av En uerfaren og dårlig sjelesørger vil noen ganger veilede den som søker hjelp slik som han selv mener han bør veiledes. Han vil prøve å påvirke hvordan han bør leve, hva han skal tro og mene, hvem han skal omgås med, hvilke andre kristne han bør unngå etc.
Iblant kan det virke som om de som har gått i sjelesorg hos en som er en usunn veileder, har blitt formet, og dette kan i blant bli meget tydelig. Særlig siden også mange andre som har gått i sjelesorg hos denne eller hos andre samme type usunne veiledere. De tenker likt, oppfører seg likt, reagerer likt og kler seg likt, samtidig som de også har flere andre felles kjennetegn, alt avhengig av hvem som har vært deres veileder.
Uten å ha evne til å leve seg inn i den andres situasjon, og kanskje også uten virkelig å ville lytte til hva den andre har å si, vil den usunne sjelesørgeren kanskje si: “Du må gjøre det eller det, og må leve slik eller slik. Og så må du kle deg på en viss måte, slik at du med ditt ytre tydelig gir til kjenne din tilhørighet med “de rette”, samtidig som du skal vise avstand fra “de som er utenfor”. Og så er det viktig at du kun omgås med slike kristne som den usunne sjelesørgeren anbefaler som trygge og pålitelige personer. Gjør du det, så kommer du til å oppleve fred og å få en god samvittighet!
Og så er det særlig viktig at du er lydig, for ellers vil du risikere at Gud straffer deg! Og da er det gjerne ikke snakk om lydighet mot Guds Ord og mot Åndens veiledning, men mot sjelesørgerens veiledning og ønsker. Og slik begynner den usunne sjelesørgeren å styre de nyomvendte som har vist tillit til han, og så former han dem slik han synes gode kristne bør leve og være. Dessverre, slikt har forekommet i virkeligheten, og er ikke fremmed!
Slikt er virkelig dårlig og usunn sjelesorg. For da påfører sjelesørgeren den andre sine egne tolkninger og meninger, i stedet for å veileder den som er i nød til Skriften alene, til Kristus alene, til troen alene og til nåden alene, slik de fire av Luthers reformatoriske prinsipper lyder. Så i stedet for å bli avhengig av Jesus og å la Skriften alene veilede videre i livet, setter de sin fulle og hele tillit til sjelesørgeren og til hans veiledning. Og så blir de sykelig avhengige av sin sjelesørger og roser han som en ånds-opplyst og trygg veileder som de varmt anbefaler til andre.
Dermed havner sjelesørgeren på den plass som alene er reservert for Jesus Kristus, uten selv egentlig å ha bedt om det eller kanskje ønsket det i utgangspunktet. Og dersom dette skjer, kan man heller ikke etterleve det femte, og kanskje det viktigste av de fem reformatoriske prinsippene: «All ære til Gud alene!». Derimot tar de æren fra Gud ved å lovprise en usunn sjelesørger.
