av Sjelesorg er mer enn tilsigelse av syndenes forlatelse, og det er ofte her utfordringen kommer inn. Slik Luther tenkte, er nøkkelmakten til å tilgi synder på Kristi vegne og hans befaling gitt til menigheten (Matt 16:19; Matt 18:18; Joh 20:23) .
Men det som vi i vår vekkelse ikke kanskje har vært nok våken for, er at overgangen fra å være en skriftefar til å bli en sjelesørger og en åndelig veileder, ofte er veldig flytende. På den måte kommer ofte en kristen – som har fått tillit og blir benyttet som en skriftefar – lett inn i en situasjon der psykiske problemer, ekteskapsproblemer, økonomiske problemer, fare for selvmord, vold i ekteskapet, skilsmisse, abortproblematikk, psykiske og seksuelle overgrep og lignende blir fortalt om og dukker opp. Og slike komplekse saker må kanskje en ung og uerfaren lytte til og prøve å hjelpe ut av, uten å ha de minste forutsetning for å klare det.
Om han da ikke forstår å henvise til mer profesjonell hjelp eller personer med mer erfaring, kan han fort gjøre fatale feil: Han kan enten gi svært dårlig veiledning, slik at den han skal hjelpe, bare får større problemer og ytterlig tyngre byrder å bære. Eller så kan han velge en forenklet løsning, og forkynne syndenes forlatelse i håp om at alle problemene skal være løst. Men dog får ikke den som søker sjelesorg noen langvarig hjelp av det heller. Ja, sannelig, det er ikke alltid så enkelt å hjelpe.
Alle disse problemene og utfordringene som er nevn ovenfor, tror jeg at mange som har forsøkt å hjelpe, har møtt på noen gang i møte med sine medmennesker. Og dersom man er ærlige, må man også innrømme at mye av dette er skikkelig vanskelig, ofte alt for vanskelig for oss legfolk.
