18. juli 2024

Samme synder i våre menigheter og i vekkelsen som i menigheten i Korint

Mye av det jeg her skriver om, ligger 70 år tilbake i tid. Men det som skjedde da har på en måte blitt mer dagsaktuelt i vår tid, selv om kanskje ikke alle ser dette så klart ennå. For meg kan flere forhold tyde på at noe bekymringsfullt er på gang, og at det ikke bare er lyse skyer på himmelen med tanke på framtiden. Og slikt uroer meg, særlig siden alt slikt ofte blir til en merbelastning for barn og unge som har det krevende nok slik det er i dag. Dessverre gjelder ikke slike bekymringer bare for lokale og regionale forhold, men også når det gjelder flere andre steder og menigheter  i vår vekkelse.

For å kunne lære av vår egen vekkelses historie og for å kunne vokte seg for ikke å gjøre de samme feilene som våre fedre gjorde, er det helt nødvendig å kjenne historien godt og ta lærdom av det, slik at det samme ikke skal skje på  nytt. Men hvordan skulle vel yngre kunne lære av det som skjedde i gammel tid, siden ingen har ville fortelle om det, selv om de kjente historien godt? Sikkert følte de skam over det som hadde skjedd, vil jeg tro. Derfor var slikt ikke noe å fortelle om til yngre generasjoner, siden de helst ville glemme alle de vonde opplevelsene, tenkte de nok.  Og på en måte følte mange seg litt medskyldige. For i en konflikt er det jo alltid to parter og to sider av en og samme sak. Og hver av partene vil jo alltid oppleve situasjonen ulikt. I ettertid er det nok lettere å klare å innse hva som kunne ha vært gjort annerledes for at menigheten ikke skulle blitt delt, med alle de negative konsekvenser det medførte. Foreldregenerasjonen vår som tilhørte de to menighetene på hver side av Alta-elva hadde i gjennomsnitt veldig store familier, mange med flere enn ti barn, og en stor del på alder med meg. Om vi skulle ha regnet sammen alle barn av foreldre som var aktive i de to bedehuset på 1950-tallet, hadde det blitt en svært stor gruppe av barn og unge, en hel stor menighet. Virkeligheten er at nesten samtlige brøt med foreldrenes tro og med kristendommen, mens bare en håndfull unge ble bevart i tro fra barn av. Slik jeg tenker, blir det for enkelt å bare skylde på verden som lokket, og på de unge. For årsaken skyldtes nok like mye indre stridigheter og utrygge og dårlige oppvekstsvilkår for barn og unge,  noe som skapte vantrivsel og svakere tilknytning til menighetens fellesskap. Så her må man nok kunne si at menigheten på en måte sviktet de unge ved å ta for dårlig vare på dem. Dette kan jeg si, siden jeg selv var en av denne store gruppen som opplevde det slik.

Da jeg og noen andre unge fikk oppleve omvendelsens glede  i 1972-1973, hadde det vært en liten vekkelse i 1970. Så til sammen med de som hadde blitt bevart i sin barnetro, var vi hel gruppe unge som tilhørte menigheten. Hva som var den egentlige årsaken til at nesten alle barn av kristne brøt med foreldrenes tro, er selvsagt vanskelig å si med sikkerhet, siden det nok var mange ulike grunner. Men som jeg har tenkt, har helt sikkert alle de store interne stridighetene i tiden etter 1950, og dessuten at menigheten hadde blitt delt i to, vært en betydelig faktor til at barn og unge ikke ville identifisere seg med den form for kristendom som foreldrene stod for. Flere av dem som tilhørte denne gruppen har vært meget tydelige ovenfor meg at det var nettopp dette som var den egentlige årsaken til at de ikke ønsket å “følge foreldrene” og å være en del av menigheten. Det som i alle fall er sikkert, er at stridigheter og splittelser ikke er samlende, eller noe som er med på å bevare den oppvoksende generasjon i tro. Derimot er slikt direkte skadelig for den oppvoksende slekt, og blir til en tung byrde i deres livs ryggsekk, noe de ofte må slite med store deler av sitt liv. Selvsagt gjelder dette også like mye stridigheter og krangel i en familie, særlig om det fører til skilsmisse og etablering av nye relasjoner. 

Alt dette var i alle fall noe som opptok meg og min generasjon, og som jeg har tenkt mye på, og fortsatt gjør.  Siden dette opptok meg både som ung og særlig etter at jeg kom til tro og ble en del av vekkelsen som 21-åring, prøvde jeg mange ganger å “intervjue” mamma (1916-2012) som levde lengst av våre foreldre. Litt fortalte hun, men mest det hun selv ville. Hun ønsket ikke at jeg skulle spørre for mye, sikkert siden hun ikke ønsket å svare. Jeg spurte dessuten noen av predikantene som var aktive på 1950-tallet i vår menighet og senere, faktisk helt fram til vår egen tid. Og jeg “intervjuet” også vår forstander fra 1980-tallet og dessuten forstanderen i nabomenigheten i samme tidsperiode, og han var nok mest åpen av dem alle, kanskje siden han var litt “utenforstående” og ikke en direkte part i konflikten. I tillegg fortalte noen av våre gode eldre venner en god del interessant, særlig om den ånd som på den tiden rådet, og hvordan de vurderte hverandre. Noen av dem hadde vært en del av begge bedehusene på 1950-tallet – først på vestsiden før de ble en del av menigheten på østsiden, men som senere kom tilbake til vestsiden. For meg var det virkelig underlig at så mange i ledelsen vår var så tilbakeholdende med hva som var den egentlige årsaken til splittelsen og om de interne forholdene da. De var jo 20-35-åringer på begynnelsen av 1950-tallet, og satt på mye informasjon, særlig vår menighets sekretær gjennom veldig mange tiår. På 1990-tallet var det en form for forsoning mellom noen få ledere fra vår menighet som var aktive på 1950-tallet og de to-tre siste overlevende fra bedehuset på Kronstad. Men forsoningsmøtet var så hemmelig at de ble enige om ikke å skrive verken protokoll eller fortelle noe om det som de snakket om og det de ble enige om, i frykt for at konflikten skulle kunne blusse opp på nytt. To av disse som var aktive på forsoningsmøtet, var mine nærmeste medarbeidere og venner. Men på tross av det, ville de ikke fortelle nesten noe om hva møtet gikk ut på, annet enn at de var glade for å ha fått snakket ut. At dette var deres valg, aksepterer jeg selvsagt, men noen god løsning synes jeg absolutt ikke det var. For meg var slikt ikke oppklarende, snarere signaliserte de at de satt på noe de ikke ønsket skulle komme fram.

Derfor satt satt jeg fortsatt igjen med veldig mange løse tamper også etter “forsoningsmøtet” på 1990-tallet, uten helt å klare å se helheten i det som hadde skjedd. Imidlertid fikk jeg for noen år siden tilgang til en fyldig skriftlig øyenvitneskildring fra etterkrigstiden. Dessuten fikk jeg i år – 70 år etter splittelsen – tilgang til hele protokollen fra vår menighet fra 1950-tallet fram til midten på 1980-tallet, samt mange interessante skriv mellom vår menighet og offentlige myndigheter, særlig i forbindelse med striden om krigsskadeerstatningen. Menighetens sekretær gjorde mange svært interessante skriftlige notater i protokollen. Men siden protokollen ble godt oppbevart på mørkeloftet i hans private hjem, var den selvsagt ikke tilgjengelig for noen. For kort tid ble den funnet ved en tilfeldighet. Ved å lese den grundig, kombinert med opplysninger fra andre kilder, kommer mye interessant fram.  Når jeg dessuten leste gjennom Sions Blad-boka fra 1930 fram  til vår tid og så alt i en sammenheng, var det urolig mange brikker som falt på plass. Men da var allerede alle som var aktive på 1950-tallet døde, slik at jeg ikke kunne intervjue dem nærmere for å få høre deres versjon.

På begynnelsen av 1950-tallet da splittelsen i menigheten vår skjedde –  med alt det negative det innebar –  var jeg bare en liten gutt. Men som barn til en far som på den tiden var aktiv som søndagsskolelærer, predikant, tolk, redaktør for Sions Blad og som også ble valgt til å forhandle mellom de mest aggressive stridende partene under kanskje den vondeste tid i vår gren av vekkelsen i Norge da menigheten i Alta ble delt – i alle fall innen våre kretser – kjenner jeg godt til hvor tøffe tider det da var på mange måter, særlig når de gjelder de åndelige forholdene som rådet. På vei til vårt bedehus til fots eller med sykkel møtte vi alltid  noen som var på vei til bedehuset på Østre-Elvebakken, eller Kronstad som vi kaller det nå. Ingen hilste Guds fred på hverandre, slik det var helt vanlig på den tiden. I stedet hilste man ved å nikke til hverandre eller å si “god dag”. Men blikkene, tausheten og stemningen fortalte sitt. Alt det triste som hadde skjedd fra begynnelsen av 1950-tallet og utover ble det satt et tett lokk på. Og noen forklaring på hvorfor det ble bygget to bedehus noen hundre meter fra hverandre, og med kort tids mellomrom, fikk vi ingen forklaring på. Men at de alle hadde vært venner og hadde hørt til samme menighet, var velkjent for oss alle. Men etter splittelsen var det totalt stopp på alt dette. 

Best kan jeg kanskje sammenligne det med hva svigerfars generasjon opplevde på fronten under mange års intensiv krig mellom Finland og Russland, og hvor de både så og opplevde traumatiske hendelser, noe som de absolutt ikke ville fortelle til andre som ikke hadde deltatt på fronten før etter mange tiår. Slik fortidde og fortrengte også de aller fleste kristne i vår menighet nesten alt det vonde og alle de traumatiske opplevelsene etter frigjøringa og i løpet av gjenoppbyggingsårene på 1950-tallet, særlig siden det som skjedde var blant deres nærmeste venner og i deres egen hjemmemenighet. Derfor skjulte de alle de vonde opplevelsene inne i seg så lenge  de bare klarte. Å fortie og fortrenge vonde og traumatiske opplevelser nesten totalt er ikke bra, siden slikt setter dype og uforglemmelige sår og spor i de det gjelder. Klarer man ikke å sette ord på det som smerter aller mest, får man det faktisk verst selv, særlig når det gjelder sitt eget følelsesliv. På en måte mister man litt av evnen til å kunne sette seg inn i situasjonen til de som har det vanskelig, og det samme gjelder også forholdet til konflikter og konfliktløsning. På en måtet virker det som om empatien tar litt skade. Dette opplevde jeg i en viss grad  var tilfelle for mange av de som var født før krigen, særlig de som som var i ledelsen på den tiden. For dem var det mye lettere å fortelle om opplevelsen med tyskerne under krigsårene, om hvordan de drepte deres dyr og brente alle deres hjem og la hele bygda til aske, og om den dramatiske evakueringen sørover i forholdsvis små fiskebåter til noe totalt ukjent lengere sør i landet. Slikt fortalte de gjerne om med iver. Men når det gjaldt konfliktene i menigheten, var de nesten totalt tause. Fortiden var noe de ville legge bak seg og sette lokk på. Dette var min opplevelse,  selv om jeg også da var interessert i hva som virkelig hadde skjedd og derfor ville vite, siden vår menighet ble splittet i to på grunn av store og dype interne stridigheter.

Som en som vokste opp mitt i dette miljøet, og som hadde mange av de beste vennene og skolekameratene  fra begge de to lokale menighetene, var splittelsen og dens skadevirkninger absolutt ikke ukjente for noen av oss, selv om vi ikke snakket så mye om det.  Slik jeg tenker, var det som vår menighet opplevde i etterkrigsårene og etter den tiden ganske identiske med forholdene i menigheten i Korint på Paulus’ tid og i hele det første århundre. Problemene ble ikke mindre, men større. Menigheten ble ikke bevart som en enhet, men splittet opp i mange grupperinger. Og mange sekteriske trekk var særlig synlig. 

For noen uker siden da jeg leste NT, talte innholdet i 2Kor 12:20 veldig sterkt til meg. Der tar Paulus oppgjør med åtte synder som ganske fritt rådet i menigheten. Selv om de hadde omvendt seg, hadde de ikke opphørt med å leve i sine tidligere synder de levde i som vantroe. Kanskje de anså slikt bare for å være menneskelige svakheter og noe som alle i mindre og større grad var en del av? Men slikt holdt ikke Paulus for å være et rett kristelig liv under Åndens ledelse, siden de levde i synd. Og selvsagt var det også slik for Skriftens Herre. Slikt var stor synd, og ikke noe å bagatelliseres eller som kunne sees mellom fingrene, selv om de var kristne og hørte til menigheten. Slike vantroens synder skulle absolutt ikke få være rådende blant Guds utvalgte folk som Herren hadde helliget for at de skulle leve et verdig og anstendig liv  i Åndens ledelse. Og da jeg leste dette, tenkte jeg: Hva med vår menighet og vår vekkelse? Har har disse syndene fått forårsake skade og splittelser blant oss? Hvordan har jeg i mitt liv tatt opp kampen mot disse syndene, og hvordan har jeg som forkynner advart andre kristne for dem? Disse syndene er: strid, misunnelse, vrede, selvhevdelse/egoisme/intriger, baktalelse, sladde, oppblåsthet og uorden. 

Foreløpig har jeg skrevet om fire av disse syndene, og hvor destruktive de er om man lever i slike synder, samtidig som man er en bekjennende kristen. Men denne gangen skal jeg skrive litt om hvordan interne stridigheter ikke bare gjorde stor skade i menighetene i Korint, men også innen våre lokale menigheter og innen hvilke menighet og vekkelse som helst.


Stridigheter, splittelser og partiskhet i Korint, men også i vår lokale menighet på 1950-tallet og senere

I menigheten i Korint var det partisinnet som rådet. Menigheten var ikke ett i Kristus, slik Skriften oppmuntrer til. Jesu og apostlenes formaninger om kristen enhet (Joh 17:11, 21,22) var ikke styrende i Korint. Derimot hadde de blitt delt i ulike grupperinger og partier. 1Kor nevner fire personer som var betydningsfulle for korinterne. De var selvsagt Kristus selv, dessuten Paulus, Kefas og Apollos. Egentlig var de tre sistnevnte Kristi sendebud og hans trofaste tjenere. At Kristus var den største og viktigste, skulle man tro var helt innlysende. Det var nemlig han som var hodet for menigheten (Ef 1:22; 4:15; 5:23), og som holdt alt sammen (Ef 4:16; Kol 2:19). Og under han skulle selvsagt alle andre tjenere i Guds rike underkaste seg og være lydig. Dette var innlysende klart for apostlene. Men slik var det ikke for alle kristne i menigheten i Korint. For med utgangspunkt i disse fire forkynnerne splittet de menigheten inn i fire ulike partier, siden det nettopp er partier og ikke menigheter slikt kjødelig bør kalles. En gruppe holdt seg til Paulus, en annen til Apollos, en tredje til Kefas eller Peter og den fjerde gruppen til Kristus. Det er da Paulus konfronterte dem med denne kjødelige dårskapen, i håp om at de skulle skjønne hvor stor galskap de hadde gjort ved å splitte Kristi legeme slik. Derfor spurte han: “Er Kristus blitt delt?”

Samme retoriske spørsmål kunne også blitt stilt  i dag når det gjelder kristnes forhold til hverandre og til visse predikanter. Og dessverre virker nok dette å gjelde stort sett hele den læstadianske vekkelse, siden det neppe finnes noe kristent kirkesamfunn som har vært og er mer splittet. I 2001 laget Jouko Talonen en oversikt over alle splittelsene i vekkelsen inntil da. Vekkelsen var da splittet opp i godt over 20 grupperinger. Etter den tid er vekkelsen ytterlig splittet, slik at tallet faktisk kom så høyt som til over 30 ifølge Talonen (Wikipedia),  bl.a. hentet fra forelesningen “Lestadiolaisuuden hajannukset”, av Jouko Talonen. Og tar jeg ikke mye feil, går det ikke lang tid før det trolig blir ennå flere. 

Det bør bemerkes at flere av disse grupperingene har dødd ut eller er veldig små. Men tross det ser det ut for at nettopp ukjærlighet og splittelser virker å være et typisk kjennetegn for vår vekkelse. Som et annet kjennetegn kan nevnes at siden de ikke har klart å bli enige om små variasjoner når det gjelder visse teologiske tolkninger, har de valgt å splittes og å grunne sin egen menighet. Slikt har vi også sett eksempler på fra det siste ti-året. Som overordnet mål har “kampen om hvem som har den rette og saliggjørende lære” og de rette tolkningene vært målsetningen, noe som alltid virker menighetstsplittende. 

Ifølge Talonen har det blitt gjort mange forsøk på å forsones: I 1878, i 1893, i 1901, i 1908, i 1911, forsøk på forsoning i 1922, i 1945, i 1946 og i 2001. Kun i Russland og i Nord-Amerika førte forsoningsmøtene til en varig forening. 

Slik jeg vurderer det, blir det for lettvint – ja faktisk helt feil – å skylde på de andre, på Satans vrede og på synden. For hadde kjærlighetens bånd blitt bevart helt, hadde vi alle vært ett. Splittelser og dannelse av nye og nye menigheter er ikke et tegn på styrke og enhet, men på mangel på overbærenhet og kristelig kjærlighet. Det er et tegn på at man i alt for stor grad lever i samme kjødelighet og i de samme syndene som Paulus refser de kristne i menigheten i Korint for, nemlig: Strid, misunnelse, vrede, selvhevdelse/egoisme, baktalelse, sladder, oppblåsthet og uorden. Og når de interne forholdene er slik, sier apostelen: 

  • “Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den!”,  Jak 3:14.


Noen steder er det slik at det enten er kun en eller bare noen svært få som duger som forkynner, og som man har stor nok åndelig tillit til og holder for å være “virkelig predikanter”  –  og som man bevisst benytter  i alle ulike sammenhenger –  mens andre igjen ikke blir ansett for å være nok pålitelige eller som rette Herrens “apostler”, selv om det ikke blir sagt direkte med ord. Eller så synes man at de ikke har samme ånd, kraft og liv i sin forkynnelse, sammenlignet med de som de synes best om. Og når forholdene er slik, er man som kristen med på å dele Kristus og hans menighet (1Kor 1:13) ved at man opphøyer noen, samtidig som man ringeakter andre. Og da har man ifølge Paulus blitt kjødelig og gjør synd, siden  slike holdninger og slike signaler,  lett kan føre til partidannelse og splittelse.

Dette “er” alt for  gjennomsiktig og synlig til ikke å bli lagt merke til av de fleste. Jeg sier “er”, siden slikt fortsatt forekommer, og er ennå mer synlig nå enn tidligere pga. dagens digitale verden. For oss som har levd et langt liv i vekkelsen og som kjenner historien både når det gjelder vekkelsen som en helhet (alle de ulike gruppene) og lokale og regionale forhold gjennom tidene, er slikt velkjent. På mitt hjemsted, i Alta, ble vår gren av vekkelsen splittet på begynnelsen av 1950-tallet etter en langvarig bitter strid og maktkamp. Forstanderen gjennom lang tid, helt fra 1935 – som dessuten hadde vært sentral innen Utsendingskomiteen siden 1925 – tok med seg en av predikantene som også var formann i Utsendingskomiteen, pluss en del av menigheten og etablerte seg som en ny menighet. Da hadde de nok ressurser og posisjoner til å lykkes, trodde de. For på den tiden hadde Utsendingskomiteen en særlig viktig nøkkelposisjon innen den såkalte “Altaretningen”. Det var de som hadde det overordnede ansvaret for alle storforsamlingene, deres oppgave var å invitere alle utenlandske predikanter til storforsamlingene, de lagde programmet for og ledet samtalemøtene for hele “Altaretningen” og det var de som arrangerte og hadde ansvaret for all innenlands misjonsvirksomhet ved å sende ut predikanter til alle de 10-13 menighetene fra Harstad i sør til Skallelv og Vadsø i nord. Her gjorde de et stort og viktig arbeid helt fram til 1943, da Herman Hansen døde på en misjonsreise til Russenes. Ved å lese gamle Sions Blad, får man et godt inntrykk av hvor viktig både formannen i Utsendingskomiteen var, men også alle predikantene og deres store, uegennyttige og utstrakte virksomhet for å spre evangeliet til distriktene, noe som for meg påminner litt om de tre misjonsreisene på apostlenes tid.  For ofte var de på sine reiser 1-2 måneder, borte fra familien. Men etter “krasjet” i 1951 som varte i 6 år, opphørte hele Utsendingskomiteen totalt å fungere, og alle oppgavene deres ble i stillhet overtatt av andre på grunn av deres av misbruk av makt og posisjoner for å fremme sin egenvilje. Men på tross av det, satt de i sine posisjoner helt uten noe mandat eller noen oppgaver fram til 1957, da det ble foretatt nyvalg, og alt begynte å fungere etter intensjonene, som før krigen. Utsendingskomiteen ble etablert i 1914. Nøyaktig 100 år senere, i 2014, sluttet Utsendingskomiteen totalt å fungere – slik det også skjedde med Sions Blad stort sett på grunn av partisinn, til manges skuffelse. Utsendingskomiteen har ikke vært aktiv siden 2014, så langt jeg kjenner til. Muligens har de sendt ut noen predikanter noen ganger til et par menigheter, men det er alt. Slik jeg vurderer det, er det utrolig mange og skremmende likhetstrekk med det som skjedde med Utsendingskomiteen for 70 år siden, uten at jeg vil si mer om det. Det som er sterkt beklagelig, er at “Altaretningen” fra da av har opphørt med felles misjonsvirksomhet, noe dessverre alle små lokalmenigheter i vår gren av vekkelsen har måtte lide av. Og hovedsakelig på grunn av kjødelighet, stridigheter og personkonflikter, noe som absolutt ingen i de små menighetene har noen skyld i. Også av den grunn synes jeg ikke om betegnelsen “Altaretningen”, siden de små menighetene i distriktene lett vil komme i bakgrunnen, og som også har vært tilfelle.  

Parallelt med alt det som skjedde i Alta på 1950-tallet, ble det bygget to bedehus med noen hundre meters mellomrom. Hva var årsaken, vil sikkert mange spørre seg? Faktisk var det da slik det ofte er ved mange konflikter, altså penger, makt og ære som var sentrale elementer. På den tid var det uenighet om hvordan krigsskadeerstatningen skulle fordeles, om den skulle følge forstanderen eller skulle krigserstatningen deles? Faktisk dro denne konflikten ut i tid helt inntil myndighetene alene tok den endelige avgjørelsen i 1957. Beløpet ble delt, like før alle pengene gikk til staten. Dessuten var det strid om hvor bedehuset skulle bygges og om hvem som skulle bestemme i saker og ting. I tillegg – noe som i enhver åndelig konflikt er mye mer skadelig og som et noe særegent innen vår vekkelse, på tross at vi alle opprinnelig og egentlig hører til samme åndelige familie: De andre har ikke den Hellige Ånd, og dermed eier de ikke Guds fred i sitt hjerte”. Noen påstod t.o.m. å kunne vite – når de hilste på andre kristne –  om de hadde Guds Ånd, om de eide Guds fred og om var Guds barn. Nøyaktig det samme som jeg fikk oppleve i 1973 i mitt møte med gammellæstadianerne SRK, som en nyomvendt 22-åring.

Også dette er noe som dessverre gjentar seg, selv om slikt egentlig er tydelige sekteriske trekk som hver og en av oss bør vokte oss vel for, så vi ikke selv gjør det samme.


Historien om stridigheter og splittelser gjentar seg i menigheten i Alta og ellers i vekkelsen

Siden alt dette jeg ovenfor forteller om og som har skjedd innen læstadianismen i løpet av min livstid, og jeg kjente mange av de involverte parter på begge sider godt – men dessuten de historiske fakta fortalt av personer som var aktive på 1950-tallet og etter den tid, og dessuten gjennom bevarte skriftlige observasjoner fra den tiden –  kan også jeg bekrefte dette. Løsningene på de interne problemene i vår vekkelse på 1950-tallet var ikke drøftingsmøter og forsoning (Matt 5:24) slik Guds  Ord formaner oss til, men å etablere ytterlig en ny menighet ved å splitte kristenheten. Og det samme har skjedd på nytt og på nytt innen nærmest alle grener av vår vekkelse i 120 år med stadig nye gruppe- og partidannelser og senere splittelser, lik en kreftcelle i en syk kropp. Ja, det kan faktisk virke som om Kristi legeme har blitt syk, og lider på en måte av en ubotelig genfeil som virker å mutere med tiden. Det som forårsaker dette, er uten tvil synden og Satan, siden de splitter og ødelegger absolutt alle relasjoner og på alle plan. Men slik jeg tenker, blir det helt feil og alt for lettvint å bare skylde på de andre kristne, på synden og på den onde, han som er så vrede på Kristus og på Guds folk, og som gjør alt for å skape opprør og kaos. Derimot må vi selv begynne å ta ansvaret for vår egen kjødelighet og for våre egne synder som vi er ansvarlige for innfor Gud. For det kan nok virke som det er slik Paulus skriver:  Vi har en “kjødelig skrøpelighet” (Rom 6:19). For når det er misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da kjødelige og vandrer på menneskelig vis? (1Kor 3:3). Slik får det ikke være, lærer Guds Ord: Men “by nå deres lemmer fram til tjeneste for rettferdigheten – det fører til helliggjørelse”  (Rom 6:19). Å ligge i misunnelse, strid og de andre syndene Paulus nevner i 2Kor 12:2, er det samme som “å så i kjødet” (Gal 6:6). Og gjør vi det, hjelper det ikke å starte en ny menighet annet enn for en kort tid. Men derimot bør vi møtes for å ha grundige drøftinger og forsoningsmøter,  i forsøk på å forsones, og ikke etablere ytterlig flere nye grupperinger og menigheter. Slikt er ikke åndelig, men kjødelig!

Dette kan faktisk virke å være en av vår vekkelses store svakheter, nemlig både vilje og evne til å forsones. Det virker som om mange tenker: “Alle må tenke, mene og tro nøyaktig som meg, og nettopp mine vilkår må oppfylles for at freden skal bli bevart”. Min erfaring tilsier at vi er alt for dårlige på kommunikasjon og på problemløsning, siden egen stolthet gjør at ingen av partene vil innrømme svakheter og feil, eller gi den andre rett. I stedet for å ville innrømme at man har samarbeidsproblemer og andre utfordringer ved aktivt å gå inne i konfliktene for å finne en løsning, virker det iblant som om det er enklere å etablerer en egen menighet. Og for å rettferdiggjøre seg,  skylder man på de andre, og så tror man at problemet er løst. For kan man det, er problemet løst! Men sannheten er at slikt absolutt ikke er noen bibelsk eller kristelig strategi for å løse problemer, men en konsekvens av syndefallet, slik Eva og Adam skylte på hverandre og på Gud (… kvinnen som du gav … , 1Mos 3:12). Og etter å ha etablert en ny gruppering eller startet en ny menighet, gleder man seg siden man har fått det så bra og så fredelig, uten å ta på seg ansvaret for at man også selv var part i at det gikk slik det gikk. Men all erfaring tilsier at bare etter kort tid, sitter man tilbake med de samme problemene som tidligere, siden vi mennesker fortsatt er mennesker og kjødet er fortsatt kjød. For synden har en tendens til å “bo i oss” (Rom 7:17-20) og “henger så fast ved oss” (Heb 12:1). Og fordømmer vi ikke synden og tar ett oppgjør med den, vil den på nytt forsøke å få makt over våre lemmer. Men hva sier ordet: “For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden tar livet av legemets gjerninger, skal dere leve”, Rom 8:13.

Men noe som er ennå verre enn kjødelig strid og partisinn: Man trøster seg med følgende bibelvers løsrevet fra sin sammenheng etter å ha etablert en ny menighet: “For det må være partier blant dere, for at det kan vise seg hvem som er ekte blant dere” (1Kor 11:19), på tross av at Herren ved Paulus er entydig på at strid og splittelser er både kjødelig og en stor synd. 

I dag er det 70 år siden splittelsen i  min barndoms Alta skjedde,  med all den fordømmelse  og alle de vonde minner og de dype sår som det forårsaket for min generasjon. Men det virker ikke som så mange har ønsket å ta lærdom av alt det tragiske som skjedde da og alle den smerte og det kaos det forårsaket for så mange. Dessuten synes det som om historien gjentar seg på nytt og på nytt, uten at senere generasjoner har vært villige til å ta lærdom. Men det er kanskje ikke så underlig, siden det aldri har blitt tatt et skikkelig oppgjør med synden, annet en ved å fortrenge alt det vonde og å lide i sitt indre, eller så den andre ytterligheten: Å skylde på de andre, uten engang vilje til å forsones. Det er som i et hjem hvor foreldrene ikke takler de minste konflikter, og heller ikke egen sinnemestring, men løser problemene med vonde og støtende ord, krangel, vrede, fysisk vold eller ved å gå fra hverandre uten vilje til å be om tilgivelse eller å tilgi, men bare med å si: “Vi passet ikke sammen!” Skal barn og unge lære seg konfliktløsning, må de lære det i sine hjem ved at de ser at foreldrene tåler å være uenige og at de respekterer hverandres synspunkter, og ikke underkuer hverandre med tvang eller vold. Slik må også yngre generasjoner kristne lære å takle ulikheter og uenigheter i sin egen hjemmemenighet ved at de ser at også kristne tåler og tilgir hverandre, elsker hverandre og finner de beste løsningene for alle, faktisk selv om de skulle ha noe å anklage de andre for (Ef 4:2; Ef 4:32; Kol 3:13). Dette ansvaret har Gud lagt på oss voksne i menigheten. 

Det som er sterkt beklagelig, er at nye sammenslutninger etableres, negative og usunne rykter spres, stridighetene fortsetter, og nedsnakking  og baktalelser bare fortsetter, nøyaktig som i Korint. Selv om slikt har blitt vanlig mange steder, virker slikt ikke å bli til synd for mange, siden “man bare informerer” og påstår at “man bare forteller sannheten”. Men på tross av alt dette kjødelige, holder mange det særlig viktig å forkynne en uvilkårlig syndenes forlatelse “i Jesu navn og blod”, faktisk uten anger og omvendelse. Slikt advarte Luther sterkt for, faktisk som en større villfarelse enn pavens villfarelse. Og for vekkelsens grunnlegger Læstadius var slikt helt utenkelig. Det han helt klart ville ha gjort, skulle ha vært å forkynne loven strengt, slik at alle skulle ha innsett, angret og bekjent sin synd, og helhjertet forlikt seg med sine trettebrødre mens det ennå er tid. Slik var faktisk Læstadius lære og slik var den opprinnelige læstadianisme! Det var det som var “den gamle kristendommen” om et alvorlig oppgjør med sin egen synd både i forhold til den strenge og hellige Gud, og i forhold til de brødre og søstre man hadde syndet mot. Og først deretter ble en helt uforbeholden forkynnelse av syndenes forlatelse forkynt for den angrende. Slik lærte prosten Læstadius! Det var det som var kjernen i hans forkynnelse. Men slik virker det ikke å være i alle tilfeller i våre dager, 175 år etter vekkelsens begynnelse. Problemløsningen virker dessverre å være å forkynne syndenes forlatelse uten anger og et sant oppgjør med synden, eller å etablere en ny homogen gruppe hvor alle i størst  mulig grad tenker likt og  er enige, og så å trøste hverandre med syndenes forlatelse, og slik dysse samvittighetene inn i en falsk åndelig søvn. Og vi kan spørre: Gir dette sann fred på forsoningens grunn, og er dette den sanne, gamle kristendom fra aposteltiden og fra vår vekkelses begynnelse? Neppe!

I 2Kor 12:20 gir Paulus klart til kjenne at stridigheter – og særlig om hvem man anser som de eneste rette apostler og hvem som ikke er det – er en synd som hører et liv i vantroen til. Det burde alle vi kristne som har omvendt oss skjønne vi må opphøre med og legge bak soss. Men det var det mange i Korint som ikke gjorde, og det later som om heller ikke alle av oss nødvendigvis gjør det.


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *