https://www.hbardsen.com

Oberst Melander: “Antin Pieti var svært begavet, forklarte Guds Ord rett og sant, og ikke noe strider mot Kristi lære!”

Kilde: Martti E. Miettinens “Intervjue-samlinger fra somrene 1931-1932”

Kaptein Melander – senere major og oberstløytnant  – var blitt kjent med Pieti på barnehjemmet i Lannavaara, og fra da av var han Antin Pieti’s venn. I Stockholm var han fremdeles en kristen, og gikk i samlingene der.

Melander sa om Antin Pieti, at han aldri hadde truffet en så begavet mann.

Melander hadde sittet bak bordet sammen med Antin Pieti og lest teksten for ham. Antin Pieti var særlig flink til å huske Guds Ord. Da Melander hadde lest teksten for ham og gitt Bibelen til Antin Pieti, så lukket han boka etter å ha lest et par vers, for så å utlegge teksten uten å se i boka.

Da fotograf Johan Henrik Wennberg (1856 -1914) spurte Melander om hva han syntes om de kristne i Lannavaara, da svarte han: «Alt hva Pieti forklarer av Guds ord, er så guddommelig rett og sant, så han hadde ikke noe som skulle stride mot Kristi lære.

  • Fotograf Johan Henrik Wennberg fotograferte Johan Raattamaa hjemme i Saivomuotka

 


 

Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Antin Pieti talte sammenhengende i 15 timer

Kilde: Martti E. Miettinens “Intervjue-samlinger fra somrene 1931-1932”
 
Predikant i den læstadianske vekkelse – en av Lars Levi Læstadius’ første medarbeidere –  Antin Pieti (Per Anders Persson Nutti, 1825-1898) fartet mye blant samene i Tromsø-distriktet, og dermed kom han ofte til Norge å holde samlinger i Tromsø.
 
Den siste gangen holdt han en lang forklaring om Livets Brød. Han begynte i 14-tida og drøyde helt til kl. 5 om morgenen etter å ha drukket kaffe bare fire ganger.
 
Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 
 

Antin Pieti – læstadiansk predikant, og en helt spesiell bønnens mann

Kilde: Bl.a. “Lapin profeetan oppilaat”, av Hjalmar Westeson (utgitt i 1924)
Oversatt og kommentert av Henry Baardsen, Alta

Bønnene til Antin Pieti hadde kanskje aller størst påvirkning på dem som han møtte
Antin Pieti var av natur sjelden stille og from, slik vi allerede har forstått at han var helt fra hans barndom av. Det mest spesielle særtrekket med ham, var hans bønneliv. Hans bønner har helt sikkert gjort like stor virkning på de som han kom i kontakt med som hans predikninger og hans bibelforklaringer. Dette finnes det mange bevis på det.

Antin Pieti bad ofte høyt på nettene og tidlig om morgenen
En av medarbeiderne og reisekameratene til Antin Pieti gjennom mange år, fortalte at han brukte å våkne hver morgen av sang og bønn. Ofte våknet han midt på natten av at Antin Pieti bad (høyt). Og alltid brukte han med glede og takknemlighet i sitt hjerte synge både tidlig og sent, og på den måte lovpriste han Gud. 

Antin Pieti henviste ofte til Guds egne løfter om at han vil bønnhøre sine barn bønner
Også når Antin Pieti bad for andre, kunne man legge merke til at bønnene hans hadde en spesiell virkekraft, siden han ofte påminte Gud om hans egne løfter om bønnhørelse. Dessuten hadde han et helt spesielt barn-far forhold til sin himmelske Far

Antin Pieti forlater rommet hvor mye folk var samlet for å møte ham, går ut, og ble etter lang tid funnet i snøskavlen ved en stein – i  en intensiv bønn til Gud
 En gang kom Antin Pieti til et sted dit det hadde kommen sammen uvanlig mye folk. De var kommen for å se og høre ham, men også for å få møte en predikant som skulle tale. Da Antin Pieti våknet tidlig på morgenen, hadde tilhørerne allerede begynt å samle seg i huset der hvor han bodde. Noen begynte umiddelbart å samtale med ham om hvordan de led i sin sjel, men også om spørsmål angående evigheten. 

Da stod Antin Pieti opp i all stillhet, og forsvant ut fra rommet. Siden han ble lenge borte, dro også de ut. De ville ta greie på hvor han forsvant. Men de fant ikke han noen steder, verken på gårdsplassen, og heller ikke i bygda de var i. Men til sist lyktes det noen av de som søkte ham å finne han. Han ble da oppdaget i snøskavlen ute i skogen ved siden av en stein. Der lå han nedsunket på sine knær – i intensiv bønn. 

“Å hvor fattig og tom jeg var da jeg våknet opp av søvnet. Og siden alle hadde noe å spørre meg om, så føltes det for meg som at jeg ikke ville klart å bestått prøven (å klare å svare på alle de vanskelige spørsmålene de stilte ham), uten at jeg på forhånd hadde fått forberede meg”, svarte han til dem som fant ham – disse som ble så forskrekket (når de fant ham slik).

Antin Pieti blir dradd etter håret, men faller på kne og ber for den sinte husverten. Men  følgende  natt angrer husverten bittert, og han ble kristen – han og hele hans hus
Da Antin Pieti var på et annet sted, ble husets herre svært bitter på ham. Årsaken var at Antin Pieti begynte å påminne ham om nødvendigheten med å omvende seg. Og siden Antin Pieti ikke sluttet med det, tross at han ble truet, grep husverten samen (Antin Pieti) i håret, og leide ham ut.

Ies Pieti fortalte senere om denne hendelse følgende:
“Det var egentlig helt vilt å se på når Antin Pieti, den uvanlig lange og grovvokste samen, måtte bøye seg ned, slik at den kortvokste “gamle kua” (et negativt uttrykk om husverten) klarte å nå opp til håret hans. Og uten at han gjorde motstand, lot han seg føre ut på denne måten”.

Man da han var blitt ført helt ut i gangen, falt Antin Pieti ned på sine knær, og begynte å be (høyt) for den svært lite gjestfrie husverten. Men først da husverten hadde løsnet reinene til predikantene og truer med å slippe dem løs slik at de helt fritt kunne stikke av, da først drar predikantene fra huset og fortsetter videre  til nærmeste bygd. 

Men samme natt drar husverten – som nå angrer, og er kommet i en håpløs tilstand – etter dem, og når dem igjen. Os så ber han dem om å komme tilbake, slik at også han skulle muligheten til å omvende seg og få alle sine synder tilgitt. Og på denne måte kom både han og hele hans hus til tro på Kristus.

Antin Pieti på bønn bak vedstabelen
Antin Pieti var ofte som gjest i fjellhytta til sin venn Matti Siikavuopio når han  var på flytting over fjellet fra Norge og når han kom tilbake derfra. Grunnen var at hans vei gikk like forbi huset til Siikavuopio. Alltid når han kom dit, så hvilte han seg skikkelig ut der et par ukes tid. Slik han selv brukte å si, så hvilte han både til kropp og sjel. 

Men uansett hvor han kom, og hvor han enn var, så var det noe som var spesielt for ham: “jeg vil ikke være til belastning for noen. Men med mine egne henders gjerninger vil jeg gjøre nytte for meg så langt jeg kan, og jeg vil selv tjene til mitt opphold”.

Den nytte som en same kunne gjøre ovenfor fastboende, var ikke så stor, siden samene levde under helt andre forhold. Men det som Antin Pieti brukte å gjøre når han var hos Siikavuopio, var å klyve ved til den dagens behov.

En av sønnene til Matti Siikavuopio fortalte at samegubben (Antin Pieti) ofte forsvant bak ved dungen. Der brukte han å ligge på kne, og slik bad han, og slik takket han også Gud. Han bad med høy hørbar røst for sine egne barn som var der på andre siden av fjellet og han bar for sin egen hustru. Og dessuten bad han for alle som bodde i huset – både for store og små . Eller så samtalte han med Gud om alt som lå på hans hjerte. Deretter sang han en salme, og etter det tok han på nytt fatt i øksa. Det var derfor helt forståelig at bukseknærne hans både var opprevet, slitt og hadde huller (siden han så ofte lå på knær og bad).

Når han var alene på sine reiser, så samtalte han som oftest høylytt med den Usynlige, eller så sang han. Antin Pieti var en stødig og god sanger. Stadig oppmuntret han sine tilhører både til å be og til å synge. “En harpe som ikke blir brukt,  vil komme til å ruste, og da vil den bli helt ubrukelig”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Andakt over 1Tim. 2:1 (14 min.): Bønnens plass i den kristne menighet og i de kristnes liv

Tema: Viktigheten av bønn i de kristnes liv
  • Teksten lyder: “Fremfor alt formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker”.
  • Bønn i Jesu navn er den aller viktigste kommunikasjonsform med Gud, han som har lovt å høre sine barns bønner, og som virkelig kan hjelpe
  • Jesus og den Hellige Ånd som forbeder
  • Forbønn for hverandre 
  • Påkallelse og bydebønn: Herre hjelp, herre frels. Skje din vilje
  • Takk for alle mennesker 
  • All ære og takk til Gud og til Frelseren Jesus Kristus
  • Hjemme i himmelen skal vi fullkomment takke

I Herren Jesu navn

Da jeg var barn og ungdom på slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet bodde det en gammel, kristen mann, ikke langt fra vårt barndomshjem. Hans mamma var fra Finland, og var en av de som tok med seg den læstadianske vekkelse hit til Alta da hun kom hit sammen med tre andre av sine søstre i begynnelsen av 1870-tallet. Hun var kristen, og fostret derfor sine barn i den kristne tro. Hun var min oldemor.

På den tiden var det vedfyring i alle hus, slik at min gammelonkel ofte var i vedhuset og sagde eller hugde ved da vi kom dit. Og siden han var veldig glad i å samtale med oss barn, gikk vi ofte dit for å slå av en prat med han. For han ble alltid glad når vi kom, og fortalte gjerne gode historier til oss fra den tiden da han var barn og ung.

Les videre på side 2!

Fortsett å lese «I Herren Jesu navn»

Andakt: “Bønn etter Guds vilje og i Ånden”, Ef 18-19

Tekst:

“Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige. Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets mysterium/hemmelighet”, Ef 6:18-19.

Fortsett å lese «Andakt: “Bønn etter Guds vilje og i Ånden”, Ef 18-19»

Hva lærer Bibelen om når, hvor og i hvilke sammenhenger vi som kristne bør be?

Hvem bør vi kristne be for, hvor kan vi be og når bør vi be?

Ved utallige tilfeller oppmuntret Jesus sine disipler og oss som Jesu etterfølgere å benytte oss av bønnens mulighet. Stedet hvor vi ber, er slettes ikke avgjørende. Det er hjertes forhold til Gud og til våre bønner som er det viktigste, slik Jesus selv uttrykte det: “… de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. Det er slike tilbedere Faderen vil ha” (Joh 4:23-24). Som Guds barn får vi frimodige, med sannferdighet og i hjertets fulle visshet (Heb 10:22) komme frem for Gud med vår nød, med våre påkallelser, våre bønner,  våre forbønner og med vår takksigelse.

Hva lærer Bibelen om forbønn? Noen eksempler på forbønner

Eksempler på forbønner både i GT og NT og hvordan Gud ved sin allmakt kan gripe inn

Allerede på Adams tid begynte de å påkalle Herrens navn (1Mos 4:26). Den vanligste grunnen til at de ba og påkalte Herrens navn, var at de søkte hjelp av Gud, siden de var i nød eller hadde et spesielt behov. Enten ba de for seg selv, for sin familie, sine venner eller for sitt folk. I mange tilfeller var forbønn for sitt folk, og bønn om nåde og tilgivelse for folkets frafall og synder, en direkte årsaken til at Gud angret seg, slik at han ikke gjennomførte den straff han hadde planlagt å utføre.

Bibelstudie: Hva lærer Bibelen om forbønn og bønn?

Ulike sider av bønn og forbønn

  1. Hva lærer Bibelen om bønn? Hovedside
  2. Bønn i Bibelen – ulike ord for bønn i den greske grunnteksten
  3. Noen eksempler fra Bibelen på forbønn
  4. Bønn og forbønn i Bibelen
  5. Bønnelivet til en kristen – hva lærer Bibelen?
  6. Litt om bønn med utgangspunkt i greske ord
    1. ”pros-euche” = be, anrope
    2. ”huper-entunchano”= gå i forbønn for
    3. ”deesis” = bønn, påkallelse, begjæring, behov
    4. ”ainea” = lovprise, prise, takke
  7. Hvor og når kan en kristen be?
  8. Hvem skal man gå i forbønn for?
  9. Bibelen lover bønnhørelse
  10. Bønnestillinger – noen eksempler fra Bibelen