Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen

Innledning
Gammel-læstadianerne hadde storforsamling i Torneå og Haparanda 4.-7.10.1909. I den forbindelse hadde de også predikantmøte, som strekte seg over flere dager. På predikantmøtet drøftet de flere særdeles viktige lærespørsmål, og på disse møtene var det ofte samlet opptil 100 predikanter fra hele vekkelsen – fra Sverige, Finland og noen fra Norge. Siden det var samlet så mange predikanter fra et så stort område, var det naturlig at de kunne tenke litt ulikt om visse lærespørsmål, og slik vi kan forstå av noen av innleggene nedenfor, gjaldt det også spørsmålet om rettferdiggjørelsen. Slik både Læstadius og Raattamaa lærte, måtte et menneske få del i rettferdiggjørelsen mens de levde, og at det skjedde ved at de fikk del i Kristi rettferdighet ved det forkynte Guds Ord, ved evangeliet. Så langt var nok alle predikantene enige.

Men slik predikant John Ryselin (1863-1946) gir uttrykk for, hadde noen av predikantene “i forkynnelsen begynt å blande på hvilke rolle som tilhørte Gud, og hvilke rolle som Guds redskap skulle ha“. Og han presiserte: “… det er jo ikke mennesket (eller tjeneren) som rettferdiggjør, men Gud.

Det var predikanten Pauli Rantala  (1862-1916) som ønsket at spørsmålet “Hvordan og hvor blir en synder erklært rettferdig?” skulle bli drøftet, siden sikkert også han – i likhet med Ryselin – så behov for det på grunn av utydelig forkynnelse. I dette spørsmålet mente han at det må være enighet, og at alle predikantene må lære i samsvar med Bibelen. Ellers blir det splittelse. Og han presiserer: ”Vi har ikke en slik forståelse at det er det ene menneske som rettferdiggjør et annet menneske“. Men “det er Gud som erklærer rettferdig den som tror evangeliet”.

Jeg tror at særlig for oss som i dag tilhører den læstadianske vekkelse – men også for andre interesserte – kan det være både interessant og lærerikt å få vite hva de på begynnelse av 1900-tallet lærte og hvordan de trodde – og hvordan de i vekkelsen hadde lært før dem, i samsvar med den Hellige Skrift.

Noen  av disse predikantene var født allerede før vekkelsen begynte i 1846, og mange av dem var født på 1850- 1860-tallet. På den måte kan man si at de hadde vært med i vekkelsen stort sett helt fra begynnelsen av, og derfor kjente de vekkelsen inngående godt. Sannsynligvis er det nok 120-150 år siden flere av dem begynte som predikanter, allerede før vekkelsen ble splittet. Særlig derfor er deres synspunkter historisk interessante, uavhengig av hvilke retning vi enn sokner til.

Disse tradisjonelle storforsamlingene innen gammellæstadianismen begynte de med i 1906 – selv om de hadde hatt større møter lenge før det, på 1800-tallet. Og det kom ofte flere tusen mennesker til disse møtene, fra Sverige, Finland og Norge, men noen kom også fra Amerika. Til dette møtet kom i alle fall en predikant fra Norge, nemlig Petter Posti (1836-1918) fra Alta.

Den første dagen fikk predikantene komme med forslag til hvilke saker de skulle drøfte. Og da   bestemte de også sakene de skulle ta opp til behandling de andre dagene. Predikant Pauli Rantala kom med tre forslag, og alle disse tre læresakene tok de opp til grundig drøfting. Disse sakene var:

  1. Gudsfrykt, og mangel på gudsfrykt.
  2. Hvordan skal man kunne få en slutt på alle forsøkene å definere grensene for Guds allmakt  – noe som ikke går an å måle – og på forsøkene på å snevre inn grensene for Guds vesens eksistens (og virkefelt)?
  3. Hvordan blir et menneske erklært rettferdig?

Jeg skal denne gangen begrense meg til sak 3 som omhandler rettferdiggjørelsen av en synder innfor Gud. Jeg har oversatt utdrag av denne møteprotokollen  fra artikkelen “Vanhollislestadiolaisen herätysliikkkeen suuret kokoukset Torniossa ja Haaparannallla 4.-7.1909”.


Sak 3: Hvordan blir et menneske erklært rettferdig?

Nå tok man fram spørsmålet som broder (Pauli) Rantala tok fram: Hvordan og hvor blir en synder erklært rettferdig?


Innlegg av predikant Pauli (Mikkeli Paulus) Rantala   (1862-1916):
Rantala begrunnet sitt spørsmål. Han fortalte at grunnen til at han stilte dette spørsmålet, var at når det gjelder et så veldig viktig spørsmål som dette, så bør alle (predikantene) ha den samme forståelse, og denne forståelse må være i overensstemmelse med Bibelen. For dersom man har to (ulike) forståelser, så har man også to (forskjellige) veier. Og hvis man forstår læra om rettferdiggjørelsen på forskjellige måter, så oppstår det snart splittelse.

Når det gjaldt hvordan han personlig hadde erfart det, fortalte han at han selv ble rettferdiggjort av det Guds evangelium som Guds nådebarn forkynte for ham – da han var en stor synder – og da han fikk frimodighet til å tilegne seg syndenes forlatelse for alle hans synder – ved Jesu forsoningsblod.

Når Gud selv ved sine barn forkynner evangeliet slik at nåden får strømme inn i hjertet, så virker evangeliet samtidig slik at et menneske (ved troen) blir erklært rettferdig (innfor Gud). Slik skjedde det med Kornelius, med Paulus, med embetsmannen til Kandake (Apg 8:27), med fangevokteren i Filippi og med flere andre.


Innlegg av predikant John Ryselin (1863-1946):
Broder Ryselin fortalte også om sine egne erfaringer, og hvordan Gud talte til han gjennom de kristne i den tid da han kom til troen. Ryselin fortalte at han aldri hadde funnet noe sted i Bibelen hvor det fortelles om noen som ble omvendt, og hvor det ikke var noe menneske som talte (evangeliet) til dem. Videre fortalte han fra den tiden da han levde under loven. Det var en tung tid. Og da holdt hans fornuft på å svikte. Så i sin sjels nød bad han til Gud om nåde, og at han skulle få leve til dagen etter.

Gud ledet saken slik at Ryselin ble ført til Guds barneskare. Og slik har Gud ført mange andre også til Guds barneskare, mennesker som senere har blitt frelste. Og slik gjør Gud fortsatt. For menigheten har jo nøklene til himlenes rike (Matt 16:19). Og ved hjelp av disse nøklene blir himmelen åpnet for syndere som angrer.


Innlegg av predikant Leonard Typpö (1868-1922):
Broder Typpö fortalte helt kort følgende om hva som er en rettferdiggjørende tro: ”Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud …”. Og fra Rom 3:21-25 ser vi ennå tydeligere hva en rettferdiggjørende tro er:

”… det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet/ære. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort”. (Selve bibelsitatet var ikke tatt med i protokollen.)

Når man av Guds nåde – i Jesu blod – får tilgitt alle sine synder, så tilregner Gud sin egen Sønns fullkomne rettferdighet til den som tror dette. Men hva er det som virker en slik tro? Apostelen svarer: ” Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører…” (Rom 10:17). Altså må man høre evangeliet. Og nettopp på grunn av dette, ga Jesus befaling om at evangeliet skal bli forkynt (Mark 16:15; Luk 4:43; Apg 5:42).


Broder Nordgren fra Luleå i Sverige var helt enig med alle som før han hadde hatt ordet når det gjaldt læra om rettferdiggjørelsen. Men han ba om at man spesielt skulle vektlegge at Gud rettferdiggjør bare gjennom sin menighet. For det var nettopp denne sannhet i den Hellige Bibel som noen ville endre på. I den forbindelse henviste han til den tredje trosartikkel og til Luthers forklaring over den:


Den tredje  trosartikkel  i den apostoliske trosbekjennelse lyder:
”Jeg tror på den Hellige Ånd, en hellig kristelig/alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv” (ikke tatt med i protokollen).


Luthers forklaring: (oversatt av Henry Baardsen)

Hva er det? Jeg tror at jeg ikke av min egen fornuft eller kraft kan tro på min Herre Jesus Kristus eller komme til ham. Men den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver og har helliget og bevart meg i en rett tro. På samme måter kaller Han også på hele kristenheten på jorden, samler, opplyser, helliger og bevarer den gjennom en rett tro i Jesus Kristus.

I denne kristenhet gir han også meg og alle troende rikelig del i syndenes forlatelse. Og på den siste dag skal han vekke meg og alle de døde opp, og da skal han gi meg og alle som tror på Kristus del i det evige livet. Dette er både sant og visst! (ikke tatt med i protokollen)


Innlegg av Petter (Juhani Petteri) Posti (1836-1918):
Posti fra Norge (Alta) hadde et spørsmål. Han ville vite om det må være mange personer, eller om det rekker at bare en person kunne slippe en angrende til himmelen ved bruk av løsenøklene. Han fikk til svar at det rekker med bare en person. Det kan vi se fra Bibelen: Ananias løste Paulus, Fillip løste kammerssvennen/hoffmannen, og også flere andre eksempler finnes i Bibelen.

Kommentar: Uttrykket “slippe noen til himmelen”, var nok ikke så gjennomtenkt, siden det helt klart kan misforstås. Men siden de skjønte hva han mente, svarte de på en vennlig måte ved å henvise til flere klargjørende eksempler fra apostelens tid. Av Rantalas kommentar nedenfor virker det som han ville tydeliggjøre at å rettferdiggjøre, ikke er noe som et menneske kan gjøre, men det er det bare Gud som kan gjøre. Kanskje også Ryselins innlegg nedenfor tyder på det samme, siden han sier: “La oss for alltid opphøre med å bruke slike ord!”, nemlig at det var den eller den som rettferdiggjorde, eller den ene eller den andre gruppen.

Som ung var jeg på en storforsamling i Sverige. På kvelden var vi ungdommer sammen den den lokale presten – som også var ung – ute og spaserte. Så kom det en ikke-kristen jente mot oss på veien, og presten begynte å snakke med henne om den kristne tro. Plutselig drar han opp fra lomme to store kirkenøkler som han hadde på en hank, og begynte å riste med de to nøklene foran øynene på henne. Og så sier han: “Det er han som kan avgjøre hennes evige skjebne. For den ene nøkkelen var bindenøkkel, og med den kunne han binde henne i hennes synder. Og så viser han henne den andre nøkkelen, og sier: Med den kan han læse henne fra hennes synder. Valget er hennes”. Og så dro vi hver sin vei.

Denne presten var en stor skikkelse innen læstadianismen, eller var det kanskje slik at han tenkte det om seg selv? I alle fall forlot han vekkelsen. Dette ble jeg å tenke på i forbindelse med et man som menneske tenker at det er vi som kan slippe noen inn og at det er vi som kan rettferdiggjøre.


Broder Rantala påminte/kommenterte (etter Posti’s innlegg): ”Vi har ikke en slik forståelse at det er det ene menneske (den kristne som forkynner evangeliet for en angrende synder) som rettferdiggjør et annet menneske. Men den kristne forkynner evangeliet, drevet av den Hellige Ånd. Og da er det Gud som erklærer rettferdig den som tror (og tar i mot) evangeliet.


Innlegg av Vilhelm Markkanen (1836-1931):
Broder Markkanen sa at han forstod det slik at selv om et enkeltstående menneske – en som er en troende og som har mottatt den Hellige Ånd – tilgir noen deres synder i Jesu navn og blod, og denne person tror dette, så vil han også motta den Hellige Ånd. Og denne Ånd vil da lede ham til menigheten.


Broder Ryselin gjorde oppmerksom på at noen ganger hadde man i forkynnelsen begynt å blande på hvilke rolle som tilhørte Gud, og hvilke rolle som Guds redskap skulle ha. For det er jo ikke mennesket (eller tjeneren) som rettferdiggjør, men Gud.

I Bibelen finnes det ikke noe støtte for slike uttrykk som: ”det var jeg som rettferdiggjorde”, ”det er jeg som rettferdiggjør”, ”det er den eller den gruppen som rettferdiggjør”. La oss derfor for alltid opphøre med å bruke slike ord!

Kommentar:
Å si at det er en kristen som “ikler en som vil bli en kristen med Kristi rettferdighet”, har nok blitt brukt også  i vår tid. Og slik kan det nok også være at noen sier også i dag, og kanskje også som bruker dette uttrykket i sin forkynnelse. I et møtereferat fra 1960-tallet sier en predikant som også jeg kjente godt: “Mine foreldre ikledde meg den beste kledning, altså med Kristi rettferdighet”. Slike uttalelser vil nok i verste fall kunne føre til tanken om at det var foreldrene som rettferdiggjorde sin egen sønn, og at det er mennesker som rettferdiggjør andre mennesker. Og slik kan det oppstå stor uklarhet om hva som er Guds rolle i rettferdiggjørelsen, og hvilke oppgave den har som er en Guds tjener og som Kristi sendebud. Derfor forstår jeg godt predikant Ryselyns bekymring når han sa: “La oss derfor for alltid opphøre med å bruke slike ord!”, siden det bare er Gud som kan rettferdiggjøre.


Innlegg av Matti Kuulla (1854-1923):
Broder Kuula uttrykte sin glede over at alle som hadde uttalt seg, på en så opplysende måte hadde løftet fram mange dyrebare sannheter fra Guds Ord, særlig når det tidligere hadde blitt samtalt om hvordan man skal frykte Gud.


Sluttinnlegg av Lars Erik Karlsson  (1854-1929):
Broder Karlsson talte mer inngående om hvordan Gud fortsatt virker gjennom (alle) tre (Guddommens) personer. Og det kan ingen hindre. De han heller ikke hindre den Hellige Ånds verk og embete som Han utfører i menigheten og ved menigheten. Karlsson sa at han av hele sitt hjerte var enig med de som hadde hatt ordet før han, og at deres oppfatning fikk anerkjennelse og ble godkjent av dette møtet.

Sluttkommentar:
Den ovennevnte konklusjonen når det gjaldt læra om rettferdiggjørelsen, fikk som nevnt anerkjennelse, og ble godkjent av alle predikantene på dette felles predikantmøtet. Dette er – så langt jeg forstår det – også i overensstemmelse med den Hellige Skrift og med den apostoliske lære. Og det er derfor en lære om rettferdiggjørelsen som jeg fullt ut står for, og som jeg derfor forkynner, i samsvar med Bibelen.

Protokollen til dette og andre historiske møter som er holdt innen læstadianismen, er oppbevart på Nasjonalbiblioteket i Finland.  Jeg er glad for at Mauri Kinnunen og andre historieforskere – mange med bakgrunn i læstadianismen og med stor interesse av dette stoffet – har samlet, bearbeidet og publisert svært mye av disse verdifulle dokumentene. På den måte kan vi få et lite innblikk i hvordan predikantene på den tiden tenkte, hva de trodde og hvordan de lærte.

Lære om hvordan Gud rettferdiggjør en synder, kalles av Luther og i Bekjennelsesskriftene for den lære som kirken enten står eller faller ved, siden dette regnes for en av de aller største og viktigste lærespørsmål i kristenheten. Slik predikant Pauli Rantala ovenfor uttaler, må alle Guds Ords forkynnere lære i samsvar med Bibelen. I dette lærespørsmålet gis det ikke rom for ulike tolkninger, for ellers lærer man flere veier til Gud. Gjør man det, vil det bli splittelse.

Predikant Kåre Suhr siterte ofte til kirkefader Augustin – vil jeg tro – som gav et utrolig godt råd: “I store saker må det være enighet. I små saker må det få være frihet. Men i alle saker må det være kjærlighet”.

Læra om rettferdiggjørelsen er en av disse store og viktige sakene som det absolutt bør være enighet om, og denne enigheten må bygge ene og alene på den Hellige Skrift. Innen læstadianismen har vi dessverre ikke alltid vært flinke nok til å skille store og viktige lærespørsmål fra små og sekundære saker. Kanskje det er derfor vekkelsen er splittet opp i så mange grupperinger? Beste råd – slik jeg tenker – er å la Skriften alene være vår kilde for liv og lære. Om Ordet og Ånden får lede hva vi skal tro og forkynne, knytter det oss som kristne og Guds folk sammen,  og den kristne enheten vil bli styrket. Slik vil Gud og hans Sønn få all lov, pris og ære, og så mange som mulig vil kunne bli frelst.

Alta 15. mai 2021,
Henry Baardsen


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.