Litt om Elvebakken læstadianske menighets historie fra de siste 50 år

Vi som ble en del av menigheten på av 1970-tallet, ble en fantastisk venneflokk som fortsatt er “bestevenner”. Vi er sammensatt av en gruppe fra Alta, Kuttainen, Pajala-området, Luleå-regionen og hele finsk Österbotten. Fortsatt er det troen, Ånden og kjærligheten som forener oss i Jesus Kristus. Dessverre møtes vi ikke så ofte, men vårt håp er en gang å få være sammen i himmelens glede.

Av de som kom til troen fra 1970-tallet til nå, er det dessverre utrolig mange som har blitt borte fra menighetssamlingene. Selvsagt kan det være mange ulike grunner til det. Noen begynte nok i Ånd – med svært sterkt glød og engasjement. Men på tross av det, fullendte de dessverre kanskje i kjød (Gal 3:3). Det virket som om “luften gikk ut av ballongen”, iveren og gløden forsvant, og så ble de etter hvert borte på veien. De hadde likesom ikke rot, og var kanskje ikke rotfestet og grunnfestet godt nok. Og så visnet det hele bort (Matt 13:5-6).

Andre igjen som kom til troen på 1980-tallet har de siste årene fortalt meg at de fikk en helt feil start i tro- og menighetslivet, slik de opplever det i dag. Hovedfokuset var i alt for stor grad på det ytre, og dessuten svært mye på andres synder og svakheter. Det er alltid lett å oppdage feiler i andre: I kirka, i skolen, i samfunnet, i menighetens ledere og i predikantene osv. Noen av dem manglet nok selvinnsikt og selverkjennelse, det tror jeg man i ettertid må kunne våge å si. I stedet for å ha fokus sitt eget hjertes sønderknuselse innfor lovens strenge krav og innfor Guds altseende øyne, var oppmerksomheten i for stor grad rettet mot ytre synder – synder som det faktisk er mulig å klare å avstå fra, i alle fall relativt sett. Man så ikke klart nok at loven er åndelig (Rom 7:14), og at den krever langt mer enn hva vi noen gang kan klare å oppfylle. Lovens primære oppgave er nemlig at hver munn skal lukkes, og hele verden skal bli skyldig for Gud (Rom 3:19). Dermed fikk ikke loven i stor nok grad gjøre dem til fortapte syndere. Derfor ble kristendommen i for stor grad “bud og forbud” og “du skal og du skal ikke”, altså en ytre kristendom. Og slik ble troslivet for mange et ork og et slit, siden man verken lyktes godt nok i det loven krevde eller i det den forbød. Og når det er slik, vil man heller ikke få del i den rike trøsten i evangeliet, man vil ikke få oppleve hvile i troen på grunn det Jesus har gjort, og man får heller ikke frelsesvisshet. Da vil man lett kunne bli motløse, og i verste fall gir man opp alt som heter kristendom.

I vår tid består vår menighet – ELM – av utrolig mange unge kristne med forholdsvis store familier. For meg er det en stor glede og inspirasjon å se hvordan vår menighet har blitt velsignet så rikelig med villige og ressurssterke folk. Koronatiden var egentlig en av døråpnerne for at de unge skulle få slippe til. Siden vi ikke kunne møtes fysisk slik som tidligere, måtte vi begynne med digitale sendinger. Og digital kompetanse var det stort sett ingen andre enn de unge som hadde. Dermed måtte de gis utvidede fullmakter, og slik overtok de flere og flere oppgaver. Og de har til fulle vært sitt ansvar bevisst, og vært utholdende og trofaste i den tjenesten, selv om nok læringskurven har nok vært relativ bratt for noen. Derfor fortjener de alle stor takk og ros.

Et annet område hvor de unge har sluppet til det siste tiåret, er å arrangere sangkvelder. Det gjør de med stor glede og inspirasjon, og ser ut til å trives med det. Gud velsigne også det arbeidet! Som en liten kuriositet kan nevnes av vi som hadde gleden av å komme til tro og å bli en del av vår lokale hjemmemenighet i første del av 1970-tallet, formelt skrev en søknad til menighetens styre om å få møtes på bedehuset for å synge og samtale om troens sak. Vi hørte aldri noe fra styret, og har ennå ikke fått svar. Men i år, 50 år senere, leste jeg et intervjue i Altaposten hvor menighetsforstander Marius Wirkola ble intervjuet. Der fortalte han at de ikke ønsket ungdomssamlinger, siden de ikke ville ha samme forhold som i finske læstadianske menigheter. Så i motsetning til oss på 70-tallet, er dere unge heldig som får samles i Guds hus for å takke og lovprise Herren!

Videre kan nevnes deres engasjement under andaktene på kommunens ulike institusjoner, som i all hovedsak er deres og diakoniutvalgets ansvar. Dette har blitt et ettertraktet og kjært tilbud, til oppbygging og glede både for beboerne og for de unge som deltar.

Videre vil jeg trekke fram en sak som har ført til at de unge har sluppet til, både kvinner og menn. Planleggingen av nytt bedehus har allerede foregått i flere år. For å utføre denne oppgave er menigheten velsignet med mange med nødvendig ingeniør- og øvrig kompetanse på stort sett alle fagfelter, og med rik og variert erfaring i planlegging, anleggsledelse og gjennomføring. Deres ferdigheter, glød, iver og framgang påminner på mange måter om forholdet da Serubabels tempel skulle planlegges og bygges. Derfor behøver de all den støtte og oppmuntring vi kan gi, med bønn til Gud om at deres arbeid skal lykkes.

 

 

På tross av alt det positive vi opplever, er det dessverre for mange som savner samme engasjement. Flere av dem møter jeg på min vei. Selv om de er Gud barn, vil bli bevart i troen og ønsker å være en del av det kristne fellesskapet, opplever noen at det kan være krevende å delta i fellesskapet. Noen har negative opplevelser, og håper på at de som kanskje har vært delårsak til at de har det vondt, skulle innse det og be om unnskyldning eller ta en samtale, slik at hindringene for å kunne bli en del av menigheten kunne bli fjernet. Andre igjen er skuffet over ett eller annet, enten noe de har opplevd eller hvordan de har blitt behandlet. Nei sannelig, alt er ikke alltid så enkelt!

Som kristne er de som er sterke, skyldige til å bære skrøpelighetene til de som er svake (Rom 15:1). For Jesus var den ene som hadde kommet bort så viktig at han forlot de nittini, og søkte helt til han fant det. Og det igjen førte til stor glede, både i himmelen og i menigheten. Tirsdag denne uke ble jeg på en forunderlig måte påminnet om å skrive noen trøstens ord til de som Jesus kaller for “mine minste”. Vil du vite om bakgrunnen for det, og hva jeg har skrevet, er det bare å lese videre , nå, eller ved et annet tilfelle.