29. februar 2024

Se, jeg er født i misgjerning og født i synd

Sitatet er en del av Davids syndsbekjennelse innfor Herren, hentet fra Sal 51. Hele vers 7 lyder:

  • Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd”. 

David hadde gått og båret på flere grove og hemmelige synder i lang tid, kanskje nærmere et år, slik Luther skriver i sin forklaring over Salme 51. Dersom ikke Gud hadde sendt profeten Natan til han (2Sam 11-12), er det usikkert om David noen gang hadde våget å bekjenne sine synder åpent. Egentlig er dette vanskelig å forstå, siden han var en Guds mann. Herren hadde utvalgt han og velsignet han rikt i hans liv. Han hadde alt han trengte, og hadde egentlig ikke behov for å begjære noe av andre, slik både det 6., det 9. og 10. budet forbyr. Og han kjente godt til det 8. bud som forbyr å lyve, eller å si falsk vitnespyrd mot sin neste. Dessuten var det 5. bud godt kjent for David: “Du skal ikke slå i hjel”.  Men på tross av at han kjente Herrens ord og hans vilje, og at han lenge hadde vandret med Herren, falt han utrolig dypt. I en serie av synder forbrøt han seg grovt mot alle disse Herrens bud. Men det som var det verste for David, slik han bekjente, var at han syndet mot Herren. Han hadde foraktet Herrens ord, og gjort det som var ondt i hans øyne (2Sam 12:8). Dette bekjente han nå  åpent og ærlig ovenfor Gud, og sier: “Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort” (Sal 51:6).

På tross av at han kjente Herrens forbud mot å synde, skjulte David alt det vonde han hadde gjort i lang, lang tid, slik han bekjenner selv: “Da jeg tidde, ble mine ben tæret bort, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke. Sela”, Sal 32:3-4.

Å bære på synd i sin samvittighet, er ikke lett, særlig om Gud påminner om det onde man har gjort, dag og natt. Davids synder var så simple at han ikke våget å gi det åpent til kjenne. Men Gud så hvor vondt David hadde det, og at han egentlig lengtet etter Guds nåde og tilgivelse. Han trodde på Gud som en “barmhjertig og nådig, slik han selv bekjenner noe sener i Sal 103:8-12. Troen på en nådig Gud gjorde at han våget å være ærlig og sannferdig, slik også Herren forventer at en sann syndsbekjennelse skal være.

Først da Natan konfronterte David helt konkret om hans synder og felte dommen over slike som synder slik David hadde gjort  – nemlig både det at han fikk et syndig begjær mot Batseba, at han drev hor med henne som en gift kvinne, at han med list sørget for å få Urias drept, og at han hadde foraktet Herrens ord –  sa David en kort men ærlig syndsbekjennelse for Natan: “Jeg har syndet mor Herren” (2San 12:13). Deretter forkynner Natan på Herrens vegne syndenes forlatelse med disse ord: “Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø“. 

Syndstilgivelsen bygget ikke på Davids mangelfulle syndsbekjennelse, og heller ikke på vår, men på hva Herren allerede hadde gjort gjennom alle løfter og alle forbilledlige blod-ofringer for synd i GT. For Herren hadde virkelig tatt bort Davids synd gjennom det fullkomne Guds offerlam på Golgata, det var nettopp det som var selve kjernen i Guds nåde i GT, og i evangeliet i NT for oss. Og det var også det som var Davids eneste trøst og trygghet, gjennom tro på en nådig Gud.

Kort tid etter Davids møte med profeten Natan, skrev David Salme 51, en salme som ifølge Luther grundig behandler hovedpunktene i den kristne lære: 1. Hva synd er, altså både gjerningssynder og arvesynden, 2. Er rett og bibelsk omvendelse, altså sann syndserkjennelse og -bekjennelse, og syndenes forlatelse, 3. Guds nåde, 4. Den kristne rettferdighet  og 5. Rett måte å tjene Gud på. 

Hvorfor bekjenner David i Salme 51 hovedsakelig sin generelle syndfullhet, og ikke like mye hans mange og grove gjerningssynder? Årsaken er trolig at han hadde fått sine øyne opp til å oppdage at “synden bodde i ham”, slik også Paulus ærlig bekjenner  i Rom 7:17-20. Også der sier David to ganger:… synden som bor i meg…”.  Det var nettopp dette som var Davids problem. Han kjente godt Herrens ord og vilje. Men da fristelsen ble for stor for han, tentes et syndig begjær i hans hjerte. Han begjærte den yndige Batseba, selv om både han og Batseba var gift. Det syndige begjæret i hans hjerte førte ham på fall i en serie med grove og skammelige synder. Men Batseba skulle han ha som sin egen, selv om Uria måtte først ryddes unna på en særlig listig, arrangert og brutal måte. 

Men når Gud gjennom loven vekket en sann syndserkjennelse, ble arvesynden i han større enn de grove gjerningssyndene. For det var “synden som bodde i ham” som førte til alle gjerningssyndene. For David var arvesynden og synden mot Herren en større og grovere synd enn gjerningssyndene, selv om også de var grove og vonde synder som skader og ødelegger mangt og meget. Også for Jesus var det klart at “synden bor og virker ut fra menneskets hjertet”, slik han sa: “For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott. Disse tingene er det som gjør mennesket urent,  Matt 15:19-2a.

Samme erfaring har også jeg. Det at jeg er og opplever meg som en synder, selv om jeg nødvendigvis ikke lever i synd eller vet noe med meg selv, er jeg ikke rettferdig (1Kor 4:4), slik også Paulus bekjenner. Også jeg kjenner at “synden bor i meg”, det er i mitt kjød, der bor ikke noe godt (Rom 7:17-18). Slik var det også for Paulus og for David. 

Å innse at “synden bor i seg” og at arvesynden er en større synd og et større problem enn gjerningssyndene, kan man ikke godkjenne dersom ikke Gud gjennom sin lov og sin Hellige Ånd får overbevise det for oss. Slik erfaring hadde i alle fall Luther , noe han også skriver i sin forklaring over Salme 51. For ut fra denne “modersynd” eller “den egentlige synd” flytter alle andre synder, slik Jesus i Matt 15 sier.

David syndsbekjennelse og bønn om syndenes forlatelse uttrykker han på flere måter, noe også vi får lære av og gjøre frimodig i vår bønn til Herren om tilgivelse: Vær meg nådig, Gud, “utslett mine overtredelser, vask meg vel fra min misgjerning”, rens meg fra min synd“, rens meg fra synd med isop så jeg blir ren, og vask meg så jeg blir hvitere enn snø“.

Årsaken til at David ba slik, var at det først og fremst var Herren han i sitt hjerte hadde synden mot. Nøyaktig slik bekjente også Jesu lignelse om den fortapt sønn i Luk 15: “Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Og ved en slik ydmyk, ærlig og åpen syndsbekjennelse vil både Jesus og David lære oss om en nådig og barmhjertig Gud som vi får vende oss til i all vår nød. Slik oppmuntrer også apostelen Peter oss: “Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere” (1Pet 5:7). Det får også vi frimodig gjøre, særlig i håp om å få hjelp i kampen mot djevelen, verden og vårt eget fordervede og syndige kjød.

I Salme 51 lærer oss om nødvendigheten med å bekjenne våre synder for Herren, og særlig derfor at vi så ofte synder mot ham. Men når det gjelder synder vi gjør mot andre mennesker, rekker det ikke at vi bare bekjenner det for Herren. Men det må vi også gjøre ovenfor den vi har syndet mot. Er denne personen ikke en kristen, får vi i tillegg bekjenne det ovenfor en kristen vi har tillit til, slik at vi får forvisning om at våre synder virkelig er tilgitt både innfor mennesker og Gud. Og så får de på Kristi vegne forkynne at syndene er forlatt i Frelseren Jesu navn og i kraft av hans rensende forsoningsblod. Og slik kan vi få oppleve Guds fred i vårt hjerte over at vi får være Guds barn, og at alle våre synder er forlatt.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *