Strid og stridigheter – den vanligste og mest ødeleggende synd i en kristen menighet

Innledning

Uenigheter og stridigheter var et stadig tilbakevende problem i menigheten i Korint. Dette er noe som kommer klart fram både i Paulus’  1. og 2. brev til korinterne. Dette ble Paulus orientert grundig om av en kristen kvinne i Korint som hette Kloes.  Allerede da hadde menigheten delt seg i fire grupperinger, alt etter hvilke forkynner de holdt høyest. Slik partisinn holdt Paulus for kjødelig. Derfor kunne han ikke tale til dem som åndelige, men som til småbarn i Kristus (1Kor:3). Etter sine lyster valgte de seg lærere, etter som det klødde i øret på dem (2Tim 4:3). Slikt var ikke i samsvar med de sunne ord de tidligere hadde hørt av Paulus og av de andre av Herrens apostler. Slik partisindighet var noe som stred mot den sunne og sanne lære (1Tim 5:21; 1Tim 6:3; 2Tim 1:13; 2Tim 4:3; Gal 5:20). Hovedårsaken til at partiånden hadde blitt så sterk, var at menighetens hode Kristus ikke fikk være i sentrum og være den første og den viktigste (Matt 10:24; Joh 13:16: Ef 1:22; Ef 5:23). Nei, sa noen: Jeg holder meg til Paulus. Andre igjen holdt seg til Apollos og visse til Kefas, altså Peter. Men så var det en gruppe som påstod at de holdt seg til Kristus. Da stilte Paulus det retoriske spørsmålet: “Er Kristus blitt delt?” 

Stridigheter og splittelser i menigheten i Korint , omtalt i Klemens brev fra år 96 e.Kr.

En av medarbeiderne til Paulus og Peter var menighetslederen i Rom, Klemens (levde år 33-99). Han skrev i år 96 e.Kr. et brev til den stridende menigheten i Korint. Der går det fram at de bitre stridighetene som hadde splittet menigheten i fire deler på Paulus’ tid, bare fortsatte og tiltok ytterlig minst fram til Klemens skrev sitt brev. Noen av de sterke og egoistiske personene i menigheten gjorde et folkeopprør. Internt i menigheten hadde det oppstått et destruktivt partivesen. Problemene i menigheten Korint bestod ifølge Klemens av:

1. Splittelser og gruppedannelser
2. Ekskludering av menighetsmedlemmer og av andre som søkte deres fellesskap
3. Opprør mot de eldste i menigheten
4. Ringeakt mot menighetens tjenere og for ledelsen i menigheten og 
5. Avsettelse av biskoper/tilsynsmenn og kateketer/menighetsarbeidere fra deres embeter. 

Ved å lese apostlenes formaninger og brevet til Korint på hele 65 kapitler som Klemets skrev, blir det helt åpenbart at stridigheter blant troens folk og i menighetene er en destruktiv synd som splitter og skader. I 2021 skrev jeg en kort omtale av Klemets brev, som kan leses via linken nedenfor.

• Klemens brev til den stridende menighet i Korint, skrevet år 96 e.Kr.

1. Strid (på gresk “eris”) er den første av de åtte syndene som Paulus nevner fra korintermenigheten i 2Kor 12:20

Interne stridigheter er noe alle kristne menigheter gjennom tidene i større eller mindre grad har opplevd, og det gjelder også innen vår vekkelse. At all form for strid er kjødelig (1Kor 3:3), syndig og destruktivt (2Tim 2:23), er helt entydig ifølge Bibelen. Jesus så alvorlig på stridigheter mellom kristne. Han sa det slik: “Hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående”, Mt 12:25. Håndbok til NT forteller i et nøtteskall om hvor skadelig stridigheter er når slikt får forekomme i kristne menigheter: 

• “Det var stridigheter, gr. “eris” som skapte så meget vondt i menigheten, ikke fiendens angrep utenfra. Ingen synd er mer alminnelig i menigheten enn eris; ingen synd er mer ødeleggende for det kristne fellesskapet“.  

Samme erfaring av hvor skadelig stridigheter blant de kristne er, har sikkert også mange av oss uansett hvilke menighet og sammenheng vi kommer fra.

Ifølge gresk-norsk bibelleksikon hadde “eris”/stridigheter alltid en negativ klang i NT, og ble brukt om fåfengte stridigheter og konflikter. Denne synden hørte egentlig til den ugudelige verden og ikke til kristne – altså noe som ikke skulle forekomme blant Guds barn. Og Guds folk blir ofte advart for denne destruktive synden bl.a. i Rom 13:13 og i Tit 3:9. 

For øvrig er det allment kjent at de som tar størst skade av stridigheter blant kristne, er foruten barn og unge, nyomvendte som nødvendigvis ikke er så rotfestet og grunnfestet i Kristus Jesus. Vokser de opp i et hjem eller i en menighet med stadig tilbakevendende krangel, stridigheter og konflikter, skaper slikt utrygghet, vantrivsel og gir særlig dårlige minner som ofte kan påvirke negativt også deres voksne liv. I mange tilfeller blir belastningen så stor for dem at de velger å bryte ut av sin hjemmemenighet, og noen ganger ut av det kristne fellesskapet, noe som det dessverre finnes alt for mange triste eksempler på. 

Interne stridigheter mellom ulike predikanter eller mellom grupper av predikanter

I menigheten i Filippi gikk det slik at synden “eris”/stridighet også fant sitt sete blant forkynnerne. Slikt er helt klart det aller farligste, særlig om det er misunnelse og selvhevdelse/intriger som ligger bak. Der forkynte noen Kristus på grunn av misunnelse og stridslyst, og av ærgjerrighet, og ikke med rent sinn i håp om å føye trengsel til Paulus’ lenker. 

(Intriger betyr: Renkespill, (rekke av) lure og listige påfunn, falske knep for å komme noen til livs med målsetning om å fremme sin egen sak og sin målsetning, slik at man selv skal få fordel av det).

Selv om Guds Ord entydig advarer: “Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt” (2Tim 2:24), så forekommer dessverre slikt også mellom predikanter i våre dager og i våre sammenhenger. Slik negativ nedsnakking sprer seg som en vondartet kreftsvulst i Kristi legeme fra person til person, fra menighet til menighet og fra land til land, og vil på sikt volde uant stor skade i Guds rike. Og i verste fall vil slikt før eller senere kunne føre til partidannelse og splittelse, og etablering av nye menigheter.  Dersom menighetsledere eller vi som er predikanter begynner å nedsnakke andre predikanter eller andre kristne menigheter, får det på en måte større “autoritet” og større troverdighet. Grunnen er at menighetsledere og predikanter i de fleste tilfellene ansees å være ærlige og pålitelige, som ikke spre falske rykter eller løgn. Så om de sier noe, stoler man som oftest på at det er sant, kanskje uten å dobbeltsjekke om det som fortelles, virkelig er til å stole på.  Og særlig for yngre kristne kan slikt virke troverdig, slik at de lar seg påvirke negativt både når det gjelder baksnakking og til å få dårlige hjertelag til de som blir nedsnakket, og slik bli revet med i noe ikke aner hva det på sikt kan innebære. På aposteltiden var det særlig apostlene Paulus (2Kor 10) og Johannes (3Joh) som ble gjenstand for en slik nedsnakking, og som kristne ble advart for og burde vokte seg for å ha tillit til. Og i dag gjelder det igjen andre som forkynner Guds ord som man bør vokte seg for, og ikke ha full tillit til. Vi bør merke oss at det var “de onde arbeiderne” (Fil 3:2; Rom 16:17) og “de falske brødrene” (Apg 20:29; 2Kor 2:17; 11:13; 11:26; Gal 2:4; 1Tim 4:2; 2Pet 2:1) som stod bak en slik nedsnakking på aposteltiden, og ikke Guds sanne medarbeidere. 

All historieforskning  og erfaring – særlig fra den læstadianske vekkelses historie – er tydelig på at enhver splittelse i en kristen vekkelse og menighet forutsetter at en eller gjerne flere predikanter og eller menighetsledere må stå bak for at en splittelse kan realiseres, men at de dessuten må ha ressurser  og villige  støttespillere for at en ny menighet kan etableres. Slikt er nesten aldri noe bare enkelte menighetsmedlemmer uten autoritet og makt klarer å få til . Det får meg til å tenke på hva Herrens tjener skriver: “Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom“, “Jak 3:1. Nettopp derfor advarer Guds Ord: “En Herrens tjener må ikke ligge i strid…”

Litt senere advarer den samme  apostelen Jakob særlig for denne og tilsvarende synder når han skriver: 

• “Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk. For der det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som ondt er“, Jak 3:14-16. 

Jesus og Paulus om stridigheter blant de kristne

Guds rike er et fredens rike, og det er de som stifter fred som skal kalles Guds barn. Guds rike er barnas og de ydmykes rike, og ikke for de som vil være store og herske over andre. Det er Jesus selv det beste eksempel på, han som sier: “Lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet”.  Han søkte aldri ære, men fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset (Fil 2:8).Selv om Jesu virkelig var Gud Sønn, opptrådte han alltid med stor ydmykhet. I tillegg til å være Gud Sønn, var han også en sann og evig Gud som hadde vært hos Faderen i begynnelsen. Ham ble gitt all makt i himmel og på jord. Skulle noen hatt årsak til å opphøye seg og være stor på seg, så var det Jesus. Men slik var ikke Jesus. Derimot ydmyket han seg, og tok en tjeners skikkelse på seg. Slik ble han lydig mot Faderen i alt, og vitner selv om sitt forhold til sin himmelske Far: Faderen er større enn meg (Joh 14:28). 

På tross av det, er Jesus virkelig stor. Men han framhevet aldri seg selv, og det ville han ikke heller at noen av oss skulle gjøre, eller innbille oss at vi er noe framfor andre som tjener. For å etterlate oss et eksempel, vasket han disiplenes føtter, den ringeste tjeneste noen kunne utføre. Og så sier han: “Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter”, Joh 13:14.

Lukas forteller at “det ble også en trette blant dem om hvem av dem som skulle gjelde for å være størst. Da sa han til dem: Folkenes konger hersker over dem, og de som bruker makt over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største blant dere skal være som den yngste, og lederen skal være som tjeneren”, Luk 22:24-26.

Ved et annet tilfelle sa Jesus: “Hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående”,  Matt 12:25. 

Også Paulus kommer inn på det samme når han sier: “Hvem gir vel deg forrang? Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?“, 1Kor 4:7.

Bønn:
Gud gi at Jesu og apostlenes forbilde og deres lærdommer skulle få lære og fostre også oss som tjener i de ulike menighetene til sann kristen ydmykhet (Jak 4:10; 1Pet 5:6). Som arbeidere i Guds vingård trenger vi så sårt hverandre. For høsten er stor og arbeiderne er få. Hjelp oss derfor at vi skulle kunne være til behag for vår neste, og til oppbyggelse for ham. Bevar du oss som små i oss selv og i ydmykhet, slik at vi ikke skal søke vårt eget beste eller egen ære og berømmelse, men at vi skulle leve slik at det skulle kunne bli til vår neste og til trøst, styrke og oppbyggelse for ham. Bevar vår tunge fra baktalelse og løgn, slik at våre ord ikke skal bli til skade for noen som hører på. Hjelp oss til å tale, tyde og vende alt til vår nestes beste og til hans gagn, og at vi skulle tale vel om vår neste, ham til nytte og gang slik at ditt høye og hellige navn skulle bli æret, takket og priset. Det ber vi om i Jesu navn. Amen!

Eugmo 27. august 2023

Henry Baardsen