29. mai 2024

De seks første menighetsforstanderne på Elvebakken i Alta

Et av særtrekkene for den såkalte “Altaretningen” – og da i all hovedsak for menigheten på Elvebakken, så langt jeg har klart å registrere – er bruken av egne styreformenn/menighetsforstandere som ikke samtidig er forkynnere eller predikanter. Denne lokale tradisjonen har vart helt fra 1925 da Morten Mathisen overtok menighetsledelsen etter predikant Vilhelm Tuuni, og har nå vart nesten i 100 år, og virker å ha blitt en fastgrodd sedvane. Fra vekkelsens begynnelsen og helt fram til 1957, fantes det ingen forskrifter eller vedtekter for menigheten på Elvebakken. Men særlig på grunn av misbruk av makt, da den lokale menighetsforstanderen sammen med den nest eldste predikanten – med støtte av en sterk intern men uformell ledergruppe – først misbrukte makta de hadde fått delegert som mangeårige ledere i Utsendingskomiteen, og deretter brøt ut av menigheten og etablerte sin egen helt uavhengige menighet, så de det helt påkrevet å iverksette tiltak for at ikke slik maktmisbruk skulle kunne skje i framtiden. Av den grunn sørget de for at det formelt ble valgt et styre for menigheten, først en menighetskomite i 1954 med tre medlemmer, og senere i 1957 et styre med fem faste medlemmer, to varamenn og en sekretær med ansvar for at det ble ført protokoll. Dessuten gikk de i gang med å lage forslag til vedtekter for styret som senere ble enstemmig vedtatt, for å definere styrets arbeidsoppgaver, men også for å avgrense styrets makt. Styret skulle velges på menighetens årsmøte, som var menighetens øverste organ. I vedtektene presiserte de tydelig at styret kun var menighetens tjenerskap, ikke dens herrer eller ledere. Det heter i ordtaket: “Brent barn skyr ild”. Derfor var nok deres negative erfaringer med grov misbruk av makt i menigheten, og med mål om å kunne hindre slikt i framtiden,  hovedårsaken til at Vedtektene for “Menigheten for Den Lutherske aandelig bevegelse – læstadianerne – på Elvebakken i Alta”, ble laget. Menighetens årsmøte – “generalforsamlingen” – ønsket selv å ha styringen på hvem som skulle velges til styreformann. Så av den grunn ble han valgt av årsmøtet. Slik var vedtektene, og fortsatt nå i 2023, har vi i vår menighet nøyaktig de samme vedtektene fra 1957 som gjelder. Styret var ikke ment som menighetens åndelige ledelse med fullmakt i å avgjøre uenigheter i trosspørsmål. Når det gjaldt åndelige og teologiske spørsmål, presiserte de entydig at det kun er Guds Ord som skal være overhøyheten. Derimot skulle styret bistå menigheten primært med praktiske gjøremål. Dessuten ble deres makt avgrenset i Punkt V til “Administrative saker, og saker som klart tjener til kristendommens fremme og menighetens oppbyggelse“. 

I punkt IV defineres styrets leder som “styreformann eller forstander”. I ettertid har dette utviklet seg til tradisjon hvor denne personen etter enkeltes oppfatning har blitt menigheten øverste leder, og at menighetens kurs og valg i stor blir påvirket av han. Hans meninger og holdninger har i mange saker vært avgjørende for menighetens veivalg, på tross av at vedtektene er tydelig på at styret inklusiv styreformannen kun er menighetens tjenerskap, og ikke dens ledere. Bibelsitatet de sannsynligvis tenkte på som laget vedtektene, var: “Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres mester, men dere er alle brødre”, Matt 23:8.

Fra den læstadianske vekkelse kom til Alta på 1850-tallet fram til 1990-tallet, har det kun vært to predikantene som har vært menighetsforstandere eller styreformenn. Uten å kunne si det helt med sikkerhet, er nok dette meg bekjent et helt typisk Elvebakken-fenomen. Begge disse to personene hadde flyttet til Norge fra Finland. Den første var finlenderen og ishavsskipperen Petter Posti. Han kom til Alta på midten av 1860-tallet, og fungerte som menighetsforstander helt til han døde. Den andre menighetsforstanderen i Alta var Vilhelm Tuuni/Tuna (på geni.com) som flyttet til Elvebakken i 1918, siden det var et ønske om at han skulle overta menighetens lederverv etter at Posti ble syk, kort tid før sin død. Allerede i 1907 hadde Tuuni/Tuna vært på prekenreise til Lyngen. Hans dåpssyn var det samme som Pauli Rantala. Tuuni kom snart i konflikt med Erik Johnsen når det gjaldt dåpen, og fra 1910 ble samarbeidet mellom Alta og Lyngen varig brutt. På tross av det har det neppe vært og er nok ikke nå heller helt rene dåpssyn verken i Lyngenretningen eller i Altaretningen, men ulike dåpssyn forekommer nok i begge retningene. Slik jeg tenker, var det derfor helt unødvendig av begge parter å polarisere så sterkt de gjorde, og å feiltolke og nedsnakke, samt og å drive skyttergravskrig, slik tilfelle langt på vei var.

En annen betegnelse på forstanderen har vært styreformann, siden det var han som har blitt valgt til leder for menighetens valgte styre. Men denne tradisjon ble tatt i bruk først på 1950-tallet da man begynte å avholde årsmøter og å foreta valg i Elvebakken læstadianske menighet. Fra vedtektene for styret – eller bedehuskomiteen slik det til å begynne med ble kalt – så sent som i 1957, har styrets formann blitt valgt av menighetens årsmøte. Før Vilhelm Tuuni/Tuna flyttet til Alta, bodde han i Sør-Varanger. 


1. Petter Posti, den aller første lederen eller forstanderen i Elvebakken læstadianske menighet

Den absolutt første menighetsforstanderen i Alta var Petter Posti (1836-1919). Han flyttet fra Maksiniemi i Simo i Finland i 1865. Ifølge ham selv kom han til tro samme år. Da Raattamaas nære medarbeider Henrik Parkajoki besøkte Alta i 1868, møtte han Posti. Senere omtalte han Posti som den mest forstandige av alle bofaste predikanter som han hadde truffet i Norge. Samme år begynte Posti som predikant i Alta. Så mye kan tyde på at dette skjedde på Parkajoki’s oppfordring. Allerede i Finland hadde Posti lært nådens orden å kjenne. En bok som ble særlig kjær for Posti, var “Et ord til de syndige og et ord til de hellige – Oppvåkning til frelse (Sana syntisille ja sana pyhille – eli ylösherätys suruttomille.

De første tiårene Posti var menighetsleder i Alta, var vekkelsen udelt. Til da hadde det ikke vært noen åpen splittelse. Men også da var det skarpe motsetninger mellom predikantene når det gjaldt teologiske lærespørsmål. Posti ble ansett som en representant for de som ble kalt for de evangeliske, altså Huru/Brune-retningen. Andre predikanter var helt tydelig mer loviske, og krevde bl.a. full offentlig syndsbekjennelse av alle, slik også Læstadius gjorde. Å være menighetsleder i en tid med så sterke kontraster når det gjaldt spørsmål loven-evangeliet, om offentlig eller privat skriftemål, om uenighet i dåpsspørsmålet, om spørsmål om gjenfødelsen, om menighetssynet, om spørsmålet om rørelser og om spørsmål knyttet til læra om de førstefødtes menighet, kunne helt sikkert være svært krevende for alle og enhver. For lederen var det derfor viktig å holde menigheten samlet, slik at det ikke ble for mye stridigheter eller i verste tilfelle åpen splittelse. Og i det henseende var det stort sett enighet om at Posti lyktes rimelig godt. Men delte meninger var det også da. Palovaara og noen av hans støttespillere håpet å få fjernet Posti som predikant, men størstedelen av menigheten støttet han. 

Av natur var Posti egen og heftig, og kunne også i blant bruke vel harde ord. Dette gjaldt generelt, men særlig i uenigheter om lærespørsmål. Og  særlig tilspisset dette seg under heftige disputter med predikant Paulus Palovaara som både var nidkjær, ansett som lovisk, og som strengt krevde offentlig syndsbekjennelse av alle. Palovaara var ikke skånsom når han omtalte andre kristne. Dessuten ble han holdt som en forsvarer for de førstefødtes menighetssyn. Menigheten på Elvebakken krevde derfor at Posti måtte la seg forsones med Palovaara, og krevde også det. Posti var villig, med Palovaara avviste forslaget.  Det endte med at de begge måtte reise den lange veien til Saivomuotka for å ta saken opp med vekkelsens leder Johan Raattamaa. Han derimot sendte dem begge videre til predikant Heikki Parkajoki, som henviste de stridende trosbrødrene til Skriften hvor det rette svaret på deres stridsspørsmål var å finne. Mine kilder for dette er særlig min oldemor som bare noen få år etter Posti flyttet til Alta, og som kjente inngående til forholdene. Men min kilde er også Antti Nalkki, Martti E. Miettinens Intervjuesamling og Dagmars Sivertsens bok Læstadianismen i Norge.

Som mangeårig og erfaren ishasvsskipper på egen fangstskute var Posti vant med å seile under svært krevende forhold. Skuta måtte holdes på stø kurs uavhengig av både storm og orkan som raste, og han fikk heller ikke miste motet eller gi opp selv om bølgene og havet bruste på sitt verste. Mange tenker nok at det var fredelige forhold i vekkelsen før stridighetene rundt de tre store splittelsene på begynnelsen av 1900-tallet. Men tilfelle var at 1870- og 1880-tallet var en tid da den åndelige storm virkelig bygget seg opp. Slik jeg tenker, og etter de signaler som oldemor og hennes samtidige gir, krevdes det nok en erfaren og anerkjent person som menighetens leder for at de kristne ikke skulle bli slitt unødvendig mye i alle retninger. Selv om Petter Posti også fikk kraftig kritikk av sin hjemmemenighet, var det nok hovedsakelig på grunn av at han iblant kunne la det gamle menneske iblant råde i for stor grad. Slik Antti Nalkki erfarte det, var Posti alt for snar til å anvende løsenøklene, eller til å forkynne syndenes forlatelse, uten at de verken bekjente sine synder, viste anger, ba om det eller hadde kommet til en sann syndserkjennelse. Denne kritikken gjaldt nok ikke bare mot Posti, men også mot Johan Raattamaa, særlig fra Kittilä-holdet. Den andre ytterligheten var kanskje Læstadius, men også de nyvakte på slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet. De, derimot, var i blant for sparsomme med å anvende løsenøklene, eller å forkynne et frigjørende evangelium.

Etter min vurdering følger nok mange i våre dager Posti og Raattamaa i langt større grad enn Læstadius. Mitt inntrykk er at man i visse kretser nærmest er forpliktet til forkynne syndenes forlatelse i enhver preken, helt uavhengig av om noen ber om det eller gir signaler om tegn på anger. Tilsynelatende kan nok partene tilgi hverandre, uten at det blir tatt er oppgjør med synden. Det meste blir da på overflaten, uten at det blir noen sann forsoning. Derfor blusser striden opp på nytt ved neste korsvei, uten at forholdet blir varig godt. Slikt har vi utallige triste eksempler på! Personlig tenker jeg at det alltid vil være to grøfter, og at det vil være like galt uavhengig av hvilke grøft man faller i.

Innen menigheten på Elvebakken gir oldemor klart uttrykk for at det i tiden 1970 til 1930 var rom i menigheten for å tenke litt ulikt, særlig siden det er så mange spørsmål vi ikke forstår fullt ut. Kun ved å våge å være åpen og å tørre å sette ord på det man ikke forstår, kan man i fellesskap under veiledning av Guds Ord, kunne få bedre klarhet i det som er dunkelt.


2. Menighetsleder/-forstander Vilhelm Tuuni/Tuna

Predikant Vilhelm Tuuni/Tuna (geni.com, 1853-1924) var den andre menighetsforstanderen på Elvebakken i Alta. Opprinnelig kom han fra Sodankylä i Finland, hvor også hans foreldre kom fra. Han flyttet til Bugøynes i Sør-Varanger på første halvdel av 1870-tallet. Allerede i 1868 hadde bl.a. predikant Heikki/Henrik Parhajoki besøkt Øst-Finnmark, og vekkelsen hadde da begynt å spre seg. På den tiden var det vanlig at omreisende predikanter innsatte menn som hadde omvendt seg og som de anså egnet seg til predikanter under sine predikantbesøk i Norge, selv om de besøkte menighetene bare en forholdsvis kortere tid. Og dette var også tilfelle under hans reise i 1868. Om slikt skulle ha skjedd i vår tid, ville det nok ha blitt et stort oppstyr, og disse predikantene  ville neppe ha blitt anerkjent verken i sin hjemmenigheten eller kanskje ikke heller i vekkelsen. Men i vekkelsens begynnelse var dette mer regelen enn unntaket, dette finnes det utrolig mange eksempler på. En av dem mange er Karl Huru/Hurulin som Herik Parjkajoki innsatte, en annen var Thomas Hansen Lilleeng og en tredje Hans Helander fra Tana. Men på tross av det, kunne Gud faktisk bruke disse predikantene, og ofte ble det også til vekkelse og til stor velsignelse for Guds rike.

Neste gang Heikki Parkajoki besøkte Øst-Finnmark var i 1876. Og  i årene 1868-1876 hadde det vært en blomstrende tid for den læstadianske vekkelsen, ifølge Dagmar Sivertsens Læstadianismen i Norge. Da Parkajoki kom, hadde bl.a. Vilhelm Tuuni/Tuna kommet med i ledelsen  Øst-Finnmark, sammen med Carl Huru (1840-1905), Edvard Basma, Jakob Björnström, Thomas Lilleng (opprinnelig Russeluft i Alta) og en omvendt gresk-ortodoks russer som hette Oluf Kantoniemi (1850-1903). Da Ananias Brune (1853-1942) i 1883 omvendte seg, sluttet også han seg til de evangeliske, som Sivertsen kaller dem.

Da Vilhelm Tuuni i 1918 ble hentet til Alta for å overta ledelsen på Elvebakken etter Posti, var han allerede en kjent og erfaren lederskikkelse i den læstadianske vekkelse. Han var gift med Kaisa Gustava Pokari, også hun fra Sodankylä. Hun døde i 1933 i Bossekop i Alta. Hun var en fjern slektning med min oldemor Greta Kaisa.


3. Morten Mathisen Skum, menighetens tredje forstander

Den som overtok som menighetsforstanderen etter Vilhelm Tuuni/Tuna, var Morten Mathisen Skum (1857-1935). Han var det tredje i rekken, var ikke predikant, og hadde verken samme ledererfaring eller store nettverk innen den læstadianske vekkelse som de to som hadde hatt lederansvaret før han. I boka Intervuesamlinger, forteller historiker Martti E. Miettinen om Mortens omvendelse, etter hva Morten selv fortalte:

“Morten Mathisen fikk erfare mens han var i oppvakt tilstand, at en gang da han var alene, leste han en åndelig sang om Jesu svære lidelser. Han følte da at Jesus led nettopp for hans synders skyld. Da han innså dette, ble hans hjerte sønderknust, og han ble fylt med sorg, slik tårene hans rant. Han kjente ingen glede da, men fikk kraft til å prate med andre om det han hadde opplevd. Da et par måneder var gått, kom han i stor samvittighetsnød. Da åpnet han sitt hjerte og fikk høre avløsningens ord gjennom Petter Posti, og fattet troen og gleden.
Morten mener at det kun er delaktighet i Herren Jesu lidelse som formår å knuse menneskets steinharde hjerte. Loven (Guds lov) duger ikke til å gjøre det. Men den kan bare virke slik at den avslører sine egne forsettlige synder (synder som man bevisst utfører)”.

Morten Mathisen var forstander på Elvebakken i tidsrommet 1925-1935. Samtidig var han medlem i Utsendingskomiteen fra 1928 til hans død i 1935. Særlig Ananias Brunes omtale av Morten Mathisen i Sions Blad virker å være udelt positiv. Morten Mathisen var også en av informantene til historiker Martti E. Miettinen i hans Intrervjuesamling fra årene 1931-1932. Ifølge Miettinen lærte Morten Mathisen at alle barn som blir født, er helliget ved Kristi unnfangelse og fødsel (muligens en versjon av læren om verdensrettferdiggjørelse), og at alle barn som blir født fødes rene til ånd og sjel, og som Guds barn. Videre lærte han at arvesynden er en mindre synd enn gjerningssynden, et syn som for øvrig ikke har vært så sjelden innen Østlæstadianismen og i Altaretningen. Dette syn innebærer at kun de som synder bevisst, trenger å bli født på nytt. Altså trenger ikke små barn å bli gjenfødt, men bare de barn som bevisst fornekter troen og går ut i verden. Kun de trenger gjenfødelse, noe som skjer ved omvendelse og ved å høre og å tror sine synder forkynt forlatt i Jesu navn og blod, eller ved bruk av likeverdige avløsning ord.

Særlig i tiden før og etter 1910 etter splittelsen med Lyngen-retningen, var dette syn meget sterkt framme. Men slik jeg erfarer, er det fortsatt mange i våre dager som har det samme synet.


4. Forstander Jens Simen Simonsen

Den fjerde forstanderen på Elvebakken var Jens Simen Simonsen (1875-1959). Han var den som stod særlig nært forstander Morten Mathisen, faktisk helt fra 1925 fram til Mathisens død i 1935. Fra 1928 var også Simonsen fast medlem i Utsendingskomiteen – sammen med Morten Mathisen – fram til etterkrigstiden da konfliktene toppet seg i menigheten, noe som førte til full og varig splittelse på Elvebakken. Det fenomen at han ble gjenvalgt så mange ganger, tyder på at han nødvendigvis måtte ha vekkelsens tillit. Medlemmer til Utsendingskomiteen ble nemlig valgt av representanter fra alle de 12-15 menighetene for det som ble kalt Huru/Brune-fraksjonen og senere for “Altaretningen”, menigheter fra Harstad i sør til Kiberg og Vadsø i nord. Fram til sin død i 1942 var det Herman Hansen (1893-1942), fra Transfarelv i Alta, som var formann i Utsendingskomiteen. Han var formann helt fra 1928 fram til sin død i 1942.

Etter 1942 – midt under andre verdenskrig – ble Herman Hansens svigersønn, predikant Rolf Paulsen (1916-1990) – opprinnelig fra Brennelv i Lakselv – valgt som formann i Utsendingskomiteen. Det er ikke tvil om at Rolf Paulsen knyttet sterke bånd til forstanderen på Elvebakken, Jens Simen Simonsen. Dette kommer særlig tydelig fram i etterkrigstiden og toppet seg særlig under planleggingen og gjennomføringen av storforsamlingen i Skallelv i 1950. Som en følge av det drastiske som skjedde der, fikk Utsendingskomiteen et nesten dødelig sår, som ikke ble leget før så sent som i 1957 da helt nye personer ble valgt inn. Denne komite, som ble valgt av, og som fikk sitt mandat av Samtalemøtet (vår vekkelsesgrens øverste organ), hadde som sitt hovedansvar å drive aktiv misjonsvirksomhet i vekkelsens hele virksomhetsområde ved å sende ut vekkelsens norske predikanter til alle de små menighetene i området Harstad i sør til Skallelv i nord – særlig til de med ikke så god økonomi. Dessuten hadde de hovedansvaret for storforsamlingene – ofte to i året -, og det var de som skulle tilkalle utenlandske predikanter. Etter forstander Simonsens og predikant og formann i UK, Rolf Paulsens “husering” i Skallelv i 1950, ble deres oppgaver overtatt av de lokale menighetene og av deres ledelse. Men på tross av det, ble ikke forstander Simonsen og predikant Paulsen erstattet av andre før så sent som i 1957 da det ble valgt inn nye personer til Utsendingskomiteen. På den tiden var de for øvrig godt etablert på bedehuset på Elvebakken øst, uten noen form for samarbeid med Elvebakken vest.

I etterkant av storforsamlingen i Skallelv i 1950, ble det sendt et meget skarpt brev med åpen kritikk av Utsendingskomiteens to fremste ledere. Men denne kritikken bøyde ikke Simonsen og Paulsen seg for, men kjørte bare videre i sitt eget spor, uten å angre sin upassende framferd eller å endre sin kurs. I tillegg til forstander Simonsen og predikant Paulsen, var det tre sterke personer og flere andre støttespillere som samlet seg rundt forstander Simonsen. F.o.m. våren 1954, valgte de å begynne å ha egne forsamlinger i et privathjem i to år, før de i 1956 tok i bruk sitt nye bedehus på Elvebakken øst. I ettertid viste det seg at predikant Paulsen brøt forbindelsen med forstander Simonsen og med bedehuset på Elvebakken øst allerede i 1957. Før han var det dessuten noen andre som forlot Elvebakken vest som også gjorde det.

Dette viser for meg særlig to ting. Det første er hvor farlig misbruk av posisjoner og makt er. I dette tilfelle var det en predikant og noen få andre sterke personer som samlet seg tett rundt menighetens forstander. Resultatet ble konflikter og store spenninger i menigheten, noe som førte til at resten av menigheten samlet seg om en ny leder og helt nye personer som skulle overta ansvaret i menigheten på Elvebakken vest. I stedet for destruktive åpne konflikter, gikk de stridende partene i stillhet hver sin vei, og slik vokste disse to grupperingene fra hverandre, inntil de ikke mer hadde noen form for samarbeid eller aksepterte hverandre som rette menigheter eller som sanne kristne. Og på toppen av alt: De anså ikke at de hadde samme ånd, eller sagt i klartekst: De andre har ikke den Hellige Ånd!

På forstander Simonsens tid var menigheten helt uorganisert, og de hadde verken menighetsstyre, faste årsmøter, regler eller vedtekter. Alle som ønsket innflytelse, måtte derfor knytte seg tett til forstanderen. Og slik ble de hans uformelle lederskap og hans innerste krets. I ettertid er det lett å se at slikt åpnet for maktmennesker i menigheten, noe som også var tilfelle. Og når det er slikt, kan det ikke gå annet enn galt. Det ble både usunt og destruktivt, og førte til en vond og varig splittelse hvor svært mange uskyldige familier ble involvert. Men som jeg tenker: Dette usunne hadde sannsynligvis gjennom flere tiår utviklet seg slik at det ble en sedvane, og ingen derfor grep inn i tide. Men slikt usunt virket dessverre ikke å opphøre etter alle disse triste hendelsene, siden slikt dessverre fortsatte -om ikke i samme grad eller utstrekning – også lenge etter forstander Simonsens tid. Og det ser dessverre vanskelig ut til å bli helt kvitt tilsvarende usunne trekk.

Innen den øst-læstadianske retningen er det hovedsakelig i Alta-retningen, og da særlig Elvebakken læstadianske retningen, hvor utstrakt bruk av lokale menighetsforstandere har blitt og fortsatt blir brukt. Jeg har reist rundt i våre søstermenigheter i Nord-Finland, i Nord-Sverige, i Luleå-regionen, i mange finskspråklige menigheter i Österbotten i nesten 40 år. Og der er det tydelig at menighetsledelsen går på omgang. En person leder møtet den ene dagen og holder bønn, og en annen den neste dagen. Og ofte rullerer dette mellom styremedlemmene eller andre som er betrodd den oppgaven. Slik jeg tenker, vil faren for og små gruppedannelser mellom en sterk forstander og noen talere ikke så lett kunne skje.


5. Menighetens femte forstander, Jens Oluf Kristensen

Den femte forstanderen på Elvebakken etter at vekkelsen kom til Alta, var Jens Oluf Kristensen (1887-1965). Det var han som etterfulgte Jens Simen Simonsen. Jens Kristensen var fungerende styreformann/forstander fra planlegging av nytt bedehus begynte i 1952. I menighetens protokoll fra 1952 kan vi lese: “Da den fungerende menighetsforstander Jens S. Simonsen ikke var til stede ved forannevnte møte, ble Jens O. Kristensen og Johan Rasmussen spesielt valgt til å konferere om byggeplanene…”Utrolig nok ble Jens Oluf Kristensen formelt valgt som styreformann/forstander så sent som 6. april 1957. Men uformelt er det tydelig at han fungerte som forstander, på tross av at det var Jens Simen Simonsen som på papiret og som formelt gjorde det. Dette på tross av at bedehuset på østre Elvebakken ble innviet 13. mai 1956. Slik jeg tenker, hadde det nok vært så mye uro og ubehageligheter rundt splittelsen at de ønsket ro inntil konfliktene hadde lagt seg. Dessuten kan det nevnes at selv om det allerede hadde gått hele 12 år fra frigjøringen av Norge, men på tross av det hadde de ikke klart å bli enige om deling av Krigserstatningen.
Jens Kristensen ble sittende som styreformann/forstander helt til han døde i 1965, 78 år gammel. I tillegg til å være styreformann, var han også leder for byggekomiteen for bygging av nytt bedehus i perioden 1952-1954. Dessuten ble han mye brukt som tolk fra finsk til norsk, ikke bare på Elvebakken, men han reiste også rundt sammen med finskspråklige predikanter i hele vekkelsens virkeområde. Jens Kristensen var en fredens mann, slik jeg har inntrykk av.

Motstanden mot bruk av orgel på søndagsskolen, og særlig under gudstjenestene, var sterk og intensiv på den tiden. Da et samlet søndagsskolestyre i 1957 søkte menigheten om tillatelse til å bruke orgel, våget Jens Kristensen som styreformann sammen med Helge Mathisen, å anbefale årsmøtet å innvilge søknaden, selv om det ikke gikk i gjennom før i 2007, 50 år senere. Fra 1957 av var Jens Kristensen varamann i Utsendingskomiteen, sannsynligvis til hans død i 1965.


6. Forstander Marius Wirkola

Den sjette forstanderen ved Elvebakken bedehus var Ingvald Marius Wirkola (1910-1989). Han ble valgt til forstander etter at Jens Oluf Kristensen døde i 1965, og ble på papiret sittende helt inntil han døde. De siste årene av hans liv var han imidlertid svært syk, og kunne derfor ikke fungere. Under disse årene var det Theodor Olsen som var fungerende forstander i hans sted. Marius Wirkola var medlem av menighetens aller første styre helt fra 20. mars 1954, og på papiret til han døde i 1989. Særlig når det gjelder Marius Wirkola, ble det tydelig at han egentlig var valgt på livstid, selv om han var så syk at han helt var bundet til sykesenga og verken kunne delta på menighetens forsamlinger, ikke kunne delta på årsmøter eller pga. helsen var totalt hindret fra å utføre noen av sine verv. Men på tross av det, ble han på årsmøte etter årsmøte valgt på nytt, siden man ikke ville skuffe han ved at andre skulle overta hans plass. Som nestformann i styret gjorde Theodor Olsen alle oppgavene i Marius’s sted inntil han døde. Først etter det, ble Theodor Olsen valgt som styreformann/forstander.

Slik jeg vurderer det, kan det bli svært usunt at noen skal velges inn i menighetens styre eller til styreformann/forstander på livstid. Men dette var faktisk vært tilfelle med Petter Posti, med Vilhelm Tuuni/Tuna, med Morten Mathisen, med Jens Kristensen, med Marius Wirkola og med Theodor Olsen. Og hadde ikke Jens Simen Simonsen etablert sin egen menighet, hadde det sikkert vært tilfelle med han. Menighetens enstemmig vedtatte vedtekter sier det skal foretas skriftlig votering ved valg hvert annet år. Senere i vedtektene er det tilføyet – sannsynligvis som en betingelse siden det var sterk motstand av noen mot at menigheten skulle ha vedtekter – at det kan også foretas gjenvalg. Det som i praksis har blitt tilfelle, er at hovedregelen har blitt byttet ut med unntaket. Derfor er det så mange som har blitt sittende helt døden. Posti var 86 år, Vaape 71 år, M. Mathisen 79 år, Jens S. Simonsen var 82 år da en Jens Kristensen ble valgt, Jens Kristensen var 78 år, Marius Wirkola var 79 år og Theodor Olsen var 80 år. Det at så mange har blitt valgt for å bli sittende på livstid, på tross av at vedtektene klart sier at det skal foretas skriftlig votering, vise egentlig at enstemmig vedtatte vedtekter ikke blir fulgt. Hvilke hensikt har det da at vedtektene alltid leses opp i forkant av valget? Er det ikke for at de skal følges? Gjennomsnittsalderen for disse syv styreformennene/forstanderne var på skyhøye 79,3 år da de ble erstattet med yngre krefter. Jeg er rimelig sikker på at dersom det hadde skjedd skriftlig votering slik vedtektene sier det skal være, hadde dette neppe ha skjedd. Da ville yngre og friske krefter ha fått komme til, slik tilfelle er i absolutt samtlige læstadianske menigheter i hele vår vekkelse. Hvorfor ikke heller slippe yngre krefter til, så lenge de kan få støtte og veiledning av oss som er eldre. Det er i alle fall min sterke anbefaling.

Styret ble på den tiden – i 1954 – kalt for Bedehuskomite, og bestod av Jens Kristensen, Johan Rasmussen og Marius Wirkola. På menighetsmøtet kunne Wirkola opplyse at det i treårsperioden 1954-1957 som de hadde sittet i komiteen, ikke var ført noen møteprotokoll, slik at han derfor kunne gi en muntlig beretning for de tre årene, kun etter hva han mintes fra hukommelsen. På grunn av dette, fikk bedehuskomiteen/styret sterk kritikk av menigheten som var deres øverste ledere. Dessuten hadde de ikke i løpet av de tre årene fått valgt seg en leder. Styret ble derfor påminnet om at de kun var menighetens tjenerskap, altså ikke menighetens ledere eller herrer. Videre ble det presisert at det kun får være Gud som får være menighetene overhøyhet, og at styret var forpliktet til å samarbeide åpent med menigheten i sine gjøremål. Ved tvilstilfeller ble de pålagt å innkalle til ekstraordinære menighetsmøter.


Styrevedtekter for Den Lutherske aandelige bevegelse – læstadianerne

På samme årsmøte ble Vedtektene for “Den Lutherske aandelige bevegelse – læstadianerne på Elvebakken i Alta, gjennomgått punkt for punkt, og ved et senere møte 1. juni 1957 ble de vedtatt enstemmig.
Det er ikke tvil om at det er usunt at noen sitter som menighetsstyrets formann – eller som menighetsforstander som det også har blitt kalt – i så mange år, og særlig på livstid helt til de dør. Selv om menighetens vedtatte vedtekter presiserer helt entydig og uten misforståelse at styret kun er valgt som menighetens tjenerskap og ikke som menighetens ledere, er virkeligheten den at noen faktisk har uttalt, også til meg, at de oppfatter seg selv som den høyeste leder i menigheten, kun med Gud over seg. Skulle det da skje at noen med usunne ambisjoner om å oppnå stor makt blir valgt inn i en slik posisjon, vil det kunne få uante store negative konsekvenser for menigheten. Men merk: Jeg sier absolutt ikke at det var Marius Wirkola som kom med denne uttalelsen. Men bare det at noen har tenkt elle sagt noe slikt, viser tydelig at de ikke har lest vedtektene som er satt for styret for at ikke makt skal kunne misbrukes.


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *