Mine røtter og min bakgrunn i læstadianismen

Noen ord om min barndom og mine læstadianske røtter

Jeg ble født inn i en læstadiansk familie tidlig på 1950-tallet. Begge mine foreldre tilhørte vekkelsen, det samme gjorde min mors foreldre og besteforeldre.

Min far var søndagsskolelærer og predikant i min barndom og i min ungdom. Dessuten var han redaktør for det kristne tidsskriftet Sions Blad helt til jeg var 13 år gammel. Far var musikalsk og var glad i å spille orgel. I vårt hjem var de gjestfrie, og vi hadde flere ganger i uka kristne gjester. Flere ganger i året kom det kristne på besøk til vårt hjem, noen ganger fra Hammerfest, fra Kvalsund, fra Russenes, fra Billefjorden, fra Børselv eller fra andre steder. De kunne komme til storforsamling, til marked eller når de hadde annet ærende.

Jeg vokste opp med mye orgelspill og åndelige sanger og salmer, vel så mye på finsk som på norsk. Far var språklig begavet, og var glad i å lære seg nye språk så lenge han levde. Han behersket norsk, kvensk, finsk og samisk helt flytende, og lærte seg også engelsk og tysk. Pappa var også en meget dyktig tolk, og oversatte kristen forkynnelse til og fra flere språk, både skriftlig og muntlig. Han var også rettstolk en periode. Begge min fars foreldre var etterkommere etter slekten Rechardt som opprinnelig kom fra Tyskland i via Torneo/Haparanda-området. Helt fra barnebarn til 1430 er det en sammenhengende far-sønn slektslinje, som rekker over ca. 600 år, noe som jeg tror er ganske sjeldent.

Oldemor min på min mors side kom fra Kätkäsuvando i Finland. Hennes bror var læstadianerpredikant Johan Petter Sirkanmaa. Hun var en førstegenerasjon læstadianere og god kjenning av Johan Raattamaa. Oldemors bror Karl Gustav var gift med Johan Raattamaas datter Eva. Da prosten Læstadius døde var hun 10 år gammel. Hun flyttet til Alta i 1871 og var hun 19 år gammel da. Det var på den tid ca. 20-30 troende læstadianere her. I begynnelse av 1930 var den finske historiker Martti E. Miettinen i Alta for å intervjue de som hadde flyttet fra Finland til Alta. I et nesten 30 siders langt intervjue forteller hun om den læstadianske vekkelse her i Norge, om hva de lærte og levde, men også om læremessige uenigheter når det gjelder kristnes forhold til loven, spørsmålet om gjenfødelse, Bibelens autoritet og forholdet mellom det leste og det forkynte Guds Ord, om tre-alens læra om gud etc.

Allerede under mine barne- og ungdomsår fikk jeg være vitne til at det blant vekkelsens folk kunne være motsetninger og konflikter, og alt dette satte sine spor i barnesinnet. I ungdomsårene brøt jeg med min kristne tro, men Gud søkte meg sterkt, gav meg nåde og tilgivelse for mine synder og tok meg til sitt barn i 1972. Siden de fleste av mine slektninger og bekjente tilhørte vekkelsen var det naturlig for meg å knytte meg til vekkelsen som jeg har mine åndelige røtter i.

Året etter, i 1973, flyttet jeg til Finland for å arbeide der. Dagen før min første arbeidstur kjørte jeg til et lite sted som heter Evijärvi. Det var møte i kirka, og siden jeg hadde godt med tid, gikk jeg inn og hørte på Guds Ord som ble forkynt. Ordet fant gjenklang i mitt hjerte, og selv om ingen sa noe, skjønte jeg at jeg deltok på et læstadiansk møte. Når det ble pause, gikk vi ut. Folk var svært vennlige, og mange kom for å hilde på meg. Når de hørte at jeg var fra Alta, ble de særlig interesserte, siden en av de svært få som i Norge tilhørte deres menighet bodde i Alta. Han hette Ingvald Wirkola, og var en nær nabo av oss som jeg mintes gikk i samme menighet som oss i min barndom. Jeg sa derfor at vi hører til samme menighet. Når Ingvald ble veldig gammel, knyttet han seg til gammellæstadianerne, men det kjente jeg ikke til. Denne misforståelse gjorde at de fleste kristne ungdommer der, og en stor del av de voksne så kjærlig hilste med Guds fred på meg, noe de egentlig ikke hadde lov til. Etter at siste tale var holdt og møtet avsluttet, ble jeg invitert hjem til bygdas lege, siden predikantene og mange andre fra menigheten skulle dit. Etter et kort forhør, konstaterte predikanten at de var blitt lurt og at det hele var en stor misforståelse. Jeg tilhørte allikevel ikke deres menighet og var heller ikke en kristen etter deres vurdering, selv om de godtok alt med hvordan jeg hadde kommet til tro, blitt velsignet, mottatt ordet om syndenes forlatelse, hva og hvordan jeg trodde og hvordan jeg levde som en kristen. De hadde et eksklusivt menighetssyn, det er jeg ennå mer overbevist om etter at jeg har skrevet denne artikkel. For uansett om min omvendelse og mitt liv var i overenstemmelse med Bibelen, ville det ikke være til noen hjelp for meg. Og årsaken var meget enkel. De som hadde veiledet meg til tro og som hadde velsignet meg, hadde ikke den Hellige Ånd. Selv om de var læstadianere, var de ikke gammellæstadianere. For ingen utenom dere menighet har den Hellige Ånd, og dermed er deres forkynnelse unyttig, selv hvor mye de forkynner i overenstemmelse med Guds Ord og Jesu og apostlenes lære. Kort fortalt inviterte de meg til å ta imot velsignelse av den slik at jeg kunne bli et rett Guds barn, men da var vilkåret at jeg måtte fordømme alle kristne i min hjemmemenighet og alle som tilhørte vår gren av vekkelsen, noe jeg selvsagt verken ønsket eller våget. Derfor kunne de selvsikkert svar meg, da jeg sa at jeg trodde med som et Guds barn, og at Jesus en dag kommer for å hente meg hjem til himmelen: «Du slipper ikke til himmelen!

Helt klart er et slikt møte som en nyomvendt 21-åring bærer med seg, og stiller seg selv spørsmålet: Hva er det jeg har fått være med på, og hvorfor? Var det noe Gud ønsket at jeg selv skulle få være med på med tanke på noe senere i livet? Gammellæstadianerne er meget stor, med ca. 90 000 medlemmer. Men berettiger det til å tenke at det er bare vi so er den rette menighet som man kan bli frelst ved, og at den Hellige Ånd bare finnes og virker gjennom vår forkynnelse? Men dessverre er det ikke bare blant gammellæstadianerne jeg har møtt på en slik tenkning, men på mye nærmere hold. Og slettes ikke bare innom den læstadianske vekkelse.

Når jeg begynte å lese litt grundigere om læstadianismen på 1800-tallet, tenkte jeg: Får se om jeg møter å samme lærdommer som jeg ovenfor har sagt noen ord om, noe som har med et snevert og kanskje eksklusivt menighetssyn å gjøre? Hvordan var det i vekkelsens begynnelse? Var det læremessige konflikter da, eller var vekkelsen samlet i felles kjærlighet og med ett sinn, slik man kanskje kan få inntrykk av og som de fleste læstadianere i dag tror? Var alt så mye bedre og var kristendommen så mye mer levende da?

Selv har jeg virket som forkynner innom læstadianismen siden 1985, og kjenner forholdsvis godt til vekkelsens historie, både fra den første tid og nå i vår tid. Men tross det føler jeg at jeg har lært mye, særlig siden jeg nå har fått bedre tid til å sette meg inn i denne viktige side av vår vekkelses historie. Jeg tror og håper at det skal hjelpe oss bedre til å kunne forstå noe av det vi kanskje har grublet på, men også hjelpe oss til å gjøre samme feiltrinn som andre før oss i uforstand har gjort.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.