https://www.hbardsen.com

Bønnens plass i læstadianismen i Norge – før og Nå

Bønnens viktighet i 1800-tallets læstadianisme

Bønnens plass i menighetssamlingene innen den læstadianske vekkelse i Norge, særlig i etterkrigstiden, har ikke fått den samme plass som tradisjonen var på 1800-tallet i læstadianismens begynnelse, så langt jeg har kunnet lese fra vekkelsens historie. Læstadius, Raattamaa, Antin Pieti og flere andre av vekkelsens lederen oppmuntret ofte de kristne til å be til Gud, uten å bli trett – noe de hadde lært av Jesus og av apostlene.

Fortsett å lese «Bønnens plass i læstadianismen i Norge – før og Nå»

Var det riktig av Jakob å “lure” førstefødselsretten og velsignelsen fra Esau?

Når vi leser og hører forkynt om patriarken Jakob, er det kanskje mest vanlig at han omtales som en som med list og med svik lurte sin bror Esau for både førstefødselsretten og for farens velsignelse. Andre igjen lærer at dette ikke stemmer, men at denne påstanden skyldes feil tolkning av Bibelen, og at alt det som skjedde allerede var bestemt av Gud. Nei, sier de: Jakob var et bilde på en “barndomskristen”, så denne kritikken mot han er feilaktig. Men hva lærer egentlig Bibelen?

Egen personlig erfaring fra tiden da loven anklaget og fordømte meg, men tuktet meg til Kristus

 
For snart 50 år siden opplevde jeg personlig hvordan det føltes i mitt hjerte å leve under lovens forbannelse og med dommen i mitt eget hjerte. Jeg fikk kjenne Guds strenge vrede på grunn av mitt frafall og mitt syndige liv, siden jeg hadde forlatt min barndoms Jesus og levd slik den bortkomne sønn levde et liv borte fra Gud og fra faderhjemmet over en periode på ca. fem år. Jeg hadde sløst bort hele farsarven, jeg følte at jeg hadde syndet  både mot himmelen og mot Gud. Det var virkelig tøft for en ungdom på 21 år å få oppleve et så sterkt kall – nærmest som et ultimatum fra Gud da han talte til mitt hjerte og sa: “Henry, siden du i dag kjenner så sterkt og så intensivt at Jeg kaller på deg, og du hører Min røst så tydelig, så forherd ikke ditt hjerte (Heb 3:15). Omvend deg i dag, så lenge det er tid, før det blir for sent!”
 
Særlig natten før jeg ble et Guds barn, opplevde jeg praktisk talt det samme som Israels folk da de var på flukt for Faraos store hær som forfulgte dem med stor  vrede. Trusselen nærmet seg dem skremmende og faretruende fort, og fiendene kom nærmere og nærmere. Og de hadde ingen fluktveier. Og havet var foran dem. Det var det eneste stedet de kunne flykte, men det hadde betydd døden for dem (2Mos 14). Snart er det for sent, og det er ute med oss, tenkte de kanskje. Da ble Israels hær grepet av stor redsel, og de ropte til Herren.
 
Nettopp på denne konkrete situasjonen tenkte jeg natt til 14.5.1972, og jeg så absolutt ingen muligheter mer. Der lå jeg helt alene og hjelpeløs i en liten brakke uten å få sove, og gråt mine sorgens tårer. Mine kristne foreldre og søsken var mange hundre kilometer borte. Jeg hadde ingen telefon, og mobiltelefoner var ikke oppfunnet på den tiden.  Får jeg ikke hjelp, går jeg fortapt, tenkte jeg. Og alt sammen var bare min skyld.
 
Da ga jeg et løfte til Gud: Våkner jeg opp i morgen tidlig, skal jeg overgi mitt liv til Herren, om du vil ta imot meg og om du gir meg nåde. Og jeg sukket og ba: Kjære Gud, gi meg omvendelses nåde! Send meg den hjelp som jeg trenger, slik at jeg kan få bli et Guds barn og få min synd utslettet. For jeg var klar over at jeg ikke kunne hjelpe meg selv eller bli en kristen på tomannshånd med Gud, uten hjelp av noen som allerede var kristen. Slik var det i alle fall for meg. Slik påkalte jeg Herren, og ba i min nød mine egne frelsesbønner, men på min enkle måte der og da. Kanskje nødvendigvis ikke med så mange ord, men fra hjertets dyp.
 
Et slikt sterkt kall fra Gud glemmer jeg aldri, for det var så tydelig og så intensivt. Og jeg kjente Guds kjærlige kall, samtidig som mitt eget hjerte og mine mange synder fordømte meg. Kanskje ikke bare konkrete synder som jeg hadde gjort, men særlig vantroens synd.  Og dette på tross av at det var ingen mennesker som hadde fordømte meg eller anklaget meg på grunn av mitt frafall og min synd, bortsett fra Guds kallende stemme i mitt hjerte. Men Satan fordømte meg sterkt, og pekte på min håpløse situasjon. Og så viste han meg fortapelsen dyp foran mine øyne.
 
Selv om Gud kalte på meg, fantes det ingen fordømmelse fra hans side. Hans kall var alltid sterkest da jeg var helt alene, da alt var helt stille uten noen form for ytre forstyrrelse, og aller sterkest på natten. Ingen andre enn jeg selv kunne registrere det, tror jeg i alle fall. Og selv prøvde jeg å skjule det så godt jeg kunne, slik at ingen skulle klare å oppdage det eller skulle begynne å spørre meg om hvorfor jeg var så bekymret og nedtrykt.
 
På en måte følte jeg nok at kanskje Gud var vred på meg på grunn av at jeg helt bevisst hadde vendt ham ryggen. For det hadde jeg gjort, uten tvil. Heldigvis hadde jeg et positivt gudsbilde, og trodde og håpet tross alt at Gud egentlig var god og kjærlig, og forhåpentligvis ville forbarme seg over meg. Derfor hadde jeg en indre men skjult lengsel etter Gud i mitt indre, selv om jeg også fikk oppleve litt av Guds vrede da han vekket min samvittighet gjennom sin krevende lov og gjennom sin tjener Moses.
 
Tross alt takker jeg Gud for at han gjennom Moses og loven var var vred på meg, siden det ikke var det siste jeg fikk oppleve. Men det var Guds måte å vekke meg på og å kalle på meg. For støyen rundt meg – verdslig musikk i bilen og ofte på arbeidsplassen, et syndig liv i sus og dus blant kameratflokken og ellers mye ukristelig.  Lydnivået og støyen av ulik slag var så høy at jeg ikke hørte Guds kallende stemme. Og slik registrerte jeg heller ikke, og fikk heller ikke tid til å oppdage at Gud søkte og kalte på meg. Derfor måtte kanskje Gud tukte meg så hårdt, men heldigvis kjærlig og skånsomt.
 
Mest av alt takker jeg Gud for at hans vrede opphørte, og at han trøstet meg så herlig ved evangeliet og ved at hans Sønn Jesus Kristus ble meg til frelse og evig liv (Jes 12:1-2).
14. mai 2021 – for tre dager siden – var det på dagen 49 år siden jeg opplevde dette mektige Guds kall i mitt hjerte. Og dess større ble kontrasten da jeg til min store glede fikk oppleve det store under å bli et Guds barn bare et halvt døgn etter det. 

Alt dette er virkelig noe det er stor grunn å takke Gud for!

Henry Baardsen,
Alta
 
 

Oberst Melander: “Antin Pieti var svært begavet, forklarte Guds Ord rett og sant, og ikke noe strider mot Kristi lære!”

Kilde: Martti E. Miettinens “Intervjue-samlinger fra somrene 1931-1932”

Kaptein Melander – senere major og oberstløytnant  – var blitt kjent med Pieti på barnehjemmet i Lannavaara, og fra da av var han Antin Pieti’s venn. I Stockholm var han fremdeles en kristen, og gikk i samlingene der.

Melander sa om Antin Pieti, at han aldri hadde truffet en så begavet mann.

Melander hadde sittet bak bordet sammen med Antin Pieti og lest teksten for ham. Antin Pieti var særlig flink til å huske Guds Ord. Da Melander hadde lest teksten for ham og gitt Bibelen til Antin Pieti, så lukket han boka etter å ha lest et par vers, for så å utlegge teksten uten å se i boka.

Da fotograf Johan Henrik Wennberg (1856 -1914) spurte Melander om hva han syntes om de kristne i Lannavaara, da svarte han: «Alt hva Pieti forklarer av Guds ord, er så guddommelig rett og sant, så han hadde ikke noe som skulle stride mot Kristi lære.

  • Fotograf Johan Henrik Wennberg fotograferte Johan Raattamaa hjemme i Saivomuotka

 


 

Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Antin Pieti talte sammenhengende i 15 timer

Kilde: Martti E. Miettinens “Intervjue-samlinger fra somrene 1931-1932”
 
Predikant i den læstadianske vekkelse – en av Lars Levi Læstadius’ første medarbeidere –  Antin Pieti (Per Anders Persson Nutti, 1825-1898) fartet mye blant samene i Tromsø-distriktet, og dermed kom han ofte til Norge å holde samlinger i Tromsø.
 
Den siste gangen holdt han en lang forklaring om Livets Brød. Han begynte i 14-tida og drøyde helt til kl. 5 om morgenen etter å ha drukket kaffe bare fire ganger.
 
Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 
 

Antin Pieti – læstadiansk predikant, og en helt spesiell bønnens mann

Kilde: Bl.a. “Lapin profeetan oppilaat”, av Hjalmar Westeson (utgitt i 1924)
Oversatt og kommentert av Henry Baardsen, Alta

Bønnene til Antin Pieti hadde kanskje aller størst påvirkning på dem som han møtte
Antin Pieti var av natur sjelden stille og from, slik vi allerede har forstått at han var helt fra hans barndom av. Det mest spesielle særtrekket med ham, var hans bønneliv. Hans bønner har helt sikkert gjort like stor virkning på de som han kom i kontakt med som hans predikninger og hans bibelforklaringer. Dette finnes det mange bevis på det.

Antin Pieti bad ofte høyt på nettene og tidlig om morgenen
En av medarbeiderne og reisekameratene til Antin Pieti gjennom mange år, fortalte at han brukte å våkne hver morgen av sang og bønn. Ofte våknet han midt på natten av at Antin Pieti bad (høyt). Og alltid brukte han med glede og takknemlighet i sitt hjerte synge både tidlig og sent, og på den måte lovpriste han Gud. 

Antin Pieti henviste ofte til Guds egne løfter om at han vil bønnhøre sine barn bønner
Også når Antin Pieti bad for andre, kunne man legge merke til at bønnene hans hadde en spesiell virkekraft, siden han ofte påminte Gud om hans egne løfter om bønnhørelse. Dessuten hadde han et helt spesielt barn-far forhold til sin himmelske Far

Antin Pieti forlater rommet hvor mye folk var samlet for å møte ham, går ut, og ble etter lang tid funnet i snøskavlen ved en stein – i  en intensiv bønn til Gud
 En gang kom Antin Pieti til et sted dit det hadde kommen sammen uvanlig mye folk. De var kommen for å se og høre ham, men også for å få møte en predikant som skulle tale. Da Antin Pieti våknet tidlig på morgenen, hadde tilhørerne allerede begynt å samle seg i huset der hvor han bodde. Noen begynte umiddelbart å samtale med ham om hvordan de led i sin sjel, men også om spørsmål angående evigheten. 

Da stod Antin Pieti opp i all stillhet, og forsvant ut fra rommet. Siden han ble lenge borte, dro også de ut. De ville ta greie på hvor han forsvant. Men de fant ikke han noen steder, verken på gårdsplassen, og heller ikke i bygda de var i. Men til sist lyktes det noen av de som søkte ham å finne han. Han ble da oppdaget i snøskavlen ute i skogen ved siden av en stein. Der lå han nedsunket på sine knær – i intensiv bønn. 

“Å hvor fattig og tom jeg var da jeg våknet opp av søvnet. Og siden alle hadde noe å spørre meg om, så føltes det for meg som at jeg ikke ville klart å bestått prøven (å klare å svare på alle de vanskelige spørsmålene de stilte ham), uten at jeg på forhånd hadde fått forberede meg”, svarte han til dem som fant ham – disse som ble så forskrekket (når de fant ham slik).

Antin Pieti blir dradd etter håret, men faller på kne og ber for den sinte husverten. Men  følgende  natt angrer husverten bittert, og han ble kristen – han og hele hans hus
Da Antin Pieti var på et annet sted, ble husets herre svært bitter på ham. Årsaken var at Antin Pieti begynte å påminne ham om nødvendigheten med å omvende seg. Og siden Antin Pieti ikke sluttet med det, tross at han ble truet, grep husverten samen (Antin Pieti) i håret, og leide ham ut.

Ies Pieti fortalte senere om denne hendelse følgende:
“Det var egentlig helt vilt å se på når Antin Pieti, den uvanlig lange og grovvokste samen, måtte bøye seg ned, slik at den kortvokste “gamle kua” (et negativt uttrykk om husverten) klarte å nå opp til håret hans. Og uten at han gjorde motstand, lot han seg føre ut på denne måten”.

Man da han var blitt ført helt ut i gangen, falt Antin Pieti ned på sine knær, og begynte å be (høyt) for den svært lite gjestfrie husverten. Men først da husverten hadde løsnet reinene til predikantene og truer med å slippe dem løs slik at de helt fritt kunne stikke av, da først drar predikantene fra huset og fortsetter videre  til nærmeste bygd. 

Men samme natt drar husverten – som nå angrer, og er kommet i en håpløs tilstand – etter dem, og når dem igjen. Os så ber han dem om å komme tilbake, slik at også han skulle muligheten til å omvende seg og få alle sine synder tilgitt. Og på denne måte kom både han og hele hans hus til tro på Kristus.

Antin Pieti på bønn bak vedstabelen
Antin Pieti var ofte som gjest i fjellhytta til sin venn Matti Siikavuopio når han  var på flytting over fjellet fra Norge og når han kom tilbake derfra. Grunnen var at hans vei gikk like forbi huset til Siikavuopio. Alltid når han kom dit, så hvilte han seg skikkelig ut der et par ukes tid. Slik han selv brukte å si, så hvilte han både til kropp og sjel. 

Men uansett hvor han kom, og hvor han enn var, så var det noe som var spesielt for ham: “jeg vil ikke være til belastning for noen. Men med mine egne henders gjerninger vil jeg gjøre nytte for meg så langt jeg kan, og jeg vil selv tjene til mitt opphold”.

Den nytte som en same kunne gjøre ovenfor fastboende, var ikke så stor, siden samene levde under helt andre forhold. Men det som Antin Pieti brukte å gjøre når han var hos Siikavuopio, var å klyve ved til den dagens behov.

En av sønnene til Matti Siikavuopio fortalte at samegubben (Antin Pieti) ofte forsvant bak ved dungen. Der brukte han å ligge på kne, og slik bad han, og slik takket han også Gud. Han bad med høy hørbar røst for sine egne barn som var der på andre siden av fjellet og han bar for sin egen hustru. Og dessuten bad han for alle som bodde i huset – både for store og små . Eller så samtalte han med Gud om alt som lå på hans hjerte. Deretter sang han en salme, og etter det tok han på nytt fatt i øksa. Det var derfor helt forståelig at bukseknærne hans både var opprevet, slitt og hadde huller (siden han så ofte lå på knær og bad).

Når han var alene på sine reiser, så samtalte han som oftest høylytt med den Usynlige, eller så sang han. Antin Pieti var en stødig og god sanger. Stadig oppmuntret han sine tilhører både til å be og til å synge. “En harpe som ikke blir brukt,  vil komme til å ruste, og da vil den bli helt ubrukelig”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Andakt over 1Tim. 2:1 (14 min.): Bønnens plass i den kristne menighet og i de kristnes liv

Tema: Viktigheten av bønn i de kristnes liv
  • Teksten lyder: “Fremfor alt formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker”.
  • Bønn i Jesu navn er den aller viktigste kommunikasjonsform med Gud, han som har lovt å høre sine barns bønner, og som virkelig kan hjelpe
  • Jesus og den Hellige Ånd som forbeder
  • Forbønn for hverandre 
  • Påkallelse og bydebønn: Herre hjelp, herre frels. Skje din vilje
  • Takk for alle mennesker 
  • All ære og takk til Gud og til Frelseren Jesus Kristus
  • Hjemme i himmelen skal vi fullkomment takke

I Herren Jesu navn

Da jeg var barn og ungdom på slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet bodde det en gammel, kristen mann, ikke langt fra vårt barndomshjem. Hans mamma var fra Finland, og var en av de som tok med seg den læstadianske vekkelse hit til Alta da hun kom hit sammen med tre andre av sine søstre i begynnelsen av 1870-tallet. Hun var kristen, og fostret derfor sine barn i den kristne tro. Hun var min oldemor.

På den tiden var det vedfyring i alle hus, slik at min gammelonkel ofte var i vedhuset og sagde eller hugde ved da vi kom dit. Og siden han var veldig glad i å samtale med oss barn, gikk vi ofte dit for å slå av en prat med han. For han ble alltid glad når vi kom, og fortalte gjerne gode historier til oss fra den tiden da han var barn og ung.

Les videre på side 2!

Fortsett å lese «I Herren Jesu navn»

Andakt: “Bønn etter Guds vilje og i Ånden”, Ef 18-19

Tekst:

“Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige. Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets mysterium/hemmelighet”, Ef 6:18-19.

Fortsett å lese «Andakt: “Bønn etter Guds vilje og i Ånden”, Ef 18-19»

Hva lærer Bibelen om når, hvor og i hvilke sammenhenger vi som kristne bør be?

Hvem bør vi kristne be for, hvor kan vi be og når bør vi be?

Ved utallige tilfeller oppmuntret Jesus sine disipler og oss som Jesu etterfølgere å benytte oss av bønnens mulighet. Stedet hvor vi ber, er slettes ikke avgjørende. Det er hjertes forhold til Gud og til våre bønner som er det viktigste, slik Jesus selv uttrykte det: “… de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. Det er slike tilbedere Faderen vil ha” (Joh 4:23-24). Som Guds barn får vi frimodige, med sannferdighet og i hjertets fulle visshet (Heb 10:22) komme frem for Gud med vår nød, med våre påkallelser, våre bønner,  våre forbønner og med vår takksigelse.

Hva lærer Bibelen om forbønn? Noen eksempler på forbønner

Eksempler på forbønner både i GT og NT og hvordan Gud ved sin allmakt kan gripe inn

Allerede på Adams tid begynte de å påkalle Herrens navn (1Mos 4:26). Den vanligste grunnen til at de ba og påkalte Herrens navn, var at de søkte hjelp av Gud, siden de var i nød eller hadde et spesielt behov. Enten ba de for seg selv, for sin familie, sine venner eller for sitt folk. I mange tilfeller var forbønn for sitt folk, og bønn om nåde og tilgivelse for folkets frafall og synder, en direkte årsaken til at Gud angret seg, slik at han ikke gjennomførte den straff han hadde planlagt å utføre.

Bibelstudie: Hva lærer Bibelen om forbønn og bønn?

Ulike sider av bønn og forbønn

  1. Hva lærer Bibelen om bønn? Hovedside
  2. Bønn i Bibelen – ulike ord for bønn i den greske grunnteksten
  3. Noen eksempler fra Bibelen på forbønn
  4. Bønn og forbønn i Bibelen
  5. Bønnelivet til en kristen – hva lærer Bibelen?
  6. Litt om bønn med utgangspunkt i greske ord
    1. ”pros-euche” = be, anrope
    2. ”huper-entunchano”= gå i forbønn for
    3. ”deesis” = bønn, påkallelse, begjæring, behov
    4. ”ainea” = lovprise, prise, takke
  7. Hvor og når kan en kristen be?
  8. Hvem skal man gå i forbønn for?
  9. Bibelen lover bønnhørelse
  10. Bønnestillinger – noen eksempler fra Bibelen