29. mai 2024

Opphavet til læra om “verdensrettferdiggjørelse”

De som har denne lære, argumenterer med at da Jesus led og døde på Golgata, og oppstod på den tredje dag, ble det til rettferdiggjørelse for hele verden. De tolker det slik at Jesus ikke bare sonte verdens synd slik at Gud kunne bli forsont/forlikt med verden og at menneskene kunne la seg forlike/forsone med Gud ved at evangeliet og syndenes forlatelse blir forkynt for dem (2Kor 5), men at hele verden faktisk ble rettferdiggjort for 2000 år siden. Da tilga Gud alle menneskenes synder, faktisk uavhengig om de tror det eller ikke. Men så oppstår spørsmålet: Når oppstod denne lære, om den faktisk ikke finnes i Bibelen?

Så langt jeg har funnet ut, oppstod denne lære på slutten av 1500-tallet. Det var en mann ved navn Samuel Huber som var den først som forkynte læra om verdensrettferdiggjørelse. Han var en tidligere kalvinist som hadde gått over til lutherdommen. Også i dag forkynnes denne læra. Hva lærer egentlig Bibelen om dette spørsmålet? 


Herrnhuterne på 1700-tallet og deres biskop Zinzendorf

Senere finner vi denne lære på 1700-tallet. Den oppstod i brytningen mellom pietismen og herrnhutismen, som også ble kalt “den glade pietisme”. Pietismen hadde fokus på en streng lovforkynnelse, på angeren, boten og på hjertets sønderknuselse før man kunne ta imot Guds nåde. Mange kjempet lenge på denne vei før de fant fred og frelsesvisshet, og for en del var den veien ikke et alternativ. Grev Zinzendorf var også en av dem. Etter endt studium i 1719 så han en dag et maleri av den lidende Kristus med innskriften: “Så mye har han gjort for deg. Hva har han gjort for deg”?

Maleriet gjorde et sterk inntrykk på han, og det ble starten på Brødremenigheten som ble etablert i 1727, også kalt herrnhutismen. Fra nå av skulle evangeliet forkynnes uten blodskamp eller andre menneskelige anstrengelser. Evangeliet skulle gis som en enkel tale til hjertet om Gud, han som er skjult og ukjent for fornuften. Som menneske anså de seg å være bare en gjest i denne verden, et elendig menneske. Men som den lidende og korsfestede er Gud full av barmhjertighet. Han avviser ingen som søker ham. Og for den som føler seg fordømt, har han allerede blitt funnet av ham. Når man har kommet til ham, finnes det ikke noen svakhet eller noen synd som han ikke kan overvinne. 

På samme måte som Luther og Læstadius, vektla Zinzendorf  forskjellen på å ha Frelseren i hodet og å ha ham i hjertet. Hjertet var for han den innerste personligheten, slik også LLL uttrykker det bl.a. i Dårhushjonet. Livet var satt i fokus, ikke læren. For det var hjertets forhold til Frelseren som var det avgjørende for Zinzendorf og for herrnhuterne. 

For herrnhutismen var Kristus, hans lidelse og blod selve kjernen i læra. Det var ved å se på blodet som rant ut av den korsfestedes  sår som sjelen ble vakt – av Guds kjærlighet. 

                    

På samme måte som det var for Læstadius og for Raattamaa, var det for herrnhuterne å skue den lidende Frelseren og å beskue hans kjærlige hjerte og se på blodet som rant ut av hans åpne side. Troens blikk skulle være rettet mot forsoningen, og maleriet ovenfor fra Stepping Kirke (en del av altertavlen) viser tydelig den herrnhutiske forståelse av hjerteforholdet til Frelseren. For meg er det som å lese Læstadius og Raaattamaa. Jeg vil nok tro at de kjente bra til herrnhutismen og til kjerneinnholdet i deres kristendom, siden det finnes så mange fellestrekk. Slik vi kjenner til, hadde herrnhutismen på den tiden spredd seg til Sverige, og som særlig ny-leserne og de mer radikale ny-evangeliske hadde sine røtter i. Særlig Læstadius kjente godt til dem, og også i en viss grad sympatiserte han også med dem. 

Herrnhutismen – som også ble kalt “den glade pietisme – sannsynligvis siden de beholdt en del fra pietismen, samtidig som de gledet seg ved å beskue Frelserens forsoning på korset og hentet sin kraft av Kristi blod. Forkynnelsens fokus var ikke loven, slik det var for pietistene, men på å forkynne et fritt evangelium. Slik var det også for Johan Raattamaa og læstadianerne særlig fra 1850-tallet. Det som var det viktigste for herrnhuterne, var alt som Jesus hadde vunnet med sitt blod, og dette skulle nu tilbys den enkelte. I sin mest radikale form representerte denne forkynnelse “verdensrettferdiggjørelse”, som ene og alene var knyttet til Kristi død og oppstandelse. Gjennom dette ble frelsen allmenngyldig for alle, og ett fullbyrdet faktum. Gjennom Kristi forsoning ble alle mennesker personlig rettferdiggjort, og fikk del i syndenes forlatelse. Noe annet krevdes ikke enn å godta dette som en sannhet for sin egen del. Denne formen for rettferdiggjørelse er også  kalt “universell eller allmenn rettferdiggjørelse”, noe som også i en viss utstrekning forkynnes i våre dager, om ikke i samme form eller som en like radikal variant. 


Rosenius og de finske prestene Fredrik Gabriel Hedberg og Roslin

C. O. Rosenius hadde bakgrunn fra både ny-leserne og gammel-leserne, noe også Læstadius til en viss grad hadde. Båndene mellom herrnhutistene  og ny-leserne var sterke. Samtidig var også båndene mellom pietistene  og gammel-leserne sterke. Og det samme var også tilfelle for den finske Paavo Ruotsalainen. Han hadde et sterkt pietistisk preg over sin forkynnelse. Rosenius  reiste til Finland for å bli kjent med Paavo Ruotsalainen, uten at det kom noe godt ut av det. På den turen ble han kjent med den finske presten Fredrik Gabriel Hedberg (1811-1893) som han først fikk stor sympati for. Men da Hedberg skrev et stykke som skulle publiseres i bladet Pietisten, fikk Rosenius en mistanke om at Hedberg muligens kunne være en antinomist (en som ikke ville vite av loven) og at han hadde tilbøyeligheter i retning av verdensrettferdiggjørelses-læren. Rosenius skrev derfor et forklarende tillegg i Pietisten i samme nummer som Hedbergs skriv ble trykket , hvor det blant annet stod: «Når forfatteren  (Hedberg)… henviser til… at alt hos Gud er gjort ferdig …,  må hver og en vokte seg for den villfarende mening,nemlig at man uten omvendelse kan bli salig …. (Sitat fra “Rosenius og verdensrettferdiggjørelse”, av Carl Fr. Wisløff). 

I 1846 besøkte Hedberg (en firemenning til Marit Anima Fordell (Vartiovaara) som var gift med min svigerfars søskenbarn Erik Fordell) og en ung teolog som hette Roslin C. O. Rosenius i Stockholm. Og Wisløff fortsetter: 

“Hedberg og Roslin syntes ikke Rosenius forkynte evangeliet fritt nok: Du blander sammen lov og evangelium, sa de til ham. For når du forkynner evangeliet, kommer du alltid med en mengde ord om at det bare er fattige syndere, bedrøvede samvittigheter som tror evangeliet. Hvorfor sier du det? Verden eier jo syndenes forlatelse ved Kristi død. Forkynn derfor bare ordet om dette, og be sjelene holde det usvikelig fast! Så er alt vel. Og hvorfor snakker du så mye om kjennetegnene på en sann tro? Slikt tjener bare til å ta motet fra Guds barn. «De forferdelige kjennetegnene»  skremmer sjelene bort fra nåden. Nei, forkynn ganske enkelt ordet om forsoning og rettferdighet i Kristus!

Evangeliet forkynner jeg, svarte Rosenius. Men jeg forkynner også loven. For det menneske som ikke ved loven kommer til å kjenne sin synd og vantro, han får aldri bruk for evangeliet. Forsoningen i Kristus er fullbrakt, det er sant. Men ingen får likevel del i den uten at han omvender seg. Det er også nødvendig å tale om kjennetegnene på en sann tro og en ny fødsel”
.


C. O. Rosenius, sanger og predikant Oscar Ahnfeldt og Lina Sandell

Til Rosenius’ nærmeste vennekrets, hørte Lina Sandell og Oscar Ahnfeldt. På Rosenius’ møter var Ahnfeldt fast forsanger. For mange av oss er kanskje Lina Sandell den mest kjente av disse tre. For oss som har bakgrunn i læstadianismen, er hennes mange og kjære åndelige sanger noe vi med takknemlighet minnes fra vi satt i vår mors favn. De ble sunget i hjemmene, på søndagsskolen og i forbindelse med kristne møter. Innholdet i mange av hennes sanger samstemmer helt meg hva som har vært kjernebudskapet også i vår vekkelse, slik at mange kanskje har tenkt at hun og den læstadianske vekkelse mye mulig har hatt samme åndelige røtter. Og det stemmer nok i ganske stor grad. Sangboka Sions Sånger som er hele den læstadianske vekkelses felles sangbok, var opprinnelig herrnhuternes eller Brødremenighetens sangbok. Deres grunnlegger var grev Nicolaus Ludwig von Zinzendorf (1700-1760). I 1737 ble han valgt til biskop for Brødremenigheten. Hele hans fokus var på Kristi forsoning, og sentrum av hans forkynnelse var korset, blodet og Jesu sår. Og dette preget sterkt både herrnhutermenigheten, deres åndelige sanger og deres store og aktive verdensmisjoneringen. Zinzendorf selv var en meget stor sangforfatter, og forfattet til sammen 2000 sanger, mens Luther forfattet 1000. Hans fokus på Kristus, forsoningen og korset kom derfor sterkt til å prege Sions Sånger. For nettopp gjennom de åndelige sangene ble det kristne budskapet ført videre til nye land og nye generasjoner. Og det gjaldt selvsagt også forsoningslæra. 

Allerede i 1743 ble Sions Sånger utgitt i Sverige, da med 90 sanger. To år senere kom den ut i en ny versjon som inneholdt 130 sanger. I 1781 kom den på nytt ut i en ny versjon med hele 223 sanger. Året 1882 utga Lina Sandell en ny versjon med sanger fra alle  de tre første utgavene. Årsaken var en stor strid om forsoningslæra som hadde oppstått etter Rosenius’ død, noe som hadde ført til at innholdet i en del sanger ble bevisst forandret, bort fra den rosenianske teologien til mer i retning av det subjektive forsoningssyn som Rosenius’ venn og etterfølger Paul Peter  Waldenström og Svensk Misjonsforbund valgte å stå for. For å bevare den opprinnelige forsoningslære for etterslekten, laget Lina Sandell en ny sangbok i urevidert versjon. Lina Sandell vurderte den nye situasjonen som hadde oppstått som en trist og meget ulykkelig utvikling. 

Allerede da Rosenius levde, fikk hun oppleve spenningene i den pågående “forsoningsstriden” på nært hold. Hun og Rosenius var da hjemme hos deres felles venn, sangeren og predikanten Oscar Ahnfeldt. På den tiden hadde Ahnfeldt utgitt sin egen sangbok, Ahnfeldts Sånger. De fleste sangene var av Lina Sandell, hele 106 sanger. Dessuten tok han med gamle herrnhutiske sanger fra deres Sions Sånger fra 1743 og 1778, og sanger fra ny-evangelismen. Det fortelles at Rosenius var hans lærefader, men at de ikke var enige i alle lærespørsmål. Og et av dem var læren om “verdensrettferdiggjørelsen”. Det andre Rosenius ikke var enig i, var Ahnfeldts antinomistiske holdning, bl.a. i sangstrofen “Verden i Kristus rettferdig er vorden”.  Kilden for dette er Finn Aa. Rønne, professor, dr. theol.  I vår sangbok er denne strofe i sang nr. 86. Der er ordet “rettferdig” byttet ut med “forsonet”, noe som har sin egen historie fra “forsoningssstriden” i Sverige på 1800-tallet.

I et brev fra 1862 forteller Lina Sandell om besøket hjemme hos Ahnfeldt, hvor også Rosenius var.  Der samtalte de mye om “verdensrettferdighets-læra”, forteller hun. Bakgrunnen var at når den berømte sanger og predikant Ahnfeldt var ute på sine misjonsreiser hvor han både talte og sang, tok han ofte fram dette temaet. Det medførte ofte debatter og strider, slik denne sak ofte har gjort mellom kristne personer og organisasjoner i Norden, særlig blant dem som har vært venner av Rosenius. Og Lina Sandell fortsetter: Nå ville Rosenius offentlig ta til ordet mot det synet og den lære om forsoningen som Ahnfeldt forkynte.

Hvordan skal dette gå, tenkte Lina Sandell? For Rosenius hadde dagen før sagt at han for sin egen samvittighets skyld måtte risikere brudd med Ahnfeldt. Til sist avslutter Lina Sandell brevet med følgende hjertesukk: “Men å hvor bedrøvelig alle disse uenighetene er”.


Sanger og predikant Oscar Ahnfeldts vennskap med en tidligere “læstadianer” og sogneprest fra Tromsø

Etter dette ble Ahnfeldt mer frikirkelig. Han fikk etter hvert en venn fra Norge og fra Tromsø, tidligere sogneprest G. A. Lammers (1802-1878). Lammers hadde bodd i Tromsø og vært aktiv der.  Der ble han kjent med læstadianerne, og særlig med predikant Johan Bomstad fra Balsfjord. For meg er det en interessant kobling av to grunner. Det ene er at Bomstad og meg har samme stamfar fra Nord-Finland. Det andre er koblingen mellom Ahnfeldt og “verdensrettferdighetslæra” på den ene side og den læstadianske vekkelsen i Norge.  Ifølge historiker Martti E. Miettinens samlinger, var predikanten Johan Bomstad en som ble regnet med i den læstadianske vekkelse, i alle fall til å begynne med. Det fortelles om sognepresten i Tromsø, Lammers, at  “gjennom Bomstad ble han åpenbart en læstadiansk kristen”. Og videre: “I Norge er han visstnok den eneste læstadianerprest“

  • Sogneprest Lammers i Tromsø ble “omvendt” gjennom predikant Bomstad

Dette må nødvendigvis bety at hendelsen skjedde mens predikant Bomstad ennå ble ansett for å tilhøre den læstadianske vekkelse, og før han grunnla sin dissentermenighet på 1850-tallet. For øvrig kan det fortelles om sogneprest Lammers at han – etter å ha gått over til Bomstads dissentermenighet – fornektet barnedåpen – og meldte seg ut av kirka. Etter det ivret både han og Bomstad for voksendåp, og de fikk også mange andre kristne med seg, også slike som hørte til den læstadianske vekkelse. Etter hva predikant Erik Johnsen har fortalt og hva som kommer fram av Martti E. Miettinens samlinger, virket Bomstad som predikant innen læstadianismen, men gikk deretter “vill”, og grunnla en egen dissentermenighet, Den frie apostolisk-christelige Menighet.

Kontakten og samarbeidet mellom Oscar Ahnfelt og tidligere prest i den norske kirke, G. A. Lammers (1802-1878) var noe Rosenius ikke likte. I frikirkelige spørsmål påvirket de hverandre i en separatistisk og frikirkelig retning. Ahnfeldts frikirkelige tendenser medførte at han ble uønsket  som predikant i mange sammenhenger i Sverige. Dette bedrøvet Rosenius, særlig det at de dannet grupper hvor  nattverd ble utdelt av lekmenn. Bakgrunnen for at de dannet nattverds-ringer, var delvis prestenes uvilje til å dele ut nattverd til aktive legfolk, men også at de ønsket å feire nattverd “i de troendes” fellesskap. 

Da Lammers på begynnelsen av 1860-tallet vendt tilbake til den norske kirke – etter at han først brøt med den, lot seg døpe på nytt som voksen av Johan Bomstad i “Den frie apostolisk-christelige Menighet” i Balsfjord – forandret Oscar Ahnfeldt sitt frikirkearrangement. Samtidig innså Ahnfeldt at hen gjennom sitt frikirkelige arrangement hadde skadet hans mulighet som forkynner (Kilde: “Ny-evangelismen og striden om forsoningen og kirkesynet i tiden etter Rosenius”.

Andre Kilder:

 

Alta 11.3.2023

Henry Baardsen


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *