av Menighetsforstander Theodor Olsen, hans læstadianske bakgrunn og hans evangeliske kristendomssyn
For Theodor var læstadianismen og den arv som den gav han, svært kjærkommen. Hans farmor eller besta, som han ofte kalte henne, var syv år da Læstadius i 1844 opplevde sin åndelige omvendelse eller fornyelse. Hennes navn var Greta Kajsa, og hun var min oldemor.
Hennes foreldre var første generasjon læstadianere. Far hennes druknet i Muonio-elva i 1863, da hun var 12 år gammel. Som 19-åring reiste hun sammen med tre søstre av seg til Alta, og ble senere gift her. Allerede før hun reiste hit, hadde hun blitt en kristen. Men muligens hadde de i den tiden for sterk vektlegging på syndsbekjennelsen, så selv om hun mange ganger fikk vitnet at alle hennes synder var tilgitt i Jesu navn og blod, fikk hun ikke frelsesvisshet og fred i sin samvittighet. Men slik lyset gikk opp for Læstadius i møte med samepiken Maria, så gikk også lyset opp for Greta Kajsa. Kristi stedfortredende død på Golgata og den uforskyldte Guds nåde i Frelseren Jesus Kristus ble som ved et under åpenbart for henne, slik at hun etter dette fikk det klart hva som var det aller viktigste i en levende kristendom. Hun fikk øye til å kunne skille kjernesaker og Jesu verk fra alt hva vi som mennesker kan gjøre for å duge for Gud, og at all vår rettferdighet er som et urent klesplagg (Jes 64:5).
Da oldemor døde i 1936, var både Theodor og min mor 20 år gamle. Derfor mintes de godt henne både som person og som en som formidlet hva som var den opprinnelig lære innen den læstadianske vekkelse. Hennes bror var predikant Johan Sirkanmaa (født 1838), en av de helt første predikantene i vekkelsen. En annen av hennes brødre, Karl Gustav, var gift med Johan Raattamaas datter Eva Sofia. Greta Kajsa kjente Johan Raattamaa godt, også som naboer bare med elva som skilte dem, og brevvekslet også med han etter at hun i 1870 flyttet til Alta.
For Theodor var det blant annet Greta Kajsas klare evangeliske syn som formet han til å bli den personen han var som en kristen. Selv om anger, sann omvendelse, gjenfødelse, og syndsbekjennelse var viktig for han, forble alltid Kristi lov-oppfyllelse og hans stedfortredende soningdød på Golgata som det aller viktigste. Vår syndsbekjennelse – hvor ærlig og oppriktig den enn kunne være – fikk aldri bli overbetont i forbindelse med vår omvendelse. For det var evangeliet som var Guds verk til frelse, og intet annet. Alt annet var fremmed for Theodor. Og når han forkynte kjernebudskapet i evangeliet, syndenes forlatelse for en som søkte trøst i syndenes forlatelse, så forkynte han det aldri med en kald eller fraværende stamme, eller på avstand. Men Theodor var alltid varm og hjertelig. Han reiste seg alltid opp med tårer i øynene, og hadde virkelig medfølelse med den som var tynget ned av synd og byrde, hva enn det skulle være. Og som et Herrens sendebud – som med Kristi munn, og på hans vegne – forkynte han syndenes forlatelse uten noe som helst vilkår, i Jesu Krist navn, og i kraften av hans forsoningsblod.
Personlig hadde jeg Theodor som min skriftefar og min sjelesørger helt fra 1972, så derfor kjente jeg godt hans evangeliske kristendomsforståelse. Jeg vet ikke om han selv tidligere hadde kjempet med en mer lovisk kristendom eller om at han hadde lært det av sin bestemor eller av andre, men hans øre hørte tydelig forskjell på den gode hyrdes røst eller om loven og evangeliet ble blandet sammen. Slikt likte han ikke og kommenterte, selv om slikt kom fram i forkynnelsen. Men det var ikke bare det at han klarte å oppdage slike usunne trekk, men også noe av det som han både så og hørte i kjølvannet av vekkelsen på 1980-tallet, bekymret han. Dette snakket han ofte med meg om.
Så lenge som Theodor levde og var menighetsforstander, men også formann i menighetens styre, avvek han ikke en tomme fra sitt evangeliske syn og sin overbevisning, på tross av at han i flere tiår stod under press og kritikk, helt inntil sin dødsdag 2. februar 1996.
Var noen en mann med klare prinsipper og en person som ikke vinglet i sin ledelse av menigheten, så var det han. Og han hadde karakterstyrke til det, soldaten og krigeren fra Alta Bataljon som forsvarte Norge mot krigsmakten til Hitler på Narvik-fronten, side om side med veteranen og menighetsforstander for Rafsbotn bedehus, Alfred Andersen.
Begge disse to var etter mitt syn gode ledere, stabile, pålitelige og målbevisste. De holdt urokkelig fast i sitt klare, evangeliske syn, tross mange og sterke stormer og kastevinder, og alltid med fokuset på kristendommens kjernesaker. Ikke i egen kraft, men i hans kraft som hadde kalt dem til ledertjenesten i hver sine søstermenigheter.
Vi takker Gud for det som de var for oss!
