19. juni 2024

Misunnelse – en av de farligste syndene i Gud rike

Misunnelse – synd nr. 2 som Paulus nevner fra menigheten i Korint – en svært farlig og skadelig synd som fører med seg mye vondt mellom Guds folk 

Et eldre ord for misunnelse, er havesyke. Det beskriver egentlig godt hva det betyr. Om havesyke får makt over vårt hjerte, vil vi ha mer og mer, også slikt som hører andre til.  Havesyke eller misunnelse har sin rot i menneskets onde natur, og er ifølge Guds ord synd på linje med alle andre synder. Misunnelse hører med til kjødets gjerninger, og er tatt med i “lastekatalogen” i Gal 5:19-21. Der poengterer Paulus at baktalelse er en alvorlig synd, siden han sier: “slik som jeg også sa til dere tidligere, at de som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.  Dessuten er misunnelse tatt med i Rom 1:29 sammen med mange andre grove synder, blant annet homofili, hvor Paulus skriver i Rom 1:32: “de som gjør slikt, fortjener døden”. Disse syndene er synder som alle som rett vil leve som en kristen, skal opphøre med ved Guds hjelp, så langt det er mulig. Denne forventning hadde alle apostlene, siden ingen som lever det nye livet i Kristus og i hans etterfølgelse, samtidig kan fortsette en liv i samme de syndene som de levde i før omvendelsen, men slik dessverre mange i menigheten i Korint gjorde (2Kor 12:20-21). 

Også GT understreker at misunnelse eller havesyke er synd, slik både det 9. og det 10. bud lyder: “Du skal ikke begjære…”! Også Jesus advarer for denne synd når han sier: “Se til å ta dere i vare for all havesyke! For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod”Luk 12:15.

En svensk bibeloversetter forklarer slik hva misunnelse er: “Viljan att få vad någon annan har, med den sjuka önskan att också den andra ska förlora vad den har. Når det er slik, skjønner vi godt at denne form for misunnelse virkelig er synd. Paulus kaller denne synd – og særlig åndelig misunnelse – som kjødelig: “For dere er ennå kjødelige. Når det er misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da kjødelige og vandrer på menneskelig vis?”, 1Kor 3:3. Også Gal 5 kaller både misunnelse og avindsyke for kjødelig. 

Hvor kommer egentlig misunnelse fra? I 1Tim 6:4 sier Paulus det kommer av sykelig trang etter stridigheter og diskusjoner om ord. Og Peter knytter misunnelse til ondskap, hykleri og baktalelse (1Pet 2:1). Og apostelen Jakob svarer slik på hvor misunnelse kommer fra:Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres? Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, og kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred  (Jak 4:1-2).

At misunnelse er knyttet til kjødelighet og til kjødets lyster, indikerer helt klart at slikt verken kommer fra Gud eller er Åndens frukter, men derimot en åpenbar synd på linje med enhver annen av kjødets gjerninger. At misunnelse fortsatt forekom blant omvendte kristne i Korint, gjorde Paulus stor sorg. Og i Jak 3:16, uttrykker apostelen seg slik: “For hvor det er misunnelse og selvhevdelse, der er det også forvirring og all slags ond gjerning”.


David syndet siden han misunte den vakre Batseba fra henne mann Uria, noe som fikk dramatiske konsekvenser

David var en mann etter Guds hjerte. Men på tross av det, falt han i grove ytre synder, både i hor og i mord. Bakgrunnen  for disse gjerningssyndene, var sannsynligvis arvesynden misunnelse. Hadde ikke Davids hjerte vært besmittet av arvesynden, hadde han neppe falt så grovt som han gjorde. Da Gud senere ved Natan vekte en sann syndserkjennelse i ham, så og erkjente David sin totale syndegjeld innfor Gud, først og fremst arvesynden, slik vi kan lese i Sal 51. Hadde vi vært i Davids sted, hadde kanskje mange av oss bedt slik: “Tilgi meg mine synder, Gud, for at jeg falt i hor og at jeg lot drepe Uria”. For det var jo først og fremst de grove, ytre syndene David falt i og trengte tilgivelse for, ville kanskje mange tenke. De grove gjerningssyndene som budene advarer for og som er åpenbare for alle, er vi ofte mest bevisste. Så hadde vi kanskje i ettertid framhevet at vi bekjente jo vår synd for Natan, og det var jo han som tilga oss våre  synder. Fokuset vårt hadde kanskje vært på  Natan, og ikke på Herre, slik Natan vitnet: Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø”, 2Sam 12:13. Slik får også vi lære av Natan å flytte fokuset bort fra oss selv og fra vår syndsbekjennelse, bort fra redskapet Gud bruker, og som forkynner syndenes forlatelse for oss til ham som alene kan tilgi oss våre synder. Vi skal altså ha fokuset på Frelseren Jesus Kristus som har tatt bort vår synd, han alene som kan rense oss ren fra våre synder med sitt blod. Dette gjorde også døperen Johannes da han sa: “Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!”, Joh 1:29.

Det er ikke alltid så lett for oss å ha et klart bilde av arvesynden og av dens virkninger.  For den er som oftest godt skjult for oss,  selv om det er den som er aller farligst synd som finnes. Men David fikk sine øyne opplatt til å se hele sin syndeskyld innfor den altseende Gud. Derfor ba derimot slik: “Vær meg nådig, Gud, i din miskunnhet… og han fortsetter: “Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd”.

Hva var det David så av synder i seg, i tillegg til synd mot den 5. og det 6. bud, og trengte tilgivelse for? Jo, da han fra sitt tak fikk se den vakre Batseba vaske seg mer eller mindre naken, vektes det et syndig begjær i hans hjerte. Sannsynligvis misunte han Uria som hadde så vakker hustru. Og henne ville han ha, hvor mye det enn skulle koste. Derfor brøt han inn i Batseba og Urias ekteskap og drev hor med henne. Da David så at hun ble gravid, fikk han et problem. For å skjule sin synd, forsøkte han å få Uria til å gå inn til henne, slik at ingen skulle vite at det var David som var far til barnet. Men siden Uria ikke gjorde det, pønsket David på noe ennå verre for å bli kvitt ham, slik at han kunne få Batseba til hustru, hun som allerede var gift, og som han misunte av Uria. Synden misunnelse førte synden selvhevdelse (gr. eritheia) med seg, altså at David satte sitt eget syndige begjær høyest. I sitt syndige hjerte fant han på noe som han selv trodde var et lurt påfunn, et knep for å komme Uria til livs og få ham av dage, slik at det skulle bli til hans egen fordel og at han kunne få Batseba til hustru slik han hadde bestemt i sitt syndige hjerte. Og så langt lyktes han, menneskelig sett. Jesus uttrykker seg slik om menneskets syndige hjerte: “For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott“, “Matt 15:19.

Det var nettopp dette David oppdaget i seg selv da Gud gav han en levende syndserkjennelse. Tidligere så han kanskje bare ytre synder som synd. Men nå ble hjertet og hele hans person setet hvor synden hadde tatt sin bolig. Og hans syndige hjerte påvirket negativt hans tanker og lyster, og vekket et syndig begjær som han ikke klarte å styre. Først da Gud vekket en sann og levende syndserkjennelse i ham, så han sitt syndeforderv så total at han bekjenner i Salme 51 at hans mor hadde unnfanget ham i synd og født ham i misgjerning. Nå var det arvesynden som ble modersynden og som ble selve hovedproblemet  i hans møte med den altseende Gud. Ut fra den utgikk alle andre ytre synder, slik som mord og hor. Om han bare hadde bekjent hans gjerningssynder som synd, hadde han fortsatt sittet igjen med selve hovedproblemet, synden som totalt hadde fanget han helt fra unnfangelsen av:  Min synd, min store synd, hvor skal jeg fly fra min synd? 

Hvor mye David enn så og bekjente sin synd, ble han ikke dermed renset. Men samtidig var det å innse og å bekjenne sin synd en forutsetning for begynne å søke og å få nåde. David trodde på Gud som en nådig og barmhjertig Gud, og at han ville vise sin miskunn mot alle som ser og bekjenner sin synd, og som søker tilgivelse for sine synder. Derfor søkte  han Guds nåde i tro og tillit om å bli benådet. Så derfor ba han: “Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren! Vask meg så jeg blir hvitere enn snø!”  Og Gud var nådig. Han sendte sin tjener Natan som forkynte kjernebudskapet i evangeliet: “Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø”.

I Sal 51 bekjente David sin generelle  syndfullhet innfor Herren, slik også vi frimodig får gjøre. Dessverre har det i våre dager i visse miljøer spredd seg en oppfatning om at en kristen ikke kan bekjenne noen av sine synder for Gud, siden han ikke kan tilgi synd fra sin trone i himmelen. Derimot lærer de at ingen synd kan tilgis av noen andre enn av mennesker som Gud har satt til å forvalte nøkkelmakten. Derfor må også alle synder bekjennes for en kristen før den kan bli tilgitt av Gud. Slik blir den allmektige og nådige Gud gjort liten og hjelpeløs, og hans muligheter blir begrenset til våre selvoppfattende trange menneskelige rammer. Denne lære spredde seg også innen læstadianismen på andre halvdel av 1800-tallet, noe Raattamaa og de eldste tok en klar avstand fra både i forkynnelse, i skriv og gjennom personlig veiledning. Men nå virker det som om “tre-alens læra” på nytt har fått ny vind i seilene i en del sammenhenger.

Slik jeg tenker, tyder et slikt syn på at man ikke kjenner sin totale syndegjeld innfor Gud. Man ser gjerningssyndene mot sin neste, og det er vel og bra dersom slike synder ryddes opp i. Og at man bekjenner disse syndene for den man har syndet mot, er selvsagt helt rett og bibelsk. Men det jeg frykter, er at man ikke ser sin totale syndegjeld. For den er så mye mer enn bare  gjerningssynder mot sin neste. De ser ikke årsaken til gjerningssyndene, slik Jesus lærer, sitt eget syndige hjerte som all synd utgår fra (Matt 15:18-19). Ser man derimot hele sitt store syndeforderv, innser man at man ikke alltid kan ha en skriftefar som følger seg hele livet. Og dessuten: Ingen skriftefar ville kunne ha innsyn i eller forstå slikt som ikke engang vi selv kan sette ord på, men som vi opplever som synd og byrde. Derfor har vi som kristne full frihet til å kaste all all bekymring på Herren, for han har omsorg for oss (1Pet 5:7). Det får vi frimodig gjøre i bønn og påkallelse 24/7. Han alene har medynk med oss i vår skrøpelighet (Heb 4:15), og han inviterer enhver angrende og nådesøkende kristen: “La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid“, Heb 4:16. Slikt er absolutt ikke egenrettferdighet, men noe som Bibelens hellige, og alle angrende syndere har hatt som sin aller største hjelp og tilflukt, slik eksempler fra Davids liv så klart vitner, bl.a. i Salme 51.

Synd mot mennesker skal vi selvsagt i tillegg bekjenne for den vi har syndet mot. Og så får vi  – dersom den vi har syndet mot ikke er en kristen som kan bekjenne syndenes forlatelse – bekjenne det innfor en kristen som vi har tillit til, dersom vi ikke får fred med mindre (Ord 28:13; Jak 5:16). Når det gjelder synder som Paulus lister opp i 2Kor 12:20-21, slik som 1. Stridigheter, 2. Misunnelse, 3. Vrede/vredesutbrudd, 4. Selvhevdelse/selviskhet/selvopptatthet/intriger, 5. Baktalelse, 6. Sladder, 7. Oppblåsthet/hovmod/arroganse og 8. Uorden/opprør, så er det synder som ikke hører det kristne livet til, men derimot et liv i vantro. Og slikt skal vi som kristne legge bak oss, så langt det er mulig. Men blir en kristen fanget av slike synder, oppmuntrer Paulus til å legge av slikt (Kol 3:8: Hen 12:1).

Når det gjelder synder som oppstår på grunn av arvesynden, blir en kristen aldri helt ferdig med slikt. Ved Ånden må vi ta opp kampen mot disse syndene, faktisk så lenge vi lever. Men vi bør merke oss at det er stor forskjell på å fristes av og å kjenne på disse syndene, enn bevisst og med vett og vilje å leve i dem. Det siste var det som var tilfelle med mange av de kristne i Korint som Paulus taler strengt til rette, og oppmuntrer til å opphøre med slikt, om de ville bli frelst. Og det var det som Paulus håpet på.

I vår vekkelse lever forhåpentligvis de fleste av oss varsomt når det gjelder å leve i grove ytre synder. Og slikt er det nok enklere å lykkes med, skulle jeg tro for svært mange av oss. Men når det derimot gjelder forsømmelsessynder (Jak 4:17), er nok det en større utfordring for de fleste av oss. Og det samme gjelder nok også i en viss utstrekning de syndene Paulus lister opp særlig i 2Kor 12:20, og kanskje særlig partisinn. Det var ikke bare i menigheten i Korint slikt forekom, men også i så mange andre menigheter. Slikt førte til stor sorg for Paulus. Og slikt fører fortsatt til en uendelig stor sorg for vår himmelske Far, i den grad som slikt forekommer.

Gud hjelpe oss av vi av hjertet skal klare å avstå fra disse syndene! Og om og i den utstrekning slikt mot formodning skjer, at vi skulle bekjenne slikt å være virkelige og destruktive synder, både innfor Gud og mennesker.

 

Eugmo 8.8.2023

Henry Baardsen


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *