Luthers lære om gjenfødelsen

Kilde: “Voiko Raamattuun luottaa?”, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk: Henry Baardsen, Alta

 

Luther lære om hvordan gjenfødelsen skjer:

“… gjenfødelsen, som gjør oss til Guds barn, … skjer i hjertet … ved evangeliets Ord. Dette Ord viser for hjertet både Guds vrede i ham og virker syndserkjennelse og anger. Men Ordet viser også på Guds nåde i Kristus, det trøster hjertet, og virker slik at hjertet finner fred med Gud

Dette Ord inneholder den Hellige Ånds kraft, og det er denne Ånd som tenner og vekker hjertet, slik at det får en sann gudsfrykt, sann tillit til Guds nåde og til den trøst Gud vil gi. Dessuten får man frimodighet til å påkalle Herren…

Slik fornyer Gud hjertet, … så mennesket begynner å få lyst til å elske alt det som er godt … Et slikt nytt hjerte og liv er noe som den Hellige Ånd virker … ved Ordet og ved dåpen (WA, 21:538s).


Den egentlige eller den åndelige gjenfødelse

Ifølge disse ovennevnte ord av Luther, skjer den egentlige eller den åndelige gjenfødelse når samvittigheten våkner opp, og når man kommer til tro. Dette er den “åndelige dåp”, eller det at dåpen får virke det som egentlige er meningen med den 

Slik lærer Bibelen og Luther, nemlig at gjenfødelsen skjer når hjertet blir sønderknust og når man kommer til en levende tro.

Luther: Rettferdiggjørelse og tilregnet rettferdighet

Kilde: Frelse, rettferdiggjørelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Kristi rettferdighet blir tilregnet oss

Martin Luther:

Kristus er din rettferdighet. Han ble til en forbannelse for deg, for at du skal kunne bli fri fra lovens forbannelse” [WA 40, I, 672, 33, Gal 4:27].

“Vår ære er at vi er viss på at vår rettferdighet er guddommelig, siden Gud ikke tilregner synd. Vår rettferdighet er ikke noe annet enn en gudommelig tilregning [WA 31, II, 439, 35, Luennot Jesajasta, 35:11, 1527-30].

Fortsett å lese «Luther: Rettferdiggjørelse og tilregnet rettferdighet»

Reformasjonens fjerde prinsipp: “Skriften alene”

Luther bygde sin reformasjon på fem viktige bibelske utsagn. De fem prinsippene var: 1. “Ved tro alene”, 2. “Ved nåden alene”, 3. “I Kristus alene”, 4. “Skriften alene” og 5. “All ære tilhører Gud alene”. 

Denne gangen skal jeg ta for meg skriftprinsippet “Skriften alene”.

Paven og de romerske biskopenes læreutsagn ble likestilt med Skriften
Også innen den katolske kirke på Luthers samtid var Skriften, eller Guds Ord, viktig. Men for dem var læreutsagn av paven like bindende som Skriften, Jesu og apostlenes lærdommer, særlig når han “taler ex cathedra”, dvs. i kraft av sin øverste apostoliske myndighet. Og det som han eller en av de romerske biskopene bestemmer, må fastholdes av hele den romerske Kirken. For når paven eller hans biskoper taler i kraft av sin øverste apostoliske myndighet, så er de ufeilbarlige. Slik var det på Luthers tid, og slik er det fortsatt i dag, t.o.m. innen den norske katolske kirke. Så derfor skjønner man at man innen den katolske kirke kan bekjenne, slik Luther lærte “Skriften alene”. Men man vil nok heller ha Skriften pluss Tradisjonen og Skriften pluss bindende læreutsagn av paven og hans biskoper.


Fortsett å lese «Reformasjonens fjerde prinsipp: “Skriften alene”»

Læstadius og Luther hadde samme lære om angeren, omvendelsen og nøkkelmakten

Kilde: Lestadiolainen herätysliike, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Lite utdrag av boka “Den læstadianske vekkelse”

Når det gjelder læra om nøkkelmakten, begrunner Læstadius hele sin lære på Luther og på  Bekjennelsesskriftene. Hans moderate og nøkterne syn kommer helt tydelig fram av følgende utdrag (fra en preken på den 19. søndag i trefoldighet):

Fortsett å lese «Læstadius og Luther hadde samme lære om angeren, omvendelsen og nøkkelmakten»

Luther tror ordet om syndenes forlatelse, forkynt av en gammel munk

Kilde: Utdrag fra artikkel av historiker Seppo Leivo
Opprinnelig kilde: Professor i teologi J. H. Merle D’Aubigné. Om Luthers ungdom og omvendelse i verket Reformasjonen historie.  Se mer info nedenfor.
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

 

Luther som en ung munk i Augustinerklosteret


Da den unge Martin Luther begynte i augustinerklosteret i Erfurt, åpnet en helt ny verden seg for han. Grunnen til at han gikk i kloster, var et løfte som han hadde gitt til den hellige Anna. Livet som munk ble ansett å være den høyeste åndelige grad man kunne oppnå, og de trodd at dette i seg selv skulle kunne garantere frelse…

Luther lengtet etter å få fred i sin sjel, men det fikk han ikke i klosteret. For hans samvittighet var helt ubestikkelig, og han hadde dessuten vanskelig for å gripe fast i nåden med  full tillit. Luther fikk oppleve en åndelig trengsel som holdt på å knuse han fullstendig. Vel lærte de i kirka om Guds nåde, men den var i stor grad knyttet til sin egen personlige troskamp. Han (Luther) hadde alt for mange grunner til å frykte, og det var alt for mange usikkerhetsfaktorer. 


Luthers Gud var en hellig og nidkjær Gud

Den Gud som Luther fant i Bibelen, var en nidkjær Gud. Evangeliet var for han bare en ny lov. For gjennom Bergprekenen krevde Gud ennå mer enn han krevde gjennom de ti bud. Og de kravene rettet seg dessuten mot tankeverdenen og mot motivene. Da Luther gikk til nattverd, ble han ofte fylt av en forskrekkelig frykt, siden den allmektige Gud virkelig var nærværende under nattverden. Og han fant heller ikke noen trøst i skriftemålet eller i sin egen syndsbekjennelse, siden den alltid var ufullkommen, og hans anger var ikke stor nok. Selv om Luther levde et strengt asketisk liv, var han dermed ikke fri fra kjødets fristelser. Når han tenkte på hvordan Gud utvelger de som skulle få del i nåden, ble han helt forskrekket. Det som grep Luther med skrekk, var tanken på at Gud kanskje hadde utvalgt han til å bli en av de som kommer til å gå fortapt.

Til slutt opplevde han det slik at han var totalt uten noe håp. I perioder føltes det for han som om han allerede da var i helvete.  


En gammel munk kommer Luther til hjelp med ordet om syndenes forlatelse

På tross av alt det som Luther kom til å gjennomgå, så han et lite lysglimt. Det var en gammel munk i klosteret i Erfurt som kom til han med dette (håpets) lys. Luther og hans venn hadde allerede skrevet om denne gamle munken og om den hjelp som han hadde gitt ham noen ganger tidligere. Denne munk utførte et stort sjelesørgerisk arbeid med Martin, for han var grepet av en unormalt stor syndenød og et utrolig stort behov for å skrifte seg.  Luther var til skrifte nærmest kontinuerlig. Og under skriftemålet mottok han alltid forkynnelse av syndenes forlatelse. Men heller ikke dette gav han noen fred. 

Den gamle munken advarte Luther for at han kunne komme til å bli helt gal på grunn av alle  hans syndsbekjennelser. Munken viste sin åndelige visdom ved å forklarte for Luther det punkt i Trosbekjennelsen som lyder: “Jeg tror syndenes forlatelse”.  Og han fortsatte: “Det betyr ikke at man bare generelt tror at det finnes syndenes forlatelse, slik som det fantes tilgivelse for  Peter og for David. For det tror jo også djevlene. Men vi skal tro at nettopp våre synder er oss tilgitt“…

Seppo Leivo’s artikkel fortsetter nedenfor.


Utdrag fra “Det 16.  århundrets reformasjonshistorie” bekrefter Seppo Leivos fortelling

Da Stapitz forlot Erfurt, hadde en ny dag opprunnet for Luther. Men verket hadde tross Stapitz ikke blitt fullført. .. Gud tillot at ett ringere redskap skulle fullføre verket. For samvittigheten til den unge augustiner-munken hadde ennå ikke fått komme til hvile. På grunn av alle de anstrengelsene som han opplevde i sin sjel og på grunn av alle spenningene, ble hans kropp totalt utmattet. Han ble plaget av sykdom som holdt på å føre han til gravens rand. Dette skjedde i hans andre år i klosteret. Da han følte at døden nærmet seg, våknet alle hans tidligere plager til liv, og han ble  forskrekket på nytt. Tanken på hans eget forderv og på  Guds hellighet, trykte nå tungt hans sjel på nytt.

En dag da Luther var helt slått ut på grunn av sitt mismot, stiger en gammel munk inn i hans kammer og sier til han noen trøstens ord. Luther åpner sitt hjerte for han, og Luther snakker ut om all den redselen som gjorde han så forskrekket. 

Den ærverdige gamle mannen klarte ikke – slik Staupitz hadde gjort – følge med Luthers sjel  i alle hans mange tvil. Men han kunne sin trosbekjennelse, og i den hadde han funnet trøst for sin sjel. Og nå gir han den samme medisinen til sin unge bror, Luther.


Jeg tror syndenes forlatelse

Ved å lede Luther til den apostoliske trosbekjennelsen – noe som Luther hadde i sin tidlige barndom lært seg på skolen i Mansfeld – leste den gamle munken med en from enkelhet dette stykke (fra den apostoliske trosbekjennelse): “Jeg tror syndenes forlatelse”. Disse enkle ord som han ømt uttalte i det helt avgjørende øyeblikket, skjenket en stor trøst i Luthers sjel. “Jeg tror”…, repeterte Luther straks for seg selv der han lå i sine smerter, “jeg tror syndenes forlatelse”!

“Å”, sa munken, “Det hjelper ikke å tro at David og Peter fikk sine synder tilgitt, for det tror jo også djevlene. Guds befaler att vi skal tro at også våre synder er oss forlatt”. Hvor herlig måtte ikke dette bud klinge for den stakkars Luther! “Hør du hva den hellige Bernhard sier i sin tale om Marias åpenbarelse”, tilføyde den gamle broren (til Luther):

“Den Hellige Ånds vitnespyrd i ditt hjerte lyder: Dine synder er deg forlatt”.  I denne stund oppgikk sannhetens lys i den unge munkens hjerte i Erfurt. Nådens ord hadde blitt uttalt, og han hadde trodd det. Han (Luther) opphørte med å prøve å fortjene salighet, og overgav seg med tillit til Guds nåde i Jesus Kristus”. 

Så langt fra “Det 16.  århundrets reformasjonshistorie”.


Luther forteller i sin forklaring over den 51. salme, slik Seppo Leivo skriver:

… Jeg hadde fulgt pavens lære om  hva som er rett anger. Men jo mer som jeg angret, dess større ble både mine trengsler og smertene fra egen samvittighet som  plaget meg. Jeg maktet ikke å ta imot syndsavløsningen, og heller ikke noen annen trøst som mine skriftefedre gav meg. For jeg tenkte slik: Hvem vet, får jeg egentlig tro på denne trøst? Senere skjedde det noen ganger – når jeg under mange tårer klagde for min skriftefar over alle disse mine trengsler, slikt som jeg helt fra min ungdom av hadde lidd mye av.  Så sa min skriftefar til meg: Min sønn, hva er det du gjør? Vet du ikke at Herren selv har befalt oss å håpe? 

Disse ord: “Han har befalt oss å håpe” styrket meg slik at jeg ble klar over at når syndenes forlatelse blir forkynt, så skal man tro det. Jeg hadde nok hørt dette tidligere også. Men mine tåpelige taker hadde hindret meg fra å tro det. For jeg tenkte nok ikke at jeg skal tro dette ord, men jeg hørte dette på en måte som om det ikke angikk meg. 


Anfektelsene og tvilene vender tilbake i Luthers hjerte

Og Luther fortsetter:
Den hjelp som den gamle munk gav meg, hjalp meg allikevel bare for en tid. Mine anfektelser og hele min fortvilelse kom senere tilbake med stor styrke. Og Luther bekjente selv at da han senere ble doktor (i teologi) og overtok det teologiske professoratet i Wittenberg (i 1512), så hadde , ifølge han selv, ennå ikke evangeliets lys gått opp for han.

Men denne (gamle) munk hadde i alle fall hjulpet han for en kort tid. Han hadde tent et håp, og han hadde vist Luther retningen om hvor han skulle finne den varige hjelpen.


    Hva vet man om hvem denne gamle munken var

… kommer senere


Originalkilde til fortellingen om “Luthers ungdom og omvendelse”.  

Forfatteren av verket Reformasjonens historie, del 1, var professor i teologi ved det teologiske seminar i Geneve, J. H. Merle D’Aubigné. Overskriften er “Luthers ungdom og omvendelse”.  J. H. Merle D’Aubigné var av en sør-fransk slekt. De hadde flyktet fil Sveits på grunn av forfølgelse fra den katolske kirke på 1700-tallet. Jean Henri Merle D’Aubigné levde i tiden 1794-1872. Slik vi kan legge merke til, har han benyttet som sin kilde bl.a. Luther-biologien skrevet av Melanchton. 


 

Læstadius som teolog

Vis innlegg

Kilde: Foredrag i STI av Jouko Talonen, et utdrag om Læstadius’ teologi
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen Alta

Læstadius, en pietistisk teolog

Det er helt tydelig at Læstadius var en pietistisk teolog. Det som gir en viss  bakgrunn for å forstå hans teologi, er å kjenne litt til “leserbevegelsens” folkefromhet og hans egen oppdagelsesbakgrunn. Men sett fra en annen side kan man i en viss grad – gjennom hans måte å tenke på – oppdage påvirkning av luthersk renlærighet som han fikk under sitt studieopphold i Uppsala. Helt bevisst ønsket han å støtte seg til Luther. Men den som han verdsatte høyest, var nok Philipp Jacob Spener, pietismens grunnlegger.


Bare gjenfødte mennesker har troen i hjertet

For Læstadius betydde teologi theologia regenitorum (Arne Helge Teigen: “Benevnelsen theologia regenitorum betegnet således den subjektive og personlige kjennskap til åpenbaringen, som bare gjenfødte mennesker kan være i besittelse av ), de gjenfødtes teologi. Læstadius rettet sin kritikk særlig mot rasjonalismen og mot den formelle kristendommen som den svenske statskirke representerte. Teologisk verdsatte han på mange måter den lutherske renlærighet, og når det gjaldt hans bibelforståelse, knyttet han seg til det tradisjonelle syn innen kristenheten om Bibelens guddommelige vesen og dens autoritet. På samme måte som Spener, representerte også han en forståelse om at “den rene lære” måtte flyttes “fra hodet til hjertet”. Med andre ord skulle “den rene lære” realiseres i den kirkelige virkelighet og i en subjektiv (selvopplevd og erfart), “levende” tro. 


Pietistens far Spener og Læstadius

I sine verk Dårhushjonet og i En ropende røst i ørkenen henviser Læstadius ti ganger til (pietistmens far) Spener. Derimot støtter han seg ikke til A.H. France og heller ikke til N.L. von Zinzendorf som som hans teologiske autoriteter. Læstadius var i denne sammenheng en spenersk pietist som søkte støtte av Luther for sin teologi. 


Påvirkning fra herrnhuterne

Selv om ikke Læstadius i sine skrifter henviser til til von Zinzendorf, kan man ut fra hans teologiske verden merke en påvirkning fra herrnhutnerne. Læstadius sine slektninger hadde hatt kontakt med herrnhutere i Piteå. Deres sangbok, Sions Sånger, var kjær for han. Læstadius benyttet seg av uttrykk som var hentet fra den herrnhutiske teologi, slik som “stenkjerte”, noe som skildret “sjeletilstanden” til en “sorgløs” person. 


Det naturlige menneske var styrt av pasjonene

Ifølge Læstadius var det naturlige menneske styrt av pasjonene (lidenskap, attrå), slik som egoismen, ambisjonene, horeriets djevel og løgnens ånd. Pasjonene (lidenskap, attrå) virker også inn på mennesket fysisk; virkningen av dem kan merkes i samvittigheten og i viljen. Læstadius avviste bestemt tilliten til dydene (en menneskelig karaktertilstand som innebærer viten om og begrunnelse av hva som er godt og dårlig), noe som hadde sitt opphav i opplysningen (fra opplysningsfilosofene). Slikt var ikke annet enn egenrettferdighet. I denne forbindelse kom han med skarp kritikk av oppfatningen til den danske teologen Lassen Martensen. 


Hjertets kristendom, og forskjellen på levende og død tro

Det naturlige menneske hadde ikke forutsetninger for å forstå seg på åndelige saker. Betingelse for dette, var at man hadde fått oppleve gjenfødelse, noe som skjedde i omvendelsen. Læstadius la stor vekt på forskjellen mellom “levende” og  “død” tro. Den “døde” tro støttet seg bare på de objektive faktorene (på Guds Ord og på nådemidlene), mens til den “levende” tro hørte det dessuten at man selv hadde erfart og opplevd omvendelsen, samt at man hadde blitt “adskilt” fra verden. Troen var “hjertets kristendom”. Det å oppleve “nådens orden”, var (noe som skjedde) en helt konkret stund i et menneskes liv. 

Det som hørte med til en “levende” tro, var vekkelse, omvendelse og att man (helt konkret) fikk oppleve å få del i nåden.  Den “døde” tro stolte derimot kun på objektive, ytre grunner. Derfor var slikt (for Læstadius) en blind autoritetstro. Som forutsetning for en “levende” tro, var at lovens forkynnelse skulle få virke nød og frykt i samvittigheten. Den “døde” og den “levende” tro kunne man gjenkjenne av fruktene. 


Nådemidlene og nøkkelmakten

Læstadius’ sakramentforståelse var knytet til dialektikken om tro (en metode som gjennom samtale – spørsmål og svar, bevis og motbevis, argument og motargument – søker å bestemme begrepenes innhold eller, mer allment, trenge inn i et problem). Av den grunn ble det ikke  framtredende i hans teologi at den objektiv nåde var knyttet til nådemidlene. Når det gjelder Læstadius’ dåpssyn, kan man se en klar todeling. I sitt verk “Dårhushjonet” vurderer han det slik at “himmelriket tilhører barna allerede før dåpen”. I en del andre prekener taler han om dåpen på en klassisk luthersk måte ved å poengtere dåpens vesen som et nådemiddel, men dog med en tydelig vekkelsesteologisk vektlegning. Fra midt på 1850-tallet ble bruken av løsenøklene (nøkkelmakten) – som på den tiden hadde blitt vanlig i vekkelsens tradisjon – mer framtredende i Læstadius prekener . 



Forskjellen på levende og død tro

Læstadius gjorde tydelig forskjell på “levende” og på “død” tro ved å skille mellom soteriologi (forestillinger som en bestemt religiøs gruppe gjør sig om tilegnelse av frelsen) og sosiologi (studiet av sosial adferd og sosiale fellesskap), altså mellom den gruppe troende som selv hadde opplevd vekkelse, og (på den andre side) medlemmer av den lokale lutherske menighet, de som kun var døpt. 


Læstadius hadde ikke et eksklusivt menighetssyn

Læstadius sine tanker om “ecclesiola in ecclesia” (en menighet/kirke i menigheten/kirken) inneholdt tross alt ikke eksklusivisme (det at bare en menighet har rett, mens alle de andre tar feil)noe som imidlertid begynte å bli synlig senere i visse deler av de læstadianske grupperingene etter den store splittelsen som var på begynnelsen av 1900-tallet. 


Læstadius fant den levende tro også i andre kirkesamfunn

Det som for Læstadius var det avgjørende kriteriet (for om noen hadde en levende tro), var nettopp det at mennesket personlig hadde troens erfaringer. Han kunne tenke seg at det blant baptistene fantes flere “levende” kristne enn i den Sveriges evangeliske-lutherske statskirke. 

I sin visitaspreken i Sorsele i slutten av januar i 1844, påpekte Læstadius med sterke ordelag de indre konfliktene som hadde oppstått mellom de ulike grupperingene i leser-rørelsen, og han avviste kraftig splittelsene som hadde forekommet på grunn av de åndelige partidannelsene. 

Læstadius verdsatte og forsvarte metodistpastor George Scott og hans virksomhet i Sverige. Han holdt også arbeidet som den Evangeliska Alliansen drev (sammenslutning av evangeliske kristne, en paraplyorganisasjon grunnlagt i London i 1846) som noe positivt, og forholdte seg generelt positiv til den anglosaksiske vekkelseskristendom.  


 

 

 

 

Patriarkenes åndelige arv til sine etterkommere – og også til oss

Betegnelsen patriark kommer fra gresk, og betyr “først blant fedre“, “ledende fedre” eller “stamfedre“. Abraham var den aller første som mottok et helt spesielt kall av Gud. Han regnes for å være den første av patriarkene. Den som kom etter han, var hans sønn Isak. Jakob, sønn av Isak, regnes som den tredje av patriarkene som er omtalt i Bibelen.


Abraham måtte bryte med avgudsdyrkelsen i Ur i Kaldea

Opprinnelig var patriarkene “hedninger”, selv om de var etterkommere av Adams sønn Set. De bodde i Ur i Kaldea, der de dyrket mange og fremmede guder (Josva 24:2).

Allerede da Abraham bodde sammen med sin far Tarah og sin familie i Ut i Kaldea – et sted hvor de dyrket andre guder  – sa Herren til han: “Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet jeg vil vise deg!” Og Abraham var lydig til Guds kall og dro, selv om han ikke ante hvor han skulle dra eller hvordan hans liv skulle bli. Men det viktigste for han var at Herren selv skulle lede han og vise veien til det herlige landet Herren skulle gi han og hans sæd/ætt.

Kallet fra Herren betydde helt konkret at han måtte bryte med et liv omgitt av mennesker som levde et syndig liv, og hvor de dyrket fremmede guder. Livet i dette syndige miljøet måtte brytes, og legges bak hans rygg. For fra nå av skulle hans liv få et helt annet og nytt innhold. Nå var det Guds kall som ble det viktigste, og å følge Herren, det var det som Abraham fra da av prioriterte aller høyest. For ingen kan tjene to herrer. Helt konkret måtte han gjøre et valg og en prioritering, altså velge bort noe, siden noe annet ble så mye mer viktig for han i livet.

På samme måte som det var i GT, er det også nå. Det som gjaldt patriarkene og alle Guds hellige, gjelder også oss. Gud stiller fram for oss kun to alternativer: Livet og døden, velsignelsen og forbannelsen. Han tvinger ingen, men anbefaler oss å velge livet og velsignelsen (5Mos 30:19). Det er den gode del som Maria valgte (Luk 10:42). Velger vi dette, betyr det i praksis at vi må følge Abraham, og bryte totalt med et liv i synden (Rom 6:2). Å bli og å leve som en kristen, betyr i praksis at det nye livet blir å leve vårt liv for Kristus, han som døde og oppstod for oss (2Kor 5:15).


Abrahams trosvandring begynner, og hovedmålet ble lagt foran hans øyne

Slik jeg tenker, var det allerede da Gud kalte han i Ur i Kaldea at troen og tilliten til Gud ble tent og nedlagt i Abrahams hjerte. Og allerede da ble hovedmålet satt foran hans troens øyne, nemlig «byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper”. Og dette fokuset bevarte både Abraham og de andre patriarkene i hele sin livstid. Det var det som var den sterke og  bærende kraften som hjalp dem til å bevare det rette fokuset mot Guds klippefaste løfter så lenge de levde.  Det var det som var hovedmålet for dem og som betydde mest for patriarkene og for alle Guds hellige.

Også vi bør ha fokuset mot målet for vår tro, sjelens frelse
Slik bør det være også for oss. Enhver av oss som er Guds barn og som er født på ny, har fått tent håpet om et evig liv, og det er nedlagt i våre hjerter slik det også var for patriarkene. Og dette håpet skal slett ikke bli gjort til skamme (1Pet 2:6). Slik dette håpet om om “byen med de faste grunnvoller” og om “byen – det nye Jerusalem – som Herren har gjort ferdig for alle som følger og tjener Herren” (Hebr 11:16), på samme måte er også dette håpet den bærende kraft i våre liv. Han som begynte en god gjerning i oss, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag (Fil 1:6). Det er også mitt håp og min trygghet!


Herrens kall til Abraham og hans ætt kan kanskje beskrives slik:

  • Hør og adlyd mitt kall og tjen Herren alene! Så vil jeg velsigne deg storlig.
  • Vend om fra å tjene fremmede guder! Bryt med livet i synden! Tjen Herren, du og ditt hus! Så skal dere få være mitt utvalgte eiendomsfolk.
  • Forlat landet ditt, far din og slekten din – for de dyrker mange og fremmede guder, og leder folket bort fra å tjene Herren! 
  • Dra av gårde til det landet som Jeg vil vise deg – Jeg skal gi dere landet som flyter av melk og honning. Det landet er løftes land, Kanaan, landet Israel – til evig eiendom. Men det er ikke bare det jeg vil gi dere. For om dere tror på meg, om dere følger meg og adlyder min røst i Ordet og i mine forskrifter og tror på den kommende verdens Frelser som jeg skal sende, så skal dere få evig liv og få arve et evig rike som ikke er bygd med hender, i himmelens herlighet, hjemme hos Gud sammen med alle frelste.
  • Tjen og adlyd Herren, så vil Jeg velsigne deg og din ætt i tusen slektsledd. Gjør dere det, vil Jeg velsigne dere og gi dere:
    • Timelig velsignelse når det gjelder livet her på jord
    • Åndelig velsignelse i Jesus Kristus med alt som det innebærer
    • Evig velsignelse hjemme hos Gud i himmelen, etter at livet her på jorden er slutt. La det alltid få være deres hovedmålsetning og det aller viktigste i deres liv!
  • Ha som mål «byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper” (Hebr. 11:10)!

Patriarkenes tro og gudsdyrkelse var kjent for alle i deres samtid, og har også blitt kjent for oss gjennom Bibelen, Guds Ord


For både Abraham og Isak var det utrolig viktig å formidle Guds løfter og gudstroen videre til sine etterkommere, men også til alle andre som levde i deres samtid. Dette  kan vi tydelig legge merke til når vi leser patriarkenes historie:

  • Med hele sitt liv vitnet de at de trodde på Gud og på hans trofaste løfter.
  • De var lydige til Guds kall, og gikk den vei som Herren ledet dem på, selv om også de hadde sine svakheter og menneskelige feiler, de hadde sine tvil og sine egne anfektelser.
  • Patriarkene var ikke redde for å vise for alle mennesker –  også for dem som ikke trodde på Herren eller tjente ham – at de var Guds utvalgte folk, og at de tjente Herren med sine liv, og ham alene. De kastet ikke bort sin frimodighet (Hebr 10:35):
    • Hver gang de flyttet til et nytt sted eller når Gud åpenbarte seg for dem, bekjente de sin tro på Gud ved at de bygde alter for Herren, ofret brennoffer og blodoffer og påkalte Guds Hellige navn – offentlig, synlig og hørbart for alle. Og der åpenbarte også Herren seg for dem:
      • I Sikem i Kaanans land, der de hedenske kana´anerne bodde (1Mos 12:7).
      • I Betel (1Mos 12:7; 1Mos 28:19; 1Mos 35:3-7).
      • Mellom Betel og Ai.
      • På Moria berg (1Mos 22).
      • På Gileal-fjellet (1Mos 31:54).

        Patriarkene og alle Guds troshelter (Hebr 11) avstod konsekvent men frivillig fra å blande seg med de hedenske folk som bodde i deres omgivelser, for de var bevisste på at de som Guds utvalgte folk skulle være “annerledes-folket” med en strek gudstro og med en identitet som gjorde dem til ett med Herren og med hans utvalgte folk. Dette gjaldt særlig Abraham, Isak og Jakob, men like mye Josef, Moses og David. Det å tilhøre “storfamilien” – Guds folk – og å ville være en integrert del av den, var særlig viktig for dem. Dette gav dem tilhørighet og en trygg identitet i livet. Slik ble de beskyttet av hverandre og de beskyttet hverandre. Og ved at de bevartes i dette fellesskap som Herren også var en viktig del av, ble også de bevart fra mye vondt. Det var der de følte seg hjemme, og det var der de ville være og bo. På samme måte var det særlig viktig for alle patriarkene å tilhøre Guds utvalgte folk, å dele gudstroen, å tjene den sanne levende Gud og å tilhøre ham, og å ha det samme mål for sine troens øyne. Vi leser i Hebreerbrevet:

      • “I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.  For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. Hvis det var landet de dro ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en by ferdig til dem”, Heb 11:1-16.

La oss lære frimodighet av patriarkene
Patriarkene er regnet med blant trosheltene i Heb 11. Gjennom historien om deres liv og gjennom deres bekjennelse, tenker jeg at også de på en måte er våre åndelige veiledere. Derfor kan også ordene i Heb 13:7 knyttes til dem: “Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgangen deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro”.

Det vi først og fremst får lære av dem, er å ha  våre troens blikk rettet mot «byen med de faste grunnvollene”, den som har Gud til byggmester og skaper”. Det andre er at “tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser” (Heb 11:1). Videre får vi lære oss frimodighet til å bekjenne Herrens navn ved å være en motkultur, og uten å skamme oss over å tilhøre “annerledes-folket” som følger Herren på vei mot troens mål, sjelens frelse.

 


Patriarkene som gode bibelske forbilder også for oss

På denne måte var patriarkene – og særlig troens far Abraham – virkelig gode forbilder for deres etterkommere i GT, men også for oss kristne i NT som lever i dag. De vandret i tro, de var målbevisste, og de var visse på at det som Gud hadde lovet, det var han også mektig til å gi dem. Ikke på grunn av dem selv og hva de selv kunne utrette. Men på grunn av Guds egen utvelgelse, hans trofaste løfter som ikke kan svikte, hans høye  kall og Guds eget Hellige navn. Ham alene kan vi stole på, slik han selv sier i sitt ord:

Og han som er Israels ære lyver ikke og angrer ikke. For han er ikke et menneske så han skulle angre“, 1Sam 15:29. “For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall“, Rom 11:29.


Som kristne bør også vi streve etter å være gode kristne rollemodeller for våre etterkommere og for hverandre

Slik patriarkene var gode og tydelige “kristne” forbilder og eksempler for sine etterkommere og for alle mennesker i deres omgivelse, bør også vi som kristne foreldre og besteforeldre streve etter å være som gode rollemodeller for våre barn, våre barnebarn og våre etterkommere, med sjelens frelse som det absolutt viktigste for vår tro (1 Pet 1:9). 

Patriarkene skjulte ikke sin gudstro og sitt gudsliv mens de levde her i verden. Men de aksepterte at de var satt av Gud som en motkultur i et “ikke-kristent” samfunn og som et “annerledes-folk” som hadde helt andre vurderinger og som gjorde helt andre valg enn det  majoriteten gjorde. Derimot var de “Guds eiendomsfolk” som vandret på Herrens vei, i hans etterfølgelse og under hans ledelse. Dette på tross av at de var bare som en liten minoritet i samfunnet.

Livet som størstedelen av folket på den tiden levde – de som ikke kjente eller fulgte Herren – var så totalt annerledes enn slik Guds folk levde, og disse to måtene å leve på, skapte sterke kontraster. Derfor bekjente patriarkene og Guds folk at “de var fremmede og utlendinger på jorden”, og lengtet etter ett bedre land som Gud selv hadde lovet dem, hjemme hos Gud i himmelen (Heb 11:13). Det at de dyrket Gud var velkjent både for deres barn og deres etterkommere, men også for alle mennesker der hvor de bodde og levde. For de trodde på Herren, bygde altere for han, tilba ham og bekjente hans store og hellige navn.

En slik frimodighet bør også vi som i dag tilhører Guds folk og som tjener og følger ham, streve etter, slik at også vi skal få lede mennesker til en levende tro på Jesus Kristus, så også de kan bli frelst.

Ingen av oss kan leve et så nøytralt liv at vi ikke vil etterlate oss “spor” som klart forteller hvem vi er, hva vi tror, hvilke prioriteringer vi gjør i våre liv, hvordan vi lever og hva som er det viktigst for oss. Alt dette er “lesbart” for vår omgivelser, både for de som lever nå og for de som kommer etter oss. For som Kristi sendebud er vi satt til å veilede våre medmennesker i håp om at også de skal bli frelst. Ikke ut fra det som vi selv tenker og mener, men ut fra Guds Ord. Og Guds håp er at vi som hans utvalgte folk skal kunne leve verdig det høye kall vi er kalt med (Ef 41) og skal kunne vise vår tro på den treenige Gud av våre troens, Åndens og kjærlighetens gjerninger (Jak 2:18).

“Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgangen deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro”.

Gud gi at våre liv og vårt vitnesbyrd som kristne skulle kunne lede andre mennesker, slik at det kunne bli til nytte og velsignelse for dem og Guds Hellige navn til ære. Dette får vi alle be Gud om, hver og en av oss for vår egen del!

Henry Baardsen,
Alta

 

Troens far Abraham viderefører gudstroen og Guds løfter til Isak, Jakob og Josef – og til oss

Abraham var Josefs oldefar. Samtidig var han vår felles troens far . Jesus sier selv om Abraham i Joh 8:56: “Deres far Abraham frydet seg over å se Min dag, og han så den og gledet seg.”

Jesu Kristi dag begynte ikke da han ble født av jomfru Maria. Jesus er nemlig fra evighet av. Han var hos Gud i himmelen helt fra begynnelsen, før alle ting. Og han er opphavet til alt, siden alt er skapt ved ham (Kol 1:16). Abraham fikk se brennofferet som han skulle ofre i stedet for sin kjære sønn Isak. Han sier til sin sønn Isak, han som Gud hadde befalt han å ofre som brennoffer: “Gud vil selv se seg ut Lammet til brennofferet” (1Mos 22). Og så ofret han Lammet – på Guds befaling – i stedet for sin egen kjære sønn Isak.


Jesus – Guds offerlam

Lammet var et forbilde på Guds kjære Sønn Jesus Kristus, han som frivillig gav seg selv som et skyldoffer på Golgata kors for patriarkenes synder, for dine og mine synder, men også for hele verdens synder.

Jesus var  det Guds Lam som var “lammet til brennoffer”, det som Isak spurte sin far om (1Mos 22:7). Da Abraham snudde seg, så han en vær som hang fast etter hornene i et kjerr (1Mos 22:13), og da så han med troens blikk samtidig Jesus Kristus, Guds offerlam. Da fikk han se Kristi dag, slik Jesus selv sier – den store forsoningsdagen på Golgata – og da frydet og gledet Abraham seg i sin ånd. Og han tenkte kanskje: “Tenk, min og Saras kjære sønn Isak trenger ikke å dø. Han skal få leve! Ikke på grunn av min fortjeneste, ikke for Isaks egen skyld, men ene og alene takket være det slaktede Lam Jesus Kristus (Åp 5:6) som skal komme til å dø en stedfortredende død for hele verdens synder. 

Hvilke ufattelige store nåde og kjærlighet Gud skal komme til å vise oss, alle vi som tror på Jesus og som har tatt imot ham som vår frelser! Men ikke bare mot oss. Men dette gjelder alle som ved troen er Guds barn og arvinger til det evige liv. 


Troens far Abraham

Abraham var troens far. Han trodde på Guds løfte om Jesus Kristus, verdens Frelser. Derfor ble hans tro regnet ham til rettferdighet. Abraham hadde virkelig del i Jesu Kristi rettferdighet. For i troen så han fram mot den kommende Frelser. Det Nye Testamente framstiller Abraham som et eksempel for de kristne både før, på og etter Jesu tid. Derfor kan Abraham med rette kalles troens far, og “en sann kristen”. Fot Abraham var troen ingen teori eller læresetninger, men en indre overbevisning om Guds kall, hans utvelgelse, hans trofaste løfter og om det rike som er bortenfor horisonten. Håpet om å nå dette himmelske hjemlandet var den bærende kraft i hans liv. For Abraham var troen ensbetydende med tillit til Guds veiledning, og hans faste tro og troens frukter virket troens og åndens lydighet til Guds kall og hans veiledning. 

Abraham tvilte ikke i vantro på Guds løfter…  Og han trodde ikke bare på Guds løfte om et eget jordisk land for Guds folk, men særlig på personen Jesus Kristus og på hans soningsdød på Golgata. Dessuten trodde han også på oppstandelsen fra de døde (Rom 4:17; Heb 11:19) og på det evige liv etter jordelivet. Dette er og bør være for enhver kristen det aller viktigste.


Løftets land Kanaan ble gitt lang tid etter Abrahams død

Abraham fikk løfte av Gud om at han og hans ætt/sæd skulle få arve løftets land, Kanaan. Dette løfte gikk ikke i oppfyllelse i hans levetid. Men ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Og han var viss på at Gud etter hans tid selv skulle gi dem landet til hans etterkommere, noe som skjedde først etter mange hundre år. Derfor kjøpte han seg et sted i Løftets land til familiegravsted for verdien av ca. 5-6 kg sølv (1Mos 23), der Sara og senere han selv, hans sønn Isak med sin hustru Rebekka, hans sønnesønn Jakob med sin hustru Lea ble begravd. Og da Josef, hans oldebarn døde, ga han befaling om at hans ben skulle føres til Kanaans land for å bli begravet der, noe som også Moses sørget for mange hundre år etter at Josef døde (Jos 24:32; Hebr 11:22). 


Målet for Abrahams tro: Byen med de faste grunnvollene

Selv om Guds løfte om løftets land Kanaan betydde utrolig mye for patriarkene, ventet de ennå mer på “byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper (Hebr. 11:10), altså til Guds himmel hjemme hos Gud. Det var nemlig dette troens håp som var den bærende kraft og som inspirerte dem til å holde fast i Guds urokkelige og trofaste løfter. For det Gud har lovet, det er han selv  garantist for at det også kommer til å gå i oppfyllelse. Og dette kristne håp er sterkt nok til også å bære oss og til å bevare oss i troen som Guds barn, helt inntil Jesu Kristi dag.


Troens helter er blant annet Abraham, Isak, Jakob og Josef

Hebreerbrevet kapittel 11 forteller om mange av troens helter gjennom hele det Gamle Testamente. Der har selvsagt også troens far Abraham, Josefs oldefar fått sin fortjente plass. Og denne frelsende tro førte Abraham videre til sin sønn Isak, til sin sønnesønn Jakob og til sitt oldebarn Josef. Også Jakob og Josef er tatt med som troens helter i Hebr. 11.


Måtte troens mål også for oss være “byen med de faste grunnvollene”

For patriarkene var troen på himmelens Gud og lydighet til hans ledelse den bærende kraft i deres liv. Abraham, selv om Bibelen holder han for troens far, hadde helt klart sine menneskelige svakheter og opptrådte også iblant klanderverdig. Den menneskelige svakheten er kanskje ennå mer merkbar i Isaks liv. Men kanskje mest synlig er Jakobs personsvakheter. Men tross alt kommer deres sterke gudstro og deres vandring på Guds vei svært tydelig fram. Alle disse var absolutt Guds menn og troens helter. Men tross det var nok Josef den som aller tydeligst viser seg som et forbilde på Jesus Kristus. 

Selv om disse Guds menn levde lang tid før tiden da Jesus levde her på jord, så de han tydelig med troens blikk. Da Abraham så Kristi dag, frydet han seg. I dyret som han ofret på Moria i stedet for sin sønn Isak, så han Lammet som ble ofret på Golgata. Og ved troen på ham, ble både han og de andre patriarkene frelst. Men deres blikk strekte seg mye lengre enn til Golgata og 2000 år framover i tid. “Byen med de faste grunnvollene” som de lengtet til, var faktisk himmelens herlighet og Lammete bryllup. Håpet om å nå dit, skal ikke bli til skamme for dem, men de skal alle en gang nå dit sammen med Guds hellige.

Må Gud styrke også oss i troen, og å løfte troens blikk mot det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Gud gi at våre sinn skulle være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. For snart kommer han som komme skal, og han har sin lønn med seg. Dertil hjelpe oss Gud i Jesu navn!

Henry Baardsen,
Alta

 

Patriarken Jakob valgte Guds vei og ble velsignet, mens hans bror Esau vendte Gud ryggen

Jakob regnes som den tredje av patriarkene i Bibelen. Han var tvillingbror med Esau, og deres foreldre var Rebekka og Isak, Abrahams sønn. Alle disse tre var på en helt spesiell måte utvalgte av Gud. Abraham, Jakobs bestefar, mottok en helt spesiell velsignelse av Gud, som i ettertid har blitt kalt Abrahamsvelsignelsen. Denne velsignelse var tredelt: 

  1. Gud ville gjøre Abrahams folk til et stort folk
  2. Gud lovet å gi dem løftets land Kanaan til en evig eiendom
  3. I Abrahams sæd/ætt – som er Kristus – skulle alle folk på jorden bli velsignet

Bare den som Gud utvalgte, kunne motta og være bærer av Abrahamspakten. I tillegg til at Gud utvalgte Abraham, utvalgte han også hans sønn Isak. Og på samme måte som Gud helt konkret åpenbarte seg for Abraham og gav han løftet, så åpenbarte han seg også for Isak og fornyet samme løfte som han gav til Isaks far, Abraham. 


Var Jakob utvalgt av Gud til å bli velsignet?
Både Esau og Jakob var Guds bønnesvar til Rebekka og Isak. Han ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs. Og Herren bønnhørte ham. Hans kone Rebekka ble med barn. Men Rebekka hadde en meget urolig graviditetstid. Det viste seg at hun ventet tvillinger, og fostrene var urolige. Mest sannsynlig begynte tvillingene kampen seg imellom allerede i morslivet, det merket Rebekka. De støtte mot hverandre i hennes liv. Og hun tenkte: Hva skal det bety? Derfor gikk hun for å spørre Herren. Guds svar til henne var entydig. Av disse to var Jakob den som Gud hadde utvalgt til å motta og å føre videre Abrahams-velsignelsen. Det var av hans sæd/ætt som Gud lovet å velsigne med et stort folk, og også med å gi dem et eget spesielt land som de skulle få til evig eie, nemlig Israel. Dessuten var Guds løfte til Isak at Jesus Kristus skulle bli født av hans ætt, han som skulle bli til frelse og evig liv for alle som tror på han, og som tar imot ham som sin Frelser.


Førstefødselsretten
Normalt på den tiden var det slik at det var den eldste – eller den som ble født først – som arvet førstefødselsretten. Men slik var det nødvendigvis ikke alltid, selv om det var det mest vanlige. Førstefødselsretten innebar helt klare fordeler i forhold til sine søsken:

  1. Den førstefødte skulle arve en dobbel del i forhold til de andre. Dersom familien bare hadde to sønner, skulle den førstefødte arve 2/3, mens den andre bare skulle arve 1/3.
  2. Den som mottok førstefødselsretten ble gitt en maktposisjon i forhold til sin bror eller sine brødre. I forbindelse med at farsvelsignelsen ble gitt, ble dette bekreftet (Se for eksempel 1 Mos 27:29). 
  3. Det var normalt den førstefødte som mottok farsvelsignelsen, men denne velsignelsen kunne i visse tilfeller gis til flere eller til alle av brødrene (1 Mos 49). 

Guds svar til Rebekka: Jakob skal velsignes med Abrahams-velsignelsen, ikke Esau
Og Herren sa til henne: “I ditt liv er det to folk, og fra ditt morsliv skal to folkeslag skille seg at. Det ene folket skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste”, 1Mos 25:23. 

Av Guds svar til Rebekka fikk hun et klart signal på hvordan maktforholdet mellom de to som skulle bli født skulle være. Esau skulle altså måtte tjene Jakob, selv om han var eldst. Og siden det var slik Herren hadde bestemt at det skulle være, var det også naturlig at det var Jakob som burde arve førstefødselsretten. Det er helt innlysende at hun fortalte Isak hva Herren hadde åpenbart for henne, og hvordan Herren ville at det skulle være, nemlig at Esau skulle tjene Jakob. Men når vi leser 1 Mos kapittel 27, er det ikke noe som tyder på at Isak la dette på minnet eller ønsket å handle i overensstemmelse med Herrens vilje. Tvert imot. Han hadde selv en helt annen plan som ikke var i samsvar med Herrens vilje, siden han bestemte seg for å gi førstefødselsretten  til Esau. Det neste han planla å gjøre, var å gi sin velsignelse til Esau.


Som førstefødt skulle Esau normalt arvet førstefødselsretten, og hadde derfor i utgangspunktet retten til velsignelsen av sin far
Det var ikke mange minutters aldersforskjell på de to brødrene. Slik sett ville det kanskje ha vært naturlig at begge brødrene skulle ha like rettigheter. Men siden det tross alt var Esau som ble født først, valgte Isak muligens ham som sin favoritt. Det var derfor han som etter Isaks ønske skulle arve førstefødselsretten. For meg virker det vanskelig å skjønne Isaks prioritering. En forståelig sak var at han syntes om Esau siden han var en dyktig jeger, og kunne lage velsmakende matretter. Men Esau hadde allerede tatt seg to hedenske hustruer, noe som ble til stor hjertesorg for hans foreldre. På tross av det ville Isak velsigne Esau.

Om Esau hadde blitt velsignet, ville han ha fått en dobbel del av arven. Dessuten ville han ha fått en maktposisjon over sin yngre bror Jakob, og blitt et familieoverhode. Slik hadde det i allefall blitt dersom Isak hadde fått sin vilje i gjennom. Isak rådspurte ikke Herren, men tok selv avgjørelsen, helt i strid med det som Herren hadde åpenbart for Rebekka.

Esau var som nevnt en dyktig jeger som levde mye ute i naturen. Det var det som var selve livet for han. Ofte når han kom hjem etter jaktturen, var han både trøtt og sliten, og veldig sulten. Hans bror Jakob hadde en gang laget i stand en matrett som Esau likte veldig godt, og nå ba han om å få mat, og det så snart som mulig. Han klart ikke å vente.


Jakobs plan for å få førstefødselsretten fra Esau
Rebekka hadde sikkert mange ganger helt fra Jakob var liten fortalt Jakob hva Herren hadde åpenbart for henne, nemlig at det var han som Gud hadde utvalgt. Dessuten hadde garantert både hun og Jakobs far Isak fortalt til sin sønn Jakob om den fantastiske Abrahamsvelsignelsen som Gud hadde gitt han, men også hva den inneholdt. Denne velsignelse skulle gå i arv fra far til sønn, og nå var det Jakobs tur å bli velsignet, slik Herrens svar til Rebekka ble tolket. Slik tenkte nok Rebekka,  og det håpet sikkert også Jakob veldig sterkt på. Når man leser hele Jakobs livshistorie i sammenheng, kan man lett legge merke til at Guds velsignelse var noe som betydde veldig mye for Jakob, så denne velsignelsen ville ikke han miste. 

For patriarkene var Guds velsignelse A og O. Uten at Gud gav sin velsignelse, ville ikke marken kunne gi sin fulle grøde. Og da ville de heller ikke ha nok å leve av. Og uten at Gud velsignet og bevarte dem, ville deres fiender bli for sterke, og de ville ikke ha noen framtid. Men også den åndelige velsignelsen betydde mye for dem. De skulle få sitt eget fedreland til evig eiendom, og under Guds velsignelse kunne de trygt gå framtiden i møte, siden Herren hadde lovet å vandre sammen med dem og aldri svikte dem. 

Dette ønsket også Jakob skulle bli virkelighet for ham, og det håpet han også på så sterkt at det virkelig opptok både hans tid og hans liv. Og senere skal vi høre at Jakob ble velsignet hele fire ganger.

For å kunne bli velsignet av sin far, måtte Jakob først skaffe seg førstefødselsretten, men den hadde jo Esau allerede fått. Hvordan kunne dette løses?


Esau selger sin førstefødselsrett til Jakob, og frasier seg dermed velsignelsen
Da guttene vokste opp, ble Esau en dyktig jeger, en mann som levde ute i marken. Men Jakob var en stillferdig mann som holdt seg ved teltene. Isak holdt mest av Esau, for han likte vilt. Men Rebekka holdt mest av Jakob. En dag da Jakob holdt på å koke en matrett, kom Esau hjem fra marken, rent utkjørt. Og Esau sa til Jakob: Vær så snill, la meg få sette til livs noe av det røde – dette røde du har der. For jeg er rent utkjørt. Derfor kalte de ham Edom“, 1Mos 25:27-30. 

Da tenkte Jakob: Nå har jeg mitt livs sjanse som jeg ikke vil la gå fra meg. Nå kan kanskje førstefødselsretten bli min, om jeg lykkes. Og det er særlig viktig for meg. For det er jo også en forutsetning for å kunne bli velsignet av min far Isak. Og dette er jo samtidig også Guds vilje og plan, for ifølge min mor Rebekka har jo Gud sagt: “Den eldste skal tjene den yngste” (1Mos 25:23).  Slik tenkte kanskje Jakob.

Da sa Jakob: “Selg meg da i dag førstefødselsretten din. Og Esau svarte: Se, jeg holder på å dø. Hva verd har vel da førstefødselsretten for meg? Jakob sa: Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det. Han solgte førstefødselsretten sin til Jakob.

Jakob ga så Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk. Så reiste han seg og gikk sin vei. Slik foraktet Esau førstefødselsretten“, 1Mos 25:31-34.

Denne hendelse kommenter Hebreerbrevets forfatter slik: “Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat“, Heb 12:16.

Som førstefødt hadde jo Esau allerede fått førstefødselsretten. Dersom han hadde tatt vare på den, ville han også senere ha blitt velsignet. Men dessverre – for hans egen del – han verdsatte ikke det som han hadde fått. For han var det – ifølge Hebreerbrevet – ikke mer verd enn ett eneste måltid mat. Dessuten foraktet han begge deler, både førstefødselsretten, og Guds velsignelse med alle de privilegier dette kunne ha gitt ham i hans liv. Slik vi forstår det av hva den Hellige Ånd nedskriver i Hebreerbrevet, var dette Esau sitt personlige valg, for det var han selv som frivillig gav fra seg førstefødselsretten, og dermed også velsignelsen. For vi leser videre: 

Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse“,  Heb 12:17.


Hva betyr fortellingen om Esau for oss? Og hva kan fortellingen lære oss?
Når vi leser 12. kapittel i Hebreerbrevet, kan vi i alle fall lære to ting av Esau sin triste historie. I 12. vers tales det om Guds nåde. Den bys oss alle i Jesus Kristus. Men for å få del i nåden, må vi takke ja til tilbudet Gud invitere oss til å ta imot ved evangeliet. Frelsen er gjort ferdig for alle mennesker, uten unntak. Jesus står med åpne armer for å invitere alle inn i hans fellesskap, til å få del i den frelse som han har vunnet for oss alle. Han sier: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!“, Matt 11:28. 

Men tross det velger de aller fleste mennesker også i vår tid å takke nei til nådestilbudet. De velger heller andre prioriteringer i sitt liv, slik Esau gjorde. De velger heller å leve sine liv i sus og dus, og bryr seg ikke noe om Guds invitasjon til livet og til velsignelsen, selv om Jesus kaller på dem gjennom sitt Ord og sin Ånd: “Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!”, Matt 4:17. 

Men så kan det skje, slik som det var for Esau: Det ble for sent, evig for sent. Han takket nei til Guds tilbud helt til Gud vendte ham ryggen, slik vi leser: “Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse“, Heb 12:17.

Esau forspilte eller kom bort fra Guds nåde (Hebr 12:15). Også han var utvalgt i Kristus, men Esau overstyrte Gud, han valgte Guds tilbud bort. Det samme kan også vi gjøre.

Men det er dessuten en annen ting vi kan lære av denne fortellingen: I stedet for at Esau valgte Gud og den gode del, viste han ulydighet mot Guds Ord og veiledning. Han brøt både mot sine foreldres ønske og mot Guds vilje. Hans hjerte var fullt av hat, og han hadde mordtanker mot sin egen bror Jakob. Han tok seg hedenske hustruer som ledet han i feil retning i forhold til Guds vilje. Vil leser om han at han levde som en horkarl og i utukt (Hebr 12:16), og levde et vanhellig og verdslig liv. 

Hadde Esau skjønt at et slikt liv var synd og opprør mot Gud, og søkt Guds nåde så lenge Gud var nådig mot ham, hadde han garantert fått nåde til å omvendelse. Men han våknet først etter at nådetiden var slutt, men da var det for sent. For selv om han inderlig søkte Guds nåde og omvendelse til og med med tårer, ble ikke nådens dør åpnet for ham (Hebr 12:17). 

Gud gi at Esau sine sjebnesvangrende valg og konsekvensen av det skulle lære oss alle å gjøre de rette valg i livet, slik at vi en gang når vår tid her på jorden er slutt, skal få høre de velsignede ord:

Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt“, Matt 25:34.

 

Henry Baardsen,
Alta

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Var det riktig av Jakob å “lure” førstefødselsretten og velsignelsen fra Esau?

Når vi leser og hører forkynt om patriarken Jakob, er det kanskje mest vanlig at han omtales som en som med list og med svik lurte sin bror Esau for både førstefødselsretten og for farens velsignelse. Andre igjen lærer at dette ikke stemmer, men at denne påstanden skyldes feil tolkning av Bibelen, og at alt det som skjedde allerede var bestemt av Gud. Nei, sier de: Jakob var et bilde på en “barndomskristen”, så denne kritikken mot han er feilaktig. Men hva lærer egentlig Bibelen? Spørsmålet blir derfor: Hva bygde de denne forklaringen på? Finnes det bibelsk belegg for å påstå at måten Jakob skaffet velsignelsen på var feil, og at han benyttet svik og lureri for å oppnå sitt mål?

Salmisten skriver: “Hvert menneske er en løgner” (Salm 116:11). Det var kun Jesus som ikke gjorde synd, og bare i hans munn det ikke ble funnet svik (1Pet 2:22). Heller ikke patriarken Jakob var ett unntak. Også han var en synder med egne moralske svakheter, og var nok ikke fremmed  for bruk av list for å nå sine mål og for å bli velsignet. For nettopp det å bli velsignet var særlig viktig for han, også senere i livet.

Bibelen selv bruker ordet “list” for å sette ord for måten Jakob skaffet seg velsignelsen på. Patriarken Isak – han hvis Guds navn er “Abrahams Gud og Isaks Gud” – sier følgende til Esau: Din bror kom med list og tok din velsignelse”, 1Mos 27:35. Og Esau legger til: “Er det ikke med rette at han har fått navnet Jakob? Nå har han to ganger overlistet meg. Min førstefødselsrett tok han. Og se, nå har han tatt min velsignelse…”, 1Mos 37:36.

Andre bibeloversettelser bruker ordene “svik”, “list”, “lurt”, “overliste” , “bedra”, altså i innhold har alle disse synonymene samme betydelse. I BGO bruker Jakob ordet  “bedrager” om seg selv når han sier: “Kanskje min far vil kjenne på meg, og da vil jeg vise meg som en bedrager. Da kommer jeg til å føre en forbannelse over meg selv, og ikke en velsignelse”, 1Mos 27:12.

Så ut fra Skriften selv, er det ikke underlig at måten Jakobs skaffet seg velsignelsen på, ikke alltid blir omtalt på en så positiv måte.


Navnet Jakob kan ha to betydninger

Navnet Jakob betyr primært “å holde i hælen”, som vi leser: “Hånden hans holdt fast i Esaus hæl”, 1Mos 25:26. Men slik hans førstefødte bror Esau sier, kan det også bety “overlister” eller “bedrager”:

  • “Er det ikke med rette at han har fått navnet Jakob? Nå har han to ganger overlistet meg. Min førstefødselsrett tok han. Og se, nå har han tatt min velsignelse”. 1Mos 27:36. 

Ulike bibelske oppslagsverk om navnet Jakob:

Lundes Bibelleksikon skriver:

  • “En av hans karakterfeil var hans forkjærlighet for list. På bedragersk måte skaffet han seg sin fars velsignelse. Og videre skriver de: Ellers finner vi både svik og urederlighet i fortellingen om ham”

I et annet oppslagsverk leser vi:

  • “At navnet Jakob også skulle bety “bedrager” er basert på en forståelse av personen Jakob knyttet til episoder i hans liv, eksempelvis episoden der han lurer til seg førstefødsels-velsignelsen. Derfor er navnet Jakob synonymt med bedrager”.

Og Bibelselskapet skriver: 

  • “Navnet Jakob betyr både «en som lurer og snyter» og «hæl». Begge deler er noe som har med Jakob og hans liv å gjøre. Han holdt sin eldre bror Esau i hælen da han ble født. Senere lurte Jakob sin bror Esau og sin gamle far Isak, slik at det ble Jakob som fikk sin fars velsignelse og førstefødselsretten, og ikke Esau, som det burde ha vært”.

Førstefødselsretten og velsignelsen skulle normalt ha tilhørt Esau

At Esau som førstefødte normalt hadde retten til denne førstefødselsretten, er det vel liten tvil om. Denne stilling var særlig eksklusiv, siden han ved farens død skulle ha fått en dobbel arv, og fått trede inn som familiens overhode. Dessuten var det den førstefødte som hadde rett til sin fars spesielle velsignelse. Dette var også Jakob og hans mor Rebekka fullstendig klare over.


Den eldste skal tjene den yngste

Under Rebekkas graviditet skjønte hun at det måtte være noe helt spesielt med tvillingene som hun ventet. “Barna støtte mot hverandre i hennes liv. Da sa hun: Er det slik med meg? Hva skal så det bety? Og hun gikk for å spørre Herren”,  1Mos 25:22. 

Dessuten sier Herren: “I ditt liv er det to folk, og fra ditt morsliv skal to folkeslag skille seg at. Det ene folket skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste, 1Mos 25:23.

Svaret som Herren gav Rebekka, glemte nok hun aldri. Det er rimelig sikkert at hun fortalte sin mann Isak om dette. Og mest trolig fikk også Jakob kjennskap til dette, siden det var forutsagt av Herren  selv. Kanskje var han glad for det som han hørte, og også selv så fram mot den dagen når han skulle få ta imot både sin fars og Guds velsignelse. For når vi leser historien om Jakob, blir det klart at Guds velsignelse var særlig viktig for ham under hele hans liv.


Vilkåret for at Jakob skulle bli velsignet av sin far, var at han først måtte sikre seg førstefødselsretten

Tvillingenes far Isak hadde allerede blitt en gammel mann, og var klar over at han snart skulle dø (1Mos 27:1). Han var faktisk hele 180 år da han døde (1Mos 35:28). Derfor ønsket han å velsigne sin førstefødte før han døde, slik at Esau skulle kunne innta Isaks plass i familien som familieoverhode og få det åndelige lederansvaret. Isaks yndlingssønn var Esau, siden han likte vilt og fordi Esau var en dyktig jeger. En dag kommer Esau hjem fullstendig utmattet. Derfor sier han til Jakob som nettopp holdt på å koke en matrett: “Vær så snill, la meg få sette til livs noe av det røde – dette røde du har der. For jeg er rent utkjørt”, 1Mos 25:30.

Det var da Jakob så sitt livs sjanse siden førstefødselsretten var en betingelse for at han senere kunne få arve farens velsignelse. Han sier derfor: “Selg meg da i dag førstefødselsretten din”. Og Esau svarte: “Se, jeg holder på å dø. Hva verd har vel da førstefødselsretten for meg?”  Jakob sa: “Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det. Han solgte førstefødselsretten sin til Jakob”, 1Mos 25:33.

Når Hebreerbrevets forfatter forteller om denne hendelse, skriver han lastende ord om Esaus handling: “Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat. Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse”, Heb 12:16-17.

Hovedansvaret for denne handlingen ble lagt på Esau, det er ikke tvil om det. Men spørsmålet blir om det var nødvendig av Jakob å komme Gud i forkjøpet, og å handle selv uten å spørre Herren. Muligens skjønte han at det var han som skulle føre Abrahams velsignelse videre. De signalene hadde troligvis hans mor gitt ham (1Mos:25:23). Men Gud hadde nok selv klart å sørge for det, uten at han selv skulle  ha behøvd å handle slik han gjorde og å utnytte situasjonen til egen fordel. At Esau gjorde feil og en ubotelig synd ved å ringeakte førstefødselsretten, er helt klart (Heb 12:16-17).  Men Jakobs listige handling mot sin utmattede bror forårsaket et svært dårlig og betent brødreforhold i 20 lange år, det var  også en trist realitet. Og heller ikke Gud anså Jakobs handlemåte for å være rett, for han sier gjennom profeten: “Han skal hjemsøke Jakob for hans ferd og betale ham etter hans gjerninger”, Hos 12:3.

Etter dette sier Esau sier til sin far: “Nå har han to ganger overlistet meg. Min førstefødselsrett tok han…”, 1Mos 27:36. 

Men i alle fall, hvordan det enn var: Nå var det Jakob som eide førstefødselsretten, og den kunne ikke Esau ta tilbake. Og det fikk han nok angre på resten av livet. Det neste Jakob håpet på, var å få sin fars velsignelse før han døde. Hvordan skulle han lykkes med det?


Den gamle Isak var nesten helt blind og kunne ikke se, derfor la Rebekka en plan

Isak og Rebekka hadde hver sine yndlingssønner. Hun holdt mest av den hjemmekjære og stillferdige Jakob. Isak derimot satte størst pris på Esau, faktisk på tross av at han allerede hadde solgt sin førstefødselsrett med forakt og giftet seg med to hedenske kvinner som 40-åring og senere med en tredje, noe som ble til stor hjertesorg for hans foreldre (1Mos 26:34-35; 1Mos 36). Men Isak likte ikke Kanaans døtre (1Mos 28:8), siden de dyrket fremmede guder, og ville kunne komme til å lede Esau bort fra troen på Abrahams og Isaks Gud. Det var nemlig denne gudstro som var den bærende kraft i Abrahams og i Isaks liv, på tross av at også de hadde sine egne menneskelige svakheter.

Den eldste skal tjene den yngste – men Isak tenkte annerledes
Herren hadde tidligere sagt til Rebekka: “Den eldste (Esau) skal tjene den yngste (Jakob)”. Derfor var hun klar over Herrens vilje og hans utvelgelse.  Hun skjønte nok at Isaks ønske var å gi velsignelsen til Esau, faktisk på tross av at Herren hadde sagt at han skulle tjene Jakob. Skulle virkelig hennes mann Isak, han som skulle videreformidle Guds velsignelse til Abraham, velsigne feil person?

Derfor måtte hun sørge for at det ikke skulle skje. Hun la derfor en listig plan, og tok Guds sak i sine egne hender. Og dette mente hun at hun skulle lykkes med, siden Isaks allerede var blitt gammel, over 140 år, og øynene hans var så svekket at han ikke kunne se (1Mos 27:1).

Rebekka burde oppmuntre Isak til å følge Guds vilje
Hvorfor kunne hun heller ikke påmint Isak om at han ikke måtte gjøre mot Guds vilje, og at det var synd. Hun kunne jo ha advart han og oppmuntret han til å legge saken fram for Herren for å spørre om hans vilje. Så dermed fikk den gamle og blinde Isak fortsette med å realisere sitt eget ønske og sin egen private plan, slik at han skulle få gi sin velsignelse til Esau, helt mot det som Herren hadde åpenbart for Rebekka.

Isaks vilje var ikke ett med Herrens ord til Rebekka
Isak hadde som mål å velsigne sin førstefødte Esau før han dør, og sier derfor til Esau: “Derfor ber jeg deg at du tar jaktredskapen din, pilkoggeret og buen, og går ut i marken for å skyte noe vilt til meg. Lag så til en velsmakende rett for meg, slik jeg liker det, og bring den hit til meg. Da vil jeg ete, så min sjel kan velsigne deg før jeg dør”, 1Mos 27:3-4. 

Rebekka og Jakob vil sørge for at Herrens ord til henne skal bli oppfylt
Dette hørte Rebekka (1Mos 27:6), og hun tenkte kanskje: Dette får absolutt ikke skje! For om Esau blir velsignet,  vil ikke Herrens ord til henne kunne gå i oppfyllelse. Hun gikk derfor Gud i forkjøpet, likesom for å hjelpe han slik at hans ord og løfte kunne gå i oppfyllelse og Guds plan kunne skje, nemlig at den eldste skulle tjene den yngste. Mens Esau var ute på jakt, og før han rakk å komme hjem for å lage en velsmakende rett til Isak, ba hun Jakob hente to fine kje. Og så laget hun en velsmakende rett, slik Isak likte det. Den ba hun Jakob bære inn til hans far Isak så han kunne ete av den, og så velsigne Jakob før han dør.  Men han våget først ikke det, siden han og Esau var så forskjellige. Esau var jo lodden som en kappe (1Mos 25:25) og Jakob glatt. Og dette trodde han at hans far ville komme til å avsløre. Han fryktet for at Rebekkas plan ville føre forbannelse over han og ikke velsignelse. Men Rebekka ga seg ikke, men svarte: “La den forbannelsen komme over meg, min sønn. Hør nå bare på det jeg sier …!”, 1Mos 27:13. Så hentet hun Esaus høytidsklær og tok dem på Jakob.  Så tok hun skinnene av kjeene la dem om hendene og omkring den glatte delen av halsen hans. Slik håpet hun at hennes egen mann ikke skulle klare å avsløre hennes listige plan. 

Jakob går inn til Isak for å bli velsignet, men Isak er svært skeptisk
Deretter går Jakob inn til Isak i håp om å bli velsignet. Han hilser på han med å si: “Far!” Og Isak spør: “Hvem er du?” For ikke å bli avslørt, svarer Jakob: “Jeg er Esau, din førstefødte. Jeg har gjort som du ba meg. Vil du nå sette deg opp og ete av mitt vilt,  så din sjel kan velsigne meg!” Men Isak var ikke overbevisst, derfor stiller han ytterlig et kontrollspørsmål:

“Hvordan kunne du finne det så snart, min sønn? Han svarte: Fordi Herren din Gud sendte det like mot meg! Da sa Isak til Jakob: Kom helt bort til meg, min sønn, slik at jeg kan få kjenne på deg om du virkelig er min sønn Esau eller ikke. Jakob kom da borttil Isak, sin far, som kjente på ham og sa: Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus! Han kjente ham ikke, fordi hendene hans var lodne som hans bror Esaus hender. Og han velsignet ham”, 1Mos 27:20-23. Men fortsatt var ikke Isak sikker på at han hadde velsignet rett person, derfor spør han: “Er du virkelig min sønn Esau? Og han svarte: Ja, det er jeg”. Deretter fortsette han velsignelsesseremonien. 

Det at Jakob lar seg overtale av sin mor, viser svakhet også i hans moralske vurderingsevne. Men at han hele tre ganger forteller sin far usannhet, er ennå vanskeligere å forstå. To ganger bekrefter han ovenfor sin far at han er Esau, Isaks førstefødte, noe han selvsagt ikke var. Hva er dette annet enn usannhet, i håp om å bli velsignet. Og når hans far Isak ytterlig spurte av  sin sønn Jakob: “Hvordan kunne du finne det så snart, min sønn?”, så svarte han: “Fordi Herren din Gud sendte det like mot meg!”.  Heller ikke det var sant!  Slik jeg nevnte ovenfor, omtaler Herrens Ånd Jakobs handlinger i et heller negativt lys, hvor vi leser:

“Han skal hjemsøke Jakob for hans ferd og betale ham etter hans gjerninger”. I mors liv holdt han sin bror i hælen, og i sin manndomskraft kjempet han med Gud. Han kjempet med engelen og vant, han gråt og ba om nåde”…, Hos 12:3-5a. 


Både Isak og Esau holdt Jakobs handling for å være list

Da Esau kom til sin far Isak for å bli velsignet av han, var det egentlig for sent for hans del. Isak hadde kun en velsignelse han kunne gi, og den hadde han allerede gitt til Jakob. Han var sikkert ikke fornøyd med måten Jakob skaffet velsignelsen på, for han sier til Esau: Din bror kom med list og tok din velsignelse” (1Mos 27:35). 

Også Esau holdt Jakobs handling for å være ensbetydende med å komme med list, for han sier til sin far: “Er det ikke med rette at han har fått navnet Jakob? Nå har han to ganger overlistet meg. Min førstefødselsrett tok han. Og se, nå har han tatt min velsignelse”.


I frykt for sitt liv flyktet Jakob til sin morbror i Mesopotamia, hvor han ble i 20 år

Konsekvensen av Rebekkas og Jakobs handlinger, var at hans brors hjerte ble full av vrede: “Esau la Jakob for hat på grunn av den velsignelsen som hans far hadde velsignet ham med. Og Esau sa i sitt hjerte: Snart må vi ha sørgedager over min far, og da skal jeg slå i hjel Jakob, min bror, 1Mos 27:41.

“Rebekka fikk vite hva Esau, hennes eldste sønn, hadde sagt. Da sendte hun bud etter sin yngste sønn Jakob og sa til ham: Se, Esau, din bror vil hevne seg på deg og slå deg i hjel. Og nå, min sønn, lyd ordet mitt: Bryt opp og flykt til Laban, min bror – til Karan. Bli der hos ham en tid, til din brors harme har lagt seg. Når din brors vrede har vendt seg fra deg, og han har glemt dette som du har gjort mot ham, da skal jeg sende bud og hente deg derfra. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på én dag!”, 1Mos 27:42-45.

Ifølge Iso Raamatun Tietosanakirja var Jakob 77 år da han flyktet til Karan på grunn Esaus vrede. Da han var 84 år, giftet han seg med Lea og Rakel, og syv år etter det  ble Josef født. Som 97-åring vendte Josef og hans familie tilbake til Kanaan, og da var Josef bare 6 år gammel. Tiden fra Esau truet med å drepe sin bror til Isak døde, var faktisk hele 43 år. Men heldigvis ble det forsoning mellom stridsbrødrene før den tid, etter 20 år. Dermed ble ikke Jakob slått i hjel, slik Esau truet med å gjøre etter farens død. 

Herren var med Jakob og bevarte og velsignet han
På tross måten Jakob tilegnet seg førstefødselsretten og velsignelsen på, var Herren med han også under flukten og i hele hans tid hos sin morbror Laban. Men Gud fostret og formet Jakob gjennom ulike hendelser som han fikk gjennomgå. Tvilsomt var Jakob så bekvem med måten førstefødselsretten og velsignelsen ble tilegnet på, og han angret sikkert mange ganger på det han hadde gjort. Hadde det ikke vært en mer riktig måte å få del i velsignelsen på, tenkte han kanskje? Nå stod han selv i fare for å bli drept på grunn av sine ukloke handlinger. Dessuten måtte han nå leve adskilt fra sine kjære foreldre, og spesielt fra hans mor Rebekka som elsket han så høyt. Hans sinn og tanker var sikkert fylt av dype depresjoner og mange bekymringer under vandringen til Karan i Mesopotamia, hvor hans mor kom fra. Men han fryktet også for hevn fra Esau og for sitt eget liv, også etter 20 år i Karan da han var på på hjemveien (1Mos 32:11). Men Herren hadde, på tross av alt det som hadde skjedd, ikke forlatt Jakob. På natten, etter at solen hadde gått ned og det hadde blitt mørkt, la Jakob seg til å sove med en sten som hodepute på et sted som han senere kalte Betel. I en drøm åpenbarte Abrahams Gud og Isaks Gud seg for ham, og han fornyet løftet om  Abrahamsvelsignelsen til Jakob. Og Herren lovet å være med ham og å bevare han, og at Herren selv skulle føre han tilbake til det land som han nå hadde flyktet fra. Dette var utvilsomt trygt for Jakob, han som var så full av frykt og redsel. Men etter dette nattlige møtet våget han nå faktisk å tro at hele hans liv var i den allmektige Guds gode hender. For nå var han kommet til Guds hus og til himmelens port. I takknemlighet over det, reiste han en minnestein og helte olje over den. Så kalte som nevnt stedet Betel, som betyr Guds hus. Deretter fortsatte han reisen til Karan i Mesopotamia hvor han ble i 20 år før han på nytt våget å vende hjem igjen, på Herrens oppfordring (1Mos 28:15).


Jakob opplevde selv å bli bedratt flere ganger av sin egen svigerfar Laban

Da Jakob møtte Labans datter Rakel, fikk han henne kjær. Derfor ønsket han henne til sin  hustru. For å få henne, måtte han tjene Laban i syv år. Etter gjestebudet førte Laban sin førstefødte datter Lea inn til Jakob, og ikke Rakel, slik den gjensidige avtalen var. Skuffet over å oppdage at det var henne, klaget Jakob til Laban og sa: Hvorfor har du bedratt meg?. Dette førte til at han etter en uke også fikk Rakel, men for dette måtte han ytterlig tjene Laban i syv år. Slik fikk Jakob selv føle på hvordan det var å bli bedratt. Han som selv var årsaken til at hans fars førstefødte opplevde seg bedratt, måtte selv ta til takke med å få Labans førstefødte datter Lea til hustru, og ikke Rakel som var den yngste og som han elsket, slik han regnet med å få. Tro om ikke det var Gud som ville fostre Jakob ved at han selv fikk smake på “sin egen medisin”?

Men bedragene stoppet ikke med det, slik han selv forteller om. For hele ti ganger forandret Laban på lønnen som Jakob ble lovet. Dette fortalte han først til Rakel og Lea, og sa: Likevel har deres far bedratt meg og forandret lønnen min ti ganger“, 1Mos 31:7. Og like etter det konfronterte han også sin egen svigerfar Laban med den uretten som ble gjort mot han. Han sa: “Disse tjue år har jeg nå vært i ditt hus. Jeg har tjent deg i fjorten år for dine to døtre, og i seks år for småfeet. Men du har forandret lønnen min ti ganger, 1Mos 31:41.

Kanskje også dette var en måte Gud ville fostre og forme Jakobs karakter på? Slik er ofte Guds måte å fostre og å forme oss på, vi som iblant behandler andre mennesker slik vi absolutt ikke selv ønsker at vi skal bli behandles på av våre medmennesker. 


Jakob gråt og ba om nåde – både av Gud og av sin stridsbror Esau

Da Jakob var på vei til sitt hjemland Kanaan, levde frykten fortsatt sterkt i han. Først fryktet han for hevn fra sin egen svigerfar Laban, siden han hadde flyktet uten først å ha klarert hjemreisen med han. Dessuten fryktet han for å møte si egen bror Esau, siden han hadde truet med å slå han i hjel. Denne frykten hadde han delvis levd med i 20 år. Men da han nærmet seg hjemlandet, ble frykten ytterlig sterkere. Og særlig etter at han ble informert om at Esau var på vei mot han med 400 mann. Men siden Herren selv hadde lovet å være med han og å bevare han, våget han å fortsette. På hjemveien, etter vennskapspakten med Laban,  ble han møtt av Guds engler (1Mos 32:1). Deretter sendte han sine sendebud til sin bror Esau om at Jakob nå var på vei hjem. Vennlig hilste de Esau fra Jakob, og tiltalte Esau som Jakobs herre. Jakob derimot kalte de for Esaus tjener. Slik merker vi at Jakob ville møte sin bedratte bror med den aller største ydmykhet, i håp om å bli benådet for den store uretten Esau hadde opplevd. Mest sannsynlig var det Jakob som hadde instruert dem om hvordan de skulle bemøte Esau, i håp om at Jakob skulle finne nåde for hans øyne. Om de derimot hadde påmint Esau om Herrens ord til Rebekka om at “den eldste skal tjene den yngste”, ville nok møtet mellom de to brødrene ikke blitt så positivt som vi senere skal få høre om. Men her gikk Jakob fram med visdom og med stor grad av ydmykhet, og også det var nok med på å smelte Esaus harde hjerte mot sin bror.

Kanskje også denne ydmykheten var en av grunnene til det vi kan lese i Hos 12:5: “Han gråt og ba om nåde”. Og kanskje det også var på grunn av denne ydmyke innstillingen ovenfor Esau som Gud selv sa om han: “Likevel har jeg elsket Jakob” (Mal 1:3). 

Da Jakob fikk høre at Esau var på vei mot han med 400 mann, ble han som nevnt meget forferdet. Derfor ropte han til Gud i sin store nød. Og så påkalte han Abrahams Gud og Isaks Gud i ydmykhet og med bønn om nåde. Han ba til Gud, samtidig som han påminte han om hans egne trofaste løfter. Og Jakob sa:

“Min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud! Herre, du som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og din slekt, og jeg vil gjøre vel imot deg! Jeg er uverdig til all den miskunnhet og trofasthet som du har vist mot din tjener. For med staven min gikk jeg over Jordan her, og nå er jeg blitt til to leirer. Jeg ber deg, fri meg fra min brors hånd, fra Esaus hånd! For jeg er redd for ham, at han skal komme og slå i hjel meg og mine, både mor og barn. Du har jo selv sagt: Jeg vil gjøre vel imot deg! Jeg vil la ætten din bli som havets sand som ikke kan telles for mengde.” 

Og Gud hørte og svarte på Jakobs bønn. Også i GT var det slik apostelen Jakob skriver: “Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning”, Jak 5:16. Senere møtte Jakob sin bror ansikt til ansikt i inderlig håp om forsoning (1Mos 32:20). Men før det møtte Jakob en mann som kan kjempet med hele natten. Denne mannen eller engelen som han kjempet med i sin manndomskraft var Gud (Hos 12:4-5). Han gråt og ba om nåde, og han vant. Han var Herren, hærskarenes Gud, Herren er hans navn. I denne forbindelse fikk Jakob et helt nytt navn, Israel, som betyr den som kjemper med Gud og med mennesker og har vunnet. Og også her ba Jakob om velsignelse, for han sa til den fremmede: “Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg” . Jakobs ønske gikk i oppfyllelse, for vi leser: “Og han (Engelen/Herren) velsignet han der”.

I dette tilfelle var det ikke bare snakk om en velsignelse som skulle gi ham lederansvaret og åndelig autoritet i familien, eller bare en dobbel del av farsarven. Men nå ble Jakob av Herren selv velsignet med den aller høyeste velsignelse. Den kan alle få del i ved troen på Jesus Kristus, selv om de av sin jordiske far ikke arver førstefødselsretten og sin jordiske fars velsignelse, den som kun kan bli gitt til en av sønnene i familien. Ut fra dette, var det ikke et vilkår for Jakob å bli velsignet av sin far Isak for at Gud skulle kunne ha gitt han Abrahams og Isaks Guds velsignelse, slik jeg tenker. For den himmelske velsignelse er ikke begrenset kun til en person i familien, men til alle som tror og blir Guds barn. Denne velsignelse gis ikke bare til den eldste sønnen i familien, men til absolutt alle som tror på Jesus Kristus og som lar han bli sin Frelser, inkl. kvinner og barn. Denne velsignelsen åpner døren til selve himmelen der Jesus en gang skal ønske sine velkommen, slik vi leser: “Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt”, Matt 25:34.


En rettferdig manns bønn har stor kraft og virkning – Esau og Jakob ble forsonet som ved et stort under

Hva skjedde da Esau kom med sine 400 mann fram til sin bror, etter kanskje å ha båret på bitter vrede og hat mot sin bror Jakob i nesten 20 år. Hva hadde egentlig skjedd med hans hjertelag da han møtte sin bror første gang på 20 år? Han var nå blitt som en helt ny mann med et tilgivende hjerte som søkte forsoning. Jo, det var Gud som ved et under, gjennom bønnens kraft som grep inn og som smeltet hans harde og uforsonlige hjerte. Han var nå moden for å legge all hat og bitterhet bak seg og for å gjenopprette vennskapet med sin bror. Men samtidig skjedde det også noe i Jakobs hjerte. Han begynte å lengte etter å bli forsonet med sin bror, og at de skulle få begynne på nytt med blanke ark. Han søkte etter å finne nåde innfor sin bror (Hos 12:5). For Jakob ba jo til Gud at han skulle fri han fra sin brors hånd, fra Sauls hånd (1Mos 32:11). Dette signaliserer at Jakob innså at det ikke bare var feil bare i sin bror, selv om “Esau sa i sitt hjerte: Snart må vi ha sørgedager over min far, og da skal jeg slå i hjel Jakob, min bror”, 1Mos 27:41. Men også Jakob så og angret sin synd og sine urette og listige handlinger da han på en – i alle fall for Esau – ufin måte skaffet seg førstefødselsretten og sin fars velsignelse. Derfor gråt han og ba om nåde, både av Gud og av sin bror.

Dette er virkelig noe for enhver å tenke på og ta lærdom av. Vi  synger i den kjente og kjære sangen:

“Det der makt i de foldede hender,
i seg selv er de svake og små.
Men mot allmaktens Gud du dem vender,
han har lovet at svar skal du få.

Det er svar undervegs, engler kommer med bud.
Om det drøyer, det fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg, og du hjelpen skal få.

Gud så i nåde til Jakobs i hans nød, og han hørte hans bønnerop. Dessuten sendte han hjelpen. Og ved bønnens kraft forandret Gud dessuten hele Esaus hjertelag. Hevnen og trusselen om mord ble drevet ut, og så fikk han et tilgivende og forsonlig  hjertelag, slik vi kan lese om:

“Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham. Han falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt”. Og så kan vi lese om et herlig og svært forsonende møte mellom de to, noe sikkert ingen av de stridende partene engang hadde våget å håpe på. Men vår Gud er som kjent  underets Gud, slik Paulus skriver: “Men ham som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraften som er virksom i oss”, Ef 3:20. Han kan omskape våre hjerter, bare vi anger våre egne synder  og feilsteg og ber om nåde, og i oppriktighet søker forsoning. Hør bare om på hvor herlig måte de tidligere stridsbrødrene ble forsonet på:

“Esau sa da: Hva mente du med hele denne leiren som jeg møtte? Han svarte: Jeg ville finne nåde for min herres øyne. Men Esau sa: Jeg har rikelig. Min bror, la det være ditt som er ditt! Jakob sa: Nei, jeg ber deg! Har jeg funnet nåde for dine øyne, så ta imot min gave. For da jeg så ansiktet ditt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg. Kjære, ta imot gaven min som jeg sendte deg! For Gud har vært god mot meg og jeg har nok av alle ting. Og han nødde ham til han tok imot gaven. Da sa Esau: La oss bryte opp og dra videre, så skal jeg dra like foran deg”, 1Mos 33:9-12.

Slik jeg leser hele denne historien om Esau og Jakob, er det rimelig tydelig at Jakobs lite tiltalende  handlinger da han lyktes med å skaffe seg førstefødselsretten og Isaks velsignelse, gjorde at han fikk dårlig samvittighet, og at han innså at han hadde handlet urett. Hvorfor skulle han ellers behøve å be både Gud og Esau om nåde, og ønske en varig forsoning både med Gud og med sin bror. Synden splitter alltid og ødelegger totalt og helt  ubarmhjertig, selv om den begås i “de beste familier” og av Guds utvalgte menn. Urett er alltid urett, og enhver urettferdighet er synd (1Joh 5:17). Derfor hører det med til enhver sann kristen at man i alle former som synden opptrer på, må den bekjennes som synd, og så må man søke tilgivelse for sine egne synder. Men sin nestes synder verken bør eller får vi bekjenne. Andres synder har vi heller ikke noen rett til å bekjenne eller til å spre ut til andre, ikke engang til våre beste venner. Slikt kalles baksnakkelse (1Pet 2:1), og det kaller Bibelen for synd. 

Også svik, falskhet og det å bedra andre, er åpenbar synd. Selv om Jakobs og Rebekkas hensikt var å selv bidra til at Guds løfte til Jakob skulle gå i oppfyllelse, helliget det ikke middelet de brukte. En urett framferd ble ikke rettere ved at hensikten var god. Det at Gud selv, han som elsket Jakob og hadde utvalgt ham, senere var med han, formet og fostret han etter sin vilje for å få han til å bli “et ærens kar”, viser Guds suverene allmakt. Og det viser at Gud ikke trenger feilende “hjelpere” som skal komme han i forkjøpet eller å være hans aktive rådgivere, dersom han selv ikke har sendt dem i sin tjeneste. Herren var selv mektig til å velsigne Jakob med sin himmelske velsignelse. Det er en velsignelse som er evig gyldig, bare vi selv ikke ringeakter den eller sløser den bort. Og han som dessuten er allmektig, han makter å forsone selv de aller bitreste fiender som har det aller mest uforsonlige hjertelag, bare vi selv lar oss forlike, og søker fred og forsoning i anger og i bot. Og dette gjelder både vårt forhold til Gud og vårt forhold til våre medmennesker, hvem de enn er.

Et slikt forsonende hjertelag får vi alle be om i all ydmykhet, både i inderlig bønn til Gud og i påkallelse. Men også ved å framsnakke hverandre og å løfte fram de positive sidene i hverandre. Det er i alle fall en god måte å begynne på.

Gud hjelpe oss dertil i Jesu Kristi navn!

Alta 13.10.2021

Henry Baardsen
Alta

 

 

 

Ekteskapet som Guds skaperordning har særlig trange kår i vår tid

De to skal være ett

Kirkeårets tekster for 10. oktober 2021 har fokus på ekteskapet som en analogi til forholdet mellom Kristus og menigheten. Teksten fra 1Mos 2 forteller om da Gud skapte en medhjelp til Adam. Også hun ble skapt i den treenige Guds bilde for at også hun og hennes mann Adam i ekteskapet skulle leve og være knyttet sammen i en sterk og levende relasjon med hverandre, inntil døden skilte dem fra hverandre. Gud forente dem i ekteskapet og gjorde dem til ett. Og Jesus sier: “Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille”, Matt 19:6. Eva skulle ikke være en slave for Adam, og han var ikke satt til å herske over henne med hardhet, men hun skulle være hans like (1Mos 2:20). Og siden de elsket hverandre, støttet og hjalp de hverandre, og utfylte hverandre. Kjærligheten knyttet dem sterkt sammen slik at de ble en sterk enhet som ingen mennesker hadde rett til skille. Ingen av partene  i ekteskapet hadde eller har rett til å bryte ut av det, og ingen utenforstående hadde eller har rett til å bryte inn i andres ekteskap (2Mos 2:14). Slik var det fra begynnelsen ifølge Jesus (Matt 19:8), og fortsatt er dette Guds vilje for ethvert ekteskap, også i vår tid. 


Ekteskapet mellom mann og kvinne – samfunnets grunncelle pulveriseres

Ekteskapet ble gitt som samfunnets grunncelle, bestående av relasjonen mor-far-barn. Det var tenkt for å beskytte både mann og hustru fra utroskap og andre kjødelige synder (1Kor 7:2). Og Guds intensjon var at barna skulle få vokse opp i trygghet, omgitt av kjærlighet, samtidig som foreldrenes oppgave var å lære barna Herren å kjenne, slik at de skulle kunne vandre på hans vei og i samfunn med han. Og slik skulle hjemmet og ekteskapet være et godt og trygt sted både for den gifte kvinnen og for hennes mann.
 
Men hva skjedde etter den tid, og hva skjer i våre dager? Jo, mange lever ukristelig og med harde og uforsonlige hjerter mot hverandre. Kjærligheten dør ut, og da er det lett for at blikket festes til andre enn den som de giftet seg med, og lovet å elske i gode og onde dager inntil døden. Konsekvensen av det kan fort bli utroskap og skilsmisse (Matt 19:8) med alle de negative konsekvensene det får, særlig for barna. I vår tid gjelder dette ca. 50 % av ekteskapene. Tidligere skjedde dette nesten utelukkende blant ikke-kristne. Men dessverre er dette en negativ trend som har blitt synlig langt inn blant troens folk. Slik bryter mange ekteskapsløftet og ektepakten. Og mange av dem knytter etter kort tid nye forbindelse enten gjennom samboerskap eller ved å inngå nye ekteskap. Ifølge Jesus er slikt både ekteskapsbrudd og hor (Matt 19:9; Matt 5:.32; Luk 16:18; 1Kor 7:10). Og slik “stjeler, myrder og ødelegger” synden og den onde (Joh 10:1), og vanskeliggjør og knuser relasjonene på alle plan.


Samfunnet og kirken forkaster Guds skaperordning og gamle kirkelige ordninger

I vår tid er samfunnets lover endret når det gjelder ekteskapet, samtidig som kirkens øverste ledelse har akseptert og velsignet samkjønnede vigsler som  likeverdig med Guds Ord og hans gode vilje. Dette kompromiss med “de som ønsker frafall” kaller de konsensus, eller “ja takk, begge deler”, slik det også var i menigheten i Laodikea. Og dette støtter eller stilletiende godtar størstedelen av presteskapet  og mye av kirkefolket. Slik splittes samfunnets grunnceller. Når det av en eller annen årsak skjer cellespalting i kroppen, er konsekvensen ofte kreft. Og den sprer seg som kjent fra celle til celle og fra det ene organ til det andre. Når tilsvarende skjer i Kristi kropp, blir konsekvensen av det  alltid  en alvorlig åndelig sykdom, og i mange tilfeller fører det til åndelig død. Slikt får selvsagt også konsekvenser for kirken og for kirkens enhet. På grunn av at kirken åpner for et slikt frafall fra Gud og fra hans Ord, er det mye kristne som kjenner seg fremmede i kirkens fellesskap. Konsekvens blir da at  mange melder seg ut av kirken, og mange vekkelsessamfunn har allerede begynt med egne kirkelige handlinger. Dersom kirkens ledelse hadde holdt fast ved Guds Ord, hadde ikke dette skjedd. 


Frafall fra Guds Ord ødelegger ekteskapet og alle gode relasjoner

Mangel på respekt for Guds skaperordning har alltid konsekvenser både for oss som enkeltmennesker og for samfunnet. Slikt fører aldri velsignelse med seg, men heller det motsatte. Denne naturlov kan ingen av oss unnfly. Og til sist er syndens lønn døden og det som venter alle som forkaster Gud. Hjem og familier går i oppløsning, og hele samfunnet kommer i ubalanse, noe vi alle er vitner til. Samme tendenser er merkbare i hele skaperverket, noe vi bl.a. kan lese om i Rom 8:20-22, og slikt blir bare mer og mer tydelig og sterkere dess nærmere tiden nærmer seg for Jesu andre adkomst.


Er kirke og stat i fred med å tilrettelegge for Antikrist?

Altså lever vi i frafallets tid og sannsynligvis i tiden like før tiden Antikrist skal åpenbare seg (2Tess 2:3).  Grunnen til at respekten for ekteskapet som Guds skaperordning opplever trange kår i vår tid, skyldes hovedsakelig frafall fra Gud og forkastelse av Guds Ord. Når nå samfunnet, lovverket og Kirken løfter opp ekteskap mellom samkjønnede kjøn som minst likeverdig med ekteskapet, er det i alle fall for meg et tydelig tegn på åndelig frafall. Kristendommen som fundament og norm ønsker man å svekke og å erstatte med ikke-kristen ideologi. Og nye lovstiftelser i likestillingens navn ser ut til å gjøre det stadig trangere og vanskeligere for kristne politikere og for kristne generelt.  Så spørsmålet blir: Kan alt det som vi i vår til er vitner til og som vi både hører og ser, ha sammenheng med profetien i Daniels bok?:

“Han (Antikrist) skal tale ord mot Den Høyeste, han skal undertrykke/tyne Den Høyestes hellige, og skal tenke på å/sette seg fore å forandre tider og lov. Så skal de hellige bli overgitt i hans hånd for en tid og tider og en halv tid”, Dan 7:25.


 

 

Predikant Kåre Suhrs bekjennelse i korthet

Elvebakken 4.1.1986

Til N.N

Har mottatt ditt brev med spørsmål om Alta læstadianerne og hva de står for. 

For det første gjør jeg oppmerksom på at benevnelsen (Altaretningen) er forholdsvis ny etter at tyngden av vår fraksjon i Norge hovedsakelig er i Alta. Vi hører egentlig til Gammellestadianerne, men etter en splittelse i Finland i 1934 blev vi kalt av andre for de småførstefødte. Jeg skal i korthet prøve å svare på dine spørsmål.


Arvesynden, og dåpen som en dyrebar nådepakt
Arvesynden er synden som kom til verden ved menneskenes ulydighet mot Gud og som forderver hele menneskeheten. Kristus har forsonet all synd, også arvesynden, derfor dømmer vi ikke de små barn, men døper dem for at de skal få del i dåpens dyrebare nådepakt. Ifølge Luther og Læstadius har barna tro, som også Jesus sier: “Disse små som tror på meg”.


Gjenfødelsen
Gjenfødelsen er å få den Hellige Ånd. Peter sier at Kornelius’ husfolk blev døpt med den Hellige Ånd, se Apg. 11:15-16. Men etter at de fikk den Hellige Ånd mottok de vanndåpen.

De døpte i Samaria hadde ikke fått den Hellige Ånd, dette skjedde senere ved apostlenes håndspåleggelse, Apg.8:14-17. Av dette ser vi klart at det å få den Hellige Ånd, eller å bli født på ny ikke er bundet til dåpen, men betingelse for å bli salig er dog: “Den som tror og blir døpt”. Luther siterer Augustinus og sier: “Sakramentet gjør ikke rettferdig, men troen som annammer (tar imot) sakramentet (Kirkepostillen). 


Er omvendelse og gjenfødelse det samme?
Om omvendelsen er gjenfødelse, til det kan jeg ikke si annet enn enn det Jesus sa til Nikodemus som jo var omskåret etter loven. Vi blir et Guds barn den stund da Gud gir troen og den Hellige Ånd i våre hjerter. Vi føder ikke oss selv, kan heller ikke bestemme tid eller sted etter vår egen vilje. Men som Jakob sier: “Etter sin vilje har han født oss ved sannhetens ord”. Det er altså troen på Ordet som gjenføder, som Peter også sier: “I (dere) som er gjenfødt, ikke av ukrenkelig (forgjengelig) men uforkrenkelig (uforgjengelig) sæd, ved Guds ord som lever og blir evinnelig”. Evangeliet er en Guds kraft til salighet for hver den som tror.


Syndsbekjennelsen som en troens frukt
Syndsbekjennelsen er en frukt av troen. Den som gjør sannheten kommer til lyset, for at hans gjerninger må bli åpenbart. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, osv. , 1Joh 1:7-10.

Å bli frelst er å bli et Guds barn, det er å komme Guds forsamling, å bli et lem på Kristi legeme, det er å komme til lyset og å ha samfunn med hverandre. Altså, ikke i det skjulte og alene.


Ikke under Sinais lov, men under Kristi lov, som dog inneholder de ti bud
Loven er satt til å vekke opp menneskene fra synden for at hver munn skal tilstoppes og all verden bli skyldig for Guds dom, Rom 3:19. 

Guds barn er ikke under loven men under nåden. Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror. Kristi lov eller Åndens lov som er skrevet i våre hjerter, er Guds barns rettesnor, den leder til all sannhet. Den inneholder de 10 bud og mer enn det. Det er ved Ånden og ikke ved loven vi døder kjødets gjerninger, Rom 8. 

Vi har lyst til Guds lov etter vårt innvortes menneske, men Gud taler ikke fra Sinais torden til sine barn. Vi er ikke kommet til Sinais berg, men til Sions berg, Hebr 12:18-22. 

Den gode hyrde jager og driver ikke sine får, men går foran  dem, og fårene følger ham fordi de kjenner hans røst. Vi har ikke fått trelldommens ånd atter til frykt, men Guds barn lever i barnslig frykt.

Kåre Suhr


 

Minner fra fars sjøsamiske oppvekst og fra skolegangen i Klubbukt med streng fornorskning, styrt av lærerne

Vis innlegg

Utdrag fra “Minner fra en sjøsamisk oppvekst: Mishandling, forlis og utrolig helbreding” og “Fornorsking og skolegang i Klubbukt”, av Gerd Elen Lorås.

Gjengitt med tillatelse av artikkelforfatteren 21.9.2021, og med rett til å bruke kopi av maleriene. Hun skrev sin mors historier i den samiske avisa Sagat i 2021.


Om fortelleren

Fortelleren Agnete Margrethe Nikoline Hansen, nå Lorås (98) er født 9. november 1922 på Kargenes/Jiernáknjárga på Kvaløya i gamle Kvalsund kommune, nå Hammerfest. Agnete bor nå i Trondheim og er mor til artikkelforfatteren.

Agnete var 10 år gammel i 1932, da hun flyttet til Steinbukta i Sammelsundet på fastlandet i samme kommune. Hennes morsmål var samisk…


Fortelleren Agnes Lorås gikk i samme klasse som min far Riktor Baardsen

 

I 1932 begynte Agnes på Klubbukt skole. Hun forteller fra klasserommet at det var en gutt som var den flinkeste i klassen, Riktor Baardsen. Sammen med Emil Juliussen fra Steinbukta fikk de som 11-åringer spesialundervisning på middelskolenivå.

På Klubben var det en skolebygning med egen leilighet til læreren. Det var en omgangsskole som foregikk på den måten at læreren underviste i fire uker, før han reiste videre til neste skole. Slik foregikk det fire til fem runder i året.

 


Skolestua

På skolestua i Klubbukt var det en stor rund jernovn for vedfyring, en tavle, nedtrekkbare verdenskart og norgeskart. Trevegger, tregulv og trepulter som stolen satt fast i.

Agnete var flink på skolen, hun pleide å sitte utover kveldene å regne og lese, hun regna ut den første regneboka 2 ganger. Lærer Rolf Lyngmo, som kom direkte fra lærerskolen, lærte Agnete å synge skalaer. De sang skalaen i denne rytmen:

rødmende smiler himmelen sky,

dagen seg hever og natten den flyr

Det var nok påvirkningen fra lærer Lyngmo som førte til at Agnetes store interesse for sang ble skapt.

Ingen av lærerne kunne samisk.

Høsten 1944, 22 år gammel, blir hun tvangsevakuert sørover. Agnete flyttet aldri tilbake til Finnmark etter krigen. Alle historiene er fra før krigen.


Streng lærer

En annen lærer het Emil Larsen og var fra Harstad. Han var en regelrytter og var veldig streng med at ingen skulle snakke samisk på skolen, forteller Agnete. De som snakket samisk, ble sendt rett i skammekroken.

Det var barn fra alle klassetrinn i skolestua samtidig. Flere av barna kunne ikke forstå eller snakke norsk. Agnetes stesøsken Signe og Hedly kunne ikke snakke norsk.


En uforglemmelig dag

En dag kom lærer Emil Larsen inn og stilte seg på kjellerlemmen midt i skolerommet. Han satte armene bestemt i siden og så strengt utover skolestua på de forskremte ungene.

Agnete husker det enda som det var i går. Budskapet var krystallklart:

– Fra i dag er det kommet en ny norsk lov. Det er ikke lenger lov å snakke eller endog å tenke på det samiske språket. Den som likevel snakker samisk, blir straffet og havner rett i skammekroken.

 

Det var ikke lenger lov å være same. Maleri av Gerd Elen Lorås

Agnete og venninnen Sanna fikk sjokk. Noen av barna som ikke kunne forstå eller snakke noe annet enn sitt eget morsmål, ble kastet direkte i skammekroken. Det vanket ørefiker og mange av barna gråt.

De hadde nå lært at det ikke lenger var lov å være samiske barn.

 


Skammekroken

Agnete opplever at som regel er det barna som kun kan snakke samisk som blir straffet av læreren. De blir slått over fingrene med linjalen og sendt i skammekroken. Disse barna ble hjelpeløse offer i statens aggressive fornorskningspolitikk.

Det var særlig en som altfor ofte ble sendt til skammekroken, syntes Agnete. Det var Peder Vilhelm Kristian Johansen (1923-1944) fra Klubben i Kvalsund.

 



Peder i skammekroken. Maleri av Gerd Elin Lorås

Han kunne ikke norsk og læreren yndet å straffe ham med å gi han enda mere lekser. En gang ble han straffet med å få hele boka som lekse, da visste læreren at han kunne straffe gutten igjen også neste dag. Skolen ble vanskelig for Peder, som måtte tilbringe mye tid i skammekroken. Det ble også mye juling, læreren brukte ofte linjalen til å slå ham over fingrene eller også slå ham på baken.

 

­­­­­­­­ 
Det samiske ble henvist til skammekroken. Maleri av Gerd Elen Lorås

Læreren forskjellsbehandlet ungene, de flinkeste elevene som kunne snakke norsk, ble lærerens yndlinger. Ingen av lærerne kunne snakke samisk.

 


Lærernes yndling

Foreldreløse Riktor Bårdsen (1921-1987) ble lærerens yndling. Han var et såkalt «uekte» barn og begge foreldre hans var døde. Riktor vokste opp i Klubbukt hos en eldre tante som het Berit (Bertine?) [Kommentar: Slik far har fortalt oss, vokste han opp hos sin tante på farssiden Inga Baardsen, men det var muligens senere. Hvem Berit eller Berntine er, er helt ukjent for meg] og sin gamle bestefar Baard Aanetsen (1858-1936).


Riktor var foreldreløs, og vokste opp hos en tante. Maleri av Gerd Elen Lorås


Foreldreløse Riktor ble lærerens yndling. Maleri av Gerd Elen Lorås

Ifølge Agnete bodde de i en gamme midt i Klubbukt. Der i gammen gikk de alltid i kofte og snakket bare samisk.

Kommentar: At de hovedsakelig snakket samisk, er mer trolig. Ut fra fars meget gode norskkunnskaper og hans klare og rene norske aksent, tydet det heller på at norsk språk nødvendigvis måtte ha vært et mye brukt språk i hans oppvekst. Men rimelig sikkert også finsk og kvensk, siden han allerede som 20 åring behersket også disse språkene fullstendig. Det er derfor mye som tyder på at han vokste opp i et miljø hvor alle tre Nordkalottspråkene var levende språk i dagliglivet. 

Riktor var et språkgeni og gikk ut fra skolen med topp karakterer i alle fag, og det er fortalt at han var levende interessert i både matematikk og språk. Riktor og Agnetes ste-storebror Emil Juliussen (1920-2002) var bestevenner og de var så skoleflinke at læreren måtte sørge for at disse to guttene fikk ekstra undervisning på middelskolenivå.


Jeg ble nysgjerrig for å vite mer om denne foreldreløse gutten, og måtte spørre min mor om hun visste hvordan det gikk med Riktor senere i livet..


Dramatisk forlis

Agnete kunne fortelle om en tragisk ulykke den 22. februar 1944, hvor Riktor og tre andre kullseilte med en nordlandsbåt i Kvalsundet. Klubbukt var en veiløs bygd, og bestevenninnen Sanna sin far Nils Henrik Andersen (1899-1991) og noen guttunger skulle seile over fjorden til handelsmannen i Kvalsund.

På det stedet hvor Repparfjorden, Sammelsundet og Vargsundet møtes dannes det kraftige strømmer, og med sterk vind dannes det krappe bølger og blir til et farlig sted. Det var her ute i dette inferno at forliset skjedde.

Riktor, som da var 23 år, var en av dem som overlevde, han ble skylt på land i Kvalsund. De mente det var luftlommer i jakken hans som gjorde at han fløt. Folkene i nabohuset oppdaget med en gang gutten som lå og fløt nede i fjærasteinene. De lyktes etter mye strev å få sjøvannet ut av lungene hans, og da Riktor kom til bevissthet, takket han Herren Jesus for at han hadde fått beholde livet.


De fant Riktor flytende i fjæra. Maleri av Gerd Elen Lorås


Riktor ble tidlig predikant og tolk i den læstadianske vekkelse, siden han behersket alle de tre nordkalottspråkene.

Nils Henrik Andersen berget livet med at han havnet under den kullseilte båten og greide å klatre opp på hvelvet. De mennene som berget livet til Nils Henrik, seilte over kjølen på den kullseilte båten samtidig som de grep tak i Nils Henrik, og drog den medtatte mannen om bord i båten.

Dette var en vanlig metode for sjøsamene for å berge livet til de som kullseilte under ekstreme værforhold.


To kamerater drukna

De som omkom, var to av klassekameratene til Agnete. Ingen av dem ble funnet. Den ene var Peder Vilhelm Kristian Johansen (1923-1944) fra Klubbukt, og den andre som omkom var Hedly Marius Juliussen (1924-1944).

Hedly var stebror til Agnete, og ble bare 19 år. Han ble adoptert av sin tante i nabobygda Brennsvik etter at hans mor døde i barsel og Henrik Juliussen (1896-1973) giftet seg på nytt med min mormor Elen Margrete (1898-1940).

Begge guttene ble behandlet dårlig av læreren på skolen på grunn av at de bare kunne snakke det samiske språket.


 

 

Selvransakelse som en kristen – Tale i Näs bönehus 15. august 2021

Helt siden 1986 har jeg sammen med vår familie tilbragt størstedelen av somrene ved vårt trivelige sommersted i Eugmo i Finland. Slik det har vært svært mange år tidligere, spurte de meg også i år om jeg kunne forkynne Guds Ord ved deres bedehus, Näs bönehus. Og det gjorde jeg også sist søndag, 15.8.2021. Temaet for denne søndagen var “å prøve seg selv”, eller “selvransakelse”, noe som også Bibelen oppfordrer oss kristne til å gjøre. Det eneste lyset vi kan prøve oss i, er i Guds Ords lys. Ordet og forkynnelsen sammenlignes med et speil som viser hvordan vi ser ut. Først og fremst har vi de ti bud for å prøve oss i. De er alle uttrykk for Guds gode og velbehagelige vilje, og viser oss hvordan Gud vil at vi skal leve våre liv for å behage Gud og for å leve rett i forhold til våre medmennesker. Dessuten har vi særlig Jesu og apostlenes lærdommer i NT som Gud vil fostre og undervise oss gjennom. I tillegg fostrer Gud oss kristne ved sin Hellige Ånd. Siden den alltid leder oss til Jesus og til Skriften, er den en fullt ut en trygg og pålitelig læremester. Den Hellige Ånd kalles sannhetens Ånd, og ifølge Jesu ord veileder den til hele sannheten. Som kristne kan vi absolutt stole på Guds Ord og på den Hellige Ånds veiledning. Kun ved å følge Ordet og Ånden vil vi kunne nå sluttmålet for vår tro, sjelens frelse. For ingen blir frelse utenom ved Jesus Kristus. Han er veien, sannheten og livet. Og han både vil og kan bevare oss slik at vi kan bli frelst og får komme til himmelen. 

Vi er alle kjent med uttrykket “evaluere”. Det er vi vant med både fra skole- og arbeidslivet. Først setter vi et hovedmål, og ofte flere delmål. De viser oss om vi er på rett kurs, eller om vi må justere kursen. Slik er det også for en kristen. Derfor får vi be med salmisten: “Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg!”

De som velger å lytte til talen, vil legge merke til at jeg denne gangen taler på finsk. Språket er ikke ukjent for meg, men siden jeg bruker språket så sjelden, er det en utfordring i seg selv. Men fordelen er at tilhørerne får høre forkynnelsen på sine egne språk, noe som alltid er en stor fordel. 


Bibeltekst:
“De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster. Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden! La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre. 

Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med ydmyk ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. For dersom noen synes at han er noe, men ingenting er, da bedrar han seg selv. La enhver prøve sin egen gjerning! Han skal ha sin ros bare for det han selv er, ikke for det andre er! For hver skal bære sin egen bør. Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham”.








 

Klemens brev til den stridende menigheten i korint – Er budskapet aktuelt for oss i dag og for våre menigheter?

For noen dager leste jeg en kort analyse av forholdene i den luthersk-læstadianske menigheten etter 1991 sett med øyne fra innsiden. Artikkelforfatteren ser det naturlig at de kanskje kan sammenligne seg med forholdene i korintermenigheten hvor menigheten ble splittet opp i flere interne grupperinger. Videre refererer han til et interessant brev fra presbyteren Klemens i Kristi menighet i Rom som han skrev sannsynligvis omkring  i år 96 e.Kr. til Kristi menighet i korint. 


Hvem var menighetslederen Klemens ?
Det fortelles om Klemens (år 33-99 e.Kr.) at han var en leder for Kristi menighet i Rom. Han hadde en presbyter/biskop/eldste-funksjon i menigheten. Videre fortelles det om han at ble regnet som en medarbeider av apostlene Peters og Paulus, men at han ikke hadde møtt Jesus (noe som bekreftes av Ireneus, Origenes og Eusebius).


Hvorfor ble brevet skrevet?
Brevet som Klemens skrev på vegne av menigheten i Rom var både langt og innholdsrikt. Det inneholder faktisk hele 65 kapitler. Allerede i første kapittel fortelles det om bakgrunnen for brevet:

“Det gjelder det urettferdige og vanhellige folkeopprøret som noen få sterke og egoistiske personer har oppegget til, faktisk i den grad at deres ærverdige og berømte navn – som faktisk har fortjent å bli elsket av alle – i stor grad har blitt spottet”.

Disse interne stridighetene var ikke noe som oppstod først i år 96. For allerede nesten 40 år tidligere måtte apostelen Paulus klage: “For av Kloes folk er det blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt?”,  1Kor 1:11-13.

I løpet av 40 år hadde splittelsen i Korint vokst betydelig og revet flere og flere av menighetens medlemmer med seg. Men nå henvendte de seg til menigheten i Rom for å få hjelp og veiledning. Det var derfor Klemens skrev dette trøstefulle, men samtidig strenge brevet som oppmuntret til omvendelse og til et brudd med det destruktive partivesenet.


Menighetens medlemmer var selv delvis årsaken til problemene
I kapittel tre fortelles det om årsaken til at korinterne ble revet med av de selvgode og egenrettferdige forførerne som hadde blitt en stadig voksende og integrert del av menighetens ledelse:

“All ære og storhet var gitt til dere. Men på grunn av at dere ikke kunne tåle det, gikk det i oppfyllelse slik det står skrevet: ”De som var elsket slik, spiste og drakk. Derfor ble de store og fete, og de sparket de andre”.

Det igjen førte til: konkurranseånd og misunnelse, til strid og folkeopprør. Og så oppstod det forfølgelse og uorden, krig og fangenskap. Og slik begynte de vondsinnede mennene å sette seg opp mot de som var verdige til å motta ære, de som var æreløse satte seg opp mot de som hadde et godt rykte, de dåraktige satte seg opp mot de vise og de unge satt seg opp mot de eldre.

På grunn av alt dette, er rettferdighet og fred noe som er langt borte fra dere, siden enhver av dere ikke lenger frykter Gud og har fått et dårlig (åndelig) syn når det gjelder deres tro. Dere vandrer ikke i Guds buds lov og oppfører ikke dere i slik som det passer seg for Kristi medborgere. Men enhver av dere vandrer etter sitt vonde begjær. Og dere bruker deres tid på urett og på vanhellig misunnelse. Det var på grunn av alt dette døden kom inn i verden”.

Slik forteller Klemens direkte og usminket til menigheten i korint at de som var skyldige, ikke bare var de få personene som hadde satt i gang opprøret, men like mye alle i menigheten som hadde støttet opp om opprørerne eller ikke hadde tatt opp kampen mot den ukristelige lære som de representerte. Slik ble de direkte konfrontert med deres fall og det ansvaret de selv hadde for problemene som hadde oppstått. Og håpet var at de skulle begynne å angre, innse og bekjenne sin synd og be om nåde og syndenes forlatelse.  


Hvilke problemer slet menigheten i korint med?

1.  Splittelser og gruppedannelser

Jeg har allerede nevn splittelsene av menigheten som et av hovedproblemene de slet med. Paulus nevner ikke mindre enn fire ulike interne grupperinger som en og samme menighet var delt opp i. Og han stiller det retoriske spørsmålet: “Er Kristus blitt delt?” Klemens uttrykker seg ennå mer beskrivende i kapittel 46:

“Hvorfor river vi løs og sliter i stykker Kristi lemmer? Hvorfor skal vi oppegge til opprør mot vårt eget legeme? Og hvorfor skal vi streve etter en slik dårskap og glemme at vi er hverandres lemmer?”

Som kristne er vi lemmer på Kristi legeme, slik Paulus uttrykker det: “Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer”, Rom 12:5. Og i Galaterbrevet beskriver Paulus hva som skjer når kristne strides innbyrdes: “Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre!”


2. Ekskludering av menighetsmedlemmer eller andre som  søker fellesskap

At lemmer på Kristi kropp aktivt rives løs fra Kristi legeme slik Klemens skriver, er en alvorlig sak og en stor synd. I klartekst betyr ikke dette annet enn ekskludering av enkelte kristne fra menigheten. Menigheten har da utviklet seg i feil retning og har blitt stolt og selvgod, uten at de selv legger merke til det. Ja, så eksklusiv har de blitt at de t.o.m. stenger noen ute siden ikke alle etter deres vurdering oppfyller alle vilkårene for å bli inkludert. Noen blir derfor satt utenfor det kristne fellesskapet i menigheten, selv om de absolutt ikke ønsker det. 

Slikt kan faktisk skje i menigheter som holder seg selv for å være levende kristne, og dessuten både bibelske og lutherske.  Også innen læstadianismen har slik ekskludering forekommet, særlig innen de to største retningene. Eller i alle fall kan noen ha følt seg eller oppfattet seg som ekskludert. Kanskje dette har skjedd på grunn av ytre ting, slik som klær, utseende, skikk og bruk o.l. Eller kanskje på grunn av litt ulike syn i visse sekundære lærespørsmål. Eller på grunn av man ikke er vokst opp i, kommet til troen i  eller tilhører samme gren av vekkelsen. Slikt finnes det dessverre alt for mange konkrete eksempler på, også fra vår egen vekkelse. Og slikt får vi absolutt ikke ta lett på eller bagatellisere, for slikt er en reell synd. Derfor var det ikke bare korinterne i slutten av det første århundre som hadde grunn til å omvende seg fra slike synder, men særlig vi, dersom slike synder forekommer også blant oss. 

All form for mobbing og ekskludering gjør utrolig stor skade og knuser selvbildet. Det skiller venn fra venn og skaper unødvendige grupperinger. Slik forakt for de andre kan faktisk skje over alt: i hjemmet, innom ekteskapet, blant venner, på skolen, på arbeidsplassen, i fritiden og i menigheten. Enhver som har møtt og samtalt med mobbeoffer eller personer som har blitt ekskludert fra en menighet som de har vært glad i og hvor de har hatt sine venner, vet hvor destruktivt slikt er og hvor lang tid det tar å bli leget etter slike traumatiske opplevelser. Derfor er det viktig at vi alle skulle bli mye flinkere til å se hverandre, å bry seg om hverandre og å inkludere.


3. Opprør mot de eldste i menigheten

Allerede i kapittel 1 i Klemens 1. brev til korinterne leser vi:

“Det gjelder det urettferdige og vanhellige folkeopprøret som noen få sterke og egoistiske personer har oppegget til…”

At Klemens kaller det for et folkeopprør, tyder på at store deler av menigheten hadde latt seg rive med i frafallet. De som forårsaket problemene og sektdannelsen i menigheten, var verken mange eller i flertall, men “noen få sterke og egoistiske personer”

Videre leser vi i kapittel 3:

  • “Og slik begynte de vondsinnede mennene å sette seg opp mot de som var verdige til å bli æret, de som var æreløse satte seg opp mot de som hadde et godt rykte, de dåraktige satte seg opp mot de vise og de unge satt seg opp mot de eldre”.

Videre leser vi i kapittel 14:

  • “Det er altså rett og riktig, menn og brødre, at vi bør lyde Gud mer enn å følge slike mennesker som på grunn av egen stolthet og uorden er ledere for et foraktelig opprør blant folket (i menigheten). For vi blir ikke gjenstand for bare litt irritasjon dersom vi på grunn av uoppmerksomhet overgir oss til å følge viljen til slike menn som er årsaken til at det oppstår stridighet, og som oppvigler folket, for at vi skal bli gjort fremmede for det gode”.

Og i kapittel 44 kan vi lese:

  • “Lykkelige er de eldste (biskoper og diakoner) som rekker å avslutte sitt arbeid tidligere og de som dør i moden alder, etter at de har båret frukter. For de trenger ikke å frykte for at noen skal fjerne dem fra den plass som de har blitt gitt. 

    Men vi ser at dere har fjernet noen ærlige personer fra sine embeter, slike menn som har hatt gaver til å føre (åndelige) samtaler. Dere har avsatt dem fra sine tjenester som de uklanderlig og på en ærefull måte han skjøttet”.

4. Ringeakt mot menighetens tjenere og for ledelsen i menigheten

Vi leser i kapittel 42:

  • “Apostlene mottok evangeliet av vår Herre Jesus Kristus. Vår Herre Jesus Kristus mottok det av Gud. Altså ble Kristus utsendt av Gud, mens apostlene ble utsendt av Kristus. Alt dette skjedde etter en god orden og ifølge Guds vilje!”

    Etter at disse hadde mottatt løftene, hadde blitt overbevisste om vår Herre Jesu Kristi oppstandelse, hadde blitt styrket av Guds Ord og etter at de hadde blitt full av tro, virket ved den Hellige Ånd, dro de ut for å forkynne det glade budskap – evangeliet – om at Guds rike var kommet nær. De dro rundt i ulike land og i byer, hvor de forkynte. Og det ble klart at de var førstegrøden av alle dem som trodde. Og etter at de først var blitt prøvet ved Ånden, ble de biskoper (tilsynsmenn) og diakoner (menighetsarbeidere) …”. 

I kapittel 46 skriver Klemens til Kristi menighet i Korint: “

  • “Men tenk nå over hvem de er som oppvigler dere. De har smusset ned all den ære dere fikk nyte på grunn av deres berømte broderkjærlighet. Det er skammelig, brødre! Det er virkelig skammelig! Og det er høyst uverdig for hvordan man bør oppføre seg når man er i Kristus. Derfor vil jeg gi til kjenne at den kirke som er aller sterkest og eldst av alle – kirken i korint –  på grunn av bare en eller to personer har gått til opprør mot de eldste”.

5. Avsettelse av biskoper (tilsynsmenn) og kateketer (menighetstjenere) fra deres embeter 
I kapittel 44 skriver Klemens til de korinterne:

“Apostlene våre visste ifølge vår Herre Jesu ord at det skulle komme til å oppstå strid om hvordan presteskapet/kirkens ledelse skulle bli verdsatt. Derfor – siden de klart forutså framtiden – innsatte de som ovenfor er nevnt, biskoper (gr. epískopos = tilsynsmenn, oppsynsmenn, også noen ganger eldste) og diakoner (menighetstjenere). Dessuten gav de dem anbefaling om at de igjen skulle innsette andre menn i embetet etter dem – men først etter at de først hadde blitt prøvet – for at de igjen skulle føre videre deres tjenesten i embetet, etter at de selv var døde”.

På denne måten ble de vist tillit og anbefalt av dem (som før har tjent i menigheten), eller av mennesker med et godt rykte, samt anbefalt av hele menigheten. Deretter har de helt uklanderlig tjent Kristi hjord i all ydmykhet, med saktmodighet og uten å vise trangsyn. Og derfor har disse (biskopene og diakonene) i lang tid blitt positivt omtale av alle.

Etter som vi (Klemens og den Kristi menighet i Roma) tror, er det slike (personer som er beskrevet ovenfor) som med urett har blitt satt til sides og avsatt fra sine tjenester. For det er ikke en liten synd vi står ansvarlige for dersom vi avsetter biskoper fra deres embeter som uklanderlig og med fromhet har tjent (Kristi menighet), og vi (tross det) ofrer dem. Lykkelige er de eldste (biskoper og diakoner) som rekker å avslutte sitt arbeid tidligere og de som dør i moden alder, etter at de har båret frukter. For de trenger ikke å frykte for at noen skal fjerne den fra den plass som de har blitt gitt. 

Men vi ser at dere har fjernet noen noen ærlige personer fra sine embeter, slike menn som har hatt gaver til å samtale. Dere har avsatt dem fra sine tjenester som de uklanderlig og på en ærefull måte han skjøttet”.


Litt om den norske teksten.

Jeg søkte etter teksten til den norsk oversettelsen av “Klemens første brev til korinterne”, men fant den ikke. Vel så jeg at det skal finnes en trykt versjon, men i stedet for å bestille den, valgte jeg selv å oversette fra en versjon som er oversatt til finsk. Opprinnelig ble heftet skrevet på gresk, og ble oversatt til engelsk av Charles H. Hoole i år 1885. Den finske  versjonen som jeg oversatte fra, ble oversatt 28.-31.12.2001. 

Oversettelsesarbeid er alltid krevende. Selv velger jeg ofte et oversettelsesprinsipp som predikant Janne Martiini lærte til min far. Han sa: “Når du har forstått innholdet og budskapet i det som jeg sier i mine prekener, skal du uttrykke det på norsk så godt og så entydig som du kan. For da får tilhørerne tak i budskapet!”

 

Eugmo 27.6.2021

Henry Baardsen

 

 

Konsekvensen av å feiltolke uttrykket “Kristi lære”

Sist søndag lyttet jeg til en tale holdt av den eldste predikanten i den såkalte Alta-retningen, noe jeg har gjort nå og da. Denne gangen ble jeg særlig urolig over en del av det som kom fram i hans tale, men også over alle hans gjentatte negative uttalelser om andre forkynnere. Hadde det vært en ung uerfaren predikant som hadde uttalt slikt, hadde jeg oversett det hele med et smil. Men i dette tilfelle er det snakk om en som offentlig har forkynt Guds Ord i nesten 50 år, som har stor autoritet i egne kretser og som burde vite at slikt absolutt ikke er i overensstemmelse med Kristi ånd og lære, så derfor er også saken alvorlig og ikke noe å bagatellisere eller å forsvare. 

Fortsett å lese «Konsekvensen av å feiltolke uttrykket “Kristi lære”»

Læstadianismen i 1882, med mange og store interne spenninger: “La dere forsone!”

Innledning:
Da brevet nedenfor ble skrevet i 1882, var det godt over 35 år siden den læstadianske vekkelse begynte. Slik vi kan merke allerede i 1852 Visitasprekenen som Læstadius holdt i Karesuando, fantes det allerede da antydninger til gruppedannelser, siden de ifølge LLL ikke ville samles under ett tak og i samme bedehus. Særlig fra begynnelsen av 1870-tallet økte de interne spenningene, også på finsk og norsk side av grensen. I boka Brev og skrivelser av Johan Raattamaa blir det tydelig at gruppedannelser allerede da var i ferd med å etablere seg, noe som også kommer klart fram i dette brevet. Raattamaa var en dyktig diplomat og en fredens mann, og han arbeidet utrettelig for fred og forsoning helt fram til sin død i 1899. Ved hjelp av kjærlighetens sammenbindende bånd lyktes han tross alt å holde hjorden noenlunde samlet, i alle fall så godt som det var mulig. Han var selvsagt ikke feilfri som leder, han heller. Etter min vurdering kom han med en del uheldige uttalelser som absolutt kunne misforstås og utnyttes, særlig i forbindelse med de mange store og lange konfliktene den læstadianske vekkelse opplevde i Amerika fra 1870-tallet og fram mot sin død.  Dette ble også utnyttet for alt det var verd, særlig i forkant av og etter hans død. Det jeg her spesielt tenker på her, var dogmet om de førstefødte, noe som etter kort tid førte til at de førstedødtes menighet ble etablert.

Andre igjen gjorde alt de kunne for å slå kiler mellom Johan Raattamaa og Erkki Antti på den ene side og Læstadius på den andre side, men mest etter sistnevntes død i 1861.  Denne konflikten nådde sin topp i 1897, etter trykkingen av nye Læstadius-postillen. De satte ut rykter om at lederne for gammellæstadianismen hadde forlatt Læstadius’ lære, og også dette ble utnyttet maksimalt – slik jeg vurderer det – for at de skulle ha gode nok argumenter for å samle egne skarer rundt seg selv, og for å etablere en egen og selvstendig læstadiansk gruppering, de nyvakte. Stridens kjerne i denne konflikten – som særlig foregikk mellom de som senere etablerte seg som de nyvakte og gammellæstadianerne – gjaldt særlig forholdet mellom loven og evangeliet, og dessuten det som blir kalt for “lovens tredje bruk” i forhold til de kristne. Kort fortalt anså de Raattamaa og Erkki Antti for å være alt for evangeliske, og selv krevde de en ny vekkelse av alle, også av de kristne.

Derfor gikk det bare noen få år etter Raattamaas død før vekkelsen varig ble splittet opp i tre store grupper,  gammellæstadianerne, de nyvakte og de førstefødte. Og etter hvert ble det flere og flere nye selvstendige grupperinger. Heller ikke den læstadianske vekkelse i Norge ble spart, dessverre! Ikke noen av disse splittelsene har blitt til den velsignelse som vekkelsen kunne ha blitt, dersom vi hadde fulgt Jesu oppmuntring om forsoning, og viktigheten av at alle kristne skulle være ett, slik han var ett med Faderen.

Henry Baardsen


Raattamaa oppmuntrer til fred og forsoning blant læstadianske kristne i Norge i 1882

Ennå vil jeg si til dere gamle predikanter, Petter (Meri-Pietari, Peder Olsen Fjelldal, senere de førstefødte), Paulus (Palovaara),  Spein (Sven Mikkelsen, var ofte i Alta, bodde ca. 10 år i Reisa og døde i Manndalen i 1886) og (Petter) Posti (den første lederen i Alta)

Gjør opp, dere i mellom, la dere forsone. Se til at dere samler Jesu får og lam til ett og samme fårehus! For de er alle sammen Jesu egne, han som har gitt sitt liv for fårene. Både dere og vi er alle sammen bare unyttige tjenere, men Jesus har befalt oss røkte og å fø  hans får og lam. 

Og ennå vil jeg si til dere, alle dere menn som har læreansvaret, men dessuten til alle kjære brødre og søstre i Ofoten, i Bugøynes, i Reisa, i Hammerfest, i Alta og i Vadsø:

La oss forbli i “Kristi lov”. Dette er også et bud, nemlig at vi skal elske hverandre (Joh 13:34). Kjære brødre og søstre: Elsk hverandre med samme innbyrdes kjærlighet som Jesus har elsket dere og oss med. 

Jeg har nå i en førti års tid forkynt omvendelse og syndenes forlatelse for alle som har vært tynget av sine synder. Vi skal derfor ikke forundre oss, selv om både de kraftløse og de som er mektige, gjør alt de kan for å prøve å seire over forfølgelsens flamme. For dette er noe som vi må utstå fra verdens hop, men også fra listige brødre. Men Herren sier: Fryd dere og juble i glede (Mt 5:12). Derfor sier jeg: Glede dere og juble, kjære brødre og søstre, for deres lønn er stor i himmelen. 

Hils alle kristne i Norge fra meg…

Saivomuotka 1882, deres gamle bror
Johan Raattamaa

 

 

 

 

Visitaspreken i Karesuando kirke i 1852, av LLL

Apostelen advarer de som har begynt i Ånden, men som vil fullføre i kjødet (Gal 3:3). Derfor vil det også ende med døden for dem. Og han sier dessuten: “For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet” (Gal 6:8). 

Dette tror også jeg vil komme til å skje. For dersom en kristen – en som til å begynne med var en levende kristen men glir over i en død tilstand – begynner å bygge sin salighets håp på det som en gang har vært, så tenker jeg at det da bare kan være hans tidligere levende sjelstilstand som vil kunne hjelpe han. Og dette vil komme til føre han inn i en død tro, eller i en innbilt tro. 

Den tjeneren som var skyldig ti tusen talenter (Matt 18:24), fikk nok tilgitt tilgitt sin synd, fordi han i sin sjels nød bad om det. Det er nok sant at denne tjeneren da hadde en levende tro, siden hans syndegjeld ble utslettet. Men det var ikke lenge som han var i den levende sjelstilstand. For da han traff på sin medtjener, viste han ved sine gjerninger at troen allerede da var forsvunnet.

Jeg frykter også for at det nå (talen holdt i Karesuando i 1852) med mange har gått slik som det gikk for den nevnte (ubarmhjertige) tjeneren som tok strupetak på sin medtjener og som ikke ville tilgi, men sa: “Betal meg det du skylder!”. Det jeg frykter, er at det er mange som har “begynt i Ånden, men som nå fullføre i kjødet (Gal 3:3). Kjærlighet til verden har stjålet hjertet til mange, slik at Frelseren har måtte stå på utsiden, slik vi kan lese i Åpenbaringsboka:

  • “Se, Jeg står for døren og banker. Om noen hører Min røst og åpner døren, da vil Jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med Meg”, Åp 3:20.

Men hvordan skulle vel Frelseren slippe inn, siden “verdens kjærlighet” står som en herre midt i deres hjerter. Han taler nok både om troen og om kjærligheten, selv om det det ikke finnes noe av dette i hjertet. Der finnes ikke tro, siden de ikke engang vil tro det som en levende kristen sier til dem. Og det finnes heller ikke kjærlighet, siden de kristne ikke lenger kan samles i ett og samme bedehus

Det jeg frykter, er at det er den åndelige død som holder på i komme over menigheten, der hvor det tidligere fantes levende mennesker. For det har gått slik som Frelseren sier: “de første skal bli de siste” (Matt 19:30).

Kilde: Visitaspreken holdt av Lars Levi Læstadius i 1852, seks år etter vekkelsens begynnelse.
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

 


 

 

En gjenfødt kristen verken ønsker eller vil gjøre noe annet enn det som Mose lov og lovens ord krever og befaler.

Kilde: Messun väärinkäyttämisestä s. 349. Lutherin Walitut teokset 2,274-381. Suom. Yrjö Loimaranta. Kuopio 1910. (SLS). Vom Missbrauch der Messe, 1521. WA 8,482-563.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Luther om en kristens forhold til Guds lov:

Den gjenførte kristnes  lov er troen, som er den åndelige flamme som ved den Hellige Ånd setter hjertene i brand. Og den antenner hjertet på nytt og omvender det, slik at man ikke lenger verken ønsker eller vil gjøre noe annet enn det Mose lov og lovens ord krever og befaler.

Jeremias skriver om dette i Jer 31:33 «Jeg skal gi Min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte osv. Og Paulus skriver i 2 Kor 3:3: «For det er åpenbart at dere er Kristi brev, innskrevet i våre hjerter…». Paulus kaller dette i Rom 3:27 for «troens lov», og i 2 Kor 4:13 for troens Ånd og troens forkynnelse. For når Kristi levende Ord blir forkynt, så gir det oss Ånden, som med en levende ild skriver Guds lov inn i våre hjerter, slik det skjedde for Kornelius i Ap 10:44.

Videre sies det i Gal 3:2: «Bare dette vil jeg vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Derfor kalles også evangeliet for det evige livs ord, Joh 6:68.


Bare den som har troen på Kristus, kan holde det som loven krever.

Kilde: Galatalaiskirjeen selitys, s 124. Valitut teokset 2,45-233. Suom. Mauri E. Lehtonen. Porvoo 1959 (WSOY). In epistolam Pauli ad Galatas commentarius, 1519. WA 2,443-618.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Luther: Loven krever troen på Kristus. Og bare den som har troen, kan holde alt det som loven krever.

Jeg (Martin Luther) vil at dere som leser dette, skal ta stilling til to uttrykk som Bibelen bruker. Er betydningen den samme, eller er det noen forskjell når Paulus sier?: “alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse” (Gal 3:10) og  når Moses sier “Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det” (Gal 3;10 og 5Mos 27:26)…

Det å “gjøre lovens gjerninger”, er ikke er det samme som “å gjøre det som står skrevet”. Det å “gjøre” det som står skrevet, betyr å “oppfylle”.  Derimot vil det “å gjøre lovens gjerninger”, betyr det samme som at man med noen ytre gjerninger bare later som om man oppfyller loven, slik Kristus sier i Luk 6:46: “Men hvorfor kaller dere meg Herre, Herre! – og ikke gjør det jeg sier?”

Eller som vi leser I Rom 2:13: “For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven, skal bli rettferdiggjort”. Det er altså sikkert at begge disse to gruppene er under forbannelsen, både “de som ikke holder loven”, slik Moses sier, men også de “som holder seg til lovgjerninger”, slik apostelen sier.

Derfor er det slik jeg sa, et helt spesielt uttrykk som Paulus bruker, når han sier at de som “gjør lovens gjerninger”, de holder ikke det som står skrevet i loven.

Det som står skrevet i loven, og det som loven krever, er troen (på Kristi fullkomne lovoppfyllelse i synderens sted). Og bare den (som har troen) kan holde alt det som loven krever.

Den rettferdige oppfyller alt som loven krever, ved den Hellige Ånd. Derfor har loven ikke noe å kreve av den rettferdige.

Kilde: Jumalan käskyjen pääytimen selitys ja lain väärästä ja oikeasta käytännöstä, s. 166 og s 168. Suom. G.D. Oppi-isä Lutherin kolme ajankohtaista selitystä. Vaasa 1952 (Ev. luth. todistajain seura). Predigt über 1. Tim. 1, 3-7. 17.3. 1525. WA 17,1,102-120.

Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Martin Luther om den kristnes forhold til Guds lov:

 Slik jeg tidligere har sagt, så er ikke Guds lov avskaffet. Men den forblir for alltid. Og det er heller ikke mulig at loven skulle kunne bli avskaffe. Derimot vil loven vil alltid stå ved makt.

Men den rettferdige har den Hellige Ånd, og også et rent hjerte. Og ved det oppfyller han alt det som loven krever

Siden det står slik til med en kristen – slik jeg har sagt – så gjør han alt det som loven krever. Fordi han har et rent hjerte i forhold til Gud, så han gjør og unner han alt godt til alle mennesker. Og han vil heller ikke gjøre noe som helst ondt mot noen. Derfor har han allerede gjort det som han burde gjøre. Og han skulle heller ikke ønske å gjøre noe annet, siden han har den Hellige Ånd som antenner hjertet, slik at han får lyst til å gjøre det gode.

Derfor kan man heller ikke kreve av ham at han skal være from, slik man heller ikke kreve av en mann at han skal være en mann, eller at en kvinne skal være en kvinne.  De rettferdige er skapt fromme, allerede før loven var til. Dersom du skulle begynne å kreve fromhet av en rettferdig kristen, så våger jeg å si at du er uforstandig, siden du krever av han det han allerede har gjort, eller at du forbyr han å gjøre det han ikke kunne tenke seg å gjøre. Det er derfor klart at loven ikke har noe mer å kreve av en rettferdig.

Men når loven krever noe av noen, så tyder det på at den som den krever noe av, ennå ikke er rettferdig eller hellig. For Gud er ikke uforstandig, slik at han skulle begynne å kreve at man skal gjøre det som man allerede gjør.


Den Hellige Ånd leder gjenfødte kristne, slik at de allerede her i livet begynner å oppfylle loven.

Kilde: Syntisen tie vanhrskauteen ja pyhyyteen III Lutherin mukaan, av Uuras Saarnivaara.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

“Ved Guds nåde er vi frikjøpt fra loven og fra gjerningene. Ikke slik vi har frihet til gjøre det som er ondt, men slik at vi  er fri til gjøre gode gjerninger” (10, I, 2, 54, 27, KP, 1. s. adv. e,s.).

“Når Adam ble skapt, var loven ikke bare en mulighet for han, men noe som var noe flott (iucunda). Adam oppfylte lovens krav om lydighet helt og holdent, helt av fri vilje, med glede og fullkomment…  (før syndefallet)

Ved at Kristus ble underlagt loven og siden Han bar alle våre forbannelser, fortjente han og gav han den Hellige Ånd til alle som tror på Ham.

“Og når den Hellige Ånd får lede de som tror  i deres indre, så begynner de å oppfylle loven allerede her og nå, mens de ennå lever.

I det kommende liv skal lydighet til loven være noe vil bli satt aller høyest,   og denne lydighet vil da være helt fullkommen. Da skal de gjøre det av hele sitt legene og hele sin sjel, slik som englene gjør det nu” (39, I, 364, 10, disp. antin. vastaan, 1537).


Ved Kristus og den Hellige Ånd elsker en kristen Guds lov, siden alle lovens krav er 100 % oppfylt i Kristus.

Kilde: Syntisen tie vanhurskauteen ja pyhyyteen III  Lutherin mukaan, Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Martin Luther om en kristens forhold til Guds lov:

En ikke-kristen kan ikke elske loven
“Så lenge som et menneske lever som en (ubenådet) synder, er han skyldig for loven. Da  kjenner han loven bare som noe som gjør han skyldig,  og som bare krever av ham. Derfor kan heller ikke elske loven.


Den som har Kristus som sin lovoppfyller, elsker Guds lov som sin venn
Etter at han har lært å kjenne loven som noe som Kristus alene har kunne oppfylle, ser han også hva Han har oppfylt og hva gjort for han. Dessuten ser han også hvilke forbannelse Kristus har frikjøpt han fra. Og først da kan han begynne å elske loven som sin venn”

Loven som han før opplevde både som hård og besværlig, ja som helt håpløs, har nå blitt kjær, herlig og lett for han. For nå lever loven nemlig i hjertet ved den Hellige Ånd

Ved Kristus forandres loven til å bli både behagelig og herlig…” (17, II, 70, 20, KP. 2. s. lopp. ev. s.).


Egen personlig erfaring fra tiden da loven anklaget og fordømte meg, men tuktet meg til Kristus

 
For snart 50 år siden opplevde jeg personlig hvordan det føltes i mitt hjerte å leve under lovens forbannelse og med dommen i mitt eget hjerte. Jeg fikk kjenne Guds strenge vrede på grunn av mitt frafall og mitt syndige liv, siden jeg hadde forlatt min barndoms Jesus og levd slik den bortkomne sønn levde et liv borte fra Gud og fra faderhjemmet over en periode på ca. fem år. Jeg hadde sløst bort hele farsarven, jeg følte at jeg hadde syndet  både mot himmelen og mot Gud. Det var virkelig tøft for en ungdom på 21 år å få oppleve et så sterkt kall – nærmest som et ultimatum fra Gud da han talte til mitt hjerte og sa: “Henry, siden du i dag kjenner så sterkt og så intensivt at Jeg kaller på deg, og du hører Min røst så tydelig, så forherd ikke ditt hjerte (Heb 3:15). Omvend deg i dag, så lenge det er tid, før det blir for sent!”
 
Særlig natten før jeg ble et Guds barn, opplevde jeg praktisk talt det samme som Israels folk da de var på flukt for Faraos store hær som forfulgte dem med stor  vrede. Trusselen nærmet seg dem skremmende og faretruende fort, og fiendene kom nærmere og nærmere. Og de hadde ingen fluktveier. Og havet var foran dem. Det var det eneste stedet de kunne flykte, men det hadde betydd døden for dem (2Mos 14). Snart er det for sent, og det er ute med oss, tenkte de kanskje. Da ble Israels hær grepet av stor redsel, og de ropte til Herren.
 
Nettopp på denne konkrete situasjonen tenkte jeg natt til 14.5.1972, og jeg så absolutt ingen muligheter mer. Der lå jeg helt alene og hjelpeløs i en liten brakke uten å få sove, og gråt mine sorgens tårer. Mine kristne foreldre og søsken var mange hundre kilometer borte. Jeg hadde ingen telefon, og mobiltelefoner var ikke oppfunnet på den tiden.  Får jeg ikke hjelp, går jeg fortapt, tenkte jeg. Og alt sammen var bare min skyld.
 
Da ga jeg et løfte til Gud: Våkner jeg opp i morgen tidlig, skal jeg overgi mitt liv til Herren, om du vil ta imot meg og om du gir meg nåde. Og jeg sukket og ba: Kjære Gud, gi meg omvendelses nåde! Send meg den hjelp som jeg trenger, slik at jeg kan få bli et Guds barn og få min synd utslettet. For jeg var klar over at jeg ikke kunne hjelpe meg selv eller bli en kristen på tomannshånd med Gud, uten hjelp av noen som allerede var kristen. Slik var det i alle fall for meg. Slik påkalte jeg Herren, og ba i min nød mine egne frelsesbønner, men på min enkle måte der og da. Kanskje nødvendigvis ikke med så mange ord, men fra hjertets dyp.
 
Et slikt sterkt kall fra Gud glemmer jeg aldri, for det var så tydelig og så intensivt. Og jeg kjente Guds kjærlige kall, samtidig som mitt eget hjerte og mine mange synder fordømte meg. Kanskje ikke bare konkrete synder som jeg hadde gjort, men særlig vantroens synd.  Og dette på tross av at det var ingen mennesker som hadde fordømte meg eller anklaget meg på grunn av mitt frafall og min synd, bortsett fra Guds kallende stemme i mitt hjerte. Men Satan fordømte meg sterkt, og pekte på min håpløse situasjon. Og så viste han meg fortapelsen dyp foran mine øyne.
 
Selv om Gud kalte på meg, fantes det ingen fordømmelse fra hans side. Hans kall var alltid sterkest da jeg var helt alene, da alt var helt stille uten noen form for ytre forstyrrelse, og aller sterkest på natten. Ingen andre enn jeg selv kunne registrere det, tror jeg i alle fall. Og selv prøvde jeg å skjule det så godt jeg kunne, slik at ingen skulle klare å oppdage det eller skulle begynne å spørre meg om hvorfor jeg var så bekymret og nedtrykt.
 
På en måte følte jeg nok at kanskje Gud var vred på meg på grunn av at jeg helt bevisst hadde vendt ham ryggen. For det hadde jeg gjort, uten tvil. Heldigvis hadde jeg et positivt gudsbilde, og trodde og håpet tross alt at Gud egentlig var god og kjærlig, og forhåpentligvis ville forbarme seg over meg. Derfor hadde jeg en indre men skjult lengsel etter Gud i mitt indre, selv om jeg også fikk oppleve litt av Guds vrede da han vekket min samvittighet gjennom sin krevende lov og gjennom sin tjener Moses.
 
Tross alt takker jeg Gud for at han gjennom Moses og loven var var vred på meg, siden det ikke var det siste jeg fikk oppleve. Men det var Guds måte å vekke meg på og å kalle på meg. For støyen rundt meg – verdslig musikk i bilen og ofte på arbeidsplassen, et syndig liv i sus og dus blant kameratflokken og ellers mye ukristelig.  Lydnivået og støyen av ulik slag var så høy at jeg ikke hørte Guds kallende stemme. Og slik registrerte jeg heller ikke, og fikk heller ikke tid til å oppdage at Gud søkte og kalte på meg. Derfor måtte kanskje Gud tukte meg så hårdt, men heldigvis kjærlig og skånsomt.
 
Mest av alt takker jeg Gud for at hans vrede opphørte, og at han trøstet meg så herlig ved evangeliet og ved at hans Sønn Jesus Kristus ble meg til frelse og evig liv (Jes 12:1-2).
14. mai 2021 – for tre dager siden – var det på dagen 49 år siden jeg opplevde dette mektige Guds kall i mitt hjerte. Og dess større ble kontrasten da jeg til min store glede fikk oppleve det store under å bli et Guds barn bare et halvt døgn etter det. 

Alt dette er virkelig noe det er stor grunn å takke Gud for!

Henry Baardsen,
Alta
 
 

“Vi er alle fortapte syndere!” er lovens entydige budskap. Derfor må vi la Kristus få frelse oss fra forbannelsen.

Bibelens lære om frelsen og rettferdiggjørelsen, del 3.
 
Lovens absolutte budskap er at alle mennesker i selv er fortapte syndere som er under Guds fordømmelse, om ikke loven får drive oss til Kristus for at han skal få kjøpe oss fri fra lovens forbannelse. Men når en synder – slik vi alle er fra vår egen side – får høre loven og dens ufravikelige og absolutte krav forkynt slik at man har blitt en synder, gjør det noe med oss mennesker, inne i vårt hjerte.  For ved den Hellige Ånd skapes det en bedrøvelse og en  lengsel etter Gud (2Kor 7:10). Og når man da får høre et tveegget Guds Ord forkynt ved den Hellige Ånds kraft, kan Ordet skape liv i det hjerte som på grunn av synden var dødt (Ef 2:1, 5; Kol 2:13).
 

Loven er en tuktemester til Kristus, om den forkynnes rett
 
Guds Ord inneholder som kjent både lov og evangelium. Begge to er viktige, og også nødvendig til frelse. Men de må forkynnes i rett rekkefølge. Først etter at loven har gjort sin virkning, smaker evangeliet. Lovens primære oppgave er å vise oss mennesker at vi er fortapte syndere, dersom vi ikke ved troen eier Jesus som vår Frelser. Loven er tuktemesteren (Gal 3:24-25), og hans hovedoppgave er å peke på Jesus som den absolutt eneste Frelser, slik døperen Johannes gjorde (Joh 1:29). Tuktemesteren var bare en slave som passet barnet og som førte det vel fram til skolelæreren. Selve Mesteren, eller skolelæreren som Lundes Bibelleksikon kaller han, er Jesus og bare han. Og han er det som gjennom sitt Ord og sin Hellige Ånd har undervisningsansvaret for barnet, altså for de som allerede har blitt kristne og som blir ledet av den Hellige Ånd.
 

 
Hvem skal veilede og fostre en kristen, er det både Moses og Kristus?
 
Er det da både loven og evangeliet som etter dette skal ha det videre undervisningsansvaret for den som har blitt en kristen? Skal Moses og Kristus dele på fostringsoppgaven, og skal de gå hånd i hånd? Hvem skal da barnet egentlig adlyde, Moses som kalles tuktemesteren, eller Kristus? Eller er det bare en av dem som skal ha oppgaven? Vi lar apostelen Paulus svare: “Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren” (Gal 3:25). 
 

 
Vanskelig å skille loven og evangeliet fra hverandre

Vi kan nok være enige med Luther når han sier at den som rett kan skille loven og evangeliet fra hverandre uten å blande dem, er en mester/doktor i teologi (fritt sitert). For det er absolutt ikke enkelt, og i alle fall ikke når hjertet er anfektet. Da blir vi snart usikre, og begynner å blande de to embetene med hverandre. Men Moses kan ikke ta plassen fra Kristus, og det ønsker han heller ikke. For det er nettopp Kristus som Moses peker på,  og det er egentlig han som er kjernen i Mose forkynnelse, i budene, i hele loven og i Skriftene. For alle Bibelens 66 bøker og hvert kapittel i både GT og NT peker på  Kristus. Han er A og O, begynnelse og enden. Og han er den eneste som har oppfylt Guds hellige og strenge lov som vår stedfortreder, og alene ved ham kan vi bli frelst. Derfor: Når Moses og loven anklager og fordømmer oss, så la oss fly i Kristi åpne fang, for at han skal få beskytte og forsvare oss. La han være vår eneste trøst i liv og i død!
 

 
Moses tredde frivillig til side, og ga sin plass til sitt forbilde, Jesus Kristus
 
Moses ga helt frivillig fra seg lederoppgaven da de kom fram til Kanaans land, og overga ledelsen til sin etterfølger Josva. Han var et tydelig forbilde på Jesu, og de to hadde dessuten samme navn. Slik Josva førte Guds folk inn i Kanaans land, skal Jesus trygt lede alle som tror på han hjem til himmelen. Det får vi være trygge på! 
 
Som Guds profet, pekte Moses helt entydig på Jesus Kristus, og oppmuntret folket til å høre på ham alene. Slik tredde Moses ydmykt til side, og ga plassen til han som Guds selv skulle oppreise i sin tid. Og på samme måte tredde også døperen Johannes til side da hans oppgave var fullført, da han ledet sine egne disipler til Jesus. Dette var virkelig å vise ydmykt lederskap. For de ville ikke være større enn sin Mester. Derfor rekte også Moses stafettpinnen videre til sitt forbilde og sin egentlige etterfølger Kristus, når han sier: “En Profet (Jesus) som meg skal Herren din Gud oppreise for dere fra deres brødre. Ham skal dere høre på i alle ting som Han taler til dere”, Apg 3:22.
 
Altså er det ikke Mose lov som skal lede en som allerede har blitt en kristen og som ledes av den Hellige Ånd (Rom 5) , slik noen kanskje tenker. For Jesu og apostelens lære inneholder alt som trenges for at barnet skal forbli hos Mesteren. For ved sin Ånd lærer han sine egne om hele Jesu fullkomne verk. Og da er læremesteren vår alene Sannhetens Ånd, som ifølge Jesus skal og kan veilede til hele sannheten (Joh 16:13).
 

 
Jesu og apostlenes lære er alltid i samsvar med Guds gode og fullkomne vilje i de ti bud
 
Guds gode og velbehagelige vilje kommer tydelig til kjenne bl.a. gjennom de ti bud. Men budene i seg selv eller loven gir ingen kraft til å adlyde og å holde budene. Selv om Guds vilje entydig kom til syne gjennom de ti bud, var loven maktesløs på grunn av kjødet. En slik oppgave var umulig for loven (Rom. 8:3-4). Men for at vi skal kunne adlyde og følge budene, trenger vi et helt nytt hjerte og et nytt sinn, noe Gud må få gi oss ( Esek 36:26-27). Og da lover Gud selv: “Jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og følger mine lover og gjør etter dem”.  Men dette skjer aldri fullkomment, men det er enhver kristens mål og ønske. Fullkomment blir det først i himmelen.
 
Til dette trenges det virkelig den Hellige Ånds kraft, virket av Guds kjærlighet. Budet om å elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel, av all vår forstand og av all vår kraft, kalte Jesus for det første og største bud. Og til det trenger vi ikke noe mindre enn full hjertetransplantasjon, eller det at Gud i sin nåde gir oss et nytt hjerte og et nytt sinn som er Kristi sinn, og at det er han som virker at vi i svakhet kan adlyde Guds bud og vilje.  Om dette sier Jesus: “Hvis dere holder Mine bud, blir dere i Min kjærlighet, på samme måte som Jeg har holdt Min Fars bud og blir i Hans kjærlighet”, Joh 15:10.
 
Og da er budordene ikke lenger Mose lov, siden fordømmelsen over alle som ikke lykkes, er tatt bort i Kristus. Derfor kan vi bedre kalle det for Kristi lov og kjærlighetens lov, siden kjærligheten er lovens oppfyllelse (Rom 13:10).
 

Slipp ikke Moses inn i den kristnes samvittighet, for det brudekammeret er bare for Kristus
 
Mose lov har ingen rett til å binde menneskene til seg selv og til dens budskap, selv om den sier: “Du skal!” og “Du skal ikke!” Vel peker loven på Guds hellige og fullkomne vilje. Men siden det kun er Jesus som maktet å oppfylle hele loven, blir også hans lovoppfyllelse tilregnet alle som tror. Og da har også Moses fullført sitt kall og sin oppgave. Derfor får vi takke Gud for at han vekket vår samvittighet gjennom Moses og loven, slik at han kunne lede oss til Frelseren Jesus Kristus. Luther omtaler samvittigheten og hjertet som det brudekammer som er reservert bare for brudgommen og bruden. Og selve brudgommen er Kristus. Det er han som banker på våre hjerter og som ønsker å slippe inn. Og i det hjerte hvor han slipper inn, vil han bo, og den plass som bare er hans, ønsker han å reservere bare for seg selv og for hans brud. Da blir hjertet til et tempel, til en Guds bolig. Og slik ønsker han at det skulle være for alle av oss.
 

 
De egenrettferdige forkaster Kristus, men elsker Moses og loven
 
Noen annen form for “kristendom” enn lovkristendom, hadde ikke fariseerne på Jesu tid. De underviste ut fra Skriftene – fra Moses og loven hver eneste sabbat. Men på tross av det, oppdaget de ikke at det var nettopp om Jesus som Moses og Skriftene talte (Joh 5:39-40). Og Jesus ville de ikke verken komme til eller tro på. Han var jo bare etter deres syn en helt vanlig israelitt, en ulærd mann, en foraktet nasareer og tømmermannens sønn. Men selv var de var overlykkelige over å være Abrahams rette barn etter kjødet, Mose tjenere og gode jøder som holdt loven og dens bud fullkomment, ut fra egne tolkninger, ja mye bedre enn noen andre. Og i det hadde de lyktes nærmest fullkomment, slik tenkte de i alle fall selv. For de hadde svært høye tanker om seg selv, og om sin egen og fortreffelige gudsdyrkelse.
 
Om det er slik også med noen av oss – selv om vi mener oss å være sanne og rette kristne – vil Jesus si til oss: “Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike” (Matt 5:20). For Jesus både så og mislikte måten deres gudsdyrkelse ble utøvet på. Og det sa han til dem meget tydelig. Så derfor hatet de han. Ikke engang lovens bud og hensikt kjente de, og heller ikke de velsignelsene som ble lovet til alle dem som virkelig holdt alt som var skrevet i loven. Og heller ikke brydde de seg om alle de forbannelsene som loven truet alle med til alle dem som brøt Mose lov og som ikke gjorde alt som loven påbød eller unnlot å oppfylle alt som loven krevde. Loven fikk heller ikke lukke deres munn eller gjøre dem skyldige innfor Gud (Rom 3:19).
 

 
Loven – forbannelsens og fordømmelsens embete
 
Loven skulle ikke bare si: “Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det”, Gal 3:10. Det som Paulus her siterer, er hentet fra 5 Mos 27:26, hvor vi kan lese: “Forbannet være den som ikke holder ordene i denne loven og ikke gjør etter dem! Og alt folket skal si: Amen”.
 
Ja, lovens embete er fordømmelsens tjeneste (2Kor 3:9). Og lovens strenge krav kan ingen bagatellisere, gjøre ugyldig, bortforklare eller unnslippe. Det finnes ingen vei å slippe fri. Alle er vi skyldige og er under Guds fordømmelse (Rom 5:18), dersom vi ikke lar Kristus kjøpe oss fri fra lovens forbannelse (Gal 3:13) og fra vår fortapte tilstand under loven (Gal 4:5).
 
Lovens primære oppgave er å vise oss Guds strenge krav om en fullkommen lovoppfyllelse (3Mos 18:5; Esek 20:11; Matt 19:17; Luk 10:28), for at vi mennesker skal få våre øyne opplatt til å innse at vi er fortapte syndere i oss selv som virkelig trenger en Frelser. Ellers kommer vi til å bli stilt fram for Guds domstol og bli dømt skyldig (Rom 14:19). For vi skal alle en gang gjøre regnskap for Gud (Matt 12:36; 1Pet 4:5). Det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom (Heb 9:27). Og i den dommen vil vi garantert bli dømt skyldig til en evig død og utestengte fra det evige livet, dersom vi ikke her i tiden blir frelst og lar oss forlike med Gud (2Kor 5:20). For uten Jesus som vår Frelser må vi alle rope: “Jeg er fortapt!” Og da er det evig for sent, dersom vi ikke påkaller Herren her i tiden når han er å finne (Jes 55:6)!
Kjære venn: Har det tveeggede Guds Ord fått lyde for deg tydelig, både loven og evangeliet, og hver for seg? Og har loven fått være lov med alle dens strenge bud og forbud, slik at du virkelig har fått komme til innsikt om din fortapte tilstand, dersom du ikke er omvendt? Og har den fått vise på Guds vrede på grunn av dine egne synder, og få vekke opp din samvittighet slik at ditt hjerte og din ånd har blitt nedbrutt og knust (Sal 51:19), så du har måtte spørre: “Hva skal jeg gjøre for å bli frelst” (Apg 16:30).
 

 
 
 
 
 
 

Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen

Innledning
Gammel-læstadianerne hadde storforsamling i Torneå og Haparanda 4.-7.10.1909. I den forbindelse hadde de også predikantmøte, som strekte seg over flere dager. På predikantmøtet drøftet de flere særdeles viktige lærespørsmål, og på disse møtene var det ofte samlet opptil 100 predikanter fra hele vekkelsen – fra Sverige, Finland og noen fra Norge. Siden det var samlet så mange predikanter fra et så stort område, var det naturlig at de kunne tenke litt ulikt om visse lærespørsmål, og slik vi kan forstå av noen av innleggene nedenfor, gjaldt det også spørsmålet om rettferdiggjørelsen. Slik både Læstadius og Raattamaa lærte, måtte et menneske få del i rettferdiggjørelsen mens de levde, og at det skjedde ved at de fikk del i Kristi rettferdighet ved det forkynte Guds Ord, ved evangeliet. Så langt var nok alle predikantene enige.

Men slik predikant John Ryselin (1863-1946) gir uttrykk for, hadde noen av predikantene “i forkynnelsen begynt å blande på hvilke rolle som tilhørte Gud, og hvilke rolle som Guds redskap skulle ha“. Og han presiserte: “… det er jo ikke mennesket (eller tjeneren) som rettferdiggjør, men Gud.

Det var predikanten Pauli Rantala  (1862-1916) som ønsket at spørsmålet “Hvordan og hvor blir en synder erklært rettferdig?” skulle bli drøftet, siden sikkert også han – i likhet med Ryselin – så behov for det på grunn av utydelig forkynnelse. I dette spørsmålet mente han at det må være enighet, og at alle predikantene må lære i samsvar med Bibelen. Ellers blir det splittelse. Og han presiserer: ”Vi har ikke en slik forståelse at det er det ene menneske som rettferdiggjør et annet menneske“. Men “det er Gud som erklærer rettferdig den som tror evangeliet”.

Jeg tror at særlig for oss som i dag tilhører den læstadianske vekkelse – men også for andre interesserte – kan det være både interessant og lærerikt å få vite hva de på begynnelse av 1900-tallet lærte og hvordan de trodde – og hvordan de i vekkelsen hadde lært før dem, i samsvar med den Hellige Skrift.

Fortsett å lese «Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen»

Min personlige opplevelse av Guds kall, av min egen omvendelse 14.5.1972 , og av frelsen og rettferdiggjørelsen

 
Jeg vokste opp i et kristen hjem. Både mamma og pappa var kristne, det samme var alle mine tre søstre. Jeg hadde en fin barndom, med regelmessige kveldsbønner og matbønner, med mye kristen sang og musikk, og mye gode og oppbyggelige samtaler i hjemmet.
 
Helt fra barn av gikk jeg på søndagsskolen og på bedehuset. Den av søndagsskolelærerne jeg minnes best, var frisør-Tomas. På en enkel og barnlig måte lærte han oss barn om barnevennen Jesus, og slik fikk vi lære ham bedre å kjenne. På slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet var vi ofte 50-70 barn til stede. Søndagsskolen var et trygt og godt sted å være og å lære, noe som gav god ballast for livet. På den tiden var det vanlig at barn av ikke-kristne hjem gikk i søndagsskolen, det var nesten fast hver søndag. For der fikk vi stempel i søndagsskolekortet og søndagsskoleblad. Samtidig var det mye barn fra andre kristne hjem som kun fikk gå på bedehuset, men ikke på søndagsskolen. Og en del av de kristne foreldrene tok stort sett aldri sine barn med på bedehuset, og heller ikke gikk de på søndagsskolen. Det er kanskje derfor svært få av dem som er kristne nå, tenker jeg noen ganger. Kanskje ikke alle skjønte hvor viktig det er å lære om Jesus til barna, og å så Guds Ords sæd – på barnas nivå – i barnas hjerter. For, som Jesus sier: “Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset” (Mark 4:28). Slik ble det heldigvis for meg!
 
Som ung kom jeg bort fra troen og fra barneskapet hos Gud på grunn av vantro og mine egne synder. Verden der ute lokket og dro, og alt virket så spennende. Jeg hadde så mye jeg ønsket å oppleve da jeg var ung. Og dessuten: Kristendommen appellerte liksom ikke til de unge på den tiden, og slikt hørte kanskje ikke ungdomslivet til, slik tror jeg mange av oss tenkte. Og jeg følte nok ikke at alle voksne kristne var så flinke til å sette seg på barnas og de unges nivå, og heller ikke til å samtale med barna om Jesus, barnas venn på en naturlig måte. For ofte var det nok mye ovenfra og ned holdning. Kristendommen var nok til en stor del på de voksnes vilkår. Og vi barn fikk ikke alltid plass i “god stua” når det kom kristne på besøk. Så derfor syslet vi barn og unge med vårt, og på den måten kom svært mange av menighetens ungdommer lengre og lengre bort fra de voksne kristne og fra Gud. Og der er de fleste av dem fortsatt, dessverre. Jeg kan ikke påstå at det var slik, men slik opplevde jeg i alle fall det. Men jeg fornektet aldri min kristne tro med ord, men frafallet skjedde passivt, litt etter litt.
 
Men på tross av det tvilte jeg aldri på Gud eller på Jesu verk på Golgata, selv om jeg personlig lenger ikke hadde del i frelsen. For synden i mitt liv hadde skapt et skille mellom Gud og meg. Jeg var derfor selvforskyldt havnet utenfor – uten Gud og uten håp (Ef 2:12), og hadde selv sløset bort velsignelsen, førstefødselsretten og samfunnet med Frelseren, med han som er synderes venn, og med de kristne.
 
Heldigvis kalte Gud sterkt på meg, på tross av at jeg helt bevisst løp bort fra hans kall. Særlig under 6-dagers krigen i Israel i 1967 kalte Gud utrolig sterkt på meg, men også i en periode da jeg arbeidet sørpå i 1971-1972, selv om jeg da ikke hadde kontakt med noen kristne. Da jeg kom nordover, startet jeg min egen rørleggerbedrift. Min yngste søster gikk da på skole i Hammerfest, og var på et kristent møte som evangelist Steinar Harila holdt. Han spurte da om det var noen der som kjente en rørlegger som kunne montere varmeanlegget i det kristne ungdomssenteret som de bygget i Vestre Jakobselv, og min søster ba han ringe meg. Da han ringte, takket jeg ja til jobben, og arbeidet der i mange uker, helt til anlegget var montert ferdig.
 
I tillegg til Steinar, var det mange kristne ungdommer som jobbet der. Selv om jeg ikke var en kristen da, ble jeg med Steinar og noen av de kristne ungdommene forskjellige steder rundt Varangerfjorden hvor han holdt kristne møter og vitnet på en enkel men personlig og tydelig måte om Jesus og omvendelses nødvendighet. Det som var viktigst for han, var at menneskene skulle bli frelst og få del i det evige livet. Slik jeg lærte han å kjenne, var han en varm kristen person og en god forkynner. Hans forkynnelse, hans inderlige omsorg for meg, traff meg midt i mitt hjerte. Men det var nok trolig også mye for at Gud kalte meg så sterkt.
 
Samme kristne omsorg og Kristi kjærlighet hadde jeg også møtt hjemme, og det var som om Guds godhet og kjærlighet på nytt skapte en intensiv lengsel i meg etter å komme til forlik med Gud og å få mine synder tilgitt og utslettet. For jeg lengtet etter den fred som bare Jesus kunne gi. Jeg gråt på nettene, men skjulte min lengsel så godt jeg kunne da jeg var sammen med folk. Selv om jeg var så sterkt kalt av Gud, dro jeg tross det på festlokalet i Jakobselv – den siste gang i mitt liv – følgende lørdagskveld. Da vi satt der og samtalte rundt et bord, sa en ikke-kristen person høyt og tydelig til meg: “Det er best at du blir en kristen!” Kanskje det var Gud som la ordene i hans munn, jeg tror det? For etter det ble Guds kall ennå sterkere.
 
Også da – natt til 14.5.1972 – gråt jeg i en dyp lengsel etter Gud. Og da tenkte jeg: “Jeg våger ikke leve en eneste dag mer, uten at jeg får bli en kristen og får slettet ut min syndegjeld. Ellers kan nådetiden gå meg forbi. For synden trykket så tungt på min samvittighet, og loven anklaget meg med sin fordømmelse. På morgenen stod jeg på nytt opp, vasket gråten bort, spiste og gikk på jobb. Men heller ikke der unnslapp jeg Guds sterke kall. Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå å komme i samtale med noen av de andre arbeiderne. Og så gråt jeg der under arbeidet i lengsel etter Gud, men i det skjulte.
 
På kvelden den 14. mai – nøyaktig for 49 år siden i dag – skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre Harila. I løpet av kvelden ba de til Gud, en etter en. Da det ble min tur å be, sa jeg: “Jeg er ikke et Guds barn, men lengter så etter å få bli det”.
Steinar og enn annen tok meg straks med på kjøkkenet. Der ba han for meg, og leste og vitnet om flere sentrale bibelsteder fra NT, bl.a. om da Jesus ga nøkkelmakten til å tilgi synder, fra Mt 16 og Mt 19, han leste og vitnet om omvendelsen i Kornelius hus i Apg 10 vil jeg minnes, og andre bibelsteder hvor det fortelles om mennesker som kom til tro og ble omvendt. Og sikkert leste han også Herrens velsignelse over meg. Slik vitnet han for meg om Gud som på grunn av Jesu soningsdød nå hadde tilgitt meg alle mine synder, tatt meg til et Guds barn og gitt meg del i det evige livet.
 
Og Gud gav meg troen og den Hellige Ånd som vitnet i mitt hjerte at jeg da virkelig var et Guds barn. Og jeg trodde også meg som et Guds barn, og at mine synder var utslettet. Og dette på tross av at Steinar ikke forkynte meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, slik jeg var vant til å høre blant læstadianerne. Men han forkynte Jesu navn og vitnet om renselseskraften i Jesu blod som han ofret for mine synder på Golgata, det som er selve kjernen i evangeliet. Og det er nettopp det som er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Og slik var det også for meg.
 
På morgenen dagen etter ringte jeg hjem for å fortelle om det store som hadde skjedd i mitt liv. Mamma ble utrolig glad, og hun stadfestet og vitnet også for meg at alle mine synder virkelig var tilgitt – i Jesu navn og blod.
 
Steinars far Osvald ble en god og nær venn av meg. Han var født i 1896. Osvald tok meg med til Paddeby utenfor Vadsø for at jeg skulle få fortelle den gledelige nyheten til en like gammel kvinne – til Hilja Hasti – som hadde vært gift med en bror av min bestemor. Da hun hørte hva som hadde skjedd, omfavnet hun meg midt på kjøkkengulvet. Og også hun vitnet for meg om Jesu verk, og at alle mine synder var meg forlatt i kraften av Jesu blod. Og slik senket himmelen seg ned, og vi fikk sammen erfare at Guds rike – som jeg like før hadde fått del i – består av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Da gledet også mitt hjerte seg, slik det også ble glede i himmelen siden jeg som var en synder, hadde blitt omvendt.
 
På denne måte gav Gud meg omvendelsens nåde. Jeg fikk personlig høre og ta i mot evangeliet for egen del. Jeg fikk høre og tro forkynnelsen om alle mine synders forlatelse i Jesu navn og i kraften av hans blod. Og slik fikk jeg del i Kristi rettferdighet ved å bli renset ren ved troen (Apg 15:9), Ordet (Joh 15:3; Ef 5:26) og den Hellige Ånd – i Kristi blod (Rom 5:9). Slik fikk jeg ved troen del i hele frelsen ved at både den objektive og den subjektive rettferdiggjørelsen ble min. Jeg fikk i mitt hjerte erfare at Jesu rettferdighet var min, og hele den frelse som Jesus vant for meg på Golgata ved sin stedfortredende soningsdød.
Det at Gud godtok og godtar Kristi frelsesverk på Golgata, var ikke bare en generell sannhet som Bibelen entydig vitner om.
 
Men fra da av – 14.5.1972 – gjaldt Jesu verk også meg. Og slik er det fortsatt! For Kristus hadde også blitt min rettferdighet, og frelsen og barneskapet for Jesu skyld gjaldt også for meg personlig. Slik fikk jeg oppleve at Guds rike ikke består i egne gode gjerninger eller i det som vi gjør eller unnlater å gjøre, men består i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd (Rom 14:17).
 
I dag er det nøyaktig 49 år siden Gud gav meg del i hele den åndelige velsignelsen i Jesus Kristus. For hver dag som går er jeg mer og mer glad og takknemlig for at Gud forbarmet seg over meg, fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav med barnerett og arverett.
Å være rettferdiggjort innfor Gud, innebærer at vi er ikledd Jesu Kristi rettferdighets kledning som skjuler all vår synd. Samtidig er Kristi rettferdighet som en meget vakker bryllupskledning som duger til Lammets bryllup i himmelen. Dette får vi takke Gud for, samtidig som vi får be om at Gud bevarer denne drakt ren, så lenge vi lever – i renselsen i Kristi blod.
 
Dette hadde jeg lyst å fortelle om, siden det i dag er min åndelige fødselsdag da Gud fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav meg del i frelsen og i det evige livet. Det er virkelig noe som er verd å takke for.
 

Utdrag av Læstadius’ sin visitaspreken i Sorsele i januar 1844

L. L. Læstadius: Visitaspreken i Sorsele 1844 
Kilde: Landsarkivet i Oulu
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

Forord:
Et lite utdrag av LLL’s visitaspreken holdt nesten fire uker etter at han møtte “samepiken Maria” i Åsele 1.1.1844. Det som Læstadius påpeker og refser for, var at kristendommen allerede da var splittet opp i svært mange grupperinger. Og han spurte sine tilhører hva de trodde de åndelige fedrene skulle ha sagt om de hadde fått se hvor splittet kristenheten var på hans tid. På samme måte kan vi spørre oss: Hva ville Læstadius tenke og si, om han i dag skulle ha fått uttale seg om hvordan læstadianismen i dag er så oppsplittet, mer enn noen annen vekkelselsrørelse? Ifølge Jouko Talonen var det i år 2000 ikke mindre enn 17 forskjellige grupperinger, noe Læstadius neppe ville ha vært stolt av, og attpå til at alle identifiserer seg med hans navn. Og mange av dem tenker og kanskje sier: “Det er vi som har rett lære, dere må komme til oss, det er vi som er den sanne menighet og som rett forvalter nøkkelmakten, så skal dere bli frelst!”, nøyaktig det som han refset de ulike grupperingene for i sin visitaspreken. Slik jeg tenker, ville han nok måtte holde en like streng visitaspreken også i våre dager. 

Utdrag av hans preken:

Tekst:  “Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller var det til Paulus’ navn dere ble døpt?“, 1Kor 1:12-13.

Apostelen Paulus hadde fått høre rykter, og omreisende brødre hadde fortalt han at de kristne i Korint var blitt splittet opp i mange ulike partier. Årsaken til dette var at den ene holdt seg selv å være klokere enn den andre. Noen hadde fått høre prekener av Paulus, så derfor syntes de best om han. Andre igjen hadde fått høre prekener av Apollos, mens ytterlig andre hadde hørt Peters forkynnelse. Og den siste gruppen hadde fått høre selveste Frelseren forkynne.

Og så skjedde det for de kristne i Korint nøyaktig det samme som også ofte skjer i våre dager, nemlig at den ene liker den ene taleren best, mens en annen person liker en av de andre best. Og årsaken er den at når det gjelder måten å uttrykke seg på og måten å tale på, så er den ene predikanten ikke nøyaktig lik den andre. Selv om de alle sammen arbeidet på den samme grunnvollen og forkynte den samme sak, nemlig den korsfestede Kristus, så var den ene predikanter ikke nøyaktig lik den andre når det gjaldt uttrykk som de brukte og måter som de sa ting på. Og på grunn av dette, begynte korinterne å danne partier rundt seg selv ved å  si: “Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus”.

Det samme skjer også nå, siden de kristne vil dra seg bort fra Åndens fellesskap ved at de begynner å veie, vri og vende på det som blir sagt. På grunn av slikt oppstår det partier og splittelser i menigheten. Slikt har skjedd helt fra apostelen Paulus’ tid, og det samme skjer også i dag…

Også på den tiden  da det var stor forfølgelse, da de kristnes blod måtte flyte på grunn av hedningenes bøddeløks, fantes det ganske mange partier og sekter. Den ene av dem mente de var bedre enn de andre, selv om de alle kjempet for den samme sak. Og da forfølgelsen var slutt, oppstod det ennå flere partier enn før forfølgelsen. De ulike partiene begynte da å dømme hverandre, de kalte hverandre for kjettere (vranglærere), og så begynte de å forfølge hverandre. Den ene av dem sa: ”Det er jeg som har rett!” Og den andre svarte: “Nei, det er jeg som har rett!” Og det samme sa også den tredje og den fjerde.

Hvem var det da som hadde rett? Jeg tror at det var de som aldri tok del i en slik ordstrid, men som i all enkelhet holdt fast ved Kristus, i overenstemmelse med det skrevne Guds Ord.

Ofte kranglet de og var skikkelig sinte og vrede, bare på grunn av en eneste bokstav som var skrevet i trosartiklene. Hvem var det som da hadde rett? Kanskje var det de som aller minst veide/analyserte ordene, og de som aller minst vridde og vendte på bokstavene. 

Også i dag (visitasprekenen ble holdt av Læstadius i januar 1844) finnes det utallig mange partier bare innen den lutherske kirken: Herrnhuterne, kvekerne, metodistene og pietistene. Hvem av dem er det som har rett? Og siden de ulike gruppene dømmer  hverandre, hvem kan det da være som har rett? 

Kanskje er de som minst av alle roper, eller roser seg av sin egen troslære. For den rette kristendommen består nemlig ikke av tomme ord. Men den består av ånd og sannhet. Og den består av det indre menneske, når det er i Åndens enhet og etter Guds vilje.

Innen denne “rette kristendommen” er det ikke spørsmål om det er en bokstav mer eller mindre i den ytre bekjennelsen. Men det er derimot spørsmål om det indre livet i deres hjerter ved den almene forsoningen, og gjennom nåden i Kristus. 

Om du er en jøde, en greker, en lutheraner, en katolikk eller en reformert, eller om du er en pietist, om du tilhører herrnhuterne eller kvekerne, ny-leserne, gammel-leserne eller hva som helst: Tror du virkelig at en død bokstavtro som dine foreldre har stavet på før deg og som du prøver å stave på etter dem, skal kunne frelse din sjel fra fortapelsen, derfor at du innbiller deg at du har en rett og bokstavtro bekjennelse? Og det til og med uten at du har en rett ånd, eller har liv inne i ditt hjerte i det skjulte menneske, det liv som gir seg selv til kjenne gjennom nåden, og gjennom troens samfunn i kjærligheten?

Eller er du av den oppfatning at Guds Ånd lar seg lenke og binde bak bommer av døde bokstaver og lås? Takk, men ikke slik, min venn!  For kristendommen lar ikke seg selv bli bundet av slikt, og heller ikke til en slik trosbekjennelse som i seg selv bare er et menneskeverk. Og det hjelper heller ikke, uansett hvor ren lære den enn består av. 

Men den sanne kristendommen er selv fri, og den setter fri, slik også Ånden er fri og virker en sann kristendom. Ånden frigjør fra den tvang som bokstaven forårsaker. For dere er kalt til frihet! Ikke til en kjødelig frihet, en slik frihet som verdens barn lovpriser og som de strever etter. Men til Åndens frihet, hører den friheten som er selve livet i kristendommen. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Og derfor er det heller ikke noe fremmed ved det at apostelen måtte refse de kristne i Korint, slik at de skulle kunne vokte seg for slike unødvendige stridigheter om ord. For slikt virker absolutt ikke til noe godt. Men derimot forderver og kveler slikt Ånden og livet i kristendommen. Derfor sier han: 

Er dere ikke kjødelige, siden “hver og en av dere sier: “Jeg hører til Paulus,” eller: “Jeg hører til Apollos,” eller: “Jeg hører til Kefas,” eller: “Jeg hører til Kristus.” Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere?”

Også i dag kan det være nødvendig å repetere og å forklare disse ordene. For kristendommen er ikke bare blandet med noe annet, men er også blitt trampet på, på grunn av de mange partiene og sektene som finnes. De (menneskeskapte grupperingene) har blitt som en ku som er bundet fast til deres egne (snevre) bokstavtolkninger, når de sier: “Jeg er en kalvinist, jeg er en lutheraner, jeg er en pietist, jeg er en kveker, jeg er en herrnhuter, jeg er en ny-leser, jeg er en gammel-leser. 

Tror du at Guds Ånd lar seg binde fast til en bokstav eller til en ytre bekjennelse? Tror du at en rett kristen lar seg binde fast til en død bokstav, slik man binder en hund fast til en mur-stolpe? Tror du ikke at Gud like godt kan virke oppvekkelse i en tyrker og i en hedning, slik som han vekker opp en lutheraner eller en kveker fra syndens  forskrekkelige søvn, for at de med alvor skal begynne å søke etter nåde. Jeg sier dere at Gud er mektig til å vekke barn til Abraham av disse steiner. 

 Dette sa Johannes til alle de som trodde at deres lære var rett, selv om de levde under loven og under bokstaven. Og dersom Paulus i dag skulle ha stått opp på denne kristendommens klare morgen, eller om døperen Johannes skulle våkne opp fra kristendommens første flammer, eller hvis Luther skulle løfte sitt hode opp fra kristendommens kveldsmørke, etter at den nå har sluknet, kan dere da tenke dere hva disse menn skulle si, etter å ha fått se at hele kristenheten har blitt knust i så mange forskjellige sekter og partier, og siden alle og enhver tror at det er nettopp de som har den rette lære?

De ville nok helt sikkert måtte klage mer enn en gang. Og de skulle nok ha felt bitre tårer på grunn av den forskrekkelige blindheten samt på grunn av det rystende mørke som sjelefienden har tildekket  og skjult hele den blinde skaren av mennesker med, her på jorden. For de vandrer som en svinehjord som blir drevet av ulver mot det bunnløse dyp. Og slik blir de fanget og bundet inn i Satans garn under åk av jern, nemlig av den døde bokstav. Jeg ønsker ikke å si alt hva jeg tenker på når det gjelder denne forskrekkelige trelldommen, og som den listige fiende holder de stakkars menneskenes samvittigheter trykt under,  på grunn av deres bokstavtvang. For på grunn av slikt blir det en evig trelldom. Og under denne Satans trelldom er det mange – slike som har en overømfintlig samvittighet  – som skrumper inn, siden de etter at de først har blitt vakt, begynner å veie (andres) ord og å vri og vende på bokstavene. 

Det er da det oppstår partier. Og da blir det sekter, og splittinger når det gjelder læra. På denne måte blir kristendommens kjerne ødelagt. Og selve livet og Ånden utslukkes. Og den levende tro blir til en tro som består av døde bokstaver. Og da blir kjærligheten bare som kappen til en hykler. Åndelig stolthet og en uutholdelig lukt og stank fra Satan, gjør de dyrt  gjenløste sjeler urene med giften fra dette hykleriet…

Ifølge Læstadius skjer dette på grunn av at man hopper bukk over “nådens orden” (Mer om hva Læstadius mente om “nådens orden” kommer kanskje en annen gang).


Etterord:
Som nevnt er dette bare et lite utdrag av Læstadius’ første visitaspreken, etter sitt møte med “samepiken Maria” og etter at Kristi forsoning klarnet på hans hjerte for hans egen del. Men jeg tror at det tross alt gir oss et lite innblikk i hans tanker om hva sann kristendom og bibelsk kristen enhet er, hva det bør være, men også hva det ikke er, nemlig kiv og strid om små og ubetydelige detaljer, og kun fokus på sitt eget klarsyn, egen fortreffelighet og egne snevre tolkninger som som oftest er menneskebud. Tendenser på gruppedannelser i den læstadianske vekkelse ble nok synlige allerede under Læstadius’ levetid og før hans død i 1861. Dette finnes det flere spor av.

Johan Raattamaa sammen med hans nærmeste medarbeidere arbeidet intensivt for å holde vekkelsen samlet, helt fram til de døde. Men da ble “fårene adspredd” i mange større og mindre grupperinger, uten at de brydde seg om verdien av den kristne enhet og om vekkelsens grunnlegger, Lars Levi Læstadius’ håp og ønske om å bevares samlet, noe som klart kommer til uttrykk av utdraget fra hans visitaspreken som jeg ovenfor har publisert. Etter å ha lest hans visitaspreken, syntes jeg at det kanskje også kan være av interesse for andre,  og også nyttig å publisere, særlig med tanke på viktigheten av at alle sanne kristne skal legge vinn på å bidra til å bevare den kristne enhet – på Skriftens grunn – som Jesus har kalt oss til, gjennom kjærlighetens sammenbindene bånd.

Jeg gjør oppmerksom på at jeg dessverre ikke har tilgang til originalteksten, men at den finnes i  Oulu landsbygdarkiv. Teksten er oversatt fra finsk, etter et prinsipp som predikant Janne Marttiini (1893-1970) lærte min far: “Når du tolker og har forstått innholdet og budskapet i det som predikanten taler, skal du uttrykke det på norsk så tydelig og klart som du kan – uten at noe av innholdet blir borte fra tilhørerne”.

Som tidligere finsklærer vet jeg at finsk grammatikk, finsk setningsoppbygging og uttrykksmåter på finsk er veldig forskjellig fra norsk språk. Jeg anser derfor at rådet som Janne Marttiini ga min far, var veldig bra, men det forutsetter selvsagt at man behersker begge språkene godt.

Henry Baardsen,
Alta