Hva var «det nye» som Maria hadde fått  av Brandell, og som hun gav videre til Læstadius?

Hva var det spesielle med Brandells forkynnelse som Læstadius ikke hadde? Og hva var det samepiken Maria hadde blitt lært av ham, og som hun senere kunne formidle videre til prost Læstadius? Hadde det kanskje noe noe med «nådens orden» å gjøre, noe som inntil Læstadius’ møte med Maria hadde vært skjult for ham?  For siden Læstadius senere uttalte at Maria hadde en dypere innsikt og erfaring i «nådens orden» enn det som han hadde, så var dette noe som hun mest sannsynlig hadde fått gjennom pastor Brandell, hans forkynnelse og han personlige sjelesorgveiledning .

Læstadius-forskerne Seppo Lohi og Erik Bäcksbacka nevner Kristi forsoning som «det nye»

  • Hans (Læstadius før 1844) prekener inneholdt ikke noe om Kristi forsoningsverk. «Men samepiken har sannsynligvis snakket  til Læstadius om Guds verk på korset og om den ufortjente nåde i Kristus, det som man  får del i ved troen. Talen om forsoningen var noe nytt for Læstadius».
  • Erik Bäcksbacka hadde allerede ett år tidligere kommet til den samme konklusjon når det gjaldt forsoningen: «Når det gjelder hva samtalen mellom de to (Maria og Læstadius) gikk ut på, så er det ikke lett å si noe sikkert om det. Men ut fra det som Læstadius selv senere har skrevet og sagt, kan man anta at det hadde noe med forsoningen å gjøre. Det var jo også det (temaet) som han (Læstadius) behandler i Dårhushjonet».

Og dette virker de å ha helt rett i. For på det svenske riksarkivets side om Pehr Brandell, kan vi lese en uttalelse fra de gamle kristne i Nora menighet om hva som var det spesielle og “det nye” i hans forkynnelse. Og dette kan også bekrefte at «forsoningen»  og “gjenfødelsen” nettopp var «det nye» som tidligere ikke hadde vært en del av Læstadius’ prekener, men som han fikk del i og personlig erfaring med nettopp gjennom møtet med samepiken Maria den 1. januar 1844.  For i riksarkivets skriv om prosten Pehr Brandell, kan vi lese:

  • «Gamla församlingsbor sade, att de förut aldrig hört predikas om försoningen i Kristus eller nya födelsen«.

Altså viser dette viktige funn at «forsoningen» og «gjenfødelsen» var de helt avgjørende elementer i «nådens orden» som Læstadius helt inntil sitt møte med  Maria ikke hatt innsikt i. Og siden dette var borte både fra prost Grape som hovedsakelig forkynte evangeliet, og fra hans etterfølger Læstadius som bare forkynte loven, så bar ingen av deres forkynnelse frukt, selv om de tilsammen forkynte og underviste i flere tiår. Men først etter at Læstadius – gjennom sin «åndelige jordmor» Maria, hun som var et sendebud i Kristi sted og som hjalp Læstadius til å bli forsont med Gud – begynte hans prekener og hans arbeid å bære velsignede frukter, slik at det kunne bli vekkelse. For da fikk hans prekener en  «høyere farge», slik han selv uttrykker det. Men dette kunne ikke skje før han selv personlig hadde fått del i Kristi forsoning og fått del i gjenfødelsens under. For det var jo Maria som ledet han til en levende tro ved “evangeliet”, slik Raattamaa uttrykte seg: «at han får tro sine synder forlatt slik som han er». Og ved troen ble Læstadius et Guds barn , og han fikk også den Hellige Ånd, slik at han fra da av kunne forkynne med Åndens kraft slik Raattamaa uttrykker det.

Slik det var for Læstadius før hans møte med Maria, forkynte han og lærte han grundig om den første del i «nådens orden», nemlig om boten og angeren. Men siden han manglet den midterste og viktigste delen – den som er Guds og Kristi verk alene helt uavhengig av oss – så ble det ingen resultater av hans strenge lovforkynnelse. For ingen kunne jo bli frelst ved et halvt Guds Ord. Og dermed virket heller ikke hans strenge loviske prekener og hans mange advarsler til noen helliggjørelse, verken innfor Gud eller blant menneskene, selv etter 18 års intensiv undervisning og alle hans prekener i Karesuvando. I alle fall ikke til annet enn det som angikk de aller groveste syndene, slikt som de selv til en viss grad klarte å avstå fra, i frykt for å ble avslørt eller for straffens skyld.

Helliggjørelse er først å fremst Kristi verk gjennom oss og det er noe Peter kaller for Åndens helliggjørelse. Så uten at Kristus virkelig ved troen får bo i våre hjerter og uten at vi virkelig er gjenfødt – det vil si at den Hellige Ånd får lede oss og gi oss kraft til å leve i samsvar med Guds Ord og etter Guds vilje – så kan vi ikke bære  noen frukt som behager Gud. Og derfor kan vi trygt konkludere med  at alt fra A til Å er og må få være Guds verk. Ja alt som hører til «nådens orden» er ene og alene Guds verk.  For det er jo han som vekker oss opp ved sin hellige og krevende lov, og det er han som virker anger over våre egne synder. Og han skaper også lengselen etter Gud, en lengsel som virker til omvendelse, og som ingen angrer. Dessuten er det alene han som kan gi oss et nytt hjerte og et nytt sinn. Derfor må han få begynne en god gjerning i oss, han må få oppholder og bevarer troen i oss, og han er den som alene kan fullføre sitt eget verk i oss inntil Jesu Kristi dag. Og da tilhører all lov, pris og takk Gud alene!


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.