Skriften alene, men…

For ca. 50 år siden da jeg var ung, hadde jeg inntrykk av at mange kristne satte Bibelen meget høyt. Eldre kristne, men spesielt menn, brukte mye tid på å granske Skriften, og Ordet var kjært for mange av dem. Selv om jeg fra ungdommen av har vært glad i å lese Guds Ord, og også har studert Bibelen relativt systematisk og grundig, virker det på meg at flere av de eldre kristne som jeg kan minnes fra min ungdom, hadde bedre innsikt og større kunnskap i Guds ord enn det som jeg har. En grunn til det, kan være at det på den tide var mer fokus på viktigheten av å lese Guds Ord i bønn. Og det igjen gjorde at flere ble inspirert til å lese Bibelen, og til å samtale om innholdet, samt om sammenhengen mellom GT og NT.

En annen grunn til at jeg sitter tilbake med slike minner,  kan være at min far var predikant og redaktør for Sions Blad til jeg var opp i tenårene. Så i den forbindelse brukte han Guds Ord daglig. Og at han hadde en utrolig god hukommelse. Så derfor kom også kristne som var opptatt av Bibelen generelt, men også av Bibelens profetier og deres oppfyllelse, særlig knyttet til den siste tid, på besøk til oss for å samtale. Men de var samtidig også opptatt av tegnene som skulle komme forut for Jesu andre gjenkomst og om Israel og endetiden.

I vår tid har vi Bibelen på smarttelefonen og på datamaskinen, og da er det lett og effektivt å søke bibelsitater som vi ønsker å finne. Men det hadde ikke de, så derfor måtte de lese mer når de skulle finne det som de var på jakt etter. Og når de så fant det som de kanskje hadde søkt en lengre tid,  lagret de det de leste på en annen og bedre måte enn vi normalt gjør i vår tid. Og slik fant de fortere tilbake til det aktuelle bibelstedet når de neste gang hadde behov for det.

Når man leser åndelige sanger som noen av de eldre har forfattet, så er det lett å oppdage at  de hadde mye dypere innsikt i det Gamle Testamentet og i profetiene enn de  fleste av oss dagens forkynnere har. Det er i alle fall min vurdering.


Viktig å bare lese pålitelige Bibler, sa noen
Noen av de eldre hadde stor fokus på at det var veldig viktig hvilke Bibel man leste. En del anbefalt helst ikke å lese 1930-oversettelsen. Den var ikke like pålitelig som Bibler som var trykket i andre halvdel av 1800-tallet, påstod de. Og da brukte de gamle Bibler som fasit, uten at det alltid var noen garanti i seg selv. Og ingen av disse gamle lekfolkene – bortsatt fra teologene – kunne noen av Bibelens grunnspråk, og de hadde heller ikke tilgang til grunntekstene og gresk-norsk leksikon, slik mange av oss har i dag. Så det ble nok mye synsing, og mye spørsmål om hva andre tenkte og mente. Selvsagt sammenlignet de nok eldre Bibler med 1930-oversettelsen, men det fortalte jo ikke alt. Men prinsippet deres var: Jo eldre en Bibel var, dess mer pålitelig var den. Noe rett kunne det jo være i det, men det behøvde jo ikke alltid å være slik, og var det heller ikke.

For en del kristne har overfokus på gamle Bibler blitt et stort hinder for å lese Guds Ord så mye som de ellers skulle ha gjort. Ethvert språk forandrer seg, og mange gamle ord er ikke lenger i bruk. Så derfor er det en reell fare for at man i en del tilfeller ikke får tak i innholdet. Slik er det, om vi vil innrømme det eller ikke.


Gotiske Bibler
Problemet for oss som var i tenårene og ung på 1960- og 1970-tallet, var at eldre norske Bibler enn 1930-oversettelsen, kun fantes med gotisk skrift. Og det var det jo absolutt ingen av oss som kunne, uten at vi brukte mye tid på å lære det. Så først måtte vi lære oss å lese gotisk, for det lærte vi jo ikke på skolen. Så bare det å lære seg å lese gotisk med noenlunde god flyt, krevde et helt studie. Egentlig kjenner jeg ikke mange andre i min generasjon som lærte det enn meg, selv om jeg heller aldri ble flink til det. Og så gikk det utrolig mye energi til å lese gotisk.

Når jeg leser vanlige bokstaver, kan jeg delvis “fotografere” setningene, og får lett oversikten over innholdet. Og på den måten kan man skumlese en tekst og få med seg mesteparten av innholdet på kort tid. Men dette var helt umulig for meg når jeg leste gotisk tekst. Det samme som gjaldt for Bibler, gjaldt også for Luthers skrifter og annen kristen litteratur. Jeg har lest de lutherske bekjennelsesskriftene som er trykket med gotisk skrift, men da gikk det virkelig “i sirup”. Etter noen få sider, var jeg så sliten at jeg ikke klarte å fortsette å lese. Og slik ble lesinga et stort ork, uten at jeg ble inspirert av det. Far min hadde absolutt ikke et slikt syn at han mente at jeg måtte lese så gamle Bibler, men det var det en del andre personer som stadig påminnet meg om.

Eldre personer som var født på 1920-tallet, slik som mine foreldre, var selvfølgelig fortrolig med gotisk skrift. Så for dem var det like naturlig å lese gotisk som det for oss er å lese vanlig skrift. Men slikt kan man ikke kreve av yngre  folk.


Finsk litteratur i stedet for gamle norske Bibler med gotisk skrift, og litteratur med gotisk skrift
Etter hvert som jeg lærte meg finsk, åpnet det seg en ny verden for meg. For meg var det mye lettere å lære meg finsk, enn å bli flink til lese gotisk. Og på finsk er det publisert et hav av kristen litteratur knyttet til det lutherske og det læstadianske, sammenlignet med det som er publisert på norsk. Og dersom man ønsker å lese gamle Bibler eller å sammenligne nyere Bibler med de gamle, finnes dette tilgjengelig med vanlige bokstaver. Og det samme gjelder alle Luthers skrifter. Derfor har det blitt slik med meg at jeg har lest mye mer kristen litteratur på finsk enn på norsk.  Dessuten finnes alt dette digitalt på finsk, og med gode søkefunksjoner, så det har jeg i mange tiår stor nytte av.

Det som jeg har skrevet her om mine egne erfaringer, er sikkert ikke noe som de som er særlig mye eldre enn meg har opplevd. Men slik var det i alle fall for meg da jeg vokste opp.


Uuras Saarnivaara om Bibelens pålitelighet
Saarnivaara, som selv har oversatt sin egen Bibel til finsk, sier følgende om Bibler som tilsvarer 1930-oversettelsen og Bibler som er eldre oversettelser enn det:

” Man har regnet ut at det på grunn av ulike lesemåter, så er det bare 1/60 som på noen måte er av  større betydning. Det meste av dette angår bare rettskrivning og tilsvarende. Slik som vi tidligere har sett på, også når det gjelder GT, så er dette ikke merkbart i oversettelsene. Utregnet i prosent er ca. 98,33 % av tekstene som i praksis er å regne som “rent”, eller som er i samsvar med grunnteksten. Når det gjelder de resterende 1,67 %, så angår ikke noe av dette selve den kristne lære. Der hvor noen av lesemåtene har forårsaket vanskeligheter eller uklarhet, så blir dette forklart (eller kommer fram på) andre steder i NT hvor samme saker blir behandlet (GNI, 360-366). Kilde: Voinko Raamattuun luottaa? s. 641. (Kan jeg stole på Bibelen?)


Pålitelige norske Bibler
Av dette kan vi trekke den konklusjon at vi trygt kan lese både 1930-oversettelsen, Norsk Bibel 88/2007 og helt sikkert Bibelen Guds Ord. Det viktigste er at vi leser, og at vi gjerne leser flere oversettelser parallelt. Det er disse norske Biblene jeg personlig kjenner best. Selvsagt er også Det Nye Testamentet, Waisenhusutgaven  av 1744 pålitelig, men språket i den er veldig gammeldags, og svært mye ord er helt uforståelige for oss vanlige bibellesere – også for oss som regelmessig forkynner Guds Ord.


Saarnivaara om Bibler som er påvirket av liberale oversettere
Når Saarnivaara og andre konservative bibelforskere uttaler seg om noen moderne bibeloversettelser (svenske og finske) som er preget av liberalteologien og av historisk-kritisk bibelforskning, er de svært krasse når det gjelder en del av innholdet. Og i den forbindelse sier de at “den vanlige bibelleser aldri kan være helt sikker på om han leser Bibelen eller bibelkomiteens tolkninger. Og da kan man heller ikke være sikker på om man blir ledet av Bibelens lys eller av fornuftens lys”.

Dette er svært sterkt sagt. Men vi bør være oppmerksomme på at de ikke skriver dette generelt, og heller ikke om alle nyere finske og svenske Bibler. Når det gjelder norske bibler, var de ukjente for dem, så derfor har de heller ikke uttalt seg om dem.


Slik jeg ser på det, kan vi absolutt anbefale å lese Norsk Bibel, særlig siden den er mer justert opp mot grunnteksten enn 1930-oversettelsen er. Og dessuten har den et språk som er lettere å lese og å forstå for oss som lever i dag. Men for de som har kapasitet til det og som ønsker det, kan det være nyttig å lese eldre norske og utenlandske bibler, men når de gjelder de gamle norske biblene, er gotisk skrift selvsagt et stort hinder. Men i så fall er jo Bibelen Guds Ord et godt alternativ. Når det gjelder Bibel 2011, er det ikke noe jeg kan uttale meg om, siden jeg ikke kjenner den særlig godt.


Viktigst av alt: Les Bibelen, tro budskapet og la Ordet og Ånden lede deg
Men det aller viktigste er: Les Bibelen, og les den i ydmykhet og i bønn! For da vil Gud kunne gi deg sin velsignelse. Og tro at det som du leser, er Guds Ord nettopp til deg og til din livssituasjon, her og nå. Og  be om at den Hellige Ånd skal forklare Ordet for ditt hjerte, og gjøre det levende for deg. Men be også om at Gud i hverdagslivet skal hjelpe deg til å adlyde hans Ord og å følge den Hellige Ånds ledelse. For det er egentlig dette “å tro” i praksis betyr. Dessuten er det viktig for oss at vi forblir som Maria, hun som satt ved Jesu føtter, og som bevarte og grunnet på Jesu undervisning i sitt eget hjerte.  For om vi bare bevares som små og som disipler som verken hever oss over Mesteren, over Ordet eller over hverandre, så vil vi også få nytte og velsignelse av bibellesningen. Og så får vi tro Ordet slik vi leser det, uten verken egne tillegg eller tolkninger.


Bibelen Guds Ord bygd på Textus Reseptus
Vel finnes det Bibler på norsk som ikke er bygget på 1930-oversettelsen, slik som Bibelen Guds Ord. Men for meg er bibelspråket litt annerledes enn det som jeg er mest vant med, så derfor blir den ikke like mye brukt som Norsk Bibel 88/07.

Men for mitt vedkommende kjenner jeg Textus Reseptus rimelig godt, og vet også når NB avviker fra den, og har også god oversikt over det. På den måte kan jeg også ta hensyn til dette.


Gamle bibeloversettelser er ikke noe sikkert tegn på en mer pålitelig kristendom
Ovenfor skrev jeg at en del som levde på 1960- og 1970-tallet, holdt Bibler trykket på 1800-tallet mer pålitelige enn nyere Bibler. Men slik jeg henviste til uttalelse fra utdrag for den 1000-siders boka “Kan jeg stole på Bibelen” av Uuras Saarnivaara, er det egentlig en veldig liten forskjell, bare på 1,67 %, og at denne lille forskjellen primært ikke angår slikt som er sentralt for den kristne lære. For det som ikke er tatt med det ene stedet, kommer tydelig fram på et annet sted i NT hvor samme sak omtales, ofte i samme kapittel. Som et eksempel er Rom 8:1, hvor “de som ikke lever etter kjødet”, er nevnt to andre steder i samme kapittel. Så ifølge Saarnivaara ikke bruk den ene eller den andre bibeloversettelse noen garanti for at noen har en mer pålitelig kristendom enn den andre. Men selv om 50 år nå har gått, så virker dette syn å være utrolig seiglivet.


Hva er kjennetegnene på en apostolisk og bibelsk forkynnelse
Det som avgjør om vi har en Bibelsk kristendom, er i hvilke grad vi forkynner et helt og et rent Guds Ord. For det er det som først og fremst avgjør saken, slik Peter sier: “Om noen taler, han tale som Guds Ord”, 1 Pet 4:11a.

Et annet kjennetegn for bibelsk forkynnelse, er at omvendelse og syndenes forlatelse (Luk 24:47) forkynnes klart og rent, slik Jesus holdt dette for å være kjerneinnholdet i forkynnelsen. Og i praksis betyr det at både lov og evangelium må forkynnes, men uten at disse to får blandes sammen. Og loven og evangeliet må adskilles klart fra hverandre ved at man deler sannhetens ord rett (2Tim 2:15).

Et tredje kjennetegn på at det er en bibelsk og apostolisk forkynnelse, er at man opphøyer det hellige Jesu navn som det eneste navn som det er frelse i. For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, og det er Jesus Kristus (1 Kor 3:11). Forkynnelsen skal altså bygges på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen som alene skal holde hele bygningen sammen og sikre at bygningen blir rett bygget slik at den kan bli bestående både i tid og evighet, får være Kristus Jesus selv (Ef 2:20), og ingen andre.

Som et fjerde kjennetegn på bibelsk og apostolisk kristendomsforkynnelse, er at budskapet tydelig og entydig skal få lyde, slik det gjennom alle generasjoner har blitt forkynt av alle Herrens sanne sendebud: “Så sier Herren!” Altså er det viktigste å forkynne Guds Ord klart og rent slik det lyder, uten egne tillegg eller at noe blir tatt bort eller pyntet på.

Som et femte kjennetegn kunne man nevne at den gode Hyrdes røst får lyde klart og rent, slik at fårene ikke skal bli ledet bort fra hjorden, og ikke inn i egne menneskeskapte innhegninger (Joh 10), men til ham alene som eier fårene.

Altså ser vi at når det gjelder å avgjøre om noen forkynner rett og bibelsk, så rekker det ikke bare å henvise til at predikanten bruker gamle bibeloversettelser, men at han må forkynne Guds Ord som Guds Ord.



Én kommentar til “Skriften alene, men…”

  1. Takk for det du deler Henry! Det er interessant å lese. Du nevner ulikhetene mellom utgavene, men med en positivitet. Jeg tenker at de aleksandrinske tekstene og de bysantiske vel også utfyller hverandre, selv der de er ulike i enkelte vers. Vet du om det er åpenbare motsigelser mellom disse to? Jeg tipper at det er det ikke, men er likevel nysgjerrig på om du har kunnskap om der er.
    En tanke jeg har tenkt noe på:
    Kan noen av de ulikhetene som er, skyldes forskjell i greskdialektene man vel hadde på hver sin side av middelhavet? Og så er det jo også en tidsforskjell mellom de eldste manuskriptene fra hver side.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.