Det er Åndens lov som leder den kristne, og ikke Guds fordømmende lov

Kilde: Martti E. Miettinen’s intervjue med oldemor Greta Kaisa Arnesen (født Aidantausta) i 1931-1932.

Spørsmål: Hvordan er den kristnes forhold til loven?

Vi som er kristne og troende, er vi ikke under Guds dømmende lov (Rom 6:15). Men den angår derimot alle de som er under loven (Rom 3:19). Og av dem krever den omvendelse!


Det er kjærlighetens lov (1Kor 13; Joh 13:34-35) som lærer oss å forkaste ugudelig adferd (Tit 2:12).  Den kristne har en slik (guds)frykt at han ikke vil bedrøve Gud, og vil heller ikke gjøre Den Hellig Ånd sorg (Ef 4:30). Derimot har en kristen hjertets trang til Guds lov (som man med glede vil slutte seg til, se Rom 7:23; 7:25). Denne trang (etter å leve i samsvar med Guds vilje) står i strid med loven i våre lemmer, som ikke tillater oss å følge og å oppfylle vår trang til Guds lov (Rom 7:23).

Syndens lov får likevel ikke være den herskende lov for den kristne. En preken/kristen forkynnelse som gir råd, tukt (Heb 12:11) og rettledning (2Tim 3:16), får ikke betraktes som en lovpreken, og er heller ikke noe som ikke angår oss kristne. For en slik preken forsvarer ikke synden, som om den ikke skulle vedkomme den kristne. Det er kjærlighetens lov som lærer oss å forkaste (og å fornekte) ugudelig adferd (Tit 2:13). 

Slik er det hele tiden blitt lært (i den læstadianske vekkelse) om den kristnes forhold til loven!


Kommentar:
Oldemor som her ble intervjuet, var født i 1851. Hennes foreldre var noen av de første på finsk side som ble med i den læstadianske vekkelsen like etter vekkelsens begynnelse. Hjemme hos dem i Kätkäsuvando litt nord for Muonio brukte de å ha husmøter helt fra hun var liten. Johan Raattamaa var godt kjent hjemme hos dem, og bodde ikke så langt fra dem, men på svensk side av Muonio-elva. Hans datter Eva Sofia Raattamaa var gift med oldemors bror Karl Gustav Aidantausta. 

Oldemor var en søster til en av de første predikantene i vekkelsen, Johan Sirkanmaa. Hennes far druknet i Muonio-elva i 1863. Etter det fulgte det flere uår etter hverandre, noe som sannsynligvis gjorde at hun og tre av hennes andre søstre flyttet til Alta. Etter hvert ble alle fire gift her. Det er usikkert om deres mor lenger levde da de i 1870 flyttet hit. 

Allerede før hun flyttet hit, ble hun flere ganger velsignet av de kristne, og oppmuntret til å tro. Da hun kom hit, var det 20-30 læstadianske kristne her i Alta, og de fleste av dem var sannsynligvis av finsk avstamning.

Oldemor var i Muonio den gangen da Johan Raattamaa sammen med hennes bror Johan Sirkanmaa reiste til Gällivare i Sverige for å forhindre at lederen for de førstefødte, Jonas Purnu, skulle iverksatte sin plan om å begynne å forrette nattverd i vekkelsens regi. Hun ledsaget dem et stykke på reisen. Dette skjedde på vårvinteren i 1872.

Helt fra våre barn var små på 1990-tallet, har jeg hatt Miettinens intervjue med oldemor, slik at også de har blitt kjent med henne helt fra de var små. Mitt inntrykk av oldemor, er at hun hadde særlig god innsikt og forstand i hva som var  bibelsk og apostolisk kristendom. Det gjelder særlig i viktige spørsmål som angår frelsen: omvendelsen, syndsbekjennelsen, arvesynden, dåpen, gjenfødelsen, synet på Bibelen, bønnen, “tre-alens læra”  og det kristne livet.

Når Miettinen i 1931 og 1932 reiste rundt alle steder i Nord-Norge hvor vekkelsen var spredd, helt fra Ofoten i sør til Vadsø i nord, møtte han utrolig mange daværende predikanter og menighetsledere, men også mange andre sentrale personer. Hele intervjuesamlingen er på hele 190 sider, og det virker som om han stilte de samme spørsmålene til alle som han intervjuet. 

Spørsmålet denne gangen var: “Hvordan er den kristnes forhold til loven?” 

For å få så godt som mulig fram hva hun forteller og hva som var hennes budskap, har jeg valgt å skrive teksten noe fritt, men i innhold stemmer alt med selve intervjuet. For å få fram at oldemors kristendomsforståelse var i overensstemmelse med Guds Ord, har jeg valgt å sett inn bibelhenvisninger. Etter hvert tenker jeg å skrive ned mer fra intervjuene med henne angående de andre lærespørsmålene også.

Miettinen spurte henne både hvordan hun forstod spørsmålene og hva andre i den læstadianske vekkelsen her i Norge tenkte og lærte om disse spørsmålene i tidsrommet 1870-1930.

Les også om du vil:


 

Læstadius og Erkki Antti gransker Bibelen og Luther i tre døgn sammenhengende. Læstadius velger å fortsette som før med å forkynne loven, mens Erkki Antti og Raattamaa får frihet til å forkynne evangeliet.

Det jeg her skal fortelle om, er oversatt fra finsk, og forfattet av prost O. H. Jussila i en artikkel han har skrevet i forbindelse men 100-årsminnet etter Læstadius død. Artikkelen heter “Vangituille vapautusta – sidotuille päästöä – Satavuotismuisto”. Jussila reiste rundt i Torne-dalen og intervjuet kristne mennesker som levde samtidig med Erkki Antti og Johan Raattamaa. En av de som han intervjuet, var predikant Viktor Dyhr. Han forteller selv til prost O. H. Jussila hva Erkki Antti personlig hadde fortalt ham:

Fortsett å lese «Læstadius og Erkki Antti gransker Bibelen og Luther i tre døgn sammenhengende. Læstadius velger å fortsette som før med å forkynne loven, mens Erkki Antti og Raattamaa får frihet til å forkynne evangeliet.»

Luther: Rett forkynnelse av loven og evangeliet

Kilde: Synti, armo ja uusi elämä, av Uuras Saarnivaara, s. 27
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

Hvem skal evangeliet forkynnes for?
Evangeliet forkynner ikke syndenes forlatelse for de råe og sorgløse hjerter, men for de som er sønderbrutte, og for de som angrer (sine synder). Jesus sier:

  • «Herrens Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for de fattige. Han har sendt Meg for å helbrede dem som har et sønderknust hjerte, og for å rope ut frihet for fanger, og for at blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte i frihet», Luk 4:18.

For at ikke egen anger over synden og den skrekk og frykt som forkynnelsen av loven har forårsaket skal føre til at man mister alt håp, er det helt nødvendig at man også forkynner evangeliet.  Bare når det skjer, vil omvendelsen kunne virke til frelse:  Paulus skriver:

  • «Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorgen som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss.  For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død», 2Kor 7:9-10.

Den Hellige Ånds oppgave
Slik ser vi at den Hellige Ånds gjerning ikke bare er å trøste, men den skal også ved lovens embete  overbevise verden om synd, slik Jesus sier:

  • «Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom», Joh 16:8…

Fortsett å lese «Luther: Rett forkynnelse av loven og evangeliet»