Strid og stridigheter – den vanligste og mest ødeleggende synd i en kristen menighet

Innledning

Uenigheter og stridigheter var et stadig tilbakevende problem i menigheten i Korint, slik det også blant noen av våre menigheter alt for ofte forekommer unødvendige mindre og større interne og eksterne stridigheter. At det hadde oppstått kjødelige stridigheter – noe Bibelen entydig på er en virkelig synd – er noe som kommer klart fram både i Paulus’  1. og 2. brev til korinterne. Paulus ble orientert grundig om disse interne stridighetene av en kristen kvinne i Korint som hette Kloes.  Allerede på den tiden hadde menigheten delt seg i fire ulike grupperinger, alt etter hvilke forkynner de holdt høyest. Slikt partisinn holdt Paulus for å være kjødelig, altså slikt som hørte med under kjødets gjerninger og som derfor var en synd vel på høyde med alle andre synder. Derfor kunne han ikke tale til de kristne i Korint som åndelige, men som til småbarn i Kristus (1Kor 3). Etter sine egne og kjødelige lyster valgte de seg lærere, etter som det klødde i øret på dem (2Tim 4:3). Altså ville de ha bare slike lærere i menigheten som de selv syntes best om og holdt høyest, og ham anså de vår å være deres øverste leder som de satte mye høyere enn alle andre som tjente i Ordet. Kjødelige som de var, valgte de ut kun en av forkynnerne, og de andre av Herrens sendebud holdt de seg borte fra eller så slapp de dem ikke til, slik tilfelle var med den maktsyke Diotrefes i 3Joh.  Slikt var ikke i samsvar med de sunne ord som de tidligere hadde fått høre av Paulus og av de andre av Herrens apostler. Og særlig ikke av Jesus, han som poengterte viktigheten av den kristne enhet og som også ba om at de kristne – hans etterfølgere –  måtte være ett slik han og Faderen var ett (Joh 10:30; 17:22). 

Slikt partisinn var noe som stred mot den sunne og sanne lære (1Tim 5:21; 1Tim 6:3; 2Tim 1:13; 2Tim 4:3; Gal 5:20), og gjør det fortsatt. Hovedårsaken til at partiånden hadde blitt så sterk, var at menighetens hode Kristus ikke fikk være i sentrum og ikke fikk være den første, den største og den viktigste i menigheten  og i forsamlingslivet (Matt 10:24; Joh 13:16: Ef 1:22; Ef 5:23). Dessuten fikk ikke Kristus og Guds Ord ha siste og avgjørende ord når viktige lærespørsmål skulle avgjøres i menigheten. Nei, sa noen: “Jeg holder meg til Paulus”. Andre igjen holdt seg til Apollos og visse av dem holdt seg bare til Kefas, altså til Peter. Men så var det en gruppe som påstod at de holdt seg til Kristus. Derimot anså de ikke Kristi egne apostler og sendebud å være gode og verdige nok til verken å ta imot dem i deres menighet, eller til å ville lytte til deres forkynnelse. Derfor stilte Paulus dem det retoriske spørsmålet: “Er Kristus blitt delt?”

Det Paulus ønsket å få dem til å forstå, var at Kristus og hans apostler var ett. For slik Jesus selv sier: “Den som tar imot dere, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg”, Matt 10:40. Jesus var ett med hans apostler og hans sendebud. Dersom man som kristne splitter opp menigheten i mange motstridende grupperinger slik de gjorde det i Korint, deler man samtidig Kristus og Kristi legeme som er menigheten. Det er nettopp dette viktige budskapet Paulus vil løfte fram. 

Stridighetene og splittelsene i menigheten i Korint  er også omtalt i Klemens brev fra år 96 e.Kr.

En av medarbeiderne til apostlene Paulus og Peter var menighetslederen i Rom, Klemens (levde år 33-99). Han skrev i år 96 e.Kr. et brev til den stridende menigheten i Korint. Der går det fram at de bitre stridighetene som hadde splittet menigheten i fire deler på Paulus’ tid, bare fortsatte og tiltok ytterlig minst fram til Klemens skrev sitt brev. Noen av de sterke og egoistiske maktpersonene i menigheten gjorde et folkeopprør. Internt i menigheten hadde det oppstått et destruktivt partivesen som fritt hadde fått utvikles og spre seg, uten at noen av menighetslederne satte en stopper for det. Problemene i menigheten Korint bestod ifølge Klemens av:

1. Splittelser og gruppedannelser
2. Ekskludering av menighetsmedlemmer og av andre som søkte deres fellesskap, men som ikke underordnet seg og underkastet seg under alle de usunne krav fra “de stridende” maktmenneskene i menigheten
3. Opprør mot de eldste i menigheten
4. Ringeakt av menighetens tjenere og av ledelsen i menigheten
5. Avsettelse av biskoper/tilsynsmenn og kateketer/menighetsarbeidere fra deres embeter. 

Ved å studere Jesu og apostlenes formaninger i NT, og ved å lese brevet til Korint på hele 65 kapitler som Klemets skrev, blir det helt åpenbart at stridigheter blant troens folk og i menighetene var og fortsatt er en destruktiv synd som splitter Guds menighet og skader fellesskapet og relasjonene på alle plan.

I 2021 skrev jeg en kort omtale av Klemets brev, som kan leses via linken nedenfor.

• Klemens brev til den stridende menighet i Korint, skrevet år 96 e.Kr.
  
  

1. Strid (på gresk “eris”) er den første av de åtte syndene som Paulus nevner i 1Kor 12:20, og som florerte i korinter-menigheten. På tross at dette var stridigheter en synd som egentlig hørte til livet som vantro, før sin omvendelse, noe som absolutt ikke skulle få dras med i det nye livet med Jesus Kristus i Åndens etterfølgelse.

Interne stridigheter er noe alle kristne menigheter gjennom tidene i større eller mindre grad har opplevd, og det gjelder kanskje særlig innen vår vekkelse. For neppe finnes det noen vekkelsesrørelse som er splittet opp i så mange ulike helt uavhengige grupperinger, uten noen former for samarbeid.

At all form for strid er kjødelig (1Kor 3:3), syndig og destruktivt (2Tim 2:23), er helt entydig ifølge Bibelen. Jesus så svært alvorlig på stridigheter mellom kristne. Han sa det slik: “Hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående”, Mt 12:25.

Håndbok til NT forteller i et nøtteskall om hvor skadelig stridigheter er når slikt får spre seg i kristne menigheter: 

• “Det var stridigheter, gr. “eris” som skapte så meget vondt i menigheten, ikke fiendens angrep utenfra. Ingen synd er mer alminnelig i menigheten enn eris; ingen synd er mer ødeleggende for det kristne fellesskapet“.  

Samme erfaring av hvor skadelig stridigheter blant de kristne er, har sikkert også mange av oss, uansett hvilke menighet og hvilke sammenheng vi kommer fra.

Ifølge gresk-norsk bibelleksikon hadde “eris”/stridigheter alltid en negativ klang i NT, og ble brukt om fåfengte stridigheter og konflikter. Denne synden hørte egentlig til den ugudelige verden og ikke til kristne – altså noe som ikke skulle forekomme blant Guds barn som lever under Åndens ledelse. Og Guds folk blir i Bibelen ofte advart for denne destruktive synden, bl.a. i Rom 13:13 og i Tit 3:9. 

For øvrig er det allment kjent at de som tar størst skade av stadige stridigheter blant kristne, er – foruten barn og unge – de nyomvendte som nødvendigvis ikke er rotfestet og grunnfestet i Kristus Jesus så sterkt at de klarer å takle bråket rundt alle de mange helt unødvendige stridighetene de må oppleve i krangelen mellom voksne kristne både i hjemmene og i deres hjemmemenighet.  Vokser barn og unge opp i et hjem eller i en menighet med stadig tilbakevendende krangel, stridigheter og konflikter, skaper slikt utrygghet, vantrivsel og gir særlig dårlige minner for resten av livet. Ofte kan slikt påvirke negativt også i deres voksne liv. I mange tilfeller blir belastningen så stor for dem at de velger å bryte ut av sin hjemmemenighet, og i visse tilfeller helt ut av det kristne fellesskapet, noe som det dessverre finnes alt for mange konkrete og triste eksempler på. Flere av dem møter jeg nå og da på min vei, og det smerter å høre på deres vonde opplevelser som i en del tilfeller dypt har skadet deres bilde av de kristne, men som også har skadet deres gudsrelasjon. 

Interne stridigheter og intriger mellom ulike predikanter eller mellom grupper av predikanter

I menigheten i Filippi gikk det slik at synden “eris”/stridighet også fant sitt sete blant forkynnerne. Slikt er helt klart det aller farligste, særlig om det er misunnelse og selvhevdelse/intriger som ligger bak. Der forkynte noen Kristus på grunn av misunnelse og stridslyst, og av ærgjerrighet, og ikke med rent sinn i håp om å føye trengsel til Paulus’ lenker. 

(Intriger betyr: Renkespill, ofte en serie av “lure og listige påfunn”, og falske knep for å komme noen til livs med målsetning om å fremme sin egen sak og sin egoistiske målsetning, slik at man selv kan få fordel av det).

Selv om Guds Ord entydig advarer: “Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt” (2Tim 2:24), så forekommer dessverre slikt i en viss grad også mellom oss predikanter i våre dager og i våre sammenhenger. I alle fall vil predikanter i minste fall ofte bli offer for slikt gjennom negative kommentarer og nedsettende omtale. Slik nedsnakking har tendens til å sprer seg som en vondartet kreftsvulst i Kristi legeme fra lem til lem, fra person til person, fra menighet til menighet og fra land til land, og vil nesten unntaksvis volde stor og uant skade i Guds rike. Og i verste fall vil slikt før eller senere kunne føre til partidannelse og splittelse, og etablering av nye grupperinger og menigheter. 

Dersom menighetsledere eller vi som er predikanter begynner å nedsnakke andre predikanter eller andre kristne menigheter, får det på en måte større “autoritet” og større troverdighet. Årsaken er at menighetsledere og predikanter i de fleste tilfellene ansees å være ærlige og pålitelige, som normalt ikke spre falske rykter eller løgn. Så om de sier noe, stoler man som oftest på at det er sant, kanskje uten å dobbeltsjekke om det som fortelles, virkelig er til å stole på. Og særlig kan slikt virke troverdig for yngre kristne, så de lar seg påvirke negativt og lar seg bli revet med når det gjelder baksnakking, noe som alltid fører til dårlig hjertelag til de som blir nedsnakket. Og slik vil det vonde og negative lett spre seg i miljøet. Dette fenomen er det svært viktig at vi som predikanter eller som menighet må være særlig oppmerksomme på, så vi ikke kommer i skade for å misbruke godtroende og uskyldige unge kristne til å tale vår egen sak eller å fremme våre hensikter eller vår agenda.

På aposteltiden var det særlig apostlene Paulus (2Kor 10) og Johannes (3Joh) som ble gjenstand for en slik nedsnakking, og som kristne ble advart for og burde vokte seg for å ha tillit til. Og i dag gjelder det igjen andre som forkynner Guds ord som man bør vokte seg for, og ikke ha full tillit til. Vi bør merke oss at det var “de onde arbeiderne” (Fil 3:2; Rom 16:17) og “de falske brødrene” (Apg 20:29; 2Kor 2:17; 11:13; 11:26; Gal 2:4; 1Tim 4:2; 2Pet 2:1) som stod bak en slik nedsnakking på aposteltiden, og ikke Guds sanne medarbeidere. 

All historieforskning  og erfaring – særlig fra den læstadianske vekkelses historie – er tydelig på at enhver splittelse i en kristen vekkelse og menighet forutsetter at en eller gjerne flere predikanter og eller menighetsledere må stå bak for at en splittelse kan realiseres, men at de dessuten må ha ressurser  og villige  støttespillere for at en ny menighet kan etableres. Slikt er nesten aldri noe bare enkelte menighetsmedlemmer uten autoritet og makt klarer å få til . Det får meg til å tenke på hva Herrens tjener skriver: “Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom“, “Jak 3:1. Nettopp derfor advarer Guds Ord: “En Herrens tjener må ikke ligge i strid…”

Litt senere advarer den samme  apostelen Jakob særlig for denne og tilsvarende synder når han skriver: 

• “Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk. For der det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som ondt er“, Jak 3:14-16. 

Jesus og Paulus om stridigheter blant de kristne

Guds rike er et fredens rike, og det er de som stifter fred som skal kalles Guds barn (Matt 5:9). Guds rike er barnas og de ydmykes rike, og ikke for de som vil være store og herske over andre (jfr. Matt 20:25-26). Det er Jesus selv det beste eksempel på, han som sier: “Lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet”.  Jesus søkte aldri sin egen ære, men “han fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset” (Fil 2:8). Selv om Jesu virkelig var Gud Sønn, opptrådte han alltid med stor ydmykhet. I tillegg til å være Gud Sønn, var han også en sann og evig Gud som hadde vært hos Faderen fra begynnelsen av. Ham ble gitt all makt i himmel og på jord. Skulle noen hatt årsak til å opphøye seg og være stor på seg, så var det Jesus. Men slik var ikke Jesus. Derimot ydmyket han seg, og tok en tjeners skikkelse på seg. Slik ble han lydig mot Faderen i alt, og vitner selv om sitt forhold til sin himmelske Far: “Faderen er større enn meg” (Joh 14:28). 

På tross av det, er Jesus virkelig stor. Men han framhevet aldri seg selv, og det vil han ikke heller at noen av oss skal gjøre, eller innbille oss at vi er noe framfor andre som tjener i Guds rike. For å etterlate oss et eksempel, vasket han disiplenes føtter, den ringeste tjeneste noen kunne utføre. Og så sier han: “Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter”, Joh 13:14.

Lukas forteller at “det ble også en trette blant dem om hvem av dem som skulle gjelde for å være størst. Da sa han til dem: Folkenes konger hersker over dem, og de som bruker makt over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største blant dere skal være som den yngste, og lederen skal være som tjeneren”, Luk 22:24-26.

Ved et annet tilfelle sa Jesus: “Hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående”,  Matt 12:25. 

Også Paulus kommer inn på det samme når han sier: “Hvem gir vel deg forrang? Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?“, 1Kor 4:7.

Bønn:
Kjære Gud – hjelp oss slik at Jesu og apostlenes forbilde og deres klare og entydige lærdommer skulle få lære og fostre også oss som tjener i vår tid i de ulike menighetene. Gi du oss sann selvinnsikt og en levende syndserkjennelse til å innse at også stridigheter er synd som vi må ta et oppgjør med og legge bak oss. La det få fostre oss til sann kristen ydmykhet (Jak 4:10; 1Pet 5:6) innfor deg og innfor hverandre. Hjelp oss til å vise troskap mot  deg og ditt Hellige Ord. Hjelp oss som medarbeidere i Guds vingård til å innse behovet for hverandres forkynnertjeneste, slik at vi sammen kan bringe ut budskapet om det ene nødvendige, og om omvendelse og syndenes forlatelse, slik Jesus har påmint oss om. Påminn du oss som er sendebud i Kristi sted, at vi ikke skal oppfatte eller omtale hverandre som rivaler som med list prøver å utkjempe og å legge hinder for hverandre gjennom listige påfunn og falske knep, men at vi skulle opptre verdige som dine sendebud, i en sann gudsfrykt og i full åpenhet. Må du ved din Ånd vekke opp våre samvittigheter, og gi du oss åndelige øyne til å innse at våre egne synder slik som strid, partidannelser, interne stridigheter og splittelser er reelle og alvorlige synder innfor deg, og som vi en dag må stå ansvarlige for innfor ditt ansikt. Hjelp du enhver som ligger i strid og konflikter til å være føyelige med sin motstander mens de ennå er med hverandre på veien! Ellers vil motstanderen overgi sin motpart for dommeren, og da vil du kreve betalt til siste øre. Og da vil det evig være for sent til å forlike seg med sin bror (Matt 5:24-25).

Herre, ber om at du vekker opp trofaste tjenere for å bringe ut frelsesbudskapet fra deg. For høsten er stor, men arbeiderne er få. Hjelp oss derfor at vi skulle kunne være til behag for vår neste, og til oppbyggelse for ham. Bevar du oss som små i oss selv og i ydmykhet, slik at vi ikke skal søke vårt eget beste eller egen ære og berømmelse, men at vi skulle leve slik at det skulle kunne bli til vår neste og til trøst, styrke og oppbyggelse for ham. Bevar vår tunge fra baktalelse og løgn, slik at våre ord ikke skal bli til skade for noen som hører på. Hjelp oss til å tale, tyde og vende alt til vår nestes beste og til hans gagn, og at vi skulle tale vel om vår neste, ham til nytte og gang slik at ditt høye og hellige navn skulle bli æret, takket og priset. Det ber vi om i Jesu navn. Amen!

Alta 7. april 2024, 

Henry Baardsen