristne hjem gikk på søndagsskolen. Der lærte vi det helt grunnleggende om Gud, om hans Sønn, Frelseren Jesus Kristus og også om den Hellige Ånd. Vi lærte bl.a. fra den apostoliske trosbekjennelsen:

  • “Jeg tror på Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper.

Og dette trodde vi søndagsskolebarn på, enten vi kom fra kristne eller fra ikke-kristne hjem. For dette var jo selve barnelærdommen.

Fortsett å lese «Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud»

Heldigvis finnes det også gode og nyttige virus, og ikke bare det nye og skremmende Korona-viruset


Når vi til daglig snakker om virus, mener vi nesten alltid virus som fører til at vi blir syk. Det kan være influensavirus, virus på balansenerven og mye annet slikt. Det som vi kanskje ikke kjenner så godt til, er at virus visstnok også kan være “våre venner og våre beskyttere“, dette mener i alle fall en del som forstår seg på slikt.

Da jeg for mindre enn en uke siden hørte lege Pekka Reinikainen fortelle om dette, var det meste av dette helt ukjent for meg. Han kunne fortelle at virus også kan være våre gode “kompiser”. Etter å ha lest litt om “disse gode og vennlige virus”, ser jeg at det som han sa, også stemmer med norsk forskning på virus. For ifølge dem finnes det gode virus over alt og i alle.

Virus kan faktisk ta knekken på skadelige bakterier i lungevev, de kan gi beskyttelse mot farlige bakterier, og visse virus er trolig nødvendige for å opprettholde en sunn tarmflora. Mellom fem og åtte prosent av DNA’et vårt stammer faktisk fra virus. Derfor lyder er også av overskriftene i artikkelen på forskning.no: “Du er delvis virus”.

Videre kan vi lese i artikkelen: “Ny forskning hinter om at de ikke bare er avgjørende for økosystemene på klodenOg på en annen vitenskapelig side i artikkelen “Vår vennviruset” skriver de: “Virus gjødsler og nærer også det store spiskammeret i havet – bunnen av næringspyramiden vi alle lever av”. Dessuten skriver de: Uten virus – ingen mennesker. Sykt, men sant”.

Det ser ut til at virus både regulerer bakteriefloraen vår og beskytter oss mot sykdom.

Slik jeg forstår, er dette innen forskningen rimelig nytt og et lite utforsket område. Og det underligste av alt,  forskerne er usikre på om virusene er døde eller levende. For når de er alene, kan de ikke reprodusere seg selv. Om dette sier artikkelen:

  • “Virus balanserer på grensa til hva vi kan kalle liv. De kan reprodusere seg og spre seg. Men ikke av seg selv, og ikke alene. Virusene må først kapre en levende celle. De sprøyter arvestoffet sitt inn i cellen, og tvinger celle-maskineriet til å trykke opp hauger av nye virus.  Cellen revner, og de nye virusene strømmer ut. 

Dette kan virusene gjøre fordi de  inneholder gen-materiale, og ingen kan fortelle hvor dette arvestoffet opprinnelig kommer fra. Og på forskning.no kan vi lese: “En verden som vi bare akkurat har begynt å utforske”.

Det ser ut til at virus både regulerer bakteriefloraen vår og beskytter oss mot sykdom.

Når artikkelforfatteren skal prøve å forklare opphavet til livet, artenes tilblivelse og utvikling, har han slettes ikke noe godt eller vitenskapelig svar. Og det har heller ikke naturvitenskapen. Derfor henviser de bare hele tiden til evolusjonsteorien, den som Darwin oppfant.

Som kristne tror vi ikke at livet oppstod som en tilfeldighet eller ved en evolusjon, man at det er Gud som har skapt hele universet, alt det synlige og usynlige, inklusiv virusene og de aller minste partiklene. Og grunnen til at vi tror det, er at samtlige Bibelens forfattere som levde på forskjellige tider og helt uten å vite om hverandre, helt entydig forteller dette som med en munn. Dette kunne de gjøre, siden de var drevet av den Hellige Ånd (2Pet 1:21). Og det samme vitner også Gud selv! Og alle disse virusene har  sine helt spesielle oppgaver, både de gode og de onde. Slik er det også med alt annet som Gud har skapt. For fullkomment er hans verk (5Mos 32:4)!

De som er interessert i å vite mer om hvordan virusene reproduserer seg når de “kaprer” en celle, ødelegger den, tar med seg byggestener fra den og danner utallige nye, kan lese mer på siden “Velkommen til virus-verden”!

Ifølge legen jeg ovenfor refererte til, har vi 10 ganger så mange virus i kroppen som vi har celler, og de har vi 37 000 milliarder av. Og alle disse har sin helt spesielle oppgave, slik Gud har gitt dem. Og i alle cellene er det liv. 

Tenk hvor allmektig og vis Gud vi har. Alt dette har han skapt, og alt dette holder han kontroll på, selv om mye kan virke å begynne å vakle i disse Korona-tider. Men når vi er Guds barn, får vi tross alt være trygge på at våre liv og vår framtid er i de beste hender, for han har omsorg for oss. Derfor får vi tross alt være ved godt mot, og la våre blikk og vårt håp være mot byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper (Hebr 11:10).

Dette forteller oss litt om hvor stor og allvitende Gud er og hvor små vi er – selv de fremste vitenskapsmenn som finnes i verden – sammenlignet med Guds storhet. For alle detaljene i hans skaperverk kan ingen vitenskapsmann fullt ut forstå, selv ikke det avanserte kjernefysiske forskningsinstituttet CERN. Dette bør gjøre oss mennesker ydmyke og takknemlige!

Men det største av alt: Han har skapt himmelen og hele dens herlighet også for oss, bare vi overgir våre liv i hans hender, tror på ham og på hans Sønn Jesus Kristus og følger, tjener og ærer ham over alle ting! 

Korona-viruset kommer fra “urene” flaggermus som Bibelen forbyr å spise?

Korona-viruset SARS-CoV-2 har sannsynligvis smittet fra “urene” dyr til mennesker, mest sannsynlig fra “delikatessen” flaggermus som Bibelen forbyr å spise


Ifølge Folkehelseinstituttet, men også mange andre seriøse  kilder, har denne smitte mest sannsynlig kommet fra flaggermus, direkte eller via andre ville dyr slik som slanger eller snegler.  På www.forskersonen.no  kan vi lese om hvor “urene” flaggermusene er: Av 137 kjente infeksjonssykdommer i flaggermus kan 61 gjøre mennesker syke.

Og videre står det: “Kinesiske forskere har analysert arvestoffet til det nye viruset og lagt fram en hypotese om at det nye viruset opprinnelig kom fra flaggermus eller slanger. Disse blir også solgt levende på markedet”. Og i en fag-artikkel i VG kan lese at flaggermusen er full av virus. Tidligere har “den urene” flaggermusen ført til dødelige epidemier som Ebola da en toårs gutt ble smittet , SARS-viruset og MERS-viruset. 

I en kronikk i Aftenposten 2.3.2020 skriver Péter A. Csángó, lege og spesialist i medisinsk mikrobiologi:

“For noen dager siden ble det publisert en artikkel i The Standard hvor de viser til at koronavirus 2019-nCoV hos menneske er 96 prosent identisk med koronavirus hos flaggermus.

Disse vitenskapelige funn bekrefter bare at Bibelen hadde rett og at Gud viste hva han forbød oss mennesker å spise flaggermus, siden de kan klassifiseres som urene dyr. Dette visste Gud for mange tusen år siden. Han gav spiseforbudet for å beskytte oss, ikke for å skade oss. 


 

Korona-viruset kan sammenlignes med djevelen. Han skjuler alltid sin identiteten før han unådig angriper våre hjerter. Slik er det også med Korona-viruset.

For noen dager siden hørte jeg på en forelesning som en finsk kristen lege hadde om Korona-pandemien som har spredd seg over hele verden. Han siterte den kinesiske presidenten Xi og hans sammenligning mellom selveste den onde, han som kalles Satan, og det dødelige viruset som ingen verken kan se eller forutsi, før det helt uventet slår ned i oss mennesker med sitt brutale angrep, og som påfører sykdom og død for tusener av mennesker:s

  • Dette viruset er og oppfører seg slik det er typisk å gjøre for djevelen/den onde/Satan. Han skjuler alltid seg,  slik at man ikke han se han eller oppdage han”

Ja, slik er han som Bibelen kaller for djevelen og Satan (Åp 20:2), og slik har han alltid opptrådt. Han opptrer alltid fordekt. Og han viser aldri sitt ansikt og avslører heller ikke sitt sanne jeg når han angriper oss med sin list. For da ville han jo blitt avslørt, og ville heller ikke få komme inn i et menneskes hjerter for å “kapre det” og for å spre sin gift slik Korona-viruset gjør når det med sin “nøkkel” låser seg inn i våre celler, formerer seg med cella i tusentall før den ødelegger den, og går deretter inn i nye og nye celler og ødelegger også dem med sin gift. Men han påvirker menneskenes tanker, sinn og hjerter, lenge før vi aner at vi er infisert av ham, slik vi også kan være bærere av Korona-viruset mange dager før vi selv vet om det, og før vi blir syk av viruset.

Satan bruker alltid nye og forskjellige masker når han ønsker å invadere og forføre oss, og han gjør seg alltid ugjenkjennelig. Han fører med seg både en åndelig død og en evig død, og stor ulykke over alle dem som han får invadere og bli herre over. Derfor advarer Bibelen oss så alvorlig om ikke å la oss forføre av ham eller å la han få kontrollen og styringen over våre liv.

Nøyaktig det samme må man vel kunne si om Korona-viruset. Ingen vet hvem som er potensielle smittebærere av dette viruset. Og ingen vet om man er smittet eller ikke, før det er for sent og man allerede har blitt syk. Det er et virus som fører med seg sykdom og død, og kan ramme oss absolutt alle. Dette er et helt nytt virus som har fått navnet SARS-CoV-2, og det hører til Korona-familien, slik også andre dødelige virus som har ført til epidemier har gjort. Det er dette dødelige viruset som gir sykdommen Covid-19.

Det finnes ingen vaksine som kan beskytte mot smitte, og heller ikke noen medisin som vil kunne hjelpe dersom man blir smittet av dette viruset. Den rammer høy og lav, rik og fattig og kristne og ikke-kristne likt. Ingen kan kjøpe seg en prioritert plass i helsekøen for å få behandling, men absolutt alle som rammes, stilles likt. Så derfor er det også så mange som frykter for å bli rammet, siden ingen kan vite utfallet av det. 

Når det gjelder vår kamp mot djevelen, veileder Bibelen oss bl.a. slik:

  • “Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere”, Jak 4:7.
  • “Og gi ikke djevelen rom“, Ef 4:27.
  • “Men den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke”, 1Joh 5:18.

På samme måte må også vi samlet ta opp kampen mot Korona-viruset. Vi må vise lojalitet mot de anbefalinger som våre myndigheter gir. Vi må gjøre alt vi kan for selv ikke å bli smittet. Og vi må ikke være dumdristige og tro at vi ikke blir smittet eller kan smitte andre ved å lage våre egne lover og regler ut fra det som vi vurderer er det rette. Og så får vi respektere hva den vise Salomo anbefaler, ledet av den Hellige Ånd:

  • “Den kloke ser ulykken komme og skjuler seg, men de ufornuftige går på og får bøte”, Ord 22:3.

 

Det dødelige Korona-viruset som ingen kan beskytte seg mot

Kristen lege og hans syn på Korona-pandemien
For noen dager siden så jeg på en nettvideo der den finske legen Pekka Reinikainen kommenterte den pågående koronapandemien. Det var et program som varte nesten en time. For meg som ikke har helsefaglig bakgrunn, var det mye nytt, og noe krevende stoff. For bedre å få med meg innholdet, valgte jeg å “lese meg opp” på dette fagområdet ” via norske sider, og det hjalp godt på. Reinikainen er en kristen lege som virker grundig å kjenne til hva han snakker om, og kjenner dessuten godt til epidemier også gjennom sin bok “SARS og de siste plager” som kom ut i 2003. Innledningsvis snakket han om hva Bibelen sier om ulike former for epidemier, om forbud mot å spise urene dyr og fugler som kan føre til sykdom og epidemier, og om epidemier som Gud kan tilstede for enten å “straffe” eller for å vekke og å kalle på folk for at de skal vende om til ham. Han talte om viruser som er “menneskenes og naturens venner”, men mest om det farlige Kolera-viruset SARS-CoV-2 som nå herjer som en pandemi i hele verden, og som allerede har drept lang flere mennesker enn både SARS-epidemien i 2002-2003 og MERS-epidemien i 2012 til sammen. Reinikainen nevner to interessante sitater som virkelig får oss til å tenke på om Gud muligens kan ha et alvorlig budskap til oss med det som vi nå opplever. Første sitatet sto skrevet i et engelsk helsetidskrift, og henviste til Åp. 6:8:

  • “Da så jeg – og se: En gulblek hest. Han som satt på den, hans navn var Døden, og dødsriket fulgte med ham. Og det ble gitt dem makt over fjerdedelen av jorden, til å drepe med sverd og med hungersnød og med pest, og ved villdyrene på jorden”.

Og i dette fagtidsskriftet ble spørsmålet stilt: “Er de kanskje den gulbleke hesten som er omtalt i Åpenbaringsboken som begynner å vise seg?


Korona-viruset er som den onde selv. Han skjuler alltid sin identiteten før han unådig angriper våre hjerter
Den andre uttalelsen som lege Pekka Reinikainen nevner, kom fra den kinesiske presidenten da SARS-epidemien herjet der som verst. Han sa noenlunde slik om det dødelige viruset som ingen verken kunne se eller forutse før det helt uventet slo ned i menneskene med sitt angrep, og påførte sykdom og død for tusener av mennesker:

  • Dette viruset er og oppfører seg slik det er typisk å gjøre for djevelen/den onde/Satan. Han skjuler alltid seg,  slik at man ikke han se han eller oppdage han”

Ja, slik er han som Bibelen kaller for djevelen og Satan (Åp 20:2), og slik har han alltid opptrådt. Han opptrer alltid fordekt. Og han viser aldri sitt ansikt og avslører heller ikke sitt sanne jeg når han angriper oss med sin list. For da ville han jo blitt avslørt, og ville heller ikke få komme inn i et menneskes hjerter for å “kapre det” og for å spre sin gift slik Korona-viruser gjør når det med sin “nøkkel” låser seg inn i våre celler, formerer seg med cella i tusentall før den ødelegger den, og går deretter inn i nye og nye celler og ødelegger også dem med sin gift. Men han påvirker menneskenes tanker, sinn og hjerter, lenge før vi aner at vi er infisert av ham, slik vi også kan være bærere av Korona-viruset mange dager før vi selv vet om det, og før vi blir syk av viruset.

Satan bruker alltid nye og forskjellige masker når han ønsker å invadere og forføre oss, og han gjør seg alltid ugjenkjennelig. Han fører med seg både en åndelig død og en evig død og ulykke over alle dem som han får invadere og bli herre over. Derfor advarer Bibelen oss så alvorlig om ikke å la oss forføre av ham eller å la han få kontrollen og styringen over våre liv.

Nøyaktig det samme må man vel kunne si om Korona-viruset. Ingen vet hvem som er potensielle smittebærere av dette viruset, og ingen vet om man er smittet eller ikke, før det er for sent og man allerede har blitt syk. Det er et virus som fører med seg sykdom og død, og kan ramme oss absolutt alle. Dette viruset kalles SARS-CoV-2, og hører til Korona-familien. Det er dette dødelige viruset som gir sykdommen Covid-19.

Det finnes ingen vaksine som han beskytte mot smitte, og heller ikke noen medisin som vil kunne hjelpe dersom man blir smittet av dette viruset. Den rammer høy og lav og rik og fattig likt. Ingen kan kjøpe seg en prioritert plass i helsekøen, men absolutt alle som rammes, stilles likt. Så derfor er det også så mange som frykter for å bli rammet.

Den eneste måten å unngå smitte er å unngå nærkontakt med andre, men i praksis er det ikke alltid så enkelt. 


Korona-viruset SARS-CoV-2 har sannsynligvis smittet fra “urene” dyr til mennesker, mest sannsynlig fra “delikatessen” flaggermus som Bibelen forbyr å spise


Ifølge Folkehelseinstituttet, men også mange andre seriøse  kilder, har denne smitte mest sannsynlig kommet fra flaggermus, direkte eller via andre ville dyr slik som slanger eller snegler.  På www.forskersonen.no  kan vi lese om hvor “urene” flaggermusene er: Av 137 kjente infeksjonssykdommer i flaggermus kan 61 gjøre mennesker syke.

Og videre står det: “Kinesiske forskere har analysert arvestoffet til det nye viruset og lagt fram en hypotese om at det nye viruset opprinnelig kom fra flaggermus eller slanger. Disse blir også solgt levende på markedet”. Og i en fag-artikkel i VG kan lese at flaggermusen er full av virus. Tidligere har “den urene” flaggermusen ført til dødelige epidemier som Ebola da en toårs gutt ble smittet , SARS-viruset og MERS-viruset. 

I en kronikk i Aftenposten 2.3.2020 skriver Péter A. Csángó, lege og spesialist i medisinsk mikrobiologi:

“For noen dager siden ble det publisert en artikkel i The Standard hvor de viser til at koronavirus 2019-nCoV hos menneske er 96 prosent identisk med koronavirus hos flaggermus.

Disse vitenskapelige funn bekrefter bare at Bibelen hadde rett og at Gud viste hva han forbød oss mennesker å spise flaggermus, siden de kan klassifiseres som urene dyr. Dette visste Gud for mange tusen år siden. Han gav spiseforbudet for å beskytte oss, ikke for å skade oss. 


Hva sier Bibelen om “urene dyr”?
Når vi som kristne og i alminnelighet mennesker i dag leser Gamle Testamente, så kan vi treffe på mye som ikke er relevant for oss som lever i Det Nye Testamentes tid og i vår tid. Som et eksempel på det, kan være det som vi kan lese om rene og urene dyr, hva de fikk spise og hva de ikke fikk spise. Men slik jeg tror,  vet Gud bedre. For han vil vårt beste. I 3Mos 19:11 nevnes det at flaggermusen er uren, så av den grunn forbød Gud å spise den. Ikke slik at det i seg selv var synd å spise den. Men det at den ble regnet blant de urene, betydde at den kunne påføre menneskene ukjente sykdommer og epidemier, selv om Bibelen ikke sier det helt spesifikt. Men dersom menneskene i dag ikke hadde spist flaggermus eller andre urene dyr slik Bibelen forbyr, hadde mest sannsynlig ikke noen av de nevnte dødelige epidemiene ikke oppstått, inklusiv Korona-viruset som nå er en fare for vår helse og våre liv . For slik vi ovenfor kan lese om flaggermusen på forskersiden.no, kan den være bærer av ikke mindre enn 61 kjente virus som kan gjøre oss mennesker syke. Dette har vi mennesker ikke kjent til før i moderne tid. Men Gud visste det, så derfor har han også gitt oss Guds Ord som både en nyttig for våre liv og vår helse, men som også kan gjøre oss vis til frelse ved troen på Jesus Kristus (2Tim 3:15). 


Flaggermus som en delikatesse og som selges blodferske på mat-markedet
I mange land jakter man på flaggermus og bruker dem til menneskeføde. I Kina regnes de som en delikatesse. I fattige områder fanger man flaggermus, frakter dem levende til mattorget og selger den blodferske. eller så selger man man skalldyr og slanger som lever av flaggermus, og slik kan smitte overføres til mennesker når de spiser denne maten. Og ønsker man seg kinesisk flaggermussuppe laget av 4 flaggermus, finnes det oppskrift på Internett. Eller ønsker man seg flaggermuskaffe laget av kaffebær som flaggermus har knasket på, må man ut med mye penger.

Alt dette kan være en kilde til at mennesker har blitt infisert av Korona-viruset SARS-CoV-2. 

Tenk: Dersom folk hadde fulgt Bibelens forbud om ikke å spise flaggermus eller andre urene dyr, ville vi ikke ha hatt denne globale epidemien som vi alle nå er vitne til. Da ville hittil over 15 000 mennesker kunne unngått å måtte dø som følge av denne pandemien.

Men tenk om alle mennesker skulle ha skjønt alvoret, lyttet til Gud som kaller og trodd på Bibelens budskap og løfter om frelse og evig liv for alle som omvender seg å tror på verdens Frelser, Jesus Kristus. Da skulle de alle kunne unnfly den evige død og fortapelse. Det er virkelig noe å ta på alvor, og å påkalle Gud om å få nåde til. En slik bønn vil Gud helt sikkert hør! Derfor sier Ordet i det som ofte blir kalt for himmelen nødnummer:

  • “… kall på meg på nødens dag, så vil jeg fri deg ut, og du skal prise meg”, Sal 50:15.

Heldigvis finnes det også gode og nyttige virus, og ikke bare Korona-virus


Når vi til daglig snakker om virus, mener vi nesten alltid virus som fører til at vi blir syk. Det kan være influensavirus, virus på balansenerven og mye annet slikt. Det som vi kanskje ikke kjenner så godt til, er at virus visstnok også kan være “våre venner og våre beskyttere“, dette mener i alle fall en del som forstår seg på slikt.

Da jeg for mindre enn en uke siden hørte lege Pekka Reinikainen fortelle om dette, var det meste av dette helt ukjent for meg. Han kunne fortelle at virus også kan være våre gode “kompiser”. Etter å ha lest litt om “disse gode og vennlige virus”, ser jeg at det som han sa, også stemmer med norsk forskning på virus. For ifølge dem finnes det gode virus over alt og i alle.

Virus kan faktisk ta knekken på skadelige bakterier i lungevev, de kan gi beskyttelse mot farlige bakterier, og visse virus er trolig nødvendige for å opprettholde en sunn tarmflora. Mellom fem og åtte prosent av DNA’et vårt stammer faktisk fra virus. Derfor lyder er også av overskriftene i artikkelen på forskning.no: “Du er delvis virus”.

Videre kan vi lese i artikkelen: “Ny forskning hinter om at de ikke bare er avgjørende for økosystemene på klodenOg på en annen vitenskapelig side i artikkelen “Vår vennviruset” skriver de: “Virus gjødsler og nærer også det store spiskammeret i havet – bunnen av næringspyramiden vi alle lever av”. Dessuten skriver de: Uten virus – ingen mennesker. Sykt, men sant”.

Det ser ut til at virus både regulerer bakteriefloraen vår og beskytter oss mot sykdom.

Slik jeg forstår, er dette innen forskningen rimelig nytt og et lite utforsket område. Og det underligste av alt,  forskerne er usikre på om virusene er døde eller levende. For når de er alene, kan de ikke reprodusere seg selv. Om dette sier artikkelen:

  • “Virus balanserer på grensa til hva vi kan kalle liv. De kan reprodusere seg og spre seg. Men ikke av seg selv, og ikke alene. Virusene må først kapre en levende celle. De sprøyter arvestoffet sitt inn i cellen, og tvinger celle-maskineriet til å trykke opp hauger av nye virus.  Cellen revner, og de nye virusene strømmer ut. 

Dette kan virusene gjøre fordi de  inneholder gen-materiale, og ingen kan fortelle hvor dette arvestoffet opprinnelig kommer fra. Og på forskning.no kan vi lese: “En verden som vi bare akkurat har begynt å utforske”.

Det ser ut til at virus både regulerer bakteriefloraen vår og beskytter oss mot sykdom.

Når artikkelforfatteren skal prøve å forklare opphavet til livet, artenes tilblivelse og utvikling, har han slettes ikke noe godt eller vitenskapelig svar. Og det har heller ikke naturvitenskapen. Derfor henviser de bare hele tiden til evolusjonsteorien, den som Darwin oppfant.

Som kristne tror vi ikke at livet oppstod som en tilfeldighet eller ved en evolusjon, man at det er Gud som har skapt hele universet, alt det synlige og usynlige, inklusiv virusene og de aller minste partiklene. Og grunnen til at vi tror det, er at samtlige Bibelens forfattere som levde på forskjellige tider og helt uten å vite om hverandre, helt entydig forteller dette som med en munn. Dette kunne de gjøre, siden de var drevet av den Hellige Ånd (2Pet 1:21). Og det samme vitner også Gud selv! Og alle disse virusene har  sine helt spesielle oppgaver, både de gode og de onde. Slik er det også med alt annet som Gud har skapt. For fullkomment er hans verk (5Mos 32:4)!

De som er interessert i å vite mer om hvordan virusene reproduserer seg når de “kaprer” en celle, ødelegger den, tar med seg byggestener fra den og danner utallige nye, kan lese mer på siden “Velkommen til virus-verden”!

Ifølge legen jeg ovenfor refererte til, har vi 10 ganger så mange virus i kroppen som vi har celler, og de har vi 37 000 milliarder av. Og alle disse har sin helt spesielle oppgave, slik Gud har gitt dem. Og i alle cellene er det liv. 

Tenk hvor allmektig og vis Gud vi har. Alt dette har han skapt, og alt dette holder han kontroll på, selv om mye kan virke å begynne å vakle i disse Korona-tider. Men når vi er Guds barn, får vi tross alt være trygge på at våre liv og vår framtid er i de beste hender, for han har omsorg for oss. Derfor får vi tross alt være ved godt mot, og la våre blikk og vårt håp være mot byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper (Hebr 11:10).

Dette forteller oss litt om hvor stor og allvitende Gud er og hvor små vi er – selv de fremste vitenskapsmenn som finnes i verden – sammenlignet med Guds storhet. For alle detaljene i hans skaperverk kan ingen vitenskapsmann fullt ut forstå, selv ikke det avanserte kjernefysiske forskningsinstituttet CERN. Dette bør gjøre oss mennesker ydmyke og takknemlige!

Men det største av alt: Han har skapt himmelen og hele dens herlighet også for oss, bare vi overgir våre liv i hans hender, tror på ham og på hans Sønn Jesus Kristus og følger, tjener og ærer ham over alle ting! 


To teskje sjøvann inneholder milliarder av virus, også Kolera-virus og Fugleinfluensa-virus
Dette forteller legen som jeg har referert til. Og nøyaktig det samme kan vi lese på norske sider som refererer til forskning fra dette område. Og slik er det, siden Gud har skapt også virusene for å opprettholde liv i havet, på innsjøer, i trær og planter, ja i alt som har liv. Ifølge forskning.no inneholder en teskje havvann faktisk så mye som  rundt 50 millioner virus. Og alt dette har sin funksjon, for at økosystemet skal holdes i balanse. 

Andakt: Hva om Guds ord helt tas fra oss?

Da jeg skrev om hvordan Gud kalte på meg og lot meg få bli et Guds barn, nevnte jeg at det var særlig to bibelsteder som spesielt gikk inn på meg, og som vekket opp min samvittighet. Disse to bibelstedene var: 

  • “For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet/denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde  er kommet inn(det fulle tall av alle ikke-jøder som skal bli frelst), Rom 11:25 og:
  • “Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det, Amos 8:11-12.

Nådens tid varer nødvendigvis ikke hele levetiden
Det første bibelstedet peker på noe som blir kalt for “nådens tid”  som skal ta slutt for alle som hører til “hedningene”, det vil si den tiden når det ennå er mulig å bli en kristen og å få sine synder forlatt. Ja men, sier du kanskje: Er det ikke bare å påkalle Herrens navn, så skal vi bli frelst? Er det ikke bare å søke ham og å vende seg til ham når man selv ønsker det? Nei, sier Bibelen! Gud kommer ikke alltid til å finnes og han vil ikke alltid være nær (Jes 55:6). Dette var tilfelle for jødene, slik Jesus sier det da han talte om Jerusalems ødeleggelse. For de kjente ikke sin besøkelsestid (Luk 19:44). Og dette var også tilfelle med Esau: “Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse, Heb 12:17. Derfor er det så viktig å søke Herren mens han er å finne og kalle på ham den stund han er nær (Jes 55:6).


Hedningenes besøkelsestid kommer til å ta slutt før Gud vender seg til Israel
I de to bibelversene ovenfor, gjelder advarselen ikke kun enkeltpersoner eller et folk. Det som er profetert der, gjelder absolutt alle såkalte “hedninger”, altså alle som er ikke-jøder. Vi får nemlig bare en besøkelsestid, mens Gud andre gangen skal vende seg til jødefolket for å la dem bli frelst ved evangeliet og ved troen på Jesus Kristus. Men da er tiden ute for de av hedningene som ikke har latt seg frelse, siden de ikke kjente sin egen besøkelsestid da Mesteren gikk forbi, og sa: “Følg meg!” og “Omvend dere og tro på evangeliet!”.

Jesus sa ved et annet tilfelle: “Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenens tider er til ende, Luk 21:24. Tro om ikke dette også er en profeti om når Jesus skal vende seg fra oss hedninger til jødefolket? Men da er allerede “hedningenes fylde  er kommet inn(det fulle tall av alle ikke-jøder som skal bli frelst), Rom 11:25. Og etter den tiden er det for sent, selv om det også finnes kristne på jorden. Det tror jeg nemlig at det skal gjøre, også i trengselstiden som skal komme over alle som bor på jorden. Dette kan du lese mer om på følgende sider:

Jeg er fullt klar over at det i dag er mange predikanter og menigheter som lærer at opprykkelsen av menigheten skal skje før den store trengsel begynner. Men selv finner jeg ikke god nok støtte for det synet i Bibelen. Slik jeg forstår, er det alt for mange bibelsteder som ikke gir støtte for det synet. Men også jeg forstår det slik at hedningenes besøkelsestid da har tatt  slutt, nemlig at det ikke da skal være mulig for ikke-jøder å kunne bli en kristen og å komme til forsoning med Gud. Jeg forstår det slik at  det kommer til å finnes kristne og slike som hører Herren til også under trengselstiden. Men deres tid for å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse er da definitivt slutt, siden nådetiden da er slutt. Det skal da bli slik Jesus sier det i lignelsen om de ti jomfruer: 

  • “Da våknet alle jomfruene og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for lampene våre slokner! Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke!, Matt 25:7-12.

Guds ord ble midlertidig tatt fra oss i uke 11 i år 2020
For mindre enn en uke siden ble det satt i verk mange Corona-tiltak som også fikk direkte påvirkning på menighetslivet og på den kristne virksomheten på absolutt alle plan. Vi får nå ikke ha åndelige møter verken i kirker, på bedehus eller ha andre kristne arrangementer på ubestemt tid. Men mye tyder vel på at dette kommer til å vare minst over sommeren. Spesielt for eldre, får dette store og direkte konsekvenser. For manges vedkommende har kristne møter vært et av de få steder hvor de har fått høre Guds Ord. Og det har også vært under slike tilstelninger som de har hatt mye av den sosiale kontakten med sine kristne venner. Så vi skjønner godt at denne nye situasjonen som har oppstått, for de fleste av dem er trist. De absolutt fleste av dem er nemlig ikke på nett eller på sosiale medier, og blir derfor sterkt rammet. Men det verste av alt: Man verken bør eller får besøke de eldre kristne eller andre eldre i deres hjem eller på institusjoner, siden de er særlig sårbare dersom de blir smittet. Samtidig er det de som de blir prioritert aller lavest av alle om de blir smittet og alvorlig syke, og behøver intensiv behandling og respirator.  Kan det være en av årsakene til at de fleste som dør som følge av Corona-viruset nettopp tilhører denne gruppen?

Corona-tiltakene har også satt en effektiv stopper for husmøter, søndagsskolevirksomheten, konfirmasjonsundervisningen, sangkvelder, bibeltimer, andakter på institusjoner og storforsamlinger. Ingen predikanter eller andre forkynnere får nå reise rundt for å forkynne Guds Ord slik som tidligere, verken i innlandet eller til utlandet. Og dette får også direkte konsekvenser når noen ligger for døden og ønsker besøk av en predikant, en kristen eller av en prest, kanskje i håp om å få bli en kristen. Det samme gjelder også utdeling nattverd til gamle og syke, men også vanlige nattverdsgudstjenester. Alt slikt har nå blitt vanskelig å få til. 

Absolutt alle møter som lenge har vært planlagt, må derfor avlyses. Og slik må det selvsagt være for å hindre smitte og spredning av viruset. Det må vi bare respektere, slik også Guds Ord påbyr:

  • “Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud”, Rom 13:1.

Stengte kirke- og bedehusdører kan forhåpentligvis åpne nye dører for Guds Ord
Alle offentlige tiltak for å hindre smitte gjelder selvsagt i hele samfunnet og i alle land. Og unntaksloven som på rekordtid ble gjort gjeldene i Norge og i Finland, setter dessuten mange begrensninger for hva vi nå får gjøre, hvor vi får bevege oss og hvor mange vi maks får være når og om vi våger å samles. Skoleundervisningen er nå hovedsakelig gjort digital, slik at undervisningen ikke skal stoppe opp. Takket være dyktige lærere og gode undervisningsopplegg, virker det som om dette skal fungere tilfredsstillende.

Men situasjonen for de fleste av oss kristne forkynnere og for våre menigheter er dessverre en helt annen, særlig innen bedehusmiljøene. Absolutt de færreste av oss er klare for utfordringen som vi plutselig og helt uventet ble kastet ut i. Vi har verken nok kompetanse eller store nok ressurser til å lykkes godt med det for å få budskapet ut til menighetens medlemmer og til andre som vil høre kristen forkynnelse og å få oppbyggelse for sine trosliv. Men ennå verre enn det: Tenk på de som ikke er kristne, men som nå kjenner seg kalt av Gud, og som skulle ønske å besøke steder hvor det levende Guds Ord har blitt forkynt og menigheter som de har hatt tillit til? Hvordan skal de nå få høre Guds Ord som skulle kunne ha blitt dem til frelse?

Selvsagt kan jo stengte bedehus og kirker i beste fall føre til at en ny dør kan bli åpnet ved aktivt å ta i bruk de muligheten som moderne teknologi gir, slik at Guds Ord og det frelsens budskapet  kommer ut til folk som hungrer og tørster etter Guds Ord. Men dette vil nok ikke vil kunne bli helt det samme som å kunne møtes fysisk på et bedehus eller i andre møtelokaler og å kunne være sammen i “de helliges samfunn”. 

Svakheten med “Guds Ord kun på nettet”, er at den lokale tilhørigheten til sin egen hjemmemenighet kanskje ikke vil være være like lojal som når man søker åndelig føde på bedehuset hjemme. For mange kristnes vedkommende vil det nok kunne bli en del “shopping”, og kanskje at man lett vil kunne komme til å “velge og vrake” hva man vil høre og ikke høre, dersom man ikke er bevisst og nok selektiv. Så dermed kan det i visse tilfeller bli til at selv om man i utgangspunktet hadde “tenkt seg på møte i sin egen hjemmemenighet”, så kan det i praksis bli til at man å velger “en annen menighet” som man søker gudstjenestefellesskap med. 

En av fordelene med å bli tvunget til å “arrangere kristne møter” på nettet, er at man da vil nå nye ut til nye mennesker med evangeliet, til slike som ellers ikke ville ha kommet på det lokale bedehuset for å høre Guds ord. Og dessuten tror jeg at man vil kunne få flere ikke-kristne tilhørere, og også tilhørere fra mange andre land. Og slikt vil forhåpentligvis kunne bli til stor velsignelse for dem. 

Jeg tror at jo lenger tid det tar før vi igjen får lov til å arrangere kristne møter, dess flere vil det bli som kommer til å søke etter åndelig oppbyggelse for sin sjel via sjel via de digitale tilbudene som finnes. Men om vi som kristne menigheter ikke gjør noe for å tilrettelegge for et slikt tilbud for medlemmene i våre menigheter, frykter jeg for at når vi igjen får begynne å holde forsamlinger, vil muligens en del kunne velge bort sin egen hjemmemenighet. Men slik trenger det selvsagt ikke å bli.


 

Guds kall til omvendelse ble for sterkt for meg. Han vant mitt hjerte til sitt eget.

Gud kalte meg sterkt til omvendelse under Seksdagerskrigen
Da Seksdagerskrigen i Midtøsten brøt ut 5. juni 1967, var jeg 16 år gammel. Jeg var vokst opp i et kristent hjem, og hadde som barn og ung gått både på søndagsskole og på det lokale bedehuset. Men allerede da jeg var 16 år, hadde jeg i praksis kommet bort fra den kristne tro, og var klar over at min sak med Gud ikke var i orden. Allerede på den tiden kalte Gud meg sterkt tilbake, men nysgjerrigheten etter “livet i verden” og annen påvirkning dro meg bare lenger og lenger bort fra Gud og fra fellesskapet med de kristne. Men tross det glemte ikke Gud meg, men viste stor omsorg for meg. Da Seksdagerskrigen brøt ut, tenkte jeg: Hva om nådetiden tar slutt for oss hedningefolk, og Gud vil vende seg til Israel? For slik jeg minnes, hadde forsvaret mobilisering på Altagård, og det var for meg et signal om en spent verdenssituasjon. Og da var det et bibelvers som talte til meg:

  • “For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet/denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde  er kommet inn” (det fulle tall av alle ikke-jøder som skal bli frelst) , Rom 11:25.

Dessuten var det et annet bibelsted som Gud talte særlig sterkt til meg:

  • “Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det, Amos 8:11-12.

Hva om nådetiden tar slutt, og Herrens Ord ikke er å finne, tenkte jeg. Hva om de kristne blir tatt bort, eller at de ikke kan hjelpe meg med å bli en kristen, slik vi han lese om i Matt 25? Da er det for sent for meg å ange og for sent å søke Herren, siden han ikke lenger skal la seg finne av de ikke-kristne. For all søking ville da være helt unyttig, selv om jeg skulle søke fra hav til hav, fra nord til syd. Og dessuten anklaget min egen samvittighet meg! Og det gjorde også loven, selv om ingen spesifikt sa det til meg. Tenk at en 21-åring i beste alder og med topp helse, og som allerede hadde levd flere år i verden, kunne ha slike tanker. Men det var Gud som arbeidet i meg og som i sin kjærlighet ville dra meg til seg. Og det lyktes han med til sist, selv om det ennå tok fire år.


Gud søkte meg og fant meg, 2000 km borte fra mitt kristne hjem – “i det fremmede landet”
Da Seksdagerskrigen var slutt 10. juni 1967, glemte jeg Gud nesten totalt ennå i ca. tre år. Men da søkte han selv meg opp og talte vennlig til meg, for han ville nemlig mitt evige beste. Den gangen var det gjennom et brev fra en søster av meg som jeg fikk, mens jeg bodde sørpå. Med noen få kjærlige ord påminte hun meg om at jeg ikke måtte glemme barnevennen Jesus som jeg hadde mistet, men søke tilbake til ham. Og Gud kalte meg ofte gjennom dette brevet, men jeg prøvde å glemme det så godt jeg kunne. Det lyktes jeg med når jeg var på arbeid og når jeg var sammen med de andre ungdommene som jeg kjente. For da hadde vi hele tiden fullt program, og nesten hele tiden ikke-kristen musikk som opptok mine tanker og mitt sinn. Men tross det fant Gud strategiske øyeblikk når han nådde inn til mitt hjerte med sin kallelse på. Og det er jeg i ettertid svært glad for. 


Gud kalte på meg ved tre ulike anledninger gjennom ikke-kristne – på bygdefester
Sammen med andre ungdommer fra Kongsberg dro vi nå og da på ulike bygdefester rundt omkring. Og tro det eller ikke. Men ved tre forskjellige anledninger var det ikke-kristne som la merke til at jeg var kalt av Gud, og som påminte meg om det, uten at vi hadde snakket noe som helst som var relatert til kristendommen. Første gangen var i Sigdal, dit en tidligere skolekamerat fra tiden da vi gikk på grunnskolen hadde flyttet. Han påminte meg på en måte om Guds kall, slik jeg i alle fall opplevde det. For han begynte å snakke om at både han og jeg hadde kristne foreldre som var gode venner og som gikk på bedehuset, og som brukte å besøke hverandre. Så det ville han gjerne snakke om. Jeg tror nok ikke at han var klar over at han på en måte var “et Guds redskap” som Gud brukte for å påminne meg om omvendelsens nødvendighet. Dette var i 1971. Den andre gangen var våren 1972 hjemme i Alta, da to ikke-kristne påminte meg helt direkte med klare og tydelige ord om at jeg burde bli en kristen. Men dessverre er de nå begge døde, og ingen av dem ble kristne.

Den tredje gangen var i Vestre-Jakobselv i begynnelsen av mai 1972. Også denne gangen var det i forbindelse med en bygdefest. Da var det også ikke-kristne som klart og tydelig oppmuntret meg til å bli en kristen, og de brukte samme ord som de to i Alta. Og det underlige er at ingen av dem visste hvem jeg var eller hva mitt navn var. Og de kjente heller ikke til min bakgrunn eller min indre lengsel etter å bli forlikt med Gud. Men kanskje “skinte det i gjennom”, det vet jeg ikke. 

Tenk, Gud kan påminne gjennom ikke-kristne om omvendelsens nødvendighet, uten at de selv er klar over det. Og så kan han legge de samme ordene i deres munn, slik han gjorde for å tale til meg, bare for at jeg skulle skjønne at budskapet deres var fra Gud. Jeg er i alle fall ikke i tvil om det. For slik jeg ser på det, var dette ikke bare ved en tilfeldighet.

Men man kan ikke bli en kristen gjennom de som lever som ikke-kristne. Også dette spørsmålet samtalte de mye og vel om i læstadianismens første århundre, noe som man kan lese om ved å følge linkene under. En del lærte om Guds allmakt, slik jeg opplevde og har skrevet om. Andre derimot lærte at “Gud er “liten”, og begrenser sitt virkefelt og sin “allmakt” kun til å gjelde det som han utretter gjennom de kristne, og kun gjennom dem. Dette har jeg skrevet litt om fra mitt møte med et slikt syn i SRK i 1973, men mye av denne tenkingen finner vi i større eller mindre grad også i andre grener av vekkelsen. Men det gjør man også i mange andre “trangsynte” menigheter.

Det er bl.a. dette de mente med uttrykket “tre alens læra”. En en slik lære ble holdt for å være ubibelsk, både av vekkelsens leder Johan Raattamaa, av de fleste predikantene og av to predikant- og prestemøter i 1875 og 1885.

Guds barn blir man ved å tro evangeliet, for det  er en Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1:16; 1Kor 4:15; Jak 1:18). Det samme som skjedde med meg at Gud  påminte meg om omvendelsens nødvendighet i et festlokale, har også skjedd med flere andre som jeg vet om, bl.a. med predikant Hans Pietilä fra Alta og med prost Pehr Brandell, han som ledet samepiken Maria til troen og som løste henne fra hennes tvil. Senere var det gjennom henne som Læstadius 1.1.1844 fant frelsesvisshet og fikk del i Kristi forsoning. Det fortelles at Gud talte så kraftig til Brandell mens han ennå var i festlokalet at han der og da forkynte omvendelse for de andre festdeltakerne på grunn av deres syndige liv, noe som førte til en stor vekkelse like etter. 


Evangelist Steinar Harila og Ungdomssenteret i Vestre Jakobselv
Våren 1972 gikk en annen søster av meg på skole i Hammerfest. Evangelist Steinar Harila (en fjern slektning, 8-mening gjennom slekten Mämmi Niemi) hadde møter der, og min søster var også på noen av møtene . Steinar spurte da om det var noen som visste av en ledig rørlegger som kunne montere varmeanlegget på Ungdomssenteret de holdt på å bygge. Så dermed tipset hun han om meg, jeg hadde nemlig egen rørleggerbedrift på den tiden. Derfor ringte Steinar til meg, og etter noen dager var jeg i full gang med å montere varmeanlegget i Vestre Jakobselv. Men jeg var ingen kristen da, selv om Gud kalte meg veldig sterkt i den perioden. Men på tross av det, gikk jeg på bygdefesten i Vestre Jakobselv, hvor noen ikke-kristne påminte meg om at jeg burde bli en kristen, slik jeg ovenfor har fortalt. 

Steinar var da bare 31 år, men en typisk varm og kjærlig vekkelsespredikant med et godt og omsorgsfullt hjerte  . Selv om jeg ikke hadde gått på kristne møter på flere år, var det naturlig for meg å være mye sammen med han og med de kristne ungdommene der når de møttes eller reiste rundt for å ha kristne møter. Han hadde virkelig stor omsorg også for meg og for min udødelige sjel, slik jeg opplevde i alle fall. Når han forkynte, gikk det rett til hjertet og Guds Ord ble talt på en måte som stilte meg til ansvar ovenfor Gud. Og han fokuserte også mye på Jesu gjenkomst og at det var  viktig å være beredt når Jesus kommer tilbake. Ellers fikk man ikke bli med han til himmelen.

Dette er i alle fall det inntrykket jeg sitter tilbake med og det minnet jeg har. Samtidig vet jeg at de kristne i Jakobselv ba mye for meg om at jeg skulle bli en kristen. Men Steinar presset meg aldri på noen måte. Men samtidig vet jeg at også mine kristne foreldre og mine søsken også hadde samme omsorg for meg, og også de ba for meg mye. 

Fram til 14. mai 1972 var jeg utrolig sterkt kalt av Gud. Natt til 14. mai gråt jeg mye, og ble på en måte konfrontert med Gud og hans krav der jeg lå helt alene på min seng. Ingen behøvde å dømme meg eller å anklage meg for mitt liv i vantro og synd. Men jeg var fullt klar over at dersom jeg hadde dødd i den sjelstilstanden jeg da var i, hadde jeg absolutt ikke vært klar til å møte Gud og ville heller ikke bestått i dommen. Men der jeg lå på min seng, lovde jeg Gud at jeg ikke verken våget eller ønsket å fortsette å leve videre stadig  på flukt fra Gud. Men på morgenen stod jeg opp i vanlig tid, og gikk jeg på arbeid som før. Jeg prøvde å jobbe mest mulig i rom som det ikke var noen andre arbeidere, og skjulte så godt jeg kunne for de andre arbeiderne at de ikke skulle oppdage at Gud kalte så sterkt på meg, for det ville de nok ha oppdaget.

På kvelden skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre, og jeg ble også invitert med dit. I løpet av kvelden sang og ba de, og så oppmuntret de også meg til å be. Det som jeg sa – og det var min korte bønn – var: “Jeg er ikke et Guds barn, men jeg håper så gjerne at jeg skal få bli det”.

Steinar og en annen kristen inviterte meg da inn på kjøkkenet, der vi samtalte litt og de ba for meg. Han leste flere bibelsteder for meg hvor det ble fortalt om personer som hadde kommet til tro. Og så forkynte han syndenes forlatelse til meg med ordene fra Matt 9: “Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!” Og så lyste han Herrens velsignelsen over meg. Og jeg trodde det som han forkynte, at jeg da var blitt ett Guds barn, og at alle mine synder var meg forlatt. For meg var det som han forkynte, likeverdig med Jesu ord, og hans munn var som Jesu munn som forkynte for meg syndenes forlatelse, slik Luther også lærer.

Dagen etter ringte jeg hjem til min mor og fortalte at jeg hadde blitt et Guds barn. Og det ble hun veldig glad over å få høre. Og før vi avsluttet telefonsamtalen, forkynte også hun meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Steinars far, Osvald, hans søster Solveig og hennes mann Sigvald Nilsen fra Børselv, var mine gode venner de to månedene mitt arbeidsoppdrag varte. Osvald var født i 1896, men var høyst oppegående og kjørte sin egen bil. Jeg likte han veldig godt.

En dag tok han meg med til Paddeby utenfor Vadsø for å besøke Hilja Hasti, en like gammel dame som hadde vært gift med en bror til min bestemor. Hun var mor til Theodor, Oluf og Jakob Olsen fra Alta, men flyttet til Vadsø og giftet seg der etter at hennes første mann døde. Hilja var også en varm og kristen kvinne, og hun ble veldig glad for å høre at jeg hadde blitt et Guds barn. Så midt på kjøkkengulvet omfavnet hun meg varmt, og vitnet for meg at alle mine synder var forlatt i Jesu navn og blod. Og det trodde jeg! Da jeg kom hjem til Alta, ble alle hennes  tre sønner Theodor, Oluf og Jakob mine gode venner. Og særlig Theodor som var menighetsforstander i vår hjemmemenighet, ble til god støtte for meg helt til han døde.

Ifølge Bibelen er omvendelse et tosidig sak. Det største og viktigste er at Gud gir et nytt hjerte og et nytt sinn. Han gir sin egen Hellige Ånd. Dette kalles for gjenfødelse. Når Gud gir en levende tro, gir han samtidig del i Kristi rettferdighet. Da får man del i hele den seier som Jesus vant på Golgata. Da blir man et Guds barn med arverettighet til himmel og salighet. Da får man del i det som iblant kalles for den salige byttehandel. Jesus tar på seg hele vår synd, og vi får del i hans syndfrihet og hellighet. Så når Gud ser et slikt nyfødt Guds barn, så kan han ikke se noen synder, derfor at han ser på den som har blitt et Guds barn gjennom sin egen Sønns fullkommenhet. Dette kaller Bibelen for rettferdiggjørelse. Og alt dette er Guds verk, fra begynnelsen til slutt. Det er han som søker de som har forlatt han og lever på syndens vei. Det er han som finner sine bortkomne får, og som forbarmer seg over det. Og da legger han det i sin favn eller på sine skuldre til faderhjemmet, og som pleier sårene ved evangeliet og får dem til å gro. Det er han som gjør en synder til sitt barn, og som gir det til arving. Alt er Guds verk! Og det får vi takke Gud for. Vår bønn får derfor være at han fortsatt i sin kjærlighet skulle oppsøke alle bortkomne lam og får, og gi dem omvendelse til livet!


 

Andakt over Åp 3:10-11: La ingen ta din krone!

Andakt 5. mars 2020

Tekst Åp 3: 11-12:

  • “Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone. Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra. Og jeg vil skrive på ham min Guds navn, og navnet på min Guds by – det nye Jerusalem, som kommer ned fra himmelen fra min Gud – og mitt eget navn, det nye”.

Innhold:

  • Jesus kommer snart” Har du gjort deg rede til å ta imot ham?
  • La ingen ta din krone og den himmelske skatt fra deg!
  • Konsekvensen når noen av kristendommens søyler faller ned
  • Som Jesu venner skal vi få komme inn i Guds tempel
  • Guds navn, navnet på Guds by og Jesu eget navn – det nye – skal bli skrevet på Guds barn

Hør andakten (10 min.):

Lytt til andakten over utdrag fra sendebrevet til Filadelfia-menigheten.

Andakt: “Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen”

I Jesu blod har vi som kristne og Guds barn frimodighet til å gå inn i helligdommen

Tekst:

“Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann”, Hebr 10:19-20.

Fortsett å lese «Andakt: “Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen”»

Jesu gjenkomst nærmer seg. Er du rede til å møte ham?

Jesus Kristi kommer snart tilbake. Er du en av de som venter på hans komme, er du likegyldig til saken eller frykter du den dagen?      

Oversikt over bibelsteder som taler om Jesu gjenkomst:

 

Da Jesus fortalte sine disipler at han skulle forlate dem for å fare opp til Faderen, fylte uro og bekymringer deres hjerte. De hadde fulgt ham i ca. 3,5 år, og hadde blitt tett knyttet til ham.

Fortsett å lese «Jesu gjenkomst nærmer seg. Er du rede til å møte ham?»

Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!


Forsoning/forlikelse er ikke identisk med soning

Soning i NT’s betydning
Soning i Nye-Testamentets betydning er at Jesu blod – hans stedfortredende død – er som et dekke som skjuler alle angrende og troendes synder – også for Guds øyne – slik at han ikke kommer til å dømme de som er renset ren i Jesu Kristi blod. Men soningen får man nytte av, bare dersom man tror og tar imot Jesu fullkomne frelsesverk for sin egen del, og blir et Guds barn av nåde.

Fortsett å lese «Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!»

Syndenes forlatelse som en uavbrutt nådens strøm

Hva lærte Johan Raattamaa og de første predikantene i læstadianismen om Guds tilgivelse?

Utdrag fra predikant Junnu Rautios tale 6.2.1916 holdt i Lannavaara
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Syndenes forlatelse skjer ikke kun når vi får høre det forkynt personlig, men som en uavbrutt nådens strøm fra Guds hjerte.
På grunn av Jesu blodige død, strømmer det fra Guds hjerte en kontinuerlig tilgivelse til alle som angrer (sine synder) og som tror.

På samme måte er det også når det gjelder Guds dom,  Guds rettferdighet og Guds straff. De forblir uforandret når det gjelder de ugudelige, slik som også vår bror (Læstadius) meget grundig har forklart, når han sier: “Gud glemmer ikke at han er en rettferdig Gud, selv om han også er en kjærlig Gud. Og han kan heller ikke glemme at han er en kjærlig Gud, selv om han også er  en rettferdig Gud”.

 Og Rautio fortsetter:
“Når det blir kveld, så vet jeg ikke hvor ofte jeg i løpet av dagen har syndet mot min himmelske Far på grunn av min egen uårvåkenhet og min syndfullhet. For David sier også:  “Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!, Sal 19:13. Og Paulus bekjenner: Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg”, Rom 7:19. 

Gud må (derfor) – kontinuerlig og uten opphold – tilgi meg og deg , du Guds barn, alle våre synder helt fra det er morgen og helt til det blir kveld. Og det må han gjøre, selv om vi også legger vinn på å døde kjødets gjerninger med Ånden. På grunn av vårt eget syndeforderv, er vi så syndige i våre daglige liv at vi alltid er avhengige av at vi ved Kristi blodige offer ved troen får tilegne oss syndenes forlatelse.

Og slik må det alltid få være:  –
når vi er helt alene,  når vi er på arbeid, når vi er hjemme og uansett hvor vi er.

Og så fortsetter Junnu Rautio sin tale med å si:

Men også på det stedet hvor jeg nå sitter og taler, så er jeg så syndig at jeg ved troen må ta imot syndenes forlatelses nåde av min Gud”. 

Og sogneprest Carl Edquist fortsetter:
“Da Rautio uttalte disse ord, så vibrerte hele hans kropp. Og så reiser han seg opp, og faller om halsen på predikantene. Og så forkynner de syndenes forlatelse til ham”.  Deretter rekker han sin hånd til meg og sier: “Vil sognepresten også vitne for meg at mine synder er tilgitt”! …


Hva lærte Johan Raattamaa om syndenes forlatelse?

Utdrag fra boka “Lapin profeetan oppilaita”, av Hjalmar Westeson
Oversatt til finsk av Henry Baardsen

Det var en troende kvinne som mente at de eneste gangene som hun hadde grunn til å glede seg, var når hun fikk høre ved Johan Raattamaas munn stadfestelse om at alle hennes synder var henne forlatt. Så derfor benyttet hun alle anledninger hun hadde, og da brukte hun å spørre ham: 

  • “Kjære bror, vil du vitne for meg at alle mine synder er meg forlatt!”

– Raattamaa svarte på hennes ønske ved å gi henne følgende råd: “Nåden er gitt oss, men ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse. For Guds nåde, den strømmer hele tiden og uten noe avbrudd fra himmelen gjennom Jesu forsoningsblod. Dette skjer ved troen og i bønnens ånd!”


Mine tanker om renselsen i Kristi blod, sammenlignet med blodets funksjon i vår kropp

Da jeg i 2007 ble hjerteoperert, ble jeg å tenke mye på blodets funksjon i menneskekroppen mens jeg lå på hjerteavdelingen i Tromsø – både før og etter operasjonen. Jeg leste faglitteratur om emnet som jeg fant på nettet, og benyttet også anledningen til å spørre både leger og andre spesialister for å høre deres forklaringer.


Likheter mellom kroppens sirkulasjonssystem og et vannbåret varmeanlegg
Siden jeg hadde undervist lenge i varmeteknikk og drevet mye med rensing av hydrauliske rørsystemer, med beregninger og med  installasjon av alle komponenter i anlegget slik som pumper, filtere, beregning og måling av friksjon i rørnettet og holdt mye på med innregulering av varmeanlegg for å optimalisere dem, var det interessant for meg å dra paralleller til hjertet, blodet og sirkulasjonssystemet i kroppen/kretsløpet. En gang da jeg hadde hatt en samtale om dette  med en hjertelege, gav han uttrykk for at jeg hadde god forståelse for hvordan menneskekroppen var bygget opp og fungerte på dette område, nettopp ved å dra paralleller til funksjonen i et varmesystem, og mine teoretiske og praktiske erfaringer fra det området. 

I kroppens sirkulasjonssystem er det noe vi kan sammenligne med et torørs-system i et varmeanlegg. Fra hjertet i varmeanlegget – sirkulasjonspumpa – pumpes nøyaktig samme vann med samme temperatur via rørnettet til alle komponentene i anlegget. Det inneholder den varmeenergien som trenges for at hele anlegget skal kunne fungere optimalt. Og så lenge pumpa sirkulerer og rørnettet og komponentene ikke er gjengrodde, fungerer hele anlegget som det skal, og alle rom får den ønskede temperatur. Men om anlegget gror igjen, blir det fort driftsforstyrrelser, og nødvendige tiltak må gjøres.

Noenlunde slik er det også i menneskekroppen. Hjertet er pumpa, og blodårene tilsvarer varmerørene. Og væska som hjertet transporterer til ethvert organ og til enhver celle i kroppen, er blodet. Ifølge Bibelen, er det blodet som inneholder selve livet. Stopper hjertet å slå, stopper også blodsirkulasjonen opp. Og følgen av det vil bli at alle vitale organer og celler tar skade og dør ut, så dermed dør også mennesket. Derfor er hjertet å regne som kroppens viktigste organ. Blodet som pumpes ut til enhver celle og til ethvert organ, er selve vilkåret for livet. Det er renset for alle avfallsstoffer og for CO2 (karbondioksid/Kullsyre). Og  når blodet strømmer ut av hjertet, inneholder det alle nødvendige næringsstoffer, friskt og rent oksygen og  antistoffer som deltar i forsvaret mot infeksjoner. Dette transporteres til alle kroppens celler og organer.


Blodet strømmer ikke først gjennom et organ og så videre til det neste, men direkte fra hjertet til ethvert organ i kroppen
Kretsløpet i kroppen er ikke noe “ettrørs-system”, der det oksygen- og næringsrike blodet sirkulerer fra hjertet og så først gjennom ett organ, videre til neste organ og så til det neste. Dersom det hadde vært tilfelle, hadde blodet tatt med seg avfallsstoffer og CO2 til neste organ, og etter hvert inneholdt flere og flere avfallsstoffer og mer og mer CO2, før det hadde gått inn i det siste organet i kretsløpet med alle sine urenheter. Men blodet går  derimot direkte fra hjertet via arteriene (turledningene) til hvert og ett organ og til alle celler og vev, totalt fri for avfallstoffer og CO2. 

 Og før blodet i kroppen sirkulerer tilbake til hjertet, tar det med seg avfallsstoffer og kulldioksid (CO2) via kapilærene  og venene (returledningene) for å bli renset, og så tilføres det friskt oksygen via lungekretsen og føres tilbake til hjertet (forenklet), før det på nytt pumpes tilbake ut i kroppen til organene og til alle cellene. Og dette skjer natt og dag, når vi sover og når vi er våken, om vi tenker på det eller ikke. Så fantastisk har Gud skapt oss mennesker, og faktisk mye mer avansert enn dette. Slik opprettholdes livet og slik skjer renselsen i kroppen vår, så lenge som vi lever i nåden og under Åndens ledelse.

Og det samme  skjer også i Kristus-legemet, etter at vi ved omvendelse og gjenfødelse har fått barnerett hos Gud, og har blitt et levende lem i Kristi legeme. Også da er det hjertet – Jesus Kristus – og hans forsoningsblod som sørger for renselsen av hvert og ett lem i Kristus-legemet. Dette skjer først og fremst i kristenheten, gjennom det forkynte Guds Ord, gjennom sakramentene og ved den kristne sjelesorgen.

Dette er det Jesus som har sørget for, og dette gir han oss del i ved evangeliet, ved nåden og ved troen. Og da får vi motta og leve i strømmer av Guds nåde og i hans velsignelse, og dette  blir en levende kristendom som vi både får leve i og leve av. Når vi får erfare dette, gir det oss både frelsesvisshet og tillit til Gud. Og da vil vi også av hjertet takke Gud  for at vi virkelig får leve i syndenes forlatelse – og for å bruke Johan Raattamaas ord –ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse, men hele tiden og uten noe avbrudd.  Ja sannelig: Dette er nåde over nåde, noe de første predikantene i læstadianismens begynnelse både trodde og lærte. Og dette får også vi holde fast ved! For det er dette som er den gamle kristendommen som har sin grunn i den Hellige Skrift. Dette uttrykker apostelen Paulus slik vi kan lese i bibelsitatet nedenfor. Altså er vi omgitt av Guds nåde rundt hele oss, og midt inne i denne nåden får vi stå: 

  • “Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåden som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet”, Rom 5:1-2.

I våre sammenhenger blir  det ofte sagt at Kristi blod strømmer fra et lem til et annet lem (gjennom den ene kristne til den andre) når vi som kristne forkynner syndenes forlatelse “i Jesu navn og blod” til hverandre. Men ut fra bildet ovenfor med sirkulasjonssystemet i vår kropp (se animasjon) og med blodsirkulasjonen direkte fra hjertet til hvert enkelt organ og hver celle, er nok ikke dette et godt og dekkende bilde for  hvordan vi som kristne blir renset i Kristi blod. For Guds nåde og syndenes forlatelse er nok alt for stor og omfattende til å kunne komme godt nok fram bare ved å bruke dette bilde.

Virkeligheten er den at Jesu sonoffer på Golgata var så fullkomment (Heb 7:25, 27; 9:12, 26; 10:12) at det aldri trenges noen flere offer for synd. Kristi offer er gyldig så lenge som det er nådetid. Det var nok at Jesus gav sitt eget liv for våre synder en gang for alle , og at han kun den ene gangen lot sitt blod flyte til soning for hele verdens synder. Den blodstrømmen vil aldri opphøre, så lenge som en person står i nåde hos Gud, og ved evangeliets urokkelige løfter tror ordet om syndenes forlatelse for sin egen del. Og når vi tviler, eller føler behov for å få høre vidnespydets ord personlig for egen del, får man gjøre slik det fortelles at Junnu Rautio gjorde ovenfor på møtet i Lainio i 1916:

  • “Men også på det stedet hvor jeg (predikant Junnu Rautio) nå sitter og taler, så er jeg så syndig at jeg ved troen må ta imot syndenes forlatelses nåde av min Gud”. 


    Og sogneprest Carl Edquist fortsetter:
    “Da Rautio uttalte disse ord, så vibrerte hele hans kropp. Og så reiser han seg opp, og faller om halsen på predikantene. Og så forkynner de syndenes forlatelse til ham

Når vi som kristne med Kristi fullmakt og på hans vegne forvalter løsenøklene, og forkynner: “Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!” (Matt 9:2), så er vi kun som hans sendebud (2Kor 5:20) og som hans munn. Og da forkynner vi nøyaktig det samme som Jesus selv gjorde da han var her nede på jorden. Når vi gjør det, retter vi hovedfokuset og hele oppmerksomheten på Jesus og på ham alene. Og da peker vi bare på ham, og på alt  det som han var og gjorde for oss, både da han fullkomment oppfylte Guds strenge lov for oss, og da han sonte vår synd og senere lot oss i ham bli forlikt med Gud. Derfor: Når vi forkynner syndenes forlatelse, så forkynner vi samtidig kjernebudskapet i hele evangeliet, Kristus og ham korsfestet (1Kor 2:2). Gjør vi det, da er også vår forkynnelse både apostolisk og i overensstemmelse med Skriften.

Andre sider om kraften i Jesu Kristi blod:


Det som var mitt håp, var at jeg gjennom dette lille “studie” bedre skulle lære å forstå hva det vil si å være en kristen, og som et lem på Kristi kropp hvor Jesu varme, livgivende og rensende hjerteblod pumpes ut fra hans hjerte og gjør sin velsignede virkning for de som er hans barn og som tror på Jesus, på hans fullkomne forsoningsverk på Golgata, på forløsningen gjennom Kristi soningsverk, og på rensningen i Kristi blod. 


Slik vi kan lese av utdragene ovenfor fra to av læstadianismens første predikanter, beskriver de Guds tilgivelse med følgende ord:

  • strømmer det fra Guds hjerte en kontinuerlig tilgivelseog
  • Gud må – kontinuerlig og uten opphold – tilgi meg og deg , du Guds barn, – helt fra det morgen og helt til det er kveld – alle våre synder”, “
  • “Nåden er gitt oss, men ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse. For Guds nåde, den strømmer hele tiden og uten noe avbrudd fra himmelen gjennom Jesu forsoningsblod. Dette skjer ved troen og i bønnens ånd!

Guds kontinuerlige tilgivelse var selvklart i vekkelsens første tid, men er det ikke i dag for alle læstadianere
Dette viser at man i læstadianismens første tid, på en måte sammenlignet “syndenes forlatelse” med den kontinuerlige blodgjennomstrømningen til alle kroppens organer, celler og vev for alle som er Guds barn og som tror Ordet og løftene om syndenes forlatelse ved Kristi blod. Og i denne forbindelse nevner Johan Raattamaa at det skjer ved troen (på Guds løfter) og ved bønnen (…Og forlat oss våre synder, Lk 11:4). For dem var anger og syndsbekjennelse – både innfor Gud, innfor de som man hadde syndet mot, og i det personlige skriftemålet – en forutsetning for Guds tilgivelse, slik vi leser:

  • “Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet”, 1Joh 1:9.

Men dette virker dessverre ikke å være like klart for alle læstadianere i dag, siden en del påstår at man absolutt ikke kan bekjenne noen synder for Gud og be ham å være nådig, slik at han forlater syndene. Dette på tross av at Bibelen har utallige eksempler på det, og at også Læstadius første medarbeidere lærte og trodde slik. Nei, tenker man: Alt MÅ bekjennes for en kristen, og han eller hun må personlig stadfeste syndene forlatt i Jesu navn og blod. Ellers skjer det ikke noen blodsutgytelse: “Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt”, Heb 9:22). Men så tenker de ikke på at dette bibelvers peker direkte på Kristi offer på Golgata. Hans blod kan nemlig ikke bli utgytt flere enn denne ene gangen da Jesus døde på Golgata for våre synders skyld, slik vi leser det:

  • “… Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer”, Heb 9:26.
  • “For det gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv”, Heb 7:27 .
  • “Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, Heb 10:12.

Dette betyr selvsagt ikke at Raattamaa eller noen av de andre predikatene på den tiden mente at en kristen kun skulle sette sin lit til “en strøm av Guds tilgivelse” og så å være tilfreds med det. Nei, for dem var det, slik det også var for Luther, at syndenes forlatelse måtte søkes i kristenheten, blant Guds folk: I forkynnelsen av Guds Ord om Kristi soningsverk på Golgata, i sakramentene hvor Ordet og den treenige Gud var med, og i skriftemålet og i absolusjonen.

Men samtidig var de også klar over at en gjenfødt kristen både hadde arvesynd og gjerningssynder.  Også de kristne bar på syndefordervet, og syndet derfor daglig i tanker, ord og gjerninger. Så derfor måtte også en gjenfødt kristen leve i en  kontinuerlig strøm av Guds nåde og hans tilgivelse, og ydmykt be slik som David ba: “Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!, Sal 19:13.

Og siden de innså sin totale syndfullhet og kjente dessuten til sine konkrete fall, bekjente de først og fremst alle sine daglige synder for Gud og ba ham være dem nådig, slik han hadde lovet. Dessuten bekjente de sine synder for dem som de hadde syndet mot og ba om tilgivelse, og godtgjorde selvsagt, dersom de hadde stjålet noe fra noen, eller noe tilsvarende. Og når troslivet ble vanskelig og synden og byrdene ble for tung å bære alene, oppsøkte de alltid en kristen sjelesørger eller skriftefar, bekjente sine synder og fikk veiledning og hjelp. Dessuten – og det var det viktigste – så fikk de personlig høre og motta vitnesbyrdet ord om at alle deres synder var den forlatt i Jesu navn og blod, slik de kanskje oftest uttrykte det. Andre ganger benyttet de andre ord for å uttrykke det samme. Men hovedsaken var at de forkynte Kristus og ham korsfestet (1Kor 2:2), han som Gud sendte til soning for våre synder (1Joh 2:2; 1Joh 4:10). Altså pekte de på det samme som Peter gjorde i Kornelius hus: “at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn”, Ap 10:43.

Iblant kan det virke som om ordlyden “i Jesu navn og blod” er viktigere å bruke enn å forkynne Kristus og hans soning og hans forløsning som han gjorde for oss på Golgata, selv om dette var helt klart for dem i læstadianismens første århundre. Formen eller ordene vi benytter når vi forkynner syndenes forlatelse, får nemlig ikke være viktigere enn selve budskapet og innholdet i vår forkynnelse. Personlig benytter jeg som oftest ordlyden “i Jesu navn og blod”, særlig for de som vet hva det inneholder, men siden dette uttrykk finnes direkte i NT, kan man selvsagt ikke begrense tilgivelsen til bare når dette blir brukt, eller at syndsforlatelsen kun er gyldig når visse kristne forkynner det. 

 


Bønn på sykesengen etter hjerteoperasjonen
Da jeg lå på sykesengen før og etter hjerteoperasjonen, filosoferte jeg mye på dette, og kunne glede meg over hvor fantastisk Gud har skapt oss mennesker – også meg. Og så sammenlignet jeg dette med hvor herlig det var å få være et Guds barn og levende lem på Kristi kropp. Og da måtte jeg takke Gud av hjertet og si: Takk for at operasjonen lyktes, og for at blodet nå strømmer ut i kroppen som det skal, og at det ser ut som at jeg kommer til å bli frisk igjen! Men takk også for at jeg har fått bli et lem i Kristi kropp. Takk for at Jesu Kristi blod har fått rense mitt hjerte ren, slik at det kunne duge som en bolig for deg og for den Hellige Ånd! Jeg bekjenner at jeg er er en stor synder, og har selv om jeg også har lagt vinn på å bekjenne mine synder innfor deg, og for dem som jeg har syndet mot – i Åndens lydighet. Men du vet at min syndsbekjennelse har vært og fortsatt er svært mangelfull, også derfor at jeg verken ser eller kjenner hvor ofte jeg synder. Takk Herre  for at du har lovet i ditt Ord, at selv om min synd er stor, så er din nåde mye større (Rom 5:20). Rens meg ved vitnesbyrdets Ord og i Jesu Kristi rensende blod, slik at jeg alltid skal kunne duge for deg og kunne leve deg til behag. Takk for at også jeg er “utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod” (1Pet 1:2). Må du selv fullføre ditt verk i meg slik du selv har lovet, inntil Jesu Kristi dag. Amen!


 

 

Den kana’aneiske kvinne og hennes store tro på Jesus

Tekst Matt 15:21-28:

    • “Og se, en kana’aneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til ham og sa: Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter plages ille av en ond ånd. Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene hans kom da og ba ham og sa: Vis henne bort, for hun går og roper etter oss! Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus! Da kom hun og falt ned for ham og sa: Herre, hjelp meg! Han svarte og sa: Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene! Men hun sa: Det er sant, Herre! Men de små hundene eter jo av smulene som faller fra bordet hos deres herrer. Da sa Jesus til henne: Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil. Og datteren hennes ble helbredet fra samme stund”.

      Innhold:
    • Hva var den onde ånden som plaget kvinnens datter?
    • Er det tegn på at de som profeterer og gjør store tegn og under, har en sterk tro?
    • Hvorfor var Jesus tilsynelatende så avvisende mot kvinnen?
    • Hva er en sterk tro?
    • Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil.

 

Hør talen over Matt 15:21-28 (25 min.):

Kvinnen med en sterk tro som fikk oppleve at Jesus helbredet hennes datter.

Tale over Salme 119: 9, helt spesielt til deg som er ung

“Taler holdt 2020”

Lytt til tale holdt 7. januar 2020:

Tale spesielt til deg som er ung og som er en kristen, og som ønsker å bli bevart i troen som en kristen, selv om det iblant kan ha  sine utfordringer.

Tekst Salme 119:9-11:

  • “Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord.

    Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke fare vill fra dine bud! I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord for at jeg ikke skal synde mot deg”.

Innhold:

  • Foreldrenes og besteforeldrenes ansvar for å gi en kristen oppdragelse til barn og unge.
  • Menighetens ansvar for å legge til rette for at barn og unge skal bli bevart i troen
  • Barn og unges eget ansvar for sine valg og sine liv

Hør tale holdt 1. mars 2020 over Salme 119:9, spesielt med tanke på deg som er ung og som vil være en kristen:

Tale over Salme 119:9-11 (lengde 26 min.)

Andakt: Hvordan skal en ung kristen kunne bli bevart i troen med en ren samvittighet?

Tekst Salme 119:9:

  • “Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord”.

Først litt generelt om salme 119
Salme 119 er Bibelens lengste salme med hele 176 vers. Hele salmen har hovedfokuset på Guds Torah, eller på Guds åpenbaring til oss mennesker. Jeg har lest at ordet “torah” innholdsmessig betyr det helt motsatte av ordet “synd”. Det siste ordet betyr eller kan bety “å bomme på målet”, mens torah betyr “å treffe målet”. Det som menes med “målet” i denne sammenhengen er – sett i et langt og evig perspektiv- himmelen. Dette fører mine tanker til da synden første gangen kom inn i verden gjennom Satans fristelse. Konsekvensen av at Eva og Adam falt i synd, var at de ble drevet ut av Edens paradis, og en evig død og adskillelse fra Gud ble deres om hele menneskehetens ulykke. På samme måte er det også med oss. Dersom synden får herredømme over våre liv og vi lever som dens slaver, kommer vi garantert til  “å bomme på målet” Vi slipper ikke til himmelen!

Salme 119 viser 8 ulike sider av Guds åpenbaring  til oss, og alt dette er for å vise oss hvor rikt og viktig Guds Ord er i seg selv, og slik det også burde få være i våre liv. Hele salmen er helt mesterlig og poetisk skrevet. Hver bokstav i det hebraiske alfabet har fått 8 vers, og siden hebraisk har 22 bokstaver i sitt alfabet, blir salmen på 22 x 8 = 176 vers. Og i alle de 22 avsnittene, lovprises Guds torah – eller Guds åpenbaring til oss gjennom summen av Guds Ord. Nettopp derfor er salme 119 vel verd et grundig bibelstudium.

Man vet ikke med sikkerhet hvem som er forfatteren til Salme 119. Men jo flere ganger man leser gjennom denne innholdsrike læresalmen, dess mer skjønner man at han må ha vært en Guds mann med en utrolig dyp innsikt i Guds Ord, og med gode evner for systematisk å undervise mangesidig, slik at rikdommen og fylden av Guds Ord og dets budskap skulle komme fram best mulig.


Hvordan skal den unge holde sin sti ren?
I vers 9 gir forfatteren av Salme 119 uttrykk for sin omsorg for de som på den tiden var ung, og som ønsket å bevare sin gudstro i en ren og god samvittighet.  Hvordan skulle de kunne ta vare på Guds rike velsignelse, og klare å leve et liv preget av gudsfrykt og lydighet til Herrens Ord og til hans vilje best mulig? Derfor stiller han det retoriske spørsmålet: “Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Og samtidig gir han mange gode og verdifulle tips om hvordan det best skal kunne lykkes. Svaret på dette spørsmål er like enkelt som det er genialt: “Guds Ord gir den beste beskyttelse mot alle farer og forførelser”.

For Gud er i Ordet, og han er selv garantisten for at alle hans løfter står faste, bare vi lar oss lede og beskytte av Ordet. Jesu løfte er  i så måte helt fantastisk. Nøkkelen til å bli bevart som en kristen, og at vår sti  – og også våre digitale spor – skal kunne holdes ren, finnes helt klart i Guds makt og hans beskyttelse, og ikke i vår egen kraft eller i våre muligheter. Jesu løfte lyder – og det er hos ham og i ham vi må få skjule oss – for at vi skal kunne bli bevart fra fristelsens farer:

  • Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det”, Joh 15:7.

Men hvorfor er det da så mange unge kristne som bryter med sin tro og det kristne fellesskapet, og som lar seg drive av “kjødets lyst og øynenes lyst”? Er det derfor at Gud er for svak til å kunne bevare de unge kristne i troen? Nei, absolutt ikke!

For den samme, og en mye større omsorg som forfatteren av Salme 119 hadde for de unge kristne, har også Jesus for alle kristne ungdommer og for oss alle nå i 2020, slik han selv uttrykker det:

  • “Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde, Joh 17:15.

Og vi skal vite det at Jesus ikke ba denne bønnen da han holdt sin yppersteprestelige bønn, men han ber for alle dere kristne ungdommer og for oss alle hver dag og hver natt, der han nå sitter ved Faderens høyre hånd, slik Ordet lyder:

  • “Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem, Heb 7:25.

Gud har gjort alt i sin Sønn Jesus Kristus for å frelse oss. Og han vil også gjøre alt for å bevare både barn, unge og voksne som Guds barn og for å beskytte fra alle syndens fristelser og snarer. Så svakheten er ikke hos ham, men hos oss. Derfor måtte Jesus klage og si: “Dere ville ikke! (Matt 23:37). Gud tvinger ingen til å adlyde ham, hans Ord og hans Ånds veiledning. Men han har gitt enhver av oss friheten til å velge hvilke herre vi vil tjene og følge her i livet (Jos 24:15). Men valget som vi gjør, er ene og alene vårt ansvar. Men Herren sier selv i sitt Ord: “Og hver den som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap”, 5Mos 18:19.

Dersom vi virkelig har et ønske om å bli bevart som en kristen, må vi svare slik Josva gjorde: “Jeg og mitt hus vil tjene Herren, for han er vår Gud!” (Jos 23:27; 24:18). Og for slike, lyder et utrolig herlig løfte fra Jesus:

  • “Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd, Joh 10:29.

Og da kan vis synge, slik det lyder i den kjente svenske barnesangen: “Tryggare kan ingen vara, än Guds lilla barnaskara“…


Også barn under tenårene utsettes for de samme farer som de unge og de voksne
Dette intensive angrepet fra den onde gjelder også barn under tenårene som ofte har sine egne smarttelefoner med Internettilgang, eller som låner en slik av andre.  Hvordan skal de som uerfarne barn kunne skille mellom rett og galt, mellom sunt og usunt, mellom nyttig og destruktivt? Hvordan skal de kunne skjønne alvoret, dersom de på nettet overskrider grenser som de ikke burde,  og besøker Internettsider som de absolutt ikke har noe å gjøre på? Gjør de det, kan de lett bli utsatt for farer som i verste fall vil kunne få alvorlige konsekvenser for dem. Og de kan da bli lokket til å gjøre slikt som de absolutt ikke burde ha gjort? Hva om de kommer i kontakt med en potensiell overgriper med falsk identitet? Hvordan skal barn kunne være i stand til å avsløre slike farer som kan lure? Selv om slikt heldigvis skjer svært sjeldent, kan man ikke bare lukke øynene og ørene, og tenke at slikt ikke kommer til å skje med våre barn. Får når slikt skjer, er det virkelig en katastrofe for de som det gjelder!

Så vi forstår: Fri oppfostring med  full tilgang til alt som er på Internett er absolutt ikke å anbefale, dersom man som kristne foreldre eller besteforeldre har det minste håp om at  deres barn og unge skal kunne bli bevart i troen med en god samvittighet og  “med en ren sti”? Gjør man det, kan det i praksis bety at man “leder dem inn i fristelser” som få av dem vil klare å motstå eller skjønner konsekvensen av.  Og da hjelper det heller ikke at de snille sitter i sine jente- eller gutterom, eventuelt sammen med sine kristne venner, og kommuniserer med “den store verden”, dersom de blir hekta på slikt som er destruktivt for dem og for deres trosliv.


Hvordan kunne kommunisere med dagens barn og unge om deres utfordringer?
Når det gjelder plattformer som dagens barn og unge opererer på og spill som de deltar i, så er mye av dette totalt ukjent også for relativt unge og oppegående foreldre, for ikke å snakke om besteforeldre som de kanskje låner datamaskinen, ipaden eller smarttelefonen av. Om man da spør dem hva  de har gjort på nettet, skjønner de fleste av oss voksne ikke mye av det som de svarer, selv om de helt ærlig forteller åpent hva de har gjort. For barnas og de unges digitale vokabular og kompetanse er så mye høyere enn sine foreldres og og besteforeldres, særlig innenfor dette smale spesialområdet. Og siden vi voksne som oftest ikke har god nok kompetanse i de unges dataspråk, kan det bli svært krevende å kommunisere på en god og flytende måte. Og da vil heller ikke budskapet gå fram. Da kan det snart bli slik at barn og unge bare smiler av de voksne, og i alle fall tenker de kanskje at de voksne forstår jo ikke noe, så derfor er de ikke så verd å høre på eller så er det ikke så viktig å følge de voksnes råd. Derfor er kompetanse og innsikt viktige nøkkelord for å kunne jobbe forebyggende med barn og unge. Og dette er et felles ansvar både for kristne foreldre og kristne menigheter. Ellers går tiden fra oss, og vi kommer til “å miste” mange av menighetens barn og unge. Slikt arbeid er utrolig viktig, og bør prioriteres høyt!


Noen erfaringer fra mitt arbeid med ungdommer gjennom ti år
Gjennom mitt arbeid med ungdom i løpet av ti år, har jeg fått rimelig godt innsyn i denne problematikken, og kjenner derfor til mange av de utfordringene slikt kan føre med seg i de unges skole- og arbeidsliv, også når det går så langt at de unge får utviklet spilleavhengighet og annen tilsvarende avhengighet. Nei, det er sannelig ikke så lett i dag, verken for barn eller unge, men heller ikke for foreldrene. Og i mange tilfeller er det ikke enkelt for det profesjonelle hjelpeapparatet heller i møte med denne barne- og ungdomsproblematikken. Også det har jeg fått litt innsyn i og erfaringer med.


Totalforbud ikke veien å gå, og heller ikke “fri oppfostring” uten tydelige rammer
Selv om “fri oppfostring” og fostring uten tydelige rammer slettes ikke er å anbefale,  hjelper det heller ikke med totalforbud særlig lenge. For “forbudt frukt” smaker ofte best for de unge, og er også mest spennende. Men om og når barn og unge fristes til å gjøre det som skader deres tro og det som sårer deres samvittighet, hjelper det ikke bare å skylde og å klage på dem. Og heller ikke er det en vei å gå å bare se mellom fingrene, og å håpe på at det skal gå over av seg selv, og at de skal komme på bedre tanker når de blir litt eldre.


Viktig med tidlig innsats og forebyggende arbeid over lang tid
Men det er heller snakk om langsiktig karakteroppbygging, det å bygge opp en kristen karakter, noe som må begynne tidlig og over lang tid. Og da er sunn og god kristen oppfostring viktig. Da må målsetningen være at det skal være samsvar mellom barnas og de unges samvittighet og Guds Ord, Guds Ånd og Guds vilje. Først da blir samvittigheten pålitelig, og vil kunne fungere som en alarm, både når man lever i overensstemmelse med Guds vilje og når man bryter mot Guds Ord og mot hans bud. Da vet barn og unge hva som virkelig er synd og når de behøver å be om tilgivelse for å få sine synder tilgitt. Og i en slik god vekselvirkning mellom kristne foreldre og barn og unge, vil også tilliten vokse og kjærligheten forene. Slik kan barn og unge lære åpenhet og ærlighet, men også å sette tydelige grenser når de møter krevende utfordringer i sitt liv. Og slik vil også deres kristne karakterstyrke bygges opp, slik at de bedre med Guds hjelp skal kunne gjøre motstand mot fristelsene de møter.


Apostelen Jakob sier:

  • “Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen. Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død”, Jak 1:13-15.

Så derfor er enhver av oss ansvarlige for våre liv og våre handlinger, både for “kjødets lyst og øynenes list” (1Joh 2:16). Og innfor Gud skal enhver av oss gjøre regnskap!

  • “Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd, Joh 10:28.

Gud vil gi oss “full beskyttelse” dersom vi forblir i Kristus
I dagens digitaliserte samfunn snakkes det mye om kryptering. Og det er også viktig, siden det kontinuerlig er et kappløp mellom å beskytte vår identitet, våre personopplysninger og våre verdier på den ene side, og de kriminelle og deres trusler på den andre siden. Derfor MÅ så mye som mulig krypteres eller beskyttes. Helt inntil i går, har denne bloggen min vært ukryptert. Jeg har vært klar over det, men har ikke hatt kompetanse nok til å få det gjort. Men i går lyktes jeg heldigvis, så derfor er det nå et hengelås synlig i adressefeltet som tegn på at alt på  bloggen er kryptert. Det betyr at innholdet på sidene er beskyttet, slik at kriminelle ikke får tilgang til sensitive opplysninger. Så dermed er det også trygt for brukerne å besøke sidene.

På samme måte er det også på det åndelige planet. Det er en kamp om våre liv og om våre verdier, for noen vil stjele “vår identitet” for å misbruke den og for å skade oss. I realiteten er det en kamp mellom Gud og Satan, mellom det gode og det onde. Og den onde tar effektivt i bruk alle tilgjengelige og destruktive midler for å forføre så mange som mulig bort fra barnetroen og fra samfunnet med Gud. Dette angrepet – i form av en inferno med alle  tilgjengelige midler Satan kan ta i bruk – retter han særlig mot de unge, og ikke minst via Internet og ved bruk alle former for massemedia . Og da oppstår spørsmålet: Hvordan skal barn og unge kunne bli beskyttet mot alt det destruktive som er så lett tilgjengelig i dag, og som vi alle mer eller mindre påvirkes av?


Dersom Gud gjennom sin “Torah” –  sin åpenbaring  gjennom  Ordet som ble kjød får gi oss del i sin frelse ved troen på Guds Sønn – vil dette gjøre at vi kommer til “å treffe målet (det som torah kan bety). Da kan både de unge og vi alle som er Guds barn bli bevart i troen, og holde sin sti ren, slik Salme 119:9 uttrykker det.

Salme 119 – en helt unik og meget lærerik salme i Bibelen

Fortsett å lese «Salme 119 – en helt unik og meget lærerik salme i Bibelen»

Montering av Ebersprächer Airtronic D4 båtvarmer

Da jeg kjøpte vår Nord West 740 for 10 år siden, var båtens varmeapparat for lite. Til motorens kjølevannkrets var det koplet en 4,2 kW defroster, men denne virket ikke å gi særlig god effekt. Dette var det to grunner til. Det ene var at rørføringa (les: varmtvannsslangene) var lagt feil, slik at det var umulig å få ut lufta, så dermed ble sirkulasjonen til defrosteren sterkt redusert. Men nå er det rettet opp.  Det andre var at motorens kjølevannstemperatur ble veldig lav under bakking, så også derfor avgav defrosteren lite varme. Riktignok hadde båten en Wallas 2000 parafinvarmer, men også den var for liten. Siden jeg bruker båten en god del på vinteren, bestemte jeg meg for å montere en diesel luftvarmer. Siden Wallas 2000 (Watt) var for liten, bestemte jeg med for å kjøpe en på 4 kW. Det fantes flere merker å velge mellom, men til sist falt valget på Ebersprächer Airtronic D4. Jeg var heldig å komme over et gunstig pakketilbud, og sluttprisen ble på ca. 12.500,-, pluss varmeslanger, isolasjon, dyser, slangeklammer og annet som gikk med. Det er nå noen år siden jeg tok båtvarmeren i bruk, og jeg er fortsatt kjempefornøyd med både den og med installasjonen.


Ebersprächer Airtronic D4 båtvarmersett


Monteringssettet betår  stort sett av alt bortsett fra varmluftsslanger, deler og utblåsningsdyser. 


Planleggingen av montasjen er nesten halve arbeider
Det først som måtte bestemmes, var plasseringen av båtvarmeren. Den er avhengig av tilstrekkelig frisklufttilførsel til forbrenninga, og ble derfor plassert langt bak i båten med frisklufta tatt inn fra rom helt bakerst i båten. 


Eksosventilen ble plassert med gjennomføring gjennom skroget, med dog så høyt fra vannlinjen at at ikke sidesjøen skulle hindre eksosgassen fritt utløp. Som ekstra sikkerhet la jeg eksosslangen i en svanehals, slik det også anbefales. 


Eksosslangen er av 28 mm syrefast fleksibel slange. Siden røret blir veldig varmt, må det isoleres. Dette er meget viktig viktig, ellers kan man fort få overoppheting som i verste fall kan føre til en katastrofal brann. 


Etter at båtvarmeren var montert og eksosslangen, eksoslangen og eksosventilen var montert og isolert, var det klart for legging av varmluftslangene. De største er på 90 mm, og ferdig isolerte har de en diameter på ca. 120 mm.  Så de krever sin plass når de skal legges i en liten og trang båt på bare 24 fot. Derfor er planlegginga veldig viktig. For det skal også være tilstrekkelig plass både til isolasjonen og til isolasjonsarbeidet. Men med lang praksis fra rørleggerbransjen og arbeid i trange rom, gikk det veldig greit. Den første varmluftventilen  plasserte jeg bakerst i båten i cockpiten. Når man oppholder seg der på kjølige vår-, høst og vinterdager, er det utrolig herlig å kunne få rommet varmet litt opp med skikkelig varm og god luft som blåser ut gjennom den 90 mm store varmluftventilen. Når det ikke er behov for varme der, er det bare å stenge ventilen, slik at all varme kan tas ut inne i båten.


Helt til venstre se man ett av friskluftinntakene til D4-varmeren. De to i midten er manuelle lensepumper. Helt til høyre ser man varmluftventilen til cockpiten, noe jeg er glad for at jeg monterte. Takket være den, er det aldri helt kaldt der bak.


Plassering av til sammen 6 varmluftventiler inne i båten

På midten  av bildet ser man hvor  den første innblåsningsventilen inne i båten er plassert. Denne har en diameter på 90 mm, og er den eneste av ventilene som er ikke stengbar. Dette er veldig viktig for å hindre overoppheting. Når varmlufta forlater varmeren, er temperaturen nesten på 100 grader celsius, og denne varmen må kunne ledes bort uten at ventilen skal kunne stenges. 


Neste ventil blåser opp mot vinduene og gjør dem nesten duggfrie

Selv om denne innblåsningsventilen bare er på 75 mm, er den utrulig effektiv når den blåser inn over 90 graders varm luft opp mot vinduene. Det hjelper godt på for å holde vinduene tilnærmet duggfrie. Men dette er ikke nok når det er kaldt og rått ute. For da trenges det i tillegg hjelp fra defroster-anlegget. 


Tredje innvendige innblåsningsventil plassert fremme i kabinen ved dørken


Min erfaring er at dess flere innblåsningsventiler som man har, dess jevnere blir varmen fordelt. Så dermed unngår man kalde soner. Det som er så bra med disse ventilene, er at man kan styre den varme innblåsningslufta nøyaktig dit hvor man ønsker. Slik vil innekomforten kunne bli så optimal som mulig. 


Fjerde innvendige innblåsningsventil plassert fremme i kabinen

Totalt har jeg montert syv innblåsningventiler i en såpass liten båt som bare på 7,40 meter. Selvsagt er det ganske mange arbeidstimer som gikk med til hulltakinga, monteringa og ikke minst isoleringa. Men så lenge alt er utført på “dugnad”, var dette vel verd investeringa. For hver eneste gang som vi er ute på tur og båten er i bruk, setter vi alle stor pris på de supre varme- og klimaanlegget. For på varme sommerdager kan utelufta brukes til kjøling, i tillegg til at man hele tiden får tilført frisk og ren uteluft. 


Montering av Bonpet automatisk brannslukningsampull

Årets første båttur med Nord West 740 til alltid like vakre Kåfjord
Båtsesongen 2020 har allerede begynt så smått, og jeg har nå vært ute på vinterens første båttur den 23. februar. Turen ble ikke så lang denne gangen, men en liten tur til den nye Kåfjord-brua ble det i alle fall.

Selv om jeg har vært utallige turer til Kåfjord-brua, synes jeg alltid den er likke majestetisk og vakker.

 
Simanes i Altafjorden                      Siste soldag i året på vei til Kåfjord

Alt ombord fungerte som det skal, men fisk var det ikke å se på ekkoloddet. Men det kommer vel snart innsig, så den tiden  venter jeg på med spenning.

   
Det er innsig av denne størrelsen vi håper på. Men da må vi kanskje til Loppa?

Denne gangen var jeg ute på båttur uten gummibåten med som ekstra sikkerhet. Jeg kjøpte en ny på Quicksilver Sport 250 høsten. Daviter-festene er limt på, men foreløbig er davitene ikke montert bakpå badebrygga, så det var grunnen til at gummibåten ble hjemme.

Sikkerheten når man ferdes på sjøen er utrolig viktig. Selvsagt har jeg redningsvester ombord, og jeg har også overlevelsesdrakter, ikke mindre enn tre. Men hva om det blir brann i motorrommet? Hva gjør man da? Selv om jeg har brannslukningsutstyr ombord, kan brannen utvikle seg så fort at ikke har tid til å slukke. En båteier fra Loppa fortalte meg om en slik skrekkopplevelse, og da var det bare sekunder om å gjøre at han rakk å kaste seg i lettbåten før moderskipet stod i fyr og flamme. Finnes det noen måte å stoppe brannen på før man selv oppdager den? Ja, det gjør faktisk det. Men den koster et par tusen, men livet er mye mer verd  enn prisen for en slik en.


To branntilløp på båt, en uten og en med Bonpet automatisk brannslukker
En av våre sønner – og som er elektriker – fortalte meg faktisk i går om to ulike branntilfeller som han via jobben hadde vært engasjert i. I det første tilfelle manglet de automatisk brannslukningsutstyr i motorrommet, noe som førte til at det meste svidde opp før brannen til sist ble slukket. I det andre branntilfellet hadde de montert tilsvarende automatisk brannampulle som jeg i går monterte. Omtrent før noe nådde å svi ned eller ta skade, var branntilløpet stanset og alt under kontroll. Og han legger til: Det er ikke noe som han frykter for så mye når hen er på sjøen i en gammel båt, som nettopp branntilløp. Så derfor sier han: Pappa, du må montere den! Så dermed gjort, nå er det gjort.


Innkjøp av BONPET automatisk brannampulle
En slik en kjøpte jeg som Totalmedlem i Redningsselskapet for en god stund siden. Og i går monterte jeg den i motorrommet over motoren, der den skal være.


Montering av BONPET automatisk brannslukningsampull

 

 

Så er det bare å håpe at det ikke blir bruk for brannslukkeren, men det er i alle fall en god og trygg sikkerhet.


Omvendelse og syndenes forlatelse

Hvordan bli et Guds barn? Kjernebudskapet i all sann kristen forkynnelse skal ifølge Jesu befaling være: «Omvendelse og syndenes forlatelse».

Tekst Luk 24:45-47:

  • «Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av».

     

    Innhold: 

  • «Omvendelse og syndenes forlatelse» er synonymt med:
    • Synd og nåde
    • Loven og evangeliet
    • «Nådens orden» (i visse sammenhenger)
  • Litt om Læstadius’ møte med samepiken Maria og hennes formidling av evangeliet og forsoningens budskap til ham – noe som endret hele hans liv og hans forkynnelse, og som ganske snart ledet til Nordens største innomkirkelige vekkelse

Lytt til tale holdt 23. februar 2020:

Lytt til tale over Luk 24:45-47 (33 min.)

Hør noen andakter fra 2020

Andakt 20. februar 2020:

Innhold: 

  • Herren (Jesus) er vår Hyrde, og Guds folk er hans får og lam
  • Gjetergutten David som forbilde på Jesus
  • Hyrden (Jesus), og hans store omsorg for fårene og lammene
  • Jesus gav sitt liv for oss som den gode hyrde
  • Fårenes store hyrde ble ført opp fra de døde – til vår rettferdighet
  • Snart skal overhyrden åpenbare seg på himmelens skyer for å hente hjem sine egne
Tekst: Hebr 13:20-21 (10 min.)

Andakt: Jesus som Hyrden, den gode hyrde, den store hyrde og overhyrden. Er han det også for deg?

Bibelens billedspråk: Herren (Jesus) er vår hyrde, og vi er hans får og lam
Bibelen beskriver Jesus som Hyrden for Guds eget folk. Guds folk derimot sammenlignes med får og lam. Fårene regnes å være de mest hjelpeløse av alle dyr, helt uten mulighet til å kunne forsvare seg selv mot angrep fra farlige rovdyr og fra ondsinnede tyver.

Fortsett å lese «Andakt: Jesus som Hyrden, den gode hyrde, den store hyrde og overhyrden. Er han det også for deg?»

Noen ord om Læstadius’ særegne språkbruk


Læstadius var virkelig “en ordets mann” med et utrolig frodig språk, og valgt alltid ut sine ord og uttrykk meget nøye. For hvert ord og hvert uttrykk hadde sitt helt klare siktemål. Han skrev alltid ned sine prekener til minste detalj, og hans billedspråk var helt i særklasse – på godt og ondt. For meg og for mange andre i vår tid og i vår kultur er det nok slik at vi “sliter” en god del med å få med oss så mye av innholdet. Det blir lett  mange brudd i høreforståelsen, og da “faller man lett av lasset” og “blir liggende igjen” når han “kjører videre”. Så dermed kan minnet av hva man har hørt etter å ha lyttet til en av hans prekener bli ganske fragmentert, hvor gode og innholdsrike de enn kan være. For språk handler først og fremst om kommunikasjon. Blir det brudd i kommunikasjonen – uansett hva som er grunnen til det – blir også budskapet borte.

Fortsett å lese «Noen ord om Læstadius’ særegne språkbruk»

Hva er “nådens orden”, og hva mente Læstadius med uttrykket?

“Nådens orden” er et av de faste uttrykk som Læstadius bruker igjen og igjen. Egentlig tror jeg ikke at det går å gi en helt kort og presis definisjon på hva han mente med dette og mange andre av hans faste uttrykk, siden han de ulike gangene kunne legge noe ulikt innhold i dem, alt etter sammenhengen som de ble brukt i.


Hvor kommer uttrykket “nådens orden” fra?
Etter sitt møte med samepiken Maria sier Læstadius at hun hadde “erfarenheter i nådens orden” som han selv aldri hadde hørt om. Man hvor kommer egentlig dette uttrykket fra, og hva inneholder uttrykket? 

“Uttrykket “nådens orden” bruker Læstadius både i forkynnelsen og i Dårhushjonet. Det assosieres tett med 1700- og 1800-tallets vekkelseskristendom, men er virkeligheten langt eldre. I Sverige er det mest kjent gjennom Anders Nohrborgs (1725-1767) postille, og prekenidealet som Henric Schartau (1757-1825) etterlot seg. En bør imidlertid ikke ta for gitt at Læstadius la nøyaktig det samme i uttrykket “nådens orden” som disse to. (Elgvin 2000, 56).


Læstadius er ikke opphavsmannen til begrepet  “nådens orden” 
Systematiskt har denna ”nådens ordning” (lat. Ordo salutis, någon gång: ordo gratiae) utvecklats av Augustinus (344–430), David Hollazius (1648–1713), på svensk botten av Anders Nohrborg (1725–1767) och Henrik Schartau (1757–1825).


Andre uttalelser om “nådens orden”
Når kristne teologer har drøftet menneskets aller dyrebare og mest sentrale sak – nemlig hvordan et menneske blir frelst – så har begrepet “frelsens/nådens orden” (ordo salutis) blitt til. Det som generelt menes med dette uttrykket, er den orden som den Hellige Ånd” følger når den virker i det enkelte menneske. Kristus vil at så mange som mulig av menneskene skal bli delaktige av den frelse som han har vunne for oss. Og for oss mennesker er det særlig viktig at det skjer, men også hvordan det skjer…

Men det er Gud som virker under hele prosessen for å lede et menneske til seg og for å frelse det gjennom “nådens orden”, eller hva man nå velger å kalle det for. For egentlig er det ikke så viktig hva man kaller dette, enten man sier “hvordan et menneske blir delaktig av den frelse som Kristus har vunnet for oss”, “veien fra syndens nød til Guds fred”, “frelsens orden” eller “nådens orden”. Det viktigste er bare at vi blir frelst, og at Gud selv ved sin lov, sitt evangelium, ved sin Sønn, ved sin Ånd og ved sine sendebud får utføre sin gjerning for oss og i oss.


Hva ligger i begrepet “nådens orden”?
Slik henvisningen ovenfor viser, er uttrykket “nådens orden” ikke er et bibelsk uttrykk. Men man kan tross det si at dette uttrykket inneholder alt som har med et menneskes frelse å gjøre, fra begynnelsen til enden. Sagt med andre ord: “Nådens orden” er veien fra syndens nød til Guds fred! Det inneholder hele Guds frelses husholdning.

Siden alle mennesker er delaktig av syndefallets skade, er vi alle underlagt synden og døden, og må derfor få del i den frelse som Gud har gjort ferdig for oss ved sin Sønn Jesus Kristus på Golgata. Et menneske som lever borte fra Gud og som har brutt sin dåpspakt, lever uten håp og uten Gud i verden. En slik person er en fortapt synder, og må bli delaktig av Guds ufortjente nåde for å kunne bli frelst. Og i denne prosessen er alt fra A til Å Guds verk alene. 

Jesu enkle definisjon på “nådens orden” er “omvendelse og syndenes forlatelse” (Luk 24:47). Man kan også kalle det “loven og evangeliet”.  Ved lovens forkynnelse vekker Gud samvittigheten til å se sin synd og sin fortapte tilstand. Og når Gud har fått virke anger og nød for sin udødelige sjel – slik det var på Jesu tid – oppstår spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Og da svarer Kristi sendebud, slik Paulus og Silas svarte fangevokteren i Filippi: “Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus! (Apg 16:32). Og slik ble evangeliet en Guds kraft til frelse både for fangevokteren og hele hans hus: “Han (fangevokteren) førte dem opp i sitt hus og dekket bord for dem. Og han gledet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud”.


Bibelsteder som bekrefter at det er Gud alene som virker oss til vår frelse

  • Gud rettferdiggjør: “For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger”, Rom 3:28; “… dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd”, 1Kor 6:11.
  • Gud opplyser: “og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige”, Ef 1:18.
  • Gud omvender: “Med ydmykhet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten”, 2Tim 2:25; “Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud”, Jer 31:18.
  • Gud gjenføder: “For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord“…, 1Pet 1:23; “Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord“…,  Jak 1:18; “For jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet”,  1Kor 4:15.
  • Gud gir troen: “Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham“, Joh 1:7; “Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg”, Joh 17:20; “Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører”, Rom 10:17; “Og de talte slik at en stor mengde, både av jøder og av grekere, kom til troen”, Apg 14:1.
  • Gud gjør levende: “For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende“,  2Kor 3:6; “Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og er liv”,  Joh 6:63; “Gud som er rik på miskunn, har gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser”, Ef 2:5; “Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder”, Ef 2:1.
  • Gud helliggjør: “utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse”, 1Pet 1:2; “Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd”,  1Kor 6:11.
  • Gud fornyer: “Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje”, Rom 12:2; “Men bli fornyet i deres ånd og sinn“, Ef 4:23; “… og har ikledd dere det nye mennesket, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde“, Kol 3:10.
  • Gud bevarer i nåden og i troen helt til slutt: “Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere”, 1Pet 5:10; “Men Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde”,  2Tess 3:3; “Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag” Fil 1:6.

I den tredje trosartikkel i Den lille katekisme skriver Luther om den Hellig Ånds verk:
“Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro …”


Luther sier dessuten om “nådens orden”
“For det første og framfor alt må man høre Guds Ord. Og så må man tro det. Og så må man gjøre etter Ordet! Slik blir man frelst. Den som vender opp ned på denne rekkefølge, eller som vender dette til noe annet, han er sannelig ikke av Gud!” (Kirkkopostilla I, 403).


Hovedsaken i “nådens orden” – vi blir tilregnet Kristi rettferdighet og får del i syndenes forlatelse
Det som er det aller viktigste med hele “nådens orden”, er at Gud erklærer eller tilregner et menneske Kristi rettferdig. Det er på grunn av Kristi fortjeneste og hans forløsning at denne rettferdigheten kan bli tilregnet en synder. Og dessuten: På grunn av dette, får vi også motta syndenes forlatelse, av nåde for Kristi skyld, ved evangeliets forkynnelse. Uten rettferdiggjørelse, er det heller ikke noen “nådens orden” i kristen betydning. 


Seppo Lohi skriver videre om “nådens orden” og om Læstadius’ lære om det
Først konstaterer han at alt er den Hellige Ånds verk:
De som er kristne, håper på at den Hellige Ånds gjerning skal få lede et menneske slik at det personlig skal få oppleve og erfare “nådens orden”. 

Ifølge Læstadius’ lære, betyr “nådens orden” at et menneske skal få oppleve å bli forandret/fornyet, og bli flyttet fra en død tro til en levende tro. I Dårhushjonet benytter Læstadius mange forskjellige benevnelser: vekkelse, anger, “forbering”, omvendelse, gjenfødelse, forsoning, rettferdiggjørelse, den Hellige Ånds vitnesbyrd om at man har fått del i nåden, helliggjørelse og levende tro. 

Det som Læstadius’ mest konsentrerte seg om i læra om “nådens orden”, var anger/bot og “forbedring”/omvendelse. For Læstadius var dette så viktig når det gjaldt “nådens orden”, at det i praksis behandles i nesten i alle sine prekener (Seppo Lohi 2000, 313). 


Første del i “nådens orden” – slik Læstadius tenkte
Den første del i “nådens orden” er bot eller anger, og er noe som oppstår når man får kjenne Guds vrede i sitt eget hjerte. Læstadius prøver helt konsekvent å vekke anger/bot ved sine prekener. Den aller viktigste betingelsen for å kunne bli frisk, er generelt at synderen blir klar over sin egen syndegjeld. Han (Læstadius) karakteriserer menneskets hjerte som et stenhjerte,  som må sønderknuses med lovens hammer.


Andre del av “nådens orden” – å bli forsonet med Gud – slik Læstadius tenkte
Først etter at et menneske hadde blitt angrende, skulle man forkynne evangeliet om Guds nåde og syndenes forlatelse.  Angeren/boten skulle forberede et menneske slik at det skulle kunne oppleve i sitt hjerte at det var forsonet/forlikt (med Gud). Om dette brukte Læstadius benevnelsen gjenfødelse. Under denne hendelsen som skjedde i løpet av et øyeblikk og som var virket av den Hellige Ånd – det som Læstadius kalte for gjenfødelse – ble mennesket delaktig av den Hellige Ånd

Uten å være gjenfødt, kunne heller ikke et menneske – slik Læstadius tenkte –  være delaktig av en levende tro. Og hele den kristne forkynnelsens siktemål burde også være at menneskene skulle bli delaktige av en levende tro. Og når menneskene hadde del i den levende tro, så hadde de også den Hellige Ånds vitnesbyrd om at de også var delaktige av nåden. Kjennetegnet for dette var at den troende kjente/opplevde at de var kommet til forsoning med Gud.


Læstadius skriver om “Luthers’  erfaring med “nådens orden”
“Alle prester bør jo vite at Luther opplevde nød og trengsel i sin samvittighet (del 1 av nådens orden). De vet dessuten at han måtte klage over at Satan anklaget ham, og de vet også at Luther en tid var anklaget under loven. Men de vet også at Luther mintes den dagen når den levende tro ble tent i hans hjerte (del 2 av nådens orden).

Alt dette vet de. Men de vil ikke tro at dette også er like viktig for enhver ekte lutheraner, at han også må gjennomgå samme “nådens orden” helt personlig, og ikke bare på papiret. Teologene i vår tid har nok gjennomgått dette med “nådens orden” på papiret. Men de har det bare i parykken, og ikke i hjertet” (Laestadius 1968: § 1078 og Seppo Lohi 2000, 314).


Læstadius fikk lære om angeren/boten av leserne (Seppo Lohi 2000, 315)
“Vi har tidligere konstatert at Læstadius lærte av leserne at det er ved loven som et menneske kan få oppleve (sann) syndserkjennelse. Når samvittigheten våkner opp, så er det et tegn på at man begynner  å få angre (over sine egne synder), noe som Guds lov virker i menneskets hjerte. Slik Læstadius syn var på “nådens orden”, var det helt nødvendig at hjertet først måtte bli sønderknust (del 1 av nådens orden), før det kunne ta imot Guds nåde (del 2 av nådens orden)


Og Seppo Lohi fortsetter (Seppo Lohi 2000, 318)
Når Læstadius prekte om “Jesu nåde-alter”, mente han ikke nattverdbordet  som var dekket. Men med det mente han personlig erfaring med den rette “nådens orden”, det vil si anger, omvendelse og å ha opplevd personlig i sitt hjerte at man er blitt forsont/forlikt (med Gud, d.v.s. at man ved troen har del i hele Jesu forsoning, og alt hva han vant på Golgata som vår stedfortjener)


Læstadius lærer om forsoningen (del 2 i “nådens orden)
Kommer…

Fortsett å lese «Hva er “nådens orden”, og hva mente Læstadius med uttrykket?»

Hva var «det nye» som Maria hadde fått  av Brandell, og som hun gav videre til Læstadius?

Hva var det spesielle med Brandells forkynnelse som Læstadius ikke hadde? Og hva var det samepiken Maria hadde blitt lært av ham, og som hun senere kunne formidle videre til prost Læstadius? Hadde det kanskje noe noe med «nådens orden» å gjøre, noe som inntil Læstadius’ møte med Maria hadde vært skjult for ham?  For siden Læstadius senere uttalte at Maria hadde en dypere innsikt og erfaring i «nådens orden» enn det som han hadde, så var dette noe som hun mest sannsynlig hadde fått gjennom pastor Brandell, hans forkynnelse og han personlige sjelesorgveiledning .

Læstadius-forskerne Seppo Lohi og Erik Bäcksbacka nevner Kristi forsoning som «det nye»

  • Hans (Læstadius før 1844) prekener inneholdt ikke noe om Kristi forsoningsverk. «Men samepiken har sannsynligvis snakket  til Læstadius om Guds verk på korset og om den ufortjente nåde i Kristus, det som man  får del i ved troen. Talen om forsoningen var noe nytt for Læstadius».
  • Erik Bäcksbacka hadde allerede ett år tidligere kommet til den samme konklusjon når det gjaldt forsoningen: «Når det gjelder hva samtalen mellom de to (Maria og Læstadius) gikk ut på, så er det ikke lett å si noe sikkert om det. Men ut fra det som Læstadius selv senere har skrevet og sagt, kan man anta at det hadde noe med forsoningen å gjøre. Det var jo også det (temaet) som han (Læstadius) behandler i Dårhushjonet».

Og dette virker de å ha helt rett i. For på det svenske riksarkivets side om Pehr Brandell, kan vi lese en uttalelse fra de gamle kristne i Nora menighet om hva som var det spesielle og “det nye” i hans forkynnelse. Og dette kan også bekrefte at «forsoningen»  og “gjenfødelsen” nettopp var «det nye» som tidligere ikke hadde vært en del av Læstadius’ prekener, men som han fikk del i og personlig erfaring med nettopp gjennom møtet med samepiken Maria den 1. januar 1844.  For i riksarkivets skriv om prosten Pehr Brandell, kan vi lese:

  • «Gamla församlingsbor sade, att de förut aldrig hört predikas om försoningen i Kristus eller nya födelsen«.

Altså viser dette viktige funn at «forsoningen» og «gjenfødelsen» var de helt avgjørende elementer i «nådens orden» som Læstadius helt inntil sitt møte med  Maria ikke hatt innsikt i. Og siden dette var borte både fra prost Grape som hovedsakelig forkynte evangeliet, og fra hans etterfølger Læstadius som bare forkynte loven, så bar ingen av deres forkynnelse frukt, selv om de tilsammen forkynte og underviste i flere tiår. Men først etter at Læstadius – gjennom sin «åndelige jordmor» Maria, hun som var et sendebud i Kristi sted og som hjalp Læstadius til å bli forsont med Gud – begynte hans prekener og hans arbeid å bære velsignede frukter, slik at det kunne bli vekkelse. For da fikk hans prekener en  «høyere farge», slik han selv uttrykker det. Men dette kunne ikke skje før han selv personlig hadde fått del i Kristi forsoning og fått del i gjenfødelsens under. For det var jo Maria som ledet han til en levende tro ved “evangeliet”, slik Raattamaa uttrykte seg: «at han får tro sine synder forlatt slik som han er». Og ved troen ble Læstadius et Guds barn , og han fikk også den Hellige Ånd, slik at han fra da av kunne forkynne med Åndens kraft slik Raattamaa uttrykker det.

Slik det var for Læstadius før hans møte med Maria, forkynte han og lærte han grundig om den første del i «nådens orden», nemlig om boten og angeren. Men siden han manglet den midterste og viktigste delen – den som er Guds og Kristi verk alene helt uavhengig av oss – så ble det ingen resultater av hans strenge lovforkynnelse. For ingen kunne jo bli frelst ved et halvt Guds Ord. Og dermed virket heller ikke hans strenge loviske prekener og hans mange advarsler til noen helliggjørelse, verken innfor Gud eller blant menneskene, selv etter 18 års intensiv undervisning og alle hans prekener i Karesuvando. I alle fall ikke til annet enn det som angikk de aller groveste syndene, slikt som de selv til en viss grad klarte å avstå fra, i frykt for å ble avslørt eller for straffens skyld.

Helliggjørelse er først å fremst Kristi verk gjennom oss og det er noe Peter kaller for Åndens helliggjørelse. Så uten at Kristus virkelig ved troen får bo i våre hjerter og uten at vi virkelig er gjenfødt – det vil si at den Hellige Ånd får lede oss og gi oss kraft til å leve i samsvar med Guds Ord og etter Guds vilje – så kan vi ikke bære  noen frukt som behager Gud. Og derfor kan vi trygt konkludere med  at alt fra A til Å er og må få være Guds verk. Ja alt som hører til «nådens orden» er ene og alene Guds verk.  For det er jo han som vekker oss opp ved sin hellige og krevende lov, og det er han som virker anger over våre egne synder. Og han skaper også lengselen etter Gud, en lengsel som virker til omvendelse, og som ingen angrer. Dessuten er det alene han som kan gi oss et nytt hjerte og et nytt sinn. Derfor må han få begynne en god gjerning i oss, han må få oppholder og bevarer troen i oss, og han er den som alene kan fullføre sitt eget verk i oss inntil Jesu Kristi dag. Og da tilhører all lov, pris og takk Gud alene!


Prest og vekkelsespredikant Pehr Brandell

På siden “Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria” fortelles det litt om hvordan hun ved presten og vekkelsespredikanten Pehr Brandell hadde blitt løst fra sine tvil og fikk del i den levende tro. Dessuten hadde hun av Brandell – både gjennom hans undervisning, men mest gjennom hennes egen personlige erfaring – fått god kjennskap til “nådens orden”. Det var samepiken Maria som ledet prosten Læstadius fra en død tro og til en levende tro, og som indirekte bidro til den læstadianske vekkelsens spredning.  Dette var Læstadius selv utrolig takknemlig for. Og siden Læstadius så positivt omtaler henne som en sann og erfaren kristen, men samtidig også minnes “de kristne” (nyleserne) i Åsele med stor glede, kan det være interessant å se litt nærmere på hvem presten og vekkelsespredikanten Pehr Brandell – han som spredde nylesernes kristendom til tusenvis av mennesker – egentlig er og hva han stod for.

Pehr Brandell var født 1.1.1789 i Portsnäs by, i Piteå socken, og døde 4.5.1841 i Ullånger. Hans  barndomshjem var preget av de “norrlänske gammelläseriet, med alvorlig krav når det gjaldt bot og helliggjørelse. Disse ble holdt for å være loviske (Rörelsen – nyläseriet – var en protest mot gammalläseriet, som präglades av en lagisk anda). 

Under sin studietid mistet han noe av sin trosvisshet og sin frimodighet i troen. Men etter å opplevd en ny religiøs krise, fikk han senere oppleve en indre frihet, noe som mer helt og på nytt til å forstå og å leve av Guds nåde i Kristus. Gammellesernes krav om bot og helliggjørelse ble forent hos Brandell – slik det vanligvis var med nyleserne – med herrnhutisk frelsesvisshet, frimodighet og glede. Hans syn og fromhetsliv ble nesten totalt preger av nyleserne, noe som han helt sikkert var kjent med helt fra begynnelsen av 1800-tallet.

I 1817 begynte han som vekkelsespredikant, og ble sammenlignet i klasse med Læstadius. Hans forkynnelse var preget av stort alvor, rik erfaring og omfattende bibelkunnskap, og trengte gjennom marg og ben. Og kirken var nesten hver søndag fylt til siste plass, selv om det var sitteplasser til 2000 i den. For de kom fra vide områder for å få høre på hans forkynnelse og for å få sjelesorg av ham. Brandell var en særlig god forkynner, og han kunne forkynne en hel time. Men han forberedte og skrev aldri ned sine taler, derfor finnes det dessverre ikke noe arkiv for hans taler.


Hva var “det nye” som Maria hadde fått  av Brandell, og som hun gav videre til Læstadius?
Hva var det spesielle med Brandells forkynnelse? Hva var det Samepiken Maria hadde blitt lært av ham, og som hun kunne formidle videre til prost Læstadius? Var det kanskje noe noe med “nådens orden” som inntil Læstadius’ møte med Maria hadde vært skjult?  For siden Læstadius uttalte at Maria hadde en dypere innsikt og erfaring med “nådens orden”, så var dette noe som hun ment sannsynlig hadde fått fra Brandell.

Læstadius-forskerne Seppo Lohi og Erik Bächsbacka nevner Kristi forsoning som “det nye”

  • Seppo Lohi: Hans (Læstadius før 1844) prekener inneholdt ikke noe om Kristi forsoningsverk. «Men samepiken har sannsynligvis snakket  til Læstadius om Guds verk på korset og om den ufortjente nåde i Kristus, det som man  får del i ved troen. Talen om forsoningen var noe nytt for Læstadius».
  • Seppo Lohi: Erik Bäcksbacka hadde allerede ett år tidligere kommet til den samme konklusjon når det gjaldt forsoningen: «Når det gjelder hva samtalen mellom de to (Maria og Læstadius) gikk ut på, så er det ikke lett å si noe sikkert om det. Men ut fra det som Læstadius selv senere har skrevet og sagt, kan man anta at det hadde noe med forsoningen å gjøre. Det var jo også det (temaet) som han (Læstadius) behandler i Dårhushjonet», og som Erik Bäcksbacka skrev innledningen til.

Og dette virker de å ha helt rett i! For på det svenske riksarkivets side om Pehr Brandell kan vi lese om en uttalelse fra de gamle kristne i Nora menighet som fullt ut bekrefter at “forsoningen” og “gjenfødelsen” nettopp var “det nye” som tidligere ikke hadde vært en del av Læstadius’ prekener (slik også Seppo Lohi skriver), men som han fikk del i og personlig erfaring med nettopp gjennom møtet med samepiken Maria den 1. januar 1844.  For i riksarkivets skriv om prosten Pehr Brandell, kan vi lese:

  • “Gamla församlingsbor sade, att de förut aldrig hört predikas om försoningen i Kristus eller nya födelsen“.

Videre skriver Seppo Lohi om Brandells forkynnelse:
“Under en tid når den kristne forkynnelse var overfladisk, lød det fra hans forkynnelse en dypere grunnklang om synd, nåde og forsoning. Store skarer av til tilhørere strømmet til kirken (med 2000 sitteplasser) for å søke trøst og hjelp ut av sin åndelige nød” (Seppo Lohi 2000, 200). Det samme hadde også samepiken Maria  gjort, og hun ble ikke skuffet. Og senere var det hennes tur med sin trøst og hjelp å veilede prosten Lars Levi Læstadius ut av en tilsvarende  åndelig nød.

Altså viser dette viktige funnet at “forsoningen” og “gjenfødelsen” var de helt avgjørende element i “nådens orden” som Læstadius helt inntil sitt møte med  Maria ikke hatt innsikt i. Og siden dette var borte både fra prost Grape som hovedsakelig forkynte evangeliet, og fra hans etterfølger Læstadius som bare forkynte loven, så bar ingen av deres forkynnelse frukt, selv om de tilsammen forkynte i flere tiår (Seppo Lohi 2000, 203).

“Ifølge Thulin var Læstadius’ forkynnelse før han møtte samepiken Maria noen rett forkynnelse av loven slik at det kunne virke til oppvekkelse, men var heller slik at menneskene skulle forbedre deres ytre liv. Følgen var, ifølge Thulin, at forkynnelsen var fattig, men moraliserende. Og siktemålet med forkynnelsen var ikke at den skulle vekke syndseerkjennelse, og heller ikke at den skulle føre til vekkelse (Seppo Lohi 2000, 204).

Men først etter at Læstadius – gjennom sin “åndelige jordmor” Maria, hun som var et sendebud i Kristi sted og som hjalp Læstadius til å bli forsont med Gud, begynte hans prekener og hans arbeid å bære velsignede frukter. For da fikk hans prekener en  “høyere farge”, slik han selv uttrykker det. Men dette kunne ikke skje før han selv hadde fått del i Kristi forsoning og fått del i gjenfødelsens under. For Maris ledet han til en levende tro, slik Raattamaa uttrykte seg: “at han får tro sine synder forlatt slik som han er”. Og ved troen ble Læstadius et Guds barn , og han fikk også den Hellige Ånd, slik at fra da av kunne forkynne med kraft slik Raattamaa uttrykker det.

Slik det var for Læstadius før hans møte med Maria, forkynte han og lærte han grundig om den første del i “nådens orden”, nemlig om boten og angeren. Men siden han manglet den midterste og viktigste del, den som er Guds og Kristi verk alene helt uavhengig av oss, så ble det ingen resultat av hans strenge lovforkynnelse. For ingen ble frelst ved et halvt Guds Ord. Og dermed bar heller ikke hans strenge formaninger til helliggjørelse noen frukter, verken innfor Gud eller blant menneskene, selv etter 18 års forkynnelse i Karesuvando. I alle fall ikke annet enn det som angikk de aller groveste syndene, slikt som de avstod fra i frykt for å ble avslørt eller for straffens skyld. For helliggjørelse er først å fremst Kristi verk gjennom oss og det er noe Peter kaller for åndens helliggjørelse. Så uten at Kristus virkelig ikke bor i hjerter og man ikke er gjenfødt – det vil si at den Hellige Ånd får lede oss, så kan vi i alle fall ikke bære  noen frukt som behager Gud. Og slik sett kan vi si at alt fra A til Å er Guds verk. Ja alt som hører til “nådens orden” er ene og alene Guds verk.  Han vekker oss opp ved sin lov, og virker anger over våre synder. Han skaper lengsel etter Gud, som virker til omvendelse. Det er han som gir oss et nytt hjerte og et nytt sinn. Det er han som begynner en god gjerning i oss, han oppholder og bevarer oss, og han fullfører sitt eget verk inntil Jesu Kristi dag.


Hvorfor er flere viktige hendelser i Læstadius’ liv og i læstadianismens historie så uklare?

Ulike syn på når og hvor Læstadius ble gjenfødt
På siden “Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria”, kommer det fram at de ulike Læstadius-forskerne ikke klarer å bli enige når det gjelder verken datoen eller stedet hvor Læstadius fikk oppleve sin gjenfødelse. De fleste er av den oppfatning at dette skjedde i Læstadius’ møte med samepiken Maria – eller Milla Clemensdotter, som hun hette. Og datoen for når dette møte skjedde,  var 1. januar 1844, et møte som Læstadius selv satte en utrolig pris på. For det møtet ville han aldri glemme så lenge som han levde.  

I Åsele fikk Læstadius møte Maria, hun som hadde personlig erfaring og god innsikt i “nådens orden”. Hun hadde selv blitt løst fra sine tvil ved presten Brandell, og hadde kommet til en levende tro. Nå var det hennes tur til å hjelpe presten Læstadius. For nå befant han seg nettopp der hvor Maria tidligere hadde vært, og hun hadde derfor både innsikt og erfaringer til å veilede prosten til fred med Gud. Nå fikk han oppleve den samme «nådens orden» som også Maria hadde fått oppleve. Og ved hjelp av Maria, opplevde «den oppvakte presten» å bli «benådet» av Gud. 

Så langt er alle Læstadius-forskere enige. Men så er det en del av dem som mener at selve gjenfødelsen ikke skjedde den 1. januar i Åsele, men derimot den 10. januar 1844 på Læstadius’ bursdag i Lycksele. Og det er kanskje ikke så underlig at de har kommet fram til den konklusjonen, siden dette er noe som Læstadius selv også har skrevet, ikke mindre enn to ganger. De som mener at datoen for gjenfødelsen var den 10.1., heller stort sett til den oppfatning at han i sitt møte med Maria bare fikk kjenne “en himmelsk forsmak”, en sterk opplevelse eller et “nådetegn”. Andre igjen mener at selve gjenfødelsen skjedde den 1.1.1844 i Åsele, og at han dessuten den 10.1.1844 – på hans egen bursdag – hadde ennå en til sterk opplevelse. Og en del mener at Læstadius selv mintes feil, slik at han i sine egne skriv blandet de to datoene med hverandre.

Ja sannelig, hva skal da vi legfolk tenke og mene, siden de som er profesjonelle forskere og som virkelig har gjort sitt ytterste for å vurdere rett, trekker ulike konklusjoner.

Slik jeg tenker, kan det kanskje være at det er Gud som har latt slikt skje, særlig for at vi som tilhøre den læstadianske vekkelse ikke skal begynne “å avgude” personen Læstadius. Selv om han selv påstod at enhver som er gjenfødt, også må minnes sin “fødselsdag” og sitt “fødested”, så tydet dette på at også Læstadius bare var et vanlig menneske, underlagt samme skrøpelighet som alle vi andre. 


Hva var det egentlig som skjedde under møtet med Maria?
Heller ikke dette er mulig å si helt med sikkerhet. Eneste kilde for å finne svar på det, er hva Læstadius selv og hans nærmeste medarbeider Johan Raattamaa har skrevet. At det var et mektig møte, er det vel ingen tvil om. For det endret i alle fall hele hans liv. Hans gudsbilde ble totalt forandret, og han fikk selv del i “nådens orden”, noe han tidligere bare hadde hatt en teoretisk og en begrenset innsikt i. Men nå fikk han virkelig oppleve et avgjørende vendepunkt i sitt trosliv. Etter at samepiken Maria hadde hørt Læstadius’ alterpreken, åpnet hun hele sitt hjerte for ham. Når hun fortalte om sitt liv og sin lange vei fra syndens nød til fred med Gud, gjorde det et dypt inntrykk på prosten. Han kjente seg igjen i hele hennes fortelling. Og de fikk begge stor tillit til hverandre. Læstadius tenkte: Nå ser jeg veien som fører til livet. Og han fortsetter: Nå begynner det å lysne også for meg, og jeg fikk kjenne  en forsmak på himmelens glede. Og prosten forteller senere: Når jeg kom til min egen forsamling i Karesuvando, fikk mine prekener “en høyere farge”.

Men skjedde det noe mer under dette møtet? Og i tilfelle, hva skjedde? Var det snakk om et formelt skriftemål i form av syndsbekjennelse og tilsigelse av syndenes forlatelse, slik prosten Brandell tidligere hadde løst Maria fra  hennes tvil? Det vet man ikke med sikkerhet. Men en viss pekepinn får man tross alt av det som Læstadius’ nærmeste medarbeider Johan Raattamaa skriver, og det er egentlig nok:

  • «Han (Læstadius) levde som et sorgløst menneske helt til ett av hans barn døde og til hans selv ble syk. Det var da som han oppdaget at han ikke var ferdig til å dø. Og da opplevde han sorg på grunn av sine egne synder. Det var da han begynte å søke etter saligheten/frelsen. Men selv forstod han ikke det, før han møtte samepiken Maria. Hun sa til han at han får tro sine synder forlatt slik som han er. Og det førte til at han fikk fred ved troen på Jesus. Og så begynte han å forkynne med Åndens kraft».

Før møtet med Maria, var Læstadius et sorgløst menneske, på tross av at han hadde vært prest i 18 år og forkynt Guds Ord for andre, til og med med stor nidkjærhet.  Han hadde ikke selv kommet til forsoning med Gud, og eide heller ikke fred i sitt hjerte. Derfor var han ikke ferdig for å dø, dersom døden skulle komme. Men Gud hadde nå fått virke sorg i hans samvittighet, og hans utilgitte synder anklaget ham. Dessuten hadde Gud fått begynne å virke en lengsel  inne i hans kjerte, en lengsel etter å få del i Kristi forsoning, slik at han skulle få del i frelsen og kunne bli et Guds barn. Og i møtet med Maria forkynte hun muligens – slik Raattamaa  uttrykker det – at han får tro sine synder forlatt slik som han er. 

Og Seppo Lohi sammenfatter det som Maria talte til Læstadius slik: “Det som samepiken talte til ham, var (Guds) evangelium (Seppo Lohi 2000).

Kanskje man også kan si,  ut fra det som Læstadius selv sier om at Maria, hun som  hadde en slik innsikt i “nådens orden” som han selv ikke hadde: Siden “nådens orden” inneholder alt som behøves for å veilede en angrende synder fra syndens nød til fred med Gud, inneholder det også kjernebudskapet i hele den kristne forkynnelse, nemlig  Kristi soningsverk på Golgata og hvordan en synder personlig skal kunne bli forsonet med Gud. For det var nok nettopp denne delen av “nådens orden” som til nå hadde vært skjult for Læstadius, og som han ikke hadde noen personlig erfaring i.

Men nå – i sitt møte med Maria –  fikk han motta alt dette som forsoningen i Jesus Kristus gir.  Så dermed fikk han også del i frelsen, og i alt som hørte til den. Slik ble evangeliet en Guds kraft til frelse også for prosten Læstadius,  ved den frelsende tro som Gud gav i hans hjerte. Og dette Guds evangelium styrket ham til å tro ordene om syndenes forlatelse, slik Raattamaa uttrykker det: “at han han får tro sine synder forlatt”. Så dermed fikk han også motta Kristi fred i sin samvittighet vad troen på Jesus, slik Raattamaa uttrykker det. Og siden han nå hadde fått bli et Guds barn, fått del i nåden og troen, fått del i syndenes forlatelse, gav også Gud sin egen Hellige Ånd i hans hjerte, slik at også hans forkynnelse fikk en “høyere farge”, eller som Raattamaa sier: “Og så begynte han å forkynne med Åndens kraft».


Forkynte Maria syndenes forlatelse  for Læstadius “i Jesu navn og blod”?
Fortsetter…

 

Lars Levi Læstadius’ møt med samepiken Maria

I begynnelsen av januar 1844 fikk prosten Lars Levi Læstadius møte samepiken Maria i Åsele. Han hadde da vært prest i den svenske kirke helt siden han var ferdig med sin presteutdannelse i 1826. Uten at han selv var klar over det, hadde biskop Almqvist send inn en søknad om at Læstadius skulle bli utnevnt til prest i Karesuvando. Stillingen ble lyst ut i 1825, men da var det ingen søkere. Så den stillingen fikk han, og han var prest der fra 1826 til 1849 (Seppo Lohi 2000, 70), helt til han flyttet til Pajala.


Læstadius’ nærmeste medarbeider Juhani Raattamaa forteller om prost Læstadius’ møtet med samepiken Maria 1.1.1844
“Han (Læstadius) levde som et sorgløst menneske helt til ett av hans barn døde og til hans selv ble syk. Det var da som han oppdaget at han ikke var ferdig til å dø. Og da opplevde han sorg på grunn av sine egne synder. Det var da han begynte å søke etter saligheten/frelsen. Men selv forstod han ikke det, før han møtte samepiken Maria. Hun sa til han at han får tro sine synder forlatt slik som han er. Og det førte til at han fikk fred ved troen på Jesus. Og så begynte han å forkynne med Åndens kraft”.

Kilde: Juhani Raattamaa Sanomia og “Sydämen kristillisyys” s. 183


Seppo Lohi skriver følgende i “Sydämen kristillisyys”:
Møtet (med Maria) fikk en uventet vending. For da Maria “åpnet sitt hjerte” for ham, erfarte Læstadius at samepiken hadde funnet det som hadde blitt borte fra presten selv: den levende tro. Hun hadde nemlig erfaring i det som hørte til “nådens orden”, slikt som Læstadius aldri selv hadde hørt om engang. I dette lyset begynte inspektøren “å se veien”, den vei som hadde vært skjult for ham helt inntil da.

Marias vei hadde gått fra et liv i sorg på grunn av hennes synder, til å få del i gleden, i nåden og i barneskapet (hos Gud). “Hun hadde vandret lange strekninger” og søkt “lyset i mørket”. Og til sist kom hun fram til pastor Brandell. “Når jenta åpnet sitt hjerte for ham, løste Brandell henne fra hennes tvil”. Og “slik ble jenta gjennom hans veiledning ført til en levende tro”.

Men det begynte nå å lysne også for Læstadius. Når han lyttet (på samepiken Maria), opplevde han at det nå var han som var den vandreren som søkte etter lyset (slik Maria også gjorde det før hun møtte presten Brandell). Han var “en vakt prest” som Maria nå fikk veilede til “en levende tro”, til å få del i en “benådet sjelstilstand”.

Det som samepiken talte til ham, var (Guds) evangelium. For nå opplevde den bedrøvende vandringsmannen at han hadde fått del i den gleden som han hadde søkt etter, og at de skjulte drømmene som han hadde hatt helt fra sin ungdom av, nå hadde gått i oppfyllelse. Under Marias veiledning fant han sitt rette hjem i den lille skaren som bestod av “de sanne troende”. Prestene i Åsele hadde vært kritisk innstilte til ham, og de var som rake motsetningen til “de troende”. “De kjente heller ikke Marias hjerte”. Men Maria var klar over at de ikke hørte til “dette fårehus”.

Allerede da Læstadius var ung, hadde han kjent en skjult dragning til leserne. Og nå hadde han selv blitt en slik person som de var. Nå fikk han oppleve den samme “nådens orden” som også Maria hadde fått oppleve. Og ved hjelp av Maria, opplevde “den oppvakte presten” å bli “benådet”. Han ble til et “gjenfødt” menneske og kom til en “levende tro”, på samme måte som det tidligere hadde skjedd med Maria gjennom (presten) Brandell.

Når denne sannhet lysnet for ham, fikk Lars Levi Læstadius oppleve et kraftig vitnesbyrd ved den Hellige Ånd om barnerett (hos Gud) . “Den kvelden som jeg var sammen med Maria, fikk jeg kjenne en forsmak på himmelens glede”.

Prosten satte så stor pris på den tjeneste som Maria viste mot ham, at han senere skriver: “Jeg kommer til å minnes den fattige Maria så lenge som jeg lever. Og jeg håper at jeg skal få møte henne på den andre siden av graven i en herligere verden”.

Seppo Lohi skriver videre om Læstadius’ møte med Maria:
Hans (Læstadius før 1844) prekener inneholdt ikke noe om Kristi forsoningsverk. “Men samepiken har sannsynligvis snakket  til Læstadius om Guds verk på korset og om den ufortjente nåde i Kristus, det som man  får del i ved troen. Talen om forsoningen var noe nytt for Læstadius”.

Erik Bäcksbacka hadde allerede ett år tidligere kommet til den samme konklusjon når det gjaldt forsoningen: “Når det gjelder hva samtalen mellom de to (Maria og Læstadius) gikk ut på, så er det ikke lett å si noe sikkert om det. Men ut fra det som Læstadius selv senere har skrevet og sagt, kan man anta at det hadde noe med forsoningen å gjøre. Det var jo også det (temaet) som han (Læstadius) behandler i Dårhushjonet”.

“Samepiken Marias identitet var ikke viktig for Læstadius. Men det som virkelig betyr noe, er det budskapet som den samiske kvinnen formidlet. For Læstadius var de ordene som denne samiske delte med ham på kvelden nyttårsdagen 1844 som om de skulle ha vært Jesu egne ord. Læstadius så i Maria en ekte og en virkelig Jesu disippel , en som var delaktig av “en levende tro” (Seppo Lohi 2000, 196).


Martti E. Miettinens uttalelse om Læstadius’ møte med Maria
Seppo Lohi innleder: “Miettinen holdt Læstadius for å være “en vanlig sorgløs prest” før sitt møte med samepiken Maria.

Og Miettinen fortsetter: “Men som en gjenfødt person fikk han vende tilbake til sin menighet. Og da kunne man i hans prekener legge merke til en ny kraft, og etter den tid  begynte det å oppstå vekkelser. Først etter at Læstadius selv hadde fått møte frelsens vei, kunne han begynne å veilede andre også til den samme veien” (Miettinen 1942, 25, 39).


Seppo Lohi  skriver om Erik Bäcksbacka (Lohi 2000, 184).
Erik Bäcksbacka er av den oppfatning at da Læstadius ankom til Åsele, hadde han en oppvakt samvittighet. Selv om det under hans møte med samepiken Maria ikke var snakk om et formelt skriftemål og heller ikke om syndeavløsning, så var det dette som det var snakk om rent innholdsmessig. I sin fortale til Dårhushjonet gir Bäckbacka ennå tydeligere uttrykk for sitt syn: “Evangeliet slo ned som et lyn i hans sjel, og fra himmelen hørtes en røst, kanskje gjennom Marias munn: Dine synder er deg forlatt”.

Han (Bäckbacka ) antar at Læstadius kanskje ikke fullt ut forsto hva som hadde skjedd, siden Læstadius selv senere anså hans egen bursdag – den 10. januar 1844 – å være den dagen som han ble gjenfødt på.

Visitten i Åsele skjedde tidligere enn dette, altså 1. og 2. januar. Slik Bäcksbacka ser på saken, var det nettopp det som skjedde i Åsele som var en direkte årsak til at Dårhushjonet ble skrevet. Han begrunner sin påstand med paragraf 1246. Ut fra denne, konstaterer han at det var møtet med Maria som gav både navnet på verket verket, og også temaet. Læstadius nevner nemlig at han var sysselsatt med dette verk helt fra 1844. I verdens øyne blir enhver kristen sammenlignet med en som er innlagt i et mentalsykehus (Dårhus). Men i Dårhushjonet nevnes ikke Maria med et eneste ord (Seppo Lohi, 2000, 181-182)..


Forsker Kristian Nilsson om den dagen som Læstadius ble gjenfødt, den 1.1.1844
Ifølge Nilsson ble Læstadius gjenfødt på nyttårsdagen i 1844 i Åsele. For det bekrefter jo hans egen fortelling om det som skjedde den 10.1. Det at Læstadius tok et glass vin, skulle ellers ikke ikke ha ført til at han på grunn av det fikk så store samvittighetskvaler dersom han ikke da allerede hadde vært en gjenfødt kristen.  Men da fikk han oppleve sitt første fall.

Nilsson holder hendelsen i Åsele nyttårsdagen 1844 å være det øyeblikk når Læstadius bel gjenfødt (Nilsson 1988: 20, 60, 61 og Seppo Lohi 2000, 181, 184).


Gunnar Wikmark
I sin forskning har Wikmark konkludert med at det stedet som Læstadius selv oppgir når det gjelder den 10. januar, uten tvil kommer av at han mintes feil. Han er av den oppfatning at ifølge almanakken og dagboka, ikke lenger fantes noen gjester på prestegården i Åsele. Markedet i Åsele begynte nemlig allerede tirsdag 2. januar. Siden markedet varte i tre dager, så sluttet de på torsdag den 4. januar. Og da var det bare 6 dager igjen til Læstadius’ bursdag. Man kan derfor ikke tenke seg at prestene  skulle ha blitt igjen i Åsele. For på Hellig tre kongers dag, som er den 6. januar, skulle de jo holde gudstjeneste. Og dessuten var det jo søndag den 7. januar.

Sannsynligvis drøyde Læstadius i Åsele til onsdag den 3. januar for at han skulle få skrevet ferdig sin protokoll som skulle være på fire sider. Og på torsdag måtte han begi seg på den 70 km lange reisa til Wilhelmina. Med hestetransport klarte man å reise 50-60 km på en dag. Visitasen i Wilhelmina skulle begynne den 6.  januar og fortsette til den 7., så derfor kunne ikke Læstadius hatt mulighet til å drøye i Åsele til den 10. januar.

Wikmark er absolutt av den mening at Læstadius møtte Maria og samtalte med henne den 1. januar i Åsele, og at han på sin bursdag den 10. januar fikk en ny og sterk opplevelse i prestegården i Lycksele, og ikke i Åsele (Wikmark 1980: 189-1993). Ifølge Wikmark har Læstadius i begge sine skriv som det her er sitert til, holder sin bursdag som var den 10. januar 1844 også å være den dagen som han ble gjenfødt. Wikmark knytter samme de to dagene – dagen når Læstadius møtte Maria og hans fødselsdag, slik at opplevelsene på den siste datoen (10.1.1844) var sterkere enn på den første datoen (1.1.1844). Veien lysnet opp under hans samtale med Maria, men gjenfødelsen skjedde ført en og en halv uke etter det…

Merk: Dette stemmer ikke med det som Wikmark tidligere hadde kommet fram til. Derfor får han også kritikk av bl.a. Pekka Raittila, spesielt på grunn av hans terminologi. Tidligere kalte han Læstadius opplevelse den 1.1.1844 for en gjenfødelse, mens han senere endrer det til en sterk opplevelse (Seppo Lohi, 2000, 181-182).


En del forskere som mener at Læstadius ble gjenfødt i Lycsele 10. januar 1844
Alle de fem som er nevnt ovenfor, er av den klare oppfatning at Læstadius ble gjenfødt i Åsele under sitt møte med samepiken Maria den 1. januar 1866.

Men det er det ikke alle Læstadiusforskere som er enige i. De som mener at det skjedde i Lycksele den 10. januar 1844, er: Allan Sandewall, Gustaf Dahlbäck og Lilly-Anne Østtveit Elgvin. Dessuten nevner også Læstadius selv sin egen bursdag som var den 10.1.1844 som den dagen som han ble gjenfødt. Dette skriver han i Dårhushjonet. Senere skriver Læstadius selv at han er av den oppfatning at alle som er gjenfødte, også vet hvilke dag som denne åndelige fødsel skjedde på (Læstadius 1968: § 1078).

Men kanskje Læstadius selv tok feil av de to datoene. Det er i alle fall mange av de ovennevnte forskerne som mener det.

Seppo Lohi skriver:
Forskerne er tross alt vanligvis enige om at Læstadius opplevde en stor omveltning, enten det skjedde på nyttårsdagen eller den 10. januar 1844. Men i begge tilfeller hadde Læstadius anledning til å være sammen med leserne hørte til kretsen rundt Brandell. Læstadius fikk møte Fredrik Nordberg (1817-1858) i Wilhelmina, i Lycksele, i  Stensele og i Arjeplog. Under deres møter der ser det ut til å ha oppstått et vennskap mellom Nordberg og Læstadius. For i april 1844 skriver til Nordberg i Arjeplog, og minnes med lengsel etter de “kristne” i Åsele (Seppo Lohi, 2000, 181).


Hvorfor nevnte ikke Læstadius om “personlig syndeavløsning” mer enn to ganger i alle sine prekener og andre skrifter, selv om dette ble det mest sentrale for hele vekkelsen?

Kilde: “Lestadiolainen herätysliike, av Martti E. Miettinen (s. 270-271), 1942
Oversatt av: Henry Baarssen, Alta

Så langt som man kjenner til, har Læstadius kun to ganger talt (og skrevet) om bruken av personlig syndeavløsning i alle av sine  mange titalls prekener som han holdt etter sommeren 1856? (Ifølge Lilly-Anne Østtveit Elgvin er det bevart så mye som 452 prekener i tiden etter 1844 *) Og hvorfor nevnte han heller ikke noe om dette  i alle hans andre skrifter? (Merk: Bare Dårhushjonet er på 900 sider, i tillegg til “En ropande Röst i Ökenen” som han selv publiserte i 1852-1854.) Hvorfor valgte han så totalt å tie helt om denne (så viktige) saken? Dette er noe helt spesielt som man bør legge merke til!

Mest sannsynlig skyldes dette  at han – etter at han hadde gitt sin fulle tilslutning til at løsenøklene skulle bli tatt i bruk – selv la forholdsvis liten vekt på dette.  Dette var slettes ikke en like viktig sak for ham som det var for den vekkelsen som senere ble oppkalt etter han.

Når det derimot gjaldt syndsbekjennelsen – både ovenfor troens brødre og for dem som man hadde syndet mot – så holdt han det for å være veldig viktig. Og samtidig anså han som viktig, at man med evangeliet skulle trøste de som (i anger) bekjente sine synder. Dette var en ennå viktigere form for trøst  for ham – samtidig som det ikke var den eneste formen for trøst –  enn direkte å forkynne syndenes forlatelse. Men samtidig holdt han det å forkynne personlig syndeavløsning å være en av de dyrebare måtene  Gud har gitt for å gis sin nåde på og å hjelpe de angrende til å klare å tro.

Syndeavløsningen fikk ikke noen fremtredende plass og og ble heller ikke som en egen del av  Læstadius’ “nådens orden”. For “nådens orden” hadde nemlig fått sin faste og endelige form allerede lenge før løsenøklene ble tatt i bruk.

*) Kilde: “Unik teologi på samisk grunn: Lars Levi Læstadius’ forkynnelse i nyere forskning”