4. oktober 2022

En kristen som ved Jesus Kristus er rettferdig, gjør frivillig det som loven krever. Derfor kan ikke loven verken true eller fordømme.

Kilde: Galatalaiskirjeen selitys, s 651. Valitut teokset 2,45-233. Suom. Mauri E. Lehtonen. Porvoo 1959 (WSOY). In epistolam Pauli ad Galatas commentarius, 1519. WA 2,443-618.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen.

 

Mot slike er loven ikke, Gal 5:23.
Loven eksisterer nok også for de som lever etter Ånden, men den er ikke mot slike. Det samme sies også på et annet sted: “En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige”, 1Tim 1:9.

 

Den rettferdige lever slik at han ikke trenger noen lov for å advare ham, eller for at han skal kunne øve og tvinge seg selv. For uten noen form for tvang så gjør han frivillig til og med mer enn  det som loven krever. Og derfor kan ikke loven anklage eller påføre den rettferdige noen skyld, og den kan heller ikke forskrekke deres samvittigheter. Den prøver nok, men siden en rettferdig ved troen eier Kristus, driver Han bort loven med alle dens forskrekkelser og med alle dens trusler.

 

For den rettferdige er loven tatt bort: For det første i Ånden, og dessuten hva angår ytre gjerninger. Loven har altså ikke noen rett til å anklage de rettferdige, siden de allerede frivillig gjør alt det som loven krever. De gjør det riktignok ikke fullkomment med hellige gjerninger, men de gjør det i troen og i vissheten om syndenes forlatelse. (Og selv om kjødet også strider i mot, så vandrer de ledet av Ånden).

 

På denne måte oppfyller en kristen loven i sitt indre, ved troen. For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror, Rom 10:4.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.