Min personlige opplevelse av Guds kall, av min egen omvendelse 14.5.1972 , og av frelsen og rettferdiggjørelsen

 
Jeg vokste opp i et kristen hjem. Både mamma og pappa var kristne, det samme var alle mine tre søstre. Jeg hadde en fin barndom, med regelmessige kveldsbønner og matbønner, med mye kristen sang og musikk, og mye gode og oppbyggelige samtaler i hjemmet.
 
Helt fra barn av gikk jeg på søndagsskolen og på bedehuset. Den av søndagsskolelærerne jeg minnes best, var frisør-Tomas. På en enkel og barnlig måte lærte han oss barn om barnevennen Jesus, og slik fikk vi lære ham bedre å kjenne. På slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet var vi ofte 50-70 barn til stede. Søndagsskolen var et trygt og godt sted å være og å lære, noe som gav god ballast for livet. På den tiden var det vanlig at barn av ikke-kristne hjem gikk i søndagsskolen, det var nesten fast hver søndag. For der fikk vi stempel i søndagsskolekortet og søndagsskoleblad. Samtidig var det mye barn fra andre kristne hjem som kun fikk gå på bedehuset, men ikke på søndagsskolen. Og en del av de kristne foreldrene tok stort sett aldri sine barn med på bedehuset, og heller ikke gikk de på søndagsskolen. Det er kanskje derfor svært få av dem som er kristne nå, tenker jeg noen ganger. Kanskje ikke alle skjønte hvor viktig det er å lære om Jesus til barna, og å så Guds Ords sæd – på barnas nivå – i barnas hjerter. For, som Jesus sier: “Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset” (Mark 4:28). Slik ble det heldigvis for meg!
 
Som ung kom jeg bort fra troen og fra barneskapet hos Gud på grunn av vantro og mine egne synder. Verden der ute lokket og dro, og alt virket så spennende. Jeg hadde så mye jeg ønsket å oppleve da jeg var ung. Og dessuten: Kristendommen appellerte liksom ikke til de unge på den tiden, og slikt hørte kanskje ikke ungdomslivet til, slik tror jeg mange av oss tenkte. Og jeg følte nok ikke at alle voksne kristne var så flinke til å sette seg på barnas og de unges nivå, og heller ikke til å samtale med barna om Jesus, barnas venn på en naturlig måte. For ofte var det nok mye ovenfra og ned holdning. Kristendommen var nok til en stor del på de voksnes vilkår. Og vi barn fikk ikke alltid plass i “god stua” når det kom kristne på besøk. Så derfor syslet vi barn og unge med vårt, og på den måten kom svært mange av menighetens ungdommer lengre og lengre bort fra de voksne kristne og fra Gud. Og der er de fleste av dem fortsatt, dessverre. Jeg kan ikke påstå at det var slik, men slik opplevde jeg i alle fall det. Men jeg fornektet aldri min kristne tro med ord, men frafallet skjedde passivt, litt etter litt.
 
Men på tross av det tvilte jeg aldri på Gud eller på Jesu verk på Golgata, selv om jeg personlig lenger ikke hadde del i frelsen. For synden i mitt liv hadde skapt et skille mellom Gud og meg. Jeg var derfor selvforskyldt havnet utenfor – uten Gud og uten håp (Ef 2:12), og hadde selv sløset bort velsignelsen, førstefødselsretten og samfunnet med Frelseren, med han som er synderes venn, og med de kristne.
 
Heldigvis kalte Gud sterkt på meg, på tross av at jeg helt bevisst løp bort fra hans kall. Særlig under 6-dagers krigen i Israel i 1967 kalte Gud utrolig sterkt på meg, men også i en periode da jeg arbeidet sørpå i 1971-1972, selv om jeg da ikke hadde kontakt med noen kristne. Da jeg kom nordover, startet jeg min egen rørleggerbedrift. Min yngste søster gikk da på skole i Hammerfest, og var på et kristent møte som evangelist Steinar Harila holdt. Han spurte da om det var noen der som kjente en rørlegger som kunne montere varmeanlegget i det kristne ungdomssenteret som de bygget i Vestre Jakobselv, og min søster ba han ringe meg. Da han ringte, takket jeg ja til jobben, og arbeidet der i mange uker, helt til anlegget var montert ferdig.
 
I tillegg til Steinar, var det mange kristne ungdommer som jobbet der. Selv om jeg ikke var en kristen da, ble jeg med Steinar og noen av de kristne ungdommene forskjellige steder rundt Varangerfjorden hvor han holdt kristne møter og vitnet på en enkel men personlig og tydelig måte om Jesus og omvendelses nødvendighet. Det som var viktigst for han, var at menneskene skulle bli frelst og få del i det evige livet. Slik jeg lærte han å kjenne, var han en varm kristen person og en god forkynner. Hans forkynnelse, hans inderlige omsorg for meg, traff meg midt i mitt hjerte. Men det var nok trolig også mye for at Gud kalte meg så sterkt.
 
Samme kristne omsorg og Kristi kjærlighet hadde jeg også møtt hjemme, og det var som om Guds godhet og kjærlighet på nytt skapte en intensiv lengsel i meg etter å komme til forlik med Gud og å få mine synder tilgitt og utslettet. For jeg lengtet etter den fred som bare Jesus kunne gi. Jeg gråt på nettene, men skjulte min lengsel så godt jeg kunne da jeg var sammen med folk. Selv om jeg var så sterkt kalt av Gud, dro jeg tross det på festlokalet i Jakobselv – den siste gang i mitt liv – følgende lørdagskveld. Da vi satt der og samtalte rundt et bord, sa en ikke-kristen person høyt og tydelig til meg: “Det er best at du blir en kristen!” Kanskje det var Gud som la ordene i hans munn, jeg tror det? For etter det ble Guds kall ennå sterkere.
 
Også da – natt til 14.5.1972 – gråt jeg i en dyp lengsel etter Gud. Og da tenkte jeg: “Jeg våger ikke leve en eneste dag mer, uten at jeg får bli en kristen og får slettet ut min syndegjeld. Ellers kan nådetiden gå meg forbi. For synden trykket så tungt på min samvittighet, og loven anklaget meg med sin fordømmelse. På morgenen stod jeg på nytt opp, vasket gråten bort, spiste og gikk på jobb. Men heller ikke der unnslapp jeg Guds sterke kall. Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå å komme i samtale med noen av de andre arbeiderne. Og så gråt jeg der under arbeidet i lengsel etter Gud, men i det skjulte.
 
På kvelden den 14. mai – nøyaktig for 49 år siden i dag – skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre Harila. I løpet av kvelden ba de til Gud, en etter en. Da det ble min tur å be, sa jeg: “Jeg er ikke et Guds barn, men lengter så etter å få bli det”.
Steinar og enn annen tok meg straks med på kjøkkenet. Der ba han for meg, og leste og vitnet om flere sentrale bibelsteder fra NT, bl.a. om da Jesus ga nøkkelmakten til å tilgi synder, fra Mt 16 og Mt 19, han leste og vitnet om omvendelsen i Kornelius hus i Apg 10 vil jeg minnes, og andre bibelsteder hvor det fortelles om mennesker som kom til tro og ble omvendt. Og sikkert leste han også Herrens velsignelse over meg. Slik vitnet han for meg om Gud som på grunn av Jesu soningsdød nå hadde tilgitt meg alle mine synder, tatt meg til et Guds barn og gitt meg del i det evige livet.
 
Og Gud gav meg troen og den Hellige Ånd som vitnet i mitt hjerte at jeg da virkelig var et Guds barn. Og jeg trodde også meg som et Guds barn, og at mine synder var utslettet. Og dette på tross av at Steinar ikke forkynte meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, slik jeg var vant til å høre blant læstadianerne. Men han forkynte Jesu navn og vitnet om renselseskraften i Jesu blod som han ofret for mine synder på Golgata, det som er selve kjernen i evangeliet. Og det er nettopp det som er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Og slik var det også for meg.
 
På morgenen dagen etter ringte jeg hjem for å fortelle om det store som hadde skjedd i mitt liv. Mamma ble utrolig glad, og hun stadfestet og vitnet også for meg at alle mine synder virkelig var tilgitt – i Jesu navn og blod.
 
Steinars far Osvald ble en god og nær venn av meg. Han var født i 1896. Osvald tok meg med til Paddeby utenfor Vadsø for at jeg skulle få fortelle den gledelige nyheten til en like gammel kvinne – til Hilja Hasti – som hadde vært gift med en bror av min bestemor. Da hun hørte hva som hadde skjedd, omfavnet hun meg midt på kjøkkengulvet. Og også hun vitnet for meg om Jesu verk, og at alle mine synder var meg forlatt i kraften av Jesu blod. Og slik senket himmelen seg ned, og vi fikk sammen erfare at Guds rike – som jeg like før hadde fått del i – består av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Da gledet også mitt hjerte seg, slik det også ble glede i himmelen siden jeg som var en synder, hadde blitt omvendt.
 
På denne måte gav Gud meg omvendelsens nåde. Jeg fikk personlig høre og ta i mot evangeliet for egen del. Jeg fikk høre og tro forkynnelsen om alle mine synders forlatelse i Jesu navn og i kraften av hans blod. Og slik fikk jeg del i Kristi rettferdighet ved å bli renset ren ved troen (Apg 15:9), Ordet (Joh 15:3; Ef 5:26) og den Hellige Ånd – i Kristi blod (Rom 5:9). Slik fikk jeg ved troen del i hele frelsen ved at både den objektive og den subjektive rettferdiggjørelsen ble min. Jeg fikk i mitt hjerte erfare at Jesu rettferdighet var min, og hele den frelse som Jesus vant for meg på Golgata ved sin stedfortredende soningsdød.
Det at Gud godtok og godtar Kristi frelsesverk på Golgata, var ikke bare en generell sannhet som Bibelen entydig vitner om.
 
Men fra da av – 14.5.1972 – gjaldt Jesu verk også meg. Og slik er det fortsatt! For Kristus hadde også blitt min rettferdighet, og frelsen og barneskapet for Jesu skyld gjaldt også for meg personlig. Slik fikk jeg oppleve at Guds rike ikke består i egne gode gjerninger eller i det som vi gjør eller unnlater å gjøre, men består i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd (Rom 14:17).
 
I dag er det nøyaktig 49 år siden Gud gav meg del i hele den åndelige velsignelsen i Jesus Kristus. For hver dag som går er jeg mer og mer glad og takknemlig for at Gud forbarmet seg over meg, fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav med barnerett og arverett.
Å være rettferdiggjort innfor Gud, innebærer at vi er ikledd Jesu Kristi rettferdighets kledning som skjuler all vår synd. Samtidig er Kristi rettferdighet som en meget vakker bryllupskledning som duger til Lammets bryllup i himmelen. Dette får vi takke Gud for, samtidig som vi får be om at Gud bevarer denne drakt ren, så lenge vi lever – i renselsen i Kristi blod.
 
Dette hadde jeg lyst å fortelle om, siden det i dag er min åndelige fødselsdag da Gud fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav meg del i frelsen og i det evige livet. Det er virkelig noe som er verd å takke for.
 

Andakt: “Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen”

I Jesu blod har vi som kristne og Guds barn frimodighet til å gå inn i helligdommen

Tekst:

“Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann”, Hebr 10:19-20.

Fortsett å lese «Andakt: “Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen”»

Jesu blod – grunnen til rettferdigjørelsen innfor Gud

Rettferdiggjørelse – Jesu frelsesverk for oss, som vår stedfortreder
Et uttrykk for rettferdiggjørelse er at Gud tilregner oss hele Jesu Kristi fullkomne frelsesverk på Golgata ved hans stedfortredende død i vårt sted. Når vi hører evangeliet og tar i mot det gode budskapet om evig liv på Frelseren Jesus Kristus, virker Gud troen og gir den Hellige Ånd i våre hjerter.

Les mer på side 2!

Andakt over Hebr. 10: 19-22: Frimodighet til å gå inn i helligdommen ved Jesu blod (17 min.)

Lytt til tale over Hebr 10:19-22 (17 min.)

Sitater av Luther: Stenket med Jesu dyrebare blod

Jesu Kristi blod renser bort all synd

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Luther-sitat 1: Luther i Veiledning og trøst innfor døden, 1

Kilde:. Neuvo ja lohdutus kuolemaa vastaan. Suom. Johan Ephraim Ahlgren. Tampere 1903, (J. C. Frenckell & Poika), s. 109. 


Vi er forlikt med Gud ved Kristi blod.

Det blod som fløt ut av vår Herre Kristi side (da stridsmennene stakk et spyd i hans side og det strømmet ut vann og blod), er vår gjenløsningspris, en full betaling for (alle) våre synder, det er vår (fullkomne) forsoning (med Gud).

Les mer på side 2!: Luther i Veiledning og trøst innfor døden, 2

Gud laget klær av skinn til Eva og Adam. Bilde på Jesus og hans blod til soning

Gud ofrer et dyr, og lager klær til Eva og Adam
Helt i fra Bibelens første sider ser vi at Gud benyttet blodet for å sone våre første foreldres synd. Både Eva og Adam lot seg forføre til å ete av treet om kunnskap til godt og ondt, selv om Gud hadde sagt at de ikke skulle gjøre det For om de gjorde det, skulle de dø (1Mos 3). Men selv om Gud forbød dem det, adlød de slangen som forførte dem, og syndet. “Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne.

Fortsett å lese «Gud laget klær av skinn til Eva og Adam. Bilde på Jesus og hans blod til soning»

Abels offer. Et forbilde på Jesus og på hans blod til soning

Abel ofret av de førstefødte lammene for Herren
Andre gang vi møter et blodig offer i Bibelen er i 1Mos 4. Adam og Eva fikk to sønner, Kain og Abel. Begge bar frem for Herren hvert sitt offer. De hadde sikkert fått høre om dyrene som Gud ofret for å kunne tilgi den synd som deres foreldre hadde gjort. Abel tok lærdom av det, men ikke Kain. “Hvorfor skal ikke et offer av mine henders verk duge for Herren”, tenkte han kanskje, og så bar han fram et offer av markens grøde. Men Herren så ikke med velbehag på Kain og hans offer.

Fortsett å lese «Abels offer. Et forbilde på Jesus og på hans blod til soning»

Golgata-pakten, den nye pakt i Jesu blod

Med sitt eget blod gikk Jesus inn i helligdommen, stenket nådestolen og vant oss frelse

Hebreerbrevets forfatter uttrykker det slik: “Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning”, Heb 9:12. Og han fortsetter: “… hvor mye mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!”, Heb 9:14.

Sitater av Luther: Jesu Kristi blod

Forord
Det finnes intet middel som kan rense våre samvittigheter rene, eller noe annet som kan ta bort våre synder, enn Jesu Kristi blod. Ved at Jesus tok på seg alle våre synder, og gjorde en fullkommen soning for våre synder på Golgata kors, tilbyr han oss renselse og syndenes forlatelse i kraft av sitt eget dyrebare blod. Evangeliet gir oss del i denne dyrebare skatt. Dette får vi høre og tro når ordet om syndenes forlatelse blir forkynt hørbart av et sendebud i Kristi sted eller ved forkynnelsen av frelsens budskap. Dette Kristi blod gir oss del i fred, frihet og glede, og det styrker oss i troen på Frelseren Jesus Kristus.

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.


Luther-sitat 1.

Kilde: “Neuvo ja lohdutus kuolemaa vastaan. Suom. Johan Ephraim Ahlgren. Tampere 1903, (J. C. Frenckell & Poika), s. 109”.

Vi er forlikt med Gud ved Kristi blod.

Det blod som fløt ut av vår Herre Kristi side (da stridsmennene stakk et spyd i hans side og det strømmet ut vann og blod), er vår gjenløsningspris. Det er full betaling for våre synder og er vår (fullkomne) forsoning. Ved Sin uskyldige lidelse har Jesus betalt hele vår (synde)skyld, og Han har tatt bort den evige døden og forbannelsen. Dette Kristi blod roper innfor Faderen, for vår skyld, uten opphør: ”Far, far, nåde, nåde, tilgi, tilgi”. Slik har Kristus ved sitt blod fortjent for oss Guds sanne nåde, syndenes forlatelse, rettferdighet og frelse.

Den gyllne nådedrakt
Dette (Jesu) blod er den gyllne nådedrakt. Når vi er ikledd denne drakt, kan vi (frimodig) stige frem for Gud. For Gud kan ikke, og vil heller ikke holde oss som annet, enn slik han holder Sin (egen) kjære Sønn, full av rettferdighet, hellighet og uskyldighet.

Kristi uskyldige blod inneholder også en slik kraft at den frelser, frikjøper, tvetter og renser oss fra alle synder og fra forbannelsen. Alle som er bestenket og tvettet (ren) i dette blod, kan trygt og frimodig stige frem for Gud, påkalle Hans hjelp, og med full forvissning og uten å tvile være sikker på at han blir bønnhørt.

Les videre side 2!

Sitater fra Luther: Jesu Kristi blod og dets rensende kraft

Stenket med Jesu dyrebare blod, 2

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Luther-sitat 1:

Kilde: Valituille muukalaisille 1-2. Ensimmäisen ja toisen Pietarinkirjeen selitys. Suom. A. V. Lehtola. Sortavala 1931. (SLEY). 12,259 (1522); [14,14 (1523/24)]. Epistel S.Petri gepredigt und ausgelegt. Erste Bearbeitung 1523. WA 12,259-399, s. 9.

”Utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og renselse med Jesu Kristi blod”, 1Pet 1:2.


Rett måte å forkynne Kristus  på.

Vi blir gjort hellige når vi blir stenket med Kristi blod, sier Peter, slik at vi blir lydige og at vi tror Kristi Ord. Peter uttrykker seg her litt annerledes enn det Paulus gjør, selv om det Peter sier, betyr det samme som Paulus uttrykker, nemlig at vi blir frelste ved troen på Kristus.

For troen virker slik at vi blir lydige og ydmyker oss under Kristus og Hans Ord. Altså betyr lydighet mot Guds Ord og Kristus samt det å være stenket med Kristi blod det samme som å tro.

Men dette er svært vanskelig for vår egen fordervede natur. Den strider i mot og blir veldig irritabel, om vår natur fullstendig må overgi seg til Kristus og opphøre med alt eget strev. Dette gjelder særlig om vår natur må ringeakte seg selv og holde sitt eget strev og egne muligheter for synd. Men (om vi vil etterfølge Jesus), så må vår egen (gjenstridige) natur bli tatt til fange (under troens lydighet).

Det tales også om stenkelse i Salme 51:9: ”Rens meg fra synd med isop, og jeg blir ren. Tvett meg, og jeg blir hvitere enn snø”. David henviser her til Mose lov, det er også derfra Peter har hentet det, når han vil ta bort Mose dekke og lede oss til Bibelen (se 2 Kor 3:13-15).

Da Moses hadde bygget Åpenbaringsteltet, så tok han blod av okser (2 Mos 24:6-8) og stenket det på alteret i teltet og på hele folket.  Denne stenking (som Moses gjorde), helliget ikke til åndelig renhet, men bare til det ytre. Det er derfor helt nødvendig med en åndelig renselse. For den første stenkelsen (som Moses gjorde), virket bare til en ytre og kjødelig hellighet, og dette duger ikke innfor Gud. Men ved denne ytre stenkelsen har Gud ville avbilde den (kommende) åndelige stenkelse (som skulle bli gjort med Kristi dyrebare, virkekraftige, rettferdiggjørende, rensende og helliggjørende blod).

Derfor sier også Peter at jødene bare har en ytre hellighet. I menneskenes øyne er de fromme og lever et ærbart ytre liv. Men Peter vil si at dere (de kristne) ansees å være onde mennesker. Men dere har tross alt en langt bedre stenkelse, for dere er blitt stenket åndelig, slik at dere har blitt rene innvortes. Jødene stenker seg selv utvortes med blodet av okser, men dere er blitt stenket innvortes, i deres samvittighet. Og dette gjør at dere blir helt rene og trygge.

Dere som før var hedninger, er ikke lenger hedninger. Men de fromme jødene som har stenket seg (til bare en ytre hellighet og renhet), er ikke lenger fromme (innfor Gud, men bare innfor mennesker).

Det har altså skjedd en forandring: Vi trenger en stenking som omvender oss, og som gjør til åndelige.

Stenkning betyr derfor:

 Å forkynne at Kristus har utgytt sitt blod, og at Han nå står innfor Faderen, og sier til vårt beste: ”Kjære Fader! Her er Mitt blod, som Jeg har utgytt for denne synders skyld”. Dersom du tror dette, så er du stenket (med Kristi blod).

Les videre på side 2!