En gjenfødt kristen verken ønsker eller vil gjøre noe annet enn det som Mose lov og lovens ord krever og befaler.

Kilde: Messun väärinkäyttämisestä s. 349. Lutherin Walitut teokset 2,274-381. Suom. Yrjö Loimaranta. Kuopio 1910. (SLS). Vom Missbrauch der Messe, 1521. WA 8,482-563.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Luther om en kristens forhold til Guds lov:

Den gjenførte kristnes  lov er troen, som er den åndelige flamme som ved den Hellige Ånd setter hjertene i brand. Og den antenner hjertet på nytt og omvender det, slik at man ikke lenger verken ønsker eller vil gjøre noe annet enn det Mose lov og lovens ord krever og befaler.

Jeremias skriver om dette i Jer 31:33 «Jeg skal gi Min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte osv. Og Paulus skriver i 2 Kor 3:3: «For det er åpenbart at dere er Kristi brev, innskrevet i våre hjerter…». Paulus kaller dette i Rom 3:27 for «troens lov», og i 2 Kor 4:13 for troens Ånd og troens forkynnelse. For når Kristi levende Ord blir forkynt, så gir det oss Ånden, som med en levende ild skriver Guds lov inn i våre hjerter, slik det skjedde for Kornelius i Ap 10:44.

Videre sies det i Gal 3:2: «Bare dette vil jeg vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Derfor kalles også evangeliet for det evige livs ord, Joh 6:68.


Bare den som har troen på Kristus, kan holde det som loven krever.

Kilde: Galatalaiskirjeen selitys, s 124. Valitut teokset 2,45-233. Suom. Mauri E. Lehtonen. Porvoo 1959 (WSOY). In epistolam Pauli ad Galatas commentarius, 1519. WA 2,443-618.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Luther: Loven krever troen på Kristus. Og bare den som har troen, kan holde alt det som loven krever.

Jeg (Martin Luther) vil at dere som leser dette, skal ta stilling til to uttrykk som Bibelen bruker. Er betydningen den samme, eller er det noen forskjell når Paulus sier?: “alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse” (Gal 3:10) og  når Moses sier “Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det” (Gal 3;10 og 5Mos 27:26)…

Det å “gjøre lovens gjerninger”, er ikke er det samme som “å gjøre det som står skrevet”. Det å “gjøre” det som står skrevet, betyr å “oppfylle”.  Derimot vil det “å gjøre lovens gjerninger”, betyr det samme som at man med noen ytre gjerninger bare later som om man oppfyller loven, slik Kristus sier i Luk 6:46: “Men hvorfor kaller dere meg Herre, Herre! – og ikke gjør det jeg sier?”

Eller som vi leser I Rom 2:13: “For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven, skal bli rettferdiggjort”. Det er altså sikkert at begge disse to gruppene er under forbannelsen, både “de som ikke holder loven”, slik Moses sier, men også de “som holder seg til lovgjerninger”, slik apostelen sier.

Derfor er det slik jeg sa, et helt spesielt uttrykk som Paulus bruker, når han sier at de som “gjør lovens gjerninger”, de holder ikke det som står skrevet i loven.

Det som står skrevet i loven, og det som loven krever, er troen (på Kristi fullkomne lovoppfyllelse i synderens sted). Og bare den (som har troen) kan holde alt det som loven krever.

Den rettferdige oppfyller alt som loven krever, ved den Hellige Ånd. Derfor har loven ikke noe å kreve av den rettferdige.

Kilde: Jumalan käskyjen pääytimen selitys ja lain väärästä ja oikeasta käytännöstä, s. 166 og s 168. Suom. G.D. Oppi-isä Lutherin kolme ajankohtaista selitystä. Vaasa 1952 (Ev. luth. todistajain seura). Predigt über 1. Tim. 1, 3-7. 17.3. 1525. WA 17,1,102-120.

Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Martin Luther om den kristnes forhold til Guds lov:

 Slik jeg tidligere har sagt, så er ikke Guds lov avskaffet. Men den forblir for alltid. Og det er heller ikke mulig at loven skulle kunne bli avskaffe. Derimot vil loven vil alltid stå ved makt.

Men den rettferdige har den Hellige Ånd, og også et rent hjerte. Og ved det oppfyller han alt det som loven krever

Siden det står slik til med en kristen – slik jeg har sagt – så gjør han alt det som loven krever. Fordi han har et rent hjerte i forhold til Gud, så han gjør og unner han alt godt til alle mennesker. Og han vil heller ikke gjøre noe som helst ondt mot noen. Derfor har han allerede gjort det som han burde gjøre. Og han skulle heller ikke ønske å gjøre noe annet, siden han har den Hellige Ånd som antenner hjertet, slik at han får lyst til å gjøre det gode.

Derfor kan man heller ikke kreve av ham at han skal være from, slik man heller ikke kreve av en mann at han skal være en mann, eller at en kvinne skal være en kvinne.  De rettferdige er skapt fromme, allerede før loven var til. Dersom du skulle begynne å kreve fromhet av en rettferdig kristen, så våger jeg å si at du er uforstandig, siden du krever av han det han allerede har gjort, eller at du forbyr han å gjøre det han ikke kunne tenke seg å gjøre. Det er derfor klart at loven ikke har noe mer å kreve av en rettferdig.

Men når loven krever noe av noen, så tyder det på at den som den krever noe av, ennå ikke er rettferdig eller hellig. For Gud er ikke uforstandig, slik at han skulle begynne å kreve at man skal gjøre det som man allerede gjør.


Den Hellige Ånd leder gjenfødte kristne, slik at de allerede her i livet begynner å oppfylle loven.

Kilde: Syntisen tie vanhrskauteen ja pyhyyteen III Lutherin mukaan, av Uuras Saarnivaara.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

“Ved Guds nåde er vi frikjøpt fra loven og fra gjerningene. Ikke slik vi har frihet til gjøre det som er ondt, men slik at vi  er fri til gjøre gode gjerninger” (10, I, 2, 54, 27, KP, 1. s. adv. e,s.).

“Når Adam ble skapt, var loven ikke bare en mulighet for han, men noe som var noe flott (iucunda). Adam oppfylte lovens krav om lydighet helt og holdent, helt av fri vilje, med glede og fullkomment…  (før syndefallet)

Ved at Kristus ble underlagt loven og siden Han bar alle våre forbannelser, fortjente han og gav han den Hellige Ånd til alle som tror på Ham.

“Og når den Hellige Ånd får lede de som tror  i deres indre, så begynner de å oppfylle loven allerede her og nå, mens de ennå lever.

I det kommende liv skal lydighet til loven være noe vil bli satt aller høyest,   og denne lydighet vil da være helt fullkommen. Da skal de gjøre det av hele sitt legene og hele sin sjel, slik som englene gjør det nu” (39, I, 364, 10, disp. antin. vastaan, 1537).


Ved Kristus og den Hellige Ånd elsker en kristen Guds lov, siden alle lovens krav er 100 % oppfylt i Kristus.

Kilde: Syntisen tie vanhurskauteen ja pyhyyteen III  Lutherin mukaan, Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Martin Luther om en kristens forhold til Guds lov:

En ikke-kristen kan ikke elske loven
“Så lenge som et menneske lever som en (ubenådet) synder, er han skyldig for loven. Da  kjenner han loven bare som noe som gjør han skyldig,  og som bare krever av ham. Derfor kan heller ikke elske loven.


Den som har Kristus som sin lovoppfyller, elsker Guds lov som sin venn
Etter at han har lært å kjenne loven som noe som Kristus alene har kunne oppfylle, ser han også hva Han har oppfylt og hva gjort for han. Dessuten ser han også hvilke forbannelse Kristus har frikjøpt han fra. Og først da kan han begynne å elske loven som sin venn”

Loven som han før opplevde både som hård og besværlig, ja som helt håpløs, har nå blitt kjær, herlig og lett for han. For nå lever loven nemlig i hjertet ved den Hellige Ånd

Ved Kristus forandres loven til å bli både behagelig og herlig…” (17, II, 70, 20, KP. 2. s. lopp. ev. s.).


Egen personlig erfaring fra tiden da loven anklaget og fordømte meg, men tuktet meg til Kristus

 
For snart 50 år siden opplevde jeg personlig hvordan det føltes i mitt hjerte å leve under lovens forbannelse og med dommen i mitt eget hjerte. Jeg fikk kjenne Guds strenge vrede på grunn av mitt frafall og mitt syndige liv, siden jeg hadde forlatt min barndoms Jesus og levd slik den bortkomne sønn levde et liv borte fra Gud og fra faderhjemmet over en periode på ca. fem år. Jeg hadde sløst bort hele farsarven, jeg følte at jeg hadde syndet  både mot himmelen og mot Gud. Det var virkelig tøft for en ungdom på 21 år å få oppleve et så sterkt kall – nærmest som et ultimatum fra Gud da han talte til mitt hjerte og sa: “Henry, siden du i dag kjenner så sterkt og så intensivt at Jeg kaller på deg, og du hører Min røst så tydelig, så forherd ikke ditt hjerte (Heb 3:15). Omvend deg i dag, så lenge det er tid, før det blir for sent!”
 
Særlig natten før jeg ble et Guds barn, opplevde jeg praktisk talt det samme som Israels folk da de var på flukt for Faraos store hær som forfulgte dem med stor  vrede. Trusselen nærmet seg dem skremmende og faretruende fort, og fiendene kom nærmere og nærmere. Og de hadde ingen fluktveier. Og havet var foran dem. Det var det eneste stedet de kunne flykte, men det hadde betydd døden for dem (2Mos 14). Snart er det for sent, og det er ute med oss, tenkte de kanskje. Da ble Israels hær grepet av stor redsel, og de ropte til Herren.
 
Nettopp på denne konkrete situasjonen tenkte jeg natt til 14.5.1972, og jeg så absolutt ingen muligheter mer. Der lå jeg helt alene og hjelpeløs i en liten brakke uten å få sove, og gråt mine sorgens tårer. Mine kristne foreldre og søsken var mange hundre kilometer borte. Jeg hadde ingen telefon, og mobiltelefoner var ikke oppfunnet på den tiden.  Får jeg ikke hjelp, går jeg fortapt, tenkte jeg. Og alt sammen var bare min skyld.
 
Da ga jeg et løfte til Gud: Våkner jeg opp i morgen tidlig, skal jeg overgi mitt liv til Herren, om du vil ta imot meg og om du gir meg nåde. Og jeg sukket og ba: Kjære Gud, gi meg omvendelses nåde! Send meg den hjelp som jeg trenger, slik at jeg kan få bli et Guds barn og få min synd utslettet. For jeg var klar over at jeg ikke kunne hjelpe meg selv eller bli en kristen på tomannshånd med Gud, uten hjelp av noen som allerede var kristen. Slik var det i alle fall for meg. Slik påkalte jeg Herren, og ba i min nød mine egne frelsesbønner, men på min enkle måte der og da. Kanskje nødvendigvis ikke med så mange ord, men fra hjertets dyp.
 
Et slikt sterkt kall fra Gud glemmer jeg aldri, for det var så tydelig og så intensivt. Og jeg kjente Guds kjærlige kall, samtidig som mitt eget hjerte og mine mange synder fordømte meg. Kanskje ikke bare konkrete synder som jeg hadde gjort, men særlig vantroens synd.  Og dette på tross av at det var ingen mennesker som hadde fordømte meg eller anklaget meg på grunn av mitt frafall og min synd, bortsett fra Guds kallende stemme i mitt hjerte. Men Satan fordømte meg sterkt, og pekte på min håpløse situasjon. Og så viste han meg fortapelsen dyp foran mine øyne.
 
Selv om Gud kalte på meg, fantes det ingen fordømmelse fra hans side. Hans kall var alltid sterkest da jeg var helt alene, da alt var helt stille uten noen form for ytre forstyrrelse, og aller sterkest på natten. Ingen andre enn jeg selv kunne registrere det, tror jeg i alle fall. Og selv prøvde jeg å skjule det så godt jeg kunne, slik at ingen skulle klare å oppdage det eller skulle begynne å spørre meg om hvorfor jeg var så bekymret og nedtrykt.
 
På en måte følte jeg nok at kanskje Gud var vred på meg på grunn av at jeg helt bevisst hadde vendt ham ryggen. For det hadde jeg gjort, uten tvil. Heldigvis hadde jeg et positivt gudsbilde, og trodde og håpet tross alt at Gud egentlig var god og kjærlig, og forhåpentligvis ville forbarme seg over meg. Derfor hadde jeg en indre men skjult lengsel etter Gud i mitt indre, selv om jeg også fikk oppleve litt av Guds vrede da han vekket min samvittighet gjennom sin krevende lov og gjennom sin tjener Moses.
 
Tross alt takker jeg Gud for at han gjennom Moses og loven var var vred på meg, siden det ikke var det siste jeg fikk oppleve. Men det var Guds måte å vekke meg på og å kalle på meg. For støyen rundt meg – verdslig musikk i bilen og ofte på arbeidsplassen, et syndig liv i sus og dus blant kameratflokken og ellers mye ukristelig.  Lydnivået og støyen av ulik slag var så høy at jeg ikke hørte Guds kallende stemme. Og slik registrerte jeg heller ikke, og fikk heller ikke tid til å oppdage at Gud søkte og kalte på meg. Derfor måtte kanskje Gud tukte meg så hårdt, men heldigvis kjærlig og skånsomt.
 
Mest av alt takker jeg Gud for at hans vrede opphørte, og at han trøstet meg så herlig ved evangeliet og ved at hans Sønn Jesus Kristus ble meg til frelse og evig liv (Jes 12:1-2).
14. mai 2021 – for tre dager siden – var det på dagen 49 år siden jeg opplevde dette mektige Guds kall i mitt hjerte. Og dess større ble kontrasten da jeg til min store glede fikk oppleve det store under å bli et Guds barn bare et halvt døgn etter det. 

Alt dette er virkelig noe det er stor grunn å takke Gud for!

Henry Baardsen,
Alta
 
 

Det er Åndens lov som leder den kristne, og ikke Guds fordømmende lov

Kilde: Martti E. Miettinen’s intervjue med oldemor Greta Kaisa Arnesen (født Aidantausta) i 1931-1932.

Spørsmål: Hvordan er den kristnes forhold til loven?

Vi som er kristne og troende, er vi ikke under Guds dømmende lov (Rom 6:15). Men den angår derimot alle de som er under loven (Rom 3:19). Og av dem krever den omvendelse!


Det er kjærlighetens lov (1Kor 13; Joh 13:34-35) som lærer oss å forkaste ugudelig adferd (Tit 2:12).  Den kristne har en slik (guds)frykt at han ikke vil bedrøve Gud, og vil heller ikke gjøre Den Hellig Ånd sorg (Ef 4:30). Derimot har en kristen hjertets trang til Guds lov (som man med glede vil slutte seg til, se Rom 7:23; 7:25). Denne trang (etter å leve i samsvar med Guds vilje) står i strid med loven i våre lemmer, som ikke tillater oss å følge og å oppfylle vår trang til Guds lov (Rom 7:23).

Syndens lov får likevel ikke være den herskende lov for den kristne. En preken/kristen forkynnelse som gir råd, tukt (Heb 12:11) og rettledning (2Tim 3:16), får ikke betraktes som en lovpreken, og er heller ikke noe som ikke angår oss kristne. For en slik preken forsvarer ikke synden, som om den ikke skulle vedkomme den kristne. Det er kjærlighetens lov som lærer oss å forkaste (og å fornekte) ugudelig adferd (Tit 2:13). 

Slik er det hele tiden blitt lært (i den læstadianske vekkelse) om den kristnes forhold til loven!


Kommentar:
Oldemor som her ble intervjuet, var født i 1851. Hennes foreldre var noen av de første på finsk side som ble med i den læstadianske vekkelsen like etter vekkelsens begynnelse. Hjemme hos dem i Kätkäsuvando litt nord for Muonio brukte de å ha husmøter helt fra hun var liten. Johan Raattamaa var godt kjent hjemme hos dem, og bodde ikke så langt fra dem, men på svensk side av Muonio-elva. Hans datter Eva Sofia Raattamaa var gift med oldemors bror Karl Gustav Aidantausta. 

Oldemor var en søster til en av de første predikantene i vekkelsen, Johan Sirkanmaa. Hennes far druknet i Muonio-elva i 1863. Etter det fulgte det flere uår etter hverandre, noe som sannsynligvis gjorde at hun og tre av hennes andre søstre flyttet til Alta. Etter hvert ble alle fire gift her. Det er usikkert om deres mor lenger levde da de i 1870 flyttet hit. 

Allerede før hun flyttet hit, ble hun flere ganger velsignet av de kristne, og oppmuntret til å tro. Da hun kom hit, var det 20-30 læstadianske kristne her i Alta, og de fleste av dem var sannsynligvis av finsk avstamning.

Oldemor var i Muonio den gangen da Johan Raattamaa sammen med hennes bror Johan Sirkanmaa reiste til Gällivare i Sverige for å forhindre at lederen for de førstefødte, Jonas Purnu, skulle iverksatte sin plan om å begynne å forrette nattverd i vekkelsens regi. Hun ledsaget dem et stykke på reisen. Dette skjedde på vårvinteren i 1872.

Helt fra våre barn var små på 1990-tallet, har jeg hatt Miettinens intervjue med oldemor, slik at også de har blitt kjent med henne helt fra de var små. Mitt inntrykk av oldemor, er at hun hadde særlig god innsikt og forstand i hva som var  bibelsk og apostolisk kristendom. Det gjelder særlig i viktige spørsmål som angår frelsen: omvendelsen, syndsbekjennelsen, arvesynden, dåpen, gjenfødelsen, synet på Bibelen, bønnen, “tre-alens læra”  og det kristne livet.

Når Miettinen i 1931 og 1932 reiste rundt alle steder i Nord-Norge hvor vekkelsen var spredd, helt fra Ofoten i sør til Vadsø i nord, møtte han utrolig mange daværende predikanter og menighetsledere, men også mange andre sentrale personer. Hele intervjuesamlingen er på hele 190 sider, og det virker som om han stilte de samme spørsmålene til alle som han intervjuet. 

Spørsmålet denne gangen var: “Hvordan er den kristnes forhold til loven?” 

For å få så godt som mulig fram hva hun forteller og hva som var hennes budskap, har jeg valgt å skrive teksten noe fritt, men i innhold stemmer alt med selve intervjuet. For å få fram at oldemors kristendomsforståelse var i overensstemmelse med Guds Ord, har jeg valgt å sett inn bibelhenvisninger. Etter hvert tenker jeg å skrive ned mer fra intervjuene med henne angående de andre lærespørsmålene også.

Miettinen spurte henne både hvordan hun forstod spørsmålene og hva andre i den læstadianske vekkelsen her i Norge tenkte og lærte om disse spørsmålene i tidsrommet 1870-1930.

Les også om du vil:


 

Læstadius og Erkki Antti gransker Bibelen og Luther i tre døgn sammenhengende. Læstadius velger å fortsette som før med å forkynne loven, mens Erkki Antti og Raattamaa får frihet til å forkynne evangeliet.

Det jeg her skal fortelle om, er oversatt fra finsk, og forfattet av prost O. H. Jussila i en artikkel han har skrevet i forbindelse men 100-årsminnet etter Læstadius død. Artikkelen heter “Vangituille vapautusta – sidotuille päästöä – Satavuotismuisto”. Jussila reiste rundt i Torne-dalen og intervjuet kristne mennesker som levde samtidig med Erkki Antti og Johan Raattamaa. En av de som han intervjuet, var predikant Viktor Dyhr. Han forteller selv til prost O. H. Jussila hva Erkki Antti personlig hadde fortalt ham:

Fortsett å lese «Læstadius og Erkki Antti gransker Bibelen og Luther i tre døgn sammenhengende. Læstadius velger å fortsette som før med å forkynne loven, mens Erkki Antti og Raattamaa får frihet til å forkynne evangeliet.»

Luther: Rett forkynnelse av loven og evangeliet

Kilde: Synti, armo ja uusi elämä, av Uuras Saarnivaara, s. 27
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

Hvem skal evangeliet forkynnes for?
Evangeliet forkynner ikke syndenes forlatelse for de råe og sorgløse hjerter, men for de som er sønderbrutte, og for de som angrer (sine synder). Jesus sier:

  • «Herrens Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for de fattige. Han har sendt Meg for å helbrede dem som har et sønderknust hjerte, og for å rope ut frihet for fanger, og for at blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte i frihet», Luk 4:18.

For at ikke egen anger over synden og den skrekk og frykt som forkynnelsen av loven har forårsaket skal føre til at man mister alt håp, er det helt nødvendig at man også forkynner evangeliet.  Bare når det skjer, vil omvendelsen kunne virke til frelse:  Paulus skriver:

  • «Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorgen som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss.  For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død», 2Kor 7:9-10.

Den Hellige Ånds oppgave
Slik ser vi at den Hellige Ånds gjerning ikke bare er å trøste, men den skal også ved lovens embete  overbevise verden om synd, slik Jesus sier:

  • «Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom», Joh 16:8…

Fortsett å lese «Luther: Rett forkynnelse av loven og evangeliet»