Luther: Rettferdiggjørelse og tilregnet rettferdighet

Kilde: Frelse, rettferdiggjørelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Kristi rettferdighet blir tilregnet oss

Martin Luther:

Kristus er din rettferdighet. Han ble til en forbannelse for deg, for at du skal kunne bli fri fra lovens forbannelse” [WA 40, I, 672, 33, Gal 4:27].

“Vår ære er at vi er viss på at vår rettferdighet er guddommelig, siden Gud ikke tilregner synd. Vår rettferdighet er ikke noe annet enn en gudommelig tilregning [WA 31, II, 439, 35, Luennot Jesajasta, 35:11, 1527-30].

Fortsett å lese «Luther: Rettferdiggjørelse og tilregnet rettferdighet»

Den rettferdige oppfyller alt som loven krever, ved den Hellige Ånd. Derfor har loven ikke noe å kreve av den rettferdige.

Kilde: Jumalan käskyjen pääytimen selitys ja lain väärästä ja oikeasta käytännöstä, s. 166 og s 168. Suom. G.D. Oppi-isä Lutherin kolme ajankohtaista selitystä. Vaasa 1952 (Ev. luth. todistajain seura). Predigt über 1. Tim. 1, 3-7. 17.3. 1525. WA 17,1,102-120.

Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Martin Luther om den kristnes forhold til Guds lov:

 Slik jeg tidligere har sagt, så er ikke Guds lov avskaffet. Men den forblir for alltid. Og det er heller ikke mulig at loven skulle kunne bli avskaffe. Derimot vil loven vil alltid stå ved makt.

Men den rettferdige har den Hellige Ånd, og også et rent hjerte. Og ved det oppfyller han alt det som loven krever

Siden det står slik til med en kristen – slik jeg har sagt – så gjør han alt det som loven krever. Fordi han har et rent hjerte i forhold til Gud, så han gjør og unner han alt godt til alle mennesker. Og han vil heller ikke gjøre noe som helst ondt mot noen. Derfor har han allerede gjort det som han burde gjøre. Og han skulle heller ikke ønske å gjøre noe annet, siden han har den Hellige Ånd som antenner hjertet, slik at han får lyst til å gjøre det gode.

Derfor kan man heller ikke kreve av ham at han skal være from, slik man heller ikke kreve av en mann at han skal være en mann, eller at en kvinne skal være en kvinne.  De rettferdige er skapt fromme, allerede før loven var til. Dersom du skulle begynne å kreve fromhet av en rettferdig kristen, så våger jeg å si at du er uforstandig, siden du krever av han det han allerede har gjort, eller at du forbyr han å gjøre det han ikke kunne tenke seg å gjøre. Det er derfor klart at loven ikke har noe mer å kreve av en rettferdig.

Men når loven krever noe av noen, så tyder det på at den som den krever noe av, ennå ikke er rettferdig eller hellig. For Gud er ikke uforstandig, slik at han skulle begynne å kreve at man skal gjøre det som man allerede gjør.


Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen

Innledning
Gammel-læstadianerne hadde storforsamling i Torneå og Haparanda 4.-7.10.1909. I den forbindelse hadde de også predikantmøte, som strekte seg over flere dager. På predikantmøtet drøftet de flere særdeles viktige lærespørsmål, og på disse møtene var det ofte samlet opptil 100 predikanter fra hele vekkelsen – fra Sverige, Finland og noen fra Norge. Siden det var samlet så mange predikanter fra et så stort område, var det naturlig at de kunne tenke litt ulikt om visse lærespørsmål, og slik vi kan forstå av noen av innleggene nedenfor, gjaldt det også spørsmålet om rettferdiggjørelsen. Slik både Læstadius og Raattamaa lærte, måtte et menneske få del i rettferdiggjørelsen mens de levde, og at det skjedde ved at de fikk del i Kristi rettferdighet ved det forkynte Guds Ord, ved evangeliet. Så langt var nok alle predikantene enige.

Men slik predikant John Ryselin (1863-1946) gir uttrykk for, hadde noen av predikantene “i forkynnelsen begynt å blande på hvilke rolle som tilhørte Gud, og hvilke rolle som Guds redskap skulle ha“. Og han presiserte: “… det er jo ikke mennesket (eller tjeneren) som rettferdiggjør, men Gud.

Det var predikanten Pauli Rantala  (1862-1916) som ønsket at spørsmålet “Hvordan og hvor blir en synder erklært rettferdig?” skulle bli drøftet, siden sikkert også han – i likhet med Ryselin – så behov for det på grunn av utydelig forkynnelse. I dette spørsmålet mente han at det må være enighet, og at alle predikantene må lære i samsvar med Bibelen. Ellers blir det splittelse. Og han presiserer: ”Vi har ikke en slik forståelse at det er det ene menneske som rettferdiggjør et annet menneske“. Men “det er Gud som erklærer rettferdig den som tror evangeliet”.

Jeg tror at særlig for oss som i dag tilhører den læstadianske vekkelse – men også for andre interesserte – kan det være både interessant og lærerikt å få vite hva de på begynnelse av 1900-tallet lærte og hvordan de trodde – og hvordan de i vekkelsen hadde lært før dem, i samsvar med den Hellige Skrift.

Fortsett å lese «Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen»

Min personlige opplevelse av Guds kall, av min egen omvendelse 14.5.1972 , og av frelsen og rettferdiggjørelsen

 
Jeg vokste opp i et kristen hjem. Både mamma og pappa var kristne, det samme var alle mine tre søstre. Jeg hadde en fin barndom, med regelmessige kveldsbønner og matbønner, med mye kristen sang og musikk, og mye gode og oppbyggelige samtaler i hjemmet.
 
Helt fra barn av gikk jeg på søndagsskolen og på bedehuset. Den av søndagsskolelærerne jeg minnes best, var frisør-Tomas. På en enkel og barnlig måte lærte han oss barn om barnevennen Jesus, og slik fikk vi lære ham bedre å kjenne. På slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet var vi ofte 50-70 barn til stede. Søndagsskolen var et trygt og godt sted å være og å lære, noe som gav god ballast for livet. På den tiden var det vanlig at barn av ikke-kristne hjem gikk i søndagsskolen, det var nesten fast hver søndag. For der fikk vi stempel i søndagsskolekortet og søndagsskoleblad. Samtidig var det mye barn fra andre kristne hjem som kun fikk gå på bedehuset, men ikke på søndagsskolen. Og en del av de kristne foreldrene tok stort sett aldri sine barn med på bedehuset, og heller ikke gikk de på søndagsskolen. Det er kanskje derfor svært få av dem som er kristne nå, tenker jeg noen ganger. Kanskje ikke alle skjønte hvor viktig det er å lære om Jesus til barna, og å så Guds Ords sæd – på barnas nivå – i barnas hjerter. For, som Jesus sier: “Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset” (Mark 4:28). Slik ble det heldigvis for meg!
 
Som ung kom jeg bort fra troen og fra barneskapet hos Gud på grunn av vantro og mine egne synder. Verden der ute lokket og dro, og alt virket så spennende. Jeg hadde så mye jeg ønsket å oppleve da jeg var ung. Og dessuten: Kristendommen appellerte liksom ikke til de unge på den tiden, og slikt hørte kanskje ikke ungdomslivet til, slik tror jeg mange av oss tenkte. Og jeg følte nok ikke at alle voksne kristne var så flinke til å sette seg på barnas og de unges nivå, og heller ikke til å samtale med barna om Jesus, barnas venn på en naturlig måte. For ofte var det nok mye ovenfra og ned holdning. Kristendommen var nok til en stor del på de voksnes vilkår. Og vi barn fikk ikke alltid plass i “god stua” når det kom kristne på besøk. Så derfor syslet vi barn og unge med vårt, og på den måten kom svært mange av menighetens ungdommer lengre og lengre bort fra de voksne kristne og fra Gud. Og der er de fleste av dem fortsatt, dessverre. Jeg kan ikke påstå at det var slik, men slik opplevde jeg i alle fall det. Men jeg fornektet aldri min kristne tro med ord, men frafallet skjedde passivt, litt etter litt.
 
Men på tross av det tvilte jeg aldri på Gud eller på Jesu verk på Golgata, selv om jeg personlig lenger ikke hadde del i frelsen. For synden i mitt liv hadde skapt et skille mellom Gud og meg. Jeg var derfor selvforskyldt havnet utenfor – uten Gud og uten håp (Ef 2:12), og hadde selv sløset bort velsignelsen, førstefødselsretten og samfunnet med Frelseren, med han som er synderes venn, og med de kristne.
 
Heldigvis kalte Gud sterkt på meg, på tross av at jeg helt bevisst løp bort fra hans kall. Særlig under 6-dagers krigen i Israel i 1967 kalte Gud utrolig sterkt på meg, men også i en periode da jeg arbeidet sørpå i 1971-1972, selv om jeg da ikke hadde kontakt med noen kristne. Da jeg kom nordover, startet jeg min egen rørleggerbedrift. Min yngste søster gikk da på skole i Hammerfest, og var på et kristent møte som evangelist Steinar Harila holdt. Han spurte da om det var noen der som kjente en rørlegger som kunne montere varmeanlegget i det kristne ungdomssenteret som de bygget i Vestre Jakobselv, og min søster ba han ringe meg. Da han ringte, takket jeg ja til jobben, og arbeidet der i mange uker, helt til anlegget var montert ferdig.
 
I tillegg til Steinar, var det mange kristne ungdommer som jobbet der. Selv om jeg ikke var en kristen da, ble jeg med Steinar og noen av de kristne ungdommene forskjellige steder rundt Varangerfjorden hvor han holdt kristne møter og vitnet på en enkel men personlig og tydelig måte om Jesus og omvendelses nødvendighet. Det som var viktigst for han, var at menneskene skulle bli frelst og få del i det evige livet. Slik jeg lærte han å kjenne, var han en varm kristen person og en god forkynner. Hans forkynnelse, hans inderlige omsorg for meg, traff meg midt i mitt hjerte. Men det var nok trolig også mye for at Gud kalte meg så sterkt.
 
Samme kristne omsorg og Kristi kjærlighet hadde jeg også møtt hjemme, og det var som om Guds godhet og kjærlighet på nytt skapte en intensiv lengsel i meg etter å komme til forlik med Gud og å få mine synder tilgitt og utslettet. For jeg lengtet etter den fred som bare Jesus kunne gi. Jeg gråt på nettene, men skjulte min lengsel så godt jeg kunne da jeg var sammen med folk. Selv om jeg var så sterkt kalt av Gud, dro jeg tross det på festlokalet i Jakobselv – den siste gang i mitt liv – følgende lørdagskveld. Da vi satt der og samtalte rundt et bord, sa en ikke-kristen person høyt og tydelig til meg: “Det er best at du blir en kristen!” Kanskje det var Gud som la ordene i hans munn, jeg tror det? For etter det ble Guds kall ennå sterkere.
 
Også da – natt til 14.5.1972 – gråt jeg i en dyp lengsel etter Gud. Og da tenkte jeg: “Jeg våger ikke leve en eneste dag mer, uten at jeg får bli en kristen og får slettet ut min syndegjeld. Ellers kan nådetiden gå meg forbi. For synden trykket så tungt på min samvittighet, og loven anklaget meg med sin fordømmelse. På morgenen stod jeg på nytt opp, vasket gråten bort, spiste og gikk på jobb. Men heller ikke der unnslapp jeg Guds sterke kall. Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå å komme i samtale med noen av de andre arbeiderne. Og så gråt jeg der under arbeidet i lengsel etter Gud, men i det skjulte.
 
På kvelden den 14. mai – nøyaktig for 49 år siden i dag – skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre Harila. I løpet av kvelden ba de til Gud, en etter en. Da det ble min tur å be, sa jeg: “Jeg er ikke et Guds barn, men lengter så etter å få bli det”.
Steinar og enn annen tok meg straks med på kjøkkenet. Der ba han for meg, og leste og vitnet om flere sentrale bibelsteder fra NT, bl.a. om da Jesus ga nøkkelmakten til å tilgi synder, fra Mt 16 og Mt 19, han leste og vitnet om omvendelsen i Kornelius hus i Apg 10 vil jeg minnes, og andre bibelsteder hvor det fortelles om mennesker som kom til tro og ble omvendt. Og sikkert leste han også Herrens velsignelse over meg. Slik vitnet han for meg om Gud som på grunn av Jesu soningsdød nå hadde tilgitt meg alle mine synder, tatt meg til et Guds barn og gitt meg del i det evige livet.
 
Og Gud gav meg troen og den Hellige Ånd som vitnet i mitt hjerte at jeg da virkelig var et Guds barn. Og jeg trodde også meg som et Guds barn, og at mine synder var utslettet. Og dette på tross av at Steinar ikke forkynte meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, slik jeg var vant til å høre blant læstadianerne. Men han forkynte Jesu navn og vitnet om renselseskraften i Jesu blod som han ofret for mine synder på Golgata, det som er selve kjernen i evangeliet. Og det er nettopp det som er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Og slik var det også for meg.
 
På morgenen dagen etter ringte jeg hjem for å fortelle om det store som hadde skjedd i mitt liv. Mamma ble utrolig glad, og hun stadfestet og vitnet også for meg at alle mine synder virkelig var tilgitt – i Jesu navn og blod.
 
Steinars far Osvald ble en god og nær venn av meg. Han var født i 1896. Osvald tok meg med til Paddeby utenfor Vadsø for at jeg skulle få fortelle den gledelige nyheten til en like gammel kvinne – til Hilja Hasti – som hadde vært gift med en bror av min bestemor. Da hun hørte hva som hadde skjedd, omfavnet hun meg midt på kjøkkengulvet. Og også hun vitnet for meg om Jesu verk, og at alle mine synder var meg forlatt i kraften av Jesu blod. Og slik senket himmelen seg ned, og vi fikk sammen erfare at Guds rike – som jeg like før hadde fått del i – består av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Da gledet også mitt hjerte seg, slik det også ble glede i himmelen siden jeg som var en synder, hadde blitt omvendt.
 
På denne måte gav Gud meg omvendelsens nåde. Jeg fikk personlig høre og ta i mot evangeliet for egen del. Jeg fikk høre og tro forkynnelsen om alle mine synders forlatelse i Jesu navn og i kraften av hans blod. Og slik fikk jeg del i Kristi rettferdighet ved å bli renset ren ved troen (Apg 15:9), Ordet (Joh 15:3; Ef 5:26) og den Hellige Ånd – i Kristi blod (Rom 5:9). Slik fikk jeg ved troen del i hele frelsen ved at både den objektive og den subjektive rettferdiggjørelsen ble min. Jeg fikk i mitt hjerte erfare at Jesu rettferdighet var min, og hele den frelse som Jesus vant for meg på Golgata ved sin stedfortredende soningsdød.
Det at Gud godtok og godtar Kristi frelsesverk på Golgata, var ikke bare en generell sannhet som Bibelen entydig vitner om.
 
Men fra da av – 14.5.1972 – gjaldt Jesu verk også meg. Og slik er det fortsatt! For Kristus hadde også blitt min rettferdighet, og frelsen og barneskapet for Jesu skyld gjaldt også for meg personlig. Slik fikk jeg oppleve at Guds rike ikke består i egne gode gjerninger eller i det som vi gjør eller unnlater å gjøre, men består i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd (Rom 14:17).
 
I dag er det nøyaktig 49 år siden Gud gav meg del i hele den åndelige velsignelsen i Jesus Kristus. For hver dag som går er jeg mer og mer glad og takknemlig for at Gud forbarmet seg over meg, fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav med barnerett og arverett.
Å være rettferdiggjort innfor Gud, innebærer at vi er ikledd Jesu Kristi rettferdighets kledning som skjuler all vår synd. Samtidig er Kristi rettferdighet som en meget vakker bryllupskledning som duger til Lammets bryllup i himmelen. Dette får vi takke Gud for, samtidig som vi får be om at Gud bevarer denne drakt ren, så lenge vi lever – i renselsen i Kristi blod.
 
Dette hadde jeg lyst å fortelle om, siden det i dag er min åndelige fødselsdag da Gud fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav meg del i frelsen og i det evige livet. Det er virkelig noe som er verd å takke for.
 

Ypperstepresten Josva ble kledd i høytidsklær – et bilde på Kristi rettferdighet

Et eksempel på en person i Bibelen som bli kledd i frelsens drakt og svøpt i rettferdighetens kappe (Jes 61:19), er ypperstepresten Josva (Sak 3). Siden han benevnes som yppersteprest, må man kunne anta at han allerede var i prestetjeneste, og at han dermed var innvidd av Gud til en hellig tjeneste. Men på tross av det var han en synder. Og derfor anklaget Satan ham for Gud. 

Det var ikke bare Satan som så Josvas synd og urenhet, for det gjorde også Gud. Satan – han som kalles anklageren (Åp 12:10) –  anklaget Josva innfor Herren, slik han alltid anklager alle Guds utvalgte. Men det gjorde ikke Gud. Han visste så vel at vi alle mennesker er syndere, og at vi derfor behøver en Frelser. Derfor gav han også løfte til Eva og Adam om at han skulle sende sin egen Sønn til verden, og som med et eneste offer – da Jesus ofret seg selv for våre synder – skulle frelse alle som tror på ham fra alle deres synder.

Og Jesu frelsesverk gjaldt også for ypperstepresten Josva. Derfor var  det at Gud selv lovet å rense Josva ren fra hans urenhet og fra hans synd med en renselse som var mye mer effektiv enn rent vann, noe han tidligere ble vasket med i forbindelse med innvielsen til prestetjenesten.

Josvas var som yppersteprest ikledd en ytre vakker presteskrud. Men den kunne ikke skjule hans indre synd og urenhet, eller fjerne dem fra Guds åsyn. Derfor måtte også han få del i en fullkommen syndenes forlatelse ved å se fram mot Jesu stedfortredende sonoffer på Golgata. Og ved å sette sin lit til renselsen i Jesu blod – ved Guds egen rådsslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus fra evighet av (2Tim 1:9; Tit 1:2; Ef 11:4) –  ble Josva vasket ren, og hans skitne klær ble tatt av han. Og så ble han iført høytidsklær, noe som  ikke var noe mindre enn Jesu Krist fullkomne rettferdighet. 

Ikke noe annet kan gjøre en synder verdig for Gud! For vår frelse kostet Jesu lidelse og død. Og det gjelder også både deg og meg.  Vi leser:

  • “Men Josva var kledd i skitne klær der han sto for engelens åsyn. Og engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær. Da sa jeg: Sett en ren lue på hans hode! Og de satte den rene luen på hodet hans og hadde på ham andre klær mens Herrens engel sto der”, Sak 3:3-5.

Denne frelse vil Gud gi oss syndere del i gjennom evangeliet som han lar forkynne, men også gjennom sine nådemidler. Det er her i nådetiden vi må bli renset ren fra vår synd og bli kledd i Kristi rettferdighet.

Bibelen er tydelig på at en synder ikke blir rettferdiggjort på tomannshånd med Gud, og heller ikke etter døden. Men frelsesbudskapet har han sendt ut gjennom sine sendebud (2Kor 5), de som forkynner evangeliet, det som er Guds eneste kraft til frelse for hver den som tror. Alt dette vil Gud gi oss som gave, av bare nåde.

Det er virkelig noe å takke for!

Henry Baardsen, Alta

Hva lærer Bibelen og Luther om rettferdiggjørelsen

Kristus, vår rettferdighet
Egentlig er rettferdiggjørelse en Guds domsavsigelse av Gud og hos Gud, og da er det kun to muligheter for oss syndere. Enten dømmer han oss skyldig innfor Guds domstol, eller så erklærer han oss for å være rettferdig eller skyldfri. 

Menneskelig sett virker det ikke rettferdig å dømme en som er skyldig til døden (5Mos 25:1; Ord 17:17) for å være rettferdig, men denne rett har Gud i sin allmakt.

Fortsett å lese «Hva lærer Bibelen og Luther om rettferdiggjørelsen»

Jesu blod – grunnen til rettferdigjørelsen innfor Gud

Rettferdiggjørelse – Jesu frelsesverk for oss, som vår stedfortreder
Et uttrykk for rettferdiggjørelse er at Gud tilregner oss hele Jesu Kristi fullkomne frelsesverk på Golgata ved hans stedfortredende død i vårt sted. Når vi hører evangeliet og tar i mot det gode budskapet om evig liv på Frelseren Jesus Kristus, virker Gud troen og gir den Hellige Ånd i våre hjerter.

Les mer på side 2!

Andakt: Reformasjonsdagen – Rettferdiggjort av tro alene

Tekst: Rom 1:16-17: 

  • For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve“. 

Andakt på Luthers reformasjonsdag. Hvordan ble delaktig av frelsens evangelium. Lengde: 26 min.

Andakt: Reformasjonen viser oss “Troens grunn”

Tema: Troens grunn

Tekst: Rom 1:16-17
”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve”, Rom 1:16-17.

  • Les andakt over de fem reformatoriske prinsippene!

Fortsett å lese «Andakt: Reformasjonen viser oss “Troens grunn”»

Sitater av Luther: Samtidig rettferdig og synder

En kristen er rettferdiggjort ved troen på Kristus, men samtidig en synder. Men siden han er i Kristus og eier hans rettferdighet, blir ikke hans synder tilregnet ham.

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

Luther-sitat 1:

Kilde: En minä kuole – vaan elän. Antologia. Uskonpuhdistuksen 450-vuotisjuhlavuoden julkaisu. Koonnut ja toimittanut Ossi Kettunen. Suomentaneet Ahti Hakamies ja Teivas Oksala. Helsinki 1967 (SLEY), s. 292.

Hvis en kristen (blir ledet av Ånden og) vandrer i Ånden, da er han rettferdig og hellig, og synder ikke. Men i den grad som han ennå lokkes av sine (syndige) lyster, (og påvirkes av fristelser fra verden og djevelen) så er han fortsatt både syndig og kjødelig. Synden bor altså i hans kjød, og han synder. Men selv gjør han ikke synd (dvs. han lever ikke ut sine synder, selv om kan kjenner de syndige lyster og fristelser som virker i kjødet).

Hvilke forunderlige tanke! Det samme menneske er altså samtidig både en synder og en ikke-synder. Det er to uttalelser hos apostelen Johannes som støtter denne påstand.

  1. Den første uttalelsen finner vi i 1. Joh. 1:8: ”Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv”.
    (Dette bekrefter at vi er syndere som virkelig har behov for Guds nåde og syndenes forlatelse, selv om vi også er gjenfødte kristne.)
  2. Den andre uttalelsen finner vi i
    1. 1. Joh. 3:9: ”Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for Hans sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud”, og i
    2. 1. Joh. 5:18: ”Vi vet at hver den som er født av Gud, synder ikke. Men den som er født av Gud, vokter seg selv, og den onde rører ham ikke”.(Kommentar: Uttalelse 2 forteller at et levende Guds barn som ledes av Guds Hellige Ånd, får kraft av Ånden til å døde kjødets gjerninger, slik at han ikke følger dets syndige lyster, se Rom 8:1, 4 og 13. Men ledet av Ånden, vandrer han i et nytt hellig liv og levne, et liv i samsvar med Guds vilje.)

Altså har alle hellige synd og alle er de syndige, men tross det lever de ikke i synd. De er rettferdige, siden Guds nåde har fått virke i dem, slik at de har blitt leget (fra syndens skade), men tross det er de (fortsatt) syndere, siden de hele tiden har behov for å bli leget (renset ren fra sine synder), WA 2, 592.

Kommentar: Sammenlign hva David skriver. ”Salig er den som har fått sin overtredelse tilgitt og sin synd dekket over. Salig er den mann som Herren ikke tilregner misgjerning”, Sal 32:2-3.

Dette viser klart, at selv om man også er en gjenfødt kristen, er man ikke hellig fra kjødets side slik noen feilaktig påstår. Men Guds nåde i Jesus Kristus gjør at synden tilgis, den dekkes over med Kristi rettferdighets kappe (Jes 61:10), og Herren tilregner ikke sine nådebarn deres synder på grunn av Jesu sier over synden på Golgata kors, om de ved troen tar imot frelsen i Jesus Kristus.

 

 

Luther-sitat 2:

Kilde: En minä kuole – vaan elän. Antologia. Uskonpuhdistuksen 450-vuotisjuhlavuoden julkaisu. Koonnut ja toimittanut Ossi Kettunen. Suomentaneet Ahti Hakamies ja Teivas Oksala. Helsinki 1967 (SLEY), s. 304.

Se hva han (apostelen Johannes) sier (1. Joh. 1:8, 1. Joh. 3:9 og 1. Joh. 5:18): ”Han kan ikke synde” og derimot om han sier ”at han ikke har synd”, så lyver han. Den samme (tilsynelatende) motstridighet kan man også finne i Jobs bok. Gud, som ikke kan lyve, sier om Job at han var en ulastelig og rettskaffen mann (Job 1:8).

Men tross det bekjenner Job at han er en synder, spesielt i følgende vers: ”Sannelig, jeg vet det er slik, men hvordan kan en mann* bli rettferdiggjort for Gud”?, Job 9:2 og ”Hvorfor tilgir Du ikke min overtredelse og tar bort min misgjerning”?, Job 7:21.

Her kan det ikke være snakk om annet, enn at Job snakker sant. For dersom han hadde løyet innfor Gud, da kunne ikke Gud ha sagt om Job at han var rettferdig. Altså var Job samtidig rettferdig som han var en synder.

Luther-sitat 3:

Kilde: Tohtori Martti Luteeruksen hengellinen aarre-aitta. Suom. F. O. D:m. Helsinki 1875 (G.W.Edlund), s. 241.

Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss, 1Joh 1:8.

Kristi rike er helt fullt av syndere. Det finnes ikke noen der som ikke skulle behøve å si: ”Allmektige Gud, jeg bekjenner at jeg er en elendig, fattig synder, tilregn meg derfor ikke alle mine mange synder”! Men alle i Kristi rike må si: ”Fader vår osv. Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere”, Mat 6:12.

Dette forstår ikke de egoistiske (egenrettferdige og selvgode) helgener noe av. De innbiller seg at det overhodet ikke får finnes noen syndere i Kristi rike, men at alle der må være som duer, ja de tror til og med at de kristne må være helt syndfrie, helt hellige, slik Kristus selv var. Men nei, dette vil (dessverre) ikke kunne skje ennå (så lenge som vi må bære på fordervelsen i kjødet).

Men den som virkelig er en kristen, det er den som bekjenner sine egne synder og som er bedrøvet på grunn av sine synder, den som lider i sitt hjerte fordi synden fortsatt vil prøve å ta styringen over sitt eget liv.

Den derimot som ikke kjenner noen synder i seg selv (som ikke har en sann syndserkjennelse og innbiller seg å være syndfri), han er ikke noen (sann) kristen. Dersom du møter på et menneske som skulle si: ”Jeg er uten synd!”, da skal du vite at han ikke er noen kristen, men han er antikrist og har fortapelsens ånd.

Luther-sitat 4:

Kilde: Roomalaiskirjeen luento. Valitut teokset 1,15-371. Suom. Pentti Aalto ja Mauri E. Lehtonen. Porvoo 1958 (WSOY). – Epistola ad Romanos. Die Scholien, 15xx = eri vuosilta (WA 56,157-528), s. 193.

Jeg takker Gud, ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød, Rom 7:25.

Dette er meget klar tale (av Paulus). Se, et og samme menneske tjener samtidig både Guds lov og syndens lov. Han er samtidig både rettferdig og synder. For Paulus sier ikke: ”mitt sinn tjener Guds lov” og heller ikke sier han ”mitt kjød tjener syndens lov”, men han sier ”jeg – sier han – hele mennesket, en og samme person, utfører denne doble tjenesten.

Altså takker Paulus for at han tjener Guds lov, men han søker samtidig etter benådning for at han tjener syndens lov (med sitt kjød).

Hvem kan påstå om et kjødelig menneske, at det tjener Guds lov?  Legg derfor merke til hva  jeg (Luther) nylig sa: ”De hellige er samtidig syndere og rettferdige”. De er rettferdige siden de tror på Kristus. For Hans (fullkomne) rettferdighet skjuler dem (og deres synder), og de tilregnes Kristi rettferdighet. Men siden de ikke kan oppfylle loven, så er de syndere. De (hellige) er ikke uten syndig begjær, men de er under legens (overlegen Kristi) pleie, slik tilfelle er med de som er syk. Egentlig er de (fortsatt) syke, men de begynner å bli bedre, og de håper at de skal bli gjort (helt) friske.

Kommentar. Sammenlign hva Paulus skriver et annet sted: ”Når så dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da skal det gå i oppfyllelse, det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier”, 1Kor 15:55-56.

 Luther-sitat 5:

Kilde:  Viinipuu ja oksat. Suom. H. J. Prins. Pori 1907. (H. J. Lax) – Das XIV. und XV. Kapitel S. Johannes durch D. Martin Luther gepredigt und ausgelegt (osa), 1537 (WA 45,465-733), s. 38.

 

Se hvor treffende han forklarer det, når han sier at de kristnes renhet ikke kommer på grunn av fruktene som den kristne bærer, men at fruktene og gjerningene derimot blir til siden den kristne allerede er ren ved Ordet. For det er ved Ordet som hjertet blir renset, slik Peter sier i Ap. 15. Det er på grunn av at de er renset, de bærer frukter. Men fruktene er ikke selve renheten, selv om fruktene på grunn av troen er rene og gode, og velbehagelige for Gud.

 

 

Dette er de kristnes lære om den rette renhet, noe verken hedninger, katolikkene eller de sektene kan forstå. For dem er det totalt uforståelig at en kristen samtidig er ren som han er en synder. De vet ikke og kjenner ikke Kristus, og kraften i Hans Ord, nemlig at vi (som tror på Kristus og er Guds barn), for Kristi skyld ved Ordet blir erklært helt rene, slik også Kristus er ren. Men tross det er vi i oss selv fortsatt urene på grunn av vår syndige natur.

 

Djevelen kan ikke anklage Ordet eller si at Ordet lyver, og han kan heller ikke gjøre Kristus til en synder. Men fordi Ordet (alene) blir stående som det som har rett, som Sannheten, og Kristus alene som den rene, så vil også vi forbli i Ham. Da er vi rene og hellige, og da kan ingen besmitte oss eller gjøre oss til syndere.

Siden vi er renset (ren fra våre synder i Kristi blod og ved Åndens helliggjørelse) , fører det at vi bærer gode frukter, slik Jesus sier: ”Bli i Meg, så blir Jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i Meg”, Joh 15:4.

 

Luther-sitat 6:

Kilde: Sana ja armo. Hartauskirja vuoden joka päivälle. Suom. Eero Metsola. Helsinki 1946 (Pellervoseura). – Nun freut euch lieben Christen Gmeil , s. 150. 

Gud viser Sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, Rom 5:8.

Kristus ofret seg selv på korset. Han ble gjort til synd (2 Kor 5:21) og til forbannelse for oss (Rom 3:13). Men tross det er Han kvinnens velsignede ætt, og ved Ham har verden blitt velsignet; eller sagt med andre ord: Det er Han som har frelst oss fra synden og døden.

Ved at Han hengte på korset mellom to røvere, ved at Han ble holdt for å været som en av dem, og ved at han døde en skammelig død (ved at Han som var 100 % uskyldig, hellig, rettferdig og ren ble gjort til synd og måtte i stedet dor du og jeg, vi som er syndere og var dømt til en evig død og adskillelse fra Gud og hans himmel), så gjør han hele menneskeheten god, ved at Han frelste oss fra den evige forbannelsen.

Men samtidig er Jesus den aller største og den eneste synderen på jorden, siden Han alene bærer hele verdens synder på sine skuldrer.

Men Han er samtidig den eneste som er Rettferdig og Hellig, siden ingen her på jord kan oppnå rettferdighet eller hellighet uten Ham.

Den som tror at (alle) hans egne synder og hele verdens synder ble lagt på vår kjære Herres skuldre, den som tror at Kristus lot seg døpe, bli spikret fast til korset og som på korset lot sitt eget dyrebare blod flyte for vår skyld, den som tror at Kristus alene bærer egne og hele verdens synder, at Han har gjort soning for alle syndene, at han skal rense oss fra alle våre synder, gjøre oss rettferdig og salig – den som tror dette, han skal få tilgivelse fra alle sine synder og få del i det evige livet

Hva er rettferdiggjørelse ifølge Bibelen?

Hva er rettferdiggjørelse?

En finsk predikant, Eero Anttila, fortalte på 1970-tallet om en undersøkelse som hadde blitt gjort i Helsingfors. Man sendte ut folk på gata for å spørre folk de møtte om hva rettferdiggjørelse betyr. Men ingen kunne svare tilfredsstillende. De som ble intervjuet, var nødvendigvis verken teologer eller bekjennende kristne. Men betydningen av ordet var ukjent for dem, og dermed kunne de heller ikke fortelle hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud.

Ordet rettferdiggjørelse er et bibelsk uttrykk

Fortsett å lese «Hva er rettferdiggjørelse ifølge Bibelen?»

Sitater av Luther: Samtidig rettferdig og en synder, 2

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen.

Luther-sitat 1:

Kilde: En minä kuole – vaan elän. Antologia. Uskonpuhdistuksen 450-vuotisjuhlavuoden julkaisu. Koonnut ja toimittanut Ossi Kettunen. Suomentaneet Ahti Hakamies ja Teivas Oksala. Helsinki 1967 (SLEY), s. 292.

… Hvis en kristen vandrer i Ånden, da er han rettferdig og hellig, og synder ikke. Men i den grad som han ennå lokkes av sine (syndige) lyster, så er han fortsatt både syndig og kjødelig. Synden bor altså i hans kjød, og han synder. Men selv gjør han ikke synd (dvs. han lever ikke ut sine synder, selv om kan kjenner de syndige lyster og fristelser som virker i kjødet).

Hvilke forunderlige tanke! Det samme menneske er samtidig både en synder og en ikke-synder. Det er to uttalelser hos apostelen Johannes som støtter denne påstand.

  1. Den første uttalelsen finner vi i 1. Joh. 1:8: ”Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv”.
    (Dette bekrefter at vi er syndere som virkelig har behov for Guds nåde og syndenes forlatelse, selv om vi også er gjenfødte kristne.)
  2. Den andre uttalelsen finner vi i
    1. 1. Joh. 3:9: ”Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for Hans sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud”, og i
    2. 1. Joh. 5:18: ”Vi vet at hver den som er født av Gud, synder ikke. Men den som er født av Gud, vokter seg selv, og den onde rører ham ikke”.
      (Kommentar: Uttalelse 2 forteller at et levende Guds barn som ledes av Guds Hellige Ånd, får kraft av Ånden til å døde kjødets gjerninger, slik at han ikke følger dets syndige lyster, se Rom 8:1, 4 og 13.)

Altså har alle hellige synd og alle er de syndige, men tross det lever de ikke i synd. De er rettferdige, siden Guds nåde har fått virke i dem, slik at de har blitt leget (fra syndens skade), men tross det er de (fortsatt) syndere, siden de hele tiden har behov for å bli leget (renset ren fra sine synder), WA 2, 592.

Kommentar: Sammenlign hva David skriver. ”Salig er den som har fått sin overtredelse tilgitt og sin synd dekket over. Salig er den mann som Herren ikke tilregner misgjerning”, Sal 32:2-3.

Luther-sitat 2:

Kilde: En minä kuole – vaan elän. Antologia. Uskonpuhdistuksen 450-vuotisjuhlavuoden julkaisu. Koonnut ja toimittanut Ossi Kettunen. Suomentaneet Ahti Hakamies ja Teivas Oksala. Helsinki 1967 (SLEY), s. 304.

Se hva han (apostelen Johannes) sier (1. Joh. 1:8, 1. Joh. 3:9 og 1. Joh. 5:18): ”Han kan ikke synde” og derimot om han sier ”at han ikke har synd”, så lyver han. Den samme (tilsynelatende) motstridighet kan man også finne i Jobs bok. Gud, som ikke kan lyve, sier om Job at han var en ulastelig og rettskaffen mann (Job 1:8). Men tross det bekjenner Job at han er en synder, spesielt i følgende vers: “Sannelig, jeg vet det er slik, men hvordan kan en mann* bli rettferdiggjort for Gud”?, Job 9:2 og ”Hvorfor tilgir Du ikke min overtredelse og tar bort min misgjerning”?, Job 7:21.

Her kan det ikke være snakk om annet, enn at Job snakker sant. For dersom han hadde løyet innfor Gud, da kunne ikke Gud ha sagt om Job at han var rettferdig. Altså var Job samtidig rettferdig som han var en synder.


Luther-sitat 3:

Kilde: Tohtori Martti Luteeruksen hengellinen aarre-aitta. Suom. F. O. D:m. Helsinki 1875 (G.W.Edlund), s. 241.

Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss, 1Joh 1:8.

Kristi rike er helt fullt av syndere. Det finnes ikke noen der som ikke skulle behøve å si: ”Allmektige Gud, jeg bekjenner at jeg er en elendig, fattig synder, tilregn meg derfor ikke alle mine mange synder”! Men alle i Kristi rike må si: ”Fader vår osv. Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere”, Mat 6:12.

Dette forstår ikke de egoistiske (egenrettferdige og selvgode) helgener noe av. De innbiller seg at det overhodet finnes noen syndere i Kristi rike, men at alle der må være som duer, ja de tror til og med at de kristne må være helt syndfrie, helt hellige, slik Kristus selv var. Men nei, dette vil (dessverre) ikke kunne skje ennå (så lenge som vi må bære på fordervelsen i kjødet).

Men den som virkelig er en kristen, det er den som bekjenner sine egne synder og som er bedrøvet på grunn av sine synder, den som lider i sitt hjerte fordi synden fortsatt vil prøve å ta styringen over sitt eget liv.

Den derimot som ikke kjenner noen synder i seg selv (som ikke har en sann syndserkjennelse og innbiller seg å være syndfri), han er ikke noen (sann) kristen. Dersom du møter på et menneske som skulle si: ”Jeg er uten synd, da skal du vite at han ikke er noen kristen, men han er antikrists og har fortapelsens ånd.


Luther-sitat 4:

Kilde: Roomalaiskirjeen luento. Valitut teokset 1,15-371. Suom. Pentti Aalto ja Mauri E. Lehtonen. Porvoo 1958 (WSOY). – Epistola ad Romanos. Die Scholien, 15xx = eri vuosilta (WA 56,157-528), s. 193.

Jeg takker Gud, ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød, Rom 7:25.

Dette er meget klar tale (av Paulus). Se, et og samme menneske tjener samtidig både Guds lov og syndens lov. Han er samtidig både rettferdig og synder. For Paulus sier ikke: ”mitt sinn tjener Guds lov” og heller ikke sier han ”mitt kjød tjener syndens lov”, men han sier ”jeg – sier han – hele mennesket, en og samme person, utfører denne doble tjenesten.

Altså takker Paulus for at han tjener Guds lov, men han søker samtidig etter benådning for at han tjener syndens lov (med sitt kjød).

Hvem kan påstå om et kjødelig menneske, at det tjener Guds lov?  Legg derfor merke til hva  jeg (Luther) nylig sa: ”De hellige er samtidig syndere og rettferdige”. De er rettferdige siden de tror på Kristus. For Hans (fullkomne)rettferdighet skjuler dem (og deres synder), og de tilregnes Kristi rettferdighet. Men siden de ikke kan oppfylle loven, så er de syndere. De (hellige) er ikke uten syndig begjær, men de er under legens (overlegen Kristi) pleie, slik tilfelle er med de som er syk. Egentlig er de (fortsatt)syke, men de begynner å bli bedre, og de håper at de skal bli gjort (helt) friske.

Kommentar.
Sammenlign hva Paulus skriver et annet sted: ”Når så dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da skal det gå i oppfyllelse, det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier”, 1. Kor 15:55-56.


Luther-sitat 5:

 Kilde:  Viinipuu ja oksat. Suom. H. J. Prins. Pori 1907. (H. J. Lax) – Das XIV. und XV. Kapitel S. Johannes durch D. Martin Luther gepredigt und ausgelegt (osa), 1537 (WA 45,465-733), s. 38.

Se hvor treffende han forklarer det, når han sier at de kristnes renhet ikke kommer på grunn av fruktene som den kristne bærer, men at fruktene og gjerningene derimot blir til siden den kristne allerede er ren ved Ordet. For det er ved Ordet som hjertet blir renset, slik Peter sier i Ap. 15. Det er dette som bærer frukter, men fruktene er ikke selve renheten, selv om de på grunn av troen er rene og gode, og velbehagelige for Gud.

Dette er de kristnes lære om den rette renhet, noe verken hedninger, katolikkene eller de sektene kan forstå. For dem er det totalt uforståelig at en kristen samtidig er ren som han er en synder. De vet ikke og kjenner ikke Kristus, og kraften i Hans Ord, nemlig at vi (som tror på Kristus og er Guds barn), for Kristi skyld ved Ordet blir erklært helt rene, slik også Kristus er ren. Men tross det er vi i oss selv fortsatt urene på grunn av vår syndige natur.

Djevelen kan ikke anklage Ordet eller si at Ordet lyver, og han kan heller ikke gjøre Kristus til en synder. Men fordi Ordet (alene) blir stående som det som har rett, som Sannheten, og Kristus alene som den rene, så vil også vi forbli i Ham. Da er vi rene og hellige, og da kan ingen besmitte oss eller gjøre oss til syndere.

Siden vi er renset (ren fra våre synder i Kristi blod og ved Åndens helliggjørelse), fører det at vi bærer gode frukter, slik Jesus sier: ”Bli i Meg, så blir Jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i Meg”, Joh 15:4.


Luther-sitat 6:

 Kilde: Sana ja armo. Hartauskirja vuoden joka päivälle. Suom. Eero Metsola. Helsinki 1946 (Pellervoseura). – Nun freut euch lieben Christen Gmeil , s. 150.

Gud viser Sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, Rom 5:8.

Kristus ofret seg selv på korset. Han ble gjort til synd (2 Kor 5:21) og til forbannelse for oss (Rom 3:13). Men tross det er Han kvinnens velsignede ætt, og ved Ham har verden blitt velsignet; eller sagt med andre ord: Det er Han som har frelst oss fra synden og døden.

Ved at Han hengte på korset mellom to røvere, ved at Han ble holdt for å været som en av dem, og ved at han døde en skammelig død (ved at Han som var 100 % uskyldig, hellig, rettferdig og ren ble gjort til synd og måtte i stedet dor du og jeg, vi som er syndere og var dømt til en evig død og adskillelse fra Gud og hans himmel), så gjør han hele menneskeheten god, ved at Han frelste oss fra den evige forbannelsen.

Men samtidig er Jesus den aller største og den eneste synderen på jorden, siden Han alene bærer hele verdens synder på sine skuldrer.

Men Han er samtidig den eneste som er Rettferdig og Hellig, siden ingen her på jord kan oppnå rettferdighet eller hellighet uten Ham.

Den som tror at (alle) hans egne synder og hele verdens synder ble lagt på vår kjære Herres skuldre, den som tror at Kristus lot seg døpe, bli spikret fast til korset og som på korset lot sitt eget dyrebare blod flyte for vår skyld, den som tror at Kristus alene bærer egne og hele verdens synder, at Han har gjort soning for alle syndene, at han skal rense oss fra alle våre synder, gjøre oss rettferdig og salig – den som tror dette, han skal få tilgivelse fra alle sine synder og få del i det evige livet

Hva sier Bibelen om rettferdighet og rettferdiggjørelse

Rettferdighet og rettferdiggjørelse

 

  1. Hva er rettferdiggjørelse, og hva betyr det?
  2. Hva er rettferdiggjørelse II?
  3. Grunnteksten om rettferdiggjørelse
    1. Grunnteksten om rettferdiggjørelse – swf
  4. Personen Jesus Kristus – vår rettferdighet
  5. Rettferdiggjort i Kristus
  6. Tilregnet rettferdighet I
  7. Tilregnet rettferdighet II
  8. Gud er rettferdig og Han rettferdiggjør alle som søker Guds rettferdighet og som tror 
  9. Guds rettferdighet
  10. Rettferdiggjørelse
  11. Troens rettferdighet
  12. Livets rettferdighet
  13. Lovens rettferdighet
  14. Guds strenge og dømmende rettferdighet

Bibelstudie: Hva sier Bibelen om rettferdighet og rettferdiggjørelse?

Ulike former for rettferdighet

 

  1. Ulike former for rettferdighet
  2. Herren vår Gud er rettferdig
  3. Guds dømmende rettferdighet
  4. Lovens rettferdighet
  5. Menneskets egen rettferdighet
    1. Luthers “klagesang” over egenrettferdigheten I
    2. Luthers “klagesang” over egenrettferdigheten II
  6. Jesu Kristi rettferdighet
  7. Troens rettferdighet
  8. Livets rettferdighet
  9. Livets rettferdighet II, troens lydighet
  10. Rettferdighet innfor mennesker, troens frukter

En kristen som ved Jesus Kristus er rettferdig, gjør frivillig det som loven krever. Derfor kan ikke loven verken true eller fordømme.

Kilde: Galatalaiskirjeen selitys, s 651. Valitut teokset 2,45-233. Suom. Mauri E. Lehtonen. Porvoo 1959 (WSOY). In epistolam Pauli ad Galatas commentarius, 1519. WA 2,443-618.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen.

 

Mot slike er loven ikke, Gal 5:23.
Loven eksisterer nok også for de som lever etter Ånden, men den er ikke mot slike. Det samme sies også på et annet sted: “En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige”, 1Tim 1:9.

 

Den rettferdige lever slik at han ikke trenger noen lov for å advare ham, eller for at han skal kunne øve og tvinge seg selv. For uten noen form for tvang så gjør han frivillig til og med mer enn  det som loven krever. Og derfor kan ikke loven anklage eller påføre den rettferdige noen skyld, og den kan heller ikke forskrekke deres samvittigheter. Den prøver nok, men siden en rettferdig ved troen eier Kristus, driver Han bort loven med alle dens forskrekkelser og med alle dens trusler.

 

For den rettferdige er loven tatt bort: For det første i Ånden, og dessuten hva angår ytre gjerninger. Loven har altså ikke noen rett til å anklage de rettferdige, siden de allerede frivillig gjør alt det som loven krever. De gjør det riktignok ikke fullkomment med hellige gjerninger, men de gjør det i troen og i vissheten om syndenes forlatelse. (Og selv om kjødet også strider i mot, så vandrer de ledet av Ånden).

 

På denne måte oppfyller en kristen loven i sitt indre, ved troen. For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror, Rom 10:4.