24. mai 2024

Er Kristus blitt delt? Og har Skriften kommet i strid med seg selv?

Menigheten i Korint ble splittet i fire grupper allerede på Paulus’ tid. Og dette på tross av at Paulus som Herrens utvalgte apostel (Apg 9:15) forkynte ene og alene kjernebudskapet i evangeliet og Kristi rene lære. Hode eller øverste leder for menigheten fikk ikke være verken Paulus eller noen av de andre sytti  apostlene som Jesus sendte ut, to og to (Luk 10:1). Men menighetens Herre  var for samtlige av apostlene bare Jesus Kristus, og han alene (Ef 1:22; 4:15; 5:23; 1Kor 11:3). Og slik må det alltid få være også for oss og i våre menigheter!  Mister Kristus og Skriften denne første og viktigste æresplassen i menigheten, blir alt feil. For da kan vi aldri ha rett fokus eller et bibelsk eller apostolisk tyngde i vår forkynnelse. Da er menighetens grunnvoll ikke lenger Kristus, men mennesker og sterke menighetsledere. Og da vil man ikke heller være bundet til “Så sier Skriften, slik leser vi”! Men da vil innholdet lett bli styrt av våre egne synspunkter og tolkninger, og vår bibeltolking vil være påvirket av det.

Slik var det ikke for Guds profeter, og heller ikke for Jesu apostler, slik også Paulus presiserer: 

  • Brødre, for deres skyld har jeg overført dette på meg selv og Apollos, for at dere av oss kan lære at en ikke skal gå ut over det som er skrevet, så ingen av dere skal bli oppblåst, for den ene mot den andre”, 1Kor 4:6.

Får ikke Kristus være menighetens Herre, og gjør man ikke som apostlene – nemlig ved å holde seg til Skriften og utlegger Guds ord med Guds ord, slik at Skriften får tolke seg selv –  kan man komme i skade for å ta æren fra menighetens egentlige Herre. Men for samtlige av apostlene var det at de satte Kristus og Skriften i sentrum den aller største selvfølgelighet. De æret Gud ved å la Skriften være den som talte og som også var forkynnelsens sentrum, noe også Luther gjorde ved sitt reformatoriske prinsipp “Skriften alene”. Jesus Kristus var for apostlene og de første kristne menighetens eneste sanne grunnvoll og klippe, og hovedhjørnestenen som holder hele menighetsbygningen og Guds rike sammen. Ham tjente de i ydmykhet og i lydig etterfølgelse ved Åndens ledelse, uten å samle skarer av tilhørere rundt seg selv eller å drive menighetsbygging rundt sitt navn og sin egen person. Og slik bør det alltid være i en kristen menighet. Alle bør ydmyke seg innfor ham som alene er menighetens Herre og Mester. Gjør vi ikke det, vil Gud heller ikke opphøye oss i sin tid (1Pet 5:6). 

Men slik var det dessverre ikke for menigheten i Korint. For dem var ikke Kristus alene Herre og hode i menigheten. Han var bare en av mange. For den ene gruppen holdt seg til Paulus, den andre til Kefas (Peter), den tredje til Apollos og den fjerde til Kristus. Jesus ble satt bare på høyde med sine utsendinger, hans egne apostler. På en måte var kristne i Korint lik folk i Cæsarea Filippi når det gjaldt spørsmålet om hvem Menneskesønnen var (Matt 16:13-14; Mark 8:27ff; Luk 9:18). De hadde ikke på en rett måte lært ham å kjenne etter Ånden, men bare etter kjødet (2Kor 5:16). Og av den grunn så de ham mest som et menneske, på linje med apostlene. Dette konfronterer Paulus dem med, når han skriver: “Så kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet. Har vi òg kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham nå ikke lenger slik

For Herren Jesus var det en stor sorg at hans legeme – menigheten – ble delt opp i mange interne og motstående grupperinger, på tross av at han både oppmuntret dem til å elske, tilgi og å tåle hverandre, og til å streve etter å leve som en og samme kristne menighet med menighetens Herre som hode. Men også på tross av at Jesus ba i sin yppersteprestelige bønn: “Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett” – faktisk hele tre ganger , Joh 17:11; 17:21-22, så ble menigheten splittet i mange fraksjoner, nøyaktig slik som i vår tid. 

I frustrasjon over at kjærlighetens bånd hadde brutt i stykker i Korint og menigheten hadde blitt splittet i fire grupper – med alle de spenninger og konflikter det medførte -, kommer Paulus med et retorisk spørsmål, i håp om at de skulle se dårskapen i alle disse kjødelige splittelsene: “Er Kristus blitt delt?” Samme store bekymring har også mange kristne nå i 2023 angående den læstadianske vekkelses framtid på grunn alle sterke stridigheter og konflikter, og på grunn av mangel på kristen samhold og overbærenhet. For fortsatt skjer det nye og nye interne gruppedannelser og splittelser, noe som har skjedd med jevne mellomrom i 120 år. I flere menigheter med store konflikter og sterke interne spenninger kan man i dag merke antydninger av et nettverk av sprekker i jordskorpa, og menighetenes grunnvoller har begynt å riste mange steder, som ved et kommende jordskjelv. Man trenger ikke å være synsk eller profet for tydelig å legge merke til slikt, for slike fenomen følger på en måte et strukturert mønster, og derfor er det lett å oppdage dette fenomenet og å se sammenhengen og skillelinjene. Slikt tyder sjelden på noe godt, og skaper redsel og trauma for alle som har opplevd splittelser tidligere. Og slike dårlige tegn virker dessverre ikke å ta noen ende, men repeterer seg med jevne mellomrom. Det triste er – slik jeg tenker – at noen synes splittelser faktisk kan være positivt, med den argumentasjon at det da tydeligere kan vise seg hvem som er ekte og sanne (1Kor 11:19), den rette og levende menighet og de rette predikantene som de skal følge, og slik det også var i Korint. Dessuten vil helst ikke noen innrømme at de tok feil ved å etablere en ny menighet, men derimot kan de heller tenke at det er de alene som er den eneste og sanne Kristi menighet som har det gamle, himmelske og livgivende evangelium. For det er bare de som på en rett måte forvalter himmelrikets nøkler og har innsyn i evangeliets skjulte hemmeligheter. Siden det stort sett er de som har den Hellige Ånd, er det bare de som ved deres tolkning av “løsenøklene”, kan tilgi synder og løse en som er bundet av syndens lenker. Og deres tolkning av “løsenøklene – i motsetning til hvordan Bibelen og Luther lærer om dem – er for dem “det gamle og livgivende evangelium”, og den eneste veien for å kunne bli frelst ved. Har noen ikke denne snevre tolkningen av “løsenøklene”, “har man heller ikke en saliggjørende lære”, men forkynner “et annet evangelium” som ingen blir frelst ved, slik de tenker. Savner man “dette dyrebare evangelium”, vil man derfor møte en stengt himmeldør. All annen åndelig forkynnelse vil da være unyttig og fåfengt, tenker de. Nettopp slik tenker og lærer faktisk noen også i dag, også i våre sammenhenger”. Ja, så kjødelige kan faktisk vi kristne være. Og alt dette er uten sann bibelsk forankring. 

Da jeg for nøyaktig 50 år siden personlig møtte en slik eksklusiv og utestengende kristendom av SRK og fortalte det til predikantbrødrene Jakob og Andreas Wentin, sa de til meg at det ikke var tilfeldig at jeg fikk møte en slikk dømmende kristendom, og at jeg vikke få nytte av den opplevelsen.  Og det har jeg så mange ganger fått, fra ulike hold også innen egne sammenhenger.


Først blir Kristus delt – altså ved at kun noen predikanter duger – så setter man Guds ord opp mot Guds ord

Innen den læstadianske vekkelse har forkynnelse av omvendelse og syndenes forlatelse alltid stått særlig sentralt, og dette burde være like viktig også i dag. For ifølge Jesus er dette kjerneinnholdet i den kristne forkynnelse (Luk 24:47). Forkynnelse av loven virker som kjent syndserkjennelse og nød for sin egen sjels salighet. “Min synd, min store synd, hvor skal jeg fly fra min synd?”, er noe mange, inklusiv meg  har opplevd. Dessuten stod sann anger og  offentlig syndsbekjennelse innfor hele menigheten som et ufravikelig krav som Læstadius stod fast ved, faktisk helt fram til sin død i 1861. Slik var Læstadius lære og “den gamle kristendommen”. På midten av 1870-tallet gikk vekkelsen bort fra offentlig til privat syndsbekjennelse, etter den tid var offentlig syndsbekjennelse frivillig. Først etter at dette var tilfelle, ble syndenes forlatelse forkynt. I dag virker det iblant å være helt motsatt. For enkelte er det nemlig et krav om at man i enhver preken må forkynne syndenes forlatelse, faktisk også uten synlig tegn til anger, uten løfte om eller et ønske om å bryte med synden, uten at de stridende parter forsones eller uten at noen ber om å få høre syndenes forlatelse forkynt. Så langt jeg kjenner vekkelsens begynnelse, var slikt helt fremmed, særlig for Læstadius. Etter min vurdering kan syndenes forlatelse uten omvendelse iblant hindre at kristne som har syndet mot hverandre på ulike måter, får erfare en sann anger på grunn av sine egne synder, eller at de bekjenner sine konkrete synder og avstår fra dem.  Hopper man bukk over et reelt oppgjør med synden ved anger og syndsbekjennelse, viser all erfaring at det heller ikke blir noen varig forsoning, eller at knuste relasjoner blir varig leget. Slik Luther erfarte det, var forkynnelse av syndenes forlatelse uten en personlig omvendelse – inkl. den daglige omvendelsen – en stor villfarelse. Dette ble ofte poengtert for 50 år siden da jeg kom til troen, men ikke nå lenger.


Konkrete synder som kristne må ta et oppgjør med og avstå fra

Mange av syndene Paulus lister opp i lastekatalogene i Rom 1, Gal 5 og de 8 syndene som han nevner i 2Kor 12:20, anses ikke lenger som så farlige synder kan det virke som, altså stridigheter, misunnelse, vrede, selvhevdelse eller intriger, baktalelse, sladder, oppblåsthet og uorden.

Ifølge Skriften er syndene som er nevnt ovenfor alvorlige synder som en kristen absolutt ikke får leve i, men som man under bønn – i anger og bekjennelse – må bekjenne både innfor Gud og for mennesker man har syndet mot. Slike synder må avlegges og dødes, om man ønsker å bli salig og å bli bevart i en levende tro. Enhver sann kristen ser og opplever nok dette, og ønsker å fly fra disse skammelige syndene. Derfor får vi bekjenner disse syndene i ydmyk bønn også innfor den strenge og altseende Gud, og får be om hans hjelp til å bli bevart fra disse syndene, i tro og håp om at Gud i himmelen vil høre på sine fattige barns bønner, og at han vil være nådig og at han skal tilgi oss alle våre synder, slik Jesus i Fader-vår bønnen lærer at vi frimodig får be. Dessuten bør vi be om kraft og frimodighet til å bekjenne disse syndene åpent og ærlig også ovenfor de vi har syndet mot, og be dem om tilgivelse. Så får vi gjerne be dem om forbønn, at også de skal be for oss at vi skulle få kraft, slik Jesus lærer: “Gå bort og synd ikke mer!” (Joh 5:14; 8:11). 


Bønnen “forlat oss våre synder våre synder” (Luk 11:4), er absolutt ikke “et annet evangelium” eller vranglære

Men kan Gud virkelig tilgi synder?, vil kanskje mange spørre. Nei, svarer en del med stor overbevisning, også noen predikanter i vår vekkelse. For slikt anser de for en ubibelsk lærdom, uten at de er i stand til å begrunne det ut fra Guds ord. Men slik lærer ikke den Hellige Skrift, ikke Jesus, ei heller GT’s hellige og Guds profeter. Å be Fader-vår bønnen i tro og med tillit til at Gud vil tilgi, slik Mesteren og Skriftens Herre lærer oss, er absolutt ikke “fremmede lærdommer” eller “et annet evangelium”. For siden Sannhetens munn lærer oss å be: “forlat oss våre synder (Luk 11:4), er det å lære at Jesu undervisning er egenrettferdighet, ensbetydende med å forakte Frelserens tydelige ord og befaling, og å ta brødet fra barna. Det er å ta den barnlige tilliten fra ubefestede troende sjeler – særlig gjelder dette kristne barn og unge – slik at de ikke skal våge å stole helt og fullt på en nådig og barmhjertig Gud. Å fraråde å be Fader-vår bønnens “forlat oss våre synder” (Luk 11:4) i tillit til at den nådige Gud vil høre og tilgi, er å skade barns og unges Gudsbilde, og å gjøre den Allmektige Gud – El Shaddai – liten og hjelpeløs, han som ingen ting er umulig for. Jeg vil presisere at jeg her absolutt ikke mener bønnen som en vei til forsoning med Gud, eller at man blir ett Guds barn eller rettferdiggjort gjennom bønn på tomannshånd for Gud. Men jeg sikter til Guds barns ydmyke bønner som skjer i tro og tillit til at Gud vil være nådig, slik han selv vitner om seg selv (2Mos 33.19). For vi bør merke oss at det nemlig var disiplene Jesus lærte å be Fader-vår bønnen (Luk 11:1), og ikke de som ikke var Guds barn.

Jesu lærdom og oppmuntring – han som er Sannhetens munn – kan absolutt ikke sammenlignes med å rope om hjelp og nåde av døde fjell, slik en i sin preken sammenlignet det nytteløse etter hans syn med å be Gud om nåde og tilgivelse. For å vise hva Bibelen virkelig lærer, vil jeg vise til helt konkrete tilfeller i Bibelen fra de fordums helliges trosliv. Deres gudsforhold var full tillit til en nådig Gud, og Guds eget vitnespyrd om at han hører sine barns bønner og lover å tilgi, det burde være et fullgodt bevis på at bønn om tilgivelse absolutt ikke er “et annet evangelium” eller “en ny, falsk lære”, men slik det var fra begynnelsen. Derfor vil jeg la Skriften selv være Guds eget vitne: Mose’ (2Mos 32:32; 4 Mos 14:19-20), Samuels (1Sam 7:5; 12:10)  Davids (2Sam 24:19; 1Krøn 21:8), Salomos (1Kong 8:30; 34; 36; 39; 2Krøn 6:21, 25, 27, 30, 39), Esras 9:5; 9:10; 9:15; 10:19), Nehemias (Neh 1:4-7; 1:11), Jobs (Job 7:21), utallige eksempler fra Salmenes bok, profeten Hoseas’ (Hos 14:2), profeten Amos’ (Amos 7:2) og profeten Daniels (Dan 9:3-6; 9:17; 9:19-21) mange bønner direkte til Gud i himmelen i tro om å bli tilgitt, er klare bevis på at slikt er Bibelens lære og de helliges praktiske gudsliv, noe vi absolutt får tro på og ta til etterfølgelse. For siden Gud selv vitner om at han har hørt deres bønn og vil tilgi, så ærer vi Gud best ved å tro på ham som ikke kan lyve og ved å stole på hans trofaste løfter, også i dag og for oss. Her kan du selv lese noen Guds konkrete og usvikelige løfter som vi gjør klokt i å holde for sanne og pålitelige:

  • “Tilgi da (ber Moses) dette folket dets misgjerning etter din store miskunn, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypt og hit! Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem etter ditt ord, 4Mos 14:19-20.

  • “Du vil høre på tjeneren din og på ditt folk Israels ydmyke bønner, som de bærer fram vendt mot dette stedet. Du vil høre dem fra det sted hvor du bor, fra himmelen, du vil høre og tilgi,  2Krøn 6:21.

  • ” og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land”, 2Krøn 7:14.

  • “Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld. Sela”,  Sal 32:5.

  • Mens jeg ennå talte og ba og bekjente min egen og mitt folk Israels synd, og bar fram min bønn for min Guds hellige berg for Herrens, min Guds åsyn – mens jeg ennå talte i bønnen, da kom Gabriel, den mannen som jeg før hadde sett i synet, og rørte ved meg i min store avmakt. Det var ved tiden for kveldsofferet. Han lærte meg, talte til meg og sa: Daniel, nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå. Med det samme du begynte å bære fram dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre deg det. For du er høyt elsket. Så merk deg ordet og gi akt på synet”,  Dan 9:20-23.

Dessuten kunne nevnes mange flere konkrete eksempler fra Skriftens selvvitnespyrd om bønn til Gud, i tro og full visshet om at Gud vil være dem nådig og tilgi dem alle deres synder, særlig når de i sin nød og fra hjertets dyp roper og trygler Gud om nåde ut fra sin knuste og nedbøyde ånd og hjerte (Jes 57:15). Skriftens samlede vitnespyrd når det gjelder syndsbekjennelse for Gud kan derfor absolutt ikke defineres som “en ny lærdom”, som egenrettferdighet, som å forkynne “et annet evangelium” eller som “falsk lærdom” som predikantene må kjempe mot fra prekestolen, med trussel om at Gud ellers vil kreve deres blod av “den ulydige og late” predikantens hender, dersom han er ulydige og ikke frimodig lærer at slikt er vranglære. Vi bør minnes at Jesu ord er gyldige og er gitt oss til lydig etterfølgelse, når han sier: “Skriften kan ikke gjøres ugyldig” (Joh 10:35). Slik holdt også Paulus Guds åpenbaring i Skriften for sannhet:

  • “Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene, Apg 24:1

Høstmøtet i Billefjord 9. – 10. september 2023 og manges bekymring for visse deler av forkynnelsen

For noen dager siden lyttet jeg og mange andre til en preken fra høstforsamlingen i Billefjord. Siden talen ligger på hjemmesiden til Rafsbotn læstadianske menighet, så er det naturlig å gå ut fra at også de og deres egne fire predikanter er enige i innholdet og i den skarpe kritikken og fordømmelsen mot visse predikanter i vekkelsen som kom fram i den delen av prekenen som jeg refererer til. I motsatt fall bør de gi det tydelig til kjenne og ta avstand fra en slik lære, ellers vil de også kunne bli identifisert med et slikt ubibelsk syn. Lar RLM denne prekenen stå publisert på sin hjemmeside, er også de etter manges syn med på å spre denne ubibelske læra og den grunnløse kritikken som sannsynligvis allerede har spredde seg til nesten alle menighetene i vår gren av vekkelsen, og dermed vil bidra til at de allerede eksisterende spenningene og konfliktene ytterlig vil øke ute i menighetene, før en mulig ny splittelse kan bli en realitet. Det er absolutt ikke utenkelig.

Når en predikant i vår vekkelse offentlig på et kristent høstmøte 9.9.2023 tar opp kampen mot uspesifiserte predikanter definert som “vår kristenhets fiender”, tar han egentlig ikke opp kampen mot dem, men mot deler av apostlenes lærdommer og mot Skriftens Herre og hva Jesus har lært  i spørsmålet om syndsbekjennelse og tilgivelse av synder, bl.a.  i Fader-vår bønnen (Luk 11:4), mot dåpen som Jesus har befalt skal utføres i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn (Matt 28:19; Apg 22:16), mot den hellige nattverd og ordene Jesus sier: “For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse (Matt 26:28), betyr det det samme som at man i verste fall vil kunne bli funnet stridende mot Gud og hans ord.  For i  Apg 5 kan vi lese om når apostelen Paulus ble anklaget og stilt innfor det høye Råd. Da advarte rabbineren og lovlæreren Gamaliel Rådet og sa: Ta dere i vare så dere ikke må finnes i strid mot Gud! (Apg 5:39). I dette tilfelle hørte Rådet på Gamaliels  advarsel, og det gjør også vi klokt i å gjøre.

Gjennomgående ble det i prekenen jeg viser til talt om lærespørsmål som ble påstått det læres feil i innen den læstadianske vekkelse i dag. Det ble ikke nevnt hvilke menigheter det siktes til eller hvilke predikanter det gjelder, så her ble det overlatt til enhver tilhører å gjette seg fram til hvem det siktes til, altså en svært upresis kritikk som gjør større skade enn nytte. Selvsagt kunne han sikte til at han var bekymret for menigheter og for predikanter i Sverige og/eller i Finland, men det sa han ikke noe om det. Men siden han talte dette i Norge og kun for norske tilhørere, er det mer nærgående å tenke at han siktet til en menighet i Norge som har predikanter. Og da blir alt mye lettere å finne ut av, særlig når man ser saken i en viss annen sammenheng, og i lys av en annen alvorlig og helt ubegrunnet kritikk som har blitt framsatt i sommer. Innen vår gren av vekkelsen her i Norge er det predikanter kun i to menigheter, og det er i ELM og i RLM. Slik jeg forstår, var det sistnevnte menighet som arrangerte høstsamlingen, så det er lite sannsynlig at han rettet den skarpe og dømmende kritikken mot dem. For hadde det vært tilfelle, ville han neppe blitt tilkalt av dem. Sannsynligvis siktet han til ELM og på oss tre som er predikanter her, og muligens på noen få andre som underviser i menigheten vår. Det som gjør et jeg tenker slik, er at det i det siste har blitt satt ut et falsk rykte om at vi i ELM ikke har en saliggjørende lære. Andre igjen har uttalt at den Hellige Ånd ikke virker gjennom vår forkynnelse og i vår menighet. I virkeligheten betyr det at man verken bli frelst gjennom det vi forkynner, og at kristne kan heller ikke bli bevart i en levende og  saliggjørende tro gjennom vår forkynnelse. For meg som personlig opplevde den nøyaktig samme kritikken og fordømmelsen av gammellæstadianerne SRK for nøyaktig 50 år siden, er faktisk alt jeg i 1973 fikk oppleve, helt identisk med den ubegrunnede kritikken og fordømmelsen nå . Men på ett område var SRK’ kritikk mildere. For de innrømmet at vi har en saliggjørende lære, den samme lære også de forkynte. Men av våre egne vekkelsesfolk får vi nå høre at ikke engang det er tilfelle når det gjelder ELM.

Også SRK signaliserte tydelig at den Hellige Ånd ikke var virksom i vår forsamling, og heller ikke i hele vår gren av vekkelsen. Ved en misforståelse hilste mange av dem på meg med Guds fred. Det ble de tilrettevist for av en av predikantene. Og med meg som tilskuer ba ca. 30 av dem som hadde hilst på meg om tilgivelse. Den synd fikk de tilgitt. Den tilga predikanten for hver enkelt av dem “i Jesu navn og blod”. Selv om de godtok at det hos oss ble forkynt “en saliggjørende lære”, var det allikevel til ingen nytte selv om også alle mine synder var stadfestet forlatt i Jesu navn og blod, siden den Hellige Ånd ikke var nærværende og virksom hos oss men bare i deres menigheter og gjennom deres predikanter. Derfor sa de direkte til meg som en nyomvendt 22-åring: “Du slipper ikke til himmelen!!!” Og vår egen predikantbroder fra vår gren av vekkelsen uttrykte nå egentlig nøyaktig det samme for fem dager siden på høstmøtet i Billefjord, men ennå skarpere og mer fordømmende. Han sa følgende:

  • Når Ånden slokner eller når troen slokner, så tiltar «konsterna». Og siden man ikke har den rette lære, så må man ha surrogat, noe som er «i stedet for». Og da begynner man å vandre i en egenrettferdighets lære. Og denne egenrettferdighetens lære, den leder ikke til himmelen. Men den leder bare bort fra himmelen. Og den leder en gang til et evig helvete og ild.

Etter hans vurdering, har Ånden og troens lampe allerede sluknet. Som følge av det, forkynnes de egenrettferdighetens lære, noe som ikke leder til himmelen. Men etter hans vurdering, er denne forkynnelsen noe som fører til fortapelse, til helvete og til den ild som skal brenne der. Slik predikantbrødrene Jakob og Andreas Wentin sa til meg i 1973, etter at jeg og alle predikantene i vår gren av vekkelsen ble forkastet og fordømt, og etter SRK’s ord ville komme til å møte en stengt himmelport, at opplevelsen ville komme til å bli til nytte for meg. I dag skjønner jeg dem, de fikk rett.  Bare det at fordømmelsen nå er skarpere og mer spesifikke, og kommer fra samme gren av vekkelsen som oss.

Dette er en svært alvorlig anklage og en kraftig fordømmelse av sine egne predikantbrødre innen samme gren av vekkelsen som vi selvsagt tar på aller største alvor. Og disse anklagene og denne fordømmelsen fikk han fritt komme med på et norsk høstmøte hvor Rafsbotn læstadianske menighet hovedsakelig stod som arrangør av, og hvor alle fire predikanter fra Rafsbotn var til stede. Hvilke uendelig stor skade vil ikke slikt forårsake i vår vekkelse, det kan enhver lett tenke seg. Flere av våre egne barn måtte ufrivillig høre på denne fordømmelsen, og mange av våre barnebarn. For oss som foreldre og besteforeldre vekker slikt den aller største uro, og en svært dyp bekymring for deres framtid på grunn av disse og tilsvarende opprivende og ødeleggende stridigheter. Som barn opplevde jeg ganske nøyaktig det samme da vår menighet ble delt i to, etter langvarige og dyptgående indre konflikter. At slikt er kjødelig og en stor synd, satt i verk av den onde selv, er det ingen tvil om. Og fortsatt  er alle disse feilaktige beskyldningene og fordømmelsene offentlig publisert via deres hjemmeside, og er allerede lyttet til av mange hundre uskyldige som blir offer for en slik offentlig nedsnakking, baktalelse og spredning av en rekke usannheter.  Slikt kan absolutt ikke få fortsette, og dette står Rafsbotn læstadianske menighet og deres predikanter ansvarlige for! Derfor ber jeg innstendig om at vi må få et grundig krisemøte snarest!

Når det gjelder ryktespredningen om at vi i ELM ikke har en saliggjørende eller frelsende lære, har vår menighet etterlyst svar på hva en annen svensk predikant argumenterer dette med, men får ikke svar. Også i det tilfelle var Rafsbotn læstadianske menighets predikanter med som referanse, slik de også nå var hovedarrangør på høstmøtet i Billefjord. Men kanskje vi nå har fått svar på hva de mener med “en ikke-saliggjørende lære” gjennom høstsamlingen i Billefjord, og konkretiseringen som er gjengitt nedenfor. Slik jeg tenker, står han neppe alene for disse beskyldningene og fordømmelsene. Jeg inviterer derfor predikantene i RLM til en snarlig og grundig drøfting og gjennomgang av hvordan de forholder seg til disse anklagene og fordømmelsene som ble framsatt i Billefjord. Er det ikke vilje til å møte styret og predikantene i ELM, kan bare predikantene fra begge menighetene møtes. Og om ikke det heller er ønskelig, inviterer jeg predikantene i Rafsbotn til en grundig gjennomgang bare med meg. Er de ikke villige til det heller, er det innlysende til hvor de står i denne sak og hvilke linje de har valgt. Det vil nok for mange signalisere ønske om full splittelse, og ikke om forsoning.

Predikanten som talte i Billefjord, var svært bekymret for at det etter hans vurdering har kommet inn nye og farlige lærdommer i vekkelsen som han kraftig advarte for. Dessuten oppmuntret han sterkt andre ordets forkynnere – sannsynligvis de fire predikantene fra RLM – til å ta kampen opp mot “vår kristenhets fiender”, altså mot visse udefinerte predikanter i vekkelsen som de helt sikker selv vet hvem er og hvem kritikken var rettet mot. Fiendebildet som ble tegnet, var meget tydelig, og vranglæren ble presisert rimelig tydelig.  Det gjør det selvsagt mye enklere for oss selv å gå gjennom disse lærespørsmålene, og å granske dem i lys av den Hellige Skrift og Jesu og apostlenes lærdommer. Og en slik ransakelse vil selvsagt være nyttig for enhver Ordets forkynner. For i Skriftens lys skal all kristen undervisning og det kristne livet granskes. Derfor Ordet alltid få være vår eneste ledestjerne. 

Lærespørsmålene som ble nevnt, og som det ble påstått det blir lært feil i, var:

  • 1) Nøkkelmakten – altså ikke evangeliets og forkynnelsens kraft til å løse en angrende fra hans synder når noen tror og tar i mot budskapet -, men etter en snever definisjon om at det med nøkkelmakten utelukkende menes personlig tilsigelse av syndenes forlatelse av en kristen som har den Hellige Ånd
  • 2) Forkynnelse av syndenes forlatelse
  • 3) Jesu fullkomne forsoningsverk som ikke ble fullbrakt på Golgata slik Jesus selv uttrykker det (Joh 19:28-30), men som etter hans syn ble fullbrakt allerede helt ved starten av Jesu unnfangelse
  • 4) Gjenfødelsen, og det å motta den Hellige Ånd
  • 5) Dåpen
  • 6) Fader-vår bønnen
  • 7) Nattverden

Vel er ikke alle disse teologiske spørsmålene alltid helt enkle å forstå fullt ut, det må jeg innrømme, særlig siden vi bare forstår stykkevis (1Kor 13:9). Den eneste fullkomne og feilfrie læreren var Jesus. Men også han ble misforstått, feiltolket og motsagt, og man satte ut mange falske rykter både om ham og om apostlene. Men å anklage som vranglærere alle som forstår Jesu ord annerledes enn seg selv, og som i all enkelthet tror det som Jesus og apostlene lærer om disse spørsmålene, er virkelig å gå langt over streken. Og dessuten det å forplikte andre predikanter til å ta opp kampen mot de lærere og predikanter som blir definert som vekkelsens og den sanne kristendoms “fiender”, er for de aller fleste meget skremmende og dristig gjort. Særlig misvisende ble det da han henviste til Esek 33:8 der det tales om å advare den ugudelige. Gjorde ikke profeten det, skulle de ugudeliges blod kreves av Esekiels hånd. De samme sa predikanten vil komme til å skje med predikantene som deler hans syn, om de ikke advarer andre predikanter som ikke har forstått alt på samme måte som dem. Tenker han da at andre som forkynner Guds ord er ugudelige, siden han plasserer dem i samme kategori?

Selvsagt er læren om arvesynden, om dåpen, om gjenfødelsen, om nattverden, om rettferdiggjørelsen, om nøkkelmakten og om syndenes forlatelse viktige lærespørsmål. Derfor er det absolutt viktig å ransake disse spørsmålene i Guds Ords lys, i bønn og i håp om Åndens åpenbarelse. Men fullkommen er absolutt ingen av oss, og vi trenger derfor åndelig opplysning og veiledning, slik også Apollos trengte det, selv om Bibelen vitner om ham at han var veltalende og sterk i Skriftene (Apg 18:24).  Og en slik kjærlig og  åndelig veiledning som ekteparet Priskilla og Akvilas gav ham, har vi alle all grunn til å ta i mot og å sette pris på. Takket være denne visdommen som ble vist ham, ble Apollos ved Guds nåde til stor nytte for de troende, og han forkynte frimodig og overbeviste av Skriftene at Jesus er Messias. 

Vårt kall som lærere og predikanter er å lære også i de ovennevnte spørsmålene i samsvar med Skriften, og å overbevise slik Ordet lærer hva det ufeilbarlige Guds ord lærer om disse spørsmålene, så langt Gud har åpenbart det for oss. Og her må vi nok alle ærlig innrømme at vi er ufullkomne. For ingen av oss er mestere eller sitter på hele sannheten, slik er det bare. Men samtidig er Gamaliels råd viktig, så vi ikke i vår iver og nidkjærhet skal bli funnet skyldig i å bli visere enn Skriften og å stride mot Gud og mot det som Herren i sitt ord lærer. Lærer vi med vett og vilje i strid med Kristi lære, er det først og fremst vi selv som sprer kvalifisert vranglære, mer enn de som feilaktig blir beskylt for det. Og er det noe som virkelig er skadelig, så er det nettopp når en fjær blir til fem høns, og stort sett ikke noe som påstås, stemmer med virkeligheten. Støtter vi  en slik lære stilletiende ved å la slikt spre seg fritt, vil også vi kunne bli medskyldige i usunn og skadelig lære. 

Jeg er i alle fall dypt bekymret for barn og unge som skal vokse opp i vekkelsen, særlig siden det spres et tydelig fiendebilde av andre predikanter i vekkelsen, uten at noen vil si hvem det det gjelder eller begrunne beskyldningene med Guds ord. At slikt skaper stor forvirring og uorden, er hevet over enhver tvil. Hvilke tillit skal den oppvoksende slekt kunne få til vekkelsens andre predikanter og øvrige menigheter ved en slik baksnakkelse og slik ryktespredning, både privat og offentlig?  Og hvilke splittelse vil ikke en slik usunn og feilaktig offentlig forkynnelse kunne føre til, det er i alle fall helt innlysende for meg! Siden nevnte predikant ba om veiledning i tilfelle noen mener han lærte feil offentlig, vil også jeg våge å gi uttrykk for mitt syn og min dype bekymring, i håp om at han leser dette. 


  1. Løsenøklene, syndenes forlatelse og hvordan man blir og bevares som et Guds barn, punkt 1 og 2

Her følger et sitat uttalt ved høstforsamlingen i Billefjord hvor predikanten påstår det læres feil:

Himmelrikets nøkler eier bare de, og kun de kan bruke dem, de som eier den Hellige Ånd. Det er kun de som også kan forkynne syndenes forlatelse og som har fått befaling av Jesus. Og det er så merkelig tid vi lever i i dag: «Det tales om at vi får syndenes forlatelse i dåpen. Vi får syndenes forlatelse i nattverden. Vi får syndenes forlatelse når vi leser Fadervår-bønnen. Vi får syndenes forlatelse på ulike steder».

Men man vil glemme bort at vi får syndenes forlatelse i den prediken, i avløsningens prediken som blir forkynt av et annet Guds barn: «Tro også i denne stund at alle dine synder er forlatt i Jesu navn og blod». Den lærdommen vil man sette til sides. Men så kommer det masse andre lærdommer som sier at «her får vi syndenes forlatelse».

Begrepet “nøkkelmakten” er egentlig ikke et ord som direkte blir brukt i Bibelen. Men ordet refererer til Jesu ord Matt 16:19: “Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen”,  Matt 16:19. Ut fra dette går det fram at man må bli løst fra sine synder mens man ennå lever. Etter at man er død er det evig  for sent. Fullmakten ble ikke gitt til Peter som person. Men binde- og løsenøklene er knyttet til kristnes forvaltning av loven og evangeliet, siden evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som hører budskapet og som ved troen tar i mot frelsens gave.  

“Nøkkelmakten” kan forstås både i en snever og i en videre betydning. Under kristen sjelesorg, syndsbekjennelse og personlig tilsigelse av syndenes forlatelse, brukes ordet i snever betydning. Men intet i Skriften tilsier at bruk av løse- og bindenøklene kun er begrenset til den private sjelesorgen, selv hvor nyttig og bra den enn er. Når loven forkynnes rett, forvalter man bindenøklene. Den gjør alle til syndere, slik at alle blir skyldige for Gud. Tror man ikke at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og at han ved sin lidelse, død og seiersrike oppstandelse har sonet sin synd, og tar man ikke i mot ham som sin Frelser, blir man bundet i sine synder. Men samtidig er loven en tuktemester til Kristus. Uten Jesus og troen på ham, er alle fortapt i sine synder. For vi trenger alle en Gjenløser, en som kan frelse oss, rettferdiggjøre oss, hellige oss, gi oss kraft til å vandre i Åndens lydighet og i blodets renselse, ellers blir ingen av oss salig eller får komme til himmelen. Og for å hjelpe oss til frelse, trenges løsenøklene og evangeliets altomfattende, undergjørende og forvandlende kraft. Dette forvaltes i menighet gjennom Ånden og Ordets embete, og dessuten gjennom alle de nådemidler Gud har gitt både for å frelse oss, for at vi skal kunne tjene ham og vår neste, og for å bevare oss til frelse hjemme hos seg i himmelen. 

Da Peter åpent forkynte evangeliet i huset til Kornelius, forvaltet han løsenøklene i en videre betydning  enn ved den private sjelesorg, slik Ananias ble en “jordmor” da Paulus fikk ta imot omvendelse og frelse.  Peter forkynte evangeliet om Jesus Kristus, hans sonigsdød på Golgata, han seiersrike oppstandelse, om hvordan den oppstandne Frelseren åpenbarte seg for sine utvalgte, han forkynte ham som er satt til dommer over levende og døde og  han forkynte syndenes forlatelse ved Jesu navn. Slik forvaltet Peter nøkkelmakten, dog på en annen måte enn Ananias! Om mens Peter talte disse ordene, falt den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. Så mektig og så livgivende var evangeliets kraft. For Peter forkynte tro på Jesu fullbrakte verk, ikke detaljer i hva de skulle gjøre for at de skulle bli rett omvendt. Slik virker løsenøklene, forstått i en videre forstand enn under den private sjelesorgen ved tilsigelse av syndenes forlatelse. Men budskapet og kraften i dette var nøyaktig det samme som ved personlig sjelesorg, og som når Ananias forkynte for Paulus. For det er kraften i evangeliet som Gud føder barn til seg selv, det avgjørende er ikke hvem som tjener eller nøyaktig måten den åndelige fødselen skjer på. Når den angrende tror budskapet fra Golgata og lar seg forlike med Gud, er det Gud alene som har fått begynne verket og som har født et barn til seg. Og da får det samtidig alle sine synder forlatt og blir en arving til himmel og saligheten. Nøyaktig slik skjedde det også med meg for 51 år siden. Og slik flytter Gud en synder fra Satans rike til Guds Sønns elskede rike. Mer komplisert er ikke omvendelsen, rettferdiggjørelsen og gjenfødelsen, siden alt er Guds verk fra begynnelsen til slutt. Det er virkelig den aller største gave som er verd å ta imot, og en velsignelse som vi har all grunn til å takke for allerede her!  Men det skjer bare i svakhet her. Men en gang skal alle frelste få lovsynge og takke ham som alene er funnet verdig til å ta imot all lov, pris og ære! Og ved troen får vi være viss på at han som begynte en god gjerning i oss, selv skal fullføre sitt verk, slik han har lovet. 

Etter at noen har blitt et Guds barn – men det samme gjelder også for enhver som er så heldig å få bli bevart som kristen fra barn av – så faller vi alt for ofte i ulike mindre og større synder. Samler vi på synd på synd uten å legge av det som tynger samvittigheten, blir det alt for tungt å bære på “ryggsekken”. Frimodigheten forsvinner,  og freden blir borte fra troslivet. For å få fred i sin samvittighet, er den kristne sjelesorgen til en uvurderlig stor hjelp. Da får man bekjenne det som trykker på samvittigheten, og avlegge både synder og byrder. Det gjør man ikke for å bli en kristen, men for å bli bevart som en kristen. Og sine synder bekjenner man nettopp for at man er en kristen og trenger åndelig veiledning og trøst. Dette har ikke noe med rettferdiggjørelsen å gjøre, siden man allerede for Kristi fortjenestes skyld er rettferdiggjort ved tro på Kristi fullbrakte verk. Hovedsaken under skriftemålet er ikke egen anger og syndsbekjennelsen. For de vil alltid være ufullkommen og bristfeldig. Men man  vil bekjenner de synder som den Hellige Ånd påminner oss om som synd, og som man ikke får fred for. 

Men hovedsaken i skriftemålet er og må må alltid være forvaltningen av himmelrikets nøkler, særlig løsenøklene eller tilsigelsen av syndenes forlatelse. Jesus og apostlene forkynte dette ved evangeliets kraft, ofte uttrykt med ulike ord og uttrykk, slik som:

  1. “i Jesu navn” (Luk 24:47; Apg 10:43; 1Kor 6:11 og 1Joh 2:12)
  2. “i Jesu Kristi blod”
  3. “ved Jesu sår”
  4. “ved troen på Jesus”
  5. “ved han”
  6. “ved omvendelsen”
  7. “ved Ordet og forkynnelsen”
  8. “i forbindelse med syndsbekjennelsen”
  9. “ved dåpen som nådemiddel” (Mark 1:4; Apg 2:38; Apg 22:16)
  10. “ved nattverden som nådemiddel”,(Matt 26:28: “For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse”

Samme store variasjon ved forkynnelse av syndenes forlatelse var også vanlig i vår gren av vekkelsen i gammel tid, slik man vil finne svært mange eksempler fra Sions Blad-bøkene veg å følge linken nedenfor. Mønsteret fant de sikkert fra apostlenes og Johan Raattamaas rike og varierte bruk av bibelske ord og uttrykk. Verken apostlene eller vekkelsens første arbeidere var bundet kun til visse faste ord og uttrykk, men de forkynte Golgatabudskapet slik at det skulle bli lettere å fatte forsoningens og frelsens kjernebudskap. Dette frykter jeg for mange av vekkelsens folk i dag kan være en tapt skatt som det er all grunn til å finne tilbake til og å ta i bruk.

Når det gjelder det jeg ovenfor har skrevet, tror også vi i ELM og etterstreber vi å forkynne og å leve i samsvar med hva de tidligere har lært i vekkelsen, også for over 50 år siden da jeg ble en del av menigheten og begynte å holde søndagsskole og i løpet av de nesten 40 år jeg har tjent som predikant. Jeg er nok klar over at enkelte så gjerne vil akseptere punkt 9 og 10. Men siden dette er uttalt av Skriftens Herre selv, våger i alle fall jeg å unnlate å henvise til disse bibelstedene.


Punkt 3. Jesu forsoningsverk, troen, gjenfødelsen og dåpen                                                                 

Predikanten jeg siterer, uttalte følgende om Jesu forsoning:

  • “Det er derfor Guds ord lærer oss om Jesus at han ikke kom som en 30-åring hit til denne jord for å utføre sitt forsoningsverk og sin gjerning. Men han lot seg bli avlet i Marias morsliv slik at han helt fra begynnelsen, helt fra den første begynnelse, så fullbyrdet han dette forsoningsverk for ethvert menneske”

Ifølge denne lære får barnet troen og den Hellige Ånd allerede i morslivet, og blir gjenfødt, faktisk uten verken Ordet (1Pet 1:23; Jak 1:18), forkynnelsen (Rom 10:17), ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde (1Per 1:3), Jesu ord (Joh 3:5-7)  eller nådemidlene. Dessuten ble det sagt følgende om hva som læres feil:

  • “Nå kommer det slike lærdommer at gjenfødelsen skjer i dåpen. Men om en slik lære får en slik kraft og spredning også i vår kristenhet, så er det en alvorlig lære. For om et barn blir gjenfødt først da, i dåpen, så hva skjer da med et barn om det dør før det blir døpt? Da er det slik at om det ikke har den Hellige Ånd og troen, men får det først i dåpen, så er det jo et helvetets barn. Og Guds ord lærer jo ikke slik”.

Jeg unngår å kommentere dette, annet en at jeg har store problemer med å finne støtte for en slik lære i Skriften, og kan selvsagt ikke lære noe som ikke er i overensstemmelse med Guds ord. Dette stemmer i alle fall ikke med hva David/Salmene lærer (Sal 14:3; 36:2; 51:7; 52:2-3; 53:4; 58:4) , hva Salomo lærer (Ord 20:9); Fork 7:20), med hva Job lærer (Job 4:17; 14:4; 15:14; 15:35) , hva Paulus lærer ( Rom 3:9; 3:10; 3:11; 3:12; 5:12; 7:17; 7:20; 8:6-8; 1Kor 2:14; 1Kor 15:21; 1Kor 15:47; Gal 3:22; Ef 2:3) og med hva Luther trodde og lærte, uten at jeg vil komme nærmere inn på dette nå, annet til å nevne hvor i Bibelen det blir lært om arvesynden, og hvordan ethvert menneske både er unnfanget i synd og født i misgjerninger (Sal 51:7). Ut fra disse og mange andre Guds klare vitnespyrd, burde det bli klart hva Skriften lærer. Så får vi selv bestemme om vi vil tro hva Gud selv vitner i sitt ord, eller om vi ønsker å prøve å bortforklare alt dette.

Jeg er klar over at disse tankene har fantes og fortsatt finnes innen vår vekkelse. Men det viktigste for oss burde være: Hva lærer den Hellige Skift? Hva er Guds eget vitnespyrd? For meg er denne lærdom en klar variant av verdensrettferdighets-læra, men i en annen versjon. Verdensrettferdighets-læra lærer at da Jesus fullbrakte sitt frelsesverk på Golgata, var forsoningen så fullkommen at alle mennesker ble rettferdiggjorte, helt uten omvendelse, og denne rettferdiggjørelse er ikke avhengig av om de tror det eller ikke. De bygger deres lære på Jesu siste ord på korset: “Det er fullbrakt!” Men ifølge lærdommen som jeg siterer ovenfor fra vår egen vekkelse, ble ikke Jesu forsoningsverk fullbrakt da Jesus selv sa at det var fullbrakt i forbindelse med sin død (Joh 19:30), men allerede helt ved begynnelsen av hans unnfangelse. Jeg velger i alle fall å sette full tillit til Jesu siste ord på korset, og at frelsesverket ble fullbrakt da. Selvsagt er Skriften tydelig at Jesu frelsesverk på Golgata fullt ut var gyldig også for Eva og Adam og for alle hellige i GT, slik som for troens far Abraham. For han så framover i tro, og han fikk se Kristi dag og gledet seg (Joh 8:56). Dessuten vitner Gud selv gjennom sine trofaste tjenere både i GT og i NT om at arvesynden er en realitet som absolutt ikke kan fornektes eller bortforklares. Gjør man det, eller bagatelliserer man læra om arvesynden, vil man lett komme i konflikt med andre lærespørsmål i Bibelen.

Slik jeg tenker, er årsaken til at man har laget en slik “nødtolkning”, er at dåpens mysterie blir alt komplisert og for vanskelig å forstå, og er ennå mer vanskelig å utlegge. Og av den grunn har det blitt lært så lite om dåpen. Jesus har befalt å døpe, derfor døper vi også våre barn. Han har dessuten lært at hele Guddommen – Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd – er til stede under dåpen. Han har knyttet dyrebare løfter til dåpen, og dåpen er en viktig del av Guds frelses evangelium. Videre har Jesus lær at de som tror og blir døpt, skal bli frelst. Alt dette er Guds store og velsignede gaver, som det er helt bortkastet å strides om. Egentlig er alt som angår frelsen, et mysterium, noe vi aldri fullt ut kommer til å forstå i hver minste detalj. Men det behøver vi ikke heller. All god og fullkommen gave kommer ovenfra, og det har vi all grunn til å ikke strides om, men til å takke for. Og så får vi overlate til Gud alt, i trygg forvisning om at alt da er i de beste hender. Og det får vi også gjøre når det gjelder barn som dør i mors liv og barn som dør før foreldrene rekker å døpe dem, i trygg forvissning om at de er i de beste hender. Og når slikt skjer, får vi si som Job, selv om det er vanskelig: “Herren ga, og Herren tok, Herrens navn være lovet!”. Vi har selv mistet et lite barn 4  måneder gammel født med mange og store misdannelser, og har gått gjennom denne smertelige prosessen.

Hvorfor ikke heller overlate alt det som blir for krevende for oss i den barmhjertige og nådige Guds hender, slik vi også med trygghet får overlate i Guds hender barn som dør i morslivet, barn som dør før de blir døpt, og alt annet som vi ikke kan skjønne eller forstå. Alt som er for høyt for oss, får vi la ligge. Og i alle fall får vi ikke selv konstruere forklarelsesmodeller som helt klart er i strid med Guds egen åpenbaring i den Hellige Skrift. For da får vi et forklaringsproblem ovenfor den allmektige Gud. Leder vi Guds folk bort fra Skriften, hviler det et stort ansvar på oss. Da står vi virkelig i fare for å bli falske lærere, med alt det innebærer når vi en gang skal stilles til regnskap på den siste dag.

Er det av interesse å lese mer om læra om verdensrettferdiggjørelsen og hvordan den oppstod, kan du lese mer ved å følge linkene nedenfor.

fortsetter…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *