15. juni 2024

Elvebakken læstadianske menighet splittet på 1950-tallet. Men det triste er: Mye fra historien ser ut til å gjenta seg.

For 70 år siden opplevde våre kristne foreldre her på Elvebakken en vond og brutal splittelse i vår menighet, samtidig som de gikk i gang med å planlegge og å bygge et nytt bedehus i tiden 1953-1954. Uten at de var klar over det, planla menighetsforstanderen helt fra 1935 til 1953 sammen med den eldste predikanten og hans nærmeste venner å bryte ut og å etablere sin egen uavhengige menighet som de senere kalte for “den eldste læstadianske menighet i Alta”. Han tok med seg en av predikantene og en del sterke støttespillere, og så bygde de sitt eget bedehus i rekordfart nesten samtidig som våre foreldre gjorde i 1953-1954, noen hundre meter fra vårt bedehus som skal bli revet ned denne uke for å gi plass til et nytt og større bedehus.
Jeg kjenner rimelig godt til årsaken til splittelsen. To av faktorene var maktkamp og penger. Men samtidig var det en intens åndskamp. Beskyldningen mot vår side var at våre kristne fedre ikke hadde “en rett ånd”, eller som en av deres ledere sa direkte til meg på 1970-tallet: “De har ikke den Hellige Ånd!” Videre uttalte de helt konkret til en jeg kjente: “Når de selv hilser på andre kristne, så kan de straks merke hvem som har Guds fred og hvem som har den Hellige Ånd, og hvem som ikke har det”. Eller som en av deres kvinner som min troende mor hilste med “Guds fred” på. Hun sa halvveis med forakt og under tvil, slik mamma opplevde det og fortalte meg: “Om du da har Guds fred?” Hennes mann som var en ikke-kristen, var en god venn av mine foreldre og også av meg, og nå og da stakk han innom hos oss for å få en hyggelig samtale. Men da han på sine gamle dager ble en kristen og en del av deres menighet, ble det en brå slutt på det langvarige og gode vennskapet. For vi gikk nemlig i to ulike læstadianske bedehus, og hadde dermed ikke samme ånd, slik det ble påstått. Og å omgås med kristne med en “fremmed” ånd, var absolutt ikke bra. Derfor skulle de ikke ha mer kontakt med de som “ikke hadde samme ånd” enn helt nødvendig. Om vær og vind, og om timelige spørsmål, var det problemfritt å samtale. Men samtaler om åndelige spørsmål, unngikk man nesten totalt. Denne spenningen og åndskampen opplevde vi som var barn og unge fysisk og på nært hold, særlig siden så mange av våre venner og klassekamerater tilhørte foreldre av de i det andre bedehuset. Mange av oss i min generasjon fikk mange sår fra den tiden. Og de færreste har nok våget å snakke ut om dette, eller fått bearbeidet traumene. Derfor har mange tatt avstand fra kristendommen.
Når kristne beskylder hverandre for “ikke ha samme ånd” eller “ikke å ha den Hellige Ånd”, finnes det ikke noe som er mer farlig. Den erfaringen har jeg fra min barndom og ungdom etter splittelsen på 1950-tallet. Og nøyaktig samme erfaring har jeg fra mitt møte med SRK på 1970-tallet. Da hjelper det ikke å ha nøyaktig samme lære om viktige tros- og lærespørsmål. For uten rett Ånd, blir alt bare tørr teori og Wikipedia-kristendom, sier motparten. Slik ble det sagt til meg av representanter fra SRK. Det samme har jeg også blitt “matet med” fra representanter av de som bygde sitt bedehus på Kronstad for 70 år siden.
Men det verste av alt, slik jeg vurderer det: Samme røster lyder også nå, 70 år senere. Historien gjentar seg! Dette er virkelig noe som bekymrer meg. Slikt tyder absolutt ikke bra for framtiden. Men selvsagt håper jeg at jeg tar feil, eller at det i alle fall ikke er så utbredt som jeg av mange får inntrykk av.
I min ungdom var det slik at de som hadde en slik negativ holdning til andre kristne, med omhu valgte ut hvem de kunne lykkes med å påvirke. Ved å snakke negativt om andre kristen til dem, og særlig nedsettende om visse predikanter, skapte de negative holdninger til disse predikantene og til de kristne som ikke tilhørte deres vennekrets. De predikantene skulle man ikke ha tillit til, og helst ikke høre på. For deres forkynnelse hadde de ikke så høye tanker om, og satte ikke så høyt. Særlig utsatt for en slik negativ påvirkning var – og fortsatt er – unge kristne med en øm samvittighet. Nettopp slik skapes det gruppedannelse og partier, selv om det ikke skjer ved åpne kampanjer eller offentlig. Ved å nedsnakke andre, håper man selv å få fordeler og å få støttespillere. Og slikt skapte – og skaper fortsatt – usynlige skillelinjer mellom kristne ved at de fikk en kritisk innstilling, og derfor tok de avstand. Særlig to ektepar som var våre gode venner, og som var en del av Kronstad-bedehuset på 1950-tallet, har i detalj fortalt oss om egne opplevelser fra tiden da de fleste andre kristne i deres øyne ikke hadde “en rett ånd” eller “ikke hadde den Hellige Ånd”. Og jeg tror selvsagt på hva de selv har fortalt meg fra tiden da de og andre i deres menighet bare så svakheter og feiler i andre kristne. Men jeg har dessuten møtt flere, og kjenner mange som selv har fortalt meg at de har tatt avstand fra alt som heter kristendom, nettopp siden de ufrivillig har vært vitner til at kristne fordømmer andre, og opphøyer seg selv.
Grunnen til at jeg nå velger å ta opp denne ømtålige sak, er at jeg stadig møter bekymrede foreldre som gir uttrykk for at mange av deres kristne ungdommer blir utsatt for det samme presset som jeg selv ble utsatt for både i min barndom og ungdom, men også senere. De får høre at de bør vokte seg for hvilke predikanter de hører på og hvilke bedehus de går i, selv om det gjelder sin egen hjemmeforsamling.
Ovenfor har jeg nevnt en av begrunnelsene for retten til å “baktale”, nemlig at “de andre ikke har rett ånd” eller “den Hellige Ånd”. En annen årsak som nevnes, og som jeg nå og da blir konfrontert med, er at forkynnelsen ikke er rett, eller som det for fort tid siden ble sagt til meg: “Det forkynnes falsk kristendom”. Et av lærespørsmålene som ble nevnt, var: “Kan en kristen bekjenne sine synder også direkte til Gud eller til Jesus?” Og “hvordan tilgir Gud en angrende hans/hennes synder?”
For oss som er satt til offentlig å forkynne Guds ord, er slike spørsmål i aller høyeste grad viktige. Vi kan selvsagt ikke lære og forkynne det vi selv tenker og mener. Og heller ikke får vi forkynne det som tilhørerne så gjerne skulle ønske å høre. Men som Guds tjenere er vi satt til å forkynne ene og alene Guds ord, og ikke menneskelærdommer. Siden jeg for noen dager siden på nytt fikk spørsmål om mitt syn når det gjelder spørsmålet om syndsbekjennelse og syndstilgivelse, velger jeg å presentere hva Bibelen selv lærer om disse spørsmålene, både i GT og i NT. Jeg har tatt med hva de ulike profetene lærer, hva Jesus lærte og hva som er apostolisk lære. I utgangspunktet laget jeg denne oversikten kun til eget bruk. Men siden det nå i vår tid blir spredd ut at vi i ELM og en del andre predikanter i vår vekkelse lærer feil i denne sak, velger jeg å legge fram hele Bibelens selvvitnespyrd offentlig. Og det som Bibelen lærer, kun det er Guds Ord! I det klare lyset fra Skriften skal både vår lære og vårt liv prøves. Og det er også, slik Jesus selv sier om vår troskap mot Guds ord, det som er det helt avgjørende: “Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ordet jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag” (Joh 12:48).
Paulus uttrykte seg slik: “For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd (Apg 20:27). Den sunne lære, er å forkynne Skriften. Slik forkynte profetene, Jesus og apostlene, selv om det også da fantes slike som ikke tålte å høre den sunne lære, men bare det som klødde dem i ørene (2Tim 4:3). Og det samme forventer også Herren at vi skal forkynne! Jeg er innforstått med at ingen av oss er fullkomne. Svakheter og feiler finnes i oss alle, det er sant. Men vårt kall er å forkynne Skriften og ham som alene er fullkommen.
Spesielt vil jeg henvende til deg som er en ung kristen og som kanskje blir utsatt for antydninger om at visse av oss predikanter forkynner “en falsk lære”. Les og studer grundig selv hva Bibelen lærer og vitner om disse spørsmål, slik at du ikke gjennom din usikkerhet og din mangel på bibelkunnskap skal bli ført til usikkerhet, bort fra Skriftens Herre og den fullkomne læremester Jesus Kristus. Det som Bibelen lærer, er 100 % pålitelig og vel verd å ta vare på. Gjør du det, skal du ikke gå vill, men for evig bli lykkelig og frelst, deg til lykke og velsignelse, og Guds navn alene til lov, pris og ære!


Alta 21.4.2023
Henry Baardsen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *