Litt om organiseringen av Alta-læstadianismen.

Først litt om hvordan menighetene er organisert

Vi har ikke sentralt-styrte menigheter
Organisasjonsoppbygginga innen vår gren av vekkelsen både generelt og i Norge, har en flat struktur med lokalt selvstyre. Vi har ikke noe sentralstyre, slik som SRK i Finland har, og som alle deres menigheter følger. Og vi har heller ikke det slik som de har det innen førstefødte-retningen med Gällivare, hvor de store linjene trekkes, og hvor de viktigste beslutninger som tas , blir retningsgivende for deres gren av vekkelsens menigheter i alle land.

Fortsett å lese «Litt om organiseringen av Alta-læstadianismen.»

Antin Pieti – læstadiansk predikant, og en helt spesiell bønnens mann

Kilde: Bl.a. “Lapin profeetan oppilaat”, av Hjalmar Westeson (utgitt i 1924)
Oversatt og kommentert av Henry Baardsen, Alta

Bønnene til Antin Pieti hadde kanskje aller størst påvirkning på dem som han møtte
Antin Pieti var av natur sjelden stille og from, slik vi allerede har forstått at han var helt fra hans barndom av. Det mest spesielle særtrekket med ham, var hans bønneliv. Hans bønner har helt sikkert gjort like stor virkning på de som han kom i kontakt med som hans predikninger og hans bibelforklaringer. Dette finnes det mange bevis på det.

Antin Pieti bad ofte høyt på nettene og tidlig om morgenen
En av medarbeiderne og reisekameratene til Antin Pieti gjennom mange år, fortalte at han brukte å våkne hver morgen av sang og bønn. Ofte våknet han midt på natten av at Antin Pieti bad (høyt). Og alltid brukte han med glede og takknemlighet i sitt hjerte synge både tidlig og sent, og på den måte lovpriste han Gud. 

Antin Pieti henviste ofte til Guds egne løfter om at han vil bønnhøre sine barn bønner
Også når Antin Pieti bad for andre, kunne man legge merke til at bønnene hans hadde en spesiell virkekraft, siden han ofte påminte Gud om hans egne løfter om bønnhørelse. Dessuten hadde han et helt spesielt barn-far forhold til sin himmelske Far

Antin Pieti forlater rommet hvor mye folk var samlet for å møte ham, går ut, og ble etter lang tid funnet i snøskavlen ved en stein – i  en intensiv bønn til Gud
 En gang kom Antin Pieti til et sted dit det hadde kommen sammen uvanlig mye folk. De var kommen for å se og høre ham, men også for å få møte en predikant som skulle tale. Da Antin Pieti våknet tidlig på morgenen, hadde tilhørerne allerede begynt å samle seg i huset der hvor han bodde. Noen begynte umiddelbart å samtale med ham om hvordan de led i sin sjel, men også om spørsmål angående evigheten. 

Da stod Antin Pieti opp i all stillhet, og forsvant ut fra rommet. Siden han ble lenge borte, dro også de ut. De ville ta greie på hvor han forsvant. Men de fant ikke han noen steder, verken på gårdsplassen, og heller ikke i bygda de var i. Men til sist lyktes det noen av de som søkte ham å finne han. Han ble da oppdaget i snøskavlen ute i skogen ved siden av en stein. Der lå han nedsunket på sine knær – i intensiv bønn. 

“Å hvor fattig og tom jeg var da jeg våknet opp av søvnet. Og siden alle hadde noe å spørre meg om, så føltes det for meg som at jeg ikke ville klart å bestått prøven (å klare å svare på alle de vanskelige spørsmålene de stilte ham), uten at jeg på forhånd hadde fått forberede meg”, svarte han til dem som fant ham – disse som ble så forskrekket (når de fant ham slik).

Antin Pieti blir dradd etter håret, men faller på kne og ber for den sinte husverten. Men  følgende  natt angrer husverten bittert, og han ble kristen – han og hele hans hus
Da Antin Pieti var på et annet sted, ble husets herre svært bitter på ham. Årsaken var at Antin Pieti begynte å påminne ham om nødvendigheten med å omvende seg. Og siden Antin Pieti ikke sluttet med det, tross at han ble truet, grep husverten samen (Antin Pieti) i håret, og leide ham ut.

Ies Pieti fortalte senere om denne hendelse følgende:
“Det var egentlig helt vilt å se på når Antin Pieti, den uvanlig lange og grovvokste samen, måtte bøye seg ned, slik at den kortvokste “gamle kua” (et negativt uttrykk om husverten) klarte å nå opp til håret hans. Og uten at han gjorde motstand, lot han seg føre ut på denne måten”.

Man da han var blitt ført helt ut i gangen, falt Antin Pieti ned på sine knær, og begynte å be (høyt) for den svært lite gjestfrie husverten. Men først da husverten hadde løsnet reinene til predikantene og truer med å slippe dem løs slik at de helt fritt kunne stikke av, da først drar predikantene fra huset og fortsetter videre  til nærmeste bygd. 

Men samme natt drar husverten – som nå angrer, og er kommet i en håpløs tilstand – etter dem, og når dem igjen. Os så ber han dem om å komme tilbake, slik at også han skulle muligheten til å omvende seg og få alle sine synder tilgitt. Og på denne måte kom både han og hele hans hus til tro på Kristus.

Antin Pieti på bønn bak vedstabelen
Antin Pieti var ofte som gjest i fjellhytta til sin venn Matti Siikavuopio når han  var på flytting over fjellet fra Norge og når han kom tilbake derfra. Grunnen var at hans vei gikk like forbi huset til Siikavuopio. Alltid når han kom dit, så hvilte han seg skikkelig ut der et par ukes tid. Slik han selv brukte å si, så hvilte han både til kropp og sjel. 

Men uansett hvor han kom, og hvor han enn var, så var det noe som var spesielt for ham: “jeg vil ikke være til belastning for noen. Men med mine egne henders gjerninger vil jeg gjøre nytte for meg så langt jeg kan, og jeg vil selv tjene til mitt opphold”.

Den nytte som en same kunne gjøre ovenfor fastboende, var ikke så stor, siden samene levde under helt andre forhold. Men det som Antin Pieti brukte å gjøre når han var hos Siikavuopio, var å klyve ved til den dagens behov.

En av sønnene til Matti Siikavuopio fortalte at samegubben (Antin Pieti) ofte forsvant bak ved dungen. Der brukte han å ligge på kne, og slik bad han, og slik takket han også Gud. Han bad med høy hørbar røst for sine egne barn som var der på andre siden av fjellet og han bar for sin egen hustru. Og dessuten bad han for alle som bodde i huset – både for store og små . Eller så samtalte han med Gud om alt som lå på hans hjerte. Deretter sang han en salme, og etter det tok han på nytt fatt i øksa. Det var derfor helt forståelig at bukseknærne hans både var opprevet, slitt og hadde huller (siden han så ofte lå på knær og bad).

Når han var alene på sine reiser, så samtalte han som oftest høylytt med den Usynlige, eller så sang han. Antin Pieti var en stødig og god sanger. Stadig oppmuntret han sine tilhører både til å be og til å synge. “En harpe som ikke blir brukt,  vil komme til å ruste, og da vil den bli helt ubrukelig”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvordan oppstod uttrykket “de førstefødtes menighet”?

Ideen til uttrykket ”førstefødte” ble til i forbindelse med lærestriden i Nord-Amerika
Forfatter: Kirkehistoriker Seppo Lohi, sogneprest og doktor i filosofi
Kilde: “Lestadiolaisuuden suuri hajaannus ja sen taustat”
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Bakgrunnen til at den læstadianske førstefødte forsamling oppstod, har sin historie knyttet til hendelser i Nord-Amerika (på slutten av 1800-tallet).

Læstadianerne som flyttet dit, organiserte etter hvert sitt eget trossamfunn (1870-tallet), og det var i denne forbindelse som denne ide ble til. Inntil da hadde læstadianismen i Fennoskandinavia  fungert som en innomkirkelig fornyelsesrørelse. Men de som var tilhengere av (den læstadianske) vekkelsen i Nord-Amerika, kom derimot i konflikt med den norske presten i Calumet. Derfor grunnla de sin egen menighet (i 1872). Denne menighet var helt uavhengig av den skandinavisk-lutherske kirke der.

De hadde imidlertid ikke noen prest blant sine tilhengere som hadde universitetsutdannelse med prestevielse, og som de skulle kunne ha valgt som deres leder. Den som de derfor valgte til leder for deres (nyetablerte) menighet, var den læstadianske predikanten Salomo Korteniemi (1819-1904), siden han hadde tidligere erfaring som kirketjener i Övertorneå.

Til og begynne med kalte man denne menighet for “Salom Korteniemis Lutherske menighet (Uuras Saarnivaara). Ifølge Saarnivaara ble denne menighet etablert 21.12.1872, og lovlig godkjent 11..1.1873].

Kommentar: Den 22.4.1879 ble menighetens navn endret til: “Calumet Finske Apostoliske Menighet”, ifølge Uuras Saarnivaara. Johan Raattamaa ønsket ikke at denne nyetablerte menigheten skulle oppkalles etter en privatperson, slik at også han ønsket navneendring. 

Etter ham valgte de Juho Takkinen (1838-1892) til leder for sin menighet (valgt til prest i 1878). Han hadde tidligere virket som kateket i Kuolajärvi (som ligger i dagens Russland 10 km fra dagens grense mellom Finland og Russland, men som tidligere tilhørte Finland)

Den personlige innsats som disse to menn gjorde, menighetens lederstil samt at ”presteskapet” i den læstadianske menighet (i Nord-Amerika) bare bestod av lekmenn, forårsaket (interne) konflikter allerede helt fra begynnelsen av.

På grunn av denne konflikten henvendte de seg særlig til Juhani Raattamaa (1811-1899) som bodde i deres gamle fastland (Sverige/Finland). Det var i denne forbindelse som Raattamaa tok i bruk den bibelske termen ”de førstefødtes menighet”. De grensene (for den førstefødtes menighet) som det siktes til i Hebreerbrevet (Hebr 12:22-24), og det innholdet som det pekes på når det gjelder læra om hvordan et menneske blir frelst, fikk imidlertid gjennom denne konflikten en ny tolkning, som ble tilpasset (det læstadianske) trosfellesskapet. Og dessuten ble ”den førstefødte menighet” nå definert til å gjelde et geografisk område som begrenset seg til Torneå(dalen) i Lappland.

Men begrepet “de førstefødtes menighet” fikk dessuten også en lokal betydning (i Nord-Amerika). Det som de som kalte seg “de førstefødte” la i dette uttrykket, var at  “de førstefødtes menighet” pekte på de første og de eldste læstadianske kristne arbeiderne i det (avgrensede) området hvor den læstadianske vekkelse oppstod. Men dessuten mente de at dette dessuten pekte på dem som var blitt ett med dem som hadde de samme troserfaringene som dem, samt at de hadde som et felles ansvar å bevare (den læstadianske) læra slik den opprinnelig hadde vært (slik som de hadde forstått det).

De som etter hvert ”omvendte seg” (gjennom deres virksomhet), ble innlemmet i denne “førstefødte menighet”. Og denne menighet måtte de vise en absolutt lydighet mot.

Konflikten sprer seg til Sverige
Konflikten spredte seg snart fra Nord-Amerika til deres gamle fastland, noe som skapte uenighet blant de læstadianske kristne (i Sverige, Finland og i Norge).

Særlig på  slutten av 1890-tallet (før Johan Raattamaa døde og like etter hans død) tilspisset situasjonen seg (i Sverige). I år 1901 holdt man læstadianske forsamlinger i Svappavaara på to forskjellige plasser samtidig. Dermed var splittelsen et faktum.

De førstefødte (i Sverige) som støttet Gällivaara-gruppen, begynte man å kalle for vestlæstadianere. Dette gjorde det lettere å adskille dem fra de øvrige (læstadianerne) som bodde lengre øst i Sverige. Disse var de som holdt seg sammen med de svenske gammellæstadianerne, og disse var flere enn de førstefødte. I løpet av det neste århundret (1900-tallet) ble de førstefødte spredd også til Finland. Alle de som tilhørte de andre læstadianske grupperingene kalte de førstefødte for “sekter/partier, som de mente hadde en falsk lære”.

 

 

Noen av den læstadianske vekkelses første predikanter som var mine direkte slektninger

Læstadianismen fikk sitt opphav i Nord-Sverige i 1946, og spredte seg på rekordfart først på Nordkalotten – i Sverige, til Finland og til Norge. Etter hvert kom det til svært mange predikanter som forkynte Guds Ord og som spredte vekkelsen over store områder, også til Russland og til Amerika. De fleste predikantene før 1900-tallet var enten fra Sverige eller fra Norge. 

Slik jeg i en tidligere artikkel har skrevet, kom til sammen 28 av mine direkte forfedre  til Alta fra Finland og Sverige. Av den grunn har jeg derfor svært mye fjerne, men direkte slektninger både i Finland og i Sverige. En stor del av dem knyttet seg til den læstadianske vekkelse og var aktive i menighetsarbeidet og i å spre kristendommen blant dem som de kom i kontakt med. Så langt som jeg foreløpig har kunnet konstatere, var mange av dem vekkelsens første predikanter som hadde sitt virkefelt både i Finland, Sverige og Norge, men også i Amerika. Jeg har laget en grafisk oversikt over hvem disse var. Denne oversikten viser dessuten på hvilke måte jeg var i slekt med dem.