Prest og vekkelsespredikant Pehr Brandell

På siden “Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria” fortelles det litt om hvordan hun ved presten og vekkelsespredikanten Pehr Brandell hadde blitt løst fra sine tvil og fikk del i den levende tro. Dessuten hadde hun av Brandell – både gjennom hans undervisning, men mest gjennom hennes egen personlige erfaring – fått god kjennskap til “nådens orden”. Det var samepiken Maria som ledet prosten Læstadius fra en død tro og til en levende tro, og som indirekte bidro til den læstadianske vekkelsens spredning.  Dette var Læstadius selv utrolig takknemlig for. Og siden Læstadius så positivt omtaler henne som en sann og erfaren kristen, men samtidig også minnes “de kristne” (nyleserne) i Åsele med stor glede, kan det være interessant å se litt nærmere på hvem presten og vekkelsespredikanten Pehr Brandell – han som spredde nylesernes kristendom til tusenvis av mennesker – egentlig er og hva han stod for.

Pehr Brandell var født 1.1.1789 i Portsnäs by, i Piteå socken, og døde 4.5.1841 i Ullånger. Hans  barndomshjem var preget av de “norrlänske gammelläseriet, med alvorlig krav når det gjaldt bot og helliggjørelse. Disse ble holdt for å være loviske (Rörelsen – nyläseriet – var en protest mot gammalläseriet, som präglades av en lagisk anda). 

Under sin studietid mistet han noe av sin trosvisshet og sin frimodighet i troen. Men etter å opplevd en ny religiøs krise, fikk han senere oppleve en indre frihet, noe som mer helt og på nytt til å forstå og å leve av Guds nåde i Kristus. Gammellesernes krav om bot og helliggjørelse ble forent hos Brandell – slik det vanligvis var med nyleserne – med herrnhutisk frelsesvisshet, frimodighet og glede. Hans syn og fromhetsliv ble nesten totalt preger av nyleserne, noe som han helt sikkert var kjent med helt fra begynnelsen av 1800-tallet.

I 1817 begynte han som vekkelsespredikant, og ble sammenlignet i klasse med Læstadius. Hans forkynnelse var preget av stort alvor, rik erfaring og omfattende bibelkunnskap, og trengte gjennom marg og ben. Og kirken var nesten hver søndag fylt til siste plass, selv om det var sitteplasser til 2000 i den. For de kom fra vide områder for å få høre på hans forkynnelse og for å få sjelesorg av ham. Brandell var en særlig god forkynner, og han kunne forkynne en hel time. Men han forberedte og skrev aldri ned sine taler, derfor finnes det dessverre ikke noe arkiv for hans taler.


Hva var “det nye” som Maria hadde fått  av Brandell, og som hun gav videre til Læstadius?
Hva var det spesielle med Brandells forkynnelse? Hva var det Samepiken Maria hadde blitt lært av ham, og som hun kunne formidle videre til prost Læstadius? Var det kanskje noe noe med “nådens orden” som inntil Læstadius’ møte med Maria hadde vært skjult?  For siden Læstadius uttalte at Maria hadde en dypere innsikt og erfaring med “nådens orden”, så var dette noe som hun ment sannsynlig hadde fått fra Brandell.

Læstadius-forskerne Seppo Lohi og Erik Bächsbacka nevner Kristi forsoning som “det nye”

  • Seppo Lohi: Hans (Læstadius før 1844) prekener inneholdt ikke noe om Kristi forsoningsverk. «Men samepiken har sannsynligvis snakket  til Læstadius om Guds verk på korset og om den ufortjente nåde i Kristus, det som man  får del i ved troen. Talen om forsoningen var noe nytt for Læstadius».
  • Seppo Lohi: Erik Bäcksbacka hadde allerede ett år tidligere kommet til den samme konklusjon når det gjaldt forsoningen: «Når det gjelder hva samtalen mellom de to (Maria og Læstadius) gikk ut på, så er det ikke lett å si noe sikkert om det. Men ut fra det som Læstadius selv senere har skrevet og sagt, kan man anta at det hadde noe med forsoningen å gjøre. Det var jo også det (temaet) som han (Læstadius) behandler i Dårhushjonet», og som Erik Bäcksbacka skrev innledningen til.

Og dette virker de å ha helt rett i! For på det svenske riksarkivets side om Pehr Brandell kan vi lese om en uttalelse fra de gamle kristne i Nora menighet som fullt ut bekrefter at “forsoningen” og “gjenfødelsen” nettopp var “det nye” som tidligere ikke hadde vært en del av Læstadius’ prekener (slik også Seppo Lohi skriver), men som han fikk del i og personlig erfaring med nettopp gjennom møtet med samepiken Maria den 1. januar 1844.  For i riksarkivets skriv om prosten Pehr Brandell, kan vi lese:

  • “Gamla församlingsbor sade, att de förut aldrig hört predikas om försoningen i Kristus eller nya födelsen“.

Videre skriver Seppo Lohi om Brandells forkynnelse:
“Under en tid når den kristne forkynnelse var overfladisk, lød det fra hans forkynnelse en dypere grunnklang om synd, nåde og forsoning. Store skarer av til tilhørere strømmet til kirken (med 2000 sitteplasser) for å søke trøst og hjelp ut av sin åndelige nød” (Seppo Lohi 2000, 200). Det samme hadde også samepiken Maria  gjort, og hun ble ikke skuffet. Og senere var det hennes tur med sin trøst og hjelp å veilede prosten Lars Levi Læstadius ut av en tilsvarende  åndelig nød.

Altså viser dette viktige funnet at “forsoningen” og “gjenfødelsen” var de helt avgjørende element i “nådens orden” som Læstadius helt inntil sitt møte med  Maria ikke hatt innsikt i. Og siden dette var borte både fra prost Grape som hovedsakelig forkynte evangeliet, og fra hans etterfølger Læstadius som bare forkynte loven, så bar ingen av deres forkynnelse frukt, selv om de tilsammen forkynte i flere tiår (Seppo Lohi 2000, 203).

“Ifølge Thulin var Læstadius’ forkynnelse før han møtte samepiken Maria noen rett forkynnelse av loven slik at det kunne virke til oppvekkelse, men var heller slik at menneskene skulle forbedre deres ytre liv. Følgen var, ifølge Thulin, at forkynnelsen var fattig, men moraliserende. Og siktemålet med forkynnelsen var ikke at den skulle vekke syndseerkjennelse, og heller ikke at den skulle føre til vekkelse (Seppo Lohi 2000, 204).

Men først etter at Læstadius – gjennom sin “åndelige jordmor” Maria, hun som var et sendebud i Kristi sted og som hjalp Læstadius til å bli forsont med Gud, begynte hans prekener og hans arbeid å bære velsignede frukter. For da fikk hans prekener en  “høyere farge”, slik han selv uttrykker det. Men dette kunne ikke skje før han selv hadde fått del i Kristi forsoning og fått del i gjenfødelsens under. For Maris ledet han til en levende tro, slik Raattamaa uttrykte seg: “at han får tro sine synder forlatt slik som han er”. Og ved troen ble Læstadius et Guds barn , og han fikk også den Hellige Ånd, slik at fra da av kunne forkynne med kraft slik Raattamaa uttrykker det.

Slik det var for Læstadius før hans møte med Maria, forkynte han og lærte han grundig om den første del i “nådens orden”, nemlig om boten og angeren. Men siden han manglet den midterste og viktigste del, den som er Guds og Kristi verk alene helt uavhengig av oss, så ble det ingen resultat av hans strenge lovforkynnelse. For ingen ble frelst ved et halvt Guds Ord. Og dermed bar heller ikke hans strenge formaninger til helliggjørelse noen frukter, verken innfor Gud eller blant menneskene, selv etter 18 års forkynnelse i Karesuvando. I alle fall ikke annet enn det som angikk de aller groveste syndene, slikt som de avstod fra i frykt for å ble avslørt eller for straffens skyld. For helliggjørelse er først å fremst Kristi verk gjennom oss og det er noe Peter kaller for åndens helliggjørelse. Så uten at Kristus virkelig ikke bor i hjerter og man ikke er gjenfødt – det vil si at den Hellige Ånd får lede oss, så kan vi i alle fall ikke bære  noen frukt som behager Gud. Og slik sett kan vi si at alt fra A til Å er Guds verk. Ja alt som hører til “nådens orden” er ene og alene Guds verk.  Han vekker oss opp ved sin lov, og virker anger over våre synder. Han skaper lengsel etter Gud, som virker til omvendelse. Det er han som gir oss et nytt hjerte og et nytt sinn. Det er han som begynner en god gjerning i oss, han oppholder og bevarer oss, og han fullfører sitt eget verk inntil Jesu Kristi dag.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.