av Jeg har ved noen tilfeller hørt taler hvor “verdensrettferdiggjørelse” har blitt forkynt – læren om at alle mennesker, uavhengig av om de tror eller ikke – ble tilgitte, rettferdiggjorte og gjort verdige for Gud på Golgata for 2000 år siden. I disse talene ble det henvist til Jesu fullkomne soningsdød på Golgata og på den seieren han vant for å frelse hele verden. Slik det kom fram av talene, ble alle mennesker “rettferdiggjort” ved Jesu død og oppstandelse. Dette kalles iblant “allmenn rettferdiggjørelse” eller “objektiv rettferdiggjørelse”. Disse uttrykk er av nyere dato, og er ikke brukt i Bibelen. Jesu forsoningsverk – ifølge denne læres i sin mest ytterliggående form – er så fullkommen at alle mennesker blir født hellige (Luk 2:23). Men det blir imidlertid ikke definert hva de legger i uttrykkene “rettferdiggjort” og “hellig”. En del av de kjente luthersk teologer i Norden står for dette syn i en eller annen variant, men jeg har også hørt en slik lære forkynt i læstadiansk sammenheng.
Etter å ha hørt en slik lære forkynt, begynte jeg å tenke på noe Luther en gang sa: “Rettferdiggjørelsen er den artikkelen som hele den kristne kirken står og faller ved”. Så viktig anså Luther denne lære å være. Et av reformasjonens prinsipper lyder: “Ved tro alene”. Og det gjelder helt klart også læra om rettferdiggjørelsen, siden Bibelen alltid knytter troen og rettferdiggjørelsen sammen. Uttalelsen om at alle mennesker i hele verden – samtidig som Jesu frelsesverk var fullført – ble rettferdiggjorte, fikk meg til å gjøre slik som kristne i Berøa gjorde: “Etter at de hadde hørt og tatt imot ordet, gransket de hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt” (Apg 17:11). Dette er også i overensstemmelse med hva Paulus lærer: “La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det”, 1Kor 14:29.
Rettferdiggjørelsen og troen er uløselig knyttet sammen:
- “Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham (ved å tro på ham), skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære”, Jes 53:11.
- “Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror“, Apg 13:38-39.
- “For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve“, Rom 1:17.
- “For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger”, Rom 3:28.
- “…så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen“, Rom 3:30.
- “For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet“, Rom 4:13.
- “Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus”, Rom 5:1.
- “Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger”, Gal 2:16.
- “Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes”, Gal 3:8.
- “Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro, skal leve”, Gal 3:11.
- “Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro“, Gal 3:24.
Bibelen er helt entydig: For “uten tro er det umulig å være til behag for Gud“ (Heb 11:6). Slik lærer Bibelen! Men de som lærer “objektiv rettferdiggjørelse” / “verdensrettferdighetsgjørelse” eller en “allmenn rettferdiggjørelse”, lærer derimot at troen ikke er avgjørende. For alle ble “rettferdiggjorte” for 2000 år siden, da Jesus døde og oppstod til vår rettferdighet, slik som en kjent Luther-teolog sier:
“Den objektive rettferdiggjørelsen er den bibelske læren som sier at da Jesus døde tok han virkelig bort all synd, hele verdens synder, og da han oppstod fra de døde, erklærte Gud alle syndere «rettferdige», eller tilgitt, frikjent for all synd. Og dette er noe som er objektivt sant, enten mennesker tror på det eller ikke“.
Slik jeg kan se, er en slik lære klart i strid med alle ovennevnte bibelsitatene. Jeg kunne her komme med mange andre tilsvarende uttalelser av andre forkynnere, men lar det være denne gangen. Men det som bekymrer meg mest er at en slik lære – som ikke finner støtte i Skriften – i en viss grad blir forkynt også i den læstadianske vekkelse, men da i en noe annen variant.
Hva lærer Bibelen om å være “helliget” og om en eventuell “universell rettferdiggjørelse”?
Så spørsmålet blir: Kan man finne støtte i Skriften for en lære som sier at alle mennesker i hele verden ble rettferdiggjorte samtidig med at Jesus ble reist opp fra de døde, og at dette også gjelder de som ikke tror det, og som ikke har tatt imot dette budskapet? – dette som de har valgt å kalle for en “allmenn rettferdiggjørelse” eller “verdensrettferdiggjørelse”.
Dessuten kan vi stille spørsmålet: Hvor i Bibelen læres det at Jesu hellige unnfangelse ved den Hellige Ånd og ved Guds overnaturlige inngrep og hans hellige fødsel, gjør vår syndige unnfangelse og fødsel hellig, slik det mange ganger har blitt lært? Hvilke skriftsteder støtter denne lære seg på? Og i tilfelle Bibelen ikke lærer slik, hvor kommer da denne læra fra? Og hva kan en slik lære føre til, om den ikke er i samsvar med Skriften?
Luther skriver et sted: “I Skriftens lys skal både lære og liv prøves”. Og Guds Ord sier: “Om noen taler, han tale som Guds ord”, 1Pet 4:11. Jeg har samtalt med noen kristne om dette – også med noen predikanter – men ingen har kunne komme med noen gode bibelske argumenter. Vel har noen henvist til Jer. 1:6 hvor det sies: “før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg“. Ifølge Lundes etikkleksikon betyr helliget, det hebraiske ordet (qadosh) antagelig avsondret, utskilt, flekkfri, opphøyet. “Helliget” kan altså bety “utskilt fra en gruppe”, “utvalgt til Herren”, “bestemt for en tjeneste” og “innviet til Herren”. Det var nettopp det som Jeremias var, slik Jer 1:6 lyder: “Jeg satte deg til en profet for folket”. For å utføre denne tjeneste, helliget/utvalgte/ utskilte/opphøyde Herren Jeremias. Absolutt alt som skulle brukes i tjeneste for Herren, ble helliget. Som eksempler kan nevnes: Guds tjenere, hviledagen, salvingsoljen, Arons klær, husene som ble brukt til gudstjeneste, jorden, tabernaklet etc. Det er derfor ikke dekkende å henvise bare til Jer 1:6 som argument for at alle som er født av syndig sæd (Sal 51:7; Job 14:4; 15:14; 24:4; Jes 64:5; Joh 3:6; Ef 2:3), blir født hellige, slik tilfelle var med Jesus. Bibelens lære er helt entydig når det gjelder vår falne natur, kjødet:
- “Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang”, 1Mos 6:5.
- “Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd“, Sal 51:7.
- “Kan et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin skaper?”, Job 4:17.
- “Kunne det bare komme en ren av en uren? Ikke én!“, Job 14:4.
- “Hva er et menneske, at han skulle være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig?“, Job 15:14.
- “Hvordan skulle da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?“, Job 25:4
- “Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort”, Jes 64:5.
- “Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd”, Joh 3:6.
- “For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott“, Matt 15:19.
Slik er Bibelens klare vitnespyrd. Hvor er da vår ros? Hvor er vår hellighet, som noen lærer vi er født med? Hva er egentlig synd, dersom bibelstedene ovenfor ikke taler om synd? Fornekter vi sannheten i de ovennevnte bibelstedene eller bagatelliserer dem, er det for oss heller ikke noe som kan kalles arvesynd. Men gjør vi det, bygger vi ikke på Skriftens grunn.
Luther er tydelig på at ingen læresetninger kan lages, uten at det er minst to eller tre entydige bibelsteder som stadfester denne sak, og at disse bibelstedene dessuten må tale om en og samme sak, og ikke er løsrevet fra sine sammenhenger. Bekrefter ikke Bibelen denne lære som sann, må derfor de som har en slik lære, selv argumentere for denne læres opphav, sier Luther. Bibelen er altså helt entydig på at vi alle er underlagt syndefallets skade, og både er unnfanget og født i synd (se bibelsitatene ovenfor).
Vi kan heller ikke sette likhetstegn mellom “helliget” og “rettferdiggjort”, mellom å være “utvalgt” og det å være “rettferdiggjort”. Det ser vi tydelig når det gjelder apostelen Paulus. Han sier selv: “Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet”, Gal 1:15. På tross av at han var utvalgt fra mors liv, ble han født som en synder. Han sier: “Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største“ (1Tim 1:15). Og som den størst synder levde han til han var en fullvoksen mann, da han møtte Jesus på Damaskusveien. Først da ble han omvendt og mottok troen som en gave, fikk den Hellige Ånd, fikk del i syndenes forlatelse og det evige liv. Dermed ble han ved troen ikledd Kristi rettferdighet ved at evangeliet ble forkynt for ham av Ananias.
Den hellighet som NT taler om, er alltid knyttet til Jesus Kristus. Når et menneske ser sin synd, søker nåde og syndenes forlatelse hos Gud, tror budskapet om Frelseren som døde i hans sted og som ga sitt liv til soning for sine egne synder, blir han ikledd Jesu Kristi rettferdighet. Samtidig blir han tilregnet Kristi hellighet og renhet. Da renser kraften i Jesu blod ren fra alle synder, og da får han begynne et nytt liv “i Åndens helliggjørelse, til lydighet og bestenkning med Jesu Kristi blod”. Som følge av det, gir Gud han sin nåde og fred (1Pet 1:2) i hjertet og samvittigheten.
Bibelske argumenter brukt for å forsvare verdensrettferdighetslæra
Bibelsteder som blir løftet frem av de som argumenterer for en “universell/allmenn rettferdighetslære”, er hovedsakelig Rom 5, 2Kor 5:19, Joh 1:29, 1Joh 2:2
Rom 3:
“Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus“, Rom 3:21-26.
Kommentar: I dette avsnittet er troen på Jesus nevnt fire ganger. Guds rettferdighet (den som duger for Gud) og han som alene kan bli vår rettferdighet, er Jesus Kristus. Denne rettferdighet blir ved evangeliets forkynnelse tilbudt til hele verden, og denne rettferdigheten ble gjort ferdig en gang for alle på Golgata. Derfor sendte Jesus sine apostler ut med budskapet: “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all/hele skapningen!” Også Jesus understreket viktigheten av å tro: “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt”, Mark 16:15. Selvsagt er ikke det avgjørende om vi tror eller ikke tror at Jesus er gitt til rettferdighet for hele verden. For det er Bibelen entydig på, og det er en realitet. Vår tro er selvsagt ikke avgjørende for dette faktumet. Noen av de som taler varmt for læra om verdensrettferdiggjørelse, tenker at fokuset på personlig tro, har for mye har oppmerksomhet på egen opplevelse av frelsen, noe som enkelte kaller “subjektiv rettferdiggjørelse” og som tar fokus bort fra Jesu fullkomne verk på Golgata. Også det blir helt feil. Herren vitner selv om troens far Abraham: “Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet“ (1Mos 15:6; Rom 4:3; Gal 3:6; Jak 2:23).
Hvordan kan da vi tilegne Krist rettferdighet til mennesker som ikke tror? En slik lære kan ikke jeg se er i overenstemmelse med Skriftens entydige vitnespyrd om at det er ved en tro som Herren selv har fått virke ved evangeliet og gi som gave, som Herren tilegner tilegner Jesu Kristi fullkomne rettferdighet.
Rom 5:
Allerede i 5:1 sier Paulus: “Da vi nå er rettferdiggjort av tro…” . Slik troen og dåpen er knyttet tett sammen, gjelder det samme også troen og rettferdiggjørelsen. Det samme gjelder også alle andre steder i NT hvor rettferdiggjørelsen er omtalt. Rettferdiggjort er kun de som har blitt Guds barn og som tror og stoler på Kristi fullkomne forsoningsverk på Golgata. Ved tro bli de tilregnet og erklært rettferdige for Kristi skyld. For “uten tro er det umulig å være til behag for Gud“ (Heb 11:6).
Videre forteller Rom 5 at Kristus døde for oss da vi var skrøpelige og ugudelige (v. 6), da vi var syndere (v. 8), at vi blir rettferdiggjort ved hans blod (v. 9), at vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død (v. 10), at en manns rettferdige gjerning ble til livets rettferdiggjørelse for alle mennesker (v. 18), at mange skal stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet og at nåden skal herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre (v. 21).
Så langt jeg klarer å se, er det ikke noe i Rom 5 som kan brukes for å forsvare læren om at alle mennesker ble rettferdiggjorte for 2000 år siden, og til og med uten tro. Derimot viser teksten klart at det ikke er frelse i noen andre enn i Jesus Kristus, at vi ved troen (en og en) blir renset rene fra våre synder i Kristi blod, at “han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens“ (1Joh 2:2), av vi “ble forlikt med Gud”, at vi får del i Kristi rettferdige gjerning, at livets rettferdiggjørelse (helliggjørelsen) er en frukt av troens rettferdighet og at vi en gang av Guds nåde skal bli stilt fram for Gud, takket være Jesu Kristi lydighet.
2Kor 5:19 lyder:
- “Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen”. Hvordan dette skal tolkes, kommer tydelig fram av følgende vers: “Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!“.
Kommentar: At verden ble forlikt/forsonet (gr. kat-allage) med Gud, framgår tydelig. Grunnlaget for forsoning, er Kristi stedfortredende soning (hebr. kãfar) på Golgata. Å sone synd vil si å dekke over synden, skjule den, ta den bort, stille tilfreds. Det var kun gjennom dette som Gud kunne bli forsonet/forlikt med menneskene. Slik det var i hele GT, var blodet bestenket på alteret det Gud-gitte soningsmiddel. For å gjøre soning for dine, mine og hele verdens syn, dugde intet annet enn “Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam” (1Pet 1:19; Heb 9:12-14). Ved sitt eget blod kjøpte Jesus oss fri fra våre synder, og fant en evig forløsning. Og Jesu Kristi offer dugde for Gud, slik at fiendskapet ble tatt bort, slik vi synger: “Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen!”. Men selv om soningen var fullkommen, veien til Gud ble åpnet og alt var fullbrakt, må det tas imot når evangeliet forkynnes for oss, slik Paulus sier: “Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike/forsone med Gud!“.
Vi bør være oppmerksom på at “rettferdiggjørelse” (gr. dikaiosis) betyr “frikjennelsesdom, og “rettferdiggjøre” (dikaioo) er et evangelisk uttrykk for at Gud forlater synd. slik Paulus gir uttrykk for dette, er at Gud ikke tilregner synderen hans synd, men av nåde tilregner ham rettferdighet ved troen på Jesus Kristus (Rom 3:23-26; Rom 4:5-8; 5:19).
De bibelske termene “soning”, “forsoning/forlikelse” og “rettferdiggjørelse” er alle viktige bibelske uttrykk for frelse ved troen på Jesus Kristus, men disse ordene har ikke samme betydning , og bør derfor ikke blandes sammen.
1Joh 2:2 brukes også til forsvar for “universell rettferdiggjørelses-læra”. Det lyder:
- “Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens“, 1Joh 2:2.
Kommentar: Slik ovenfor er nevnt, er “soning” som det her tales om, selve grunnlaget for “forsoningen/forlikelsen”, og er ikke det samme som “rettferdiggjørelse”. Bibelstedet kan derfor ikke brukes til støtte for læra om “verdensrettferdiggjørelse” uten omvendelse og tro.
Jer 23:6, Jer 33:16 og Hos 12:6 er også brukt som argumenter:
“I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navnet som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet“, Jer 23:6.
“I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn hun* skal kalles med: Herren, vår rettferdighet“, Jer 33:16.
“Og Herren, hærskarenes Gud – Herren er det navnet han skal kalles med“, Hos 12:6.
Kommentar: Disse tre bibelhenvisningene – så langt jeg kan lese dem – forteller bare om hvem som er vår rettferdighet, nemlig Herren Jesus Kristus. Dette argument kan derfor ikke brukes til forsvar om verdensrettferdighets-læra. Videre henvises det til Dan 9:24 om en som skulle komme for å innelukke frafallet, for å forsegle synder, for å dekke over misgjerning og å føre fram en evig rettferdighet. Men heller ikke dette bibelvers kan brukes for å underbygge læra om en “allmenn rettferdiggjørelse”, og t.o.m. uten tro, som flere lærer. At Kristus er vår eneste rettferdighet, er Bibelen helt entydig på. Men å påstå at alle, helt fra Kristi oppstandelse av, har del i denne rettferdighet uten omvendelse og tro, kan jeg ikke med beste vilje se finner støtte i Skriften.
Opphavet til læra om en “universell- eller en verdensrettferdiggjørelse”
Så langt jeg har funnet ut, oppstod denne lære på slutten av 1500-tallet. Det var en herremann ved navn Samuel Huber som var den først som hadde en slik lære. Han var en tidligere kalvinist som hadde gått over til lutherdommen. Senere finner vi denne lære på 1700-tallet. Den oppstod i brytningen mellom pietismen og herrnhutismen, som også ble kalt “den glade pietisme”. Pietismen hadde fokus på en streng lovforkynnelse, på angeren, boten og på hjertets sønderknuselse før man kunne ta imot Guds nåde. Mange kjempet lenge på denne vei før de fant fred og frelsesvisshet, og for en del var den veien ikke et alternativ. Grev Zinzendorf var også en av dem. Etter endt studium i 1719 så han en dag et maleri av den lidende Kristus med innskriften: “Så mye har han gjort for deg. Hva har han gjort for deg”?
Maleriet gjorde et sterk inntrykk på han, og det ble starten på Brødremenigheten som ble etablert i 1727, også kalt herrnhutismen. Fra nå av skulle evangeliet forkynnes uten blodskamp eller andre menneskelige anstrengelser. Evangeliet skulle gis som en enkel tale til hjertet om Gud, han som er skjult og ukjent for fornuften. Som menneske anså de seg å være bare en gjest i denne verden, et elendig menneske. Men som den lidende og korsfestede er Gud full av barmhjertighet. Han avviser ingen som søker ham. Og for den som føler seg fordømt, har han allerede blitt funnet av ham. Når man har kommet til ham, finnes det ikke noen svakhet eller noen synd som han ikke kan overvinne.
På samme måte som Luther og Læstadius, vektla Zinzendorf forskjellen på å ha Frelseren i hodet og å ha ham i hjertet. Hjertet var for han den innerste personligheten, slik også LLL uttrykker det bl.a. i Dårhushjonet. Livet var satt i fokus, ikke læren. For det var hjertets forhold til Frelseren som var det avgjørende for Zinzendorf og for herrnhuterne.
For herrnhutismen var Kristus, hans lidelse og blod selve kjernen i læra. Det var ved å se på blodet som rant ut av den korsfestedes sår som sjelen ble vakt – av Guds kjærlighet.
På samme måte som det var for Læstadius og for Raattamaa, var det for herrnhuterne å skue den lidende Frelseren og å beskue hans kjærlige hjerte og se på blodet som rant ut av hans åpne side. Troens blikk skulle være rettet mot forsoningen, og maleriet ovenfor fra Stepping Kirke (en del av altertavlen) viser tydelig den herrnhutiske forståelse av hjerteforholdet til Frelseren. For meg er det som å lese Læstadius og Raaattamaa. Jeg vil nok tro at de kjente bra til herrnhutismen og til kjerneinnholdet i deres kristendom, siden det finnes så mange fellestrekk. Slik vi kjenner til, hadde herrnhutismen på den tiden spredd seg til Sverige, og som særlig ny-leserne og de mer radikale ny-evangeliske hadde sine røtter i. Særlig Læstadius kjente godt til dem, og også i en viss grad sympatiserte han også med dem.
Herrnhutismen – som også ble kalt “den glade pietisme – sannsynligvis siden de beholdt en del fra pietismen, samtidig som de gledet seg ved å beskue Frelserens forsoning på korset og hentet sin kraft av Kristi blod. Forkynnelsens fokus var ikke loven, slik det var for pietistene, men på å forkynne et fritt evangelium. Slik var det også for Johan Raattamaa og læstadianerne særlig fra 1850-tallet. Det som var det viktigste for herrnhuterne, var alt som Jesus hadde vunnet med sitt blod, og dette skulle nu tilbys den enkelte. I sin mest radikale form representerte denne forkynnelse “verdensrettferdiggjørelse”, som ene og alene var knyttet til Kristi død og oppstandelse. Gjennom dette ble frelsen allmenngyldig for alle, og ett fullbyrdet faktum. Gjennom Kristi forsoning ble alle mennesker personlig rettferdiggjort, og fikk del i syndenes forlatelse. Noe annet krevdes ikke enn å godta dette som en sannhet for sin egen del. Denne formen for rettferdiggjørelse er også kalt “universell eller allmenn rettferdiggjørelse”, noe som også i en viss utstrekning forkynnes i våre dager, om ikke i samme form eller som en like radikal variant.
Rosenius og de finske prestene Fredrik Gabriel Hedberg og Roslin
C. O. Rosenius hadde bakgrunn fra både ny-leserne og gammel-leserne, noe også Læstadius til en viss grad hadde. Båndene mellom herrnhutistene og ny-leserne var sterke. Samtidig var også båndene mellom pietistene og gammel-leserne sterke. Og det samme var også tilfelle for den finske Paavo Ruotsalainen. Han hadde et sterkt pietistisk preg over sin forkynnelse. Rosenius reiste til Finland for å bli kjent med Paavo Ruotsalainen, uten at det kom noe godt ut av det. På den turen ble han kjent med den finske presten Fredrik Gabriel Hedberg (1811-1893) som han først fikk stor sympati for. Men da Hedberg skrev et stykke som skulle publiseres i bladet Pietisten, fikk Rosenius en mistanke om at Hedberg muligens kunne være en antinomist (en som ikke ville vite av loven) og at han hadde tilbøyeligheter i retning av verdensrettferdiggjørelses-læren. Rosenius skrev derfor et forklarende tillegg i Pietisten i samme nummer som Hedbergs skriv ble trykket , hvor det blant annet stod: «Når forfatteren (Hedberg)… henviser til… at alt hos Gud er gjort ferdig …, må hver og en vokte seg for den villfarende mening, … nemlig at man uten omvendelse kan bli salig …. (Sitat fra “Rosenius og verdensrettferdiggjørelse”, av Carl Fr. Wisløff).
I 1846 besøkte Hedberg (en firemenning til Marit Anima Fordell (Vartiovaara) som var gift med min svigerfars søskenbarn Erik Fordell) og en ung teolog som hette Roslin C. O. Rosenius i Stockholm. Og Wisløff fortsetter:
“Hedberg og Roslin syntes ikke Rosenius forkynte evangeliet fritt nok: Du blander sammen lov og evangelium, sa de til ham. For når du forkynner evangeliet, kommer du alltid med en mengde ord om at det bare er fattige syndere, bedrøvede samvittigheter som tror evangeliet. Hvorfor sier du det? Verden eier jo syndenes forlatelse ved Kristi død. Forkynn derfor bare ordet om dette, og be sjelene holde det usvikelig fast! Så er alt vel. Og hvorfor snakker du så mye om kjennetegnene på en sann tro? Slikt tjener bare til å ta motet fra Guds barn. «De forferdelige kjennetegnene» skremmer sjelene bort fra nåden. Nei, forkynn ganske enkelt ordet om forsoning og rettferdighet i Kristus!
Evangeliet forkynner jeg, svarte Rosenius. Men jeg forkynner også loven. For det menneske som ikke ved loven kommer til å kjenne sin synd og vantro, han får aldri bruk for evangeliet. Forsoningen i Kristus er fullbrakt, det er sant. Men ingen får likevel del i den uten at han omvender seg. Det er også nødvendig å tale om kjennetegnene på en sann tro og en ny fødsel”.
C. O. Rosenius, sanger og predikant Oscar Ahnfeldt og Lina Sandell
Til Rosenius’ nærmeste vennekrets, hørte Lina Sandell og
Jeg har ved noen tilfeller hørt taler hvor “verdensrettferdiggjørelse” har blitt forkynt – læren om at alle mennesker, uavhengig av om de tror eller ikke – ble tilgitte, rettferdiggjorte og gjort verdige for Gud på Golgata for 2000 år siden. I disse talene ble det henvist til Jesu fullkomne soningsdød på Golgata og på den seieren han vant for å frelse hele verden. Slik det kom fram av talene, ble alle mennesker “rettferdiggjort” ved Jesu død og oppstandelse. Dette kalles iblant “allmenn rettferdiggjørelse” eller “objektiv rettferdiggjørelse”. Disse uttrykk er av nyere dato, og er ikke brukt i Bibelen. Jesu forsoningsverk – ifølge denne læres i sin mest ytterliggående form – er så fullkommen at alle mennesker blir født hellige (Luk 2:23). Men det blir imidlertid ikke definert hva de legger i uttrykkene “rettferdiggjort” og “hellig”. En del av de kjente luthersk teologer i Norden står for dette syn i en eller annen variant, men jeg har også hørt en slik lære forkynt i læstadiansk sammenheng.
Etter å ha hørt en slik lære forkynt, begynte jeg å tenke på noe Luther en gang sa: “Rettferdiggjørelsen er den artikkelen som hele den kristne kirken står og faller ved”. Så viktig anså Luther denne lære å være. Et av reformasjonens prinsipper lyder: “Ved tro alene”. Og det gjelder helt klart også læra om rettferdiggjørelsen, siden Bibelen alltid knytter troen og rettferdiggjørelsen sammen. Uttalelsen om at alle mennesker i hele verden – samtidig som Jesu frelsesverk var fullført – ble rettferdiggjorte, fikk meg til å gjøre slik som kristne i Berøa gjorde: “Etter at de hadde hørt og tatt imot ordet, gransket de hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt” (Apg 17:11). Dette er også i overensstemmelse med hva Paulus lærer: “La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det”, 1Kor 14:29.
Rettferdiggjørelsen og troen er uløselig knyttet sammen:
- “Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham (ved å tro på ham), skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære”, Jes 53:11.
- “Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror“, Apg 13:38-39.
- “For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve“, Rom 1:17.
- “For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger”, Rom 3:28.
- “…så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen“, Rom 3:30.
- “For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet“, Rom 4:13.
- “Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus”, Rom 5:1.
- “Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger”, Gal 2:16.
- “Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes”, Gal 3:8.
- “Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro, skal leve”, Gal 3:11.
- “Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro“, Gal 3:24.
Bibelen er helt entydig: For “uten tro er det umulig å være til behag for Gud“ (Heb 11:6). Slik lærer Bibelen! Men de som lærer “objektiv rettferdiggjørelse” / “verdensrettferdighetsgjørelse” eller en “allmenn rettferdiggjørelse”, lærer derimot at troen ikke er avgjørende. For alle ble “rettferdiggjorte” for 2000 år siden, da Jesus døde og oppstod til vår rettferdighet, slik som en kjent Luther-teolog sier:
“Den objektive rettferdiggjørelsen er den bibelske læren som sier at da Jesus døde tok han virkelig bort all synd, hele verdens synder, og da han oppstod fra de døde, erklærte Gud alle syndere «rettferdige», eller tilgitt, frikjent for all synd. Og dette er noe som er objektivt sant, enten mennesker tror på det eller ikke“.
Slik jeg kan se, er en slik lære klart i strid med alle ovennevnte bibelsitatene. Jeg kunne her komme med mange andre tilsvarende uttalelser av andre forkynnere, men lar det være denne gangen. Men det som bekymrer meg mest er at en slik lære – som ikke finner støtte i Skriften – i en viss grad blir forkynt også i den læstadianske vekkelse, men da i en noe annen variant.
Hva lærer Bibelen om å være “helliget” og om en eventuell “universell rettferdiggjørelse”?
Så spørsmålet blir: Kan man finne støtte i Skriften for en lære som sier at alle mennesker i hele verden ble rettferdiggjorte samtidig med at Jesus ble reist opp fra de døde, og at dette også gjelder de som ikke tror det, og som ikke har tatt imot dette budskapet? – dette som de har valgt å kalle for en “allmenn rettferdiggjørelse” eller “verdensrettferdiggjørelse”.
Dessuten kan vi stille spørsmålet: Hvor i Bibelen læres det at Jesu hellige unnfangelse ved den Hellige Ånd og ved Guds overnaturlige inngrep og hans hellige fødsel, gjør vår syndige unnfangelse og fødsel hellig, slik det mange ganger har blitt lært? Hvilke skriftsteder støtter denne lære seg på? Og i tilfelle Bibelen ikke lærer slik, hvor kommer da denne læra fra? Og hva kan en slik lære føre til, om den ikke er i samsvar med Skriften?
Luther skriver et sted: “I Skriftens lys skal både lære og liv prøves”. Og Guds Ord sier: “Om noen taler, han tale som Guds ord”, 1Pet 4:11. Jeg har samtalt med noen kristne om dette – også med noen predikanter – men ingen har kunne komme med noen gode bibelske argumenter. Vel har noen henvist til Jer. 1:6 hvor det sies: “før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg“. Ifølge Lundes etikkleksikon betyr helliget, det hebraiske ordet (qadosh) antagelig avsondret, utskilt, flekkfri, opphøyet. “Helliget” kan altså bety “utskilt fra en gruppe”, “utvalgt til Herren”, “bestemt for en tjeneste” og “innviet til Herren”. Det var nettopp det som Jeremias var, slik Jer 1:6 lyder: “Jeg satte deg til en profet for folket”. For å utføre denne tjeneste, helliget/utvalgte/ utskilte/opphøyde Herren Jeremias. Absolutt alt som skulle brukes i tjeneste for Herren, ble helliget. Som eksempler kan nevnes: Guds tjenere, hviledagen, salvingsoljen, Arons klær, husene som ble brukt til gudstjeneste, jorden, tabernaklet etc. Det er derfor ikke dekkende å henvise bare til Jer 1:6 som argument for at alle som er født av syndig sæd (Sal 51:7; Job 14:4; 15:14; 24:4; Jes 64:5; Joh 3:6; Ef 2:3), blir født hellige, slik tilfelle var med Jesus. Bibelens lære er helt entydig når det gjelder vår falne natur, kjødet:
- “Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang”, 1Mos 6:5.
- “Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd“, Sal 51:7.
- “Kan et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin skaper?”, Job 4:17.
- “Kunne det bare komme en ren av en uren? Ikke én!“, Job 14:4.
- “Hva er et menneske, at han skulle være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig?“, Job 15:14.
- “Hvordan skulle da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?“, Job 25:4
- “Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort”, Jes 64:5.
- “Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd”, Joh 3:6.
- “For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott“, Matt 15:19.
Slik er Bibelens klare vitnespyrd. Hvor er da vår ros? Hvor er vår hellighet, som noen lærer vi er født med? Hva er egentlig synd, dersom bibelstedene ovenfor ikke taler om synd? Fornekter vi sannheten i de ovennevnte bibelstedene eller bagatelliserer dem, er det for oss heller ikke noe som kan kalles arvesynd. Men gjør vi det, bygger vi ikke på Skriftens grunn.
Luther er tydelig på at ingen læresetninger kan lages, uten at det er minst to eller tre entydige bibelsteder som stadfester denne sak, og at disse bibelstedene dessuten må tale om en og samme sak, og ikke er løsrevet fra sine sammenhenger. Bekrefter ikke Bibelen denne lære som sann, må derfor de som har en slik lære, selv argumentere for denne læres opphav, sier Luther. Bibelen er altså helt entydig på at vi alle er underlagt syndefallets skade, og både er unnfanget og født i synd (se bibelsitatene ovenfor).
Vi kan heller ikke sette likhetstegn mellom “helliget” og “rettferdiggjort”, mellom å være “utvalgt” og det å være “rettferdiggjort”. Det ser vi tydelig når det gjelder apostelen Paulus. Han sier selv: “Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet”, Gal 1:15. På tross av at han var utvalgt fra mors liv, ble han født som en synder. Han sier: “Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største“ (1Tim 1:15). Og som den størst synder levde han til han var en fullvoksen mann, da han møtte Jesus på Damaskusveien. Først da ble han omvendt og mottok troen som en gave, fikk den Hellige Ånd, fikk del i syndenes forlatelse og det evige liv. Dermed ble han ved troen ikledd Kristi rettferdighet ved at evangeliet ble forkynt for ham av Ananias.
Den hellighet som NT taler om, er alltid knyttet til Jesus Kristus. Når et menneske ser sin synd, søker nåde og syndenes forlatelse hos Gud, tror budskapet om Frelseren som døde i hans sted og som ga sitt liv til soning for sine egne synder, blir han ikledd Jesu Kristi rettferdighet. Samtidig blir han tilregnet Kristi hellighet og renhet. Da renser kraften i Jesu blod ren fra alle synder, og da får han begynne et nytt liv “i Åndens helliggjørelse, til lydighet og bestenkning med Jesu Kristi blod”. Som følge av det, gir Gud han sin nåde og fred (1Pet 1:2) i hjertet og samvittigheten.
Bibelske argumenter brukt for å forsvare verdensrettferdighetslæra
Bibelsteder som blir løftet frem av de som argumenterer for en “universell/allmenn rettferdighetslære”, er hovedsakelig Rom 5, 2Kor 5:19, Joh 1:29, 1Joh 2:2
Rom 3:
“Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus”, Rom 3:21-26.
Kommentar: I dette avsnittet er troen på Jesus nevnt fire ganger. Guds rettferdighet (den som duger for Gud) og han som alene kan bli vår rettferdighet, er Jesus Kristus. Denne rettferdighet blir ved evangeliets forkynnelse tilbudt til hele verden, og denne rettferdigheten ble gjort ferdig en gang for alle på Golgata. Derfor sendte Jesus sine apostler ut med budskapet: “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all/hele skapningen!” Også Jesus understreket viktigheten av å tro: “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt”, Mark 16:15. Selvsagt er ikke det avgjørende om vi tror eller ikke tror at Jesus er gitt til rettferdighet for hele verden. For det er Bibelen entydig på, og det er en realitet. Vår tro er selvsagt ikke avgjørende for dette faktumet. Noen av de som taler varmt for læra om verdensrettferdiggjørelse, tenker at fokuset på personlig tro, har for mye har oppmerksomhet på egen opplevelse av frelsen, noe som enkelte kaller “subjektiv rettferdiggjørelse” og som tar fokus bort fra Jesu fullkomne verk på Golgata. Også det blir helt feil. Herren vitner selv om troens far Abraham: “Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet“ (1Mos 15:6; Rom 4:3; Gal 3:6; Jak 2:23).
Hvordan kan da vi tilegne Krist rettferdighet til mennesker som ikke tror? En slik lære kan ikke jeg se er i overenstemmelse med Skriftens entydige vitnespyrd om at det er ved en tro som Herren selv har fått virke ved evangeliet og gi som gave, som Herren tilegner tilegner Jesu Kristi fullkomne rettferdighet.
Rom 5:
Allerede i 5:1 sier Paulus: “Da vi nå er rettferdiggjort av tro…” . Slik troen og dåpen er knyttet tett sammen, gjelder det samme også troen og rettferdiggjørelsen. Det samme gjelder også alle andre steder i NT hvor rettferdiggjørelsen er omtalt. Rettferdiggjort er kun de som har blitt Guds barn og som tror og stoler på Kristi fullkomne forsoningsverk på Golgata. Ved tro bli de tilregnet og erklært rettferdige for Kristi skyld. For “uten tro er det umulig å være til behag for Gud” (Heb 11:6).
Videre forteller Rom 5 at Kristus døde for oss da vi var skrøpelige og ugudelige (v. 6), da vi var syndere (v. 8), at vi blir rettferdiggjort ved hans blod (v. 9), at vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død (v. 10), at en manns rettferdige gjerning ble til livets rettferdiggjørelse for alle mennesker (v. 18), at mange skal stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet og at nåden skal herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre (v. 21).
Så langt jeg klarer å se, er det ikke noe i Rom 5 som kan brukes for å forsvare læren om at alle mennesker ble rettferdiggjorte for 2000 år siden, og til og med uten tro. Derimot viser teksten klart at det ikke er frelse i noen andre enn i Jesus Kristus, at vi ved troen (en og en) blir renset rene fra våre synder i Kristi blod, at “han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens“ (1Joh 2:2), av vi “ble forlikt med Gud”, at vi får del i Kristi rettferdige gjerning, at livets rettferdiggjørelse (helliggjørelsen) er en frukt av troens rettferdighet og at vi en gang av Guds nåde skal bli stilt fram for Gud, takket være Jesu Kristi lydighet.
2Kor 5:19 lyder:
- “Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen”. Hvordan dette skal tolkes, kommer tydelig fram av følgende vers: “Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!“.
Kommentar: At verden ble forlikt/forsonet (gr. kat-allage) med Gud, framgår tydelig. Grunnlaget for forsoning, er Kristi stedfortredende soning (hebr. kãfar) på Golgata. Å sone synd vil si å dekke over synden, skjule den, ta den bort, stille tilfreds. Det var kun gjennom dette som Gud kunne bli forsonet/forlikt med menneskene. Slik det var i hele GT, var blodet bestenket på alteret det Gud-gitte soningsmiddel. For å gjøre soning for dine, mine og hele verdens syn, dugde intet annet enn “Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam” (1Pet 1:19; Heb 9:12-14). Ved sitt eget blod kjøpte Jesus oss fri fra våre synder, og fant en evig forløsning. Og Jesu Kristi offer dugde for Gud, slik at fiendskapet ble tatt bort, slik vi synger: “Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen!”. Men selv om soningen var fullkommen, veien til Gud ble åpnet og alt var fullbrakt, må det tas imot når evangeliet forkynnes for oss, slik Paulus sier: “Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike/forsone med Gud!“.
Vi bør være oppmerksom på at “rettferdiggjørelse” (gr. dikaiosis) betyr “frikjennelsesdom, og “rettferdiggjøre” (dikaioo) er et evangelisk uttrykk for at Gud forlater synd. slik Paulus gir uttrykk for dette, er at Gud ikke tilregner synderen hans synd, men av nåde tilregner ham rettferdighet ved troen på Jesus Kristus (Rom 3:23-26; Rom 4:5-8; 5:19).
De bibelske termene “soning”, “forsoning/forlikelse” og “rettferdiggjørelse” er alle viktige bibelske uttrykk for frelse ved troen på Jesus Kristus, men disse ordene har ikke samme betydning , og bør derfor ikke blandes sammen.
1Joh 2:2 brukes også til forsvar for “universell rettferdiggjørelses-læra”. Det lyder:
- “Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens“, 1Joh 2:2.
Kommentar: Slik ovenfor er nevnt, er “soning” som det her tales om, selve grunnlaget for “forsoningen/forlikelsen”, og er ikke det samme som “rettferdiggjørelse”. Bibelstedet kan derfor ikke brukes til støtte for læra om “verdensrettferdiggjørelse” uten omvendelse og tro.
Jer 23:6, Jer 33:16 og Hos 12:6 er også brukt som argumenter:
“I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navnet som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet“, Jer 23:6.
“I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn hun* skal kalles med: Herren, vår rettferdighet“, Jer 33:16.
“Og Herren, hærskarenes Gud – Herren er det navnet han skal kalles med“, Hos 12:6.
Kommentar: Disse tre bibelhenvisningene – så langt jeg kan lese dem – forteller bare om hvem som er vår rettferdighet, nemlig Herren Jesus Kristus. Dette argument kan derfor ikke brukes til forsvar om verdensrettferdighets-læra. Videre henvises det til Dan 9:24 om en som skulle komme for å innelukke frafallet, for å forsegle synder, for å dekke over misgjerning og å føre fram en evig rettferdighet. Men heller ikke dette bibelvers kan brukes for å underbygge læra om en “allmenn rettferdiggjørelse”, og t.o.m. uten tro, som flere lærer. At Kristus er vår eneste rettferdighet, er Bibelen helt entydig på. Men å påstå at alle, helt fra Kristi oppstandelse av, har del i denne rettferdighet uten omvendelse og tro, kan jeg ikke med beste vilje se finner støtte i Skriften.
Opphavet til læra om en “universell- eller en verdensrettferdiggjørelse”
Så langt jeg har funnet ut, oppstod denne lære på slutten av 1500-tallet. Det var en herremann ved navn Samuel Huber som var den først som hadde en slik lære. Han var en tidligere kalvinist som hadde gått over til lutherdommen. Senere finner vi denne lære på 1700-tallet. Den oppstod i brytningen mellom pietismen og herrnhutismen, som også ble kalt “den glade pietisme”. Pietismen hadde fokus på en streng lovforkynnelse, på angeren, boten og på hjertets sønderknuselse før man kunne ta imot Guds nåde. Mange kjempet lenge på denne vei før de fant fred og frelsesvisshet, og for en del var den veien ikke et alternativ. Grev Zinzendorf var også en av dem. Etter endt studium i 1719 så han en dag et maleri av den lidende Kristus med innskriften: “Så mye har han gjort for deg. Hva har han gjort for deg”?
Maleriet gjorde et sterk inntrykk på han, og det ble starten på Brødremenigheten som ble etablert i 1727, også kalt herrnhutismen. Fra nå av skulle evangeliet forkynnes uten blodskamp eller andre menneskelige anstrengelser. Evangeliet skulle gis som en enkel tale til hjertet om Gud, han som er skjult og ukjent for fornuften. Som menneske anså de seg å være bare en gjest i denne verden, et elendig menneske. Men som den lidende og korsfestede er Gud full av barmhjertighet. Han avviser ingen som søker ham. Og for den som føler seg fordømt, har han allerede blitt funnet av ham. Når man har kommet til ham, finnes det ikke noen svakhet eller noen synd som han ikke kan overvinne.
På samme måte som Luther og Læstadius, vektla Zinzendorf forskjellen på å ha Frelseren i hodet og å ha ham i hjertet. Hjertet var for han den innerste personligheten, slik også LLL uttrykker det bl.a. i Dårhushjonet. Livet var satt i fokus, ikke læren. For det var hjertets forhold til Frelseren som var det avgjørende for Zinzendorf og for herrnhuterne.
For herrnhutismen var Kristus, hans lidelse og blod selve kjernen i læra. Det var ved å se på blodet som rant ut av den korsfestedes sår som sjelen ble vakt – av Guds kjærlighet.
På samme måte som det var for Læstadius og for Raattamaa, var det for herrnhuterne å skue den lidende Frelseren og å beskue hans kjærlige hjerte og se på blodet som rant ut av hans åpne side. Troens blikk skulle være rettet mot forsoningen, og maleriet ovenfor fra Stepping Kirke (en del av altertavlen) viser tydelig den herrnhutiske forståelse av hjerteforholdet til Frelseren. For meg er det som å lese Læstadius og Raaattamaa. Jeg vil nok tro at de kjente bra til herrnhutismen og til kjerneinnholdet i deres kristendom, siden det finnes så mange fellestrekk. Slik vi kjenner til, hadde herrnhutismen på den tiden spredd seg til Sverige, og som særlig ny-leserne og de mer radikale ny-evangeliske hadde sine røtter i. Særlig Læstadius kjente godt til dem, og også i en viss grad sympatiserte han også med dem.
Herrnhutismen – som også ble kalt “den glade pietisme – sannsynligvis siden de beholdt en del fra pietismen, samtidig som de gledet seg ved å beskue Frelserens forsoning på korset og hentet sin kraft av Kristi blod. Forkynnelsens fokus var ikke loven, slik det var for pietistene, men på å forkynne et fritt evangelium. Slik var det også for Johan Raattamaa og læstadianerne særlig fra 1850-tallet. Det som var det viktigste for herrnhuterne, var alt som Jesus hadde vunnet med sitt blod, og dette skulle nu tilbys den enkelte. I sin mest radikale form representerte denne forkynnelse “verdensrettferdiggjørelse”, som ene og alene var knyttet til Kristi død og oppstandelse. Gjennom dette ble frelsen allmenngyldig for alle, og ett fullbyrdet faktum. Gjennom Kristi forsoning ble alle mennesker personlig rettferdiggjort, og fikk del i syndenes forlatelse. Noe annet krevdes ikke enn å godta dette som en sannhet for sin egen del. Denne formen for rettferdiggjørelse er også kalt “universell eller allmenn rettferdiggjørelse”, noe som også i en viss utstrekning forkynnes i våre dager, om ikke i samme form eller som en like radikal variant.
Rosenius og de finske prestene Fredrik Gabriel Hedberg og Roslin
C. O. Rosenius hadde bakgrunn fra både ny-leserne og gammel-leserne, noe også Læstadius til en viss grad hadde. Båndene mellom herrnhutistene og ny-leserne var sterke. Samtidig var også båndene mellom pietistene og gammel-leserne sterke. Og det samme var også tilfelle for den finske Paavo Ruotsalainen. Han hadde et sterkt pietistisk preg over sin forkynnelse. Rosenius reiste til Finland for å bli kjent med Paavo Ruotsalainen, uten at det kom noe godt ut av det. På den turen ble han kjent med den finske presten Fredrik Gabriel Hedberg (1811-1893) som han først fikk stor sympati for. Men da Hedberg skrev et stykke som skulle publiseres i bladet Pietisten, fikk Rosenius en mistanke om at Hedberg muligens kunne være en antinomist (en som ikke ville vite av loven) og at han hadde tilbøyeligheter i retning av verdensrettferdiggjørelses-læren. Rosenius skrev derfor et forklarende tillegg i Pietisten i samme nummer som Hedbergs skriv ble trykket , hvor det blant annet stod: «Når forfatteren (Hedberg)… henviser til… at alt hos Gud er gjort ferdig …, må hver og en vokte seg for den villfarende mening, … nemlig at man uten omvendelse kan bli salig …. (Sitat fra “Rosenius og verdensrettferdiggjørelse”, av Carl Fr. Wisløff).
I 1846 besøkte Hedberg (en firemenning til Marit Anima Fordell (Vartiovaara) som var gift med min svigerfars søskenbarn Erik Fordell) og en ung teolog som hette Roslin C. O. Rosenius i Stockholm. Og Wisløff fortsetter:
“Hedberg og Roslin syntes ikke Rosenius forkynte evangeliet fritt nok: Du blander sammen lov og evangelium, sa de til ham. For når du forkynner evangeliet, kommer du alltid med en mengde ord om at det bare er fattige syndere, bedrøvede samvittigheter som tror evangeliet. Hvorfor sier du det? Verden eier jo syndenes forlatelse ved Kristi død. Forkynn derfor bare ordet om dette, og be sjelene holde det usvikelig fast! Så er alt vel. Og hvorfor snakker du så mye om kjennetegnene på en sann tro? Slikt tjener bare til å ta motet fra Guds barn. «De forferdelige kjennetegnene» skremmer sjelene bort fra nåden. Nei, forkynn ganske enkelt ordet om forsoning og rettferdighet i Kristus!
Evangeliet forkynner jeg, svarte Rosenius. Men jeg forkynner også loven. For det menneske som ikke ved loven kommer til å kjenne sin synd og vantro, han får aldri bruk for evangeliet. Forsoningen i Kristus er fullbrakt, det er sant. Men ingen får likevel del i den uten at han omvender seg. Det er også nødvendig å tale om kjennetegnene på en sann tro og en ny fødsel”.
C. O. Rosenius, sanger og predikant Oscar Ahnfeldt og Lina Sandell
Til Rosenius’ nærmeste vennekrets, hørte Lina Sandell og
Jeg har ved noen tilfeller hørt taler hvor “verdensrettferdiggjørelse” har blitt forkynt – læren om at alle mennesker, uavhengig av om de tror eller ikke – ble tilgitte, rettferdiggjorte og gjort verdige for Gud på Golgata for 2000 år siden. I disse talene ble det henvist til Jesu fullkomne soningsdød på Golgata og på den seieren han vant for å frelse hele verden. Slik det kom fram av talene, ble alle mennesker “rettferdiggjort” ved Jesu død og oppstandelse. Dette kalles iblant “allmenn rettferdiggjørelse” eller “objektiv rettferdiggjørelse”. Disse uttrykk er av nyere dato, og er ikke brukt i Bibelen. Jesu forsoningsverk – ifølge denne læres i sin mest ytterliggående form – er så fullkommen at alle mennesker blir født hellige (Luk 2:23). Men det blir imidlertid ikke definert hva de legger i uttrykkene “rettferdiggjort” og “hellig”. En del av de kjente luthersk teologer i Norden står for dette syn i en eller annen variant, men jeg har også hørt en slik lære forkynt i læstadiansk sammenheng.
Etter å ha hørt en slik lære forkynt, begynte jeg å tenke på noe Luther en gang sa: “Rettferdiggjørelsen er den artikkelen som hele den kristne kirken står og faller ved”. Så viktig anså Luther denne lære å være. Et av reformasjonens prinsipper lyder: “Ved tro alene”. Og det gjelder helt klart også læra om rettferdiggjørelsen, siden Bibelen alltid knytter troen og rettferdiggjørelsen sammen. Uttalelsen om at alle mennesker i hele verden – samtidig som Jesu frelsesverk var fullført – ble rettferdiggjorte, fikk meg til å gjøre slik som kristne i Berøa gjorde: “Etter at de hadde hørt og tatt imot ordet, gransket de hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt” (Apg 17:11). Dette er også i overensstemmelse med hva Paulus lærer: “La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det”, 1Kor 14:29.
Rettferdiggjørelsen og troen er uløselig knyttet sammen:
- “Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham (ved å tro på ham), skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære”, Jes 53:11.
- “Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror“, Apg 13:38-39.
- “For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve“, Rom 1:17.
- “For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger”, Rom 3:28.
- “…så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen“, Rom 3:30.
- “For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet“, Rom 4:13.
- “Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus”, Rom 5:1.
- “Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger”, Gal 2:16.
- “Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes”, Gal 3:8.
- “Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro, skal leve”, Gal 3:11.
- “Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro“, Gal 3:24.
Bibelen er helt entydig: For “uten tro er det umulig å være til behag for Gud“ (Heb 11:6). Slik lærer Bibelen! Men de som lærer “objektiv rettferdiggjørelse” / “verdensrettferdighetsgjørelse” eller en “allmenn rettferdiggjørelse”, lærer derimot at troen ikke er avgjørende. For alle ble “rettferdiggjorte” for 2000 år siden, da Jesus døde og oppstod til vår rettferdighet, slik som en kjent Luther-teolog sier:
“Den objektive rettferdiggjørelsen er den bibelske læren som sier at da Jesus døde tok han virkelig bort all synd, hele verdens synder, og da han oppstod fra de døde, erklærte Gud alle syndere «rettferdige», eller tilgitt, frikjent for all synd. Og dette er noe som er objektivt sant, enten mennesker tror på det eller ikke“.
Slik jeg kan se, er en slik lære klart i strid med alle ovennevnte bibelsitatene. Jeg kunne her komme med mange andre tilsvarende uttalelser av andre forkynnere, men lar det være denne gangen. Men det som bekymrer meg mest er at en slik lære – som ikke finner støtte i Skriften – i en viss grad blir forkynt også i den læstadianske vekkelse, men da i en noe annen variant.
Hva lærer Bibelen om å være “helliget” og om en eventuell “universell rettferdiggjørelse”?
Så spørsmålet blir: Kan man finne støtte i Skriften for en lære som sier at alle mennesker i hele verden ble rettferdiggjorte samtidig med at Jesus ble reist opp fra de døde, og at dette også gjelder de som ikke tror det, og som ikke har tatt imot dette budskapet? – dette som de har valgt å kalle for en “allmenn rettferdiggjørelse” eller “verdensrettferdiggjørelse”.
Dessuten kan vi stille spørsmålet: Hvor i Bibelen læres det at Jesu hellige unnfangelse ved den Hellige Ånd og ved Guds overnaturlige inngrep og hans hellige fødsel, gjør vår syndige unnfangelse og fødsel hellig, slik det mange ganger har blitt lært? Hvilke skriftsteder støtter denne lære seg på? Og i tilfelle Bibelen ikke lærer slik, hvor kommer da denne læra fra? Og hva kan en slik lære føre til, om den ikke er i samsvar med Skriften?
Luther skriver et sted: “I Skriftens lys skal både lære og liv prøves”. Og Guds Ord sier: “Om noen taler, han tale som Guds ord”, 1Pet 4:11. Jeg har samtalt med noen kristne om dette – også med noen predikanter – men ingen har kunne komme med noen gode bibelske argumenter. Vel har noen henvist til Jer. 1:6 hvor det sies: “før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg“. Ifølge Lundes etikkleksikon betyr helliget, det hebraiske ordet (qadosh) antagelig avsondret, utskilt, flekkfri, opphøyet. “Helliget” kan altså bety “utskilt fra en gruppe”, “utvalgt til Herren”, “bestemt for en tjeneste” og “innviet til Herren”. Det var nettopp det som Jeremias var, slik Jer 1:6 lyder: “Jeg satte deg til en profet for folket”. For å utføre denne tjeneste, helliget/utvalgte/ utskilte/opphøyde Herren Jeremias. Absolutt alt som skulle brukes i tjeneste for Herren, ble helliget. Som eksempler kan nevnes: Guds tjenere, hviledagen, salvingsoljen, Arons klær, husene som ble brukt til gudstjeneste, jorden, tabernaklet etc. Det er derfor ikke dekkende å henvise bare til Jer 1:6 som argument for at alle som er født av syndig sæd (Sal 51:7; Job 14:4; 15:14; 24:4; Jes 64:5; Joh 3:6; Ef 2:3), blir født hellige, slik tilfelle var med Jesus. Bibelens lære er helt entydig når det gjelder vår falne natur, kjødet:
- “Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang”, 1Mos 6:5.
- “Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd“, Sal 51:7.
- “Kan et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin skaper?”, Job 4:17.
- “Kunne det bare komme en ren av en uren? Ikke én!“, Job 14:4.
- “Hva er et menneske, at han skulle være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig?“, Job 15:14.
- “Hvordan skulle da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?“, Job 25:4
- “Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort”, Jes 64:5.
- “Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd”, Joh 3:6.
- “For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott“, Matt 15:19.
Slik er Bibelens klare vitnespyrd. Hvor er da vår ros? Hvor er vår hellighet, som noen lærer vi er født med? Hva er egentlig synd, dersom bibelstedene ovenfor ikke taler om synd? Fornekter vi sannheten i de ovennevnte bibelstedene eller bagatelliserer dem, er det for oss heller ikke noe som kan kalles arvesynd. Men gjør vi det, bygger vi ikke på Skriftens grunn.
Luther er tydelig på at ingen læresetninger kan lages, uten at det er minst to eller tre entydige bibelsteder som stadfester denne sak, og at disse bibelstedene dessuten må tale om en og samme sak, og ikke er løsrevet fra sine sammenhenger. Bekrefter ikke Bibelen denne lære som sann, må derfor de som har en slik lære, selv argumentere for denne læres opphav, sier Luther. Bibelen er altså helt entydig på at vi alle er underlagt syndefallets skade, og både er unnfanget og født i synd (se bibelsitatene ovenfor).
Vi kan heller ikke sette likhetstegn mellom “helliget” og “rettferdiggjort”, mellom å være “utvalgt” og det å være “rettferdiggjort”. Det ser vi tydelig når det gjelder apostelen Paulus. Han sier selv: “Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet”, Gal 1:15. På tross av at han var utvalgt fra mors liv, ble han født som en synder. Han sier: “Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største“ (1Tim 1:15). Og som den størst synder levde han til han var en fullvoksen mann, da han møtte Jesus på Damaskusveien. Først da ble han omvendt og mottok troen som en gave, fikk den Hellige Ånd, fikk del i syndenes forlatelse og det evige liv. Dermed ble han ved troen ikledd Kristi rettferdighet ved at evangeliet ble forkynt for ham av Ananias.
Den hellighet som NT taler om, er alltid knyttet til Jesus Kristus. Når et menneske ser sin synd, søker nåde og syndenes forlatelse hos Gud, tror budskapet om Frelseren som døde i hans sted og som ga sitt liv til soning for sine egne synder, blir han ikledd Jesu Kristi rettferdighet. Samtidig blir han tilregnet Kristi hellighet og renhet. Da renser kraften i Jesu blod ren fra alle synder, og da får han begynne et nytt liv “i Åndens helliggjørelse, til lydighet og bestenkning med Jesu Kristi blod”. Som følge av det, gir Gud han sin nåde og fred (1Pet 1:2) i hjertet og samvittigheten.
Bibelske argumenter brukt for å forsvare verdensrettferdighetslæra
Bibelsteder som blir løftet frem av de som argumenterer for en “universell/allmenn rettferdighetslære”, er hovedsakelig Rom 5, 2Kor 5:19, Joh 1:29, 1Joh 2:2
Rom 3:
“Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus“, Rom 3:21-26.
Kommentar: I dette avsnittet er troen på Jesus nevnt fire ganger. Guds rettferdighet (den som duger for Gud) og han som alene kan bli vår rettferdighet, er Jesus Kristus. Denne rettferdighet blir ved evangeliets forkynnelse tilbudt til hele verden, og denne rettferdigheten ble gjort ferdig en gang for alle på Golgata. Derfor sendte Jesus sine apostler ut med budskapet: “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all/hele skapningen!” Også Jesus understreket viktigheten av å tro: “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt”, Mark 16:15. Selvsagt er ikke det avgjørende om vi tror eller ikke tror at Jesus er gitt til rettferdighet for hele verden. For det er Bibelen entydig på, og det er en realitet. Vår tro er selvsagt ikke avgjørende for dette faktumet. Noen av de som taler varmt for læra om verdensrettferdiggjørelse, tenker at fokuset på personlig tro, har for mye har oppmerksomhet på egen opplevelse av frelsen, noe som enkelte kaller “subjektiv rettferdiggjørelse” og som tar fokus bort fra Jesu fullkomne verk på Golgata. Også det blir helt feil. Herren vitner selv om troens far Abraham: “Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet“ (1Mos 15:6; Rom 4:3; Gal 3:6; Jak 2:23).
Hvordan kan da vi tilegne Krist rettferdighet til mennesker som ikke tror? En slik lære kan ikke jeg se er i overenstemmelse med Skriftens entydige vitnespyrd om at det er ved en tro som Herren selv har fått virke ved evangeliet og gi som gave, som Herren tilegner tilegner Jesu Kristi fullkomne rettferdighet.
Rom 5:
Allerede i 5:1 sier Paulus: “Da vi nå er rettferdiggjort av tro…” . Slik troen og dåpen er knyttet tett sammen, gjelder det samme også troen og rettferdiggjørelsen. Det samme gjelder også alle andre steder i NT hvor rettferdiggjørelsen er omtalt. Rettferdiggjort er kun de som har blitt Guds barn og som tror og stoler på Kristi fullkomne forsoningsverk på Golgata. Ved tro bli de tilregnet og erklært rettferdige for Kristi skyld. For “uten tro er det umulig å være til behag for Gud“ (Heb 11:6).
Videre forteller Rom 5 at Kristus døde for oss da vi var skrøpelige og ugudelige (v. 6), da vi var syndere (v. 8), at vi blir rettferdiggjort ved hans blod (v. 9), at vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død (v. 10), at en manns rettferdige gjerning ble til livets rettferdiggjørelse for alle mennesker (v. 18), at mange skal stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet og at nåden skal herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre (v. 21).
Så langt jeg klarer å se, er det ikke noe i Rom 5 som kan brukes for å forsvare læren om at alle mennesker ble rettferdiggjorte for 2000 år siden, og til og med uten tro. Derimot viser teksten klart at det ikke er frelse i noen andre enn i Jesus Kristus, at vi ved troen (en og en) blir renset rene fra våre synder i Kristi blod, at “han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens“ (1Joh 2:2), av vi “ble forlikt med Gud”, at vi får del i Kristi rettferdige gjerning, at livets rettferdiggjørelse (helliggjørelsen) er en frukt av troens rettferdighet og at vi en gang av Guds nåde skal bli stilt fram for Gud, takket være Jesu Kristi lydighet.
2Kor 5:19 lyder:
- “Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen”. Hvordan dette skal tolkes, kommer tydelig fram av følgende vers: “Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!“.
Kommentar: At verden ble forlikt/forsonet (gr. kat-allage) med Gud, framgår tydelig. Grunnlaget for forsoning, er Kristi stedfortredende soning (hebr. kãfar) på Golgata. Å sone synd vil si å dekke over synden, skjule den, ta den bort, stille tilfreds. Det var kun gjennom dette som Gud kunne bli forsonet/forlikt med menneskene. Slik det var i hele GT, var blodet bestenket på alteret det Gud-gitte soningsmiddel. For å gjøre soning for dine, mine og hele verdens syn, dugde intet annet enn “Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam” (1Pet 1:19; Heb 9:12-14). Ved sitt eget blod kjøpte Jesus oss fri fra våre synder, og fant en evig forløsning. Og Jesu Kristi offer dugde for Gud, slik at fiendskapet ble tatt bort, slik vi synger: “Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen!”. Men selv om soningen var fullkommen, veien til Gud ble åpnet og alt var fullbrakt, må det tas imot når evangeliet forkynnes for oss, slik Paulus sier: “Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike/forsone med Gud!“.
Vi bør være oppmerksom på at “rettferdiggjørelse” (gr. dikaiosis) betyr “frikjennelsesdom, og “rettferdiggjøre” (dikaioo) er et evangelisk uttrykk for at Gud forlater synd. slik Paulus gir uttrykk for dette, er at Gud ikke tilregner synderen hans synd, men av nåde tilregner ham rettferdighet ved troen på Jesus Kristus (Rom 3:23-26; Rom 4:5-8; 5:19).
De bibelske termene “soning”, “forsoning/forlikelse” og “rettferdiggjørelse” er alle viktige bibelske uttrykk for frelse ved troen på Jesus Kristus, men disse ordene har ikke samme betydning , og bør derfor ikke blandes sammen.
1Joh 2:2 brukes også til forsvar for “universell rettferdiggjørelses-læra”. Det lyder:
- “Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens“, 1Joh 2:2.
Kommentar: Slik ovenfor er nevnt, er “soning” som det her tales om, selve grunnlaget for “forsoningen/forlikelsen”, og er ikke det samme som “rettferdiggjørelse”. Bibelstedet kan derfor ikke brukes til støtte for læra om “verdensrettferdiggjørelse” uten omvendelse og tro.
Jer 23:6, Jer 33:16 og Hos 12:6 er også brukt som argumenter:
“I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navnet som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet“, Jer 23:6.
“I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn hun* skal kalles med: Herren, vår rettferdighet“, Jer 33:16.
“Og Herren, hærskarenes Gud – Herren er det navnet han skal kalles med“, Hos 12:6.
Kommentar: Disse tre bibelhenvisningene – så langt jeg kan lese dem – forteller bare om hvem som er vår rettferdighet, nemlig Herren Jesus Kristus. Dette argument kan derfor ikke brukes til forsvar om verdensrettferdighets-læra. Videre henvises det til Dan 9:24 om en som skulle komme for å innelukke frafallet, for å forsegle synder, for å dekke over misgjerning og å føre fram en evig rettferdighet. Men heller ikke dette bibelvers kan brukes for å underbygge læra om en “allmenn rettferdiggjørelse”, og t.o.m. uten tro, som flere lærer. At Kristus er vår eneste rettferdighet, er Bibelen helt entydig på. Men å påstå at alle, helt fra Kristi oppstandelse av, har del i denne rettferdighet uten omvendelse og tro, kan jeg ikke med beste vilje se finner støtte i Skriften.
Opphavet til læra om en “universell- eller en verdensrettferdiggjørelse”
Så langt jeg har funnet ut, oppstod denne lære på slutten av 1500-tallet. Det var en herremann ved navn Samuel Huber som var den først som hadde en slik lære. Han var en tidligere kalvinist som hadde gått over til lutherdommen. Senere finner vi denne lære på 1700-tallet. Den oppstod i brytningen mellom pietismen og herrnhutismen, som også ble kalt “den glade pietisme”. Pietismen hadde fokus på en streng lovforkynnelse, på angeren, boten og på hjertets sønderknuselse før man kunne ta imot Guds nåde. Mange kjempet lenge på denne vei før de fant fred og frelsesvisshet, og for en del var den veien ikke et alternativ. Grev Zinzendorf var også en av dem. Etter endt studium i 1719 så han en dag et maleri av den lidende Kristus med innskriften: “Så mye har han gjort for deg. Hva har han gjort for deg”?
Maleriet gjorde et sterk inntrykk på han, og det ble starten på Brødremenigheten som ble etablert i 1727, også kalt herrnhutismen. Fra nå av skulle evangeliet forkynnes uten blodskamp eller andre menneskelige anstrengelser. Evangeliet skulle gis som en enkel tale til hjertet om Gud, han som er skjult og ukjent for fornuften. Som menneske anså de seg å være bare en gjest i denne verden, et elendig menneske. Men som den lidende og korsfestede er Gud full av barmhjertighet. Han avviser ingen som søker ham. Og for den som føler seg fordømt, har han allerede blitt funnet av ham. Når man har kommet til ham, finnes det ikke noen svakhet eller noen synd som han ikke kan overvinne.
På samme måte som Luther og Læstadius, vektla Zinzendorf forskjellen på å ha Frelseren i hodet og å ha ham i hjertet. Hjertet var for han den innerste personligheten, slik også LLL uttrykker det bl.a. i Dårhushjonet. Livet var satt i fokus, ikke læren. For det var hjertets forhold til Frelseren som var det avgjørende for Zinzendorf og for herrnhuterne.
For herrnhutismen var Kristus, hans lidelse og blod selve kjernen i læra. Det var ved å se på blodet som rant ut av den korsfestedes sår som sjelen ble vakt – av Guds kjærlighet.
På samme måte som det var for Læstadius og for Raattamaa, var det for herrnhuterne å skue den lidende Frelseren og å beskue hans kjærlige hjerte og se på blodet som rant ut av hans åpne side. Troens blikk skulle være rettet mot forsoningen, og maleriet ovenfor fra Stepping Kirke (en del av altertavlen) viser tydelig den herrnhutiske forståelse av hjerteforholdet til Frelseren. For meg er det som å lese Læstadius og Raaattamaa. Jeg vil nok tro at de kjente bra til herrnhutismen og til kjerneinnholdet i deres kristendom, siden det finnes så mange fellestrekk. Slik vi kjenner til, hadde herrnhutismen på den tiden spredd seg til Sverige, og som særlig ny-leserne og de mer radikale ny-evangeliske hadde sine røtter i. Særlig Læstadius kjente godt til dem, og også i en viss grad sympatiserte han også med dem.
Herrnhutismen – som også ble kalt “den glade pietisme – sannsynligvis siden de beholdt en del fra pietismen, samtidig som de gledet seg ved å beskue Frelserens forsoning på korset og hentet sin kraft av Kristi blod. Forkynnelsens fokus var ikke loven, slik det var for pietistene, men på å forkynne et fritt evangelium. Slik var det også for Johan Raattamaa og læstadianerne særlig fra 1850-tallet. Det som var det viktigste for herrnhuterne, var alt som Jesus hadde vunnet med sitt blod, og dette skulle nu tilbys den enkelte. I sin mest radikale form representerte denne forkynnelse “verdensrettferdiggjørelse”, som ene og alene var knyttet til Kristi død og oppstandelse. Gjennom dette ble frelsen allmenngyldig for alle, og ett fullbyrdet faktum. Gjennom Kristi forsoning ble alle mennesker personlig rettferdiggjort, og fikk del i syndenes forlatelse. Noe annet krevdes ikke enn å godta dette som en sannhet for sin egen del. Denne formen for rettferdiggjørelse er også kalt “universell eller allmenn rettferdiggjørelse”, noe som også i en viss utstrekning forkynnes i våre dager, om ikke i samme form eller som en like radikal variant.
Rosenius og de finske prestene Fredrik Gabriel Hedberg og Roslin
C. O. Rosenius hadde bakgrunn fra både ny-leserne og gammel-leserne, noe også Læstadius til en viss grad hadde. Båndene mellom herrnhutistene og ny-leserne var sterke. Samtidig var også båndene mellom pietistene og gammel-leserne sterke. Og det samme var også tilfelle for den finske Paavo Ruotsalainen. Han hadde et sterkt pietistisk preg over sin forkynnelse. Rosenius reiste til Finland for å bli kjent med Paavo Ruotsalainen, uten at det kom noe godt ut av det. På den turen ble han kjent med den finske presten Fredrik Gabriel Hedberg (1811-1893) som han først fikk stor sympati for. Men da Hedberg skrev et stykke som skulle publiseres i bladet Pietisten, fikk Rosenius en mistanke om at Hedberg muligens kunne være en antinomist (en som ikke ville vite av loven) og at han hadde tilbøyeligheter i retning av verdensrettferdiggjørelses-læren. Rosenius skrev derfor et forklarende tillegg i Pietisten i samme nummer som Hedbergs skriv ble trykket , hvor det blant annet stod: «Når forfatteren (Hedberg)… henviser til… at alt hos Gud er gjort ferdig …, må hver og en vokte seg for den villfarende mening, … nemlig at man uten omvendelse kan bli salig …. (Sitat fra “Rosenius og verdensrettferdiggjørelse”, av Carl Fr. Wisløff).
I 1846 besøkte Hedberg (en firemenning til Marit Anima Fordell (Vartiovaara) som var gift med min svigerfars søskenbarn Erik Fordell) og en ung teolog som hette Roslin C. O. Rosenius i Stockholm. Og Wisløff fortsetter:
“Hedberg og Roslin syntes ikke Rosenius forkynte evangeliet fritt nok: Du blander sammen lov og evangelium, sa de til ham. For når du forkynner evangeliet, kommer du alltid med en mengde ord om at det bare er fattige syndere, bedrøvede samvittigheter som tror evangeliet. Hvorfor sier du det? Verden eier jo syndenes forlatelse ved Kristi død. Forkynn derfor bare ordet om dette, og be sjelene holde det usvikelig fast! Så er alt vel. Og hvorfor snakker du så mye om kjennetegnene på en sann tro? Slikt tjener bare til å ta motet fra Guds barn. «De forferdelige kjennetegnene» skremmer sjelene bort fra nåden. Nei, forkynn ganske enkelt ordet om forsoning og rettferdighet i Kristus!
Evangeliet forkynner jeg, svarte Rosenius. Men jeg forkynner også loven. For det menneske som ikke ved loven kommer til å kjenne sin synd og vantro, han får aldri bruk for evangeliet. Forsoningen i Kristus er fullbrakt, det er sant. Men ingen får likevel del i den uten at han omvender seg. Det er også nødvendig å tale om kjennetegnene på en sann tro og en ny fødsel”.
C. O. Rosenius, sanger og predikant Oscar Ahnfeldt og Lina Sandell
Til Rosenius’ nærmeste vennekrets, hørte Lina Sandell og
Jeg har ved noen tilfeller hørt taler hvor “verdensrettferdiggjørelse” har blitt forkynt – læren om at alle mennesker, uavhengig av om de tror eller ikke – ble tilgitte, rettferdiggjorte og gjort verdige for Gud på Golgata for 2000 år siden. I disse talene ble det henvist til Jesu fullkomne soningsdød på Golgata og på den seieren han vant for å frelse hele verden. Slik det kom fram av talene, ble alle mennesker “rettferdiggjort” ved Jesu død og oppstandelse. Dette kalles iblant “allmenn rettferdiggjørelse” eller “objektiv rettferdiggjørelse”. Disse uttrykk er av nyere dato, og er ikke brukt i Bibelen. Jesu forsoningsverk – ifølge denne læres i sin mest ytterliggående form – er så fullkommen at alle mennesker blir født hellige (Luk 2:23). Men det blir imidlertid ikke definert hva de legger i uttrykkene “rettferdiggjort” og “hellig”. En del av de kjente luthersk teologer i Norden står for dette syn i en eller annen variant, men jeg har også hørt en slik lære forkynt i læstadiansk sammenheng.
Etter å ha hørt en slik lære forkynt, begynte jeg å tenke på noe Luther en gang sa: “Rettferdiggjørelsen er den artikkelen som hele den kristne kirken står og faller ved”. Så viktig anså Luther denne lære å være. Et av reformasjonens prinsipper lyder: “Ved tro alene”. Og det gjelder helt klart også læra om rettferdiggjørelsen, siden Bibelen alltid knytter troen og rettferdiggjørelsen sammen. Uttalelsen om at alle mennesker i hele verden – samtidig som Jesu frelsesverk var fullført – ble rettferdiggjorte, fikk meg til å gjøre slik som kristne i Berøa gjorde: “Etter at de hadde hørt og tatt imot ordet, gransket de hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt” (Apg 17:11). Dette er også i overensstemmelse med hva Paulus lærer: “La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det”, 1Kor 14:29.
Rettferdiggjørelsen og troen er uløselig knyttet sammen:
- “Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham (ved å tro på ham), skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære”, Jes 53:11.
- “Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror“, Apg 13:38-39.
- “For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve“, Rom 1:17.
- “For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger”, Rom 3:28.
- “…så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen“, Rom 3:30.
- “For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet“, Rom 4:13.
- “Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus”, Rom 5:1.
- “Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger”, Gal 2:16.
- “Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes”, Gal 3:8.
- “Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro, skal leve”, Gal 3:11.
- “Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro“, Gal 3:24.
Bibelen er helt entydig: For “uten tro er det umulig å være til behag for Gud“ (Heb 11:6). Slik lærer Bibelen! Men de som lærer “objektiv rettferdiggjørelse” / “verdensrettferdighetsgjørelse” eller en “allmenn rettferdiggjørelse”, lærer derimot at troen ikke er avgjørende. For alle ble “rettferdiggjorte” for 2000 år siden, da Jesus døde og oppstod til vår rettferdighet, slik som en kjent Luther-teolog sier:
“Den objektive rettferdiggjørelsen er den bibelske læren som sier at da Jesus døde tok han virkelig bort all synd, hele verdens synder, og da han oppstod fra de døde, erklærte Gud alle syndere «rettferdige», eller tilgitt, frikjent for all synd. Og dette er noe som er objektivt sant, enten mennesker tror på det eller ikke“.
Slik jeg kan se, er en slik lære klart i strid med alle ovennevnte bibelsitatene. Jeg kunne her komme med mange andre tilsvarende uttalelser av andre forkynnere, men lar det være denne gangen. Men det som bekymrer meg mest er at en slik lære – som ikke finner støtte i Skriften – i en viss grad blir forkynt også i den læstadianske vekkelse, men da i en noe annen variant.
Hva lærer Bibelen om å være “helliget” og om en eventuell “universell rettferdiggjørelse”?
Så spørsmålet blir: Kan man finne støtte i Skriften for en lære som sier at alle mennesker i hele verden ble rettferdiggjorte samtidig med at Jesus ble reist opp fra de døde, og at dette også gjelder de som ikke tror det, og som ikke har tatt imot dette budskapet? – dette som de har valgt å kalle for en “allmenn rettferdiggjørelse” eller “verdensrettferdiggjørelse”.
Dessuten kan vi stille spørsmålet: Hvor i Bibelen læres det at Jesu hellige unnfangelse ved den Hellige Ånd og ved Guds overnaturlige inngrep og hans hellige fødsel, gjør vår syndige unnfangelse og fødsel hellig, slik det mange ganger har blitt lært? Hvilke skriftsteder støtter denne lære seg på? Og i tilfelle Bibelen ikke lærer slik, hvor kommer da denne læra fra? Og hva kan en slik lære føre til, om den ikke er i samsvar med Skriften?
Luther skriver et sted: “I Skriftens lys skal både lære og liv prøves”. Og Guds Ord sier: “Om noen taler, han tale som Guds ord”, 1Pet 4:11. Jeg har samtalt med noen kristne om dette – også med noen predikanter – men ingen har kunne komme med noen gode bibelske argumenter. Vel har noen henvist til Jer. 1:6 hvor det sies: “før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg“. Ifølge Lundes etikkleksikon betyr helliget, det hebraiske ordet (qadosh) antagelig avsondret, utskilt, flekkfri, opphøyet. “Helliget” kan altså bety “utskilt fra en gruppe”, “utvalgt til Herren”, “bestemt for en tjeneste” og “innviet til Herren”. Det var nettopp det som Jeremias var, slik Jer 1:6 lyder: “Jeg satte deg til en profet for folket”. For å utføre denne tjeneste, helliget/utvalgte/ utskilte/opphøyde Herren Jeremias. Absolutt alt som skulle brukes i tjeneste for Herren, ble helliget. Som eksempler kan nevnes: Guds tjenere, hviledagen, salvingsoljen, Arons klær, husene som ble brukt til gudstjeneste, jorden, tabernaklet etc. Det er derfor ikke dekkende å henvise bare til Jer 1:6 som argument for at alle som er født av syndig sæd (Sal 51:7; Job 14:4; 15:14; 24:4; Jes 64:5; Joh 3:6; Ef 2:3), blir født hellige, slik tilfelle var med Jesus. Bibelens lære er helt entydig når det gjelder vår falne natur, kjødet:
- “Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang”, 1Mos 6:5.
- “Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd“, Sal 51:7.
- “Kan et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin skaper?”, Job 4:17.
- “Kunne det bare komme en ren av en uren? Ikke én!“, Job 14:4.
- “Hva er et menneske, at han skulle være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig?“, Job 15:14.
- “Hvordan skulle da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?“, Job 25:4
- “Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort”, Jes 64:5.
- “Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd”, Joh 3:6.
- “For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott“, Matt 15:19.
Slik er Bibelens klare vitnespyrd. Hvor er da vår ros? Hvor er vår hellighet, som noen lærer vi er født med? Hva er egentlig synd, dersom bibelstedene ovenfor ikke taler om synd? Fornekter vi sannheten i de ovennevnte bibelstedene eller bagatelliserer dem, er det for oss heller ikke noe som kan kalles arvesynd. Men gjør vi det, bygger vi ikke på Skriftens grunn.
Luther er tydelig på at ingen læresetninger kan lages, uten at det er minst to eller tre entydige bibelsteder som stadfester denne sak, og at disse bibelstedene dessuten må tale om en og samme sak, og ikke er løsrevet fra sine sammenhenger. Bekrefter ikke Bibelen denne lære som sann, må derfor de som har en slik lære, selv argumentere for denne læres opphav, sier Luther. Bibelen er altså helt entydig på at vi alle er underlagt syndefallets skade, og både er unnfanget og født i synd (se bibelsitatene ovenfor).
Vi kan heller ikke sette likhetstegn mellom “helliget” og “rettferdiggjort”, mellom å være “utvalgt” og det å være “rettferdiggjort”. Det ser vi tydelig når det gjelder apostelen Paulus. Han sier selv: “Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet”, Gal 1:15. På tross av at han var utvalgt fra mors liv, ble han født som en synder. Han sier: “Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største“ (1Tim 1:15). Og som den størst synder levde han til han var en fullvoksen mann, da han møtte Jesus på Damaskusveien. Først da ble han omvendt og mottok troen som en gave, fikk den Hellige Ånd, fikk del i syndenes forlatelse og det evige liv. Dermed ble han ved troen ikledd Kristi rettferdighet ved at evangeliet ble forkynt for ham av Ananias.
Den hellighet som NT taler om, er alltid knyttet til Jesus Kristus. Når et menneske ser sin synd, søker nåde og syndenes forlatelse hos Gud, tror budskapet om Frelseren som døde i hans sted og som ga sitt liv til soning for sine egne synder, blir han ikledd Jesu Kristi rettferdighet. Samtidig blir han tilregnet Kristi hellighet og renhet. Da renser kraften i Jesu blod ren fra alle synder, og da får han begynne et nytt liv “i Åndens helliggjørelse, til lydighet og bestenkning med Jesu Kristi blod”. Som følge av det, gir Gud han sin nåde og fred (1Pet 1:2) i hjertet og samvittigheten.
Bibelske argumenter brukt for å forsvare verdensrettferdighetslæra
Bibelsteder som blir løftet frem av de som argumenterer for en “universell/allmenn rettferdighetslære”, er hovedsakelig Rom 5, 2Kor 5:19, Joh 1:29, 1Joh 2:2
Rom 3:
“Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus”, Rom 3:21-26.
Kommentar: I dette avsnittet er troen på Jesus nevnt fire ganger. Guds rettferdighet (den som duger for Gud) og han som alene kan bli vår rettferdighet, er Jesus Kristus. Denne rettferdighet blir ved evangeliets forkynnelse tilbudt til hele verden, og denne rettferdigheten ble gjort ferdig en gang for alle på Golgata. Derfor sendte Jesus sine apostler ut med budskapet: “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all/hele skapningen!” Også Jesus understreket viktigheten av å tro: “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt”, Mark 16:15. Selvsagt er ikke det avgjørende om vi tror eller ikke tror at Jesus er gitt til rettferdighet for hele verden. For det er Bibelen entydig på, og det er en realitet. Vår tro er selvsagt ikke avgjørende for dette faktumet. Noen av de som taler varmt for læra om verdensrettferdiggjørelse, tenker at fokuset på personlig tro, har for mye har oppmerksomhet på egen opplevelse av frelsen, noe som enkelte kaller “subjektiv rettferdiggjørelse” og som tar fokus bort fra Jesu fullkomne verk på Golgata. Også det blir helt feil. Herren vitner selv om troens far Abraham: “Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet“ (1Mos 15:6; Rom 4:3; Gal 3:6; Jak 2:23).
Hvordan kan da vi tilegne Krist rettferdighet til mennesker som ikke tror? En slik lære kan ikke jeg se er i overenstemmelse med Skriftens entydige vitnespyrd om at det er ved en tro som Herren selv har fått virke ved evangeliet og gi som gave, som Herren tilegner tilegner Jesu Kristi fullkomne rettferdighet.
Rom 5:
Allerede i 5:1 sier Paulus: “Da vi nå er rettferdiggjort av tro…” . Slik troen og dåpen er knyttet tett sammen, gjelder det samme også troen og rettferdiggjørelsen. Det samme gjelder også alle andre steder i NT hvor rettferdiggjørelsen er omtalt. Rettferdiggjort er kun de som har blitt Guds barn og som tror og stoler på Kristi fullkomne forsoningsverk på Golgata. Ved tro bli de tilregnet og erklært rettferdige for Kristi skyld. For “uten tro er det umulig å være til behag for Gud” (Heb 11:6).
Videre forteller Rom 5 at Kristus døde for oss da vi var skrøpelige og ugudelige (v. 6), da vi var syndere (v. 8), at vi blir rettferdiggjort ved hans blod (v. 9), at vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død (v. 10), at en manns rettferdige gjerning ble til livets rettferdiggjørelse for alle mennesker (v. 18), at mange skal stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet og at nåden skal herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre (v. 21).
Så langt jeg klarer å se, er det ikke noe i Rom 5 som kan brukes for å forsvare læren om at alle mennesker ble rettferdiggjorte for 2000 år siden, og til og med uten tro. Derimot viser teksten klart at det ikke er frelse i noen andre enn i Jesus Kristus, at vi ved troen (en og en) blir renset rene fra våre synder i Kristi blod, at “han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens“ (1Joh 2:2), av vi “ble forlikt med Gud”, at vi får del i Kristi rettferdige gjerning, at livets rettferdiggjørelse (helliggjørelsen) er en frukt av troens rettferdighet og at vi en gang av Guds nåde skal bli stilt fram for Gud, takket være Jesu Kristi lydighet.
2Kor 5:19 lyder:
- “Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen”. Hvordan dette skal tolkes, kommer tydelig fram av følgende vers: “Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!“.
Kommentar: At verden ble forlikt/forsonet (gr. kat-allage) med Gud, framgår tydelig. Grunnlaget for forsoning, er Kristi stedfortredende soning (hebr. kãfar) på Golgata. Å sone synd vil si å dekke over synden, skjule den, ta den bort, stille tilfreds. Det var kun gjennom dette som Gud kunne bli forsonet/forlikt med menneskene. Slik det var i hele GT, var blodet bestenket på alteret det Gud-gitte soningsmiddel. For å gjøre soning for dine, mine og hele verdens syn, dugde intet annet enn “Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam” (1Pet 1:19; Heb 9:12-14). Ved sitt eget blod kjøpte Jesus oss fri fra våre synder, og fant en evig forløsning. Og Jesu Kristi offer dugde for Gud, slik at fiendskapet ble tatt bort, slik vi synger: “Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen!”. Men selv om soningen var fullkommen, veien til Gud ble åpnet og alt var fullbrakt, må det tas imot når evangeliet forkynnes for oss, slik Paulus sier: “Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike/forsone med Gud!“.
Vi bør være oppmerksom på at “rettferdiggjørelse” (gr. dikaiosis) betyr “frikjennelsesdom, og “rettferdiggjøre” (dikaioo) er et evangelisk uttrykk for at Gud forlater synd. slik Paulus gir uttrykk for dette, er at Gud ikke tilregner synderen hans synd, men av nåde tilregner ham rettferdighet ved troen på Jesus Kristus (Rom 3:23-26; Rom 4:5-8; 5:19).
De bibelske termene “soning”, “forsoning/forlikelse” og “rettferdiggjørelse” er alle viktige bibelske uttrykk for frelse ved troen på Jesus Kristus, men disse ordene har ikke samme betydning , og bør derfor ikke blandes sammen.
1Joh 2:2 brukes også til forsvar for “universell rettferdiggjørelses-læra”. Det lyder:
- “Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens“, 1Joh 2:2.
Kommentar: Slik ovenfor er nevnt, er “soning” som det her tales om, selve grunnlaget for “forsoningen/forlikelsen”, og er ikke det samme som “rettferdiggjørelse”. Bibelstedet kan derfor ikke brukes til støtte for læra om “verdensrettferdiggjørelse” uten omvendelse og tro.
Jer 23:6, Jer 33:16 og Hos 12:6 er også brukt som argumenter:
“I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navnet som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet“, Jer 23:6.
“I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn hun* skal kalles med: Herren, vår rettferdighet“, Jer 33:16.
“Og Herren, hærskarenes Gud – Herren er det navnet han skal kalles med“, Hos 12:6.
Kommentar: Disse tre bibelhenvisningene – så langt jeg kan lese dem – forteller bare om hvem som er vår rettferdighet, nemlig Herren Jesus Kristus. Dette argument kan derfor ikke brukes til forsvar om verdensrettferdighets-læra. Videre henvises det til Dan 9:24 om en som skulle komme for å innelukke frafallet, for å forsegle synder, for å dekke over misgjerning og å føre fram en evig rettferdighet. Men heller ikke dette bibelvers kan brukes for å underbygge læra om en “allmenn rettferdiggjørelse”, og t.o.m. uten tro, som flere lærer. At Kristus er vår eneste rettferdighet, er Bibelen helt entydig på. Men å påstå at alle, helt fra Kristi oppstandelse av, har del i denne rettferdighet uten omvendelse og tro, kan jeg ikke med beste vilje se finner støtte i Skriften.
Opphavet til læra om en “universell- eller en verdensrettferdiggjørelse”
Så langt jeg har funnet ut, oppstod denne lære på slutten av 1500-tallet. Det var en herremann ved navn Samuel Huber som var den først som hadde en slik lære. Han var en tidligere kalvinist som hadde gått over til lutherdommen. Senere finner vi denne lære på 1700-tallet. Den oppstod i brytningen mellom pietismen og herrnhutismen, som også ble kalt “den glade pietisme”. Pietismen hadde fokus på en streng lovforkynnelse, på angeren, boten og på hjertets sønderknuselse før man kunne ta imot Guds nåde. Mange kjempet lenge på denne vei før de fant fred og frelsesvisshet, og for en del var den veien ikke et alternativ. Grev Zinzendorf var også en av dem. Etter endt studium i 1719 så han en dag et maleri av den lidende Kristus med innskriften: “Så mye har han gjort for deg. Hva har han gjort for deg”?
Maleriet gjorde et sterk inntrykk på han, og det ble starten på Brødremenigheten som ble etablert i 1727, også kalt herrnhutismen. Fra nå av skulle evangeliet forkynnes uten blodskamp eller andre menneskelige anstrengelser. Evangeliet skulle gis som en enkel tale til hjertet om Gud, han som er skjult og ukjent for fornuften. Som menneske anså de seg å være bare en gjest i denne verden, et elendig menneske. Men som den lidende og korsfestede er Gud full av barmhjertighet. Han avviser ingen som søker ham. Og for den som føler seg fordømt, har han allerede blitt funnet av ham. Når man har kommet til ham, finnes det ikke noen svakhet eller noen synd som han ikke kan overvinne.
På samme måte som Luther og Læstadius, vektla Zinzendorf forskjellen på å ha Frelseren i hodet og å ha ham i hjertet. Hjertet var for han den innerste personligheten, slik også LLL uttrykker det bl.a. i Dårhushjonet. Livet var satt i fokus, ikke læren. For det var hjertets forhold til Frelseren som var det avgjørende for Zinzendorf og for herrnhuterne.
For herrnhutismen var Kristus, hans lidelse og blod selve kjernen i læra. Det var ved å se på blodet som rant ut av den korsfestedes sår som sjelen ble vakt – av Guds kjærlighet.
På samme måte som det var for Læstadius og for Raattamaa, var det for herrnhuterne å skue den lidende Frelseren og å beskue hans kjærlige hjerte og se på blodet som rant ut av hans åpne side. Troens blikk skulle være rettet mot forsoningen, og maleriet ovenfor fra Stepping Kirke (en del av altertavlen) viser tydelig den herrnhutiske forståelse av hjerteforholdet til Frelseren. For meg er det som å lese Læstadius og Raaattamaa. Jeg vil nok tro at de kjente bra til herrnhutismen og til kjerneinnholdet i deres kristendom, siden det finnes så mange fellestrekk. Slik vi kjenner til, hadde herrnhutismen på den tiden spredd seg til Sverige, og som særlig ny-leserne og de mer radikale ny-evangeliske hadde sine røtter i. Særlig Læstadius kjente godt til dem, og også i en viss grad sympatiserte han også med dem.
Herrnhutismen – som også ble kalt “den glade pietisme – sannsynligvis siden de beholdt en del fra pietismen, samtidig som de gledet seg ved å beskue Frelserens forsoning på korset og hentet sin kraft av Kristi blod. Forkynnelsens fokus var ikke loven, slik det var for pietistene, men på å forkynne et fritt evangelium. Slik var det også for Johan Raattamaa og læstadianerne særlig fra 1850-tallet. Det som var det viktigste for herrnhuterne, var alt som Jesus hadde vunnet med sitt blod, og dette skulle nu tilbys den enkelte. I sin mest radikale form representerte denne forkynnelse “verdensrettferdiggjørelse”, som ene og alene var knyttet til Kristi død og oppstandelse. Gjennom dette ble frelsen allmenngyldig for alle, og ett fullbyrdet faktum. Gjennom Kristi forsoning ble alle mennesker personlig rettferdiggjort, og fikk del i syndenes forlatelse. Noe annet krevdes ikke enn å godta dette som en sannhet for sin egen del. Denne formen for rettferdiggjørelse er også kalt “universell eller allmenn rettferdiggjørelse”, noe som også i en viss utstrekning forkynnes i våre dager, om ikke i samme form eller som en like radikal variant.
Rosenius og de finske prestene Fredrik Gabriel Hedberg og Roslin
C. O. Rosenius hadde bakgrunn fra både ny-leserne og gammel-leserne, noe også Læstadius til en viss grad hadde. Båndene mellom herrnhutistene og ny-leserne var sterke. Samtidig var også båndene mellom pietistene og gammel-leserne sterke. Og det samme var også tilfelle for den finske Paavo Ruotsalainen. Han hadde et sterkt pietistisk preg over sin forkynnelse. Rosenius reiste til Finland for å bli kjent med Paavo Ruotsalainen, uten at det kom noe godt ut av det. På den turen ble han kjent med den finske presten Fredrik Gabriel Hedberg (1811-1893) som han først fikk stor sympati for. Men da Hedberg skrev et stykke som skulle publiseres i bladet Pietisten, fikk Rosenius en mistanke om at Hedberg muligens kunne være en antinomist (en som ikke ville vite av loven) og at han hadde tilbøyeligheter i retning av verdensrettferdiggjørelses-læren. Rosenius skrev derfor et forklarende tillegg i Pietisten i samme nummer som Hedbergs skriv ble trykket , hvor det blant annet stod: «Når forfatteren (Hedberg)… henviser til… at alt hos Gud er gjort ferdig …, må hver og en vokte seg for den villfarende mening, … nemlig at man uten omvendelse kan bli salig …. (Sitat fra “Rosenius og verdensrettferdiggjørelse”, av Carl Fr. Wisløff).
I 1846 besøkte Hedberg (en firemenning til Marit Anima Fordell (Vartiovaara) som var gift med min svigerfars søskenbarn Erik Fordell) og en ung teolog som hette Roslin C. O. Rosenius i Stockholm. Og Wisløff fortsetter:
“Hedberg og Roslin syntes ikke Rosenius forkynte evangeliet fritt nok: Du blander sammen lov og evangelium, sa de til ham. For når du forkynner evangeliet, kommer du alltid med en mengde ord om at det bare er fattige syndere, bedrøvede samvittigheter som tror evangeliet. Hvorfor sier du det? Verden eier jo syndenes forlatelse ved Kristi død. Forkynn derfor bare ordet om dette, og be sjelene holde det usvikelig fast! Så er alt vel. Og hvorfor snakker du så mye om kjennetegnene på en sann tro? Slikt tjener bare til å ta motet fra Guds barn. «De forferdelige kjennetegnene» skremmer sjelene bort fra nåden. Nei, forkynn ganske enkelt ordet om forsoning og rettferdighet i Kristus!
Evangeliet forkynner jeg, svarte Rosenius. Men jeg forkynner også loven. For det menneske som ikke ved loven kommer til å kjenne sin synd og vantro, han får aldri bruk for evangeliet. Forsoningen i Kristus er fullbrakt, det er sant. Men ingen får likevel del i den uten at han omvender seg. Det er også nødvendig å tale om kjennetegnene på en sann tro og en ny fødsel”.
C. O. Rosenius, sanger og predikant Oscar Ahnfeldt og Lina Sandell
Til Rosenius’ nærmeste vennekrets, hørte Lina Sandell og
Jeg har ved noen tilfeller hørt taler hvor “verdensrettferdiggjørelse” har blitt forkynt – læren om at alle mennesker, uavhengig av om de tror eller ikke – ble tilgitte, rettferdiggjorte og gjort verdige for Gud på Golgata for 2000 år siden. I disse talene ble det henvist til Jesu fullkomne soningsdød på Golgata og på den seieren han vant for å frelse hele verden. Slik det kom fram av talene, ble alle mennesker “rettferdiggjort” ved Jesu død og oppstandelse. Dette kalles iblant “allmenn rettferdiggjørelse” eller “objektiv rettferdiggjørelse”. Disse uttrykk er av nyere dato, og er ikke brukt i Bibelen. Jesu forsoningsverk – ifølge denne læres i sin mest ytterliggående form – er så fullkommen at alle mennesker blir født hellige (Luk 2:23). Men det blir imidlertid ikke definert hva de legger i uttrykkene “rettferdiggjort” og “hellig”. En del av de kjente luthersk teologer i Norden står for dette syn i en eller annen variant, men jeg har også hørt en slik lære forkynt i læstadiansk sammenheng.
Etter å ha hørt en slik lære forkynt, begynte jeg å tenke på noe Luther en gang sa: “Rettferdiggjørelsen er den artikkelen som hele den kristne kirken står og faller ved”. Så viktig anså Luther denne lære å være. Et av reformasjonens prinsipper lyder: “Ved tro alene”. Og det gjelder helt klart også læra om rettferdiggjørelsen, siden Bibelen alltid knytter troen og rettferdiggjørelsen sammen. Uttalelsen om at alle mennesker i hele verden – samtidig som Jesu frelsesverk var fullført – ble rettferdiggjorte, fikk meg til å gjøre slik som kristne i Berøa gjorde: “Etter at de hadde hørt og tatt imot ordet, gransket de hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt” (Apg 17:11). Dette er også i overensstemmelse med hva Paulus lærer: “La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det”, 1Kor 14:29.
Rettferdiggjørelsen og troen er uløselig knyttet sammen:
- “Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham (ved å tro på ham), skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære”, Jes 53:11.
- “Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror“, Apg 13:38-39.
- “For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve“, Rom 1:17.
- “For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger”, Rom 3:28.
- “…så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen“, Rom 3:30.
- “For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet“, Rom 4:13.
- “Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus”, Rom 5:1.
- “Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger”, Gal 2:16.
- “Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes”, Gal 3:8.
- “Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro, skal leve”, Gal 3:11.
- “Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro“, Gal 3:24.
Bibelen er helt entydig: For “uten tro er det umulig å være til behag for Gud“ (Heb 11:6). Slik lærer Bibelen! Men de som lærer “objektiv rettferdiggjørelse” / “verdensrettferdighetsgjørelse” eller en “allmenn rettferdiggjørelse”, lærer derimot at troen ikke er avgjørende. For alle ble “rettferdiggjorte” for 2000 år siden, da Jesus døde og oppstod til vår rettferdighet, slik som en kjent Luther-teolog sier:
“Den objektive rettferdiggjørelsen er den bibelske læren som sier at da Jesus døde tok han virkelig bort all synd, hele verdens synder, og da han oppstod fra de døde, erklærte Gud alle syndere «rettferdige», eller tilgitt, frikjent for all synd. Og dette er noe som er objektivt sant, enten mennesker tror på det eller ikke“.
Slik jeg kan se, er en slik lære klart i strid med alle ovennevnte bibelsitatene. Jeg kunne her komme med mange andre tilsvarende uttalelser av andre forkynnere, men lar det være denne gangen. Men det som bekymrer meg mest er at en slik lære – som ikke finner støtte i Skriften – i en viss grad blir forkynt også i den læstadianske vekkelse, men da i en noe annen variant.
Hva lærer Bibelen om å være “helliget” og om en eventuell “universell rettferdiggjørelse”?
Så spørsmålet blir: Kan man finne støtte i Skriften for en lære som sier at alle mennesker i hele verden ble rettferdiggjorte samtidig med at Jesus ble reist opp fra de døde, og at dette også gjelder de som ikke tror det, og som ikke har tatt imot dette budskapet? – dette som de har valgt å kalle for en “allmenn rettferdiggjørelse” eller “verdensrettferdiggjørelse”.
Dessuten kan vi stille spørsmålet: Hvor i Bibelen læres det at Jesu hellige unnfangelse ved den Hellige Ånd og ved Guds overnaturlige inngrep og hans hellige fødsel, gjør vår syndige unnfangelse og fødsel hellig, slik det mange ganger har blitt lært? Hvilke skriftsteder støtter denne lære seg på? Og i tilfelle Bibelen ikke lærer slik, hvor kommer da denne læra fra? Og hva kan en slik lære føre til, om den ikke er i samsvar med Skriften?
Luther skriver et sted: “I Skriftens lys skal både lære og liv prøves”. Og Guds Ord sier: “Om noen taler, han tale som Guds ord”, 1Pet 4:11. Jeg har samtalt med noen kristne om dette – også med noen predikanter – men ingen har kunne komme med noen gode bibelske argumenter. Vel har noen henvist til Jer. 1:6 hvor det sies: “før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg“. Ifølge Lundes etikkleksikon betyr helliget, det hebraiske ordet (qadosh) antagelig avsondret, utskilt, flekkfri, opphøyet. “Helliget” kan altså bety “utskilt fra en gruppe”, “utvalgt til Herren”, “bestemt for en tjeneste” og “innviet til Herren”. Det var nettopp det som Jeremias var, slik Jer 1:6 lyder: “Jeg satte deg til en profet for folket”. For å utføre denne tjeneste, helliget/utvalgte/ utskilte/opphøyde Herren Jeremias. Absolutt alt som skulle brukes i tjeneste for Herren, ble helliget. Som eksempler kan nevnes: Guds tjenere, hviledagen, salvingsoljen, Arons klær, husene som ble brukt til gudstjeneste, jorden, tabernaklet etc. Det er derfor ikke dekkende å henvise bare til Jer 1:6 som argument for at alle som er født av syndig sæd (Sal 51:7; Job 14:4; 15:14; 24:4; Jes 64:5; Joh 3:6; Ef 2:3), blir født hellige, slik tilfelle var med Jesus. Bibelens lære er helt entydig når det gjelder vår falne natur, kjødet:
- “Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang”, 1Mos 6:5.
- “Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd“, Sal 51:7.
- “Kan et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin skaper?”, Job 4:17.
- “Kunne det bare komme en ren av en uren? Ikke én!“, Job 14:4.
- “Hva er et menneske, at han skulle være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig?“, Job 15:14.
- “Hvordan skulle da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?“, Job 25:4
- “Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort”, Jes 64:5.
- “Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd”, Joh 3:6.
- “For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott“, Matt 15:19.
Slik er Bibelens klare vitnespyrd. Hvor er da vår ros? Hvor er vår hellighet, som noen lærer vi er født med? Hva er egentlig synd, dersom bibelstedene ovenfor ikke taler om synd? Fornekter vi sannheten i de ovennevnte bibelstedene eller bagatelliserer dem, er det for oss heller ikke noe som kan kalles arvesynd. Men gjør vi det, bygger vi ikke på Skriftens grunn.
Luther er tydelig på at ingen læresetninger kan lages, uten at det er minst to eller tre entydige bibelsteder som stadfester denne sak, og at disse bibelstedene dessuten må tale om en og samme sak, og ikke er løsrevet fra sine sammenhenger. Bekrefter ikke Bibelen denne lære som sann, må derfor de som har en slik lære, selv argumentere for denne læres opphav, sier Luther. Bibelen er altså helt entydig på at vi alle er underlagt syndefallets skade, og både er unnfanget og født i synd (se bibelsitatene ovenfor).
Vi kan heller ikke sette likhetstegn mellom “helliget” og “rettferdiggjort”, mellom å være “utvalgt” og det å være “rettferdiggjort”. Det ser vi tydelig når det gjelder apostelen Paulus. Han sier selv: “Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet”, Gal 1:15. På tross av at han var utvalgt fra mors liv, ble han født som en synder. Han sier: “Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største“ (1Tim 1:15). Og som den størst synder levde han til han var en fullvoksen mann, da han møtte Jesus på Damaskusveien. Først da ble han omvendt og mottok troen som en gave, fikk den Hellige Ånd, fikk del i syndenes forlatelse og det evige liv. Dermed ble han ved troen ikledd Kristi rettferdighet ved at evangeliet ble forkynt for ham av Ananias.
Den hellighet som NT taler om, er alltid knyttet til Jesus Kristus. Når et menneske ser sin synd, søker nåde og syndenes forlatelse hos Gud, tror budskapet om Frelseren som døde i hans sted og som ga sitt liv til soning for sine egne synder, blir han ikledd Jesu Kristi rettferdighet. Samtidig blir han tilregnet Kristi hellighet og renhet. Da renser kraften i Jesu blod ren fra alle synder, og da får han begynne et nytt liv “i Åndens helliggjørelse, til lydighet og bestenkning med Jesu Kristi blod”. Som følge av det, gir Gud han sin nåde og fred (1Pet 1:2) i hjertet og samvittigheten.
Bibelske argumenter brukt for å forsvare verdensrettferdighetslæra
Bibelsteder som blir løftet frem av de som argumenterer for en “universell/allmenn rettferdighetslære”, er hovedsakelig Rom 5, 2Kor 5:19, Joh 1:29, 1Joh 2:2
Rom 3:
“Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus”, Rom 3:21-26.
Kommentar: I dette avsnittet er troen på Jesus nevnt fire ganger. Guds rettferdighet (den som duger for Gud) og han som alene kan bli vår rettferdighet, er Jesus Kristus. Denne rettferdighet blir ved evangeliets forkynnelse tilbudt til hele verden, og denne rettferdigheten ble gjort ferdig en gang for alle på Golgata. Derfor sendte Jesus sine apostler ut med budskapet: “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all/hele skapningen!” Også Jesus understreket viktigheten av å tro: “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt”, Mark 16:15. Selvsagt er ikke det avgjørende om vi tror eller ikke tror at Jesus er gitt til rettferdighet for hele verden. For det er Bibelen entydig på, og det er en realitet. Vår tro er selvsagt ikke avgjørende for dette faktumet. Noen av de som taler varmt for læra om verdensrettferdiggjørelse, tenker at fokuset på personlig tro, har for mye har oppmerksomhet på egen opplevelse av frelsen, noe som enkelte kaller “subjektiv rettferdiggjørelse” og som tar fokus bort fra Jesu fullkomne verk på Golgata. Også det blir helt feil. Herren vitner selv om troens far Abraham: “Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet“ (1Mos 15:6; Rom 4:3; Gal 3:6; Jak 2:23).
Hvordan kan da vi tilegne Krist rettferdighet til mennesker som ikke tror? En slik lære kan ikke jeg se er i overenstemmelse med Skriftens entydige vitnespyrd om at det er ved en tro som Herren selv har fått virke ved evangeliet og gi som gave, som Herren tilegner tilegner Jesu Kristi fullkomne rettferdighet.
Rom 5:
Allerede i 5:1 sier Paulus: “Da vi nå er rettferdiggjort av tro…” . Slik troen og dåpen er knyttet tett sammen, gjelder det samme også troen og rettferdiggjørelsen. Det samme gjelder også alle andre steder i NT hvor rettferdiggjørelsen er omtalt. Rettferdiggjort er kun de som har blitt Guds barn og som tror og stoler på Kristi fullkomne forsoningsverk på Golgata. Ved tro bli de tilregnet og erklært rettferdige for Kristi skyld. For “uten tro er det umulig å være til behag for Gud” (Heb 11:6).
Videre forteller Rom 5 at Kristus døde for oss da vi var skrøpelige og ugudelige (v. 6), da vi var syndere (v. 8), at vi blir rettferdiggjort ved hans blod (v. 9), at vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død (v. 10), at en manns rettferdige gjerning ble til livets rettferdiggjørelse for alle mennesker (v. 18), at mange skal stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet og at nåden skal herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre (v. 21).
Så langt jeg klarer å se, er det ikke noe i Rom 5 som kan brukes for å forsvare læren om at alle mennesker ble rettferdiggjorte for 2000 år siden, og til og med uten tro. Derimot viser teksten klart at det ikke er frelse i noen andre enn i Jesus Kristus, at vi ved troen (en og en) blir renset rene fra våre synder i Kristi blod, at “han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens“ (1Joh 2:2), av vi “ble forlikt med Gud”, at vi får del i Kristi rettferdige gjerning, at livets rettferdiggjørelse (helliggjørelsen) er en frukt av troens rettferdighet og at vi en gang av Guds nåde skal bli stilt fram for Gud, takket være Jesu Kristi lydighet.
2Kor 5:19 lyder:
- “Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen”. Hvordan dette skal tolkes, kommer tydelig fram av følgende vers: “Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!“.
Kommentar: At verden ble forlikt/forsonet (gr. kat-allage) med Gud, framgår tydelig. Grunnlaget for forsoning, er Kristi stedfortredende soning (hebr. kãfar) på Golgata. Å sone synd vil si å dekke over synden, skjule den, ta den bort, stille tilfreds. Det var kun gjennom dette som Gud kunne bli forsonet/forlikt med menneskene. Slik det var i hele GT, var blodet bestenket på alteret det Gud-gitte soningsmiddel. For å gjøre soning for dine, mine og hele verdens syn, dugde intet annet enn “Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam” (1Pet 1:19; Heb 9:12-14). Ved sitt eget blod kjøpte Jesus oss fri fra våre synder, og fant en evig forløsning. Og Jesu Kristi offer dugde for Gud, slik at fiendskapet ble tatt bort, slik vi synger: “Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen!”. Men selv om soningen var fullkommen, veien til Gud ble åpnet og alt var fullbrakt, må det tas imot når evangeliet forkynnes for oss, slik Paulus sier: “Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike/forsone med Gud!“.
Vi bør være oppmerksom på at “rettferdiggjørelse” (gr. dikaiosis) betyr “frikjennelsesdom, og “rettferdiggjøre” (dikaioo) er et evangelisk uttrykk for at Gud forlater synd. slik Paulus gir uttrykk for dette, er at Gud ikke tilregner synderen hans synd, men av nåde tilregner ham rettferdighet ved troen på Jesus Kristus (Rom 3:23-26; Rom 4:5-8; 5:19).
De bibelske termene “soning”, “forsoning/forlikelse” og “rettferdiggjørelse” er alle viktige bibelske uttrykk for frelse ved troen på Jesus Kristus, men disse ordene har ikke samme betydning , og bør derfor ikke blandes sammen.
1Joh 2:2 brukes også til forsvar for “universell rettferdiggjørelses-læra”. Det lyder:
- “Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens“, 1Joh 2:2.
Kommentar: Slik ovenfor er nevnt, er “soning” som det her tales om, selve grunnlaget for “forsoningen/forlikelsen”, og er ikke det samme som “rettferdiggjørelse”. Bibelstedet kan derfor ikke brukes til støtte for læra om “verdensrettferdiggjørelse” uten omvendelse og tro.
Jer 23:6, Jer 33:16 og Hos 12:6 er også brukt som argumenter:
“I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navnet som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet“, Jer 23:6.
“I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn hun* skal kalles med: Herren, vår rettferdighet“, Jer 33:16.
“Og Herren, hærskarenes Gud – Herren er det navnet han skal kalles med“, Hos 12:6.
Kommentar: Disse tre bibelhenvisningene – så langt jeg kan lese dem – forteller bare om hvem som er vår rettferdighet, nemlig Herren Jesus Kristus. Dette argument kan derfor ikke brukes til forsvar om verdensrettferdighets-læra. Videre henvises det til Dan 9:24 om en som skulle komme for å innelukke frafallet, for å forsegle synder, for å dekke over misgjerning og å føre fram en evig rettferdighet. Men heller ikke dette bibelvers kan brukes for å underbygge læra om en “allmenn rettferdiggjørelse”, og t.o.m. uten tro, som flere lærer. At Kristus er vår eneste rettferdighet, er Bibelen helt entydig på. Men å påstå at alle, helt fra Kristi oppstandelse av, har del i denne rettferdighet uten omvendelse og tro, kan jeg ikke med beste vilje se finner støtte i Skriften.
Opphavet til læra om en “universell- eller en verdensrettferdiggjørelse”
Så langt jeg har funnet ut, oppstod denne lære på slutten av 1500-tallet. Det var en herremann ved navn Samuel Huber som var den først som hadde en slik lære. Han var en tidligere kalvinist som hadde gått over til lutherdommen. Senere finner vi denne lære på 1700-tallet. Den oppstod i brytningen mellom pietismen og herrnhutismen, som også ble kalt “den glade pietisme”. Pietismen hadde fokus på en streng lovforkynnelse, på angeren, boten og på hjertets sønderknuselse før man kunne ta imot Guds nåde. Mange kjempet lenge på denne vei før de fant fred og frelsesvisshet, og for en del var den veien ikke et alternativ. Grev Zinzendorf var også en av dem. Etter endt studium i 1719 så han en dag et maleri av den lidende Kristus med innskriften: “Så mye har han gjort for deg. Hva har han gjort for deg”?
Maleriet gjorde et sterk inntrykk på han, og det ble starten på Brødremenigheten som ble etablert i 1727, også kalt herrnhutismen. Fra nå av skulle evangeliet forkynnes uten blodskamp eller andre menneskelige anstrengelser. Evangeliet skulle gis som en enkel tale til hjertet om Gud, han som er skjult og ukjent for fornuften. Som menneske anså de seg å være bare en gjest i denne verden, et elendig menneske. Men som den lidende og korsfestede er Gud full av barmhjertighet. Han avviser ingen som søker ham. Og for den som føler seg fordømt, har han allerede blitt funnet av ham. Når man har kommet til ham, finnes det ikke noen svakhet eller noen synd som han ikke kan overvinne.
På samme måte som Luther og Læstadius, vektla Zinzendorf forskjellen på å ha Frelseren i hodet og å ha ham i hjertet. Hjertet var for han den innerste personligheten, slik også LLL uttrykker det bl.a. i Dårhushjonet. Livet var satt i fokus, ikke læren. For det var hjertets forhold til Frelseren som var det avgjørende for Zinzendorf og for herrnhuterne.
For herrnhutismen var Kristus, hans lidelse og blod selve kjernen i læra. Det var ved å se på blodet som rant ut av den korsfestedes sår som sjelen ble vakt – av Guds kjærlighet.
På samme måte som det var for Læstadius og for Raattamaa, var det for herrnhuterne å skue den lidende Frelseren og å beskue hans kjærlige hjerte og se på blodet som rant ut av hans åpne side. Troens blikk skulle være rettet mot forsoningen, og maleriet ovenfor fra Stepping Kirke (en del av altertavlen) viser tydelig den herrnhutiske forståelse av hjerteforholdet til Frelseren. For meg er det som å lese Læstadius og Raaattamaa. Jeg vil nok tro at de kjente bra til herrnhutismen og til kjerneinnholdet i deres kristendom, siden det finnes så mange fellestrekk. Slik vi kjenner til, hadde herrnhutismen på den tiden spredd seg til Sverige, og som særlig ny-leserne og de mer radikale ny-evangeliske hadde sine røtter i. Særlig Læstadius kjente godt til dem, og også i en viss grad sympatiserte han også med dem.
Herrnhutismen – som også ble kalt “den glade pietisme – sannsynligvis siden de beholdt en del fra pietismen, samtidig som de gledet seg ved å beskue Frelserens forsoning på korset og hentet sin kraft av Kristi blod. Forkynnelsens fokus var ikke loven, slik det var for pietistene, men på å forkynne et fritt evangelium. Slik var det også for Johan Raattamaa og læstadianerne særlig fra 1850-tallet. Det som var det viktigste for herrnhuterne, var alt som Jesus hadde vunnet med sitt blod, og dette skulle nu tilbys den enkelte. I sin mest radikale form representerte denne forkynnelse “verdensrettferdiggjørelse”, som ene og alene var knyttet til Kristi død og oppstandelse. Gjennom dette ble frelsen allmenngyldig for alle, og ett fullbyrdet faktum. Gjennom Kristi forsoning ble alle mennesker personlig rettferdiggjort, og fikk del i syndenes forlatelse. Noe annet krevdes ikke enn å godta dette som en sannhet for sin egen del. Denne formen for rettferdiggjørelse er også kalt “universell eller allmenn rettferdiggjørelse”, noe som også i en viss utstrekning forkynnes i våre dager, om ikke i samme form eller som en like radikal variant.
Rosenius og de finske prestene Fredrik Gabriel Hedberg og Roslin
C. O. Rosenius hadde bakgrunn fra både ny-leserne og gammel-leserne, noe også Læstadius til en viss grad hadde. Båndene mellom herrnhutistene og ny-leserne var sterke. Samtidig var også båndene mellom pietistene og gammel-leserne sterke. Og det samme var også tilfelle for den finske Paavo Ruotsalainen. Han hadde et sterkt pietistisk preg over sin forkynnelse. Rosenius reiste til Finland for å bli kjent med Paavo Ruotsalainen, uten at det kom noe godt ut av det. På den turen ble han kjent med den finske presten Fredrik Gabriel Hedberg (1811-1893) som han først fikk stor sympati for. Men da Hedberg skrev et stykke som skulle publiseres i bladet Pietisten, fikk Rosenius en mistanke om at Hedberg muligens kunne være en antinomist (en som ikke ville vite av loven) og at han hadde tilbøyeligheter i retning av verdensrettferdiggjørelses-læren. Rosenius skrev derfor et forklarende tillegg i Pietisten i samme nummer som Hedbergs skriv ble trykket , hvor det blant annet stod: «Når forfatteren (Hedberg)… henviser til… at alt hos Gud er gjort ferdig …, må hver og en vokte seg for den villfarende mening, … nemlig at man uten omvendelse kan bli salig …. (Sitat fra “Rosenius og verdensrettferdiggjørelse”, av Carl Fr. Wisløff).
I 1846 besøkte Hedberg (en firemenning til Marit Anima Fordell (Vartiovaara) som var gift med min svigerfars søskenbarn Erik Fordell) og en ung teolog som hette Roslin C. O. Rosenius i Stockholm. Og Wisløff fortsetter:
“Hedberg og Roslin syntes ikke Rosenius forkynte evangeliet fritt nok: Du blander sammen lov og evangelium, sa de til ham. For når du forkynner evangeliet, kommer du alltid med en mengde ord om at det bare er fattige syndere, bedrøvede samvittigheter som tror evangeliet. Hvorfor sier du det? Verden eier jo syndenes forlatelse ved Kristi død. Forkynn derfor bare ordet om dette, og be sjelene holde det usvikelig fast! Så er alt vel. Og hvorfor snakker du så mye om kjennetegnene på en sann tro? Slikt tjener bare til å ta motet fra Guds barn. «De forferdelige kjennetegnene» skremmer sjelene bort fra nåden. Nei, forkynn ganske enkelt ordet om forsoning og rettferdighet i Kristus!
Evangeliet forkynner jeg, svarte Rosenius. Men jeg forkynner også loven. For det menneske som ikke ved loven kommer til å kjenne sin synd og vantro, han får aldri bruk for evangeliet. Forsoningen i Kristus er fullbrakt, det er sant. Men ingen får likevel del i den uten at han omvender seg. Det er også nødvendig å tale om kjennetegnene på en sann tro og en ny fødsel”.
C. O. Rosenius, sanger og predikant Oscar Ahnfeldt og Lina Sandell
Til Rosenius’ nærmeste vennekrets, hørte Lina Sandell og Oscar Ahnfeldt. På Rosenius’ møter var Ahnfeldt fast forsanger. For mange av oss er kanskje Lina Sandell den mest kjente av disse tre. For oss som har bakgrunn i læstadianismen, er hennes mange og kjære åndelige sanger noe vi med takknemlighet minnes fra vi satt i vår mors favn. De ble sunget i hjemmene, på søndagsskolen og i forbindelse med kristne møter. Innholdet i mange av hennes sanger samstemmer helt meg hva som har vært kjernebudskapet også i vår vekkelse, slik at mange kanskje har tenkt at hun og den læstadianske vekkelse mye mulig har hatt samme åndelige røtter. Og det stemmer nok i ganske stor grad. Sangboka Sions Sånger som er hele den læstadianske vekkelses felles sangbok, var opprinnelig herrnhuternes eller Brødremenighetens sangbok. Deres grunnlegger var grev Nicolaus Ludwig von Zinzendorf (1700-1760). I 1737 ble han valgt til biskop for Brødremenigheten. Hele hans fokus var på Kristi forsoning, og sentrum av hans forkynnelse var korset, blodet og Jesu sår. Og dette preget sterkt både herrnhutermenigheten, deres åndelige sanger og deres store og aktive verdensmisjoneringen. Zinzendorf selv var en meget stor sangforfatter, og forfattet til sammen 2000 sanger, mens Luther forfattet 1000. Hans fokus på Kristus, forsoningen og korset kom derfor sterkt til å prege Sions Sånger. For nettopp gjennom de åndelige sangene ble det kristne budskapet ført videre til nye land og nye generasjoner. Og det gjaldt selvsagt også forsoningslæra.
Allerede i 1743 ble Sions Sånger utgitt i Sverige, da med 90 sanger. To år senere kom den ut i en ny versjon som inneholdt 130 sanger. I 1781 kom den på nytt ut i en ny versjon med hele 223 sanger. Året 1882 utga Lina Sandell en ny versjon med sanger fra alle de tre første utgavene. Årsaken var en stor strid om forsoningslæra som hadde oppstått etter Rosenius’ død, noe som hadde ført til at innholdet i en del sanger ble bevisst forandret, bort fra den rosenianske teologien til mer i retning av det subjektive forsoningssyn som Rosenius’ venn og etterfølger Paul Peter Waldenström og Svensk Misjonsforbund valgte å stå for. For å bevare den opprinnelige forsoningslære for etterslekten, laget Lina Sandell en ny sangbok i urevidert versjon. Lina Sandell vurderte den nye situasjonen som hadde oppstått som en trist og meget ulykkelig utvikling.
Allerede da Rosenius levde, fikk hun oppleve spenningene i den pågående “forsoningsstriden” på nært hold. Hun og Rosenius var da hjemme hos deres felles venn, sangeren og predikanten Oscar Ahnfeldt. På den tiden hadde Ahnfeldt utgitt sin egen sangbok, Ahnfeldts Sånger. De fleste sangene var av Lina Sandell, hele 106 sanger. Dessuten tok han med gamle herrnhutiske sanger fra deres Sions Sånger fra 1743 og 1778, og sanger fra ny-evangelismen. Det fortelles at Rosenius var hans lærefader, men at de ikke var enige i alle lærespørsmål. Og et av dem var læren om “verdensrettferdiggjørelsen”. Det andre Rosenius ikke var enig i, var Ahnfeldts antinomistiske holdning, bl.a. i sangstrofen “Verden i Kristus rettferdig er vorden”. Kilden for dette er Finn Aa. Rønne, professor, dr. theol. I vår sangbok er denne strofe i sang nr. 86. Der er ordet “rettferdig” byttet ut med “forsonet”, noe som har sin egen historie fra “forsoningssstriden” i Sverige på 1800-tallet.
I et brev fra 1862 forteller Lina Sandell om besøket hjemme hos Ahnfeldt, hvor også Rosenius var. Der samtalte de mye om “verdensrettferdighets-læra”, forteller hun. Bakgrunnen var at når den berømte sanger og predikant Ahnfeldt var ute på sine misjonsreiser hvor han både talte og sang, tok han ofte fram dette temaet. Det medførte ofte debatter og strider, slik denne sak ofte har gjort mellom kristne personer og organisasjoner i Norden, særlig blant dem som har vært venner av Rosenius. Og Lina Sandell fortsetter: Nå ville Rosenius offentlig ta til ordet mot det synet og den lære om forsoningen som Ahnfeldt forkynte.
Hvordan skal dette gå, tenkte Lina Sandell? For Rosenius hadde dagen før sagt at han for sin egen samvittighets skyld måtte risikere brudd med Ahnfeldt. Til sist avslutter Lina Sandell brevet med følgende hjertesukk: “Men å hvor bedrøvelig alle disse uenighetene er”.
Sanger og predikant Oscar Ahnfeldts vennskap med en tidligere “læstadianer” og sogneprest fra Tromsø
Etter dette ble Ahnfeldt mer frikirkelig. Han fikk etter hvert en venn fra Norge og fra Tromsø, tidligere sogneprest G. A. Lammers (1802-1878). Lammers hadde bodd i Tromsø og vært aktiv der. Der ble han kjent med læstadianerne, og særlig med predikant Johan Bomstad fra Balsfjord. For meg er det en interessant kobling av to grunner. Det ene er at Bomstad og meg har samme stamfar fra Nord-Finland. Det andre er koblingen mellom Ahnfeldt og “verdensrettferdighetslæra” på den ene side og den læstadianske vekkelsen i Norge. Ifølge historiker Martti E. Miettinens samlinger, var predikanten Johan Bomstad en som ble regnet med i den læstadianske vekkelse, i alle fall til å begynne med. Det fortelles om sognepresten i Tromsø, Lammers, at “gjennom Bomstad ble han åpenbart en læstadiansk kristen”. Og videre: “I Norge er han visstnok den eneste læstadianerprest“.
- Sogneprest Lammers i Tromsø ble “omvendt” gjennom predikant Bomstad
Dette må nødvendigvis bety at hendelsen skjedde mens predikant Bomstad ennå ble ansett for å tilhøre den læstadianske vekkelse, og før han grunnla sin dissentermenighet på 1850-tallet. For øvrig kan det fortelles om sogneprest Lammers at han – etter å ha gått over til Bomstads dissentermenighet – fornektet barnedåpen – og meldte seg ut av kirka. Etter det ivret både han og Bomstad for voksendåp, og de fikk også mange andre kristne med seg, også slike som hørte til den læstadianske vekkelse. Etter hva predikant Erik Johnsen har fortalt og hva som kommer fram av Martti E. Miettinens samlinger, virket Bomstad som predikant innen læstadianismen, men gikk deretter “vill”, og grunnla en egen dissentermenighet, Den frie apostolisk-christelige Menighet.
Kontakten og samarbeidet mellom Oscar Ahnfelt og tidligere prest i den norske kirke, G. A. Lammers (1802-1878) var noe Rosenius ikke likte. I frikirkelige spørsmål påvirket de hverandre i en separatistisk og frikirkelig retning. Ahnfeldts frikirkelige tendenser medførte at han ble uønsket som predikant i mange sammenhenger i Sverige. Dette bedrøvet Rosenius, særlig det at de dannet grupper hvor nattverd ble utdelt av lekmenn. Bakgrunnen for at de dannet nattverds-ringer, var delvis prestenes uvilje til å dele ut nattverd til aktive legfolk, men også at de ønsket å feire nattverd “i de troendes” fellesskap.
Da Lammers på begynnelsen av 1860-tallet vendt tilbake til den norske kirke – etter at han først brøt med den, lot seg døpe på nytt som voksen av Johan Bomstad i “Den frie apostolisk-christelige Menighet” i Balsfjord – forandret Oscar Ahnfeldt sitt frikirkearrangement. Samtidig innså Ahnfeldt at hen gjennom sitt frikirkelige arrangement hadde skadet hans mulighet som forkynner (Kilde: “Ny-evangelismen og striden om forsoningen og kirkesynet i tiden etter Rosenius”.
Andre Kilder:
- Intervjuesamligen av Martti E. Miettinen, 1932-1933).
- Johan Bomstad som predikant innen læstadianismen
- Tidligere “læstadianer-predikant” Johan Bomstad begynte med gjendøping, og ble leder for en dissentermenighet
- Ahnfelts Sånger
- …”gubben gjorde sjelf allting”, av Sölve Andersson
- Rosenius’ baggrund og livsforløb
- Lov og evangelium i norsk vekkelsestradisjon
Alta 11.3.2023
Henry Baardsen
Interessant lesning. Vi tror vel at i Kristi forsoning ble verdens synd sonet, fortid, nåtid og fremtid. Det avhenger allikevel at det må finnes en omvendelse og personlig tro på syndenes forlatelse for at man skal få del i dette. Hvis man da velger å forkaste frelsen går man fortapt selv om om din gjeld var betalt.
Jeg har en andaktsbok av Rosenius som jeg får mye oppbyggelse av. Han er klar på dette at synden er sonet for hele verden men forkaster ikke lovens tukt og utelukker ikke at det må være anger og omvendelse og personlig tro på Frelseren
Takk for tilbakemeldingen, Yngve!
Selvsagt tror også jeg at i Kristi forsoning ble verdens synd sonet, fortid, nåtid og fremtid. Jeg tenker også slik som du skriver, og har også samme inntrykk av Rosenius. Jeg hadde skrevet en god del, men så ringte en av våre sønner, de fikk en datter for noen minutter siden. Da jeg kom tilbake var alt borte, jeg glemte å lagre det. Så jeg får skrive på nytt.
Jeg har bare skrevet litt av det som jeg tenker å skrive om. Jeg skal gå tilbake i tid fra læstadianismen til ny-leserne som flere av lederne i vår vekkelse kom fra, slik også tilfelle var med Rosenius. Videre fører røttene til 1700-tallet og herrnhuterne. De hadde en variant av “verdensrettferdighetslæra” som jeg skriver litt om. I Sions Sånger, som også du kjenner godt, kan vi merke “arven” fra dem, det var opprinnelig deres sangbok. De hadde et sterk fokus på Jesu blod og Jesu verk på Golgata, ennå mer enn læstadianismen og Rosenius hadde. For meg er det en spennende historie, og jeg kan se mange felles trekk som iblant gir “aha-opplevelser”.