av Ordtaket sier: “Det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan forklare!” Denne gang skal jeg la bilnøkkelen til vår gamle bil fortelle sin egen historie. Den er en liten fjærlett sak på 30 gram, men du verden hvor mye lyd og støy den kunne produsere. Det skal du få høre om.
Historien er som følger: I går hadde jeg lyst å sykle fra sydsiden av Kåfjord i Alta via Talvik og til Isnestoften, tur retur. Utrolig nok hadde jeg ikke vært der etter at de to førstnevnte tunnelene på den strekningen ble åpnet i 2016. De tre tunnelene er Storvikatunnelen, Melsviktunnelen og Talviktunnelen. Så to ganger måtte jeg avbryte turen, siden det både er forbudt og farlig å sykle gjennom de lange tunnelene. Jeg måtte derfor ta sykkelen på sykkelstativet gjennom de to første tunnelene, men Talviktunnelen kunne jeg omgå ved å sykle via Plystrevika.
Utsikten over Altafjorden var en nytelse i godværet. Spesielt velstelt og ryddig så det ikke ut til å være i området rundt Isnestoften, men naturen er barsk, men vakker. Derimot synes jeg Talvik virker trivelig, både ved sjøen og oppe i høyden hvor det er mye bebyggelse. Opp de mange bratte bakkene var det godt med litt hjelp fra elmotoren. Det er jo nettopp der elsykkelen virkelig kommer til sin rett. Det var først på hjemveien jeg stanset opp i Talvik.
Vel framme ved startpunktet og parkeringsplassen satte jeg sykkelstativet på tilhengerfestet. Sykkelstativet jeg har, er et sammenleggbart Thule EasyFold XT2. Siden verdien på det er ca. Kr. 8000-9000,-, velger jeg alltid å demontere det og låse det inn i bilens koffert. Tyveri av elsykler og verdifulle sykkelstativ er dessverre et stort og utbredt problem, noe hvem som helst kan bli utsatt for, også jeg. Derfor må man ta sine forholdsregler. Etter å ha låst opp bilen, var jeg så uforstandig å legge både reservenøkkelen (vekt 30 gram) til gammelbilen og nøkkelsettet til nybilen vår på biltaket. Det er i alle fall siste gang jeg skal gjøre det!, tror jeg nå i alle fall. Så plasserte jeg elsykkelen på stativet og festet sykkelen helt forsvarlig fast. Det var jeg helt trygg på! Så var jeg klar til å starte hjem, trodde jeg. Men nøklene hadde jeg glemt på biltaket. En eldre bil kom nettopp da kjørende i stor fart i retning mot Alta. Plutselig bremser den brått opp, svinger 180 grader inn på parkeringsplassen hvor jeg stod parkert, og parkerer et stykke bak sykkelen på vår bil. Samtidig hopper jeg inn i vår bil, kjører av gårde og svinger 180 grader i retning Alta, og fortsetter raskt og målbevisst inn i den første tunnelen. Fartsgrensen der er 80 km/h, så siden det kom biler, gasset jeg på. Ca. 200-300 meter inne i tunnelen hørte jeg ganske mye bråk bak bilen, som om noe falt av eller ble slept etter bilen. Det første jeg tenkte på, var at jeg muligens måtte ha plassert flere litt tyngre gjenstander på taket, og at de falt av. Farten min var da ca. 80 km. Men jeg kunne ikke komme på at jeg hadde lagt noe på taket. Og nøklene jeg hadde glemt på taket, tenkte jeg ikke noe på. Jeg tenkte at sykkelen muligens hadde løsnet fra sykkelstativet, og ble slept etter bilen. Vil jeg få noe igjen på forsikringen om det var min skyld at den falt?, tenkte jeg. Men når jeg så i speilet, stod både sykkelstativet og sykkelen trygt på plass. Da tenkte jeg på at noe muligens kunne ha falt noe ned fra tunelltaket.
Rett bak meg kom det mange biler i stor fart, slik at det ville ha vært svært farlig å stanse for å finne ut hva det var. Derfor måtte jeg bare fortsette. Siden det ikke finnes parkeringsplasser på høyre side mellom Melsviktunnelen og Kåfjord, måtte jeg fortsette helt til man svinger av mot Kåfjord. Jeg parkerte, og gikk ut for å sjekke om jeg kunne se noe. Men alt var slik det skulle. Først da jeg skulle sette meg inn i bilen for å kjøre hjem, oppdaget jeg nøkkelknippa til nybilen lengst fremme på biltaket. Hvordan kunne den ha holdtes der, tenkte jeg? Jeg hadde jo gjort krappe svinger, og både akselerert og bremset. Men sikkert var det mulig, tenkte jeg. Det var da jeg begynte å søke etter reservenøkkelen til gammelbilen. Men den var helt forsvunnet. Først da gikk det opp for meg at jeg nok hadde glemt også den nøkkelen på biltaket. Og siden den var så liten og lett, bare 30 gram, hadde den sikker falt av ett eller annet sted langs den 10-15 km lange strekningen. Siden en slik nøkkel til en Mercedes E220D koster Kr. 3000-4000,-, bestemte jeg meg for å kjøre tilbake for å søke etter den. Men jeg skjønte at å finne den, var nok like vanskelig som å søke etter nåla i høystakken. Vinden kunne jo ha blåst den 30 gram lette nøkkelen i grøfta et sted, og da ville det jo ha vært umulig å finne den. Samtidig som jeg kjørte av gårde og hele tiden blikket rundt for å se om jeg kunne finne den, ba jeg en stille bønn om at jeg måtte finne den. Samtidig tenkte jeg på at det umulig kunne ha vært reservenøkkelen på 30 gram som kunne ha forårsaket så mye støy inne i tunnelen. Derfor ville jeg sjekke om jeg kunne finne noe som lagde all den støyen.
Jeg kjørte rolig helt til jeg kom fram til den første parkeringsplassen sør for Melsviktunnelen. Den er ikke særlig godt opplyst, og 2470 meter lang, så å finne en liten svart nøkkel på den sorte asfalten skjønte jeg ville være vanskelig, i tilfelle den skulle ha falt av der. Men noen nøkkel så jeg ikke på vei sørover. Deretter undersøkte jeg hele parkeringsplassen hvor jeg satte nøklene på biltaket. Men heller ikke der var det noen nøkkel. Så startet jeg på nytt hjemover for andre gang, og kjørte inn i tunnelen. Særlig i det området hvor jeg hadde hørt så mye støy en stund før – nøyaktig som om flere tunge gjenstander skulle ha falt av biltaket – fikk jeg plutselig øye på noe som lignet på reservenøkkelen. Bortsett fra den, fantes der absolutt ingen andre gjenstander som kunne forklare hvor støyen hadde kommet fra. Jeg stanset bilen og gikk ut. Der lå bilnøkkelen. Like hel og fin, uten antydning til at noen biler eller trailere skulle ha kjørt over den. Og den lå midt i veibanen. På den tiden jeg var i området, var det forholdsvis mye trafikk, og det passerte også veldig mange tyngre kjøretøy på vei nordover. Men ingen hadde kjørt på nøkkelen. Helt utrolig!
Men det som for meg er mye mer utrolig, og som faktisk var noe som gikk dypt inn på meg, var: Kan også dette være et tegn som kan settes i sammenheng med det som Gun og jeg fikk se for noen dager tidligere, da bedehuset vårt falt på noen sekunder? Selv har jeg ikke noe svar på det, men det er kanskje ikke helt umulig at det kan være en sammenheng. Likheten er – slik jeg tenker – at i begge tilfellene skjedde det noe som vanligvis ikke skjer, kanskje noe overnaturlig mellom himmel og jord som vi ikke kan skjønne. Og i begge tilfeller var det mye lyd.
Kan dette kanskje være en påminnelse for oss alle om at det virkelig finnes en Gud, en som kommer til å stille oss alle til ansvar en gang? Men også en som fortsatt bryr seg om oss, om våre liv og om våre handlinger. Først og fremst tenker jeg det bør være en påminnelse til oss som er kristne – og da særlig oss som er predikanter og alle som har lederverv – , siden Gud stiller større krav av oss enn av de som ikke er kristne. Men kanskje særlig til oss som tilhører den læstadianske vekkelse, uansett hvilke gren av vekkelsen vi har bakgrunn i. For dessverre: Fellestrekket er alt for mye smålighet, gruppedannelser og helt unødvendige splittelser og partier. Og innen alle grenene finnes det alt for mange uskyldige ofre som lider mye på grunn av alle de unødvendige og kjødelige stridighetene. Og dette på tross av det aller vesentligste er likt innen alle retningene, det som har med frelsen å gjøre, særlig når det gjelder læra om omvendelse og syndenes forlatelse. På tross av at vi tror og lærer så likt i alle vesentligste trosspørsmål, og har nøyaktig den samme historiske bakgrunn, finnes det ingen trossamfunn meg bekjent som er splittet opp i så mange ulike grupperinger. Og det ser ikke ut til å ta noen slutt, heller ikke i våre sammenhenger og i våre dager. Historien er entydig på at enhver splittelse utelukkende skjer på grunn av for sterke ledere som vil ha makt, og som også lykkes med å få tilstrekkelig med støtte fra ressurspersoner til å kunne realisere splittelsen. Som konsekvens av enhver gruppedannelse og splittelse vil det alltid bli utrolig mange helt uskyldige ofrer som vil komme til å lide og å ta skade. Og alltid vil det være de svake og ubefestede som blir de som det aller verst går ut over.
Vi behøver derfor å minnes at Gud veier våre gjerninger, og han bryr seg om hvordan vi lever, og hvordan vi behandler hverandre. Særlig Jesus poengterer dette når han sier: For hva vi gjør mot én av hans minste brødre, det gjør vi mot ham. Men samtidig sier Jesus: “Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg”, Matt 25:45. Jeg tenker da særlig på alle de som drar seg unna menighetssamlingene på grunn av alle kjødelighetene, men som så gjerne vil bli bevart i troen og bli frelst. Særlig de er vårt felles ansvar, for at vi alle skal være ett.
Stillbildet av bedehuset som ble til en skremmende film og som falt – som ble vist for Gun og meg – er for meg et klart signal særlig til oss i den såkalte “Altaretningen” – altså menighetene på Elvebakken og i Rafsbotn som har vært en en stor del av vårt bedehus’ 70-årige historie – forteller meg at det Jesus sa til menigheten i Efesus, det vil han også si til oss alle: “Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø. For jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud”, Åp 3:2. Men ennå mer alvorlig blir det når Jesus legger til: “Husk derfor hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted – hvis du ikke omvender deg”, Åp 2:5.
Jeg skjønner godt at mange både kan tenke og spørre seg hvordan jeg kan se en sammenheng mellom disse to opplevelsene som jeg her forteller om. Men for meg er det slik at den siste opplevelsen bare bekrefter at han som fikk stillbildet til å bli til en talende film, er den samme som har all makt i himmel og på jord, og at han ytterlig vil vise oss at vi bør lytte når han taler – også uten ord – og ta hans tale på alvor. Han sier selv ved profeten: “Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante”, Jer 1:10.
Grunnen til at Gud taler til oss og vekke oss siste tiders Guds barn til årvåkenhet, er at han elsker oss og vil frelse en og hver av oss. Selv om et oppgjør med fortiden vil kunne smerte og koste på vår egen ære, vil det kunne føre til en mye større velsignelse enn hva vi kan tro og tenke!
Alta 2. mai 2023
Henry Baardsen
