Litt om organiseringen av Alta-læstadianismen.

Først litt om hvordan menighetene er organisert

Vi har ikke sentralt-styrte menigheter
Organisasjonsoppbygginga innen vår gren av vekkelsen både generelt og i Norge, har en flat struktur med lokalt selvstyre. Vi har ikke noe sentralstyre, slik som SRK i Finland har, og som alle deres menigheter følger. Og vi har heller ikke det slik som de har det innen førstefødte-retningen med Gällivare, hvor de store linjene trekkes, og hvor de viktigste beslutninger som tas , blir retningsgivende for deres gren av vekkelsens menigheter i alle land.

På noen måter kan det være en del fordeler med slik sentralstyring. Jeg tror at de kristne i de ulike menighetene som tilhører disse to retningene kanskje på en del områder er mer ensartede enn kristne i vår gren av vekkelsen. Som eksempel kan jeg nevne at kvinnene i de førsteføddes  menigheter helt konsekvent tildekker hodet når de er på bedehuset, de kler seg alle i skjørt, menn bruker aldri slips, samme konfirmantopplegg brukes i alle menighetene etc. Men mest gjelder det saker som øyet kan se. Innen SRK har de ikke tilsvarende regler når det gjelder klær og annet ytre, men også de har sine helt karakteristiske særtrekk. Som eksempel kan nevnes: Synet på Guds rike, hvem som har retten til å benytte løsemakten, finnes det levende kristne utenom deres retning o.l., altså mer av læremessig art.

Og de har felles styringsdokumenter og «fedrenes skrifter» som er retningsgivende både når det gjelder tro, kultur og ytre saker, noe som påvirker til større likhet, så langt man kan se utenfra. Dette er det også stor enighet om.

I vår gren av vekkelsen på norsk side er hver enkelt menighet mye mer selvstendig, og vi har vår egen kultur og våre egne tradisjoner. Fordelen med det, er at ingen lokalmenighet trenger å føle seg overkjørt av et sentralstyrt organ, eller å få vedtak og bestemmelser lagt over hodet på seg, uten at vi er enige i det. Dette gir større frihet og rom for å følge det som er lokalmenighetens ønsker og valg. Så om vi som enkeltkristne eller  som menighet blir overbeviste om at Bibelen taler og lærer litt annerledes enn slik det tidligere har blitt tolket, så er vi selvsagt frie og skyldige til å la Skriften få større autoritet i liv og lære enn tradisjonen. Da følger vi samtidig ett av Luthers viktige reformatoriske prinsipper «Skriften alene».


Svakheten med flat organisasjonsstruktur og en vekkelse med stor selvstendighet
Svakheten med organisasjonsmodellen vi har i vår gren av vekkelsen på norsk side, er at man vil kunne få mange subkulturer både internt i samme menighet, men også menigheter seg i mellom, selv om man ligger i samme nærområde. I seg selv kan dette føre til interne spenninger og motsetninger. I slike systemer er det også større rom for at sterke personer kan bli for styrende på en usunn måte, noe som igjen kan føre til flere interne gruppedannelser hvor gruppene i verste fall kan stå i skarp motsetningsforhold til hverandre. Eksempel på slike streke personer, kan være predikanter, forstandere, medlemmer i menighetens styre, personer i Utsendingskomiteen, eller en innflytelsesrik person uten noe spesielt tillitsverv.


Eventuelle maktpersoner og misbruk av makt vil kunne føre til splittelse
Ifølge religionsforskere har det aldri i historien skjedd at det har skjedd splittelse i en menighet uten at noen disse ovennevnte nøkkelpersoner har gått inn for det, fått større eller mindre deler av menigheten med seg, og så har drevet igjennom splittelsen. Selv om det for enhver menighet nødvendigvis må finnes slike nøkkelpersoner, og de må bli delegert begrenset «makt», viser dette helt klart hvor farlig misbruk av tillit av makt kan bli.

Om menigheten ikke er oppmerksom på at makt kan misbrukes og også blir misbrukt ved en  del tilfeller, og de ikke er våken nok til å kunne forutse farene som slikt over tid kan føre med seg, kan de komme i skade for å støtte noe som på sikt kan bli veldig destruktivt med tanke på subkulturens eller de ulike menighetenes enhet.

Så i sin iver etter bevisst eller ubevisst å støtte sine «ledere», øker konfliktene i intensiteten, og følgen kan bli at de ulike under-kulturene internt i menigheten eller de ulike lokalmenighetene vokser fra hverandre. Til sist lever disse interne gruppene eller de lokale menighetene sine helt selvstendige liv med minimal kontakt med hverandre.


Grupper i menigheten eller søstermenigheter vokser fra hverandre
Etter så kort tid som bare en generasjon, vil menigheter uten samarbeid med hverandre kunne bli helt fremmedgjorte for hverandre, og i praksis ikke han samarbeid på noen plan. Og dette på tross av at man tilhører samme gren av vekkelsen og kanskje bor i samme nærområde.

Dette kan føre til at de unge blir fremmedgjorte for hverandre, større møter og tilstelninger arrangeres helt selvstendig og uavhengig av hverandre, søndagsskolene har ikke noe samarbeid, predikantene har minimal kontakt med hverandre, menighetens barn og unge nesten aldri har hørt søstermenighetens predikanter selv når de er over tenårene.


Reell fare for å vokse helt fra hverandre, selv innen samme gren av vekkelsen
Når kristne søstermenigheter vokser fra hverandre, vil man kunne få mange uavhengige enheter som hver for seg lett kan glemme hvor viktig Bibelens oppmuntring til at kristne skulle ha samfunn med hverandre (1Joh 1:7), være ett i Kristus (Joh 17:11), holde sammen og ha alt felles (Ap 2:44), glede seg sammen og med en munn tilbe og  lovprise Herren. Slik jeg erfaren, har vi en stor og gjensidig utfordring her innen Alta-retningen, særlig regionalt. Og her er ikke den ene part bedre enn den andre. Men dette var tilfelle først fra slutten av 1990-tallet. Men for meg er det skremmende å se hvor langt man i praksis har vokst fra hverandre bare på godt og vel 20 år.

Ennå på 1990-tallet, var det mange ting som bandt oss ulike menigheter sammen. Vi deltok i hverandres storforsamlinger hvor man i større grad hjalp og støttet hverandre, predikantene fra de ulike lokalmenighetene fikk tale på alle storforsamlingene, Utsendingskomiteen fungerte med felles samtalemøter og utsending hvor alle predikantene ble benyttet etc. Men dessverre, også på disse områder har utviklingen gått i feil retning.

Ut fra det jeg har skrevet ovenfor, må man kunne konkludere med at vår gren av vekkelsen – og særlig lokalt – står svakere nå enn kanskje noen ganger tidligere, særlig når det gjelder kristen enhet. Og dette igjen vil kunne føre til at vi er ytterlig med sårbare for nye splittelser.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.