24. mai 2024

Hva gjør vi for å oppsøke “Jesu minste søsken” som blir borte fra egen forsamling?

I går fortalte jeg om bilnøkkelen på 30 gram som forsvant, men som forårsaket uvanlig mye støy da den falt ned av biltaket. Hva som forårsaket støyen, har jeg ingen god forklaring på. Men at jeg ble varslet om at den unike og verdifulle nøkkelen forsvant, og at det var noe som skjedde som jeg burde undersøke nærmere, er helt innlysende, sett i lys av det jeg senere fant ut. Selv var jeg totalt intetanende om at det var jeg personlig som var den ansvarlige for det som hendte. Det var altså min skyld at bilnøkkelen forsvant, siden jeg tok så dårlig vare på den. Jeg var bare opptatt av meg selv, og hva som var viktigst for meg der og da. Derfor dro jeg bare i hast av gårde, uten å sørge for å få med meg nøkkelen. Vel, kan kanskje noen si: “Du hadde jo en en annen nøkkel, så da var det ikke så farlig allikevel. Du skulle ha klart deg godt uten den som ble borte”. Men for meg var også denne nøkkelen verdifull, slik nøkkel nr. 2 også var det. Siden jeg “ble varslet” så tydelig i samme øyeblikk nøkkelen falt ned fra biltaket, hadde jeg dobbelt grunn til å vende tilbake for å søke etter den. Og takket være det kraftige signalet jeg fikk, ble det lettere for meg å søke grundig i rett område. Og det gav resultat, for det som var tapt, ble funnet! Hadde jeg ikke tatt påminnelsen – eller lydsignalet jeg fikk – på alvor, ville nøkkelen sikkert ha blitt påkjørt og destruert, og dermed helt ubrukelig til det som den var laget for. For meg ble denne lille men spesielle opplevelsen en god og nyttig åndelig undervisning, en type teologisk “kortkurs”.

Moderne bilnøkler er helt unike, slik også hver og en av oss er. Det var også bilnøkkelen som forsvant. Ingen andre nøkler kunne erstatte den. Og den hadde sin helt spesielle identitet og sin egen historie. I 2005 var vi på ferie i Helsingfors. Og på den reisen   ble bilnøkkelen til samme bil som nå borte, og den dukket aldri opp. Heldigvis hadde jeg en “verkstednøkkel” som reservenøkkel, slik at vi kunne fortsette reisen. Men den nøkkelen var låst inne i bilen. For å få åpnet døra, måtte vi få hjelp av en låsespesialist. Vel framme i Kokkola bestilte vi en ny nøkkel av Mercedes-forhandleren, med basis i bilens unike chassisnummer. Men da den kom, kunne den ikke programmeres, så den var derfor helt ubrukelig.  Heldigvis kom vi oss hjem til Alta med “verkstednøkkelen”, slik at vi på nytt fikk bestilt en ny originalnøkkel fra fabrikken. Og det var denne helt unike nøkkelen som nå ble borte fra meg. 


Som mennesker er vi alle skapt i Guds bilde, som meget verdifull og som et stort under

Dette fikk meg til å tenke på noe kong David sier: “Jeg vil prise Deg, for ved fryktinngytende gjerninger er jeg blitt et underverk, ” Sal 139:14a. Finsk bibeloversettelse 1992 oversetter verset slik: “Jeg er et under, er stort under, og jeg takker deg for det”

Gud har skapt oss mennesker helt individuelle. Ingen av oss er en kopi av noen andre. Og ingen av oss kan erstatte en annen, siden vi alle er så forskjellige på alle måter. Ingen har helt like fingeravtrykk eller helt like øyne. Ingen ser nøyaktig lik ut, eller tenker og vurderer alt helt likt. Om flere søsken tar samme DNA-prøve, blir det tydelig hvor forskjellig DNA-arveegenskapene er, på tross av at man har samme foreldre og sammen slektninger. Min søster er f.eks. 7 % mer finsk enn meg, og vi har arvet litt ulike sider fra våre to foreldre, på tross at vi er ekte søsken fra en og samme familie. Slik har Gud skapt oss alle litt forskjellige, vi er skapt som under, ja som store under og som Guds underverk (Salm 139). Skjønner man dette, blir ethvert barn i en familie en helt unik og uerstattelig gave, og en stor rikdom og velsignelse. Da vil man bedre kunne sette pris på hvert enkelt av barna, nettopp slik som de er. Og så blir foreldrenes oppgave å støtte og hjelpe hver enkelt av barna til å sette pris på at de er nettopp den de er skapt til, og inspirere dem til å utvikle sine personlige gaver slik at de kan bli mange til glede og nytte, og Guds navn til ære. 


Også i Guds rike og som Guds barn er vi forskjellige

Slik det er i en naturlige familie, er det også i Guds rike. Å få være et Guds barn, er noe av det største som finnes (1Joh 3:1). Da har man Gud som sin gode og omsorgsfulle Far, og Jesus som sin beste venn og Frelser. Det er Gud som føder sine barn ved evangeliet (1Kor 4:15), ved sannhetens ord (Ef 1:13; Kol 1:5). Ved å få høre evangeliet forkynt – det glade budskap – , gir Gud en levende og frelsende tro i hjertet. Denne tro vil da holde Gud, hans ord og hans løfter som sannhet. Og styrket ved den samme tro stoler man på at Kristi fullbrakte forsoningsverk på Golgata gjelder også seg selv. Ved den samme tro tilregner Gud synderen Kristi fullkomne rettferdighet  (Rom 3:28). Og ved Kristi blod renser han synderen ren fra alle synder og all urettferdighet (Rom 5:9; Ef 1:7). 

På tross av at alle Guds barn har samme Far, har fått del i den samme Ånd og hører til den samme åndelige familie, er vi like forskjellige som barn av en og samme familie. Slik er det der hvor Ånden råder og det er frihet! Og slik vil også Gud at det skal få være. Det er dette som skaper kristent mangfold og åndelig rikdom og velsignelse. Og det er samtidig det som gjør at vi som kristne blir så avhengige av hverandre, på samme måte som lemmene på vårt legeme er avhengig av hverandre. Slik naturgavene er forskjellige, slik er også nådegavene forskjellige. Paulus sammenligner den kristne menighet med legemet: “For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning, Rom 12:4. Han peker på at hånden, foten, øret, øyet, hørselen og luktesansen har alle ulike funksjoner. Men på tross av det, tilhører de alle det ene og samme legeme. Og alle lem på legemet er viktige, men på forskjellig måte. Til sammen skaper de en helhet. Og han legger til: Det var Gud som skapte det slik, akkurat slik som han selv ville (1Kor 12:18). Og Paulus fortsetter: … “de lemmene på legemet som synes å være svakest, de er nødvendige”. Videre lister han opp nådegavene, gaver Gud har gitt til menighetens oppbyggelse.


Nådegavene som Gud har gitt til menigheten

På de ulike stedene i NT som nådegavene er omtalt, listes det opp godt over 20 av dem. Noen har fått flere nådegaver, andre igjen færre eller kanskje bare en. Men ingen i menigheten er helt uten nådegaver, men hver enkelt har sin egen nådegave fra Gud (1Kor 7:7; 1Pet 4:10). Selv om nådegavene er forskjellige, er Ånden den samme. Siden disse gavene kalles nådegaver, betyr det at det er noe vi har fått av Gud som gave, noe vi ikke har ut fra våre naturtalenter eller som genetisk arv av våre foreldre, men noe vi må få av Gud, kun av nåde, og ikke av fortjeneste. 

På Jesu og apostlenes tid, hadde de større fokus på nådegavene. De ønsket at menighetene ikke skulle mangle noen nådegave (1Kor 1:7). Menighetene ble også oppmuntret til å strebe etter de beste nådegavene (1Kor 12:31), nettopp med tanke på menighetens oppbyggelse. De skulle ikke brukes for å sette fokus på personen som hadde fått nådegaven, men for at Guds navn alene skulle bli æret gjennom bruken av nådegavene. Nådegavene skulle brukes i samsvar med troen. Når det gjelder bruken av nådegavene, sier Paulus det slik:Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste, 1Tim 4:12.


Passer alle nådegaver inn i våre sammenhenger

Når jeg tenker tilbake på hva jeg har hørt og lest, samt mine minner og iakttakelser, registrerer jeg at for mange av de dyktigste og mest ressurssterke personene har blitt borte fra våre menigheter i løpet av de siste 70 år. På en måte kan man kanskje si at det har blitt litt for trangt for noen av dem, de har likesom ikke passet inn, sett med noen kritikeres øyne. Så dermed ble de gjenstand for kritikk og negativ omtale. Noen av dem hadde nok nådegaver som Bibelen omtaler, som var nyttige på apostlenes tid, men som ikke ble satt så stor pris på av kritikerne. Men slik virker det ikke for meg det var i vår vekkelses begynnelse. På den tiden var det plass til å bruke stort sett alle gaver, og  det ble ofte oppmuntret til det. Alt var ikke da så organisert som nå, og de hadde heller ikke faste prosedyrer for alt, slik det av mange kreves i våre dager. Men derimot var det åndelige og kongelige presteskapet – eller det almene presteskapet – meget aktivt i bruk. Og de fleste kristne var på noen måte i funksjon i Guds rikes arbeid, uavhengig av stand eller kjønn. Jeg vil nok tro at det da var flere som følte seg sett og verdsatt, og som med glede tjente med den nådegave Gud hadde gitt dem. På den tiden stiltes det ikke andre krav enn at de var kristne, hadde fattet troen, og hadde mottatt den Hellige Ånd, så dugde de til å tjene med sitt skjerv på ulike måter, uten noen langvarig og innviklet godkjenningsprosedyre eller skolering. Slikt finnes det utallige eksempler på.

Men i våre dager har alt blitt mye mer formelt og skjematisk i mange menigheter. Faste prosedyrer må i alt for stor grad følges, slik virker det i alle fall på meg. Ellers er de ikke rett kalt, tenker en del. Og da blir heller ikke deres tjeneste verdsatt. Og om noen kjenner et sterkt indre kall til tjeneste, og de våger å gi uttrykk for det, blir ikke det heller alltid sett på som positivt. Og dersom de som kjenner seg kalt får klare signaler om at slikt er uønsket, kan det snart skje at noen kan miste motet, og dermed også lysten til å tjene i menigheten. Og skjer dette flere ganger, er det fare for at  de da trekker seg unna, og ikke ønsker å fortsette som et aktivt medlem i menigheten, siden de føler seg uønsket. Etter hvert kan deltakelsen i gudstjenestene bli sjeldnere og sjeldnere, og noen kan faktisk velge å bli helt borte, selv om de er kristne, tror seg som Guds barn og håper å bli bevart i troen inntil enden.


Alt for mange blir borte fra forsamlingen, noe som kanskje kan skyldes forhold i menigheten

Jesu forbilledlige handling var slik at han forlot de nittini, for å søke oppe det ene fåret som hadde kommet bort fra flokken. Det var hans kjærlighet og hans hyrdeomsorg som gjorde det. Slik er han fortsatt! Han gir ikke opp, men leter etter det helt til han finner det. Så løfter han det opp og pleier det, dersom det er såret. Han viser den aller varmeste og kjærligste omsorg, slik at det bortkomne får opplever seg funnet og elsket. Og til nettopp et slikt aktivt oppsøkningsarbeid vil han at vi som kristne små hyrder skal hjelpe han med. Den tjeneste forventer han av oss, og særlig av oss som har en eller annen form for tjeneste i menigheten. 

I løpet av mine ti år som leder for oppfølgingstjenesten for ungdommer mellom 15 og 22 år, har jeg møtt svært mange ungdommer, og gjort meg opp mange tanker og erfaringer om oppsøkende virksomhet. Langt på vei har jeg kanskje møtt på det meste av det som et ungt menneske kan komme bort i på godt og vondt. Ingen av alle de ungdommene som ikke gikk på skole, fikk være ukjente for meg, og alt av oppfølging måtte loggføres. Min oppgave var å oppsøke alle, enten per telefon, i møte på mitt kontor med hver enkelt eller ved hjemmebesøk. Alle hadde de sin unike identitet, og alle hadde rett til å være like verdifulle, uansett hvordan livet for dem hadde lyktes eller mislyktes. Og alle hadde behov for å bli sett, å bli tatt på alvor, å få den hjelp de følte de hadde behov for, uansett hva det gjaldt. Da var det virkelig nyttig å ha  tilgang til alt av hjelpeapparat som er tilgjengelig i samfunnet. Og når disse ungdommene ble vist tillit og tatt på alvor, viste de tillit tilbake, og åpnet seg ofte, slik det også kan skje under kristen sjelesorg når det er trygghet, tillit og taushetsplikt. Slikt er utrolig verdifullt for de unge, og slik kan de føle at de blir elsket, trodd på og tatt på alvor. Og min erfaring er at absolutt størstedelen satte utrolig stor pris på den hjelp de fikk av et samlet hjelpeapparat. Jeg tenkte mange ganger: Tenk om vi i våre menigheter og vi i kristen sammenheng kunne hatt det slik. Hvilke rikdom og hvilke ressurser som er tilrettelagt for dem!

Syndsbekjennelse og forkynnelse av syndenes forlatelse er alltid viktig, særlig når synden trykker samvittigheten og man er plaget og fristet. Tradisjonelt har dette vært læstadianismens styrke, selv om det neppe praktiseres i samme grad nå som tidligere. Men for meg er god, trygg kristen sjelesorg vel så viktig. Der får man åpne hele sitt hjerte og snakke ut også ulike vanskelige saker som i seg selv ikke er synd. Og det å møte forståelse, et lyttende øre, å føle at man endelig blir sett, hørt og tatt på alvor, å få møte kristen omsorg, kjærlighet, trøst og varme, er legedom for sjelen. En slik nestekjærlighet vil Jesus at vi skal vise mot alle, men kanskje aller mest mot dem som Jesus kaller for “mine minste brødre og søstre”. For det vi gjør mot dem, gjør vi også mot Jesus. Og slike gode gjerninger som vår neste trenger, når de blir gjort i tro og av kristen kjærlighet, det skal ikke bli glemt hos Gud (Matt 25:40). 

Langs min vei møter jeg rimelig mange som av en eller annen årsak ikke lenger orker å være aktive menighetsmedlemmer. Noen føler de ikke har blitt sett, blitt forstått, blitt hørt, lyttet til, tatt på alvor eller blitt elsket slik de så gjerne hadde håpet på, slik Jesus så gjerne vil at vi som en kristen menighet bør være mot hverandre. Og kanskje de har hatt mange slike konkrete negative opplevelser over tid. I verste fall kan det være at de ikke føler seg ønsket eller velkommen, selv om nødvendigvis ikke disse følelsene alltid er objektive fakta. Men det vi alltid bør minnes, er at for de som opplever det slik, er det i alle fall sant for dem. Derfor må deres situasjon, deres vonde følelser og deres fortellinger alltid tas på aller største alvor. En slik kristen omsorg og sjelesorg er vi som en kristen menighet alltid skyldig til å gi. For slik var Jesus. Og hans eksempel vil han at vi alltid skal følge, selv om det skjer i den aller største ufullkommenhet. Og om ikke annet, er vi i alle fall skyldige til å lytte, til å prøve å forstå, og til å sette oss inn i vår nestes situasjon med medmenneskelighet og medfølelse. Dessuten kan vi helt konkret beklage det de har opplevd, og be om unnskyldning og tilgivelse både på egne, på menighetens men også på fedrenes vegne, slik Esra og Nehemias gjorde det. Gjør vi det, signaliserer vi selvinnsikt og ydmykhet, noe som alltid er balsam for sjelen og virker legende for slike som Jesus kaller for “mine minste”. Og Jesus legger til i lignelsen: “Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg”,  Matt 25:40. Ved å følge denne Jesu påminnelse, vil man i beste fall kunne vinne sin søster eller bror, og kanskje åpne veien tilbake til menighetsfellesskapet.

Jeg startet med å fortelle om bilnøkkelen min som jeg selv var årsaken til forsvant. Uten å minnes det, hadde jeg selv plassert den på biltaket, for deretter å rase av gårde. Og det førte selvsagt til at den falt ned av taket uten at jeg ante det. Slik jeg opplever det, var det Gud som ville lære meg kristen sjelesorg ved at han “vekket meg” med et overnaturlig høyt bulder da den 30 gram fjærlette bilnøkkelen falt ned på den svarte asfalten i en dårlig opplyst tunnel. For det fikk meg til å kjøre tilbake 10-15 km for å søke etter den bilnøkkelen jeg selv var årsaken til forsvant. Og takket være at jeg ganske nøyaktig la merke til hvor jeg fikk “lyd-varslingen”, lyktes jeg å finne tilbake den bortkomne, men verdifulle nøkkelen.

Dette lærte meg å se menneskets uendelige verdi, slik det er gjenløst i Jesus Kristus, særlig sammenlignet med alt annet. Ethvert menneskes udødelige sjel er lagt mer verdifull enn gull, sølv, og alt forgjengelig. Hele Jesu liv, ja hele hans “programerklæring”, var og er å oppsøke og å frelse alle som har kommet bort fra ham av en eller annen årsak. Nå vil han at du og jeg skal følge hans eksempel, ved selv aktivt å oppsøke alle som har kommet bort fra det kristne fellesskapet og fra Frelseren Jesus Kristus

 

Alta 3. mai 2023

Henry Baardsen


 



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *