Forskjellen på Mose og Kristi embete. Den nye Profet Kristus gir oss alt det som Mose lov krever. Ved sin Hellige Ånd og ved at han gir oss et nytt hjerte og et nytt sinn, gir han oss lyst og vilje til å gjøre Guds vilje helt frivillig, av kjærlighet til Gud og sin neste.

Kilde: Autuuden lähteillä, s. 16-17. Toimittaja A. E. Koskenniemi. Helsinki 1917. (SLEY)

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

Etter å ha sammenlignet disse to embetene med hverandre, så ser man klart hva denne Profet (Kristus) skal forkynne. For Moses er lovens, syndens og dødens predikant. Han tvinger menneskene til å gjøre alle gjerningene som loven krever. Ved lovens fullkommenhet viser han at alle mennesker er skyldige til døden, og at alle er syndere. Moses krever, men han gir ikke noe av det han krever.

Men når denne Profet (Kristus) ser at det er dette Moses lærer, og når Han settes som en lærer ved siden av Moses, da er det også nødvendig at Han med sitt ord lærer noe helt annet. Men dersom Han ikke skulle være en rettferdig og nådig lærer, som kan lære hvordan man kan få del i livet, så skulle heller ikke Han kunne ha lært noe annet enn om synd, om vrede og om døden.

Men nå er Han livets, nådens og rettferdighetens lærer. Moses derimot er syndens, vredens og dødens lærer. Siden Gud har innsatt både Moses og Kristus, skal man lytte til dem begge to, på samme måte. For ved loven skal alle bli fornedret, mens evangeliet løfter dem opp. Begge embeter er likeverdige når deg gjelder den guddommelige autoritet. Men i forhold til fruktene av deres embeter er de helt forskjellige, ja selve motsetningen til hverandre. For all den synd og vrede som Moses ved sitt embete vekker til liv, alt det utsletter Kristus ved rettferdighetens og nådens embete. Denne Profet krever ikke noe, men han gir alt det som Moses krever.

Det er to Ordets embeter eller predikener  og begge to er nødvendige til frelse for menneskene. Først er det lovens forkynnelse, og så forkynnelsen av evangeliet. Lovens forkynnelse virker død, mens evangeliet gir oss livet. Begge disse to er likeverdige i forhold til sin makt og verdighet, mens de er helt forskjellige når det gjelder deres frukter. Derfor har Mose embete og hans forkynnelse sin begrensede tid. For når Kristi forkynnelse begynner, skal Mose forkynne opphøre, slik som han sier: «Hør Ham!

Kristi forkynnelse og Hans tjeneste gir oss evig rettferdighet og sletter ut synden. Men synden kan ikke utslettes på noen annen måte en slik det sies i Dan 9:24: »For sytti uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige stad, til å innelukke overtredelsen, til å gjøre slutt på syndene, til å gjøre soning for misgjerninger, til å føre fram evig rettferdighet.

Av alt dette ser vi hvor helt feil det blir, og hvor skadelig det er når forkynnere i det nye testamente plager samvittighetene med lovens gjerninger… Men ennå mer skadelig er de som med sine tradisjoner, sine menneskebud og sine menneskelige lov-forskrifter plager menneskene. For om denne nye Profeten ikke kunne tåle Mose lovs embete, som dog var guddommelig, så hvordan skulle Han da kunne tåle menneskebud i sitt rike? …

Kanskje noen vil si: «Man finner jo mange bud både her og der i evangeliene og i apostlenes brever. Altså kan denne vår profet ikke være Kristus. Eller så sier de: Hans lære avviker jo ikke noe fra det som læres i Mose lov». Mitt svar er: «Når det gjelde de som er rettferdiggjorte og de som har blitt til mye mennesker, så skal de ledes av budene i det nye testamente, i Ånden. For dette lærer dem og befaler dem kun slikt som hører til de troende. Og de gjør det gjerne, ikke av tvang eller med motvilje.

Loven derimot er gitt for slike kristne, som er døde i sine synder. Dens oppgave er å plage mennesket, og å vise den dets synder. Dette er den egentlige og den rette måte å forkynne loven på. Slik vil et menneske kunne oppdage at det ikke bare er uvillig, men også helt ute av stand til å gjøre alt det som loven krever.

I teksten vår fortelles det at når folket var kommet sammen, ville de hindre Moses fra å tale til dem, for de tålte ikke lenger å høre på lovens røst. Og av den grunn ba de om å få en annen lærer, en som skulle tale slike ord til dem som de kunne tåle å høre på.

For at man skal kunne forstå denne sak, må man kjenne til både lov og evangelium, men man må også rett kunne skille dem fra hverandre. Lovens forkynnelse viser hva ugudelige og fortapte skal gjøre, slik det sies i 1Tim 1:9: «Loven er ikke satt for den rettferdige, men for de ugudelige», osv.

Men så snart som de har blitt rettferdiggjorte, skal lovens forkynnelse opphøre. For lovens embete er å trykke ned og å ydmyke de ugudelige, slik at de skal kunne lære å kjenne sine sine synder og sin egen hjelpeløshet.

Men det er evangeliets lære som viser oss hvor vi kan finne den hjelp som oppfyller det som loven krever. Evangeliet krever ikke noe, og tvinger ikke ånden. Men med en helt frivillig ånd virker evangeliet slik at man er virksom ved troen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.